Tsjili 0616 screen

Page 1

Sammen kan vi skape

Sammen kan vi skape forvanndling

forvanndling

Ny utenlandssjef N y utenlandssjef VÄąetnam Funksjonshemmede

i

D

in helse oppfyller ikke kriteriene

D

in helse oppfyller ikke kriteriene #6/2016

112. ĂĽrgang


Pumpe kr 17 000,-

Sement kr 500,-

e ad Sp 00, 2 kr

ent Elem 0,0 kr 10


Vil du gi en julegave? Du kan også gi fadderskap som julegave. Blir du fadder til et barn i Liberia, gir du barna og deres familier rent vann og en forutsigbar framtid – måned for måned.

Send Fadder til 21 60 kr 275,- pr. mnd.


Reportasje L Sammen kan vi skape

Sammen kan vi skape

forvanndling forvanndling Portrett

Ny utenlandssjefNy utenlandssjef 6

- 42 år etter

Misjonsalliansen

14

4

Din forvanndling Sammen kan vi skape

38 forvanndling

in helse Mikrofinans oppfyller ikke N y utenlandssjef kriteriene – Vi driver et 30

Til tross for krevende utfordringer:

D er barnet befinner seg 46 Der barnet befinner seg Din helse Ettertanke

godt arbeid

45

oppfyller ikke kriteriene

Innhold for krevende utfordringer:

#6/2016 Til tross

n

Sykler for

ide

Nyheter

D

ås

Vıetnam

in helse i oppfyller ikke kriteriene

Funksjonshemmede

Overtittel Tittel Undertittel

tp Lit

40

D

Vi tror på mennesker

- Vi driver et godt arbeid


En forutsetning for alt liv Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad  Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili  Send sms TSJILI til 21 60 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Fride Maria Listrøm Næsheim tlf 473 91 094 e-post fmn@misjonsalliansen.no Markeds- og kommunikasjonsjef Martin Aarflot tlf 924 11 295 e-post martin@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Andreas Andersen tlf 934 29 975 e-post andreas.andersen@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

FINNES DET ENKLE LØSNINGER PÅ STORE PROBLEMER? Kan fattige få en atskillig bedre hverdag med enkle grep? Som regel er svaret på det nei. Fattigdom er et komplekst problem som krever koordinert innsats på mange fronter over lang tid. Likevel finnes det en quickfix som løser enorme problemer med enkle virkemidler, og det er ved å gi mennesker som mangler det tilgang til rent vann. Fortsatt finnes det flere hundre millioner mennesker som mangler rent vann, og fortsatt dør flere mennesker på grunn av vannbårne sykdommer enn det er mennesker som dør av vold. De fleste av disse er barn. Vannmangel tar liv. Det fører til alvorlig sykdom. Når barn må gå fire timer for å hente vann de ikke bør drikke, fratar dette dem muligheten til å gå på skole. Foreldre mister muligheten til å jobbe. Vann er startpunktet for utvikling. Først når et samfunn har tilgang på rent vann, kan vi ta tak i de mange andre problemområdene som forårsaker fattigdom. Jeg er den første til å innrømme at jeg sjelden Når vi gir mennesker reflekterer over hvor viktig vann er, antakelig tilgang til rent vann, fordi jeg aldri har opplevd å måtte leve uten. For ønsker vi gjennom det mange av oss er vann en selvfølge. I dette numå peke på han som kom meret av Tsjili ønsker vi å fortelle historiene til for at alle skal ha «liv og mennesker i samfunn hvor vann er alt annet enn overflod», både for dette en selvfølge. I Liberia er dette situasjonen for to livet, og for evigheten. tredjedeler av befolkningen. Vann er en forutsetning for alt liv. Ingenting kan vokse uten vann. Derfor bygger vi brønner i landsbyer i Liberia. For at brønnene skal være tilgjengelige for alle og ikke forfalle over tid, kreves det kompetanse i å organisere lokalsamfunnene rundt bygging og drift av brønnene. Misjonsalliansen har drevet med lokalsamfunnsutvikling i 115 år, og vi vet derfor hvordan dette skal gjøres på en måte som kommer alle innbyggerne til gode. Gjennom vårt fadderprogram kan mennesker i Norge være med på å redde liv og skape håp og muligheter for dem som trenger det aller mest. Vi er stolte over å ha et fadderprogram som ikke skaper skiller, men som bidrar til å utvikle hele lokalsamfunn. Behovene er det lokalsamfunnene selv som definerer. Mange steder i Liberia vil det være rent vann som prioriteres først. Når dette har kommet på plass, vil bidraget fra faddere i Norge gå til andre viktige tiltak, som utdanning, bedret jordbruk, helsetilbud, fritidstilbud, kursing av foreldre, osv. I Bibelen er vann et sentralt symbol på liv. Jesus vil gi oss «levende vann», et vann som gir evig liv. Når vi gir mennesker tilgang til rent vann, ønsker vi gjennom det å peke på han som kom for at alle skal ha «liv og overflod», både for dette livet, og for evigheten. Vil du gi en julegave som virkelig gleder og skaper forandring, så skal du gi vann til mennesker som mangler det. Takk for at du står sammen med oss i dette arbeidet.  n andreas.andersen@misjonsalliansen.no

Forsidefoto Fride Maria Listrøm Næsheim

av Andreas Andersen generalsekretær

Leder

#6/2016

5


6

#6/2016

Reportasje L


Sammen kan vi skape

forvanndling I Bong, en kommune i Liberia, skal det i dag åpnes syv nye brønner: Syv brønner som vil skape stor forvandling for menneskene som bor der. Dette er mulig på grunn av Misjonsalliansens givere.  >

Ny utenlandssjef Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

D

in helse oppfyller ikke kriteriene

Reportasje L Reportasje L

#6/2016

7


Barna setter seg på huk for å drikke av det møkkete vannet. Vannet gjør dem syke.

>

8

Liberia står overfor mange vanskelige utfordringer. er nysgjerrige og ivrige. Strømmen av mennesker Nesten 70 prosent mangler rent vann, og dette ska- fortsetter, og snart er hele landsbyen samlet. I dag per store problemer. Barnedødeligheten er blant skal det skje noe stort og forvandlende for den høyeste i verden. Kun én prosent av landet har landsbyen. Det skal åpnes fem nye brønner! Åpning av en brønn er både noe stort og strøm, og veiene er elendige. I et land Det flyter jord og høytidelig. hvor lite fungerer er det viktig at armøkk i overflaten, Landsbyen har levd lenge uten en beidet starter i riktig ende. Noe vi høog det henger en brønn. De har brukt en liten bekk rer i Liberia er at: – Det nytter ikke å med møkkete vann som vannkilde. holde kurs om kjønn og holdninger eim av råtten jord De tar oss med på den lange veien når det ligger barn utenfor og dør på over stedet. gjennom skogen for å finne vanngrunn av mangelen på rent vann. Derfor er vann en stor og viktig del av arbeidet kilden. Det er flere hindringer på veien: store stokker som ligger i veien, glatt underlag og en vårt i Liberia. tynn, kronglete sti. Det må være umulig å gå her RENT VANN SOM SKAPER FORVANDLING. Det kommer barn uten å falle når mørket har lagt seg. løpende. Sletta fylles opp med voksne og enda flere På veien ned mot bekken møter jeg John. Han er barn; barn med enda mindre barn på ryggen. Barna 23 år gammel og bor i landsbyen. John forteller om

#6/2016

Reportasje L


Vann er liv! Landsbyen har nå fått rent vann, og barna jubler.

hvor utfordrende hverdagen uten rent vann er. – Vi har mange utfordringer, og det er ikke bra å bruke bekken som vannkilde. John jobber på en gård i nærheten, i likhet med de fleste andre i landsbyen. En utfordring ved å ikke ha vann er at de ikke får vasket seg etter lange dager med tungt arbeid. Smittefaren er stor, og i tørketiden sprer sykdommene seg raskt. Han tror og håper at brønnene som skal åpnes vil skape stor forvandling. – Det er veldig viktig for oss å få rent vann, jeg tror og håper at det vil minske sykdommene og at søsknene mine får vokse opp. Framme ved bekken setter barna seg på huk for å drikke av det brune vannet. Det flyter jord og møkk i overflaten, og det henger en eim av råtten jord over stedet. Denne bekken brukes til bading, drikkevann, vasking av klær, og i mange tilfeller brukes også bekkene som toalett. Det er ikke vanskelig å se

at dette vannet er urent. Barna ler og tuller, de spruter vann på hverandre. Det er så mange barn at det ikke er plass til alle rundt den lille bekken. VANN ER LIV. Tilbake i landsbyen er det klart for åpning av brønnene, og inne i lokalet sitter det fullt med folk. Barna er plassert på forskjellige fang, og det kommer flere og flere inn i lokalet. Det må bæres inn flere benker for å få plass til alle sammen, og noen må fortsatt stå ved inngangen. Det er varmt, og svetten har begynt å sile. Emma, en av partnerne våre, holder en åpningstale og forteller litt om hva som skal skje i dag. Emma forteller at denne landsbyen tidligere hadde fem fungerende brønner. I dag skal de få to nye, og tre er blitt restaurert. – Det er viktig at dere tar vare på det vi gir dere. Dere må vise at dere er villige til å reparere og vedlikeholde pumpene.  >

Reportasje L

#6/2016

9


> For å sikre dette har vi etablert et WASH-team (se faktaboks), forteller Emma. Noe av grunnen til at de forrige brønnene ble ødelagt var at landsbyen ikke hadde den kunnskapen de trengte for å vedlikeholde. Nå er teamet etablert, og hver måned samler de inn litt penger til vedlikehold. – Vi er så glade for å være her Varmen gjør med dere i dag, dette er en stor dag. at vi blir Brønnene vil skape en stor forskjell i livene deres. «Vann er liv»! Det er slitne, tørste ingen ting du kan gjøre uten vann, og døsige. sier Emma. Hun gjentar flere ganger setningen: «Vann er liv»! Forsamlingen applauderer og nikker bekreftende. Det er en høytidelig ro over hele forsamlingen. Opplæring er viktig, og wash-komiteen er viktig. En fra myndighetene som jobber med wash i fylket er med på åpningen og understreker den viktige jobben som ligger foran dem. – Det er en livsviktig oppgave. Dere er ansvarlige og skal gi deres brødre og søstre i landsbyen rent drikkevann. Barna skal få vokse opp, og sykdom skal ikke få herje mer. Hvis det er noen problemer, har dere nummeret mitt, og dere kan alltid ringe, avslutter han og smiler. Etter talene er det duket for seremoni. Det er sang, bønn og overrekkelse av gaver. Ute rundt brønnen skjer selve innvielsen. Snoren blir klippet, og barna drikker av det rene vannet. Det er stor stemning, og glede og lettelse ligger i luften, i latteren og i smilene. Landsbyen har nå fem brønner de skal ta godt vare på. Disse skal vare i mange år fremover, og jeg håper de aldri må drikke vann fra bekken igjen. Flere brønner skal åpnes, og vi har det travelt. Dagen fortsetter i et forrykende tempo: Inn i bilen og ut på de humpete veiene til neste landsby. Vel fremme går vi ut og kjenner fort at stemningen er annerledes her. Det er ikke mange barn som møter oss, men kvinner med fargerike sjal på hodet. Det ligger en harmonisk ro over hele stedet. Landsbyen ligger i et mer kupert terreng, og det er overraskende stille.

VEIEN TIL VANN.

10

#6/2016

Reportasje L

I tørketiden er det ikke noe vann i bekken. Vannet er grumsete, og møkk fra bunnen flyter i overflaten.


