Line Nyborg Bare mamma som er Gud

Bare mamma som er Gud En trilogi

Line Nyborg

Bare mamma som er Gud Du vet ikke hvem jeg er For deg, for deg alene En trilogi

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 BARE MAMMA SOM ER GUD © Cappelen Damm AS, Oslo, 2010 DU VET IKKE HVEM JEG ER © Cappelen Damm AS, Oslo, 2012 FOR DEG, FOR DEG ALENE © Cappelen Damm AS, Oslo, 2015 Omslag: Terese Moe Leiner ISBN 978-82-02-54268-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Filip og Elisabeth

Jeg er elleve år. Stor. Det er siste utvei, men jeg må spørre.

Mamma. Kan æi få sove på madrass på rommet dåkkers. Æi e så redd, mamma. Ka du er redd for. Ei mjuk hand over kinnet. Mamma si hand, fast og mjuk på samme tid. Den lukker seg ikke hardt, men holder likevel alt på plass, rommer det som trengs. Ikke ei løs hand. Æi vet ikkje mamma, æi e bare så redd. Ja det e klart det, sier ho, fjernt. Jeg tør ikke møte øynene til pappa, han sier noen ord når han legger seg, store jenta må vel kunne legge seg på sitt eiga rom. Mamma sitt svar, bare som ei mumling.

Mamma du vet ikkje. Jeg ligger på en madrass på golvet.

Jeg har mørkt hår mot puta, glatt og stritt. Blek hud. Når natta kommer blir alt et trøkk. Hele innsida mi kjenner denne duren, denne stille motoren som suger alt til seg og bare lager et trøkk så jeg ikke får puste. Jeg kjenner det, i hjertet som knyter seg lite, i halsen som snøres, i magen, som er full av uro og verk.

Når natta kommer er det så svart at det er ikke til å holde ut. Jeg sitter fast i det, og får ikke sagt et ord.

7

Madrass på golvet. Jeg ligger på sida i mørket, vendt mot mamma og pappa si seng, som jeg ser mot undersida til.

Jeg ligger så stille jeg kan og puster sakte og lydløst gjennom nesen.

Sukker, salt, semulegryn. Mandelessens. Kokos i smelta smør og sukker. Vinduet på gløtt for å få luft nok. Bordet på kjøkkenet trukket litt ut, mel på. Sikta mel, fint sikta, det daler sakte ned på bordet under mamma sine fingre. Mamma si stø hand, slår handflata fast mot sikta, og melet daler ned i hvite dryss, støtvis. Etterpå glir begge hendene over forkleet, uten at mamma enser det, av gammel vane bare. Hjortetakksaltet stikker i nesen. Må ikke rote, ikke røre. Men være der, i det hvite. I den hvite, kalde, rivende lukta. Alt er fint, ting kan holdes i her, ting blir lagd av hender. Jeg sitter på den røde krakken min inntil veggen og synger, mens mamma finner fram kjevlet, ikke det glatte, men det med tagger på, nesten som nagler, det som skal lage fint mønster i lefsa. Lyden av kjevle mot leiv og bord, i faste jevne tak.

Så en tallerken over leiven, for å måle, trinsa skjærer seg fint rundt, avskjæret dras av, og så en til, til det ligger to runde leiver, tynne og fine, på stekeplata. Inne i ovnen hever hjortetakksaltet de to leivene, de blåser seg opp, jevnt og ikke for fort, i respekt for mamma. Handa over forkleet igjen, ho myser mot klokka over komfyren, stiller den på ringing. Etter åtte minutter ringer det, en litt 8

skjev metall-lyd. To perfekte lefser ut. De sklir veloppdragent av plata og ned på rista på kjøkkenbenken. Der ligger de og venter på smør og sukker. Smøret er allerede klart og mjukna. Sukkeret røres inn i det med treskje, til konsistensen er smøreklar, hvit og mjuk.

Den ene handa til mamma holder over den ferdigstekte kaka, som ikke må brekke, og smøret glir på lefsa med hjelp av den andre handa og kniven. Fingrene til mamma som vaktposter rundt kanten så det skal bli helt jevnt. Jeg tenker på da jeg fikk lefse av ho Leikny, nystekt, men den var brunflekkete, skjev, og ikke helt rund, og da skjønte jeg at det var bare mamma som var Gud. Til slutt er det det fineste som skal skje. På benken, den skarpe kniven, helt ren og blank, de smurte kakene, lagt i lag to og to med smørkrem i mellom. Kniven glir sakte inn i lys kake og smørkrem og det smuler ikke, det krangler ikke. Handa til mamma over kniven, uten å presse, bare fast. Fire ganger gjennom, til det ligger åtte like kakestykker der. Jeg sitter på krakken og venter på den siste leiven. Sitt du der enda! Mamma kommer et øyeblikk ut av sitt hvite univers. Kan æi få sleike bollen mamma. Ja, hvis det blir noe, kan du skjønne det.

Slikkepotten glir sakte over veggene inne i smørkrembollen og får med seg alle rester av sukker og smør til den siste leiven. Til slutt må potten strykes av mot kanten av bollen, og da samler det seg en klatt der, ei lita teskje på kanten, og den får jeg.

9

Den smelter på tunga, og krakken vipper. På benken ligger det lefsespisser inne i blanke plastposer i fine bunker.

Det er en stubbe i vaskekjelleren. Jeg vil være med mamma. Når det er oss to er det ingenting å passe på. Bare mamma og pappa aleine, det går ikke. Mamma vasker klær på gammelmåten i kjelleren som har grått sementgolv og lukter fukt og kokt vask. Ho har to maskiner, en til vanlig vask, og den gamle til kokvasken, for med den nye blir det ikke hvitt nok. Det e så heslig med gråkvitt sengetøy, sier mamma.

I den gamle vaskemaskina må ho åpne lokket og røre og løfte i vasken med en trepinne underveis. Så må vasken løftes ut og inn i et anna rom når det skal sentrifugeres.

Trepinnen ho bruker er glatt og fin av arbeidet med kokvasken. Den lukter Blenda og kokvask. I vaskekjelleren er det en stubbe, den sitter jeg på, og da synger mamma, jeg gikk en tur på stien. Om igjen og om igjen. Og hørte skogens ro. Når sentrifugeringa er på kan vi ikke synge, da venter vi. Ko ko, ko ko. Lokket åpnes og all kokdampen velter ut, og den hvite vasken, hvit som kritt.

Mamma i det hvite. Laken og handduker kjennes tørre ut sjøl om de er våte, de er kokte, rene og tørre i det våte. På snora ute henger mamma dem opp med klyper fra forklelomma, til det står hvite vinger ut fra snora.

10

Før vaskekjelleren er det spiskammerset med fryseren i den ene enden og potetbingen i den andre. I mellom der hyller med tørrmat og mel, kakebokser, syltaflesk og rull, lammerull i press til jul. Kakeboksene: sandkaker, stryll, goro, kokosmakroner, jønnbrød.

Under dem, de hvite kannene til pappa med noe gjennomsiktig inni. Innenfor vaskekjelleren står kolben med drypperten og lukter gjær og knust glass.

Ringene til mamma i vinduskarmen, de ligger der og blinker på skjeve, og venter på at fingrene skal bli ferdige med deigen. Ho legger alltid ringene fra seg i karmen, heklegardina vaier beskyttende mot sollyset over dem.

Vent på meg, sier jeg. Kan ikkje æi, mamma. Deigen krøller og bøyer seg mjukt under de røde varme hendene hennes, gir seg over. Jeg er sulten. Ikke spise av deigen.

Men klappkake, deigen ble stor nok til det. Den ligger som en gråhval på benken og puster med all gjæra inne i seg.

