Veronica Roth
Opprøreren Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Originalens tittel: Insurgent Copyright © 2012 by Veronica Roth All rights reserved. Printed in the United States of America. No part of this book may be used or reproduced in any manner whatsoever without written permission except in the case of brief quotations embodied in critical articles and reviews. For information address HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY 10022. www.epicreads.com Published by arrangement with HarperCollins Children’s Books, a division of HarperCollins Publishers. Katherine Tegen Books is an imprint of HarperCollins Publishers. Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency. Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsillustrasjon og design: Joel Tippie Fraksjonssymboler: © 2012 by Rhythm & Hues Design Forfatterfoto: Nelson Fitch Sats: Type-it, Trondheim Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland ISBN: 978-82-516-5889-8 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til Nelson, som var verdt enhver risiko
Som et vilt dyr er sannheten for mektig til ü holde innesperret. – fra de sannferdiges fraksjonsmanifest
KAPITTEL EN
jeg våkner med navnet hans i munnen. Will. Før jeg åpner øynene, ser jeg ham falle over ende på fortauet igjen. Død. Mitt verk. Tobias går ned på huk foran meg med hånden på den venstre skulderen min. Jernbanevognen skramler av sted på skinnene, og Marcus, Peter og Caleb står i døråpningen. Jeg trekker pusten dypt inn og holder den i et forsøk på å dempe litt av presset som er i ferd med å bygge seg opp i brystet mitt. For en time siden var det ingenting som skjedde som føltes virkelig for meg. Nå gjør det det. Jeg puster ut, og trykket er der fortsatt. «Tris, kom igjen,» sier Tobias, og øynene hans gransker mine. «Vi er nødt til å hoppe.» Det er for mørkt til å se hvor vi er, men hvis vi skal av, er vi sannsynligvis like ved gjerdet. Tobias hjelper meg opp på føttene og støtter meg bort til døråpningen. De andre hopper av en etter en: Peter først, deretter Marcus, så Caleb. Jeg griper hånden til Tobias. Vinden øker på 9
når vi står helt ute ved åpningen, lik en hånd som skyver meg tilbake, mot tryggheten. Men vi kaster oss ut i mørket og lander hardt på bakken. Sammenstøtet får det til å verke i skuddsåret i skulderen. Jeg biter meg i leppa for ikke å skrike høyt og ser meg rundt etter broren min. «Gikk det bra?» sier jeg da jeg ser ham sitte i gresset noen meter unna og gni seg på kneet. Han nikker. Jeg hører ham snufse som om han gråter, og jeg blir nødt til å snu meg bort. Vi landet i gresset like ved gjerdet, flere meter fra den velbrukte grusveien som de fredsommelige bruker når de leverer mat til byen med lastebilene sine, og porten de kjører ut gjennom – porten som for øyeblikket er låst og som sperrer oss inne. Gjerdet rager opp over oss, for høyt og elastisk til å klatre over, og for solid til å rive ned. «Det er meningen at det skal være fryktløsvakter her,» sier Marcus. «Hvor er de?» «De var antagelig under simulering,» sier Tobias, «og er nå …» Han tier. «Ingen vet hvor de er eller hva de gjør.» Vi stanset simuleringen – vekten av harddisken i baklomma minner meg om det – men vi stanset ikke opp for å studere ettervirkningene. Hva skjedde med vennene våre, de andre medlemmene, lederne våre, fraksjonene? Det er umulig å vite. Tobias går bort til en liten metallkasse på høyre side av porten og åpner den. Et tastatur kommer til syne. «Vi får håpe at de lærde ikke kom på tanken om å endre kombinasjonen,» sier han mens han taster inn en tallrekke. Etter det åttende stanser han, og porten glir opp. «Hvordan visste du det?» sier Caleb. Stemmen hans er halvkvalt av følelser, det overrasker meg at han i det hele tatt greier å snakke. «Jeg jobbet i de fryktløses kontrollrom og overvåket sik10