En av damene har et knallblått skjerf på hodet, hun er medlem i den nyoppstartede wash-komiteen og vil mer enn gjerne snakke om problemene knyttet til vannmangelen. – Vi har slitt lenge fordi vi ikke har nok drikkevann. Vi må gå langt for å komme til en bekk som har mye vann, det er en gåtur på over to timer. Varmen gjør at vi blir slitne, tørste og døsige, forteller hun. Vi møter mange som bruker mye tid på å hente vann og å lete etter vann. Inne i et åpent hus midt i hjertet av landsbyen er det klart for ny seremoni. For å vise takknemlighet gir lokalsamfunnet av det de har. Derfor overrekkes det høner, en vanlig skikk i Liberia. Menneskene viser stort engasjement. De skal få sin første brønn! Wash-komiteen er klar, og de snakker om hvordan de skal ta vare på de to brønnene de nå har fått. Etter seremonien og åpningen av brønnene tar lederen for landsbyen oss med til en av bekkene de tidligere hentet vann fra. Gjennom skogen tar de oss med til en liten bekk, denne er mye mindre enn den forrige, og i tørketiden forsvinner den helt. Tørketiden er en utfordrende tid. Bekkene tørker ut, og de må grave lenger og lenger ned for å finne vann. Vannet blander seg fort med sanden og grumset slik at det blir urent. En kopp blir fylt med vann og går på rundgang, vannet er brunt og grumsete. Vi får høre historier om hvor de må gå for å finne vann. Noen En kopp blir fylt går lenger opp i skogen hvor med vann og går det renner vann mellom noen på rundgang, stener. Dette vannet er renere, vannet er brunt fordi det er i bevegelse! Å hente og grumsete. vann fra denne kilden er tidkrevende arbeid. Det drypper sakte, og det er et dagsprosjekt. For å komme til store mengder vann er turen på to timer, dit må de gå for klesvask og bading. Jakten etter vann krever mye tid og krefter. Brønnen blir åpnet, og gleden er stor. Mange deler ord om takknemlighet, forventninger og forandring. Dagen er over, og syv nye brønner er åpnet.  >

EN LITEN DRÅPE.

Markedskonsulent Julie fikk være med på å innvie brønnen og de første pumpetakene.

Reportasje L

#6/2016

11


>

12

IT TAKES A VILLAGE. Det er tirsdag 4. oktober. Det er rundt hullet. Det tar flere uker å bygge en brønn. varmt, og svetten siler. Sola står midt på himmelen. – Vi jobber i ni timer hver dag, skuffelsen ved å Langt nede i et hull står Ebenezer og graver. Han møte fjell er stor, sier Ebenezer. graver etter vann. I landsbyen er det flere spor etter nederlagene I Gbarpulo bor det mange menhvor de har truffet fjell. Flere hull nesker, og her har de gravd etter vann fra tidligere forsøk er spredt rundt I denne flere ganger. For å finne vann må det i landsbyen. Hullene dukker opp midt landsbyen graves over 20 meter ned i bakken, blant gresset, og partneren vår ber treffer de men i denne landsbyen treffer de ikke de sette opp noen gjerder slik at ikke ikke på vann, på vann, de møter på grunnfjell. Å noen barn faller ned de 20 meterne. de møter på grave for hånd er et tungt arbeid og Ingen vil høre skrikene deres eller grunnfjell. krever samarbeid fra en hel landsby. klare å få de opp igjen. Det er et risikabelt arbeid. Rundt UTFORDRINGEN. En av landsbyene i Gbarpulo har hunhullet i bakken står det mange menn, og det lukter stramt av svette. – Denne gangen håper jeg virkelig dre innbyggere og kun en liten bekk som vannkilde. De har ikke noe rent vann. Rundt bekken er det satt vi finner vann, forteller Ebenezer mens han hakker opp et nett slik at ikke løv og blader skal falle ned og og graver. Luften fylles av mekaniske lyder; hakken fylle kulpen med vann. Partneren vår, Gerald, fortelsom treffer jord, jorden som blir spadd opp i en ler at de jobber med å få barn til å gå flere sammen bøtte, og bøtta som fires opp til mennene som står

#6/2016

Reportasje L


når de skal gå hit for å hente vann. Det er ofte barna som blir sendt for å hente vann. Veien gjennom skogen er kronglete og lang, og den kan også være svært farlig. Langt inne i skogen kan det skje overgrep. – Hvem vil høre skrikene deres? spør Gerald. Siafa, som er distriktskommisær i området, forteller om utfordringene landsbyene møter. – Det er masse sykdom i tørketiden. Spesielt diaré og feber, dette sprer seg som ild i tørt gress. Vi håper vi kan få en brønn slik at dette kan forsvinne, at menneskene skal få bedre helse og økt livskvalitet. Barna må få vokse opp! Siafa er engasjert og brenner for denne saken. Han er frustrert og lei av jakten etter vann. Partneren vår Equip og utsendingene Rune og Janne er enige om at vi ikke kan forlate menneskene i Gbarpulo. Vil de finne vann? Hvis de treffer på fjell igjen, er løsningen å få inn en borerigg slik at det kan bores gjennom fjellet og brønnene kan bli fylt med vann.

Vil landsbyen få den forvandlingen de fortjener? Dette er noen av mange historier vi møter i Liberia. Derfor går årets julegave til vann i Liberia. Les mer om dette på baksiden av bladet.  n fmn@misjonsalliansen.no

Om WASH ■■

■■

■■

■■

WASH står for water, sanitation and hygiene. Etableringen av WASH er et tiltak fra myndighetene i Liberia. Visjonen bak WASH er å øke tilgangen til rent vann og gi mennesker en bedre hygiene. Vann er nødvendig for at landet skal vokse og nå målet om å bli et middelinntektsland innen 2030.

Reportasje L

#6/2016

13


Xxx

14

Nyheter


Sykler for

ALLE FOTO: PRIVAT

Misjonsalliansen

Maren Bjerga er 19 år og kommer fra Stavanger, Rosalind Dyveke Dale er 20 år og kommer fra Sotra. Maren og Rosalind er to eventyrlystne jenter, som bruker sin jorda-rundt-reise til å samle inn penger til Misjonsalliansens arbeid i Vietnam. – Vi er to reiseglade jenter. I fjor var vi med på et utvekslingsprogram hvor vi var fire måneder i Kenya. Dette satte fart på motivasjonen til å reise og oppleve enda mer, forteller Maren.

kunne bruke tiden vår på å bidra til en god sak. Vi er så glad for at ideen vår ble til virkelighet. Maren og Rosalind hørte om Misjonsalliansen gjennom en familievenn. – Vi har lest masse om prosjektene Misjonsalliansen jobber med, og vi GJENNOM VIETNAM PÅ SYKKEL. Jentene syns dette virker som solid arbeid. skal til sammen reise i fire måneder. Turen begynte i Hanoi, og veien Gjennomsnittet Reiseruta er som følger: Thaividere gikk langs kysten fra by til lå på 80 km land, Laos, Kambodsja, Vietnam, by. Gjennomsnittet lå på 80 km om om dagen. Malaysia og Nepal. I ett av landene dagen. Jentene syklet 700 km på ni har jentene valgt å gjøre en ekstra dager. Dessverre sa kneet til Maren innsats for Misjonsalliansens arbeid. – Vietnam stopp, og etter mange forsøk på å fortsette tuer landet med best sykkelmuligheter, og der har ren måtte de si seg fornøyd med de tilbakelagte Misjonsalliansen et prosjekt vi virkelig brenkilometerne. – Turen har så langt vært fantastisk. ner for. Derfor ønsket vi å engasjere venner og Hver dag har vi møtt hyggelige folk, og vi har familie til å gi penger til prosjektet underveis på sett helt utrolig natur. Selv om vi måtte avslutte turen vår, forteller de. sykkelturen tidligere enn planlagt, er vi veldig Prosjektet Maren og Rosalind valgte å støtte fornøyde og fortsetter på resten av reisen. Folk er arbeidet blant funksjonshemmede i Vietnam. fortsetter å gi til Misjonsalliansens prosjekter, Og grunnen til at valget falt på dette prosjektet avslutter jentene.  n FRIDE MARIA LISTRØM. NÆSHEIM er klar: Vi brenner for at alle skal ha like muLes mer om Misjonsalliansens arbeid blant ligheter og rettigheter i et samfunn, og dette funksjonshemmede i Vietnam på side 30. temaet er noe vi mener burde få enda mer oppmerksomhet. EN REISE MED MENING. Avgjørelsen om å bruke turen til å gjøre en forskjell kom etter en spontan idé. – Vi ønsket en annen reiseopplevelse og så at vi

Nyheter

x #6/2016

15


Engasjement på øya Talim Sammen med et av teamene våre reiste jeg ut for å besøke øya Talim som ligger utenfor Manila. Inntrykket jeg sitter igjen med etter dette besøket er det sterke samholdet. Før vi kom, fikk jeg høre at ungdommene har hatt stor betydning i utviklingsarbeidet på Talim. Jeg gledet meg til å treffe noen av de menneskene Misjonsalliansen har jobbet med de siste tre årene. På flerbrukssenteret møtte jeg to engasjerte damer. «Dette flerbrukssenteret er helsesenteret vårt. Vi er takknemlige for å ha komplett utstyr, slik at vi kan gjøre enkle behandlinger. Nå kan vi til og med ta imot fødende kvinner Til og med de minher», forteller ste barna hos oss Leonica. Connie vet hvordan de skal legger til at de har inkludere mennesfått ulike helsereker med funksjonslaterte seminarer hemning. gjennom Misjonsalliansen, og disse har vært viktige for dem. «Hos oss er det mangel på kunnskap», sier hun. «Det at vi kan lære mer og lære å håndtere utfordringer i lokalsamfunnet, gjør også noe med selvtilliten vår.» Connie forteller at ungdommene i hennes organisasjon er svært aktive; samarbeidet mellom voksne og ungdommer har vært en suksess.

16

Filippinene #6  #6/2016

Ungdommene har vært overrasket over å se hvor mye de kan utrette i sitt eget lokalsamfunn. De har blant annet en teatergruppe for å spre kunnskap om inkludering og utvikling. «Til og med de minste barna hos oss vet hvordan de skal inkludere mennesker med funksjonshemning, det er viktig for oss. Det er viktig å tenke relasjoner i arbeidet vi gjør», forteller hun. Leonica legger til at de har antimobbekampanjer for de unge, men at også de voksne jobber med relasjonene seg imellom. «Vi må tenke langsiktig, vi kommer ikke alltid til å ha de rollene vi har nå, og da er det viktig at vi har etablert en felles forståelse og et felles mål i lokalsamfunnsarbeidet. Jeg ønsker at vi skal kunne fokusere på de svakeste i samfunnet vårt og bidra til å hjelpe dem. Jeg tenker spesielt på barna fra

fattige familier. Jeg har et mål om at vi skal finne måter å støtte dem på», forteller hun. Begge de lokalsamfunnsbaserte organisasjonene som Misjonsalliansen samarbeider med vil nå fokusere på utvikling av små bedrifter. Leonica forteller at hun har blitt så engasjert i lokalsamfunnsarbeidet at mannen hennes nå tar seg av barnebarnet som bor hos dem. Før hadde hun ikke tro på at lokalsamfunnsdrevne bedrifter ville kunne bidra til utvikling, men etter et kurs med Misjonsalliansen har hun endret oppfatning. Hun mener at mulighetene for å etablere en stabil bedrift er større dersom de er flere som er med og drar lasset. For meg er det spennende å høre hvordan håpet og størrelsen på drømmene øker når mennesker samarbeider.  n TORHILD SKÅRNES


Kampanje om HIV på Talim

Mat på bordet eller sikkerhet mot uvær?

Kerren er en hiv-positiv mann som deler informasjon om livet sitt med unge mennesker på Filippinene. Nylig besøkte han en skole i et av våre lokalsamfunn. Kerren forteller at det å få hiv ikke lenger er en dødsdom og at myndighetene gir gratis medisin til hivpositive. Han lever et aktivt og normalt liv. Et av de vanskelige temaene han tar opp, er stigmaet som hiv-positive opplever. Ungdommene var engasjerte og nysgjerrige.  n TORHILD SKÅRNES

Provinsen Iloilo ligger naturskjønt til på øya Panay. Folk langs kysten lever av havfiske og oppdrett av fisk. Det er enkelt og naturlig å bo nær jobben, men det har også sine utfordringer. Fiskere over hele verden vet at vakre kystlandskap har en brutal side. I Iloilo, som så mange andre steder på Filippinene, lever folk veldig tett på naturkreftene – på godt og vondt. Når kraftige stormer rammer, er det lite av byggverk som holder stand. Det har mange av de vi jobber med i Iloilo erfart personlig. Nylig fikk vi besøke fem lokalsamfunn hvor vi jobber for å øke beredskapen til de som er mest sårbare for katastrofer. En av de jeg møter forteller at huset hennes forsvant på sjøen under supertyfonen Haiyan. Det er bygd opp igjen nå, men søskenbarnet hennes som bodde i nabohuset valgte å ikke flytte tilbake. Jeg kan skjønne det der jeg står i vannkanten og ser bølgene slå inn under huset på en dag med helt vanlig vær. Rodney Deocampo, en av de lokale folkevalgte, forteller at nesten halvparten av de som bor i området har boligen sin innenfor det myndighetene har erklært som faresonen, 40 meter fra sjøen.