Mamma skjærer et hjørne av deigen, og den piper og synker litt i hop der i sårsida. Hendene hennes plukker opp det lille emnet, og former det til en ball, en lett ball som er akkurat passe stor og akkurat passe fast og melete. Så trykker ho på ballen med knokene, så den blir flat, med runde boblekanter når lufta presses utover.

11

Ho lar klappkaka gå fra handflate til handflate lett og fort, så legger ho den på den minste plata på komfyren.

Klappkaka bobler og syder, og dampen står opp fra den, og det lukter nybakt, saftig, klebrig brød. Så snur ho kaka, og den stekte sida kommer opp, med fine lysebrune tegninger og flekker, og i midten merke etter den lille rundingen på midten av plata.

Etter ei stund skjærer mamma klappkaka i to på tvers, så dampen og gjærlukta velter ut, og meierismøret renner ned fra kniven og inn i kaka, og sukkeret drysser ned over smøret og før det har rukket å smelte inn i det, knaser det mot tennene mine, for jeg kan ikke vente med å spise den. Smøret renner i munnviken min og smaker søtt og salt på en gang.

E du glad, mamma? Ja kan skjønne det. Vi må jo være glad, vi har så mye å være glad for.

Mamma ser meg ikke, men er i meg likevel. Ho sitter i hjørnet av soverommet, foran speilkommoden og føner håret. Kommoden har tre speil, benk med smale skuffer og en puff til å sitte på. Speilene har hengsler og kan vip12

pes opp og ned, og til sidene, slik at ho kan se profilen i sidespeilene.

Mamma sitter på puffen foran speilkommoden når ho skal ordne håret. Ho vasker håret en gang i uka, eller litt oftere, hver femte eller sjette dag, og da skal det holde hvis ho føner det ordentlig.

Det er et ork, ikke vaskinga, men føninga etterpå, det er så tungt for armene. Ho skulle vært hos friserdama, det har blitt for langt.

Ho har en tynn rund børste som ho ruller opp hver hårtufs på, og så må ho blåse med føneren mot tufsen helt til den har blitt tørr, og rund. Det tar lang tid å bli ferdig med alle hårtufsene, en time kanskje. Det er verst for armene.

Men så, etter lang tid, er alt håret tatt, og de lysebrune tørre krøllene står pent rundt hele hodet, så håret ser stort ut, som en tett sky rundt hodet hennes. Ho sprayer krøllene på plass, så håret blir stivt, fast rundt hodet. Da holder det noen dager, da kan ho gre litt hver morgen og spraye mer, over der puta har trykket ned håret.

I kommoden er det små skuffer med messinghank, med lysebrune nylonstrømper i, og hvite store truser, og et svart korsett. Jeg har aldri sett mamma bruke korsett, det må ha vært før.

Nå har mamma mange folder på magen og hvite truser som går langt over navlen, og når ho tisser om morgenen er strålen så forsiktig og bruker lang tid, den blir aldri 13

ferdig. Ikke som min, som spruter kort og hardt og er fort ferdig, som om den blir klippet av.

I den ene enden av mamma er det store hodet med stivt hår, spraylukt og leppestift. I den andre enden nylonføtter klemt ned i sko som ikke har for høye hæler, som klikker rundt på golvet i banken, under et mørkt knelangt skjørt, bort til ho Inger for å gi noen utskrifter, ned trappa til maskinrommet for å makulere, bort til han Andersen, banksjefen, for å be om ei underskrift, så tilbake til kontorpulten bak skjermbrettet i låneavdelinga.

Ho er aldri syk, aldri borte fra jobben. Noen, sier mamma, er syke støtt, legger seg ned for hva det skal være, særlig syns ho de som ikke røyker gjør det, er det ikke rart.

I mellom hodet og tærne er hendene, som ikke har spray eller trange sko. Hendene holder alt, kan alt, farer støtt og sikkert over strikkinga, sytøyet, lefsene, brøddeigen, vinduene, buksene til pappa som ho legger opp. Og de har gjort det før, i årevis har de gjort det, og nå gjør de det bare av gammel vane.

Bildet av mamma. Mamma da ho var ung, med hvit krage på formsydd kjole. Den mjuke huden og det mørke blanke håret mot halsen som strekker seg stolt i ei svak bue bakover. Huden hennes banker bak glasset til svarthvitt-bildet. Jeg vil krype inn i det bildet og være i lag med ho.

14

Pappa setter seg på den røde krakken hver morra og hjelper meg på med strømpebuksa. En to tre, og så kom tampen. Buksa er så treg å få på den siste delen av foten.

Den krøller seg stramt oppover leggen før pappa tar tak i strikken og heiser meg opp etter den, så jeg spreller med beina i lufta. Så pologenseren, som setter seg fast over hodet, helt til det glir ut som en propp og jeg får luft.

Fanget til pappa er stille og har alltid plass til meg. Jeg sitter på fanget og legger øret inntil hjertet hans. Lenge har jeg det der. Til jeg ikke kan flytte meg fordi hjertet hans banker så høyt når jeg hører, og så lavt når jeg flytter meg. Rutete skjorte. Lukta av strykejern og vaskepulver. Og så ei stram lukt, pappa si lukt. Stram, som skjeggstubbene på haka hans, som trælene inni hendene hans.

Krokete og velbrukte, fulle av kutt og rifter, en negl har en blå halvmåne innerst, en finger et knudrete arr etter et djupt sår. Det er som å ta på ei rasp.

Hendene hans lukter kniv og krutt. Likevel holder de meg stille og forsiktig. Stø. Jeg kryper helt opp i fanget og hører hjertet til pappa dunker hardt under skjorta. Skal det banke sånn alltid?

Mamma sitter i den andre stolen, kikker ned gjennom brillene på strikketøyet. Ho kikker bort på meg, blikket 15

er mjukt, ho smiler svakt. Du e no en pappadalt, så stor og sett på fanget. Tv’n har lyd og blinking av lys foran dem, det er bak meg, jeg ser ikke. Jeg kjenner varmen fra brystet til pappa, og jeg kan ikke slippe taket, jeg må høre og høre at hjertet fortsetter å dunke. Det er som om jeg må være der for at det skal fortsette å banke, at hvis jeg slipper så slutter det, så klemmes den sund, fugleungen.

Jeg sitter i trappa på det breieste trinnet, med nattkjolen over knærne, og ser på detektimen gjennom den åpne stuedøra. Jeg er musestille, så de ikke skal høre meg. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal gå ned trappa uten at de hører det. De svarte trinnene buer seg nedover under det glatte gelenderet, og i den bua vider trinnene seg ut og gir plass. Det gjelder å holde seg innerst mot veggen. Ikke holde i gelenderet som er fullt av skrikende lyd bare du tar i det, men støtte handflata mot strieveggen nedover, den stikker inni handa. Og så være en kropp uten lyd, puste uten lyd. Bakhodet til pappa med den hårløse skallen lyser opp over stresslessen. Føttene hans på puffen, den ene ankelen over den andre. Det svarte blanke stuevinduet midt i mot, utafor er oppkjørselen og gressplena, men det går ikke an å se nå.

Plutselig hører jeg stemmen til pappa, han snur seg bakover og ser rett på meg. Trur du ikkje æi vet at du sett der, han peker på stuevinduet. Jeg tenkte ikke på at jeg speiles i det. Jeg ser en hvit figur midt på vinduet, en hvit nattkjole som bøyer seg sammen, som en flekk. Akku16

rat som en av de småfuglene som heller ikke ser vinduet, og flyr rett på det og lager en flekk av gråhvite fjær limt fast med blod på vinduet, før de ligger døde på asfalten under.

