Kunnskap i bevegelse Norges idrettshøgskole 50 ür
Dag Vidar Hanstad
Dag Vidar Hanstad
Kunnskap i bevegelse
Norges idrettshøgskole 50 ür
Oslo 2018
Rektors forord Forfatterens forord
7 8
Kapittel 1: Oppspillet 11 Den lange veien mot en idrettshøgskole Idretten organiseres og trenger instruktører Hvor skulle høgskolen ligge? Helset, Hofmo og politisk strid Idrettens rolle i planleggingsfasen Studentene slipper inn Idrettshøgskolen får styre og direktør Den første store konflikten Hvem skulle drive undervisningen – og i hva? Endelig – Idrettshøgskolen åpner Utviklingen fram til 1968
11 12 20 26 36 39 43 49 51 54 58
Kapittel 2: Folkene 61 Pionerer og kulturbærere Kvinnenes plass NIH og de kongelige NIHs æresdoktorer
61 77 82 89
Kapittel 6: Forskning og doktorgrader Doktorgradsutdanningen – juvelen i NIHs virksomhet Hva tas det doktorgrad i? Ph.d.-suksess, men hva med de fast ansatte? Hva blir det forsket på? Forskningsprogrammer og forskningssentre Formidling: plagsomt for noen – nyttig ekstraarbeid for andre Forskning i et vanskelig felt
233 233 241 257 258 268 274 275
Kapittel 7: Anlegget 281 «Europas flotteste campus for idrettsutdanning» Den lange veien «Nye NIH» – den store rehabiliteringen Anleggene som det ikke ble noe av Campus Sognsvann Kunsten inne og ute
281 283 292 305 308 308
Kapittel 8: Status og framtid
313
På rektors kontor Valgt eller ansatt rektor? Aktivitetsfagenes plass Hva skal studentene lære – og utdannes til? NIH som en selvstendig institusjon
313 317 319 321 324
Kapittel 3: Institusjonen 93
Epilog 330
Høgskoleråd, rektor og maktkamp Finnes det en optimal organisering? Aktivitetslærerne – arvesølv eller museumsvoktere? Nye krav – oppbygging av en velfungerende organisasjon NIHs seks administrative avdelinger Forsvaret – fra stolte tradisjoner til kjapp exit Hoffleverandør av kompetanse til idretten Hvordan går det egentlig?
NIH i bevegelse, men hvor?
93 106 118 128 132 136 138 140
330
Appendix 333 Idrettshøgskolen i jubileumsåret 333 NIHs formelle tilhørighet 333 NIH-valsen 337 De første studentene i 1968 338
Kapittel 4: Utdanningen 147
Litteratur 342
Tre inspirasjonskilder 148 Fra sju klasser til komplett studietilbud 150 Dagens studieportefølje 171 Studentutveksling 181
Noter 349
Kapittel 5: Studentlivet 189 Den typiske NIH-studenten 189 Opptaksprøven – elsket og hatet 197 Snøskredet som rystet skolen, men som ikke ble offentliggjort 204 Engasjement og opposisjon 208 Studiekvalitet 222 Toppidrett og studier 228 Hvor blir det av studentene? 230
Bildeliste 356 Personregister 358 Tabula Gratulatoria
365
Forfatterens forord En forfatter som gir seg i kast med å skrive jubileumsboka om institusjonen han er ansatt ved, driver risikosport. For hvordan er det mulig å opptre med den nødvendige distansen til temaer der man selv er en del av historien? Vil kritiske røster bli dempet eller gjemt bort, mens hyllesten får desto bredere omtale? Det er ikke noe poeng å skjule bakgrunnen. Min første kontakt med Idrettshøgskolen var i 1980-årene, da jeg som håndballspiller ble testet på tredemølla av Frank Ingjer. Det må ha vært noe som trakk, for i 1986 begynte jeg på grunnfag. Etter mellomfag på trenerstudiet og et mellomfagstillegg i helse- og idrettsbiologi, fulgte hovedfag fra 1989 til 1991. Så var jeg borte fra NIH i 14 år. I 2005 var jeg tilbake, og i 2009 forsvarte jeg min avhandling for ph.d.