Kapittel 8 «Ian, er du syk?» Jeg åpnet øynene slapt. Anna satt på gulvet ved sengen min. Hun hvilte hodet på armene sine og kikket nysgjerrig på meg. Øynene mine falt igjen. Jeg måtte anstrenge meg for å snakke. Det ble bare sløv mumling. «Nei, bare sliten.» svarte jeg. Hun skakket på hodet. «Er det på grunn av treningen?» «Mhm…» Hun rynket brynene og ble stille. En liten stund senere hørte jeg henne forlate rommet på sokkekledde føtter. Jeg prøvde å døse bort igjen, prøvde å tvinge meg selv inn i bevisstløsheten. Minuttene tikket av sted. Jeg forble i en tilstand av utmattelse, men var ute av stand til å synke ned i søvnen. Uansett hvor mye jeg ønsket det, så klarte jeg ikke å sovne. Jeg ble isteden liggende og tenke. For det meste på dagens hendelse. Det var noen biter jeg ikke helt husket. Adrenalinet hadde vært for høyt og det hadde ikke vært nok tid til å tenke gjennom ting. Bitene jeg derimot husket, hadde brent seg inn permanent i minnet mitt. Jeg klarte ikke å glemme heksas ansikt. De kullsorte øynene der de stirret på meg. De nålelignende tennene. Jeg krympet meg sammen under den varme dynen. På en eller annen måte føltes det som om den fortsatt var her, som om den befant seg i dette rommet sammen med meg. Fornemmelsen av øynene dens mot kroppen min, fikk det til å krype kaldt nedover ryggen. Jeg knep igjen øynene, men det hjalp ikke. Følelsen var der fremdeles. Jeg drepte den. Jeg drepte den. Den er ikke her lenger. Den er død. Jeg drepte den. Kvalmen brygget frem i den tomme magesekken. Jeg trakk dynen over hodet og ble liggende og lytte til stillheten. I flere minutter lå jeg bare slik, prøvde å roe ned nervene, få de vonde tankene ut av hodet. Bildene av bladet som skar gjennom strupen på heksa, dukket opp innenfor øyelokkene mine. Jeg kunne huske hver minste detalj fra øyeblikket jeg drepte den. Blodet som sprutet. Lyden. Lukten. Jeg knep igjen øynene hardt. Jeg hadde drept den. Det var første gang jeg noen gang hadde drept noe på den måten, med vilje, med ønsket om at den skulle dø. Jeg følte meg skitten, som om blodet fortsatt var på hendene mine. Det føltes ubehagelig. Enn hvor mye jeg vasket hendene, så gikk det ikke bort.
Det knirket idet soveromsdøren åpnet seg. Jeg skvatt og krympet meg sammen. Like etterpå landet noe i sengen min. Jeg tittet frem fra under dynen og ble overrasket av synet. Et stort fat lå foran meg på madrassen. Det var fylt av oppkuttet frukt og grønnsaker som lå hulter til bulter i en stor haug. Anna tittet opp på meg. «Siden du driver og trener, så må du spise sunt.» sa hun og rakte meg en eplebit. Jeg så på den, for så å se på henne. Hun satte opp et bestemt fjes. Uten å si noe mer, strakk hun på armen og førte biten nærmere meg. Jeg satte meg opp og tok den imot. Anna studerte meg mens jeg puttet eplebiten inn i munnen og begynte å tygge, som for å forsikre seg om at jeg faktisk spiste den. Jeg gjorde som hun ville og etter å ha svelget biten, løftet jeg på fatet og la det i fanget. «Kom opp, så kan vi dele.» sa jeg og klappet på dynen ved siden av meg. Hun klatret opp i sengen og slo seg ned rett ved meg. Jeg løftet på dynen og pakket den rundt henne. Vel plassert og fornøyd, tok hun en gulrotbit og knasket den i seg. Jeg smilte. Vi ble sittende og spise videre uten å si noe. Det trengtes liksom ikke. På et eller annet tidspunkt, dukket det Iris hadde sagt opp inni hodet mitt. Hun hadde nevnt at Anna hadde noe hun ville snakke med meg om. Jeg så ned på Anna. Hun knasket på en eplebit og kinnene var blåst opp som hos en hamster. Jeg smilte varmt. «Iris fortalte meg at det var noe du ville snakke med meg om.» sa jeg og ventet på svar. Anna svelget, så ikke opp. Hun tok opp en liten drue, så på den, før hun ble sittende og rulle den fra den ene hånden til den andre. «Ian?» Jeg tittet ned på henne. «Ja?» sa jeg oppmuntrende. Hun nølte et øyeblikk, fortsatte å rulle druen frem og tilbake i hendene, før hun omsider snakket igjen. «Er jeg stygg?» Spørsmålet traff meg som en ubehagelig kald dusj, skyllet over hele kroppen og fikk musklene til å spenne seg litt. Jeg rynket brynene og så uforstående ned på henne. «Nei, så klart ikke.» svarte jeg bestemt. Hun trakk frem underleppen og konsentrerte seg hardt om å rulle på druen. «Mener du det?» spurte hun lavt. «Ja, jeg mener det. Hvorfor spør du om sånne ting?» Jeg så ned på henne, prøvde å lese henne. Hun virket mer reservert enn vanlig. Noe var galt her. Jeg merket at jeg ble oppjaget, bekymret. Men det kom ikke til å hjelpe situasjonen. Jeg måtte holde meg i sjakk, være den rolige her. Anna brukte lang tid på å svare. Hvert sekund føltes anspent. «I dag i friminuttet mens vi lekte, så kalte Tommy meg stygg og lo.» Den urolige følelsen i magen min eskalerte voldsomt og jeg kjente jeg ble direkte sint der jeg satt. Det grunnleggende brorsinstinktet mitt våknet til og jeg knyttet nevene hardt. Ikke visste jeg hvem denne Tommy gutten var, men jeg hadde plutselig et usunt ønske om å
brekke nakken hans. Jeg anstrengte meg for å holde meg rolig, og så ned på Anna igjen. «Hva gjorde du da?» spurte jeg. «Jeg slo ham i trynet.» Anna så opp på meg som om det var det mest logiske svaret i verden. Overrasket så jeg ned på henne. Jeg må innrømme at jeg først og fremst ble ekstremt stolt av henne der og da, men som fornuftig storebror sa jeg den samme leksa som alle voksne skulle si. «Du skulle ikke ha gjort det. Det er ikke riktig å slå.» sa jeg litt strengt. Anna så ned i madrassen. «Jeg vet.» «Selv om han fortjente det.» la jeg til og klappet henne på hodet. «Begynte han å grine?» spurte jeg en smule nysgjerrig. Hun nikket. «Og jeg slo ham ikke så hardt engang.» mumlet hun og tok en bananbit. «Svekling.» kommenterte jeg. Vi ble sittende i stillhet og se tankefullt ut i luften mens vi spiste frukt. «Skal vi lage middag?» spurte jeg omsider. «Kan vi ha båtpoteter?» spurte Anna tilbake. Og slik gikk det til at vi forlot sengen og tuslet ned på kjøkkenet for å lage karbonader med båtpoteter og ketsjup. Kroppen verket. Gangen min var stiv og jeg kunne kjenne hvert eneste ledd i hele kroppen gjøre vondt når jeg beveget meg. Man skulle tro jeg hadde løpt et maraton eller noe lignende. Sårene sved skarpt innimellom, noe som gjorde at jeg fra tid til annen rykket til og måtte bite tennene sammen. Jeg hadde knapt klart å få på meg skoene den morgenen. Hver gang jeg bøyde ryggen til en viss grad, så skjøt det skarpt opp gjennom ryggraden min. Dette påvirket også gangen min og fikk det til å se ut som jeg var en noen og åtti år gammel mann på tur. Jeg sverger, skolegården har aldri føltes så lang før. Mens jeg småhaltet meg mot inngangen, la jeg merke til at flere og flere øyner landet på meg. Typiske se-på-ham-uten-å-se-direkte-på-ham-blikk. Jeg prøvde å ignorere dem, men med tanke på at jeg som person er så selvbevisst som det overhode går an å bli, så ble jeg så obs på at de stirret, at det rett og slett føltes ut som jeg hadde et publikum der jeg gikk. Med kjappe steg gikk jeg inn i skolebygget mens jeg prøvde å unngå å se på noen. Jeg lykkes nesten i oppgaven min, men øyeblikket jeg trødde inn inngangsdøren, så jeg at en av guttene fra parallellklassen kom gående mot meg. Han het Tor og var en av de typiske personene jeg vanligvis holdt meg unna så godt jeg kunne. «Hei, du, er det sant at du har en pentagram tatovering i hånda?» spurte han og kikket nysgjerrig på meg. Jeg ble litt strammere i skuldrene og knyttet neven, nesten som for å skjule blodlinken, enda han allerede visste om den. «Det er ikke en tatovering.» svarte jeg bare og forsøkte å avslutte samtalen så kjapt som mulig. Tor tok åpenbart ikke hintet, og bøyde seg for å inspisere den høyre hånden min nærmere. «Vis meg. Wendy sa at du hadde det.» sa han. Jeg rynket brynene. «Hvorfor bryr det deg?» spurte jeg.
«Jeg vil bare se.» begrunnet han, som om det var en grunn i det hele tatt. Jeg ga til slutt opp og stønnet og heiste på hånden, viste ham den og ga ham et tørt blikk. Han trakk en overrasket mine og stakk hendene i lommene. «Fy faen, se på det der!» utbrøt han. Jeg tok ned hånden igjen og presset leppene sammen til en rett strek. Tor ga meg et rart blikk. «Hvorfor har du noe sånt? Er du satanist?» spurte han, la ikke skjul på den nedlatende tonen i det hele tatt. Jeg følte ikke for å svare. Uansett hva jeg sa, så kom det ikke til å rette opp i tankene han nå hadde om meg. Dessuten hadde jeg virkelig ikke tålmodighet til dette akkurat nå. «Nei.» svarte jeg bare og fortsatte å gå mot trappen. Tor så etter meg, før han gikk tilbake til vennegjengen som spent ventet på svaret han skulle levere til dem. Selv spaserte jeg opp trappen og inn i gangen til venstre. Det sto små klynger med ungdommer spredd rundt i den usmakelig skole-dekorerte korridoren. Mange så ikke ut til å ense ankomsten min, og fortsatte samtalene sine uten å gi meg det minste oppmerksomhet. Det var derimot noen få, og dette var mange nok til å gjøre meg ukomfortabel, som så opp på meg og fulgte meg med blikket der jeg vandret forbi. De sa ingenting, de trengte ikke si noe. Jeg visste hva de tenkte. «Se, der går den sære fyren! Glad for at jeg ikke er ham altså. Jeg visste ikke at han var så rar. Han virket jo helt normal før.» Jeg kunne høre tankene deres høyt og tydelig. Inne i klasserommet, spaserte jeg helt bak og satte meg i hjørnet. Denne plassen ble som oftest okkupert av de som ville ta igjen litt søvn i førsteøkten. Jeg skulle så inderlig ønske at det var situasjonen min også. Jeg tok frem bøkene og PCen, og fortsatte så med å prøve å viske meg selv ut fra folks oppmerksomhet. Så lenge jeg ikke sa eller gjorde noe spesielt, så kanskje ingen ville registrere at jeg i det hele tatt var her. Det var i hvert fall planen min. Det tok ikke lang tid før alle elevene kom på plass og timen startet. Faget var IT, det eneste faget jeg ikke delte med hverken Ruben, Iris Benjamin eller noen av de andre. På en måte var det befriende å slippe dem akkurat nå, men på den andre siden, så kunne jeg ikke noe for at jeg følte meg en smule ensom der jeg satt. Jeg pleide ikke snakke så mye med noen av folkene som satt her inne. Det var ikke det at de ikke var hyggelige eller noe, det var mer det at de ikke tilhørte den vanlige omgangskretsen min. Vi kunne fint prate sammen om oppgaver og prøver, men det ble liksom bare med det. Jeg kunne aldri finne på å ringe noen av dem en ettermiddag og spørre om vi skulle gå sammen. Jeg hadde liksom ingen grunn. Så der satt jeg, helt bakerst i klasserommet og så mot tavlen, skrev notater og gjorde det vi fikk beskjed om. Hellet var tydeligvis på min side, til en forandring. Ingen sendte meg noen form for oppmerksomhet. Det kunne likegodt vært som om jeg ikke var der.