kerhetssystemet. Vi endrer kodene bare to ganger i året,» sier Tobias. «Snakker om flaks,» sier Caleb og sender Tobias et vaktsomt blikk. «Dette har ingenting med flaks å gjøre,» sier Tobias. «Jeg jobbet der bare fordi jeg ville forsikre meg om at jeg kunne komme meg ut.» Jeg grøsser. Måten han snakker om å komme seg ut på – det er som om han tror at vi er fanget i en felle. Jeg har aldri tenkt på det på den måten før, og nå føler jeg at jeg har vært naiv og dum. Vi går i en liten klynge. Peter holder den blodige armen sin mot brystet – armen jeg skjøt – og Marcus holder hånden på Peters skulder for å støtte ham. Caleb tørker seg på kinnene med jevne mellomrom, og jeg vet at han gråter, men jeg vet ikke hvordan jeg skal trøste ham eller hvorfor jeg ikke gråter selv. I stedet tar jeg føringen. Tobias går taust ved siden av meg, og selv om han ikke berører meg, føles det som om han støtter meg likevel. Små punkter av lys er det første tegnet på at vi nærmer oss de fredsommeliges hovedkvarter. Punktene blir til firkanter med lys og til slutt glødende vinduer. En klynge med bygninger av tre og glass. Før vi når frem til dem, må vi gå gjennom en frukthage. Føttene mine synker ned i bakken, og over meg fletter greinene seg sammen og danner en slags tunnel. Mørke frukter henger mellom bladene, klare til å falle. Den skarpe, søte duften av råtnende epler blander seg med lukten av våt jord i neseborene mine. Da vi nærmer oss, går Marcus bort fra Peter og leder an. «Jeg vet hvor vi skal,» sier han. Han fører oss forbi den første bygningen til den andre 11
på venstre hånd. Alle bygningene, bortsett fra drivhusene, er laget av det samme mørke, umalte, ubehandlede treet. Jeg hører latter gjennom et åpent vindu. Kontrasten mellom latteren og den forstenede stillheten inni meg er skjærende. Marcus åpner en av dørene. Mangelen på sikkerhetsforanstaltninger ville ha sjokkert meg hvis dette ikke var de fredsommeliges hovedkvarter. De beveger seg ofte helt på grensen mellom tillit og dumskap. I denne bygningen hører vi bare lyden av våre egne knirkende sko. Jeg kan ikke høre Caleb gråte lenger, men han har aldri gjort mye av seg. Marcus stanser foran et åpent rom, hvor Johanna Reyes, representant for de fredsommelige, sitter og stirrer ut av vinduet. Jeg kjenner henne igjen fordi det er vanskelig å glemme Johannas ansikt enten man har møtt henne én eller tusen ganger. Et arr strekker seg som en tykk strek fra like over høyre øyenbryn til leppen, en skade som har gjort henne blind på det ene øyet og gjør at hun lesper når hun snakker. Jeg har bare hørt henne snakke én gang, men jeg husker det. Hvis det ikke hadde vært for det arret, ville hun ha vært en vakker kvinne. «Å, gudskjelov,» sier hun da hun får øye på Marcus. Hun går mot ham med åpne armer. I stedet for å omfavne ham, berører hun ham bare på skuldrene, som om hun husker de uselviskes avsmak for unødvendig fysisk kontakt. «De andre medlemmene