Misjonsalliansen Magasin 01 2021

Page 1

Magasin 01 • 2021

1

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen 01 2021 S. 58

FRAMOVERLENT BANKSJEF KWARTENG BASOA BEGYNTE I NY JOBB FEBRUAR 2020. BANKSJEFEN FIKK EN BESVÆRLIG START PÅ EN VANSKELIG OPPGAVE.

S. 44

COVID-PANDEMIEN FÅR NYTT FOTFESTE I NEPAL KREMATORIER I KATMANDU HAR IKKE KAPASITET TIL Å TA IMOT FLERE DØDE.

KRIGEN TAR IKKE PAUSE COVID-19 HERJER I BRASIL – SAMMEN MED ALLE DE ANDRE PROBLEMENE LANDET HAR. S. 22 2

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen leder

EN BØNN, ET HÅP OG ET KALL

D

et er i år 120 år siden Misjonsalliansen ble etablert. Derfor var temaet for landsrådet i år: «120 år med kjærlighet som krysser grenser». Vi har god grunn til å feire Misjonsalliansen! Ikke bare fordi vi har klart å holde liv i en organisasjon så lenge, men på grunn av det kallet og den visjonen en ung mann ved navn Ludvig Eriksen opplevde da han lå på kne bak Trefoldighetskirken en høstdag på slutten av 1800-tallet. Kallet og visjonen ble til noe langt mer enn en åndelig eller religiøs opplevelse for ham der og da. Det ble til en bevegelse som har fortsatt å spre dette kallet og visjonen til tjeneste for Guds rike over hele kloden, til stadig nye generasjoner av mennesker, og latt millioner av mennesker få erfare Guds kjærlighet som ikke kjenner noen grenser. Jeg tror ikke Ludvig Eriksen ante omfanget av det han satte i gang, og at arbeidet han startet fortsatt skulle blomstre etter 120 år. Han kunne umulig vite at det han startet senere skulle bli den største norske misjonsorganisasjonen innen diakonalt arbeid utenfor Norges grenser. Han kunne umulig se for seg de varige virkningene arbeidet skulle få i fattige lokalsamfunn, eller at det skulle dannes viktige samfunnsstrukturer og -institusjoner og kirkelige virksomheter som fortsetter å virke til det gode for mennesker og samfunn også lenge etter at Misjonsalliansen trekker seg ut.

misjonsalliansen 01 2021

3

Men for Eriksen var det ikke nødvendig å vite dette. Det viktige for ham tror jeg må ha vært å «følge kallet», som man gjerne sa før – eller la troen bli til noe konkret i tjeneste for Guds rike og andre mennesker. Ikke som en privatsak mellom ham og Gud, men et oppdrag for Gud i verden, overfor menneskelig nød og i kampen mot urettferdighet. Det samme gjelder for oss i vår tid. Vi vet heller ikke noe om fremtiden, men troen vår er til for å leves ut i vår egen tid og deles med andre gjennom å bekjempe fattigdom og fremme rettferdighet. Historien vår er mye mer enn fortellinger om ting som har hendt. Den er fortellingen om hvem vi er og hva som fører oss videre. Den er også en fortelling til inspirasjon om hva som kan skje, hva det arbeidet vi gjør i dag kan bli til. Fordi vi jobber for «ham som kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår», som Paulus skriver. Drivkraften gjennom hele vår historie har vært å spre kjærligheten videre. Derfor har vi krysset både geografiske, kulturelle og sosiale barrierer. Derfor har vi blitt kjent for å være en organisasjon med et sterkt fattigdomsfokus og en vilje til å finne nye løsninger. Noe vi også skal gjøre i gjenreisningen etter koronapandemien. Fordi vi er kalt til det og fordi vi bærer på et håp og en bønn – om at det skal bli «på jorda som i himmelen».


misjonsalliansen innhold S. 24

S. 28

NYTT SAMARBEID: IDRETT KRYSSER GRENSER

MØTER SOM HAR SATT SPOR

Guro og Jon Ragne skal hjem til Norge etter seks år i Vietnam. Det er mye de vil savne: Kollegaer, maten, frukten og at det alltid er tropisk temperatur på rundt 33 grader.

Kristen Idrettskontakt (KRIK) og Misjonsalliansen inngår nytt samarbeid for å hjelpe vanskeligstilte barn og familier.

AVBRUTTE DRØMMER

At et slumområde i Manila har fått navnet Happyland er ikke helt forenlig med virkeligheten. Nabolaget er svært belastet, og befolkningen er fattig.

S. 11

DELAKTIG I EGEN UTVIKLING

S. 40

Vannmangel og mangel på kunnskap hindret landsbyen i å utvikle seg.

S. 42

SAMARBEID MOT VOLD I NÆRE RELASJONER

– Faren til datteren min hadde lenge truet meg. Han hadde ofte slått meg, både hjemme og offentlig i andres påsyn.

MITT NYE LIV

Da jeg var i dyp fortvilelse, kom noen mennesker og lyste opp i mørket mitt.

DET NYTTER Å JOBBE SAMMEN

S. 54

UTGIVER: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo POSTADRESSE: PB 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo TLF.: 22942600 E-POST: info@ misjonsalliansen.no BANKGIRO: 3000 16 00040 REDAKTØR: Oddmund Køhn, mob. 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no INFORMASJONSKONSULENT: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob. 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no BIDRAGSYTERE I DETTE NUMMER: Tiago Couto, Larren Jo Basilio, Norah Romero, Jorunn Listaul Pedersen ANSVARLIG REDAKTØR: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no KONSEPT & DESIGN: Blæst Design, Geir Henriksen GRAFISK DESIGN: Klaus A. Kuhr TRYKK: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826 WWW.MISJONSALLIANSEN.NO

Det begynte med en liten tragedie. Det endte opp med en forbedret landsby og et fornyet fellesskap. S. 64 4

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen småstoff

NYE UTSENDINGER

I løpet av sommeren skal Misjonsalliansen

kommunikasjon og med oppfølging av volon-

sende ut følgende nye utsendinger:

tører. Magnus er gründer og har de siste ti årene startet opp flere selskaper innenfor

KAMBODSJA:

TV og event og skal i Kambodsja blant annet

Johanna og Daniel Korol

jobbe med næringsutvikling.

Johanna er fra Göteborg, er sosionom og kommer fra en ledende stilling i Räddningsmissionen. Daniel er fra Askim og har en master i teologi fra MF. De siste årene har han vært pastor i Matteuskyrkan i Gøteborg. Hans oppgaver i Kambodsja vil være innenfor næringsutvikling, mens Johanna blir ny

VIETNAM:

landdirektør for Misjonsalliansens kontor.

Marita Strømsem​og Jan Schrøder Jan er siviløkonom og kommer fra stillingen som daglig leder i Nidaros bispedømme. Marita har utdannelse innen markedsføring og er produktansvarlig innenfor helse i Maske AS. Jan skal inn i stillingen som landdirektør i Vietnam.

Fride Maria Næsheim​og Magnus Brandsæter Fride har de siste fem årene vært kommunikatør i Misjonsalliansen og journalist i Magasinet. I Kambodsja skal Fride jobbe både med

LANDSRÅDSMØTET 2021

Også i år ble det årlige landsrådsmøtet i Misjons-

blant annet vært konsernsjef i Vy (tidligere NSB)

alliansen avholdt på digitale plattformer, både

og i Cermaq ASA – og er i dag seniorrådgiver i Vy.

på Facebook og Zoom. Landsrådet er Misjonsal-

Han kjenner Misjonsalliansen godt.

liansens høyeste organ, som blant annet velger medlemmer til organisasjonens styre. Misjonsalliansen har i år fått både ny styreleder og ny ordfører til landsrådet. Helga Haugland Byfuglien (70) fra Greverud i Nordre Follo er ny ordfører i landsrådet. Byfuglien var generalsekretær i Norges KFUK/KFUM da hun ble utnevnt til biskop i Borg. Hun var biskop Geir Isaksen (67) fra Tårnåsen i Nordre Follo

i Borg fra 2005 til 2011, og hun var preses i Bispe-

er ny styreleder. Geir er landbruksøkonom fra

møtet i Den norske kirke fra 2010 til 2020. Helga

NMBU (tidligere Norges Landbrukshøgskole) og

har tidligere besøkt flere av Misjonsalliansens

er også Dr. scient i landbruksøkonomi. Han har

prosjekter og kjenner organisasjonen godt.

misjonsalliansen 01 2021

5


misjonsalliansen småstoff

GOD DIGITAL KOMPETANSE

Som i fjor måtte også årets landsrådsmøte arran-

av landsrådsmøtet kunne følges på Facebook,

geres digitalt, og for andre året på rad fikk vi

mens selve forhandlingene foregikk på Zoom.

benytte oss av lokaliteter og god TV-kompetanse

Et sammensatt og variert program under ledel-

hos Oslo Misjonsmenighet Betlehem. Innholdet

se av generalsekretær Andreas Andersen ble

bestod av både videohilsninger fra samarbeids-

presentert foran kamera, mens Andreas Løland

landene, forhåndsinnspilte foredrag og intervju-

hadde kyndig kontroll på avviklingen bak regi-

er og direktesendte forhandlinger. Første delen

pulten.  ODDMUND KØHN

6

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen kontraster

NORGE: I NORGE ER DET EN SELVFØLGELIGHET AT JENTER OG GUTTER HAR SAMME RET T TIL UTDANNING. DET ER IKKE NØDVENDIGVIS SLIK ANDRE STEDER I VERDEN, MEN SKOLE OG UTDANNING ER EN VIKTIG DEL AV ALL UTVIKLING.

FOTO: FREEPIK

KLASSEROM FJERNT OG NÆRT

FOTO: ARILD VIK

NEPAL: UTDANNING ER AVGJØRENDE FOR Å BEKJEMPE FAT TIGDOM OG FOR Å OPPNÅ BÆREKRAFTIG UTVIKLING. GOD UTDANNING ER NØDVENDIG FOR Å OPPNÅ NÆRINGSUTVIKLING, SYSSELSET TING OG ØKONOMISK VEKST.

misjonsalliansen 01 2021

7


FOTO: FRIDE M. LISTRØM NÆSHEIM

FILIPPINENE: DET ER VIKTIG AT JENTER FÅR UTDANNING. DET ER OFTE SLIK AT EN JENTE SOM FÅR UTDANNING OGSÅ VIL SØRGE FOR AT HENNES FRAMTIDIGE BARN, FAMILIEN OG LANDSBYEN BLIR UTDANNET.

ECUADOR: GJENNOM MISJONSALLIANSENS FADDERORDNING OG PÅ GRUNN AV GIVERE I NORGE HAR MANGE TUSEN BARN FÅT T MULIGHETEN TIL SKOLE OG UTDANNING.

8

misjonsalliansen 01 2021


VIETNAM: UTDANNING ER EN MENNESKERET T FOR ALLE BARN UANSET T HVOR I VERDEN DE BOR. MISJONSALLIANSEN VIL VÆRE MED OG SKAPE EN GOD SKOLEHVERDAG FOR BARN I PROSJEKTENE VÅRE MED EN TRYGG SKOLEVEI OG MED GOD KVALITET PÅ UNDERVISNINGEN.

FOTO: ODDMUND KØHN

BRASIL: GJENNOM LEK OG LÆRING I TRYGGE OMGIVELSER VIL MISJONSALLIANSEN SKAPE GODE OPPVEKSTSVILKÅR FOR BARN FRA SÅRBARE LOKALSAMFUNN. DISSE BARNA BOR I FAVELAER I BRASIL, MEN FÅR SKOLETILBUD GJENNOM FADDERORDNINGEN.

misjonsalliansen 01 2021

9


misjonsalliansenengasjement i norge

FOLKEHØYSKOLEELEVER STØTTER MISJONSALLIANSEN Engasjerte elever ved Stavern folkehøyskole samlet inn 280 450 kroner og satte ny innsamlingsrekord. De er med og støtter inkluderende utdanning i Ecuador og Vietnam. Stavern folkehøyskole måtte forrige skoleår avlyse den tradisjonelle aksjonsuka på grunn av koronapandemien, men i april i år fikk elevene heldigvis gjennomført den. I tillegg ble det ny innsamlingsrekord. – Vi på Stavern folkehøyskole er stolte av å få være med og bidra i Misjonsalliansens viktige arbeid, og vi ser fram til samarbeidet også neste år, sier Kristin Opsahl Alvarez, lærer og ansvarlig for aksjonsuka.

Aksjonsuka som finner sted mot slutten av skoleåret er noen intensive og morsomme dager. Sponsorløp, intern markedsdag med utlodning og diverse kreative salgsboder fyller ukedagene. Aller synligst er likevel kontakten med lokalsamfunnet. – Det er tradisjon for at elevene jobber ute i nærmiljøet med forefallende arbeid av ulikt slag. I år ble det bare utejobbing; hovedsakelig hagearbeid, maling og vaskejobber og noe dekkskift. Skolen forteller om tilbudet blant annet gjennom avisannonser og f lyers i postkassa. – Vi var spente og trodde pandemien ville gjøre at folk kviet seg for å ta kontakt med oss, men der tok vi feil. Vi ble nedringt i en ukes tid og kunne ikke tatt imot flere jobber.

