Kapittel 4

Kapittel 4 «Kom igjen, Ian… Jeg mangler bare ti kroner. Du får dem tilbake i morgen.» Iris hang etter armen min. Vi sto igjen foran frysehyllen på dagligvarehandelen. Iris hadde sett seg ut en yoghurt, men som vanlig hadde hun ikke med seg nok kontanter.

«Ikke snakk om. Hvor mye skylder du meg ikke allerede? Å låne penger til deg er som å kaste dem rett ut av vinduet.» mumlet jeg og fortsatte mot kassa. Iris stønnet og dro hardere. Jeg mistet nesten handlekorgen. Den var stappet full av matvarer jeg hadde husket på at vi manglet hjemme. Da jeg sjekket jakkelommen hadde jeg funnet den sammenkrøllede tohundrelappen, og tok umiddelbart hintet fra Judith.

«Ikke vær så kjip. Jeg lover å gi dem tilbake denne gangen. Kors på halsen og alt det der.» fortsatte hun beende. Jeg fnøs foraktelig og så ned på henne. Hun slapp med det samme taket og foldet hendene. Øynene ble store og hun snurpet underleppa. Hun blunket med de lange øyevippene. Jeg hevet brynet.

«Jeg har sagt til deg før at det der ikke virker… Det ser ut som du har en eller annen sykdom.»

Jeg knipset henne i pannen og hun rykket bakover. Hun satte opp et furtent uttrykk og la armene i kors. «Hvis det var Heiley som spurte, så hadde du gitt henne penger uten å mukke.»

Jeg kjente varmen strømme opp i hodet mitt. «Kjeft på deg. Slutt å prate tull.» Jeg så vekk og kjente ansiktet bli rødt. Faen… Det kjentes som jeg skulle brenne opp. Iris’ furtne uttrykk gikk over i fornøyd glis. Hun grep ansiktet mitt med begge hendene og steg opp på tærne, så nesene våre nesten møttes. «Åh herregud, du er så søt når du rødmer!» lo hun og førte hendene inn i håret mitt og rufset til. Jeg rykket tilbake og så irritert på henne. «Slutt med det der. Jeg rødmet ikke, jeg bare… fikk en allergisk reaksjon.» Hun trakk seg tilbake, la armene i kors igjen og hevet brynet. «Åh ja? Av hva da liksom?»

«Av dumskapen din.»

Iris lo høyt. Jeg myste og så dumt på henne. «Uansett, hva hadde Max sagt hvis han så hvordan du tedde deg?» sa jeg og rettet litt på sveisen. Ikke det at det var mye til sveis til å begynne med. Iris smilte og la hodet på skakke. «Max er kanskje kjæresten min, men du vil alltid være min lille baby, og det kommer aldri til å forandre seg.» Hun kløp meg i kinnet og smilte kjærlig. Jeg dro fram underleppen og trakk meg unna.

«Så, jeg er bare kanskje kjæresten din?»

Begge to snudde på hodet. Gutten sto med armene i kors og med et hevet bryn. Den sterkt bygde kroppen sto stødig som et tre. Den mørke huden glinset i det sterke lyset fra lysrørene.

Iris snurret rundt og møtte ham. «Ja, hvis du er heldig. Du har litt konkurranse her.» smilte hun lekent. Max satte blikket sitt i meg og rynket brynene. «Prøver du deg på dama mi, Warwick?» spurte han og vippet litt på haken. Jeg rettet meg opp i ryggen, møtte blikket hans og tok et steg mot ham. «Og hva hvis jeg gjør det?» Han toppet like over meg der han sto. De

mørkebrune øynene så kaldt ned på meg.

«Da banker jeg dritten ut av deg.»

Jeg blåste opp brystkassen og så ham truende rett i øynene. «Åh, så du vil slåss? Vel, jeg er klar. Bring it on!» utbrøt jeg og slo ut med armene. Han grep jakkekragen min og jeg ble dradd framover. Jeg grep tak i hans også, men det var en klar forskjell i styrken vår.

Iris la hendene på skuldrene våre og lo lett. «Gutter, gutter! Det er ingen grunn til å slåss. Det er nok av meg til alle!» Hun gliste selvsikkert og la hendene på hoftene.

Begge to så på henne.

Max slapp meg og jeg slapp ham. Det ble en stum pause. Vi så på hverandre.

«Ved nærmere ettertanke, så kan du få henne.»

«Nei, ellers takk. Du skal få æren.»

«Jeg har hatt henne lenge nok. Det er ikke rettferdig for deg. Virkelig, jeg mener det. Hun er bare din nå.»

«Jeg vil ikke ha henne. Ta henne du.»

Iris freste dødelig og la armene i kors. Det lå noe mørkt i de brune øynene.

«Dere to er noen skikkelige rævhål.»

Max la armene rundt skuldrene hennes. «Jeg bare tuller med deg. Du vet at jeg aldri ville sagt noe slikt.» smilte han og kysset henne på toppen av hodet. Hun hadde fortsatt det furtne uttrykket og sto med armene i kors. Den mørke gutten sto bak henne og pakket seg rundt henne som et skjerf. Man kunne se hvordan uttrykket hennes motvillig brøt opp og kinnene rødmet. Med en furten mine, som et misfornøyd lite barn, grep hun tak i armene hans og så bort. «Si at du er lei deg.» mumlet hun. Han smilte kjærlig og klemte godt til rundt henne.

«Jeg er lei meg, og det er Ian også. Er du ikke, Ian?» Han kikket bort på meg. Jeg trakk på skuldrene. «Jeg mente hvert ord.» Iris rynket brynene surt.

Max ristet oppgitt på hodet og smilte. Han slapp taket rundt Iris og løftet opp handlekorgen som sto ved siden av ham på gulvet. «Så, hva slags ærend er det dere holder på med?» spurte han. Jeg heiste den fulle korgen min. «Bare litt innkjøp til husstanden. Vi trengte noen greier hjemme. Ja, også skal jeg kjøpe noe til Heiley.» fortalte jeg. Max trakk på smilebåndet og så lurt på meg. «Åh? Jeg visste ikke at de solgte forlovelsesringer her.» Jeg stirret på ham i stillhet. Blikket mitt flyttet seg kjapt og landet på Iris. «Faen ta deg.» Hun flirte og slo lett ut med armene. «Jeg mente ikke å fortelle ham det. Det bare glapp ut.» Jeg så kvast på henne.

«Jeg begynner å lure på hvem her i verden som ikke vet det.» Max trakk på skuldrene. «Det er ganske åpenbart. Man kunne vært blind og likevel sett det.» «Åh, hold kjeft.»

«Det er rart hun ikke har falt for deg, så sjarmerende som du er.»

Jeg lo falskt og så stygt på ham. Øynene mine søkte med det samme ned i korgen han bar.

Den var stappet opp til kanten av boksmat, dopapir, kattemat og en sekk med poteter.

«Planlegger du å gå i hi?» spurte jeg og hevet brynet. Han så ned han og. Den lystige latteren hans klukket frem. «Mor ringte og spurte om jeg kunne kjøpe inn litt ting til henne.» svarte han. Jeg kjente jeg ikke burde spørre, at det ikke passet, men samtidig ville det være feil ikke å gjøre det. «Går det bedre med henne?» Max fikk det varme og vennlige uttrykket sitt. «Ja, hun har begynt å gå ut litt oftere, på turer i parken og slikt. Legene sier at hun kommer til å bli helt frisk igjen hvis hun fortsetter med treningen og medisinene.» Jeg smilte og nikket. «Det

lover jo godt.» Iris smilte forsiktig, litt varsom ovenfor det sårbare temaet. Hun tittet bort på yoghurten og bestemte seg for å bytte tema. «Vel, siden Ian har bestemt seg for å være en egoistisk drittsekk, så kan jo du være en engel og sponse denne her.» Hun langet ut og plukket den av hyllen. Max så spørrende på henne. «Hvordan har det seg at du aldri har kontanter?»

«Det samme lurer jeg på.» mumlet jeg. Iris så irritert på oss. «Jeg skal betale tilbake har jeg sagt.» sa hun bestemt. Max flirte og holdt opp korgen. «Slipp den oppi da, så skal jeg betale.»

Iris smilte bredt og la den lille beholderen på plass. Jeg stakk den høyre hånden i jakkelommen. «Pass deg, Max. Den jenta er en gold digger.» Han lo muntert. «Synd for henne. Denne kontoen er så godt som tom.»

Vi begynte å gå bortover radene av matvarer og husholdningsartikler. Max tuslet bort til ferskvaredisken og vi ble stående og vente på ham. Iris dultet borti meg med albuen og smilte lurt. «Jeg blir med Max og leverer varene til moren hans. Du vet hva det betyr? Du og Heiley får gå resten av veien helt alene.» sa hun og flirte fornøyd. Den irriterende varmen dukket opp igjen. Jeg så bort. «Kan du slutte med det der?» freste jeg ampert. Hun satte opp et bestemt uttrykk og gikk opp foran meg. «Ian, dette er sjansen din.» Jeg så rart på henne. «Hva prater du om?» Hun grep tak i begge armene mine, like under skuldrene. «Skjønner du ikke? Dere vil endelig være alene. Ingen av oss kan komme og forstyrre. Dette er perfekt! Du kan endelig snakke med henne.» Hun virket oppspilt. Øynene ble større. «Du kan fortelle henne det. Ian, skjønner du ikke?» Hun ristet litt i meg og så ut som hun skulle til å hoppe i glede. Jeg rynket brynene. «Er du gal? Jeg kan ikke bare si noe sånt til henne. Aldri i livet, det er ikke sjans.»

Hun slapp taket og så opp på meg. «Ian, stol på meg.» Jeg så tørt ned på henne. «For det har jo endt så bra før.» mumlet jeg. Hun ristet på hodet. «Glem de andre gangene. De var ikke viktige.» sa hun bestemt. Jeg så irritert på henne.

«Du fikk meg til å hoppe fra en bro.»

«Den var ikke så veldig høy.»

«Den var femten meter.»

«Du var ikke den eneste som hoppet. Jeg gjorde det også.»

«Du overbeviste meg til å ta en salto.»

«Det så veldig kult ut da.»

«Jeg landet på ryggen. Jeg så ut som et vandrende blåmerke i over en måned.»

«Men du overlevde.»

Jeg sukket oppgitt og himlet med øynene. Iris la armene i kors og vippet haken opp. «Uansett, tenk på dette da: Hvis du var tøff nok til å hoppe fra den broa, så tør du å snakke med Heiley.» sa hun og så oppmuntrende på meg. Jeg hevet brynet og kjente munnvikene vende seg nedover. «Det er litt forskjell da. Vannet hadde ikke mulighet til å si noe som «La oss bare være venner.» eller til å skape pinlig stemning for all evighet.» Jeg sukket og så bort. «Om det verste hun kunne gjøre var å gi meg et blåmerke, så hadde jeg snakket med henne om det for lenge siden.» Stemmen min var lav. Iris’ øyenbryn presset seg sammen og hun så forsiktig opp på meg. Hun åpnet munnen, som for å si noe, men lukket den straks igjen. Det så ut som hun lette etter de rette ordene. Hun smilte lett. «Du vet, det kan jo hende at det går bra.