av gruppen deres kom hit for noen timer siden, men de visste ikke om dere hadde klart dere,» sier hun. Hun henviser til gruppen med uselviske som var sammen med faren min og Marcus i de fryktløses hovedkvarter. Jeg har ikke fått summet meg nok til å bekymre meg for dem. Hun ser over skulderen på Marcus, først på Tobias og Caleb, så på meg, deretter på Peter. «Du store,» sier hun da blikket stanser på Peters blodige skjorte. «Jeg skal sende bud etter en lege. Jeg kan gi dere tillatelse til å bli natten over, men i morgen må samfunnet vårt 12
ta beslutningen sammen. Og» – hun gransker Tobias og meg – «de vil nok ikke være begeistret for å ha fryktløse på området vårt. Jeg må selvfølgelig be dere om å levere inn ethvert våpen dere måtte ha.» Jeg lurer plutselig på hvordan hun kan vite at jeg er en fryktløs. Jeg går fortsatt i en grå skjorte. Min fars skjorte. I det øyeblikket kjenner jeg lukten av ham, en jevn blanding av såpe og svette, og den fyller nesen min, fyller hele hodet mitt med ham. Jeg borer fingrene så hardt inn i håndflatene at neglene skjærer seg inn i huden. Ikke her. Ikke her. Tobias gir fra seg pistolen sin, men da jeg skal til å flytte hånden bak på ryggen for å ta frem mitt eget skjulte våpen, griper han meg i hånden og fører den bort fra ryggen min. Så fletter han fingrene inn i mine for å kamuflere det han nettopp gjorde. Jeg vet at det er smart å beholde et av våpnene våre. Men det ville vært en lettelse å gi det fra meg. «Mitt navn er Johanna Reyes,» sa hun og rakte meg og deretter Tobias hånden. En fryktløshilsen. Jeg blir imponert over hennes kjennskap til andre fraksjoners skikker. Jeg glemmer alltid hvor omtenksomme de fredsommelige er før jeg ser det med egne øyne. «Dette er T…» begynner Marcus, men Tobias avbryter ham. «Mitt navn er Four,» sier han. «Dette er Tris, Caleb og Peter.» For bare noen dager siden var «Tobias» et navn kun jeg kjente blant de fryktløse – det var den hemmeligheten han røpet for meg. Utenfor hovedkvarteret til de fryktløse husker jeg hvorfor han skjulte det navnet for resten av verden. Det binder ham til Marcus. «Velkommen til de fredsommeliges hovedkvarter.» Johanna retter blikket mot ansiktet mitt og smiler skjevt. «Det er best vi tar hånd om deg.»
13
Det lar vi dem gjøre. En sykesøster gir meg en salve – utviklet av de lærde for å påskynde helbredelsesprosessen – som jeg skal ha på skulderen, og deretter følger hun Peter til sykehusfløyen for å lege armen hans. Johanna tar oss med til kantinen, hvor vi finner noen av de uselviske som var i hovedkvarteret sammen med Caleb og faren min. Susan er der, og noen av de gamle naboene våre, og det er rader med trebord som strekker seg i hele rommets lengde. De hilser oss – særlig Marcus – med blanke øyne og undertrykte smil. Jeg klamrer meg til Tobias’ arm. Jeg synker sammen under vekten av mine foreldres fraksjon, livene deres, tårene deres. En av de fredsommelige setter en kopp med dampende væske foran meg og sier: «Drikk dette. Det vil hjelpe deg til å få sove slik det gjorde for noen av de andre. Uten drømmer.» Væsken er rød som jordbær. Jeg griper koppen og drikker innholdet raskt. I noen sekunder får varmen fra væsken meg til å føle at jeg er mett og tilfreds igjen. Og idet jeg heller i meg de siste dråpene, føler jeg at jeg slapper av. Noen leder meg gjennom korridoren til et rom med en seng i. Og mer husker jeg ikke.
