Kapittel 6

Kapittel 6 «Hvem melder du med?» Iris hevet brynet.

Jeg så opp fra mobilen. «Hvorfor spør du?» Hun trakk på skuldrene. «Du så irritert ut.»

Kanskje fordi jeg er det, mumlet jeg inni meg og la mobilen i jakkelommen.

Hvem trodde heksa at hun var? Forventet hun at jeg skulle slenge bort alt jeg holdt på med og bare sitte klar til enhver tid, bare fordi hun forlanget det? Jeg fnøs misfornøyd.

Det gikk plutselig opp for meg hvor merkelig denne situasjonen egentlig var. Jeg stirret ut i luften. En eller annen plass her i byen, satt en heks, en ekte heks, og ventet på meg… og hun sendte meldinger og maste. Det hele hørtes bare forferdelig dumt ut, nesten latterlig.

Nei, sløyf nesten, det var latterlig.

Jeg fokuserte blikket ned i PC-skjermen igjen og fortsatte å skrive på resymeet av kapittelet vi hadde arbeidet med i engelsken. De engelske koloniene var ikke akkurat det mest interessante temaet jeg kunne tenke meg, men det slo grammatikk. Nå var det vel i grunnen lite som ikke slo grammatikk når jeg tenkte over det.

Fingertuppene tastet bedagelig mot tastaturet. Iris bet litt på kulepennen, før hun fortsatte med den elegante løkkeskriften sin nedover skriveboksiden. Hun hadde aldri vært en fan av å skrive på datamaskiner, mest trolig fordi hun aldri hadde mestret touch-metoden, og dermed forbeholdt seg til å bruke pekefingrene. Dette gjorde at det som oftest tok en halv evighet for henne å fullføre noe som helst. Til gjengjeld var hun en racer når det kom til å skrive for hånd.

Blekket inntok boksidene så kjapt at det nærmest var umulig å følge med. Det som likevel var mest imponerende, var at det faktisk gikk an å lese det som sto. Hvis jeg prøvde å skrive i lignende tempo selv, resulterte det bare i et slurvete rot nedover boksiden, som om en andreklassing hadde skrevet det.

Jeg var likevel bedre enn Ruben.

Hvis han skulle skrive kjapt for å ta notater i timen, kunne man knapt tyde et eneste ord av det som sto skriblet nedover linjene. Det var en av grunnene til at ingen av oss ba ham om å ta notater for oss når vi var borte fra skolen.

Latter hørtes fra bakerste rad og småsnakk lå i luften.

Iris tok en pause og balanserte pennen mellom tommelen og pekefingeren.

«Visste du at elefanter ikke kan hoppe?» mumlet hun plutselig.

Jeg så bort på henne. «Seriøst?»

Hun nikket.

«Huh. Visste ikke det.» innrømmet jeg.

«Det er noe med knærne deres, tror jeg. Husker ikke helt.» la hun til.

«Bra du har kildene i orden.» smilte jeg. Iris flirte. «Nå er ikke du Paulsen heller da.» hvisket hun. «Det skal du være glad for. Tenk for deg hvordan det hadde gått.» hvisket jeg tilbake.

Begge to tittet bort på engelsklæreren, Erna Paulsen, der hun sto og «hjalp» en av jentene foran oss.

Det som for et kvarter siden hadde startet som en kjapp forklaring av det eleven hadde spurt om, hadde nå eskalert til et omfattende foredrag som ikke så ut til å nærme seg slutten med det første. Jentas skuldre var senket og hun hadde nå innsett at det ikke hjalp å prøve å stoppe Paulsen. Slaget var tapt.

Hun måtte enkelt og greit sitte der og vente til foredraget var over.

Alle elevene i klasserommet følte med henne, men ikke nok til at de prøvde å hjelpe til. Det kunne jo hende at de selv ville bli dratt inn i pinselen hvis de sa eller gjorde noe. Alle hadde opplevd Paulsens langdradde svar en eller annen gang i løpet av skolegangen, og som de sier, brent barn skyr ilden.

«Hun pratet voldsomt lenge denne gangen.» Iris så nesten imponert ut der hun satt. Jeg lente meg mot henne og hvisket inn i øret hennes; «Du var ikke her den gangen hun pratet med Therese fra ti minutter etter at timen startet, til den sluttet.» Hun snudde seg brått og stirret meg rett inn i øynene. «Skjedde det? Helt seriøst? Jeg har bare hørt ryktene.» Jeg nikket. Hun lente seg bak i stolen og så helt målløs ut. «Den dama er helt syk.» utbrøt hun lavt.

Jeg flirte og snudde meg for å se ut av vinduet. Øynene mine landet med det samme på den bisarre skapningen.

Jeg stivnet til.

Den kunne minne om en blanding av en skamslått halvape og… nei, det var ikke godt å si.

Jeg rynket brynene og stirret mistroisk på hva enn det var som beveget seg der ute.

«Hva er det der?» spurte jeg og dultet borti Iris. Hun så opp og myste ut ruten. «Hva da?» Øynene søkte ut i skolegården og hun strakk på halsen.

Jeg heiste hånden og skulle akkurat til å peke da følelsen av déjà vu skarpt slo inn i meg.

Hånden sank ned og jeg lukket munnen.

Dette minnet mistenkelig mye om hendelsen med den bleke jenta.

Nei, stryk det. Dette var nøyaktig som hendelsen med den bleke jenta.

Ruben hadde ikke sett henne, enn hvor mye jeg hadde prøvd å vise ham hvor hun sto.

Det hadde vært som om hun var usynlig.

Jeg stirret på Iris i en kombinasjon av redsel og usikkerhet.

Ingen av dem så noe som helst.

Den eneste som så disse tingene, var… meg.

Hårene reiste seg bak i nakken min. Jeg speidet ut i skolegården igjen, mot skapningen. Den hadde kommet seg lenger unna og trasket bortover. Uroen raslet inni meg.

Jeg nistirret på den, prøvde å overbevise øynene mine om at de bare så syner, at det ikke var noe der, men enn hvor mye jeg prøvde å overtale meg selv, så var sannheten like foran meg og på vei ut skolegården.

Hva i helvete var dette her? Kroppen spente seg.

«Hva så du?» Iris satt og studerte meg.

Ja, hva så jeg egentlig?

Tankene mine for overalt. Jeg rynket brynene og blikket gled ned i høyre hjørne. Minnene fra gårsdagen lå fremdeles ferske i hjernebarken. Jo mer jeg tenkte over det, jo mer ble jeg sikker på at dette måtte ha en eller annen forbindelse med heksa.

Det var for rart til ikke å ha det.

Jeg bet meg i underleppen og prøvde å sile ut informasjonen. Det var noe av det hun hadde sagt, noe om mer lavtstående raser enn hun selv. Hun mente at det ble feil å kalle henne en demon, fordi det ble som å kalle en mus og et menneske for det samme.

Ville det dermed si…

Jeg så på skapningen, skapningen som ingen andre enn meg kunne se.

Den hadde stoppet opp og klødde seg bak øret med bakbeinet, som en hvilken som helst hund.

Så, bedagelig og elegant, bredte to lærbekledde vinger seg ut og den tok til luften. … at dette var en demon?

Den flakset for å få høyde og kom inn på en varm luftstrøm som bar den høyt til sky. Jeg bøyde meg nærmere vinduet og fulgte den med øynene helt til den var ute av syne.

Selv da den ikke lenger var å se, ble jeg sittende og stirre opp mot himmelen.

Hjernen bearbeidet de nye inntrykkene. Det var som om all forvirringen og usikkerheten fordampet og fulgte etter demonen opp i luften.

Jeg er ikke gal.

Et lettet smil gled over leppene mine.

«Ian?» Jeg skvatt til og så bort på Iris. Hun så skeptisk ut, som en person som befant seg for nærme en ukjent, ustabil hund, usikker på hvordan hun skulle te seg.

Jeg gjenvant raskt fatningen og la fingrene på tastaturet igjen. «Nei, vet du hva, bare glem det.

Jeg tror jeg sov for lite i natt. Begynner å se feil.» sa jeg lett, før jeg så ned i boken for å finne avsnittet jeg jobbet med.

Iris fortsatte å se på meg. «Var det derfor du besvimte?» spurte hun lavt.

Kinnene mine ble varme. «Kan vi bare glemme at det skjedde?» spurte jeg tilbake. Hun plasserte pennen mot papiret igjen. «Det blir nok litt vanskelig med tanke på at Ruben og Benjamin bar deg gjennom hele vrimlehallen. Du fikk litt av et publikum.» mumlet hun og skrev. Jeg stønnet og bøyde nakken. «Først det som skjedde i kantina og nå dette. Hvorfor er jeg så jævlig flink til å drite meg ut?» Iris flirte og dunket pennetuppen mot boksiden. «Du har et talent, gutten min.» Hun så på meg i sidesynet og smilte. Jeg dro håret bakover og klødde meg i bakhodet. «Jeg burde ikke få lov til å vise meg offentlig.»

Iris lo og sparket meg lett i leggen. «Slutt å tull. Folk glemmer sånt fort. Du er ikke den særeste personen her, vet du. For eksempel, husker du førsteklassingen som spydde i kantina i forrige uke?» Jeg snøftet lattermildt ved minnet. «Herregud, det der var fantastisk!» Iris lo litt for høyt, og begge to tidde brått idet Paulsen snudde på hodet og skuet mot oss.

Da kysten var klar, bøyde Iris seg mot meg og hvisket smilende. «Du kom deg i hvert fall til doen. Det skal du ha stilpoeng for!»

Jeg rettet meg opp og smilte innbilsk.

«Det skulle jo bare mangle. Du kjenner meg, jeg gjør alt med stil.»

«Elegant som få.»

Vi lo igjen, men ikke lenge, for plutselig oppdaget vi at Paulsen hadde satt kurs mot oss.

Resten av timen gikk med til å sitte og lytte, og nikke på de riktige stedene under enda et av Erna Paulsens eviglange foredrag.

Ingen av oss fikk egentlig helt med oss hva temaet var, men det var tydeligvis omfattende nok til å vare så lenge at vi til slutt måtte insistere på å komme oss av sted for å rekke den neste

timen. Selv da var det bare flaks at vi kom oss unna.

Som Iris sa, den dama er helt syk.

Jeg vet ikke om det var realiteten, eller om jeg bare innbilte meg det, men det føltes som om alle som passerte oss, lot blikket hvile på meg sekundet for lenge.

Jeg unngikk å få øyenkontakt med dem, men jeg kunne fremdeles føle dem se på meg. Det var først da jeg registrerte ei jente som dultet i sidemannen og diskré pekte i min retning før begge to kniste, at jeg fikk mistanken min bekreftet.

Det var jeg som var underholdningen her.

Jeg var personen som folk som meg lo av.

Det føltes bittert og en tanke ironisk.

Heldigvis hadde jeg nå noe nytt til å ta oppmerksomheten min bort fra hånlig latter og stirrende blikk.

Det var som om en dør hadde blitt åpnet for meg, som om en helt ny verden hadde valgt å åpenbare seg for mine øyne. Demonene var overalt.

Det føltes som å være fem år gammel igjen og på vandretur i en lekebutikk. Øynene mine gikk i alle retninger, opp, ned, frem og tilbake og ut til sidene. Sekken hang løst fra skulderen min. Det var et under at jeg ikke fikk nakkesleng der jeg gikk og snudde og vendte på meg.

Det var bare så mye å se på.

Jeg har i grunnen aldri vært særlig religiøs av meg, selv ikke da jeg var liten.

Så lenge jeg kan huske, så har jeg holdt meg til den verdenen vi lever i, istedenfor å tenke på noen åndelig verden og liv etter døden.

Når det er sagt, så blir man jo så klart påvirket av religion selv om man ikke er direkte involvert i den. Som for eksempel, hvis noen hadde spurt meg tidligere om hva jeg så for meg når noen nevnte demoner, så hadde jeg mest sannsynlig beskrevet digre monstre med skarpe klør, lange horn og piggete tenner, klassiske demoner altså.

Det var jo slik de ble fremstilt i de fleste religionene.

Hvis noen hadde spurt meg nå derimot…

Nei, for å være ærlig så vet jeg ikke helt hva jeg skulle ha svart.

Det var et par som jeg godt kunne skjønne at hadde gitt munker og prester mareritt i lang tid, med et utseende som nok kun sto i stil med djevelen selv.

Men hvis man så bort i fra disse eksemplarene, så var det i grunnen ikke stort som skillet disse demonene fra skapningene som ellers vandret rundt i skog og mark.

Noen hadde vinger, noen hadde ekstra lemmer eller færre lemmer, noen lignet bisarre krysninger mellom diverse arter, og noen igjen så nærmest identiske ut som «originalen».

De var mangfoldige og jeg ble helt overrasket over hvor mange det egentlig var av dem.

De beveget seg rundt som om det var den største selvfølge, som om dette var deres naturlige habitat. En liten en, med lang buskete kropp og korte ben, gikk slalåm mellom stolbeinene i kantina mens den snuste ivrig mot gulvet. En større en, denne lignet en hauk, men med et dobbelt sett med vinger og alt for langt nebb, hadde slått seg til ro på skulderen til en andreklassing som satt og pratet ved et av bordene. Gutten så ikke ut til å ense den engang.

Demonene blandet seg naturlig inn i elevmengden.

«Rart…» glapp det ut av meg.

Ruben skakket på hodet og hevet brynet. «Hva er rart?»

«Fjeset ditt.» mumlet jeg og gikk.

På et av de små, runde bordene, satt det en liten tass, ikke stort større enn et ekorn. Den var godt i gang med å vaske seg og satt og førte de korte frampotene over hodet i jevne bevegelser.

Jeg stoppet opp foran den og bøyde meg for å se bedre.

Den lille krabaten kunne minne om en slags gnager, men samtidig som fysikken stemte i stil med denne teorien, så var det visse faktorer som bearbeidet den. Blant annet det faktum at den hadde sylskarpe pigger på tuppen av den slanke, minst 30 centimeter lange halen. Piggene var gjemt inni den pjuskete haledotten og fungerte nok som en slags forsvarsteknikk. Øynene var ikke plassert på siden av hodet, som ved andre byttedyr. Hos denne vesle saken, satt de rett fremme i hodet dens. Pelsen var mørkebrun med et gullskjær i tuppene.

Jeg ble stående og studere den lille demonen med under i blikket.

Mon tro om jeg kunne føle den?

Jeg strakk frem hånden og lot den hvile på bordflaten.

