ProPatria 2-2019 by Merkur Digitale Magasiner

M I L I T Æ R F A G L I G

M A G A S I N

NR . 02 | 2019

FORSVARSDEPARTEMENTET VIL BEDRE ARBEIDSGIVERSTØTTEN TIDSAM 1295-02

RETURUKE 26

Kr. 69,-

NROFs NETTBUTIKK I N N H O L D // N R 2 // 2 0 1 9 FOR MANGE FN-SOLDATER DØR I TJENESTE:

Klarer ikke å beskytte verken seg selv eller andre STRIKKET FLEECEJAKKE CRAFT RUSH SS T-SKJORTE

Den sagnomsuste jageren «Sleipner»

Behagelig mellomlagsplagg, Funksjonell kortmerket t-skjorsidelommer med glidelås, te i et lett, materiale med god Tallene viser at siden FN startet med fredsbevarende børstet innside, fukttransport ogoperasjoner kjøleeffekt. i 1948 har flere enn 3100 flatlocksømmer, uniformerte nuppebehandlet. Finnes også i Meshpanel i armhulene gir dødd i tjenesteoppdrag for FN. damemodell. ekstra ventilasjon. Leveres med NROF logo på brystet. KR 475,-.

Boeing erstatter flygere med kunstig intelligens KR 342,-.

Reservistene er uunnværlige for Danmark

CRAFT RUSH ZIP TIGHTS Zip tights er lett og stretchy tights med sideglidelås på bunnen av bena for enkel påkledning. Tightsene er laget av elastiske og funksjonelle stoffer, og gir effektiv fukttransport og stor bevegelsesfrihet.

BIGBAG er en robust bag med stropper for å kunne bæres på ryggen. Det er forsterket og vanntett bunn. 600 D nylon coated. 95 liters bag.

KR 549,-.

KRUS FRA STANLEY Stanley one hand termokrus levert med NROF-logo lasergravert på kruset. Ikke mer søling i bilen! Kruset holder på varmen i fem timer og kulde i åtte timer. Rommer 0,35 l.

KR 415,-. Mer autoritære ledere i Øst-Europa

LUE Bomullslue i dobbel singeljersey, med seks flatlocksømmer på toppen.

KR 100,-.

NROFs HØYE BESKYTTER: HM Kong Harald V

KR 350,-.

KONGELIGE ÆRESMEDLEMMER: HM Kong Harald V HM Dronning Sonja HKH Kronprins Haakon

1. visepresident: SEKRETARIATET: Viggo Hanssen (S) Besøksadresse: hanssenviggo@gmail.com Bygning 60, Akershus Festning 2. visepresident: Postadresse: Christian Berning Pedersen (HV) PB 1550 Sentrum chrispede@hotmail.com 0015 Oslo ÆRESMEDLEMMER: Styremedlemmer: Telefonnummer: Oberstløytnant Rolv Brandtzæg Svein Arne Jensen (HV) 22 47 82 40 Oberstløytnant Kåre Otto Telle Daniel Hagen (HV) (mil: 0510-3238/0510-2227) Oberstløytnant Arne Heimdal Sofie Hildebrandt Nilsen (HV) Generalsekretær: HODELYKT FRA LEDLENSER Major Erik Svein Sjømæling Nils Otto Pleym (HV) Jørgen Berggrav Ledlenser hodelykt levert med trykket NROF-logo Varamedlemmer: 22 47 82 41 KR 485,-. FORBUNDSSTYRET Arnfinn Vik (L) jorgen.berggrav@sekr-nrof.no Veier kun 105 gram. President: Hilde Kristin Stensen (HV) Ass. generalsekretær: Jørn Buø (H) Ståle Sandholt jorn.buo@gmail.com 22 47 82 49 stale.sandholt@sekr-nrof.no

Informasjonsansvarlig: Camilla Gamborg Briså 22 47 82 46 camilla.brisa@sekr-nrof.no Prosjekt: Morten Wroldsen 22 47 82 48 morten.wroldsen@sekr-nrof.no Administrasjon/medlemsservice: Harald Blikra 22 47 82 40 post@sekr-nrof.no eller harald.blikra@nrof.no

Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978-1998

oka tar for seg utvalgte og dramatiske hendelser kronologisk fra og med Norbatt I. Mange veteraner har velvillig stilt opp til intervju og fortalt sin historie rundt hendelser som er belyst i boka. Det blir brukt mange bilder og kart for å beskrive hendelsene. Boka egner seg for veteraner, deres pårørende, venner og for øvrig alle som er interessert i hva som skjedde i Sør-Libanon i den perioden hvor Norge hadde FNsoldater der. Mer enn 22 000 norske soldater tjenestegjorde i Unifil/Norbatt og fortjener den største respekt fra samfunnet. 456 sider med hundrevis av bilder fra tjenesten i Libanon. Boken er skrevet av Frank Magnes som selv er Libanon-veteran.

Klipp her Jeg bestiller:.................................(antall) Norske FN-soldater i skuddlinjen. Libanon 1978-1998 til kr 399,Porto tilkommer. Navn:..........................................................................................................

Adresse:...................................................................................................... Sendes til:

Postnr:................. Postadresse:.................................................................

Ares Forlag A.S

Mobilnr: ...................... E-post:................................................................. Ares forlag AS, Pb: 54, 3139 Skallestad, post@mht.no, www.mht.no

Svarsending 6870 0095 Oslo

PRO PATRIA Redaktør Roy Thorvaldsen +47 22 47 82 45/+47 968 63 097 E-post: redaktor@nrof.no Redaksjonens postadresse Postboks 1550 Sentrum, 0015 Oslo Abonnementspris 2019: 205,Abonnement: post@sekr-nrof.no UTGIVER Norske Reserveoffiserers Forbund Bygning 60, 2. etg, Akershus festning Tlf: + 47 22 47 82 40 Ansvarlig redaktør: Jørgen Berggrav Annonsesalg ved NROF Salgssjef: Harald Blikra + 47 22 47 82 40/ + 47 938 78 734 E-post: post@sekr-nrof.no Pro Patria utgis fem ganger i året. Fristene for levering av annonser og annet materiell er i 2019: 21/1, 25/3, 22/5, 12/9, 11/11 Redaksjonelt stoff leveres i god tid før deadline. ISSN 1892-4794 Forside: Geir Arne Løland. PIO i HV-08. Foto: Tore Ellingsen. Ønsker du å bidra med leserinnlegg i Pro Patria? Da er rammene følgende: Kronikk: 4000 tegn inkl. mellomrom Leserinnlegg: 2000 tegn inkl. mellomrom Replikk: 400-750 tegn inkl. mellomrom Legg med, som eget vedlegg, et portrettfoto til kronikkinnlegg.

N VA

E MER K

GRAFISK DESIGN OG TRYKK Merkur Grafisk AS Tlf: 23 33 92 00

Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift.

Vil bedre arbeidsgiverstøtten ■■■ Reservistene er igjen i fokus. Et mer komplekst trusselbilde, økt ustabilitet og et forsvar som er blitt for lite, krever at man legger hodene i bløt for å få endene til å møtes. Alle ressurser må utnyttes. Reservister med sivil ekspertise som Forsvaret ikke har i egne rekker, må slippe til. Og de som har vært i førstegangstjeneste og på befalsskole og krigsskole må tas vare på, slik at utdannelsen, opplæringen og treningen de har vært gjennom, ikke går til spille. Det er meningsløst å sende personellet hjem når de er på sitt beste, uten noen gang å hente dem tilbake – og sørge for at kompetansen blir frisket opp med jevne mellomrom. Det pleide å hete repetisjonsøvelser. Nå får det kanskje en annen form. Men det er samme sak: utnyttelse av kompetanse i forsvaret av Norge. Totalforsvaret er også tilbake som konsept, dog i ny utgave. Regjeringen og Forsvaret har innsett at reservistene trengs, og ønsker å legge forholdene til rette. Det hjalp at HV og andre reservister som var inne til tjeneste viste seg frem under fjorårets storøvelse Trident Juncture. Forsvarets operative hovedkvarter uttrykte overfor Pro Patria i ettertid at personellet viste en imponerende holdning, og at evnen til å løfte seg og bidra i fellesskapet var «påfallende». Evne til samarbeid på tvers, faglig dyktighet, etterrettelighet og å finne utradisjonelle løsninger på utfordringer som oppsto underveis, er karakteristikker FOH brukte om reservistene i oppsummeringen. Avgjørende for å gi reservistene anledning til å bidra effektivt, er at de har en arbeidsgiver som støtter dem: i holdning og ordnede permisjonsregler, og slik at den enkelte ikke stiller svakere på det sivile arbeidsmarkedet og i sin karriere på grunn av tjenesten for Forsvaret. Lovverket er ikke nok, det må jobbes med bevisstgjøring, holdninger og verdier – og praktiske løsninger. Formaliserte samarbeidskontrakter, kompensasjonsordninger og påskjønnelse av sivile arbeidsgivere som støtter sine reservister, slik Storbritannia har innført (PP nr. 1, 2019), bør vurderes. Danmark har en egen organisasjon – InterForce – som arbeider for å øke bedriftenes vilje til å frigjøre ansatte for å vedlikeholde militær utdannelse og trening, og delta i internasjonale operasjoner. Dette mener NROF er en god ide som Norge bør vurdere å kopiere. Se side 16-19.

Forsvarsdepartementet sier til Pro Patria at de i løpet av året skal sette seg ned med Forsvaret for å se hvordan arbeidsgiverstøtten kan gjøres bedre. Det er noe vi imøteser og kommer tilbake til!

Roy Thorvaldsen, redaktør

PROPATRIA /2/ 2019

HV-soldat Therese Renaas Ekeberg er heldig å ha en arbeidsgiver som gir støtte og oppmuntring til tjenesten for Forsvaret.

■ I forrige utgave av Pro Patria, nummer

eksempel til etterfølgelse, mener NROF. I en

1 2019, fortalte vi om bedriften DEFA, som

serie artikler presenterer vi reservistordninge-

ikke bare støtter og legger forholdene til rette

ne i andre NATO-land blant annet når det

for ansatte som tjenestegjør på deltid i

gjelder å sikre at Forsvaret har et godt

Forsvaret, men som til og med applauderer

samarbeid med sivile arbeidsgivere om

HV-mannskapers og andre reservisters innsats

reservistene, og spør om det går an å hente

for fedrelandet. Denne holdningen er et

ideer fra allierte til bruk her i landet. ■

FORSVARSDEPARTEMENTET:

– Kan bli bedre til å informere sivile arbeidsgivere PP/ ROY THORVALDSEN ■■■ – Forsvaret er avhengig av reservister for å løse mange av sine oppgaver i fred, krise og krig, sier Kjersti Klæboe, ekspedisjonssjef ved avdeling for personell, kompetanse og felles juridiske tjenester i Forsvarsdepartementet. Reservistene fyller viktige funksjoner i Forsvaret, men har sitt primære virke utenfor Forsvaret. De fleste reservistene tjenestegjør i Heimevernet, men det er også mange reservister i andre deler av Forsvaret. REGJERINGEN HAR AMBISJON OM ØKT BRUK AV RESERVISTER

– Regjeringen har gjennom langtidsplanen for forsvarssektoren, Prop. 151 S (2015-2016) og landmaktproposisjonen, Prop. 2 S (2017-2018) lagt til grunn en økt ambisjon for anvendelse av reservister og en revitalisering av reservistkonseptet, sier Klæboe. STØRRE BEHOV FOR INFORMASJON

– Den økte ambisjonen innebærer at Forsvaret får flere reservister enn tidligere. I tillegg må mange av reservistene trene og øve oftere og mer enn før for å opprettholde et nødvendig kompetansenivå. Det er

derfor avgjørende at både reservistene og deres arbeidsgivere har god kunnskap om hvordan reservistordningen fungerer, poengterer hun. LOVVERKET GIR BESKYTTELSE

I Norge reguleres pliktene og rettighetene til reservistene av både forsvarsloven og arbeidsmiljøloven. Tjenesteplikten som reservistene har, basert på verneplikten eller gjennom kontrakt, gir rett til permisjon i forbindelse med tjenesten. – Mange arbeidsgivere opplever at reservistene tilfører virksomheten en ekstra dimensjon og verdifull kompetanse. For noen arbeidsgivere kan det likevel være krevende å håndtere at den ansatte også er reservist og i perioder må jobbe for Forsvaret, sier Klæboe. – MÅ GJØRE MER

– Både Forsvarsdepartementet og Forsvaret må bidra til at arbeidsgiverne ser verdien av reservistordningen. På dette området er det fortsatt en god del å gjøre, mener hun. – KAN HENTE INSPIRASJON FRA ANDRE LAND

– Her kan Norge hente inspirasjon fra

Kjersti Klæboe er ekspedisjonssjef ved avdeling for personell, kompetanse og felles juridiske tjenester i Forsvarsdeparte mentet.

andre land som har et tettere samarbeid mellom Forsvaret og arbeidsgiverne. Vi må imidlertid finne en tilnærming som passer til norske forhold, sier Klæboe til Pro Patria. SKAL VURDERE TILTAK I LØPET AV ÅRET

– Dette er noe Forsvarsdepartementet skal se nærmere på sammen med Forsvaret i løpet av 2019. – Reservister tilfører Forsvaret verdifull kompetanse, og tar med seg kompetanse tilbake til sin arbeidsgiver og til samfunnet. Målet må være at alle parter opplever reservistordningen som verdifull – Forsvaret, reservisten og arbeidsgiveren, sier ekspedisjonssjef Kjersti Klæboe. ■■■

Arbeidsgiverdialog er viktig Reservisten er en soldat med sitt primære virke et annet sted enn i Forsvaret. Det betyr at det samarbeidet dreier seg om er dialog med en arbeidsgiver, og ikke bare mellom Forsvaret og reservisten. PP/ JØRN BUØ, PRESIDENT NROF ■■■ Rett nok gir Forsvarsloven Staten vide fullmakter til å kalle inn vernepliktig personell til tjeneste, uten å spørre hverken personellet eller arbeidsgiveren om hva de synes. Dette er dog begrenset i tid – det trengs frivillighetskontrakter i tillegg. – MÅ HA KONSTRUKTIV DIALOG MED ARBEIDS GIVERNE

Det er viktig å øke forståelsen for verdien av å ha en konstruktiv dialog med arbeidsgiversiden – om hvorfor oppfyllelse av Forsvarsloven er viktig for både forsvarsevne og forsvarsvilje. Regelmessig trening og øving, eller beordring til lengre tjeneste, kan være en belastning for arbeidsgi-

veren i form av redusert «produksjonsevne». En mindre bedrift må kanskje si fra seg oppdrag fordi nøkkelpersonell ikke er tilgjengelig. – FÅR KANSKJE IKKE JOBB ELLER FORFREM MELSE

• Dette kan i ytterste konsekvens gjøre at en potensiell arbeidsgiver ikke ønsker å ansette en av våre reservister, fordi det medfører å måtte planlegge for en ansatt som stadig skal «på ferie» i Forsvaret. •D ette kan også i noen grad bidra til at reservist en ikke får den karriereutviklingen som vedkommende mest sannsynlig ellers kunne ha hatt. Det er viktig at dette ikke blir utfordringer som

reservisten må fronte alene overfor arbeidsgiveren. VERDIFULLE ANSATTE FOR BEDRIFTENE

Det er viktig at arbeidsgiv erne forstår at erfaringen og kompetansen som reservisten tilegner seg i tjenesten er av verdi for bedriften. Det å ha reservister, som er selektert gjennom sin tjeneste i Forsvaret, gjør at bedriften har løsningsorienterte og solide medarbeidere. HANDLER IKKE BARE OM Å KUNNE SKYTE

Det er viktig at arbeidsgiv erne forstår at det å være soldat ikke bare handler om å være flink til å skyte, men vel så mye om å vurdere komplekse situasjoner for å avgjøre om man skal skyte eller ikke – og at

Reservistene er sjonglører – Reservistene er sjonglører som må ha minst tre baller i luften på en og samme gang. Den første er familien. Den andre er Forsvaret. Og den tredje er arbeidsgiveren. Og minst en av disse ballene kommer til å være av «glass».

man forvalter utstyr til store verdier. Likeledes er det viktig at Forsvaret forstår hvordan næringslivet virker, og viser respekt for det. ØKER FORSVARS- OG BETALINGSVILJE

Erfaringer fra andre land viser at det er mulig å få dette til. Et målrettet arbeid fører både til en mer håndterbar situasjon for reservisten, og også i betydelig grad til økt forsvarsforståelse i samfunnet. Og slikt kan det bli betalingsvilje av! ■■■ Ovenstående tekst er et bearbeid et utdrag av foredraget som NROFs president Jørn Buø hold i Oslo Militære Samfund den 25. februar under tittelen «Reservister – kapital for nasjonal beredskap og sikkerhet».

Jørgen Berggrav er generalsekretær i Norske Reserveoffiser ers Forbund (NROF).

PP/ ROY THORVALDSEN ■■■ Slik beskriver NROFs generalsekretær Jørgen Berggrav hvor vanskelig det kan være for en reservist å balansere krav og forventninger i sine dagligliv, på grunn av tjenesten for Forsvaret.

– Det er krevende nok å få familielivet til å fungere. Det er derfor svært viktig at ikke forholdet til arbeidsgiver også blir anstrengt, slik at belastningen øker ytterligere. Sjongleringen kan bli enklere for

reservisten hvis arbeidsgiver viser interesse for hva vedkommende faktisk gjør under trening/øvelse. – Ferie er det garantert ikke, understreker Berggrav. ■■■

PROPATRIA /2/ 2019

NROF MED INNSPILL TIL LANGTIDSPLANEN:

– Reservister – kapital for nasjonal beredskap og sikkerhet Forsvarets investeringer i personell og utstyr kan utnyttes bedre. Og mer bruk av reservister vil øke utnyttelsen av penger som er brukt – både på innkjøp av materiell og til utdanning. PP/ ROY THORVALDSEN ■■■ Dette er hovedkonklusjonen i rapporten til arbeidsgruppen som NROF satte ned for å komme med innspill til neste langtidsplan for forsvarssektoren – den såkalte LTPen. Rapporten fra studien som ble gjennomført er overlevert til, og drøftet med Forsvarsdepartementet. Den er også sendt til forsvarsledelsen, gren- og etatssjefer i Forsvaret, berørte departementer, arbeidsgiverog arbeidstakerorganisasjoner, samt til alle stortingsrepresentanter. Målsettingen med gruppens arbeid har vært å synliggjøre hvordan økt og bedre bruk av reservister og frivillige kan styrke den operative evnen på en kostnadseffektiv måte. Og at det også kan øke stridsutholdenheten. Et sentralt poeng her er den beskjedne kostnaden som vil kreves for å holde en godt fungerende reserve klar til innsats, poengterer arbeidsgruppen. MER KOMPLISERT TRUSSELBILDE

Forsvaret står overfor mange utfordringer. Trusselbildet er blitt mer komplisert. Varslingstiden er blitt kortere. Og forsvarsevnen er mindre god på en rekke områder. Det er nå derfor avgjørende å styrke den nasjonale forsvarsevnen,

den operative evnen. Styrkestruktur en kan i betydelig grad utvides gjennom å opprette avdelinger som har høyt innslag av reservister.» «Selv om det må investeres i materiell, og selv om reservist-tunge avdelinger krever forvaltning, vil de totale utgiftene være betydelig lavere enn om tilsvarende avdelinger ble opprettet som stående.» BEDRE UTNYTTELSE AV INVESTERINGER Reservistrapporten til NROF er tilgjengelig i både trykket (begrenset opplag) og elektronisk versjon.

og å opprettholde forsvarsviljen, mener utvalget. Og konkluderer altså med at økt bruk av reservister – og frivillige – kan bidra til dette på en kostnadseffektiv måte. De to viktigste områdene rapporten peker på for å øke Forsvarets operative evne er styrking av styrkestrukturen, og å øke utnyttelsen av investeringer i personell og materiell. STYRKING AV STYRKESTRUKTUREN

«Økt bruk av reservister i hele For svaret, vil bidra til å bedre utholden het og reaksjonsevne. Frivillige med sivil kompetanse kan bidra til å øke

«Ressursbruken i Forsvaret må i større grad ses på som en investe ring, og Forsvaret må bli bedre til å dra nytte av kompetansen det er investert i, også etter at personellet har sluttet i Forsvaret.» «Tilsvarende står store materiell investeringer på lager, dels som følge av mangel på personell, tjenestegjørende dager og økonomi. Sammenliknet med sivile bedrifter er kost/nytteverdien (…) for lav.» «I en sikkerhetspolitisk situasjon hvor omverdenen i stor grad setter dagsorden, er vi nødt til å kunne operere med alt det materiell som vi har. Mer bruk av reservister vil kunne øke nytten i forhold til kostnadene for investerte midler, både når det gjelder kompetanse og materiell.»

Arbeidsgruppen under et av sine møter på Akershus festning. F.v. Knut J. Støvne, Stein Erik Lauglo og Espen Amundsen. Ikke tilstede på bildet: Gunvald Øyna og Bjarne Nermo. Foto: Roy Thorvaldsen.

ORDNEDE FORHOLD

I rapporten fremheves behovet for ansvarsplassering og koordinasjon, standardisering og formalisering av ordninger – for forvaltning av reservistressursen. Samarbeid og dialog mellom Forsvaret og sivile arbeidsgivere blir pekt på som et annet sentralt punkt, sammen med eventuelle endringer av eksisterende lover og bestemmelser for å gjøre det enklere og mer fleksibelt å bruke og kompensere reservistene. «Reservister og frivillige kan brukes som enkeltindivider for å styrke avdelinger, kan inngå i større forband som selvstendige avdelinger eller deler av avdelinger. Reservistene kan brukes i Forsvarets daglige struktur, som en aktiv reserve og som erstat ningspersonell.» MYE ERFARING OG KOMPETANSE

Arbeidsgruppen representerer mye erfaring og relevant kompetanse, og blir lyttet til: oberst (p) Gunvald Øyna, generalmajor (p) Espen Amundsen, oberst (p) Stein Erik Lauglo, brigader (p) Bjarne Nermo og oberst (p) Knut Støvne.