Men pappa er ikke sint, han smiler til meg. Kom no berre å sett deg, du. Jeg går sakte ned. Mamma sin stemme, skarp men ikke for bestemt, ho må jo legge seg, e det ikkje seint. Nei, la ho bare, det gjør vel ingenting. Fanget til pappa er varmt og godt og jeg sitter med øret inntil hjertet hans og et øye på detektimen til jeg sovner.

Dukka mi lukker øynene i vogga som pappa har snekra og malt lyseblå. Mamma klipper en bit skumgummi like stor som bunnen av vogga og syr et trekk til den. Dukka mi er fra Gran Canaria. På hytta ligger den gamle dukka til Julie, den er hardere og blankere i huden enn mine dukker, og handa er revet av, så det er et høl rett inn der handa skulle vært. Dukka ligger på det ene soverommet på hytta, i lag med gamle Succes-romaner og Sølvpilen og Donald.

På veien til hytta stopper vi for å finne mark. Veien deler seg ved kirka. Mamma i framsetet, pappa som kjører. Jeg sitter i midten i baksetet og er kvalm. Parfymen og røyken til mamma. Ikkje røyk da mamma. Men æ e snart ferdig. Blir du så kvalm? Se no ska vi stoppe òg.

17

Spadetak i jorda, svart leirejord på plassen han pappa vet om. Armene til han pappa løfter spaden opp over hodet og kjører den av all kraft ned i jorda. Digre klepper med jord som vendes, og marken spreller tjukk og diger med røde ringer, ut av kleppen.

Ryggen til pappa over spaden, i den mørkegrønne Helly Hansen-jakka, svart hår i nakken. Pappa jobber med spaden, han vet hva han gjør, hvor marken er. Marken spreller mellom de svarte fingrene hans, han legger den ned i den gamle tobakkseska med høl i, lagd med hammer og skrujern. Han legger litt mose og jord ned i òg. Jeg bare følger etter, dingler bak han. Mamma også etter, med støvler og vindjakke, olabukser, ikke finkledd, det liker jeg. Bare parfymen og leppestiften igjen, den er alltid der.

På høsten plukker vi bær, molter og bringebær i spann, tyttebær i bøtter, de triller ned brettet på kjøkkenbordet så rusket faller av før bærene kommer ned i bøtta.

Blikkene gjennom skogen når meg ikke. Trø forsiktig så du ikke søkker. Tue etter tue, molte på molte. Røde, oransje, gule glimt, vi følger sporet innover myra. Ryggen til pappa der framme, bøyd over ei tue, ser ut som en bjørn, fordi han har hetta på den svarte regnfrakken oppe. Melkespannet fullt av molte nede i båten. Mamma plukker helt fullt. Jeg har en plastpose å plukke i, det ligger noen bær i nederste hjørne av posen og blir til saft, de ligger og dupper i safta si. Gynge på mosen. Jeg vil heller plukke 18

myrull, kile den under nesen, lage en bunt og leke at det er ekte ull, leke at jeg bor på en gård og må klare meg sjøl, leve av naturen.

Tro om det går an å lage klær av myrulla. Det svupper i myra når jeg tar opp støvelen, slurper og slipper. Mygg i panna og foran øynene, må ta hetta opp og hele tida vifte med handa. Jeg vifter med posen i stedet, det er derfor alle moltene blir til saft. Jeg slenger med posen rundt hodet. Jeg vil bare sette meg ned, synke ned i myra, men jeg vet at det er bare i begynnelsen den er mjuk og varm, så synker væta inn og alt blir vått, myr-vått.

Jeg plukker kaffe-blomster, de hvite lyngblomstene med svarte frø i midten, som man kan ta ut og late som er kaffe. Plukker du mange nok blir det ei handfull kaffekorn. Leke med det, finne ei velta rot og lage kjøkkenhyller i. Men mamma skal fylle alle melkespannene med molte, til det står tett i tett i dørken på båten, når den glir innover vannet, og vi endelig er ferdige.

Og dunkinga av båten gjør at molta synker sammen, så det ser mindre ut når vi kommer fram. Akkurat som i min pose, det ser hele tida mindre ut.

Jeg vil at vi skal plukke blåbær, som i sangen, men mamma liker ikke blåbær, blåbæra sladrer, setter seg på alt og flekken går aldri av.

Pappa og jeg drar på blåbærtur et sted pappa vet om, langt avgårde, og vi har med bøtte, og litermål. Jeg pluk19

ker et halvt litermål, så vil jeg legge meg ned i lyngen.

Men pappa sier at det er altfor lite når vi først har dratt så langt, vi må plukke mer, og ryggen hans plukker litermål på litermål og heller det med lav trommelyd ned i den store bøtta etterhvert, med en lyd som blir finere og finere jo fullere bøtta blir. Når bøtta er full går vi hjem, og pappa er stille, bare hanken på bøtta gir litt lyd fra seg når bøtta svinger seg under armen hans, tung og blå.

Pappa skrur metallkorken på plass med de tørre nevene.

Det faste handgrepet, som har lag med alt. Det som gjør handa til ei helhet, som holder saga, når den maler seg inn i bordplanken, som bretter i hop tommestokken stille og støtt, som holder høvelen litt opp mens noen små spon blåses vekk fra emnet, etterpå er det enkeltdelene av handa som brukes, fingertuppene, yttersida av tommelen, som stryker over treet for å kjenne, lillefingeren, som pirker bort noe rusk. Kjenne formen, glatthet, han ser ut i lufta mens han gjør det. Handa er tre og jern, sterk og fin på en gang. Stø og svartsmussa, men aldri skitten, bare sånt som sot, eller krutt, eller olje fra verkstedet. Det er rein skit, sier pappa.

Handa stryker over det olja skjeftet på børsa. Over munningen på geværet, over låsen, med viten, de kan det hendene, det ligger i hendene.

De er så stø. Like stø når trakta av hvit plast settes opp i tomme, blankkokte glassflasker på rekke bortover 20

kjøkkenbenken, og kanna fra vaskekjelleren heller opp den blanke væska med en lyd som lager gjenklang inne i flaska. Lyden begynner som en djup bass, så blir den lysere og tynnere jo lenger opp strålen kommer. Så skrur han korker av metall på de blanke flaskene, metallet skraper mot glass, en tett lyd som gjør at jeg må myse, bare litt, det skraper inne i hodet.

Lyden gjentas på flaske etter flaske som settes inn i skapet under kjøkkenbenken, der blir de skjøvet innover, til de står innerst, i djupet av umalte skapsider bak brusflaskene og termosene.

De står der og vannet inni dem er så stille, så hardt og stille. Lukta er søt og djup og river i nesen. Den er noe som er pappa sitt, som hører med, det er vanlig. Han pappa flirer, som om han var flau. Det er no bare et par flasker. No e det nok. Men øynene hans er i live, det glimter i dem under arbeidet med skruinga, og bevegelsene er glade, livat.

Man må jo få ta seg en dram, sier pappa. De brune bordene med kommunetingene, de som er laga av en slags stein og av messing, tunge ting. Fine skåler og askebeger. Glass med tunge bunner, med noe brunt i.

Lave glass mot blanke lepper, mamma på skrå i sofaen, flir og glass som settes hardt ned på bordet. Jeg går på kjøkkenet imens, sitter ved kjøkkenbordet og tegner.

Kjøkkenbordet er lyst og grått, og heklagardina beve21

ger seg såvidt i vinduet, tungekanten nederst bølger seg av varmen fra ovnen på veggen under. Skyvedøra imellom stua og kjøkkenet går opp og igjen, lyden fra stua er gjemt bak døra og slipper ut når mamma kommer inn, klaprende på hælene, for å hente mer av noe.

