Se på meg av Logan Belle

Logan Belle

Se på meg Oversatt av Kurt Hanssen

© CAPPELEN DAMM AS, 2013 (norsk utgave) © 2012 by Logan Belle Bettie Page ® is a trademark of Bettie Page LLC. www.bettiepage.com ISBN 978-82-02-41454-2 1. opplag 2013 Originalens tittel: Bettie Page presents: The Librarian First published by Pocket Star Books, A Division of Simon & Schuster, Inc. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Oversettelse: Kurt Hanssen Omslagsfoto: © Studio Prodesign Sats: Type-it AS Trykk: Livonia Print Sia www.cappelendamm.no

Forfatteren takker

Takk til min enestående redaktør, Lauren McKenna, som presset meg på hver eneste scene i denne boken. Lauren, du har ikke bare forandret måten jeg så på historien på, du har også forandret måten jeg ser på romantiske fortellinger på, og det er jeg svært takknemlig for. Alexandra Lewis, takk for all hjelp og hardt arbeid med å holde toget på skinnene!

Clare Neumann, hos CMG Worldwide Inc., var også med på å få dette prosjektet i havn. Takk for at du er en så lidenskapelig leser. En stor takk til Bettie Page LLC for at dere støttet denne romanen, og for at dere holder Betties minne levende hos folk over hele verden.

Mine spørsmål om bibliotekarers daglige gjøremål ble tålmodig besvart av bibliotekar og blogger Wendy Crutcher (også kjent som Wendy superbibliotekar) og forfatter Jessica Rozler.

Den dyktige fotografen Ellen Stagg delte villig sine erfaringer med erotiske fotografier. Takk til forlagsguruen Matt Schwartz – våre samtaler er alltid inspirerende, og en spesiell samtale førte til denne boken.

Til slutt må jeg ære den som æres bør: Til Adam Chromy, min agent og partner, det var din idé å skjende et bibliotek så skamløst. Nok en gang takk for den genistreken.

5

Kjærlighet er en utmerket straff for begjær.

ANNE ENRIGHT

Forfatterens merknad

Selv om New York Public Library på Fifth Avenue er et virkelig (og imponerende) sted, har jeg tatt meg visse friheter i beskrivelsen av interiøret, romnavn og romnumre når jeg forteller denne fiktive historien. For alle som er interessert i fakta om denne fantastiske bygningen, vil jeg anbefale boken The New York Public Library: The Architecture and Decoration of the Stephen A. Schwarzman Building av Henry Hope Reed og Francis Morrone.

Kapittel 1

Regina Finch stanset på hjørnet av Fifth Avenue og 42nd Street.

Folk dyttet borti henne på alle kanter for å komme forbi, de var som bølger som slår mot et svaberg. Etter en måned i New York hadde hun fortsatt ikke vennet seg til rushtiden.

Hun brydde seg ikke om alle menneskene. Dette var hennes første dag på drømmejobben, og hun hadde tenkt å nyte hvert eneste minutt. Det var bare en måned siden hun tok mastereksamen i bibliotek- og informasjonsvitenskap på Drexel University, og nå var hun på vei mot landets mest praktfulle bibliotek.

Regina stirret opp på Beaux Arts-bygningen, et arkitektonisk mesterverk i hvit kalkstein og marmor. Fantes det et mer perfekt sted i verden enn New York Public Library, så kunne i hvert fall ikke Regina forestille seg det.

«Ser du på tvillingene?» spurte en gammel dame. Håret var så hvitt at det skar over i rosa, og hun hadde på seg blå buksedress med skinnende blanke gullknapper. Hun holdt i et bånd pyntet med glitrende krystaller, i den andre enden sto en liten, hvit hund.

«Unnskyld?» sa Regina.

«Løvene,» forklarte damen. Å, løvene. På hver side av den brede steintrappen som førte 9

opp til biblioteket, sto en hvit marmorstatue av en løve. Det var noen majestetiske skapninger som lå på hver sin søyle, de voktet liksom all kunnskapen inne i bygningen.

«Jeg liker løvene,» sa Regina. Venninnen hun delte leilighet med, hadde forklart at hun ikke trengte å svare alle gærningene som snakket til henne på gaten. Men Regina kom fra Pennsylvania, det lå ikke for henne å være uhøflig.

«Tålmodighet og Heltemot,» sa kvinnen. «Det er det de heter.»

«Sier du det?» sa Regina. «Det visste jeg ikke.»

«Tålmodighet og Heltemot,» gjentok kvinnen, og så gikk hun sin vei. * Regina visste ikke hvordan hun skulle få sagt til sin nye sjef, Sloan Caldwell, at hun ikke trengte noen omvisning i biblioteket – at hun hadde vært trofast gjest der siden hun var liten jente.