De som bor der skal få tilbud om alternative boliger. Enn så lenge er alternativene fortsatt under utbygging, i et innlandsområde uten tilgang på fiske, og stormene fortsetter å komme med ujevne mellomrom. Rodney forteller at 95 prosent av befolkningen er fiskere, de kan ikke noe om jordbruk og vil ikke klare å få noen inntekt om de flytter vekk fra sjøen. Jeg spør han hva han tror de 334 familiene som vil få tilbud om å flytte kommer til å velge. Svaret er enkelt: – De blir her, men bruker det nye huset som evakueringsbolig. Det kan være vanskelig å sette seg inn i problemstillingene folk må forholde seg til her. Mat på bordet eller sikkerhet mot uvær? Sammen med de som kjenner sjøen og vet hvordan stormene opptrer i disse områdene, bidrar Misjonsalliansen med det vi kan for at konsekvensene av å bo og jobbe her skal bli mindre alvorlige.  n HANNA SOFIE JOHANSEN

Mye ressurser – mange muligheter På Marinduque har mange startet egne bedrifter. I år deltok de på handelsmesse i et av verdens største kjøpesentre i hjertet av Manila. Naturens ressurser bidrar til å skape vesker, dekorasjoner og matvarer. Her er honning, kokossukker, peanøttsmør, sauser, kaker og godteri med pene innpakninger og fine merkelapper. Lokalsamfunnene har gjennom Misjonsalliansen gått gjennom en lang læringsprosess. Nå er det salgsteknikken de må trene på. Inntektsskapende arbeid blir ofte uttrykt som det største behovet ved oppstart i et nytt lokalsamfunn.  n LIV ANNA FURNES

Filippinene x #6 17


FOTO: ARTURO PORTILLO

På 4100 meters høyde under stekende sol, i vind og sandstøv møtes 200 barn flere dager i uka for å spille fotball på en av Misjonsalliansens fotballskoler på El Alto. Her er det ikke bare klimaet som kan være tøft. For mange av disse barna er også hverdagen og familieforholdene tøffe. Et eksempel: La oss kalle han «Juan», gutten som på sin første fotballtrening forstuet foten sin kraftig. Så kraftig at treneren ville ringe hjem for å få foreldrene til å ta han med til legen for en sjekk. «Juan» nølte litt, men han gikk til slutt med på å ringe. Det som møtte treneren i telefonen var to fulle foreldre som ikke hadde noen som helst mulighet til å komme og hjelpe sønnen sin med det han trengte. Heldigvis fikk han hjelp av treneren og noen andre i Misjonsalliansen slik at han fikk sjekket foten. Moren kom senere og takket for hjelpen, og gutten spiller fortsatt fotball, men har det nok fortsatt vanskelig hjemme. Vi håper og tror at å spille fotball og å få være barn noen minutter hver dag og lære om gode verdier gir noe positivt til disse barna i deres tøffe hverdag.  n HILDEGUNN BJERKE

18

#6  #6/2016 Bolivia

FOTO: HILDEGUNN BJERKE OG SAMUEL DURAN

Fotball under alle forhold

Et forsonende måltid For femti år siden ble ANDEB – Bolivias nasjonale organisasjon for evangeliske kirker og organisasjoner – grunnlagt. Dette ble feiret med en felles gudstjeneste 30. oktober og med en høytidelig middag påfølgende dag. Noen dager før disse festlighetene bestemte det bolivianske senatet seg for å hedre ANDEBs sosiale arbeid ved å la datoen 31. oktober bli den nasjonale dagen for «Evangeliske pastorer og andre evangeliske kristne medarbeideres dag». To av ManBs tidligere direktører har vært ledere i ANDEB. Misjonsalliansen har også en tid støttet organisasjonen med kontor. For samarbeidet og for sitt kirke- og samfunnsengasjement ble ManB tildelt et diplom med tittelen « Åndens sverd for spesiell tjeneste». Under middagen deltok kirker og organisasjoner fra hele Bolivia, og Norge var dobbelt representert ved at både Misjonsalliansen og Misjonssambandet var nærværende. Men også selveste president Evo Morales deltok sammen med utenriksministeren, forsvarsministeren og en senator. Det har tidvis vært en

kjølig relasjon mellom nåværende regjering og de evangeliske kirkene, blant annet på grunn av en nyinnført lov som har gjort det vanskeligere for kirker å organisere seg. Men dette felles måltidet var kanskje et forsøk fra begge sider på å forbedre den relasjonen. Og under kvelden ble det bedt for både presidenten personlig, myndighetene og landet Bolivia. Ved denne anledningen fikk vi utsendinger i Misjonsalliansen en mulighet til å hilse fra Norge, og president Evo Morales ville gjerne ta seg en tur til Norge en dag. Tiden får vise om den drømmen blir oppfylt.  n MALIN JACOBSSON WEYDAHL


Fakta og myter om nedsatt funksjonevne Misjonsalliansens kurs i «Inkluderende undervisning» for lærere på El Alto innledes med et spørsmål om hva dette begrepet egentlig betyr for hver og en av deltakerne. Svarene varierer: glede, aksept, fellesskap, integrering, mangfold, kjærlighet … Flere av lærerne har erfaring med å ha en elev med spesielle læringsbehov sammen med de andre elevene. Likevel er det langt fram til læreplanens løfte om tilpasset undervisning og inkludering. Ofte har ikke lærerne fått noen utdanning innen dette emnet, og av og til har eleven blitt plassert i deres allerede fulle klasserom. Elevgrupper på 40 i rom laget for 20 er ikke uvanlig, og «inkluderingen» har ikke handlet om tilrettelegging for eleven – det har mer handlet om å plassere eleven fysisk i klasserommet, uten tilpasning av møbler, materiell og undervisningsmetoder. Spesiallærer Jenny Salome Maquera fra kommunens avdeling for funksjonshemmedes rettigheter veileder lærerne gjennom lover, begreper og muligheter. Teori blandes med korte gruppeøvelser. Blant annet skal lærerne selv dramatisere ulike funksjonshemninger: De skal ta seg frem ved hjelp av rullestol på en hinderbane, de skal spille en hørselsskadet og forsøke å be om en veibeskrivelse

uten å anvende ord, de skal med bind for øynene ta imot gjester hjemme og servere dem drikke fra mugger, og de skal forklare en matoppskrift for en person med en intellektuell nedsatt funksjonsevne. Jenny kobler siden deltakernes opplevelser direkte til klasseromssituasjonen og tar opp spørsmål knyttet til plasseringen av ulike elever, møblement, hjelpemidler og andre tilpasninger. Spørsmålene blant lærerne er mange. Noen lurer på om teknikken i dag har kommet så langt at man for eksempel kan forebygge Downs syndrom. Ute på landsbygda oppleves det ofte som en «straff» når en familie får et annerledes barn. Andre forklaringsmodeller handler om at moren har gjort et eller annet under sin graviditet, spist noe dårlig etc. Noen slike mytefortellinger berøres under samtalen. En lærer lurer på om ikke dette kurset også kunne gis til elevenes foreldre ettersom det fortsatt finnes dem som «gjemmer» barna sine hjemme, spesielt de med

intellektuelt nedsatt funksjonsevne. Det merkes at det finnes et sug etter mer kunnskap om dette temaet i Bolivia. SpesialLærerne skal selv forlæreren forteller klare en matoppskrift senere at de siste for en person med en årene har det blitt intellektuell nedsatt satset mye på generell fattigdomsfunksjonsevne. bekjempelse, på bekjempelse av vold (med fokus på barns og kvinners rettigheter), og det er gjort en innsats for å minske ulike former for menneskehandel i Bolivia. Men temaet inkludering i skolen og i samfunnet for personer med nedsatt funksjonsevne er relativt nytt. Neste gang gruppen skal treffes kommer emnet til å være spesifikke pedagogiske tilpasninger av læremidler, materiell og læreplaner. Helt enkelt skal det handle om å lage rammer for undervisningen som gjør at alle kan inkluderes. Entusiasmen blant lærerne er stor.  n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Bolivia

x

#6 19


Snart slutt på stappfulle klasserom i Pengai Regntiden er over, og arbeidet med å fullføre en ny skole I Pengai er i full gang. Den nye skolen vil gi lærere og elever en ny skolehverdag. I dag sitter 120 elever oppå hverandre i en gammel, liten og slitt skolebygning. Den nye skolen vil få flere klasserom og klassetrinn, nå har skolen kun elever i første og andre klasse. Utdanning og kunnskap er en vei ut av fattigdom, og vi håper den nye skolen vil bidra til et bedre liv for menneskene i Pengai.  n JANNE HARBO ØYGARD

Mikrofinans forandrer liv! En spørreundersøkelse blant kunder i mikrofinansbanken Diaconia MDI viser at mikrofinans nytter. Undersøkelsen forteller oss at: ■■ 349 forretningsforetak er registrert hos myndighetene (det betyr at de begynner å betale skatt) ■■ 51 nye jobber er skapt ■■ 23 nye hus/boliger er bygget ■■ Kundenes omsetning har i snitt økt med 27 % ■■ 38 flere barn går nå på skole (pga. at foreldrene har fått råd til å sende dem dit) Dette gir oss tro på mikrofinansarbeidet i Liberia og mot til å fortsette arbeidet.   n JANNE HARBO ØYGARD

20

#6  #6/2016 Liberia

Endelig kan vi drikke vann, gå på do og vaske hendene på skolen! Tilgang til vann på skolen er noe å glede seg over. Barna på skolene i Kpoloyah og Mbellequah smiler fra øre til øre! For norske foreldre og skolebarn er det utenkelig at det overhodet ikke finnes toaletter eller mulighet for håndvask på skolen, men dette er hverdagen for veldig mange skolebarn i Liberia. Mangelen på rent vann fører til mye sykdom. I Zota distrikt i Bong fylke hører det heller til sjeldenhetene at skolebarn og lærere har tilgang på rent drikkevann, toaletter eller muligheter for håndvask på skolen. Dette gjør Misjonsalliansen og AEL (Associations of Evangelicals of Liberia) noe med. Skolen i Kpoloyah hadde en gammel latrine, men denne var så falleferdig at barna ikke turte bruke den og sprang heller i skogen for å gjøre fra seg. Barna ved skolen i Mbellequah har aldri hatt latrine på skolen. Der har skogen alltid vært eneste mulighet – selv om det er mange år siden skolen ble bygget! Vi kan lure på hvorfor det ikke ble bygget latrine med det samme skolen var ny, men det er egentlig ikke så rart. I dette området av Liberia er det først de senere årene det er blitt fokus på hva som påvirker vannkva-

liteten rundt landsbyene. Kunnskapsmangelen er stor, og hva vi ser på som elementær kunnskap er ikke nødvendigvis det her. Dessuten er menneskene her veldig fattige med lite ressurser til annet enn det mest nødvendige. I Zota distrikt har en annen organisasjon nylig hatt opplæring i hvorfor og hvordan menneskene kan bygge egne familielatriner. Misjonsalliansen bygger videre på dette med hygieneopplæring og bygging av skoletoaletter. Nå har begge skolene fått nytt toalettanlegg med egne latriner for gutter, jenter og lærere. Foran skolene er det laget vaskefasiliteter hvor elevene vasker hendene før skolen begynner, og rett ved latrinebygget er det satt opp en annen vaskestasjon. Gradvis økes kunnskapsnivået blant befolkningen. Ved Mbellequah skole er nå en ny brønn ferdig som gir rent drikkevann i skolehverdagen. Brønnen i Kpoloyah kommer neste år. Vi gleder oss sammen med skolebarna over ny kunnskap og ny infrastruktur!  n JANNE HARBO ØYGARD