KAPITTEL TO
jeg er livredd da jeg slår øynene opp og griper om lakenet med begge hender. Men jeg løper ikke gjennom gatene i byen eller korridorene i de fryktløses hovedkvarter. Jeg ligger i en seng i de fredsommeliges hovedkvarter, og kjenner lukten av sagmugg i luften. Jeg vrir på meg, og ynker meg da noe presser mot ryggen min. Jeg griper bak meg, og fingrene lukker seg rundt pistolen. Et øyeblikk ser jeg Will stå foran meg, begge med pistolene rettet mot hverandre – hånden hans, jeg kunne ha skutt ham i hånden, hvorfor gjorde jeg ikke det, hvorfor? – og det er like før jeg skriker navnet hans. Så forsvinner han. Jeg står opp av senga, løfter madrassen med en hånd og lar den hvile mot kneet. Så skyver jeg pistolen under den og legger madrassen på plass igjen. Etter at pistolen er ute av syne og ikke lenger presser mot huden min, føler jeg meg klarere i hodet. Nå som adrenalinkicket fra i går er borte, og hva det nå enn var som fikk meg til å sove, har sluttet å virke, er verkingen fra skuddsåret i skulderen intens. Jeg har på meg de 15
samme klærne jeg gikk med i går kveld. Kanten på harddisken stikker ut under puten hvor jeg la den rett før jeg sovnet. På den er simuleringsdataene som styrte de fryktløse, og opptegnelsen over det de lærde har gjort. Den føles så betydningsfull at jeg nesten ikke våger å ta på den, men jeg kan ikke la den ligge igjen her, så jeg griper den og stikker den inn i åpningen mellom kommoden og veggen. En del av meg tenker at det vil være en god idé å ødelegge den, men jeg vet at den inneholder det eneste beviset for hvordan foreldrene mine døde, så jeg bestemmer meg for å gjemme den i stedet. Noen banker på døren. Jeg setter meg på sengekanten og prøver å glatte på håret. «Kom inn,» sier jeg. Døren går opp, og Tobias stikker hodet inn. Han har på seg den samme jeansen som i går, men en mørkerød T-skjorte i stedet for den svarte – antagelig en han har lånt fra de fredsommelige. Det er en underlig farge på ham – altfor prangende – men da han lener hodet mot dørkarmen, ser jeg at den fremhever det blå i øynene hans. «De fredsommelige skal samles om en halvtime.» Han hever øyenbrynene og tilføyer med et snev av melodrama: «For å bestemme vår skjebne.» Jeg rister på hodet. «Jeg hadde aldri trodd at skjebnen vår skulle havne i hendene på en gjeng fredsommelige.» «Ikke jeg heller. Å, jeg har med noe til deg.» Han skrur korken av en liten flaske og rekker meg en pipette fylt med klar væske. «Smertestillende. Ta en full pipette hver sjette time.» «Takk.» Jeg klemmer innholdet i pipetten inn bak i svelget. Medisinen smaker gammel sitron. Han huker en tommel i en av beltestroppene sine og sier: «Hvordan har du det, Beatrice?» «Kalte du meg nettopp Beatrice?» 16
«Tenkte jeg skulle gjøre et forsøk.» Han smiler. «Liker du det ikke?» «Kanskje bare til spesielle anledninger. Opptaksdager. Utvelgelsesdager …» Jeg tier. Jeg skulle til å lire av meg noen høytidsdager til, men dem er det bare de uselviske som feirer. Jeg antar at de fryktløse har sine egne høytidsdager, men jeg vet ikke noe om dem. Og uansett er tanken på å feire noe akkurat nå, så latterlig at jeg ikke fortsetter. «Avtale.» Smilet hans blekner. «Men hvordan har du det, Tris?» Det er ikke rart han spør, etter alt vi har vært igjennom, men jeg spenner meg likevel, i frykt for at han på et eller annet vis skal kunne lese tankene mine. Jeg har ikke fortalt ham om Will ennå. Jeg har lyst, men jeg vet