Men Sloan, en høy, kul blondine fra Upper East Side, hadde vært skremmende nok under jobbintervjuene, og av en eller annen grunn virket hun enda mer skremmende nå som Regina var ansatt.

«Skal du ikke ta notater mens vi går rundt?» spurte Sloan.

Regina åpnet vesken, og rotet rundt etter penn og papir.

Regina fulgte etter Sloan bortover den hvite marmorkorridoren. Den fransk-romerske byggestilen minte henne alltid om fotografier av berømte bygninger i Europa. Men Reginas far hadde ofte sagt at det ikke var noe poeng i å sammenligne hovedbygningen til New York Public Library med noe annet; som arkitektur å regne var den helt enestående.

«Og dette er Det offentlige katalogrommet,» sa Sloan.

I det storslåtte rommet, som offisielt het The Bill Blass Public Catalogue Room, sto lave, mørke trebord på rad og rekke, og på bordene sto bibliotekets velkjente bronselamper med mørke, 10

bronsebelagte metallskjermer. Pc-ene virket malplasserte i et rom som ellers minte mer om noe fra tidlig 1900-tall.

«Disse pc-ene har ikke Internett-tilgang,» sa Sloan, som helt tydelig var lei av å fortelle noe hun sikkert hadde sagt utallige ganger før. «De skal bare brukes av besøkende til å søke etter bøkene de vil låne, slå opp registreringsnumrene og annen informasjon for å finne bøkene.»

Regina fant selvsagt lettere fram i dette systemet enn i noe annet i hele verden. (Hvis det var én ting Regina likte, så var det et godt system. Hun ville ha orden framfor alt annet.) Etter at de besøkende hadde slått opp bøkene sine, skrev de tittel og registreringsnummer på en papirlapp med de små blyantene som var satt fram i kopper på hver ende av de lange bordene. Regina likte tanken på at i en tid da man tekstet og sendte e-post om alt mulig, måtte man fortsatt bruke papir og blyant på New York Public Library.

Sloan gikk videre, de høye, spisse hælene klikket mot marmorgulvet. Hun hadde samlet det glatte håret i en stram hestehale, og var kledd fra topp til tå i Ralph Lauren. I likhet med Reginas romvenninne hadde Sloan Caldwell vurdert henne grundig og klarte knapt å skjule konklusjonen sin: feil, feil, helt feil.

Regina lurte på om det fantes en slags hemmelig kleskode for Manhattan som alle unntatt hun kjente til. Helt fra hun flyttet til byen, hadde hun følt seg som en av de utenomjordiske i Invasion of the Body Snatchers – man kunne nesten ta henne for å være en fastboende, men så man nøye etter, skjønte man fort at hun ikke var det.

«Og her har vi bibliotekets hjerte, Den store lesesalen.»

Faren til Regina hadde ofte vært i New York på forretninger, og da tok han med seg Regina. De tok Amtrak-toget sammen, og knyttet sterke bånd når de lunsjet på Serendipity og besøkte hovedbygningen til New York Public Library på Fifth Avenue.

Til denne dag førte den litt mugne lukten i The Rose Main Rea11

ding Room med seg så sterke minner om faren at hun måtte bruke et øyeblikk på å samle seg igjen.

Regina stoppet for å lese inskripsjonen over døren, en protest mot sensur fra 1644, i Miltons «Areopagitica»: A good Booke is the precious lifeblood of a master spirit, imbalm’d and treasur’d up on purpose to a life beyond life.

Rommet tok pusten fra henne; bare størrelsen var nok til å gjøre henne svimmel. Det var over femten meter høyt under taket – bare tre meter lavere enn en av de vanlige bygårdene i New York. Rommet var tjuetre meter bredt og nitti meter langt – på størrelse med to bykvartaler. De enorme, buede vinduene var fylt med sollys, og så var det taket, et lerret av himmel og skyer, malt av Yohannes Aynalem, og omgitt av forseggjorte, forgylte treskjæringer av kjeruber, delfiner og bokruller. Men det hun likte best i rommet, var de store kandelabrene med fire nivåer i mørkt treverk og messing, med utskårne satyrmasker mellom hver lyspære.

Sloan stanset foran Utleveringsskranken innerst i salen. Det var mer enn en skranke. Den forseggjorte trekonstruksjonen strakte seg over halve rommets bredde, og var et kommandosenter. Den var delt opp i elleve luker med runde buer, og lukene var skilt med doriske søyler.

Sloan lente seg mot den ene luken.

«Her er vi … ditt nye hjem,» sa hun.

Regina ble forvirret. «Skal jeg jobbe i Utleveringsskranken?»

«Ja,» sa Sloan.

«Men … jeg har jo eksamen i arkivering og bevaring.»

Sloan kikket kritisk på henne, med en manikyrert hånd på hoften. «Nå skal du ikke forhaste deg. Du er smart, men det var alle de andre søkerne på denne jobben også. Du får jobbe deg opp, i likhet med alle andre. Dessuten – Margaret tar seg av bibliotekets arkiver. Har du truffet Margaret? Hun er ganske vel bevart, hun også. Jeg tror hun har vært her siden de la ned grunnsteinen.»