FOTO: KLAUS A. KUH R

tsjili i ny utgave I 2017 kommer Tsjili ut i nytt design, nytt format og med nye artikler. For åtte år siden gjorde vi store endringer med bladet som før den tid hadde navnet Misjonsvennen. Bladet skal fortsatt hete Tsjili. Når vi nå gjør nye endringer med magasinet vårt, henger det sammen med nye tider og nye forventninger og med ønske om å møte behovene hos leserne på en enda bedre måte. Bladet skal bli noe rimeligere i produksjon, og på grunn av et nytt format skal det også bli rimeligere å sende ut til våre abonnenter. Vi skal derimot ikke gå på akkord med kvaliteten. Tsjili skal være leseverdig, det skal gi god informasjon om prosjektene og formidle gode møtepunkter med spennende mennesker både hjemme i Norge og ute i prosjektlandene. Vi har forberedt oss godt her på kontoret, og vi har fått god hjelp fra et eksternt designbyrå. I februar 2017 får dere det nye Tsjili i posten.  n HILSEN REDAKSJONEN

Norge

x

#6 21


Guayaquil står i fare for å miste en generasjon

FN-konferansen Habitat III Siden 1976 har FN arrangert konferanser om bolig og bærekraftig byutvikling. Denne gangen ble konferansen holdt i Ecuadors hovedstad Quito, og Misjonsalliansen var til stede. For første gang i historien lever over halvparten av verdens befolkning i byer. Dette fører til en kompleks utfordring som krever at medlemsstatene, multilaterale organisasjoner, lokale myndigheter, privat sektor og det sivile samfunn jobber sammen for å finne en bedre og mer bærekraftig løsning på ulike urbane utfordringer som byplanlegging. Vi i Misjonsalliansen har en viktig rolle med å bistå de fattige og diskriminerte så de også blir hørt og sett i den byen de lever i. Det er fortsatt mange som ikke kjenner til sine rettigheter, som ikke tør eller vet hvordan de skal gå frem for å få sine rettigheter oppfylt. Vi jobber derfor med å gjøre deres rettigheter kjent, samt med å mobilisere folk til å bli aktive samfunnsdeltakere så de kan kjempe for et bedre liv i fremtiden.  n CAMILLA GUDDAL

22

#6  #6/2016 Ecuador

Byen Guayaquil står overfor en stor og alvorlig situasjon. De står i fare for å miste en hel generasjon til narkotika. Når det snakkes om Sør-Amerika og narkotika, er det ofte om narkotikatrafikken til USA og Europa, mens utfordringen kontinentet selv står overfor kommer lite frem. Utfordringen Ecuador har er at ungdommer får sitt første møte med narkotika gjennom heroinblandingen hache. Området Misjonsalliansen jobber i er blant de områdene som er hardest rammet. De som er i faresonen er ungdommer mellom 12 og 17 år, men det er blitt registrert barn helt ned i 5-årsalderen. Utfordringen er at hache første gangen tilbys gratis utenfor skolen for å få ungdommene hekta. Deretter må de betale. Narkotikaen fungerer som en flukt fra den vanskelige hverdagen. Stoffet hache blir hovedsakelig sniffet, det er veldig avhengighetsskapende, og bruk fører til en følelse av ro, avslapning og søvn. Fraværet av hache gir store abstinenser som hodepine, hjertebank, verk i skjelettet, det fører til uren hud og vekttap. Brukerne kan også bli lett irritert og få en voldelig holdning. Prisen pr. brukerdose ligger på rundt 50 cent. Grunnen til at stoffet er «billig» er at det er blandet med andre stoff. Dette fører til store skader i indre organer, som igjen fører til at en ikke kan leve mange år på dette stoffet. Det sies at brukere overlever i rundt

4 år. Hvor mange som bruker narkotika er vanskelig å si, men mange anslår at opptil 50 % av ungdommene i denne alderen er brukere. Bruken blir ikke gjort i skjul, men på åpen gate og på bussen. Misbruket ødelegger ikke bare for dem som misbruker, men for familien og samfunnet rundt dem. Til nå har utfallet vært døden. Det er lite erfaring med dette stoffet i landet, og ingen rehabiliteringssentre har et godkjent behandlingstilbud. FNs generalsekretær sier at: «Vår innsats mot ulovlige narkotiske stoffer må være koblet til vårt arbeid med å skape muligheter for alle og en bærekraftig utvikling. Vi må kontinuerlig jobbe for å gjøre de svake og sårbare i samfunnet sterkere.» Sammen med to andre organisasjoner med erfaring på området har Misjonsalliansen dette året startet opp et eget prosjekt med fokus på forebygging av narkotika. Vi ser helt klart at alle prosjektene vi gjør i dette området er viktig for å bekjempe denne store utfordringen. Vi ønsker å bevisstgjøre foreldre og unge så de kan kjempe imot.  n CAMILLA GUDDAL


Kom og besøk oss!

Hvordan ser du verden?

I begynnelsen av oktober fikk vi besøk av støttespillerne våre fra Sør Cup og Vågsbygd menighet. For Sør Cup er dette et årlig besøk, men for Vågsbygd var det første gang. Sammen hadde vi ei innholdsrik uke med latter og tårer, nye vennskap og mange inntrykk. Misjonsalliansen i Ecuador ønsker mer enn gjerne å ta imot grupper som ønsker å bli bedre kjent med arbeidet vårt. Vi kan tilpasse opplegget ut fra ønsker og behov, og vi tør påstå at en tur hit vil bli en uforglemmelig opplevelse. Sist, men ikke minst, skal alle som kommer vite at det betyr mye for menneskene her å få besøk! Hjertelig velkommen!  n SOLVEIG IRENE SELAND

For de av oss som bruker briller eller linser vet vi hvor utfordrende det er å ikke se godt. Dårlig syn bringer med seg hodepine og trøtthet. Utfordringen med skolegang og dårlig syn er ekstra krevende. Elevene ser ikke tavla og kan ikke lese bøkene. Vi har derfor gitt flere barn som bor i sonen San Francisco muligheten til å få briller. Med enkle grep ønsker vi å gi dem en bedre livskvalitet ved å se verden litt klarere.  n CAMILLA GUDDAL

Idrett med verdier Misjonsalliansen har lenge hatt prosjektet «Fotball Krysser Grenser», hvor barna oppholder seg i et trygt miljø og spiller fotball mens de lærer gode verdier. Vi har ønsket å tilby barna flere aktiviteter de kan delta i på fritiden. Det siste halve året har barna derfor, i tillegg til fotball, fått muligheten til å bli med på dans, taekwondo og rugby etter skolen. Dette er nye idretter for barna i områdene der vi arbeider og har tidligere vært sett på som «rikmannsidretter». Rugby spilles på tre baner i områdene hvor vi arbeider og samler mange ungdommer, både gutter og jenter. I samarbeid med det ecuadorianske rugbyforbundet får barna og ungdommene lære rugby av profesjonelle trenere. Dans og taekwondo gjennomføres i to av områdene våre, på en skole og et diakonalt senter. Disse idrettene appellerer mer til det yngre publikummet, og det er en jevnt fordelt deltakelse mellom gutter og jenter.

Her er det også utdannede trenere som er hovedansvarlige. Gjennom fotball og de nye idrettene lærer barna blant annet om hvordan forholde seg til regler, konsekvenser for brudd på disse, samhold, kreativitet, tips til sunn mat, skadevirkninger av narkotika og respekt for seg selv og andre. I tillegg har barna og ungdommene noe meningsfullt å holde på med denne tiden, noe som er med på å holde de unna narkotika, som er et stadig økende problem i sonene. Foreldrene må også engasjere seg i dette opplegget og får opplæring i flere av de samme temaene som barna og ungdommene er innom. Mange er med som assistenttrenere og fast heiagjeng, ganske likt som i Norge.  n WENNERBERG

Flere kokker, mindre søl Misjonsalliansen arrangerer kokkekurs rettet mot familier som bor i Monte Sinai. Gjennom et kokkekurs håper vi at foreldre skal lære om utfordringer knyttet til dårlig og feil ernæring hos barn og voksne, at sunn mat ikke trenger å være dyr eller vanskelig å lage og hvordan de sammen i familien kan utvikle sunne vaner. Gjennom et teoretisk og praktisk kurs med en ernæringsfysiolog og en lærer på gastronomisk institutt skal familiene lære mer om ernæring. Kurset varer i tre måneder og har 150 deltakere fordelt på to dager. På en kursdag lærer de å lage opptil fire retter. Mat og ernæring er viktig for økt livskvalitet og helse.  n CAMILLA GUDDAL

Ecuadorx

#6 23


FOTO: ELOISE DURAN

Kunnskap gir inntekt

Gi det videre

Sim Sopheab bur i Trapangbei i provinsen Kampot. Inntektene hennar kjem frå dyrking av ris og grønsaker og husdyrhald. Men det gikk ikkje vegen for Sopheap. På grunn av manglande kunnskap fekk ho aldri noko god innhausting, og mange av kyllingane hennar døydde. Ofte tente ho ikkje nok til sitt daglege brød. «Risen eg hausta varte berre nokre få månadar», fortel ho. «Etter det måtte eg kjøpe ris på marknaden eller låne av naboen.» Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon OREDA starta arbeid i Trapangbei i 2013, og Sopheap deltok på ulike aktivitetar og kurs. Ho vart med i ei sparegruppe, ein risbank, og lærte meir om naturleg kyllingavl. Ho tok opp lån i sparegruppa og fekk eit lite tilskot frå OREDA til å starte opp med kylling på nytt. Ho brukte det ho hadde lært, og denne gongen lukkast ho! Talet på kyllingar aukar jamleg. Ho har no ei grei månadsinntekt, og dyra hennar er fri for sjukdom. Ho har fått lagt nytt tak på huset og kjøpt seg motorsykkel. Dessutan har ho kjøpt seg to kyr til å pløye rismarka slik at det arbeidet ikkje vert så tungt. Lånet frå sparegruppa har ho allereie betalt tilbake. Som den gode naboen ho er, deler ho no kunnskapen sin med dei rundt seg.

Yang Sarat fikk sjansen til å ta ein utdanning. No underviser han sjølv.

n BUN CHANTOUN & ANDERS MYRENE

24

Kambodsja #6  #6/2016

Yang Sarat (26) er ein vanleg student med store ambisjonar ved IC University i Phnom Penh. Han kjem frå landsbygda og vaks opp saman med foreldra som er bønder. Då han var ferdig med vidaregåande skule, hadde ikkje foreldra noko ønske om at han skulle halde fram med utdanninga. Sarat følte seg veldig håplaus, og draumane om å bli noko meir enn det han var, syntes uoppnåelege. Men ein dag møtte han ein mann som tok han til seg og som avtalte med foreldra at han skulle vere med og betale for deler av universitetsutdanninga til Sarat. Sarat reiste til byen, medan foreldra vart att på rismarkene. Han var litt einsam ei stund, men på grunn av den vennlege naturen hans vart han fort godt likt av mange. Etter kvart vart han involvert i arbeidet til Genesis Community of Transformation (GCT), Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon i Phnom Penh. «Her har eg ei gruppe eg kan høyre til i», seier han. «Eg er blitt ein betre person, og eg tenker meir positivt. Eg er motivert og kjenner meg trygg på framtida.» Vennane i GCT ser på han som påliteleg og tillitsvekkande, og då ungdomsklubben nyleg skulle velge styre, vart han utpeika som varaformann. Sarat trivst godt i GCT og jobbar også som frivillig i barneklubben. Her gir han ekstraundervisning til barneskuleelevar. Borna likar han og høyrer samarbeidsvillig på når han står foran tavla og underviser. Staben ved GCT ser på han som ein hardt arbeidande ung mann som alltid stiller opp i tide og som utfører dei ansvarsoppgåvene som vert lagt på han.  n ELOISE DURAN & ANDERS MYRENE


Vellukka kvinnekonferanse

«Like bra som i byen!» Tilgang på tidleg utdanning kjem godt med seinare i livet. I barnehagen i Basak lærer dei både å lese og om ernæring. I mange lokalsamfunn på landsbygda er det ikkje vanleg at born går i barnehage. Slik var det også i Basak i provinsen Svay Rieng nær grensa til Vietnam. Medan foreldra jobba på rismarkene eller på fabrikk langt heimanfrå, var borna heime med besteforeldra eller eldre søsken. Det var liten eller inga forståing for utdanning, ernæring og helse. I 2012 hjalp Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon KADRA til med å starte opp ein grasrotorganisasjon i Basak. KADRA ga leiartrening og auka kunnskapen om samfunnsutvikling. Saman med lokale myndigheiter utarbeidde grasrotorganisasjonen ein utviklingsplan for landsbyen. Som eit resultat av denne planen vart det etablert ein barnehage. KADRA bidro med noko økonomisk støtte til konstruksjonen av bygninga, medan lærarlønningane vert dekt gjennom bidrag frå innbyggarane og offentlege midlar.