10

Elevene hadde med seg munnbind og egne hansker, og smittevernet ble godt ivaretatt. Det ble også de fornøyde kundene. – Vi har fått flere hyggelige tilbakemeldinger enn noen gang tidligere. Nærmiljøet setter pris på en slik aksjonsuke og vil gjerne være med og støtte gode tiltak og en god sak. Den mest innbringende jobben i år var å male en hytte. Men det spesielle med akkurat den jobben er at hytta skal rives i september. Hensikten var kun å gi oss en jobb og 5000 kroner til prosjektet, sier en fornøyd lærer og prosjektleder. TEKST: ODDMUND KØHN, FOTO: PRIVAT

EMILIO – EN ENGASJERT SYVÅRING Familien Walgermo Skretting i Molde har samlet inn penger til vanningsanlegg i Bolivia. Sønnen Emilio var

misjonsalliansen 01 2021


initiativtaker og prosjektleder og samlet inn det meste av pengene. Han skriver dette til markedsavdelingen i Misjonsalliansen. Hei. Jeg heter Emilio Skretting, er syv og et halvt år og bor i Molde. Jeg har

NYTT SAMARBEID: IDRETT KRYSSER GRENSER K r isten Id ret t skont a k t (KRIK) og Misjonsalliansen inngår nytt samarbeid for å hjelpe vanskeligstilte barn og familier. Gjennom samarbeidet blir KRIK en del av Misjonsalliansens arbeid, gjennom innsamling av gaver i Norge og praktiske bidrag som volontører ute i bistandsprosjekter.

misjonsalliansen 01 2021

samlet inn penger til vanningsanlegg i Bolivia. Jeg laget en plakat på kjøkkenet, og så skrev jeg opp alt vi kunne gjøre og hvor mye penger vi fikk. Jeg lagde omelett til søndagsfrokostene, og jeg laget smoothie, pantet flasker

I det nye samarbeidsprosjektet «Idrett krysser grenser» skal de to organisasjonene sammen hjelpe vanskeligstilte barn og familier i Kambodsja, Brasil, Bolivia og Ecuador slik at de kan få oppleve idrettsglede, trosglede og livsglede. Andreas Andersen, generalsekretær i Misjonsalliansen, gleder seg nå til å ta imot nye ungdommer og se dem få bruke sine evner i samarbeid med våre faste ansatte og partnerorganisasjoner.

11

og hjalp til med husarbeid. Daniel, lillebroren min på tre og et halvt år har også hjulpet til. Jeg gav også litt av ukepengene mine. Når vi ryddet og fant penger rundt omkring i huset, gav vi også disse til Bolivia. FOTO: PRIVAT

– Det gir en enorm glede å se at folk i prosjektene blir sett og møtt som medmennesker, høyt elsket av Gud slik de er. Det bidrar volontørene våre til. Jeg har også sett volontører selv bli forvandlet i møte med nød, urett og en helt annen verden enn den de lever i til vanlig. KRIK har mer enn 400 lokallag og 16 000 medlemmer over hele Norge. De drømmer om å skape fellesskap som ser utover seg og sitt. At venner og kjente inviteres med på leir. At det alltid er en ledig plass på laget. Generalsekretær i KRIK, Vegard Husby, gleder seg over å komme i gang med det nye prosjektet. – Vi er veldig glade for at vi kan kanalisere et brennende engasjement for unge menneskers tro og glede sammen med Misjonsalliansen. Gjennom Idrett krysser grenser vil vi gjøre vårt for at flere barn og unge kan finne venner og glede og tro på Jesus i en urettferdig verden.  TEKST: ANDREAS LØL AND, FOTO: EIRIK FLESJÅ OLSEN


misjonsalliansenlek og lær

Hvordan sy eget munnbind Munnbind har blitt en del av hverdagen for mange av oss. Hvorfor ikke gjøre det til en hyggelig aktivitet? Finn frem sysaker og kreativitet og sett i gang.

FLISSELIN

VALGT STOFF

Bruk formen på motstående side og klipp ut to like deler i valgt stoff etter mønster.

Klipp ut to like deler i strykestoff (flisselin) etter samme mønster.

12

Stryk flisselin og hovedstoff sammen.

misjonsalliansen 01 2021


↗ ↓

Sy innsnitt på de to delene.

↑ ↙

➃ ↘

Legg de to delene sammen rette mot rette og sy langs langsiden oppe og nede. La sidene være åpne.

➆ itt

inn sn

Vreng retten ut og brett endene inn i masken

✁ Tekstil er

Gjør noe sammen, lek og vær oppfinnsom sammen med barna – la det kjedelige munnbindet bli en del av et antrekk eller kostyme.

ikke et mate-

riale som brukes til profesjonelle munnbind, men velger du punktet bestå av flere lag tettvevet stoff, som kan vaskes ved 60 grader. Ut over det bør munnbindet være utstyrt med strikker og kunne ligge tett mot huden. Munnbind kan ikke erstatte Folkehelseinstituttets eksisterende anbefalinger for beskytet supplement. Vi oppfordrer deg til å følge med på Folkehelseinstituttets hjem-

meside, som løpende oppdaterer med anbefalinger i forhold til søm og bruk

t

snit

inn

misjonsalliansen 01 2021

av munnbind.

Post et bilde av det du lager på instagram. Tagg det: #misjonsalliansen E-post: Magasin@misjonsalliansen.no

13

strikk

telse mot smittespredning, men kan brukes som

Denne sømmen kan godt forsterkes ved å sy frem og tilbake noen ganger for å være sikker på at strikkene ikke løsner.

strikk

å bruke munnbind, bør det i utgangs-

Til brett

Klipp to smale strikker 17–20 cm. Legg disse inn i endene på masken og sy igjen sidene fra retten.


Bihn er ikke i fengsel

– han er et barn med funksjonsnedsettelse i Vietnam Av hensyn til Bihn og hans familie har vi valgt å bruke et dekknavn og et illustrasjonsbilde.

Hjelp flere som Binh og Mai Huong. Gi en sommergave til Misjonsalliansens inkluderingsarbeid i Vietnam på Vipps 10590 eller benytte gavekonto 3000.16.00040


Mai Huong fra Vietnam har også en funksjonsnedsettelse. Hun har i dag ingen problemer med å stille opp med ekte navn og bilde. Misjonsalliansens prosjekter har bidratt til at hun opplever seg inkludert. Hun har fått et fellesskap og opplever mestring, selvtillit og verdighet.


misjonsalliansen volontør

VOLONTØR 2022? Har du ikke planen klar for det neste året? Drømmer du om et halvt år i Kambodsja eller Ecuador? Vil du bli kjent med nye mennesker og arbeidet til Misjonsalliansen? Da er volontørordningen noe for deg eller noen du kjenner. Nå kan du søke om å bli volontør i Misjonsalliansen, med utreise i 2022. Som volontør jobber du frivillig i våre prosjekter. Du får lære om en ny kultur, og du får en hverdag i et annet land. Du får også muligheten til å lære et nytt språk.

16

misjonsalliansen 01 2021


Det beste med å være volontør var å få oppleve en helt annen kultur og samtidig gjøre noe givende. Å leve så tett på en ny kultur gav meg utrolig mye, og det er noe jeg aldri kommer til å glemme. HÅVARD

Hverdagen som volontør er variert, og du blir en del av et fantastisk fellesskap med andre unge som ønsker å gjøre en forskjell. Det er utrolig gøy å få være med og bidra med noe så viktig og få være sammen med barna og bli kjent med dem. ANNE LISE

Les mer om volontørordningen og fyll ut søknadsskjema på våre hjemmesider misjonsalliansen. no/bli-volontør Søknadsfristen er 1. oktober.

misjonsalliansen 01 2021

17


misjonsalliansen asia

FILIPPINENE MØYFRID BRENNE FEHN, utsending

Kina: 95,1 % over 15 år kan lese og skrive 9 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 2,3 Under 1 % lever i ekstrem fattigdom 8,5 % er underernært Misjonsalliansen har vært i landet i perioden 19011949, og fra 1992

ARILD FEHN, utsending VIETNAM MARITA STRØMSEM​, utsending (fra juni 2021) JAN SCHRØDER​, utsending (fra juni 2021) KAMBODSJA ANDERS MYRENE, utsending K AREN LEE LING LIM, utsending JOHANNA KOROL, utsending (fra juni 2021) DANIEL KOROL, utsending (fra juni 2021) FRIDE M. NÆSHEIM​​, utsending (fra juni 2021) MAGNUS BRANDSÆTER​, utsending (fra juni 2021) KINA

Nepal: 59,6 % over 15 år kan lese og skrive 32 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 5,3 15 % lever i ekstrem fattigdom 8,7 % er underernært Misjonsalliansen har støttet prosjekter i landet siden 2020

• •

• •

Filippinene Kambodsja Kina Nepal Vietnam

UTSENDINGER TIL MISJONSALLIANSENS LANDKONTORER: Stillingen som utsending innebærer å følge opp partnere og prosjekter innenfor lokalsamfunnsutvikling, arbeid og inntekt. I tillegg har landkontoret ansvaret for kommunikasjons- og innsamlingsarbeid samt tilrettelegging for besøk og volontørtjeneste. Ta kontakt dersom du kan tenke deg en slik tjeneste! Se mer her: MISJONSALLIANSEN.NO

/VIL-DU-JOBBEMED-OSS

YINGHONG CAI, direktør

Vietnam: 93,5 % over 15 år kan lese og skrive 21 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 3,1 2 % lever i ekstrem fattigdom 9,3 % er underernært Misjonsalliansen har vært i landet siden 1997, i tillegg til et par år etter 1972

Kambodsja: 80,5 % over 15 år kan lese og skrive 28 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 3,5 13,5 % lever i ekstrem fattigdom 16,4 % er underernært Misjonsalliansen har vært i landet siden 2009

18

• •

Filippinene: 96,4 % over 15 år kan lese og skrive 28 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 6,6 6 % lever i ekstrem fattigdom 13,3 % er underernært Misjonsalliansen har vært i landet siden 1976

• • •

misjonsalliansen 01 2021


UNG FORKJEMPER FOR RETTFERDIGHET

Hazel Balingit, 13 år gammel, har engasjert seg

MER ENN EN SKOLEHAGE

i bevegelsen Children's Association of Balan-

Thi Yen Nhi, en 10 år gammel jente, er elev

giga, en samfunnsbasert barneorganisasjon

i femte klasse ved Tan Hoa A barneskole

på Filippinene som står opp for barns rettig-

i Tra Vinh-provinsen i Vietnam. Nhi er glad

heter og beskyttelse. Hazels foreldre er skilt,

i alt som vokser, og det er andre året hun

og moren hennes jobber som hushjelp i utlan-

er sentral i arbeidet med skolehagen. Sko-

det for å forsørge familien på fire barn. Etter

lehagen får støtte av Misjonsalliansens

at foreldrene gikk fra hverandre, bor Hazel nå

prosjekt i landsbyen.

sammen med sine eldre søsken Josel, Mariel og

Hver dag driver hun med luking i bed

Darryl og med bestefaren som er deres verge.

og trimming av busker, plukker visne bla-

På fritiden er Hazel aktiv i kirken Jesus Christ the

der og vanner grønnsakshagen. Hun gle-

Strong Foundation Community Church, og hun er

der seg over å se at ting gror og vokser.

med på gudstjenester og i barnegrupper. Hazel

Elevene læres opp til ikke å bruke plante-

drømmer om å bli lærer, og i Children's Associa-

vernmidler, da det kan skade miljøet og

tion of Balangiga får hun trening i stå fram og

folks helse. Hjemme utenfor huset der hun

snakke til mange. Det tror hun vil hjelpe henne

bor har Nhi også en liten kjøkkenhage.

til å overvinne sjenanse og senere gjøre henne

Her dyrker hun spinat, mynte og vann-

til en god lærer.

melon. Siden Nhi har fått opplæring på skolen, er det hun som har ansvaret for kjøkkenhagen også hjemme. – Jeg synes jobbing i skolehagen er veldig moro. Jeg skulle ønske at flere skoler ville gjøre som min skole, sier Nhi.

misjonsalliansen 01 2021

19


misjonsalliansen asia

MINDRE VOLD I FAMILIENE – Første gang jeg deltok på kurs og fikk

SINGEL DALITKVINNE LYKKES SOM BONDE

I Nepal er mulighetene dine i livet ofte bestemt

opplæring i bekjempelse av vold i nære

allerede før du blir født. Er du heldig, fødes du

relasjoner var i 2019, forteller Chhim Sop-

inn i en høykastefamilie. Er du maksimalt uhel-

hal. Den 68 år gamle kvinnen vil bidra til

dig, fødes du som kasteløs og uren kvinne, en

et bedre lokalsamfunn uten konflikter og

dalitkvinne, og lenger ned på rangstigen er det

voldsbruk. – Jeg er gammel nok til å vite

ikke mulig å komme. Kumari Devi er en slik dalit-

hva vold i hjemmet er for noe og hvilke

kvinne. Hun bor i Badikedar, langt vest i Nepal, og

negative konsekvenser narkotikamis-

er blant disse utstøtte og tilsidesatte i samfun-

bruk kan ha, sier hun. Sophal er en res-

net. – Jeg er en 49 år gammel kvinne og samti-

surssterk kvinne og ble av CODO, en av

dig singel mor til to barn. De har begge ulik grad

Misjonsalliansens partnere i Kambodsja,

av funksjonsnedsettelse, og livet mitt har vært

oppmuntret til å hjelpe til i kampen mot

veldig vanskelig.

vold i nære relasjoner og mot det økende

Kumari har fått hjelp gjennom Himali Mother’s

misbruket av narkotiske midler. – Jeg har

Group, et lokalsamfunnsprosjekt som får støt-

fått opplæring, og jeg er glad for å bidra

te fra Misjonsalliansen. – Tilfeldige småjobber

til en endring i den fattige landsbyen

for andre i landsbyen var eneste mulighet for

vår. Jeg henvender meg til alle alders-

noe inntekt. Men nå har jeg fått støtte og opp-

grupper, og vi ser allerede nå en positiv

læring i hagebruk, jeg fikk tilgang til såkorn og

forandring i lokalsamfunnet vårt. Det er

fikk i tillegg tre geiter. Dette har forandret livet

færre voldsscener i familiene, og barn

mitt, forteller hun. Hun og barna kan spise mer

og ungdom har fått det mye bedre, sier

næringsrik mat, og hun tjener penger ved å

Chhim Sophal.

selge grønnsaker på markedet.