De har alle omtrent fire tiår hver bak seg i Forsvaret, i forskjellige lederstillinger nasjonalt og internasjonalt – og flere abeider i dag som selvstendige konsulenter, blant annet innen leder- og organisasjonsutvikling. Utvalgsleder Gunvald Øyna har arbeidet med reservistspørsmål for NROF siden 2011, og var også prosjektleder for «Employer Support» (arbeidsgiverstøtte)-rapporten som forbundet overleverte til Forsvarsdepartementet i 2012. Den blir det nok blåst støv av nå, når økt bruk av reservister igjen står på dagsordenen. RETTER SEG INN MOT PERIODEN 2021-2024

Regjeringens langtidsplaner for forsvarssektoren gjelder i fire år av gangen, og den neste perioden går fra 2021-2024. Det er altså den NROF retter seg inn mot når de nå tar til orde for økt bruk av reservister. – Arbeidet med LTPene er en god mulighet til å se på hvilke trender som påvirker fremtidens forsvar, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

REGJERINGEN VIL ØKE RESERVISTBRUKEN

I sin årlige tale i Oslo Militære Samfund i januar sa han at regjeringen legger opp til økt bruk av trente og øvede reservister. – Storøvelsen Trident Juncture minnet oss om verdien av reserver som en del av forsvarsstrukturen, sa han. I en kommentar til ministeren, oppfordret generalsekretær Jørgen Berggrav i NROF Regjeringen til å se på en løsning der mannskapene er lenger inne til førstegangstjen este samtidig som bruken av trente reservister øker. – Jeg har stor tro på at dette kan gi den økningen i robusthet og utholdenhet (bærekraft) som forsvarsministeren mener er nødvendig, sa Berggrav. TILGJENGELIG RAPPORT

Et trykket eksemplar av rapporten fra NROFs arbeidsgruppe kan fås ved henvendelse til sekretariatet, så lenge lageret rekker. En elektronisk versjon er tilgjengelig på www.nrof.no ■■■

PROPATRIA /2/ 2019

– Svært godt teamarbeid Prosjektleder Gunvald Øyna, dere har laget en grundig og poengtert rapport om økt bruk av reservister, på svært kort tid – hvordan har dere gått frem? PP/ ROY THORVALDSEN Gunvald Øyna har vært prosjektleder for arbeidsgruppen som har utredet hvordan reservistene kan bidra til å hjelpe Forsvaret med å møte dagens utfordringer.

■■■ – Vi gikk først en runde for å definere hva vi så som Forsvarets hovedutfordringer. Deretter delte vi oppgavene etter hvilken bakgrunn hver enkelt av oss har, og hvordan vi som gruppe kunne utfylle hverandre. – Vi hadde møter med alle forsvarsgrenene og de største organisasjonene enkeltvis for å få et godt bilde av dagens status. Deretter leverte vi enkeltbidrag til rapporten og gikk gjennom disse i noen få fellesmøter. Koordinering og finjustering av tekst ble gjort fortløpende via epost og telefon. Hva har vært din viktigste rolle som prosjektleder? – I hovedsak å koordinere innspill og tekst, være ansvarlig for fremdrift og møter i forhold til tidsplan, og sørge for at vi dekket alle områder. Etter at grovutkastet fra arbeidsgruppen var klart, gikk jeg gjennom dette med ledelsen i NROF for å få kommentarer på innholdet. – Jeg har vært så heldig at jeg kunne spille på en særdeles erfaren og kompetent arbeidsgruppe. Vi fungerte etter min vurdering svært godt sammen. Alle bidro, og med svært kort responstid. Det har naturligvis vært en stor fordel at vi alle er vant til å arbeide i team. – Diskusjonene i gruppen var preget av stor takhøyde, mye fagkunnskap og godt humør. En utrolig flott og kompetent gjeng! I tillegg ledet Stein Erik Lauglo en separat arbeidsgruppe som bidro innen området «frivillige».

– NROF-president Jørn Buø ga en orientering om reservistrapporten i OMS [Oslo Militære Samfund, red. anm.], og vi fikk anledning til å presentere våre synspunkter muntlig i forbindelse med overlevering av rapporten til Forsvarsdepartementet. Hva var de største utfordringene? – Det var å konkretisere hva som er Forsvarets hoved utfordring per i dag, og definere hvordan en realistisk bruk av reservister kan bidra til Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig. Forsvarssjefen har selv beskrevet Forsvarets status som mindre god på en rekke områder, og vi kunne bruke Forsvarets ugraderte opplysninger i vårt arbeid med rapporten. Nå er det ikke første gang NROF tar til orde for økt bruk av reservister, hvorfor skal det virke denne gangen?

– Etter vår vurdering er økt bruk av reservister et realistisk og relevant bidrag. I tillegg til å øke Forsvarets operative evne, er økt bruk av reservister også en positiv faktor som bidrar til å bedre forståelsen og samarbeidet mellom det sivile samfunn og Forsvaret.

Hva skjer videre med funnene i rapporten nå? – NROF følger opp reservistutredningen som en del av det pågående arbeidet i Forsvarsdepartementets (FD) langtidsplan for forsvarssektoren (2021-2024). Forbundet er invitert til, og bidrar aktivt med innspill for det pågående arbeidet som berører økt bruk av reservister. Hvordan føler du at dere er blitt møtt av Forsvarets og Forsvarsdepartementets ledelse? – Etter min vurdering er det stor forståelse i FD for de vurderinger og anbefalinger som er fremmet av NROF. De forstår at vi ønsker å bidra til konstruktive, realistiske løsninger som øker Forsvarets operative evne. Og i første omgang gjelder dette arbeidet med langtidsplanen. Men etter min vurdering kan vi også bidra til Forsvarets implementering av en ny reservistordning. ■■■

KRONIKK

TILSVAR TIL ARTIKKEL I AFTENPOSTEN:

Misvisende om 2. bataljon, forsvarsevne og reservister PP/ JØRN BUØ, NROF Soldater under førstegangstjeneste er på sitt aller beste den dagen de dimitteres og sendes hjem, påpeker NROF-president Jørn Buø. Bildet viser gardister fra Hans Majestet Kongens Garde under NATO-øvelsen Trident Juncture 2018. Foto: Johannes Maximilian Schnell/ Forsvaret.

■■■ Aftenposten, ved den profilerte forsvarsjournalisten Sveinung Berg Bentzrød, har ved flere anledninger påstått at forsvarsevnen svekkes ved at 2. bataljon omgjøres til en mekanisert bataljon basert på mobiliseringsdisponert personell. Det er interessant at en ellers pålitelig avis fremfører at ferdigutdannede soldater er mindre kompetente enn de som er underveis i utdanningen. Ville Bentzrød helst blitt operert av en ferdigutdannet kirurg eller av en student? Norge investerer enorme summer i en vernepliktsordning med førstegangstjeneste. Når soldatene dimitterer, er de på sitt beste. Det er derfor helt misvisende når Bentzrød hevder at 2. bataljon skal avvikles for «sivile som kalles inn til repetisjonsøvelser». Det kan være andre argumenter for å

beholde 2. bataljon, men å bruke Bentzrøds argumentasjon og reservistenes kompetanse er etter min oppfatning ikke relevant. Et lite land som Norge vil aldri ha nok ressurser, verken penger eller mennesker, til at Forsvarets stående styrker kan være så store og utholdende at de kan møte alle utfordringene vi kan bli stilt overfor. I krise og konflikt må Forsvaret kunne forsterkes. Da må vi ha kvalifisert personell. Kompetansen til de som Kongeriket har investert utdanning i, må selvsagt vedlikeholdes på et tilstrekkelig nivå. Norge har hatt grunnlovsfestet verneplikt siden 1814 og det er fremdeles bred politisk enighet om dette. Det er derfor viktig å få avkastning på de milliardene som landet investerer i utdanning av

mannskaper, spesialister og offiserer i form av dybde og utholdenhet i forsvaret. Land med sammenlignbare kostnadsstrukturer har regnet ut at en reservist koster ca. en femdel av en fast ansatt og har da for eksempel tilstrekkelig kompetanse til å fly F-16. Det er riktig nok ikke mange reservist er som flyr F-16, men eksempelet illustrerer poenget. Det er nettopp dette reservistpersonellet som er hovedproduktet av den norske vernepliktsordningen. Da er ikke ansettelsesforholdet viktig, men personellets kompetanse og tilgjengelighet. NROF tar gjerne en debatt om balansen mellom fast ansatte og reservister, men anmoder om at debattantene baserer seg på faktabasert kunnskap og ikke løse antagelser. ■■■

PROPATRIA /2/ 2019



FORSVARSPOLITISK SPALTE

MER NATO OG NORDISK SAMARBEID I NESTE LANGTIDSPLAN AV ABID Q. RAJA, FORSVARSPOLITISK TALSMANN, VENSTRE

 I 2020 kommer ny langtidsplan. Det blir den første siden Venstre gikk inn i regjeringen. Det viktigste for oss er å styrke norsk forsvarsevne. Dette gjøres best gjennom å styrke Norges bidrag til NATO. Siden blant annet trusselutviklingen har gjort hele Norden til ett sammenhengende operasjons område, må også samarbeid med våre nordiske partnere vektlegges sterkere. Vi er et lite land, med få innbyggere, strategisk plassert, med et stort område å forsvare. For å sikre dette må vi prioritere hardt og først og fremst investere i forsvar som styrker NATO og Norges plass i NATO. For å få mer ut av forsvarsbudsjettet vårt må vi spesialisere oss og samarbeide med likesinnede naboer for å redusere investeringskostnadene våre. Vi må trene mer sammen og vi må investere i personell med den riktige kompetansen. Det kanskje mest debatterte spørsmålet i NATO er byrdefordeling. Europeiske allierte må bruke

styrkene er nødvendig. Å bygge opp en styrket helikopterkapasitet for Hæren og Kystvakten er ett eksempel på en viktig del av dette. Videre vil det være viktig å finne en løsning for Sjøforsvaret etter forliset av KNM Helge Ingstad.

Abid Q. Raja, forsvarspolitisk talsmann i Venstre.

mer på forsvar. Vi vil fortsette å jobbe for å styrke norsk forsvars evne og bidrag til NATO. Det avgjørende er ikke om vi når 2-prosentmålet i 2024. Det viktigste er at vi legger til rette for en bærekraftig økning av forsvarsbudsjettet som leverer økt forsvarsevne og en pengebruk som er bærekraftig også i årene etter 2024. Det er viktig at neste langtidsplan dekker inn Forsvarets største utfordringer. Kartet og geografien viser at bedret mobilitet for

Forrige langtidsplan var et stort sprang når det gjaldt investering i nyanskaffelser. De kan vi nå nyte godt av, men vi må sikre at vi beholder relevante kapabiliteter i alle domener. Her er en funksjonell balanse mellom blant andre forsvarsgrenene viktig. Framtidens utfordringer blir løst av hele Forsvaret i fellesskap, «som et system av systemer» ikke av den enkelte forsvarsgrenen. Dette krever en balansert (og tøff) prioritering av kapasiteter og kapabiliteter i alle domener. ■■■



BOKANMELDELSE:

Øivind Stranna Larsen, Sunnegrenda Forlag 2018

«Som en fiende mot Norge – Den sovjetiske oppmarsjen mot norsk grense i juni 1968» PP/ JON ERLING TENVIK

■■■ Øivind Stranna Larsen har skrevet en høyst leseverdig bok om begivenhetene som ledet frem mot den sovjetiske oppmarsjen mot Finnmark i 1968. Boken er delt opp i noen hovedbolker: om soldatlivet ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og tjenesten som grense jeger, om nordområdene generelt og det bilaterale forholdet til Russland/ Sovjetunionen spesielt – og sist om selve hendelsene i juni 1968. Genremessig beveger forfatteren seg i hele spekteret fra anekdotiske referanser til soldatlivet på 1960tallet, videre til de lange historiske linjer, og til sikkerhetspolitisk analyse. Dette gjør at mange som opplevde Forsvaret og tjenesten i Nord-Norge på 1960-tallet vil kjenne seg igjen. Beskrivelsen av soldatlivet, kaserneforhold, kosthold, trening og patruljetjeneste er troverdig og fungerer godt. Som leser er jeg mer usikker på verdien av den relativt lange historiske fremstillingen (ca. 30 sider) da andre forfattere har behandlet dette temaet bedre. Derimot har forfatteren hatt tilgang på en del nylig frigitt materiale,

og han har gjennomført en rekke intervjuer med relevante personer og etterlatte. Dette gjelder eksempelvis forsvarsminister Otto Grieg Tidemands besøk til Moskva. ETTERKRIGSTIDENS STØRSTE ETTERRETNINGSSKANDALE?

Forfatteren beskriver på en spennende måte aktiviteten i Oslo 7. mai, i skjæringspunktet mellom E-tjenesten, forsvarsledelsen og politisk ledelse representert ved forsvarsminister Tidemand. Da meldingene fra ulike etterretningskilder og fra GSV strømmet inn, vurderte forsvarsministeren at det hele var en «skremmeøvelse», og ikke opptakten til et væpnet angrep på Norge. Denne vurdering en ønsket forsvarsministeren ikke å dele med de militære sjefer inkludert sjefen for GSV. Årsaken til dette var nok et ønske om å teste beredskapen til Forsvarets avdelinger, men en slik tilbakeholdelse av informasjon kunne også fått alvorlige konsekvenser. Forfatteren skriver godt om NATO-øvelsene Polar Express og

Polar Ice som fant sted i mai 1968. Blant annet gjengis en ganske aggressiv overflyvningsmanøver fra et sovjetisk Badger-fly (Tupolev 16) mot det amerikanske hangarskipet USS Essex. Episoden endte med at Badger-flyet styrtet i sjøen på grunn av en uheldig manøver. Hele mannskapet på seks omkom i ulykken. Under Polar Express gjennomførte britiske og amerikanske enheter omfattende amfibieoperasjoner i Nord-Norge. Dette ble nok fra sovjetisk side oppfattet som ubehagelig, og må sees på som en del av bakteppet for det som skjedde 6.-7. juni. Selve oppmarsjen 7. juni og det som skjedde på Storskog og andre steder har jeg ikke beskrevet i denne anmeldelsen, men lar den være en «cliff hanger» for den interesserte leser. Men, beretningen gir et levende bilde av begivenhet ene, alvoret og ikke minst det ubehagelige styrkeforholdet mellom våre grensestyrker og den sovjetiske militærmakten. ■■■ God lesning.

PROPATRIA /2/ 2019

– Totalforsvaret i ny utgave NATOs artikkel 3 sto i fokus for et foredrag på Den norske Atlanterhavs komités årlige sikkerhetskonferanse. Den understreker hvor viktig det er at medlemslandenes samfunn er robuste og motstandsdyktige – og har en god sivil beredskap i tilfelle krise og krig. Med andre ord: et godt totalforsvar. Men har vi det lenger? PP/ ROY THORVALDSEN

Seniorforsker Per M. NorheimMartinsen ved Institutt for Forsvars studier mener det blir feil å snakke om «totalforsvar» slik vi forstod det under Den kalde krigen, fordi verden – og Forsvaret – har endret seg veldig mye. Han peker også på risikoen for at europeiske stater kan bryte sammen. Foto: Roy Thorvaldsen.

«EUROPA ER BLITT MER SÅRBAR FOR AT STATER SKAL BRYTE SAMMEN, ELLER IKKE SKAL VÆRE I STAND TIL Å LEVERE DE MEST GRUNNLEGGENDE TJENESTER»

■■■ Etter gradvis å ha sneket seg inn i det offentlige ordskiftet igjen, spilte totalforsvaret en av hovedrollene under høstens store NATO-øvelse Trident Juncture. I et leserinnlegg i forrige nummer av Pro Patria mente artikkelforfatterne imidlertid at det er misvisende å kalle summen av den militære og sivile deltakelsen i forsvaret av landet vårt anno 2018-19 for et «totalforsvar». – Virkeligheten er iallfall endret så mye siden Den kalde krigen da vi sist opererte med begrepet «totalforsvar» at konseptet må oppdateres. Det mener seniorforsker Per M. Norheim-Martinsen ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS), som innledet til debatt på konferansen på Quality Hotel Leangkollen i Asker i begynnelsen av februar. Han er også redaktør og medforfatter av boken «Det nye totalforsvaret» (Gyldendal, 2019), som slippes i april. – Det er interessant at dette konseptet, som assosieres med total krig, blir hentet tilbake. Men det er viktig å være klar over at det ikke er «totalforsvar» eller «altomfattende sikkerhet» («Comprehensive Security») slik vi forsto det under den kalde krigen, vi snakker om, sa Norheim-Martinsen. – Konseptet må tilpasses en virkelighet der terskelen eller

skillelinjene mellom fred, krise og krig er blitt visket ut, med en russisk fiende som utnytter våre svakheter i gråsoner eller med for eksempel hybride trusler, utdypet han. KINA PRODUSERER 90% AV VERDENS MEDISINER

Dagens verden er en virkelighet der nasjonene ikke etablerer lagre mer. En virkelighet der 90% av verdens medisiner produseres i Kina. Og sivile ressurser og kritisk infrastruktur eies og opereres av privat sektor. FORSVARET KJØPER HVA DET TRENGER

Så mye som 90% av transporten for store militære operasjoner blir satt bort til eller pålagt kommersielle aktører. Over 50% av satellitt-kommunikasjonen som brukes til forsvarsformål, blir levert av kommersielle aktører. Og 75% av vertslandstøtten til NATO-operasjoner leveres av private, kommersielle aktører. – HAR UTHULET BEREDSKAPEN FOR Å HÅNDTERE KRISER

– Jeg vil si at mens vi øker vår kapasitet til å svare militært mot et væpnet angrep, altså artikkel 5-situasjoner [NATO-traktatens artikkel 5 om at et angrep på ett av medlemslandene er å betrakte som et angrep på

Quality Hotel Leangkollen er arena for den årlige sikkerhetskonferansen i regi av Den norske Atlanterhavskomité.

dem alle, red. anm.], har vi gradvis uthulet vår totalforsvarskapasitet, eller vår beredskap for å håndtere kriser og risiko som faller – og bør falle – utenfor artikkel 5. Og det er i disse gråsonene, eller hybride sonene, at vi er mest sårbare - og der det er sannsynlig at våre fiender utnytter våre svakheter, sier Norheim-Martinsen. – Så det er essensielt da, at europeiske stater og kollektive institusjoner som NATO og EU opprettholder kapasiteten til å unngå at kriser eskalerer. Dette forutsetter sterke politiske institusjoner, robuste offentlige sektorer, en sterk koordinering på tvers av sektorer og institusjoner innen og mellom stater. – Så for å si det rett ut, eller uttrykke det sterkere enn jeg kanskje er komfortabel med, Europa er blitt mer sårbar for at stater skal bryte sammen, eller ikke skal være i stand til å levere de mest grunnleggende tjenester som europeiske borgere forventer - som mat, vann, elektrisitet, kommunikasjon og medisiner, sier Norheim-Martinsen. – MANGLENDE IDEOLOGISK ROBUSTHET

– Og da har vi ikke engang begynt å diskutere den ideologiske robust-

heten eller motstandsdyktigheten til våre liberale demokratier, poengterer han. – Så det vi må diskutere, er hvordan vi egentlig skal avskrekke – ikke hybride trusler – men hybrid utenrikspolitikk, som jeg tror er en bedre betegnelse, sier seniorforskeren. – Kan eller bør vi som liberale demokratier kjempe «skittent»? Eller trenger vi andre strategier for å bekjempe disse truslene? Vi vet at «smart» er ensbetydende med «sårbar», men har vi gjort oss selv unødvendig sårbare gjennom måten vi organiserer samfunnene vår på? – Jeg vet ikke. Men vi må begynne å snakke om disse tingene, ikke bare artikkel 5 og to-prosentmål, avslutter Norheim-Martinsen. OVER 50 ÅR MED SIKKERHETSPOLITIKK

Den norske Atlanterhavskomité har arrangert sikkerhetspolitiske konferanser på Leangkollen årlig siden 1965. Norske og internasjonale eksperter innleder om aktuelle forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål, etterfulgt av diskusjon. Konferansene åpnes vanligvis på Nobelinstituttet. ■■■

Seniorforsker Per M. Norheim-Martinsen ved Institutt for Forsvars studier (IFS) er redaktør og medforfatter av boken «Det nye totalforsvaret» (Gyldendal, 2019), som slippes i april.

– Som en småstat med begrens ede ressurser er Norge helt avhengig av et velfungerende totalforsvarskonsept, poengeter er Norheim-Martinsen overfor Pro Patria. Og derfor mener han det er bra at regjeringen gjennom Totalforsvarsprogrammet, som ble opprettet i november 2016, tar sikte på å utvikle et samtidstilpasset totalforsvar. – Trident Juncture viste at man er på god vei mot dette målet og at man har begynt å utnytte det potensialet som ligger i effektivt samarbeid med sivile aktører, også kommersielle. Samtidig gjenstår det fremdeles store utfordringer, særlig når det kommer til å sikre at disse nye avtalene er tilpasset situasjoner i den øvre delen av krisespekter et, sier Norheim-Martinsen.

PROPATRIA /2/ 2019

Pro Patria setter

søkelyset på

reservistordninger i allierte land.

RESERVISTENE ER UUNNVÆRLIGE FOR DANMARK

Den danske forsvarsstrukturen er i forandring og Forsvaret blir i økende grad avhengig av en solid reserviststruktur. For Danmark har dette flere konkrete konsekvenser. PP/ CAMILLA HAUGLAND FISCHER, KONSULENT FOR FORSVARSATTACHÉEN I HAAG

■■■ I Danmark ser Forsvaret mange fordeler ved bedre og mer effektiv utnyttelse av reservestyrken: Ikke bare åpner det for bedre oppgaveløsning og operative kapasiteter i forsvarssektoren gjennom en mer kostnadseffektiv anvendelse av personell, men det bidrar også til å skape tettere bånd mellom det sivile samfunnet og det danske forsvaret.

Større utveksling mellom det militære og det sivile bidrar til mer kunnskaps-, erfarings- og kompetanseutveksling på begge sider. I tillegg gir en mer optimal bruk av Reservestyrken i det danske Forsvaret større operasjonell fleksibilitet – noe som er en stor fordel for en relativt liten forsvarssektor. Reservestyrken er samlebetegnelsen for frivillige i det danske Hjemmeværnet (HJV) og personell i Reserven. Skillet mellom de to er viktig, da HJV i Danmark er organisert som en egen enhet under Forsvarsministeriet [tilsvarer Forsvarsdepartementet i Norge, red. anm.], men er ikke underlagt Forsvarssjefen. Reserven utgjør Forsvar ets reservister – hovedsakelig militære – bestående for det meste av tidligere tjenestegjørende. HJV består av hovedsakelig sivile som har gjennomgått militær trening eller utdanning. Når HJV stiller enheter til disposisjon for Forsvaret, er disse enhetene underlagt den danske forsvarssjefen. HJEMMEVÆRNET

Sjefen for Hjemmeværnet, generalmajor Jens Garly, til høyre, blir informert om kompaniets oppgaver under «Distinguished Visitors Day» på øvelse Brave Lion i 2017. Foto: Morten Fredslund, InterForce.