ikke hvordan. Bare tanken på å si ordene høyt, får meg til å føle meg så tung at jeg kunne synke gjennom gulvet. «Jeg …» Jeg rister på hodet noen ganger. «Jeg vet ikke, Four. Jeg er våken. Jeg …» Jeg bare fortsetter å riste på hodet. Han stryker hånden over kinnet mitt, mens han holder en finger bak øret mitt. Så bøyer han seg og kysser meg, og det sender en varm bølge gjennom kroppen min. Jeg griper ham i armen med hånden og holder ham der så lenge jeg kan. Når han tar på meg, er ikke den hule følelsen i brystet og magen like merkbar. Jeg trenger ikke å si det til ham. Jeg kan bare prøve å glemme det – han kan hjelpe meg med å glemme det. «Jeg forstår,» sier han. «Unnskyld. Jeg skulle ikke ha spurt.» Et øyeblikk klarer jeg ikke å tenke noe annet enn: Hvordan er det mulig at du kan vite det? Men noe ved uttrykket hans minner meg om at han faktisk vet hva det vil si å miste noen. Moren hans døde da han var liten. Jeg husker ikke hva hun døde av, bare at vi var i begravelsen hennes. Plutselig får jeg et bilde i hodet av at han holder i gardi17
nene i stua hjemme hos seg selv, omtrent ni år gammel, kledd i grått, med øynene lukket. Bildet er uklart, og det kan være noe jeg innbiller meg, ikke et minne. Han slipper meg. «Du skal få gjøre deg klar.» Kvinnenes bad er to dører bortenfor. Det er mørkebrune fliser på gulvet, og hvert dusjavlukke har trevegger og et plastforheng som skiller det fra midtgangen. På et skilt innerst i rommet står det: HUSK: FOR Å SPARE PÅ RESSURSENE, VARER DUSJEN BARE I FEM MINUTTER. Vannet er uansett så kaldt at jeg ikke ville hatt noen ekstra minutter selv om jeg kunne. Jeg vasker meg raskt med venstre hånd mens den høyre henger langs siden. Den smertestillende medisinen Tobias ga meg, virket raskt – smertene i skulderen er nå bare en svak verking. Da jeg går ut av dusjen, ligger en haug med klær og venter på meg på senga. Noen er gule og røde, fra de fredsommelige, og andre er grå, fra de uselviske, farger jeg sjelden ser side om side. Hvis jeg skulle ha gjettet, ville jeg trodd at en fredsommelig hadde lagt dem der. Det er sånt de husker på å gjøre. Jeg tar på meg et par mørkerøde jeans – så lange at jeg må brette dem opp tre ganger – og en grå uselvisk-skjorte som er altfor stor for meg. Ermene rekker meg til fingertuppene, og jeg bretter opp dem også. Det gjør vondt når jeg beveger på høyre hånd, så jeg sørger for å bruke små og forsiktige bevegelser. Noen banker på døren. «Beatrice?» Den lave stemmen tilhører Susan. Jeg åpner døren for henne. Hun bærer på et brett med mat, som hun setter på senga. Jeg gransker ansiktet hennes etter tegn på det hun har mistet – faren, en leder for de fryktløse, som ikke overlevde angrepet – men jeg ser bare den rolige besluttsomheten som er så karakteristisk for min gamle fraksjon. 18
«Jeg er lei for at klærne ikke passer,» sier hun. «Vi kan sikkert finne noen bedre til deg hvis de fredsommelige lar oss få bli.» «Det går bra,» sier jeg. «Takk skal du ha.» «Jeg hørte at du ble truffet av et skudd. Trenger du hjelp med håret? Eller med skoene?» Jeg skal til å avslå, men jeg trenger faktisk hjelp. «Ja, takk.» Jeg setter meg på en krakk foran speilet, og hun stiller seg bak meg med blikket plikttro rettet mot oppgaven hun skal utføre i stedet for sitt eget speilbilde. Hun løfter ikke blikket et sekund mens hun grer håret mitt. Og hun spør ikke om skulderen, hvordan jeg ble skutt, og hva som skjedde da jeg forlot de