En liten demon, ikke stort større enn en husmus, pilte bortover gulvet, før den foldet ut tynne vinger og flakset ut det åpne vinduet. Jeg støttet haken mot knyttneven og så litt søvnig etter den. Mon tro hvor den var på vei? Når jeg tenkte over det, hadde egentlig demoner noen større mening med livene sine enn vanlige dyr? Av de jeg hadde sett, så virket det bare som de holdt på med normale
dyreaktiviteter, som å snuse rundt og spise. Jeg gned meg i øynene og så utover klasserommet foran meg. De fleste satt flittige og tastet inn koder på PCene sine. Resten brukte tiden sin på å sjekke Facebook og andre sosiale medier. Jeg var en av dem. Jeg hadde i grunnen vært nervøs for å logge inn på Facebook, redd for at jeg skulle ha fått meldinger fra nysgjerrige folk om pentagrammet. Til min overraskelse, så var det eneste varselet mitt, en spill forespørsel fra en i parallellklassen. Jeg sukket og strøk håret bakover, avslo forespørselen og lente meg bakover i stolen. Stolen føltes uvanlig hard og ubehagelig ut under meg. Ryggen verket og jeg måtte på et tidspunkt, konstant bytte sittestilling for å avlaste den. Magemusklene føles strammere, som om jeg hadde hatt en heftig styrkeøkt dagen før. Jeg rynket brynene litt, prøvde å ignorere hvor sår kroppen min var. Lettere sagt enn gjort. Var alt dette virkelig på grunn av heksejakten i går? Jeg tenkte på hvor mye jeg hadde løpt, hoppet og beveget meg dagen før. Det var vel ikke helt uventet at jeg var støl og utkjørt. Jeg snudde på hånden, så ned på pentagrammet, kjente på det med fingertuppene. Det pulserte svakt under huden, akkurat litt for sterkt til at det bare skulle være pulsen min jeg kjente. Jeg rynket brynene hardere. Når jeg følte ordentlig etter, så føltes nesten som om noe levde der inne. Som om jeg følte et lite, ekstra hjerte banke inni meg Tankene mine ble brutt da det plutselig bråkte i bord og stoler rundt meg. Timen var over. Jeg så opp og fortet meg å pakke sammen tingene mine. Jeg slang ranselen over skulderen og gikk ut av klasserommet, trødde over en underlig, fotballstor, demon på veien ut. Det forundret meg hvor vandt jeg var blitt med dem nå. Jeg så dem så godt som overalt, men de gjorde meg aldri noe. De bare var der liksom. De var blitt som en vanlig del av hverdagen allerede. Var dette et godt tegn? «God morgen, Tissehår.» Jeg snudde meg og fikk se Ruben komme gående mot meg. Han hadde et smil om munnen og så ut som han vanligvis gjorde. Jeg gikk ham i møte. «Du husker hvilken hårfarge du har selv, ikke sant?» spurte jeg litt kleint og hevet øyenbrynet. Ruben flirte. «Godt å høre at du fremdeles er den samme drittungen.» Jeg kjente meg lettet og trakk på skuldrene. «Hva hadde du forventet?» «Sant.» Ruben smilte, før han stilte seg nærmere meg. Øynene ble mer alvorlige. «Hør…» begynte han. Jeg kjente kroppen spenne seg litt. Her kom det. Jeg hadde vært for naiv som håpet at han ikke kom til å ville snakke om det. Faen… Jeg hadde ikke peiling på hva jeg skulle svare. Ruben fortsatte, så på meg. «Du trenger ikke forklare deg nå.» sa han. Jeg kikket overrasket ned på ham, lurte på om jeg hadde hørt feil. Han trakk på skuldrene. «Jeg skjønner. Av og til må man bare holde ting for seg selv. Jeg… Jeg beklager det vi gjorde i går. Det var kjipt gjort. Sorry.» beklaget han. «Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å få folk til å la deg være i fred. Ikke stress.» la han til, ga meg lite, beroligende smil. Jeg så helt forbløffet på ham, sto der og så dum ut i en liten stund, før jeg fikk sømmet meg og smilte forsiktig, nikket. «Takk. Jeg skal forklare en gang altså. Det bare… Det er litt innviklet.» sa jeg og klødde meg i bakhodet. Ruben dultet meg i siden. «Som sagt; Ikke stress.»
Vi vandret ut i fellesarealet og satte kurs mot vennegruppen vår. Jeg var litt nervøs for om det kom til å bli kleint. Heldigvis virket det som om alle hadde bestemt seg for å la meg få slippe mer utspørring. Det overrasket meg helt hvor godt de tok alt sammen. Det var som om gårsdagens hendelse ikke betød noen ting. Jeg ble møtt med de vanlige, litt giddalause hilsenene som jeg elsket så høyt. Det tok ikke lang tid før alt var som det skulle. Vi snakket om hverdagslige ting og lo og ertet hverandre. Jeg var ærlig talt takknemlig for at Ester ikke var tilstede i dag. Noe sa meg at hun hadde kommet med spørsmål som jeg helst ikke ville svare på. Enten det, eller så hadde hun bare sittet der og sett på meg med det studerende, ubehagelige blikket sitt. Jeg var glad for å slippe begge deler. «Gjør det vondt? Kan jeg så se igjen?» spurte Therese, siktet til hånden min. Det var ikke noe dømmende i stemmen hennes, bare ren nysgjerrighet. Jeg tok den opp og holdt den ut mot henne, kjente ansiktet bli varmt. «Nei. Ikke nå lenger.» svarte jeg. Hun skakket på hodet og studerte pentagrammet. «Dude, jeg trodde vi ikke skulle spørre.» sa Thomas og så litt irritert mot henne. «Det går fint. Jeg har ikke noe imot det.» sa jeg litt kleint. «Sikker?» hørte jeg Iris spørre alvorlig. Jeg smilte til henne. «Mhm…» «Det ser sånn halvveis stilig ut da.» mumlet Therese og tok tak i hånden min, strøk en finger over pentagrammet. «Shit, Thomas, kjenn på dette! Det er helt glatt!» utbrøt hun forbauset og grep hånden hans, tvang ham til å føle på det. Thomas rynket først på nesen, men fikk deretter et overrasket uttrykk i fjeset. «Hva… Herregud… Hvordan har du…?» spurte han forbløffet og strøk over håndflaten min. Jeg lo litt nervøst. «Dette er dritkult! Og det gjør ikke vondt i det hele tatt?» Thomas så på meg, hadde nå et smil om munnen. Jeg ristet på hodet til svar. «Kanskje dette blir en ny ting.» sa Therese og flirte. Iris rynket brynene. «Nei, herregud. Tenk på alle ungene som ville prøvd å lage det der.» sa hun imot. Therese himlet med øynene. «Jeg bare tulla.» Benjamin så på merket, sa ingenting. Det var vanskelig å tyde ansiktet hans. Ruben dultet ham lekent i siden. «Hva syns du? Ser ikke Ian barsk ut? Jentene kommer til å bli helt ville.» flirte han. «Du kommer til å få heftig konkurranse.» la han til med et sleipt smil. Benjamin smilte svakt og lo litt. Iris hevet brynet. «Ja, for det er nettopp det vi tiltrekkes av. Sår.» sa hun tørt, før hun kikket bort på meg. «Ikke vondt ment, Ian.» la hun til. «Åh, nei, det går fint.» sa jeg tilbake. Ruben blunket til meg. «Kanskje du er heldig. Kanskje Heiley liker sånt.» Det strammet seg i skuldrene til Iris. Leppene presset seg sammen. Ruben merket det kjapt. Han så bort på henne, ansiktet ble mer alvorlig. «Fortsatt ingenting?» spurte han. Hun ristet på hodet. «Nei, ikke en dritt… Jeg skjønner ingenting. Hun svarer ikke når jeg ringer.» fortalte hun, hadde en dyp rynke i pannen. «Har du prøvd å ringe moren hennes igjen?» spurte Therese. «Ja, og det var sykt rart. Da jeg spurte henne, så fortalte hun meg at Heiley hadde flyttet ut? Hvor sært er ikke det? Hun har ikke sagt en dritt til oss.» sa Iris frustrert. Man kunne høre uroen i stemmen hennes. Therese trakk brynene sammen. «Seriøst? Hvorfor skulle hun flytte for seg selv her i byen? Jeg hadde dratt lengre bort hvis jeg først skulle flytte.» mumlet hun. Iris så ned, kjeven strammet seg. «Jeg hater dette, at hun ikke forteller meg ting…» Jeg prøvde så godt jeg kunne å oppføre meg normalt, ville ikke vise at jeg visste noen ting. Det føltes som å vite en hemmelighet mens alle andre diskuterte hva den kunne være. Jeg svelget litt nervøst og så ned.
«Jeg tviler på at det hjelper å sitte her og baksnakke henne.» Ruben så bort på jentene. Iris dro frem kjeven og så skarpt tilbake. «Og hva hjelper da? Å bare gi faen og la henne gjøre som hun vil?» Ansiktet ble hardt. «Hva om hun er i trøbbel? Hun er vennen min. Jeg vil vite sånt.» sa hun. Ruben løftet hendene opp foran seg. «Øy, rolig. Hun er vennen min også. Jeg sier bare at vi heller burde prate med henne enn om henne.» De så på hverandre lenge uten å si noe. Jeg kunne se hvor bekymret Iris så ut. Det var som om hun hadde fysisk vondt der hun satt. Heldigvis så varte ikke stirrekonkurransen for lenge. Iris sukket omsider og smilte litt til Ruben. «Faen heller, du har vel rett.» sa hun. Ruben flirte. «Som alltid.» Stemningen rundt bordet ble lettere, tilbake til normalen. Iris langet ut og dasket Ruben vennskapelig på hodet. «Åh, hold kjeft, ikke bli for høy på deg selv.» smilte hun. Thomas kikket over bordet. «Det skal godt gjøres...» Ruben rykket til og så på ham med et stivt blikk. «En dag, Thomas! Herregud, jeg sverger!» smalt det fra han. Thomas smilte ertende tilbake. «Sorry, du bare gir meg så mye materiale her.» «Jeg skal gi deg et spark i trynet hvis du ikke holder kjeft snart.» «Åh, når du opp da?» «Fy faen!» Ruben spratt opp og skulle til å klatre over bordet, men ble stoppet da Benjamin grep tak i genseren hans. «Ruben.» sa han, så opp på ham med rolige øyner. Ruben freste og stirret rasende på Thomas, men pustet deretter dypt inn og sank ned på plass igjen. Han skulte opp på Benjamin. «Jeg skulle ikke slåss med ham. Slapp av.» sa han lavt. Benjamin slapp taket og rynket brynene litt. «Du hisser deg alltid sånn opp.» sa han misfornøyd. Både Thomas og jeg så opp. Blikkene våre møttes og han nikket. Jeg kikket bort på Ruben og Benjamin. «Ja, men så har han jo en ganske kort lunte da.» sa jeg. Thomas flirte. «Det er vel ikke plass til så mye i en så liten kropp.» Ruben var raskt på bena. Drap sto skrevet i øynene hans. Thomas og jeg sperret opp øynene, og for opp fra stolene våre. Vi satte på sprang nedover hallen, løp for livet med en illsint Ruben like bak. Herregud, vi hadde undervurdert de korte bena hans. Thomas var førstemann til å bli felt. Et gisp unnslapp strupen hans idet han krasjlandet i gulvet med Ruben over seg. Jeg syntes jeg kunne høre Iris, Therese og et par andre heie bak oss. Støttende, gode venner som alltid. Vel, ved nærmere ettertanke, så er jeg vel kanskje ikke så mye bedre selv. «Ian, din jævel! Hjelp meg!» ropte Thomas bak meg. Ruben hadde tvunget armene hans bak på ryggen. Jeg så bak meg og måtte le høyt. «Sorry, bro!» ropte jeg tilbake og løp fra dem. «Din forræder!» skrek Thomas fly forbannet, før Ruben vred armen hans og fikk ham til å trygle om nåde. Jeg sprang ut døren, redd for at Ruben skulle komme etter meg nå som han hadde felt Thomas. Hurtig smatt jeg ut de automatiske dørene og forlot bygningen. Hjertet banket hardt og jeg måtte stoppe for å få igjen pusten. Ryggen verket skarpt idet jeg stoppet opp. Løpingen hadde vært en dårlig idé. Det sved i sårene. Jeg stønnet vondt og tok meg til siden. Faen… Bare de ikke hadde åpnet seg. Jeg hadde ikke med meg ekstra skift i dag. Blodig tøy var det siste jeg trengte akkurat nå.