20

misjonsalliansen 01 2021


SAMMEN ER VI STERKERE – Idrett er et godt verktøy for å nå ut til ungdommer i Kambodsja. Mange unge liker å drive med ulike idrettsgrener, og det er aktiviteter som fører mennesker sammen og som de kan ha felles, sier Chakreya Choun. Hun jobber i organisasjonen EFC (Evangelical Fellowship of Cambodia), en av Misjonsalliansens partnere i landet. AV: SROS PHEAROM OG ODDMUND KØHN

E

FC er en paraplyorganisasjon av kristne organisasjoner og kirker som ønsker å gi et godt kristent tilbud til ungdommer i Kambodsja. Chakreya vil være med og bygge opp den unge generasjonen i landet og hjelpe dem til å bli gode samfunnsborgere som bidrar til utvikling i landet. – Vi vil trene dem i ulike idrettsgrener, gi dem gode verdier i livet, og vi vil fortelle dem om Jesus. I tillegg legger vi til rette for turneringer der ungdommer fra ulike kirker møtes for å konkurrere og utvikle fellesskap, sier hun. Relasjonsbygging og idrett passer godt sammen. Ungdommer blir kjent med hveran-

misjonsalliansen 01 2021

21

dre gjennom trening og tevling, og de er åpne for å lære og tilegne seg nye ting. – Prosjektet jeg jobber i har bidratt med utstyr, opplæring, økonomisk støtte og ikke minst med mye oppmuntring. Sammen blir vi sterkere, og gjennom dette arbeidet ser vi at gutter og jenter kommer til tro på Gud, de får ny tro på seg selv og egne muligheter, og de står bedre rustet i møte med framtiden. EFC vil fremme samarbeid og forståelse blant evangeliske kristne, bidra til åndelig vekst og støtte kirkenes sosiale engasjement. – Vi driver med mer enn idrett. Vi vil være med og endre enkeltliv, fellesskap, lokalsamfunn, ja, hele landet vårt, sier Chakreya Choun.

OVER: ARBEIDET SOM CHAKREYA CHOUN ER MED OG DRIVER, ER DEL AV SAMARBEIDET MELLOM KRIK OG MISJONSALLIANSEN OG STØT TES AV KRIK.


COVIDPANDEMIEN FÅR NYTT FOTFESTE I NEPAL I Nepal skyter smitte- og dødstallene fra koronapandemien i været. De daglige dødstallene er stigende, og krematorier i Katmandu har ikke kapasitet til å ta imot flere døde. Det økende antall likbrenninger, som er den tradisjonelle måten å ta avskjed med sine kjære på, tyder på at konsekvensene av pandemien er enda større enn det de offisielle tallene sier. TEKST: UMN/ODDMUND KØHN  FOTO: UMN

22

misjonsalliansen 01 2021


LANDET ER STENGT NED ,

og sykehusene er overfylt. Joel Hafvenstein er bekymret. Han er leder av UMN (United Mission to Nepal), partnerorganisasjonen som Misjonsalliansen jobber sammen med. – Vi trenger hjelp for å svare på den store krisen vi nå er oppe i. De to sykehusene våre i Tansen og Okhaldhunga er selvfølgelig sterkt berørt av dette, og vårt primære behov akkurat nå er oksygen, sier han. I tillegg til livreddende utstyr er det viktig at kristne rundt om i verden ber for Nepal og spesielt for dem som står lengst framme i frontlinjen. – Ta deg gjerne tid til å gå i forbønn for folket i Nepal. Be om en rask slutt på denne bølgen, om beskyttelse for helsearbeidere og om at regjeringen skal ta kloke valg i en vanskelig situasjon, sier Hafvenstein. Misjonsalliansens prosjekter i Nepal ligger i Doti, et av Nepals 75 formelle distrikter, og ligger avsides og langt vest i landet. Det 2025 kvadratkilometer store området har høydeforskjeller fra 600 til over 4000 meter over havet og har fire ulike klimasoner. Området er svært fattig og sårbart, forteller Hanne Holmberg Chávez, utenlandssjef i Misjonsalliansen. – Jeg besøkte prosjektområdet da vi startet opp arbeidet i landet og ble slått av hvor avsidesliggende dette området er. Beliggenheten og den dårlige infrastrukturen forsterker sårbarheten, og de mange sosiale behovene blir så tydelige. Derfor er det så viktig at vi er til stede her, sier hun. Misjonsalliansen vil bidra til flere inntektsskapende muligheter for befolkningen i Doti. Distriktet passer for dyrehold og for

misjonsalliansen 01 2021

23

dyrking av sitrusfrukter, urter og krydder, men menneskene som lever her trenger hjelp for å skape utvikling. De har lite tilgang til grunnleggende tjenester og lever uten trygge sosiale sikkerhetsnett. Den store migrasjonen av yngre generasjoner etterlater seg mange sårbare eldre mennesker, i hovedsak kvinner, men migrasjon og arbeidsinnvandring er samtidig eneste inntektsmulighet for tusenvis av mennesker. I disse tider blir imidlertid denne gruppen spesielt rammet. – En av de mest negative konsekvensene av covid-19 og nedstengningen i Nepal har vært de sesongbetonte arbeidsinnvandrerne som hjelpeløst returnerer til Nepal med en usikker fremtid. Disse familiene opplever en kraftig nedgang i inntekten, sier Hanne Holmberg Chávez. UMN har tatt initiativ for å bedre på situasjonen. Løsningen ligger i å hjelpe disse hjemvendte arbeiderne til å starte opp inntektsbringende tiltak. – Vi vil hjelpe til med å utvikle nye ferdigheter hos hjemvendte gründere, og siden senhøsten i fjor har rundt 40 migranter som er kommet tilbake til en landsby, opprettet små bedrifter. De er trygge, jobber hardt og er glade for å tjene penger i landet sitt, forteller Joel Hafvenstein, som er takknemlig for at så mange mennesker i Norge vil stå sammen med folket i Nepal. Sammen med salmisten bekjenner vi: – Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt, for du er med meg …, avslutter UMN-lederen.


AVBRUTTE DRØMMER At et slumområde i Manila har fått navnet Happyland er ikke helt forenlig med virkeligheten. Nabolaget er svært belastet, og befolkningen er fattig. Utfordringene er mange.

AV: LARREN JO BASILIO

Larren Jo Basilio jobber i partnerorganisasjonen KKFI (KapatiranKaunlaran Foundation Inc), en av Misjonsalliansens partnere på Filippinene. Den diakonale organisasjonen er tilknyttet Metodistkirken og henvender seg mot de aller mest sårbare og fattige. Larren har skrevet denne refleksjonen etter møtet med Papo, en fjorten år gammel gutt fra Happyland i distriktet Tondo.

N

ei, Happyland er ikke et lykkelig sted. Langt derifra. Tondo er et beryktet område i Metro-Manila der opptøyer mellom gjenger er hverdagshendelser. Her er ikke rugby betegnelsen på en favorittidrett, men det foretrukne merket på et kjemisk løsemiddel som barn og ungdom sniffer for å roe ned sulten i magen. Gourmetmåltidet de av og til nyter er matrester de finner i søpla fra hurtigmat-restauranter som McDonald’s og Jollibee. De kaller det pagpag.

24

misjonsalliansen 01 2021


Apropos søppel – Happyland er bokstavelig talt bygget på søppel. I mange år ble avfallet fra hele Metro-Manila dumpet her, og nå er det bygget hus, eller rettere sagt rønner her. De som bor i Happyland leter fremdeles etter ting de rike har kastet og som kan gjenvinnes. De selger det for et hvilket som helst beløp. I Happyland har barn og unge få drømmer og lite å glede seg over. Narkotika gir mange ungdommer en pause fra de triste omgivelsene, og kanskje er det ikke så merkelig at de også finner spenning i å delta i blodige gjengopprør?

misjonsalliansen 01 2021

25

«Sir, binata na si Papo; nakikipag-riot na»: Sir, Papo har blitt en mann. Han har sluttet seg til en av gategjengene. En 12 år gammel gutt fortalte meg dette for en tid tilbake. Papo og han var kamerater. Men først må jeg få presentere Papo. Happyland er Papos hjemsted. Han er yngst av seks søsken. To av dem er døde, og de andre tre har flyttet hjemmefra. Papo er den eneste som foreldrene har omsorg for. I 2018 deltok Papo og flere titalls andre ungdommer fra Happyland på sommerskolen til KKFI. Han


hadde droppet ut av skolen flere år tidligere, og nå var Papo glad for dette tilbudet. Jeg la fort merke til Papo. Han var yngst og minst i størrelse og var et naturlig mobbeobjekt. Men det han manglet i størrelse tok han igjen ved sin intelligens. Han var den smarteste og kjappeste eleven i klassen, og vi lærerne var imponerte over prestasjonen hans. Etter sommeren henviste KKFI han til vanlig offentlig skolegang, og han fikk starte opp i 6. klasse. Papo hadde fremgang på skolen, og siden han ikke hadde gått på skole på flere år, fikk han faglig veiledning av lærere fra KKFI. Året etter ble han til og med hjelpelærer på sommerskolen. Han var aktiv i KKFI-miljøet, og han var godt likt av alle. Men Papo kjempet sine indre kamper. Ingen visste hva det var, men det var tydelig for alle at Papo hadde forandret seg. I begynnelsen av 7. klasse så vi mindre og mindre til Papo i KKFI-miljøet. I førstningen tenkte jeg at det var naturlig siden gutten måtte fokusere på skolearbeidet, men etter hvert som tiden gikk, begynte jeg å føle meg ukomfortabel med Papos fravær. Jeg prøvde å nå ham gjennom Facebook og på andre måter, men uten å lykkes. En dag får jeg høre at Papo enda en gang hadde droppet ut av skolen. Men det var enda verre å høre at han hadde deltatt i voldelige gjengopprør og at han ble stadig mer utagerende. Den 12-årige kameraten mente Papo var blitt en mann. Skoleledelsen ga beskjed

om at han og noen av de andre guttene ikke fikk komme tilbake på skolen. Vi fikk senere høre at han var redd for å kontakte oss. Han visste at vi betalte skolegangen hans, og han fryktet straff. Papo ignorerte mobiltelefonmeldingene våre, og når vi nærmest daglig kontaktet foreldrene hans, kunne heller ikke de fortelle hvor han befant seg. Vi bestemte oss for å gi ham litt tid og plass til selv å bestemme neste skritt. Det eneste vi kunne gjøre var å be Gud veilede ham til riktige valg. Foreldrene fikk etter hvert kontakt med gutten sin og overtalte ham til å bryte for-

26

misjonsalliansen 01 2021


holdet med gjengmiljøet. Etter hvert ble han også klar til å gjenopprette kontakten med KKFI, men Papo lurte på om han fremdeles var velkommen hos oss. Vi tok imot han med åpne armer. Papo var i ferd med å forberede seg til neste skoleår da covid-19 kom og alle skoler ble stengt ned. I en uoversiktlig situasjon og med en usikker framtid valgte han nå å hjelpe familien sin. Fattige familier hadde fått det enda verre under pandemien, og nå lager Papo gatemat (Chicharon, eller stekt svinekjøtt) som han selger i nabolaget sitt. Dette gjør han tre dager i uken og tjener 150 pesos hver gang.

misjonsalliansen 01 2021

27

Men den skjøre familien skulle få enda mer motgang. I april 2020 brant huset deres ned. Sult og hjemløshet hjemsøkte dem samtidig. Familien har fått hjelp av KKFI og andre organisasjoner, og de har fått starte på nytt – men framtiden er fortsatt usikker. Papo vet ikke om den offentlige skolen han søker på vil ønske ham velkommen tilbake. Enn så lenge blir han fulgt opp av lærere fra KKFI slik at han er best mulig forberedt til å håndtere opptakskravene. Papo er på sin side bestemt på å gjennomføre skolegangen, og drømmen hans er å bli sjømann. Han er optimistisk fordi han vet at han ikke er alene.


misjonsalliansen portrett

FAMILIEN: ET TER MER ENN FEM ÅR I VIETNAM SKAL GURO OG JON RAGNE OG BARNA HJEM TIL NYE OPPGAVER I NORGE. I BAGASJEN HJEM TIL NORGE HAR DE MED VARME MINNER OG STERKE HISTORIER.

28

misjonsalliansen 01 2021


MØTER SOM HAR SATT SPOR

Det er spesielt ett besøk som har satt spor hos Jon Ragne Bolstad, utsending i Vietnam. – Jeg hørte plutselig at det var noen bak en dør. Døra hadde gitter, og jenta som var bak døra hadde vært innestengt der i flere år.

J

TEKST: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM FOTO: MISJONSALLIANSEN I VIETNAM

on Ragne var på et prosjektbesøk hvor de skulle besøke bønder og se hvordan man kunne bruke gjødsel til å lage biogass. Etter å ha vært på besøk hos en bonde i en og en halv time hører han romstering fra et rom. Da han spurte hva dette var, fikk han vite at det var datteren i huset som befant seg på rommet. Hun var psykisk syk og hadde vært innestengt på rommet i mange år. – Dette er en historie jeg alltid kommer til å huske. Datteren var ikke stengt inne på rommet fordi foreldrene var slemme, men fordi de ikke hadde noe annet alternativ, forteller Jon Ragne. Datteren ble holdt inne på rommet fordi hun hadde en utagerende oppførsel og fordi moren var redd for hva som kunne skje hvis hun fikk gå ute. Det var en blanding av skam over oppførselen hennes og omsorg for datteren. Datteren hadde slitt mentalt i flere år, og etter en voldtekt i ungdommen ble hun veldig syk. – Jeg tenkte etter dette besøket på alle de skjebnene rundt omkring som vi aldri møter eller hører om, spesielt barn og unge med fysiske og psykiske handikap. Det var helt tilfeldig at jeg hørte kvinnen og begynte å spørre.

misjonsalliansen 01 2021

29

Etter nesten seks år i Vietnam er det flere historier Jon Ragne Bolstad og Guro Nesbakken kommer til å huske for resten av livet. En landsby i storbyen

Det hele startet med at paret så en annonse hvor Misjonsalliansen søkte etter utsendinger til Vietnam. – Jeg hadde likt veldig godt å jobbe med Vietnam i en tidligere jobb og derfor la jeg nok litt ekstra merke til annonsen, forteller Guro. Og det var flere ting som gjorde at paret søkte på jobben som utsendinger for Misjonsalliansen. – Vi har tidligere bodd i Etiopia i to år, og vi har begge utviklingsstudier og har vært på lengre feltbesøk. Det gjorde nok terskelen for å tenke at vi kunne flytte ut igjen lavere, forteller Jon Ragne. – Det var også veldig klaff med kompetansen Misjonsalliansen søkte etter og at de søkte etter to personer, legger Guro til. I 2016 pakket de koffertene og dro til Vietnam. Med seg hadde de to gutter på tre og ni år. Det er ingen tvil om at årene i Vietnam har satt spor hos familien, og på mange måter har hverdagen vært enkel. – Vi har sluppet unna seks år med parkdresser og cherrox, ler Guro. – Vi bor i en liten bydel som er litt som en landsby i en kjempestor by. Jeg får


: JON RAGNE HAR FULGT UTVIKLINGEN I MIKROFINANSINSTITUSJONEN MOM. HAN HAR MED EGNE ØYNE SET T AT FAT TIGE KVINNER ER BLIT T GIT T NYE MULIGHETER OG FÅT T BEDRE OG MER STABIL INNTEKT.

fortsatt en god magefølelse når jeg kjører på motorsykkel fra kontoret med ettermiddagssol og det er varmt og deilig, legger Guro til. Nærheten til prosjektene er noe de kommer til å savne, og Jon Ragne trekker spesielt frem den vietnamesiske kulturen og kollegaene som noe som har satt spor og gitt lærdom.