Kanskje du blir positivt overrasket.» Ordene lød like forsiktige som de var ment. Jeg så ikke på henne, bare lot blikket følge en av matvarehyllene. «Hvordan det? Har hun sagt noe?» spurte jeg så nonsjalant som mulig. Iris flirte kort. «Selv om hun i tilfelle har det, så vet du at jeg har taushetsplikt. Det er en av de mange uskrevne lovene innenfor jentevennskap.»

forklarte hun og tok et par skritt bort. Hun rettet på hestehalen og snudde seg. Øynene så rett på meg. Det glimtet i den klare gyllenbrune fargen. «Det jeg kan si er; Bare snakk med henne.

Du kjenner Heiley. Hun ville aldri gjort eller sagt noe for å såre deg. Hun bryr seg om deg.»

Det ble stille. Jeg slo blikket ned og stirret konsentrert ned på gulvflisene. Iris ventet på at jeg skulle svare, si noe. Da hun innså at jeg ikke kom til å snakke, sukket hun og strøk en hårlokk bak øret. «Okei, hør her. Snakk med henne om du vil. Gjør hva du føler er riktig. Jeg kommer ikke til å spørre om hvordan det gikk eller om noe som helst annet, ikke med mindre det er greit for deg.» sa hun og løftet hendene som for å vise at hun ikke mente skade.

Max kom tuslende tilbake til oss. Den stappfulle handlekorgen var utrolig nok blitt fylt opp med flere varer. Jeg så imponert på den pent stablede samlingen av bokser, beholdere og løse matvarer. Iris gikk ham i møte, men like før hun nådde ham spant hun rundt og smilte til meg.

«Vi snakkes i morgen, Ian. Du får ha lykke til.»

Max så spørrende ned på henne, før han flyttet blikket bort på meg og tilbake. «Lykke til med hva da?» Iris grep armen hans og geleidet ham med seg bort. «Ingenting. Hva mer må vi kjøpe?» Han trakk ut papirlisten fra jakkelommen og begynte å lese den høyt mens de gikk.

Like før de rundet hjørnet, kikket han bak seg og vinket. «Vi snakkes, Ian.» Jeg smilte og heiste hånden. «Hils moren din.» Han nikket og smilte bredt. Jeg så etter dem, før jeg snudde meg og gikk jeg og. Et av lysrørene blinket skarpt over meg.

«Det blir et hundre og åttifire kroner. Skal du ha pose?»

Jeg kikket opp og møtte blikket til kassadamen. Den godt voksne kvinnen så på meg med øynene til en person som hadde vært våken alt for lenge. Man kunne se at hun hadde prøvd å dekke til de mørke ringene under dem med sminke, men det skimtet fortsatt lilla under den falske hudfargen. Jeg stakk hånden inn i lommen og dro ut tohundrelappen. «Ja, to takk.» sa jeg og rakte henne pengene. Hun dro løs to poser og slang dem bort til resten av varene mine, tok imot pengene, tastet inn et par trykk på kassaapparatet og trykket på knappen som åpnet det. Jeg gikk bort og begynte å legge ned varene i posene. «Sånn. Fjorten kroner tilbake.» lød det fra kassen. Jeg strakk ut hånden og tok imot vekslepengene.

Jeg hadde kanskje ikke noe å stille opp med mot Max når det kom til stabling og organisering, men jeg måtte innrømme at jeg var noenlunde stolt av meg selv da jeg klarte å få plass til alle varene uten at noe kom i klem. Rekebaguetten jeg hadde kjøpt til Heiley lå på toppen så den ikke skulle bli skvist. Etter alle gangene hun hadde fått store øyner når noen spiste skalldyr i nærheten, så kom baguetten forhåpentligvis til å falle i smak. Jeg løftet opp posene, blåste bort en hårlokk fra mellom øynene og satte kurs mot utgangen.

Snakke med henne…

Jeg kjente en ubehagelig følelse spre seg i mageregionen. Iris’ stemme gikk gjennom hodet mitt som et ekko. Snakke med henne, du liksom. Det var enklere sagt enn gjort. Hvorfor hadde det seg at alle mente det var så vanvittig lett? De skjønte ingenting. De skjønte ikke hvordan det var. Jeg så brydd framfor meg. De elektriske dørene gled opp idet jeg tråkket på sensoren og jeg spaserte ut av butikken. Jeg bet sammen tennene. Hvorfor var jeg sånn en håpløs feiging? Hvorfor kunne jeg ikke bryte ut av denne boblen av usikkerhet og slutte å være så fordømt klein og redd? Faen. Jeg var patetisk. Jeg var ikke annet enn en patetisk liten shit av en gutt. Det sved i bakhodet, som om noe brente seg fast i hjernebarken.

Jeg måtte roe meg ned. Det hjalp ikke å frustrere seg over dette nå. Heiley sto og ventet på

meg. Jeg kunne ikke komme gående pottesur som en drittunge bort til henne. Nei, nå gjaldt det bare å skjerpe seg. Jeg lukket øynene og pustet dypt inn. Ro deg ned, Ian. En tanke slo meg hardt. Jeg stoppet opp og åpnet øynene. Kanskje… Kanskje hun hadde rett?

Kanskje alle sammen hadde rett? Iris, Max, Ruben… Det skulle ikke mye til. Bare et par ord, og det ville være ute i luften. Et par små ord og hun ville vite det helt sikkert. Kanskje hun til og med… Kanskje hun til og med ville si… Jeg klarte ikke fortsette tankegangen. Den irriterende varmen returnerte i kroppen. Den spredde seg som et virus gjennom årene og hjernen ble ukonsentrert og lett. Jeg ristet på hodet og prøvde å klarne det. Ideen satt fortsatt igjen mellom malstrømmen av tanker. Jeg kunne klare det. Jeg kunne klare å si det til henne.

En ny og sterkere følelse av kraft vokste fram i brystet mitt. Det kjentes som et lite lys som ble større og større. Jeg kunne klare det. Et forsiktig smil bredte seg utover leppene mine.

Hvis jeg bare klarte å manne meg opp, kunne jeg få det til. Smilet ble bredere. Isis hadde rett.

Dette var sjansen min. Jeg hadde endelig mulighet til å fortelle Heiley at… at…

Jeg kikket energisk opp og så etter henne.

Parkeringsplassen var tom.

Hva? Jeg snudde på hodet. Øynene søkte ut over hele det åpne området. Til og med bilene som hadde stått der til å begynne med var borte. Jeg var bokstavelig talt den eneste personen her.

«Heiley?» Jeg rynket brynene og snudde meg. Hadde hun blitt lei av å vente og fulgt etter oss inn i butikken? Nei, dagligvarehandelen var ganske liten, så i så fall burde vi ha sett henne.

Hadde hun gått hjem? Jeg snudde meg tilbake og kikket utover parkeringsplassen. Hun hadde ikke nevnt noe om at hun hadde dårlig tid. «Heiley?» ropte jeg og kikket forvirret rundt meg selv. Hun var ikke å se noen steder. Så rart. Jeg flyttet litt på posehåndtakene så de ikke skulle skjære seg sånn inn i fingrene. Det var ikke likt henne å bare stikke, ikke uten å si noe i hvert fall. Jeg tenkte meg om. Det kunne jo hende at hun ble ringt opp av moren eller faren og måtte forte seg hjem for å passe på småsøsknene.

Jeg trakk på skuldrene over denne teorien og innså at den var ganske rimelig. Skylaget lettet litt og et par solstråler presset seg fram.

Med det samme registrerte jeg noe som blinket i sidesynet.

Det var som en metallisk refleksjon. Jeg snudde meg og kikket mot stedet hvor blinkingen kom fra. Der, to meter til høyre for meg, lå en liten brikke på asfalten. Den var i plastikk, med unntak av en liten metalldel. Jeg tuslet bort, flyttet den ene handleposen over i den venstre hånden og bøyde meg ned. Jeg plukket opp brikken og studerte den. Det var risset inn en logo i plastikken på den ene siden. Jeg kjente den igjen. Vi hadde alle sett denne brikken en rekke ganger. Det var minnebrikken til Heileys mobil. Grunnet det at hun hadde en tendens til å miste mobilen i bakken ved ethvert gitt tidspunkt, så var det ikke uvanlig at noen fant minnebrikken liggende rundt på skolen. De fleste kjente den igjen og returnerte den til henne.

Hun ville bli like overrasket og takknemlig hver gang. Selv så jeg på det som et mirakel at ingen hadde stjålet den inntil nå. Det var en av de spesielle tingene ved Heiley. Folk likte henne. Det var sannsynligvis hovedårsaken til at alle og enhver kom og leverte brikken tilbake hvis de fant den.

Jeg så opp og speidet utover den åpne plassen. Hun måtte ha mistet mobilen og som vanlig hadde hun ikke registrert at minnebrikken lå igjen på bakken. Jeg sukket og puttet den i jakkelommen. Rekebaguetten veltet over i handleposen. Takk og lov for

plastikkinnpakningen. Humøret sank litt da jeg kikket ned på den. Det kunne vel ikke være derfor hun gikk? Irritert ristet jeg på hodet. Nei, nå måtte jeg ta meg sammen. Dette var tåpelig.

Jeg rettet meg opp og begynte å gå. Jeg fikk gi minnebrikken tilbake i morgen på skolen.

Visstnok kunne jeg enkelt og greit svinge innom boligfeltet der hun bodde på veien hjem, med tanke på at jeg bare bodde en kilometer bortenfor henne og opp et par bakker, men det føltes som en litt rar gest å gjøre det bare for en liten plastikkbrikke. Nei, det fikk vente til i morgen.

Anna ventet nok på meg hjemme. Jeg kunne se for meg hvordan hun satt sammenkrøpet og tegnet i lenestolen. Eller, hadde ikke hun og Judith snakket om at de skulle ha filmkveld sammen i dag? Jeg prøvde å tenke tilbake til frokosten. Minnene fra min tydeligvis dårlige natt poppet opp i tankene. Jeg kjente den ubehagelige følelsen igjen. Hvorfor husket jeg ikke at jeg hadde blitt dårlig? Det eneste jeg husket fra kvelden var de bisarre kloremerkene.

Hadde det virkelig vært lurt ikke å fortelle Simon om dem? Han var jo tross alt en lege. Jeg rettet litt på posene. Det var for tung å bære dem i samme hånd, så jeg fordelte vekten over på begge. Men hvordan skulle jeg ha fortalt det til ham? Sår som grodde over natten. Det var pisspreik. Enhver mentalt stabil person visste det.