fryktløses hovedkvarter for å stanse simuleringen. Jeg får en sterk følelse av at hun er uselvisk helt inn til margen. «Har du sett noe til Robert?» spør jeg. Broren hennes, Robert, valgte de fredsommelige da jeg valgte Fryktløs, så han må være et eller annet sted på området her. Jeg lurer på om deres gjenforening vil minne om min og Calebs. «Så vidt, i går kveld,» sier hun. «Jeg lot ham sørge sammen med sin fraksjon slik jeg sørger med min. Men det var fint å se ham igjen.» Jeg hører på stemmen hennes at hun ikke vil snakke mer om temaet. «Det er synd at dette skjedde akkurat nå,» sier Susan. «Lederne våre skulle nettopp til å gjøre noe fantastisk.» «Er det sant? Hva da?» «Jeg vet ikke.» Susan rødmer. «Jeg vet bare at et eller annet var i ferd med å skje. Jeg mente ikke å være nysgjerrig, jeg la bare merke til ting.» «Jeg ville ikke ha bebreidet deg for å være nysgjerrig selv om du hadde vært det.» Hun nikker og fortsetter å gre håret mitt. Jeg lurer på hva lederne for de uselviske – inkludert faren min – holdt på med. 19
Og jeg må bare undre meg over Susans antagelse om at det de gjorde var fantastisk. Jeg skulle ønske jeg kunne tro det om mennesker igjen. Hvis jeg noen gang gjorde det. «De fryktløse lar håret henge fritt, ikke sant?» sier hun. «Iblant,» sier jeg. «Vet du hvordan man fletter?» Det gjør hun. De kvikke fingrene hennes lager raskt en flette som kiler mot ryggraden. Jeg stirrer stivt på meg selv i speilet til hun er ferdig. Jeg takker henne da jobben er gjort, og hun går med et lite smil om munnen og lukker døren etter seg. Jeg stirrer fortsatt, men jeg ser ikke meg selv. Jeg kan fortsatt føle fingrene hennes streife halsen min, akkurat som mors fingre gjorde den siste morgenen jeg var sammen med henne. Øynene mine blir fylt med tårer. Jeg vugger frem og tilbake på krakken og prøver å skyve minnet ut av tankene. Jeg er redd for at hvis jeg først begynner å gråte, vil jeg ikke holde opp før jeg har skrumpet inn til en rosin. Jeg får øye på et syskrin på kommoden. I det er det tråd i to farger, rødt og gult, og en saks. Jeg føler meg rolig mens jeg løsner fletten og grer håret ut igjen. Jeg skiller håret på midten og sørger for at det henger rett og jevnt. Så begynner jeg å klippe i hakehøyde. Hvordan kan jeg se ut som den samme når hun er borte og alt er annerledes? Det kan jeg ikke. Jeg klipper så rett som jeg kan og bruker kjeven som rettesnor. Det er vanskeligst bak, der jeg ikke kan se særlig bra, så jeg gjør så godt jeg kan ved hjelp av berøring i stedet for syn. Lokker med lyst hår omgir meg på gulvet i en halvsirkel. Så går jeg ut av rommet uten å se meg tilbake. Da Tobias og Caleb kommer for å hente meg senere, stirrer de på meg som om jeg ikke var den personen de kjente i går. «Du har klippet håret,» sier Caleb og hever øyenbrynene. 20
Å gripe tak i fakta selv om man er i sjokk, er typisk for de lærde. Håret hans stikker ut på den ene siden som han lå på da han sov, og øynene hans er blodskutte. «Ja,» sier jeg. «Det … det er for varmt til å ha langt hår.» «Greit nok.» Vi går sammen gjennom korridoren. Gulvplankene knirker under føttene våre. Jeg savner ekkoet fra fottrinnene i de fryktløses hovedkvarter, og jeg savner den kjølige, underjordiske luften. Men aller mest savner jeg farene fra de siste ukene, som virker ubetydelige i forhold til den frykten jeg føler nå. Vi går ut av bygningen. Luften utenfor pakker seg rundt meg som en kvelende pute. Den dufter