«

MANGE GANGER ER

DET DE SOM KAN DÅRLIGST

»

ENGELSK SOM KAN MEST OM DET VI LURER PÅ.

Xin chao (Hei på vietnamesisk)

Paret brukte mye tid på å lære språket, og det var vanskeligere enn de hadde trodd. – Jeg er glad i språk og syns det er veldig spennende, men det er nesten sånn at det er vanskelig å forklare hvor vanskelig det er å lære seg vietnamesisk. Vi har jobbet veldig med det, og nå kan vi snakke og ha en samtale. Jon Ragne legger til: – Noen dager har jeg gode dager og føler at det flyter veldig bra, også er det andre dager hvor det plutselig går trått igjen. En erfaring er at man må se forbi språkbarrieren. Mange ganger er det de som kan dårligst engelsk som kan mest om det vi lurer på. Men som utlending ender vi ofte opp med å snakke med de som kan best engelsk, og dermed går vi glipp av verdifull kunnskap. Erfaringen min med å lære vietnamesisk gir meg større forståelse for dette.

Begge to trekker flere ganger frem kollegaene på kontoret som noe de kommer til å savne og som de også har lært mye av. Jon Ragne har vært landdirektør, og møtet med de vietnamesiske kollegaene har utviklet ham som leder. – Jeg har hatt utrolig mange gode samtaler med både kollegaer og partnere. Jon Ragne har jobbet med å gi folk tydelig ansvar på kontoret. Prosjektledere har hvert sitt ansvarsområde, og målet er å få mer synergier ved å jobbe sammen med flere temaer som går på tvers. – Nå jobber vi mer som vi kanskje er vant til i Norge med mye samhandling på tvers av ansvarsområder, legger Guro til. Paret reflekterer også over hvordan individualismen står sterkere i Norge. – I Norge er vi egentlig ganske individualistiske. I Vietnam er det kollektive veldig viktig. Hvis folk er trygge på hverandre, så deler kollegaer ofte åpent om hvordan man har det, og man inviteres til å løse problemer i fellesskap. I Norge er man ofte mer privat på visse ting. Den kollektive tankegangen har kommet til uttrykk i responsen på covid-19 også. Det er stor forståelse i Vietnam for at individet må miste noe av sin frihet for at samfunnet skal sikre seg best mulig. Kjenner klimakrisen på kroppen

Guro har blant annet jobbet som prosjektleder for et klimakurs for kvinner og trekker frem arbeidet med klima og klimaendringer som tankevekkende. – Det jeg sitter igjen med som en viktig øyeåpner er at dette ikke er noe som

30

misjonsalliansen 01 2021


«

DETTE ER IKKE NOE SOM

: I LØPET AV ÅRENE I VIETNAM HAR GURO VÆRT PÅ UTALLIGE PROSJEKTBESØK I MEKONGDELTAET. HUN OG JON RAGNE HAR VÆRT MED PÅ Å BYGGE KUNNSKAP OG KOMPETANSE HOS BEFOLKNINGEN I SÅRBARE LOKALSAMFUNN.

»

SKJER I FRAMTIDEN. DETTE SKJER HER OG NÅ.

skjer i framtiden. Dette skjer her og nå. Bare på de seks årene vi har vært i Vietnam har det vært hyppigere tørke og kraftigere stormer, og det salte havvannet trekker årlig lenger innover i elvene og ødelegger livsviktig ferskvann. Hverdagen blir stadig mer uforutsigbar for folk. Det er en stor, stor krise som rammer millioner av mennesker i Mekongdeltaet. Da familien flyttet til Vietnam i 2016, ble landet rammet av den største flommen på 100 år, og i 2020 var flommen enda større. I Vietnam kjenner man klimaendringene på kroppen. Klimaendringene er en del av hverdagen og livet til de som utsettes for det. En av tingene Misjonsalliansen i Vietnam også har jobbet med er å gi bønder flere ben å stå på så de er bedre rustet for klimaendringer. Bønder må dyrke de mest klimahardføre vekstene, og løsninger må være tilpasset den lokale situasjonen. – Det har vært utrolig spennende å jobbe med klima, men også vanskelig fordi det finnes ingen enkle løsninger. Klima, stabil inntekt og inkludering av mennesker med funksjonshemning er temaer som går igjen i alle prosjekter Misjonsalliansen i Vietnam jobber med. – Funksjonshemmede blir jo også rammet av klimaendringer. Hvordan kan vi bruke vår kompetanse på de to områdene sammen? Vi kan for eksempel en del om det å skape jobber og mikrokreditt, men hvordan kan vi hjelpe funksjonshemmede å få jobber? Her har vi noen gode eksempler på hvordan man kan jobbe med flere temaer på tvers av prosjektene. Sammen om inkludering

Inkludering og inkluderende utdanning er en viktig del av arbeidet i Vietnam. I likhet

misjonsalliansen 01 2021

31

med datteren som var stengt inne på et rom, er det mye skam knyttet til mennesker med funksjonsnedsettelse. Derfor er arbeidet med inkludering svært viktig. Guro deler et sterkt øyeblikk som skjedde på et prosjektbesøk. – Jeg skulle besøke en klasse som var en del av et prosjekt med inkluderende utdanning. Der lager man noe vi kaller circle of friends, hvor elevene skal støtte barn med funksjonsnedsettelse og inkludere dem i klassen. I den klassen gikk det en gutt som skulle opp og skrive noe på tavlen. Han hadde utfordringer som gjorde at dette var en svært vanskelig oppgave for han. Jenta som hadde sittet ved siden av han gikk opp til han ved tavlen og sammen klarte de å skrive. Det var et så nydelig øyeblikk. Det var ekte og viste virkelig hva disse prosjektene handler om. Man kunne se at både gutten, jenta og læreren var veldig stolte over hva de sammen fikk til. Guro og Jon Ragne har mange historier og gode ting å si om Vietnam, et land som har endret seg de siste seks årene. – Vietnam er et land i rasende utvikling. Nå er det et


: VIETNAM VIL ALLTID HA EN STOR PLASS I HJERTET TIL JON RAGNE OG GURO. ÅRENE I DET VAKRE LANDET HAR VÆRT MENINGSFYLTE, OG FAMILIEN HAR VÆRT ENGASJERTE I OPPGAVER SOM HAR VÆRT VIKTIGE. DE FORLATER VIETNAM, MEN ENGASJEMENTET TAR DE MED SEG. NYE OPPGAVER VENTER.

lavere mellominntektsland, men det er store fattigdomsutfordringer. Det er 10-15 % fattige i landet, og med en befolkning på 95 millioner mennesker er det millioner av fattige. I gatebildet og bybildet ser man flere internasjonale merkevarer og shoppingsentre og mye blir mer vestlig, men det er store ulikheter, og derfor er det viktig at Misjonsalliansen er til stede. I løpet av oppholdet til Guro og Jon Ragne har Misjonsalliansen blitt en del av en styringsgruppe for alle internasjonale NGO-er som jobber i Vietnam, og Misjonsalliansen har fått en utmerkelse fra myndighetene for organisasjoner som gjør en forskjell i landet. Det var en viktig annerkjennelse og noe som skapte stor begeistring hos staben og som ga større muligheter til å få prosjekter igjennom. På motorsykkel i solnedgang

24. juni går flyet hjem til Norge, og familien skal bosette seg på Tårnåsen like utenfor Oslo. Guro er allerede i gang med ny jobb i Plan hvor hun får bruk for mye av kunnskapen fra årene i Vietnam.

«

»

VI ER HELDIGE, FORDI VI ER

IKKE FERDIGE MED VIETNAM.

Vietnam vil alltid ha en stor plass i hjertet til Jon Ragne og Guro. – Vi er heldige, fordi vi er ikke ferdige med Vietnam. Det er ikke sånn at vi reiser hjem fordi vi er lei eller ikke vil mer. Det er en god tid å slutte på. Vi reiser hjem fordi vi ønsker at barna skal ha mulighet til å gå på norsk skole. Årene i Vietnam har vært meningsfylte, og vi har fått jobbe med ting vi opplever som viktig. Misjonsalliansens styrke er at man er tett på. Arbeidet er lokalt, og det er alltid fokus på å finne ut av hvilke behov de vi skal hjelpe har, avslutter paret. Paret nevner flere ting de kommer til å savne: nabolaget, kollegaer, maten, frukten, at det alltid er tropisk temperatur på rundt 33 grader, nærheten til prosjektene og alle turene på motorsykkel. – Jeg vet ikke hvor lang tid det tar fra Tårnåsen og inn til Oslo sentrum på motorsykkel, så det må jeg sjekke ut, avslutter Jon Ragne.

32

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen mikrofinans

RISPAPIR GIR ØKT INNTEKT Fra en spe begynnelse, uten utstyr og med lange arbeidsdager alene, har Huynh Le Chi utviklet en bærekraftig bedrift med ti ansatte. AV: VU MINH HA/ODDMUND KØHN

bor i Cai Be-distriktet i Tien Giang. Her i Mekongdeltaet vokste hun opp, og i en alder av 16 år begynte hun å jobbe for en lokal produsent av rispannekaker, en slags lefse laget av en klebrig type ris. – Etter at jeg giftet meg startet jeg opp min egen virksomhet. Med mitt eget varemerke Le Chi begynte jeg å produsere min egen pannekake-spesialitet basert på kassava. Men vi hadde liten produksjonskapasitet, og vi tjente ikke nok til å dekke familiens utgifter. En kvinne i landsbyadministrasjonen introduserte Le Chi for mikrofinansbanken MOM. Banken ble i 2002 etablert av Women's Union i Tien Giang-provinsen i samarbeid med Misjonsalliansen. Målet er å bedre livsvilkårene til fattige mennesker i Mekongdeltaet. Le Chi fikk opplæring i låneprosedyrer, og i 2016 tok hun opp sitt første lån. Med 3000 kroner i lån kjøpte hun en rullemaskin for rispapir. Hun sparte tid, utviklet flere produkter og fikk bedre inntjening. – For å øke produksjonen ansatte jeg noen kvinner til å hjelpe meg, og året etter tok jeg opp nye lån, sier hun. HUYNH LE CHI

misjonsalliansen 01 2021

33

Størrelsen på Le Chis lån økte til 4000 kroner og etter hvert til 6000 kroner, men også inntektene økte. Nye maskiner for elting og utrulling ble kjøpt inn, og nye produkter ble lansert. – Vi produserer ulike typer riskaker og rispapir med ulike smaker som blant annet ananassmak og sesamsmak. Jeg har også kjøpt en maskin som trekker ut ekstraktet fra kokosmelk. MOM er en bank med bare kvinner som kunder, og Le Chi er en av 42 000 låne- og sparekunder som får liv og framtid endret på grunn av gode økonomiske betingelser. Men Le Chi er en familiebedrift der ekteparet sammen planlegger arbeidet. – Vi har en årlig omsetning på over 26 000 USD (ca. 220 000 kroner) og 11 000 USD (nærmere 100 000 kroner) i overskudd, og vi sysselsetter ti kvinner i bedriften. Men mannen min og jeg følger utviklingen nøye, og vi må være ansvarlige og forsiktige for å kunne være en bærekraftig bedrift og en god arbeidsplass for andre, forteller Huynh Le Chi.


BIDRAR TIL BEDRE LIVSMESTRING Misjonsalliansen har i flere år jobbet for en bedre rehabilitering av mennesker med funksjonsnedsettelse i Kina. Målet er å bedre funksjonshemmedes livssituasjon gjennom integrering i utdanning og hverdags- og arbeidsliv. En av dem som får nytte av Misjonsalliansens prosjekt i Kina er Huang. Hun er 24 år. Livet hennes tok en ny vending en februardag for ett år siden. TEKST: MISSION ALLIANCE, KINA/ODDMUND KØHN  FOTO: MISSION ALLIANCE, KINA

– TIDLIG OM MORGENEN fikk

jeg plutselig hodepine, og den høyre siden av kroppen min ville ikke lystre. Jeg skjønte at noe var galt og dro til sykehuset for en CT-undersøkelse. Legen ga meg diagnosen cerebral arteriovenøs malformasjon (AVM). AVM er et medfødt blodårenøste i hjernen, og i Norge oppdages det årlig ca. 50 tilfeller. I Kina er det forståelig nok mange flere tilfeller, og de oppdages ofte ikke i tide til å kunne behandles. Blodårenøstet kan gi symptomer i form av blødning, epileptisk anfall, hodepine eller nevrologiske symptomer. Det var dette Huang opplevde. – I begynnelsen kunne jeg nesten ikke bevege meg, og jeg var sengeliggende. Men jeg ble henvist videre til rehabilitering. Det skulle bli viktig for meg, sier hun. Huang kom til et av rehabiliteringssentrene som Misjonsalliansen samarbeider med. Her

møtte hun flere pasienter i tilsvarende situasjon. Endelig øynet hun håp om å kunne bli bedre. – Jeg trodde ikke lenger at jeg måtte være sengeliggende resten av livet. I tillegg til trening og oppøving i fysiske ferdigheter fikk jeg også psykologisk hjelp. Terapeutene oppmuntret meg og ga meg håp om at jeg etter hvert skal kunne klare meg selv. Rehabiliteringen skal gi ferdigheter og mestringsfølelse til nødvendige oppgaver i hverdagen og skal også hjelpe Huang til bedre å forstå sykdommen og bli bedre kjent med kroppen sin og på den måten kunne komme tilbake til et tilnærmet normalt liv. – Det går framover. Jeg kan fortsatt ikke bruke spisepinner, men ergoterapeuten oppmuntrer meg til å trene, og hun vil at jeg skal være mer opptatt av en god livskvalitet enn å hele tiden teste om jeg gjør framskritt. Det vil komme naturlig etter hvert, sier hun.