Jeg så mot bygningen igjen. Forhåpentligvis var tortureringen av Thomas nok til å tilfredsstille Ruben. Hvis jeg var heldig, så slapp jeg lett unna dette. Med skadene fra gårsdagen, så visste jeg ikke hva som kunne skje hvis Ruben taklet meg ned som han hadde med Thomas. Det lureste ville være å ligge lavt, unngå ham. Jeg tenkte over saken, lagde en liten plan. Jeg kunne gå inn en av de andre inngangene og gå til klasserommet. Han hadde nok roet seg ned til da. En tanke traff meg og jeg stønnet plutselig frustrert. Helvete… Ranselen min… Den lå igjen der inne. Jeg kunne ikke bare la den ligge der. Jeg ble stående å prøve å lage en redningsplan. Å bare gå tilbake var helt utelukket. Jeg rynket brynene og tenkte hardt. Faen, jeg måtte finne på noe. Helt ut av det blå, så begynte det brått å klø i den høyre håndflaten. Jeg skvatt og så forvirret ned på den. Det føltes som om noe holdt på under huden min, tygde på meg. Jeg begynte å klø, skrapte med neglene, prøvde å få bort følelsen. Hva var dette for noe? Enda en bivirkning av blodlinken? Jeg trodde det var ferdig nå. Mens jeg sto der og klødde for harde livet, så la jeg plutselig merke til noe i sidesynet. Jeg snudde på hodet, så utover i skolegården. Hjertet mitt hoppet over et slag. Øynene sperret seg opp og jeg så på henne. Hun kom gående med avslappede steg. Kåpen slang om lårene hennes og et tykt skjeft var surret om halsen hennes. Det blonde håret forsvant ned i det. Hele verden stoppet opp for meg. Jeg bare stirret. Heiley. I et halvt sekund kjente jeg hele kroppen livne til. Munnvikene vendte seg opp og den herlige varmen blomstret frem inni meg. Det var som om noen satte fri en flokk sommerfugler inni magen min. Jeg ville løpe mot henne, rope navnet hennes, kaste armene rundt henne og løfte henne opp. Jeg rakk akkurat å tenke denne tanken, før virkeligheten slo hardt inn i meg, som et iskaldt vindpust i ansiktet. Jeg husket med det samme hvem det var som kom gående mot meg. Hvem det egentlig var. Kroppen min stoppet, smilet forsvant og ble erstattet av et stivt ansiktsuttrykk med sammenbitte tenner. Jeg kunne kjenne skuldrene bli anspente. Et fres unnslapp leppene mine og med raske steg, beveget jeg meg mot henne. Da hun fikk øye på meg, smilte hun og løftet hånden, vinket som om det var en helt naturlig gest. Som om vi var to venner som fikk øye på hverandre. Sinnet bruste opp i meg. Jeg bet tennene sammen hardt, stirret rasende på henne. Da jeg endelig var nærme nok, grep jeg tak i armen hennes og dro henne med meg. «Hva faen gjør du her?» hveste jeg. Blair hevet brynet. «Jeg skal på skolen. Er ikke det vanlig?» «Ingenting er vanlig med deg.» sa jeg tilbake skarpt. Heksa smilte. «Åh, du smigrer meg.» «Skjerp deg. Hvorfor er du her? Jeg skulle komme hjem til deg etter skolen så vi kunne fortsette med de psyko heksegreiene dine. Det var planen.» Blair så på meg, trakk likegyldig på skuldrene. «Jeg ombestemte meg. Det er så dritkjedelig å vente på at du skal bli ferdig på skolen. Jeg gidder ikke å gjøre det hver eneste bidige dag.» sa
hun. Ansiktet var helt rolig, på grensen til arrogant. Det ga meg en uvel følelse å se henne slik, så se Heiley slik. Heiley ville aldri ha gitt meg et uttrykk som det der. «Så lenge vi har denne avtalen sammen, så må begge bidra. Du kan ikke bare ta deg fri for å gå på skolen mens jeg må jobbe alene.» sa Blair som om det var det mest logiske i verden. Jeg rynket brynene. «Ta meg fri? Har du i det hele tatt peiling på hva skole går ut på?» spurte jeg tørt. Hun hevet brynet og så opp på meg. «Gutt, jeg har gått lenger på skole enn bestemoren din har levd… Jeg tror har en anelse om hva begrepet er.» sa hun tilbake. Jeg lukket munnen, så på henne, kunne ikke helt tro det hun sa. Var hun virkelig så gammel? Det virket for utrolig til å være sant… men så hadde jeg blitt vitne til flere utrolig ting den siste tiden. Jeg var ikke lenger i en posisjon til å være skeptisk. Blair pustet rolig inn, før hun snakket igjen. «Hør. Heiley kommer til å få problemer hvis hun ikke møter opp på skolen. Det er ikke spesielt positivt med høyt fravær når man skal søke jobb eller universitet senere. Jeg gjør henne en tjeneste her.» sa hun og så på meg. Jeg så vantro tilbake på henne. «En tjeneste? Du har stjålet kroppen hennes.» «Lånt.» rettet hun. «Åh, beklager! Jeg glemte visst at det å overfalle noen i et smug, gjelder som samtykke?» «Ro deg ned. Hun har det fint. Jeg skader henne ikke.» Jeg slo ut med armene, pekte mot benet hennes. «Åh nei? Hva er alle sårene hun fikk i går da?» spurte jeg. Hun så dumt på meg. «Du husker at jeg kan lege meg selv, ikke sant?» «Det er ingen unnskyldning. Du kan ikke bare skade henne, for så å fikse det og si at det går fint. Det er ikke sånn ting fungerer.» sa jeg hardt. «Hun får aldri vite det.» sa hun tilbake. «Det betyr ikke at det ikke har skjedd!» freste jeg. Blair løftet hendene og sukket. «Greit, greit, jeg skjønner at det ikke funker å diskutere dette her og nå. Kom, timen begynner snart.» sa hun og begynte å gå mot inngangen. Jeg gikk raskt opp foran henne, stilte meg i veien. Hun rynket brynene og stoppet opp, så tydelig irritert ut. «Hva nå?» spurte hun, begynte å gå tom for tålmodighet. «Du kan ikke bare gå inn der! Du er i Heileys kropp. Folk kommer til å skjønne at du ikke er henne.» sa jeg bestemt. «Jeg håper da det. Ellers hadde de vært noen dårlige venner.» mumlet hun tilbake, prøvde å passere meg. Jeg gikk med en gang foran henne igjen. «Skjønner du ingenting? Du… Du kan ikke bare… Ingen kan vite hva som har skjedd med Heiley. Folk vil få fnatt!» Scenarioet gjorde at nervene spente seg. Hvis folk fikk vite dette… Herregud. Jeg turte ikke tenke meg hvordan Iris kom til å reagere engang. Heksa så ikke ut til å se problemet. «Så hva vil du at jeg skal gjøre? Late som jeg er Heiley?» spurte hun tørt, så opp på meg med et uinteressert blikk. Jeg brukte litt tid på å svare, prøvde å finne en løsning. «Ja, det er den eneste utveien.» svarte jeg omsider, uten bedre forslag. Hun sukket oppgitt og så bort. «Gutt, jeg har ingen planer om å leke skuespill her.» sa hun irritert, før hun så tilbake på meg, kjøligere. «Det har jeg gjort nok.» Stemmen var hard. Jeg rynket brynene, forsto ikke helt hva hun siktet til. «Så ikke gå på skole da. Uansett, hvordan tenker du at jeg skal klare å holde dette hemmelig for vennene hennes med deg vandrende rund her?» spurte jeg skarpt. «Hvem har sagt at du må holde noe hemmelig?» Blair så opp på meg, hevet brynet. «Dette er ikke en hemmelighet. Fortell det til hvem du vil. Jeg bryr meg ikke.» sa hun likegyldig.
Jeg så overrasket ned på henne, visste ikke hva jeg skulle si. Hun virket seriøs. Mente hun det virkelig? Kunne jeg fortelle dette til Iris og de andre, bare jeg hadde lyst? Jeg sto der litt målløs. For å være ærlig, så hadde jeg liksom antatt at dette var en typisk ‘hemmelig-dobbeltliv-jeg-må-holde-skjult-for-de-jeg-er-glad-i’ greie, ikke en ‘hei-folkensgjett-hva-jeg-holder-på-med-for-tiden’ ting. Jeg skulle akkurat til å snakke da Blair kom meg i forkjøpet. Hun løftet pekefingeren opp foran seg. «Når det er sagt, så husk på én ting…» Et smil bredte seg ut på leppene hennes og blikket var sleipt. «Hvem kommer til å tro deg?» Jeg ble stående og se på henne, stum. Hun så triumferende tilbake. Jeg bet tennene sammen, klarte ikke si noe til svar. Hun hadde rett. Jeg kunne fortelle alle i hele verden om dette, men hva hjalp det hvis ingen trodde på meg? Blair flirte. «Gjør det hvis du absolutt vil. I verste tilfelle, så kommer bare folk til å tro at du er gal.» sa hun og la armene i kors. «Jeg trenger bare å bevise det.» sa jeg henne imot. Det lød ikke like sikkert som det hadde gjort i hodet mitt. Blair merket det enkelt. «Og hvordan planlegger du å gjøre det? Visst du ikke har glemt det, så er det jeg som har de magiske kreftene her.» Hun smilte overlegent. «Og jeg har ingen planer om å være bevismateriale.» Jeg freste. «Din jævla…» «Ah, ah, aah…» Hun viftet med pekefingeren foran meg, nikket til siden. Jeg rynket brynene, forsto først ikke hva hun mente. Like etterpå registrerte jeg et par elever i sidesynet. De gikk mot en av de andre inngangene. Blair smilte lurt. «Du snakker vel ikke slik til Heiley? Tenk om noen hørte deg si noe sånt...» Jeg bet i meg ordene jeg ville si, og snøftet irritert, snudde meg. «Greit… Timen begynner snart. Vi må ikke komme for sent. Men hør her. Du må oppføre deg akkurat som Heiley. Forstått?» Jeg så alvorlig på henne. Hun smilte skjevt. «I overkant hyggelig, mener du?» Jeg sendte henne et skapt blikk, før jeg snudde meg og gikk mot skolebygget. Blair fulgte like etter. For å unngå å møte på Ruben og Iris og de andre, så tok vi en av de andre inngangene. Den lede rett til trappen og ville føre oss direkte til klasserommet, forhåpentligvis uten å møte på for mange andre. Leddene verket hele veien. Det krevde mye å komme seg opp trappen uten å stønne i smerte. Blair gikk like bak meg, så ikke ut til å ha noen problemer med å bevege seg. Jeg klarte ikke roe ned nervene. Det føltes som å bedra alle sammen ved å ta henne med hit. Dette var ikke Heiley. De kom til å skjønne at noe var galt. Dette kom til å gå så utrolig galt. «Ikke se så nervøs ut. Det ser ut som du skal pisse på deg.» kommenterte Blair. Hun hadde kommet opp på siden av meg. Jeg svelget og så fremover. «Lett for deg å si. Faen, de kommer til å se rett gjennom deg. Vi er fucked…» hvisket jeg stramt. «Du undervurderer meg, gutt. Jeg har lang erfaring med dette.» sa heksa bare. Det var utrolig hvor avslappet hun så ut. Jeg så misfornøyd ned på henne. For å være ærlig så ønsket en liten del av meg nesten at hun skulle bli avslørt, bare så hun kunne bli vippet litt av pinnen. Vi gikk opp trappen og innover i korridoren mot klasserommet. Siden vi var så tidlig ute, så møtte vi ikke en eneste sjel på veien. Takk og lov. Det føltes som jeg drev med menneskesmugling der jeg gikk og så meg om hvert femte
