Issuu

Nora Eide Familien din

Bildene brukt på forsiden kommer fra familiealbumet til Kaja Wang.

Design: Aslak Gurholt (Yokoland)

Satt i H&FJ Mercury 10/13,5 Trykt og bundet hos Livonia Print Sia, Latvia 2017

ISBN 978-82-8288-183-8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Flamme Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Lukter smeltet smør og nystekt brød, jeg blir alltid sulten når dere er sammen.

Hun glatter ut rynkene på buksa med håndflatene, klapper seg to ganger på munnen og går ut døra. Hun er klar. Hun er snart 32 år, og hun er klar for å møte de nye foreldrene sine.

Hun vet alle de viktige tingene. Hvor lenge de har vært sammen, hvor de har reist i verden, hva de jobbet med før de pensjonerte seg. Hun vet at de liker hvit sjokolade og Poirot i påska. De holder seg i form ved å gå turer i skogen. De har en hytte to timer unna byen. De liker katter, stemmer konservativt, hun vet hva de heter og når de er født. Det er like mye som folk vet om de ekte foreldrene sine.

De har sendt henne bilder av seg selv. Glisende og rødsprengte foran en restaurant på Lanzarote, to bilder av dem på hytta i solveggen. Brune panner og store smil, begge i god form til å være over seksti år. Da hun fikk bildene av dem, tenkte hun at de så ut slik som hun hadde trodd. De lignet på de lange mailene de hadde sendt henne, de lignet på orddelingsfeilene og smiletegnene. De så ut som folk som ville skrive «Nå koser vi oss på hytta selv om vi har blitt litt lakse røde». Det passet, de tynne nesene og lange beina, de kunne vært foreldrene mine i virkeligheten, tenkte hun. Hvis vi hadde spist sammen ute, ville ingen trodd at jeg var noe annet, jeg ville vært den voksne datteren deres med like tynn nese, like lange bein, og den kvelden bestemte hun seg. Hun spurte om de hadde lyst til å møtes.

Svaret kom et kvarter senere. De foreslo at hun skulle komme på middag den lørdagen. De lurte på om hun likte raspeball, og heldigvis likte hun raspeball. Heldigvis var hun ikke allergisk mot katter, heldigvis bodde hun bare 25 minutter unna dem med bil, og hun kjørte bil, det var ikke noe problem, det hadde hun gjort lenge, de visste det, hun passet til beskrivelsen. De lette etter en kvinne i trettiårene med godt humør og sertifikat, noen som likte dyr og bodde i nærheten av dem slik at de kunne møtes ofte. Foreldre og barn burde møtes ofte, sa de. Holde kontakten, gå på besøk til hverandre i helgene, kanskje til og med feire jul sammen, selv om ingen av dem hadde nevnt jul i meldingene til hverandre, det var for tidlig å tenke på jul ennå. Først måtte de møtes, like hverandre i virkeligheten, men hun ser det for seg likevel, pinnekjøtt og kålrabistappe, ribbefett i et sausenebb, smale porselensfat og akevitten som får huden til å boble bak ørene. Den rolige klirringen fra oppvaskmaskinen etterpå, småkranglingen på andre juledag, mas om at hun må huske å kle på seg før hun går ut i snøen, gode ting, glimt som lyser opp kinnene mens hun svinger ut på hovedveien, begynner på de to milene til huset deres, nærmer seg foreldrene sine.

Hun kjører forsiktig, tvinger seg til å være avslappet, sveiver ned vinduet. Lufta er tjukk av gran og eksos, de siste strengene av solskinn som pirker mot sidespeilet. Det kommer til å bli tropenatt. Luftfuktigheten skviser buksa mot leddene, hun burde hatt på seg skjørt i stedet, en sommerkjole, men hun kunne ikke komme hjem til dem med tubesokker rundt anklene. Det ville vært vanskelig å sitte der med nakne legger og hvite sokker i en opphovnet tøysofa, og hun prøver å huske hva hun skal si, hun må takke for at hun får komme, takke for maten, svare på spørsmål, stille spørsmål tilbake. Stryke på katten, si at den er fin. Hun må spørre om de trenger hjelp til middagen, men hun kan ikke hjelpe til før de takker ja. Hun må spise mye middag, men ikke så mye at det virker som hun

har et problem med mat. Det er mye som kan gå galt, de har pyntegjenstander hun kan komme borti og knuse, regler de har utarbeidet i løpet av førti års ekteskap, og hun kjenner ingen av dem, hun vet bare hva de har skrevet på mail. Hun vet ikke det viktigste, hun vet ikke hvorfor de ønsker seg en voksen datter.