En trykkende følelse vokste frem innenfor hodeskallen min. Jeg knep igjen det ene øyet og rynket brynene. Der var hodepinen tilbake. Perfekt…

Benjamin hadde tilbudt meg flere av de smertestillende pillene, men av gammel vane hadde jeg takket nei, enn hvor mye han insisterte. Av og til hatet jeg fortids-meg. Han kunne være en skikkelig egoistisk drittsett, for ikke å snakke om korttenkt. Det trykket spist i pannelappen og synet ble et øyeblikk uklart. Jeg blunket med begge øynene og så forvirret framfor meg.

Kunne dette være et symptom på den unaturlige blodverdien Simon snakket om? Jeg skulle ha fått tak i pillene jeg fikk resept på. Faen ta deg fortids-Ian, freste jeg inni meg. Jeg sukket irritert og fortsatte bortover fortauet. Synet returnerte noenlunde til normalt.

Conversene tråkket slapt mot asfalten. Jeg dro ipoden ut av jakkelomma og satte headsettet over ørene. Med et knappetrykk strømmet musikken gjennom ørene mine. De tunge rocketonene dunket mot trommehinnene. Solen var fortsatt på himmelen, men om få timer ville den begynne sin ferd ned mot horisonten. Vinden var blitt kjøligere og jeg kjente at den trengte seg inn gjennom jakken. Håret mitt sto ut til alle kanter. Jeg gikk bortover fortauet med handleposene i et godt grep i hver hånd. Butikkene langs veien så tomme ut. Det fleste var nok stengt på denne tiden. Klokken hadde rundet fire, så folk var vel på vei hjem for å spise middag og slappe av. Kanskje Judith og Anna allerede hadde laget klar middagen? Jeg kjente magen rumle lavt ved tanken. Det knaste under skoene mens jeg gikk, og jeg prøvde å skifte stilling på posene. Sekken hang slapt over skuldrene og jeg kjente ryggen verke litt.

Baggen slang søvnig fram og tilbake der den hang fra den høyre skulderen min. Annethvert skritt kolliderte den med handleposen og det lød rasling fra matvarene. Fortauet lå tomt foran meg på begge sidene av veien. Det var uvanlig folketomt. Hele gaten lå øde. De mørke smugene ga en ubehagelig følelse idet jeg passerte dem. Hvorfor var det ingen her? Det pleide da alltid å være mennesker vandrende ned disse gatene. Jeg stønnet og byttet stilling på posene igjen. Jeg måtte virkelig få fikset den sykkelen. Hadde jeg kunne tatt den i bruk, så hadde jeg vært hjemme allerede. Hjemme, sittende ved middagsbordet i et varmt hus med lukten av mat osende ut av kjøkkenet. Jeg kjente magen rumle igjen under jakka og fikk vann i munnen. Musikken dundret over headsettet og fylte hele hørselen min.

Jeg drømte meg inn i en gitarsolo og enset nesten ikke bevegelsen.

Det var ikke mye, det kunne likegodt bare vært en varmebølge. Likevel, det var noe med fargen som satte meg ut. Den var nærmere en tone mørkere enn luften rundt seg.

Jeg stoppet opp og blunket.

Den mørke luftbølgen var ikke lenger å se.

Jeg skakket på hodet og klarte ikke helt å forstå om jeg hadde sett riktig, eller om det var øynene mine som spilte meg et puss. Luftbølgen hadde kommet ut fra smuget ved skobutikken. Hadde det vært et varmeutslipp fra bygningen? Eller kanskje noen sto og røkte inni smuget? Jeg rynket brynene. Det hadde ikke lignet på vanlig røyk. Bevegelsen var for myk, for… levende til bare å være en røyksky eller noen annen form for gass. Jeg snudde på hodet og oppdaget at hele gaten bak meg var tom. Hvorfor var det så uvanlig folketomt? En litt urolig følelse prikket under huden. Som når musikken forsvinner i skrekkfilmer og hovedpersonen blir stående alene og forlatt i mørket, og man vet at faren lurer rundt dem. Den uutholdelige stillheten som føles som den varer i en evighet, før noe plutselig skjer og hjertet rykker til som ved et strømsjokk. Jeg ristet på hodet og prøvde å tenke på noe annet. Det hørtes lyder fra det åpne området med restaurantene, lyder av mennesker som spiste og hadde det morsomt. Jeg lyttet på de glade utropene og latteren som lekte i luften og klarte å roe meg ned. Jeg burde komme meg hjem nå. Anna og Judith hadde vel begynt filmkvelden sin allerede. Jeg så utover den tomme gaten. Mon tro hva slags film Anna hadde valgt? undret jeg meg og snudde kroppen for å gå videre. Solen var svakere på himmelen, og været var blitt mørkere. Øynene mine for opp.

Der var den igjen.

Den mørke luften bølget som et langt silkebånd ut fra smuget.

Nå visste jeg at det ikke var øynene mine som tullet med meg. Selv om den var bare noen få toner mørkere enn resten av luften, var den fullt synlig for det blotte øye.

Jeg stirret på den.

«Hva…?» Stemmen min var grøtete og minnet mer om et hvisk enn noe annet. Jeg fisket ipoden ut av lommen, slo den av, dro av meg headsettet og lot det falle ned i den ene handleposen. Jeg studerte luftbølgen der den beveget seg lekent som et bånd i vinden. Hva var dette for noe? Nysgjerrig nærmet jeg meg den. Jo nærmere jeg kom, jo mer fascinert merket jeg at jeg ble. Bevegelsene var silkemyke og elegante. De kunne nærmest virke levende. Den var merkelig, unaturlig, men samtidig så vakker at jeg ikke klarte å ta øynene mine fra den.

Det kjentes som jeg ble dratt mot det sorte båndet av usynlige hender. Jeg stoppet opp foran åpningen av smuget og holdt blikket på det merkelige underet som utspilte seg foran meg. Jeg lot posen i den høyre hånden synke ned på bakken og satte den så den støttet seg opp mot benet mitt. Gymbaggen fulgte like etter. Nysgjerrigheten vokste og jeg strakte forsiktig fram den ledige hånden. Spørsmålene surret rundt inni hodet mitt. Hadde den en masse? Ville jeg kunne kjenne den med fingrene? Ville den være kald eller varm? Ville den farge over på fingrene mine, eller ville den gå i oppløsning når jeg tok den? Hva i all verden var dette for noe?

Fingrene mine strakte seg mot den og fikk kontakt.

En kald vind blåste rett i meg. Jeg knep igjen øynene og tok et fortumlet skritt bakover. Da jeg åpnet øynene oppdaget jeg at luftbåndet var forsvunnet. Jeg så ned på hånden min. Alt virket

normalt. Ingen brannskader og ingen ny farge. Hva hadde skjedd? Jeg så opp og kikket innover i smuget. Det var da øynene mine registrerte henne.

Jeg stivnet til.

Hun lå bare et par meter inni det mørklagte smuget. Den ene stoffskokledde foten var det eneste som lå utenfor skyggen og var synlig i sollyset. Ansiktet var snudd til siden og var dekket av håret hennes. Hun lå på magen på den kalde bakken. Armene var henslengt, den ene utstrakt foran henne, og den andre slapt langs siden hennes. Det var en svak bøy i det ene kneet, mens det andre benet var strakt. Det var det som nådde ut av skyggen.

Det føltes som jeg var i en slags transe.

Jeg bare stirret på henne. En kald ising svømte gjennom blodårene og gåsehuden spredde seg som ild i tørst gress.

Rundt den høyre armen hennes hang en mørkebrun veske. Hun var ikledd et knelangt sort skjørt og en lilla, tynn genser. Hun hadde sorte strømpebukser og på føttene mørkeblå stoffsko med før hvite, men nå skitne lisser. Et par solbriller lå henslengt på bakken rett ved hodet hennes. Det ene glasset var knust.

Et svakt vindkast fikk en av de brune krøllene til å falle ned fra skulderen hennes.

Det var som et elektrisk sjokk som vekket meg opp fra den kalde transen.

«Herregud.»

Posen med matvarene falt ut av hånden min og traff bakken. Jeg sprang inn i smuget og kastet meg ned ved henne. Åh, herregud. Pustet hun? Jeg grep skuldrene hennes og snudde henne rundt. Ansiktet var blekt. Hjertet mitt sank i brystet. «Hei! Hører du meg? Våkn opp! Kom igjen! Hei!» Jeg ristet i de livløse skuldrene og kjente panikken bruse opp i blodet. «Faen… faen… Faen!» Jeg grep meg til hodet og prøvde å roe den dundrende pulsen.

Vent litt. Gymtimen i sjetteklasse på barneskolen! Vi lærte jo om dette her. Hvordan var det igjen? Det var noe med tretti hjertekompresjoner og tre innblåsinger. Eller var det fire?

Okei, Ian, ro deg ned, messet jeg inni meg. Først må du finne ut om hun puster eller ikke.

Jeg la hendene på hodet hennes og bøyde det bakover så hun fikk frie luftveier. Jeg lente meg ned og la forsiktig øret nærme den åpne munnen hennes. Kom igjen, tryglet jeg stumt.

Det kjentes en svak liten varme. Åndedrag. Hun pustet.

Jeg støttet meg opp skjelvent og pustet lettet ut. Pulsen min roet seg.

«Takk Gud…» utbrøt jeg og dro håret mitt bakover med den ene hånden. Jeg så ned på den bevisstløse jenta. Hva hadde skjedd med henne? Hvorfor lå hun her? Øynene mine studerte kroppen hennes. Det var ingen tegn på blødning eller andre former for skade. Blikket landet på den brune vesken. Litt usikker åpnet jeg den og kikket ned i den. Kanskje hun var diabetiker og trengte insulin, eller hadde noen annen form for medisin hun trengte? Nede i vesken lå det en bok, to mobiler, en lommebok, et skjerf og en rekke andre småting. Jeg så ikke noe som kunne minne om medisiner. Det virket ikke som om noen hadde ranet henne heller. En raner ville tatt med seg lommeboken, ikke latt den ligge igjen. Jeg skulle akkurat til å lukke vesken igjen, da jeg stoppet opp.

Vent et øyeblikk… Hjernen min prosesserte den nylig gitte informasjonen.

Noe var galt. Jeg så ned i vesken igjen.

Hvorfor i all verden hadde hun to mobiler? Jeg stakk hånden inn og tok ut begge to. Den ene var en sort, tynn og sannsynligvis veldig dyr touch-telefon. Den minnet om min egen, bare en

nyere modell. Den andre derimot var en gammel slitt mobil. Det var en sølvgrå, gammel Nokia-modell med oppskrapet skjerm, slitte kanter og ødelagte taster. Dekselet var løst og det så ut som hele mobilen hadde blitt tråkket på av et helt fotballag.

En uhyggelig følelse satte seg bakerst i hodet mitt.