Demonen som ikke før nå hadde brydd seg noe om nærværet mitt, ble plutselig nysgjerrig.

Den var nok ikke vandt med at mennesker tok kontakt med den.

De brede ørene rettet seg opp og den strakk på kroppen så den skulle komme nærmest mulig fingertuppene mine. Nesen sniffet mot huden min og de bittesmå værhårene kilte. Jeg strakk frem pekefingeren. Demonen skvatt litt bakover, men strakte seg frem igjen for å fortsette å snuse.

Det føltes helt uvirkelig.

En demon, en liten demon da, men uansett en demon, drev faktisk på og snuste på meg som et hvilket som helst annet dyr. Jeg klarte akkurat å få kjent på den myke pelsen under halsen dens, før den vesle fyren snudde seg rundt og hoppet ned fra bordet. Den pilte bortover benkeplaten med kjappe og lydløse poter.

Jeg så etter den en liten stund.

En skarp smerte spiddet seg plutselig inn i håndflaten min. Jeg skvatt og grep den.

Det føltes som om hele hånden sto i brann.

Jeg bet sammen tennene og det gikk en voldsom krampe gjennom fingrene.

Hva i helvete var dette for noe?

En rød flekk brøt seg gjennom bandasjen.

Jeg gispet, knyttet neven og spant rundt. Ruben og Benjamin så etter meg idet jeg hurtig passerte dem og satte kursen mot toalettet for andre gang i dag. Jeg presset albuen mot dørhåndtaket og skubbet opp døren med skulderen.

Det rant varmt nedover håndleddet nå.

Jeg strakk ut hånden foran meg og søkte tilflukt inne på handicap båsen. Den hadde egen vask og var dobbelt så stor som de andre båsene. Sekken dumpet ned på gulvet ved bena mine og jeg holdt hånden over vasken.

Jeg dro av den blodige bandasjen og kastet den i søppelbøtten. For sikkerhetsskyld begravde jeg den under et fjell av tørkepapir.

Det gikk smerterykninger gjennom nervene og jeg skalv i hele armen.

Jeg sank sammen i knærne og stønnet høyt med sammenbitte tenner.

Det rant røde strømmer ned i avløpet. Jeg fortet meg å skru på vannet og det sved skarpt idet

strålen traff såret. Jeg måtte holde igjen et brøl, så vondt gjorde det.

Heldigvis gjorde jeg det, for med det samme banket det på døren og en kjent stemme snakket.

«Spyr du igjen?»

Ruben hørtes merkbart bekymret ut, selv om han prøvde å lyde humoristisk.

Jeg peste og rettet meg opp. «Nei, det går fint.»

Hånden rykket kraftig og jeg stønnet igjen. Øynene knep seg hardt igjen.

«Helvete!» glapp det ut mellom tennene mine.

Ruben lente seg mot døren og lyttet. «Trenger du hjelp? Jeg kan sende inn Benjamin. Faren er jo lege så han må vel ha noe kunnskap implantert i genene der.» Han forsøkte seg på en latter.

Jeg svelget og pustet tungt.

«Nei, nei det trengs ikke. Bare gi meg to sekunder. Jeg må bare… faen!»

Jeg grep meg rundt håndleddet og klemte til. «Jeg kommer snart. Bare gå ut.» freste jeg frem anstrengt. Ruben ble stille, men gikk omsider med på det, og forlot toalettet.

Jeg klarte å få skylt bort alt blodet og holdt hånden under vannet til det sluttet å blø.

Da det endelig så ut til å holde opp, tørket jeg såret med papir, før jeg lette i sekken etter rullen med bandasje jeg hadde pakket i dag morgens.

Etter iherdig innsats kom jeg ut fra båsen med nybandasjert hånd, litt skjelvne knær og vondt i kjeven. Jeg fikk et glimt av meg selv i speilet før jeg forlot toalettet. Den bleke gutten med mørke øyner og slappe skuldre lignet en fremmed.

Jeg var helt i min egen verden da jeg subbet ut i vrimlehallen.

Jeg skvatt idet Ruben sparket meg i leggen.

«Er du ferdig med å oppføre deg sært?» spurte han og så målende på meg.

Jeg knyttet den høyre hånden langs kroppen og satte opp et lite smil.

«Jeg kan ikke love noe.»

Vi gikk til klasserommet og satte oss godt bak.

Timen begynte, men det var vanskelig å konsentrere seg om undervisningen. Fokuset mitt var rettet mot noe helt annet enn det som foregikk på tavlen. Det klødde under bandasjen og en kald strøm reiste oppover armen og spredde seg i systemet. Det var som å være tørst og drikke en stor slurk iskaldt, friskt vann.

Blikket mitt gled over hele rommet, studerte det.

Noe var forandret, noe hadde skjedd.

Det er vanskelig å beskrive det, for det var egentlig ikke noe å beskrive.

Fargene føltes feil, som om de var endret, men ikke nok til at det var synlig. Luften smakte ikke riktig, eller kanskje det var at den kjentes tykkere ut? Eller var den tynnere?

Jeg ble sittende og se på det hele mens hjernen prøvde å konkludere med noe.

Det var ikke noe konkret som var annerledes.

Det var bare noe.

Det klødde under bandasjen igjen. Jeg så ned på pentagram hånden og rynket brynene litt engstelig. En uro lå og brygget i bakhodet mitt.

Nøyaktig hva hadde heksa gjort med meg?

Jeg var stille da vi spaserte ut av klasserommet.

Ruben, Benjamin, Iris, Ester og Thomas gikk like foran meg og småpratet om alt og ingenting. De hadde gitt opp å prøve å inkludere meg i samtalen. Jeg var for opptatt med å studere veggene i gangen til å egentlig bry meg.

Selv hver minste flekk i gulvet var merkelig fascinerende. Jeg klarte ikke å få nok av å se.

Det var bare så vidt jeg i det hele tatt enset at mobilen vibrerte i jakkelommen min.

Jeg tok den frem og kikket ned på skjermen.

Det var ingen overraskelse hvem meldingen var fra.

Heiley: «Ny plan. Kom til m g. Du husk r adr ssen ikke sant?»

Jeg myste ned på meldingen i en god stund.

Jeg leste den om og om igjen, fortsatt ute av stand til å helt tro på hvem den var fra.

Humøret sank for hver gjennomlesning.

Vi rakk å spasere nedover hele den lange gangen, før jeg omsider skrev tilbake.

Ian: «tror det. Slå av og på mobilen så får du e tilbake» Hvorfor måtte hun absolutt bruke Heileys mobil? Hadde hun ikke tatt nok?

Det føltes ille nok å se henne bruke kroppen hennes til å si ting Heiley aldri ville ha sagt, og gjøre ting Heiley aldri ville ha gjort. Måtte jeg virkelig bli minnet på dette hver gang hun sendte meg meldinger også?

Jeg freste lavt og la mobilen tilbake i jakkelommen.

Vi gikk ned trappen fra andreetasje og spaserte ut utgangsdøren.

Det var overskyet, men fra og til fantes det små gliper i skydekket. Øynene mine søkte utover skolegården. Elever gikk rundt oss på alle kanter, de fleste ivrige mot å komme hjem. Et par kattestore demoner beveget seg rundt bena på noen førsteklassinger lenger fremme. Det kunne nærmest se ut som de lekte. Jeg flyttet blikket og speidet lenger ut.

Ved porten sto en liten jente som helt klart ikke tilhørte resten av elevmassen.

Hun hadde rosa ransel på ryggen og var ikledd en hvit t-skjorte med sommerfugler på, et par mørkeblå knebukser i dongeri og lyseblå stoffsko. Håret hang løst og panneluggen sto litt ut til alle kanter.

Vi må ha lagt merke til henne på likt, for Ruben sperret plutselig opp øynene og smilte bredt.

«Anakonda!» jublet han og satte på sprang fremover.

Anna snudde på hodet og lyste med det samme opp i et stort glis. Øyeblikket senere slang Ruben armene rundt midjen hennes og løftet henne opp fra bakken i en sving. Hun hylte lykkelig og grep godt tak rundt nakken hans med begge armene. Latteren sprang ut fra lungene hennes.

Jeg hevet brynet og gikk mot dem.

«Hun er ingen slange, vet du.» sa jeg og stoppet opp.

Ruben svingte henne rundt en ekstra gang, før han så dumt på meg. «Du kaller henne en frosk, så jeg tror ikke du har noe du skulle ha sagt. Jeg er flink med ord i hvert fall.» Han flirte og slapp Anna. Resten av håret hennes sto nå i stil med panneluggen. Hun var rød i kinnene og andpusten fra all latteren.

Jeg rettet litt på frisyren hennes og klappet henne på hodet. «Gøy på skolen i dag?» spurte jeg.

Hun trakk på skuldrene. «Sånn passe.» Jeg hevet brynene. «Åh?» Anna skjøv frem

underleppen og så misfornøyd ut. «Vi hadde en overraskelses quiz|…» mumlet hun.

Ruben skar en grimase. «Årh, det suger!»

Hun brast opp i et lystig glis. Jeg sukket oppgitt.

Anna hadde, helt siden hun lærte å snakke, vært veldig glad i «stygt språk».

Hun brukte det så godt som aldri selv, men når andre gjorde det, syntes hun det var noe av det gøyeste i verden. Det var en enkel måte å få henne i godt humør igjen, men det var kanskje ikke helt i stil med god barneoppdragelse å stå og banne til ungen.

Anna begynte å fortelle Ruben om quizen og jeg merket det vibrere i jakkelommen igjen.

Jeg tok den ut og så motvillig på meldingen.

Heiley: «Herregud hvor treig er du? Få ræva i gir» Jeg stønnet surt. Hvor utålmodig var hun? Det var det virkelige spørsmålet her.

Hva var det egentlig meningen at vi skulle gjøre i dag uansett? Jeg tenkte over saken. Avtalen var at jeg skulle hjelpe henne å få tilbake kroppen sin. Vi måtte finne noen beholdere med energi og så var det noen barrierer og flere verdener.

Herregud, dette hørtes ut som et dårlig dataspill.

Jeg satte meg ned på kne foran Anna og smilte unnskyldende. «Sorry, men jeg kan ikke ta følge med deg hjem i dag. Jeg må fikse noen greier og møte noen. Går det greit?» sa jeg og avventet svaret hennes tålmodig.

Hun så først litt fornærmet ut, men nikket så og smilte. «Når kommer du hjem tror du?» spurte hun og grep tak i reimene på ranselen. «Ikke så voldsomt sent. Tror ikke det skal ta så lang tid. Jeg fikser middag når jeg kommer hjem. Hvis du blir sulten før da, så kan du lage deg noe, men hør her, du får ikke lov til å bruke komfyren, ikke uten at mamma er hjemme.

Ikke mikroen heller. Forstått?» Jeg så alvorlig på henne. Hun nikket så panneluggen danset.

Jeg smilte og reiste meg opp.

Jeg likte egentlig ikke å sende henne hjem alene. Veien var ikke så voldsomt lang, men det kunne være ganske heftig trafikk til tider, og Anna hadde det med å være distré av og til.

Dagene hun sluttet tidlig fra skolen pleide hun å ta følge hjem med et par andre unger som bodde i feltet vårt, så jeg visste at hun ikke gikk alene. Nå derimot…

Jeg rynket brynene.

Iris trådde frem. «Vi kan følge henne hjem, hvis du vil?» foreslo hun og så rundt seg. Ruben nikket, mens resten av gjengen virket rimelig likegyldige.

Benjamin fikk øye på familiens bil og tuslet av sted.

Jeg snudde meg og så tvilende på de resterende personene. «Sikker på at det går greit? Dere trenger ikke å gjøre det hvis det blir stress.» Iris smilte og la armene i kors. «Så klart går det greit. Ikke tenkt på det. Vi skal frakte henne hjem trygt og fint.» forsikret hun selvsikkert.

Bak oss hadde Anna og Ruben allerede begynt på hjemturen.

Jeg snudde meg og kikket bort på dem.

Den lille jenta hadde klatret opp på portgjerdet og hoppet på ryggen hans, og de sto nå klare til å gå. Ruben vippet på hodet og kikket opp på passasjeren sin. «Er du sikker på at Ian pleier å bære deg hjem fra skolen?» spurte han skeptisk. Anna nikket og begravde haken ned i det korte, brune håret hans. «Jepp. Hver eneste dag. Så i dag er det din jobb siden han ikke kan.» fortalte hun og viftet med føttene.

Jeg hevet brynet. Dette hørtes tvilsomt ut.

Jeg gikk bort til dem, la armene i kors og smilte lurt opp mot Anna. «Åh, virkelig? Denne Ian må jeg få møte en dag.»

«Shh! Du kan gå nå.»

Hun satte opp et surt fjes og jeg lo.

Ruben flirte og sprang av sted nedover fortauet. Anna måtte klamre seg fast og man kunne høre latteren hennes hele veien mens de løp. Jeg ble stående og se etter dem. Iris stilte seg på siden av meg. Jeg ristet oppgitt på hodet og smilte.

«Jeg er redd for hvordan den jenta kommer til å bli når hun blir større.»

Iris flirte for seg selv.

«Ja, stort tyngre nå og hun kommer til å knekke Ruben som en kvist.»

Begge to lo, men stoppet da Ester og Thomas kom bort.

Jeg måtte vel komme meg av sted før jeg fikk enda flere mase meldinger.

Jeg snudde meg rundt og vinket til dem. Det var kun Iris som gjengjeldte gesten. Thomas hadde nesen i mobilen og Ester var, vel… Ester.

«Vel, snakkes. Pass på at hun husker å låse ytterdøren, okei?» ropte jeg før jeg snudde hodet og gikk. «Will do.» lød svaret fra Iris.

Jeg forlot skolegården og satte kurs mot leiligheten til heksa.

Det er noe alvorlig galt med den setningen.

En svettedråpe gled ned langs tinningen min.

Jeg peste tungt. Bena slo rytmisk mot bakken. Det verket svakt i korsryggen og luften kjentes tørr i strupen. Verden forsvant bak meg der jeg jogget langs fortauet. Joggeskoene kjentes litt trange i tåspissene, men forhåpentlig kom de til å gå seg til etter litt tid.

Et eldre ektepar så etter meg idet jeg passerte dem.

Den blonde hestehalen slo mot ryggen min.

Hvor lenge hadde jeg holdt på nå? Tjue minutter? En halvtime?