Hun har allerede fortalt dem hvorfor hun leter etter en ny familie. Det stod på VG nett at det var god skikk, en av de uskrevne normene, «Forklar hva som har skjedd med din egen familie» og «Du trenger ikke å skrive i detalj, kun et par linjer, for eksempel: Jeg ønsker meg nye foreldre fordi mine har gått bort/ Jeg ønsker meg nye foreldre av religiøse grunner/ Jeg ønsker meg nye foreldre fordi jeg har mistet kontakten med mine egne».

Hun fikk flere henvendelser fra potensielle foreldre etter at hun var åpen om årsaken. Fem par, alle bosatt i hennes del av landet. Hun holdt kontakten med tre av dem, likevel var det noe med disse, som hun er på vei til å møte, de var annerledes, enkle, kommafeilene i hver setning, hvordan de ikke hadde lært seg å bruke reply-funksjonen på mail, at de sendte meldinger bare for å snakke om påbygget på huset og katten som hadde fått ormekur. Vanlige, langdryge ting som føltes som hjemme, det meningsløse og intetsigende som hun kunne kjenne sive opp rundt ørene, en tåke av lørdagsvafler og grovt knekkebrød, grilling på verandaen hver sommer, ferieturer til de samme stedene hvert år, billige sommergaver fra et marked, noe tynt og eventyrløst og lett, en jevnhet i dagene, år etter år på en rett linje.

Hun kjører det siste stykket innover i skogen, kan så vidt se tunet deres bak en klynge med gran, huset som ble bygd en eller annen gang på syttitallet. De har pyntet med blomster i store vaser utenfor. Grusen er matt og spesialbestilt, pen på en normal måte, sporene av noen som har lest hvite

interiørmagasiner, Boligdrøm, Drømmebolig, hun går ut av bilen, retter på buksa igjen, stryker bort lange tråder med svette fra nakken. Hun vet ikke om det er nervene eller varmen, det er den varmeste sommeren på mange år. Hver sommer er den varmeste sommeren på mange år. Hun ringer på, noe faller inne i huset, de åpner døra begge to.

En kvinne og en mann hun aldri har møtt før. De står klemt sammen i døråpningen, smiler mot henne. De ser eldre ut enn på bildene. Grålig, nyklipt hår, øredobber og armbåndsur, hender som strekker seg mot henne og ønsker velkommen. De sier kom inn. Kom inn og stig på, ja, gikk det bra å finne frem, skal vi ta genseren din, det der er Kosen, han er godt vant med folk, se der, ja, han liker deg, du er ikke allergisk, nei, nei, det vet jeg jo, Anne har vel spurt deg om det tusen ganger.

Kvinnen heter Anne. Et navn som passer til mødre, som om alle som heter Anne er lagd for å få barn, og Anne står i gangen med forkle og en fuktig klut i hånda, hun kunne vært hvilken som helst mamma. En eldre mor som har fått en kort pause før barnebarna begynner å komme, noen som endelig har fått sjansen til å reise på helgetur til London og se på Miss Marple etter tretti år med leverpostei og brunostkuler og kveldsstell, hun ligner på det, hun minner om det, men Anne har funnet den nye datteren sin på nettet, og Anne kikker interessert på den voksne kvinnen som trasker inn i gangen deres med svart dressbukse og dråpesvette rundt neseborene, Anne smiler til kvinnen som kanskje kan bli datteren deres og sier: Jeg skal ikke klemme på deg, jeg har så mye skitt på forkleet.

De tar hverandre i hendene i stedet. Hilser med avstand mellom kroppene. Hun tar av seg skoene, presser rynkene ut av buksa med håndflatene. Hun ser ned på forkleet som henger rundt hoftene til Anne. Det ser rent ut, forkleet ser rent ut, smeltehvitt og svalt mot den runde underkroppen, og det

prikker i hendene hennes etter å klemme Anne, legge hodet i den vaniljemyke kroken hvor halsen møter skuldrene, kjenne lukten av en middagsvarm mor, men Anne snur seg mot kjøkkenet igjen, sier at hun skal skynde seg med maten. Hun spør om de trenger hjelp. Anne vifter med en rødkantet hånd, sier nei, det går bra, og hun snur seg mot mannen sin, sier at han må vise henne rundt.