Det danske Hjemmeværnet er ikke underlagt Forsvars sjefen, slik som i Norge, men er en del av forsvarssektoren og dermed finansiert gjennom Forsvarsministeriet. HJV er en frivillig beredskapsorganisasjon delt i syv underavdelinger, som bl.a. inkluderer hær-, marine-, og luftforsvarsavdelinger, samt et Center for Stabiliseringsindsatser (CSI).

HJV støtter Forsvaret etter avtale, blant annet til bevoktning av militære installasjoner og fasiliteter, overvåkning av luftrom og suverenitetshåndhevelse til sjøs. Foto: InterForce.

CSI er ansvarlig for HJVs internasjonale oppgaver, mens de andre avdelingene bidrar til nasjonal oppgaveløsning i Forsvaret og i samfunnet ellers ved behov. HJV stiller og utdanner spesifikke enheter og kapasiteter – både sivile og militære – til støtte for Forsvaret etter avtale, blant annet til vakthold ved militære installasjoner og fasiliteter, overvåkning av luftrom, og suverenitetshåndhevelse til sjøs. HJV støtter også sivile myndigheter direkte og selvstendig utenom Forsvaret, blant annet bidrar de til politiet med grensekontroll. De frivillige har grunnleggende militær trening, ervervet enten gjennom HJV eller Forsvaret, i tillegg til sin sivile kompetanse. Til tross for at de frivillige ikke er forpliktet til oppmøte i fredstid, stiller HJV militære enheter til disposisjon døgnet rundt. HJVs frivillige soldater leverte i 2018 ca. 2,35 millioner timer funksjonsrelatert tjeneste. Timene var fordelt på ulike aktiviteter, samt hjelpefunksjoner for Forsvaret,

politiet og andre sivile myndigheter, både i Danmark og internasjonalt. HJV består av ca. 15 000 aktive frivillige, og ca. 30 000 frivillige i HJVs reserve, fordelt på de danske forsvarsgrenene:

HJV, aktiv styrke HJV, reserve Totalt:

HJV Hær 11 337 23 758 35 095

HJV Marine 2 309 2 861 5 170

HJV Flyvåpenet 1 284 3 307 4 591

Totalt 14 930 29 926 44 856

RESERVEN

Den danske Reserven består av ca. 2800 personer som er tilgjengelig for militær tjeneste ved behov, på såkalt rådighetskontrakt. Reserven består av soldater av alle grader (sersjant til oberst), der de fleste har full militær utdannelse på linje med fast ansatt personell, da de ofte er tidligere tjenestegjørende som har gått over til en sivil jobb. I overkant av

PROPATRIA /2/ 2019

2000 er militære, resten er sivile. De militære reservistene brukes i hele Forsvaret; både i stab, i den operative strukturen, i kommandoene ved forsvarsgrenene og i HJV. Totalt fordeler reservistene seg slik på de forskjellige forsvarskommandoene: Hæren Marinen Flyvåpenet Spesialoperasjonskommandoen Arktisk Kommando

Militære 682 92 383 78 29

Sivile 289 223 27 4 2

Totalt 971 315 410 82 31

I tillegg er 608 reservister fordelt på andre avdelinger underlagt Forsvarskommandoen. HJV har 251 militære, og 31 sivile, reservister i Reserven. VIKTIGHETEN AV RESERVISTER I TOTALSTYRKEKONCEPTET

Reservestyrken blir stadig dypere integrert i den danske forsvarsorganisasjonen som følge av innføringen av det

danske totalforsvarskonseptet, der Forsvaret er helt avhengig av å benytte seg av Reservestyrken til sin oppgaveløsning. Reservestrukturer som tidligere var løsrevne, er på vei til å bli integrert i den faste struktur en. Samtidig har fleksibilitet og bedre samordning blitt satt i fokus i den danske forsvarssektoren. Reservestyrken kan potensielt brukes i løsningen av alle Forsvarets oppgaver, men graden av samordning med de faste strukturene og enhetene avhenger av type oppgave, og krav til økonomi, beredskap, innsett elseslengde og utdannelsesnivå. BETINGELSER OG KRAV

Personell av reserven utdannes til å kunne ivareta de spesifikke funksjonene som de skal settes inn i. Dette tar utgangspunkt i en grunnutdannelse, eller bakgrunn som linjepersonell. Det er den aktuelle stillingen som skal besettes som avgjør hva slags kompetansenivå

reservistene må ha. Manglende egenskaper kan oppnås ved en utdannelsesavtale. Andre generelle krav inkluderer bl.a. krav til fysisk og psykisk helse, sikkerhetsgodkjenning og bestått grunnleggende militær trening. Både Reserven og HJVs frivillige bidrar til Forsvarets oppgaveløsning ut fra et prinsipp om frivillighet, selv om personell i Reserven lønnes tilsvarende fast ansatte når de anvendes. HJVs frivillige mottar i utgangspunket ikke lønn fra Hjemmeværnet, men kan likevel kompenseres noe for enkelte typer tjenester (for eksempel instruktørvederlag), og i enkelte tilfeller for tapt arbeidsfortjeneste. Samarbeid med sivile arbeidsgivere, såkalt Employer Support, er derfor viktig. EMPLOYER SUPPORT TIL NÆRINGSLIVET ER VIKTIG Figur 1: Det danske Totalstyrkekonceptet som gjengitt på forsvaret.dk

Employer Support defineres som sivile arbeidsgiveres samarbeid med, og støtte til reservistens ansettelsesforhold i Forsvaret. Per i dag er det ingen lover eller forvaltningsmessige hjemler i Danmark som tillater økonomisk kompensasjon til danske virksomheter som frigjør sine medarbeidere til tjeneste som frivillig i HJV eller som personell av Reserven. Normal praksis er at frivillige og reservepersonell søker permisjon i forbindelse med sin deployering. INTERFORCE SKAL BEDRE SAMARBEIDET

En egen organisasjon – InterForce – arbeider for å øke bedriftenes vilje til å frigjøre sine medarbeidere slik at de kan vedlikeholde sin militære utdannelse og trening, og delta i internasjonale operasjoner. I tillegg jobber Inter Force for å sikre en gjensidig attraktiv utnyttelse av personell mellom privat og offentlig sektor, samt utveksling av kunnskap mellom Forsvaret og HJV. En virksomhets støtte til InterForce skjer ved undertegnelse av en intensjonsavtale, der den aktuelle virksomheten støtter opp om Forsvarets oppgave. Erklæringen er ikke juridisk bindende, men virksom heten anerkjenner at de vil legge til rette for ansatte som er reservister eller frivillige i HJV ved siden av sin sivile jobb, for eksempel ved at virksomheten gir den ansatte fri, ferie eller permisjon i perioden utstasjoneringen varer, og at dette ikke innebærer en stans eller tilbakeskritt i den ansattes karriereutvikling. Over 1800 danske bedrifter har undertegnet en slik støtteerklær ing til Forsvaret gjennomInterForce. ■■■ Den danske reservestyrken støtter Forsvaret i både nasjonal og internasjonal oppgaveløsning. Foto: InterForce.

PROPATRIA /2/ 2019

SVENSKE RESERVISTER:

– DET MÅ BLI ENKLERE Å VÆRE RESERVIST OG STUDENT For tredje år på rad inviterte Hovedorganisationen for Personel af Reserven i Danmark (HPRD) til seminar. Reservister fra Tyskland, Danmark, Sverige og Norge satte hverandre stevne en førjulshelg i København. PP/ CAMILLA BRISÅ

■■■ Et av temaene for samlingen var hvilke utfordringer reservister opplever i sine hjemland. Reservistene hadde ulike saksområder de ønsket å diskutere og ikke minst få innspill til gode tiltak i. De tyske deltakerne ønsket å diskutere hvordan de skal klare å rekruttere reservister til sine styrker. Særlig har de utfordringer med å rekruttere menige reservister. I Danmark arbeider de hardt for å beholde reservist ene de allerede har. Tjenesten må styrkes og soldatene må få mulighet til å videreutdanne seg. Dette vil hjelpe på motivasjonen for å bli stående i reservestyrk ene, mener de danske deltakerne. Studenter i Sverige, hvor noen også er reservister, opplever at det ofte blir konflikt mellom undervisnings stedene og tjenesten som reservistbefal. Svenskene ønsker at universitetene skal være mer fleksible og komme dem i møte, slik at det blir mulig å være student og reservist samtidig. – «GRIPBARHETEN» STØRSTE UTFORDRING FOR NORSKE RESERVISTER

– Vi har ulike problemstillinger vi er opptatt av, slår Gregg Schneider fra NROF avd. Kongsberg fast. – Utfordringene med rekruttering, videreutdanning av menige, reservisters rettigheter i det sivile liv og tjeneste som reservist i Tyskland, Danmark og Sverige, oppleves ikke som noe problem for oss. «Gripbarhet en» til reservisten derimot, som oppfattes som et

«ikke-problem» for dem, oppleves som en stor utfordring for oss, poengterer han. – Generelt kan vi si at kontakt mellom Forsvaret og det sivile samfunnet, enten det er arbeidsgivere eller utdanningssteder, er helt avgjørende for å få til gode løsninger, sier NROFs president Jørn Buø. – Foreløpig har ikke NROF mottatt informasjon om at dette er problematisk i Norge. Om det blir en utfordring fremover når reservistene her til lands forhåpentligvis skal øve og trene på en helt annen måte enn i dag, vil tiden vise, sier presidenten. PLENUMS- OG GRUPPEDISKUSJONER

Diskusjonene på seminaret blir kyndig styrt av profesjonelle gjennom konstruktive dialoger, og det er både plenumsdiskusjoner og drøfting i mindre grupper. Det legges vekt på at flest mulig land er representert i alle gruppene. Det årlige seminaret foregår i de historiske lokalene på Kastellet i København. Den gode dialogen og praten på dagen tas med til fellesmiddagene på kveldene. En guidet omvisning hos Den Kongelige Livgarde ble det også tid til. – Det beste med samlingen var bekjentskapene jeg fikk på tvers av landegrensene, og ikke minst å få høre hvordan de andres «hverdag» er, mener Gregg fra Kongsberg. ■■■

NROF hadde tre deltakere i København denne gangen. F.v.: Stian Haukeland (NROF avd. Bergen), Anna Forrest (Center for Dialog), Gregg Schneider (NROF avd. Kongsberg) og Stian Gretland (NROF avd. Søndre Østfold). Foto: HPRD.

Stian Gretland (midten) i samtale med tyske og danske kolleger. Foto: HPRD.

PROPATRIA /2/ 2019

HISTORIE

DEN SAGN OMSUSTE JAGEREN «SLEIPNER» Den 8. april 1940 befant «Sleipner» seg på Hustadvika der britiske marinefartøy angivelig hadde lagt ut et minefelt. I dagene og ukene som fulgte, gjorde besetningen om bord i jageren «Sleipner» en tapper innsats mot en overlegen tysk flystyrke i fjordene på Romsdalskysten. PP/ PER ARNT HARNES

■■■ Torpedojagerne i «Sleipner»- klassen var moderne marinefartøy fra siste del av 1930-årene. «Sleipner», ble levert fra marinens hovedverft i Horten i 1936, mens de fem øvrige skipene; «Æger», «Gyller», «Odin», «Balder» og «Tor» alle ble sjøsatt fram til september 1939. Bestykningen bestod av tre 102 mm kanoner, to torpedoer og flere synkeminer, i

tillegg til en 40 mm Bofors-kanon og to Colt-mitraljøser som luftvernskyts. I maskinrommet ga de to De Laval-turbinene en motorkraft på 12 500 hk og en toppfart på omkring 32 knop. OPPRETTELSEN AV «ROMSDALS FJORD SJØFORSVARSAVSNITT»

Skipssjef Ernst Ullring på «Sleipner» hadde tjenestegjort i marinen siden

uteksamineringen fra Sjøkrigsskolen i 1916. Etter oppdraget på Hustadvika, der det senere viste seg at britene hadde lagt ut «dummy-miner» [uten sprengstoff, red.anm.], befant «Sleipner» seg 9. april i Kristiansund. Over radio fikk besetningen høre om kampene i Oslofjorden og de nedslående meldingene om tysk okkupasjon av Bergen og Trond-

I forgrunnen ligger transportskipet «Ruhrort» og bak «Sleipner» og «Trygg» 12. april 1940 i Stettevika. Foto: Olav Steinset.

heim. Ullring fikk ikke kontakt med marineledelsen denne dagen. På eget initiativ gikk besetningen på «Sleipner» i gang med å klargjøre skipet for krig. I Kristiansund lå også torpedobåten «Sild» som hadde aksjonert mot et tysk sjøfly av typen «Arado 196» ved Lyngstad på Nordmøre. Flyet kom fra krysseren «Admiral Hipper» på veg mot Trondheim. Flygerne hadde kommet ut av kurs og fått problemer med drivstoff. De tok seg til lands i en gummibåt, og kontaktet handelsmannen for å kjøpe bensin i medbrakte kanner. Da lensmannen ble tilkalt, motsatte ikke flygerne seg internering. 8. april ankom «Sild» med skipssjef Keim-Eriksen til Lyngstad der flygerne ble tatt om bord, mens Arado-flyet ble slept til Kristiansund. Den 10. april oppnådde kaptein Ullring kontakt med kontreadmiral Tank-Nielsen. Med bakgrunn i de tyske besettelsene ble Romsdalskysten av stor strategisk betydning. Ullring fikk i oppdrag å etablere «Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt» for å bevokte innseilingen til Åndalsnes som ville bli et knutepunkt i krigføringen mot tyskerne. I tillegg til «Sleipner», «Sild» og torpedobåten «Skrei» fikk kaptein Ullring tildelt vaktskipet «Commonwealth» og torpedobåten «Trygg» som begge befant seg i Ålesund. «Marinens flygruppe Trøndelag» under ledelse av løytnant Strand skulle også forflyttes til Åndalsnes. Den 10. april ankom skipssjef, løytnant Münster på torpedobåten «Trygg» til Molde der Münster rekvirerte et hovedkvarter for «Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt» ved Hotell Aleksandra. Etter telefonkontakt med Tank-Nielsen og Ullring utarbeidet Münster de første planene for bevoktning av innløpene til Romsdalsfjorden.

BEVOKTNINGSOPPGAVER OG TROPPETRANSPORTER

Den 11. april kom «Sleipner» til Molde, og kaptein Ullring overtok ledelsen av «Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt». Bevoktningsplanene ble gjennomført i løpet av dagen. Torpedobåten «Sild» ble stasjonert ved Harøysundet der fartøyet bevoktet innseilingen til Romsdalsfjorden i nord, mens «Trygg» skulle patruljere på sørsiden. I tillegg hadde marineledelsen også rekvirert fiskeskøytene «Fram» og «Merkur» til oppsyn i området. «Sleipner» skulle patruljere fjordområdet mellom Molde og Vestnes. Torpedobåten «Skrei» var av samme type som «Sild». Fartøyet befant seg 9. april i Hestvika på Hitra. På grunn av kommunikasjonsproblemer fikk ikke skipssjef Aslaksrud ordre om å slutte seg til «Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt» før 12. april. På denne tida var en tredje torpedobåt av samme type, «Laks», allerede beslaglagt av tyskerne. Det var derfor en viss fare for forveksling av fartøyene, så Aslaksrud fikk derfor beskjed om å ligge med «Skrei» ved Aspøya på Nordmøre og avvente nærmere ordre. Vaktskipet «Commonwealth» fikk 10. april ordre om å eskortere et finsk handelsskip, «Veli Ragnar», fra Ålesund til Åndalsnes. Skipet var på vei fra Frankrike til Finland med våpen, ammunisjon og annet krigsmateriell. Norske myndigheter ønsket å overta den krigsviktige lasten som senere ble losset på Åndalsnes. I løpet av 11. april ble mobiliseringen av IR-11 [infanteriregiment, red. anm.] iverksatt. Rutebåtselskapet MFR hadde en viktig oppgave med transporten av soldatene fra avtalte oppmøtesteder til Åndalsnes og Veblungsnes. Allerede første mobiliseringsdag møtte over 2000 mann

ved Setnesmoen militærleir. Dagen etter ankom enda flere soldater og omkring 200 hester. Ettersom nordmøringene i IR-12 ikke kunne mobilisere i Trondheim, møtte også mange fra IR-12 på Setnesmoen – der det ble satt opp tre linjebataljoner og en landvernbataljon. Den 13. april var den første bataljonen utstyrt og sendt til Dombås under ledelse av kaptein Navelsaker. Den 11. og 12. april eskorterte «Sleipner» mange av rutebåtene under troppetransportene til Åndalsnes. De første tyske flyene hadde begynt å vise seg på Romsdalskysten, og mannskapet om bord i «Sleipner» tok i bruk Boforskanoen og Colt-mitraljøsene ved et par anledninger. Ingen av troppetransportene ble utsatt for bombeangrep, og marinefartøyene ga folk en viss følelse av trygghet. For lokalbefolkningen var de tyske bombeangrepene skremmende hendelser. I Molde møtte mange opp for å beskue marinefartøyene. Den 14. april var en menneskemengde samlet på Storkaia da et tysk fly kom sørfra. Kaptein Ullring ropte fra broa at folk måtte komme seg i sikkerhet, samtidig som luftvernskytset ble bemannet. Da flyet passerte nordvest for havna, smalt skuddene fra Boforskanoen. Redaktør Bolstad i Romsdal Folkeblad befant seg i folkemengden. Han skrev i en avisartikkel hvordan prosjektilene fra skipet suste mot flyet. Det virket nærmest som om flyet stod stille i lufta, og et av skuddene måtte ha truffet den ene vingen. Dagen etter ble det rapportert at flyet måtte nødlande på Nordmøre. Og selv om opplysningene ikke kunne bekreftes, var «Sleipner» i ferd med å få heltestatus på Romsdalskysten.

PROPATRIA /2/ 2019

«OPERASJON STETTEVIKA»

Lensmann Quale i Skodje på Sunnmøre hadde 10. april meldt fra om to tyske handelsskip som lå i Stettevika ved Tennfjord. Han hadde organisert en sivil vaktstyrke som bevoktet skipene. Da det tyske mannskapet tok kontakt med lokalbefolkningen, ble de oppfordret av lensmannen til å la seg internere. Dette etterkom ikke sjømennene. Den 11. april ga Quale derfor mannskapet ett døgns frist før de ville bli arrestert. Om morgenen 12. april seilte både «Sleipner» og «Trygg» fra Molde, mens «Commonwealth» gikk fra Ålesund. «Commonwealth» ankom Stettevika først, og la seg ved transportskipet «Ruhrort» på 1000 tonn og tråleren «T.C. 284 Thüringen» på omkring 500 tonn. Situasjonen var spent. Etter kort tid ankom «Sleipner» og «Trygg» gjennom det trange Taftasundet med kurs mot Stettevika. Før det ble opprettet kontakt mellom marinefartøyene og de tyske skipene, begynte det tyske mannskapet å entre tre lettbåter. Totalt 34 tyske sjømenn overga seg frivillig. De ble senere internert i 18 døgn i forsamlingshuset på Skodje, før mannskapet 1. mai 1940 ble fraktet med «D/S Borgund» til England. Da «Ruhrort» og «Thüringen» ble undersøkt under ledelse av løytnant Kjeholt, viste det seg at begge skipene var klargjort for sprenging, og motorene var sabotert. Noen dager senere ble imidlertid «Thüring» gjort seilingsklar med norsk marinebesetning. Fartøyet ble satt inn i bevoktningstjeneste fram til begynnelsen av mai. «Ruhrort» viste seg vanskeligere å få reparert, og lasteskipet ble liggende i Stettevika. Etter noen dager kom tyske fly som skulle senke skipet. Bombene traff ikke, men en bombe falt like ved bebyggelsen. «Ruhrort»

ble derfor tauet unna, til Kjeholmsundet, der Luftwaffe etter flere bombetokter klarte å senke skipet. BRITISKE TROPPETRANSPORTER OG TYSKE BOMBETOKTER

«Sleipner» under sjøsettingen fra Horten Verft i 1936. Foto: Marinemuseet.

Under øvelsesskyting utenfor Rosyth der «Sleipner» eskorterte konvoier på østkysten av Storbritannia. Foto: Marinemuseet.

Den 13. april ankom seks britiske jagere av «Tribal-klassen» til Molde der britiske offiserer møtte ledelsen ved «Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt». Blant britene var det også flere nordmenn fra torpedojageren «Daug» som 11. april kom til marinebasen Scapa Flow på Orknøyene med 67 tyske fanger fra transportskipet «Main». Skipssjef Horve fra «Draug» befant seg på jageren «Somali» der han fungerte som forbindelsesoffiser. Under møtet ble det lagt planer for britiske troppetransporter, og fra 17. april begynte de første britiske soldatene å ankomme Åndalsnes. Bombetoktene over Molde startet 15. april. I tyske rapporter het det at Luftwaffe hadde registrert marinefartøyer og fiendtlig aktivitet i dagene forut. Bombene falt vest for sentrum. «Trygg» lå ved Storkaia, men besetningen lot fortøyningene gå og seilte ut på Moldefjorden. Flere av bombene gikk i sjøen, men Storkaia der rutebåten «Eira» lå, ble truffet. På grunn av rystelsene i betongkaia oppsto det lekkasjer i skroget slik at «Eira» senere sank på grunt vann ved Lønsetkaia. Ingen mennesker kom alvorlig til skade, men i dagene og ukene som fulgte ble de tyske flyangrepene stadig mer omfattende. Fra 17. til 25. april eskorterte «Sleipner» flere britiske troppetransporter til Åndalsnes. I KAMP MOT EN OVERLEGEN TYSK FLYSTYRKE

Kommandørkaptein Ernst G. A. Ullring avbildet i 1947. Foto: Ole F. Berg.