Det måtte jeg innrømme, denne jenta hadde en tålelig god utholdenhet. Jeg hadde ikke forventet for mye da jeg satte i gang med undersøkelsene, men kroppen overrasket.

Styrkeøvelsene hadde gitt dårlige resultater. Selv da jeg presset musklene til det ytterste, klarte jeg bare å fullføre syv usle armhevninger før armene knakk sammen.

Utholdenhetsøvelsene ga bedre resultater. Det denne kroppen manglet av styrke i overkroppen, tok den igjen i benene.

Jeg satte ned farten og svingte inn på den vesle grusveien.

Veien førte opp mot en avsidesliggende lekeplass, hvis jeg husket riktig. Skoene skled litt på grusen og jeg måtte tvinge meg opp bakken. Antallet trær økte rundt meg mens jeg løp.

Da jeg omsider nådde toppen, stoppet jeg opp og stirret skeptisk på synet som befant seg foran meg.

Hva hadde skjedd her? Var det virkelig så lenge siden jeg var her sist?

Jeg prøvde å tenke tilbake. Jeg hadde vært her med henne, hadde jeg ikke? Hvor mange år var det siden? Det måtte vel være rundt tjue nå.

Jeg ble stående og telle på fingrene og gikk gjennom de siste vertene mine oppi hodet. Et par sekunder passerte lydløse. Nei, vet du hva, jeg fikk sjekke boken når jeg kom hjem. Jeg ristet på hodet og rettet oppmerksomheten tilbake på det jeg opprinnelig hadde sett på.

Den stusselige lekeplassen lignet mer et møtested for narkomane, enn et aktivitetsområde for små barn. Klatrestativet var så rustent at det ikke så ut som det kunne tåle et vindpust engang, og i hvert fall ikke et barn. Sklien hadde sett sine bedre dager og mystiske flekker preget det falme metallet. Den vesle sandkassen var full av gammelt søppel og mørke, fuktige sandklumper som det var lett å gjette hva var.

Jeg rynket på nesen og snudde på hodet.

Det eneste som så ut til å være i noenlunde god stand, var huskestativet. Det besto av to gamle bildekk som var festet med kjetting mot en robust trestokk.

Jeg tuslet bort og plumpet slitent ned på det ene bildekket. Et par minutter passerte mens jeg bare satt der og prøvde å hente meg inn. Jogging tok på kreftene, det var helt klart.

Brystet hevet og sank seg jevnt og jeg tok dype åndedrag for å fylle de lengtende lungene.

Luften var frisk, ikke for kald eller for varm. Jeg hadde valgt riktig da jeg tok på meg den mørkegrå hettegenseren og de sorte joggebuksene.

Jeg lente hodet bakover, sparket fra med bena og husket frem og tilbake i et langsomt tempo.

Det knirket litt i kjettingen.

Et fuglepar sang en duett i tretoppene rundt lekeplassen.

Jeg strakk på benene og vred litt på de slitne anklene.

Bildur hørtes i det fjerne, men annet enn det, var det stille og fredelig.

Herregud, dette var kjedelig.

Jeg tok sats og hoppet fra husken idet den nådde det fremste punktet. Joggeskoene skled gjennom sanden og jeg landet like før sanden gikk over i gresset. Overrasket snudde jeg på hodet og kikket meg tilbake mot husken. Det var i hvert fall et par meter mellom oss. Jeg smilte imponert. Hun hadde jo sannelig god spenst også. Ikke dårlig.

En tanke slo inn.

Jeg snudde kjapt på hodet.

Det var en tynn klynge trær rundt lekeplassen, og på et av de nærmeste stakk det ut en tykk gren et godt stykke over bakken.

Jeg myste mot den, siktet meg inn.

Kunne jeg klare å nå den? Hvis Heiley hadde sprett i bena, så var det ikke umulig.

Det skadet jo ikke å prøve, bestemte jeg meg.

Jeg stilte meg opp noen meter foran treet, spente kroppen og pustet inn. Den høyre armen bøyde seg og gled bak ryggen. Øynene fokuserte på grenen. Hvis jeg hoppet høyt nok, og på riktig tidspunkt, så kunne jeg klare å gripe tak i den. Jeg strakk på fingrene og pustet rolig ut.

Jeg var klar.

Føttene skjøv fra og jeg og bykset mot treklyngen. Luften slo friskt mot meg.

Da jeg var like foran treet, tok jeg raskt sats og lettet i et hopp. Jeg bet sammen tennene og strakk armene rett i været.

Fingrene grep etter grenen, men endte bare opp med å klore i den tomme luften. Jeg var ikke i nærheten engang. Et stønn unnslapp halsen min idet jeg landet i gresset.

Jeg så opp. Grenen hadde vært et godt stykke over meg, selv i det høyeste punktet av hoppet mitt. Jeg vurderte avstanden i en liten stund. Det var ikke umulig.

Jeg presset leppene sammen bestemt, kom meg på beina og gikk for å prøve igjen.

Denne gangen begynte jeg nærmere trestammen.

Hvis jeg tenkte riktig, så ville det gå denne gangen.

Pusten min var rolig, kontrollert. Øynene låste seg på grenen, på punktet mellom de mørkebrune barkeflekkene og den lille kvisten med tre blader.

Jeg pustet ut og stilte meg klar igjen. Med et kjapt avspark sprang jeg fremover.

Jeg hoppet fra og armene skjøt opp.

Det kjentes som å fly.

Spenstigheten i kroppen gikk over alt jeg hadde forutsett. Jeg ble så overrasket at jeg nesten glemte å gripe etter grenen.

Fingrene berørte ikke den rue barken i mer enn et øyeblikk før de glapp taket og slapp, men det var kontakt.

Jeg bøyde knærne og tok vellykket for sammenstøtet med bakken.

Litt fortumlet kikket jeg opp på grenen. Munnen hang åpen.

Fingrene hadde berørt den. Jeg hadde nådd opp. Øynene så ned på hånden. Et fasinert smil gled over leppene mine. Jeg knyttet neven.

Hun var altså ikke helt ubrukelig.

Fornøyd rettet jeg meg opp og gikk bortover gresset.

Jeg kunne jobbe med dette.

En ny energi blomstret opp i brystet og jeg kjente kroppen bli ivrig. Jeg stilte meg klar til å prøve en gang til. Denne gangen skulle jeg få ordentlig tak i den. Jeg pustet ut og lukket øynene. Da jeg åpnet dem igjen siktet jeg meg på nytt inn på grenen.

Bena skjøv fra og jeg spurtet fremover i en voldsom fart.

Vannet sprutet ut av dusjhodet.

Jeg prøvde strevsomt å skru meg frem til en behagelig temperatur. Forsøket feilet og jeg freste irritert. Ronald måtte virkelig komme opp og fikse denne dusjen snart. Det var måte på hvor lenge jeg kunne holdt ut dette styret.

Etter mye stilling og vending, nådde jeg omsider en grei temperatur. Jeg vendte ansiktet oppover og dynket det under vannstrålene.

Håret var satt opp i en dott for ikke å bli vått. Noe sa meg at det ville ta en evighet å tørke det, og av alle ting så var det ikke det jeg ville bruke tiden min på i dag.

Jeg snudde meg rundt og senket nakken så vannet traff skuldrene og rant videre nedover.

Hånden langet ut og grep dusjsåpen og jeg gjorde meg unna med vasken.

Gullende ren ble jeg stående og føle på vannet mot kroppen.

Jeg så ned på føttene mine. De var røde på grunn av løpeturen.

Jeg hadde tatt en grundig inspeksjon av hver minste krik og krok av kroppen da jeg våknet i dag. Det virket som om sjelen min endelig hadde sklidd på plass her inne.

Alt i alt virket Heiley som en frisk og relativt sunn ung jente.

Hun hadde en grei fysikk uten merkbare svakheter og skader. Hoftene var sterke og det føltes fantastisk å ha små bryster igjen. Sashas hadde blitt en plage utover de tre årene jeg tilbrakte

der. Endelig kunne jeg sove komfortabelt på magen, og ikke for å snakke om at løping kom til å bli mye mer effektivt, og mindre smertefullt.

Når det gjaldt tennene, hadde Heiley en grei samling. Det var tydelig at det var regulering inne i bildet. Det bar preg etter boring i et par av de bakerste jekslene, men det var ingenting i forhold til tannsituasjonene til tidligere verter.

Takk herren for den moderne tannhygienen.

Hun hadde, som de fleste, arr etter diverse skader, men ikke noe jeg ikke hadde sett før. Hun hadde ingen tvilsomme føflekker og led ikke av utslett, utenom at hun var litt sår i armhulene.

Skulle jeg gjette, så var det nok resultatet av dårlig barbering.

Huden var som man kunne forvente av en jente i sen tenårene. Hun var tydeligvis over den verste perioden av uren hud, men en og annen kvise var nå å oppdage hvis man studerte nøye nok. Et lett lag sminke forhindret det imidlertid.

Jeg hadde merket dette da jeg fjernet den i går kveld.

Morgenen etter hadde baderomskapet blitt endevendt, men all sminken jeg fant var beregnet for mørkere hudtoner enn Heileys.

Det ble dermed bare maskara i dag.

Jeg skrudde av vannet, åpnet dusjkabinettdøren og angret med det samme den kalde luften slo mot meg. Siden skaden allerede var gjort, hoppet jeg ut, landet på håndkleet på gulvet og rev til meg det myke tørkehåndkleet fra hanken.

Jeg ble stående innpakket med håndkleet om skuldrene. Det rakk helt ned til lårene og skjermet i hvert fall litt for kulden. Jeg kikket opp og stirret på meg selv i speilet. Det lå mørke ringer under øynene. Jeg festet håndkleet under armene og over brystet som en stroppløs kjole, før jeg irritert tok frem en sminkefjerner og prøvde å fikse den slurvete øyesminken. Maskaraen var gammel og nesten helt tom, så det var ingen overraskelse at den ikke satt helt på. Jeg var vel nødt til å gå og kjøpe en ny.

Det hjalp ikke hvor mye jeg prøvde, til slutt måtte jeg gi opp og fjernet likegodt alt sammen.

Sminkefri og litt trøtt stirret Heiley tilbake fra speilet.

Jeg hadde i grunnen ikke tatt meg tid til å studere ansiktet hennes så grundig før nå.

Nesen var strak utenom en liten dump i bunnen og sto midt i det litt runde ansiktet. De klare, blå øynene var omrisset av mørkeblonde øyevipper, like mørke som øyenbrynene. Det var lett å se at hun var lat når det kom til formingen av brynene, de var dermed naturlige, men med det forventede vedlikeholdet.

Takk og lov. Aldri mer vil jeg gjenleve marerittet det var å tegne dem på hver eneste bidige dag, som ved hun jeg hadde før Sasha.

Hva var navnet hennes igjen? Gina? Eller var det Annika?

Faen, jeg måtte sjekke boken.

Jeg myste inn i speilet og studerte videre.

Det lå svake, nesten usynlige fregner over nesen og utover kinnene. De måtte ha kommet på grunn av solen. Resten av huden var farget varmt av flere dager ute i solsteiken i sommer. Ørene sto ut i fra det blonde håret og til min overraskelse hadde de hull i flippene. Jeg kjente etter med fingertuppene. De så ikke ut til å ha blitt brukt på årevis, så jeg gjettet at de hadde grodd igjen.

Jeg la hendene mot kinnene og trykket til.

Leppene presset seg ut i en trutemunn og jeg skakket på hodet. Hårdotten vugget oppe på toppen av hodet og et par blonde lokker falt ned.

Hun var søt, det skulle hun ha.

Jeg snudde meg og kledde på meg undertøyet. BH-en var Heileys, så jeg slapp å bruke penger på en ny en med det første. Underbuksene derimot. Sasha hadde vært litt bredere i hoftene, så trusen kjentes løse. Det gikk, men for behagets skyld, så var det nok tid for en tur på byen.

Tanken på pengebruk gjorde meg irritert.

Jeg skulle ha valgt en person som var likere Sasha i størrelsen, da hadde jeg sluppet noen av de brysomme utgiftene.

Jeg dro på meg de elastiske, sorte løpetightsene og en matt, grålilla t-skjorte.

Håret løsnet fra dotten halvveis gjennom t-skjorten og jeg stønnet frustrert og prøvde å få det bort fra ansiktet. Det kjentes som å presse seg gjennom en busk av slyngplanter.

Herregud som jeg hatet dette håret!

Jeg burde faen meg kjøpe en barbermaskin og bare få bort alt sammen.

Jeg ble stående og stirre surt på den bustete klumpen av en frisyre i speilet. Barberingsideen lød skremmende fristende ut akkurat nå.

Jeg hevet brynet. Det hadde gitt guttungen en overraskelse i hvert fall.

Jeg måtte smile ved tanken.

Etter å ha satt opp håret igjen, denne gangen i en sikrere dott, tuslet jeg ut av badet og tok på meg sokkene i farta.

Mobilene lå på stuebordet.

Jeg nappet med meg Heileys og tastet mens jeg gjorde meg vei inn på kjøkkenet.

Klokken var fem på tre, så gutten måtte da være ferdig på skolen rundt nå.

Heiley: «Ny plan. Kom til m g. Du husk r adr ssen ikke sant?»

Faen, mumlet jeg inni meg.

Denne mobilen var jo bare noe skrap. Hva skjedde med e-ene?

Jeg åpnet kjøleskapet og overveide valgene mine. Det var visst på tide å handle inn mat også.

En juice-kartong, to egg, et glass jordbærsyltetøy, nei vent… et tomt glass jordbærsyltetøy, og en firepakning med yoghurt kom ikke til å holde lenge.

Et lite sukk unnslapp leppene mine.

Hvorfor måtte det være så dyrt å holde en menneskekropp i live?

Jeg åpnet yoghurtpakken og tok ut en med smak av blåbær. Etter et par rist, dro jeg av plastforseglingen og hentet meg en skje i skuffen.

Jeg tok en munnfull og lente meg mot kjøkkenbenken.

Det var i grunnen ikke noe problem å skaffe penger, men det krevde arbeid.

Bare tanken gjorde meg trøtt.

Det pep fra mobilen. Jeg trykket av tastlåsen og åpnet melingen for å lese.

Ian: «tror det. Slå av og på mobilen så får du e tilbake» Jeg skakket litt på hodet og holdt inne av-knappen til skjermen ble sort.

