Kapittel 3 Håndflaten føltes fremdeles sår, men skaden så endelig ut til å gro korrekt. Et tynt lag hud hadde strukket seg over det legede kjøttet og hvis det bare holdt seg en liten stund til uten å sprekke opp, så ville det kanskje endelig gå. De smertestillende pillene hadde hjulpet til med å fjerne det meste av smerten, og den infeksjonshemmende salven var som sendt fra oven. Jeg innåndet dypt. Bare litt til nå. Fingertuppene ga fra seg en svak varme der de strøk over den tynne huden. Vevet vokste og ble sterkere. Det klødde helt forferdelig. Jeg prøvde å ignorere det, prøvde å tenke på noe annet. Bare litt til. Jeg presset igjen øynene og fokuserte hver eneste tanke på å fullføre helingen. Håndflaten blusset opp i en intens varme. Jeg bet i meg ubehaget og kjørte på. Varmen ble sterkere. Det føltes som hele hånden sto i flammer. Jeg freste uhørlige banneord. Svette begynte å danne seg ved hårfestet. Brynene presset seg hardt sammen og jeg pustet rolig inn og ut. Bare litt til. Varmen forsvant. Jeg åpnet øynene og så ned. Det eneste som prydet håndflaten nå, var et svakt sirkelformet arr. Den nye huden var litt lysere enn det gamle, men forhåpentligvis kom det ikke til å synes i mer enn et par dager fremover. Jeg pustet lettet ut. Hånden lukket seg forsiktig. Kroppen ventet på smertesjokket, men til stor tilfredstillelse kom det aldri. Et smil trakk i munnvikene. Flott, da var i hvert fall et problem ute av verden. Jeg knyttet nevene og strammet dem. Den skadde var fremdeles litt øm, men ikke mer enn jeg kunne takle. Jeg snøftet irritert. Dette hadde gått mye tregere enn forventet. Det var den lille styggingens feil. Jeg hadde brukt en stor del av den resterende energien min på å få den ut av lokalet. Tankene vandret tilbake til apoteket. Ikke ille nok at den hadde fulgt etter meg, men så klart måtte den gå bersjekt som en annen drittunge med trass. Det hadde bare gått utover et par hyller og en og annen taklampe, men de forskrekkede apotekansatte hadde fått panikk og skrek som om det var dommens dag som var over dem. Kroppen føltes tom, som om bare et par dråper var igjen av en ellers full mugge. Jeg kikket opp på klokken. Den viste halv to. Halv to? Allerede? Jeg glodde vantro opp på viserne. Hadde den lille rakkeren kostet meg så mange timer? Jeg tok meg til hodet og freste i frustrasjon. Faen altså, hvis jeg noen gang fikk se den lille skitten igjen, så skulle jeg… Jeg sukket og reiste meg. Hvis jeg var heldig, kunne jeg kanskje rekke å finne sporet av en av dem før det ble for mørkt til å jakte. Kanskje jeg kunne få ferten av den fra i går kveld? Jeg hadde jo signaturmønsteret dens memorert. Det burde ikke bli så alt for vanskelig. Da traff tanken meg. Jeg stønnet og tok meg til ansiktet. Så klart. De hadde allerede drept den. Hun hadde til og med vært der. De sto nok i skyggene rundt oss og fulgt med, klare i tilfelle noe skjedde. Øyeblikket den forlot smuget, hadde et par av dem fulgt etter og tilintetgjort den, lett som ingenting. De var så fordømt effektive, som en tue av irriterende maur. Jeg bet
tennene sammen og lot hånden falle ned langs siden. Hvis dette fortsatte, kom jeg aldri til å klare det. Det var bare tre igjen nå. Jeg bet meg i underleppen. Tre. Det var et så lite tall, men likevel så stort. Øynene så skeptisk ned på de slanke hendene, studerte det svake arret. Denne kroppen var utslitt. Kom den til å holde en jakt til? Sjansen for at den holdt hele tre jakter til, var helt usannsynlig. Helsike. Jeg kunne ikke begynne helt på nytt, ikke igjen. Likevel… Tanken på det som skjedde i går fikk det til å gå en frysning oppover ryggraden min. Eksplosjonen hadde bare revet med seg håndflaten denne gangen, men det var ingen måte å gjette hva som kom til å skje videre. Hva om hele hånden forsvant neste gang? Eller… Det ble kaldt i bakhodet. Jeg ristet av meg tankene og reiste meg. Det hjalp ikke å sitte her og sture. Jeg måtte komme meg opp, komme meg ut, og så bare ta det derfra. Jeg fylte lungene med luft og knyttet nevene. Ja, dette kom til å gå. Jeg kunne ikke gi opp. Jeg var halvveis. Det var nesten over. Jeg kunne klare dette! Leppene formet et smil og jeg så inn i speilet. Et bestemt ansikt stirret tilbake. Munnen åpnet seg og stemmen lød stødig. «På tide å gå på jakt.»
«Kjapp deg.» Ruben sparket utålmodig i et av de nedre skapene. Jeg ignorerte ham og dro ut baggen fra det stappfulle skapet mitt. Religionsboka fulgte med og traff bakken med et klask. Jeg slang baggen over skulderen, bøyde meg og plukket opp boka. Det hadde blitt en vane å la gymbagen ligge i skapet. Jeg tok den så klart med hjem for å vaske klærne og lufte skoene dagen vi hadde hatt gym, men ellers lot jeg den bare ligge i skapet. Det var den eneste måten jeg klarte å huske å ta med treningsklær. De fleste morgenene var jeg enten for sløv av søvn eller for opptatt med å få Anna ut av huset, til engang å tenke på å pakke baggen. Selv om jeg personlig ikke så noen grunn til å i det hele tatt ha gym på skolen, så hadde det sine fordeler å ha det i siste time, når vi først måtte ha det. Man fikk gå hjem tidlig hvis læreren var i godt humør, og selve treningen pleide for det meste å være relativt lett så man slapp å bli dyvåt av svette, eller halvdød av stølhet den følgende dagen. Jeg lukket skapet, klikket på låsen og sparket Ruben lett i leggen. Han skvatt og så irritert på meg, før vi begge gikk av sted. Garderoben luktet en tykk blanding av spraydeodorant, svette og fuktighet. Jeg gren på nesen og gikk bort til den vanlige plassen min. Gymbagen ble slengt på benken før jeg grep tak i glidelåsen og åpnet den. Hendene dykket ned og dro ut gymshortsen. «Hva tror du vi skal gjøre i dag?» spurte Ruben og dro av seg genseren. Jeg trakk på skuldrene og sparket av meg skoene. «Alt annet enn løping, så er jeg fornøyd.» Han hadde allerede fått av seg buksene og satte seg for å dra av sokkene. «Jeg kan ikke forstå hvorfor du hater det så mye. Med de lange bena dine, så burde det jo ikke være noe problem i det hele tatt.» mumlet han og så dumt på meg. Jeg så dumt tilbake. «Hva mener du?» Ruben reiste seg og så ned på seg selv. Han strakk fram benet. «For hvert steg du tar, så tar jeg to. Jeg løper praktisk talt dobbelt så langt
som deg!» Underleppen skjøt litt fram og han så misfornøyd ut. Jeg hevet brynet. «Og så? Jeg må bære på mer vekt enn deg.» Han ristet bestemt på hodet, strakte seg over benken og la armen rundt nakken min. «Det er overhode ikke det samme. Du kan slanke bort bilringene dine. Jeg kan ikke gro meg selv høyere.» sa han og ble hengende med hodet like under haken min. Jeg glodde dumt ned ham, for så å sukke oppgitt. Han stirret tilbake og rynket brynene. Øynene studerte meg nøye. «Du er skikkelig stygg fra denne vinkelen…» «Åh herregud, Ruben, skift som en vanlig person!» Thomas så oppriktig irritert ut der han stod og dro fotballshortsene på plass. Ruben slapp nakken min og skjøv seg tilbake til sin side av benken. Han snudde på hodet og gliste bredt. «Hva er problemet? Blir du tent?» «Ikke egentlig.» Ruben la armene i kors og hevet brynet med et lekent smil om munnen. «Og jeg som prøvde så hardt å forføre deg. Shit altså.» Thomas så tørt tilbake på ham. «Du er ikke helt min type.» mumlet han. «Åh? Hva er din type da?» spurte Ruben tilbake. Thomas ga han et uinteressert blikk og bøyde seg for å knytte joggeskoene. «Mennesker som ikke har peniser.» «Du har ikke så veldig høye kriterier.» En gutt lenger borte heiste på hodet og lo. «Høres ut som du fortsatt har en sjanse, Ruben.» Ruben kastet et blikk bort på ham og gliste. «På mora di, ja!» Et par av guttene i den andre enden av garderoben skrattet høyt. Dodøren gikk opp og Benjamin tuslet ut med en klump av sammenkrøllede klær i armene. Håret sto bustete ut til alle kanter. Han var ikledd de vanlige lange, sorte treningsbuksene og en lyseblå, slapp t-skjorte. Den hang løst ned fra skuldrene hans. Han trasket bort og åpnet skapet ved siden av mitt. Klumpen veltet ut av hendene og ned på baggen hans. Jeg trakk t-skjorten over hodet, fant ut at den var bak-fram og snudde den rundt. «Du skifter alltid der inne.» bemerket jeg. Han tittet opp og så undrende på meg. «Skal jeg slutte?» spurte han og skakket litt på hodet. Han lignet en forvirret valp. Jeg snudde t-skjorten riktig vei og fikk ut armene. «Hva? Nei, jeg mente det ikke sånn. Gjør som du selv vil. Jeg bestemmer ikke over deg.» sa jeg og bøyde meg for å tre på skoene. Han satte seg på benken og grep tak i den ene skoen sin. Jeg kikket ned på føttene hans. En blå og en grønn. «Fine sokker.» sa jeg og smilte skjevt. Han spriket med tærne og så forundret ut. «Jeg begynner å lure på om sokkeskuffen min har et eget skillsmissekontor.» Jeg lo og tråkket ned i de godt brukte joggeskoene mine. Hvor mange måneder var det siden jeg knyttet dem sist? Det hadde liksom bare blitt en vane å la dem forbli knyttet, og isteden presse seg ned i dem hver uke, enn å måtte knytte dem på nytt hver gang. Ferdigskiftet satte vi kursen ut av garderoben. Jeg skulle akkurat gå ut døren da jeg kikket bak meg. Benjamin satt fortsatt på benken. Han merket blikket mitt og så opp og smilte. «Jeg kommer om litt.» Jeg nikket og lukket døren bak meg. «I dag håper jeg dere er klare for litt ordentlig spill. På planen står det fotball.» Erik Thomson sto rak i ryggen og skuet ned i plastmappen sin. Flesteparten av guttene fikk med det samme fornøyde glis og et par ga hverandre high-fives. Ikke alle var like entusiastiske. Det lød høye sukk fra noen av jentene, men ellers virket de fleste relativt likegyldige. Jeg snudde på hodet og øynene mine landet på Iris. Kroppen hennes ristet. Et energisk glis hadde tatt over ansiktet