12

Regina kjente et sug i magen. For henne var det ingen utfordring å sitte i Utleveringsskranken. Hun trengte bare å sitte bak pulten, ta imot lappene fra folk, taste inn ønskene deres og vente til noen hentet bøkene deres fra de forskjellige rommene og etasjene. Deretter ga Regina boken til den besøkende, som hadde ventet med nummeret sitt ved et bord.

Regina forsøkte å ikke få panikk. Alle må begynne et sted, sa hun til seg selv. Og det kunne vært verre: Hun kunne blitt plassert i Innleveringsskranken.

Det viktigste var at hun var her – hun var endelig blitt bibliotekar. Og hun skulle bevise at hun var jobben verdig.

Kapittel 2

Regina tok gråpapirposen med lunsjen sin og satte seg ute på hovedtrappen til biblioteket. Hun åpnet termosen med melk og stirret ut på Fifth Avenue.

«Er du den nye bibliotekaren?» spurte en eldre kvinne som hadde stanset på vei ned trappen.

«Ja, jeg heter Regina,» sa hun, og la hånden over munnen mens hun tygget.

«Velkommen. Jeg heter Margaret Saddle.»

Det var litt pinlig å bli sittende mens kvinnen sto foran henne, derfor reiste Regina seg og børstet ut foldene i bomullsskjørtet. «Å ja – det er du som jobber i arkivet, ikke sant?»

Margaret nikket. «De siste femti årene.»

«Wow. Det er imponerende.»

Margaret hadde hvitt hår som rakk til haken, og blekblå øyne.

Hun hadde pudret kinnene, men ellers brukte hun ikke sminke.

Perlekjedet hennes var stort, og hvis Regina måtte gjette, ville hun trodd det var ekte.

Kvinnen stirret opp på bygningen. «Dette stedet er det verdt å ofre hele arbeidslivet sitt for,» sa hun. «Selv om alt har gått nedover siden vi mistet Brooke Astor. Vel, det var hyggelig å hilse på deg. Du må komme og besøke meg i fjerde etasje, når 14

du vil. Du har sikkert noen spørsmål, og gud vet at den der andre ikke forhaster seg med å svare, hvis hun da i det hele tatt vet svaret. Greit – kos deg i solskinnet.»

Regina kunne tenkt seg å fortelle henne at hun hadde eksamen i arkiv og bevaring, men hun hadde ikke lyst til at det skulle virke som om hun prøvde å smiske seg til en ny jobb. Men hun kunne allerede si at hun mye heller ville jobbe med Margaret Saddle enn med Sloan Caldwell.

Margaret subbet av sted, og Regina satte seg på trappen igjen og glemte helt den åpne termosen som sto bak henne. Hun veltet den så melken rant nedover trinnene, og det tunge lokket spratt av gårde som en ball.

Regina ble så forskrekket at hun ikke visste hva hun skulle gjøre først – tørke opp den stadig større dammen med hvit væske eller stoppe lokket, som med stadig større fart for ned mot Fifth Avenue.

Hun rettet opp termosen for å stanse melkestrømmen, og så løp hun for å fange lokket. Men før hun rakk så langt, så hun at en høy og bredskuldret mann stoppet lokket med en rask håndbevegelse.

Han kikket opp på henne; øynene hans var brune som fløyel, nesten svarte. Da han begynte å gå mot henne, merket hun til sin store overraskelse at hjertet begynte å dunke hardt i brystet.

«Er dette ditt?» Han holdt fram lokket med antydningen av et smil i ansiktet, et ansikt som var så maskulint pent at det nesten var flaut. Han hadde høye kinnbein, en fint meislet nese og en ørliten kløft i haken. Håret var blankt og mørkt og så langt at det krøllet seg ved skjortekragen. Han var eldre enn henne, kanskje tretti år.

«Eh, ja – unnskyld. Takk skal du ha.» Selv om hun sto ett trinn høyere opp enn ham, tårnet han likevel over henne.

«Ingen grunn til å beklage. Men når jeg ser alt sølet der, så … kanskje.»

15

Hun var flau da hun fulgte blikket hans bort til melkedammen. «Å, jeg … jeg skal få tørket det opp. Jeg hadde ikke tenkt å la det …»

Men smilet hans fortalte at han bare tullet. «Ta det med ro,» sa han, og ga henne det svarte plastlokket. Fingrene kom borti hennes, og hun kjente en virkelig varme da de møttes.

Og så gikk han forbi henne, forbi dammen, og forsvant inn gjennom den tunge hoveddøren til biblioteket. * Regina gikk opp de fem trappene til leiligheten i Bank Street.