Mannen ber henne om å følge etter ham, inn i stua, ut på verandaen, opp i andre etasje. Han viser henne hvor hun skal sove i kveld. Hun visste ikke at hun skulle overnatte, de har ikke sagt noe om det. Hun har ikke tatt med seg klesskift eller toalettsaker, men Anne har redd opp en seng med tynne, broderte laken, og mannen viser henne hvor hånddukene ligger, forklarer henne ting hun må huske på. Ikke åpne vinduene på fullt gap. Hold inn spyleknappen på doen i tre sekunder før du slipper. Kosen sover i første etasje, men noen ganger kommer han opp, og da må du bare kaste ham ut, han kan godt være ute om natta.

Hun sier at hun syns Kosen er fin. Mannen ler litt, viser henne fra rom til rom, her er kontoret, her sover jeg og Anne, du må bare komme inn i natt hvis du lurer på noe, Anne er nesten alltid våken uansett, sier han og hun følger etter, spør om ting ved huset selv om hun vet svarene. Hun har sett alt før, hjemme hos andre. Fargene er forskjellige og interiøret er eldre, men det er fortsatt det samme, og hun tenker at det å komme inn i et nytt hjem er ikke drastisk, det er ikke noe nytt, det er et sted jeg har vært mange ganger.

Hun kjenner igjen de nedslitte gangflisene og fingermerkene på badespeilet. Hun husker lukta, skarp, tett, full av H-melk og grillkrydder og en diskusjon som ikke blir glemt. Hun husker grunntonen, en linje som dirrer svakt under tærne, de brede strøkene over ryggen, sporene av eksemhud på badegulvet,

alt er slik det skal være. Slik hun har opplevd selv. Den eneste forskjellen er at hun ikke er del av det, ikke denne gangen.

Anne roper fra underetasjen at maten er klar. Mannen gnir hendene sammen.

– Nå skal det bli godt med mat, sier han.

Hun smiler tilbake, skal til å gå ned trappa, men mannen stopper henne, trekker henne til seg i en klem.

– Vi har gledet oss veldig til å møte deg, sier han og kysser henne på kinnet. Hun lener seg inn i klemmen, tvinger den til å vare litt lenger, puster inn furene i nakken hans, huden som har ligget ute i sola hele dagen. Det er slik det kunne vært. Hun kunne tatt flyet hjem da hun studerte, og mannen ville stått i ankomsthallen og ventet på henne, lempet kofferten hennes inn i bilen, gitt henne en lang klem, latt henne lene seg inn mens han spurte om hvordan turen gikk, om det var mye turbulens, om hun ble dårlig.

Mannen klapper henne på armene, de går ned til et bord fullt av raspeball og saltkjøtt. Bacon i skåler, sirup og rød saft. Anne har tatt av seg forkleet. Hun står ved en stol, justerer på en pute, ber dem om å sette seg.

– Det er bare å forsyne seg, sier Anne.

– Ja, slå deg ned, sier mannen.

De setter seg på hver sin ende av bordet, sender rundt kjøttet og snakker om maten, hvor nydelig alt er, hvor gode raspeballene ble. Baconet som er så sprøtt at det skjærer mot gommene, sirupen som smelter nedover de gyllengrå potetballene. Anne later som hun ikke er fornøyd med sin egen

middagslaging, hun puster tungt og sier at raspeballene kunne vært kokt litt lenger. De svarer nei, å nei, det er helt nydelig, helt nydelig mat, Anne. De sier det de burde, hun vet at hun burde si noe annet snart, Anne og mannen venter på at hun skal sette i gang, vise at hun er like sprek og trivelig som hun er på mail, hun som virker så sprek og trivelig på mail, «du som er så sprek og trivelig på mail», hun tygger raspeball og halvsmeltet smør, prøver å huske alle tingene hun hadde planlagt.

– Dere har vært gift i førti år?

– Ja, det ble vel førti år i juli, sier mannen.

– Tiende juli, sier Anne.

– Ja, tiende juli, sier mannen. – Det er Anne som har kontrollen på datoene.

– Gratulerer, sier hun.

Anne og mannen smiler ned mot duken. Hun venter på at de skal fortelle videre, nevne noe om de førti årene sammen, men Anne og mannen sier ikke mer, og hun kan ikke spørre. Hun kan ikke spørre om det har vært vanskelig eller lett eller greit å være gift så lenge. Lyden av jeksler mot raspeball blir høyere, hun snakker om maten igjen, maten er så god, hun hører at hun sier det, hun husker ikke noe annet enn det. Maten er god, maten er så god.

– Du jobber med datamaskiner, sier mannen.