No er det om lag 25 born som går i denne barnehagen. Både born og pårørande får kunnskap om ernæring, og foreldra er med og lagar mat til borna. Borna trivst i barnehagen og set pris på undervisninga dei får. «Eg er svært fornøgd med barnehagen og dei som jobbar her», seier Kao Tith som er ein av leiarane av grasrotorganisasjonen. «Eg vil gjere mitt beste for at drifta av barnehagen skal gå glatt, slik at borna her skal få ein god start på utdanninga si.» Lærarar på barneskulane rapporterer at born som har gått i barnehage lærer raskare og viser meir interesse for å lære. Også Pot Kimsan, leiar av Basak Commune Council, er svært begeistra og takknemleg for at KADRA har hjelpt til med å etablere denne barnehagen. «No har borna våre like god tilgang til tidleg utdanning som borna i byen», seier ho.

145 kvinner frå 48 kyrkjer deltok på Evangelical Fellowship Cambodia (EFC) sin nasjonale konferanse. EFC er ein paraplyorganisasjon for dei evangeliske kyrkjene i landet. Konferansen, som gjekk over fire dagar, hadde som tema «Narkotikaens og alkoholens innflytelse på samfunnet». Misbruk av rusmiddel er eit stort problem i Kambodsja, og konferansen set eit viktig problem på dagsordenen.  n ANDERS MYRENE

Med sykkel for fred FNs internasjonale fredsdag vart markert med ein sykkeltur i provinsen Prey Veng. Nesten 300 personar i alle aldrar og med ulike sykkeltyper tråkka seg fram dei omlag 15 kilometrane. Hensikta med dagen var å fremme fred og fordrageligheit mellom innbyggarane i distriktet. I tillegg var det eit godt høve til å oppmode folk langs ruta til å registrere seg for det komande lokalvalet. «Det var slitsomt og varmt, men veldig kjekt. Alle var godt fornøgde», seier Chantou Sun som jobbar i Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon PNKS. Sykkelturen var eit samarbeid mellom PNKS, landsbyorganisasjonar og lokale myndigheiter.  n ANDERS MYRENE

n KIMSEAR HONG & KAREN MYRENE

Takk, Tone! Etter sytten år i Misjonsalliansen, nesten syv år som utsending i Bolivia og ti år som utenlandssjef, har Tone Lindheim startet opp som høgskolelektor ved VID vitenskapelige høgskole (tidligere Diakonhjemmet Høgskole). Hun er tilknyttet fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag og skal blant annet undervise i faget verdibasert ledelse. Tone har vært en svært dyktig utenlandssjef i organisasjonen vår og vært strategisk i utarbeidelse og gjennomføring av Misjonsalliansen strategier. Vi sier takk til Tone, og vi vil fortsatt samarbeide med henne og VID i tiden som kommer.  n ANDREAS ANDERSEN x

#6 25


Lykkelige foreldre og glade barn Det kan medføre mye stress for foreldre å ha barn med funksjonshemninger, så fremt de ikke har god, sosial støtte. Utmattet, bekymring, håpløshet, desperat og hjelpeløs er ofte ordene de bruker for å beskrive livene sine. Mange foreldre har også urealistiske forventninger til sine barn. Mange har søkt medisinsk hjelp i håp om at barna kan bli like «normale» som andre barn uten funksjonshemninger – og med eneste resultat at barna bare blir enda mer ulykkelige og skuffet. Opptreningen på rehabiliteringssentrene og i hjemmene og foreldrenes – Han kan jo ikke negative holdning forårsagå, og jeg torde ker en rekke ikke en gang å snakke med skolen. problemer for barna. Med utgangspunkt at bare lykkelige foreldre kan bringe virkelig lykke til barna sine har prosjektet Helhetlig Habilitering gjort en enestående innsats med å hjelpe foreldre og å gi de et sosialt nettverk. Med tilrettelagte selvhjelpsgrupper, bedre tilgang til samfunnsdeltakelse og kapasitetsutvikling har man sett mange positive endringer hos foreldrene. De begynner å se muligheter hos barna sine i stedet for bare begrensninger.

26

#6  #6/2016

Kina

Moren til Jianhao (11 år) våget ikke tro at sønnen en dag kunne få gå på vanlig skole sammen med andre barn. – Han kan jo ikke gå, og jeg torde ikke engang å snakke med skolen. Jeg tok det for gitt at jeg måtte ta vare på han så lenge jeg lever. Men en organisasjon for funksjonshemmede insisterte på at Jianhao måtte få gå på skole. I begynnelsen var jeg sammen med han på skolen og hjalp han på toalettet. Etter at skolen laget en rampe og satte opp rekkverk klarer han seg helt alene. Dette kunne jeg ikke en gang fantasere om tidligere, forteller hun. Jianhao selv sier dette: – Jeg drar til skolen på spesialsykkelen min hver dag. Lærerne og klassekameratene mine er veldig hyggelige. De støtter meg hele tiden, og jeg har fått gode venner på skolen. Xinru er en jente på åtte år. Foreldrene tok henne til sykehus med forventning om at behandlingen skulle gjøre henne normal. – Etter å ha brukt opp alle sparepengene våre og hun fortsatt ikke kunne gå som

andre barn, kom vi i kontakt med et rehabiliteringssenter for opptrening. I fjor, da terapeuten fortalte oss at vi skulle sende Xinru til skolen, kunne vi knapt tro det, forteller faren. Foreldrene trodde ikke at Xinru kunne ta vare på seg selv og heller ikke kunne gå på skole. Fysioterapeuten overbeviste dem om å la henne begynne på en førskole. – Hun klarte seg veldig bra på førskolen, og i høst ble hun registrert til opptak på vanlig skole. Nå har vi begynt å tro at hun kan gå både på videregående skole og universitet, forteller faren. – Jeg kan allerede lese og skrive litt, men jeg er ikke så rask som de andre. Heldigvis gir læreren meg litt mer tid enn de andre til å bli ferdig med arbeidet mitt, sier Xinru. – Vi er ikke i stand til å kurere et barn med cerebral parese, men vi kan gjøre han eller henne til et mer lykkelig barn med cerebral parese. Det er dette helhetlig habilitering handler om, sier en av lederne i prosjektet.  n YINGHONG CAI


Sommerleir for miljøets skyld

Sluttevaluering av prosjektet Holistisk Habilitering I 2016 har Misjonsalliansen i Kina gjennomført en avsluttende evaluering av prosjektet Helhetlig Habilitering. Den eksterne evalueringen ble gjort av to erfarne representanter fra Hong Kong Society for Rehabilitation. Evalueringsgruppen besøkte alle rehabiliteringssentrene som har fått støtte fra prosjektet, og gruppen gjennomførte en rekke intervjuer med foreldre, ansatte ved sentrene, lærere, personer fra myndighetene og selvfølgelig også med barna som har cerebral parese (CP). De deltok på hjemmebesøk, og de var med på undervisning i skolene. Konklusjonen i evalueringsrapporten viser at prosjektet har oppnådd sine tre mål: Barn med CP har fått forbedret tilgang til skole og utdanning, familier har fått den nødvendige støtten og barna med CP har fått tilgang til trening og oppfølginge. Den totale livskvaliteten til barn med CP og deres familier er blitt

betydelig bedret, og rapporten sier dette: «Foreldrenes byrde er blitt betydelig lettere, noe som så resulterer i bedre holdninger til barna». Den sier videre: «Prosjektet er et svært vellykket eksempel på lokalbasert rehabilitering av barn med nedsatt funksjonshemning. Erfaringene fra prosjektet bør deles med alle de i Kina som fortsatt bare fokuserer på en rent medisinsk behandling av barna.» Den ene eksperten fra Hong Kong poengterte dette i forbindelse med evalueringsrapporten: «Prosjektet har ført til at skoler, sykehus, offentlige organer og lokalsamfunn nå jobber sammen for å sikre en helhetlig utvikling av barn med cerebral parese.»  n YINGHONG CAI

Prosjektet «Bærekraftig levebrød» i Longchuan vil forbedre miljøundervisningen i grunnskolen. I 2015 ble et nytt tilbud om sommerleir for ungdom presentert for den lokale partneren. Dette skulle være med og øke bevisstheten om miljø i undervisningen på skolene under ledelse av en ekstern ekspert. I juli i år gjentok man sommerleiren som varte i fire dager. Mer enn 70 deltakere var med på leiren, inkludert elever, lærere, representanter fra Røde Kors og fra lokale partnerorganisasjoner. En rekke teoretiske og praktiske aktiviteter inngikk i programmet, som for eksempel tegnekonkurranse og ulike framføringer av poesi og drama. I tillegg var alle med og besøkte spesielle forurensede områder i nærheten, og deltakerne fikk være med og plante trær. Aktivitetene var med på å gi deltakerne bedre forståelse av ulike miljørettede tiltak noe som forhåpentligvis vil gi ringvirkninger i egne lokalsamfunn. Etter sommerleiren var lærerne enige om at de ville gi temaer omkring klima og miljø mer plass i undervisningen, og de skjønte at skolen hadde et ansvar for å motivere elevene til å ta vare på nærmiljøet sitt. Elevene som var på leiren var også begeistret og ville gjerne ha miljø som fag på skolen.  n YINGHONG CAI

Kina

x

#6 27


Lærer andre å veve gjennom MOM

Ms Cam (40) bor sammen med sin fire år gamle datter i landsbyen Hoa Phu i Mekong. Hun er en enslig mor med polio. Phan Thi Hong Cam klarer å dekke familiens utgifter ved å ha en liten kiosk ved huset og gjennom å veve kurver. Hun begynte å gå i lære for ti år siden, og etter tre dager forstod sjefen hennes at hun lærte fort og lot henne jobbe hjemmefra. Nå er hun en erfaren vever og jobber for seg selv. Når hun mottar en bestilling, kjøper hun det hun trenger og lager produktet. Dette gjør at hun har stabil inntekt hver måned. Nylig fikk hun 8 millioner VND (ca. 3000 kroner) i lån fra Misjonsalliansens bank MOM. Dette brukte hun til å kjøpe veveutstyr og varer til butikken. Gjennom MOM har hun også trent andre i å veve. Hun sier: «Å kunne jobbe hjemme med å veve er veldig bra for meg. Jeg vil spare så mye penger jeg kan, så jeg kan få fikset huset og sende barnet mitt på skolen neste år.»  n VU MINH HA

28

#6  #6/2016 Vietnam

GODE RELASJONER. Mr Phi, leder av det lokale utenriksdepartementet i Tien Giang-provinsen, overleverer en gave til Andreas i forbindelse med 20-årsjubileet til Misjonsalliansen i Vietnam.