34

misjonsalliansen 01 2021


SAMORDNING AV TEORI OG PRAKSIS I REHABILITERING Liu Chunyan er 28 år og ergoterapeut, og hun er direkte knyttet opp mot Misjonsalliansens arbeid for samfunnsbasert rehabilitering (Yunnan Grassroots (Communitybased) Rehabilitation Capacity Building Project). TEKST: MISSION ALLIANCE, KINA/ODDMUND KØHN  FOTO: MISSION ALLIANCE, KINA

jeg på et lokalt sykehus her i Yunnan med rehabilitering av mennesker etter sykdom eller ulykker. Etter utdannelsen er det på sykehusene man normalt finner de mest relevante jobbene, men innholdet i arbeidet handlet bare om de medisinske sidene og ikke de samfunnsmessige konsekvensene av en sykdom eller diagnose, forteller hun. Rehabilitering er et relativt nytt fagfelt i Kina, ikke minst gjelder det den samfunnsbaserte rehabiliteringen. Mestring og integrering i skole, hjem og lokalsamfunn har vært lite påaktet. – Mye av det som sitter igjen etter utdannelsen er forståelsen av rammeverket, og i helsesystemet og på sykehus fylles dette hovedsakelig med nevrologisk og ortopedisk rehabilitering. Det samfunnsmessige perspektivet på rehabiliteringen er fraværende, og – ETTER UTDANNELSEN JOBBET

misjonsalliansen 01 2021

35

det har vi nå lært fra prosjektet som støttes av Misjonsalliansen. Det har de siste par årene skjedd en holdningsendring ved sykehuset hvor Liu Chunyan arbeider. Gjennom opplæring fra prosjektet til Misjonsalliansen har sykehuspersonalet fått ny bevissthet omkring samfunnsbasert rehabilitering. – Vi har gjennom prosjektet fått nytt utstyr som gir pasientene bedre opplæring, og vi har fått hjelp til å kombinere teori og praksis i opptreningen. Ikke minst har ulike behandlingsmetoder som differensierer mellom ulike pasientgrupper gitt gode resultater. Alt dette gjør at vi er blitt mye bedre på å forberede pasientene til å møte hverdagen der de bor, avslutter hun.


misjonsalliansen sør-amerika

UTSENDINGER TIL MISJONSALLIANSENS LANDKONTORER: Stillingen som utsending innebærer å følge opp partnere og prosjekter innenfor lokalsamfunnsutvikling, arbeid og inntekt. I tillegg har landkontoret ansvaret for kommunikasjons- og innsamlingsarbeid samt tilrettelegging for besøk og volontørtjeneste.

ODDLEIF HATLEM, utsending ECUADOR

Ecuador: 94,4 % over 15 LENE WENNERBERG, utsending år kan lese og skrive 14 barn under fem år dør L ARS IVER WENNERBERG, utsending per 1000 fødte DemoJAVIER GUTIERREZ, direktør kratiindeks (10 er best): 6,3 3 % lever i ekstrem BRASIL fattigdom 7,9 % er unBEBETO ARAÚJO, direktør derernært Misjonsalliansen har vært i landet siden 1994

• •

Brasil: 92 % over 15 år kan lese og skrive 14 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 6,9 4 % lever i ekstrem fattigdom Misjonsalliansen har vært i landet siden 2005

• •

Bolivia: 92,5 % over 15 år kan lese og skrive 27 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 4,8 5 % lever i ekstrem fattigdom 17,1 % er underernært Misjonsalliansen har vært i landet siden 1978

Bolivia Brasil Ecuador

Ta kontakt dersom du kan tenke deg en slik tjeneste!

BOLIVIA

Se mer her: MISJONSALLIANSEN.NO

/VIL-DU-JOBBEMED-OSS

36

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen sør-amerika

EN PROFETISK DIAKONI

Myndighetene i Brasil har forsømt seg og har oversett det alvorlige i covid-19-pandemien.

BLE REDDET – ER MED OG REDDER ANDRE

Med en bedre ledelse kunne landet ha unngått

Cintia vokste opp i en favela utenfor byen

mye lidelse og død, mener Misjonsalliansens

Cambé i Brasil. Som 14-åring ble hun med

leder i landet. – Vi har en president som har

i prosjektet Associação Refúgio, som

oppmuntret til store forsamlinger, ikke respek-

støttes av Misjonsalliansen. Hun deltok

tert ansiktsmasker og smitteregler og som ikke

på taekwondotrening og lærte å spille

har vært forpliktet på å beskytte befolkningens

tromme. Refúgio skulle bli redningen for

liv og helse. Vi kan ikke forholde oss tause og

den fattige jenta. Cintia fikk ikke bare et

tafatte til alt dette. Det finnes en profetisk side

avbrekk fra den voldelige favelen, hun ble

ved diakonien som maner oss til handling, sier

også kristen. – Jeg har fått masse hjelp

Bebeto Araújo. 380 kristne ledere i Brasil står

og har blitt tatt vare på, og jeg ble opp-

bak et felles krav og vil stille presidenten for

muntret til å fortsette utdannelsen på

retten. Presidentens handlinger og hans unn-

college. Jeg kommer fra en fattig familie

latelser er en forbrytelse mot det brasilianske

og hadde ikke penger til å komme meg til

samfunn, og det kaller på en profetisk diakoni.

og fra høyskolen. I fire år kjørte og hentet

– Vi respekterer demokratiet og dets verdier,

de meg. I dag har jeg en universitetsgrad

men kristen etikk setter også grenser. Jeg har

i markedsføring. Cintia er nå 25 år gam-

skrevet under på en riksrettstiltale, men tviler

mel og har fått sin egen familie. Hun er

vel på om det vil skje noe. Men min kristne tro gir

aktiv i kirken og jobber også som frivillig

meg ikke lov å lukke munnen. Dette er en del av

i Associação Refúgio.

den profetiske diakonien og som våger å utfordre og adressere det vi mener er ødeleggende for samfunnet vårt, sier Bebeto.

misjonsalliansen 01 2021

37


misjonsalliansen sør-amerika

ENGASJERT BEFOLKNING LØSER VANNKRISEN

LUCAS, 6 ÅR, FRA GUAYAQUIL Fortell litt om familien din.

Jeg bor sammen med mamma og pappa. Vi

Eneste vannkilde for befolkningen i Ampi-

bor i et ganske stort hus og bor rett ved siden

colque i Bolivia var dårlige brønner og

av kirken. Selv om vi har en hengekøye i stua,

bekker med skittent og infisert vann,

betyr ikke det at vi ligger og sover hele dagen.

og beboerne ble ofte syke. Det gikk aller

Vi pleier å rydde en del i huset også.

mest ut over barna og de unge. Landsbyen bestemte seg for å gjøre noe. En sentral

Hvordan har dere blitt påvirket av koronapandemien?

og engasjert pådriver var 63 år gamle Don

Det har gjort at vi ikke har kunnet gå ut. Det

Alejandro Santos Condori. Han forteller

har vært kjedelig. Og så har det vært dumt at

dette: – Vi gjorde drømmene våre til virke-

vi ikke kan besøke familien vår.

lighet. Vi organiserte oss i komiteer med ulike oppgaver. Noen informerte familier

Hvordan har skolegangen din blitt påvirket av koronapandemien?

om vannbårne sykdommer og om helse

Skolen er på mobil, og jeg gjør oppgaver

og ernæring, mens andre hadde adminis-

som mamma tar bilde av og sender til læreren.

trative oppgaver og andre igjen hadde

Mamma pleier å forklare meg hva jeg må gjøre

ansvaret for den praktiske gjennomfø-

og er litt som læreren min nå. Vi har laget et

ringen. I dag har hele landsbybefolknin-

hjørne i huset som er bare mitt. Det står «Lucas

gen tilgang til rent vann. Misjonsalliansen

sitt lesehjørne». Her pleier jeg å gjøre skolear-

finansierte prosjektet og bidro med kom-

beidet mitt. Jeg har ei lita tavle og en pult også.

petansebyggende opplæring, men det var

Hva har vært aller vanskeligst dette siste

lokalsamfunnet som selv satt i førersetet og hadde ansvar for planlegging og gjennomføring. 5o familier er berørt av prosjektet. Det er bygget 37 brønner, og 10 hjem har fått innlagte kraner.

halvåret? Det verste er at jeg hele tiden mister munnbindene mine! Det er så dumt! Når det gjelder framtiden din – hva håper og drømmer du om? Jeg vil helst bli mekaniker, eller brannmann eller doktor. Jeg vil kunne fikse biler, og hvis jeg blir doktor, kan jeg kjøpe meg bil.

38

misjonsalliansen 01 2021


KRYSSER SOSIALE GRENSER Et lokalsamfunn i Brasil, fullstendig oversett av myndighetene, fikk hjelp av Misjonsalliansens partner. AV: VLADIMIR DE OLIVEIRA SOUZA/ODDMUND KØHN

I UTKANTEN AV RIO DE JANEIRO finner vi favelaen Jardim

Gramacho, og for få år siden var dette SørAmerikas største søppeldeponi. Søppelfjellet i Rio ble nærmest en gullgruve, og søppelplukking ble en industri som ga kjærkommen inntekt for den voksende befolkningen som slo seg ned i favelaen. I dag er det lite inntektsskapende virksomhet igjen i dette nabolaget. Sabrine Adila Neves Guimarães (31) bor i Jardim Gramacho, og hun forteller at hverdagene har blitt enda vanskeligere under koronapandemien – Myndighetene og offisielle sosiale tiltak er fullstendig fraværende i dette nabolaget. Vi blir stigmatiserte, og den sosiale ulikheten i forhold til befolkningen utenfor blir stadig større, forteller hun. Uten myndighetene til stede og uten sosiale sikkerhetsnett er det desto viktigere at det finnes annen frivillig hjelp. Casa Semente, en av Misjonsalliansens partnere i Brasil, har jobbet her i flere år. – Casa Semente står på de fattiges side i kampen for et mer rettferdig samfunn, sier Sabrine. Det var gjennom andre mødre at Sabrine fikk høre om Casa Sementes fritidstilbud

misjonsalliansen 01 2021

39

for barn og unge, og hun dro umiddelbart til Misjonsalliansens partner for å registrere den eldste datteren. – Siden den dagen har senteret hatt en uvurderlig betydning for oss som familie og ikke minst for datteren min. På Casa Semente får hun hjelp og veiledning både når det gjelder skolegang og ting som har med hennes personlige liv å gjøre. Få land er blitt hardere rammet av covid-19 enn Brasil. Landet har en svært lang vei tilbake til et mer normalt liv, og de fattige og sårbare blir ekstra hardt rammet. – Casa Semente er ikke lenger bare et tilbud til barn og unge. Jeg og andre familier i nabolaget har nå fått hjelp med det aller viktigste: mat, hygieneartikler, håndsprit, vannfilter og vanntanker. Casa Semente har gjort mye for nabolaget, og befolkningen har fått et helt nytt inntrykk av senteret. Dette er det eneste alternativet for hjelp som finnes i dette store lokalsamfunnet. – Vi er mange som er glade for det de gjør for oss, og jo hardere pandemien rammer oss, jo mer mobiliserer Casa Semente, avslutter Sabrine.


DELAKTIG I EGEN UTVIKLING Dette var i utgangspunktet et frodig område. Men vannmangel og mangel på kunnskap hindret landsbyen i å utvikle seg. Så skjedde det noe. TEKST OG FOTO: NORAH ROMERO

V

i er i Challoma Chico, et lokalsamfunn i kommunen Yaco, 19 mil fra hovedstaden La Paz i Bolivia. Det bor 30 familier i landsbyen, og de livnærer seg av å dyrke poteter og erter og av epler og pærer og annen frukt. Bøndene, i all hovedsak aymaraindianere, selger produktene sine i byene Oruru og La Paz og på de mer nærliggende markedene. Men de har ikke alltid hatt det så bra som i dag. Misjonsalliansen har siden 2015 jobbet med mange ulike prosjekter flere steder i kommunen, og nå har også Challoma Chico fått hjelp. Med varme og vennlige smil blir vi ønsket velkommen av bonden Felix Lobo. Han forteller om Yaco, der deler av kommunen ligger

på over 4000 meters høyde og hvor man kun dyrker poteter. Han forteller også om sin egen landsby som ligger lenger nede i et av dalførene. – Området vi bor på har en behagelig temperatur på 18 til 20 grader, og vi kan dyrke både frukt og grønnsaker, men vårt viktigste produkt er erter. Før vi fikk vann og effektive vanningsanlegg, var det imidlertid vanskelig å drive med fortjeneste, forteller han. Tidligere slet de lokale bøndene med skadedyr og sykdommer på plantene, og de manglet gjødsel og annet utstyr. Den vanskelige situasjonen skyldtes både mangel på vann og mangel på kunnskap og faglig hjelp. – Det var i 2018 det begynte å endre seg. Vi ble med i et større utviklingsprosjekt, og vi tok alle del i de endringer som over et par år ble gjennomført hos oss. Vi fikk opplæring og faglig

40

misjonsalliansen 01 2021


oppfølging, vi deltok på kurs og seminarer, og vi delte våre erfaringer med hverandre, forteller 67 år gamle Felix Lobo. Ekteparet Nelly Huanca og Jhonny Lobo har samme historie å fortelle. De er også bønder og har vært svært aktive i det pågående prosjektarbeidet i lokalsamfunnet sitt. Jhonny er blind, men som han selv sier: «Jeg har ingen begrensninger så lenge jeg kan jobbe sammen med kona.» Nelly forteller at de lenge hadde hatt drømmer om å motta profesjonell hjelp, og de er veldig glade for resultatet. – Mens vi før gjorde mange feil, kan vi nå så tre ganger i året. Vi har sunnere planter, og vi kan høste fire ganger så mye erter som vi gjorde tidligere, sier hun, og Jhonny legger til: – At vi en dag skulle få vårt eget vanningsanlegg var bare en fjern drøm. Det var en stor

misjonsalliansen 01 2021

41

jobb å få det til, men med hjelp utenfra kan vi nå vanne åkrene våre. Både Felix, Nelly og Jhonny er takknemlige over at Misjonsalliansen valgte å jobbe også i deres lille lokalsamfunn. Men de har ikke sluttet å drømme. – Vi har fremdeles utfordringer med å transportere produktene våre til markedet der vi kan selge dem. Nå vil vi bygge ny vei som er framkommelig også når det regner. Da slipper vi å bære alt vi skal selge på ryggen. De siste to-tre årene har vi sett og lært hvordan vi skaper utvikling, og da kan vi kanskje også lage ny vei, konkluderer de fornøyde bøndene. Norah Romero, en av Misjonsalliansens tidligere ansatte ved kontoret i Bolivia, har nylig besøkt prosjektene våre i Yaco. Hun har skrevet denne artikkelen.