Hånden søkte inn i jakkelommen min og tok ut den lille minnebrikken. Jeg vippet av dekselet på Nokia mobilen. Der hvor minnebrikken skulle vært, var det bare en tom åpning.

Jeg kjente gåsehuden krype oppover ryggraden.

Dette var Heileys mobil.

Jeg studerte den igjen. Det var ingen tvil. Den var prikk lik. Hver eneste ripe og bulk var identisk. Dette var helt hundre prosent sikkert Heileys mobil.

Hva gjorde den her?

«Hjelp.»

Hjertet mitt stoppet.

Jeg spant rundt. Øynene mine søkte inn i smuget. Stemmen hadde kommet fra dypt inni mørket. «Hallo? Er det noen der?» ropte jeg og reiste meg opp. Stemmen min var ikke på langt nær så stødig som jeg hadde håpet den skulle være. Jeg rettet meg opp med litt ustø bein og prøvde å få et glimt av personen i mørket. Øynene mine klarte ikke å se langt nok inn blant skyggene. «Ikke vær redd. Jeg skal ikke gjøre deg noe.» prøvde jeg meg og lyttet etter et svar.

Intet svar hørtes. Det var så stille at jeg kunne høre mine egne hjerteslag. Jeg svelget og tok et skritt lenger inn i smuget, inn i mørket. «Er du skadet? Vær så snill og svar meg. Jeg lover at jeg ikke skal gjøre deg noe. Du trenger ikke være redd.» Det kom fortsatt ikke noe svar. Jeg rynket brynene. Hadde jeg virkelig hørt en stemme? Uansett, om det var fantasien min eller ikke, jeg kunne ikke gå uten å se om det var noen her. Hvis det var en person til i dette smuget, og han eller hun var skadet, kunne jeg ikke bare forlate dem. Det strammet seg i kjeven. Dette var en dårlig idé. Nei, dette var en idiotisk idé. Dette var som når karakterene i skrekkfilmer gikk alene og ubevæpnet mot den mistenkelige lyden i kjelleren. Dette var øyeblikket personene som så filmen ville skrike og brøle mot skjermen, advare karakterene og kjefte på dem for å være slike hjernedøde, dumdristige tullinger. Helvete, hva jeg ikke skulle gjort for å ha et par folk til å brøle på meg nå, og overtale meg til å gå snu, til å gå tilbake til jenta og ringe politiet. Uheldigvis var den eneste lyden jeg hørte, et vindkast mot murveggene.

Jeg tok et dypt åndedrag, mannet meg opp og gikk inn i mørket før jeg klarte å ombestemme meg. Øynene mine brukte lang tid på å venne seg til det dårlige lyset. Da jeg omsider kunne se omgivelsene mine, speidet jeg lenger inn i smuget. «Jeg kommer inn. Ikke vær redd,» opplyste jeg og kjente kroppen spenne seg. Jeg var ikke naturlig noen fan av trange, mørke steder som dette her. Det var noe ved tanken på bare én mulig fluktrute som ga meg en ubehagelig prikking i hele kroppen. Det føltes kjøligere her inni enn ute ved gaten. Det sto et par søppelsekker langs murveggen, men ellers var det ikke annet en litt søppel her og der som okkuperte smuget. Over meg tonet butikkbygningen på den ene siden, med leiligheter i etasjene over. På den andre siden tonet en annen bygning med lignende leilighetskompleks, bare høyere. Hvor mange etasjer var det opp dit? Fire-fem? Oppover den høyeste bygningen var det festet en rusten branntrapp. Den var inndelt i flere plattformer sammenkoblet av trapper som førte til hver enkelt plattform. Fra den laveste plattformen var det festet en stige som kunne dras ned. Jeg kunne sikkert ha rukket den hvis jeg tok fart og hoppet. Hadde det vært Ruben og jeg for et par år siden, så hadde vi uten tvil klatret opp på taket og satt oss på

kanten. Deretter hadde vi blitt sittende der og gjort narr og ledd av folkene som hastet forbi under oss.

Jeg snudde på hodet og kikket tilbake. Bare jenta var trygg der hun lå… Det var kanskje ingen synlige skader, men det var ingen garanti for at hun ikke hadde fått noen form for indre blødninger. Jeg måtte få henne til et sykehus så fort som mulig. En ny tanke slo meg og jeg kikket innover i smuget igjen. Hvis jenta hadde blitt overfalt, kunne det godt hende at gjerningsmannen fortsatt var her. For alt jeg visste, kunne det være ham eller henne som var stemmen jeg hadde hørt. Det spente seg i musklene i benene. Hvis det var tilfellet, måtte jeg løpe så fort jeg kunne tilbake og få jenta med meg før vedkommende gjorde det.

Jeg nærmet meg enden av blindgaten. Jeg kunne da umulig å ha gått forbi noen uten å merke det. Hvis jeg hadde hørt rett, og det faktisk var en person her, ville han eller hun være like foran meg. Jeg myste og prøvde å se bedre.

Helt inne i smuget, rett foran murveggen der veien sluttet, skimtet jeg omrisset av en person.

Det var en kvinne.

Jeg fokuserte blikket mitt på henne. Hun var slank og ikledd en lys kåpe. Håret hang ned over skuldrene hennes og beveget seg svakt i de lette vindpustene. De blonde hårstråene danset elegant rundt henne.

Jeg stoppet opp.

Var ikke det…

«Heiley…?»

Tvilende tok jeg et skritt nærmere.

Det lignet på henne, men det kunne jo ikke være det. Eller? Jeg gikk et skritt nærmere. Hun rikket seg ikke. Jo nærmere jeg kom, jo mer sikker ble jeg. Dette var Heiley. Hva gjorde hun her? Hvorfor sto hun her og hvorfor hadde jenta hatt mobilen hennes i vesken sin?

«Heiley? Er du i orden? Hva skjer?» spurte jeg. Hun svarte ikke, bare sto der like stille. Foten min støtte borti noe. Jeg så ned og oppdaget den lysebrune skolevesken. Heiley pleide alltid å drasse rundt på den hvor enn hun gikk. Like til venstre for den lå gymbaggen. Nå var all tvilen blåst bort. Jeg så opp og gikk mot henne. Hun ble synligere jo nærmere jeg kom.

En sky trakk seg unna og slapp en stråle av sol gjennom skylaget. Strålen skjøt ned og traff bakken mellom oss. Det så ut som en gyllen bjelke midt blant mørket, som en lyskaster på en mørk scene. Jeg trådde ut i lyset og skjermet øynene for å se bedre.

Med det samme registrerte jeg den.

Jeg sperret opp øynene rykket bakover.

Den mørke luftbølgen beveget seg rundt hennes. Det så ut som mørke silkebånd der de la seg inntil kroppen hennes og knyttet seg rundt armer og ben. Ansiktet hennes var fryst i et skrekkslagent uttrykk. Kroppen hennes skalv og øynene var oppsperrede og livredde.

«Hva i helvete…?» datt det ut av meg. Vantro stirret jeg på det som utspilte seg foran meg.

Det virket ikke som hun enset meg i det hele tatt. Båndene beveget seg som om de pakket henne inn. Det rykket i håndleddene hennes og så ut som hun prøvde å slite seg løs, men det var til ingen nytte. Hun ble holdt fast. Munnen hennes skalv og hun pustet knapt.

«Hjelp…» Stemmen hennes var bare et svakt hvisk.

Det var som om noen slo meg rett i tinningen og vekket meg.

Hva var det jeg holdt på med? Jeg måtte jo hjelpe henne!

«Heiley!»

Jeg sprang mot henne. De mørke skyggene, jeg måtte få dem bort. Uten en bedre plan, grep jeg tak i skuldrene hennes for å dra henne med meg.

Eksplosjonen var så kraftig at jeg ble sendt flere meter tilbake.

Kroppen traff bakken og jeg ble rullet bortover den grusete asfalten. Det kjentes som lufta ble slått rett ut av meg. Jeg gispet og hostet etter oksygen. Støvet sto rundt meg og sved i øynene.

Rystet av sammenstøtet støttet jeg meg skjelvent opp på armen. Jeg bet tennene sammen og stablet meg opp på beina igjen. Da jeg så hvor langt unna jeg var blitt slengt, ble jeg mildt sagt sjokkert. Jeg sto hele fem meter unna henne nå. Hvordan hadde jeg havnet helt her borte?

Heiley sto like fast. Det virket som de mørke båndene beveget seg raskere. Øynene hennes minnet om et skremt dyrs. Det gnistret blått i dem.

Jeg løp mot henne igjen. Det måtte gå an å få av disse båndene på en eller annen måte. Jeg prøvde å børste dem av, men ble blåst bakover så jeg nesten falt i bakken. Luftbølgene økte tempoet og fargen ble mørkere og kraftigere. Det sved i hendene mine. Jeg stønnet frustrert og så på dem. De skalv. Hva det enn var som sendte ut den kraftige motstanden, så gjorde det skade. Jeg slo blikket mitt i Heiley. Hun enset meg ikke. Jeg strammet nevene og ignorerte den såre smerten.

«Heiley, jeg skal få deg ut av dette her. Jeg lover. Ikke bli redd, men det kan hende at dette kommer til å gjøre vondt.» sa jeg alvorlig og tok et par steg bakover. Hvis jeg fikk nok fart og kraft, så kanskje jeg ville klare å dra henne ut av båndenes grep. Det var verdt et forsøk. Jeg tok enda et steg bakover og tok et dypt åndedrag. Kroppen strammet seg. Jeg pustet ut og tok sats. Føttene skjøv fra underlaget og jeg sprang framover. Luften pisket mot øynene mine og jeg strammet hver muskel i hele kroppen. Jeg kastet meg mot henne, grep tak rundt livet hennes og rev til for å kaste kroppen opp på ryggen min.

Veggen traff meg som et tog i maksfart.

Hodet smalt i de ruglete mursteinene og kroppen min falt i bakken som en sekk poteter. Det var som om noen slo av lyset.

Det ringte i ørene.

Den intense lyden fikk meg til å stønne og jeg åpnet øynene. Jeg løftet hodet og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd. Synet var tredobbelt og det svartnet nesten for meg da jeg prøvde å fokusere. Hodet spant. Smerten stakk seg skarpt inn i ryggen og den venstre armen.

Jeg stønnet pinefullt og støttet meg opp for å se bedre. Det tok en stund å orientere seg.

Lungene rykket til og pusten var hese gisp. Det føltes en merkelig varme fra bakhodet. Jeg satte meg opp og kjempet med svimmelheten. Da verden satte ned farten nok til at jeg ikke lenger måtte spy, klarte jeg endelig å få klarnet hodet nok til å tenke.

Heiley.

Jeg sperret opp øynene. Minnene skylte over meg lik en flodbølge.

Heiley! Jeg måtte finne henne!

Jeg rykket til og så opp.

Synet fikk hjertet mitt til å hoppe over et slag.