Marinens flyvåpen i Romsdalsfjorden bestod av en uvanlig gruppe på fire fly ledet av løytnant Strand Kjos med et norsk MF 11-fly (F.342). I tillegg deltok to britiske Walrus-fly med

britisk besetning. Et av Walrus-flyene lå internert på havna i Kristiansund fra 8. april, mens det andre Walrus-flyet ankom Molde 13. april. Flygruppa disponerte også det tyske Arado-flyet som hadde fått påmalt norske flagg og kjennetegn. Fra 12. april oppholdt flygruppa seg ved Eidsøra med forlegningssted på skolen i bygda. I dagene som fulgte, gjennomførte flyene flere oppklaringsoppdrag, og var også i kamp mot tyske fly. På grunn av drivstoffmangel og lite ammunisjon valgte ledelsen ved «Romsdalsfjord sjøforsvarsavsnitt» den 18. april å sende de fire flyene til Scapa Flow. For «Sleipner» og mannskapet utviklet situasjonen i Romsdalsfjordområdet seg på samme måte som for flygruppa. Det ble mange intense kamper mot en overlegen tysk flystyrke. Den 22. april lå «Sleipner» ved fergestedet Nordvik da et tysk fly kom inn fjorden i lav høyde. Alarmen gikk. Matros Eide bemannet raskt den ene Colt-mitraljøsen, og fikk inn mange treff. Flyet besvarte ilden med maskingeværild som pepret over «Sleipner». «Flyet braste inn i den bratte fjellveggen og brennende vrakdeler skled ned i fjorden. Matros Eide fikk senere tildelt en ekstra tobakksrasjon som belønning.» Etter trefningen var det tydelig at flyet hadde problemer med manøvreringen. Det braste inn i den bratte fjellveggen og brennende vrakdeler skled ned i fjorden. Matros Eide fikk senere tildelt en ekstra tobakksrasjon som belønning. Det lengste flyangrepet mot «Sleipner» foregikk 25. april under seiling fra Julsundet østover mot Sekken og videre til Åndalsnes. Skipsloggen viser at mellom kl. 14.50 og kl. 16.30 ble skipet angrepet tolv ganger av fly som slapp flere enn 30 bomber uten å få inn direkte treffere.

«Sleipner» ved Storkaia i Molde april 1940. Foto: Forsvarsmuseet.

Samme dag måtte «Trygg» styres på land i fjæresteinene ved Isfjorden. En bombe traff akterdekket, men gikk rett gjennom dekket og ut gjennom skipsbunnen uten å eksplodere. Da «Trygg» var i ferd med å synke, satte skipssjef Münster skipet på land. Ingen av mannskapet kom alvorlig til skade. Den 26. april ble det bestemt at «Sleipner» skulle gå til Scapa Flow for å få reparert skader og utstyres med mer luftvernskyts. DEN SAGNOMSUSTE «SLEIPNER» I STORBRITANNIA

Det tyske flyet Arado AR196 med påmalte norske kjennetegn. Foto: Marinemuseet.

Dekkspuss om bord i «Sleipner» under fredelige forhold i Storbritannia. Foto: Marinemuseet.

Det ble utgitt to frimerker med «Sleipner» som motiv. 10-øre-merket var grønt og utkom i London i 1943, mens 5-øre-merket var fiolett og utkom etter frigjøringen i Norge i 1945.

I løpet av noen uker ble «Sleipner» reparert og nye 20 mm Oerlikon luftvernkanoner montert. Skipet ble satt i krigstjeneste fra 29. juni da orlogskaptein Horve ble utnevnt til ny skipssjef. Ullring ble på samme tid forfremmet til kommandørkaptein og fikk kommandoen på oppsynsskipet «Fridtjof Nansen». «Sleipner» ble stasjonert i Rosyth der torpedojageren eskorterte konvoier på østkysten av Storbritannia, og gjennom krigsårene fulgte «Sleipner» omkring 160 konvoier. I sine dagboknotater skrev skipssjef Horve at journalistene Olav Rytter og Toralv Øksnevad flere ganger gjorde radioopptak om bord i «Sleipner». Skipets posisjoner ble ikke oppgitt, men lytterne kunne få inntrykk av at «Sleipner» til tider befant seg langs norskekysten. Da Nordahl Grieg skrev diktet om skipene «Eidsvoll» og «Norge» til ære for marinen, var det Olav Rytter som første gang leste det over radio om bord i «Sleipner». Radiosendingene, «stemmen fra London», var selvfølgelig med på å gi «Sleipner» og mannskapet den sagnomsuste heltestatusen som skipet fikk. ■■■

PROPATRIA /2/ 2019

Uthuling av demokratiet i Øst-Europa Sentral- og Øst-Europa fikk en ny start på 1990-tallet. Mange tiår med kaldt kommunistisk diktatur ble avløst av demokratisk vår. Men sommeren lar vente på seg. Tvert imot er noen begynt å snakke om en ny vinter. PP/ GUNNAR M. EKELØVE-SLYDAL, ASSISTERENDE GENERALSEKRETÆR, DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ

■■■ Under årstidsmetaforene finnes en sammensatt virkelighet. Det er utvilsomt tilbakegang i flere av landene i regionen, men ikke i alle. I april 2018 skjedde en fredelig demokratisk revolusjon i det lille kaukasiske landet Armenia. Omfattende folkelige protester mot Serzj Sargsian, som hadde hatt en rekke ministerposter før han ble president i 2008, vant frem. Store deler av folket ville ikke akseptere at han forble Armenias sterke mann, denne gangen som statsminister.

overveldende valgseier: 70 % av stemmene ga My Step Alliance 88 av 132 seter i nasjonalforsamlingen. Dermed er et nytt kapittel startet i det lille kaukasiske landet. Men selv om det kan være grunn til å

glede seg over at folket ser ut til å ha «vunnet» over en eldre garde av udemokratiske ledere, er det for tidlig å snakke om demokratiets endelige seier. Mye kan fortsatt gå galt. Det viser historien i mange av de andre landene i regionen.

ARMENIA ET UNNTAK – TILSYNELATENDE

Lederen for protestene, Nikol Pasjinjan, ble valgt av parlamentet 8. mai 2018 som ny statsminister etter at Sargsian innså at han hadde folket mot seg. Hans ord da han erkjente nederlaget er sjelden kost i denne delen av verden: «Jeg tok feil. Nikol Pasjinjan hadde rett.» I parlamentsvalget i desember 2018 – som internasjonale valg observatører, inkludert Helsingforskomitéen, bedømte som fritt og rettferdig – vant Pasjinjans parti en

Migrasjon blir av mange pekt på som en av årsakene til at noen østeuropeiske ledere er blitt mer nasjonalistiske og autoritære. Foto: Irske forsvaret.

rer, forekommer selvsagt også. Men de autoritære valgdemokratiene foretrekker ofte mer sofistikerte metoder som er vanskeligere å avdekke. MINNER OM MAFIAORGANISASJONER

Ungarns statsminister Viktor Orban er blant de østeuropeiske lederne som har beveget seg i autoritær og nasjonalistisk retning. Foto: Polish Press Agency.

Armenias mangeårige president Serzj Sargsian ble statsminister etter en grunn lovsendring som styrket statsministermakten. Dette ble møtt med demonstrasjoner, og han gikk av frivillig etter elleve dager i statsministerposten. Foto: Wikipedia.

MANIPULERTE VALG

KAN MISTE JOBBEN

Demokrati er mye mer enn valg til nasjonalt parlament og lokale folkeforsamlinger. Det er dette «mer» som i økende grad mangler i stater som Russland, Hviterussland, Aserbajdsjan og Tyrkia, men som også er truet i EU-medlemsland som Polen og Ungarn. Ukraina står i en mellomstilling. Også når det gjelder gjennomføringen av valgene er det store problemer. Regjeringene avholder jevnlig valg, men har lært seg ulike metoder for å styre valgresultatene. De får ofte det resultatet de vil ha, selv om vi også er vitne til at det sivile samfunnet og uavhengige medier blir stadig flinkere til å avsløre den mer raffinerte manipuleringen. Jukset kan for eksempel handle om at man redesigner valgdistriktene til fordel for regjeringspartiet, ofte kalt «gerrymandering». Få har vært dyktigere til dette enn Ungarns regjeringsparti Fidesz, anført av statsminister Viktor Orbán. Med bare 48 % av stemmene får partiet 2/3 av plassene i parlamentet.

En annen metode er former for økonomisk press på velgerne. Det har jeg selv vært vitne til blant annet i Russland, hvor jobben din kan stå og falle med at du stemmer på Vladimir Putin og hans parti. I mange av landene er store deler av media underlagt regjeringen. Der får du aldri informasjon om uheldige sider ved regjeringens politikk. Og opposisjonen blir gjerne karakterisert som forrædere, vestens løpegutter og i ledtog med statsundergravende krefter. «Fake news» kan være et annet virkemiddel. Propagandaen skaper truende fiendebilder, hvor Vesten, Brussel, USA eller til og med FN og filantropen George Soros er ute etter å svekke og underlegge seg statene i Øst-Europa. NATO og EU blir fremstilt som aggressive verktøy for å nå disse målene. Gammeldags valgjuks, som at avdøde blir stående på manntallslisten slik at noen kan bruke deres stemme, eller at man putter et stort antall stemmesedler for sitt parti i stemmeurnen, eller at de som teller stemmene feilrapporte-

Det liberale eller konstitusjonelle demokratiet har en infrastruktur av institusjoner og sjekkmekanismer for å beskytte mot maktmisbruk. I Russland har parlament, domstoler, medier og de største partiene under Putin i stadig større grad blitt underlagt presidenten. Formell maktdeling er blitt erstattet av personlige maktrelasjoner, gjerne basert på at personers lojalitet blir kjøpt ved at de får tilgang til resultatene av den omfattende korrupsjonen. Systemet kan minne om mafiaorganisasjoner. Det avgjørende er ikke om dine interesser – for eksempel eierskap over bedrifter – er beskyttet av loven, men av om du har gode kontakter oppover i systemet. Vi ser lignende tendenser i andre land i regionen, hvor venner og familie av den øverste politiske ledelsen gjør det mer enn mistenkelig bra økonomisk. REDDER SEG SELV

I realiteten er kombinasjonen politisk makt og tilgang til enorme beløp gjennom korrupsjon og underslag en av de viktigste faktorene i å svekke demokratiet. Hvis du vet at å tape valget også betyr at du taper din rikdom, ja så gjør du kanskje det som må til for å vinne det! Dessuten kan et regimeskifte bety at du vil bli etterforsket og stilt til ansvar for maktmisbruk. Å bygge en stat på denne måten innebærer maktkonsentrasjon rundt presidenten eller statsministeren. For å unngå «ubehagelige» avgjørelser i

PROPATRIA /2/ 2019

domstolene, sørger regjeringen for å utnevne vennlig innstilte dommere. Dermed ryker også rettssikkerheten for den enkelte. Et annet viktig mål er å hindre at andre grupper i samfunnet organiser er seg og utvikler en effektiv opposisjon. Lover som begrenser organisasjons-, forsamlings-, religions- og den politiske friheten er viktige virkemidler. En aktiv og engasjert befolkning er heller ikke ønskelig i et slikt system. Derfor må det sivile samfunnet og organisasjonslivet kontrolleres. KONTROLLERER DET SIVILE SAMFUNNET

Putins kriger i Georgia og Ukraina må også – i hvert fall delvis – sees i et slikt lys. De har gitt ham tilbake popularitet og bidratt til fokus på ytre trusler heller enn hjemlige problemer. Å bygge opp en udemokratisk stat krever også positive virkemidler. Tradisjonell religion, tradisjonelle verdier og fordums storhetstid er blant de mest brukte. Det går gjerne ut over seksuelle- og kjønnsminoriteter, immigranter og flyktninger. Og kvinners rettigheter. HVORDAN UTFORDRE AUTORITÆRE POLITIKERE

I Helsingforskomitéen har vi de senere årene konsentrert mye av oppmerksomheten rundt den omfattende korrupsjonen, som er et viktig hinder for demokratiet. Undersøkelser viser også at det er en sammenheng mellom korrupsjonsnivået i en stat og befolkningens holdning til demokrati. Ifølge en tysk tenke-tank (The German Economic Institute) har støtten til demokratiet falt i de tidligere kommunistiske landene i Øst-Europa siden 2006. I den samme perioden er omfanget av korrupsjon nesten doblet.

Folkelige protester mot korrupsjon i Hviterussland i 2017. Foto: Radio Free Europe. KORRUPSJON ET HINDER

Korrupsjonen fungerer som et hinder for å utvikle pro-demokratiske holdninger i befolkningen, samtidig som eliten som nyter godt av den har sterke insentiver for å hindre demokratiske reformer. Å bekjempe korrupsjonen må først og fremst skje i landene selv, men vestlige stater kan spille en viktig rolle. Store deler av pengene fra den økonomiske kriminaliteten ender nemlig i vestlige banker og eiendommer. Økt innsats mot hvitvasking er dermed også et tiltak for å styrke demokratiet. FRYSING AV EIENDELER

Et annet virkemiddel er å beskytte varslere og menneskerettighetsforkjempere som avdekker korrupsjon og maktmisbruk. De blir truet, fengslet og til og med drept. Her er botemiddelet menneskerettighetssanksjoner (Magnitskij-sanksjoner), som fryser eiendeler og nekter innreise for tjenestemenn som har begått grove overgrep uten å ha blitt straffet for det. USA og noen andre land har slike. EU og Norge bør komme etter. RETTSSYSTEMET EN MOTKRAFT

Rettslige virkemidler kan være effektive for å verne demokratiet og dets infrastruktur. Når den polske regjeringen hittil ikke har lyktes med å fjerne et stort antall dommere ved

å endre pensjonsalderen er det takket være EUs domstol som fant at dette var en form for aldersdiskriminering. Et viktig virkemiddel på sikt er å støtte lokale demokratiske krefter. Selv om lovgivningen i Russland, Hviterussland og Aserbajdsjan gjør samarbeid over grensene vanskelig – du blir for eksempel erklært som «utenlandsk agent» i Russland hvis du får økonomisk støtte fra utlandet til menneskerettighets- og demokratiarbeid – så er det ikke umulig. ADVOKATER, JOURNALISTER OG AKTIVISTER

Et sterkt samarbeid mellom advokat er, uavhengige journalister og aktivister viser seg i mange situasjoner å utgjøre en veritabel utfordring for autoritære ledere. På sikt bidrar det til at folk begynner å engasjere seg – først i egne saker, deretter i rettferdighetssaker som angår flere. På den måten kan en demokratisk kultur befeste seg. Den demokratiske revolusjonen i Armenia var uten tvil et vårtegn. Men det avgjørende for om våren vil bli etterfulgt av sommer er om de nye makthaverne ønsker å styrke den demokratiske infrastrukturen. Og skape et større rom for sivilt engasjement. Da kan demokratiet seire i Armenia og inspirere til kamp for demokratiet i andre land. ■■■

ED EREN NR 2

MULIGHETENES VINDU ER ÅPENT!

■■■ Kjære venner, dagene blir lysere og lengre og det er en stor glede å se at aktiviteten i avdel ingene er på topp. Både president en og jeg har hatt stor glede av å delta i en rekke årsmøter i avdel ingene, og hos oss sentralt er det viktig å «føle avdelingene på pulsen». Det gir verdifulle tilbakemeldinger og innspill for den videre utvikling av Forbundet. For det er ingen tvil om vi nå har en unik mulighet til å ta noen viktige skritt videre inn i fremtiden. Den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder er urovekkende og kan kanskje oppsummeres som at Russlands vilje til maktanvendelse for å nå politiske mål er økt, at domenet for maktanvendelse er utvidet, og at det er mer krevende for vestlige land å håndtere interne og eksterne utfordringer. Som følge av dette, har Forsvarssjefen uttalt at Forsvaret må bli større, og at reaksjonsevne og utholdenhet må økes. Forsvarsministeren har gitt Forsvarets forskningsinstitutt i oppdrag å se hvordan Forsvaret kan utvikles innenfor rammene av 2 % av brutto nasjonalprodukt. FFI konkluderte med at den gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren må forsterkes med om lag 100 milliarder (!) i

20-årsperioden, og at 2 % vil utgjøre 500 milliarder i perioden. Likevel er det vanskelig å få regnestykket om «reaksjonsevne + utholdenhet + størrelse = budsjett» til å gå opp! For oss i NROF har det «alltid» vært innlysende at riktig bruk av reservister er et av de aller viktigste grepene som kan tas for å få ressursene til å rekke lenger. Dette synet deles nå av stadig flere, og Forsvarsdepartementet legger opp til at økt bruk av reservister blir et viktig element i fremtidens forsvar. Så er spørsmålet, hva betyr dette for oss i NROF? At Norge har et relevant reservistkorps, er naturligvis avgjørende for at et reserveoffisersforbund ikke «dør ut» med en aldrende medlemsmasse, men kan fortsette å tiltrekke seg nye medlemmer. Det er avhengig av om NROF oppfattes som relevant av dem vi ønsker å rekruttere. Med andre ord, NROF må tilpasse seg den nye situasjonen. Samtidig som vi lytter til våre medlemmer og fortsetter den gode aktiviteten i avdelingene, må vi være åpne for hva de «nye» reservistene etterspør. Det kan være muligheten til å drive kompetansevedlikehold

innenfor enkeltmannsferdigheter, men det kan like gjerne være å møte utfordringer som reservisten opplever i et krevende samspill mellom tjeneste i Forsvaret og det sivile arbeidslivet. Eller, kanskje NROF kan bidra med mer generell kompetansebygging blant utvalgte reservistgrupper, slik det gjøres i våre naboland Sverige og Finland? Hvordan skal dette i så fall gjøres, og hvordan spiller dette inn på aktivitetene i NROFs avdelinger? Kan det bli en synergi mellom støtte til Forsvarets aktive reservister og lokal medlemsaktivitet? Spørsmålene er mange, og det er vanskelig å spå om fremtiden. Men som forbund må vi være forberedt og gripe mulighetene når de er der. For å klare det, trenger vi en diskusjon og meningsutveksling, både lokalt og sentralt. Formannskonferansen i Stavern i mai blir en viktig arena for at forbundsledelsen skal kunne ta riktige veivalg og jobbe videre mot landsmøtet i 2020. Visjon NROF 2030, er arbeidstittelen for formannskonferansen, og jeg ser frem til spennende diskusjoner, stor takhøyde og freske innlegg! Og husk, det er nå at mulighetenes vindu er åpnet. ■■■

PROPATRIA /2/ 2019

FOR MANGE FN-SOLDATER DØR I TJENESTE:

Klarer ikke å beskytte verken seg selv eller andre Sjefen for FNs fredsoperasjoner, Jean-Pierre Lacroix, er bekymret for at for mange FN-soldater dør i tjeneste. Tallene viser at siden FN startet med fredsbevarende opera sjoner i 1948 har flere enn 3100 uniformerte1 dødd i tjenesteoppdrag for FN2. Knapt en tredel av disse døde på grunn av fiendtlige handlinger. PP/ RUNE SOLBERG, OBERST, FORSVARETS HØGSKOLE ■■■ De øvrige døde som følge av ulykker og sykdom. I perioden 2001 til 2010 ble 92 mennesker i tjeneste for FN drept i fiendtlige handlinger. I den påfølgende perioden frem til 2018 ble så mange som 236 drept av tilsvarende årsaker. Bare i 2017 ble 56 uniformerte drept i fiendtlige handlinger, i følge Forsvarets forum. Hvorfor opplever FN en slik negativ utvikling? I dagens FN-operasjoner i Afrika evner man verken å ta vare på sine soldater eller å løse oppdraget med å beskytte sivile effektivt. For å underbygge dette vil jeg beskrive dagens operasjonsmiljø, og belyse med noen eksempler hvorfor FN ikke strekker til. EN ANNEN TYPE OPERASJONER

Tradisjonelt har FNs fredsbevarende operasjoner dreid seg om å overvåke en fred mellom parter som har avsluttet en konflikt og undertegnet en fredsavtale. I slike konflikter eksisterte ofte fronter mellom de krigførende partene. Som en del av fredsavtalen ble det gjerne etablert separasjonssoner. Sonene ble besatt av 1 Soldater, politi og militære observatører (tilsvarende). 2 United Nations Peacekeeping, Fatalities; fatalities pr. year and appointment type, updated January 07, 2019.

Rune Solberg var stabssjef i FNs misjon i Sør-Sudan (UNMISS) 2015-2016. Foto: H. Madsbakken/ Forsvaret.

FNs observatører og fredsbevarende styrker som hadde til hensikt å observere og rapportere brudd på fredsavtalen, og avskrekke partene fra å entre hverandres territorium. Eksempler på slike FN-operasjoner er UNFICYP på Kypros, UNTSO og UNIFIL i Midtøsten og UNPROFOR i Bosnia. En forutsetning for at FN ofte lykkes i slike operasjoner er at det er en grunnleggende vilje til å oppnå fred mellom partene, og at de har samtykket til FNs deployering. PÅGÅENDE OG VOLDELIGE INTERNE KONFLIKTER

FN har for tiden 14 fredsoperasjoner gående. Halvparten av dem er i Afrika3. Fellestrekk for operasjonene i Afrika er at FN er satt inn for å løse problemer i land hvor det er interne konflikter. I Mali utgjør en samling islamistiske opprørsgrupper i nord en trussel mot myndighetene og sikkerheten for sivile. I Kongo er det en rekke militsgrupper øst i landet som med støtte fra nabolandene Rwanda og Uganda forsøker å få kontroll over de mineralrike områdene – og dermed destabiliserer hele regionen. 3 MINUSMA i Mali, MONUSCO i Den Demokratiske Republikk Kongo, MINUSCA i Den Sentralafrikanske Republikk, UNMISS i Sør-Sudan, UNAMID i Darfur i Sudan, UNISFA i Abyei (Sudan/Sør-Sudan) og MINUSRO i Vest-Sahara.

FN-styrken UNMISS i Sør-Sudan har ikke klart å hindre overgrep mot sivile i flyktningeleirene. Foto: UNMISS.

I Den Sentralafrikanske Republikk raser en borgerkrig som involverer muslimske eks-Seleka militser (alliansen av opprørsgrupper), anti-Balaka militser (allianse av kristne og animist opprørsgrupper) og FN-støttede regjeringsstyrker. I Sør-Sudan forsøker fortsatt regjeringsstyrkene SSPDF (South Sudan People’s Defence Force4) og deres støttende militser (i hovedsak dinka-grupperinger, men også noen få nuer-grupperinger som støtter regjeringen) å bekjempe fragmenterte opposisjonsstyrker (i hovedsak militser fra nuer-befolkningen) selv om det nå foreligger en revitalisert fredsavtale.