sekund. Jeg pustet lettet ut da vi som en gledelig overraskelse, fant klasserommet ulåst. Vi gikk inn og jeg sank ned på plassen min, bet tennene sammen da halebenet sendte et skarpt smerteskudd oppover ryggraden. Blair satte fra seg skolevesken til Heiley og åpnet kåpen. Jeg kikket bort akkurat da hun surret av seg det store skjerfet. Øynene mine for opp. Haken falt og munnen hang vid åpen. Håret hennes. Det lange blonde håret som Heiley var så stolt av… Det rakk henne nå bare ned til litt under haken. Jeg rykket til og reiste meg brått opp. «Hva har du gjort?!» utbrøt jeg høyt, overrasket til og med meg selv. Blair så bort på meg. «Refererer du til dette?» spurte hun, grep tak i en hårlokk og kikket ned på den som om hun ikke forsto hva problemet var. «Visst faen! Hva har du gjort med håret hennes?!» Jeg var så sint at jeg skalv i armene. Jeg gikk raskt mot henne. Øynene mine var vid åpne, lynte i raseri. Blair så på meg uten større reaksjon. «Jeg klippet det. Skulle tro at det var ganske åpenbart.» «Jeg ser jo det, din dott! Du kan ikke bare…! Det tilhører ikke deg!» glefset jeg skarpt, stilte meg foran henne, tonet høyt over henne. Blair hevet brynet og så opp på meg. «Det gjør nå strengt tatt det. Jeg har på en måte kontroll over denne kroppen. Jeg vet ikke om du husker det.» sa hun tørt. Jeg freste sint. «Det er Heileys hår, din idiot. Hvorfor klippet du det?» forlanget jeg å vite. «Fordi det var i veien. Jeg kan ikke slåss med hekser med så mye hår flagrende rundt meg 24/7. Dette er mye mer praktisk.» forklarte hun og strøk fingrene gjennom de korte lokkene for å demonstrere. «Pluss at det ser mye søtere ut, syns du ikke?» la hun til og smilte fornøyd over egen prestasjon. Det stakk i magen min. «Heiley elsker håret sitt…» sa jeg, kjente det knytte seg i brystet. Blair la armene i kors. «Hva er viktigst, håret eller livet hennes?» spurte hun. Jeg rynket brynene og så skeptisk på henne. «Hva slags spørsmål er det?» Hun nikket bare. «Nettopp. Så slutt å klage. Jeg lovet å holde denne jenta i live, og jeg holder løftene mine. Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å holde denne kroppen trygg, så hvis det betyr at jeg må forandre utseendet hennes så hun blir bedre rustet for det som kommer, så er det slik det blir.» Hun så bestemt å meg. Jeg møtte blikket hennes, så på henne en lang stund. Det var tydelig at hun mente det hun sa. Det stakk i magen igjen. Jeg kunne fremdeles ikke få meg selv til å goda det helt. «Men du trengte ikke å klippe det så kort. Du kunne ha satt det opp i et strikk eller noe.» protesterte jeg. Jeg tenkte på alle gymtimene der jentene med langt hår lagde hestehaler og lignende hårfrisyrer for å holde håret unna når de løp og spilte spill. Blair så igjen dumt på meg. «For det funket jo så bra i går…» sa hun. Minnene fra gårsdagen demret for meg. Jeg husket synet av Blair som sprang fra heksa, med det lange, blonde håret rundt seg. Jeg svelget. «Det var jo bare en tilfeldighet.» prøvde jeg meg. «Ja, som nesten fikk Heiley drept.» sa Blair hardt. Jeg ble stille. Blair så helt alvorlig på meg. «Hvis vi skal klare dette, Ian, så må du slenge bort de jævla ideene dine om at det ikke må skje noe med Heiley. Hun er ikke en skjøt liten blomst, eller noe sånt dritt.» sa hun. «Jo før du skjønner det, jo bedre. Hun kommer til å bli skadd, enten du
vil det eller ikke. Jeg kommer ikke til å stå på sidelinjen og se på mens du slåss, bare fordi du vil leke helt og beskytte den fagre prinsessen din.» «Det er ikke sånn det er…» sa jeg imot. Det lød mer halvhjertet enn jeg hadde prøvd på. Blair skakket på hodet. «Åh, virkelig? For det høres ut som klassisk heltekompleks bullshit for meg.» Hun trødde nærmere, så meg inn i øynene. «Kom deg over det.» sa hun hardt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg bare sto der taus. Blair målte meg med blikket, studerte meg. «Har du noe mer å tilføye?» spurte hun, hevet øyenbrynet. Jeg ristet på hodet. «Nei…» mumlet jeg, følte meg en smule beseiret. «Flottings.» sa hun og snudde seg, gikk tilbake til pulten sin. Jeg bet sammen tennene og følte meg anspent. Snart kom Iris og de andre til å komme inn den døren. Dette kom aldri til å gå bra.
Det føltes merkelig å være tilbake i et klasserom. Jeg så meg om, trakk inn den kjente, innestengte klasseroms luften. Lukten av gamle pulter og stoler, sammen med støvet og krittlukten, trigget nostalgien min. Utrolig hvordan noen ting aldri forandret seg uansett hvor mange år det gikk. Man skulle nesten tro det var en innstilt standardduft for klasserom. Jeg prøvde å huske hvor mange år det var siden sist gang jeg satt på skolebenken, og ble sittende og se tankefullt ut i luften. Jeg telte inni meg. Faen, hvilken av vertene hadde jeg vært i da? Jeg rynket brynene og gikk gjennom det mentale arkivet mitt. Jeg var så dypt inni mine egne tanker, at jeg nesten ikke enset at døren til klasserommet gikk opp. En gjeng ungdommer kom gående inn. De snakket med hverandre på veien, før de gikk for å finne plassene sine. Jeg hadde nok ikke lagt merke til noen av dem, hadde ikke en av elevene stormet direkte mot meg. Jeg så henne i sidesynet og snudde på hodet. Jenta, en nokså høy og sterk bygd jente med langt, lysebrunt hår i en hestehale, kom fort mot meg. De klare, brune øynene var fokuserte og ansiktet hardt. Hun så ikke ut til å bry seg om noe annet enn å komme bort hit så fort som mulig. Jeg kikket raskt bort på Ian, prøvde å lese kroppsspråket hans for å skjønne situasjonen. Det hjalp ikke stort. Han så ut til å ha stivnet helt der han satt. Øynene var vid åpne, fylt av skrekk. Jeg så tilbake på jenta. Hvem i all verden var hun for en person? Var Heiley i trøbbel? Burde jeg gjøre noe? Var dette ille? Jeg heiste hånden og smilte forsiktig. «God morgen.» «Åh, ikke prøv deg engang!» lød det kjapt fra jenta. Hun nådde pulten og stilte seg foran meg. «Heiley, hva faen har du holdt på med? Du kan ikke bare stikke av i flere dager uten å si noe! Hvor var du?» forlanget hun å vite. Ansiktet bar både preg av sinne og bekymring. Jeg så på henne. Ahh… Så det var sånn ting hang sammen. «Jeg sa det jo til mamma. Jeg flyttet ut.» sa jeg, etterlignet talemåten til Heiley så godt jeg kunne. Jenta sperret opp øynene, så vantro på meg. «Flyttet ut? Var du seriøs?» Hun så forvirret ut. «Jeg trodde du tullet. Vent… Hvorfor…? Hvor?» Hun så ikke ut til å tro det jeg sa. Jeg reiste meg og smilte Heiley-smilet for å prøve å berolige henne. «Det er en liten leilighet et stykke utenfor sentrum.» fortalte jeg. Det så ikke ut til å
gjøre henne det miste roligere. «Hvorfor i all verden har du flyttet ut? Har du råd til noe sånt?» spurte hun, det lød skarpere. Her gjaldt det å trø varsomt. Jeg ville ikke si noe galt som kunne gjøre situasjonen verre. I sidesynet la jeg merke til at Ian holdt øye med oss. Han så ut som han kunne få et hjerteinfarkt hvert øyeblikk. Jeg fnøs litt småirritert inni meg. Guttungen hadde ikke tiltro til meg. Han trodde jeg kom til å fucke dette opp. Jeg smilte forsiktig til jenta. «Jeg hadde bare lyst. Jeg har liksom tenkt på det en stund.» mumlet jeg. «Og ja, det er ikke noe problem. Jeg har penger.» la jeg til. Jenta så ikke fornøyd ut med svaret mitt. «Men, jeg skjønner ikke. Hvorfor vil du bo alene?» «Fordi jeg har lyst.» «Du flytter ikke bare ut fordi du har lyst, Heiley!» utbrøt jenta irritert. Jeg skulle til å si noe tilbake, men ble med det samme avbrutt. Det var kanskje like greit, for jeg hadde ikke akkurat planlagt å si noe fint. «Heiley?» Begge to snudde seg mot lyden. En gutt hadde akkurat kommet inn døren, og sto og stirret på oss. Enda en av denne jentas venner? Gutten hadde først et spørrende uttrykk i ansiktet, før hele ham lyste opp i et stort smil og han fortet seg mot oss. Han hadde et østlig utseende, pakistansk kanskje? Huden var brun med et litt grålig skjær og både håret og øyenbrynene var mørkebrune. Neseroten gikk et stykke ut og ga selve nesen en spiss form, nesten som nebbet til en rovfugl. Han var kort bygd, rundt samme høyde som Heiley, men musklene gjorde at han ikke så spinkel ut. Noe sa meg at det var bevisst. «Shit, jeg kjente deg nesten ikke igjen!» utbrøt gutten imponert og stoppet opp foran meg, la hendene på hver side av ansiktet mitt og flirte. «Herregud! Hodet ditt ser så rundt ut!» gliste han og fniste. Jeg glodde helt forfjamset på ham, hadde i et øyeblikk ikke peiling på hvordan jeg skulle reagere. Jenta med hestehalen rynket brynene. Blikket gled ned på håret mitt og tilbake. «Så, hva…? Går du gjennom en rebelsk fase nå, eller?» spurte hun, lød ikke det minste entusiastisk. Jeg trakk på skuldrene. «Kanskje? Er det et problem?» spurte jeg. Gutten ristet på hodet og lekte med det blonde håret, satte det opp i to små musefletter ut til siden. «Dette er første gang jeg har sett deg med så kort hår.» sa han og skakket på hodet, så fornøyd på verket sitt, før han slapp og smilte. «Ser det fint ut?» spurte jeg. «Veldig.» Jeg skimtet Ian i sidesynet igjen. Han så fremdeles stresset ut, men prøvde å se ut som han nonchalant leste noe på mobilen. Jeg flirte inni meg, før jeg satte opp et skuffet ansiktsuttrykk. «Takk. Ian sa at jeg så stygg ut…» sa jeg og så ned, tvinnet en hårlokk rundt fingeren. Jeg trengte ikke si mer. Gutten så straks overrasket ut, før han rynket brynene sint. «Bitchen sa hva?» Han snudde seg raskt og marsjerte mot Ian, som skvatt da han så ham komme. Gutten nappet til seg mobilen hans og dasket ham over håret med den andre hånden. «Dude, hva faen? Du sier ikke til noen at de er stygge når de har klippet seg.» sa han hardt. Ian så forvirret på ham. Øynene flakket bort til meg. Jeg smilte så vidt til ham. Øynene hans ble større og jeg kunne se bitene falle på plass under det blonde håret. Han rykket svakt til og så tilbake på gutten. «Jeg mente det ikke sånn da! Jeg sa bare at det var uvant at det var så… kort.» prøvde han å redde seg inn. Jeg måtte holde tilbake fliret mitt.