-graden. Jeg var da så heldig at en stilling ble utlyst akkurat da, og jeg gikk rett inn som programansvarlig i sport management. Ikke lenge etter ble jeg leder av Seksjon for kultur og samfunn. Den siste rollen har gitt plass i NIHs faglige ledelse, et organ som møtes annenhver uke, blant annet for å drøfte alle spørsmål av faglig karakter, før rektor tar sakene videre til styret. Siden 2014 har jeg vært professor. Det må ha vært journalistbakgrunnen og noen utgitte bøker som gjorde at skolens ledelse endte opp med meg som forfatter. Blikket utenfra ga man da slipp på, men samtidig har det noen fordeler å kjenne institusjonen. Ikke alt går fram av styrevedtak og andre dokumenter. Dessuten har jeg sittet med forkunnskap når jeg har intervjuet personer i ulike roller
8
Kunnskap i bevegelse – Norges idrettshøgskole 50 år
ved institusjonen. Så får leseren avgjøre om forfatteren i tilstrekkelig grad har klart å opptre med det nødvendige kritiske blikket i presentasjonen av Norges idrettshøgskoles 50-årige historie. Jeg har ønsket å få fram utviklingen av utdanning og forskning ved en institusjon som i dag scorer høyt på internasjonale rangeringer av idrettsutdanninger. Det var en forutsetning for å ta jobben at skolens ledelse og andre ikke skulle ha noen innflytelse på innholdet. Jeg har foretatt mine prioriteringer. En annen forfatter ville garantert ha gjort andre valg. I forbindelse med forordet i jubileumsskriftet da NIH fylte 25 år, skrev direktør Thor Volla at det historiske stofftilfanget var formidabelt. Utvelgelsen hadde derfor vært den vanskeligste delen av jobben. Når institusjonen nå er blitt dobbelt så gammel, og vi er inne i den digitale tidsalder, er stofftilgangen mangedoblet. Metodisk har det også vært en endring siden Volla gjorde stoffutvelgelsen ut fra sitt eget ståsted som administrerende direktør ved skolen. Han satte seg ned og skrev det hele på fire uker. Tilnærmingen har vært litt mer omfattende denne gangen. Til den historiske framstillingen har Riksarkivet og Arbeiderbevegelsens arkiv vært til stor hjelp. Det samme har dokumenter fra Stortinget og artikler fra aviser som fulgte den lange ferden mot åpningen i 1968. NIHs eget arkiv inneholder blant annet alle styreprotokoller i hele perioden på 50 år. Dette stofftilfanget er supplert med intervjuer. En del av dem som var involvert i starten, er fortsatt i live. I tillegg til egne intervjuer har jeg benyttet meg av en serie videoin-
tervjuer foretatt av Bjørn Nybakken og Lasse Harald Nettum i perioden 2009–12. Det er mange forventninger til en slik bok. Jeg kan nevne et par eksempler på hva boka ikke er. Dette er ikke en historisk gjennomgang av kroppsøvingsutdanningen i Norge de siste to hundre årene. Ei heller har målet vært å skrive boka om norsk idrettshistorie, historien om friluftsliv, idrettsmedisin eller idrettssosiologi. Det jeg er helt sikker på, er at mange vil bli skuffet. De blir skuffet fordi deres plass i NIHs historie har fått så beskjeden omtale, eller kanskje ikke er nevnt i hele tatt. Jeg har tatt mine valg ut fra et mål om å gi et innblikk i hva som har foregått på NIH i disse årene, og hvorfor institusjonen i dag framstår som den gjør. På en institusjon der fagansatte er så glade i jobben sin at knapt noen slutter før de går av med pensjon,
kunne man tro at det er få konflikter å ta tak i. Slik er det ikke. Faglig uenighet går som en rød tråd igjennom NIHs historie. Enkelte konflikter har vært så sterke at de er blitt vanskelige personalsaker. Her har jeg, som også en ekstern historiker måtte ha gjort, trådt forsiktig. Det er flere ved NIH som skal takkes. Det gjelder ikke minst Bente Rasch Bondlid på Arkivet og Lasse Harald Nettum og Tom Laursen, som har bidratt til å få fram et stort bildemateriale. Jeg har også hatt god hjelp av Ingrid Lægreid og Ane Nørstebø Laache som vitenskapelige assistenter i ulike perioder. Eventuelle feil og mangler er forfatteren ansvarlig for. Oslo, august 2018 Dag Vidar Hanstad