Vesken var tung under vekten av bøkene som hun ikke klarte å la være å låne fra utlånsavdelingen på den andre siden av gaten for hovedkontoret.

Hun bodde i en liten leilighet i en sjarmerende bygning i det mest perfekte kvartalet i det mest perfekte strøket i hele byen.

Hun så på det som sin store flukt – ikke bare fra den snevre hjembyen, men også fra de lange, kravstore armene til moren.

Her, i et strøk som en gang var hjemmet til litterære storheter som Willa Cather, Henry James, Edna St. Vincent Millay og Edgar Allan Poe, kunne hun gjemme seg bort og for første gang i sitt liv virkelig få være alene.

Den eneste flekken i dette ellers perfekte frihetens landskap var romvenninnen Carly. Carly Ronak var en fryktelig trendy student på Parsons designskole, og hun var egentlig bare opptatt av to ting: moter og menn. Og hun skiftet menn oftere enn hun skiftet jeans. Det virket som om det var en ny fyr på gang hver uke.

Regina hadde aldri delt leilighet med noen før. På universitetet insisterte moren på at hun skulle bo hjemme og ikke i en av studentboligene til Drexel University i Center City i Philadelphia – en kjøretur på tjue minutter fra forstadshuset deres. Nå som hun bodde sammen med Carly, skjønte hun at moren kan16

skje hadde hatt for stor innflytelse på det sosiale livet hennes i de siste årene. På daglig basis var Regina vitne til Carlys hektiske dating, og hun lurte på hvorfor hun selv ikke hadde våget seg ut på samme arena. Det var delvis morens skyld – hun var så negativ når det var snakk om Reginas dating at det nesten ikke var verdt bryet å snike seg ut. De få datene Regina hadde vært på, hadde dessuten vært så skuffende at de ikke var verdt å lyve eller krangle med moren om. Men nå lurte Regina på om hun ikke hadde gått glipp av noe vesentlig.

Regina hadde brukt noen uker på å forstå hvorfor Carly i det hele tatt gadd å dele leilighet med noen. Det virket som om hun hadde uendelig mye penger, i hvert fall når det gjaldt klær.

Handleposer fra Barneys, Alice and Olivia eller Scoop lå alltid rundt i leiligheten. Regina visste ikke stort om klær, men hun visste at de butikkene var noe helt annet enn Filene’s eller Target, hvor hun selv kjøpte klær. Carly hadde også et kontinuerlig vedlikehold av det lange, stripete håret hos Bumble and Bumble, og spiste tilsynelatende alltid ute. Regina hadde aldri sett Carly helle opp en skål med frokostblanding. Hun bestilte til og med eggerøre på døren når hun en sjelden gang våknet hjemme i leiligheten en helgemorgen.

Mysteriet ble løst en gang hun ble vekket av at Carly og hennes daværende date skranglet rundt på kjøkkenet klokken to om natten. Carly hadde hysjet på fyren fordi han stønnet så høyt (Regina hadde våknet av det en time tidligere). «Romvenninnen min kommer til å få traumer,» hadde Carly sagt. Og da svarte fyren: «Jeg skjønner ikke hvorfor du har en romvenninne. Faren din er Mark Ronak.» Carly forklarte ham at det ikke handlet om penger; foreldrene insisterte på at hun hadde en romvenninne av «sikkerhetsgrunner». Begge hadde ledd av det, og fyren hadde sagt: «Bra at det er noen her til å holde orden på deg.

Ellers ville du nok vært en slem jente.»

Regina hadde selvsagt googlet Mark Ronak, og funnet ut 17

at Carlys far hadde startet landets største hiphop-plateselskap.

Denne lille bakgrunnsdetaljen hadde bare forstørret kløften mellom Regina og romvenninnen; bare tanken på at hennes foreldre skulle høre på hiphop – eller popmusikk, for den saks skyld – var utenkelig. Reginas far var midt i trettiårene da hun ble født, og han døde åtte år senere. Han hadde vært arkitekt, og den eneste musikken han hørte på, var opera. Reginas mor var utdannet cellist og hørte bare på klassisk, og insisterte på at Regina bare hørte på klassisk når hun var hjemme. Alice Finch arbeidet som dosent ved Philadelphia Museum of Art, og hva henne angikk, var den eneste akseptable formen for musikk, kunst og litteratur den klassiske: Hos henne fantes det ikke «pop» i musikk, ikke «moderne» i kunst, ikke «kiosk» i litteratur.

«Hvordan var den første dagen din?» spurte Carly, og kikket opp fra magasinet W som hun bladde i. Hun satt med beina i kors på sofaen, iført et par perfekt blekede jeans med sleng og en kort kasjmirgenser. Det honningblonde håret var satt opp i en løs knute. «Var de andre barna på biblioteket snille?» Rommet luktet av Chanel Allure-parfymen hennes.