20 år i Vietnam – og veien videre! Misjonsalliansen i Vietnam fyller 20 år i år. I den forbindelse var generalsekretær Andreas Andersen og leder for mikrokredittorganisasjonen til Misjonsalliansen, Svein Arne Lende, på besøk. Vi hadde en inspirerende uke der vi markerte 20-årsjubileet sammen med partnerne våre. I samtalene takket vi partnerne for samarbeidet som har vært og diskuterte veien videre. Misjonsalliansen i Vietnam går inn i en spennende planleggingsfase. I løpet av det neste halve året skal vi sammen med våre partnere definere aktiviteter og program for de neste fem årene. Temaene i landstrategien er klare: inntekt, inkludering og læring. Men hvordan gjøre det? Hvilke gode ting skal vi fortsette med – og hva skal vi avslutte? Hvilke partnere trenger vi for å skape enda bedre resultater for fattige mennesker? I møte med nye partnere møter vi noen ganger misforståelser knyttet til hvem vi er. Vi ønsker derfor å bli enda bedre på ekstern kommunikasjon. Derfor har vi laget en ny brosjyre og opprettet en facebookside på engelsk og vietnamesisk. Det personlige

møtet vil imidlertid alltid være viktigst. En uformell samtale med partnerne våre skaper en god atmosfære som også påvirker de formelle møtene. Det at Andreas og Svein Arne markerte jubileet sammen med oss var viktig for å bygge gode relasjoner, både internt og eksternt. Vi håper nye kommunikasjonskanaler og gode relasjoner gjør det lettere for mulige nye partnere å bli kjent med oss. Det er ekstra viktig i planleggingsfasen framover. For dere som ikke kan møte oss her nede, anbefaler vi å prøve de nye websidene for Vietnam på www.nmav.org. Velkommen innom og «like» oss gjerne.  n JON RAGNE BOLSTAD


Investerte i geiter

Fra fiskedam til hygienisk latrine «I 20 år måtte jeg bruke naboens fiskedamstoalett. Naboene var veldig snille, men jeg følte likevel at jeg forstyrret dem. Noen ganger måtte jeg bruke fiskedamstoalettet om natten, og hundene bjeffet så høyt at naboen våknet.» Ms Hang har to barn. Hun skaffer seg inntekt ved å lage enkle snorer av kokosnøtt som hun selger. Hennes drøm var å få en skikkelig latrine. Nå er drømmen oppfylt. Ms Hang har fått hjelp til å bygge en ordentlig latrine. I tillegg har hun vært på møter om de negative konsekvensene av «fiskedamstoalett». Fiskedamstoalett er en do som er bygget over en liten dam med fisk som spiser møkk. Det er ikke veldig hygienisk, og ordentlige latriner er mye bedre. Ms Hang likte det hun lærte, hun har nå fortalt naboene om hvor viktig det er å ikke forurense miljøet. Hun håper at andre i nabolaget også vil endre sine holdninger. Ms Hang ser fornøyd ut når hun forteller om den nye latrinen. Støtten fra landsbyutviklingsprosjektet er nyttig og viktig for henne og andre fattige og sårbare mennesker.  n NGUYEN THI BAO TRAN OG GURO NESBAKKEN

Vi må gå et stykke til fots for å komme til Ms Duyens (31) hus. Hun er en fattig kvinne med funksjonshemning som mottar lån fra Misjonsalliansen. Fordi hun fikk feber som barn, så kan hun ikke bevege seg normalt og må bruke krykker. Nguyen Thi Kim Duyen har to barn. Elstemann på 15 år sluttet å gå på skole i 5. klasse. Han begynte å lære seg å reparere motorsykler for å hjelpe familien. Det andre barnet er ni år gammel og går fortsatt på skole. Etter at hun fikk 6 millioner (ca. 2200 kroner) i lån fra Misjonsalliansen har hun kjøpt to geiter og laget et bur. Etter seks måneder fikk begge geitekillinger. For å spare penger sådde hun «so dua» rundt huset. Det er favorittmaten til geiter og vokser godt også i tørketiden. Duyen har også kyllinger og ender og lager koster for å tjene penger. Selv om det ikke er lett å gå med krykker, er Duyen fortsatt med på gruppemøter hver måned. «Takket være pengene fra Misjonsalliansen kunne jeg kjøpe geiter og fikk geitekillinger», sier hun . «Jeg kommer til å fortsette med geiter slik at jeg kan betale tilbake lånet i tide».  n PHAM THI XUAN HUONG

Vietnamx

#6 29


>

30

Funksjonshemmede i Vietnam #6/2016


D

in helse oppfyller ikke kriteriene Hun ville bli lærer som sin far, men etter ferdig lærerskole fikk hun beskjeden: – Beklager, du kan ikke bli lærer fordi din helse ikke oppfyller kriteriene. Den nyutdannede kvinnen hadde hatt polio og kunne derfor ikke gå. – Det jeg husker best er ensomheten, forteller hun. Nga er nå leder av Misjonsalliansens nyeste partnerorganisasjon i Vietnam. Her er hennes historie. Tekst: Jon Ragne Bolstad, kilder: Intervju og sitater fra TV-dokumentar VTV6. Foto: Jon Ragne Bolstad og Misjonsalliansen

– Jeg har falt mange ganger på grunn av bar- len, og hun var godt likt blant lærere og venrierer samfunnet har skapt. Jeg har ofte kjent ner. Når hun fikk hjemmelekser, gjorde hun alt på håpløsheten. Hvordan kunne jeg finne an- hun skulle, i tillegg til at hun hjalp til hjemme dre mennesker som kjente på det samme som med å stelle yngre søsken. meg? For meg var det det store spørsmålet. Hun var svært motivert til å bli lærer som sin Historien som Nga fortelfar. Hun ville bevise at det var ler er ikke enestående. Over mulig selv om hun var funkMin drøm er at hele verden møter mennesker sjonshemmet. Nga ga derfor mennesker med med funksjonshemninger tilfunksjonshemninger ikke opp etter den nedslående svarende holdninger fra sambeskjeden hun fikk fra lærerskal leve lykkelig. funnet rundt seg. «Hvordan skolen etter endt utdannelse. kan du bli lærer, du som sitter Hun sendte over 50 søknai rullestol?» der, og til slutt fikk hun en jobb. – Dette var en fantastisk periode, jeg kunne bruke min tid FAMILIEN VAR VIKTIG. På tross av at hun fikk polio på studentene. Samtidig gjennomførte hun en da hun var en baby husker Nga sin barndom vellykket operasjon i den venstre foten som ga som en lykkelig periode. – Jeg hadde en god henne håp om å kunne gå igjen. Men dessverre familie som gjorde at jeg fikk kommet på sko- var operasjonen på det andre benet mislykket, len, selv om jeg ikke lenger klarte å gå etter at og hun måtte innse at hun kom til å sitte i ruljeg var åtte år. Nga fikk gode resultater på sko- lestol resten av livet.  >

TV-dokumentar fra VTV6 oppsummerer Nga’s visjon på følgende måte: «Nga tenker at vi blir elsket hvis vi elsker. Når vi hjelper andre mennesker hjelper vi oss selv. Vi får når vi gir. Glede er et mirakel.»

VI FÅR NÅR VI GIR.

Funksjonshemmede i Vietnam

#6/2016

31


>

– Jeg falt sammen da jeg kom tilbake fra sykehuset. Jeg trengte hjelp av min familie til alle daglige gjøremål. Det var forferdelig. Jeg var 30 år og tenkte mye. Hennes kollegaer kom på besøk. De etterlot et brev med krav om at hun skrev et oppsigelsesbrev. Det var nok et sjokk. Hun signerte umiddelbart. – Oppsigelsesbrevet var som en dødsdom. Jeg ble mer og mer innesluttet. Jeg trodde ikke det var noen grunn for meg til å leve, siden jeg ikke kunne brukes til noe. Hun begynte å skrive brev til andre mennesker for å dele sin sorg. En dag møtte hun Mr Phan Duc Long, en mann uten funksjonshemning, som ble forelsket i henne. Etter mye brevveksling giftet de seg, og sammen tok de fatt på oppaven med å hjelpe andre i samme situasjon som henne. – Min drøm er at mennesker med funksjonshemninger skal leve lykkelig. Men

EN NYTT SJOKK.

32

#6/2016

Funksjonshemmede i Vietnam

for at det skal skje, må de tro på seg selv. Vi må hjelpe dem til å sette seg egne mål. EGEN GRUPPE FOR FUNKSJONSHEMMEDE. Gradvis vokste tanken fram om å etablere en gruppe for mennesker med funksjonshemninger, og i 2001 var den første selvhjelpsgruppen på plass. Etter åtte år i drift tok de neste steg. Can Thos organisasjon for funksjonshemmede ble etablert. I tillegg etablerte hun også et eget senter for å gi gratis yrkesutdanning til mennesker med funksjonshemninger. Etter treningen kan de finne seg en jobb, tjene penger og være aktive deltakere i samfunnet. Nga brukte mye tid og energi på å kontakte forskjellige institusjoner og organisasjoner for å øke bevistheten om situasjonen til mennesker med funksjonshemninger. Mange mennesker har fått et bedre liv gjennom innsatsen til Nga.


ANDREAS PÅ BESØK HOS CAN THO DPO. Kontoret til Can Tho DPO ligger i bakgården til lederen – med møterom under åpen himmel. Fra venstre: Senior programansvarlig i Misjonsalliansen, Luu Ho Thanh Truc, landdirektør Jon Ragne Bolstad, president for Can Tho organisasjon for funksjonshemmede, Bui Thi Hong Nga, generalsekretær Andreas Andersen, visepresident Huynh Ngoc Hong Nhung.

Mrs Huynh Ngoc Hong Nhung er et første utfordringen er det enkelte indigodt eksempel på hva Ngas innsats har vid. Tror personen selv at livet kan bli bidratt til. Nhung bruker også rullestol, bedre? Hvis de ikke selv tror det, så er og Nga nominerte henne for noen år si- det vanskelig for andre å hjelpe. Det er den til et stipend som gjorde at Nhung derfor viktig å gi de gode rollemodelkunne ta en masterler som viser at det grad i landsbyutviker mulig, slik at de – I mange familier blir ling. Da Nhung kom selv får troen på at ofte sønnen eller datteren det er mulig. tilbake etter mastermed funksjonshemning programmet, fort– Den andre utbehandlet som en tjener satte hun å jobbe for fordringen er famiuten lønn. organisasjonen som lien rundt, fortsetvisepresident for å ter Nga. – I mange hjelpe andre med funksjonshemninger. familier blir ofte sønnen eller datteren – Nga er som min lærer, forteller med funksjonshemning behandlet som Nhung. – Hun er min mentor som alltid en tjener uten lønn. Det gjør barna støtter meg fordi hun tror på min kapasi- motløse, fordi de ikke tror på seg selv tet. Det gjør at jeg kan hjelpe andre men- eller at de kan få til noe. Nga selv var nesker med funksjonshemninger. heldig og hadde en far og en familie som trodde hun kunne oppnå det TROR PERSONEN PÅ EN BEDRE FREMTID? Nga forhun ønsket. – Det var derfor jeg ville teller at funksjonshemmede møter tre bli lærer. Da det ikke gikk på grunn av hovedutfordringer i Vietnam: – Den diskriminering, så ønsket jeg å bli en

god leder for å bevise at personer med funksjonshemninger kan oppnå hva som helst bare de får sjansen. Den siste utfordringen er samfunnet rundt, avslutter Nga. Mennesker med funksjonshemninger kan gjøre alt, men da må samfunnet legge til rette for det! Vi må skape oppmerksomhet om de barrierene som finnes og diskrimineringen som er i samfunnet. I starten når jeg jobbet med dette var jeg mye sint. Men jeg er mindre sint nå fordi dette bygger på uvitenhet. Folk vet ikke bedre, de kjenner oss ikke, men vent å se hva vi skal få til! Nga har mottatt en rekke utmerkelser for sitt arbeid, men selv er hun mest opptatt av enkeltmenneskene hun hjelper. Hun tenker at vi blir elsket hvis vi elsker. Når vi hjelper andre mennesker, hjelper vi oss selv. Vi får når vi gir. Glede er et mirakel.  n

VI FÅR NÅR VI GIR.

Funksjonshemmede i Vietnam

#6/2016

33


ANDREAS SAMMEN MED NGUYEN CHI TOAN . Andreas snakker med Nguyen Chi Toan, en av deltakerne som har fått tilbud om arbeidstrening og jobb i det nye prosjektet for funksjonshemmede.

Jobb og utdanning ı samme pakke

Mange arbeidsgivere i Vietnam vil ikke gi arbeid til funksjonshemmede. Et av tiltakene i det nye prosjektet Misjonsalliansen støtter er derfor arbeidstrening kombinert med tilbud om jobb. I september besøkte Misjonsalliansens generalsekretær Andreas Andersen prosjektet, og han ble svært imponert.