hennes og hun trippet nærmest der hun satt. En ubehagelig følelse vokste fram i bakhodet mitt. En ivrig Iris var en farlig Iris å være i nærheten av når det var snakk om konkurranser. Erik pekte ut mot gulvet. «Del dere inn i fire lag og sett i gang.» Ruben, Iris, Kenneth og Therese ble ansvarlige for å dele inn klassen i noenlunde rettferdige lag. Som forventet ble det lettere sagt enn gjort. Det knirket idet døren forsiktig ble skjøvet opp. De grønne øynene kikket inn og søkte etter kjente fjes. Ruben spant rundt og pekte rett mot ham. «Vi velger Benjamin!» Iris ristet bestemt på hodet. «Ikke snakk om. Dere har allerede Ian.» Jeg så irritert bort på henne. «Jeg er ikke god engang.» Hun la armene i kors. Hestehalen pendlet bak hodet hennes. «Det har ikke noe å si. Dere tre får ikke være på lag sammen.» Benjamin tuslet bort til oss. Ruben gispet forskrekket og slang armene rundt begge nakkene våre. «Våger du å prøve å splitte trekløveren?! Ditt monster! Har du ikke hjerte?» Han klemte oss inntil seg lik en beskyttende mor. Jeg stønnet og dro meg løs fra grepet hans. Benjamin så forvirret ut og kikket spørrende rundt seg. Iris myste misfornøyd bort på Ruben. «Greit da, men da begynner vi med ballen.» Det var ordnet slik at vi skulle spille på to baner som hver besto av halve gymsalen. Erik hadde fått senket ned det tykke skilleforhenget så det ikke skulle bli for stort kaos. Kenneths lag skulle møte Thereses og vårt skulle møte Iris’. Heiley hadde havnet på Kenneths lag, og det var lett å se at hun ikke var hundre prosent sikker på hvor hun skulle gjøre av seg da hun fulgte laget sitt over på den andre enden av forhenget. Vi som ble igjen ordnet med lagplasseringene våre og stilte oss opp. Jeg havnet på midtbanen og ble plassert til høyre. Ruben tok seg av midten. Han var kanskje lavere enn gjennomsnittet, men han var en demon med ballen. Benjamin sto i mål som vanlig. Han tok på seg hanskene og så like rolig og behersket ut som alltid. Iris hoppet litt opp og ned mens hun strakk på beina. Hun smilte sleskt bort til oss. «Klare for å tape?» spurte hun og hevet litt på brynet. Ruben gliste lurt tilbake. «Siden du er så høy i hatten, hva sier du til å ha et lite veddemål?» Han gikk helt fram til henne. Hun myste ned på ham. Blikket var skeptisk. «Hva har du i tankene?» Fliret hans ble bredere. Det glimtet lekent i øynene. «Taperen må kysse foten til vinneren.» Iris fikk store øyner. «Hva?» «Du hørte meg.» «Ikke faen. Jeg gjør det ikke.» Ruben smilte fornøyd. «Neimen, hva er det jeg hører? En stor kylling? Visste ikke at du var så redd for å tape, Iris. Hvis du er så sikker på å vinne, så er det jo ikke noe å være redd for uansett.» sa han med en smørglatt tone. Hun rynket brynene og skjøt fram underleppen. Hun ble stående og se surt på ham. Vurderte hun det i det hele tatt? Jeg følte jeg burde si noe. Men på den annen side… Jeg flirte ved tanken. Nei, faen heller, dette fortjente hun. Iris tok et steg fram, bestemt i blikket. «Greit, småen. Du ba om det.» svarte hun og rakte fram hånden. Ruben grep den og klemte hardt. «La det beste laget vinne.» Iris smilte selvgodt. «Det er planen.» Det var som å se på to kranglete småunger. Thomson blåste i fløyta og kampen var i gang. Som avtalt så begynte Iris’ lag med ballen. Det var lagkapteinen selv som skulle ta det første spraket. Hun lot blikket streife over banen.
Øynene ble smale og et fokusert uttrykk satte seg i ansiktet hennes. Jeg snudde på hodet og kikket bort på Ruben. Han møtte blikket mitt og nikket mot venstre. Jeg nikket tilbake for å vise at jeg forsto. Iris gikk bakover et par skritt og siktet seg inn. Hun pustet rolig inn, for så å sette på sprang rett mot ballen. Jeg speidet bak meg. Henriette og Peter sto klare. Hun ville ikke få ballen nærme målet vårt. Det hørtes et smell bak meg. Jeg snudde meg akkurat tidsnok til å se ballen. Dessverre var ikke dette tidsnok til å unngå den. Det smalt høyt idet den traff ansiktet mitt. Jeg vaklet bakover. Bena snublet i hverandre og jeg landet på tregulvet med et klask. Det sang i ørene og jeg tok meg til fjeset. «Det var for i går, bitch!» Iris sendte meg fingeren med begge hendene og så dønn alvorlig ut der hun løp forbi og mot ballen. Jeg rykket til, støttet meg opp og så etter henne. Raseriet eksploderte. «Faen altså, Iris! Ruben!» Vi måtte vinne denne kampen. Jeg skulle sørge for at den jenta måtte kysse Rubens svette fot om det så var det siste jeg gjorde! «Jeg fikser det.» ropte han og sprang rett på henne. Han skar inn foran henne, men hun løp fra ham. «Ikke i dag, lillegutt!» sang hun lystig. Hun var på vei rett mot målet, siktet seg inn og sparket. Ballen lettet og for mot krysset i en eksplosjon av kraft. Den hanskekledde hånden grep den lett som ingenting. Iris freste noe utydelig i ren og skjær frustrasjon, før hun snudde og løp tilbake til banehalvdelen sin. «Bedre lykke neste gang.» sang Ruben og vinket. Hun sendte ham et skarpt blikk. Benjamin ble stående og holde på ballen med et bedagelig uttrykk i fjeset. Jeg kom meg på beina og løp for å bli med i spillet. «Hitover!» ropte en av guttene på laget vårt og løp inn i posisjon. Benjamin slapp ballen og sparket den mot ham. Han tok den imot og løp. Ruben fulgte opp på siden og ballen ble sentret da de nådde midten av banen. Kampen om ballen var i gang og det var som å se på et Pinball-spill. Ballen gikk fra den ene banehalvdelen til den andre i en voldsom fart. Jeg har aldri vært noen stor fotballspiller. Utenom de nærmest forventede fotballtreningene enhver liten gutt gjennomgår som barn, så kunne jeg ikke skryte på meg bedre ferdigheter enn det rent grunnleggende. Driblingen min foregikk mer som en forvirret stork som ikke helt visste hvor ballen havnet, enn et kontrollert lureri mot motspilleren. Derfor holdt jeg meg for det meste til å presse til meg ballen og skyte den videre så fort som mulig. Heldigvis virket det som om resten av laget vårt var innstilt på å vinne. «Faen! Helvete!» Iris knakk sammen og knærne traff tregulvet skrapt. Hun grep seg til hodet og freste rasende. Ruben sank ned på huk ved siden av henne og la hånden på toppen av hodet hennes. «Flott, du inntar allerede posisjon.» smilte han og klappet henne lett. Hun rykket til og så rasende opp på ham. «Jeg krever en omkamp. Denne gangen skal vi ha Benjamin.» Ruben ristet på hodet og lo. «Ikke sjans. En avtale er en avtale.» Hun sutret og han fortsatte å klappe henne med et fornøyd smil. Benjamin så litt bekymret bort på meg. «Kommer hun til å klare seg?» Jeg trakk på skuldrene og så opp mot taklampene. «Det er opp til høyere makter nå.» Han rynket brynene og tuslet bort til den knelende jenta. «Iris, du trenger ikke gjøre det.» prøvde han med medlidenhet i stemmen. Hun ristet bedrøvet på hodet. «Jo.» Hun pustet ut og så ned på den joggeskokledde foten foran seg. «Jeg holder alltid avtaler.» Benjamin så misfornøyd ut, men sa henne ikke imot. Ruben ga tommelen opp og rettet seg i ryggen. «Sånn skal det
låte!» gliste han fornøyd. Han fortsatte videre med å bøye seg og dra i skoen. Iris så stramt på ham. «Hva holder du på med?» Han så spørrende ut. «Tar av meg skoen?» Det ble stille. De så på hverandre. Iris var stiv i blikket. Ruben hevet brynet. «Avtalen var at taperen skulle kysse foten til vinneren, ikke skoen.» Iris så ut som hun ville hyle. Jeg klarte ikke holde tilbake smilet mitt og leppene brøt opp i et latterfullt glis. Det gikk over i et stort flir da Ruben fikk av skoen og fortsatte med å tre av sokken. Iris så unaturlig blek ut der hun satt. Han strakk fram benet og viftet tærne foran henne. «Jeg venter.» En kvalm grimase gled over ansiktet hennes og hun stirret på foten med avsky i blikket. Hun sendte ham et siste bedende blikk, men til ingen nytte. Han smilte bredt og ventet. Iris tok et dypt pust inn, skjøv håret bak ørene og bøyde seg fremover. Jeg måtte presse tilbake latteren min og så på i ren begeistring. Benjamin så medlidenhetsfull ut og rynket brynene. Så, så kjapt som overhode mulig plantet hun leppene på toppen av foten hans. Jeg sperret opp øynene og lo høyt. Synet var absurd. Iris trakk seg unna bare sekundet etter kontakten med huden hans. Kroppen kastet seg bakover og hun gned overarmen over munnen panisk med et skrekkslagent uttrykk i ansiktet, som om hun prøvde å gni bort ethvert spor av det hun hadde gjort. Ruben knakk sammen ble sittende på kne ved siden av henne mens han lo seg skakk. Hun bannet og han slang armen rundt henne og skrattet henne høyt inn i øret. De ble sittende og dytte og dra i hverandre mens den ene spyttet stygge kommentarer og den andre lo seg i hjel. Det ble avbrutt da Eirik Thomson blåste i fløyta. De to på gulvet hjalp hverandre på beina. Ruben lo fremdeles like høyt og Iris var rød som en tomat i hele ansiktet. Hun hadde åpen munn og tungen hang litt ut, som om hun prøvde å lufte vekk smaken. Gjengen fra den andre delen av gymsalen kom slentrende inn og stilte seg blant oss. Heiley tuslet bort til oss. «Hva skjer med ansiktet ditt?» spurte hun Iris og skakket på hodet. Iris så bort og ble rødere. «Ikke noe. Smakte noe ekkelt.» svarte hun kort. Ruben tok seg til brystet. «Ekkelt? Det var slemt sagt.» Heiley så spørrende ut. «Hva har skjedd?» Ruben gliste bredt. «Jo, du skjønner…» Iris spiddet blikket sitt inn i ham. Hvis blikk kunne drepe, hadde Ruben allerede vært død og begravet. «Ikke ett ord til.» sa hun bare. Ruben mimet at han låste sammen leppene og kastet bort nøkkelen med et lurt smil om munnen. Heiley så like forvirret ut. Hun tittet opp på meg og jeg trakk på skuldrene. «Det er nok bedre at du ikke vet det. Stol på meg.» forklarte jeg. Hun hevet brynet. Vi stilte oss opp i en sirkel rundt gymlæreren. Eirik strakk på halsen for å sjekke at alle var kommet, før han fortsatte. «Greit, da rekker vi ikke så mye mer denne timen. Før dere går, så vil jeg at alle kjører gjennom minst to sett med armhevninger, situps, harehopp og planken. Dere kjenner rutinen: 20 armhevninger, 30 hvis dere tar på knærne, 30 situps, 20 harehopp, og ett minutt med planken. Sett i gang!» En bølgeeffekt av sukk og irriterte utbrutt av klaging spredte seg gjennom elevmassen. Erik satte opp det elskverdige barnslige ansiktet sitt og la armene i kors. «Det går fortere hvis dere hopper over sutringen, vet dere.» Han gjorde en helomvending, grep tak i nettene vi hadde puttet ballene inni, og spradet mot utstyrsrommene med et på slep i hver hånd. Rett før han forsvant inn døren lente han hodet bakover og gliste. «Når dere er ferdige, så hopper dere i dusjen, og så ses vi neste tirsdag.» Ruben fnøs ved siden av meg. «Det var da en voldsomt lang dusj…» mumlet han. Jeg flirte lavt. Iris snøftet. «Kanskje du endelig hadde blitt ordentlig ren.» Thomas brast i en kjapp latter litt lenger bortenfor oss. Ruben ignorerte ham og smilte sleskt til Iris. «Smalt fra rett kjeft. Burde ikke du gå og gurgle munnvann?» Øynene hennes lynte.