«Takk, det gikk bra,» sa Regina, slapp den tunge vesken ned på gulvet og gikk inn på kjøkkenet for å hente en cola. Hun var aldri helt sikker på om Carly virkelig var interessert i å snakke med henne, eller om det bare var en refleks siden hun var den eneste andre personen i rommet. Regina visste at Carly ikke skjønte at det å «sette bøker i en hylle» – som hun formulerte det – kunne være en drøm som gikk i oppfyllelse. Men det var akkurat det det var for henne; helt fra hun var seks år og faren begynte å ta henne med til biblioteket hver eneste lørdag ettermiddag – ikke engang New York Public Library, bare det lille biblioteket deres i Gladwynne, Pennsylvania – hadde Regina visst at det var her hun hørte til. Hun gikk aldri gjennom fasen da hun ville bli lærer eller veterinær eller ballettdanser; Regina ville aldri bli annet enn bibliotekar. Hun ville være omgitt av 18

lukten av bøker, hun ville ha ansvar for rad på rad med ryddige hyller, for den nøyaktige katalogiseringen, hun ville hjelpe folk med å finne den neste store romanen de skulle lese, eller boken som kunne hjelpe dem med arbeidet som kunne føre til en eksamen eller løse en intellektuell gåte. Hun visste dette helt fra hun var liten, og hun mistet aldri fokus.

Og nå hadde drømmen blitt virkelighet, selv om den virket både liten og latterlig for en jente som Carly Ronak, som hadde vokst opp med å drømme om å bli den neste Tory Burch.

«Godt å høre,» sa Carly. «Hør her, en venn av meg kommer hit i kveld. Jeg håper vi ikke forstyrrer deg.» Det hun egentlig mente, var at hun håpet at Regina ville være anstendig nok til å holde seg på rommet sitt og ikke forstyrre dem.

«Ikke tenk på meg. Jeg har masse å lese.» «Å, og så ringte moren din – to ganger,» sa Carly, og ga Regina en mørkerød Post-it-lapp hvor en uleselig beskjed var skrevet med tusj.

I et forsøk på å kutte utgifter da hun flyttet til New York, hadde Regina kvittet seg med mobilen. Det førte med seg en ekstra fordel, siden det ble umulig for moren å kontakte henne døgnet rundt. Dessverre måtte alle Reginas bekjente med fasttelefon betale prisen for det.

Regina krøllet sammen lappen og stakk den i lommen. * Regina våknet til lyden av at noen brøt seg inn i leiligheten.

Sånn hørtes det i hvert fall ut. Men så skjønte hun at det bare var Carlys hodegjerde som dunket i veggen.

Dunkingen var akkompagnert av stønning og Carlys noe unødvendige utrop: «Knull meg!»

Mer stønning, denne gangen fra en mann. Hodegjerdet dunket hardere og fortere mot veggen, og stemmene hørtes mer ut som det dreide seg om vold enn begjær. Og så ble det stille.

19

Regina merket at pusten hennes gikk tyngre. Hun visste ikke om det var fordi hun hadde bråvåknet, eller om det skyldtes lydene hun hadde hørt. De var både forstyrrende og opphissende på samme tid, og akkurat det plaget henne mer enn det faktum at romvenninnens sexliv bokstavelig talt tok fra henne nattesøvnen.

Hun visste at hun lå under normalkurven når det gjaldt sex, å være jomfru i hennes alder var utenkelig for de fleste. Men det var hennes virkelighet – en virkelighet som ikke hadde plaget henne før hun flyttet til New York og innså at hun var sistemann inn på festen.

Hun hadde liksom ikke planlagt å aldri ha sex. Hun hadde ikke avgitt noe kyskhetsløfte eller noe sånt. Det var mer at anledningen aldri hadde dukket opp. Venninnene i hjembyen sa at hun ikke enset noe – at guttene så på henne, og at de ville invitert henne ut oftere hvis hun bare anstrengte seg litt. «Du er bare så alvorlig hele tiden,» sa venninnene. Det var ikke det at hun ikke likte å ha det gøy. Det var mer at hun skjønte at for hver fest hun gikk på, ville hun gå glipp av en kveld med lesing, og guttene hun forelsket seg i, truet med å avlede henne fra det som var viktig: studiene. Jobbe hardt. Forberede seg på fremtiden.

Fokus. Det var morens mantra. Hun var ivrig etter å fortelle Regina at gutter ikke var annet enn en distraksjon – «en avsporing fra fremtiden din». Det hadde skjedd henne, advarte Reginas mor alvorlig. Regina hadde hørt historien utallige ganger: Moren snakket om hvordan hun måtte «oppgi drømmene sine» for å forsørge faren til Regina mens han gikk på arkitekthøyskolen og de første årene han var i arbeid – og så ble hun gravid med Regina. «Og så døde faren din, og jeg hadde ansvaret for alt. Ingen forbereder seg på hva som kan skje i verste fall, Regina. Den eneste du kan stole på, er deg selv.»