34

#6/2016

Mange arbeidsgivere i Vietnam kvier seg for å an– Dette er et fantastisk prosjekt som jeg er blitt sette mennesker med funksjonshemninger, fordi veldig imponert over, forteller Andreas. – Dette er de har fordommer om hva funksjonshemmede kan et godt eksempel på hvordan samarbeid både fører gjøre. I samarbeid med Can Tho organisasjon for til inkludering og arbeid for mennesker som vanligfunksjonshemmede og lokale bedrifter har Mi- vis ikke ville fått en jobb. sjonsalliansen startet et pilotprosjekt hvor funkEn fersk undersøkelse fra Misjonsalliansen konsjonshemmede først får arbeidskluderte med at de få funksjonsSelvfølgelig kan en trening i seks måneder og deretter hemmede som får tilbud om arperson som bruker tilbud om jobb. beidstrening, ofte ikke har noen rullestol bli lærer! jobb å gå til etterpå. Undersøkel-

Funksjonshemmede i Vietnam


sen fant flere årsaker til dette, blant annet fysiske barrierer (vanskelige arbeidsforhold for folk med handicap), fordommer mot funksjonshemmede hos arbeidsgiverne og dårlig tilpasset og lite relevant arbeidstrening med liten grad av oppfølging etterpå. – Undersøkelsen viser at det desverre er mange barrierer som hindrer funksjonshemmede i å få arbeid, forteller landdirektør Jon Ragne Bolstad. – Samfunnet rundt har en tendens til kun å fokusere på funksjonshemningen og ikke det enkelte individs ønsker, evner eller behov. Et eksempel er Ngas historie hvor arbeidsgiveren mente hun ikke kunne jobbe som lærer når hun brukte rullestol. Selvfølgelig kan en person som bruker rullestol bli lærer! Desverre er det mange i Vietnam som opplever lignende forhåndsdømming. Dette rammer desverre ekstra hardt de som kommer fra fattige familier. En av de som fikk arbeidstrening den dagen Andreas var på besøk var Nguyen Chi Toan. Han hadde fått opplæring i et dataprogram slik at han kan lage dataanimasjoner for sin fremtidige arbeidsgiver. Han var tydelig stolt over å kunne vise Andreas animasjonen han hadde laget.

– Samarbeidet mellom lokale organisasjoner, bedrifter og Misjonsalliansen gir arbeidsplasser til mennesker som ellers kanskje ikke ville fått seg jobb, forteller Andreas. – Jeg blir veldig inspirert av å se at dette virker!  n

Can Tho ligger i Mekong

Can Tho Cần Thơ

Vietnam Mekong

Mekong

KILDER: INTERVJU OG TV-DOKUMENTAR

Funksjonshemmede i Vietnam

#6/2016

35


36

#6/2016

Funksjonshemmede i Vietnam


Viktig ny partner for Misjonsalliansen Nga og hennes kollegaer er dyktige til å få ting til å skje. De vet at resultater først kommer når man står på og jobber systematisk over lengre tid. De er nå blitt en viktig partner for Misjonsalliansen i et nytt prosjekt for funksjonshemmede som startet i år. Målet med prosjektet er tredelt: Prosjektet skal utdanning i Mekong. Dette har vært en stor sukstøtte det eksisterende arbeidet til Can Thos orga- sess som også har blitt trukket frem av Norad som nisasjon for funksjonshemmede, bidra til at andre et godt eksempel på bistandsarbeid som fungerer. områder i Mekong også klarer å etablere tilsvaren- Nå utvides målet til også å innbefatte etablering de organisasjoner og å styrke den av egne organisasjoner av og for nasjonale paraplyorganisasjonens Dette har vært en funksjonshemmede. Det er flere evne til å gjennomføre prosjekter. grunner til at dette er en riktig utstor suksess som Det siste målet er viktig fordi vi på vikling. Den viktigste er kanskje at også har blitt trukket den måten kan bidra til å hjelpe mennesker med funksjonshemninenda flere, også i områder hvor frem av Norad som ger selv kommer i førersetet for å Misjonsalliansen ikke selv er i dag. et godt eksempel på definere egne behov og påpeke barLederen av den nasjonale paraply- bistandsarbeid som rierer samfunnet setter opp. organisasjonen Dang Huynh Mai fungerer. For å få til det er det viktig å ha på sier: – Vi håper at vi i fremtiden plass strukturer som gjør at funkkan etablere tilsvarende organisasjoner i alle pro- sjonshemmede kan organisere seg. Store deler av det vinser. Misjonsalliansens prosjekt motiverer oss til nye prosjektet handler om kapasitetsbygging slik at å få det til. funksjonshemmede selv lærer hvordan man organiserer en gruppe, leder et møte, etablerer en kommuINKLUDERENDE UTDANNING – EN STOR SUKSESS. Misjonsnikasjonsplan, verver medlemmer m.m. Kort sagt: alliansen har i lengre tid jobbet med inkluderende Hvordan drive en organisasjon.  n tsjili@misjonsalliansen.no

HUYNH NGOC HONG NHUNG.

Nhung er visepresident i Can Tho organisasjon for funksjonshemmede.

Funksjonshemmede i Vietnam

#6/2016

37


Din forvanndling Har du tenkt over alt vi bruker vann til i løpet av én dag? Rennende, klart, rent vann! En lang dusj etter en joggetur. Et kaldt glass vann på en varm dag. En kjele med poteter som koker. Du trenger vann til det meste.

En gjennomsnittlig nordmann bruker

200 liter vann

I Liberia møtte vi familier som må leve på bare

4 liter

vann per dag.

hver dag.

12. 12. des desember

Vi ønsker å gi deg en utfordring. En dag skal du leve på 20 liter vann. Utfordringen varer i 24 timer, og den starter kl. 07.00 den 12. desember. Denne dagen skal vi sammen leve på mindre vann for å se hvilke dilemmaer og utfordringer dette kan skape. Det er vanskelig å sette seg inn i en annens situasjon, men vi tror og håper at en slik utfordring kan skape større bevissthet rundt problematikken ved å ha for lite vann. Sammen skal vi oppdatere hverandre via sosiale medier under #forvanndling.

38

Litt på siden   #6/2016

Én dag skal du leve på 20 liter vann. Vannet du bruker hjemme + alt du drikker som inneholder vann i løpet av dagen går inn under utfordringen. Vi ønsker at du skal leve så normalt som mulig denne dagen.


Sammen kan vi skape en forskjell. Eksempler på hvor mye vann vi bruker på ulike gjøremål:

Bruke vaskemaskin

15–30 liter

Pusse tenner i rennende vann

Trekke i do

Dusje i 5 min.

Vaske opp for hånd

2 liter

6 liter

(avhengig av mengde og maskin)

Vaske hender i rennende vann

1 liter

30 liter

30 liter

(ca. 6 liter i minuttet)

20 liter

Koke 1 porsjon spagetti

0,8 liter

Av Fride Maria Listrøm Næsheim

x Litt på siden

ILLUSTRASJONER: KLAUS A. KUHR

Bruke oppvaskmaskin

39


Sammen kan vi skape

forvanndling

Ny utenlandssjef Interessen for utviklingsfaget har hun hatt i mange år, og som sekstenåring søkte hun om opptak på Utenriksdepartementets aspirantkurs. Nå er Hanne Holmberg Chávez Misjonsalliansens nye utenlandssjef.  >

D

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Jon Ragne Bolstad og Vu Minh Ha

in helse oppfyller ikke kriteriene 40

Portrett   #6/2016

Portrett


Portrett

x #6/2016

41


> – Jeg liker Misjonsalliansens måte å jobbe helhetlig og integrert på, og i de årene jeg har vært en del av Misjonsalliansens utenlandsavdeling har jeg sett at det nytter, sier hun.

– Jeg skrev en søknad om opptak til UDs aspirantkurs da jeg var 16 år. Jeg ville ut, og eventyrlysten var vekket. Jeg visste at jeg ikke ville komme inn, men jeg jeg skrev en lang søknad og fylte ut alle skjemaer og formularer. Jeg fikk ikke svar. Men å bli flyvertinne KOMPETANSE-ORGANISASJON. Hanne har jobbet i Mivar for kjedelig, husker jeg, forteller hun. sjonsalliansen siden 2002, alle årene i utenlandsAt hun som sekstenåring kunne se seg selv i rolavdelingen. Hun kjenner organisasjonen godt og len som diplomat, var et tidlig tegn på et sterkt enhar selv vært med å forme strategasjement og skyldes delvis oppgien for arbeidet ute i prosjektene. veksten og interesser i familien. – Ved å jobbe langsiktig gjenMen som student i Oslo fikk stuVed å jobbe langsiktig nom mange år og tett med lokaldier i spansk, Vest-Europa-kunngjennom mange befolkningen og målgruppen, har skap og utviklingsgeografi også år og tett med vi funnet fram til noe som fungeen stor betydning. – Jeg begynte lokalbefolkningen rer godt. Vi er opptatt av det faglige, å se på verden med et annet blikk og målgruppen, har og vi vil at det vi gjør skal være og ble opptatt av de prosesser vi funnet fram til noe godt bistandsfaglig fundamensom bidrar til et lands utvikling. som fungerer godt. tert, sier hun og tror dette er en av Da kan man ikke være blåøyde årsakene til at mange mennesker lenger, for det er ikke slik det skal har tillit til organisasjonen. Men være! Det vekket en følelse i meg Hanne er klar over at noen mennesker kan stille om å måtte gjøre noe, forteller Hanne Holmberg spørsmål ved en misjonsorganisasjons kompetan- Chávez med ettertrykk. se på bistand. – Det er nok noen som vil mene at misjonsorganisasjonene er de snille amatørene som NORGE – BOLIVIA. Hanne ville jobbe for noe hun trodde ønsker å gjøre de gode gjerningene og som vil spre på. Hun ville være med og bevege noe, ja, pushe det gode budskapet. Men sannheten er at vi legger noe. Hun ble engasjert i Natur og Ungdom og delte stor vekt på faget og at vi ute i prosjektene anset- ut løpesedler og jobbet for klima- og miljøsaken, et ter mennesker med ekspertise og relevant erfaring, engasjement hun fortsatt har. Men det var da hun i 1994 dro til Bolivia som ettåring for Misjonsallianforteller hun. sen at noen brikker skulle falle på plass. SKAL TIDLIG KRØKES. Hanne Holmberg Chávez er fra – I Bolivia ble jeg kjent med Misjonsalliansen og Halden i Østfold. Hun har hovedfag i utviklings- jobbet med diakoni og med kirker på El Alto. Etgeografi og jobbet tre og et halvt år i Bolivia for ter dette året dro jeg tilbake til Norge for å gjøre UNDP, FNs utviklingsorganisasjon, før hun begynte ferdig hovedfaget mitt, men det førte til at jeg snart i Misjonsalliansen. Men interessen for fremmede måtte tilbake til Bolivia, denne gangen for å gjøre kulturer og arbeid utenfor Norge var tidlig oppe feltarbeidet til hovedfagsoppgaven om «Bolig i by i bevisstheten hennes, og i dag smiler hun godt over i Bolivia».  > minnet av et sterkt ungdomsengasjement: Hanne har vært på mange prosjektbesøk. De fleste turene har gått til Asia siden hun i flere år har hatt rollen som regionleder for Asia. På bildet kjører hun innover jungelen i Vietnam.