Heiley klappet plutselig hendene sammen og smilte bredt. «Kom igjen folkens! På tide å pumpe litt jern.» Hun la seg ned og begynte rett på armhevningene, riktignok på kne og hun gikk ikke på langt nær så langt ned som hun skulle, men med enorm entusiasme. Iris ble revet ut av det aggressive humøret sitt og fulgte etter. Som idrettsjenten hun var, tok hun dem på strake bein og med stødige opp- og nedstiginger. Ruben og jeg satte oss ned og stønnet like lite entusiastiske begge to. I sidesynet så jeg den lange, slanke figuren bevege seg mot utstyrsrommene. Benjamin tuslet bort på den typiske Benjamin-måten sin. Erik kom akkurat ut døråpningene og de møttes ved dørkarmen. Jeg kunne så vidt høre hva som ble sagt. Akustikken i disse gamle gymsalene var et under. Benjamin tok seg litt klønete til siden med den motsatte armen. «Går det greit om jeg ikke deltar på dette i dag? Jeg skal så klart gjøre det i neste uke, bare… bare ikke i dag.» spurte han og skuldrene sank litt idet han sa det. Erik Thomson hevet brynet og skakket på hodet. «Du spurte om noe lignende for et par uker siden. Har du en melding fra legen din?» Benjamin nikket. Det sorte håret datt litt sammen av bevegelsen. «Ja, jeg har den i sekken. Hvis du vil, så kan jeg gå ned i garderoben og hente den.» svarte han og skulle til å snu seg for å gå. Erik heiste hånden og avbrøt bevegelsen hans. «Trengs ikke. Jeg tar deg på ordet. Du kan hjelpe noen av de andre istedenfor.» sa han og gikk inn i gymsalen igjen. Benjamin nikket og fulgte etter. Jeg rynket brynene. Hvorfor… «Ian, få ræva i gir! Du har ikke begynt engang.» hørtes det med det samme fra Iris. Jeg skvatt og plantet hendene ned på gulvet. Allerede etter de tre første armhevningene merket jeg hvor mye jeg av og til hatet gym.
Jeg kikket ned på mobilskjermen. Ingen nye meldinger. Et stønn unnslapp leppene mine og jeg tok på tastelåsen igjen. Burde jeg være lettet eller skuffet over at hun ikke hadde tatt kontakt med meg? De flammende klare øynene blinket fram i tankene mine sammen med det karakteristiske energiske smilet med de skarpe hjørnetennene. Jeg glodde trøtt framfor meg. Skjerfet hang slapt rundt halsen min. Kanskje like greit at hun holdt seg unna. Jeg var virkelig ikke i humør til å se henne, og overhode ikke til å holde ut med henne i person. Ikke riktig enda i hvert fall. På den annen side hadde det ikke skadet å få litt hjelp. Alt dette hadde gått fortere hvis vi var to. Jeg sukket. Hvem var det jeg prøvde å lure? Den dama ville heller ligge langflat på sofaen og spise chips framfor å hjelpe til med noe som helst. Med nærmere ettertanke ville det gå treigere med hennes hjelp. Halvparten av tiden ville trolig gå til å mase på henne. Nei, stryk det, tre fjerdedeler hørtes mer riktig ut. Det så ut til at solen var på vei fram, men skyene eide fremdeles majoriteten av himmelen. Jeg fortsatte nedover fortauet. Det var forfriskende å gå i skjørt igjen. Den luftige følelsen mellom bena kjentes befriende. Så klart var strømpebukse nødvendig, men for å være ærlig foretrakk jeg det sånn. Det var akkurat passe temperatur for å ha på seg den grå kåpen. Ikke så kaldt at jeg måtte trekke den inntil meg, og ikke så varmt at jeg måtte åpne glidelåsen helt opp for å overleve. Stoffskoene føltes behagelig nærme bakken. Det føltes nesten som å gå barbeint. Den eneste ulempen var at de ikke dempet. Joggeskoene hjemme ville nok vært et bedre valg,
men de fikk ligge i dusjen til de var tørket skikkelig. Jeg la mobilen ned i den mørkebrune stoffvesken og rettet litt på veskereimen. Det var vel bare å sette i gang. Jeg stoppet opp og lukket øynene. Ryggen rettet seg opp og jeg pustet dypt inn. Lungene fylte seg helt opp. Etter et par sekunder slapp jeg ut luften rolig og fattet. Det var som om noen slo på lyset. Jeg kunne endelig se. Jeg kunne endelig se dem. Jeg kunne føle dem rundt meg. Energisamlingene sendte ut svake impulser, lik små hjerteslag. Gjennom alle årene med jakt, hadde jeg nærmest perfeksjonert søkingsmetodene mine. Dette var den mest effektive i bebygde områder lik dette. Impulsene lot seg ikke påvirke for mye av bygninger. Derfor kunne jeg føle dem selv om de befant seg inni den høyeste skyskraper. Det nærmeste jeg kunne sammenligne det med, var en slags sonar. Jeg konsentrerte meg om de forskjellige impulsene jeg fikk inn. De var ikke sterke nok. Dette var bare småtasser, lik den lille fyren fra apoteket. Jeg følte etter hardere. Kanskje jeg hadde oversett noe? Jeg rynket brynene konsentrert. Et par sekunder passerte. Nei, disse impulsene var de eneste jeg fikk inn. Helsike. Jeg åpnet øynene. Det var ikke vits i å jakte på dem engang. Jeg trengte noe større, noe sterkere, noe med mer energi. Jeg fortsatte fremover. Et lite vindkast pustet lett mot ansiktet mitt. Det løse håret leet litt på seg, men det var for tungt til å la seg rive helt med. Det hadde tatt en evighet, men jeg hadde for første gang på fire dager børstet gjennom hele håret og fått ut alle flokene. Det var et mirakel i seg selv at hårbørsten ikke knakk eller ble sittende fast mellom de urolige lokkene. Neste gang skulle jeg ha kort år. Det var uten tvil. Bare tanken på å ha en luftig nakke og et par lette lokker fikk meg til å drømme meg bort. Ingen flere hårstrikk rundt håndleddene ved enhver gitt anledning, intet fjell av hårlus og spenner som ble strødd overalt, og ingen flere floker som måtte rives ut med makt. Jeg sukket. Det ville bli herlig. Jeg våknet fra drømmen og så ned på hånden min. Arret lyste opp mot meg. Slik som ting utviklet seg, så nærmet det seg tiden for å bytte. Jeg måtte ta meg god tid og velge en med omhu. Det skulle ikke bli som sist gang. Jeg så opp igjen og fortsatte nedover fortauet. Jeg hadde heldigvis godt med tid foreløpig. Det var ingen grunn til å stresse enda. Hvis jeg var heldig, hadde jeg kanskje en hel måned. Så lenge kroppen ikke begynte å streike, så gikk det bra. Med det samme ble synet på det venstre øyet uklart. Jeg stoppet opp og tok meg til tinningen. Bildet ble tåkete og fargene blandet seg. Det pulserte skarpt i blodåren under fingrene mine. Jeg bet sammen tennene og stønnet. Pulseringen dunket i hele hodet mitt, lik et stumt ekko av kniver mot hjernebarken. Det gjorde ikke direkte vondt, men følelsen spredte ubehag gjennom hele kroppen. Jeg måtte komme meg bort fra veien. Med anstrengte steg klarte jeg å komme meg bort til den nærmeste sidegaten. Den ledet inn til et noe sjuskete leilighetskompleks. Jeg la hånden på murveggen og knep igjen begge øynene. Med dype åndedrag prøvde jeg å roe ned kroppen. Det hjalp og endelig var den sterke dunkingen redusert til en liten prikking i tinningen. Jeg åpnet øynene igjen og til min store lettelse hadde synet returnert noenlunde til det venstre øyet. Lettelsen var derimot ikke stor i forhold til uroen som nå hadde spiddet seg inn i meg. Var dette en bivirkning av energisøkingen? En ubehagelig følelse spredde seg i kroppen. Jeg hadde ikke brukt mer enn en liten håndfull energi, og kroppen reagerte så drastisk? Dette lovet ikke godt. Hva ville skje neste gang jeg brukte energi i et angrep? Eksplosjonen gjenspilte seg inni hodet mitt. En frysning for oppover ryggraden. Dette lovet virkelig ikke