Den brukte en god stund på å slå seg på igjen, så jeg brukte likegodt tiden til å begynne på et speilegg mens jeg gomlet i meg resten av yoghurten. Det ble brent som vanlig, men ikke nok

til at det ødela smaken noe særlig. Ikke det at jeg lot meg plage av brent mat i utgangspunktet.

Jeg tuslet inn i stuen, plumpet ned på sofaen og gaflet i meg egget sammen med en skive tørt brød. Da maten var fortært, kikket jeg opp på klokken og så at den var ti over tre.

Jeg trakk frem underleppen, rynket brynene og tok opp mobilen.

Fingrene trykket hardt på de sløve knappene.

Heiley: «Herregud hvor treig er du? Få ræva i gir» Fornøyd over at e-en fungerte igjen, men mest irritert over at guttungen brukte en halv evighet på å komme seg hit, puttet jeg mobilen ned i bukselommen og sank ned i sofaen der jeg stønnet høyt.

Jeg hatet å vente på folk.

Det var rett og slett noe av det mest irriterende som fantes her i verden.

En halvtime senere klødde det litt i håndflaten.

Jeg rullet over på ryggen og satte meg opp. Øynene kikket mot døren.

Sokrates gjorde det samme.

De gule øynene var vaktsomme. Han veivet urolig med halen, før han hoppet ned fra sofaen og forsvant inn på kjøkkenet.

Den sorte haletippen rundet hjørnet akkurat idet det banket på døren.

«Hallo?» lød det fra utsiden.

Et par sekunder passerte tregt.

Stemmen hørtes litt usikker ut. «Eh… Blair?» prøvde han seg.

Jeg hoppet slapt opp fra sofaen, gikk bort, vred om låsen og åpnet opp for den lyshårede guttungen. Han så skeptisk ut med det første, før øynene hans traff meg. Jeg sa ikke noe, bare snudde meg og gikk tilbake til sofaen. Ian lukket døren og fulgte litt keitete etter.

Han sparket av seg skoene i gangen og satte sekken ned på gulvet inntil veggen.

«Jeg var sikker på at du bodde i etasjen under. Jeg gikk bare rett inn og ropte etter deg. Jeg kalte deg til og med ‘heks’. Fyren som bodde der så ut som han skulle drepe meg.» fortalte han litt forfjamset.

Det forklarte den forsiktige bankingen.

Jeg flirte fornøyd.

«Høres ut som du har møtt Henry. Han kan være litt gretten av seg. Du får være glad for at kona ikke var hjemme. Hun hadde banket dritten ut av deg.»

Han kom bort og ble stående midt på gulvet, tydelig usikker på hvor han skulle gjøre av seg.

«Så…» begynte han og så seg litt rundt.

«Hva er det vi skal gjøre?» Han tok seg til hånden ubevisst og øynene studerte rommet som om det var gjemt noe blant møblene.

Jeg lente litt på hodet og spisset blikket.

Blodlinken hadde altså kommet til øynene hans. Det gikk raskere enn jeg hadde trodd.

Jeg gikk bort og stilte meg like foran ham. Bevegelsen fikk ham til å trø bakover og kroppen hans strammet seg. Jeg lot blikket gli over den. «Det kommer an på. Hvordan går det med blodlinken?» sa jeg og myste. Han holdt opp hånden og begynte å løsne bandasjen. «Vel, det

føles rart. Noen ganger gjør det faen så vondt og svir, og andre ganger så begynner det plutselig å blø. Nå klør det bare litt.» mumlet han og tok av den siste biten med bandasje og avdekket pentagrammet. Jeg grep hånden hans med begge mine og bøyde meg for å undersøke. Han prøvde instinktivt å trekke seg unna, men til ingen nytte.

Jeg bøyde meg nærmere. Sårene glinset røde og like ferske som i går, men blødde ikke for øyeblikket. Kantene var rene og det var ikke det minste tegn på infeksjon eller betennelse.

Huden rundt var hoven, men ellers så det greit ut.

Det klødde varmt i den venstre håndflaten min.

Jeg kunne kjenne energien allerede. Det var som om blodet kokte under huden. Guttungen må også ha kjent det for han bet tennene sammen litt anspent.

«Hva skjer?» spurte han og dro til seg armen. Han grep seg rundt håndleddet og spriket med fingrene. «Hva er dette for noe?»

Jeg rettet meg opp og løsnet min egen bandasje.

«Blodlinken burde være klar nå. Du har vært dårlig siden i går, ikke sant? Kastet opp, feber, svimmelhet og sånne typer ting? En og annen blødning kanskje?»

Jeg så på ham. Ian slapp håndleddet og freste. «Visst faen har jeg vært dårlig! Du kunne ha advart meg om at det kom til å bli så jævlig.» glefset han og så surt på meg. Jeg hevet øyenbrynet. «Jeg sa at du skulle sove her. Det var du som insisterte på å gå hjem og på skolen og alt det shittet der.»

Han bet i seg hva enn han hadde tenkt å si.

Jeg vippet haken oppover. «Hvordan går det med hodet?»

Han sperret opp øynene og tok seg til bakhodet, til såret som burde være der. Uttrykket som deretter inntok ansiktet hans var kostbart. Det var som et eneste stort, skrekkslagent spørsmålstegn.

«Jeg hadde helt glemt… Hvordan…?» stammet han fortumlet.

Jeg nikket og tok notater inne i hodet. «Da fungerer visst legningsegenskapene også. De er ikke så sterke, men mot småskader som det der, så er de voldsomt effektive. Greit å ha til tider.» mumlet jeg. Armen hans sank ned og han så helt forvirret ut der han sto, som om han var usikker på hva som var opp og hva som var ned lenger.

Var det kanskje lurt å ta en pause her?

Det var ikke godt å stresse dem for mye så tidlig i prosessen.

Jeg bet meg på innsiden av underleppen.

Men nå hadde han jo latt meg vente på ham i hele dag…

Blikket mitt ble smalere.

Fuck ham. I dag skal jeg stresse ham så han husker det.

Jeg fortsatte.

«Uansett, nå som kroppen din mer eller mindre har godtatt blodlinken, og du ikke føler deg som en dass lenger, så vil det si at vi kan ta den i bruk.»

Ian myste usikkert mot meg. Det var tydelig at han hadde noe i tankene. Han åpnet munnen litt skeptisk. «Hva med Heiley?» Det strammet seg litt i skuldrene hans da han snakket igjen.

«Hvordan tok kroppen hennes det? Er hun i orden? Ble hun dårlig hun og?» spurte han.

Jeg tok meg til magen. Den kjentes fortsatt litt rar.

«Så klart ble hun dårlig. Jeg har hengt over doskåla og spydd som en gris i hele natt. Det gikk

over fortere fordi jeg er her inne, men det er måte på hvor mye jeg kan påvirke vertskroppen.» forklarte jeg.

Jeg kunne se at han ikke likte hva jeg kalte henne.

«Men nok om det. Vi har ikke hele dagen.» sa jeg og rettet litt på hårdotten.

«På tide å prøve ut dette her.»

Jeg strakte ut hånden mot ham.

Han så skeptisk ned på den, før blikket gled opp og møtte øynene mine igjen.

«Denne linken… Nøyaktig hva er det den gjør? Hva kommer til å skje når jeg gir deg hånden min?» spurte han mistenksomt.

«Jeg skal kutte den av og spise den…»

Han sperret opp øynene og tok et hurtig steg bakover. Bevegelsen overrasket Sokrates, som hadde sittet og observert oss, og han freste høyt og skjøt rygg.

Ian skvatt og spant rundt.

De to ble stående og stirre på hverandre i absolutt stillhet.

Ian åpnet omsider munnen, fortsatt med øynene festet på ham.

«Du… Du har en svart katt…»

Han tok seg til ansiktet, lukket øynene og snøftet oppgitt ut gjennom nesen.

«Herregud, dette er så jævlig dumt.»

Jeg myste mot ham og la armene i kors. «Du er jævla dum. Nå, gi meg hånda» Han protesterte ikke engang, bare rakte frem hånden med et ansiktsuttrykk som viste hvor ferdig han var med hele tilværelsen.

Jeg rakte frem min egen, men stoppet gode ti centimeter før de møttes. Det prikket i pentagrammet. Hvis følelsen skulle sammenlignes med noe, ville det vært som når to magneter nærmet seg hverandre.

Jeg så opp for å møte blikket hans. Han sto og så spørrende ned på hånden sin, men kikket opp da han la merke til meg.

«Dette kommer til å føles litt rart.» advarte jeg. Han rynket de mørke brynene.

Jeg grep hånden hans.

Håndflatene våre ble trykket sammen og pentagrammene møttes.

Så fort berøringen skjedde, eksploderte det i varme.

Følelsen tok pusten fra meg og jeg gispet høyt.

Til den dag i dag, har jeg enda ikke noen måte å fullstendig beskrive følelsen blodlinken gir deg. Det er som om hele deg, som om alt du er, blir sugd mot en vakuum for så å bli slengt tilbake inn i kroppen din. Ubehaget er ikke til å holde ut.

Håndflatene sto i brann og damp oste ut mellom fingrene våre.

Jeg stønnet og strevde med å holde meg rolig. Ian hadde et smertefullt drag over ansiktet.

Jeg åpnet munnen. «Konsentrer deg og tenk for deg et våpen nå. Slipp så hånden min, men gjør det sakte.» instruerte jeg så behersket som mulig.

Han presset igjen øynene og fikk en dyp rynke mellom brynene. Det strammet seg hardt i kjeven hans. Fingrene løste seg fra mine og han trakk hånden varsomt og konsentrert bort.

Det brant i blodlinken min.

Ut fra mellom pentagrammene gled det nå ut noe mørkerødt.

Ettersom Ian trakk unna hånden sin mer og mer, trakk han nå også ut den røde væsken.

Den størknet på veien og omgjorde seg til et blodrødt blad. Bredden strakk seg på tvers av

pentagrammet og lengden nærmet seg nå en meter.

Ian fortsatte å trekke det ut, og etter ansiktsuttrykket hans å dømme, var det tungt.

Han åpnet øynene, bet sammen tennene hardt og stønnet idet han dro til med full kraft.

Det dampet ut fra blodlinken min idet bladspissen med ett gled ut.

I Ians del formet den røde væsken seg elegant om til et håndtak.

Som ved en refleks lukket hånden hans seg rundt det. Fingrene la seg godt rundt det perfekt formede skaftet og han sto nå med et langt, blodrødt sverd i den høyre hånden, så behagelig at man skulle tro han var født med det.

Ian så storøyd ned på våpenet. Munnen hang åpen og han så ikke ut til å tro sine egne øyner.

Jeg strakk litt på fingrene og vred på det såre håndleddet mitt.

«Så, hvordan føles det?» spurte jeg og kikket på ham.

Dette måtte være en total mindblow for gutten.

Han roterte sakte med hånden og studerte bladet idet det fulgte bevegelsen hans. Det kunne se ut som han var i en transe, så betatt var han av synet.

«Det var først varmt. Det kjentes som om det skulle brenne opp hånden min, men så ble det kaldere. Og nå… Det føles hverken varmt eller kaldt.» forklarte han. Øynene var fylt med en blanding av sjokk, forundring og iver.

Jeg nikket og la armene i kors. «Det betyr at det har synkronisert med kroppstemperaturen din. Prøvd å bevege på det. Føles det tungt?» Han heiste armen og viftet med sverdet ut i luften. Et par hogg og kutt senere stoppet han opp og stirret på det.

«Det… Det veier ingenting.» utbrøt han overrasket.

Han hogg igjen. «Det kjennes ikke ut som jeg holder noe som helst. Det er som om… som om armen min bare er lenger.» mumlet han nærmest for seg selv. Han viftet med sverdet i alle mulige retninger og beholdt det vantro uttrykket.

Han så ut som en liten unge som akkurat hadde fått en ny leke.

Jeg så studerende på ham.

Et tradisjonelt sverd igjen altså? Det var noen år siden jeg hadde sett en blodlink som det.

Han kunne ha vært litt mer kreativ i våpenvalget sitt, men det var vel for mye å forvente av denne fyren.

Jeg gikk sakte mot ham. «Det sverdet består av blodet ditt, så på sett og vis, er det som en forlengelse av armen din akkurat nå. Den eneste måten å få tak i det, er ved å bruke blodlinken som vi akkurat gjorde.» forklarte jeg.

Han så på meg, før han så tilbake på sverdet.

«Dette er sært.» glapp det ut av ham.

Jeg trakk på skuldrene. «Du blir vandt med det. Det som er viktig nå, er at du blir kjent med sverdet, for du kommer til å bruke det mye fremover.»

Ian ble stille en god stund. Jeg skakket på hodet. Med skeptiske mørkeblå øyner så han bort på meg igjen.

«Vent… Du sa at vi måtte finne seks beholdere med energi. Hvorfor skulle jeg trenge et våpen egentlig? Er de bevoktet?»

Jeg så raskt bort.

Helsike, jeg hadde ikke sett den der komme.

Jeg måtte finne på noe å si, og det fort. Ordene veltet ut av munnen min og jeg improviserte så godt jeg kunne.

«Vel, det har seg nå sånn at… Du skjønner, beholdere høres liksom litt mindre skummelt ut.

Jeg ville ikke at du skulle freake ut mer enn nødvendig, så jeg tenkte at det var lurest å fortelle deg det i dag, nå som blodlinken har slått seg til ro og du føler deg bedre.»

Han stirret på meg med voldsomt skeptiske øyne nå.

Jeg møtte blikket hans og prøvde meg på et smil. Det kom frem mer keitete enn jeg hadde planlagt.

Jaja, det var vel bare å si det som det var nå. Ingen vits i å sukre sannheten.

Jeg pustet ut og åpnet munnen.

«Beholderne er hekser og vi må drepe dem for å få tak i energien.»

Han ble stående og fordøye ordene mine i en liten stund.

Brynene rynket seg.

«Men… Du er en heks.» begynte han og så fremdeles ut som han jobbet med å prosessere.

«Vil ikke det bli som å drepe, jeg vet ikke… folk for deg?» spurte han og så på meg med voksende avsky og sjokk i blikket.

Jeg snudde meg om, løftet hånden og vinket ham etter meg.

«Ikke helt. Kom, så skal jeg forklare.» sa jeg og gikk. Vi tuslet inn på arbeidsrommet mitt, Ian noe mistenksom bak meg. Jeg trykket på lysbryteren og lampen fylte rommet med et gulaktig lys. Ian så overrasket opp på den. «Så du har elektrisk lys her inne. Hva var greia med alle stearinlysene i går?» Han skakket på hodet. Jeg trakk på skuldrene. «Spare strøm.» Han hevet brynet og så tørt bort på meg. Jeg fortsatte innover i rommet.