42

#6/2016

Portrett


Portrett

x #6/2016

43


integrere den delen av meg som er et troende menneske. Her kunne jeg samle jobben og hele livet. Holmberg Chávez er tydelig på at Misjonsalliansen er en diakonal misjonsorganisasjon og ikke en bistandsorganisasjon. – Diakonien er godt forankret i arbeidet vårt og gir ulike konkrete utslag. Det handler om rettferdighetsdimensjonen og om Jesu liv i møte med mennesker. Han er den som myndiggjør mennesker, frigjør og løfter dem opp. Jesus gir mennesker verdighet. I det perspektivet blir det ikke rettferdig at én prosent av verdens befolkning sitter på 50 % av verdens rikdom. Hanne mener vi har grunn til Som utenlandssjef vil Hanne Holmberg Chávez ha ansvaret for implementeå være opprørt over fordelingen ringen av Misjonsalliansens strategier i alle prosjektlandene. Hun vil i 2017 og i verden og til å gjøre noe med årene framover også ha en sentral rolle i oppstart og utvikling av nye prosjekter den. – Vi skal aktivt ta stilling for i Sierra Leone. de fattige og de marginaliserte, og   > I løpet av disse seks månedene på El Alto hvor hun vi skal snakke frimodig om det Jesus ønsker for oss jobbet med oppgaven sin, ble hun kjent med Mi- som mennesker og som bringer håp, verdighet og guel. Han jobbet på Misjonsalliansens kontor i Bo- gjenopprettelse. livia, der også Hanne hadde sin arbeidsplass. En tid etter giftet de seg i Norge, og som ferdig utdannet DE MEST SÅRBARE. Hanne Holmberg Chávez gleder seg dro hun til Bolivia for tredje gang. Denne gangen til utfordringene som ligger foran. – Jeg synes det er spennende å være den som former som juniorekspert i UNDP, FNs Utvikting og som skal sette retningen for arlingsprogram. Etter tre og et halvt år Jesus er den beidet ute. Og jeg skal jobbe sammen i FN-systemet gikk veien tilbake til som myndiggjør med utsendinger og landkontor, og de Norge og til et vikariat i utenlandsavmennesker. gjør alle en fantastisk god jobb. Noe av delingen ved Misjonsalliansens kondet første jeg skal gjøre som ny i jobtor i Oslo. Hanne og Miguel bosatte seg på Kolbotn. Vikariatet i Misjonsalliansen ble et- ben er å være med og starte opp arbeid i et nytt land: ter hvert til fast stilling, og med den fulgte ansvaret I 2017 starter vi opp et pilotprosjekt i Sierra Leone. Misjonsalliansen jobber i fattige land som Kamfor arbeidet i Asia. Fjorten år senere er hun organibodsja, Liberia og nå også i Sierra Leone, men har sasjonens utenlandssjef. samtidig mye arbeid i rikere mellominntektsland. DIAKONI OG MISJON. – Jeg husker det var godt å komme Men det er ingen motsetning, mener hun: – Vi må fra den svære FN-organisasjonen til Misjonsallian- huske på at 70 % av verdens fattige bor i mellominnsen. Jeg var lei av at ting var så stort og at vi hadde tektsland, og Misjonsalliansen skal være der hvor så lite kontakt med de vi jobbet for. I Misjonsallian- verdens fattige er. Og så skal vi tilpasse oss i de land sen jobber vi helhetlig og sammen med målgrup- hvor vi arbeider, slik at vi ikke går inn og tar de opppen for en varig endring i lokalsamfunnene. Helt fra gavene som er myndighetenes ansvar. Da skal vi helstarten tiltalte nettopp det meg, forteller den nye ler være pådrivere slik at de enkelte myndighetene utenlandssjefen, som også legger til betydningen av bidrar med det de skal, og så kan Misjonsalliansen å jobbe i en kristen organisasjon. – Jeg ønsket å job- hjelpe de mest sårbare og de mest marginaliserte i de be i en kristen sammenheng, noe som også var en lokalsamfunnene vi jobber i, avslutter Hanne Holovergang fra UNDP. Jeg kunne nå være hele meg og berg Chávez.  n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

44

#6/2016

Portrett


Der barnet befinner seg

Som prest i Larvik kirke holdt jeg en av mine første julegudstjenester. Kirken var stappende full, og prekestolen står, som i de fleste eldre kirker, høyt over alle. Jeg var nokså sliten og veldig nervøs. Jo høyere opp jeg kom, desto mindre følte jeg meg.

Hjertet banket, og jeg tenkte på hvordan jeg skulle klare dette da jeg sto der oppe og så ut over et hav av forventningsfulle ansikter. Da hører jeg plutselig en liten stemme som roper: Pappa! Jeg ser ikke med en gang hvor stemmen kommer fra, men den gjentar seg: Pappa! Da oppdager jeg at den kommer fra Maria, vår datter på to og et halvt år. Og hun gir seg ikke: Pappa! Til slutt skjønner jeg at det eneste jeg kan gjøre er å svare henne. Gi henne oppmerksomhet. Så jeg ser ned på henne og sier: Hei Maria! Hei! Da er hun fornøyd og slapper av, og jeg kan fortsette. Jeg var opptatt av å få det til, av å ikke mislykkes som prest julaften. Fylt av egne og andres forventninger. Maria trengte å bli sett. Få kontakt, og hun ga seg ikke før hun fikk det. Og dro meg – et lite øyeblikk – bort fra meg selv og inn i møtet med henne. Alt annet forsvant. Det ble julegaven til meg. Hva dreier julen seg om? Er det ikke nettopp også dette: Barnet, blikk-kontakt, de enkle grunnleggende ting? Jeg er i alle fall glad jeg har falt for en Gud som setter det minste, lille kryp – et spedbarn – i sentrum. Levende, sårbart og med behov for beskyttelse. Ikke det flotte og imponerende. Ikke det å lykkes eller få til noe flott. Ikke makt, men et frysende barn på et jordgulv i en grotte. En ble spurt hva hun gjør når hun har det som verst. Da sa hun: Da strekker jeg meg mot det varmeste punktet. Kanskje kan julen i år vise oss litt på vei – mot våre varmeste punkter? Jeg tror Maria den dagen viste meg noe om mine. De er ikke der oppe, men langt nede. Der barnet befinner seg. Dit Gud har funnet veien. Det er ikke lenger snakk om å prestere for å oppnå, men å ta imot og gi. Det enkle, ærlige møtet. Det gjenkjennende blikket. Hjerte mot hjerte. Det er mitt ønske for oss alle denne julen.  n

Andakten er av Eivind Brager, sykehusprest og tidligere hovedstyremedlem i Misjonsalliansen x Ettertanke #6 45


Sykler for

Misjonsalliansen

Til tross for krevende utfordringer:

T

- Vi driver et godt arbeid

Overtittel ittel Undertittel

Det er gått et halvt år siden Svein Arne Lende tiltrådte stillingen som leder av AMAS. Han kom inn i mikrofinansarbeidet til Misjonsalliansen på et særdeles kritisk og vanskelig tidspunkt. Organisasjonen hadde nylig opprettet en ny bank i Liberia, en prosess som krevde og krever mye oppfølging. Diaconia i Bolivia hadde også sine utfordringer og var inne i krevende prosesser knyttet til registreringer, men aller mest bekymringer var det nok jordskjelvet i Ecuador som skapte. D-Miro ble hardt rammet. – Hos meg er det fortsatt D-Miro som brenner mest. Situasjonen etter jordskjelvet ligger fremdeles på bor-

HEKTISK INNGANG.

46

Mikrofinans

#6/2016

det vårt. Hendelsen og konsekvensene av den kom som et sjokk og medførte et tap på utlånsporteføljen på nærmere fire millioner dollar, forteller Svein Arne Lende. AMAS har brukt både tid og penger for å komme til bunns i konsekvensene for banken og legge gode planer for den videre driften.

Vi er i en situasjon der vi må styrke lånekapitalen vår.

AMAS har mer enn 80 millioner dollar i lån, dette er penger som rullerer i utlån til kundene i Ecuador. TRENGER NYE INVESTORER.

Nå blir det brukt mye tid på møter og samtaler med långiverne, og innsatsen skjer på flere fronter: – Det går mye tid til å forhandle med dem. Ved å få til en rentereduksjon vil vi kunne dele på belastningen som jordskjelvet har påført banken, sier Lende. Arbeidet med å bygge opp D-Miro etter jordskjelvet avdekket nye sider av bankens forhold, og den gjorde ikke situasjonen bedre. – Den resterende delen av porteføljen viste seg dessverre å ikke være av så god kvalitet som vi håpet og trodde. Vi hadde nok hatt en følelse av at det har vært en dalende kvalitet på porteføljen, men i forbindelse med redningsaksjonen etter jordskjelvet ble tilstanden avdekket. Derfor er vi i en situasjon der vi må styrke lånekapitalen vår, forteller Svein Arne Lende, og han legger til: – En konsekvens av dette er at vi har fått på plass ny ledelse og delvis nytt styre. En gledelig nyhet i det hele er at vi har ansatt en ny investeringsdirektør i D-Miro.


FOTO: ANDREAS ANDERSEN

ILLUSTRASJONSFOTO: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM

Thomas Klungsøyr med familie reiste som utsendinger til Ecuador allerede i november. Thomas blir også formann i bankens styre.

Mikrofinansarbeidet til Misjonsalliansen og AMAS spenner vidt. På den ene siden D-Miro i Ecuador og Diaconia MDI i Liberia, der AMAS har kontroll på styret og fullt eierskap til institusjonene, og på den annen side Diaconia i Bolivia, som er en såkalt selveid stiftelse der man utøver kontroll gjennom valg av styre og generalforsamling. MOM i Vietnam er i en helt annen kategori, der Misjonsalliansen er en minoritetsaksjonær, noe som legger noen begrensninger på måten den kan drives. – I tillegg er det også forskjell på bankenes modenhet. D-Miro er en fullverdig, registrert bank med stor operasjonell virksomhet, mens den nye banken i Liberia ennå er helt i støpeskjeen. Kompetansenivået er også vidt forskjellig. I for eksempel Ecuador finnes mye god kompetanse tilgjengelig, mens i Liberia er dette svært begrenset. Her må staben læres opp, og det er ikke sikkert vi får beholde dem i etterkant. Utfordringene spenner vidt, sier Lende.

SPENNER VIDT.

Svein Arne har nå besøkt alle de fire bankene som AMAS drifter. Han besøkte Bolivia i forbindelse med jubileet til Diaconia, og deretter gikk turen KVINNEBANK. Vietnam er det siste til Diaconia MDI i Liberia i juni, til landet den nye AMAS-lederen har besøkt. MOM er en annerEcuador i august, og i ledes bank i og med at september besøkte han Det er en svært banken eies og drives kvinnebanken MOM etterspurt sammen med Women’s i Vietnam. – Jeg har tjeneste vi gir. Union, som er en del av tatt hele runden, og jeg skjønner mer og mer at vi driver en den formelle makt- og myndighetsstor og omfattende virksomhet. In- strukturen i landet. Women’s Unistitusjonene er store, og vi forvalter on er majoritetsaksjonær, og AMAS mye penger. Generelt sett, når det kan lene seg på deres struktur og gjelder disse fire bankene, driver vi organisasjon på bakken. – MOM gir svært bra og hjelpen når fram. bare gruppelån, og det gir en annen Ved å besøke de fire bankene og fått dynamikk. Det er Women's Union gjøre seg kjent med driften av de ulike som står for rekruttering av kunder institusjonene har Svein Arne Lende og følger opp låntakerne. Vi har gjort seg noen observasjoner. – Ban- altså ikke samme innflytelse over kene er veldig ulike i karakter og mo- driften som i de andre bankene, denhet. Det kommer til uttrykk både men det er en svært etterspurt tjei den lokale kulturen og konteksten, neste vi gir, og mange mennesker de regulatoriske rammeverk og ved får hjelp, avslutter Svein Arne Lende. n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no måten eierskapet utøves på. SAMME EIER, ULIKE INSTITUSJONER.

Ingunn Nesje slutter i AMAS Etter mer enn fem år som økonomileder i AMAS slutter Ingunn Nesje i jobben ved AMAS-kontoret i Kristiansand. Hun vært i organisasjonen siden starten i 2011. – Jeg har vært privilegert som har fått jobbe i denne bransjen. Jeg har blitt kjent med helt andre miljøer enn det som er vanlig for økonomer, og jeg tenker at jeg har fått være med og bidra med noe godt til mennesker som trenger det. Det er en god ting, sier hun. Som økonomileder har hun fulgt opp alle låneinstitusjonene ute og har i tillegg vært sterkt involvert i oppbyggingen av banken i Liberia. – Det har vært interessant og lærerikt å følge Diaconia MDI disse årene, men også utfordrende til tider. Det kan være vanskelig å finne folk med god kompetanse i Liberia, en ettervirkning av mange års borgerkrig. Men vi synes vi har klart å bygge opp et godt team med gode verdier. Vi er absolutt på god vei, selv om vi fremdeles har et stykke å gå før vi går med overskudd, sier Ingunn Nesje, som har vært i Liberia elleve ganger og som i november var nede i anledning av åpningen av en ny avdeling. Ingunn Nesje skal i februar begynne som økonomidirektør i Voss Water, Norge. Selskapet, som selger norsk vann i både Asia, Australia og USA, har hovedkontor i New York. – Jeg er en ekstrovert økonom og skal framover jobbe i et større miljø enn det jeg har gjort de siste årene. Min nye jobb er knyttet til det norske markedet, men jeg skal jo også forholde meg til hovedkontoret i New York, en by jeg aldri har vært i. Overgangen fra Monrovia i Liberia til storbyen i Amerika blir jo stor, sier hun med et smil.  n oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Mikrofinans

x #6/2016


Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Ebenezer graver etter vann for livet.

Vil du gi en julegave?

Pumpe kr 17 000,-

Sement kr 500,-

e ad Sp 00, 2 kr

ent Elem 0,0 0 kr 1

Du kan gi din julegave til: Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Vann»


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.