«I DAGENS FN-OPERASJONER I AFRIKA EVNER MAN VERKEN Å TA VARE PÅ SINE SOLDATER ELLER Å LØSE OPPDRAGET MED Å BESKYTTE SIVILE EFFEKTIVT» Borgerkrigen i Sør-Sudan har tatt form av etnisk rensning i deler av landet hvor folkegruppen Nuerne har sitt kjerneområde. I Darfur kjemper bla. opprørsstyrkene SLM (Sudan Liberation Movement – en sudansk opprørsgruppe som består av flere etnisiteter) og JEM (Justice and Equality Movement - en zaghawadominert sudansk opprørsgruppe), som de største, mot regjeringsstyrkene og militsgruppen Janjaweed (en arabisk militsgruppe som støtter regjeringen i Sudan) – i en etnisk konflikt mellom arabiske og afrikanske folkegrupper. Konflikten er svært brutal og president Bashir etterforskes av den internasjonale 4 Skiftet navn fra SPLA i 2018.

straffedomstolen (ICC) for krigsforbrytelser og folkemord. I alle disse konfliktene er voldsnivået svært høyt. Den sivile delen av befolkningen rammes hardt, og mange hundre tusen sivile liv er gått tapt. Seksualisert vold nyttes ofte som et våpen mot den sivile delen av befolkningen, både av militser og opprørsgrupper, men også av regjeringsstyrker. Flere ti-talls millioner mennesker er enten internt fordrevne i sitt eget land eller flyktninger i et naboland. Den humanitære situasjonen er svært vanskelig, og i mange av disse konfliktområdene er mer enn 50 prosent av befolkningen helt avhengig av daglig nødhjelp fra det internasjonale samfunn for å overleve. FN-styrkenes viktigste oppgave i disse konfliktområdene er å beskytte sivile borgere som er ofre for krig og konflikt, og humanitære organisasjoner som yter nødhjelp. Myndighetene i disse landene er enten ikke i stand til å beskytte egne borgere mot de brutale overgrepene som utføres, eller så er regjeringsstyrkene selv blant overgriperne. I Sør-Sudan angripes landsbyer av militser som støtter regjeringen. Kvinner og jenter blir ofre for massevoldtekter. De som ikke kan flykte drepes på en brutal måte – gamle som unge. Gutter kastreres, for så å bindes sammen slik at de ikke kan løpe av gårde, deretter kastes de levende inn i brennende hus hvor de lider en grusom død. FNs operasjoner i Afrika gjennomføres altså i land hvor det er interne konflikter, der voldsnivået er svært høyt og hvor det ikke er noen fred å bevare. Disse FN-operasjonene skiller seg derfor klart fra tradisjonelle fredsbeva-

PROPATRIA /2/ 2019

rende operasjoner og kan forklare noe av årsaken til at flere FN-soldater dør i tjeneste i dag. VITNE TIL GRUSOMME OVERGREP

Jeg tjenestegjorde som militær stabssjef i FNs misjon i Sør-Sudan (UNMISS) i 2015-2016, og vil bruke eksempler herfra for å belyse noen av de store utfordringene FN-avdelingene strir med når sivile skal beskyttes. Etter at borgerkrigen i Sør-Sudan brøt ut i desember 2013, ble verden vitne til at partene begikk grusomme overgrep mot sivilbefolkningen. UNMISS fikk etter hvert et nytt mandat. Fra kapasitetsbygging skulle vi beskytte sivile. Da jeg tjenestegjorde der beskyttet UNMISS ca. 200 000 internt fordrevne flyktninger i såkalte Protection of Civilian (POC) leire, leire som lå inne i eller i tilknytning til FN-leiren. For å beskytte de sivile hadde UNMISS 12 500 FN-soldater fra åtte forskjellige troppebidragsytende land i Afrika og Asia. Til sammen tolv infanteribataljoner fordelt på fire sektorer.

«GUTTER KASTRERES, FOR SÅ Å BINDES SAMMEN SLIK AT DE IKKE KAN LØPE AV GÅRDE, DERETTER KASTES DE LEVENDE INN I BRENNENDE HUS HVOR DE LIDER EN GRUSOM DØD» KLARTE IKKE Å BESKYTTE SIVILE I LEIRENE

Vi hadde store utfordringer med å beskytte sivile i UNMISS POC-leirer, og evnet ikke å gi beskyttelse utenfor leirene selv om behovet var enormt. I Malakal, hvor FN beskyttet ca. 40 000 sivile, brøt det en natt ut interne kamper mellom sivile flyktninger fra forskjellige folkegrupper. UNMISS-styrkene klarte ikke å skille de stridende partene fra hverandre, og mange ble drept fordi flere underavdelinger unnlot å følge ordre fra den øverste militære FN-sjefen i leiren. Neste dag ble FN-leiren angrepet av en styrke på 100 soldater fra regjeringshæren, som ville beskytte dinkaene i POC leiren. FN-AVDELINGEN RØMTE FRA STILLINGENE

FN-avdelingen som beskyttet det ytre perimeteret rømte fra sine posisjoner, noe som i praksis ga regjeringssoldatene fri adgang til POC-leiren hvor de drepte sivile fra andre folkegrupper. Den lokale FN-sjefen ga ordre om å skyte for å forhindre SPLA å trenge inn i kjerneområdet av FN-leir

en, men flere underlagte sjefer ba om en skriftlig bekreftelse på ildordren før de videreformidlet den til sine soldater. Så mange som 30 sivile ble drept og 123 alvorlig såret i de dramatiske hendelsene. Et annet eksempel forsterker inntrykket av at det er vanskelig å føre kommando i FN-operasjoner: Selv om UNMISS’ styrkesjef hadde gitt klare ordre om å beskytte kvinnene som daglig gikk ut av POC-leirene for å samle fyringsved til matlaging, fikk vi jevnlig meldinger om at de ble voldtatt av milits- og regjeringssoldater rett utenfor UNMISS-leirene. Ordren fra styrkesjefen var å etablere en våpenfri buffer rundt FN-leirene for å redusere trusselen mot sivile. Mange av FN-avdelingene unnlot å gjennomføre oppdraget. UNNFALLENHETEN VANSKELIG Å FORKLARE

Det er ikke så lett å peke på hvorfor denne unnfallenheten eksisterte i UNMISS. UNMISS evnet heller ikke å beskytte de sivile i områdene hvor kamphandlinger mellom regjerings- og opposisjonsstyrkene foregikk. I disse områdene ble det begått grove menneskerettighetsbrudd, spesielt av regjeringsstyrkene og militsene som støttet dem, og svært mange sivile ble drept eller drevet på flukt. NEKTET FN-STYRKENE BEVEGELSESFRIHET

For å unngå at verdenssamfunnet fikk innsikt i disse handlingene nektet SPLA FN-styrkene adgang. I praksis ble UNMISS-styrkene stanset i veikontrollposter bemannet av væpnede soldater, eller så nektet myndighetene å garantere for sikkerheten til UNMISS’ fly og helikoptre som kunne fraktet FN-styrkene inn til områdene hvor sivile ble drept. Dette var selvfølgelig et brudd på avtalen om full bevegelsesfrihet for FN-styrkene som var inngått mellom Sør-Sudan og FN, men fremgangsmåten ble systematisk benyttet av regjeringsstyrkene over hele Sør-Sudan. Konsekvensen var at FN-styrkene i svært liten grad var i stand til fysisk å beskytte sivile utenfor FN-leirene. Dette er noen eksempler i rekken av mange hvor UNMISS feilet i å beskytte sivile i Sør-Sudan til tross for at mandatet fra FNs Sikkerhetsråd var utvetydig. FN-STYRKENE BRUKTE IKKE MAKT, TROSS TILLATELSE

Engasjementsreglene som fulgte mandatet, såkalte Rules of Engagement, tillot bruk av makt for å løse oppdragene Sikkerhetsrådet hadde gitt. Også dødelig makt. I de 14 månedene jeg tjenestegjorde i denne stillingen var maktbruk fra UNMISS så og si fraværende. Til tross

helikopter. Dette skyldtes interne regler, som ikke harmoniserte med at UNMSS’ viktigste oppgave nå var blitt å beskytte sivile, og at FN-soldater faktisk kunne bli såret eller drept i utførelsen av oppdraget. Lange evakueringsakser for kjøretøy, regntid som gjorde veiene ubrukelige seks måneder i året, og få og svært dårlig utrustede sanitetsinstallasjoner var også faktorer som økte sannsynligheten for at du som soldat ikke ville overleve en alvorlig skade i kamp. KNUSENDE RAPPORT

FN-soldat på vakt i en av flyktningleirene, ofte til liten nytte; ulike folkegrupper angriper og dreper hverandre. Foto: UNMISS.

for klare og entydige føringer fra Sikkerhetsrådet og FNs sekretariat om hvor viktig det var å lykkes i å yte beskyttelse, tolket, forsterket og videreformidlet fra oss i ledelsen til underlagte avdelingssjefer, var det svært sjelden jeg så UNMISS-sjefer som var villige til å utsette egne soldater for risikoen forbundet med å beskytte sivile ved hjelp av maktutøvelse. Manglende vilje og initiativ blant bataljonssjefene skyldtes noen ganger direkte føringer fra egne myndigheter – såkalte caveats – om at styrken ikke skulle gå inn i situasjoner der faren for egne tap var overhengende. Unnfallenheten kan også forklares med at mange av UNMISS-avdelingene verken var mentalt forberedt, trent, organisert eller utrustet for kamphandlinger. Sammenlignet med styrkene som sto for etniske utrenskninger var UNMISS’ militære styrke underlegen i kampkraft. UNMISS hadde lette infanteribataljoner utrustet med lette bombekastere og lette kanoner. Den potensielle motstanderen hadde tungt artilleri, stridsvogner og kamphelikoptre. Ergo hadde UNMISS ingen avskrekkende effekt på de som sto bak overgrepene mot sivile. FORBEREDT PÅ GÅRSDAGENS FN-OPPDRAG

UNMISS’ militære styrker var forberedt, trent og utrustet til å delta i tradisjonelle FN-operasjoner som beskrevet over, og ikke i komplekse operasjoner med høyt trusselnivå slik vi møter i konfliktene i Afrika i dag. Et annet forhold som også påvirket UNMISS-avdelingenes appetitt til å engasjere seg i kamper på lokalt nivå, var mangelen på en effektivt utbygd sanitetstjeneste. FN-soldatene opplevde at UNMISS hadde redusert evne til å evakuere sårede fra kamphandlinger med

Den pensjonerte brasilianske generalen Carlos Alberto Dos Santos Cruz, som har vært styrkesjef i flere FN-operasjoner, ga i desember 2017 ut en rapport5 hvor han har analysert hvorfor så mange FN-soldater ikke evner å beskytte seg selv. Som en konsekvens av manglende beskyttelse blir mange drept i tjeneste. Han konkluderer med at FN-styrkene er for initiativløse og passive, for defensive, og ikke robuste nok verken i utrustning eller i operasjonsmønster. Dermed er de ikke i stand til å avskrekke en motstander. Følgelig blir det for fristende for ekstremister å ramme FN-styrkene. FN-operasjonene i Afrika er vanskelige operasjoner. FN-soldatene har store utfordringer i både å beskytte seg selv og de som de er sendt der for å beskytte – de sivile. Årsakene synes å være de samme. MÅ BLI TØFFERE – UTEN «CAVEATS»

FN står derfor overfor formidable utfordringer. Organisasjonen må sette sammen avdelinger fra nasjoner som ikke pålegger operative begrensninger («caveats»), og som evner å gi soldatene god nok trening – og en forståelse av hva oppdraget faktisk innebærer. Styrkene må også utrustes og settes sammen med nok kampkraft, slik at de har en avskrekkende effekt på enhver som begår grove brudd på menneskerettighetene. FN-soldatene fortjener også en bedre sanitetstjeneste der de er deployert. – FLERE SIVILE VIL DØ MENS VI VENTER

Før dette er rettet opp, vil FN ikke være i stand til verken å ta vare på sine soldater eller løse oppdraget effektiv. Derfor er jeg redd for at flere FN-soldater vil dø i tjeneste. Men mer tragisk er det at så ufattelig mange flere sivile vil dø på grunn av FNs utilstrekkelighet. ■■■ 5 Improving Security of United Nations Peacekeepers: We need to change the way we are doing business.

PROPATRIA /2/ 2019

SMARTE MISSILER ER BLITT TIL KOMPLETTE KAMPFLY Smarte missiler er nå så utviklet at de er for kampfly å regne; komplette våpenplattformer som ikke lenger trenger en flyger for å finne og ødelegge mål med sin dødelige last. PP/ ROY THORVALDSEN

FAKTA OM NAVAL STRIKE MISSILE: Type: Lavtflygende sjømålsmissil Rekkevidde: Over 185 km Stridshoder: 125 kg HE fragmentering Makshastighet: Høy subsonisk Lengde: 3,95 meter Egenvekt: 410 kg Nyttelast 160 kilo I bruk av: Norge Polen Malaysia USA Tyskland

Den første fyringen av NSM fra fregatt i Norge (KNM Roald Amundsen). Testen fant sted i havområdet mellom Andøya og Senja. Foto: Ove Ronny Haraldsen/ Kongsberg Gruppen.

Joint Strike Missile (JSM) er utviklet spesielt for det nye amerikanske kampflyet F-35. To missiler får plass i F-35s bomberom, mens fire kan bæres under vingene. Missilene er så avanserte at de selv nesten er for ubemannede fly å regne. Foto. Kongsberg Gruppen.

lant produsentene som ligger lengst fremme i utviklingen av avanserte missiler er norske Kongsberg Defence Systems (KDS). De nyeste og mest avanserte missilene er KDS’ Naval Strike Missile (NSM), Naval Strike Missile Submarine Launch (NSM-SL) og Joint Strike Missile (JSM). NSM er et sjømålsmissil og kryssermissil. Det ble opprinnelig utviklet for det norske sjøforsvaret som et mellomdistanse-kryssermissil for maritime mål, men ble i 2016 også operativt som kryssermissil mot mål på land. Det kan også skytes ut fra lastebil. Det tok 13 år og to milliarder kroner å utvikle NSM. Elleve prøveoppskytinger ble gjennomført før våpenet var klart til bruk. Opprinnelig navn på prosjektet var «Nytt sjømålsmissil». Det har også blitt omtalt som «Norsk sjømålsmissil». NSM var opprinnelig tiltenkt korvettene av Skjold-klassen, og ble senere også installert på fregattene (deriblant den havarerte KNM

Helge Ingstad). Missilet har nyutviklet stridshode av samme størrelse og vekt som på de eldre Penguin- missilene, men som er mer effektivt og slagkraftig. I tillegg har NSM en passiv termisk bildedannende søker, som betyr at missilet styrer seg inn mot, og registrerer varmeutstråling over et stort område – og deretter vurderer målet selv. Det skal for eksempel kunne skille mellom militære og sivile fartøy til sjøs. Missilet har i følge produsenten en rekkevidde på over 185 kilometer. UBÅTVERSJON

Det jobbes også med en ubåtversjon av NSM (NSM-SL) I forbindelse med Norges vedtatte innkjøp av nye ubåter. Norge kjøper fire nye ubåter fra Tyskland, som skal tas i bruk i perioden 2026-2030. JOINT STRIKE MISSILE

Joint Strike Missile (JSM) er en multirollevariant av NSM som er utviklet spesielt for det nye amerikanske kampflyet F-35, som blant andre Norge har kjøpt mange av.

PROPATRIA /2/ 2019

Missilet kan treffe mål både til sjøs og på land. To missiler får plass i F-35s bomberom, mens fire kan bæres under vingene. Prosjektet er finansiert av Norge og Australia. KJENNER IGJEN OG VELGER MÅLET SELV

Avansert ATR-teknologi om bord (Autonomous/Automatic Target Recognition eller på norsk selvstyrt/automatisk målgjengkjenning) skal sørge for at missilene ved hjelp av avanserte infrarøde sensorer – som regnes som bedre enn radarteknologi – oppdager, kjenner igjen, velge og treffer det riktige målet, både til sjøs og til lands. På denne måten kan man si at de nye avanserte våpnene befinner seg i et grenseland mellom missiler, UAVer (Unmanned Aerial Vehicle), og selvstendige kampfly. Etter at de er avfyrt, trenger de ikke en menneskelig operatør for å gjøre det de skal, inkludert å foreta vurderinger underveis. Ikke helt kunstig intelligens, men et stykke på vei. ■■■

Testskyting av NSM fra lastebil. Foto: Ove Ronny Haraldsen / Kongsberg Gruppen.

Et kryssermissil (krysserrakett) er et styrt missil som bringer med seg en eksplosiv last. Det er en flygende bombe med vinger, et fremdriftssystem, ofte en jetmotor, og et styresystem som bringer den til målet. Kryssermissiler kan frakte et konvensjonelt eller et

NSM treffer målet under første testskyting. Skjermdump fra YouTube/ Kongsberg Gruppen.

kjernefysisk stridshode. Det kan fly flere hundre kilometer med overlydsfart eller høy subsonisk hastighet i ikke- ballistiske baner – det vil si i konstant høyde. Styresystemene kan ofte navigere ved hjelp av terrengprofiler som gjør det mulig å fly svært lavt for å unngå å bli oppdaget av radar. De mest avanserte av disse missilene oppdager, kjenner igjen, velger og ødelegger mål uten menneskelig inngripen. Kilder: Wikipedia, Kongsberg Defence Systems.

Nærbilde av NSM. Foto: Kongsberg Gruppen.

Boeing erstatter flygere med kunstig intelligens Boeing introduserte nylig sin nyeste ubemannede flygende våpenplattform, Boeing Airpower Teaming System – eller BATS. Navnet spiller antakelig også på at ordet betyr «flaggermus» på engelsk. PP/ ROY THORVALDSEN

BATS-fly eskorterer et AEW&C rekognoseringsfly. Foto: Boeing.

PROPATRIA /2/ 2019

– OVERKOMMELIG PRIS

«Loyal wingman» er konseptnavnet på Boeings ubemannede fly. Flere slike fly skal kunne følge militære flygere samtidig, slik som på bildet, for beskyttelse og ekstra ildkraft – og automatisk manøvrere i trygg avstand fra disse. Foto: Boeing.

■■■ Dette er Boeings største investering i utvikling av et ubemannet fly utenfor USA. Flyet skal nemlig produseres i Australia. Og ja, det er «fly» Boeing kaller nyskapningen. Det heter at flyet skal «komplettere og utvide» oppdrag i luften gjennom «smart samarbeid» med eksisterende militære fly. En modell av BATS ble i slutten av februar avduket av den australske forsvarsministeren på et stort internasjonalt flystevne i Avalon sørøst i landet. Den australske regjeringen og Boeing samarbeider om utviklingen av konseptflyet «Loyal Wing-

man» (wingman er en støttespiller som flyr bak lederen i en formasjon), som skal brukes som et testfly i produksjonen av BATS. – BATS vil gi allierte styrker en «forstyrrende fordel» (disruptive advantage), sier Kristin Robertson, visepresident og leder for Boeings selvstyrte systemer.

Kjøperne skal kunne spesialtilpasse flyet etter kravene og behovene til forsvaret i hvert enkelt land som skal bruke dem. Og prisen skal bli så lav at operatørene ikke nøler med å sende det til frontlinjen av frykt for at det skal bli ødelagt, hevder Boeing. – For Australia betyr prosjektet at landet får kompetanse som gjør at det i fremtiden kan bygge sine egne kapabiliteter for ubemannede, flygende våpenplattformer, og utvikle spesialisert hi-tech arbeidskraft, sier Marc Allen, president i Boeing International. Utviklingen skal ha kommet så langt at nyvinningen nå skal være klar til å bli satt i produksjon. Det første serieproduserte BATS-flyet skal etter planen på vingene i 2020. ■■■

FORCE MULTIPLIER

– Med muligheten dette flyet har til å rekonfigurere seg raskt og utføre forskjellige typer oppdrag i tandem med andre fly, vil BATS bli en skikkelig «force multiplier» mens det beskytter og leverer luftstridskraft, fremhever hun.

Stilstudie av BATS sett forfra. Foto: Boeing. FAKTA OM BOEING AIRPOWER TEAMING SYSTEM:

• BATS er 11,7 meter langt og kan fly lenger enn 3700 kilometer. • BATS har innebygde sensorer for etterretning, overvåkning og rekognosering (ISR), samt elektronisk krigføring. • BATS skal ved hjelp av kunstig intelligens kunne fly selvstendig eller i støtteoppdrag for bemannede fly – på trygg avstand fra disse. • BATS skal ha «utvidet virkelighet» (augmented reality) kapabilitet. Det betyr at virkeligheten kombineres med digital informasjon, for eksempel et

Boeing introduserte nylig sitt nyeste ubemannede fly som manøvrerer med kunstig intelligens, Boeing Airpower Teaming System – eller BATS. Foto: Boeing.

datagenerert bilde som legger seg over den fysiske verden man ser rundt seg.

PISTOLLANGRENN:

Gammel kriger gir ikke opp PP/ CAMILLA BRISÅ

Selv trivelige mosjonsløp, som årets pistollangrenn, kan gå hardt for seg. Det fikk Einar J. Berger fra Oslo Politis Idrettslag (OPIL) merke. På skarpt føre ble det et ublidt møte med underlaget, men han var like blid da han gikk i mål. – Jeg gikk på trynet på siste runden i en utforbakke. Det var vanskelig føre med god glid det ene øyeblikket og et sugende føre det neste, forteller Berger etter løpet. Årets konkurranse ble, som tidligere år, arrangert på Lygna Skisenter på Hadeland. Løypa var i år 15,6 km lang. Det var deltagerrekord med 45 startende. Seks NROF-avdelinger var representert, en svensk venneforening, politiet og sivile pistolklubber var også med. Oslo Politis Idrettslag

har dominert på resultatlisten de siste årene. Det gjorde de også i år, men antall deltagere fra politiet var lavere i år enn tidligere. Det er flott å se at deltagere fra NROF nå var i flertall. Både vær og skiføre var utfordrende. Det skarpe føret ble ganske så bløtt utover dagen, i tillegg gjorde tidvis sterk vind det utfordrende for deltagerne som stod på standplass. Løypekjører Sigmund Hamar lagde flott løyper og hjelpemannskapene fra NROF avd. Ringerike og OPIL fortjener stor takk. På de tre første plassene dominerte Oslo Politis Idrettslag: Gull Petter Dragvoll OPIL Sølv Christoffer Solheim OPIL Bronse Kristian Nastad OPIL Vi gratulerer!

Dag Morten Jahr, NROF avd. Oslo, er klar for sine runder med skigåing og skyting. Bak ham, med startnummer 21, står Lars Tore Ruud, også NROF avd. Oslo. Håvard Todal, ABB BIL, og Jørgen Kaspersen fra OPIL følger på. Foto: Ståle Sandholt.

Einar J. Berger møtte et hardt underlag, men gikk i mål like blid. Foto: Tomm Kåre Granerud, NROF avd. Oslo.