Regina kikket på klokken. Den var to om natten. Fem timer til vekkerklokken ringte.

20

Latter, og så mer stønning.

Regina rullet seg over på ryggen, desperat etter å sove. Nattkjolen, en grå bomullskjole fra Old Navy, hadde vridd seg rundt midjen hennes. Hun fikk den løs, men lot den bli liggende ved hoftene. Hun strøk seg over magen, prøvde å slappe av, finne tilbake til søvnen. Og så begynte hånden, som av egen fri vilje, å bevege seg mot kanten av undertøyet.

Hun stoppet. I naborommet var det stille.

Regina stakk hånden ned i trusen, og berørte seg selv forsiktig med fingrene mellom beina. Tanken på at en mann befant seg bare en meter unna på den andre siden av veggen, var både opphissende og distraherende. Det var lenge siden en mann hadde tatt på henne, og de få opplevelsene hun hadde hatt, hadde vært fomlende og lite minneverdige. Nå var det nesten umulig å forestille seg at hånden til en annen skulle befinne seg på dette ytterst private og følsomme stedet, at den strøk henne så hun ble våt, før den presset seg innover, og beveget seg inn og ut på en riktig måte som ga henne en kraftig utløsning. Hun beveget hånden raskere, veggene i vaginaen pulserte mot fingeren, mens hoftene beveget seg i takt. Hun kjente den gode bølgen nærme seg, og etterpå ble hun liggende stille på det skrukkete lakenet. Hjertet dunket hardt.

Hvordan ville det være å ha noen ved siden av seg når hun nådde klimaks?

Hun begynte å lure på om hun noensinne skulle få oppleve det.

Kapittel 3

En jente med rødfarget hår og en T-skjorte det sto Columbia University på, ga Regina en bunke krøllete rekvisisjonslapper.

«Altså, skal jeg bare vente her, liksom?» Jenta lente seg mot skranken.

«Du kan vente ved et av bordene og følge med på tavlen etter nummeret ditt. Det indikerer at du kan hente bøkene dine,» sa Regina.

Regina var allerede avhengig av den forutsigbare rytmen i Utleveringsskranken: de rolige formiddagene, ettermiddagsaktiviteten, og det langsomme tempoet tidlig på kvelden når folk gikk for å spise middag – noen kom tilbake, andre dro for dagen. Hun visste at hun var heldig som fikk tilbringe arbeidsdagen i noe som kanskje var det vakreste rommet i hele byen.

Og selv om jobben i seg selv ikke var intellektuelt utfordrende, følte hun en viss tilfredsstillelse ved å levere ut bøkene til de besøkende som ventet ivrig. Hun kikket på alle radene med folk som satt bøyd over bøker og bærbare pc-er, og lurte på hva de jobbet med. Ble den neste store amerikanske romanen skrevet i dette rommet? Ble noe oppfunnet? Ble historie gjenoppdaget?

Men noen ganger, når det ikke skjedde noe, ble hun litt rastløs.

22

«Hvorfor leser du ikke?» spurte Alex, en senete, litt-keitetemen-søt-som-en-hundevalp-student fra NYU, som jobbet deltid med å hente bøker fra de forskjellige rommene til Utleveringsskranken.

«Har vi lov til å lese her bak skranken?» spurte hun.

«Ingen har sagt noe til meg om det,» svarte han. «Og både du og jeg vet at Sloan ikke lar sjansen gå fra seg til å kjefte oss huden full. Så jeg ville sagt ja, det er ok.»

Regina trodde kanskje hun og Alex kunne bli venner, selv om hun aldri hadde vært venner med en gutt før. Moren hadde alltid advart henne om at en gutt aldri ble en ordentlig venn – at de «bare var ute etter én ting». Men Alex virket vennlig på ordentlig. Selv om hun følte at hun hadde fornærmet ham da han sa at han likte frisyren hennes, at den var veldig «Bettie Page».

Regina hadde sagt: «Hva er en Bettie Page?» Da hadde han sett litt rart på henne, som om han ikke visste om hun mente alvor eller spøkte.

«Du vet – den berømte pinupmodellen? Med det svarte håret og den korte panneluggen?»

Regina hadde nikket, selv om hun ikke ante hva han snakket om. Det hendte at folk sa at hun så ut som «hun jenta på det programmet … med panneluggen», eller så knipset de med fingrene og sa: «Zooey Deschanel.» Hun hadde sett komiserien til Zooey Deschanel, og selv om det kanskje var en viss likhet i farge og frisyre og til og med ansiktstrekk, oppførte komistjernen seg så sprøtt og sprudlende at all annen sammenligning ble latterlig, etter Reginas mening. Nå ble hun nødt til å google denne Bettie Page-damen.

«Er det kioskbil-tid?» spurte Alex.