«Det, og at levende lys skaper mer stemning.» la jeg til med et smil.

Han fnøs. «Ja, for hvem vil vel utføre satanritualer uten litt koselig belysning…»

Jeg skulte skarpt bort på ham.

Han snudde kjapt på hodet og fokuserte isteden på å utforske rommet litt.

Selv satte jeg kursen mot bokhyllen.

Jeg grep tak i hyllene og klatret oppover mot bøkene jeg trengte. Det var merker i treverket etter fingrene mine, selv om de så klart varierte litt i størrelsen, tatt i betraktning situasjonen min over årene. Jeg klatret meg frem til de to nødvendige bøkene, la dem under armen og hoppet ned. De sokkekledde føttene landet hardt på gulvet.

Det ristet i glassene i det nærmeste skapet.

Håret løsnet fra dotten og falt ned rundt meg.

Jeg bannet og dro det aggressivt bort fra ansiktet.

Boksidene var rue og jeg hadde ikke tall på hvor mange ganger jeg hadde bladd meg frem og tilbake gjennom dem. Ian hadde stoppet opp ved skrivebordet og sto der litt malplassert med sverdet i hånden. Med øynene fokusert ned i boken, gjorde jeg meg vei bort til ham. Jeg stoppet opp da jeg endelig nådde den riktige siden, rakte ham den andre boken og dro frem stolen fra under skrivebordet. Han tok den imot og så spørrende ut, før han kikket bort på meg. Jeg så opp og møtte blikket hans.

«Det er på tide at du lærer litt om hekser, gutt.»

Baken min landet på kontorstolen og jeg snudde boken så begge to kunne se.

Et bilde av en kvinneskikkelse prydet boksiden.

Hun var kledd i en si, hvit kjole med flagrende ermer og hadde langt, hvitt hår.

Et par ildrøde øyner sto i kontrast med det bleke utseendet.

Det kom to lysstråler ut av kroppen hennes. Den ene kom fra pannen, mens den andre kom ut fra brystkassen. Lyset fra brystkassen var tydelig større enn det fra pannen, for ikke å snakke om sterkere.

Jeg lot gutten få tid til å studere bildet grundig, før jeg begynte å fortelle.

Det virket som han fikk med seg de viktige detaljene, ettersom øynene hans flyttet seg rundt på siden.

Jeg åpnet munnen og satte i gang med forklaringen jeg hadde repetert utallige ganger før.

«Vi hekser har to energikilder inni oss, som illustrert her. Det er disse energikildene som gir oss kreftene våre og mulighet til å utøve ‘magi’, som dere sier. Energikilden i pannen blir kalt sjeleenergi. Dette er den energien vi kan samle opp, tilføre og gi fra oss med vilje.

Energikilden fra hjertet blir kaldt kjerneenergi. Denne energien er den vi blir født med og som alltid er inni oss. Forskjellige hekser har forskjellig mengde kjerneenergi. Ikke det at det varier så voldsomt mye da. Det tar år å klare å finne den inni seg, for ikke å snakke om å i det hele tatt klare å mestre å bruke den. Kjerneenergien gir energi til den kraftigste magien vi hekser kan utøve, og det er den som gjør at vi enkelt kan passere gjennom barrierene mellom verdenene når vi ønsker det.»

Jeg stoppet opp, pustet og la boken ned i fanget. Øynene mine så ned på bildet. Kulden satte seg i bakhodet og jeg kjente det stramme seg i kjeven. Halsen føltes tørr da jeg snakket igjen.

«Da jeg mistet kroppen min, ble jeg redusert til kun å ha sjeleenergi. Det vil altså si at for å kunne reise gjennom barrieren, må jeg klare å høyne energimengden min så den blir lik kjerneenergi.» forklarte jeg og bladde videre. Ian la fra seg boken og lente seg inntil skrivebordet. Han så betenkt ut.

Jeg bladde av ren vane nå, jeg trengte ikke se på sidene engang.

Rett som det var, stoppet jeg opp på den riktige og snudde boken på nytt.

Denne gangen illustrerte bildet en annen kvinneskikkelse. Denne kvinnen var forskjellig fra den første. Kroppen hennes minnet om et dyr og håret var sort som natten. Øynene var den samme røde fargen, men energistrålene ut fra pannen og brystkassen hennes var annerledes.

Disse strålene var sorte.

«Som med dere mennesker, så finnes det også sorte får når det kommer til oss hekser. For noen hekser så kan energien komme ut av kontroll og dermed mister de kontrollen over seg selv. Det er ikke uvanlig at disse heksene faller inn i et kaos av fristelser, vold og galskap. De dreper for moro skyld og leker seg med magi som ikke burde brukes.»

Jeg stoppet opp og trakk på skuldrene. «Noen hekser igjen, er bare douchebags og har egentlig ingen ‘unnskyldning’, hvis man skal kalle det det. Årsak passer vel bedre.» Jeg tenkte et øyeblikk og kom frem til at det egentlig ikke var så viktig.

Jeg bestemte meg for å fortsette videre med forklaringen.

«Vi har regler i samfunnet vårt, vanlige regler som dere, men også egne regler når det kommer til magi. Hekser som bryter disse, blir fengslet eller gjort av med.»

Det rykket litt i Ian idet jeg sa det siste.

Jeg svelget og fortsatte. «Problemet er at mange av disse heksene flykter til andre verdener.»

Jeg så opp og møtte de mørkeblå øynene.

«Også hit.»

Ian svelget og så litt skjelven ut. Blikket ble blankt i et øyeblikk, som om han tenkte hardt på

noe. Sverdet hang løst i grepet hans.

Luften føltes litt kaldere rundt oss.

Jeg trommet svakt på boksiden.

«Fordi de oftest har begått utilgivelige handlinger, er de helst ønsket drept så fort som mulig.

Rehabilitering er for sent i disse tilfellene. Når energien har kommet såpass ut av kontroll, er det ikke mye håp for verken kroppen eller sinnet. Det blir en prioritet å drepe disse heksene før de kan påføre alvorlig skade mot andre.» sa jeg rett som det var.

Jeg lukket boken og så opp på ham igjen. Ian så skremt ut. Det lå rynker under øynene og brynene var knyttet hardt sammen. Jeg bet meg litt på innsiden av munnen.

Det var vel lurt å løfte stemningen.

Jeg la hendene på toppen av den lukkede boken og hevet haken. «Her er en fun fact; Når en heks blir drept, vil kjerneenergien forsvinne med kroppen. Sjeleenergien derimot, blir overført til sjeleenergien til den som dreper henne.» Jeg lot ham få tid til å la informasjonen synke inn.

Han myste fremover i en liten stund.

Nå var det tid for å se hva han hadde lært av foredraget mitt.

Jeg ventet i spenning.

«Så…» begynte han og tok en liten pause for å planlegge ordene sine.

«Det vil si at hvis du dreper én, så vil du få mer energi?» sa han med en usikker stemme.

Jeg klappet og ga ham tommel opp. «Enda en gullstjerne.»

Han dro frem underleppen og skulte surt ned på meg.

Jeg la fra meg boken på bordet og grep den han hadde holdt.

«Men det er ikke alt.» opplyste jeg og bladde helt til enden av boken.

Da jeg endelig nådde det store bildet, snudde jeg boken rundt og lot ham studere det. Dette var uten tvil favorittbildet mitt gjennom hele forklaringsprosessen. Det var malt ekstremt detaljert og fargebruken var herlig.

Bildet illustrerte et fjell, eller en høyde, der forskjellige skapninger gikk etter hverandre, som på en marsj mot toppen. Marsjen fulgte i en spiral oppover fjellsiden.

Helt i bunnen kravlet små, mørke skapninger, nesten for små til å tyde formen på. Foran dem var større, men like mørke skapninger. De minnet nesten om rotter. Foran dem igjen var det større figurer, og slik fortsatte det.

Alle var farget mørke og minnet om forskjellige dyr. Ettersom de kom høyere og høyere oppover fjellet, ble de større og mer menneskelignende.

I det siste sluttpartiet kunne skapningene nesten minne om mennesker, den eneste forskjellen var hornene, halen, klørne og de voldsomme munnene med sylskarpe tenner og slangetunge.

Disse fremstillingene klatret desperat oppover den bratteste delen av fjellet, men ingen av dem nådde toppen. Øynene mine gled bort for å se hvordan gutten tok bildet.

Han stirret alvorlig på det. Blikket hadde begynt i bunnen og jobbet seg oppover. Jeg kunne nesten tyde hva han tenkte.

Han flyttet blikket til toppen av demonfjellet.

Helt på toppen, over alt som desperat prøvde å klatre oppover fjellet, sto en kvinneskikkelse.

Armene var utstrakte, som for å heve seg over alle de andre skapningene.

Kroppen var lyst opp, og det lange hvite håret flagret i vinden. Hun var ikledd den samme hvite kjolen som kvinnen på det første bildet, og øynene hadde den samme røde fargen.

Ian tenkte så det knakte. Jeg kunne se at han ville si noe, men ikke var hundre prosent sikker i teorien sin.

Jeg fikk hjelpe ham i gang, tenkte jeg og smilte.

«Lurer du på om det er et slags bilde på demon evolusjon? I så fall fortjener du enda en gullstjerne.» Jeg flirte og la haken på toppen av boken. Han sendte meg et stygt blikk.

«Kan du slutte med det gullstjerne tullet? Jeg er ikke en liten unge.»

Jeg skakket litt på hodet og smilte sukkersøtt. «Åh, så du er en voksen mann da? En stor og barsk en?» sa jeg og gjorde til stemmen slik man pratet til babyer. Han knurret og så bort. «Åh kjeft på deg.»

Jeg lo lett og la pekefingeren mot boksiden.

«Du kan så klart se på det som et bilde på hvordan vi hekser har blitt som vi har, med utvikling og sånt, men du kan også se på dette som en slags næringskjede. Det var det jeg i hovedsak ville komme frem til.» Jeg bladde et par siden tilbake, og stoppet på et nytt bilde.

Dette bildet viste en kvinne sittende ved liten dam.

Dammen var sort som natten, og sto i sterk kontrast med de ellers lyse omgivelsene rundt henne. Kvinnen satt på kne foran den, nesten helt inntil det sorte vannet.

Igjen var kvinnen avbildet som de andre heksene.

Håret var hvitt som snøen, huden var blek og hun var ikledd en hvit lang kjole med flagrende ermer. Hun holdt armene opp og hendene var formet som en skål. Hun helte det sorte vannet inn i munnen og drakk. Det dryppet mørkt fra munnviken hennes.

Hun så ut som hun virkelig nøt hver dråpe.

Ian så spørrende på bildet og skakket på hodet.

«Det hun drikker, skal symbolisere energi, eller som det blir kalt i min verden, demonblod.

Før man visste om energilagrene i kroppen, trodde man at en enkelt og greit ble sterkere av å drepe og innta blodet til demoner, og i sjeldne tilfeller, hekser.» Jeg rakk ut tungen.

«Vi trodde rett og slett i en periode at vi var vampyrer.»

Et oppgitt latter trillet ut av meg.

Ian så ikke ut til å finne humoren i dette.

«Men uansett, tilbake til saken.» smilte jeg og bladde tilbake til bildet av demonfjellet.

Jeg flyttet fingeren ned til bunnen og begynte å forklare.

«Dette er de svakeste demonene, de lever av magien i luften og er ingen trussel i det hele tatt.

De er i hovedsak byttedyr for andre demoner. Når en demon blir drept og spist, vil demonblodet bli absorbert av jegerdemonen, og lagret i kroppen dens. Du kan da si at denne demonen nå lever med konsentrasjonen av to demoners demonblod inni seg.»

Fingeren gled oppover fjellet. «Når denne demonen igjen blir spist av en annen demon, vil demonblodkonsentreringen bli overført til denne demonen igjen. Du skjønner greia.»

Fingeren fortsatte oppover. «Jo høyere du kommer opp på næringskjeden, jo høyere konsentrering av demonblod vil du få. En sterk demon, vil kunne spise hundrevis av de svakere demonene, og hvis disse demonene igjen har spist svakere demoner, som igjen har spist enda svakere demoner, så kan du gjette deg til at konsentreringen av demonblod vil være helt vanvittig høy i denne ene demonen.»

Jeg flyttet fingeren opp til heksa på toppen.

«Siden vi hekser ligger på toppen av denne næringskjeden, så vil det si at vår konsentrering av demonblod er skyhøy i forhold til demonene under oss i kjeden.»

Jeg tittet opp på Ian igjen for å se om han hadde skjønt noe av det jeg hadde sagt.

Han så litt skeptisk ut og åpnet munnen.

«Spiser dere demoner?» spurte han med en liten grimase.

Jeg trakk på skuldrene. «Demoner, er for oss det samme som dyr er for dere. Vi stammer fra det samme, men har hevet oss over dem, lik dere har.»

Jeg så bort og øynene ble smalere. Stemmen min hørtes skarp ut da jeg pratet igjen.

«Forskjellen er at vi behandler demoner bedre enn dere behandler dyrene deres. For å si det sånn, så finnes det ingen demongårder der vi avler dem opp og dreper dem…» Jeg sendte ham et nedlatende blikk, og han så utilpass ut der han satt.

Etter et par kleine sekunder, rettet han seg opp og stakk hendene ned i lommene.

Jeg gjenvant roen og lukket boken.

«Rent hypotetisk, vil du kunne oppnå det samme ved å drepe demoner istedenfor hekser. Når det kommer til jakten, ville det vært mye lettere. Men for å si det sånn, med tanke på hvor lav konsentreringen i selv den sterkeste demonen er i forhold til en heks, så ville du måtte slakte omtrent hundre sterke demoner for å kompensere for én heks.»

Ian rykket til. «Hundre?» utbrøt han sjokkert.

Jeg smilte lurt og rettet på pekefingeren. «Det er derfor vi skal jakte på hekser.»

Jeg la fra meg boken og reiste meg opp.

Knærne var litt stive. Etter et par rist, kjentes de bedre ut, og jeg vandret litt ut i rommet. Ian ble sittende og se etter meg.

«Siden heksene her ikke får det daglige inntaket av energi fra luften som i Esneras, og demonbestanden i tillegg er adskillig lavere, så har demonblodkonsentreringen deres sunket betraktelig i forhold til hva den pleide å være.» Jeg snudde meg rundt og så ham rett inn i øynene. «Men det betyr ikke at de er harmløse. De er livsfarlige, og hvis du gjør den minste feil, er du død.»