Hun hadde falt sammen og satt på kne. Hodet var bøyd framover og håret hang ned som en gardin og skjermet ansiktet hennes. Solstrålen hadde glidd fremover og badet henne i lys som en spotlight. Jeg prøvde å fokusere blikket mitt. De mørke båndene rundt kroppen hennes var forsvunnet. Jeg støttet meg framover på armene. Anstrengt prøvde jeg å krype fremover.

«Heiley?» klarte jeg å presse fram mellom de smertefulle åndedragene.

Det rykket i kroppen hennes.

Hodet heiste seg sakte opp og hun stirret sløvt ut i luften. De blå øynene var livløse og så mørkere ut enn vanlig. Hun hadde et tomt uttrykk i hele ansiktet.

Jeg prøvde å presse meg opp på beina, men ryggen ga etter og sendte meg ned igjen. Ansiktet mitt støtte i bakken og jeg stønnet frustrert. Jeg holdt blikket mitt festet på Heiley.

Et vindpust blåste håret hennes bort fra ansiktet. De blå øynene klarnet opp.

Leppene skilte seg og hvisket noe uhørlig. Det var noe pinefullt over det hele, noe sårt.

Jeg presset meg opp, men ble revet ned av svimmelhet. Jeg så på henne igjen.

Ansiktet hennes forandret seg. Armene ble plantet i bakken og hun kom seg på bena. Svaiende ble hun stående og se ut i luften. Et flir bredte seg ut over munnen hennes og øynene fikk et triumferende glimt i seg. Med det samme hørtes en lav latter. Den trillet ut og lagde gjenlyd i murveggene. Hun så ned på hendene sine, strakte på fingrene og vred håndleddene, før hun slo ut med armene, lente hodet bakover og lo oppriktig høyt og lykkelig. Benene flyttet på seg og hun småhoppet rundt og svingte seg om, som i en lystig dans.

Jeg så på henne med uro i blikket. Jeg hadde aldri hørt henne le slik. Dette minnet meg ikke om noe jeg hadde sett henne gjøre før.

Latteren roet seg og døde bort. Heiley tippet hodet framover igjen og smilte lettet. Hun lukket øynene og strakk seg så lang hun var. Da hun åpnet dem igjen rettet hun blikket ned mot bakken. Lett på tå, bøyde hun seg ned og plukket opp skolevesken og gymbaggen. Hun hang dem over skulderen og fikset på reimene. Som om ingenting hadde skjedd rettet hun seg opp og spaserte forbi meg.

Jeg var helt stum.

Tankene for som sprettballer rundt oppe i hodet mitt. Hva hadde akkurat skjedd? Jeg stablet meg klønete opp på knærne og vred meg rundt. Armen min skjøt ut og jeg strakte hånden etter henne. «Hei! Vent et øyeblikk!» ropte jeg etter henne. Hun skvatt og snudde seg. Blikket falt på meg. Hun skakket på hodet og så undrende ut. «Jeg syntes jeg følte noen. Har du vært her hele tiden?» Jeg bare stirret på henne. Ordene hennes hadde tatt meg helt på sengen. Det var noe med måten hun sa det på, noe unaturlig. Da jeg ikke sa noe, så det ut som nysgjerrigheten hennes døde bort. Hun virket rimelig uinteressert der hun sto og betraktet meg. Med det samme gikk hun mot meg. Vel framme bøyde hun seg ned og strakte fram hånden. «Jaja, det har jo egentlig ikke så mye å si. Hva sier du til at vi bare glemmer at dette her skjedde, okei?»

Fingertuppene hennes traff pannen min. Det gikk et kaldt grøss nedover ryggen min. Det var som om noen trakk et hvitt laken over hjernen min, for så å dra den rett av igjen. Jeg skvatt og rykket hodet bakover, unna henne. Et øyeblikk hadde hodet mitt føltes helt fullstendig tomt.

Heiley så undrende på meg, for så å flytte blikket ned på hånden sin. Hun smilte oppgitt. «Det er sant… Hadde helt glemt at dette ikke fungerer før noen dager etter byttet.» Hun reiste seg opp og sukket. Øynene hennes traff meg igjen. «Beklager gutt, men du får bare glemme dette her på egenhånd.» Hun snudde rundt på hælen og begynte å gå. Jeg støttet meg mot veggen og kom meg anstrengt på beina. Kroppen var fremdeles preget av påkjenning etter å ha blitt slengt i murveggen. Skolesekken hadde tatt av for litt av sammenstøtet, men ikke nok. Jeg skjøv meg fra veggen og gikk etter henne med ustø skritt. «Hva? Heiley, er alt i orden? Du oppfører deg merkelig.» sa jeg og rynket brynene. Jeg hadde aldri opplevd henne på denne måten før. Det var noe galt med henne.

Hun stoppet og så opp i luften foran seg, som om hun tenkte på noe.

«Heiley? Ja, hun sa hun het det. Jeg har virkelig aldri vært flink med navn. Men kan jo ikke gå rundt og huske på navnene til alle og enhver akkurat. Takk for påminnelsen, gutt.» Hun heiste hånden og vinket bakover før hun fortsatte fremover.

Helt tafatt og uten og helt å vite hva jeg skulle gjøre, løp jeg etter henne. Jeg tok henne raskt igjen og grep armen hennes. «Hva snakker du om? Hun?» Jeg så forvirret på henne. Hun så på meg med det uinteresserte blikket igjen, som om selve min eksistens kjedet henne. De store, blå øynene, de var forandret. Den vennlige, glitrende energien i dem var forsvunnet. Det som var igjen, var kalde skarpe øyner. Det var noe galt her. Jeg merket bekymringen stikke inn i meg. «Det er nok best om vi får deg til sykehuset. Jeg tror du har slått hodet ditt eller noe.

Dessuten, må vi få denne jenta til en lege.» Jeg nikket mot jenta der hun lå på bakken bare noen meter fra oss. Heiley flyttet blikket ned og kikket bort på henne. Hun trakk likegyldig på skuldrene. «Hun er i orden. De pleier å våkne opp etter en stund. Hun kommer sikkert til å ha litt hodepine, men ellers vil hun være frisk og rask som vanlig.» Hun dro armen løs så på meg igjen. Øynene studerte meg og hun hevet brynet.

«Den eneste her som trenger en lege, er deg.»

«Huh?» Hun pekte mot tinningen sin. Jeg lot hånden gå opp og strøk langs området hun henvendte til.

Da jeg så på den igjen var fingertuppene malt røde. Jeg stirret på væsken i vantro. Hånden gikk opp igjen og jeg lot den gli gjennom håret. Hvor kom det fra? Et smertestikk skjøt inn i nervene mine idet jeg nådde midten av bakhodet. Jeg kunne kjenne såret med fingrene. Det var ikke dypt, men håret føltes klissete og stivt av blodet rundt det. «Hva faen…?» utbrøt jeg i avsky og så på de røde fingertuppene. Jeg tørket dem på murveggen, for så å gni dem mot jakken. Heiley trakk på skuldrene og snudde seg for å gå igjen. «Heiley, vent!» utbrøt jeg og gikk etter henne. Hun stoppet opp og sukket høylytt.

«Du er ikke den skarpeste kniven i skuffen, er du vel?» Hun snurret rundt og så oppgitt ut.

Hun strakte ut armen og pekte på seg selv. Hun snakket langsomt og tydelig, som om hun snakket til en med dårlig hørsel, eller en treg person. Ut fra ansiktsuttrykket hennes minnet det mest om sistnevnte.

«Dette er ikke Heiley.»

Jeg ble stående og stirre på henne. Jeg visste ikke hva jeg skulle si.

Det ble en lang stillhet.

«Hva?» Hun gikk et par steg til siden og la fingertuppene mot kragebeinene. «Eller, rent teknisk sett er det jo henne. Jeg mener, denne kroppen er hennes, men den som snakker med deg nå,» Hun snudde seg og ble stående direkte foran meg. Hun plasserte tommelen så den pekte rett inn på midten av brystkassen.

«Jeg er ikke Heiley.»

Jeg ble stående og se skeptisk på henne. Hva var dette for noe? Hvorfor oppførte hun seg så merkelig? Merkelig var faktisk en underdrivelse. Jeg tok meg til hodet. «Hva? Hva betyr det?

Hva mener du med at du ikke er deg? Heiley, slutt å prate tull.» Hun lot armene falle ned langs siden og så oppriktig oppgitt ut. «Jeg sa at jeg ikke er Heiley.»

«Det gir ingen mening!»

«Det ville det hvis du faktisk hadde noe mellom ørene.»

«Så hva i helvete er du da?» utbrøt jeg og slo ut med armene. Et nylig funnet sinne freste opp i blodet mitt. Jeg hadde aldri hevet stemmen min slik til henne før. Jeg kunne ikke engang huske at jeg hadde blitt sint på henne før. Hva var dette for noe?

Heiley rettet seg opp og gikk mot meg. «Betyr det i det hele tatt noe?» spurte hun lett. Jeg svarte ikke. Hun smilte og så bort. Da blikket hennes søkte opp mot mitt igjen, lå det en svak iver i øynene hennes. Som om hun hadde oppdaget noe spennende. Hun skakket litt på hodet.

«Jeg er den som har tatt over denne kroppen.» sa hun og så ut som hun ventet på reaksjonen min. Jeg blunket forvirret og myste ned mot henne. Munnen åpnet seg og jeg prøvde å få fram noe, men av en eller annen grunn stoppet ordene i hodet. Jeg prøvde å prosessere det hun akkurat hadde sagt. Sinnet blusset fram igjen. Jeg så dumt på henne. «Kødder du med meg?

Tror du virkelig at jeg kjøper det? Det må være den største haugen av bullshit jeg har hørt.» glefset jeg. Hun så rolig og fattet ut der hun sto. Ordene kom klare og stødige.

«Jeg sier bare sannheten. Det er ikke min feil at du ikke klarer å godta den.»

Dette var for merkelig. Jeg merket frustrasjonen stige og hjernen hadde gitt opp å prøve å lage en logisk forklaring på det hele. Jeg langet ut og grep skuldrene hennes. Hun prøvde ikke å trekke seg unna og ble bare stående i grepet mitt. Jeg så henne direkte inn i øynene, de kjente blå øynene. De virket helt fremmede nå. «Heiley, hva er dette? Er dette en spøk?» spurte jeg og så etter noe, hva som helst som kunne minne om jenta jeg kjente.

Hun hevet brynet og så rart på meg.

«Det hadde vært en rar spøk. Ikke en særlig morsom en heller.»

Jeg slapp henne, tok meg til hodet igjen og snudde meg bort. Situasjonen var alt for absurd.

Jeg klarte ikke å tenke.

«Hva er det som skjer?» tenkte jeg høyt og grep meg i hodebunnen med fingertuppene. Heiley himlet med øynene og så ut som hun var mektig lei. «Hvor mange ganger må jeg si det? Hør godt etter nå, gutt. Jeg kommer bare til å si dette én gang til.» Hun lukket øynene og pustet inn og ut som om hun prøvde å roe seg. Da hun åpnet dem igjen så hun rett inn i mine.