«Veldig smooth. Som en ordentlig gentleman.» sa den lave gutten og dasket ham over hodet igjen. «Fortsett sånn, så skal du se at ønsket ditt går i oppfyllelse.» Ian ble brått rød og bet sammen tennene. «Hold kjeft. Jeg sa at jeg ikke mente det sånn.» utbrøt han. Gutten hevet brynet. «Åh? For det løser jo alt. Gå og si unnskyld, din dott.» Jeg hvinte av glede inni meg. Det var vanskelig å beholde det skuffede ansiktsuttrykket. Ian så vantro på gutten, før han stønnet irritert og reiste seg opp. Han så ned og gikk mot meg, unngikk blikkontakt. Da han stoppet opp foran meg, var kjeven dradd frem i misnøye. Jeg ventet tålmodig, kjempet for å holde smilet tilbake. Ian pustet inn og så på meg. Jeg kunne se i øynene hans at han ikke ville dette. Han nølte i et øyeblikk, før han åpnet munnen. «Beklager. Jeg skulle ikke ha sagt det. Du ser pen ut.» sa han. Jeg smilte litt forsiktig. «Det går fint. Det ser vel kanskje litt rart ut…» Jeg så ned. «Kanskje jeg ikke skulle ha klippet det…» mumlet jeg lavt. Ian gjennomskuet meg med en gang, men kunne ikke gjøre noe med det. Han måtte isteden smile oppmuntrende og holde tilbake sinnet. «Du, ikke si sånt. Det ser bra ut. Jeg lover.» sa han. Man kunne bare så vidt høre at stemmen hans var litt strammere enn den pleide. Jeg så opp på ham, smilte. «Takk, Ian.» sa jeg, etterlignet Heiley så godt jeg kunne. Det rykket svakt i munnviken hans. Han kremtet og så seg om, så ned på den lave gutten. «Hvor er Benjamin?» spurte han i et forsøk på å endre temaet. Den lave gutten trakk på skuldrene. «Jeg vet ikke. Han var bak meg i stad.» mumlet han. Jeg så bort på jenta med hestehalen. Hun sto der stille med armene foldet. Blikket så ned, hadde et konsentrert drag over seg. Jeg skakket på hodet og smilte til henne. «Alt i orden?» Hun skvatt litt og møtte blikket mitt. «Åh. Ja, jeg bare tenkte litt.» sa hun. «På hva da?» spurte jeg. «Skitne ting sikkert.» brøt den lave gutten inn med et smil. Jenta med hestehalen skulte surt på ham. «Alle er ikke som deg.» sa hun tilbake. «Sikker? Jeg har lagt merke til at du ser på ræva mi oftere enn vanlig.» gliste gutten og gikk mot pulten sin. «Ta det med ro. Jeg ser nok bare på gulvet.» sa jenta tørt og fulgte etter. «Men de er jo ikke så langt fra hverandre, så jeg ser hvordan du kan forveksle det.» la hun til. Gutten lot kjeven falle og så både imponert og forbannet ut. Jenta smilte sleskt og satte seg ved plassen sin. Gutten tok pulten ved siden av henne og lente seg straks over for å si noe. Ian dultet meg i siden. «Iris og Ruben. Iris er jenta og Ruben er gutten.» hvisket han til meg. Jeg hevet brynet. «Åh, takk. Jeg var forvirret et øyeblikk.» Han myste surt ned på meg. «Hvis du heller vil gjette deg frem til navnene til folk, så vær så god.» Jeg klappet ham muntert på brystet. «Slapp av. Jeg bare tuller med deg, Ian.» Jeg sa navnet hans med den beste Heiley stemmen min. Han så irritert på meg, før han snudde seg og gikk tilbake til plassen sin. Ikke lenge etter kom de siste elevene på plass, etterfulgt av læreren som kom drassende på en tung ransel over den ene skulderen. Da han fikk lagt fra seg tingene og klasserommet endelig ble noenlunde stille, så satte han i gang med undervisningen. Jeg satt stille og fulgte med, kunne ikke unngå å få en heftig dose déjà vu der jeg satt. Jeg skakket litt på hodet, så mot tavlen. En døsig stemning la seg over klasserommet da læreren begynte å vise frem en PowerPoint presentasjon. Ut i fra stemmen hans, så syntes han dette var like spennende som elevene. Jeg kjente skuldrene senke seg. Øynene så ut vinduet, ut på
solskinnet og fuglene som flasket av sted høyt på himmelen. Dette kom til å bli en lang dag. Jeg merket allerede at jeg angret litt på denne avgjørelsen.
Jeg reiste meg opp, strakk på kroppen og stønnet trett. Minnene mine om hvor lenge en skoletime varte, var tydeligvis litt rustne. Jeg var så rastløs i bena at jeg knapt klarte sitte stille den siste halvtimen. Jeg hadde en stor trang til å gjøre noe, hva som helst, som kunne få ut denne energien. De andre elevene pakket sammen og gikk mot døren. En av jentene som hadde sittet bak meg, smilte da hun passerte meg. «Gratulerer med ny klipp.» sa hun. Jeg smilte tilbake. «Takk!» En av de andre jentene snudde seg og sa det samme. Jeg smilte glad og takket igjen, før jeg fortsatte å pakke sammen. Fingrene skalv litt. Det føltes som energien gnistret under huden. Jeg måtte få den ut på en eller annen måte. Jeg kikket bort på Ian, la merke til at kjeven hans strammet seg idet han løftet opp ranselen. Perfekt. Jeg hang skolevesken over skulderen og gikk mot ham. «Skal jeg fikse det?» spurte jeg. Han så først litt forvirret ut, før han skjønte hva jeg siktet til. «Ja, takk.» sa han, hørtes like sliten ut som han så ut. «Hvor kan vi gjøre det?» spurte jeg lavere. Han tenkte en øyeblikk. «Det er et handicap toalett nedi gangen.» foreslo han. Jeg nikket og vi gikk ut av klasserommet. Ian hadde sammenbitte tenner der han gikk, svelget og så ut som han slet med å holde masken. Kroppen beveget seg stivt. Da vi endelig nådde toalettet, så vi oss om, før vi åpnet døren og gikk inn begge to. Ranselen og skolevesken ble lagt i et hjørne. Ian låste døren og sukket lettet. Ingen hadde sett oss. Kysten var klar. «Ta av deg tøyet og sett deg.» sa jeg og la ned dosetet. Ian så ikke direkte fornøyd ut, men strittet ikke imot. Han tok av seg hettejakka og vrengte t-skjorten over hodet. Jeg stirret overrasket på overkroppen hans. Jeg hadde undervurdert skadene han fikk. Han så helt mørbanka ut. Mørke blåmerker prydet områdene rundt ribbenene og så fryktelig ømme ut. Ian satte seg og så litt ukomfortabel ut. Blikket gikk litt rundt i rommet, visste ikke helt hvor det skulle slå seg ned. Jeg stilte meg foran ham og tok av ham bandasjene, avdekket kuttene. Såret på skulderen hadde grodd ganske godt, men trengte en siste dose for å bli helt friskt. Kuttet i siden derimot, så ikke godt ut i det hele tatt. Det var hovent og irritert, kunne nesten se en smule betent ut. Jeg burde fokusere på det først. Det imponerte meg at han hadde klart å oppføre seg såpass normalt med slike skader. «Klar?» spurte jeg, gned hendene mot hverandre. Varmen strømmet ut i fingrene. Guttungen nikket og så nervøs ut, spente kroppen i vente på det som kom. Jeg satte meg på kne ved ham og la hendene på såret, lot fingrene gå inn i det. Ian gispet i smerte og knep igjen øynene, bet sammen tennene og stønnet vondt. «Helvete…» peste han. Jeg konsentrerte meg, følte varmen strømme over i ham. Såret begynte sakte å gro. Guttungen måtte gripe tak i rekkverket på handicap toalettet for å stå imot trangen til å klø seg. Han bet sammen tennene hardere og freste. Nytt kjøtt vokste frem, fylte såret og erstattet de ødelagte blodårene og nervene. Lydene som kom var ikke særlig delikate. Jeg skar en grimase idet litt puss ble presset ut og gled nedover huden hans. Det var et godt tegn, men herregud… Jeg rynket på nesen og fortsatte.
Legningsprosessen gikk mye fortere enn i går. Energien fra heksa hadde endelig blitt absorbert fullstendig inn i meg. Etter flere minutter ble varmen enda sterkere. Jeg strøk fingertuppene over sårkanten. Ny hud strakk seg over, lukket skaden og vokste til den var like tykk som resten av huden. Et svakt arr var det eneste merket etter såret nå. Det brant i fingertuppene. Jeg reiste meg og gikk bort til vasken, skrudde på og tok hendene under for å kjøle dem ned. Guttungen strøk fingrene over den ny huden, så helt trollbundet ut. «Herregud… Det er jo helt borte…» kommenterte han. «Ganske nyttig, heh?» sa jeg og tørket hendene. Jeg gikk tilbake til ham og la hendene mot kuttet i skulderen. Han så nysgjerrig på mens jeg helet ham. Siden skaden ikke var så alvorlig, så tok det ikke lang tid før det lukket seg. Jeg strakk på fingrene, ristet på dem for å få bort varmen. «Noen andre steder du har vondt?» spurte jeg. Han reiste seg, beveget litt på kroppen. «Ryggen verker ganske mye, men annet enn det, så tror jeg bare jeg er støl.» mumlet han. Jeg nikket og gikk bak ham, la fingrene mot ryggraden hans, følte meg nedover den. Jeg kunne kjenne at ham ble anspent under berøringen min. Musklene ble strammere, han grøsset svakt. Jeg studerte ryggen hans. Alt i alt, så så den ikke så altfor dårlig ut muskelmessig. Den var prydet av et par føflekker, i tillegg til diverse små arr og merker. Fingertuppene mine strøk over et litt større arr midt mellom skulderbladene hans. «Oi, hva har skjedd?» spurte jeg mens jeg konsentrerte meg om å helbrede ham. «Huh?» Ian kikket over skulderen sin. «Du har et arr her.» forklarte jeg. «Åh ja, sant det… Jeg falt fra et lekeapparat da jeg var liten.» svarte han og trakk på skuldrene. «Så du har alltid vært like grasiøs altså.» mumlet jeg og fortsatte å bevege fingrene nedover mot korsryggen hans. Varmen ble sterkere og sterkere i fingertuppene. Da jeg var ferdig, måtte jeg på nytt ta hendene under vann. Ian snudde seg, strakk litt på kroppen og så overrasket ut. «Hvordan føler du deg?» spurte jeg. «… Bra. Shit… Dette er helt sykt…» Han så ned på det svake arret i siden igjen. «Det gjør ikke vondt lenger engang.» utbrøt han helt forbløffet. Jeg smilte fornøyd og tørket hendene. «Bra du liker det. Kle på deg nå. Det er langfri nå, ikke sant?» sa jeg og løftet opp skolevesken igjen. «Mhm.» mumlet han og tredde t-skjorten over hodet. Han kledde seg og tok opp ranselen sin. Jeg ga ham et smil. «Siden jeg hjalp deg, så synes jeg du burde spandere noe på meg i kantinen.» foreslo jeg. Ian hevet brynet. «Aldri. Det er dritdyrt.» Han låste opp døren og åpnet den. Guttungen skulle akkurat til å trø ut, da hele kroppen hans stoppet. Jeg rynket på brynene og skakket på hodet, tittet forbi ham. Blikket mitt landet med en gang på grunnen til at han hadde stoppet. Jenta så opp på oss med et hevet bryn. Det lyserosa håret hennes var det første jeg la merke til. Etter det kom det faktum at hun satt i en rullestol. Ut fra ansiktsuttrykket å dømme, så var hun ikke direkte fornøyd. De rødmalte leppene lå i en rett strek over ansiktet og hun ga oss et tørt blikk. Ian var helt stiv i kroppen. Han smilte kleint. «Sorry, Jeanette.» fikk han frem og gikk klønete ut av toalettet. Jeg fulgte like etter. Jenta som het Jeanette så opp på ham. «Det går fint. Dere er ikke de første til å ha dere der inne. Folk gjør det hele tiden.» fortalte hun likegyldig. «Jeg har ikke noe voldsomt imot det, men det hadde ikke skadet om dere kunne finne en annen plass.» la hun til.