godt. Jeg slapp veggen og rettet meg opp. Jeg måtte finne på noe. Med ett ble jeg dradd bakover. Jeg rakk ikke å lage lyd engang, før armen låste seg fast rundt strupen min. Nakken min ble strukket bakover og med det samme kjentes den karakteristiske følelsen av kaldt metall mot huden. Jeg stivnet og holdt pusten. «Ikke lag en lyd, så skal jeg ikke skade deg.» hveste en mørk stemme bak meg. Det var en mann. Ut fra stemmen og størrelsen hans, var han i sen tyveårene. Han var høy, men ikke direkte muskuløs. Jeg kunne kjenne at han brukte all styrken sin til å holde meg på plass. Han låste nakken min fast med den høyre armen sin og heiste meg opp så jeg måtte balansere på tærne. Knivbladet hvilte like inntil strupen min. Det var et lite blad, sannsynligvis bare en standard lommekniv. Det føltes beroligende. Jeg hadde opplevd verre. «Slipp vesken.» Jeg rørte meg ikke. Jeg leet ikke så mye som en muskel. «Jeg sa; Slipp vesken.» Han strammet grepet om nakken min. Det ble vanskeligere å puste. Jeg ignorerte det og konsentrerte meg om å holde balansen. Det begynte å verke i anklene. Mannen dro meg lenger bakover. Han begynte å bli utålmodig. «Hvis du ikke slipper vesken akkurat nå, så kutter jeg av deg den jævla halsen din.» Det var en ny, mer aggressiv tone i stemmen hans. Bevegelsene hans var kjappere, mer stresset. Om ikke lenge ville han få nok. Jeg forble taus. Han var bare en amatør. Han brukte for mye kraft til å holde meg på plass, mens knivbladet nå bare lå løst mot strupen min. Jeg måtte vente på sjansen min. Han kom ikke til å tørre å kutte. Det eneste han hadde i seg var trusler, og det var ikke lenge igjen før han innså at de ikke fungerte. Jeg spisset sansene. Det var bare snakk om sekunder igjen nå. «Din lille bitch! Slipp vesken!» brølte han plutselig og rykket meg hardt bakover. Hånden med lommekniven grep etter veskereimen. Nå. Jeg langet ut med den venstre armen og grep han rundt håndleddet, samtidig som jeg plantet den høyre hånden min under haken hans og skjøv til. Hodet hans rykket bakover og han mistet balansen. Armen rundt nakken min løsnet og jeg dukket ned. Fri fra ham og fortsatt med et fast grep rundt håndleddet hans, vred jeg det så kniven falt ut og landet på bakken. Før han rakk å reagere tok jeg tak i skulderen hans med den frie hånden min og kjørte kneskålen rett inn i genitaliene hans. Et hult gisp unnslapp den vidåpne munnen hans og knærne knakk sammen. Kroppen kollapset på bakken og han tok seg til skrittet før han brølte i smerte. Jeg slapp ham og hoppet bakover. Hvis jeg var rask, så kunne jeg løpe fra ham. Han heiste på hodet og så på meg med hatefulle øyner. Den ene armen skjøt med det samme fram mot kniven på bakken. Han grep den og skulle akkurat til å skyve seg opp på bena igjen. Åh nei, du. Jeg tok sats, vred om kroppen og sparket. Foten min kolliderte kraftfullt med siden av hodeskallen hans og sendte ham rett i asfalten. Denne gangen ble han liggende. Jeg ble stående å kikke ned på ham. Det hadde ikke vært et farlig treff. Han burde våkne opp om litt, sannsynligvis med en heftig hodepine, men uten varige skader. Irritert la jeg merke til den dype riften i skjerfet mitt. Det hadde kanskje bare vært en liten lommekniv, men den var skarp, det skulle den ha. Jeg burde vel være takknemlig for at offeret ble skjerfet og ikke strupen min, tenkte jeg og dro det av meg. Det ble pakket
ned i vesken, før jeg bøyde meg ned og plukket kniven ut av hånden hans. Dette var en litt for farlig leke for en slik idiot. Jeg så på lommekniven. Knivbladet var rent og blinket skarpt i lyset. Skaftet der bladet kunne foldes inn i, var mørkerødt og i god stand. Det var ingen andre verktøyer, så dette var en helt og holdent ment som et våpen. Jeg flippet kniven inn i skaftet og kastet den lett opp og ned i håndflaten. Dette fikk bli pant for skjerfet. Jeg slapp den ned i vesken, før jeg spaserte forbi den bevisstløse mannen og ut i gaten igjen.
Vi spaserte opp trappen fra garderobene. Ruben gikk i den sorte vindjakken sin. Gymbagen hang over skulderen og delte plass med ranselen hans. Det våte, mørke håret glinset i lyset fra lampene. Av og til misunte jeg ham for hårfargen hans. Han slapp i hvert fall å ligne en dårlig unnskyldning for en emo-kid når håret hans ble vått. Vi nådde toppen av trappen og fortsatte mot utgangen. Midt i det store inngangspartiet sto allerede et par elever fra klassen vår og snakket. Kenneth skakket på hodet og kikket bort på en av de guttene han sto med. «Hei, jeg har tenkt på å spørre om dette ganske lenge, men hva er egentlig greia med Benjamin? Han blir alltid igjen etter at vi går. Tørr han ikke å dusje sammen med andre?» En av dem trakk på skuldrene. «Vet ikke helt egentlig. Det har liksom bare alltid vært sånn.» Kenneth hevet øyenbrynet. «Snakk om å være sjenert.» mumlet han og stakk hendene ned i jakkelommene. «Kenneth, hold kjeft.» Ruben sendte ham et mørkt blikk. Kenneth snudde seg og så spørrende på ham. «Hva sa du?» Ruben gikk mot ham. Ansiktet formet et alvorlig uttrykk, et steinansikt. «Jeg sa hold kjeft. Så lukk kjeften din og drit i å snakke piss om andre.» smalt det hardt fra ham. Han sto like ovenfor den høyere gutten nå. Kenneth rynket brynene. «Jeg spurte bare... Synes ikke du også at det er rart at han aldri dusjer sammen med oss?» Ruben gikk et skritt nærmere. Øynene spiddet seg inn i den andres. «Kanskje han bare ikke vil dele dusj sammen med den nakne ræva di? Har du tenkt på det? Jeg mener, hvem ville klandre ham?» Kenneth trødde bakover og holdt opp hendene beskyttende foran seg. «Rolig! Jeg mente ikke å være frekk, helt seriøst. Jeg var bare nysgjerrig.» datt det ut av ham. «Nysgjerrighet drepte katten.» svarte Ruben kaldt og beholdt blikkontakten. De ble stående slik, urørlige. Jeg la hånden på skulderen hans. «Ruben...» Han lukket øynene og pustet ut. Kroppen snudde seg og han satte retning mot utgangen. Kenneth så forvirret etter ham. Jeg smilte oppmuntrende. «Slapp av, han er bare litt gretten.» prøvde jeg å forsikre ham, før jeg snudde meg og gikk jeg og. Det tok ikke lang tid å ta igjen Ruben. Jeg gikk opp på siden av ham, men sa ingenting. Vi gikk i stillhet helt til vi nådde de elektriske dørene. Like utenfor inngangen sto to jenter og kikket trøttslig rundt seg. Den høyeste hadde som vanlig håret i en høy hestehale og gikk kledd i en rød allværsjakke og dongeri bukser. Ranselen hang slapt ned fra skuldrene hennes, sammen med den dyre gymbagen. Den blonde venninnen hadde håret dalende ned fra hodet som en blond elv, med svinger og bølger av hårlokker. Over den høyre skulderen hang den lysebrune skolevesken. Man kunne se at den hadde opplevd flere års bruk, og fargen var falmet til en enda lysere brunfarge i kantene. Over vesken, hang den anonyme,
sorte gymbagen. Hun sto i brå kontrast med venninnen, der hun sto ikledd den hvite sommerkåpen sin. Den gikk inn ved midjen, for så å gå ut lik et skjørt. De sorte buksene fikk bena hennes til å ligne to streker der de førte ned til et par brune ballerinasko. Vi tuslet bort til dem og den høyeste snudde seg og kikket på oss. «Hvorfor er dvergen sur?» Iris skakket på hodet og så spørrende på meg. Jeg stakk hendene ned i jakkelommene. «Han skal prøvespille for en rolle i Snøhvit.» Ruben så grettent opp på meg. «Faen så morsom du er.» glefset han. Heiley blunket og smilte kjærlig. Kinnene hennes var fremdeles lyserøde etter treningen. «Han mente jo prinsen, så klart.» sa hun lystig. Ruben så litt fortumlet ut et øyeblikk, før han fikk et stort smil om munne. Han grep hånden hennes elegant og spant rundt så han vendte mot henne. Det ene kneet bøyde seg og han knelte så vidt mens den ledige armen elegant for ut. «Dine ord smigrer meg, mylady.» sa han og kysset henne på hånden lik en ekte gentleman. Hun lo og neide til svar. Iris flirte og la armene i kors. «En fyr som finner ei bevisstløs jente i skauen, og det første han gjør er å kysse henne? Ruben, jeg tror du skal satse på dvergen.» Jeg lo og Iris gliste fornøyd opp til meg. Ruben smilte giftig. «Vi kan gå på audition sammen da. Du er jo født til å spille den onde dronningen.» Iris lo høyt og stemningen ble igjen lett og luftig slik den skulle være. «Heiley.» Hun snudde seg og bak oss sto en av guttene fra parallellklassen. Hvis jeg husket rett, så var navnet hans David. Han sto med utstrakt arm og i håndflaten lå en liten plastikkbrikke. «Jeg går ut fra at denne er din.» sa han og rakte henne den. Heiley så spørrende på ham, før hun flyttet blikket ned på brikken. Øynene sperret seg opp. «Åh! Tusen takk!» utbrøt hun og dro vesken fram på magen. Den ble åpnet og hendene dykket ned blant skolebøker, ark, hårbørster, hårstrikk, blyanter, viskelær, penner og alt mulig annet. Hun hadde siden tidenes morgen hatt den mest uorganiserte ryggsekken på hele skolen. Man skulle tro det hadde blitt bedre med årene, og ikke minst da hun gikk over til skoleveske, men nei, det var fremdeles et virvar av ting innenfor veskeveggene. Hun dro omsider opp en kloss av en mobil. Heiley var en av de resterende elevene på skolen som fremdeles ikke hadde gått over til smart-telefoner. Dette var kanskje like greit når man tok i betraktning at hun mistet den i bakken ved enhver gitt anledning. Den sølvfargede mobilen var nesten avrundet i hjørnene etter alle sammenstøtene med gulv og asfalt. Det var i bunn og grunn et mirakel at skjermen fremdeles var hel. Lett som ingenting løsnet hun dekselet og strippet baksiden av mobilen. Øynene studerte innmaten og oppdaget det tomme hullet der minnebrikken skulle være. Hun strakk ut hånden og tok imot brikken fra David. «Du er en engel. Seriøst, tusen takk for at du fant den.» sa hun med et stort smil om munnen idet hun trykket brikken på plass og satte på dekselet igjen. David smilte og snudde seg for å gå. «Ingen årsak. Vi snakkes.» sa han og vinket lett med hånden. Heiley nikket og ropte et siste takk, før hun snudde seg tilbake til oss andre. Iris så irritert bort på henne. «Du må kjøpe deg en ny mobil, sånn helt seriøst. Den der henger knapt sammen.» mumlet hun. Heiley ristet på hodet og la den grå klossen tilbake i vesken. «Den funker helt fint. Så lenge jeg kan ringe og sende meldinger, så trenger jeg ikke noe mer fancy. Dessuten er nye mobiler dritdyre.» Iris fnøse og la armene i kors. «Jeg sier ikke at du må kjøpe den nyeste fuckings iPhonen. Det er bare snakk om at du trenger en mobil som ikke går i tusen knas hver gang du mister den.» Heiley rynket brynene og så misfornøyd ut. Iris vek ikke blikket og de ble stående og stirre på hverandre. Det ble Heiley som ga seg. Hun