MITT NYE LIV Da jeg var i dyp fortvilelse, kom noen mennesker og lyste opp i mørket mitt. AV: KLEBER GAVILÁNEZ AGUIRRE OG ODDMUND KØHN

I 27 år har Misjonsalliansen vært til stede blant de mest sårbare og tilsidesatte mennesker i storbyen Guayaquil i Ecuador, ofte i nye soner med ulovlig oppført bebyggelse. Disse områdene av Guayaquil preges av kriminalitet, rusmisbruk og svært dårlige oppvekstvilkår for barn og unge. De har dessuten dårlig infrastruktur og mangler ofte skoler og andre offentlige tilbud. Sergio Toral er et slikt nabolag i Guayaquil, og her bor 22 år gamle Koraima Iturre. Med en vanskelig bakgrunn og oppvekst har hun fått hjelp fra DYA (Desarrollo Y Autogestion), en organisasjon som jobber innenfor forebyggende helse og er en av Misjonsalliansens partnere i Guayaquil. – Det startet med et helseproblem da jeg var 13 år gammel. Jeg hadde på dette tidspunktet flyttet hjemmefra og bodde sammen med en kjæreste. Jeg ble undersøkt av lege, og diagnosen viste at jeg hadde både tuberkulose og hiv. Dette var veldig tunge nyheter for meg, og jeg ønsket bare å dø, forteller Koraima.

42

misjonsalliansen 01 2021


Hun valgte heldigvis å få hjelp på et helsesenter. Både Koraima og partneren startet umiddelbart med behandling, men det følgende året ble en svært vanskelig tid for den unge tenåringen. Det var da jeg møtte menneskene fra DYA at ting endret seg. Jeg visste ikke på den tiden hva tuberkulose var for noe, og jeg likte ikke behandlingen. DYA hjalp meg, og de motiverte meg til å fortsette. De hjalp meg egentlig til å fortsette å leve, sier Koraima. Koraimas kjæreste ble sykere enn henne og var døden nær, men er nå mye friskere. Siden han ikke ville slutte å ruse seg, skilte de to lag. – Etter at jeg ble syk, var jeg mye alene og følte meg ensom. Det var ingen nær meg som kunne støtte meg. Bortsett fra DYA. Hos dem var det alltid en åpen dør og alltid noen som stod klar til å veilede meg. Jeg var ikke lenger alene. Livet har blitt bedre for Koraima. Hun har fått en ny mann, hun har fått barn og er igjen gravid. Hun har også gjenopprettet kontakten

misjonsalliansen 01 2021

43

med familien sin og får støtte fra dem. Men Misjonsalliansen og DYA har vært med henne hele tiden. Fram til i dag. – Jeg har fremdeles tuberkulose og er hivpositiv, men jeg blir jeg fulgt opp av DYA og av sykehuset. Jeg får hele tiden informasjon om sykdommen og helsen min, og jeg føler meg trygg og har nå også en god familie, sier hun. I følge Koraima Iturre har det betydd mye for mange at Misjonsalliansen og DYA begynte å arbeide i Sergio Toral. – Jeg takker Misjonsalliansen og DYA for at jeg lever. Men det er ikke bare jeg som har fått hjelp. De gjør mye godt for hele dette fattige lokalsamfunnet vårt, både for barn, eldre og funksjonshemmede. Myndighetene bryr seg ikke om oss, og det er vanskelig å få medisinsk hjelp. Men når DYA er sammen med oss, føler vi oss trygge, sier hun og legger til: – Også under pandemien har de støttet meg og til og med kommet med mat til familien min. Hver gang jeg blir invitert til å delta på samlinger og i møter, kommer jeg. De er redningen min.


B I L D E R E P O R TA S J E :

KRIGEN TAR IKKE PAUSE Covid-19 har herjet i Brasil, men koronaviruset setter ikke en stopper for de andre problemene landet har, problemer som Misjonsalliansen har jobbet med i mange år. FOTO: TIAGO COUTO  TEKST: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM

I Rio de Janeiro har viruset herjet. Det bor 13 millioner mennesker i Rio, og i tillegg til et svakt offentlig helsesystem har byen store problemer når det kommer til vold, hjemløse og høy arbeidsledighet blant unge. Pandemien avdekket et stort behov når det gjelder mat.

: MISJONSALLIANSEN STARTET TIDLIG Å DELE UT MAT I RIO.

44

misjonsalliansen 01 2021


: PROBLEMENE SOM HAR FOREGÅT T LENGE I RIO TAR INGEN PAUSER. EN DAG UNDER UTDELINGEN AV MAT FÅR PARTNER LUCAS EN TELEFON FRA PASTOR ANTONIE. HAN FORTELLER AT EN GUT T PÅ SYV ÅR HAR DØDD ET TER Å HA BLIT T SKUT T I HODET UTENFOR HUSET SIT T. HANS NAVN VAR ITALO AUGUSTO.

misjonsalliansen 01 2021

45


: KRIGEN MELLOM NARKOBANDENE OG POLITIET HAR PÅGÅT T I MANGE ÅR, OG DEN STOPPER IKKE UNDER PANDEMIEN.

46

misjonsalliansen 01 2021


: BARN I FAT TIGE OMRÅDER HAVNER OFTE MIDT I DENNE KRIGEN, OG MANGE LIV GÅR TAPT. I ET AV SAMMENSTØTENE DØDE 24 UNGE MENNESKER OG EN POLITIBETJENT.

misjonsalliansen 01 2021

47


: THERE ARE NO WINNERS, JUST BLOOD SPILLED. – BEBETO, LANDDIREKTØR I BRASIL.

48

misjonsalliansen 01 2021


: MISJONSALLIANSEN ER TIL STEDE I BRASIL. DET VIKTIGE ARBEIDET FORTSET TER.

misjonsalliansen 01 2021

49


misjonsalliansen portrett

ENGASJERT FOR UNGDOM OG FAMILIER Lina kommer fra en fattig og utsatt familie og har mange savn i livet. Men nå gleder hun seg over å få være en del av Misjonsalliansens prosjekt. TEKST OG FOTO: BARTOLOMEO ZENTENO POMO

M

isjonsalliansen har i mange år jobbet i fattige lokalsamfunn i distriktet Luribay, vest i Bolivia. Folk bor både i karrige fjellområder på over 4000 meters høyde og nede i frodigere dalfører, men befolkningen, de aller fleste aymaraindianere, er gjennomgående fattige og sårbare. I landsbyen Poroma bor 22-årige Lina Quispe, også hun kommer fra en fattig familie. – Jeg bor alene med moren min, uten en far eller en mann i familien. Omstendighetene gjør livet og hverdagen vanskelig for oss, men vi har en tillitsfull tro på at Gud er med oss, sier hun.

Lina tilhører en liten pinsemenighet, og hun deltar aktivt i menighetens barne- og ungdomsarbeid. – Lokalsamfunnet er skjørt med mange utfordringer, og de enkelte familiene påvirkes av samfunnet og kulturen rundt oss. Jeg vil derfor være med på å bidra til et bedre lokalmiljø, og jeg vil være med og styrke familiene våre. Pinsemenigheten i Poroma hadde tidligere ikke brydd seg så mye om lokalsamfunnet utenfor kirkelokalet, men gjennom undervisning og opplæring fikk menigheten se betydningen av å være kirke i en lokal kontekst. En ny forståelse av å være en diakonal menighet har ført til et ønske om å bidra til et bedre lokalsamfunn.

50

misjonsalliansen 01 2021


«

KIRKEN ER IKKE BARE

TIL FOR MENIGHETENS

»

MEDLEMMER, MEN FOR HELE NÆRMILJØET.

– For at et lokalsamfunn skal endres trenger man nye verdier, og jeg tror kirken kan spille en viktig rolle. Vi vil først og fremst prioritere barn og familier. Menigheten vil være et sted for samtale og refleksjon, og vi har satt i gang et prosjekt for unge mennesker

misjonsalliansen 01 2021

51

med sikte på å fremme og styrke kristne verdier. Jeg deltar i prosjektet både for min egen del og mitt eget trosliv, men også fordi jeg vil være med på å skape endringer i nærmiljøet mitt, forteller Lina. Kirken er ikke bare til for menighetens medlemmer, men for hele nærmiljøet. Menighetens diakonale tilstedeværelse er blitt tydelig, og det har lokalsamfunnet satt pris på. – Kirken er blitt synlig i omgivelsene våre ettersom vi nå bryr oss om sårbare grupper. Jeg er glad jeg får være med på dette. Gud elsker ikke bare meg. Han elsker også alle andre, og jeg skal få være en endringsagent i lokalmiljøet mitt, sier Lina Quispe.


misjonsalliansen vest-afrika

LIBERIA & SIERRA LEONE K AREN , utsending JULIAN, utsending

Liberia Sierra leone

UTSENDINGER TIL MISJONSALLIANSENS LANDKONTORER: Stillingen som utsending innebærer å følge opp partnere og prosjekter innenfor lokalsamfunnsutvikling, arbeid og inntekt. I tillegg har landkontoret ansvaret for kommunikasjons- og innsamlingsarbeid samt tilrettelegging for besøk og volontørtjeneste. Ta kontakt dersom du kan tenke deg en slik tjeneste!

Sierra Leone: 32,4 % over 15 år kan lese og skrive 105 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 4,9 40 % lever i ekstrem fattigdom 60,8 % har tilgang til en trygg vannkilde 25,6 % er underernært Misjonsalliansen har vært i landet siden 2017

• •

• •

Se mer her: MISJONSALLIANSEN.NO

/VIL-DU-JOBBEMED-OSS

Liberia: 42,9 % over 15 år kan lese og skrive 71 barn under fem år dør per 1000 fødte Demokratiindeks (10 er best): 5,5 41 % lever i ekstrem fattigdom 72,9 % har tilgang til en trygg vannkilde 37,2 % er underernært Misjonsalliansen har arbeidet i landet siden 2009

52

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen vest-afrika

DRØM OM SKOLE FOR BARNA

Rektor Muhammad Lamen Fofana fra Yagoi i Sierra Leone har i mange år drømt om en vi-

NAEAL – NYESTE PARTNER I LIBERIA

Gjennom dem får 250 deltakere fra ti

deregående skole i lokalsamfunnet sitt. Etter

lokalsamfunn på landsbygda mulighe-

å ha fullført 6. klasse vil alltid noen av barna

ten til å lære å lese og skrive, og de får

dra til byen for å fortsette utdannelsen. Dette

grunnleggende undervisning i matte. Av

resulterer ofte i at jenter blir gravide og at

forskjellige grunner ble disse deltaker-

studenter dropper ut på grunn av avstanden

ne forhindret fra å gå på skole da de var

hjemmefra. I 2020 fikk lokalsamfunnet en ny

barn. Hovedårsaken har ofte vært fattig-

skole gjennom Misjonsalliansens partner EFSL.

dom og at de som barn måtte jobbe på

Rektoren ser allerede endringer, og eksa-

åkeren sammen med foreldrene. Målet

mensresultatene er høyere enn forventet.

er at de etter et toårig opplæringspro-

– Vår drøm er at barna våre skal få god utdan-

gram skal ha fått lese- og regneferdig-

nelse og komme tilbake til landsbyen for å utvi-

heter som vil gjøre dem i stand til å ta

kle den, slik at vi ikke lenger er avhengige av

mer ansvar for seg selv og familien sin.

utenforstående, sier han.

AMAS UTVIDER I AFRIKA

ØNSKET I REGJERINGEN

ner etablere landbruksbank i Etiopia. Hensikten

EFSL, en av Misjonsalliansens partnere i Sierra

er å mobilisere lokalsamfunn og småbønder

Leone, sluttet i organisasjonen i januar i år. Pre-

på landsbygda, og prosjektet blir fullfinansiert

sidenten i Sierra Leone, Julius Maada Bio, har

av NORAD. Den totale rammen for dette mikro-

personlig ønsket Jonathan inn i en sentral rolle

finansinitiativet er 35 millioner kroner, og man

i departementet for planlegging og økonomisk

skal utvikle verdikjeder og plattformer for nett-

utvikling. Sierra Leone har mange utfordringer

handel. Andre samarbeidspartnere er East Afri-

med korrupsjon, og landet trenger mennesker

can Holding, som med sine 6000 ansatte er en

med integritet og et hjerte for nasjonen i topp-

av de største bedriftene i landet, samt BACKEN

stillinger i regjeringen.