Forfatterens forord
9
10
Kunnskap i bevegelse – Norges idrettshøgskole 50 år
Kapittel 1
Oppspillet Idrett som skolefag forutsetter naturlig at lærerpersonalet fikk en planmessig utdannelse. Staten måtte derfor opprette et fysisk institutt eller idrettshøiskole med dette for øie. Denne idrettshøiskole måtte også være åpen for idrettsungdommen, således at man efter hvert kunde få idrettsinstruktører i alle lag og på alle steder hvor det blev drevet idrett. Rolf Hofmo (1937) i Folkeidrett, borgerlig idrett, arbeideridrett (s. 121–123)
Den lange veien mot en idrettshøgskole For Norges idrettshøgskole går linjene betydelig lenger tilbake enn 50 år. Ved skolens jubileum i 2018 er det 200 år siden det første gang ble tatt initiativ til å utdanne instruktører til kroppsøvingsundervisning her i landet. I 1818 sendte gymnastikklærer Gunder Paulsen ved Det Kongelige Norske Land Cadet Corps (forgjenger til Krigsskolen) brev til Armédepartementet der han foreslo en «gymnastisk skole» for å utdanne lærere til militære korps og andre læreranstalter rundt om i landet (Forsvarsdepartementet, 1930). Da hadde gymnastikk som fag vært etablert ved de militære skolene i noen år. Ideen ble godt mottatt i Armédepartementet, og planene ble bearbeidet der. Paulsen gikk inn for at skolen skulle hete Den kongelige gymnastiske skole, mens Armédepartementet
besluttet at navnet skulle være Den militære gymnastiske skole. Stattholder Johan August Sandels ville ikke gå inn for en slik skole, så dermed fikk planene en midlertidig stopp. Senere er det antydet at stattholderens nei enten skyldtes hans uvilje mot en skole ledet av Gunder Paulsen, eller at stattholderen var styrt av nasjonale og politiske hensyn. Da Paulsen døde i desember 1824, tok det kort tid før godkjenningen kom, og Armédepartementet bevilget 1400 spesidaler til opprettelsen av et «gymnastisk institutt» i Christiania (Forsvarsdepartementet, 1930). Det første kurset kom i gang i 1826, under ledelse av den svenske løytnanten Fredrik Leonard Rosenquist. Han reiste hjem til Sverige i 1829, og da stoppet kursvirksomheten opp. At vi trengte hjelp av en svenske, var ikke tilfeldig. Idrettsutdanningen i Norge var under sterk påvirk-
◄ Arbeidernes Idrettsforbund og Rolf Hofmo er nært knyttet til ideen om en idrettshøgskole. Her sees AIF-ledelsen på vei til Dælenenga 1. mai 1932. Hofmo er nummer to fra venstre i den første rekken på fire.
Kapittel 1 – Oppspillet
11
Egil Reichborn-Kjennerud var opptatt av å etablere en idrettshøgskole, både som viseformann i Landsforbundet for idrett på 1930-tallet og som idrettsfører i det nazistiske idrettsforbundet. Her taler han ved et instruksjonskurs i gymnastikk i 1941.
24
Kunnskap i bevegelse – Norges idrettshøgskole 50 år
Faksimile, Aftenposten, 21. oktober 1941.
I mellomtiden så nazistene for seg at Gressbanen på Holmen, noen kilometer nærmere byen, kunne bygges ut til bruk for treningsleirer for håndball og fotball – og inngå i Idrettshøgskolen (Aftenposten, 1942a). Noen som hadde nok penger var Tinn kommune. Under budsjettbehandlingen i herredsstyret i kommunen i juni 1942 mente ordføreren at en idrettshøgskole for hele landet burde legges til Rjukan. Hvis myndighetene gikk inn for denne plasseringen, ville nødvendige lokaler bli stilt til disposisjon.