sukket og snudde på hodet. Øynene kikket inn i bygget bak oss. «Skal vi vente på Benjamin?» spurte hun. Ruben stakk hendene i jakkelommene og ristet på hodet. «Neh… Han sa at vi bare kunne stikke.» svarte han og begynte å gå. Iris så skakt bort på meg og jeg trakk på skuldrene i respons. Vi spaserte ut fra flerbrukshallens område og satte kurs ned til byen. Ruben og jeg ble gående et par meter bak jentene. Han sparket bort en småstein og kikket opp på meg. «Så, hvordan går det med dere to?» Jeg skvatt litt av hvor enkelt han sa det. Med et litt skeptisk uttrykk så jeg ned og møtte blikket hans. «Helt greit.» svarte jeg unnvikende. Han himlet med øynene. «Jeg skjønner ikke hva du somler sånn med. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg bare fått det overstått.» mumlet han. Jeg svarte ikke. Han ventet på svar helt til tålmodigheten løp ut. Da det omsider gikk opp for ham at jeg ikke kom til å føre samtalen videre, sukket han og fortsatte. «Du burde bare si det til henne.» Et lite vindpust grep tak i hårlokkene mine. Jeg rettet på reimen til gymbagen og blåste bort et par hårstrå som hadde falt ned foran synet mitt. «Lett for deg å si.» mumlet jeg. Ruben rynket brynene og skjøv fram kjeven. «For guds skyld, gutt! Du har kjent henne i mangfoldige år. Dere er venner. Hvorfor er det så forferdelig vanskelig å si det til henne?» «Det er jo nettopp derfor. Det hadde bare blitt rart.» «Huh?» Han så spørrende opp på meg. Varmen strømmet inn i ansiktet mitt og jeg slo blikket irritert ned i bakken. Skoene tråkket matt på det grusete fortauet. Halsen føltes tørr. Jeg stønnet og stakk hendene ned i jakkelommene. «Jeg har kjent henne i nesten fire år nå. Som du sier; Vi er venner. Jeg kan ikke bare plutselig, helt ut av det blå, bekjenne at jeg har følelser for henne.» Stemmen min lød en smule mer frustrert enn planlagt. Jeg fnøs. «Har du i det hele tatt peiling på hvor forferdelig kleint det ville blitt?» spurte jeg og snudde hodet mitt mot ham. Blikkene våre møttes og han rynket brynene. Det ble stille. Jentene snakket i vei foran oss. Heiley lo høyt av noe og da hun snudde på hodet for å svare på hva enn Iris hadde sagt, fikk jeg et glimt av det fantastiske smilet. Hjertet mitt hoppet i brystet. «Hun er ikke en prinsesse fanget i et tårn. Du kan ikke forvente at hun skal sitte der og vente på at du skal komme deg opp på den hvite hesten din så du kan dra og redde henne.» Jeg kikket ned på Ruben. Han hadde blikket rettet fremover og så lettere irritert ut. Munnen åpnet seg igjen. «Jeg vet om flere gutter som liker henne. Jeg hadde spurt henne med ut selv, hadde ikke vi to vært kompiser.» Han ristet av seg tanken og så konsentrert ut. «Det jeg prøver å si, er at du er ikke den eneste prinsen som ønsker den fagre prinsessen.» Øynene så opp på meg igjen, denne gangen harde. «Det er derfor jeg vil at du skal få ut fingeren og gjøre noe før det er for sent.» Det ble stille igjen og begge to gikk rolig bortover fortauet. En og annen bil passerte nå og da, men ellers lå det en underlig stillhet rundt oss. Jeg ville ikke innrømme det, men ordene hans hadde skutt blink. Skuldrene føltes stivere enn vanlig. Hjernen arbeidet for fullt. «Det er derfor jeg vil at du skal få ut fingeren og gjøre noe før det er for sent.» Ordene surret rundt inni hodeskallen min. For sent… Kom det virkelig til å bli for sent? Jeg rynket brynene. Hva om hun ble sammen med noen i nær framtid? Det kunne jo skje. Det fantes utallige mer dugbare gutter for henne enn meg der ute i verden. Helvete, det fantes sannsynligvis bedre gutter for henne i dette kvartalet alene. Jeg bet tennene sammen og freste lavt. Ruben hadde rett. Jeg kunne ikke fortsette å leve i troen på at hun kom til å være tilgjengelig for evig tid. Jeg kunne ikke se på henne som prinsessen i tårnet, utenfor andres
rekkevidde enn min. Jeg kunne ikke se på henne på den måten. Hun fortjente ikke å bli behandlet slik. Det føltes fælt, men jeg måtte rett og slett innrømme det. Jeg fortjente henne ikke hvis jeg ikke gjorde noe. Men hva kunne jeg gjøre? Hjertet mitt holdt på å ta livet av meg bare jeg berørte henne, og svetten rant så fort jeg åpnet munnen for å snakke til henne. Jeg var håpløs. «Hva prater dere om da, gutter?» lød det plutselig foran oss. Iris smilte og hevet brynet. Ruben så opp på meg, for så å se tilbake på henne. «Ikke noe. Vi bare så på rumpene deres mens dere gikk.» Jeg sperret opp øynene og så forfjamset ned på ham. «Snakk for deg selv.» utbrøt jeg. Heiley flirte og dro ned kåpen selv om den allerede dekket baken hennes. «Det kan vi ikke ha noe av. Dere to er alt for unge og uskyldige for slike syn.» Iris lo og jentene stoppet opp for å vente på oss. Ruben gliste da vi nærmet oss. «Uskyldige? Det er ikke mye uskyld å finne her gitt. Jeg tror du har litt for høye tanker om meg, prinsesse.» sa han sleskt. Hun hevet brynet. «Virkelig? Hva med deg da?» De blå øynene så på meg. Jeg svelget. En arm landet med det samme over nakken min. «Ian? Heiley, denne gutten er som det reneste nyfødte barn, han!» sang han lystig. Jeg dukket unna armen hans. «Bare fordi du er en pervers liten reke.» smalt det fra meg. Iris brast i latter og Ruben rettet straks oppmerksomheten sin mot henne. Da hun ikke på død og liv klarte å slutte å le, steg irritasjonen til den lave gutten, og han pisket henne med spydige kommentarer. Heiley ristet oppgitt på hodet, men måtte fnise av synet. Gymbagen pendlet ned fra skulderen hennes. «Så, hvor mange mål scoret du?» spurte jeg og smilte. Hun hevet brynet og begynte å gå. Jeg spaserte ved siden av henne. «Score mål? Meg? Jeg tror du slo hodet ditt litt for hardt da den ballen traff deg.» Jeg så overrasket på henne. Hun flirte. «Iris fortalte det. Og for å være helt ærlig så fortjente du det.» Jeg sparket en kvist så den fløy ut av fortauet. «Det var hun som begynte. Jeg hadde ikke sagt det, hadde hun ikke nesten fortalt deg…» Jeg lukket munnen. Hun skakket på hodet. En lokk av det blonde håret falt ned fra skulderen hennes. «Fortalt meg hva?» Jeg svelget og så bort. «Ikke noe.» svarte jeg. Det lød for raskt. Jeg bet sammen tennene og så bort på henne igjen. Hun så med det samme brydd ut. Øynene tittet forsiktig opp på meg. «Ian, si meg… Har det noe å gjøre med…» begynte hun. Stemmen bar igjen på engstelighet. Jeg smilte betryggende. «Nei, det er ingenting. Jeg mener det.» Hun fortsatte å se på meg. Ikke helt sikker på hva jeg skulle si, strakk jeg på overkroppen og speidet utover gaten. Øynene gled opp og jeg studerte himmelen. De hvite skyene lå som et teppe over oss. Det unnslapp likevel et par tynne solstråler fra et punkt midt på himmelen. Sol. Et oppriktig smil bredte seg om munnen min. «Ser ut som vi slipper å bli dusjet i dag.» bemerket jeg i en lystigere tone. «Så du dusjet ikke etter gymmen? Vel, det forklarer jo lukten.» Heiley viftet med hånden foran nesen og skar en grimase. Jeg stoppet opp. «Hva? Nei, jeg pratet om været!» utbrøt jeg forfjamset. Hun stoppet opp, brast i den lykkelige latteren sin og la hånden på armen min. «Slapp av, jeg bare tuller. Du lukter herlig.» Det ble en klein stillhet. Det føltes som en evighet passerte. Jeg raste gjennom hvert eneste mulige svar jeg kunne si, men alle lød like fæle. Herregud, hva skulle jeg si? Skulle jeg takke? Nei, det ville bare gjøre det enda kleinere. Skulle jeg le? For øyeblikket hadde jeg ingen kontroll over hvordan den latteren ville komme ut. Jeg kunne ikke risikere et hemma fnis, og i hvert fall ikke et ustabilt