«Jeg har tatt over denne kroppen. Denne jenta, Heiley, er ikke her lenger.» forklarte hun rolig.

«Hva faen skal det bety?» slang jeg tilbake spist. Jeg slo ut med armene i irritasjon. «Du har tatt over kroppen hennes? Hvordan i helvete gjorde…»

Jeg stoppet opp.

Skuldrene sank og jeg ble stående fryst fast. Øynene stirret stivt framover, på henne.

Hjernen prøvde å bearbeide informasjonen den akkurat hadde tatt fram.

Ordet glapp ut av meg.

«Skyggen.»

Noe skjedde med henne. Det uinteresserte uttrykket, den nærmest nedlatende måte hun tedde seg på, alt forsvant i et sekund. Hun så opp på meg og for første gang siden samtalen begynte, så hun på meg. Hun ble stående urørlig.

Jeg tok et skritt fram. Kunne det virkelig være sant? Jeg kunne ikke tro at jeg faktisk tenkte dette. Dette var galskap. Sånt som dette kunne ikke skje.

«Det var deg, var det ikke? Du var den mørke skyggen, de sorte båndene.» sa jeg og tok et skritt nærmere. Hun rynket brynene og så inspiserende på meg. «Du så den?»

«Så klart jeg så den! Nå fortell meg, hvem i helvete er du og hva har du gjort med Heiley?» glefset jeg irritert. Hun så undrende på meg. Blikket viste mer interesse, men øynene så

fortsatt på meg som jeg ikke hadde stor betydning. «Hvem jeg er, er ikke noe som angår deg.

Og når det gjelder denne kroppen, så beholder jeg den så lenge jeg vil.» svarte hun kjølig. Jeg stirret skarpt ned på henne. «Hva er du?» Hun la armene i kors igjen og hevet brynet. «Det var et litt uhøflig spørsmål.» Jeg freste. «Ikke fuck med meg. Svar på spørsmålet.» Hun dro fram underleppen og så misfornøyd ut.

«Du er ikke noe morsom.»

«Det gir jeg faen i. Hva er du? En parasitt som tar over hjernen til offeret? En form for virus?

Kunstig intelligens?»

Hun flirte og så dumt på meg, som om jeg var en lite barn som akkurat hadde bablet noe uforståelig. «Du ser på for mye Science Fiction, gutt.» sa hun og smilte skjevt. Da jeg ikke svarte noe, sukket hun og fikk tilbake det kjedsommelige fjeset. «Greit, hvis du er så nysgjerrig, så skal jeg fortelle deg. Jeg kunne fortalt deg hva rasen min heter, men for å være helt ærlig, så ser jeg ikke hvordan det ville hjulpet, med tanke på at du ikke ville forstått ordet engang.» Hun snudde seg rundt og så oppover mot de svake solstrålene. Jeg kunne ikke se ansiktet hennes. «Det ville være lurere å bruke navnene dere mennesker har gitt oss.» mumlet hun. «Hva slags navn?» spurte jeg. Hun lente hodet bakover og så rett opp mot himmelen.

«Noen kalte oss demoner.»

Hun tråkket ut i lyset. Det badet henne og fikk det blonde håret til å glinse. Hun pustet ut og la hendene bakpå ryggen. «Det høres litt for primitivt ut for min smak. Jeg gjetter at den betegnelsen var ment for de mer lavtstående rasene, ikke oss. Det er nesten en fornærmelse å sammenligne oss med dem, og i hvert fall å betegne oss med samme navn. Det ville bli som å kalle et menneske for en mus. Dere er forbundet, men ikke det samme. Derfor ville det vært feil å kalle meg for en demon.» Hun ble stående slik like ved åpningen til smuget. Jeg gikk et steg nærmere. Kroppen min spente seg og jeg holdt blikket mitt konsentrert rettet på ryggen hennes. «Så, hva vil du bli kalt?»

«Dere har senere gitt oss et flere navn, meg og resten av rasen min, altså. Mørkets engler, djevelens medhjelpere… Det er et navn jeg foretrekker fremfor de andre da.»

Jeg følte for ikke å si noe, for å holde munnen lukket, men før likevel skilte leppene mine seg.

«Og hva er det?»

Hun snudde på hodet.

Et smil gled over leppene hennes og de blå øynene møtte mine. Kroppen vendte seg mykt og hun smilte på en måte som fikk det til å gå kaldt nedover ryggraden min.

«Hekser.»

Stillhet.

Den omsluttet oss som et teppe. Til og med vinden hadde stoppet opp og tillatt denne ultimate stillheten. Jeg stirret på henne, på det urovekkende smilet. Noe dypt inni meg hvisket advarende ord, men jeg ignorerte stemmene deres. Isteden åpnet jeg munnen og snakket.

«Hekser? Som i hekser-hekser? Fra eventyrene liksom? Gamle kjerringer som flyr rundt på sopelimer med en svart katt og hele pakken?»

Hun trakk på skuldrene og smilet gled bort til det bare var et lite avspor av det igjen i ansiktet hennes. «Et par ting har nå forandret seg opp gjennom årene, men alt i alt, ja, sånne hekser.»

Det forble noe lurt igjen i uttrykket hennes mens hun pratet. Dette underholdt henne. Kroppen min føltes kald, nesten fraværende. Stemmen min fortsatte av seg selv.

«Med magiske krefter og alt det der?»

«Det er vel det dere kaller det. Vi bruker for det meste betegnelsen spesielle evner eller energi.»

Det ble en liten pause.

«Og du er en heks?»

«Ja.» Latteren brast ut av meg så brått at jeg overrasket meg selv. Hun rykket bakover og så på meg i en blanding av forvirring, skepsis og sjokk. Jeg lo høyt og tok meg til magen. Det gjorde vondt. En tåre presset seg fram fra det høyre øyet. Jeg tørket den og flirte opp til henne.

«Så, hvor er heksehatten din? På rens?» peste jeg fram andpustent mellom latterkulene.

Hun hevet brynet og la den ene hånden på hoften.

«Nei, den ligger hjemme ved siden av den svære, sorte gryta i det lille pepperkakehuset mitt i skauen. Du vet, der jeg sitter og venter på at foreldreløse barn skal komme tuslende innom så jeg kan spise dem.» Hun rynket brynene og så skarpt på meg. «Hva tror du, smarting? Jeg sa at ting har forandret seg. For ikke å snakke om at dere mennesker har en livlig fantasi når det gjelder gjenfortellinger.»

Jeg ristet på hodet og lo harkete. Den ble lavere helt til den nesten forsvant. Begge hendene grep tak i hver sin side av hodet mitt og jeg bukket framover. Fingertuppene presset mot huden. «Jeg tror jeg holder på å miste vettet. Dette kan umulig være virkelig.» Jeg lo kort og anstrengt. Heiley, eller heksa, eller hva enn hun var, skakket på hodet.

«Vil du at jeg skal klype deg?»

Jeg slapp tak i hodet og ble stående og se ned mot bakken. Kroppen føltes med ett rolig og fattet. «Så, hvis du har tatt over Heileys kropp… Hvor er… Hva har du gjort med henne?»

«Jeg drepte henne.»

Det hele skjedde så raskt at jeg knapt registrerte det. Øynene mine for opp, jeg bet sammen tennene og langet ut mot henne. Ryggen støtte imot murveggen og jeg naglet henne fast så hardt at det lagde ekko innover i smuget. Hjertet mitt banket så kraftig at det ristet langt ut i fingertuppene. Pusten rykket i brystet og kroppen føltes stram.

Hun så irritert ut der hun ble presset mot veggen bak seg. Hendene mine grov seg inn i muren på hver side av skuldrene hennes. Hun kunne bevege seg, men ikke mye. Håret sto stritt ut rundt hodet hennes. «Ro deg ned, jeg bare tullet. Ingen grunn til å klikke slik.» mumlet hun.

Jeg rikket meg ikke. Øynene var spiddet inn i henne som kroker.

«Fortell meg hva du har gjort med henne. Nå!» Neglene presset mot mursteinene. Det kjentes som de skulle sprekke opp. Hun vippet litt på haken og så målende på meg. «Slipp meg, så skal jeg snakke.» Det hørtes mer ut som en kommando enn et forslag. Jeg freste og bøyde meg nærmere. «Faen om jeg slipper. Snakk.» Hun hevet brynet og studerte meg lik en forsker som betraktet et forsøksdyr. «Skal si du ble hissig plutselig. Hvem er denne jenta? Kjæresten din?» spurte hun tørt. Det rykket i skuldrene mine, men jeg klarte å beherske meg. Munnen min holdt seg lukket. Kjeven var stram. Øynene hennes ble større. Hun hadde funnet det hun så etter.

Det urovekkende smilet gled over leppene hennes og hun strakte seg mot meg. Noe energisk gnistret frem i øynene. «Hun er, er hun ikke?» Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere og bare stirret på henne. Hun lo og lente seg tilbake mot veggen. «Så det er derfor hun er så viktig for deg! Herregud, dette er helt yndig! Den lille gutten som prøver å redde jenta si. Som

et jævla eventyr.» skrattet hun høyt og måtte ta en pause for å få igjen pusten. Jeg freste og så stygt på henne. Da hun så uttrykket mitt, flirte hun og holdt opp hendene beskyttende. Det var mer som en komisk gest enn et faktisk forsøk på å skjerme seg. «Greit, greit. Ikke få blodpropp nå.» Jeg flekket tennene og kjente det stramme seg i armene. «Hvor er hun?» spurte jeg med en stemme så skarp at den kunne kuttet kjøtt. Hun smilte og lot hendene falle ned. «Hun er i orden. Hun er fortsatt her, bare ikke her, om du skjønner. Jeg mener, bevisstheten hennes er fortsatt til stede, den er bare ikke, vel, bevisst. Du kan se på det som at hun har blitt…» Hun stoppet og bet seg i underleppen. Øynene søkte oppover mens hun lette etter det riktige ordet. Da hun fant det, så hun rett på meg igjen.

«Deaktivert.»

Jeg rynket brynene. «Deaktivert?»

«Ja. Hun kan ikke se, høre, lukte, smake eller føle noe som helst. Det kan ses på som at hun ligger i en koma. Og hun vil fortsette å være i denne komaen til jeg forlater kroppen hennes.» forklarte hun og nikket.

«Hvorfor?»

«Huh?» «Hvorfor har du tatt over kroppen hennes? Jeg gjetter at du gjorde det samme med den andre jenta der borte. Hvorfor gjør du dette?» Jeg prøvde å lese ansiktet hennes, men alt jeg fikk, var det kjedsommelige uttrykket. «Hvorfor gjør noen noe som helst?» spurte hun tilbake. Vi ble stående og se på hverandre før jeg til slutt slapp murveggen og tok et skritt bakover, bort fra henne. Solstrålene var oransje nå, nesten røde. Jeg så ned. Nevene mine knyttet seg inntil kroppen. «Gi henne tilbake.»