Brune lyder inne fra stua, hese og høye stemmer, pappa som skrur musikken høyere, hør for en fin melodi. Hør no.

Sitt du her, så fint du tegner. Kom no bare inn til oss hvis du vil. Skal de være lenge, mamma. Ei stund til, det er jo ikke lenge siden de kom. Æi skulle ønske dem kunne gå. Hysj, kofførr det? Vi må vel få ha besøk.

Det er fisk med salat og krem på tallerkenen. Onkel Odd og tante Reidun er på besøk, helt fra Stavanger.

Onkel Odd er lang og snakker med Stavanger-dialekt. Yes indeed, sier han og spør om jeg kan engelsk. Yes, indeed, det sier engelskmennene. Onkel Odd har skyggelue. Den lange kroppen hans luter seg framover på toppen og der oppe sitter skyggelua.

Han lager fisk til middag hjemme hos oss. Den er annerledes, med salat og hvit krem i salaten. En gang var han kokk på et skip, som reiste verden rundt, det er derfor han sier Yes, indeed hele tida, i mange år reiste han rundt, og fikk tatoveringer av slanger og sverd på overarmen, spilte kort og lærte seg engelsk.

22

Odd kommer til oss for å fiske i fossen. Det er laks i fossen, og hvert år kommer han for å fiske.

Det er synd på fisken, sier jeg. Den får vondt av den store kroken. Da kommer den lange kroppen hans nedover, bøyer seg ned mot meg. No ska eg fortelle noge, sier han, og han forteller om nervene til fisken, at den ikke kjenner noe. At den ikke husker hva den kjenner.

En gang fikk han en fisk, en sværing, i fossen. Han slet med den i ei evighet. Han sto og dro og dro med stanga i bue. Kroken var ikke ordentlig i, så fisken slet seg, og kroken spratt tilbake uten fisk. Men igjen på kroken var en bit av kjevebeinet til fisken. Han tok av beinet, kasta ut snøret igjen, og om ei stund fikk han napp på nytt. Denne gangen fikk han fisken opp. Men da han skulle sløye fisken, da så han at den mangla en bit av kjeven. Det måtte være den samme fisken som første gang. Og det, sier Odd til meg og legger armen på skuldra mi, det må bety at den ikke huska nå særlig fra første gangen, når den kunne bite på igjen!

Jeg liker alt onkel Odd gjør, jeg vil være der han er. Han står til og med i trusa og lager mat. Den rare kroppen med den hvite huden med fregner over hele. De lange knoklete beina, den bua ryggen og det smale bulkete hodet med oransje hårstrå, den lange røde nesen. Han lager rock’n’roll-bevegelser med hoftene, og ser så rar ut der han står og rører foran komfyren. Jeg må flire, knekke sammen og flire.

23

Pappa liker òg onkel Odd. Han blir i godt humør av han.

Han Odd, ja han … Mamma smiler når ho snakker om han. Nei han Odd! sier ho og slår seg på låret og rister på hodet mens ho blåser gjennom nesen. De sitter lenge rundt bordet. Odd har ikke dram, men vin, og de skåler i vin, og Odd tar tante Reidun med ut på kjøkkengolvet, drar ho utpå i en svingom, han kan danse, òg. Tante Reidun blir rød i fjeset, Nei Gud – Odd! men ho smiler likevel.

Så setter de seg ned, og praten begynner, stemmene stiger og synker jevnt og fint ei stund. Så begynner de å snakke om farlige ting, som jobben til mamma, og Reidun, om at de er på arbeid, at de er kvinner forut for sin tid. At mannfolkene går hjemme.

Og her går æi hjemme som et anna kvinnfolk, sier pappa.

Mamma har levd så lenge før meg. Det er så mye jeg ikke vet om. Det var et liv før meg som jeg aldri får vært med i, det er ikke for meg, det er for seint. Og det er hemmelig. Jeg kan bare ane det.

I gangen henger det bildet jeg liker best, av dem, før jeg var født. Mamma, pappa og tre små unger, i hvite skjorter og prikkete bluser og plisséskjørt og et slags sceneteppe bak, i svart-hvitt, inne i ei svart ramme. Alle ser i kamera og smiler.

24

Mamma er ikke til å kjenne igjen på bildet, for ho har mørkt, blankt hår og hvit, mjuk hud og ser så pen ut. Ved sida av mamma står Julie med smilehull og kort mørkt hår, den største, så Arild et hode lavere med håret gredd til ei side, så pappa høy på den andre sida, med mørke bryn og hår på toppen av hodet, ikke som nå, med hår bare på sidene.

Asbjørn, den minste, foran de andre, så liten han var, med rar stri lugg og lurt blikk, han ser ikke inn i kamera men litt til sides, som ei Ivo Caprino-dukke. De er så pene, som en svart-hvitt film fra gamle dager, som jeg har sett på tv.

Det er en unge til òg. Det var lenge siden. Lille Martin står det på den lille steinen med mose på, med et lite kors over. Etter at vi har handla på Samvirkelaget går jeg med mamma på kirkegården, ho skal stelle den lille grava. Jeg står og ser på mamma når ho ordner med spaden i jorda foran den lille steinen, og venter på at ho skal bli ferdig.

Det er ikke noe trist med det, det er noe som bare må gjøres.

Det har blitt lav og mose på steinen. Jeg synes mange av de andre steinene er mye finere, og skulle ønske vi hadde en sånn stein, svart og blank, med en engel eller fugl på toppen. Vi har en naturstein, sier pappa, mamma vil ikke at det skal være for mye. Akkurat som vi ikke skal ha tjukke glitterremser på juletreet. Jeg lengter etter dem når jeg ser dem i utstillinga på Samvirkelaget, de armtjukke glitterpølsene i gull og rødt.

25

Det blir altfor mye, sier mamma da, og så bruker vi det tynne sølvglitteret fra eska på loftet, og flaggene. Lille Martin sin naturstein er skjev og liten, og det står født 2.3.1953, døde så altfor tidlig 1.11.1955.

Jeg spør pappa hvorfor han døde, det var kikhosten. Hele tida må jeg spørre, for å få et ord til, det fortsetter ikke av seg sjøl. Jeg må hale historia ut, som vi haler ut flaggremsene til juletreet fra eska på loftet, flagg for flagg. Ja, mamma hadde sagt det, e det riktig at en unge på to år ska hoste sånn, men doktorn ville ikke høre, og i den tida, man hadde respekt for doktorn, men hadde det vært i dag hadde ho sagt fra.

Å våkne på rommet til mamma og pappa på en madrass på golvet. Å følge mønsteret i tapeten når jeg ligger der.

Blomster på blomster, de samme stilkene i den samme bua om og om igjen. Hele veggen bortover, bare forstyrret av en skjøt. Sengeteppet på mamma si seng, av gullstoff, vattert. Det er glatt å ta på, skinnende. Stoffet er litt slitt på midten. Sømmer i fine snirkler. Stillheten i rommet, fravær av folk. Så annerledes dagen ser ut i lyset. Det samme rommet, men nå i dagslys er det ingen fjerne durer eller uforståelige skygger, bare lyst og smilende.

Dagen er som sengeteppet, av gull, bredt, åpent, lyst og mjukt, pent redd opp, og hjertet kjennes lett, så lett inne i brystet.