grønt, slik bladet fra et tre gjør når man river det i to. «Vet alle at du er sønnen til Marcus?» sier Caleb. «I Uselvisk, mener jeg?» «Ikke som jeg vet,» sier Tobias og kikker på Caleb. «Og jeg vil helst at du ikke nevner det for noen.» «Jeg trenger ikke å nevne det. Alle med øyne i hodet kan se det selv.» Caleb rynker pannen. «Hvor gammel er du?» «Atten.» «Og du synes ikke du er for gammel til å være sammen med lillesøsteren min?» Tobias ler en kort latter. «Hun er ikke din lille noe som helst.» «Hold opp, begge to,» sier jeg. En flokk gulkledde mennesker går foran oss mot en bred, lav bygning laget helt og holdent av glass. Solskinnet speiler seg i rutene og skjærer i øynene. Jeg skjermer ansiktet med hånden og fortsetter å gå. Dørene til bygningen står på vidt gap. Rundt kanten av det runde drivhuset vokser trær og planter i trau med vann eller i små dammer. De utallige viftene rundt omkring i rommet gjør ikke annet enn å blåse den varme luften rundt, så jeg svetter 21
allerede. Men det glemmer jeg raskt da gruppen foran meg sprer seg og jeg ser resten av rommet. Midt i vokser et enormt tre. Greinene brer seg ut over mesteparten av drivhuset, og røttene bølger opp fra bakken og danner et tett flettverk av bark. I åpningene mellom røttene ser jeg ikke jord, men vann, og metallstenger som holder røttene på plass. Det burde ikke overraske meg – de fredsommelige bruker mye tid på kompliserte landbruksprosjekter som dette, ved hjelp av de lærdes teknologi. På en klase med røtter står Johanna Reyes. Håret hennes dekker den arrete halvdelen av ansiktet. I fraksjonshistorie lærte jeg at de fredsommelige ikke har noen offisiell leder – de har avstemninger om alt, og resultatet er som regel så godt som enstemmig. De er som mange deler av et enkelt sinn, og Johanna er talerøret deres. De fredsommelige sitter på gulvet, de fleste med beina i kors, i små grupper og klynger som minner meg litt om røttene på treet. De uselviske sitter i tette rader noen meter til venstre for meg. Blikket mitt sveiper over mengden i noen sekunder før det går opp for meg hvem jeg ser etter: foreldrene mine. Jeg svelger tungt og prøver å glemme. Tobias legger hånden på korsryggen min og loser meg til utkanten av møtelokalet, bak de uselviske. Før vi tar plass, setter han munnen mot øret mitt og sier: «Jeg liker håret ditt sånn.» Jeg tvinger frem et lite smil til ham og lener meg mot ham da jeg setter meg, med armen mot hans. Johanna løfter hendene og bøyer hodet. All samtale i rommet stilner før jeg får sukk for meg. Rundt meg sitter de fredsommelige i taushet, noen med lukkede øyne, mens andre former ord med leppene som jeg ikke kan høre, og stirrer på et punkt langt borte. Hvert sekund gnager. Da Johanna løfter hodet, føler jeg meg utslitt. 22
«I dag har vi et viktig spørsmål å ta stilling til,» sier hun, «og det er: Hvordan skal vi oppføre oss i denne konfliktfylte tiden når vi er et folk som streber etter fred?» Hver og en av de fredsommelige i rommet snur seg mot personen ved siden av og begynner å snakke. «Hvordan får de utrettet noe som helst?» sier jeg mens pratingen fortsetter i minutt etter minutt. «De bryr seg ikke om effektivitet,» sier Tobias. «De er bare opptatt av enighet. Vent og se.» To kvinner i gule kjoler noen få meter unna reiser seg og går bort til en gruppe på tre menn. En ung mann flytter på seg, slik at den lille sirkelen hans danner en større sirkel sammen med gruppen ved siden