Ian rykket til, øynene skjøt litt opp og han ble brått rød i kinnene. «Vi… Vi hadde ikke sex.» Han prøvde å høres bestemt ut. Jeanette løftet hendene opp foran seg. «Hva enn du sier. Jeg vil ikke snoke. Jeg vil bare bruke doen.» sa hun og grep tak i hjulene sine. Hun rullet forbi oss og inn på døren. Etter at den lukket og låste seg, så det ut som Ian skulle få et nervøst sammenbrudd. Stegene hans var harde og raske da vi gikk nedover gangen. Jeg orket ikke prøve å holde følge, og gikk i mitt eget tempo litt bak ham. Jeg fnøs irritert. «Flott… Nå kommer hun til å tro at jeg sugde deg…» mumlet jeg. Ian freste og så sint på meg. «Åh, så det er bedre at hun tror vi hadde sex?!» spurte han skarpt, stoppet. Jeg trakk på skuldrene. «Dude, jeg bryr meg ikke.» Ian tok seg til ansiktet og bannet. «Åh helvete, åh faen…! Hva skal vi gjøre?!»freste han stresset. «Er det så farlig?» spurte jeg og skakket på hodet. Han slo ut med armene. «Visst faen er det det! Jeg kan ikke la folk gå rundt og tro at jeg… at Heiley og meg… Helvete!» «Jeg vet nå ikke jeg… Skulle tro du ville like et sånt rykte.» ertet jeg med et lite smil. Han spant rundt og spiddet de skarpe øynene i meg. «Hold kjeft.» sa han stramt. Han pustet dypt inn, roet seg ned så godt han kunne og tenkte seg om. «Okei… Jeg kan fikse dette. Jeg… Jeg trenger bare å vente til hun kommer ut igjen, og så kan jeg overtale henne til å ikke fortelle dette til noen.» sa han, mer til seg selv enn til meg. «Gjør det du. Jeg stikker i forveien.» sa jeg og klappet ham på skulderen, før jeg gikk av sted. «Hei, vent! Du kan ikke…» «Gutt, slapp av. Jeg skal bare ned i kantinen. Jeg tror jeg overlever.» avbrøt jeg ham. Han så ut som han ville gå etter meg, men freste og gikk tilbake til handicap toalettet. Jeg smilte fornøyd, glad over å få litt tid for meg selv. På veien møtte jeg en god del andre elever. De fleste gikk bare forbi, men noen smilte og hilste på meg. Flere ga komplimenter på håret mitt. Jeg smilte og takket tilbake, småsnakket med et par av dem. Det føltes som jeg allerede hadde sklidd inn i rollen som Heiley. Dette gikk bedre enn jeg hadde trodd, tenkte jeg fornøyd og gikk mot kantinen.
Døren åpnet seg endelig. Jeg passet på å stå et stykke unna toalettet, jeg ville helst unngå å virke som et kryp der jeg ventet på at hun skulle bli ferdig. Jeanette kom rullende ut dodøren, la ikke merke til meg virket det som. Jeg pustet dypt inn og gikk fremover, peilet meg inn på henne. Da jeg var nærme nok, satte jeg opp farten litt. «Jeanette.» sa jeg. Hun snudde på hodet. Der rosa håret gled ned fra skulderen hennes. «Åh, hei du.» sa hun tilbake. Jeg gikk opp ved siden av rullestolen, så ned på henne. «Du, jeg bare lurte på noe. Ehm… Angående det du så i stad…» begynte jeg litt keitete. «Ja?» Hun hevet brynet. «Vel… kunne du… Kunne du kanskje bare glemme at du så det?» «Hvorfor det?» Hun skakket på hodet. Panneluggen delte seg smått. Jeg klødde meg i bakhodet, tenkte febrilsk. Jeg måtte komme opp med noe som var troverdig, noe som faktisk kunne få henne til å holde tett.
«Det er bare det at… Vi vil helst ikke at noen skal vite det. Ikke enda.» fant jeg på. Jeg så beende på henne. «Plis.» la jeg til, håpet at det virket. Jeanette studerte meg en liten stund. De gråblå øynene virket som de prøvde å tyde meg. Jeg vet ikke hva hun tror hun fant, men etter en liten stund mistet hun interessen. Hun trakk på skuldrene. «Greit, jeg skal ikke si noe.» «Åh! Takk, Jeanette! Tusen takk.» utbrøt jeg lettet. «Men…» Smilet mitt forsvant like fort som det hadde dukket opp. «Men…?» «Du skylder meg.» sa hun, fikk et lurt glimt i øynene. De røde leppene krummet seg opp i et fornøyd smil. Jeg bare nikket, glad for å ha kommet frem til en løsning. «Ja, så klart. Hva må jeg gjøre?» spurte jeg. Hun holdt opp fingeren. «Det får du vite når jeg finner på noe.» sa hun sleipt. Jeg svelget litt nervøst, men nikket igjen. «Okei. Takk, Jeanette.» sa jeg takknemlig, kjente endelig nervene slippe taket. Jeg hadde klart å avverge denne katastrofen. Takk og lov. Jeg turte ikke tenke på hva som hadde skjedd om Iris og de andre fikk vite om dette. Jeg hadde aldri fått fred fra dem. «Der er du.» hørte jeg plutselig en stemme si. Både Jeanette og meg kikket bort på Ruben som kom gående mot oss. «Jeg lurte på hvor du stakk av.» sa han til meg da han kom nærme nok. Øynene hans gled ned på Jeanette og ansiktet lyste med det samme opp. «Hei der, Hot Wheels.» Ruben lente seg på rullestolen og smilte forførerisk. Jeanette flirte opp mot ham. «Du vet å sjarmere ei jente altså, Watts.» bemerket hun og strøk panneluggen til siden. «Bare de beste.» rettet han og smilte ned til henne. Jeanette lo og tok hendene på hjulene, rullet fremover. Ruben mistet balansen, men klarte å holde seg på bena. «En vakker dag, Jeanette. Bare vent.» lovet han. «Åh ja, jeg skal vente tålmodig, jeg. Ha det, Ian.» flirte hun tilbake, forsvant nedover gangen. Ruben lo for seg selv, før han så opp på meg. «Prøver du å stjele damene mine?» spurte han og hevet brynet muntert. «Alltid.» svarte jeg. Han flirte. «Skal vi gå til de andre?» Jeg nikket og vi gikk mot kantinen. Det ble ikke sagt så mye, ikke før vi nådde trappen ned til vrimlehallen. «Så, synes du at Heiley oppfører seg rart?» spurte Ruben helt ut av det blå. Jeg skvatt, og så ned på ham, følte nervene spenne seg litt. «Ja, litt. Har du også merket det?» spurte jeg tilbake. Han nikket. «Jeg klarer liksom ikke helt å sette fingeren på det. Hun oppfører seg bare… ikke som vanlig.» forklarte han. «Kanskje det har skjedd noe.» foreslo jeg. Det føltes som jeg løy ham redd opp i trynet. Jeg gjorde det vel i grunnen også. Det føltes galt. Jeg pleide ikke å lyve for Ruben. Han pleide alltid å gjennomskue meg uansett. Det skulle ikke forundre meg om han gjorde det nå også. Ruben rynket brynene litt. «Iris mener det samme.» mumlet han. Jeg nikket. Det ble stille igjen. Ruben sukket omsider. «Jaja… Det er vel ikke noe farlig.» sa han, kikket opp på meg. «Eller hva tror du?» Jeg prøvde meg på et smil og nikket igjen. «Mhm… Du har nok rett.» Jeg kjente meg både lettet og stresset da vi kom inn i kantinen og så mot bordene vi pleide å sitte ved. Den vanlige gjengen satt der allerede, og som om ingenting var galt, så satt Blair der også. Hun pratet med Therese og hadde det kjente Heiley smilet om munnen. Synet irriterte meg. Det knyttet seg dypt nede i magesekken. Jeg bet tennene sammen og gikk
etter Ruben, satte meg på den ledige plassen ved siden av Blair. «Hei, hva skjer?» spurte jeg så hverdagslig som mulig. Hun kikket på meg. «Ikke så mye. Therese har oppdatert meg på alt som har skjedd her mens jeg var borte.» fortalte hun. «Det har ikke akkurat skjedd så mye.» mumlet jeg. «Pleier ikke det.» sa Therese seg enig. Blair smilte. «Hun fortalte meg at dere fikk noen ark i historie. Har du dem?» Jeg åpnet ranselen og tok opp bunken med papirer jeg hadde spart opp igjennom de siste ukene. Det var ikke noe system i dem, så jeg begynte bare å bla gjennom, lette etter det riktige. Blair strakte ut armen. «La meg hjelpe.» sa hun og forsynte seg av en god del. Jeg rykket til. «Nei, vent…» utbrøt jeg og grep etter dem. Blair trakk seg unna og bladde gjennom arkene. Noe må ha kapret oppmerksomheten hennes, for hun stoppet plutselig å bla. Hun skakket på hodet og leste nedover siden, bladde om og så på neste. Et lite smil kom over leppene hennes. Hun lente seg mot meg. «Så du er ikke bare dumdristig, du er generelt dum også.» hvisket hun inn i øret mitt. Jeg fikk øye på arkene hun så på. Helvete. Jeg røsket til meg matteprøven og resten av arkene, fikk dem ned ranselen i en fei. Blair flirte for seg selv. «Dude, jeg bare erter deg.» Hun dultet meg i armen. «Men seriøst, en toer?» spurte hun og smilte. «Hold kjeft. Det har ingenting med deg å gjøre.» hveste jeg lavt. Jeg var varm i ansiktet, kunne føle hvor rød jeg var. Skammen brant under huden. «Du, det går fint. Ikke overreager sånn.» hvisket Blair og klappet meg på hodet. Jeg spiddet blikket i henne og skulle til å si noe da jeg plutselig la merke til hvem som kom mot oss. Jeg bannet inni meg og så bort. Blair rynket brynene spørrende, men fikk deretter øye på mannen selv. Hun lente seg fort mot meg. «Hvem?» hvisket hun kjapt. «Mattelærer. Han heter Sigurd. Husker ikke etternavnet.» svarte jeg like raskt. Hun snudde seg og så opp mot ham. Jeg knyttet nevene under bordet og ba inni meg om at dette skulle gå bra.