latterbrøl. Heiley lo nervøst. Hånden forlot armen min og hun rettet seg opp. «Det var kanskje ikke mitt beste ordvalg. Ikke det at du ikke lukter godt altså, jeg bare… ehm…» Ordene stokket seg og hun så betydelig mer stresset ut. Hun dro de løse hårlokkene bak øret og så ut som hun lette etter bedre ord. Med det samme lød en kvalt mørk buldrelyd. Begge to så på hverandre i forvirring. En lik, men lavere lyd hørtes igjen. Heiley slang armene rundt magen sin og rødmet. Kinnene blomstret i røde roser. Jeg klarte ikke å holde tilbake fryder over å se dette yndige synet, og flirte. «Sulten?» spurte jeg. Hun så flau ut, men smilte svakt. «Kanskje litt.» Jeg knipset med fingrene idet jeg husket det. «Det minner meg på… Jeg skulle kjøpe noe til deg nå på veien hjem.» Hun viftet unnvikende med hånden og smilte. «Det går fint. Du trenger ikke kjøpe noe. Jeg kan spise når jeg kommer hjem.» prøvde hun seg. Jeg ristet bestemt på hodet. «Ikke snakk om. Du sa at jeg skulle kjøpe noe til deg, og da skal jeg gjøre det. Enkelt og greit.» sa jeg rett som det var. Hun sukket oppgitt, men smilte skjevt. «Greit da. Hvis du insisterer.» Jeg nikket og smilte tilbake, før jeg snudde meg for å se etter Iris og Ruben. De var på vei mot oss i et avslappet tempo. Begge hadde ansiktene vendt mot hverandre og så ut til å være i midten av en viktig samtale. Håndgestikuleringen var for forvirrende til å tyde. De tok sin tid, uvitende om at vi sto og ventet på dem. Jeg stønnet og snudde meg tilbake til jenta ved siden av meg. Hun rettet litt på reimen til baggen så den ble liggende direkte over skoleveskereimen. Hånden fortsatte så videre til å slenge hårlokkene over skulderen. «Du burde bare si det til henne.» Rubens stemme ekkoet inni hodet mitt. Jeg kjente den ubehagelige varmen strømme oppover ryggraden min. Nakken ble klam, ørene sto i brann og kinnene kokte. Pulsen ble betydelig sterkere og det prikket i tinningen. Halsen føltes knusktørr med det samme. Tenkte jeg virkelig på å gjøre dette? Jeg svelget tungt, prøvde å fukte halsen nok til å få fram ord. Kroppen hadde aldri vært så ubehagelig som den føltes nå. Herregud, dette var en dårlig idé. Jeg åpnet munnen. «Forresten, det er noe jeg skulle ha pratet med deg om.» Heiley så opp. «Åh? Hva da?» Munnen åpnet seg igjen. Ordene kom ikke like lett denne gangen. Tankene surret som en orkan innenfor hjernebarken. Faen, faen, faen… Hva skulle jeg si? Hvordan i all verden skulle jeg kunne formulere dette? Hvordan kom hun til å reagere? Hvordan… Jeg lukket munnen igjen. Helvete, dette gikk ikke. Jeg kunne ikke si det. Ikke her. Ikke nå. Jeg tvang fram et smil. «Vet du hva, det haster egentlig ikke. Jeg kan si det en annen gang.» Hun rynket brynene og skakket på hodet. Leppene gled fra hverandre. En svak lyd var det eneste som unnslapp dem, før en høyere, bråere lyd hørtes bak oss. «Herregud, det var ikke det jeg mente!» Iris bokset mot Ruben, men han dukket tidsnok til å unngå slaget. Han lo den buldrende latteren sin, sprang fremover og grep armen min. Lett som ingenting slang han seg rundt meg og gikk i dekning. Iris freste og grep etter ham, noe ryggen min blokkerte for. Armene hennes strakk seg over skuldrene mine og klorte i luften foran meg. Ruben som holdt godt tak i armene mine dreide meg så jeg blokkerte henne ved enhver tid. Jeg sjanglet, men klarte å opprettholde balansen. «Drit i å bruke meg som skjold!» glefset jeg trass. Han flirte sleskt.
«Skjold? Gutt, du er mer som den kinesiske mur her!» Iris prøvde å komme seg rundt meg, men til ingen nytte. Ruben lo høyt og snudde seg for å se fremover. Øynene sperret seg opp og smilet ble enda bredere. «Neimen, her skilles våre veier folkens.» gliste han og slapp armene mine. Iris slang seg rundt meg og grep etter ham. Han smatt kjapt unna. «Dette har vært helt fantastisk, men jeg må nok løpe.» smilte han og snudde seg. Det så ut som han skulle løpe av sted, men i siste sekund gjorde han en helomvending og stilte seg foran Heiley. Han grep hånden hennes og lente seg hurtig inntil henne. Han hvisket noe inn i øret hennes, før han hoppet bakover, snudde og satte på sprang mot sidegaten litt lenger framme, til venstre for oss. «Vi får ta dette igjen i morgen, Iris. Snakkes, Ian! Ikke savn meg alt for mye, Heiley!» ropte han før han forsvant inn gaten og ut av syne. Iris løp etter og snerret banneord som en sjømann. Jeg kikket bort på Heiley. Hun hadde et fjernt, nesten splittet uttrykk i ansiktet. Jeg skakket på hodet. Hun skvatt litt og snudde på ansiktet. Blikket traff meg. I et halvt sekund trodde jeg nesten jeg så noe som minnet om sorg i dem, men så gikk de over til å bli de vennlige, varme øynene vi alle var vandt med. Hun smilte og gikk bort til Iris som hadde stoppet opp lenger framme og nå sto og furtet over gutten som kom seg unna. «Bare tre dager igjen til helgen.» sukket Iris og strakk på skuldrene. Jeg flyttet blikket bort på henne. «Og så er det to dager til mandag.» mumlet jeg. Hun så dystert ned i bakken og skjøv fram underleppen. «Verden er ond.» Heiley smilte oppmuntrende. «Det er ikke så lenge igjen til høstferien. Det er jo et pluss?» Jeg flirte. «Bra at noen klarer å tenke positivt.» Hun smilte lurt opp til meg og blunket. «Positivitet er en av mine mange gode egenskaper.» «Åh? Og hva er de andre, om jeg får spørre?» «Vel, jeg lager mat som en profesjonell, jeg kan slikke meg selv på nesen, jeg kan si alfabetet baklengs, jeg lære en sang utenat etter bare å ha hørt den én gang tidligere, jeg kan gå hele veien hjem med øynene lukket og likevel finne veien, og ikke for å skryte, men jeg er en mester på å kaste popcorn og fange dem med munnen.» fortalte hun og blunket fornøyd. Gift deg med meg, ba jeg kjapt inni meg, men bare lo lett i virkeligheten. «Den framtidige mannen din er en heldig fyr.» sa jeg, og angret så fort ordene forlot munnen min. Hjernedøde tufs! Hvorfor i all verden måtte du si noe så teit? Hva er galt med deg? brølte jeg til meg selv så høyt at det skar i hodet. Hun så dumt på meg, for så å bryte ut i latter, som om bare tanken på det jeg hadde sagt, var hysterisk morsom. «Ja, ikke sant. Jeg blir nok en ekte trofehustru med disse talentene.» fniste hun og tørket en liten tåre fra øyekroken. Det var en lettelse å se henne reagere slik. Det passerte kun et par personer mens vi gikk bortover fortauet. Selv om vi hadde svingt av og vandret innover mot byen, var gatene relativt folketomme. Det ble riktignok mindre og mindre mellomrom mellom når vi møtte på noen, jo lenger inn vi kom, men det rundet aldri over ti mennesker om gangen. Da vi omsider nådde den lille dagligvarehandelen, krysset vi veien og vandret inn på den vesle parkeringsplassen. Det sto ikke mer enn tre biler der, så det var tydelig en treg dag for de butikkansatte. Det lød høy lyd fra torget på den andre siden av veien. Det pleide alltid å være rikelig med folk der, spesielt på fine dager som denne. Iris satte kursen mot de elektriske dørene og jeg skulle til å følge hakk i hel da jeg la merke til at Heiley hadde stoppet opp. Jeg snudde meg. «Kommer du?» spurte jeg. «Jeg venter bare her.» svarte hun og rettet igjen på reimene. Et vindpust rev løs et par lange, lyse hårlokker. Jeg stoppet opp og skakket litt på hodet. «Hvordan skal jeg da vite hva jeg skal kjøpe til deg?»
Hun så opp og smilte varmt. Hjertet mitt hoppet i brystet. Det fantastiske smilet var som en egen personlig sol. Hun strøk lokkene bak øret med den ene hånden. «Bare velg noe, du.» Jeg så skeptisk på henne. «Virkelig?» Hun lo lett og nikket. Hånden skjøt ut og hun pekte rett på meg med et fornøyd smil om leppene. «Jeg stoler på deg. Livet mitt er nå i dine hender, Ian.» sa hun og prøvde å se seriøs ut. Det varte ikke lenge, og hun måtte fnise. Jeg lo og bukket ridderlig. «Jeg skal gjøre mitt beste.» Da jeg kom inn døren, sto Iris allerede og beglodde en kjølehylle full av yoghurt og andre melkeprodukter. Hun la ikke merke til meg før jeg sto like ved siden av henne. «Så, hva snakket du og lillemann om i stad?» smilte hun sleskt og tittet opp på meg. Jeg hevet brynet. «Det der hørtes unødvendig skittent ut.» Hun rakk tunge og lo i avsky. «Åh, herregud. Takk for det mentale bildet.» utbrøt hun og ristet på hodet. Jeg flirte og dultet henne i siden.