Det gikk et grøss nedover ryggraden min og jeg krympet meg litt. Minnene prøvde å bryte seg frem til overflaten. Jeg ristet på hodet og klarnet tankene.

Det var ikke tid og sted til å tenke på det nå.

Jeg spaserte mot guttungen og rettet meg opp.

«For å kunne klare å bryte gjennom barrieren fra denne verdenen til min, så trengs det demonblod fra seks hekser.»

«Hvordan vet du at det er akkurat seks?»

Jeg så dumt på ham.

«Nei, du jeg har bare gjettet, jeg.» glefset jeg.

«Jeg har vært her jævla lenge, gutt, så jeg tror jeg har forsket i hvert fall litt på dette her.»

Han så fornærmet ut, men tidde.

Jeg sukket og rettet litt på hårdotten. «Uansett, avtalen vår er som sagt at du må hjelpe meg å finne og drepe seks hekser for at Heiley her skal bli fri. Og det er her du og vår spisse, lille venn kommer inn i bildet.» Jeg pekte på sverdet og Ian tittet ned på det med undring i blikket.

«Siden hekser og demoner ikke opprinnelig er fra denne verdenen, så klarer ikke mennesker å se eller føle dem. Det er derfor du ikke akkurat ser hekser eller demoner vandre gatelangs.

Eller du gjør jo det nå, men samme det, det er ikke viktig nå. Tilbake til saken. Du kan tenke på det som et tosidig speil på en måte. Dere mennesker befinner dere på siden der dere kun kan se deres eget speilbilde, mens vi står på den andre siden og kan se dere klart som dagen.

Men vi kan ikke samspille med dere på noen måte. Bare sterke hekser klarer å påvirke mennesker fysisk, som å bli synlige for dem.»

Jeg slang slapt på armen. «Eller skade dem.» la jeg til.

Ian tok seg diskré til skulderen og så ut som han var i dype tanker. Jeg gestikulerte litt med hendene og gikk rolig bortover. «Demoner holder seg til å jakte og livnære seg på hverandre, og selv om hekser i utgangspunktet også gjør dette, så hender det at de skader eller tar livet av mennesker ved anledninger.»

Bena stoppet opp og jeg la armene i kors.

«Mennesker som blir angrepet av hekser, men overlever, får små mengder demonblod inn i kroppen gjennom sårene heksa påførte. Ved stor nok mengde demonblod inni seg, kan en person oppleve å få se gjennom dette tosidige speilet, og dermed vil de kunne se demoner og hekser, om ikke HD, i hvert fall litt skurrete bilder av dem.» Jeg pekte lekent mot ham og han ble revet ut av tankene. Han så alvorlig ut. «Det er mest sannsynlig det som har skjedd i ditt tilfelle, med tanke på at du kunne se meg i går.» fastslo jeg logisk.

Da jeg åpnet munnen igjen, rynket jeg brynene og støttet hånden opp mot haken.

Pekefingeren la seg under nesen og jeg funderte.

«Det merkelige er at du kunne se meg i sjeleform. Det er vanskelig nok å få øye på en vanlig demon… en sjel er vrien å få øye på, selv for oss hekser…» mumlet jeg nesten for meg selv.

Det var noe som ikke stemte her.

Han måtte ha blitt angrepet i hvert fall fire-fem ganger for å få nok demonblod inni seg, men med så mye innabords… gutten skulle vært på intensivavdelingen.

Jeg skulte bort på ham.

Han skakket på hodet og så spørrende ut.

«Har du fått sår og oppdaget at de grodde unaturlig raskt?» spurte jeg.

Det ble en liten pause.

«Jeg fikk noen kloremerker for ikke så lenge siden. Det var bare arr igjen dagen etter.» svarte han til slutt litt forsiktig, som om han var usikker på om det egentlig hadde skjedd.

«Har dette skjedd før?» Jeg så studerende på ham. Han ristet på hodet. «Aldri.»

Jeg beholdt posituren og reflekterte over informasjonen.

Det var jo en mulighet at han hadde blitt angrepet som ung, men det var ikke sjans for at demonblodet kunne holde seg i kroppen såpass lenge.

De var for grundige til å la noe slikt skje.

«Så, det er meningen at jeg skal slåss med disse heksene… med dette?» prøvde Ian seg, og det gikk opp for meg at jeg måtte ha stått og tenkt lenger enn jeg trodde.

Han løftet på armen og så skeptisk ned på sverdet.

Jeg nikket. «Vanlige våpen kan ikke skade dem. Det må brukes våpen som består av demonblod, som tannpirkeren din der.»

Han så usikker ut. «Hvor fikk jeg demonblodet fra?»

Jeg løftet hånden og pekte mot pentagrammet. «Åh.» Ian flyttet litt på sverdet og kikket ned på sitt eget.

Mens han var opptatt, tuslet jeg forbi ham og fant frem boken med bilde av de to forskjellige heksene. Jeg fant siden med den mørke heksa, gikk bort og stilte meg foran ham. Ian tittet opp litt nysgjerrig.

«Siden vi hekser kan lege kroppene våre, er det alt annet enn lett å drepe oss. Den eneste

måten er å spidde hjertet.» Jeg pekte mot den venstre siden av heksas bryst. «Dette vil stoppe kjerneenergien fra å sette i gang legningsprosessen. Så lenge sverdet ditt spidder heksehjertet, så kan den ikke gjøre noe, men så fort du fjerner det har vi bare et par minutter på oss før heksa er mobil igjen. Det er i dette tidsrommet at kroppen må brennes.»

Ian hevet brynet. «Brenne heksa? Det høres litt ironisk ut, syns du ikke?»

«På grunn av at kroppene våre kan lege seg selv etter selv de største skader, er den eneste sikre måten å drepe en heks på, å brenne oss. En kropp kan ikke lege noe som ikke lenger eksisterer.» svarte jeg faglig og lukket boken.

Jeg la den fra meg på bordet igjen og klappet sammen hendene fornøyd.

«Vel, det avslutter det foredraget.» sa jeg og satte kursen ut av rommet.

Jeg fortet meg inn i stuen og kikket på klokken.

«Neimen, skulle du ha sett! Ny tidsrekord og greier! Sjeldent det går så fort å forklare alt.»

Ian entret stuen og stirret skeptisk på meg.

«Du har gjort dette med en del folk, har du ikke?» spurte han.

«Jepp. Du er en av de bedre lytterne. På noen har jeg måtte fordele fortellingen over flere dager fordi de ikke klarte å tro på det jeg sa. Jævlig irriterende.» fortalte jeg og stønnet bare ved tanken.

Sokrates lå henslengt på sofaen og kikket opp på meg.

Jeg smilte og strøk over den glatte pelsen. Han strakk seg og knep igjen øynene. Klørne grep ut i løse luften før de trakk seg sammen igjen. En dyp rumling malte frem i strupen hans.

«Noen spørsmål angående alt sammen?» spurte jeg og snudde på hodet for å se på guttungen.

Han sto rett opp og ned med bladet hvilende mot benet.

Han tenkte en liten stund, før han omsider åpnet munnen og snakket, noe bekymringsfull.

«Jeg vet ingenting om sverdslåssing.»

«Det gjør de færreste nå for tiden. Derfor skal jeg lære deg.»

Han så fremdeles ut som han hadde tusen spørsmål på lager.

Han løftet litt på hånden og roterte bladet. «Hvorfor ble det et sverd?»

Jeg rettet meg opp la hendene på hoftene. «Jeg sa du skulle se for deg et våpen, og du tenkte på det der. Derfor ble det et sverd.» svarte jeg.

Ian rynket brynene ettertenksomt. «Det er litt iøynefallende. Burde vi ikke bruke noe mer diskré?» Han strakk det ut foran seg. Det blodrøde bladet glinset i lyset fra lampen.

Jeg ristet på hodet.

«Bladet er satt sammen av en blanding av ditt eget, men for det meste av demonblod. Akkurat som med heksene, så vil ikke vanlige mennesker kunne se det.» forklarte jeg.

Han vendte på sverdet. «Praktisk.» mumlet han.

Jeg la armene i kors. «De som har høyere verdier av demonblod inni seg vil muligens få et glimt av det, men det er ikke noe å uroe seg for. De vil i det verste tilfelle se deg løpe forbi dem med noe utydelig og flimrende i hånden.»

Han rynket brynene. «Løpe forbi dem? Hva hvis jeg kommer borti noen?»

«Bladet virker ikke på mennesker. Det vil gli rett gjennom dem som om de var luft. Sverdet påfører kun skade på hekser og demoner.»

Han så ned på bladet. Blikket gled deretter bort på meg igjen.

Så, helt uten forvarsel, hogg han plutselig sverdet inn i magen min.

Jeg rykket litt til, men ble stående.

Guttungen så forundret ned på bladet der det forsvant inn i kroppen min. Han ble stående og beskue det i et liten stund, før han dro det ut med stor presisjon, som en forsker som studerte en reaksjon i laboratoriet sitt.

Sverdet forlot buken min uten så mye som en bloddråpe. Det var intet sår igjen, intet gapende hull inn til innvollene mine, slik det burde ha vært. Det var som om ingenting hadde skjedd.

Han så på det rene sverdbladet, for så å se tilbake på magen min.

Han rynket brynene og hogg igjen, denne gangen hardere.

Spissen gikk tvers gjennom og ut på baksiden, han hadde kjørt det nesten helt inn til skaftet.

Han beholdt det der i et par sekunder, før han rykket det ut med rå kraft. Jeg ble revet litt fremover, og måtte gjenvinne balansen.

Denne gangen ventet han ikke.

Han hogg på nytt.

Så en gang til.

Og enda en gang.

Jeg prøvde å ignorere ham og tok opp mobilen for å se på klokken. Den nærmet seg fem. Vi hadde fremdeles godt med tid igjen før kvelden tok på.

Hvis vi var heldige kunne vi kanskje…

Bladet skjøt inn i meg igjen.

Irritasjonen min økte for hvert stikk. Jeg bet tennene sammen.

Han sto nå og hogg i meg som om jeg var et jævla juletre.

«Hvorfor fungerer det ikke?» utbrøt han misfornøyd.

Han kjørte sverdet inn i buken min med all sin kraft.

Jeg freste irritert og la mobilen tilbake i bukselommen.

«Fordi jeg ikke er en idiot som lager våpen som kan skade meg selv.» svarte jeg skarpt.

Han roterte sverdet i hånden og så både fasinert og irritert ut.

Stoffet i t-skjorten revnet plutselig.

«Kan du drite i?!» utbrøt jeg kvast.

Han dro ut sverdet og hogg igjen. Denne gangen rett i strupen min. Bladet for ut på den andre siden og fikk meg til å ligne et gigantisk grillspyd.

«Dette er sykt rart.» mumlet han forundret.

Jeg freste. «Det er jævlig irriterende, det er det det er!»

Han så ikke ut til å ense meg engang på dette tidspunktet, han bare dro ut sverdet og så betatt på den ubesudlede overflaten.

«Hmm… Hva med andre skapninger?» mumlet han for seg selv.

Han snudde seg kjapt og hogg mot Sokrates. De gule øynene skjøt opp og han sprang unna.

Den sorte kroppen stoppet ikke før den nådde den andre enden av rommet, og han freste høyt.

«Ikke sving det mot katten min, din bitch!» ropte jeg og langet ut og grep håndleddet hans.

Sverdet gikk i oppløsning og forsvant inn i blodlinken hans.

Han så spørrende ned på hånden sin, for så å kikke opp på meg.

«Hvordan gjorde du det?»

Jeg freste og slapp håndleddet hans.

«Du gjorde en avtale med meg, så derfor kontrollerer jeg blodlinken mellom oss. AKA jeg er bossen her.» glefset jeg. Han tok et steg bakover.

Jeg pustet inn og roet meg ned noen hakk.

Sokrates hadde lagt seg langflat på gulvet og så ikke ut til å ha varige mén fra sverdepisoden.

Han blundet igjen øynene søvnig og døste bort.

«Greit.» utbrøt jeg omsider og Ian så opp av stemmen min.

«Nå som vi er ferdige med det trivielle, så er det på tide å komme i gang med det praktiske.»

Han så skeptisk ut igjen. «Det praktiske?»

Jeg smilte lurt til ham og satte kursen mot døren.

Hevnens time var kommet.

«Kom igjen. Jeg vet hvor vi kan finne en passende en.»

Dette var latterlig. Nei, dette var helt og holdent idiotisk.

Jeg pustet høyt og kjente det svi i siden.

Dongeribuksene var nå passe klamme bak knærne.

Jeg begynte også å forstå hvorfor folk flest ikke dro på joggeturer i Converse.

Heksa lå et par meter foran meg, men akkurat der og da kunne det likegodt vært flere kilometer.

Hadde Heiley alltid vært så utholdende? Jeg prøvde å huske tilbake til gymtimene. Hun hadde aldri slått meg som mer enn gjennomsnittlig i det meste.

Likevel lå hun foran meg, noe hun hadde gjort majoriteten av joggeturen.

Nei, vent, det var jo ikke henne. Det var heksa.

Ja, det forklarte saken. Heksa var sannsynligvis mer utholdende i psyken enn Heiley.

Jeg følte jeg hadde hørt en plass at psyken er noe av det viktigste når det kommer til fysiske prestasjoner.

«Fortere!» lød det plutselig foran meg.

Jeg ble revet ut av tankene og satte motvillig opp farten.

Svetten dugget under nesen og bak i nakken.

Det tok ikke mange steg før jeg tok henne igjen. Det var en av fordelene med lange ben.

Blair snudde på hodet og så på meg. De granskende øynene målte meg.

«Hvordan er formen? Sliten enda?» spurte hun litt andpusten. Jeg ristet på hodet. «Ikke enda.»

Et lurt smil formet seg om leppene hennes.

«Flottings. Da kan vi kjøre litt forskjellige øvelser.»

Før jeg visste ordet av det stoppet hun opp. Jeg måtte bråbremse selv.

Hun strakk opp armene, tok sats, og plutselig begynte hun å stupe kråke bortover asfalten.

Jeg stirret spørrende på det hele. «Hva…» begynte jeg, men ble avbrutt.

«Du også. Ned og ta fem stykker.» beordret hun og fortsatte å stupe.

«Jeg gjør ikke det der. Det ser idiotisk ut.» sa jeg og rynket brynene.