Mattelæreren Sigurd kom gående mot oss, eller rettere sagt, mot meg. Ut fra utseendet, så var han i tidlig tredve årene. Han hadde mørkt rødt, nesten brunt hår og fregner godt spredt over hele ansiktet. Håret var ordnet fint og skjegget viste tegn på en mann som tok vare på utseendet sitt. De grønne øynene så seriøse ut bak brilleglassene. «Heiley, kan jeg få snakke litt med deg?» spurte han. Jeg så raskt mot guttungen i sidesynet, så hvordan han ble anspent. Flott, hva gjaldt dette? mumlet jeg inni meg, før jeg plastret på Heileys vennligste smil og reiste meg opp. «Ja, hva er det?» spurte jeg og gikk sammen med ham. Vi beveget oss et lite stykke unna før vi stoppet opp. Sigurd pustet inn og så ned på meg noe brydd. «Heiley, du kom ikke på oppsamlingsprøven i går.» sa han. Jeg så blankt på ham i et par sekunder. Så, som om noen knipset meg i hodet, skjønte jeg situasjonen. «Ja, åh! Du, jeg har ment å snakke med deg om det.» glapp det ut av meg litt klønete. «Du skjønner, det har skjedd litt ting og ja… Jeg har liksom ikke hatt helt tid til å fokusere på skole.» fortalte jeg og tok meg til armen, så blygt bort. Det fungerte, og han så ikke sint ut
lenger. Det lå et mer medlidenhetsfullt preg over hele ham nå. «Jeg forstår, Heiley. Men det gjør det ikke greit å skulke prøver. Spesielt ikke prøver som har så mye å si for halvårskarakteren din.» sa han med en streng undertone. «Er det flere muligheter til å ta den? Jeg beklager virkelig at jeg ikke møtte opp. Jeg lover å ta den hvis du gir meg en ny sjanse.» Jeg så forsiktig opp på ham, beende. Han ble stående og tenke over saken i en liten stund, presset leppene sammen. «Det skal være oppsamlingsprøve for den ene naturfagsklassen på mandag. Jeg går ut ifra at du kan ta matteprøven sammen med dem.» sa han omsider. Øynene mine ble større og jeg smilte lettet. «Åh! Flott! Tusen takk, Sigurd.» takket jeg så helhjertelig som jeg fikk til. Sigurd smilte smått selv, og nikket. «Jeg skal snakke med Dina, så det skal nok ordnes. Men da må du møte opp. Ingen unnasluntring denne gangen, Heiley.» sa han. «Jeg skal møte opp. Ikke noe problem.» lovet jeg ham. Han nikket igjen og snudde seg for å gå. «Det blir nok en annen prøve enn det resten av klassen fikk, men temaene er de samme. Jeg råder deg til å bruke helgen fornuftig og gjøre deg klar.» sa han, før han gikk av sted. «Skal det.» sa jeg tilbake. Jeg beholdt smilet til Sigurd var et stykke unna. Etter det, falt det sammen og jeg snudde meg for å gå tilbake til guttungen og gjengen hans. Det viste seg at han kom meg i forkjøpet. Ian kom bort til meg og nikket mot en av gangene. Vi spaserte ut av vrimlehallen og inn i et mindre folksomt område. «Hva snakket dere om?» spurte Ian, lød skeptisk. «Heiley droppet visst en prøve. Jeg må ta den på mandag.» svarte jeg, ikke fullt så begeistret. «Ja, shit… Sant det.» glapp det ut av han. Han rynket brynene. «Du må gjøre det bra på den.» sa han, så på meg alvorlig. Jeg trakk på skuldrene. «Det skal nok gå greit. Jeg får i hvert fall ikke en toer som deg.» Han trakk frem kjeven og så irritert ut. «Du må gjøre det mye bedre enn det. Heiley har vanskelig matte.» påminte han meg. Jeg så brått skeptisk på ham. «Det sa du ingenting om.» Guttungen rynket brynene. «Er det et problem?» spurte han forvirret. «Ja, jeg er ikke så god i matte.» svarte jeg. Ian stirret på meg. «Kødder du med meg?» spurte han, trakk ikke en mine. «Ser det ut som jeg tuller? Hvorfor skulle jeg tulle om noe sånt uansett?» «Så… Så du sier at du…» Ian rynket brynene hardt, så ut som han ikke helt forsto. «Så du sier at prøven kanskje er for vanskelig for deg?» spurte han meg vantro, som om han ikke skjønte hva han sa selv engang. Han så på meg i stillhet. «Deg? En heks…» gjentok han enda mer skeptisk. Jeg så rart tilbake på ham. «Jeg er en heks, ikke et geni.» Ian rykket til og slo ut med armene. «Du sier at du har vært i denne verdenen i tusenvis av år! Du bør jo være dritsmart!» utbrøt han. Jeg ga ham et tørt blikk. «Ikke overdriv. Jeg sa aldri tusenvis av år.» kommenterte jeg. Ian freste. «Greit da, men du har vært her jævlig mye lenger enn alle andre! Hvordan har du ikke lært deg alt om matte allerede?!» spurte han frustrert. «Jeg gjorde andre ting! Jeg kom ikke hit for å bli en jævla matematiker!» smalt jeg tilbake. «Du har hatt dritmye tid!» glefset han høyt. «Det gjør det ikke noe lettere! Du har massevis av tid selv, men du suger i matte du også.» sa jeg skarpt. Ian lukket munnen med et klikk og stirret sammenbitt på meg. Han så bort og trakk frem underleppen, så fornærmet ut. Jeg la armene i kors. «Jeg har lært grunn tingene, jeg
hadde bare ingen interesse for de intense greiene. Jeg er ikke en tall person.» sa jeg. Det ble stille en liten stund. Begge to så irriterte ut. Stemningen var spent. Det ble guttungen som brøt tausheten. «Hva skal vi gjøre da? Du må ta prøven. Helvete, vi kan ikke la Heiley stryke i matte.» Han fikk en dyp rynke i pannen, tenkte hardt. Jeg så på ham, bet meg litt i underleppen og tenkte selv. «Jeg kan jukse?» foreslo jeg ut i luften. Han slo blikket i meg raskt. «Og hva om du blir ferska? Det er Heiley det går utover.» «Jeg kan skifte til lettere matte. Trenger hun å ha vanskelig?» «Jeg vet ikke. Hvis hun skal søke på skoler med det som krav, så ja.» Guttungen satte seg, så frustrert ut. Jeg stønnet ut, irritert. «Åh, men faen da… Må jeg være med i alle timene og alt det drittet der også? Jeg gidder ikke.» «Det skulle du ha tenkt på før du tok kroppen til Heiley.» lød det grettent fra ham. Jeg lukket munnen og så surt tilbake på ham, irritert over at han hadde et poeng. «Greit, greit, men det er ingenting å gjøre med den saken. La oss holde oss til dette problemet.» sa jeg og satte meg ned på gulvet jeg og. Jeg så ut i luften, overveiet saken inni hodet. Etter et par sekunder, sukket jeg og kikket bort på guttungen. «Jeg kan sikkert klare å score helt greit på prøven, men ikke forvent noen stor bragd.» fortalte jeg. Ian nikket, så fremover igjen og pustet inn. «Det får holde. Faen… Bare det ikke dukker opp flere ting…» sa han lavt. Øynene hans så slitne ut. Vi reiste oss og trasket tilbake til kantinen. Ruben, Iris, Therese og… helsike, jeg husket ikke resten av navnene… Uansett, den lille gjengen satt fremdeles og snakket sammen. Den lave gutten, Ruben, lente seg over bordet da Ian satte seg. «Du, forresten, skulle ikke du snakke med Brynes i går?» spurte han nysgjerrig. Han kunne likegodt skutt guttungen med en strømpistol. Ian sperret opp øynene og gispet. «Åh, helvete!» glapp det ut av ham. Jeg skakket på hodet, skjønte ikke helt hva dette gjaldt. Men det var tydeligvis noe grusomt.
De to siste skoletimene sneglet seg av sted i en nesten utålelig fart. Det som føltes som timer, viste seg i realitet bare å være minutter. Det var smertelig pinefullt å følge med på klokken der den hang over døren. Bena ristet og enn hvor mye jeg prøvde å fokusere ned i naturfagsboken, så hjalp det ikke. Møtet med Cornelia Brynes gjorde meg for nervøs. Jeg måtte gå innom kontoret hennes etter skolen for å oppklare hvorfor jeg ikke møtte om i går. Det fristet virkelig ikke. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt. Men det hjalp ikke om jeg hadde lyst eller ikke. Jeg hadde ikke noe valg.
Jeg pustet dypt inn og så på det vesle dørskiltet, leste navnet. Cornelia Brynes. Jeg bet meg i leppen, ville virkelig ikke gå inn der. Hvert fiber i kroppen strittet imot da jeg omsider løftet hånden og banket på. Det gikk bare et par sekunder før det kom svar innenfra. «Kom inn.» hørte jeg Brynes si med den klare stemmen sin. Jeg sukket lavt og åpnet døren, smilte så godt jeg fikk til. «Hei.» hilste jeg. Brynes så opp fra datamaskinen og nikket mot den ledige stolen foran skrivebordet. «Godt å se deg, Warwick. Så fint at du kunne ta deg tid til å møte opp i dag.» sa hun, hevet brynet og la ikke skjul på sarkasmen. Jeg lo litt nervøst og satte meg på stolen. «Ja… Sorry. Jeg glemte det helt.» mumlet jeg. Brynes så ikke ut til å bry seg med unnskyldningen min. «Ian…» begynte hun. Det gikk et lite grøss nedover ryggraden min da hun brukte fornavnet mitt igjen. Det var aldri et godt tegn. Aldri. Brynes fortsatte, så rett på meg. «Når jeg avtaler å møte noen, så forventer jeg at de faktisk møter opp. Har du i det hele tatt noen anelse om hvor respektløst det er å ikke gjøre det? Hva om dette hadde vært et jobbintervju? Tror du at det hadde blitt tolerert?» Skuldrene mine spente seg litt. «Nei.» svarte jeg og så ned. «Nettopp. Så hva får deg til å tro at jeg skal tolerere det?» Jeg visste ikke hva jeg skulle si, bare så ned i fanget mitt, presset leppene sammen. Jeg ville ikke være her. Brynes sukket oppgitt og rettet seg opp, så på meg alvorlig. «Ian, jeg ville snakke med deg angående problemene dine i faget, men du må forstå at hvis jeg ikke kan stole på at du tar dette seriøst, så må jeg rett og slett snakke med moren din.» Jeg kjente det rykke skarpt i nakken. Tennene bet ned i underleppen. Jeg sa ingenting. Brynes ventet på at jeg skulle si noe, men sukket omsider og foldet hendene på bordet. «Ian, jeg vil at du skal vite at jeg ikke gjør dette for å straffe deg på noen måte. Jeg vil bare hjelpe deg. Du har vært altfor ukonsentrert i timene og prøvene dine er bevis nok for seg selv. Jeg vil ikke at du skal falle etter de andre. Vi skal snart begynne på et nytt kapittel og da forventer jeg at alle forstår det vi har gått gjennom til nå.» fortalte hun. «Hvis dette fortsetter, så kommer du til å slite til eksamen.» Jeg vet, sa jeg lavt inni meg. Jeg visste det så altfor godt. Jeg hadde visst det helt siden jeg fikk tilbake den første matteprøven i år, men jeg hadde prøvd å dytte det så langt bak i hodet som mulig, få det ut av verden så jeg slapp å tenke på det. Så klart hjalp det ingenting. Jeg hadde bare lurt meg selv, surret meg inn i dette rotet til jeg ikke klarte å komme meg ut av det lenger. Faen. Brynes snakket igjen, så rett på meg. «Jeg ringer moren din i kveld, så avtaler vi en dato.» Jeg nikket. «Okei.» sa jeg bare. «Bra. Du kan gå nå.» Jeg lot meg ikke be to ganger, og reiste meg opp og gikk mot døren, så ikke på henne engang. Nervene spente seg i frykt for at hun skulle si noe mer, at denne samtalen ikke var ferdig. Heldigvis nådde jeg døren og kom meg ut uten å høre noe mer enn tastetrykkene på datamaskinen bak meg. Da døren lukket seg, kjente det som om noe klorte seg innover i brystet mitt. Jeg svelget og bet tennene sammen, gikk med raske skritt ut av lærergangen. Sinnet bruste i blodet, føltes
som det skulle ta over. Hodet ble lettere og nakken skalv. Pusten var skarp og anspent. Jeg messet inni meg. Ikke sprekk, ikke sprekk, ikke sprekk. Bare jeg kom meg ut og hjem, så kom det til å gå bra. Bare ingen så meg og stilte spørsmål. Jeg visste ikke hva som kunne skje hvis begeret rant over nå. Jeg bet tennene hardere sammen. Det gjorde vondt i kjeven.
Jeg satt i vrimlehallen og ventet på guttungen. Det hadde nå gått litt over et kvarter siden skolen sluttet og mesteparten av elevene hadde allerede evakuert og kommet seg ut i friheten. Det var fint vær ute, så de fleste hadde kommet seg ut i en fei. Jeg rettet litt på skolevesken, speidet utover vrimlehallen og så et par ungdommer bevege seg mot destinasjonene sine. Det var stille. Det eneste som brøt stillheten, var lyden av diverse sko der en og annen elev trasket over gulvet. Av en eller annen grunn, så føltes det litt fint å sitte der slik som dette. En bygning som ellers fløt over av mennesker og lyd, lå nå helt stille og forlatt. Jeg smilte for meg selv, nøt roen. Det hørtes med det samme fotsteg i det fjerne. Jeg snudde på hodet, lyttet. De lød hardere enn de andre. Nysgjerrigheten fikk meg til å reise meg, se mot retningen lyden kom fra. Til min overraskelse, fikk jeg øye på guttungen. Han kom gående mot meg med raske steg. Blikket var rettet nedover. Ansiktet virket uvanlig hardt. Jeg rynket brynene. «Det tok jo ikke så lang tid. Fikk du kjeft?» sa jeg og flirte da han kom nærme nok. Tennene hans var bitt hardt sammen, han så ikke på meg engang. Han bare fortsatte forbi og ut av skolebygningen. «Du, vent da.» sa jeg og gikk etter. Hele kroppen hans var anspent. «Ian, går det greit?» spurte jeg. Noe måtte ha skjedd. Da han enda ikke svarte, så kjente jeg irritasjonen bygge seg opp under huden min. Han ignorerte meg, den jævelen. Jeg løp opp og grep tak i armen hans. «Stopp i to sekunder da. Herregud.» utbrøt jeg irritert. Ian bråstoppet. «Se til helvete og slipp meg!» smalt det fra ham. Jeg skvatt litt, så overrasket på ham. «Dude, hva har skjedd?» spurte jeg forvirret. «SLIPP!» gjentok han rasende og røsket til seg armen. Øynene lynte i sinne. Jeg trødde bakover, så alvorlig på ham. «Hva har skjedd?» Han snudde seg bort fra meg. «Ingenting.» svarte han raskt. Han skalv der han sto. «Ikke en jævla ting.» sa han mer anspent. Sekundet senere eksploderte han. «Helvete! Faen i helvete!» utbrøt han plutselig og sparket en tomflaske så den fløy i bane over skolegården. «Jævla Satan!» brølte han helt fly forbannet. Jeg så på ham, sto der stille i en liten stund, før jeg gikk rolig mot ham. «La oss gå.» Ian ville fremdeles ikke se på meg, og bannet frustrert. Jeg stoppet ikke, gikk nærmere. «Ian, la oss gå.» gjentok jeg. Han spant rundt og spiddet de illsinte øynene i meg. «Jeg er virkelig ikke i humør til å leke med deg akkurat nå!» glefset han. Jeg endret ikke uttrykk og sto der rolig. «Nettopp derfor bør du gjøre det.»