Solen sto høyt på himmelen. Hadde det ikke vært for det tynne skylaget, hadde det vært for varmt til å sitte uten noen form for dekke. Jeg løftet glasset og tok en slurk fra den kalde iste’ en. Væsken rant forfriskende ned strupen. Caféens uteplass var fylt av livlige mennesker som pratet, lo, spiste og drakk mens de nøt det varme været. De fleste var lettkledde og et par hadde til og med tatt på seg solbrillene sine. Jeg var en av dem. Jeg hadde satt opp de brune krøllene i en liten tutt, så de ikke skulle forstyrre mens jeg leste. Boka lå utslått ved siden av den halvspiste baguetten. Jeg satte fra meg glasset med iste og lot blikket synke ned i boka igjen. Før jeg fant stedet jeg hadde sluppet av sist, hørtes en liten lyd fra under bordet. En myk kropp gned seg langs den strømpekledde leggen min. Jeg lente meg tilbake og tittet under bordet. Tilbake glodde to gyllengule øyne. Den lille katten mjauet og gned hodet opp og ned langs leggen min. Den nattsvarte pelsen glinset. Jeg smilte og strakk ned hånden for å stryke den silkeglatte kroppen. «Hei der, pus.» Et svakt mjau lød til svar. Jeg grep baguetten og dro ut en av skinkeskivene. Diskre lot jeg hånden gå under bordet og slapp skiven. Den hadde nesten ikke truffet bakken før katten glefset den i seg, for så å slikke brosteinen. De gule øynene så opp på meg igjen en siste gang, før den sorte kroppen forsvant under stolen og satte kurs bort fra caféområdet. Jeg smilte og så etter den, før jeg rettet på skjørtet og førte blikket ned i boka igjen. Et par av krøllene var på vei ut av tutten. Jeg kunne kjenne at om litt ville de danse foran øynene mine. Hvor mange lus hadde jeg ikke festet der oppe allerede? Jeg merket jeg begynte å bli mektig lei dette håret. Neste gang skulle jeg velge noe mer lettstelt. Hva hadde jeg engang tenkt på da jeg valgte krøller? Det skriker nærmest flere timers arbeid på badet hver dag. Jeg sukket oppgitt. Av og til tenkte jeg rett og slett ikke over valgene mine. Neste gang skulle det bli andre boller. Det var bestemt; Neste gang skulle jeg ha lettstelt og kort hår. Halsen klødde tørst. Jeg grep glasset og førte det opp mot munnen igjen. Den skarpe lyden av knust glass fikk hvert eneste hode på hele uteplassen til å snu seg. Dammen av iste krøp utover brosteinen. Jeg stirret ned på det knuste glasset og den våte dammen. Det kjentes som å være i en transe. Jeg flyttet blikket mitt bort til hånden min. Den skalv. Jeg freste frustrert og grep meg rundt håndleddet. Ikke nå igjen…
«Unnskyld? Er alt i orden?» Stemmen fikk meg til å snurre rundt i stolen min. Servitøren så bekymret ned på meg. Blikket hans flakket mellom meg og det knuste glasset. Jeg slapp håndleddet, løftet solbrillene opp så de hvilte på toppen av hodet, og smilte beklagende. «Jeg er virkelig lei meg. Jeg skal så klart betale for det.» Han smilte varmt tilbake og ristet på hodet. «Ikke tenk på det. Det var bare et glass. Vil du at jeg skal komme med et nytt? Uten kostnader så klart!» Han lo lett før han signaliserte til en av de andre servitørene at de skulle rydde opp sølet med en eneste gang. Jeg ristet på hodet og smilte høflig. «Ellers takk. Jeg skulle akkurat til å gå uansett.» Servitøren nikket og smilte, før han forlot bordet mitt. Jeg himlet med øynene og lukket sammen boken. For en idiot. Mennesker som ham var alle like. Alt som skulle til var et søtt ansikt, og man kunne snurre dem rundt lillefingeren lett som bare det. Mon tro om han hadde reagert annerledes hvis det ikke var meg, men en av mennene på nabobordet som hadde gjort det samme. Jeg pakket boka ned i vesken og reiste meg. En av de andre servitørene var allerede på vei mot meg. På armen hang det ei vaskebøtte, og i den andre hånden holdt han et feiebrett og en liten kost. Han smilte mot meg han og. «Ha en flott dag videre.» Et lurt blunk forlot ansiktet hans, før han bøyde seg ned og begynte med oppryddingen. Jeg hang vesken over skulderen og gikk. Den svale luften føltes herlig mot ansiktet. Jeg gikk gjennom torget. Restaurantene rundt det åpne området hadde tatt god bruk av det fine været. Overalt hadde de laget store uteplasser overfylt av bord og stoler til gjestene sine. Selv om klokken hadde passert tre på ettermiddagen, og det egentlig burde være relativt tomt, myldret det av liv her. De fleste satt på uteplassene og spiste, drakk og koste seg, mens andre igjen bare gikk rundt eller satt og på en av de mange mørkegrønne trebenkene som var satt ut ved de forskjellige plantearrangementene. Om det var trær, busker eller bedd der det vokste forskjellige blomster, så var alt tatt godt vare på og lyste i frodig grønt. Selve sentrum av torget var den vakre fontenen som tonet over alt det andre. Den detaljerte steinfontenen var utsmykket med figurer av mennesker og dyr. Vann sto opp fra diverse hull og den evige lyden av strålene som traff det større vannbassenget under figurene, ga hele området en rolig atmosfære. De lave stoffskoene trippet lett mot betongen. Skjørtet danset rundt beina mine, og jeg kjente et par krøller falle ut av tutten. Jeg grep tak i kanten på solbrillene og dro dem ned foran øynene igjen. Jeg klarte ikke å nyte omgivelsene fullt ut, enn hvor vakre de var. Tankene flommet over innenfor hodeskallen min. Det kjentes som de skulle bryte seg ut hvert øyeblikk. Etter episoden med raneren, hadde jeg tatt meg en tur rundt om i byen og søkt videre. Det kunne hende jeg oppdaget nye energikilder mens jeg beveget meg bortover. Etter hvert søk hadde synet sviktet og pulseringen blitt sterkere. Den femte gangen hadde jeg blitt totalt blind på begge øynene i nesten tjue sekunder. Jeg bestemte meg for å stoppe etter det. Det var helt tydelig at kroppen streiket på grunn av energibruken min. Overraskelsen skjedde et kvarter etterpå, da jeg var på vei mot sentrum av byen. Helt ut av det blå knakk det høyre benet sammen og jeg falt så lang jeg var. Det responderte ikke før syv sekunder hadde passerte, og da det endelig gjorde det, skalv det og var nærmest ubrukelig. Da jeg omsider klarte å reise meg og gå videre, føltes hele kroppen ustø og svak. Det skjedde ikke igjen, heldigvis, men litt etter litt begynte jeg å kjenne andre deler av kroppen oppføre seg rart. Håndleddene ville plutselig rykke til og begynne å skjelve, armene ville føles numne, og sansene som syn, hørsel, lukt og smak ville forsvinne og komme igjen. Det hadde roet seg etter hvert, men jeg
stolte fremdeles ikke helt på at det hadde gått over. Denne episoden var bevis nok. Tiden var snart ute. Jeg grep hardt rundt veskereimen. Føttene slo mot bakken nå. Skrittene var bestemte og hurtige. Nei, det kunne ikke skje enda. Det var for tidlig, alt for tidlig. Det hadde ikke vært så lenge siden jeg byttet sist? Uansett, symptomene var ikke til å ta feil av. Kroppen begynte alltid å streike på denne måten når det var tid for å bytte. Det var en grense for hvor lenge en menneskekropp kunne holde ut. Jeg fortsatte bortover, ut fra torget. Jeg kunne føle det på meg. Det kom til å skje igjen. Jeg måtte komme meg bort, bort fra alle folkene, bort fra dette åpne landskapet, bort fra… Knærne ga med ett etter. Jeg sperret opp øynene. Armen skjøt ut og rakk akkurat å gripe tak i kanten på en fantastisk beleilig plassert benk, før jeg kollapset. Hjertet mitt banket så hardt at det føltes som om noen bokset meg kontinuerlig i brystet. Jeg bet tennene sammen og strammet grepet om benkryggen. Bena skalv kraftig. Hvorfor måtte dette skje nå? Jeg freste en ramse banneord og prøvde å stable meg på bena igjen. Det var som om boksingen ble erstattet av en hammer rett i brystkassen. Jeg gispet og kollapset nesten på nytt. Det rykket i brystet. Hjertet dundret og pulsen gjorde meg svimmel. Det hadde aldri vært så aggressivt før. Jeg peste og klarte å stable meg på beina. Det kjentes fortsatt som om jeg kunne falle sammen hvert øyeblikk. Pulseringen dunket gjennom hele kroppen. Det føltes som noe prøvde å presse meg ut. Kroppen hadde aldri vært så tung som nå. Et stikk av panikk spiddet seg inn i bakhodet mitt. Jeg måtte finne en ny. Jeg måtte finne en ny en, og det fort. Øynene mine speidet utover torget. Det var mennesker overalt. Blikket mitt søkte etter en som kunne passe. Skjelvingen i beina spredde seg til hendene. Jeg klarte knapt å holde meg oppe. Det måtte være et passende offer her. Panikken steg inni meg. Hvorfor hadde jeg ikke planlagt dette allerede? De andre gangene hadde jeg visst nøyaktig når jeg måtte bytte, og hadde skaffet en ny i god tid i forveien. Jeg bet meg i underleppa. Nei, jeg måtte holde meg rolig. De andre gangene hadde det ikke skjedd så fort. Denne gangen var annerledes. Jeg pustet dypt inn og prøvde å rense hodet. Dunkingen gjorde tankene uklare. Pustingen hjalp litt, men ikke mye. Jeg måtte holde hodet kaldt. Hovedfokuset nå var å finne en passende en. Det hjalp ikke å få panikk. Det gjorde bare saken verre. Jeg trakk et nytt dypt åndedrag, lukket øynene og roet de voldsomme hjerteslagene. Da jeg igjen åpnet øynene, speidet jeg nøye over området rundt meg. Det føltes som å være et rovdyr på jakt etter sitt neste bytte. Jeg måtte finne det letteste målet, den skadede hjorten i flokken, den som ingen ville kunne redde. Jeg begynte å bevege meg bortover igjen. Stegene var ustøe og svake, men jeg kunne ikke hvile, ikke nå. Jeg nærmet meg omsider enden av torget. Det første ut til en kjørevei som videre ledet gjennom en av byens handlegater. Det var færre mennesker der. Jeg hadde større sjanse for å finne noen som gikk alene. Bestemt fortsatte jeg mot destinasjonen min. Med det samme så jeg henne. Jeg frøs til. Hun sto der helt alene. Helt ubeskyttet. Dette var perfekt. Det blonde håret flagret i den svake brisen. Hun var ikledd en kjolelignende hvit kåpe og sto med ryggen til. Over skulderen hang en skoleveske og en gymbag. Hvor gammel var hun? Sytten? Kanskje atten? Jeg kjente et lettet smil dra seg over leppene mine. Jenta sto utenfor den en av de mange små dagligvarehandlene. Ventet hun på noen? Kanskje en venninne eller