Misjonsalliansen og AMAS skal med KN som part-

& BÆCK, et innovativt og et av Europas raskest voksende selskaper. Landbruksbanken i Etiopia har oppstart i 2021 og har en foreløpig varighet på fire og et halvt år.

misjonsalliansen 01 2021

53

Jonathan Titus Williams, generalsekretæren for


DET NYTTER Å JOBBE SAMMEN Det begynte med en liten tragedie. Det endte opp med en forbedret landsby og et fornyet felleskap. TEKST OG FOTO: METODISTKIRKEN I SIERRA LEONE

F

or aller første gang har det lille lokalsamfunnet Mojaka i provinsen Southern i Sierra Leone gått sammen for å skape endring og utvikling i landsbyen sin. Alle har tatt del, og alle sider av landsbylivet har blitt påvirket av prosessen. – Det har vært en gjennomgripende prosess og en ny erfaring for oss alle, sier Fatimata Bockarie. Hun er 43 år gammel, og uten noen slags faglig kompetanse eller erfaring har hun villig deltatt i arbeidet for å bedre forholdene i landsbyen sin. Sierra Leone, som ligger i Vest-Afrika og egentlig er et land rikt på naturressurser, er likevel blant Afrikas minst utviklede land. Dette skyldes ikke minst borgerkrigen som begynte for nøyaktig 30 år siden og som varte i

ti år. Krigen gjorde svært stor skade materielt, sosialt og følelsesmessig hos befolkningen, men med sin brokete og konfliktfylte historie er Sierra Leone i dag et rolig land. Majoriteten av befolkningen er muslimer og et mindretall er kristne, men menneskene i landet lever i fred med hverandre. Sierra Leone er først og fremst et jordbruksland, og store deler av befolkningen lever i små lokalsamfunn på landsbygda. Og det er i en slik landsby Fatimata Bockarie vokste opp. – Så lenge landsbyen vår har eksistert har vi hatt den lille elva som eneste vannkilde. Der hentet vi drikkevannet vårt, og der vasket vi klær, forteller hun. Tidlig i 2020 skjedde det noe. Det var kvinnene som vanligvis hentet drikkevann, og det var også de som vasket klærne. En dag

54

misjonsalliansen 01 2021


så de plutselig en endring i fargen på vannet. Fatimata forteller: – Vi ble sjokkerte, og i begynnelsen skjønte vi selvfølgelig ikke hva årsaken til dette var. På kort tid opplevde vi en stor økning av vannbårne sykdommer, både diaré og kolera, og enda tristere var det at flere mennesker, både barn og eldre, døde av disse sykdommene. Det ble avdekket at elven hadde blitt forgiftet av utslipp fra gruvedrift lenger oppe i elva. I skjøre og sårbare land fører ikke alltid slike hendelser til umiddelbar handling fra myndighetene. Landsbybefolkningen måtte selv ta initiativ. – Vi visste at innbyggerne i Levuma, en nærliggende landsby, ett år tidligere hadde fått hjelp fra United Methodist Church i Sierra Leone. Landsbyen hadde fått både brønner

misjonsalliansen 01 2021

55

med rent vann og nye toaletter. Hos lederne i Levuma fikk vi hjelp til å skrive brev til utviklingsavdelingen ved Metodistkirkens kontor i hovedstaden Freetown. Etter noen måneder fikk vi besøk fra dem. Før de kunne svare ja på en søknad, måtte de vite om vi alle ville være med og bidra til en forandring. Det ville vi, og jeg ble valgt til lagersjef, forteller Fatimata. Det var nok noen i Mojaka som hadde forventet at andre hadde kommet inn og gjort jobben for dem. Men slik skulle det ikke bli. Alle skulle være engasjert og få sine ulike oppgaver. Den voksne befolkningen i Mojaka fikk opplæring og veiledning i prosjektledelse og i praktisk og faglig gjennomføring, og de forstod etter hvert at utvikling var mulig bare de jobbet godt sammen.

: FAT TIGE LOKALSAMFUNN PÅ LANDSBYGDA I SIERRA LEONE ER UTEN UNNTAK SVÆRT SÅRBARE. DA KVINNENE OPPDAGET AT ELVA VAR FORGIFTET, STOD IKKE NOE HJELPEAPPARAT ELLER OFFENTLIG KONTOR PARAT TIL Å HJELPE DEM. DE MÅT TE SELV LØSE PROBLEMET.


: FATIMATA OG DE ANDRE LANDSBYBOERNE ER TAKKNEMLIGE FOR AT FRIVILLIGE FORETAK SOM METODISTKIRKEN OG MISJONSALLIANSEN VIL INVESTERE TID OG PENGER FOR AT LOKALSAMFUNNET DERES KAN UTVIKLES.

– Jeg måtte jobbe sammen med og koordinere mine oppgaver med mennesker i andre prosjektkomiteer. Men på den måten fikk jeg sterkere ansvarsfølelse overfor oppgavene mine, og jeg fikk eierskap til hele utviklingsprosjektet. Vi fikk den opplæringen vi trengte, og jeg tilegnet meg mye ny kunnskap. Dette har vært et gode for landsbyen og samtidig veldig lærerikt for meg selv, sier hun. I tillegg til brønngraving og bygging av toaletter har mye av læringen handlet om holdningsendring. I stedet for å gå på do bak busker og trær skal befolkningen i Mojaka nå bruke de nye toalettene. Mens de før ikke tenkte over at håndvask og personlig hygiene var så viktig for helsen, skal unge og eldre nå endre gamle holdninger og vaner. Det er en prosess som tar tid. – Prosjektet har endret landsbyen på flere måter. Gjennom den omfattende prosessen har

vi lært om prosjektledelse, økonomistyring, hygiene og mange andre ting. Vi har også fått en ny bevissthet om kjønnsbasert vold. Vi vet at det har skjedd overgrep av jenter og kvinner, ikke minst i forbindelse med at vi brukte skogen som toalett og at vi måtte gå til elva for å hente vann. Åpenhet og samtaler om vanskelige tema har vært nyttig og er en betingelse for utvikling og endring av lokalsamfunnet. Nå skal landsbybefolkningen gå videre alene og skal ha ansvaret for vedlikehold av brønner og toaletter. Blant annet skal renhold av toalettene gå på rundgang mellom husstandene. – At vi ble tvunget til å ta noen skritt selv for å skape forandring har blitt til noe godt. For første gang har vi gjort noe viktig sammen, og vi skal framover vise ansvarlighet for landsbyen og vårt felles beste, avslutter Fatimata Bockarie.

56

misjonsalliansen 01 2021


NY SKOLE FLERE ELEVER

– Skolen hvor jeg er rektor er en av de eldste ungdomsskolene i Sierra Leone. Men den var lenge veldig nedslitt og upraktisk på alle måter. Mange elever valgte heller å gå på skole andre steder og lengre vekk fra landsbyen sin, forteller rektor Aminata Foday.

S

TEKST: METODISTKIRKEN I SIERRA LEONE   FOTO: ODDMUND KØHN

kolen til Aminata ligger i byen Bonthe, et lite tettsted på øya Herbro i Atlanterhavet utenfor fastlandet i Sierra Leone. Dette var en gang en viktig britisk kontrollpost for bekjempelse av slavehandelen. Stedet ble senere en viktig skipshavn for salg av jordbruksprodukter, men i dag er dette bare et fjernt minne. Det utsatte og avsidesliggende lokalsamfunnet ligger et par timers båttur fra fastlandet. – Et lokalsamfunn uten skole har ingen framtid. Det blir umulig å skape vekst og utvikling når den unge generasjonen ikke vil bosette seg her, sier Aminata. Under Metodistkirkens årlige konferanse i dette området fikk hun høre om muligheten til å få støtte fra Misjonsalliansen. – Jeg hørte historier om hva som hadde blitt gjort andre steder, og da ble jeg enda mer nysgjerrig. De måtte bare ha en søknad fra skolen, ble jeg fortalt. Søknaden ble sendt, og skolen fikk den innvilget. Deretter ble den gamle skolen rehabilitert, og det har betydd svært mye for

misjonsalliansen 01 2021

57

lokalsamfunnet. – Før ville ikke foreldrene sende barna sine på den lokale skolen. Men det vil de nå. Mange elever er kommet tilbake til oss, og mange familier sier de nå vil fortsette å bo i Bonthe, sier en lykkelig rektor.


misjonsalliansen portrett UHELDIG: KWARTENG BASOA VAR MAKSIMALT UHELDIG MED INNGANGEN TIL SIN NYE JOBB I MONROVIA I LIBERIA. ET TER REISEN FRA HJEMLANDET GHANA OG ETABLERINGEN I ET NY T T LAND SKULLE DET GÅ ÅT TE MÅNEDER FØR HAN FIKK SE FAMILIEN SIN IGJEN.

58

misjonsalliansen 01 2021


FRAMOVERLENT BANKSJEF Samtidig med at Kwarteng Basoa i februar 2020 begynte i jobben som ny leder av mikrofinansbanken Diaconia MDI i Liberia, kom også nyheten om at koronaviruset hadde spredt seg til så å si hele verden. Liberia, med sine ferske minner fra ebolaepidemien, tok raskt grep og lukket ned landet.

K

TEKST: ODDMUND KØHN  FOTO: DIACONIA MDI

warteng fikk dermed en besværlig start på en vanskelig oppgave. Men det er en god ting å jobbe i et norsk selskap, mener han. – I mikrofinanssektoren kan mange aktører være både pågående og tøffe. Men nordmenn er vennlige og tålmodige. Dere løper ikke alltid så fort, men dere er hardtarbeidende og er til å stole på. Det setter jeg pris på, sier han. Diaconia MDI er den yngste av Misjonsalliansens fire mikrofinansinstitusjoner, og nå har banken fått en leder som selv er fra VestAfrika. – Jeg er født og oppvokst i Ghana som nummer to i en søskenflokk på fem. Begge foreldrene mine var lærere i grunnskolen, og familien min tilhører metodistkirken, hvor alle av oss er svært aktive. I Ghana finnes det mange private skoler for de som har god råd, men i min familie var dette aldri et alternativ. Mine søsken og jeg gikk på vanlig offentlig skole, og etter grunnskolen studerte jeg økonomi. Etter studiene jobbet Kwarteng først med regnskap i et byggefirma og senere med det samme i en landbruksrelatert bedrift. I 2005

misjonsalliansen 01 2021

59

ble han kunderådgiver i sin første bankjobb, og to år senere fikk han jobb i mikrofinansbanken ProCredit. – Jeg fikk min første erfaring med mikrofinans og fikk ny innsikt i hvordan hjelpe fattige familier og møte deres finansielle behov. Etter hvert fikk jeg stadig mer ansvar og med det også en overordnet lederstilling, forteller han. På denne tiden var det få andre låneinstitusjoner i Ghana som henvendte seg spesielt til landbruksmarkedet. ProCredit så et voksende marked og sendte Kwarteng til en større filial i Kosovo for opplæring. – ProCredit i Kosovo hadde mye kompetanse på dette feltet og hadde jobbet lenge med lån og investeringer i landbrukssektoren. Jeg fikk innblikk i hvordan banken analyserte gårder og vurderte mulighetene for produktivitet og framtid, og da jeg kom tilbake til Ghana, fikk jeg ansvaret for denne sektoren. I løpet av to år sørget staben min og jeg for 10 millioner dollar i utlån, noe som var et meget godt resultat. Kwarteng Basoa er gift og har fire barn. Hans eldste sønn er 11 år, og de tre yngre barna er jenter, den yngste er to år gammel. Familien hans kommer opprinnelig fra Kumasi, 270 km fra hovedstaden, men de siste tolv årene har de bodd i hovedstaden Accra.


– Min kone har også jobbet i bank, men hun har nå sin egen business og jobber med handel. Jeg reiste mye også før jeg begynte å jobbe i Liberia, og for familiens skyld måtte hun finne på noe annet. Nå jobber hun hjemmefra og kan bedre ta seg av barna. Det gjør det også lettere for meg å jobbe her i Monrovia, sier han. Inngangen til den nye jobben i Diaconia MDI ble trang og vanskelig. Misjonsalliansens utsendinger måtte på kort varsel reise fra landet, men for Kwarteng skulle det ta åtte måneder før han kunne dra hjem og besøke familien i Ghana. Samtidig som Liberia ble stengt ned, skulle han gjøre seg kjent med ny jobb og med nye medarbeidere. – Det er slik med mikrofinans at du blir nødt til å være tett på. Og da kundene sluttet å betale ned lånene sine etter at en av lederne i landets politiske ledelse uttalte at alle fattige ville få sine lån ettergitt, ble vi hardt rammet. Det tok tid før markedet forstod at dette var tomme løfter fra myndighetenes side. Men forholdet til kundene våre er viktig, og vi kunne berolige dem med at helsen er det aller viktigste og at vi var opptatt av å sikre deres økonomiske trygghet i denne tiden, forteller en ærlig og oppriktig Kwarteng Basoa i en Teams-samtale med Misjonsalliansen. Og

«

MANGE FATTIGE FAMILIER

FÅR ØKONOMISK HJELP OG MILDE GAVER SOM IKKE BE-

TINGER NOE TILBAKE, OG DA ER DET VANSKELIG Å KOMMUNISERE OG FORKLARE HENSIK-

»

TEN MED MIKROFINANSLÅN OG Å TILBY LÅN.

han legger til: – Jeg var ny i landet og i jobben, banken hadde store utfordringer, og jeg var avskåret fra familien min og kunne ikke engang gå i kirken. Det var en vanskelig tid, men jeg lærte mye i denne perioden og ble også kjent med meg selv på en annen måte. Liberia og Ghana ligger begge i Vest-Afrika, og landene er både like og forskjellige på samme tid. Det kommer an på perspektivet. Kultur og hverdagsliv er ganske likt, men med historie og økonomi er det annerledes. Kwarteng forklarer det slik: – Ghana, Nigeria, Elfenbenskysten og Senegal er vest-afrikanske land med en forholdsvis godt utviklet økonomi, og uten borgerkriger og store konflikter er de rimelig stabile og med god infrastruktur. Man kan nok stille spørsmål omkring politisk styring, men stort sett er det sunne og stabile land. Men med Liberia er det annerledes. På grunn av borgerkriger og ebolaepidemien står Liberia langt tilbake i utvikling. Når det gjelder infrastruktur, kan det å komme seg fra et sted til et annet i Monrovia bety opp til flere timer i bilen. Forskjellen er også stor med hensyn til økonomisk utvikling. Det er i stor grad internasjonal økonomisk bistand som driver Liberia framover, og det som i utgangspunktet skal skape utvikling kan samtidig være en ødeleggende svøpe. – Ser du en vestlig person i Liberia, kan du med stor grad av sikkerhet regne med at det er en bistandsarbeider. Landet drives nemlig av utviklingsarbeid finansiert fra Vesten. Det gjelder også på landsby- og individnivå. Mange fattige familier får økonomisk hjelp og milde gaver som ikke betinger noe tilbake, og da er det vanskelig å kommunisere og forklare hensikten med mikrofinanslån og å tilby lån. For her må jo kundene betale tilbake det de låner, sier Kwarteng og sammenligner Liberia med forholdene i sitt eget hjemland: – I Ghana finnes det omtrent ikke vestlig bistand. I mitt hjemland vet folk at de må ta opp lån for å

60

misjonsalliansen 01 2021


utvikle eller stimulere forretningen sin, og det lånet må betales tilbake. I tillegg til den ødeleggende «aid-mentaliteten» i økonomi og arbeidsliv lider landet under mangel på mennesker med økonomikompetanse. Bankmarkedet i Liberia er begrenset, og det er mangel på mennesker med erfaring og ekspertise. – Det krever tid og tålmodighet å trene mennesker og gi dem den trygghet og kompetanse som er nødvendig. Du må følge dem og hjelpe dem underveis. Du må være tålmodig og tydelig, pushe dem litt og se til at ting blir gjort, sier han. Det har vært en krevende tid. Banken har lidd, og det samme har mange mennesker gjort. Få lånekunder har hatt nok oppsparte midler til å kunne klare seg særlig lenge, og mange hadde ikke nok til sine daglige utgifter. Det var spesielt ille under månedene med total nedstengning. Men nå ser banksjefen at trenden snur og at kurvene peker oppover. – Det går mye bedre med oss nå i forhold til situasjonen i juli for ett år siden. Selv om vi fremdeles har noen utfordringer med manglende tilbakebetalinger, har mange kunder refinansiert lånene sine og er tilbake hos oss. Det går riktig vei, og alt tyder på at vi vil vokse dette året.

misjonsalliansen 01 2021

61

« »

TING SKAL

MULTIPLISERES.