Han pustet tungt, skalv i armene. Sinnet var til å ta og føle på. Jeg gikk forbi ham og snudde meg, så tilbake på ham. «Kom. Jeg vet hvordan du kan få ut sinnet.» sa jeg og gikk. Han ble stående og se etter meg, men ikke lenge etter hørte jeg lyden av fotsteg som fulgte bak meg.
Ian brølte og hogg. Sverdet traff demonen i ryggen, flerret opp et godt stykke kjøtt. Den skrek fra seg og rullet over, fikk tak i bladet med klørne. Guttungen sperret opp øynene i sjokk. Et hult gisp var det eneste som unnslapp ham idet han plutselig ble kastet gjennom luften. Han krasjet i bakken og stønnet vondt. Sverdet lå utrolig nok fortsatt i grepet hans. Han hostet og stablet seg på bena. Demonen minnet om et rådyr i størrelsen og kroppen var en god blanding mellom det og et slags kattedyr. Der det skulle ha vært hover, så var det kattepoter isteden, mens hodet og majoriteten kroppen bikket mer mot en hjortekropp. Den var hornløs, men ikke forsvarsløs. Guttungen slet med å holde tritt. Foreløpig hadde bare demonen fått grunne kutt på tilfeldige steder på kroppen. Ingenting livstruende. «Hva holder du på med?! Hører du i det hele tatt etter når jeg snakker?» ropte jeg. Ian pustet tungt der han sto, holdt hardt om sverdet. «Hold kjeft! Jeg prøver!» glefset han tilbake. «Bullshit! Du bare hogger tilfeldig. Du må sikte! Hodet eller hjertet! Andre steder funker ikke. Kutter du av den ene armen, så dreper de deg med den andre. Hadde dette vært en heks, så hadde du vært død for lenge siden. Hodet eller hjertet! Gjenta det!» sa jeg bestemt. Han freste. «Jeg skjønner, bare hold kjeft!» «Gjenta!» Han bet sammen tennene, hoppet unna da demonen kastet seg mot bena hans. Han snublet og vaklet bakover. «Hodet eller hjertet! Fornøyd?!» ropte han. «Vis meg! Drep den!» sa jeg hardt. Demonen løp mot ham, bykset fremover i en voldsom fart. Ansiktet trakk seg i sinne og Ian løftet sverdet, flyttet seg så han sto stødig. Knokene ble helt hvite der de holdt om sverdskaftet. Han spurtet fremover og hogg. Demonen kastet seg til siden, unngikk bladet og hveste. Sekundet senere satte den på sprang bortover. Ian så etter den, stønnet og sank sammen i knærne. Sverdet gled inn i blodlinken og ble borte. Jeg sukket oppgitt og siktet meg inn på demonen, skjøt rett mot hjertet dens. Skuddet traff og demonen kollapset i bakken og ble liggende livløs i en pøl av blod. Etter å ha gått bort og tent fyr på den, så snudde jeg meg og gikk mot Ian. Som forventet, så krummet han seg fremover i kvalme. Han orket seg og så opp på meg. Han så ut som han skulle kaste opp. Jeg strakk frem hånden og han tok den. Suget gikk gjennom oss og da jeg følte demonblodet slå seg til ro inni meg, så slapp jeg hånden hans. Etter å ha kjent energien fra heksa i går, så var dette ingenting i forhold. «Dette er den tredje gangen. Du må konsentrere deg. Hadde jeg ikke vært her, så hadde de demonene lidd unødvendig.» sa jeg strengt til ham. Han fnøs. «Jeg vet… Du trenger ikke minne meg på det hvert jævla minutt…» snerret han grettent. Jeg myste irritert ned på ham. «Jeg må jo det når du ikke hører etter.» sa jeg skarpt tilbake. Han bet tennene hardt sammen. Jeg brydde meg ikke, jeg bare fortsatte. «Du har ikke klart å drepe en eneste demon i hele dag. Den heksa i går var bare et lykketreff. Du kan ikke slåss for shit! Neste gang er det ikke sikkert du er like heldig, gutt.» «Hold kjeft.»
«Nei, jeg skal faen ikke holde kjeft. Du må høre etter! Denne avtalen avhenger av at vi begge bidrar! Det betyr at du må skjerpe deg.» «Jeg prøver! Jeg bare lærer ikke ting så fort!» ropte Ian brått. Jeg stoppet i det jeg skulle til å si, så på ham. Ian freste, tok seg til hodet og gjemte ansiktet. «Faen, jeg sliter med vanlig matte! Jeg er ikke smart! Gi meg litt tid!» Han så anspent ut, så ikke på meg. Skuldrene var stramme og det skalv i nakken hans. Jeg sto og så på ham, sa ingenting. Det ble helt stille. Nevene mine knyttet seg og jeg svelget, slo blikket ned. Ian rørte seg ikke. Det føltes som flere minutter passerte uten at noen av oss sa noe. Det ble på nytt Ian som brøt stillheten. «Faen...» freste han sammenbitt. «Du kommer til å få det til etterhvert. Du trenger bare trening.» sa jeg. Det lød ikke spesielt trøstende. Ian klorte fingrene inn i hodeskallen. «Jeg suger til dette…» hveste han. Han krummet ryggen fremover. «Jeg får det bare ikke til. Faen…! Jeg får ikke til noe som helst!» utbrøt han frustrert. «Ian…» «Hold kjeft!» ropte han brått, så opp på meg igjen. Det gnistret i øynene hans. Han reiste seg, tonet høyt over meg. «Alt sammen er din feil uansett! Hadde ikke du dukket opp, så hadde ingenting av dette skjedd! Faen ta deg!» brølte han forbannet. Jeg vek ikke unna, sto rolig og så opp på ham. «Virkelig? Ikke noe av det?» spurte jeg og hevet brynet. «Du vet hva jeg mener!» glefset han. Jeg studerte ham, så hvordan ansiktet hans trakk seg i sinne. «Så du er sint på meg?» spurte jeg enkelt og greit. «Visst faen er jeg sint! Jeg hater deg, for faen!» spyttet han frem. Jeg trakk ikke en mine, så bare behersket tilbake på ham. Da jeg åpnet munnen og snakket igjen, så var stemmen rolig. «Slå meg.» Ian frøs, stoppet helt opp. Man kunne ha sluppet en knappenål og hørt den lande, så stille ble alt plutselig. Han stirret på meg med et usikkert blikk, visste ikke hvordan han skulle reagere. Sekundene sneglet seg forbi. Han rynket brynene uforstående. «Hva…?» spurte han. Jeg nølte ikke, svarte med en klar stemme. «Slå meg. Hvis det hjelper deg å få ut sinnet, så gjør det.» Ian så helt vantro på meg. Man skulle tro jeg hadde pratet i et språk han ikke forsto. «Vel og merke, hvis du slår meg, så kommer jeg til å slå tilbake. Så vær forberedt på det.» ga jeg beskjed. Han rørte seg fremdeles ikke, bare stirret. Jeg skakket på hodet. «Hva venter du på?» Det var som om jeg trykket på en knapp. Det gnistret i øynene hans og han freste. Ansiktet trakk seg i raseri og han løftet armen raskt. Han holdt den slik, hånden knyttet stramt, klar til å slå med all sin kraft. Jeg lukket øynene, forberedte meg på slaget. Men ingenting kom. Sekundene passerte spent. Jeg sto der og ventet, men ingenting skjedde. Hvorfor brukte han så lang tid? Da jeg åpnet øynene igjen, fikk jeg akkurat se at han bet sammen tennene og senket armen. Jeg rynket brynene.
«Skal du ikke gjøre det?» spurte jeg. Han ristet svakt på hodet, senket armen helt. «Nei… Jeg kan ikke.» sa han lavt. «Hvorfor ikke?» Jeg studerte ham. Han slo blikket ned, var stram i skuldrene. Han brukte tid på å svare. «… Fordi hvis jeg slår deg, så er det det samme som om jeg slår Heiley.» svarte han hardt. Han freste og satte seg ned på bakken, trakk knærne opp inntil kroppen. «Jeg kan ikke skade henne. Aldri i livet.» sa han lavere, sammenbitt. Jeg så på ham en liten stund. Han så ut som et sint, lite barn. Et barn som ikke visste hva det skulle gjøre med sinnet sitt. Jeg gikk bort og satte meg ned ved siden av ham. «Fortell meg om henne.» sa jeg. Ian så spørrende på meg, rynket brynene hardt. «Hva?» «Fortell meg om Heiley.» gjentok jeg. «Hvorfor?» spurte han, noe mer skeptisk. «Jeg vil vite mer om henne.» svarte jeg oppriktig nysgjerrig. «Fortell meg hvorfor du liker henne så godt.» Jeg så på ham tålmodig, ventet. Han så med det samme brydd ut, virket som han strevde med å formulere seg. Han la bena i kors under seg og skuldrene sank litt sammen. Øynene peilet rundt, prøvde å finne et punkt å feste blikket på. «Vel…» mumlet han, svelget og klarte ikke helt bestemme seg for hva han skulle gjøre med hendene mens han snakket. De ble liggende litt kleine nede på lårene hans. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Heiley er… Hun er bare…» Ian sukket og lette etter riktige ord. «Når jeg er med hennes, så… Alt er liksom så… bra. Det er som om alt det kjipe slutter å være så viktig i en liten stund.» forklarte han litt klossete. Jeg nikket rolig. Han fortsatte med litt strev. «Hun er så snill og positiv og søt og … Men hun kan også komme med de beste comebackene og alle blir helt overrasket hver gang hun gjør det. Også har hun den herligste latteren i universet…» Ian smilte og så ut i luften foran seg. Det kom en varmere utstråling fra ham. «Hver gang jeg snakker med henne så… årh, jeg blir nesten lei meg for jeg vet at det kommer til å ta slutt. Jeg vil bare snakke med henne for alltid. Det trenger ikke være om noe spesielt engang, jeg vil bare… Jeg vil bare være sammen med henne.» fortalte han og fikk farge i kinnene, snakket litt lavere. Han klødde seg i bakhodet, så en smule flau ut. «Det er så vanskelig å forklare. Hun har liksom bare noe med seg som gjør at alle liker henne. Det er som den følelsen… Du vet, når du har vært ute i regnet og endelig kommer hjem. Du er kald og våt og sliten, og alt føles jævlig, men så tar du en varm dusj og pakker deg selv inn i et teppe og ser på TV. Bare slapper av liksom. Den følelsen. Den varme, herlige følelsen beskriver Heiley.» Han rødmet litt hardere. «I hvert fall for meg…» la han til lavt. Jeg nikket, så tenkende ut i luften. Selv om det var forferdelig klisjé og ganske tåpelig, så kunne jeg skjønne hva han mente. Han likte virkelig denne jenta. Ian slo blikket ned i bakken, ørene var røde. «Takk. Jeg setter pris på at du fortalte meg dette, Ian.» sa jeg og reiste meg opp, børstet støv av dongeribuksene. Det korte håret blåste lett i vinden. Jeg strøk det bakover og så ned på ham. «Følger du deg roligere nå?» spurte jeg. Guttungen rynket brynene litt, så overrasket ut. «…Ja… faktisk…» svarte han en smule forbløffet. Jeg smilte og strakk ut hånden mot ham. Han så på den, kikket ned på sin egen hånd, på blodlinken. Han ble sittende og tenke litt, før han endelig strakte opp hånden og tok tak i min. Den kjente varmen blusset opp mellom håndflatene våre og dampen hisset frem. Vi
trakk oss unna på likt og øyeblikket senere holdt Ian sverdet i grepet sitt. Skaftet hadde forandret seg, var større. Det var kommet mer detaljer om håndtaket og metallet kveilet seg elegant. «Der ser du. Enkelt og greit.» sa jeg og smilte fornøyd. Guttungen studerte sverdet, snudde det og la merke til forandringene. Jeg klappet sammen hendene, før jeg begynte å gå bortover . «Kom, la oss finne flere demoner.» opplyste jeg og satte opp farten. Ian så etter meg, før han kom seg på bena og løp etter. Sverdet lå godt i den høyre hånden hans.