26

Mamma trekker symaskina ut av et lågt skap. Symaskina står på et bord inne i skapet og bordet kan dras ut og opp. I skapet, under maskina, har mamma alle stoffrester og nåler og bånd, alt som hører sying til. I den ovale grønne eska med gullokk, som det står Silkedrops på, er alle rester av sløyfeband som jeg har i håret, og strikk, som mamma klipper i biter og tråkler i hop til det blir mange små strikk. Båndene er vikla inn i hverandre, det er ikke bare å dra i en ende, da blir det en stor knute, jeg må dra og lirke forsiktig.

I skapet er også knappeeska. Den er av metall, og litt skjev så lokket er tregt å få opp, det skraper litt, som skrukorkene til pappa. Så slipper det plutselig taket, og glipper av. Eska er full av knapper som mamma har spart på. Jeg kjenner alle knappene. De er som venner. Det er den store slitte aluminiumsknappen, som ser ut som den har vært i krigen. Den store blå regnkåpeknappen i plast. Flere møbelknapper fra gamle møbler jeg aldri har sett. Hullene i knappene er øyne, de ser på meg, smiler med øynene. Det er flere bukseknapper, runde skjørteknapper, bunadsknapper, firkanta knapper fra herreskjorter, små mønstra knapper som har vært på penbluser og helt sikkert nydelige klær fra gamle dager.

De har sitt eget liv nå inne i boksen, de er ikke døde eller glemt. Nederst ligger de aller fineste, de små, de tynne og gjennomsiktige, den som ser ut som ei perle, og den lille hvite, med rester av gullfarge som flasser litt av, og den 27

lille lyseblå glassknappen som buer seg så pent innover i midten.

Jeg tar knappene ut av eska og legger dem utover golvet og leker med dem, de er menn og damer og ungdom og barn, det ender med at den lille glassknappen kysser den grå, litt skjeve militærknappen, som ser så trist ut.

Det er lørdag, og vi skal til Lyngen, til ei tante, de har en gård, vi får poteter av dem. Mamma har kåpa på og står på badet og tar på leppestift og spray. Pappa i frakken, går fram og tilbake foran bilen, jeg sitter i baksetet, enda vi har god tid, det er best å ha god tid, sier pappa, kjem ho ikkje snart, vi skal vel ikkje komme for seint. Så setter han seg inn og starter bilen, og trykker på gassen så ho skal høre det ruse i motoren inn på badet, ho kommer springende ut døra, med kåpa åpen, låser døra, kommer med veska i handa inn i forsetet, har vi det så travelt, det har vi vel ikkje. Æi like ikkje å ha dårlig tid, sier pappa.

Vi kjører på svingete veier i en og en halv time.

Vil du sove, her, Elin? Jeg ser ned i potetkjelleren til onkel Erik og tante Gunn, et stup ned i noe svart. Potetkjelleren med Gulløye og mandelpotet. Brun og jordete på utsida og gul og fast inni.

Men rommene her er tette og små, trygge. Onkel Erik er lys og sakte og snill, han viser meg hesteskjell og knivskjell i fjæra. Han viser meg et ørnehode som låg utenfor 28

naustet en morra. Han spør ikke, bare viser og går. Inne tar han et hvitt lommetørkle og ser lurt på meg. Først ligger det i handa hans, han tar tak i midten av det og løfter det opp, og knyter fram og tilbake med det, og når han åpner handa igjen ligger det ei mus der, med ører og hale, og den begynner å gå oppover armen hans. Han blir forskrekka og prøver å fange lommetørklemusa, men den springer i fanget hans og over brystkassa, og plutselig er den borte. Det bobler og flirer i meg, det er så artig. Vil du ikkje bli her nån dager da, Elin? Jeg vil, jeg vil, det er så fint her. Med sauer og båt og skjell og alt.

Sauen som de drepte. Ingrid er to år eldre enn meg og bor på nabogården. Vi springer på tærne over gresset og gjemmer oss bak høyballene. Brekinga fra sauefjøset er uten stans, meheeee, meheee. Onkel Erik går i tunge slagstøvler, fjøsdøra smeller. Hoggestabben, velbrukt, med blod nedover sida.

Vi får ikkje lov, Ingrid, dæm sa det. Ingrid holder meg i armen, drar i den. Se kor fælt, se ka dæm gjør! Vesste du det, ka dæm gjør? Jeg rister på hodet, klarer ikke å si hva jeg mener om det for alt skjer så fort. Jeg sa det, og no ser du det. Ka den klubba brukes til. Ka sa æ? Ka sa æ? hvisker ho.

Ingen hører oss, den intense brekinga overdøver alt.

Klubba er av tre, tjukk, slitt og flisete i slagkanten. Klubba gjennom lufta, sauen sine øyne på stubben, jeg holder for øynene, og snur meg, skyver ryggen inn mot høyballen og legger hodet på knærne. Bli du redd no, sier Ingrid. Jeg 29

rister på hodet. Nei, æi vil berre ikkje se. Se, se, kor mye blod det e! rope ho. Vi leke i lekarstua i stedet, sier jeg.

Vi springer dit. I øyekroken ser jeg saueskrotten henge der, et slakt, og det lukter blod i lufta.

Vil du ikkje sove her? Hadde det ikkje vært koselig. Jo, jeg vil. Sove her, med onkel Erik og lommetørklemusa, med det fine kjøkkenet, som har et kjøkkenbord med skuff under som kan dras ut, og oppi den ligger det tegnesaker, og små leker. Naustet og alle de fine skjellene i fjæra som ligger og venter. Åkeren, gressbakken bak med alle sauegjerdene, alt dette raser gjennom hodet mitt og jeg har så lyst, og jeg kjenner at jeg nesten kan. Nesten kan jeg. Det er ikke potetkjelleren, det er ikke sauen heller. Hva er det da? Det er natta, mørket. Det kan ikke forklares, de forstår det aldri.

Du må ikkje vess ikkje du vil. Jeg rister på hodet. Nei da så. Kanskje en anna gang. Det synker i hop inne i brystet og jeg vil si jo, jeg vil! Men nå er det for sent. Hvis bare mamma hadde sagt, jo du må. Men å velge, sånn.

Det tar for lang tid å si ja.

Vi kjører hjem, svingene opp fra havet, opp til E6, så en times kjøring på veien rett fram. Jeg sitter i baksetet med panna mot vinduet, kjenner et kaldt trykk, pusten min lager dogg mot ruta. Ved sida av meg i baksetet ligger en brødpose full av skjell: Hesteskjell, knivskjell, saueskjell.

30

Pappa sitter ved kjøkkenbordet og har bøker foran seg på bordet, om regnskap og debit og kredit. Kurs med friundervisningen. Han skal ha verksted i kjelleren, et ordentlig et, og jobbe for folk.

Regnemaskina har en liten hvit rull med papir øverst.

Pappa får store brune brev i postkassa, som stikker ut av kassa så lokket ikke går helt igjen, og det tjukke brevet blir bua og litt knekt i kanten. Bøker med ruteark.

Sementbilen kommer, og står og durer og snurrer med sementen sin utafor kjellerinngangen.

Når pappa ikke er bøyd over regnemaskina er han bøyd over saga og materialene. Ikkje fær og gå i veien. Sagmuggen drysser som snø ned under handa til pappa og sagbladet. Det legger seg en liten spiss haug under, og mange hvite prikker på bakken. Pappa går rundt med lue og rygg og blyanten bak øret, mellom kjelleren og kjøkkenet, han er oppglødd.

No har han noe å holde på med, sier mamma, det er bra for han. Kofførr e det bra for han, nei, ellers går han bare og filosofere og syns synd på seg sjøl. Det er det verste, å synes synd på seg sjøl. Vi har så mye å være glad for.

Den siste sagmuggen blir blåst vekk fra vinduskarmen inn til pappa sitt verksted, han kikker opp og myser for å se om det sitter som det skal, døra inn er akkurat som i en butikk, med glass i.