Kwarteng Basoa kan nå se framover. Sammen med kollegaene sine vil han utvikle banken videre, og han har satt seg mange mål. – Ved behov for banktjenester skal Diaconia være det aller første alternativet som kommer opp i folks bevissthet. Når mennesker trenger lån, en plattform for pengeoverføring eller andre finansielle tjenester, skal Diaconia være første stopp. Fram mot dette målet skal vi bli bedre på digitalisering. Det er dyrt å ha mange lokale filialer, men det er heller ikke nødvendig hvis vi kan tilby gode tjenester på digitale og mobile plattformer. Slike tjenester er den beste måten å nå ut til mennesker vi ellers ikke er i stand til å nå, forteller han med begeistring. Kwarteng er framoverlent og har en sterk drivkraft mot nye siktemål. Han er lært opp til å tenke slik, mener han. – Jeg kommer fra en lærerfamilie, og som du vet må man jo bestå eksamener for å komme videre til neste klasse eller nivå. Og jo flinkere man er, jo flere muligheter får man. Derfor må du sette deg

: OPPSTARTEN I DIACONIA BLE ANNERLEDES ENN DET KWARTENG FØRST HADDE TENKT. DET ER UTFORDRENDE Å DRIVE EN MIKROFINANSINSTITUSJON I LIBERIA. MANGE AV KUNDENE HAR BUTIKKER PÅ MARKEDER SOM DET TE, OG FORRETNINGSDRIFTEN HAR VÆRT EKSTRA KREVENDE DET TE SISTE ÅRET.


mål for å komme videre, og jeg liker å se ting vokse. To skal bli til fire, og ting skal multipliseres. Sånne ting trigger og motiverer meg. Dagene blir lange når man bor alene langt fra familien sin. Familien i Ghana besøker han bare én gang i kvartalet, og fritiden tilbringer han for det meste hjemme hos seg selv. Han koker sin egen mat, noe moren hans lærte ham, og aller helst vil han lage fufu, en populær rett fra Ghana basert på kassava, grønne bananer og en krydret tomatsuppe. FAMILIEKJÆR: KWARTENG TILBRINGER STORE DELER AV DAGEN PÅ KONTORET. NÅR HAN UTPÅ ET TERMIDDAGEN KOMMER HJEM TIL LEILIGHETEN SIN, LAGER HAN MIDDAG, SNAKKER MED FAMILIEN SIN I GHANA OG BRUKER TID PÅ BIBELSTUDIUM.

«

SØK FØRST GUDS RIKE

OG HANS RETTFERDIGHET,

»

SÅ SKAL DERE FÅ ALT DET ANDRE I TILLEGG.

Og så går det ikke en eneste dag uten en lang samtale med familien sin i Accra. – Jeg har dessuten fått en god vane med daglig bibellesning, og favorittverset mitt i Bibelen er fra Matteus 6,33: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Vi må sette Gud først og være avhengig av ham. Det lærte jeg av foreldrene mine. Vi skal ha tillit til Gud og samtidig gjøre så godt vi kan. Det ønsker jeg å leve etter, sier han. Kwarteng har ansvar og tillitsverv i kirken som han skal ta seg av i løpet av ettermiddager og kvelder, og han holder på med en videreutdannelse for hele tiden å kunne spisse kompetansen sin. Men i helgene kan han slappe av. – Jeg må få med meg kampene til Liverpool. Det er ikke så morsomt nå for tiden, men det er og blir favorittlaget mitt. Jeg mister ikke motet her heller. For det skal kanskje litt mot til for å lede en bank i et vanskelig terreng i Liberia. Men Kwarteng tror Diaconia skal kunne vokse og utvikle seg. – Vi skal være ansvarlige i alt vi gjør og utføre arbeidet slik vi har blitt enige om. Vi ser allerede nå at resultatene stadig blir noe bedre og at det motiverer oss til å jobbe enda bedre sammen.

62

misjonsalliansen 01 2021


misjonsalliansen mikrofinans

SOM ET MIRAKEL Mikrofinansinstitusjoner drives på litt andre måter enn annen ordinær bankdrift, og diakonale mikrofinansinstitusjoner skiller seg enda mer ut. AMAS er med og drifter fire slike mikrofinansbanker, blant dem Diaconia MDI i Liberia. For disse bankene er diakoni mer enn honnørord til bruk i festtaler. Det er Andrew Banda Kamara et godt eksempel på. AV: JONATHAN EASTMAN/ODDMUND KØHN

– JEG HAR VÆRT KUNDE hos Diaconia i nærmere tre år, og det har vært livsforvandlende år for meg. Det begynte med et lån for å kjøpe to trehjuls varesykler og annet redskap til bruk for innsamling av søppel og søppelhåndtering. Det har vært en vellykket investering, forteller Andrew. Den lille bedriften hans gikk svært dårlig og var i ferd med å gå under. Å ta opp et banklån for å investere var et siste forsøk på å snu utviklingen, og Andrew så så umiddelbart resultater av snuoperasjonen. – Varesyklene gjorde det mulig å få nye kunder, og jeg begynte å tjene penger. Det endret situasjonen for meg og familien min,

misjonsalliansen 01 2021

63

og jeg ville gi noe tilbake og etterlate meg en arv som kunne få betydning for mange flere mennesker og framtidige generasjoner, sier han. Andrew Kamara forteller at han på eiendommen han eier holder på med å bygge en skole og fritidsordning med 16 klasserom. Ikke nok med det, han er allerede i gang med dette skoletilbudet til barna. – Fram til skolen blir ferdig, stiller vi hjemmet vårt til disposisjon, og 50 barn i førskolealder får undervisning hos oss. Andrew Banda Kamara jobber i to forskjellige områder av Monrovia, blant annet i Sinkor, hvor mange av bistandsorganisasjonene har sine kontorer. – Her driver vi med avfallshåndtering og bidrar til trygge og rene miljøer, noe som lokale myndigheter setter stor pris. Skolen vi bygger ligger i en annen bydel, og her får barn i alderen 2–5 år ulike leke- og læringstilbud. Andrew Kamara og familien vil være med og skape endring i Liberia, både når det gjelder renere og tryggere nabolag og framtid og håp for barna i dette lokalsamfunnet. – På denne måten kan vi sikre et godt tilbud for de minste barna som ikke er økonomisk belastende på foreldrene. Dette er for oss et lite mirakel. Bedriften min var i ferd med å kollapse, men fikk nytt liv og nye muligheter på grunn av Diaconia, avslutter han.

VENSTRE: ANDREW KAMARA FORTELLER AT HAN PÅ EIENDOMMEN HAN EIER HOLDER PÅ MED Å BYGGE EN SKOLE OG FRITIDSORDNING MED 16 KLASSEROM.


SAMARBEID MOT VOLD I NÆRE RELASJONER – Faren til datteren min hadde lenge truet meg. Han hadde ofte slått meg, både hjemme og offentlig i andres påsyn. Da han en dag i februar 2019 først slo meg og deretter helte varmt vann over meg, forlot jeg han. TEKST: EQUIP/ODDMUND KØHN  FOTO: EQUIP

D

et er den 22 år gamle alenemoren Ellen Ga ima n som forteller dette. Hun kommer fra Montserrado-distriktet i Liberia, og hun er én av svært mange kvinner i Liberia som rammes av vold fra personer i nære relasjoner. Etter denne hendelsen søkte Ellen hjelp hos lederen i lokalsamfunnet der hun bodde og fikk bo hos familien den påfølgende natten.

Morgenen etter ble hun tatt med til Equip. Partnerorganisasjonen som Misjonsalliansen har samarbeidet med i flere år har erfaring og kompetanse på denne problematikken, både med psykososiale tiltak og juridisk bistand. – Med store smerter ble jeg tatt videre med til sykehuset og ble undersøkt og fikk annen faglig oppfølging, forteller Ellen. Kjønnsbasert vold omfatter alle ulike former for vold og seksuelle overgrep og rammer

64

misjonsalliansen 01 2021


VENSTRE: VIVIAN CHAYOU MOTSÅENDE SIDE: ELLEN GAMAN

aller mest jenter og kvinner og hindrer dem i likeverdig deltakelse i samfunnet. Kjønnsbasert vold er dessuten en medvirkende barriere for bekjempelse av fattigdom. Misjonsalliansen arbeider mot kjønnsbasert vold i mange av samarbeidslandene. Vivian Chayou er prestekone i en landsby i Liberia og har engasjert seg i kampen mot kjønnsbasert vold, eller SGBV (Sexual and Gender Based Violence). – Equip har veiledet oss i kampen mot SGBV, og både mannen min og jeg og andre pastorer bruker prekestolen til å bekjempe denne typen vold. Kirkene snakket aldri om dette vanskelige temaet før, men det gjør vi nå. Med opplæring fra Equip snakker vi om kjønnsroller i lokalsamfunn og familie og om ansvaret vi har både som menn og kvinner, forteller hun. Ellen har på sin side blitt aktiv i en kvinnegruppe organisert av Equip, og hun har fått tilgang til kurs og opplæring i inntektsskapende ferdigheter. – Livet som enslig mor har vært veldig vanskelig, og covid-19-pandemien har gjort livet enda mer utfordrende. Jeg har dessuten ingen utdannelse. Jeg mistet begge

misjonsalliansen 01 2021

65

foreldrene mine da jeg var liten, og det var ingen voksne som hjalp meg med skolegang. Men jeg har nå fått opplæring i produksjon av såpe og annet rengjøringsmiddel, og jeg har startet min egen lille bedrift og har fått egen inntekt. Både den inntektsskapende jobben og alle samtalene med sosialarbeiderne fra Equip har gitt Ellen en trygghet og selvtillit hun ikke tidligere har hatt. – Jeg får fremdeles oppfølging fra Equip-ansatte, og jeg har skjønt at jeg kan spille en viktig rolle ved å rapportere når jeg ser tydelig tegn på voldsutsatte familier. Jeg kan være med og arbeide for et samfunn uten vold. Men vi må jobbe sammen for å få det til, sier hun. Før var menighetene mer isolerte i de små lokalsamfunnene i Liberia, og de var bare opptatt av å forkynne. Nå ser kirkene at de også har andre viktige oppgaver. – Nå jobber vi sammen med lokale myndigheter for å bekjempe vold og ikke minst den kjønnsbaserte volden i familiene, men vi samarbeider også omkring andre sosiale utfordringer i lokalsamfunnet, sier Vivian Chayou.


misjonsalliansen andakt: Sverre Vik

Lukas 13, 18–21. Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.» Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» Jeg sitter akkurat og leser at antall bostedsløse har gått ned. Det er en god nyhet, hvem kjenner vel ikke behovet for å komme hjem, beskytte seg mot verden utenfor «min egen lille hule der jeg kan føle friheten uten andres blikk». Er det noen som får blikk, er det «byens løse fugler», de som sitter på gatene med plastposene sine. Foraktfulle blikk, blikk med avsky, samt noen barmhjertighetsblikk, som hjelpeløst tenker at her kan jeg intet gjøre. Et sennepsfrø som blir til et tre som byens løse fugler kan få et hjem i. Ja, sånn ER Guds rike! Jesus sto ikke og forkynte ordet om Guds rike for så å snu ryggen til menneskenes nød! Han reiste opp mennesker fra skader og skavanker og gav dem verdighet. 66

misjonsalliansen 01 2021


Alle som så dette måtte tenke nytt om dette mennesket, de måtte regne dette utslåtte mennesket som lik seg selv, med gaver og talenter. Jeg tror at noe av grunnen til at himmelriket regnes som en surdeig som gjennomtrenger deigen, ikke bare er forkynnelsen av ordet som gjør sin gjerning i de «ufrelste», men at det også gjør sin gjerning i oss, vi som regner oss som kristne. Vi er bærere av holdninger til andre mennesker som er ulike oss. Vi går i stor bue rundt noen, vi tenker våre tanker som ingen ser (heldigvis), men er det tanker som springer ut av et godt tre vi tenker? Bringer disse tankene god frukt som alle kan se? Av et godt tre vil du se god frukt. Det samme scenariet utspiller seg i Ecuador og Vietnam, i Liberia og Kina, i Sierra Leone og Kambodsja, på Filippinene og i Bolivia, Brasil og Nepal. Mennesker reiser seg fra uverdighet og fattigdom. De står opp med den kraften og verdien de har som Guds skapninger. Vi legger forsiktig til rette, og kreftene fra Guds kjærlighets rike reiser seg sammen med dem opp til verdige liv. Da må vi tenke nytt om de fattige, regne med dem og se dem som likeverdige og verdifulle! Det skjer en stille revolusjon som du er med på: Guds rike reiser seg, og det er uendelig vakkert. misjonsalliansen 01 2021

67


Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

Visste du at … Som fast giver bidrar du der det til enhver tid trengs mest. Beløpet velger du selv. Som fast giver er du alliert mot urettferdighet og mottar eksklusive filmer på e-post fire ganger i året.

Registrer deg i dag på misjonsalliansen.no

68

misjonsalliansen 01 2021


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.