Hun så alvorlig ut da hun snakket. «Hvorfor skulle jeg gjøre det?» Jeg bet tennene sammen.

«Du kan ikke bare ta kroppene til folk.» Hun smilte og la armene i kors. «Åh ja? Hva har jeg da gjort de siste århundrene?» spurte hun lurt. Jeg blunket overrasket. De siste århundrene?

Jeg ristet på hodet og konsentrerte meg på saken for hånd. «Det er ikke mitt problem, dette er.

Du har ingen rett til å ta noe så viktig ifra noen. Jeg kommanderer deg til å gi Heiley tilbake kroppen sin.» forlangte jeg bestemt. Øynene hennes ble smalere og som to små spisse kniver pekte de mot meg. «Du kommanderer meg? Hva i helvete får deg til å tro at du kan kommandere meg til å gjøre noe som helst?» smalt det tilbake fra henne og hun lo foraktelig.

Jeg snerret sint. «Hun har ikke gjort deg noe. Hun fortjener ikke dette.» Hun slo ut med armene. «Åh buhu! Stakkars lille jente! Jeg bryr meg vel faen i om disse folka fortjener det eller ikke.» glefset hun skarpt.

«Bare gi henne tilbake!»

Det gikk brått opp for meg at jeg hadde skreket. Ordene hadde revet opp halsen på sin vei, og det verket sårt i strupen. Pulsen dunket i tinningen. Jeg prøvde desperat å komme opp med hva jeg skulle si. Tankene spant rundt inni hodet mitt. Nevene knyttet seg hardere.

«Hvis du må ha en kropp, så…»

Jeg rykket til og tok et steg mot henne. Hun vaklet et halvt skritt bakover. Hånden min klasket mot brystkassen min. «Så ta mi…»

Annas ansikt lyste opp i tankene mine.

Jeg stoppet.

Hendene ble slappe, hånden falt ned. Jeg stirret skremt foran meg.

Nei… Nei, jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke…

«Ta din? Du er faktisk villig til å oppgi din egen kropp for denne jenta?» spurte hun skeptisk og studerte meg med spisse øyner. Jeg rørte ikke en muskel. Hun studerte meg et par sekunder til, før hun likegyldig trakk på skuldrene. «Beklager å måtte si det, gutt, men jeg har ingen interesse av å besette mannekropper. De er alt for store og klossete. Jeg liker bedre delikate og smidige kropper som…» Hun stoppet opp og tenkte seg om. Så smilte hun fornøyd. «Ja, vel, kropper som denne egentlig.» Hun la hendene på hoftene og flirte hovent bort til meg. Det vred seg inni meg. Jeg myste mot henne. Hun lukket øynene, sukket og snudde seg bort.

«Ikke det at det har noe å si lenger uansett. Jeg kunne ikke byttet over til kroppen din enn om jeg ville det.» Jeg rynket brynene. «Hva mener du?» Hun la hendene bakpå ryggen og rettet seg opp. Et vindpust rev tak i håret hennes og lagde en strålende dans av blonde lokker.

Stemmen hennes var rolig og behersket. «Når jeg har inntatt en vert, så kan jeg ikke skifte før det har passert en viss tid.» Jeg løftet på haken. «En viss tid? Hvor lenge vil det si?»

Hun smilte. Jeg kunne føle det i luften selv om jeg ikke så ansiktet hennes.

«Hvordan det? Hva kommer du til å gjøre hvis du får vite det?» Hun snudde seg og gikk mot meg. Skrittene var kjappe og lette. «Hva er planen? Å låse meg inne helt til tiden passerer?

Lenke meg fast så jeg ikke kan flykte? Det ville vært en ganske mistenkelig handling for en ung gutt å gjøre mot kjæresten sin, ville det ikke? Du vet ikke engang hvor lang tid jeg snakker om.» Hun gliste og stoppet opp så nærme at føttene våre nesten berørte hverandre.

«Det kan være bare én dag, eller det kan være en uke. Det kan kanskje til og med være en måned.» Det glimtet lurt i øynene hennes. Hun strakk på halsen for å komme nærmere meg.

Stemmen ble lav og man kunne høre hvor mye hun koste seg. «Hva kommer du til å gjøre hvis jeg sier at det er et helt år?» spurte hun mykt. Jeg kunne kjenne fargen forsvinne fra ansiktet mitt. Hun flirte og spant rundt igjen. Hånden løftet seg og hun vinket. «Det har vært moro å snakke med deg, gutt. Hvis jeg ikke forlater byen med det første, så ses vi kanskje en annen gang.»

Ordene traff meg som steiner. Jeg rykket til og løp etter henne. «Hva mener du med å forlate byen? Hvor skal du dra?» spurte jeg og løp opp på siden av henne. Hun så utmattet på meg.

Hun var tydelig lei denne dialogen. «Jeg har ikke tenkt så langt enda. Det hadde fristet med en storby, men jeg foretrekker mer landlige strøk for å være helt ærlig.» sa hun og fortsatte å gå.

Hjertet mitt banket voldsomt. Hun kom til å dra. Heiley kom til å forsvinne. Nei. Nei, dette kunne ikke skje. Jeg kunne ikke la det skje.

Jeg satte opp farten, gikk opp foran henne og stoppet. Hun klarte ikke å bremse i tide og kolliderte inn i ryggen min. Hun bannet i irritasjon og hoppet bakover. Jeg snudde meg og strakte ut armene. Jeg kunne ikke la henne gå. Hånden hennes for opp og dro håret bakover, bort fra ansiktet. Hun rynket nesen og satte opp et surt ansikt. «Hva er det nå da?» spurte hun utålmodig.

«Jeg lar deg ikke ta henne bort.»

Stemmen min lød sterkere enn før. Jeg sto stødig og blokkerte veien ut av smuget så godt som mulig. Hun lente hodet bakover og stønnet høyt og frustrert. «Igjen med den tåpelige kommanderingen. Herregud, du er umulig. Kan du ikke bare innse fakta og gi opp?» Hodet rykket ned igjen og hun slo håndflaten mot brystet. Det gnistret i øynene. «Denne kroppen tilhører meg nå. Hva enn du sier eller maser om, så vil det ikke forandre noe som helst. Jeg kommer til å bruke denne jenta som vert til jeg ikke lenger har bruk for henne, og det er ingenting du kan gjøre med det. Bare gi opp!»

«Jeg kan ikke.»

Hun freste og slo ut med armene. «Hvorfor? Hvorfor er du så besatt på å redde denne jenta?

Er det fordi du elsker henne?» Hun nærmest spyttet ut ordene. Jeg beholdt roen. «Hun er vennen min. Jeg lar deg ikke ta henne bort.» sa jeg alvorlig. Hun pustet dypt inn og roet seg.

«Du er en bestemt liten faen, er du ikke? Greit, hvordan planlegger du å ta henne tilbake?»

Hun la armene i kors og ventet på svaret mitt. «Jeg vet ikke. Det ville gå fortere om du fortalte meg det.» svarte jeg. Hun så overrasket på meg. Så brøt ansiktet opp i et flir og hun brast i latterkrampe. «Åh, herregud. Du er helt yndig! Hvorfor i all verden skal jeg fortelle deg hvordan å få meg ut av denne kroppen?» lo hun og tok seg til magen. Jeg hevet brynet.

«Så det er en måte?»

Latteren stoppet. Et lurt smil satte seg i ansiktet hennes og hun så opp på meg. «Touché» Hun smilte bredere og rettet seg opp. «Det er to måter faktisk.» Hånden løftet seg og hun strøk en blond hårlokk bar øret. Øynene søkte meg. Ansiktet ble rolig, som om hun var en lærer som skulle dele kunnskap med en student. Hun åpnet munnen og begynte å snakke.

«Det er ganske enkelt egentlig. Jeg kan bare besette levende skapninger. Så, hvis verten min skulle dø, ville sjelen min forlatt kroppen dens.»

Jeg frøs til. Kroppen føltes nummen.

Hun stoppet opp og apte at hun grublet over noe. «Åh… men da ville jo denne jenta måtte dø.

Huff… Vrien den altså.» Med et listig glis om munnen grep hun armen min og skulle til å dytte den bort. «Ser ut til at du ikke kan gjøre noe likevel, gutt. Synd det altså. Vel, med mindre du ikke har noe problem med å drepe kjæresten din da?»

«Du sa at det var to måter.»

Hun stoppet opp.

Jeg slo blikket mitt ned i henne, hardt og nådeløst. Armene gled ned, men jeg rikket meg ikke av flekken. «Nå? Fortell meg, heks.» Øynene hennes møtte mine. Et øyeblikk syntes jeg at jeg så noe, noe jeg ikke skulle se. Noe smertefullt, noe sårt. Det forsvant like fort som det kom.

Hun stilte seg rak i ryggen direkte ovenfor meg. Det var rundt en og en halv meter mellom oss. En hårlokk gled ned fra skulderen hennes og dro med seg et par andre. Temperaturen i smuget sank med det samme betydelig. Et kjølig vindpust kilte mot huden min. Hun så gravalvorlig ut, som om hvert ord hun kalkulerte inni hodet hadde enorm verdi. Da hun omsider åpnet munnen lød ordene klart gjennomtenkte og forberedte.

«Hva er du villig til å gjøre for å redde henne?»

Ordene tok meg på senga og jeg visste ikke hvordan jeg skulle svare med det første. Jeg rynket brynene. «Hva ville det kreve at jeg gjorde?» spurte jeg tilbake. Hun beholdt det alvorlige uttrykket. «Ville du dødd for henne?» Hun tok et steg nærmere. «Hvis den eneste måten du kunne reddet henne på ville forårsake at du mistet livet ditt, at du ofret livet ditt for henne, ville du gjort det?» Hun ble stående og betrakte meg. Øynene leste hver krik og krok av kroppen min, lette etter en reaksjon. Det strammet seg i kjeven. Bildet av Anna flakket frem igjen, denne gangen sammen med andre bilder, bilder av dem. Menneskene i livet mitt.

De dagligdagse fjesene. De hverdagslige syslene. Jeg svelget og så ned. De var for dyrebare.

«Nei.» Hun viste ingen mine. Leppene skilte seg og hun skulle akkurat til å si noe, da jeg skjøt inn og avbrøt henne.

«Jeg ville ha funnet en annen måte å redde henne på.»