31

Hvis han bare kunne la være å stå der når jeg kom hjem fra skolen. Vi ville ikke det, at du skulle komme hjem til tomt hus, sier mamma. Det skulle du ihvertfall ikke.

Før jeg går over det lange brune teppet hører jeg han stå der foran komfyren og stekepanna med pølsebiter i. Gulrota som koker i stuingen lager et rødt belegg i midten nede i aluminiumskjelen. Mandelkjernepuddingen står og stivner i bollen med et lokk over så det ikke skal bli snerk, i stedet legger det seg små dråper i sukkeret på puddingen.

Jeg setter fra meg sekken på golvet.

Storesøster har en føflekk over leppa. Jeg ser den på brudebildet i svart-hvitt på den brune skjenken i stua. Under skapet på skjenken står skytterpokalene til han pappa, med to børser i kors og en bladkrans rundt. 1968, 1971, 1974, skytterstevner.

Over dem er skapet med blyglassdørene, med det fine teserviset fra Japan, som han Arild har sendt når han har vært i land et sted. Han har alltid vært til sjøs. Han sender hjem fine ting, ei lue i mjukt hvitt skinn til meg, et servise med de tynneste koppene jeg har sett, og med fat og skål som henger sammen, til mamma. Inne i koppen med svarte og blå penselstreker er det ei japansk dame, hvis du holder koppen opp mot lyset kommer ho fram inne i koppen, med øyne og svart oppsatt hår.

32

Koppene står bak rutene med farget glass og streker av grått bly. Det gjør finkaffekoppene òg, de med gullkant.

Aller øverst på skjenken står brudebildene, i tynne snirklete rammer i sølv og gull.

Alle er reist et sted, til byen, og sørpå, og noen ganger kommer de hjem, på hytta i feriene, eller til jul, Julie bor nærmest så de kommer noen ganger i helgene òg. Da tramper de inn og ut og huset blir helt annerledes, med rop og flir og ting som skjer hele tida.

Julie, så pen ho er på bildet. Ho vrir seg litt på skrå i den hvite, sølvaktige kjolen med slep, og ser seg liksom bakover, litt overraska, glad. Enn å være så pen, med høye kinnben og føflekken over leppa. Det er så fint med svarthvitt bilde, alle bildene av meg er i farger, det blir ikke det samme.

Skolen, den tunge doble døra med tjukt glass og planken tvers over som er glatt av alle hendene som har skjøvet den. Høyden i rommet innafor med lysrør som spraker fra taket, glattbona golv i ruter, mursteinsvegger som risper mot genseren, ropinga og klangen, ekkoet, B-klassen som danser i ring med frøkna si, ho har langt hår og langt vidt skjørt, og flirer og danser rundt og rundt. De urolige rekkene ved hver dør, klær som ramler ned, gymposene, plastposene med S-merke, som henges opp igjen.

33

Astri sitt hår detter hele tida ned i øynene hennes. Ho har sideskill og for at det skal legge seg på skrå til sida må ho kaste hodet bakover, og holde det der. Det gjør at ho ser overlegen ut.

Astri og Anne Kari springer i lag hele tida. Springer rundt skolegården og klyper guttene i sida. Frøken ser skrått ut av vinduet på klasserommet etter dem, løfter seg litt opp på de klumpete skoene. Huff de der guttegalne jentene, sier ho, og samler hendene foran skjørtet. Vi sitter ved pultene og de er for seine inn. Så er de der, pustende, svinsende, og guttene som var med på leken er der òg, de har røde kinn og svett panne, blanke, glitrende øyne. De setter seg ved pulten med føttene bredt fra hverandre, og hendene hviler på pulten mens brystkassa går opp og ned. De veksler noen blikk med jentene som har satt seg bakerst.

Skolelys, hvisker Astri når ho går forbi meg og kaster med håret.

Pappa trør på tøfler opp og ned trappa mellom verkstedet i kjelleren og kjøkkenet. Der er det en stol, en kjøkkenstol i metall med rødt polstra sete. Han setter seg på den og lener seg framover med ryggen mot vinduet. Albuene støtter seg på knærne. Hendene nesten foldet sammen, så knipser han med knokene, det gir en tørr, kort lyd.

Det går en sti fra den stolen ut i gangen, bortover det brunmønstra lange golvteppet, så inn ei dør til høyre, 34

ned i kjelleren, gjennom spiskammerset, vaskekjelleren, innerst er verkstedet med alle børsene og verktøyet på veggen. Krag. Mauser. Skjefte. Lukta av metall som pusses ligger i rommet og i hendene til pappa.

Et geværløp ligger i skrustikka og skal bli pussa eller filt så kula kan gli som den skal, treffe elgkroppen der det siktes. Ryggen til pappa buer seg over arbeidet, rundt geværet. Børsa er ikke farlig. Den ligger der som en unge, som en valp på ryggen, hjelpeløs, fast i skrustikka, og hendene gjør arbeidet, rolig, nøyaktig, nesten kjærlig, fram og tilbake, henter og legger fra seg fila, pussefilla.

På veggen henger børsene på skrå. Krag Jørgensen, kaliber 6,5 millimeter, Lee Enfield, Mauser.

Ferdig bedda, pussa og olja. Kikkertsikter og låskasser i fine esker på hylla. På skrivebordet i den andre enden av rommet står ei skrivemaskin. Det står et ark i skrivemaskina. Alfred Johansen. For børsemakerarbeid. Mauser Karabiner 98k. kr. 25,50. Signert. Martin Haugnes.

Det er ikke så mange som kommer til pappa sitt verksted.

Noen ganger stopper en bil. En mann som kommer inn med ei børse. En mann som henter. Ka skylder æ, spør han. Pappa ser til sides, hendene jobber i lommene, finner en sneip, kommer ut med den og setter den mellom leppene, så går de ned i lommene igjen, finner en lighter og tenner på. Vi tar det neste gang, det va så lite, sier pappa.

Du må ta betalt, sier mamma. Han svarer ho ikke, vrir hodet til sides og ser en helt anna vei, nesten som i trass.

35

Når det ikke ligger ei børse i skrustikka ligger det en sko der med ødelagt hæl, eller ei mugge, eller ei lita hylle, noe som skal limes, pusses, repareres. Araldit på den lille plastskiva, med de to plastspadene som rører rundt og rundt i det seige limet til det blandes.

Lorntz kommer innom. Herregud, der kjem han Lorntz, sukker mamma. Bare ikkje by han på dram. Nei æ skal vel ikkje by han nå dram, sier pappa. Lorntz setter seg ved kjøkkenbordet. Han kjenner pappa, fra før, da Lorntz var en arbeidsom mann. Lorntz henger over kjøkkenbordet med jakka på, den ser så hard og stram ut over skuldrene hans, som om han ikke kan bevege seg i den, som om jakka holder han fast i et grep.

Buksa hans er flekkete og han lukter røyk. Han drar en flat sneip ut av lomma på buksa og fester den på underleppa, tar fyrtøyet til pappa og tenner på den. Lorntz og pappa sier ikke så mye til hverandre. Det er vel ho Elin det, sier han og ser på meg, så stor og fin jente ho har blidd. Jeg ser ikke på han.

Når han har røykt ferdig ligger hendene der over kjøkkenbordet, de fletter seg i hop til en knute. De er røde og hovne, fjeset også, huden i fjeset ser litt ut som den skal sprekke.