PROPATRIA /2/ 2019

KRYSSKULTURELT LEDERSKAP De yngre reserveoffiserene er en viktig del av den interallierte reserve offiserskonføderasjonen CIOR. I år var det Finland som samlet en gruppe til «Young Reserve Officers Outreach Seminar 2019» (YROS). Temaet var krysskulturelt lederskap. PP/ FELIX VAAGER, NROF AVD. OSLO

■■■ Jeg er rimelig fersk som medlem i NROF og visste i forkant relativt lite om både CIOR og YROS, men med 40 deltakere fra tolv land, og et program som spente fra en kulinarisk reise gjennom deltakernasjonene til hybridkrigfør

ing, var det ingen grunn til å tvile på at det ville bli interessant. Seminaret var lagt opp slik at det hovedsakelig var sveitsiske instruktører som hadde ansvaret fra morgenen til en gang etter middag, etterfulgt av finskledet

Over 40 deltakere fra tolv land deltok på årets outreach seminar.

kveldsaktivitet. Denne kombinasjonen resulterer selvsagt i et ganske krevende seminar. I løpet av fire dager ble vi gjennom konkurranser, eksemplifiserte oppgaver av en art mange kjenner fra befalsskolen, og en

Caseoppgaven «The Swamp». Alle må tørrskodd over, en lagkamerat er blind og den andre døv, og de uvurderlige «tømmerstokkene» skal selvsagt tilbake til hovedkvarteret.

mengde refleksjonsoppgaver, veldig godt kjent med de ulike kulturene som er representert i CIOR. Det er kanskje ganske innlysende, men det er alltid nyttig å oppleve både hvor mye vi har til felles, og hvor mange forskjeller det er. TILLIT OG SAMHOLD

Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner og flernasjonale øvelser har de fleste på et eller annet tidspunkt i sin militære karriere fått en opplevelse av kulturforskjeller mellom ulike

militærorganisasjoner. Det YROS- seminaret leverte var en arena reservert refleksjoner over dette temaet på en måte man antakelig ikke ville gjort i ordinær tjeneste. Seminaret ble rundet av med et par foredrag av svært høy kvalitet. Brigader Mauri Koskela delte av sine ekstremt rike erfaringer fra mange internasjonale operasjoner. Kirsti Narinen fra The European Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats [også kjent under forkortelsen Hybrid CoE. Red. anm.] ga en kort, men presis innføring i deres arbeid med hybride trusler.

Hybrid CoE er kanskje institusjonen i verden som har kommet lengst på dette feltet, og driver for tiden med å publisere materiale, holde løpende oversikt over trusselbildet, og assistere stater med å sikre sine demokratiske valg mot påvirkning. Dette oppsummerte på mange måter viktigheten av samarbeidet i CIOR, NATO og Europa, der samhold og tillit er en av de største forutsetningene for god felles sikkerhet. ■■■

PROPATRIA /2/ 2019

HISTORIE

LITAUENS KAMP FOR UAVHENGIGHET 1919-1920 Etter mer enn 200 års russisk okkupasjon ble den litauiske hæren gjenfødt, sammen med den litauiske republikken, ved inngangen til det 20. århundre. I 1919-1920 og i 1923 måtte den kjempe for statens eksistens i uavhengighetskrigene. PP/ JONAS VAIČENONIS, PROFESSOR, HISTORISK FAKULTET, VYTAUTAS MAGNUS-UNIVERSITET I KAUNAS

■■■ De første tankene om å etablere en egen litauisk hær ble født i Russland under første verdenskrig, men prosessen med å etablere hæren var kompleks og vanskelig. Først høsten 1918, da grunnloven ble vedtatt og den første regjering en etablert, lå forutsetningene til rette for å organisere landets forsvarsstyrker.

Prosessen ble til å begynne med vanskeliggjort av den tyske siviladministrasjonen i Litauen og den negative holdningen til professor Augustinas Voldemaras, lederen av den litauiske regjeringen, som også fungerte som forsvarsminister. Han mente at Litauen ikke kom til å krige mot noen, og at militsstyrker var nok til å holde orden i landet.

VETERANER FRA 1. VERDENSKRIG TOK INITIATIV

REALITETEN SANK INN HOS POLITIKERNE

Offiserer som kom tilbake fra Russland registrerte seg først hos det litauiske statsrådet [forløperen til regjeringen, red.anm.] i alt 40 offiserer og en soldat fra april til oktober i 1918. Individuelle offiserer slo seg imidlertid sammen og formet forskjellige typer hæravdelinger.

Men, på slutten av 1918, viste realitetene seg da bolsjevikene nærmet seg fra øst. Den 23. november kom den første ordren fra forsvarsdepartementet om å etablere et hovedkvarter og det første infanteriregimentet. Denne datoen er etter

Dette er tredje og siste artikkel i serien om de baltiske landenes frigjøringskamper for ca. 100 år siden. OM FORFATTEREN:

Jonas Vaicenonis er professor ved det historiske fakultet ved Vytautas Magnus Universitet i Kaunas, Litauens nest største by. Han er militærhistoriker og medlem av Litauens Militærhistoriske Selskap. Han har spesielt studert forholdene i frigjøringshæren og i den etterfølgende hæren i frihetsperioden opp til annen verdenskrig. Hvordan forholden var for soldatene i hæren som kom fra nasjonale minoritetsgrupper, hærens bevæpningen og hærens enheter, samt historien om de Litauiske Riflemennenes Forening.

hvert blitt den offisielle dagen for hæren. I desember 1918 ble den politiske situasjonen i Litauen mer komplisert, og den nye regjeringen satte som mål å organisere hæren så raskt som mulig, og å forsvare staten mot den bolsjevikske invasjonen.

ETABLERINGEN AV HÆREN BEGYNTE

Den 29. desember talte Mykolas Sleževičius til de litauiske borgere og ba frivillige om å slutte seg til det nasjonale forsvaret og beskytte landet. Prosessen med å etablere en hær beveget seg bort fra

dødpunktet. I begynnelsen av 1919 ble også hovedstaden flyttet fra det truede og raskt senere okkuperte Vilnius til Kaunas. Kaunas ble hærens vugge, der infanteri, kavaleri, artilleri, ingeniør enheter og andre våpengrener ble dannet. De viktigste regjerings- og

Planen for angrepet på Panevėžys 18-19 May 1919, hentet fra Lithuania’s Most Famous Battles and Military Operations, Vilnius, 2013

PROPATRIA /2/ 2019

administrasjonsinstitusjonene, forsvarsdepartementet, det militære hovedkvarteret, by- og fylkesadministrasjonen, og regjerings- og administrasjonshovedkvarterene lå også her. På slutten av 1918 invaderte den bolsjevikske, russiske hæren store deler av Estland, Latvia og Litauen. Den 5. januar 1919 var bolsjevikene allerede i Vilnius. Innen slutten av januar hadde de kontroll over to tredeler av Litauens territorium, og etablerte sin egen orden på det okkuperte territoriet. Det litauiske lederskapet var tvunget til å søke hjelp. Den 11. januar ba statsminister Sleževičiu den tyske regjeringen om å slå tilbake de russiske styrkene og forsvare Litauens grenser inntil den litauiske hæren var klar. TYSKE, SAKSISKE FRIVILLIGE

Tyskland deployerte saksiske frivillige enheter på Litauens territorium, og dette hjalp til å

stanse den russiske bolsjevikinvasjonen. I slutten av januar besto de tyske, frivillige saksiske enhetene av omtrent 4000 soldater. Dette trygget arbeidet med å etablere den litauiske hæren. Mobilisering av offiserer og underoffiserer ble annonsert den 15. januar 1919 og den 15. februar ble den første mobiliseringen av rekrutter annonsert. Før denne ordren ble gitt hadde omtrent 3000 mann meldt seg frivillig til tjeneste i hæren. Den 25. januar ble den militære skolen etablert, og flere enn 200 unge menn begynte sin trening. LOVET LAND TIL FRIVILLIGE

For å lette den militære rekrutteringen lovte regjeringen noe land til de frivillige i hæren (landreformer ble sentralt i alle de baltiske land etter frigjøringen), men dette var ikke de frivilliges hovedmotiv. I juni besto den litauiske hæren av 10 000 mann.

Soldater fra den litauiske hæren etter kamper nær Širvintos (1919/1920). Foto fra Eugenijus Peikštenis’ private samling.

Hæren hadde da tre infanteriregimenter, fem separate infanteribataljoner, et hesteregiment, fire artilleribatterier, en luftenhet, den militære skolen, samt noen andre enheter. I februar 1919 begynte en vanskelig periode i kampene for litauisk uavhengighet. Styrkene til den unge litauiske hæren og de tyske saksiske frivillige stanset en sterk bolsjevikhær nær Kėdainiai og Alytus og på samme tid slo tyskerne bolsjevikstyrkene i Samogitia. På grunn av styrkene med saksiske frivillige, gjennomførte ikke bolsjevikene flere offensive operasjoner. Derfor kunne lederne for den litauiske hæren organisere og trene nye soldater mer effektivt og forberede dem på kommende kamper. Gradvis begynte den litauiske hæren å forberede seg på et motangrep. FRIGJØRINGEN AV PANEVĖŽYS BLE AVGJØRENDE

Sent i april og tidlig i mai 1919 begynte den litauiske hæren frigjøringen av sitt territorium. Operasjonen i byen Panevėžys 18.-24. mai 1919 var av avgjørende betydning. Dette var praktisk talt den første uavhengige stridshandlingen til den litauiske hæren, og dette ga moment for påfølgende etapper av kampene for uavhengighet – og økt selvtillit for den unge hæren. Den første delen av operasjon kom da de litauiske styrkene frigjorde byen Ukmergė den 6. mai og raskt kunne begynne forberedelser for den andre delen av planen – frigjøringen av Panevėžys. Byen var et viktig kommunikasjonsknutepunkt, og kontroll med denne kunne gi mulighet til å iverksette de videre etappene i

frigjøringsplanen i retning Kupiškis-Daugpilis. Forberedelsen til neste etappe med kamper endte med edsavleggelsen til de litauiske hærstyrkene den 11. mai i Kaunas. ØNSKET Å FREMSTÅ SOM STERKE

Soldater fra første infanteriregiment etter å ha mottatt Vytiskorset. after the awards of the Cross of Vytis. Foto fra Eugenijus Peikštenis’ private samling.

«PÅ SLUTTEN AV 1918 INVADERTE DEN RUSSISKE HÆREN ESTLAND, LATVIA OG LITAUEN. DEN 5. JANUAR 1919 VAR BOLSJEVIKENE ALLEREDE I VILNIUS.»

Denne handlingen skulle ikke bare motivere soldatene til å kjempe. Det var også en handling som skulle sende en beskjed til det litauiske samfunnet og til nabolandene om at de litauiske væpnede styrkene var bestemt på å forsvare statens uavhengighet, og å frigjøre de okkuperte områdene. Da styrkene hadde samlet seg i utgangsstillingene, ga øverstkommanderende for den litauiske hæren general Silvestras Žukauskas sin ordre nummer to, som innebar operasjonelle oppgaver. Panevėžys-enheten, og de tyske styrkene, skulle angripe i retning Panevėžys. Partisanere og luftforsvarsenheter skulle støtte hovedstyrkene. Det er anslått at i begynnelsen av kampene, var antall soldater omtrent 2080. Bolsjevikene hadde omtrent 5000 soldater. Oberst Maxim Katche, som hadde erfaring fra kampene under første verdenskrig, ble sjef for Panevėžys-operasjonen. Han ble assistert av offiseren Jonas Variakojis, grunnleggeren av og sjef for Panevėžys-bataljonen, også han veteran fra første verdenskrig. MYE FREMGANG I BEGYNNELSEN

Soldater fra tredje infanteriregiment ved fronten (1919/1920). Foto fra Eugenijus Peikštenis’ private samling

Kamphandlingene ble litt forsinket og startet først den 18. mai. Mens infanterienheter rykket

PROPATRIA /2/ 2019

frem, ble fiendens stillinger også angrepet fra luften. Den 18. mai angrep litauiske fly bolsjevikstyrkene i Panevėžys sju ganger. Natten til 19. mai fortsatte Panevėžysgruppen å angripe fienden. Landstyrkene ble støttet av luftstyrkene, som angrep jernbanelinjen fra Panevėžys til Kupiškis fem ganger. Omtrent klokka fem på ettermiddagen gikk de litauiske soldatene inn i Panevėžys, støttet av artilleriild og partisanene brøt opp skinnegangen på den åtte kilometer lange strekningen mellom de to byene. Toget med de tilbaketrekkende Røde Hær-soldatene hadde også en ulykke der to tredeler av vognene skled av jernbaneskinnene og brøt sammen. KAMPENE TOK PÅ

Etter to dager med intense kamper var soldatene i den litauiske hæren slitne. Flere offiserer var døde, andre var såret eller syke, og soldatene manglet sjefer. Det var mangel på kommunikasjonsmidler og kart, og dette vanskeliggjorde gjennomføringen av operasjonen. MOTANGREP

Den 21. mai, rundt klokka 12.00, kom reserven til Den røde hær, sjette regiment, med tog for å hjelpe sine våpnbrødre ved fronten og de sluttet seg umiddelbart til kampen og startet motangrepet. Den litauiske Panevėžysgruppen klarte ikke å stå imot det plutselige angrepet. Den 22. mai, for å unngå bakholdsangrepet og på grunn av ammunisjonsmangel, trakk de seg tilbake – og Panevėžys var nok en gang okkupert av bolsjevikene. BOLSJEVIKENE TRAKK SEG TILBAKE

Men, i følge etterretningsinformasjon, begynte okkupantene å

trekke seg tilbake 23. mai. Denne endringen i begivenhetenes gang var forårsaket av det russiske nederlaget i slaget om Riga. Om morgenen 24. mai, gjennomførte Panevėžysgruppen to angrep. Det første var mot øst og frigjorde Miežiškiai, noe som gjorde det mulig å ta tilbake Raguva, Raguvėlė Manor, Subačius, og det strategisk viktige området der togstasjonen var i Subačius. Det andre angrepet foregikk i retning Paystrys og Gegužinė. Og til slutt var Panevėžys frigjort. Da soldatene i det andre infanteriregimentet i den litauiske hæren kom til byen, ble kommandoen over gruppen overført til offiseren Vincas Grigaliūnas-Glovackis, etter ordre fra øverstkommanderende. Disse stridshandlingene avsluttet Panevėžys-operasjonen. PÅ OFFENSIVEN IGJEN

Soldatene i den røde hær trakk seg tilbake via Subačius og inntok stilling i Kupiškis. I løpet av operasjonen tok Panevėžysgruppen 60 russiske soldater til fange; den litauiske hæren beslagla én kanon, ni maskingevær, samt mye ammunisjon av forskjellig slag. Snart begynte sjefene i den litauiske hæren forberedelser for en ny etappe i kampene om å befri Kupiškis og Utena. De frivillige styrkene til de tyske sakserne som hadde kjempet på litauisk side forlot Litauen den 11. juli 1919. Da hadde den litauiske hæren fått etablert tilstrekkelig robuste styrker, som kunne kjempe på egenhånd. FLERE KAMPER

Etter å ha overlevd den bolsjevikske trussel, måtte den litauiske hæren fortsette kampene mot, og

vant over den vest-russiske frivillige hær, (blandingshæren av hviterussere og tyskere under Bermondi-Avalov og Groltz som ble drevet ut av Latvia og inn i Litauen etter at de mislykkes i å ta Riga – se Latvias frihetskamp, Pro Patria 01/19). Senere var de også i kamper mot den polske hæren som hadde okkupert regionen i øst med Vilnius. Frigjøringskrigen, som hadde startet i 1919, varte i to år og selv om våpenhvile ble annonsert var partisaner aktive i flere år nær landets østlige grense (mot polakkene). I januar 1923 ble også Klaipėda (tysk Memel) i vest mot Østersjøen og regionen der byen ligger frigjort fra tyskerne, og forent med territoriet til Litauen. I løpet av frigjøringskrigen ble 1201 personer drept i kampene, eller av skader de ble påført; 40 av dem var offiserer, resten var underoffiserer, menige soldater og geværmenn. I tillegg døde 540 soldater av smittsomme sykdommer og 297 av andre årsaker. Antall sårede (som overlevde) var 2677 – av disse 93 offiserer. Totalt 356 soldater ble tatt til fange – av disse 72 offiserer. Og 829 personer, derav 16 offiserer, 19 underoffiserer og 794 menige soldater, ble meldt savnet. ■■■

BESØK NETTBUTIKKEN BRUK RABATTKODE NROF UTSTYRSKONTROLL.NO

I mars tilbragte en gruppe på 14 fra britiske FANY (First Aid Nursing Yeomanry), kvinnelige britiske beredskapsfrivillige, en uke i den norske fjellheimen for å få skiundervisning og vintertrening av NROF. Oppdraget til NROF kom via Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben, og ga fin gjenbruk av både kompetanse og det militære skiutstyret som Forbundet har investert i. Her følger en forkortet og oversatt del av FANY-rapporten etter øvelsen.

VIKING CHALLENGE

– vintertrening for britiske «lotter» «Vi hadde flere mål med øvelsen. Vi ville lære mer om forbindelsen mellom FANY og Vemork-operasjonene Grouse og Gunnerside under krigen, og vi ville lære å gå på ski og få grunnleggende vintertrening, slik at vi kunne gå deler av den ruten som sabotørene fulgte. PP/ FANY

Skigåing er for de aller fleste nybegynnere ikke det enkleste å lære seg. Deltagerne fra FANY lærte raskt og var ute på en mils tur allerede etter et par dager. Foto: FANY.

PROPATRIA /2/ 2019

■■■ Da vi ankom Oslo ble vi møtt av Morten Wroldsen og innkvartert på Perminalen. Neste morgen bar det av sted til Rjukan Fjellstue hvor vi ble vel møtt av vår instruktør, Ragnar Sør Olsen, fra NROF avd. Telemark. Deretter var det prøving av militære støvler og tilpassing av ski og bindinger, før de første famlende stavtak ble tatt på parkeringsplassen. Det ble raskt klart at vi hadde mye å lære! Neste morgen oppdaget vi at det hadde kommet 30 centimeter snø i løpet av natten og at det fortsatt snødde tett. Uforferdet

startet vi med å smøre skiene før vi kom oss ut og begynte å tråkke løype. Det ble en hard jobb som tok på i både armer og ben. Noen mer eller mindre elegante fall ble det også, men humøret var på topp! Det ble en tidlig lunsj for å komme til hektene før det var på’n igjen med mer løypetråkking til vi nådde sabotørruta i Hjerdalen. Været ble dårligere og satte en stopper for videre fremrykning. Om kvelden var det forelesninger om hvordan man skal klare seg ute om vinteren, om skredfare og hvordan man kan unngå forfrysninger.

Etter god og tradisjonsrik norsk mat og en god natts søvn, opprant neste morgen med blå himmel, strålende sol og hvite vidder. Jentene var uthvilte og opplagte og la i vei på ski. Progresjonen var god og etter fem kilometer kunne vi grave oss vindgrop, plastre såre ben, reparere en ødelagt binding og spise lunsj. Hjemturen gikk mye raskere og vi kom tilbake til Fjellstua i god behold. Værvarslet for morgendagen (tirsdag) ga signaler om at den beste sjansen til å klare å gå den 18 kilometer lange sabotørruta var allerede neste dag. Vi hadde jo bare to dagers

Skifte i været på fjellet var noe deltagerne fikk erfare; Fra snøføyk og vanskelig føre den ene dagen til blå himmel og strålende sol den neste. Foto: FANY.

skitrening og var litt nervøse for å legge ut på den turen. Men, blå himmel og sol oppmuntret oss der vi møysommelig strevet oss oppover de første syv og en halv kilometrene. Heldigvis, teknikken kom seg og nordmenn som vi møtte på vår vei var overrasket over at vi klarte oss såpass bra. Lunsjen ble også denne dagen inntatt i groper i ei snøfonn i le for vinden, før det igjen bar nedover. Nedoverkjøring var forresten minst like krevende som å klatre oppover! Om kvelden fortalte Tor Nicolaysen, verten på Fjellstua, om Vemork-operasjonen og om mennene som deltok. Det ble en spesiell kveld. Onsdagen ble en «overlevelsesdag». Vi målte snødybden med en søkestang og lærte å grave snøhule. Det ble en fin øvelse i teamarbeid, og selv om hulen vi gravde ikke ville vært det aller beste stedet å sove, så ville den ha vært god nok i en nødsituasjon. Torsdag ble den siste dagen på ski. Vi dro nok en gang opp til deler av sabotørruta før vi dro tilbake til fjellstua. Nå for å lære å gå på truger. Denne siste kvelden fikk vi besøk av generalsekretæren i NROF og det var duket for avslutningsseremoni og diplomutdeling. Allsang ble det også, for Ragnar, som i tillegg til å være en fin guide og instruktør, viste seg å være en prima visesanger med gitar. Topp stemning! Det ble et fantastisk Norgesopphold for oss FANY’er. Vi kommer mer enn gjerne tilbake en annen gang. Tusen takk til NROF for all hjelp med planlegging, transport og instruktørstøtte!» ■■■ (Teksten er forkortet og oversatt av NROF med tillatelse fra FANY.)

FANY – First Aid Nursing Yeomanry «Yeomanry» var i utgangspunktet britisk frivillig kavaleri rekruttert blant odels bønder i Storbritannia. Disse skulle virke som hjemmevern, og det første regimentet ble dannet i 1761. I 1907 ble «First Aid Nursing Yeomanry» – FANY – stiftet. PP/ CAMILLA BRISÅ FANY er en frivillig organisasjon for kvinner mellom 18 og 45 år. De er en hurtig reaksjonsstyrke som støtter sivile og militære myndigheter ved kriser. Opprinnelig hadde de pleie og omsorg som fagfelt og ridning var en viktig del av tjenesten. Derfor er ordet «yeomanry» med i navnet. I FREMSTE LINJE I VERDENSKRIGENE

Medlemmene bærer Hærens uniform i tjeneste, men de er ikke en del av de regulære britiske styrkene. De er heller ikke definert som reservister. FANY har aktivt blitt brukt under verdenskrigene. Særlig som et bindeledd mellom feltsykehusene og frontlinjene i felt. Det var en klar oppfatning under første verdenskrig at enkeltryttere lettere ville komme frem til frontlinjen, og de skadde soldatene, enn en hestetrukket ambulanse. FANY ble derfor både trent i sanitet og gitt soldatkunnskaper tilsvarende kavalerister i de regulære styrkene. Under andre verdenskrig ble en liten del av FANY en del av Special Operations Executive (SOE). Kvinnene ble trent innen transport, koding og telegrafi. FANY ble deretter stasjonert i Frankrike, Nord-Afrika, Italia, India og i andre land i Østen. Av 2000 FANY’er som deltok for SOE under krigen, ble 52 drept i aktiv tjeneste. UKENTLIG TRENING

I dag trener medlemmene i FANY ukentlig og er utdannet innen

radiokommunikasjon, førstehjelp, navigasjon, skyting, selvforsvar, overlevelse og administrasjon. De brukes primært til oppdrag i og rundt London i forbindelse med store arrangementer, hendelser og ulykker. Etter bombeangrepet i London i juli 2005 ble flere fra FANY brukt til å bemanne politiets anti- terror tipstelefon. I senere tid har FANY blitt brukt i forbindelse med brannen i Grenfell Tower og terrorangrepene i Westminster, London Bridge og Manchester. Kilder: FANY og Wikipedia.