Heksa gjorde seg ferdig og hevet brynet.

«Jeg trodde vi gjorde en avtale?»

Jeg dro frem underleppen. «Hva har det med saken å gjøre?»

Hun reiste seg og ga meg en streng pekefinger. «Avtalen sier at du skal hjelpe meg, og for at

du skal kunne hjelpe meg, så må jeg vite hva slags form du er i. Altså må jeg studere deg og analysere hvordan du utfører fysiske og mentale utfordringer. Så ned på bakken og hvis meg hva du kan.» forklarte hun og pekte ned mot bakken.

Jeg freste for meg selv og sank ned.

Dette var idiotisk. Tenk om noen så meg. Jeg kjente ansiktet bli rødt og heiste armene.

Klønete stupte jeg fremover og rullet skrått.

Jeg landet på baken og ble sittende flau idet jeg så at to eldre menn gikk på fortauet på den andre siden av veien. Begge to kikket i vår retning.

Blair sto med armene i kors og med et konsentrert uttrykk i ansiktet.

«Jeg sa fem stykker. Ikke stopp.»

«Faen ta deg.» sa jeg tilbake.

Hun skakket på hodet og de blå øynene ble sylskarpe. «Jeg ser ingen stuping.» bemerket hun.

Jeg stirret surt tilbake, men til slutt svelget jeg verdigheten min og vendte blikket ned i asfalten igjen.

Bare fire igjen, tenkte jeg og stupte fremover.

Da jeg omsider var ferdig, sjanglet jeg litt og rettet meg opp.

Blair så like konsentrert ut, som om hun tenkte hardt på noe.

«Nå tar vi tjue harehopp.» sa hun med ett. Jeg så dumt på henne. «Seriøst?»

Hva var dette? En gymtime?

Hun svarte ikke, og begynte isteden å hoppe opp og ned med armene strake i været.

Jeg kan ikke beskrive med ord hvor ydmykende det var å gjøre det samme.

Alle menneskene som gikk forbi oss, sendte oss lange, forferdelige blikk. Jeg prøvde å snu meg så ingen skulle se ansiktet mitt.

Hvis noen kjente meg igjen, flyttet jeg ut av landet.

«Snu deg rundt.»

Vi var ferdige med harehoppene, men det virket fremdeles som om heksa hadde flere planer.

Jeg orket ikke å spørre denne gangen, og snudde meg bare rundt. Sekundet senere kjente jeg noe tungt hoppe opp og gripe tak rundt nakken min.

To ben knep til rundt midjen min og jeg ble dratt bakover.

Blair hang fast som en koalabjørn.

«Løp.» sa hun kort.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, og ble stående, helt tafatt over hva jeg skulle gjøre.

Hun viftet med skoene. «Jeg sa; Løp.»

Jeg snudde på hodet og stirret på henne. «Jeg løper ikke med deg på ryggen. Kom deg ned.»

Hun hevet brynet prøvende og strammet grepet rundt meg.

Jeg kunne føle kroppen hennes tett inntil min egen.

Nei, hva faen tenkte jeg på?

Jeg rødmet og kjente hjertet banke hard i brystkassen min.

Blair knuget tak rundt halsen min. Hun la haken på toppen av hodet mitt og sparket meg lett i lårene. «Løp, bitch!» kommanderte hun høylytt.

De to eldre mennene så direkte forferdet ut.

Jeg bannet og begynte å jogge. Det humpet og haken hennes slo flere ganger ned i bakhodet mitt.

Jeg klarte ikke å konsentrere meg om hvor langt jeg løp, det eneste jeg tenkte på var hvor uendelig dumt det hele måtte se ut.

«Er det ikke nok nå? Dette er kleint.» klagde jeg.

Hun riset på hodet. «Bare fortsett.»

Jeg stønnet og drasset med meg bena.

På et tidspunkt heiste Blair seg opp og kjørte fingrene ned i skulderbladene mine.

«Fortere gutt. Work them legs!» heiet hun over meg.

En mor med to barn kastet et dømmende blikk mot oss. Jeg ble pionrød og kinnene brant.

«Du nyter dette, gjør du ikke? Jeg bærer deg ikke en meter lenger.» glefset jeg surt og bråstoppet. Blair gynget bak på ryggen min og flirte. «Greit. Spurting siste biten.»

Jeg snudde på hodet. «Hæ?»

Før jeg visste ordet av det, hoppet hun ned og satte på sprang.

Hun forsvant bortover fortauet som en hare.

Jeg så forfjamset etter henne, før jeg sparket fra og fulgte etter så godt jeg kunne. Bena slo mot bakken og jeg tok innpå sakte, men sikkert.

Da hun endelig stoppet, var jeg så utmattet at jeg falt sammen.

Jeg ble sittende og pese og gispe etter luft.

Heksa studerte meg fortsatt med et nøytralt blikk. Brystet hennes hev seg opp og ned.

Hun ble altså sliten hun også, tenkte jeg og tørket pannen med armen, noe som ikke var så vellykket.

Blair la fingrene over munnen og støttet den høyre armen mot den venstre. «Du er ikke så alt for dårlig. Med mye trening, kan du faktisk bli halvveis brukbar.» mumlet hun for seg selv.

Jeg sendte henne et stygt blikk.

Hun ignorerte meg og fortsatte isteden å snakke.

«Hekser dukker heldigvis ikke opp så ofte, og siden jeg merket én for ikke så lenge siden, så har vi god tid til å trene før den neste.» Hun la armene i kors og myste opp mot himmelen.

Jeg begynte å få tilbake pusten nå.

«Hva skjedde med den forrige heksen?» spurte jeg.

Hun snurpet leppene sammen og så irritert ut. «Noen andre drepte henne.»

Jeg rynket brynene. «Finnes det andre som jakter på hekser?»

Hun så bort. «Ja, og de er ekstremt plagsomme.»

Det så ut som hun skulle si noe mer, men med det samme kviknet hun til. Øynene ble vaktsomme og det så ut som hun lyttet.

«Men det er ikke viktig nå. Kom.» sa hun og slang bort temaet.

Jeg kom meg på bena og fulgte etter henne.

Veien vi var på delte seg litt lenger borte, og svingte man til venstre, kom man til en ballbinge.

Den var bygget for en del år siden, noe man lett kunne se.

To halvpunkterte fotballer lå i hjørnet på det ene målet. Det mørkegrønne kunstgresset var tråkket i stykker såpass mye at det nå var de sorte bildekkbitene som rådde. Treveggene rundt banen hadde falmet i løpet av år og vær og tauet i målene hadde store hull.

Porten sto åpen, halvveis hektet av hengslene.

Blair nærmet seg rolig. Hun snudde på hodet og la pekefingeren foran munnen, før hun fortsatte videre mot bingen. Med bøyd rygg listet hun seg lydløst fremover.

Jeg kopierte henne og kjente nervene spenne seg.

Da vi kom helt bort til treveggen, sank hun ned og kikket så vidt over kanten. På grunn av høyden min, så måtte jeg bøye meg grundig for å kunne gjøre det samme. Jeg endte opp med å sette meg på huk og tittet over kanten. Øynene mine for opp.

Det var helt klart en demon vi satt og så på.

Den mørkerøde pelsen var kort og ga ikke skjul på de markerte musklene. Hodet var firkantet og en diger munn dominerte ansiktet. Tre sorte øyner var plantet over den brede, lyserøde nesen og ut av pannen stakk det to butte horn.

Selve kroppen minnet om en stor hund, og størrelsen sto i stil.

Akkurat nå sto den og forsynte seg av en annen demon. Hodet sank inn i buken dens, som nylig var åpnet med tvang. Den døde demonen var slank og kunne ligne en liten hjort, med unntak av de to hodene. Hundedemonen bet tak og røsket ut en munnfull innvoller. Det lagde bløte lyder idet den gomlet det i seg. Hodet ble farget mørkere av blodet.

Jeg svelget tungt.

«Ser du den?» spurte Blair og pekte. Hun snudde hodet mot meg.

Jeg strakk på halsen og ga skapningen en ny titt. «Ja. Den er litt stor da.» svarte jeg og prøvde å høres minst mulig nervøs ut.

Demonen glefset i seg en ny munnfull av innmat. Jeg rynket på nesen.

«Neida, det skal gå greit. Du trenger å trene på å slåss med blodlinken, og denne fyren ser ut som en god motstander.» sa hun lett. Jeg presset brynene sammen.

Det føltes ikke særlig betryggende.

«Gå inn, så står jeg her og passer på. Hvis det skjer noe galt, så trer jeg inn.» Hun dyttet meg i siden. Jeg sendte henne et skeptisk blikk, men ga opp å prøve å diskutere.

Litt keitete listet jeg meg bort til porten og entret ballbingen.

Demonen heiste de små ørene. Hodet trakk seg ut av buken på byttet og den så på meg.

Jeg stivnet og stirret tilbake.

Den brede nesen dens sniffet et par ganger, og så, som om ingenting hadde skjedd, senket den hodet og fortsatte å spise.

Jeg må ha sett ut som et eneste stort spørsmålstegn.

Hadde jeg akkurat blitt ignorert?

Jeg vendte på hodet og kikket på Blair. Hun lente haken på toppen av gjerdet.

«Gå nærmere.» sa hun bare.

Jeg tok et par varsomme steg mot demonen.

Ingen respons.

«Nærmere.» hørte jeg bak meg.

Jeg tok nye steg.

Ingen respons.

Jeg skakket på hodet og gikk enda nærmere.

Fortsatt ingen respons.

Hva var dette for noe?

Jeg sto praktisk talt to meter fra den nå.

Blair så konsentrert ut. «Prøv å ta på den.» foreslo hun. Jeg kastet et usikkert blikk bort på henne.

Dette føltes ut som en dum idé.

Hun insisterte og jeg sukket i nederlag.

Med en litt skjelven arm utstrakt foran meg, gikk jeg de siste to meterne.

Dette begynte å bli latterlig. Man skulle ikke tro at demonen enset meg engang.

Jeg bøyde meg og så på den. Kroppen var bred og full av muskler.

Var dette en miniatyrokse? Nei, det lignet mer på en hund.

Demoner kom virkelig i alle former…

Jeg svelget og pustet dypt inn. Det fikk vel gå som det gikk.

Jeg strakte ut hånden og la den på den robuste ryggen. Det rykket svakt under huden.

Demonen trakk ut hodet igjen og kikket på meg.

Den kunne ikke ha vært mer uinteressert hvis den prøvde.

De sorte øynene gadd ikke å studere meg engang, og bare sveipet over kroppen min, før hodet igjen dykket inn i den andre demonen. Jeg holdt fortsatt på ryggen. Jeg kunne kjenne de voldsomme musklene jobbe under håndflaten min. Pelsen føltes skarp mot huden min, som små nåler.

Demonen tok en ny jafs og en bit av tarm dinglet fra munnviken dens.

Denne fyren brydde seg virkelig ikke om meg. Jeg kunne ha vært luft i dens øyner.

Jeg rettet meg opp og gikk tilbake til gjerdet.

«Jeg tror ikke dette funker. Den bryr seg ikke.» mumlet jeg og trakk på skuldrene. Hun dro frem underleppen og øynene ble smale.

«Jeg tenkte meg det… Demoner pleier å like lukten av mennesker med blodlinker. Vi må gjøre noe med det.»

Hun rettet litt på hårstrikken som holdt opp dotten, før hun stakk hånden inn i jakkelommen.

Da hun tok den ut, lå den en liten flaske mellom fingrene hennes. Det så ut som en liten parfymeflaske. Innholdet var blankt.

«Hva er det?» spurte jeg, skeptisk av erfaring.

Hun smilte, og før jeg rakk å trekke meg unna, langet hun ut og sprayet meg rett i fjeset.

Jeg rykket bakover og gispet.

«Hva feiler det deg? Du kan ikke bare…»

Med det samme hørtes en høy knurring bak meg.

Jeg snudde meg rundt og fikk se rett inn i to ekstremt fokuserte demonøyne.

Den skjøt rygg og det buldret fra munnvikene dens. Musklene spente seg under huden.

Jeg vendte meg tilbake til Blair. «Hva i helvete gjorde du?! Hva var i den flaska?» utbrøt jeg.

«Bare noen duftmidler for å få fart på sakene.» svarte hun.

Jeg la hendene kjapt på gjerdet. «Jeg slåss ikke med den greia! Jeg stikker.»

Blair grep meg plutselig rundt håndleddet på den høyre hånden. Hun rev den løs og tvang dem sammen med den venstre hånden sin.

Pentagrammene møttes og det ubehagelige suget for gjennom kroppen min. Jeg ble svak i knærne og dro hånden bort fra henne. Øyeblikket senere sto jeg der med sverdet i hånden.

Blair rygger bakover og blunket. «Lykke til, loverboy.»

Jeg gispet og panikken slo inn.

Jeg spant rundt og stirret på demonen.

Den trødde over måltidet sitt og begynte en truende kurs direkte mot meg. Neseborene var vide og et vilt blikk hadde inntatt de for ikke så lenge siden, uinteresserte øynene.

Jeg løftet hendene beskyttende.

«Rolig. Jeg er ikke viktig, husker du? Slapp av.» prøvde jeg meg med en dempet stemme.

Sikkel begynte å dryppe fra demonens munn. Den dro bak leppene og blottet en fryktinngytende tanngard.

Hjertet mitt sank i brystet mitt.

«Jeg ville gitt opp snakkingen hvis jeg var deg. De er ikke så åpne for diskusjon.» opplyste Blair bak gjerdet. Hun hadde et humoristisk smil om munnen.

Var dette underholdning for henne?

Jeg freste og rygget bortover kunstgresset.

Demonen ristet på hodet og glefset i luften. Det smalt i den voldsomme kjeven.

Jeg holdt frem sverdet foran meg, usikker på om det var riktig. Jeg hadde da aldri slåss med noe før. I hvert fall ikke slik!

Hvordan skulle jeg bevege meg? Hvordan skulle jeg operere med sverdet? Hvorfor hadde hun ikke lært meg noe? Jeg trodde dette skulle være trening!

Demonen skjøt fremover.

Jeg sperret opp øynene og grep sverdet med begge hendene.

Det var slik de gjorde det i filmene, ikke sant?

Demonen kastet seg mot meg med klørne utstrakt.

Vent… klør?!

Jeg holdt sverdet ut foran meg og prøvde desperat å blokkere for slagene. De voldsomme labbene kolliderte med sverdbladet og jeg ble presset bakover. Jeg vaklet og stønnet.