Stakkars mann, sier pappa når Lorntz har gått. Han e jo så snill. Han Asbjørn fnyser av det, snill! Ka er det for 36

et ord, egentlig. Han drekker seg fra hus og heim, men snill, det er han, kan du si meg ka som er vitsen med å være snill da! Jo, han har nå godt over seg, han Lorntz, sier mamma. Det er synd på han.

Han Lorntz er egentlig en arbeidsom mann, sier pappa.

Vess han bare ikke hadde vore så glad i å ta seg en dram.

Han tåler det ikkje.

Mamma fletter håret mitt hver morgen før ho går i banken. Viserne over komfyren tikker sakte fram mot åttetallet. Spissen på metallkammen skjærer ei stripe midt på hodet mitt og deler håret, lager en hvit rett strek i det brune. Ho fletter stramt, jevnt. Jeg henger over komfyren og venter på at viserne skal bli åtte. Så går jeg til Gunhild.

Huset til Gunhild har to dører. Ei findør og ei kjøkkendør. I kjøkkendøra er det rot på innsida, tomflasker, plastposer, støvler med skit på, hansker med jord. Jakker og arbeidsklær som henger. Innafor der er kjøkkenet, der sitter Gunhild og drikker kakao og eter brød med brunost. Leikny står lutrygga og rødkinna ved benken, med musegrå bustete bølger i håret og tjukke brilleglass. Ho smiler til meg, og jeg setter meg på den røde krakken ved døra og venter.

Det er så rotete på det her kjøkkenet, men jeg liker det likevel. Det er fint her sjøl om det er rotete. Leikny skyller 37

av plastposene og henger dem til tørk over benken. Fregnet på hendene, aldri sint. Gunhild sitter der med røde lepper og kinn, og håret gredd glatt på hver side, mens panneluggen buer seg gul og tjukk over panna. Håret ser ut som korn, tjukt korn. Jeg har lyst til å legge meg inntil det kornmjuke håret hennes, den lyseblå genseren, og lukte inn tryggheta og den rene tørre huden. Ho bare flirer av at jeg er redd. Sjøl om vi er venner.

Frøken har et hvitt firkanta ansikt, svarte krøller rundt hodet, og tjukke ankler over de klumpete spesialskoene.

Kroppen er ikke tjukk, den er mer som en kraftig stamme, som står støtt i hvit bluse, strikkejakke og ullskjørt til midt ned på leggen. Frøken røyker ikke og tygger aldri tyggis og skriver aldri slurvete. Mine bøker ligger i sekken og får eselører uansett hva jeg gjør.

Frøken bor aleina i ei leilighet som kommunen har. Ho forteller oss om bilulykken da ho var lita, som skadet begge føttene hennes, sånn at ho måtte få spesialsko.

Skoene er svarte, runde i tuppen og ser mye mindre ut enn andre sko. De gjør at ho ser rar ut.

Fader Vår, du som er i himmelen. Fletta mi går hele tida opp. Vi ber og setter oss ned. Føttene mine klarer ikke å sitte i ro under pulten. Den svarte tavla blir fylt av de tette hvite bokstavene til Frøken, de står på helt rette linjer, a’en og b’en og c’en har like runde store kropper. Frøken kommer rundt og deler ut skrivebøkene fra i går, jeg 38

ser at Gunhild får si og at den er helt slett og fin, og så kommer mi med eselører og en flekk midt på. Jeg åpner den og ser uroa spredd utover arkene. Så på siste side, står det siste jeg skrev en gang til, med Frøken si skrift.

Frøken sine bokstavkropper, tette og jevne, har kommet inn i mi bok, jeg blir sittende og se på dem, de har kommet ned fra tavla og er der på ei hel side. Jeg ser lenge på dem og vet at jeg aldri mer skal slurve.

Frøken syr. Ikke duker eller klær, men dyr av filt som ho stopper med vatt, så de blir harde. De ser ikke ut som ekte dyr, de er mer fantasidyr, eller som fra en tegneserie. De har klare farger, og hvite store øyne med svarte pupiller. Ørene er runde eller lange, og står rett opp. Den siste dagen før sommerferien trekker Frøken lodd om et dyr som sitter på kateteret. En oransje kanin. Stingene er hvite og på utsida, men det gjør ikke noe at de vises, for de er nøyaktig like brede og med like stort mellomrom, som om ei maskin hadde gjort det. Ingen skjønner hvordan Frøken kan være så nøye, helt til det blir et dyr av det.

En morgen kommer jeg på skolen og står i gangen for å stille opp ved knaggen. Det står en annen lærer der foran, og en inspektør. Jeg ser Frøken sine krøller i mellom dem, ryggen hennes bøyd. Ei hand ligger på ryggen hennes, handa til den andre læreren. Noen lyder derfra, gråt blanda med snakk. Så går Frøken i lag med den læreren.

39

Ryggen hennes i strikkejakken forsvinner bortover gangen mot lærerværelset. Inspektøren står foran der Frøken skal stå. Han sier noe om at Frøken er så sliten, ho må hvile seg. Vi får han i stedet, som vikar, det er rart med ei hel uke uten Frøken, ingenting blir som det skal være.

Det er tre i klassen min som ikke har det så bra hjemme.

Steve sitter bakerst og vipper stolen bakover og sier stygge ting. Mamma sier at det er synd på han, for faren drikker, og mora, ja ho har nå sitt. Steve har det ikke greit hjemme. Han går samme vei som meg hjem fra skolen, bare at han skal enda et stykke lenger, over E6. Han går og ser ned hele tida, i dongerijakke og dongeribukse og med tett kort hår. Han ser så aleina ut da, ikke som på skolen. Mamma sier det, kor synd det er på han, han kom aleina på skolen første skoledag, det var ingen som fulgte han.

Så er det Astri, som ikke har det så fælt som Steve, men likevel, mora er aleina og har en ny en hele tida, sier mamma.

Den som har det verst er Øyvind. Han bor ved sida av søppelhaugen og det er nok til at de holder seg for nesen når han går forbi. Gunhild og jeg, vi snakker om at det er dårlig gjort, men vi syns ikke at han lukter godt akkurat. Han er tjukk, har gule tenner og ei av dem har han mista. Det har ihvertfall søstra som er to klasser eldre.

Ho har mista flere tenner, så ho ser tannløs ut, og ikke 40

grer ho håret heller. Ho har med et hvitt kremmerhus med godteri som ho deler ut i friminuttet så ungene flokker seg rundt ho, og når posen er tom er ungene borte. Ho lukter ihvertfall søppelhaug, det sa Anne Kari, vi står litt unna ho, for ikke å kjenne lukta.

Jeg går på bursdagen til Astri. Ho bor lenger ned og forbi Samvirkelaget. Vi går inn, flere inn i den smale gangen, etter sprinkeltrappa. Gangen har ikke teppe, men blankt golv fullt av sko, støvler og poser.

Vi spiser bløtkake fra papptallerkner rundt et bord. Astri flirer og sleiker tallerkenen uten at mora sier at det er grisete. Jeg må på do, men det er opptatt. Mora til Astri kommer og banker på døra, har du sovna der inne, roper ho mens ho støtter den ene armen mot veggen. Stefaren til Astri kommer ut i makkoskjorte, går det ikke an å skite i fred her i huset? Han har ikke kneppet igjen buksa helt, det gjør han ute i gangen. Mora flirer. Det er ei som skal inn her, ho peker på meg.

Jeg går inn på doen og setter meg på setet, det er fortsatt varmt, og lukta der inne river i nesen. Det eneste som er der inne bortsett fra doen, er en dorullholder og en vask, rundt krana er det gult og noen hår ligger klistra i det gule.