Helt siden første arbeidsdag for noen uker siden hadde Regina og Alex hatt for vane å gå sammen til lunsj, og kjøpe en burger eller en pølse fra kioskbilen som parkerte rundt hjørnet på 41st Street. Men i dag hadde Regina bestemt seg for å 23

prøve å finne Margaret og spørre om de skulle spise lunsj sammen. * Hun gikk opp Søndre trapp til fjerde etasje, hvor førsteutgaver, manuskripter og brev var plassert, i tillegg til Stiftelsens rom.

Hun passerte et rom som var avsperret, og merket seg det.

Margaret drev og registrerte en stabel bøker i en hovedbok da Regina fant henne.

«Gjør du det for hånd?»

«Ja. Og så får vi en praktikant til å taste det inn på data. Jeg bryr meg ikke om sånne maskiner.»

«Jeg lurte på om du ville spise lunsj med meg. Jeg har med min, og vi kunne sette oss utenfor …»

Margaret ristet allerede på hodet. «Jeg spiser ikke lunsj på tirsdager,» svarte hun.

Regina visste ikke helt hva hun skulle svare. Margaret la til: «Når man blir eldre, sover man mindre og spiser mindre. Bare vent.»

«Greit. Vel, men da sees vi senere, går jeg ut fra. Å, forresten – hva er Rom 402?»

«Barnes-samlingen – kan kun besøkes med spesiell tillatelse.

Førsteutgaver av Virginia Woolf og Charles Dickens.»

«Jeg var med på omvisning i biblioteket en gang i året da jeg var liten – jeg kan ikke huske den.»

«De opprettet den for omtrent fem år siden. Barnes-familien donerte tjue millioner dollar. De pusset opp hele Den store lesesalen. Husker du at den var stengt i over et år?»

Regina nikket.

«Barnes-rommet pleide å være åpent. Jeg var ofte der inne, men ikke etter at jeg måtte mase om å få tillatelse.»

«Hvem spør man om tillatelse?»

Margaret trakk på skuldrene.

24

Regina pleide ikke å ignorere autoriteter, men hun kunne ikke forestille seg at verkene skulle holdes skjult for bibliotekets stab.

Hun forsto at folk flest ikke skulle vase inn der helt tilfeldig, men det kunne vel ikke skade om hun tok en liten kikk.

De mørke bronsedørene sto i en marmorramme, og ordene JASPER T. BARNES ROOM var skrevet med gullskrift. Regina gikk forsiktig mot døren, og tenkte at hvis den var låst, ville det løse dilemmaet om hun skulle snike seg inn eller ikke.

Hun la hånden på gullhåndtaket, og etter å ha nølt et par sekunder trykket hun det ned. Døren var ulåst, og hun skjøv den opp.

Det første hun la merke til, var at rommet var innredet i en mye enklere stil enn resten av biblioteket. Det var klassisk engelsk, og veggene var dekket fra gulv til tak med bøker i hyller av treverk og glass. Midt i rommet sto et langt, mørkt trebord – nesten som et spisebord, omgitt av antikke stoler trukket med rødt lær.

Og så oppdaget hun at hun ikke var alene.

En merkelig, nesten ulende lyd kom fra det ene hjørnet av rommet, den delen som var skjult fra døråpningen. Da hun tok et skritt lenger inn, gikk det med et sjokk opp for henne hvor ulyden kom fra. En naken kvinne sto bøyd over en marmorbenk. Armene hennes holdt overkroppen oppe, hodet var bøyd, og det lange håret sveipet nesten ned i gulvet. Bak henne sto en mann – også han naken – med hendene på kvinnens hofter, han pumpet inn i henne med en villskap som fikk Regina til å lure på om kvinnen ynket seg av nytelse eller av smerte. En del av henne – den praktiske, rasjonelle delen – visste at hun burde snu og komme seg ut. Men en annen del av henne – en del hun ikke helt skjønte seg på – ble stående som fjetret.

Med dunkende hjerte innså Regina at det helt klart var nytelse hun så. Den jevne rytmen kroppene beveget seg i, kvinnens ukontrollerte stønning, og, som Regina kunne se på avstand, 25

svetten som glinset på de lange armene – dette var rå ekstase.

Regina visste at det var galt av henne å bli stående, men hun kjente et blaff av opphisselse mellom beina, som om kroppen ville straffe henne for at hun hadde gått inn uten lov.

En skamfull Regina prøvde å flytte blikket. I stedet endte hun med å se rett på ansiktet til mannen, og med et sjokk gikk det opp for henne at hun kjente ham igjen: de mørke lokkene, de svarte øynene, de markerte trekkene. Det var mannen fra trappen dagen før.

Og skulle hun dømme etter smilet hans da øynene deres fant hverandre, virket det som om han kjente igjen henne også.