Kommunen satte, ifølge Aftenposten (1942b), av 1,8 millioner kroner til et Idrettens Hus (41 millioner kroner i 2017-verdi). Planene om en idrettshøgskole ble aldri realisert av nazistene. En grunn til det kan ha vært at nazistenes interesse for norsk idrett dalte etter 1942, da de ikke klarte å mobilisere befolkningen til å drive organisert idrett i regi av det nazistyrte idrettsforbundet (Gok søyr & Olstad, 2017). Idrett ble ikke den vinnersaken de hadde lagt opp til.
Kapittel 1 – Oppspillet
25
Hans B. Skaset var Norges beste mangekjemper tidlig på 1960-tallet. Den bakgrunnen tok han med seg inn i planleggingsarbeidet for Idrettshøgskolen.
i praktiske fag at idrettene var viktige for selvforståelsen. Ettersom pionerene også tok mål av seg til å lage en akademisk institusjon med toppfolk innenfor tradisjonelle akademiske fag som anatomi, fysiologi og pedagogikk, ble det en krevende balansegang ved at høgskolen skulle holde et akademisk nivå som var en høgskole verdig, men samtidig være relevant for praksisfeltet. Slik er det fortsatt.
Tre inspirasjonskilder Idrettshøgskolen hentet inspirasjon fra tre institusjoner i planleggingen av undervisningen: Statens Gymnastikkskole, Deutsche Sporthochschule Köln og Forsvaret. Fra Gymnastikkskolen arbeidet rektor Harald Wergeland så godt han kunne for at det beste skulle være med videre, men han var samtidig opptatt av at den nye høgskolen skulle drive forskning og på
148
Kunnskap i bevegelse – Norges idrettshøgskole 50 år
den måten bli mer teoretisk enn forgjengeren. Siden 1962 hadde Gymnastikkskolen vært ettårig, mens det etter hvert ble klart at Idrettshøgskolen skulle tilby studentene et studium over to år. En som var litt mindre imponert av Statens Gymnastikkskole, var Hans B. Skaset, mannen som var helt avgjørende for NIH i arbeidet med de første studieplanene. Han hadde tatt militærlinjen ved Gymnastikk skolen i perioden 1956–58 og gikk deretter over i en stilling som hjelpelærer. Den hadde han fram til 1960, da han reiste til Trondheim og ble lærer i folkeskolen. Herfra uttrykte han bekymring for utviklingen ved Statens Gymnastikkskole. I et brev til rektor Wergeland tok han opp at biologi, psykologi og pedagogikk hadde fått for stor innflytelse, på bekostning av selve kroppsøvingsfaget.60 Han spurte så retorisk hvilke anatomiske områder en kroppsøvingslærer i ungdomsskolen burde kjenne til, eventuelt være orientert om. Det samme spørsmålet mente han gjaldt fysiologi, hygiene, psykologi og pedagogikk (se også Skaset, 1965b). Skaset hentet i stedet sin inspirasjon fra Deutsche Sporthochschule Köln. Han reiste til Vest-Tyskland i 1965, etter å ha søkt om økonomisk støtte fra STUI. Skaset ble innkalt til kontorsjef Rolf Hofmo, som rundhåndet bidro med 5000 kroner (tilsvarer cirka 55 000 kroner i 2018). Opprinnelig skulle pengene brukes til Skasets hovedfagsoppgave, men en ekstra motytelse besto i at Skaset skulle rapportere hjem det som kunne ha relevans for utviklingen av de framtidige studiene ved Norges idrettshøgskole. Jevnlig sendte Skaset håndskrevne rapporter til rektor Harald Wergeland og gymnastikkonsulent Egil Frøystad, som satt i et spesialutvalg oppnevnt av Kirke- og undervisningsdepartementet som arbeidet med undervisningsplanen ved det som skulle bli NIH. Skaset presenterte også høgskolen og studiene i en artikkel over ni sider i bladet Kroppsøving (Skaset, 1965a). At han likte det tyske systemet og i særdeleshet sportshøgskolen i Köln, er ingen overdrivelse. Som vi skal komme tilbake til i kapittel 5 om studentlivet,
Ledelsen og mange ansatte fra Statens Gymnastikkskole var involvert i planleggingen og ble med over til Norges idrettshøgskole. Undervisningen til Gymnastikkskolen foregikk de to siste årene i NIHs lokaler. Her fra den stilfulle åpningen i en av gymsalene i august 1966. I forgrunnen står rektor Harald Wergeland.