41

Den dagen Steve var der uten foreldrene sine, var mamma der og holdt handa mi. Jeg klemte handa hennes med to hender, gjemte meg bak den. Jeg så Astri og Anne Kari, de klatret i trærne rundt skolegården, i holtet med høye furutrær og skogbunn. De klatret ikke bare i greinene og holdt seg fast i dem, de klatret oppover de rette stammene på furuene, pressa føttene mot stammen, låste dem fast og skjøv seg oppover, og når de kom opp ropte de til hverandre og holdt seg fast med bare ei hand. Jeg hadde aldri sett noen klatre sånn før, jeg så på det under armen til mamma og klarte ikke å slutte å se på dem.

Farmor og farfar bor på den andre sida av veien. Det lukter tiss fra soverommet til farmor, kammerset. Det lukter gammelt tiss, sterkt, svimlende. Bare et forheng foran kammerset ut til kjøkkenet.

Farfar sitter overskrevs på en kjøkkenstol, bak fram, og støtter albuene mot stolryggen. Han skyller glasset under springen som renner. Mamma gyser av det, at de ikke kan vaske koppene skikkelig. At de varmer på kaffen hele dagen på komfyren, til den blir sur og besk, og likevel byr på den til folk. Har ikke råd til å hive. Slik de bretter julepapiret fint sammen igjen etter at gavene er pakka ut på julaften, og tar det med hjem. Mamma rister på hodet av det. Ja det var et slit før i tida, men nå treng vi ikke gjøre sånn. Nå må vi følge med i tida, vi trenger ikke spare på alt. Man treng ikke å være knipen.

42

Det er så stille der. Pappa vil ha radioen eller tv’n på hele tida, hvis det er stille blir han urolig, sier han. Han husker søndagen hjemme, da han var liten. At de var nødt til å være stille, at de måtte være inne hele dagen. Og det var så fælt, han husker bare klokka som gikk, tikk, takk, den lyden gjør han tullete i hodet. Etter det må han alltid ha lyd rundt seg.

Men jeg liker det. Inne hos farmor er det stille og fint, tørt og trygt. Farfar som sitter skrevs over stolen og kikker over gardina i timesvis, mens han slurper i seg kaffen fra skåla han holder, han heller kaffe fra koppen over i skåla, tar en sukkerbit, dypper den i den glovarme kaffen og lar den trekke og bli brun og bløt. Så sutter han på biten, drikker kaffen av skåla, slurper den i seg. Jau, jau, sier han. Jau, jau, det e no så det.

Farmor sitter alltid i gyngestolen med handarbeidet, ellers ser ho framfor seg, uten å feste blikket, ikke urolig ned i golvet som han pappa, men med all verdens ro i seg.

Hendene hennes foldet i fanget på søndagen, da de ikke kan holde handarbeidet, for det er hviledagen. Tomlene ruller rundt hverandre i fast takt, først den ene veien, så den andre.

Fra mandag til lørdag vokser det duker ut av hendene til farmor. De hvite små hendene beveger seg rolig og jevnt over nåla, og under dem vokser det sakte fram et hvitt teppe, et hvitt mønster, hvite blomster. Det vokser og bølger seg nedover den runde magen og nedover knærne, ned til tøflene. En hekla duk med blomster, et putetrekk, 43

et sengeteppe. Farmor sitter og gynger fram og tilbake, med et lite knirk hver gang, og lar blomstene og grenene vokse i fanget.

Jeg sitter på krakken ved sida av. Jeg vil også hekle, strikke. Baksida må være like fin som framsida. Ka gjør du farmor, hvis du hekle feil? Og ikkje oppdage det før langt uti? Å, vi må ta det opp, ja. Rekke opp alt? Sjøl om du er nesten ferdig? Ja, e det feil så. Jeg har no slikt å gjør.

Jeg lager et bilde med blomster og blader, et broderi. Jeg får garn, tynne bomullstråder i mange farger. Jeg lager et bilde sjøl, det er ikke et mønster i det bildet jeg lager, det bare vokser fram etter hvert, som hos farmor. Først vet jeg ikke hva slags bilde jeg skal lage, men det er bare artig, å ikke vite. Jeg er nøye og stille, og farmor ser på det av og til, og retter litt så det ikke blir noe feil. Og det blir så fint, store rare blomster i tette sting, og bakgrunnen er like fin, med forskjellige former og farger. Etterpå ser mamma det, og ho syns det er så fint. Så flink du e, og så nøye du har vore. Ja, ho e nøye, nikker farmor, flink e ho, har du sedd. Å sove hos farmor, når mamma og pappa er i Lyngen og henter potet. Da må jeg sove på sofaen. Nå lukker seg ditt øye, Gud Fader i det høye, i varetekt deg tar. Sofaen er trygg og smal, rygglenet er tett inntil meg, og strekker seg høgt opp. Mønsteret på sofaen er grovt broderte blomster, den har flere stofftrukne knapper som synker inn i stoffet. En ru følelse mot handa, hardt og fast.

44

Det går an å sovne hos farmor, bak den trygge sofaryggen.

Klokka som tikker bak glass. Kjøkkenet ligger og puster så lite og rent bak døråpninga, det er så fint der når jeg våkner, med plastryer og tynne hvite heklegardiner. Vann som renner fra springen, tøflene til farmor som klapper mot hælen. Lukta av kaffe, og noe anna, brød, kaker, eller noe som skal bli suppe. Farfar slurper kaffen fra skåla og ser etter kjentfolk over gardina.

Jeg springer i bakken utafor huset til farmor. Det er så varmt, skyene forsvinner fra himmelen én etter én og vi blir enda varmere av å hoppe paradis. Farmor sitter i gyngestolen i stua og gynger i takt med klokka som henger rett overfor ho på veggen. Ho har lagd ei suppe til middag, med kål og kjøtt, vi skal spise middag klokka ett allerede.

Jeg går inn og spør farmor om jeg kan være med de andre ned til butikken og kjøpe softis, de andre skal, for det er så varmt. Er ikke det dyrt? sier farmor, jeg sier hvor mye og da rister ho på hodet, kor dyrt. Vi spiser suppa stille rundt det lille kjøkkenbordet, bare lyden av skje mot skål høres. Farfar har en serviett ned i skjorta som henger i en spiss over magen.

Julie liker ikke farmor, enda ho ligner veldig på ho. Leikny sa at farmor var den peneste brura i dalen, alle snudde 45

seg etter dem da de kom kjørende i hest og kjerre etter bryllupet. Det er fordi ho er av taterslekt ho er så pen, sa Leikny. Med det mørke håret som aldri blir grått. Ingen har sagt det til meg, jeg vet ikke hva en tater er for noe.

En gang hadde Julie vært i skjulet hos farmor, og funnet en gammel sprukken gyngestol, den hadde stått der i årevis under alt mulig slags rask og rot. Julie hadde spurt farmor om ho ikke kunne få den, når den bare sto der.

Farmor sa nei, ho ville ikke gi den bort. Og neste gang Julie kom på besøk sto gyngestolen i stua. Har du hørt!

Ho er ei heks, sa Julie da. Ei gammel heks!

Jeg syns også jeg ligner på farmor, men Julie ligner mest, for ho har de samme høye kinnbena og mørke håret og den samme smale nesen.

Jeg forteller pappa at jeg ikke fikk softis av farmor den dagen, da sier han først, det kunne ho ha spandert, den gjerrigknarken. Så sier han noe om at de ikke var vant til så mye da de var små, at det var sånn før, på gårdene, og han husker at de spiste kokt fisk for de hadde ikke råd til å steke den, det er derfor han er så glad i stekt fisk, for han ble så lei av kokt.

Jeg leker den leken, at jeg er fattig og må spise bare kokt fisk, og klare meg med veldig lite.

46