moren hennes? Hun holdt en mobil i hånden og så ut som hun tekstet. Det var ikke godt å si hvor lenge hun hadde stått der. For alt jeg visste, kunne vedkommende hun ventet på, komme ut av butikken hvert øyeblikk. I så fall måtte jeg handle raskt. Mens jeg nærmet meg henne, kjente jeg håpet vokse inni meg. Hun var den eneste personen fram til nå som befant seg alene. Dette var sjansen min. Denne jenta var som servert på sølvfat. Det var nærmest som om noen hadde plassert henne akkurat der, akkurat da, bare for min skyld. Jeg krysset veien og prøvde å rette opp gangen min. Ryggen ble strak og jeg prøvde så godt jeg kunne å ignorere hvor skjelven kroppen var. Mens jeg gikk, holdt jeg blikket festet på henne hele tiden. Jeg kunne ikke la denne sjansen forsvinne mellom fingrene mine. Ikke snakk om. Flere av krøllene mine løsrev seg fra tutten og begynte å danse rundt ansiktet mitt. Det brydde meg ikke. Snart ville det ikke være et problem lenger. Det lange blonde håret hennes glinset i lyset fra himmelen. Det var litt for langt etter min smak, men akkurat her og nå kunne jeg ikke være kresen på slikt. Det var nok vanskelig å holde det i stand, men det var fortsatt bedre enn krøller. Jeg fikk trøste meg med det. Nå sto hun like foran meg. Jeg stoppet opp med god avstand fra henne. Nå gjaldt det å spille kortene riktig. Hun var altfor opptatt i tekstingen til engang å ense meg. Beina skalv fortsatt og jeg merket at synet begynte å bli uskarp. Det betydde ingenting. Snart ville det ikke være noe problem. «Unnskyld meg?» Jenta skvatt så voldsomt at hun mistet mobilen. Den kolliderte med bakken og hun spant rundt. Jeg kikket ned på den sølvfargede mobilen. Dekselet hadde løsnet. Da jeg så opp igjen, møtte jeg et par vidåpne blå øyner som flakket mellom meg og mobilen. Vi bøyde oss akkurat på likt, og jeg tok opp mobilen mens hun tok opp dekselet. «Jeg beklager. Jeg mente ikke å skremme deg. Her. Håper den ikke er ødelagt.» sa jeg og rakte henne den strippede mobilen. Dette skuespillet var nesten for enkelt. Jenta tok den imot og smilte vennlig. «Det går bra. Den tåler det meste. Det er ikke første gang jeg mister den i bakken, for å si det sånn.» Hun lo en trillende latter og satte på plass dekselet igjen med et klikk. Jeg smilte. «Det var jo godt. Hadde vært trist om den ble ødelagt. Jeg lurte faktisk på om jeg kunne få låne den litt? Glemte å lade min i dag morgens, og vel… den døde for bare et øyeblikk siden.» Stemmen min var vennlig og rolig. Det var ikke spor av løgn i den. Jeg kunne ikke engang telle hvor mange som hadde kjøpt dette skvipet. Denne jenta var intet unntak. Fortsatt smilende strakte hun ut hånden mot meg. «Så klart. Den er litt rar i knappene, men håper det går fint.» Jeg tok imot mobilen og kjente etter. Noen av knappene var nesten helt ubrukelige. Hva hadde hun gjort med den? Spillet hockey og brukt den som puck? Det var en sølvgrå gammel Nokia med slitte, nesten avrundede kanter og noen av tallene og bokstavene på knappene var i ferd med å forsvinne. Jenta smilte fortsatt og de store blå øynene viste intet annet en vennlighet. Enda en idiot. Jeg holdt tilbake det nedlatende blikket mitt og satte isteden opp et like dumt og vennlig uttrykk. «Tusen takk altså. Jeg setter virkelig pris på det.» Jeg latet som jeg begynte å taste inn et nummer. Det var frustrerende med de ødelagte knappene. «Du ser ikke ut som du er så mye eldre enn meg. Går du på skole her?» Hun skakket litt på hodet og så ut som hun prøvde å huske noe. Hun tenkte sikkert på om hun hadde sett meg før. Jeg ristet på hodet. «Nei, jeg går ikke på skole her. Har ikke bodd i byen så lenge.» Jenta strålte opp. Jeg ble nærmest blendet av den energiske personligheten. «Åh! Så du har akkurat kommet hit? Så morsomt! Da går jeg ut fra at du skal begynne på min skole. Det er en veldig fin plass, så du kan glede deg. Jeg må innrømme, det ser ikke ut som mye, men folka gjør plassen, ikke sant?
Forresten, jeg er Heiley, Heiley Price. Nå kjenner du i hvert fall én person. Hvis du vil, så kan jeg jo vise deg rundt her i byen en gang. Du kan se på meg som din egen personlige guide.» Hun flirte og strakte fram hånden på tradisjonelt håndhilsning vis. Jeg ble mildt sagt tatt på sengen. Jeg stirret på henne. Hun holdt fortsatt hånden utstrakt, som om hun ventet at jeg skulle ta tak i den. Jeg smilte og rakte fram den ledige hånden min. Begge to klemte til og det var et stødig håndtrykk. Jeg ble nesten overrasket over hvor sterk hun var. Jeg sluttet å late som jeg skulle ringe. «Hyggelig å møte deg, Heiley,» sa jeg og la mobilen ned i vesken min. Hun fikk et spørrende uttrykk i ansiktet. Jeg lukket øynene og smilte lurt. Jeg slapp hånden hennes, grep solbrillene mine og satte dem opp på toppen av hodet. «Vet du hva? Det tilbudet hørtes faktisk helt flott ut.» Jeg åpnet øynene og lot blikket mitt synke inn i hennes. Varmen bak tinningen blusset fram. «Hva sier du til at vi tar en liten tur allerede nå?» smilte jeg og skakket på hodet. Det fikk et lite rykk gjennom hodet hennes idet kontakten oppsto. Det entusiastiske uttrykket i ansiktet hennes forsvant. Øynene mistet den energiske gløden og ble tomme. Jeg smilte bredere. Slaget var tapt for hennes del. Hun var min nå. «Vær nå en flink jente og følg etter meg.» sa jeg kjærlig og strakte fram hånden. Pekefingeren min strøk henne lett over kinnet. Hun nikket sakte. Jeg snurret rundt på hælen og begynte å gå bortover fortauet. Jenta gikk rett bak meg. Vi måtte gå en plass ingen kunne oppdage oss. Det siste jeg trengte nå var folk som brøt inn og forkludret til planene mine. Selv om torget var omringet av butikker og hus som sto tett i tett, var det flere smale smug mellom noen av bygningene. Perfekt, tenkte jeg og kjente igjen dette lille håpet. Da vi omsider nådde et av smugene, stilte jeg meg i inngangen. «Gå inn først du, så kommer jeg straks.» Hun svarte ikke, bare nikket og gikk inn i det mørke smuget. Etter å ha sjekket at det ikke var noen i nærheten, gikk jeg innover i smuget jeg og. Ikke mye, bare nok til at de mørke skyggene omfavnet kroppen min. Varmen bak tinningen ga seg og jeg så mot jenta. Hun stoppet opp, snudde seg mot meg og ble stående helt i enden av smuget. Selv med det dårlige lyset, kunne jeg se henne fint. Nå var varmen bak tinningen helt forsvunnet. Jeg kunne føle hvordan grepet mitt slapp tak i henne, helt til det forsvant helt. Hun skvatt og så spørrende rundt seg. «H-Hva…? Hvordan…?» Stemmen hennes bar preg av tydelig forvirring. Øynene var vantro rundt seg. Med det samme traff blikket hennes meg. Hun tok et steg bakover. «Hva skjer? Hva gjør jeg her?» spurte hun med klar engstelse i stemmen. Jeg lo og tok et skritt lenger inn i smuget. Hun reagerte ved å rygge lenger bak. Ryggen støtte hardt i murveggen. Et skremt gisp unnslapp munnen hennes. Øynene ble større og det skalv i benene hennes. «Hvorfor er jeg her? Hvem er du?» ropte hun mot meg. Stemmen var forandret nå. Den var helt ulik den rolige og vennlige stemmen hun hadde brukt tidligere. Denne stemmen var tvers gjennom redd. Hun så panisk rundt seg. Lette hun etter en fluktrute? Eller kanskje et våpen? De skrekkslagne øynene så på meg igjen. Jeg hadde sett dette blikket før, så uendelig mange ganger. Det var slik hver gang. De fikk alle det samme skremte uttrykket idet de skjønte at det ikke fantes en utvei, intet sted å løpe, ingen måte å unnslippe. Jeg så på henne. De store redde øynene, den åpne munnen der den begynte og hyperventilere, den svake skjelvne kroppen. De var alle like. Alle mennesker var like.
Jeg smilte beroligende og tok et nytt steg innover i smuget. ÂŤTa det med ro. Det vil snart vĂŚre over.Âť