Kapittel 4

Regina rygget ut av rommet, og hadde vett nok til å lukke døren etter seg med skjelvende hender.

Hennes første tanke var at hun skammet seg over at hun hadde latt seg trekke inn i den skitne lille hendelsen. Hun skulle aldri blitt stående og se på – hun burde løpt ut med en gang. Eller, enda bedre, stoppet dem. Hun kjente at forlegenheten gikk over til sinne.

Dette var et bibliotek. Hva feilte det folk?

Hun trakk pusten dypt; avskyen gjorde henne sterkere. Da hun var trygt ute i korridoren igjen, skyndte hun seg ned Søndre trapp og tilbake til rotunden utenfor Det offentlige katalogrommet.

Da hun var trygt tilbake i bibliotekets mer offentlige sfære, klarte hun å roe seg ned og gikk tilbake til Utleveringsskranken, hvor Alex sto lent mot stolen hennes og spilte Temple Run på iPhonen sin.

«Treg dag,» sa han. «Selv ikke boknerdene har lyst til å være inne når det er tjuefire grader og solskinn.»

Regina nikket, og satte lunsjposen fra seg på bordet. De svette hendene hadde gjort gråpapirposen våt øverst i kanten.

Alex kikket mistenksomt på posen. «Jeg trodde du skulle spise lunsj.»

27

«Jeg var ikke sulten.»

Han så rart på henne. «Hva er det med deg?»

«Ingenting,» sa hun. Hun følte seg like skitten og skamfull som om hun hadde stått bøyd over marmorbenken. Og hun visste at hun følte det sånn fordi hun – selv om hun ikke likte å innrømme det, til tross for at det var en skrekkelig helligbrøde – i et kort øyeblikk hadde ønsket at det var hun som sto der.

Hva feilte det henne? Det måtte skyldes påvirkning fra Carly – all den nattlige aktiviteten i leiligheten hadde nok gått innpå henne. Hun led av søvnmangel. Og hun bodde sammen med en som ikke eide anstendighet. Moren hadde hatt rett: Det ville ikke føre noe godt med seg å flytte til New York.

«Hvis du sier det. Men jeg er skrubbsulten, så nå stikker jeg til kioskbilen. Skal jeg kjøpe noe til deg?» Han spratt opp og fisket øretelefonene opp fra jakkelommen.

Regina ville ikke at han skulle gå. Hun syntes det hun hadde sett, var skremmende. Hun lurte på om hun skulle rapportere hendelsen til Sloan, men bare tanken gjorde henne uvel.

«Vent – kan jeg si deg noe?» spurte hun.

«Selvsagt,» sa han. «Burger eller pølse?»

Hun formet ordene i tankene, men munnen nektet å følge med.

«Jeg liker ikke kioskbilen,» sa hun til slutt.

Han ristet på hodet. «Ok, Finch. Takk for den nyheten.» * Hun sto på trappeavsatsen i tredje etasje i mursteinbygningen hvor hun bodde, da hun hørte rappmusikk dundre fra leiligheten. Med et sukk fortsatte hun oppover. Da hun hadde kommet så langt at hun kunne stikke nøkkelen i låsen, visste hun at hun ikke ville høre seg selv tenke selv med soveromsdøren lukket.

«Hei – hva skjer?» spurte fyren som satt i sofaen og sugde på en svær pipe.

28

«Eh, jeg er akkurat ferdig på jobb,» sa Regina. Hun kjente i det minste igjen fyren – han var en av Carlys faste. Under andre omstendigheter ville Regina antagelig kalt ham Carlys kjæreste.

Men når man tok i betraktning at det var en annen fyr som var ansvarlig for nattens dunking med hodegjerdet, var kanskje ikke «kjæreste» riktig merkelapp.

«Har du noe imot å skru ned musikken?» ropte hun.

«Liker du ikke J?» She’s got an ass that’ll swallow up a g-string And up top, uh, two bee stings Regina gikk inn på rommet sitt og lukket døren. Det lå an til å bli enda en kveld med selvpålagt eksil til Carly gikk ut – hvis hun gikk ut. Regina håpet hun kunne få seg venner på biblioteket, så hun hadde noen å gå ut med en gang iblant.

Musikken ble plutselig tjue desibel lavere. Så hørte hun det banke på døren. Regina åpnet motvillig døren på gløtt.

«Er det bedre?» spurte Derek.

«Hva? Å – musikken? Ja takk.»

«Hvorfor går du aldri ut?» spurte han.

«Unnskyld?»

«Carly sa at hun aldri har sett deg forlate leiligheten om kvelden.»

Regina kjente at hun ble rød. «Jeg synes ikke du har noe med det.»

«Hei – unnskyld, da. Jeg sier bare – du kan jo bli med oss ut i kveld. Vi skal på et show på Rivington. Jeg lover å få deg hjem før du blir til et gresskar.»

Regina ristet på hodet. «Nei takk.»