I mellomkrigstiden ble medlemmer av FANY blant annet opplært som sjåfører og bilmekanikere. Foto: FANY.

Under 2. verdenskrig flyktet over 20 000 polakker til Skottland og dannet de frie polske styrkene. FANY bidro med blant annet sjåfører, kokker og kontorpersonale. Foto: FANY.

PROPATRIA /2/ 2019

SAMMENSVEISET I SVERIGE Skimarsj, bruk av pulk og svenske stridsrasjoner. Overnatting ute i den svenske fjellheimen går også an. PP/ CAMILLA BRISÅ OG HELGE KRISTENSEN, NROF AVD. KRISTIANSAND

■■■ Det nordiske vinterkurset ble arrangert for andre gang i Ånn i Sverige i mars. Ikke langt fra Trondheim, på den svenske siden av grensen, har Försvarsutbildarna et kurssted som er ypperlig egnet for vintertrening. Nærmere 20 deltagere og fem instruktører var samlet en uke til vintertrening. I tillegg til to norske deltagere, var det åtte briter, fire svensker, to dansker, en estlender og en finne med på kurset. Aldersspennet gikk fra 20-årene til midt i 60-årene. – Vi ble delt inn i tre lag og med en lagfører til hvert av dem. Lag føreren min, Visa Bjørn, var finsk og en drevet «vinterkriger». Vi ble raskt en sammensveiset gjeng selv om all prat gikk på engelsk, forteller Helge Kristensen fra NROF avd. Kristiansand. HUSK Å SKIFTE SOKKER

Grunnleggende skitrening på «svenske NATO-plank» var en nødvendig øvelse – særlig for de britiske vennene – før det ble lagt ut på tur. Tjæren ble lagt på etter alle kunstens regler og deltagerne lærte hva som er fornuftig vinterbekled-

ning og viktig å kunne om frost- og kuldeskader. – Jeg følte at jeg var tilbake til Befalsskolen i Luftforsvaret og vintergrunnutdanningen vi fikk der, sier Helge Kristensen med et smil. Hvor ofte bør man skifte sokker for eksempel? Det er viktig når man blir svett på beina slik at man ikke utvikler frostskader – tørre føtter er det beste. Korte pauser for å justere tøyet man har på seg, er også viktig. Tenning av bål ved hjelp av gnister og bruk av rødspritapparat (blant annet til å smelte snø) var nyttig kunnskap. KALDT, MEN LITE SNØ

Etter tre dager kom den første overnattingen ute. Det var for lite snø til å grave snøhule og da ble det en grop i snøen til hver i stedet. – Det var godt å kunne fyre bål ved siden av soveposen når vi lå der. – 25 grader er kaldt, men med to lag svenske soveposer og et telt i bunnen, var det greit, hevder Helge. – Men, neste gang, hvis det blir noen, skal jeg huske å legge mer granbar under liggeunderlaget. Neste natt var det overnatting i svenske 12-mannstelt. Det var en

varmere opplevelse og vedovnen varmet godt fra midt i teltet – selvfølgelig med fyringsvakt. FOR KALDT FOR ISBADING

Svenske sikkerhetsbestemmelser satte dessverre en stopper for det noen så på som høydepunktet med kurset – nemlig isbading. I håp om at temperaturen i luften skulle mildne noe, ble det ventet til slutten av kurset før det var mulig å få seg en dukkert i et friskt fjellvann. På fredagen var det «kun» -8 grader i luften og isbadingen ble gjennomført. – Vi ble inndelt i tomannslag og jeg følte meg trygg da jeg var i par med vår finske venn. Badingen ble instruksjonsmessig gjennomført og alle kalde tær ble sjekket av Odd (Odd Hjelen – norsk instruktør. Red anm.) i ei varm bandvogn. Det var obligatorisk å jogge 15 minutter etter badet for å få varme i kroppen, poengterer han. VINTERBEKLEDNING FØR OG NÅ

For 300 år siden forsøkte Karl XIIs hær å besette Trondheim. 10 000 soldater ble sendt på felttog mot Trøndelag i sommertøy. Karolinerne

Det var for lite snø til å grave snøhuler, men en dyp grop i snøen fungerer også. Granbar, dobbel sovepose og riktig tøy gjør det mulig å sove ute i -25 grader. Foto: Jan Tingnert.

Det er viktig å unngå forfrysninger. Tørre sokker og tørre føtter er derfor viktig. Foto: Jan Tingnert.

trodde at dette skulle gå raskt og at de straks var hjemme igjen. Nærmere 7000 soldater døde under felttoget. Lederen for museet i Østersund, Anders Hansson, fortalte godt om hvordan det tok generasjoner før befolkningstallet i Jämtland var tilbake til normalen. En massegrav med 600 soldater ble besøkt, med påfølgende ett minutts stillhet foran minnesteinen. Årets kulturelle innslag kom fra en samekvinne som ga oss en god gjennomgang av samekultur, bekledning og nyttige tips. – Det var et svært interessant og lærerikt kurs. Det er bare å melde seg på hvis du er interessert i å trene på overlevelse under vinterforhold. Man bør ikke være redd for å fryse litt, men det var mulig å låne varm svensk bekledning for å unngå det. Den norske instruktøren, Odd Hjelen, gjorde en flott innsats, og jeg tror ikke kurset hadde vært det samme uten ham, avslutter Helge. ■■■

PROPATRIA /2/ 2019

HISTORIE

ENIGMA, IMPONERENDE 100-ÅRING Enigma (fra gresk: «gåte») var en elektromekanisk krypteringsmaskin som ble brukt av de fleste tyske militære styrker og de andre aksemaktene under andre verdenskrig. Den var enkel å bruke, og koden ble av tyskerne ansett for å være nesten umulig å knekke. PP/ ROY THORVALDSEN ■■■ Muligheten for å sende sikre krypterte meldinger med Enigma var en av hovedgrunnene til at de tyske ubåtene i krigens tidlige fase klarte å snike seg innpå og senke så mange allierte krigs- og forsyningsskip i Atlanterhavet. De allierte fikk etter hvert tak i alle detaljene i konstruksjonen, og de tyske brukerne av maskinen gjorde flere prosedyrefeil som førte til at de allierte til slutt klarte å dekryptere meldingene. Den 7. mai 1941 erobret engelske kommandosoldater et tysk værskip med krypteringsutstyr og koder, og to dager senere kapret de ubåten U-110 utstyrt med Enigmamaskiner, kodebok, operasjonsmanual og annen informasjon. I alt ble Enigmamaskiner erobret fra sju ubåter, og åtte tyske overflateskip. Militærhistorikere mener også at de allierte vant krigen raskere enn de ellers ville gjort, på grunn av

tabber som ble gjort av de tyske operatørene. Den britiske matematikeren Alan Turing spilte en nøkkelrolle i å knekke nazistenes krypteringssystem.

den militære ledelsen på forskjellige nivåer. Her er et forsøk på å forklare hvordan det hele virket:

LIGNET PÅ EN SKRIVEMASKIN

Den mekaniske delen av systemet i Enigma bestod av et skrivemaskinliknende tastatur, et sett av roterende valser som satt ved siden av hverandre på en aksling, og diverse komponenter som beveget rotorene ved tastetrykk. I tillegg var det tommelhjul til å stille inn kodevalsene. Den elektriske delen besto av et batteri som var koblet til lamper via tastaturet. Normalt var det slik at når en tast ble trykket ned på tastaturet, ville en av lampene bli tent av batteriet. Maskinen var tilsynelatende enkel, men bak skallet var det et intrikat system som kodet melding ene til og fra de tyske styrkene og

Enigma koblingsskjema som viser strømmen når A-tasten trykkes ned. Den er kodet til lampe D. D gir også A, men A gir aldri A.

En Enigmamaskin med topplokket åpnet slik det så ut når maskinen var i bruk. Lokket foran var hektet/låst for å hindre at ledningspluggene som var stukket på plass skled ut når apparatet var i bruk. Pluggene ble flyttet minst én gang per dag for å øke sikkerheten. Foto: Vitenskaps- og teknologimuseet i Milano, Italia.

Schreibmax var en skriver som kunne kobles til Enigma, slik at man slapp å skrive ned alle de kodede bokstavene for hånd etter hvert som lampene lyste opp. Ingen selvfølge i 1940! Foto: Tyske militære arkiver.

Ved å trykke ned en tast på tastaturet gikk strømmen fra batteriet (1) gjennom den tilhørende toveis bryteren (2) til pluggbrettet (3). Deretter fortsatte den gjennom plugg «A» (3) via inngangsrotoren (4), gjennom ledningene til tre (for fellesversjonen) eller fire (for marinen og den militære etterretningstjenesten) installerte rotorer (5), og gikk inn i reflektoren (6). Reflektoren lot strømmen passere videre, via en ny strømbane gjennom rotorene (5) og inngangsrotoren (4), og fortsatte gjennom plugg «S» (7) som koblet til en ledning (8) til plugg «D», og en annen to-veis bryter (9) for å lyse opp den aktuelle lampen.

krypteringsalgoritme der bokstavene byttes ut med hverandre i forskjellige kombinasjoner, gjorde at Enigma var svært sikker i bruk. Når en tast ble trykket ned på tastaturet, ville strømmen fra batteriet som gikk til bokstaven, for eksempel A, bli ledet til A-posisjonen på den første valsen. Derfra ville den via valsens ledningssystem gå til for eksempel J-plassen på valsens andre side. Derfra ville den gå over på den neste valsen, som så ville være dreid sånn at første skives J var i forbindelse med X på den andre valsen. Derfra ville strømmen gå til den andre siden av skive to og så videre.

DET ELEKTRISKE KRETSLØPET ENDRET SEG KONTINUERLIG

Når strømmen hadde beveget seg igjennom skivesystemet og tilbake, ville en annen bokstav enn A bli opplyst i lamperekkene – og slik erstatte en bokstav med en annen.

De gjentatte endringene av det elektriske kretsløpet gjennom en Enigma kodegenerator med en

EN AVGJØRENDE SVAKHET

Nærbilde av en Enigmamaskin i bruk i Hamburg i 1943. Foto: Tyske militære arkiver.

Dette er prinsippet i alle erstatningskodesystemer. Men på grunn av reflektoren i Enigma kunne aldri en bokstav bli «kryptert» som seg selv, noe som var en avgjørende svakhet som hjalp de allierte i å knekke systemet.

PROPATRIA /2/ 2019

På grunn av valsenes endrede stilling, som kilometertelleren i en bil, med hvert trykk på tastaturet, kunne A være Q én gang, men neste A kunne være noe annet, for eksempel T. Når bokstavene hadde blitt trykket ned, ble den neste valsen rotert av en medbringerknast på den første valsen. Erstatningsalfabetet skiftet derfor for hvert tastetrykk. Enda bedre ble det på grunn av at den «tilfeldige» ledningsføringen på skivene, varierte den nøyaktige rekkefølgen av disse erstatningsalfabetene avhengig av deres utgangsposisjon, rekkefølgen, og hvilke skiver som var installert i maskinen. Disse innstillingene ble referert til som utgangsinnstillingene, og ble distribuert i bøker en gang i måneden til å begynne med – og hyppigere etter som tiden gikk. Polske matematikere hadde funnet ut hvordan de skulle lese Enigmameldinger allerede før krigsutbruddet i 1939 og hadde delt denne informasjonen med britene, men de stadig endrede innstillingene gjorde dette til en katt og mus lek som skulle pågå i mange måneder før de allierte endelig fant ut av det. ENDA VANSKELIGERE PÅ MILITÆRE VERSJONER

For å gjøre det enda vanskeligere å knekke de militære utgavene av Enigma, ble de utstyrt med et kontaktpanel foran på maskinen. Her kunne brukeren bytte om enkelte bokstaver slik at bokstavkombinasjonene ble endret. Kontaktpanelet var i seg selv en enkel substitusjons-chiffer som lett kunne ha vært knekt for hånd, men i kombinasjon med valsene (polyalfabetisk chiffer), utgjorde dette en kraftig forbedring i forhold til den sivile utgaven av Enigma.

Den tyske generalen Heinz Wilhelm Guderian overser bruken av en Enigmamaskin under slaget om Frankrike. Foto: Tyske militære arkiver.

Noe av den kompliserte innmaten på Enigma. Foto: Tyske militære arkiver.

Maskinen var på grunn av reflektor en symmetrisk, slik at dekrypteringen foregikk på samme måte som krypteringen: man skrev den krypterte teksten og sekvensen av de opplyste lampene svarte til klarteksten. Dette virket imidlertid bare hvis den dekrypterende maskinen var konfigurert på samme måte som den krypterende (valsesekvens, ledningenes plassering, ringinnstillinger og utgangsinnstillinger), og disse ble skiftet med jevne mellomrom, først månedlig, senere ukentlig, senere daglig og nær krigens avslutning enda oftere) og ble spesifisert i nøkkelskjemaer som ble distribuert til Enigmabrukerne. HISTORIEN

Enigma-maskinene ble utviklet av ingeniør Arthur Scherbius helt på slutten av første verdenskrig. Hensikt en med maskinen var å beskytte kommersiell, diplomatisk og militær informasjon. Første verdenskrig var over før Enigma kunne tas i bruk, og Scherbius konsentrerte seg derfor om det sivile markedet. Han grunnla et firma i Berlin som skulle produsere maskinen, og de første kommersielle versjonene kom på markedet i 1923. Den tyske marinen plasserte sin første ordre i 1926, og hæren tok dem i bruk i 1929. De påfølgende årene fulgte praktisk talt alle tyske militære organisasjoner og store deler av nazi-hierarkiet etter. ■■■ Kilder: Wikipedia, Imperial War Museum.

Den tyske konstruktøren Arthur Scherbius’ patenttegning fra 1928. Foto: Tyske militære arkiver.

De alliertes intense arbeid med å knekke kodene i Enigma-maskinen er skildret i den britiske historiske spenningsfilmen «The Imitation Game» fra 2014, med Benedict Cumberbatch og Keira Knightley i to av hovedrollene. Filmen, som ble regissert av norske Morten Tyldum, er basert på en sann historie om matematikeren Alan Turing, som spilte en nøkkelrolle i å knekke nazistenes krypteringssystem. «The Imitiation Game» vant en Oscar for beste filmatisering, og var nominert til syv andre.

De alliertes intense arbeid med å knekke kodene i Enigma-maskinen er skildret i den britiske historiske spenningsfilmen «The Imitation Game» fra 2014, regissert av Morten Tyldum. Foto: Black Bear Pictures, USA.

PROPATRIA /2/ 2019

METAFORISK KRIGFØRING Om ein skal tru norske politikarar, utkjempar me mange kampar: kampen mot fattigdom, kampen mot menneskeskapte klimaendringar, kampen mot økonomisk kriminalitet, kampen mot atomvåpen og kampen mot terror, for å nemne nokre. I denne språkpraten vil eg diskutere kvifor akkurat kampen mot terror moglegvis skapar fleire problem enn han løyser. PP/ MIKKEL EKELAND PAULSEN, FORSKER PÅ REVISJONSPROSJEKTET, MASTER I ALLMENN LINGVISTIKK

et siste året har eg skrive masteroppgåve om korleis norske politikarar snakkar om terror, forstått som politisk motivert valdsbruk. Eit av dei tydelegaste funna mine er at dei svært ofte framstiller terror som ein krig der Noreg er ein av krigspartane. Til dømes kan dei finne på å snakke om at me skal «bekjempe» terror og terroristar, eller at terroristane er «hevnlystne», og at dei går til angrep på Noreg og norske verdiar. Spørsmålet vert då: Kven er desse terroristane? Det spontane svaret på dette spørsmålet er kanskje at det er «Al-Qaida», «Taliban», «IS» eller liknande.

Terroristar og terrororganisasjonar – det er dei me krigar mot, nett som me krigar eller kjempar mot fattigdom (eller kanskje rettare sagt dei eller det som bidreg til å fordele goda i samfunnet ulikt) og atomvåpen (eller kanskje rettare sagt spreiinga av atomvåpen). TERROR VERSUS KRIG

Eg vil hevde at ein kan samanlikne terror med ein krig, men at terror ikkje er ein krig. Sjølv om terror og krig har likskapar, er det samtidig avgjerande skilnad er. Det er til dømes ikkje godt å avgjere kva som må

Me lyt vere kritiske til metaforane politikarane sel oss. Illustrasjon: Ida Torkildsen.

Det vil vere meiningslaust å sende militære styrkar mot ikkje-eksisterande fiendar. Illustrasjon: Ida Torkildsen.

skje for at me skal kunne seie at me har vunne «terrorkrigen». Terror skil seg òg frå krig ved at me manglar ein konkret fiende. Sjølv om me gjennom etterretning kan finne ut at einskilde personar eller organisasjonar moglegvis kan komme til å utføre ei terrorhandling, eller har gjort dette i fortida, plar det i tradisjonelle krigar vere meir opplagt kven fienden er, til dømes ved at dei kjem marsjerande mot deg iført uniform og full utrusting. METAFORAR PÅVERKER

«Terrorkrigen» kan med andre ord kallast ein metafor, altså ein tydingsoverføring. Metaforar har det med å påverke korleis me forstår og tenker om ulike fenomen. Når me prøver å forstå abstrakte fenomen, tyr me spesielt ofte til noko meir handgripeleg som hjelper oss å konkretisere og fatte kva det eigentleg er snakk om. Eit døme er når me omtaler livet som ei reise med ein start og ein slutt og masse vegval innimellom. Dette gjer me ikkje berre fordi det høyrest flott ut i eit dikt eller i ein tale – det er fordi me tenker på livet som ei reise. Det me veit om å reise, kan nemleg

hjelpe oss å gi meining til det me kallar livet (utan at eg skal påstå at reising er meininga med livet). Sameleis kan det å omtale terror som krig gi oss «gratis» kunnskap om fenomenet terror. Sånn sett er evna til å skape metaforar noko som aukar vår kapasitet til å tenke rundt og forstå abstrakte og kompliserte fenomen. Metaforar er nærmast allstadnærverande i gjengs språkbruk, difor ville det nesten vore litt upraktisk om me skulle bite oss merke i kvar ein metafor som kom vår veg gjennom tekst eller tale. Det er difor ikkje sikkert at ein reagerer om ein metafor eigentleg passar ganske dårleg eller har sider ved seg som i det minste er diskutable. I verste fall kan ein bestemt metafor manipulere korleis me tenker om noko ved å ramme det inn på ein måte som gjer at me utan medvit godtek premiss som me kanskje elles ikkje ville ha godteke. Forskarane Lera Boroditsky og Paul Thibodeau har testa om eksponering for ulike metaforar kunne ha innverknad på korleis folk tenkte om kriminalitet i ein fiktiv by. I eit eksperiment vart deltakarane delt i to grupper, der den eine gruppa fekk lese ein tekst om at krimina-

PROPATRIA /2/ 2019

liteten var som eit virus i byen, mens den andre gruppa fekk lese ein tekst om at kriminaliteten var som eit rovdyr («beast»). Utover dette var tekstane heilt identiske, med lik statistikk osb. Deretter skulle gruppene føreslå tiltak for å få ned kriminaliteten i den fiktive byen. Resultatet var at «virusgruppa» i langt større grad enn «rovdyrgruppa» føreslo førebyggande tiltak for å hindre at kriminaliteten «smitta» fleire borgarar, medan rovdyrgruppa i mykje større grad enn virusgruppa føreslo å bygge større eller fleire fengsel, auke politistyrken og liknande. Eksperimentet til Boroditsky og Thibodeau indikerer at måten eit problem vert framstilt på, til dømes gjennom ein metafor, kan påverke kva for tiltak me føreslår for å løyse problemet. Viss dette lar seg overføre til andre situasjonar, kan ein jo òg førestille seg at somme metaforar er betre enn andre når det kjem til å finne hensiktsmessige løysingar på ting. Når terror då vert framstilt som ein krig, er det nærliggjande å tru at me vil vere villige til å gå med på relativt drastiske tiltak for å løyse «terror problemet». For kva er vel eigentleg meir presserande å ta tak i enn ein krig?

Best på LUFTGEVÆR i Norge Vi har masse «grønt» utstyr på lager På lager: Magasinlader til AG3 og HK 416 Veteraneid og drevet i samarbeid med veteranorganisasjoner Alt innen luftvåpen og softguns 15 % rabatt til NROFs medlemmer. Rabattkode: NROF1016.

www.sandefjordpaintball.no

Krigsmetaforen framhevar altså at terror er eit vanskeleg og alvorleg problem som me må prioritere høgt. Dette kan til tider vere ein nyttig funksjon sidan han hjelper oss å forstå alvoret ved terror. Terror er dessutan noko dei fleste av oss gjerne kunne ha vore forutan, og såleis er det ikkje så rart at me kan synest det verkar rimeleg å erklære krig mot det. Nedanfor skal eg likevel komme inn på nokre problem med krigsmetaforen. KRIG FØRESET MINST TO PARTAR

Som eg nemnde tidlegare, føreset ein krig at det finst minst to krigspartar. Når norske politikarar omtalar terror, er det ofte med omsyn på kva «me» burde gjere for å kjempe mot terror, i tydinga kva Noreg burde gjere. Her vert altså Noreg den eine krigsparten. I og med at krigsmetaforen føreset ein annan part, ein fiende, kan politikarane difor plante ideen om at Noreg faktisk har ein fiende utan å hevde det direkte. Folk kan dermed utan medvit komme til å akseptere denne måten å tenke om terror på, uavhengig av om det er sant eller ikkje, og uavhengig av om ein eigentleg er einig i at Noreg har ein fiende eller ikkje. Ei anna side ved krigar er at dei involverer skrekkelege hendingar som kastar heile samfunn inn i ein unntakstilstand. Dette skapar om ikkje anna ein god del frykt. Terror er òg noko som skapar frykt (ordet har til og med «frykt» som opphavleg tyding). Ei veletablert sanning er at terroristane ønsker å skape frykt. Sånn sett kan det vere at krigsmetaforen spring terroristanes ærend gjennom å overdrive faren for terror, framfor å dempe eller realitetsjustere terrorfrykta. For om me er i krig, kan me forvente angrep kor tid som helst, og eigentleg ganske hyppige angrep òg. Det me veit om terror, er derimot at det skjer ganske sjeldan, og at det er usannsynleg at ein som einskild person vert ramma. Altså kan det tenkast at krigsmetaforen rett og slett overdriv kor stort omfanget av terrorproblemet er, og difor også skapar meir frykt enn naudsynt. Eit siste problem som krigsmetaforen kan skape, er at me får ei falsk forventning om at terrortrusselen på eit eller anna tidspunkt skal forsvinne. Sjølv om somme krigar er ganske langvarige, plar dei fleste før eller seinare å ta slutt. Når det kjem til terror, er det derimot vanskeleg å sjå for seg at me nokon gong kjem til ei tid der dette ikkje lenger førekjem. Sjølv om me intervenerer i Afghanistan, har ei restriktiv innvandring eller syter for betre integrering,

Mai-aktiviteter i NROF avd. Oslo 8. MAI

17. MAI

Kl. 1000 Blomsternedleggelse på kaptein Martin Linges grav, Vestre gravlund Kl. 1100 Bekransning av general Carl Gustav Fleischers grav, Vår Frelsers gravlund Æreslunden. Kl. 1115 Markering av Oberst Birger Eriksens grav, Vår Frelsers gravlund - Æreslunden i samarbeid med Oscarsborgs Venner. Kl. 1230 Kransenedleggelse i Minnelunden over falne i Kompani Linge/Shetlandsgjengen og Skottlandsbrigaden i regi av Forsvaret. NROF avd. Oslo legger ned kransene. Kl. 1230 -1400 Oslo Militære Samfund. Enkel servering og anledning til å ta med gjester.