Hun svelger unna, nikker. Det er vanskelig å forklare det, folk pleier ikke å forstå, men hun forteller likevel, om systemene, logistikken.

– Så det er en slags analysestilling, sier han.

– Nei, det er mer at jeg har oversikt over de systemene bedriften bruker.

– Så du er leder for den avdelingen?

– Nei, jeg er del av et team.

– Er det mange? I et sånt team?

– Det varierer litt.

– Ja.

Hun prøver å forklare. Hvilke ansvarsområder hun har, hvor ofte ting må oppdateres, men de følger ikke med. Anne skjenker seg mer saft, mannen pirker på saltkjøttet, en bil svinger inn på nabotunet, de snur seg etter lyden. Bilen stopper utenfor stuevinduet, ei jente klatrer ut av førersetet, hun er høy, i slutten av tjueårene. Jenta vinker til Anne og mannen gjennom vinduet før hun går inn i nabohuset. Anne og mannen vinker tilbake.

– Er hun hjemme allerede, ja.

– Ja, jeg tror hun skal være hjemme et par dager før hun drar til byen igjen.

Mannen snur seg mot henne. Peker på nabohuset.

– Det er Lisa. Hun har vokst opp i huset ved siden av, sier han.

– Fantastisk flott jente, sier Anne.

– Nydelig jente.

– Nydelig flott jente. Hun er nettopp ferdig utdannet dyrlege.

– Beste i sitt kull, sier mannen.

– Hun pleier alltid å komme innom når hun er hjemme. Vi passet henne da hun var liten.

– Hun tar alltid med seg blomster.

– Da vi pusset opp hytta, malte hun hele kjøkkenet på en dag, sier mannen.

– Én dag!

– Hun er litt av et arbeidsjern.

– Voldsomt til arbeidsjern.

Lisa passet katten deres da de dro til Thailand i vinter. Lisa hjalp dem med middag og husarbeid da Anne brakk beinet for noen år siden. Lisa har alltid en god historie med seg, og stemmene deres blir oppvarmet og utvannet når de snakker om Lisa. Når de kaller seg selv ekstraforeldre for Lisa, Lisa som har bodd ved siden av dem hele livet, som de har kjent siden hun var baby. Lisa har jobbet deltid på en besøksgård, Lisa er mørk blond og arbeidsom og morsom, utrolig morsom, og Lisa trengte ikke å melde seg inn på en nettside for å finne seg nye foreldre. Lisa har ikke på seg dressbukse når det er over tretti grader ute.

Hun sier at det høres ut som Lisa er litt av et arbeidsjern, ja. Anne og mannen nikker, stirrer ut på nabohuset mellom setningene. Lurer på hva Lisa holder på med i dag. Lurer på

hva Lisa skal i kveld. Håper at Lisa kanskje vil komme innom på kaffe senere. Anne reiser seg raskt, begynner å samle inn middagstallerkenene.

Hun prøver å hjelpe Anne. Bærer serveringsfat og skåler inn på kjøkkenet, spør om hun skal hjelpe til med oppvasken.

Anne sier at det ikke er nødvendig. Hun går ut på stua igjen, snakker med mannen om hobbyene hans, lokalhåndball, en samling med krigsmedaljer. Hun spør om samlingen, og mannen løfter opp medaljene foran ansiktet hennes, peker og stryker på sølvet, men hun klarer ikke å høre etter når han svarer på spørsmålene hennes, og hun spør om det samme, igjen og igjen, hvor lenge har du hatt samlingen, er det vanskelig å få tak i sånne medaljer, og mannen svarer, jeg har hatt samlingen i ti år, man må sette av litt tid til å lete opp medaljene. Jeg har hatt samlingen i ti år, man kan bestille en del fra nettet. Jeg har hatt samlingen i ti år, jeg har funnet mange på auksjoner, og han sier det igjen, forklarer igjen, og hun spør om det samme, og han puster ut, legger samlingen tilbake i skjenken, lukker skuffen, setter seg ved bordet og ser på Anne som kommer ut i spisestua, setter frem et brett med sjokoladepudding og vaniljesaus, en karaffel med konjakk.

– Det er bare å forsyne seg.

Mannen heller opp tre breddfulle glass konjakk. Anne sender henne skålen med sjokoladepudding. Hun tar en stor porsjon, gulper ned konjakken, kjenner ettersmaken av noe vondt, oppvaskmiddel, kunstig søtning.

– Har dere hatt mange katter?

– Å ja. Veldig mange. Jeg vet ikke hvor mange det har blitt, jeg. Ti, elleve katter?