måtte alle som ville ha studieplass i Köln, igjennom en fysisk opptaksprøve. Det var noe Skaset tok med seg hjem til Statens Gymnastikkskole – det skulle også bli en del av opptaket ved Idrettshøgskolen. I oppsummeringen trakk han fram at det konsekvent ble tatt hensyn til at kroppsøvingsfaget var en viktig bestanddel av utdanningen: Gjennom en solid oppbygd grunnutdannelse og spesialisering oppnår en å få kroppsøvingslærere med faglig bredde og dybde, som samtidig gjennom egen virksomhet har lært å kjenne og beherske en disiplin så godt at den fornødne trygghet er sikret. Utover dette kommer så muligheten til å erverve innsikt
i hvordan en best mulig hjelper fysisk tilbakestående barn, – barn som ikke kan nyttiggjøre seg eller få sine spesielle behov tilstrekkelig dekket gjennom den vanlige klasseundervisning. (Skaset, 1965a, s. 226)
Skaset avsluttet med et hjertesukk. Når han ble konfrontert med den gjennomført pedagogiske systematikken i utdanningen og den praktiske undervisningen, klamret han seg enda fastere til håpet om at Norges idrettshøgskole ville gå over fra å være et «fata morgana til en fysisk håndgripelig virkelighet før utviklingen helt har rast fra oss» (s. 226). Senere besøkte også rektor Wergeland Deutsche Sporthochschule Köln, og han satte opplagt pris på
Kapittel 4 – Utdanningen
149
Studentene hadde godt med plass ĂĽ boltre seg pĂĽ i 1970.
280
Kunnskap i bevegelse – Norges idrettshøgskole 50 år
Kapittel 7
Anlegget Enkelte hevder at de som vinner konkurransen om studenter i fremtiden, blir de institusjoner som kan vise frem god etikk og god estetikk. Jeg tror det er noe riktig i dette. Campusen må være attraktiv, ha bygninger med stil, gode fasiliteter, være velkomponert, ha godt miljø. Det må være et sted der det er trivelig å være. Gunnar Breivik, notat skrevet i 1999 i forbindelse med ny strategisk plan for Norges idrettshøgskole
«Europas flotteste campus for idrettsutdanning» Alle som kommer til Idrettshøgskolen for første gang, blir slått av den praktfulle beliggenheten. Høgskolen er plassert en liten tur med T-banen fra Oslo sentrum og rett ved inngangen til Nordmarka. Sognsvann er nærmeste nabo i nord, mens Gaustadjordene og Vettakollen ligger vest for høgskolen. Nærmeste nabo i sør er Kringsjå studentby, der mange av Idrettshøgskolens studenter bor på hybel. Det hele er malerisk beskrevet av Alfred Morgan Olsen i «NIH-valsen», som han skrev tekst og melodi til i 1975. Det ligger et sted opp’ ved Sognsvann mellom gran og bjerketrær et mursteinsbrunt bygg «I det grønne», en idrettshøgskole det er.
Med svømmehall, baner og saler, med vegger av skrånende glass, det rommer et stort antall sjeler, i ganger og kott får de plass.
«I det grønne» viser tilbake til vinnerutkastet i arkitektkonkurransen i 1957. En av grunnene til at Christian Pran og Otto Torgersen vant, var at de oppfylte kravet om at anlegget skulle falle vakkert inn i terrenget. Juryen trakk også fram at utkastet til Pran og Torgersen var et av ytterst få som klarte «... å trenge inn i og mestre de primære krav som må tilgodesees for at et anlegg av denne art skal fungere på en tilfredsstillende måte», som det het da Aftenposten (1957, s. 10) presenterte vinneren blant de 26 innsendte forslagene. Juryen, under ledelse av Rolf Hofmo, mente at arkitektene hadde klart å få fram nærhet og kontakt
◄ Mye har skjedd på Kringsjå siden de første gymsalene sto klare i 1966.
Kapittel 7 – Anlegget
281