Demonen var da ikke så stor. Hvordan kunne den være så sterk? Det føltes som å bryte med en voksen mann.

«Du må angripe den.» instruerte Blair og lente seg på gjerdet.

Angripe? Det var lett for henne å si!

Jeg presset sammen brynene, ropte høyt og hogg.

Sverdet sneide brystet dens. Det la igjen et grunt kutt, ikke mer enn en liten rift. Demonen brydde seg ikke engang med det, og bykset isteden fremover. Hodet senket seg kjapt og de butte, men kraftige horene traff meg i det venstre låret. Benet ga etter og jeg falt sammen på bakken. Klumsete og panisk viftet jeg med sverdet så mye som mulig.

Demonen trakk bakover.

Det dunket hardt i brystkassen min. Jeg slapp sverdet med den ene hånden og kavet meg bakover. Samtidig fortsatte jeg å vifte vilt med bladet.

«Jeg trodde bare hekser kunne skade mennesker!» ropte jeg stresset.

Blair så helt oppgitt ut der hun sto.

«Du kan ta på dem, så hva får deg til å tro at ikke de kan røre deg? Du har demonblod i deg, gutt.» sa hun tørt. «Kom deg opp. Hadde dette vært en heks, hadde du vært ferdig.» la hun til.

Jeg klarte på en eller annen klossete måte å reise meg. Øyeblikket senere sprang jeg bortover kunstgresset med en illsint demon i hælene.

Jeg hogg og stakk med sverdet, men bommet så godt som hver eneste gang. De forsøkene som traff, etterlot seg bare grunne kutt.

«Du suger virkelig til dette her.» bemerket Blair og hevet brynet.

«Kjeft! Jeg har aldri gjort dette før.» glefset jeg tilbake og slang på armen.

Sverdet bommet på nytt.

«Faen!» brølte jeg frustrert. Blair flirte høyt.

«Kanskje vi skulle ha valgt en svakere en. Kanskje en baby?»

«Jeg trodde jeg ba deg om å holde kjeft?»

«Jeg kan ikke huske at du ba meg om noe som helst.»

«Hold kjeft!»

Det hele var et eneste stort kaos.

Antallet ganger demonen stanget inn i benene mine, hjalp heller ikke. Jeg hadde i alt mottatt tre gode stang og det verket i lårene.

Utover kampen, eller, det ble i grunnen feil å i det hele tatt kalle det en kamp. I realiteten var det kun meg som prøvde å forsvare meg mot denne muskuløse kruttønnen av en skapning.

Utover angrepet merket jeg at jeg ble flinkere og flinkere til å blokkere for klørne dens.

Refleksene for å hoppe unna og unngå stangingen ble også bedre.

Når man begynner på så god som null, så kan man jo bare bli bedre.

Demonen tok sats og løp mot meg igjen.

Jeg holdt sverdet foran meg med begge hendene. Øynene mine spisset seg.

Fotarbeidet dens så av en eller annen grunn annerledes ut, men hvorfor?

Svaret traff meg hardt idet demonen plutselig sparket fra og hoppet.

Den brede kjeften lukket seg om sverdbladet og fremlabbene slang seg rundt det.

Jeg rykket til og slapp umiddelbart taket.

Demonen rev med seg våpenet og landet på bakken ved siden av meg.

Allerede da kjente jeg at noe var galt.

«Din idiot! Du må ikke slippe det!» skrek Blair høyt.

Synet ble tåkete og det føltes som om all energien forduftet fra kroppen min. Jeg sjanglet og kollapset ned på knærne.

Jeg løftet sløvt på hodet og fikk akkurat se demonen idet den stanget mot meg.

Hornene slo inn i magen min og jeg ble sendt bakover hardt. Ryggen min smalt ned i bakken.

Luften ble slått ut av meg og jeg gispet kvalt. Noen tørre host trengte seg opp fra strupen min.

I en blanding av forvirring og panikk, raste tankene rundt inni hodet mitt som en virvelvind.

Et stønn forlot munnen min. Hjernen jobbet på spreng.

Jeg måtte komme meg opp, ellers ville demonen…

En kvass lyd hørtes med det samme, etterfulgt av noe bløtt.

Jeg løftet på hodet og myste for å se hva som foregikk.

Blair sto bøyd like foran meg. Den venstre armen var kjørt ned mot bakken.

Jeg satte meg opp og det gikk kaldt nedover ryggraden min idet jeg fikk med meg hele senarioet. Hånden hennes var spiddet tvers gjennom nakken på demonen som nå lå stille foran føttene mine.

Hun så opp og det glimtet i de blå øynene.

«Aldri slipp sverdet. Hører du meg? Aldri slipp det. Det er mye av ditt eget blod inni der og det er ikke akkurat sunt for dere mennesker å miste det. Du må lære deg å trekke sverdet inn i pentagrammet.» Hun grep tak i hodeskallen til demonen og rykket fri den andre hånden.

Blodet gulpet opp fra hullet, tykt og mørkt.

Hele hånden og et godt stykke oppover armen hennes bar samme farge.

Hun skar en grimase og ristet på hånden for å få bort litt. «Ugh. Jeg vet at det bare er oss som kan se det, men det er fortsatt ekkelt.» mumlet hun misfornøyd.

Jeg stirret skremt på det hele. Selv virket hun ikke forstyrret i det hele tatt.

«Nå må vi brenne den.» opplyste hun og stilte seg over den døde kroppen.

Jeg reiste meg tregt og vaklet idet hodet begynte å spinne igjen.

«Hvor… hvor er sverdet?» spurte jeg grøtete. Jeg snudde forvirret på hodet og prøvde omtåket å finne det.

Blair hadde begynt å gni håndflatene mot hverandre.

«Det går i oppløsning hvis du ikke holder i det.» svarte hun.

Det var da jeg oppdaget den røde pytten ved demonhodet.

Så dette var sverdet i væskeform?

I sidesynet mitt så jeg plutselig gnister.

Jeg snudde på hodet og fikk se flammen blusse opp på demonliket. Den vokste raskt og sekunder senere sto hele kroppen i flammer.

Det knistret og skikkelsen løste seg opp. Ilden spiste opp hver minste bit.

Det veltet seg i magen min. En uggen kvalme oppsto inni meg.

Jeg rynket brynene og tok meg til magen.

Blair strakte hånden ut mot meg. «Her. Det du føler, er demonblodet. Det går inn i blodlinken din siden jeg har programmert den til å oppta det når vi dreper hekser eller demoner.» forklarte hun.

Jeg nølte et øyeblikk, men grep hånden hennes.

En iskald strøm suste gjennom armen min. Det var som om hundrevis av små hender grep tak i noe inni meg og dro det ut med rå makt.

Jeg gispet og trakk meg unna. De kalde hendene for ut gjennom håndflaten. Jeg rygget bakover og stirret forfjamset på heksa.

Blair ristet litt på håndleddet sitt og smilte skjevt. «Rart, ikke sant? Du blir vandt til det.

Hvordan føler du deg nå forresten?» Øynene ble fylt av forskernysgjerrighet igjen.

Jeg tok meg spørrende til hodet.

Dette var sært. Kvalmen var borte. Til og med svimmelheten fra tidligere hadde forsvunnet.

Det eneste som gjensto var smerten etter demonens angrep.

Ribbenene føltes skamslått, men intakte.

Blair smilte og snudde seg. Hun forsvant ut den åpne porten og returnerte bare et par minutter senere med en lang pinne over skulderen.

«Gi meg hånden. Du må øve på sverdteknikken din.» sa hun og holdt ut armen.

Jeg fnøs for meg selv.

Hvilken teknikk? Det eneste jeg gjorde, var å slenge på armen og håpe på det beste.

Jeg så på hånden hennes. Pentagrammet glinset rødt.

Det fristet ikke spesielt mye å slåss mer i dag. Jeg følte meg ferdig for dagen, så sår som jeg var etter sammenstøtet med demonen.

Likevel kjente jeg armen min strekke seg ut.

Tankene presset på. Jeg kunne ikke bare gi meg. Uansett hvor tungt det ble, uansett hvor vondt jeg måte ha det, så kunne jeg ikke bare gå fra dette.

Jeg måtte bli sterkere hvis jeg skulle kunne slåss. Jeg måtte klare dette.

Faen, for en idiot jeg er.

Jeg grep hånden hennes.

Den ubehagelige følelsen for gjennom armen og videre gjennom hele kroppen min.

Det brant i håndflaten.

Jeg trakk ut sverdet og pustet dypt. Armen skalv svakt.

Blair grep godt tak rundt trepinnen og pekte den fremover. Det lå et sleskt smil om munnen hennes. «Klar for en liten match?» spurte hun og fektet ut i luften. Jeg la begge hendene rundt skaftet, strammet skuldrene og nikket alvorlig.

«Greit. Her kommer jeg!» gliste hun og sprang mot meg.

Jeg sperret opp øynene og gjorde meg klar til å blokkere.

En time og førtitre tap senere lå jeg på bakken og peste.

Kinnene brant og svetten fikk håret til å klistre seg til pannen min.

Blair satt andpusten ved siden av meg med pinnen over fanget.

«Jeg tror ikke sverdslåssing er din sterkeste side.» sa hun.

Jeg orket ikke å diskutere, og stønnet høyt og prøvde å få igjen pusten isteden.

En tanke slo meg.

Humøret sank og jeg kjente ansiktet bli alvorlig.

«Hva har du gjort med familien?»

Blair kikket bort på meg. «Hvilken?» spurte hun.

Jeg rynket brynene. «Heileys vel.» sa jeg.

Hun trakk på skuldrene. «Ikke noe spesielt. Moren hennes ringte i går, så jeg fant på noe tull om at jeg sov over hos en venninne.»

«Jeg hørte det. Sa du hvem?»

«Nope.»

«Og du har ikke gitt noen annen forklaring? De har ikke peiling på hvor du er nå?»

«Nope.»

Jeg spratt opp. Ny energi veltet opp inni meg. «Du må jo si noe til dem. De er nok helt fra seg.» utbrøt jeg. Hun hevet brynet. «Og så?»

«Så… Du kan ikke bare dra fra dem uten å gi en forklaring. Du er datteren deres!»

«Jeg er ikke. Heiley er.» rettet hun seriøst.

«Det var det jeg mente, ditt rævhål!» brast det ut av meg.

Ansiktet mitt sto i brann. Sinnet var på grense til å gjøre det vanskelig å tenke klart.

Jeg hatet når det skjedde. Det var noe av det verste som fantes. Når jeg ble sint, ville jeg være i stand til å prate fokusert og logisk, ikke stå der og brøle tull bare for å få bort damp.

Jeg måtte puste konsentrert for å roe meg ned.

Blair så uinteressert opp på meg, som om jeg bare var en liten unge i midten av et trassanfall.

Jeg svelget og fortsatte det jeg skulle si, denne gangen med en behersket stemme.

«Heiley er datteren deres. Og siden du er… ansvarlig for henne nå, så er du ansvarlig for familien hennes også. Dette betyr at du må sørge for at de ikke bekymrer seg for datteren sin.»

Det var vanskelig å finne de riktige ordene, for ingen ord føltes riktige i denne situasjonen.

Blair lente seg bakover på armene og la bena i kors.

«Og hvordan skal jeg gjøre det?» spurte hun kjedsommelig.

Jeg stirret hardt på henne.

«Ved å gi dem en forklaring. Gå hjem til dem og snakk med dem.»

Blair rynket brynene og så dumt på meg.

«Og hva? Fortelle dem at jeg har tatt over datteren deres?»

«Finn på noe. Du er flink til det, der du ikke? Bare berolig dem på en eller annen måte. Kom hjem.» Blair himlet med øynene og fnøs. «Gutt, jeg kommer ikke til å bo med dem. Det er ikke sjans i havet engang. Jeg har gjort nok av det tullet før og jeg nekter å gjenta det. Jeg kommer ikke til å spille noen jeg ikke er.» fortalte hun bestemt.

Jeg ristet på hodet. «Du trenger ikke å bo der. Bare gi dem en årsak til at du ikke kan bo hos dem lenger.» sa jeg og kjente tålmodigheten bli kortere og kortere.

Heksa sukket og reiste seg opp. «Greit, greit. Jeg skal prate med dem.» Hun himlet med øynene og gikk forbi meg. Jeg snudde meg og fulgte etter.

«Siden du er fullstendig ubrukelig til å slåss, så har vi mye å jobbe med. Kroppen din må bygges opp. Du er ikke sterk nok til å levere ordentlige kutt. Du må lære seg hvordan å bruke sverdet, og ikke minst hvordan du trekker det inn og ut bevisst. Jeg kommer til å trene deg fremover. Når jeg er ferdig med deg, kommer du til å være i stand til å stå opp mot en hvilken som helst heks.» Hun så bak på meg og smilte selvsikkert.

«Kom hjem til meg klokken elleve i morgen tidlig, så setter vi i gang med den første ordentlige treningsøkten.»

Jeg stakk hendene ned i bukselommene. «Jeg går fortsatt på skole altså.» påpekte jeg.

«Du og den jævla skolen din, herregud! Jeg gidder ikke å sitte og vente på at du skal bli ferdig der hver eneste bidige dag. Har du i det hele tatt peiling på hvor kjedelig det er?» utbrøt hun surt. Jeg myste mot henne. «Folk på min alder går på skole. Det er ingenting jeg kan gjøre med det. Ikke det at jeg vil gjøre noe med det heller.»

«Og du tror at jeg vil vente på deg hele dagen?»

Vi ble stående og se olmt på hverandre.

Blair sukket oppgitt, før hun la armene i kors og slo et strengt blikk inn i meg.

«Vi begynner treningen i morgen etter at du er ferdig på skolen. Så fort siste time er slutt, så løper du hjem til meg. Ta med treningstøy i en bag eller noe. Forstått?»

Hun ventet på svar.

Jeg skjøv frem kjeven. «Greit.» svarte jeg og så ned.

Hun nikket. «Flott. Da er det i boks.»

Vi begynte å gå tilbake til leiligheten.

Jeg løftet på hånden og kikket ned på pentagrammet.

En dyp rynke sank inn i pannen min og jeg prøvde å få ut bladet.

Ingenting skjedde.

Så det fungerte altså bare når pentagrammene våre kom i kontakt. Greit å vite.

Jeg stoppet opp og stirret ut i luften.

Var det et dårlig tegn at jeg begynte å anse alt dette som normalt?