Kl. 0830 Kransenedleggelse med æresvakt fra H. M. Kongens Garde på minnesmerket over falne patrioter på Akershus festning. Kl. 1000-1200 Lingeloftet er åpent. Enkel servering og anledning til å ta med gjester.

etterretning eller terrorberedskap, vil me truleg aldri stå attende som vinnarar av ein avgjerande «terrorkrig». I denne språkpraten har eg diskutert nokre aspekt ved metaforar og konsentrert meg særskilt om metaforen der terror vert omtalt som ein krig. Denne metaforen er mykje brukt av politikarane våre, og sjølv om han til tider kan vere nyttig, har han fleire problematiske sider som vi lyt vere kritiske til. Me er avhengige av metaforar – dei er ein vital ressurs for tenking og kan gi opphav til forbløffande

ordkunster. Samstundes må me passe på at me ikkje alltid tek dei for god fisk. For meir inngåande analysar av politisk språkbruk om terror kan du lese masteroppgåva mi: «Den neste hevnlystne terroristen kan lure bak neste hjørne» – Kritisk metafor- og metonymianalyse av det politiske ordskiftet rundt terror (2018). (Artikkelen ble først publisert hos Språknytt.no og er brukt med tillatelse.) ■■■

Du kan elles lese meir om metaforar og terror i desse tekstane: Charteris-Black, J. (2011). «Politicians and rhetoric: The persuasive power of metaphor». Springer. Flusberg, S.J., Matlock, T. & Thibodeau, P.H. (2018). «War metaphors in public discourse. Metaphor and Symbol”, 33(1), 1–18. Jackson, R. (2005b). «Writing the war on terrorism: Language, politics and counterterrorism. Manchester University Press. Lakoff, G. & Johnson, M. (1980). «Metaphors we live by. Chicago: University of Chicago Press. På norsk: Lakoff, G., & Johnson, M. (2003). Hverdagslivets metaforer: fornuft, følelser og menneskehjernen. Oslo: Pax. Thibodeau, P. & Boroditsky, L. (2011). Metaphors we think with:The role of metaphor in reasoning. PLoS One, 6(2). (https://journals.plos.org/ plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0016782/)

PROPATRIA /2/ 2019

HISTORIE

BJØNNHAUGEN, 75 ÅR GAMMELT KRIGSHISTORISK ÅSTED :

«MANNEN SOM IKKE HADDE SKJORTE PÅ»

Milorgaksjonen som utspant seg på åsen mellom Vardal og Snertingdal i Gjøvik kommune den 7. mars 1944 hadde nettopp denne tittelen som kodeord. Tre unge, kampvillige gutter ventet på flyslipp av våpen. Men et tysk rekognoseringsfly hadde sett lys i et vindu på hytta, og tyske styrker gikk til aksjon. PP/ ROY THORVALDSEN

■■■ Historien får dramatiske følger når en tysk patrulje finner hytta Bjønnhaugen med de tre guttene tidlig på kvelden den 7. mars for 75 år siden. Sendebudet fra bygda kommer også til Bjønnhaugen, men dessverre ti minutter for sent. I forsøket på å skyte seg ut blir to av guttene, Willy Lund og Ragnvald Nilsen, drept av kulene fra tyske soldater. Den tredje, Armand Trønnes, klarer å unnslippe, fortsetter i Milorg og overlever krigen. Sendebudet blir også arrestert, men slipper fri morgenen etter. UTÅLMODIGHET OG HANDLING

I nettverket som Hjemmestyrkene har organisert er det i 1943 et stort

behov for å tilføre de forskjellige Hjemmestyrkegruppene (HS) våpen, og ikke minst kompetanse på å drive hemmelig motstandsarbeid. Slik er det også i Gjøvikområdet. Kommunistene har sitt nettverk av grupper på lik linje med HS som er en god del mer aktive enn HS-gruppene. Det går til og med så langt at noen truer med å gå over til kommunistgruppene. De alliertes prioriteringer er klare. De vil bygge opp motstandsgrupper på kontinentet først. Det er på dette tidspunkt bestemt at invasjonen vil finne sted i Frankrike og det er derfor av høyeste prioritet å få bygget ut motstandsbevegelsene der. Slikt

går selvsagt ut over motivasjonen til motstandsfolk her hjemme. Sentralledelsen (SL) i Milorg er klar over dette, og ser for seg at noe må skje om ikke organisasjonen skal rakne. Det er flere såkalte aksjonsgrupper fra kompani Linge som opererer i Norge på denne tiden og det gjelder å utnytte disse. Kompani Linge gjennomfører aksjoner over hele landet. En av disse er ekspedisjonen «Company». En aksjon som «Company» har gjennomført er sprengningsaksjonen mot Arendal Smelteverk som ligger i Eydehavn 10 km nordøst for Arendal by. Etter at aksjonen i Arendal er ferdig blir guttene organisert i en

Milorg-hytta Bjønnhaugen før restaureringen. Foto: Øivind Lien, oa.no.

Fra åpningen av Bjønnhaugen etter rehabiliteringen. Foto: Henning Gulbrandsen – oa.no.

PROPATRIA /2/ 2019

Willy Lund – soldat i hjemmestyrkene, skutt og drept 7. 3.1944.

Ragnvald Nilsen – soldat i hjemmestyrkene, skutt og drept 7.3.1944.

Armand Trønnes – Milorgsoldat, sersjant, rømmer, forsetter i Milorg og overlever krigen.

ny ekspedisjon «Goldfinch». De skal motta flydropp, drive instruksjon i militære fag og utføre spesialoppdrag. Operasjonsområdet er stort og strekker seg fra Gjøvik i nord til Kragerø i sør.

FORBEREDELSER PÅ KULTJERN

GOLDFINCH ETABLERER SEG I VESTOPPLAND

ETTER AT AKSJONEN I ARENDAL ER FERDIG BLIR GUTTENE ORGANISERT I EN NY EKSPEDISJON «GOLDFINCH». DE SKAL MOTTA FLYDROPP, DRIVE INSTRUKSJON I MILITÆRE FAG OG UTFØRE SPESIALOPPDRAG. OPERASJONSOMRÅDET ER STORT OG STREKKER SEG FRA GJØVIK I NORD TIL KRAGERØ I SØR.

I desember 1943 blir Armand Trønnes beordret til D-14.3. (Distrikt 14.3, Vestoppland med Valdres, Land og Toten). Trønnes er en kort tur i Gjøvik-området for å forberede kursvirksomhet som er planlagt og å rekognosere dropplasser. Trønnes’ kursaktivitet og handlekraft imponerer deltagerne, og fyller dem med optimisme og pågangsmot. Under kursene skinner det igjennom at Trønnes synes det skjer alt for lite i Gjøvik-Totenområdet, og at det er på tide med en mer aktiv linje i motstandsarbeidet. Trønnes mener at de trenger et dropp for å få ytterligere fart på sakene. Droppet får kodenavnet «Goldfinch 5» hos de allierte i England.

Litt ut i februar 1944 får Trønnes beskjed fra SL at et område ved Kulltjern er valgt for droppet med BBCs særmelding “Mannen som ikke hadde skjorte på”. Trønnes tar med seg Nielsen og Lund for å forberede dropp- plassen ved Kultjern ved hytta på Bjønnhaugen. Hytta låner de av Even Oudenstad på Nøss, som også er sjef for en liten HS-gruppe i Snertingdal 14.32-10. De går straks i gang med å forberede seg på å ta imot droppet. Dropplassen ligger ca 2, 5 km vest for hytta. Det må forberedes utsettelse av lysmarkeringer slik at flygerne kan droppe lasten på rett sted. Videre må det rekognoseres gjemmesteder for utstyret som kommer. Sist men ikke minst må de rekognosere rømningsvei ut fra slipplassen. Etter særmeldingen å dømme skal slippet foregå natt til onsdag 8.mars. Da skal de få forsterkninger som skal være med på å få transportert utstyr bort fra dropplassen.

Dessuten har de med seg kodelampen som de skal sende det avtalte morsetegnet opp til flyet med. TYSKERNE FÅR MISTANKE OG SENDER UT PATRULJER

Ivar Øigard, sendebud, blir arrestert, men slipper fri morgenen den 8. mars 44, 17 år i 1944.

Tidlig i mars tar et lite enmotors rekognoseringsfly noen korte rundturer over skogsområdet der de oppholder seg. Guttene tenker ikke så veldig mye over det og tar ikke flyet som noe faresignal der og da. Hytta på Bjønnhaugen har lemmer foran vinduene unntatt på et vindu mot øst, et vindu mot sør og et som vender vestover. Lyset fra parafinlampene kan nok observeres fra flyet, men de dekker ikke til de

siste vinduene. Det gjelder jo også å ha en viss visuell kontroll med nærområdet. Lensmann og NS-medlem Johan Juel Sæther blir innkalt til møte hos den tyske kommandanten på Raufoss 6. mars. Der blir han informert om at det var observert lys et sted mellom Brun setra i sør og Ringsjøen i nord, og at tyskerne skal aksjonere. Den 7. mars drar tyskerne ut med to patruljer for å saumfare hus og hytter i området. ANER FRED OG INGEN FARE

I hytta på Bjønnhaugen er det fred og ro. Alle tre har vært inne på

Skisse over hyttas inndeling og hvordan de tre guttene ble plasserte i peisestua da de ble anholdt av tyskerne. Skissen er laget etter krigen, med ukjent opphavsmann.

PROPATRIA /2/ 2019

plassen ved Kultjern og klargjort for nattens slipp, og har derfor mistet BBC sendingene kl. 15.00. De har ingen vakt ute. Å ha en mann på vakt i tillegg til alt det andre de skal gjøre vil være for krevende. De har valgt å stole på den lokale motstandsbevegelsens varsling. Inne i hytta er de så vidt blitt ferdige med middagen og venter spent på BBC-meldingen kl. 1900. De vet at om særmeldingen blir gjentatt, kommer slippet som avtalt denne natten. Himmelen er klar og det er helt perfekte forhold for å motta slipp. Det hersker derfor en viss spenning blant de tre. TYSKERNE STORMER INN

Klokken er rundt 18.00, de har fått stilt sulten med et varmt måltid og det hersker ro i stua. Trønnes sitter litt urolig, han finner ikke helt roen. Han tar på støvlene for å gå på do. Da han går frem mot døra blir den brått revet opp. Det er tyske soldater. OMRINGET

Hytta blir straks omringet og det er for sent å rømme slik situasjonen er nå. Trønnes får sagt til de to andre guttene at de må få tak i pistolen som ligger på peishylla ute på kjøkkenet, og at de må prøve å skyte seg ut, men ikke før han finner at tiden er inne. Klarer de å ta seg av de som kommer inn mener han de har en fair sjanse til å kunne skyte seg ut ved hjelp av tyskernes våpen. Lensmann Sæther og fire-fem tyskere kommer snart inn i peisestua. Alle tre blir plassert rundt bordet og forhørt, sammen med sendebudet Ivar Øigard, som nå også har ankommet. GIR KLARSIGNAL

Trønnes får gitt et nikk med hodet om at nå skjer det. Han reiser seg langsomt uten at tyskerne legger

merke til det. De er for øyeblikket mer interessert i en radiomottaker som en tysk soldat har funnet på hemsen i hytta. Nilsen har sin pistol i lommen, mens de to andre har pistolen innenfor bukselinningen. Trønnes river frem pistolen i det han roper «Hei!». Alle ser opp og Trønnes forventer at tyskerne strekker armene i været. Men en av tyskerne som har pistolen liggende foran seg på bordet forsøker å få tak i den. Han får straks et skudd i seg. En annen tysker prøver også å få frem pistolen og Trønnes skyter ham. Lund prøver å få frem pistolen og skal til å skyte en tysker som sitter på kjøkkenet, men lensmann Sæther kaster seg over ham.

lille vinduet. Han vil at Ivar skal hoppe først, men Ivar insisterer på at Trønnes må prøve først. Trønnes prøver å dra seg gjennom det lille vinduet, noe som ikke går med en gang.

KAOTISKE SCENER I HYTTA

BJØNNHAUGEN HAR FORTSATT KULEHULL I VEGGENE

De faller begge ned på gulvet i tumultene. Lund klarer å komme seg opp først. I det Sæther reiser seg, stikker han hånden i lommen. Det gir Trønnes en sikker formening om at han tar etter et våpen, og skyter mot lensmannen. Kula går gjennom begge lungene. Sæther faller, men klarer å kravle seg ut av rommet. I det Lund skal til å skyte blir han truffet av åtte-ti skudd fra tyskeren på kjøkkenet. Nielsen blir også rammet og faller død om. Tyskerne trekker seg fort ut på kjøkkenet mens Trønnes løper opp stigen til hemsen. Da kommer det en tysker inn i peisestua igjen og retter geværet mot Ivar. Resolutt stuper han ned på gulvet. Det smeller, og kula går like over Ivars hode. Trønnes er ennå ikke ferdig med ladningen så han tar en skinnfell som ligger på hemsen og kaster denne på tyskeren. Den tyske soldaten trekker seg raskt ut på kjøkkenet igjen. Ivar løper nå raskt opp stigen til hemsen der Trønnes sparker ut det

KOM SEG UNNA I FORVIRRINGEN

Med et ganske stort puff i baken fra Ivar klarer Trønnes å komme seg ut gjennom vinduet. Ivar hopper etter. Tyskerne er nå så opptatt av å holde utkikk mot peisestua at de ikke får med seg det som foregår på utsiden. Det gjør det mulig for Trønnes å stjele med seg et par tyskerski som står ved veggen, legge seg på magen på skiene og ake nedover en bratt kant sør for hytta. Han klarer å komme seg inn i skogen før den første tyskeren kommer ut.

Bjønnhaugen eies av Hanne og Henning Fougner på Nøss i Snertingdal. Hytta står nesten som den gjorde i 1944. Riktignok er det slått på utvendig panel, men hytta har fortsatt kulehull i panelet på innerveggene og i møbler, og derfor er den et viktig historisk minne. REDDET MED HJELP FRA NROF AVD. VESTOPPLAND

Norske Reserveoffiserers Forbund avd. Vestoppland gikk sammen med eierne i gang med tiltak for å redde hytta fra forfall. Norsk Kulturminnefond bevilget 300 000 kroner til restaurering. Det er skapt et entusiastmiljø rundt hytta, og en Facebookgruppe. Artikkelen har redigerte utdrag fra historien om foranledningen, hendelsen på Bjønnhaugen og etterspillet, skrevet av avdød major Edvard Noer Bjørge. Les mer om historien på NROFs hjemmesider www.nrof.no. ■■■

AVDELING BYTTER NAVN NROF avd. Telemark er nå navnet på tidligere avd. Grenland. Det var etter et årsmøtevedtak at avdelingen vedtok navneendringen. Lederen i avd. Telemark, Ragnar Sør Olsen, forklarer hvorfor de bytter navn. PP/ CAMILLA BRISÅ

■■■ – Navnet Grenland er for oss først og fremst forbundet med industri- og kommunesamarbeid. Telemark derimot er viden kjent i forsvarssammenheng både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Militærhistorisk er navnet «Telemark» for legendarisk å regne og fortsatt er militære avdelinger i Norge bærer av navnet. Vi tror også at navneendringen kan være med på å styrke vår identitet som avdeling i og utenfor organisasjonen, forteller han. GRENLAND STÅR IKKE PÅ KARTET

Tanken om et navnebytte er noe som har modnet over tid i avdelingen. Nye medlemmer, som i økende grad bor utenfor det såkalte Grenlandsområdet, har også gjort at tiden nå var inne. Forsøker man å lete frem navnet «Grenland» på et kart, finner man ikke et spesifikt sted. Avdelingen har også erfart at navnet har skapt misforståelser – og da gjerne i samtale med utlendinger. Nedslagsfeltet til avdelingen vil være de som sogner til området man kan kalle for Nedre Telemark. NROF har en egen avdeling i Vest-Telemark og avdelingslederen er tydelig på at det ikke er snakk om noen form for rivalisering. – Vi har hatt god kontakt med NROF avd. Vest-Telemark i forkant

NROF avd. Telemark er på historisk grunn og forteller om Milorg og Mofjellstulen.

av navnebyttet, understreker Olsen. STOR AKTIVITET

NROF avd. Telemark fortsetter å ha stor aktivitet. Det er primært skyting med rifle og pistol, på alle nivåer, og med prioritet på nivå 2 og 3. – Vi har tilgang på en skytebane i naturskjønne omgivelser, som oppfyller alle krav og de flestes behov for å vedlikeholde sine skyteferdigheter, fremholder lederen. – Første lørdag i måneden er det avdelingsmesterskap og vi tilbyr skytetrening hver torsdag hele året igjennom. Vi må takke HV-03 for både ammunisjon og økonomisk støtte. I tillegg avholder vi med-

lemsmøter, turer, skytestevner, krigshistoriske foredrag for egne, så vel som for skoler og andre interesserte, fortsetter han. FOREDRAG FOR SKOLEELEVER

– Minnemarkeringer i mai-dagene er noen av årets høydepunkter. Og i begynnelsen av april i år skal vi blant annet foredra om lokal krigshistorie for ungdomsskoleelever. Dette er et samarbeid mellom HV-03 og NROF avd. Telemark. Nytt av året er vår senior-kafé hvor den eldre garde kan møtes over en kopp og kake. Da vil de få en hyggelig prat, litt informasjon om gjeldende håndvåpen og forsvarsinfo av ymse slag, avslutter Ragnar Sør Olsen. ■■■

Feltcaps SASTA Jaktdress

Combatshirt MK2

“One-size fits all” med borTeknisk uniformsgenser for herre og dame relåsstramming i bakhodet. Laget i en effektiv coolmax SASTA er et velrenomert finsk selskap som lager SOURCE Norsk kamo ogdrikkesystemer ørkenkamo er i versjon med høy evne til fuktjaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale for på stridsvest eller sekk. erme og skulder rip-stop materiale. Ensfarget i som transport, sommontering puster. 100% bomull med norsk kamo.

NATO-genser SASTA Jaktdress

SASTA Jaktdress Original fornorsk-produseret. herre og dame Laget SASTA i 100% med pennelomme erull, et velrenomert finsk selskapog som lager SOURCE drikkesystemer Jaktdress jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale for herre og damedistinksjonsklaffer på skuldrene. for montering på stridsvest eller som sekk.

SASTA SASTA er et velrenomert finsk selskap som lager drikkesystemer for herre ogSOURCE dame jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale som puster.

for påselskap stridsvestsom eller lager som sekk. SASTA er et velrenomert finsk sommontering puster. SOURCE drikkesystemer jaktklær i støysvakt, vann- og vindtettmateriale

for på stridsvest eller som sekk. sommontering puster.

! Ny modell

Vanntette Sealskinz;

Forsvarets fotposer Sealskinz;

Sokker ogsokkker hansker vanntette og hansker med med merinoull merinoull fóring. foring

- vanntett glidelåslukking vanntette sokkker og med - Høyere overhansker vristen merinoull fóring. - Leveres i olivengrønn og sort

BRYNJE ull/netting - fra hode til ankel!

netting Sealskinz; BRYNJE ull/ e til ankel! - fra hod vanntette sokkker og hansker med merinoull fóring.

Sealskinz;

vanntette sokkker og hansker med YNJE ull/netting BRfóring. merinoull - fra hode til ankel!

BRYNJE ull/netting - fra hode til ankel!

MILTRAD AS Altaveien 242, 9515 ALTA tlf: 78 43 78 55 WWW.MILTRAD.NO

NROFs NETTBUTIKK CRAFT RUSH SS T-SKJORTE Funksjonell kortmerket t-skjorte i et lett, materiale med god fukttransport og kjøleeffekt. Meshpanel i armhulene gir ekstra ventilasjon. Leveres med NROF logo på brystet.

STRIKKET FLEECEJAKKE Behagelig mellomlagsplagg, sidelommer med glidelås, flatlocksømmer, børstet innside, nuppebehandlet. Finnes også i damemodell.

KR 475,-.

KR 342,-.

KRUS FRA STANLEY Stanley one hand termokrus levert med NROF-logo lasergravert på kruset. Ikke mer søling i bilen! Kruset holder på varmen i fem timer og kulde i åtte timer. Rommer 0,35 l.

KR 415,-.

BIGBAG er en robust bag med stropper for å kunne bæres på ryggen. Det er forsterket og vanntett bunn. 600 D nylon coated. 95 liters bag.

KR 549,-.

KR 350,-.

HODELYKT FRA LEDLENSER Ledlenser hodelykt levert med trykket NROF-logo Veier kun 105 gram.

KR 485,-.

LUE Bomullslue i dobbel singeljersey, med seks flatlocksømmer på toppen.

KR 100,-.

Returadresse: Norske Reserveoffiserers Forbund Postboks 1550 Sentrum 0015 Oslo Norge

Visste du at Forsvarets forum lager daglig morgenbrif om Forsvaret? forsvaretsforum.no