av. Rundt omkring i rommet vokser de små klyngene seg større og utvider seg, og færre og færre sier noe, til det bare er tre–fire igjen som snakker. Jeg kan bare høre brokker av det de sier: «Fred – fryktløse – lærde – hovedkvarter – innblanding …» «Dette er sprøtt,» sier jeg. «Jeg synes det er vakkert,» sier han. Jeg sender ham et blikk. «Hva?» Han ler en liten latter. «Hver av dem har en like stor rolle i styre og stell, så de føler det samme ansvaret. Og det får dem til å bry seg, det gjør dem vennlige. Jeg synes det er vakkert.» «Jeg synes det er uutholdelig,» sier jeg. «Jo da, jeg skjønner at det funker for de fredsommelige. Men hva skjer når ikke alle ønsker å stemme banjoer og dyrke jorden? Hva skjer når noen gjør noe fryktelig og problemet ikke kan løses med snakk?» Han trekker på skuldrene. «Det får vi vel vite.» Til slutt reiser en fra hver av de store gruppene seg og går forsiktig mot Johanna over røttene på det store treet. Jeg regner med at de skal snakke til oss andre, men i stedet blir de stående i en sirkel sammen med Johanna og de 23
andre talspersonene og snakker lavt seg imellom. Jeg begynner å få en følelse av at jeg aldri vil få vite hva de snakker om. «De kommer ikke til å la oss diskutere med dem, gjør de vel,» sier jeg. «Det tviler jeg på,» sier han. Vi er ferdige. Da alle har sagt sitt, setter de seg igjen og lar Johanna stå alene igjen midt i rommet. Hun snur seg mot oss og folder hendene foran seg. Hvor skal vi dra når de ber oss om å forsvinne? Tilbake til byen, hvor ingenting er trygt? «Fraksjonen vår har hatt et nært forhold til de lærde så lenge vi kan huske. Vi trenger hverandre for å overleve, og vi har alltid samarbeidet,» sier Johanna. «Men vi har også hatt et sterkt forhold til de uselviske tidligere, og vi synes ikke det er riktig å trekke vennskapets hånd tilbake når den har vært utstrakt så lenge.» Stemmen hennes er søt som honning, og like seig som honning også – langsom og omstendelig. Jeg tørker svetten av pannen med håndbaken. «Vi føler at den eneste måten å opprettholde vårt forhold til begge fraksjoner på er å forbli upartiske og nøytrale,» fortsetter hun. «Deres nærvær her, selv om dere er velkomne, gjør dette komplisert.» Nå kommer det, tenker jeg. «Vi har kommet til den konklusjonen at vi vil etablere hovedkvarteret vårt som et trygt sted for medlemmer av alle fraksjoner,» sier hun, «med visse forbehold. Det første er at ingen våpen av noe slag er tillatt på området. Det andre er at dersom det oppstår en alvorlig konflikt, det være seg av verbal eller fysisk art, vil alle involverte parter bli bedt om å dra. Det tredje er at en eventuell konflikt ikke skal diskuteres, ikke engang privat, innenfor denne eiendommens grenser. Og det fjerde er at alle som bor her, må bidra til vårt felles beste ved 24
å arbeide. Vi vil rapportere dette til de lærde, de sannferdige og de fryktløse så snart vi kan.» Blikket hennes flytter seg til Tobias og meg og dveler ved oss. «Dere er velkomne til å bli her hvis og bare hvis dere retter dere etter reglene våre,» sier hun. «Dette er vår beslutning.» Jeg tenker på pistolen jeg har gjemt under madrassen, og spenningen mellom meg og Peter, og mellom Tobias og Marcus, og jeg blir tørr i munnen. Jeg er ikke flink til å styre unna konflikter. «Vi kan ikke bli her lenge,» hvisker jeg til Tobias. For litt siden hadde han et lite smil rundt munnen. Nå peker munnvikene hans nedover. «Nei, det kan vi ikke.»