Hun så igjen på meg med det overraskede blikket. Hun rynket brynene og myste, som om det var noe hun ikke helt forsto. «Du er en rar en…» mumlet hun etter en lang stillhet. Det hørtes mer ut som hun tenkte høyt. Et øyeblikk senere blomstret et smil frem og hun lo lett. «Greit, gutt. Som du vil.» Hun la hånden på skulderen min. «Hvis du har såpass tro på deg selv, så blir jo dette ingen sak.» smilte hun og klappet meg lett. Før jeg visste ordet av befant hun seg bak meg. Hun spaserte ut av smuget og ut på fortauet. Jeg fomlet med å snu meg og gikk etter.

Vent, hva med jenta?

Jeg stoppet opp og snudde meg. Hun lå like stille. Jeg gikk bort og satte meg på kne ved siden av henne. «Vi kan ikke bare la henne ligge igjen her. Hun må til et sykehus.» sa jeg og grep armen hennes. Heksa kikket på meg. «Jeg sa jo at hun er i orden. Hun våkner om litt. Null stress.» sa hun. «Og hva hvis noe skjer med henne mens hun ligger her? Hun er forsvarsløs.» sa jeg tilbake og dro til for å få henne på bena. Den livløse kroppen ga ingen hjelp til prosessen og jeg strevde med å holde fast i henne. Heksa sukket og tuslet bort til oss. «Greit, greit… Vi slenger henne utenfor sykehuset, og så kan de ta hånd om henne.» Hun grep tak i den andre armen og sammen dro vi jenta opp. Etter et par klossete forsøk, klarte vi å få lempet henne opp på ryggen min. Armene hennes hang slappe ned fra over skuldrene mine og jeg prøvde så godt jeg kunne og holde benene hennes på plass rundt livet mitt, så hun ikke skulle tippe over. Hun presset mot skolesekken. Heksa tok med seg vesken og hektet den over skulderen sammen med den andre. Hun bøyde seg og plukket opp de knuste solbrillene.

Ansiktet trakk en misfornøyd mine. «Helsike da, jeg likte disse her.» sutret hun og slang dem fra seg igjen. Jeg så bort på de veltede handleposene og gymbaggen. Noen av matvarene hadde falt ut og en tomat hadde måtte bøte med livet på asfalten. Jeg prøvde å bøye meg for å plukke alt opp, men tumlet bakover da jenta nesten falt av. «Hei, lyst til å gi meg en hånd med dette her?» spurte jeg og kikket i heksas retning. Hun slapp varene opp i posene, grep tak i håndtakene og rettet seg opp. «Skal du spise denne her?» Hun holdt noe fram med den ledige hånden. Da jeg så hva det var, knyttet det seg i magesekken. Hun hevet brynet og viftet litt med rekebaguetten. Jeg så bort. «Nei, jeg kjøpte den til henne.» Hun så på meg et øyeblikk, før hun nikket, smilte og begynte å dra av plastinnpakningen. «Vel, da slår vi jo to fluer i en smekk ved at jeg spiser den.» Hun tok en stor bit og tygde den i seg. «Åh, jeg elsker reker.» stønnet hun fornøyd og tok en ny bit. Jeg kikket ned på gymbaggen. «Jeg tror jeg kan klare å ha den over skulderen. Kan du…»

«Jeg har en bedre idé.» avbrøt hun meg og grep tak i reimen på baggen. Hun hang den over halsen min og flirte. Jeg så tørt på henne, før jeg rettet blikket framover og begynte å gå.

Kvelden var begynt å ta på, og lyset fra himmelen ble svakere og svakere.

Vi hadde gått i rundt et kvarter nå. Jeg hadde fortsatt ingen idé om hvor vi var på vei, eller hva vi skulle. Hun hadde blikket rettet inn i mobilskjermen og enset meg knapt. Mon tro hva en heks gjorde på en mobiltelefon? Pratet hun med andre hekser? Dette satte hjulene i gang og jeg begynte å undre meg. Hvor mange hekser fantes det egentlig? Tok alle over kroppene til mennesker? Tanken slo meg med et ubehagelig grøss nedover ryggraden. Hvor mange av menneskene jeg så hver dag, var egentlig mennesker…?

Jeg skvatt da foten min traff en stein, og ble revet ut av tankegangen. Jeg bannet irritert og

sparket den bort. Hun var fortsatt like oppslukt av mobilen og viste ingen reaksjon. Jeg så tørt på henne, men orket ikke si noe. Handleposene hang tunge i den ene hånden min.

Vi hadde akkurat fått lagt fra oss den bevisstløse jenta på fortauet og løpt avsted, da ambulansen passerte. Det hadde hylt i bremsene og fra bak hjørnet på butikken der vi gjemte oss, hadde vi sett ambulansepersonalet hoppe ut i en rasende fart og springe til unnsetning.

Det var flaks at de ikke så oss, for ikke hadde jeg peiling på hvordan jeg skulle kunne forklare hvorfor jeg gikk og bar på en bevisstløs jente, og vel, det var ikke godt å si hva hun kunne finne på å si. Så fort ambulansepersonalet hadde fått lempet jenta inn og kjørt de siste meterne til sykehuset, tuslet vi ut fra skjulestedet og gikk av sted.

Og nå var vi her…

Jeg så meg rundt. Selv om jeg var født og oppvokst i denne byen, så var det fremdeles deler av den der jeg aldri hadde satt min fot. Dette var en av dem. Jeg rynket brynene og prøvde å se etter noen kjente punkter, noe som kunne vise meg nøyaktig hvor jeg befant meg. Alt jeg skuet var høye bygninger, kontorbygg om jeg skulle gjette. Vi hadde passert en håndfull mennesker på veien, men stedet føltes likevel folketomt. Vi gikk enda et par minutter og plutselig skiftet det grå arbeidslandskapet over til gammeldagse murhus. Noen var på størrelse med vanlige boliger, mens andre igjen ruvet hele fem-seks etasjer over oss. I det fjerne syntes jeg at jeg skimtet et spir. Var vi så nærme kirken? Det ville jo si at… Jeg snudde på hodet og speidet etter flere kjente punkter. Det gikk opp for meg at vi befant oss på baksiden av den røde murbygningen med det svarte taket. Dette var jo like ved nabolaget mitt. Jeg trengte bare å gå rundt denne bygningen, følge veien nedover mot kirken, for så å svinge oppover og gå helt til jeg nådde huset mitt. Jeg følte meg en smule lettet over endelig å vite hvor i verden jeg befant meg. Jeg kikket bort på heksa. «Interessant samtale?» spurte jeg. Hun ristet på hodet og holdt mobilen opp mot meg. «Nope, kart.» Åh, herregud… Dette var jo flott. En heks uten retningssans. Perfekt. Jeg stønnet og tok meg til pannen.

«Så… hvor fører du meg?» spurte jeg da jeg hadde fått roet meg. Heksa fortsatte fremover foran meg. «Vent og se. Vi er der snart.» Jeg så spørrende etter henne.

Vi nærmet oss det ene murhuset. Steinene var malt mørkegrå og vinduene var prydet av sorte jernstenger. Det var en helt grei bygning etter min smak. Ikke det at jeg hadde noen stor interesse av arkitektur akkurat. Jeg hadde bare aldri vært noen fan av blokker i utgangspunktet og likte meg personlig best i hus med egen hage og med toppen to etasjer utenom et lite loft.

Hun stoppet opp utenfor døren. Et stort vindu var satt inn i den og glasset var satt sammen med utallige kringlete detaljer. Langs veggen hang det en rekke knapper etterfulgt av navn.

Det var lignet det samme systemet som var installert i Iris’ boligblokk.

Hun åpnet den mørkebrune stoffvesken, lot hånden dykke ned og dro ut et sett nøkler. En liten sølvfarget en ble satt inn i nøkkelhullet og hun vred rundt. Hun åpnet døren og forsvant inn.

Jeg fulgte hakk i hel. Vi fortsatte opp to etasjer før hun stoppet ved en av dørene. Jeg stilte meg like bak henne og stakk den ledige hånden i lommen. «Så, det er her du bor?» spurte jeg og så meg rundt. Hun fant fram en ny nøkkel. «Hva hadde du forventet? Et lite hus i skogen?»

«Vel… ja.» mumlet jeg rett som det var. Hun flirte nedlatende og stakk nøkkelen inn i

nøkkelhullet. «Science fiction og barneeventyr. Du må bli voksen, gutt.» Jeg rynket brynene.

«Jeg har et navn, vet du.» Hun trakk på skuldrene og kneppet opp knappene på kåpen. «Fint for deg.» Døren gikk opp. «Lukk den etter deg.» ropte hun idet hun forsvant inn i mørket. Jeg ble stående alene i døråpningen. Lysene var avslått og hele leiligheten lå mørk foran meg.

Ganske skeptisk trådte jeg inn i den vesle gangen. Jeg snublet nesten i den henslengte hvite kåpen, men klarte å holde meg på bena. Irritert sparket jeg av meg skoene og skvatt da et jakkeerme berørte hånden min. «Eh… heks? Hvor gikk du?» ropte jeg og famlet etter en lysbryter. Hånden min rørte ved noe som minnet om en, og jeg presset den ned. Rommet ble badet i lys og jeg blunket for å venne øynene til det. Jeg tuslet inn i resten av leiligheten.

Innenfor gangen var en stor, romslig stue plassert. Det så ut som en helt vanlig stue. Det var dekorert enkelt og hjemmekoselig. Møblene besto av en liten sofa, et lavt stuebord, en flatskjerm TV, et par bokhyller og andre relativt vanlige gjenstander. Jeg så meg rundt i rommet. Det var ingen personlige bilder, bare enkelte malerier og andre kunstverk. Jeg rynket brynene. Med det samme hørtes en stemme fra det ene rommet. «Kommer du? Vi har ikke hele kvelden.» Jeg satte fra meg handleposene, sekken og gymbaggen, og prøvde å finne ut retningen stemmen hennes kom fra. Det førte en smal gang ut fra stuen. Den fulgte som en stor L der den korte biten var gangen ut til inngangsdøren. På den høyre siden av den lange biten var det to dører og på den venstre var det bare en. Noe veltet og noe som kunne høres ut som tunge bøker mot tregulv ga en trøtt dunkelyd. Jeg fastslo at det måtte være fra den ande døren til høyre det kom fra, og tuslet bort. Da jeg stakk hodet inn, ble jeg mildt sagt forbauset.

Rommet var mørkt. De svartmalte veggene fikk det til å minne mer om en hule. Det faktum at det ikke fantes et eneste vindu hjalp til med denne illusjonen. Mangfoldige stearinlys var tent og satt rundt omkring, oppe på toppen av hyller, kommoder, bordflater, stoler og gulv. De lyste opp hele rommet med en varm glød. Det lå papirer strødd overalt, og da mener jeg bokstavelig talt overalt. Dette stedet var en ren og skjær brannfare. Jeg sto imot trangen til å springe ut i gangen og rive av brannslokningsapparatet, og gikk isteden inn i rommet og lukket døren bak meg.

Hun sto ved et skrivebord og så ut som hun var dypt konsentrert i noe. «Så… Det er her magien skjer.» mumlet jeg og gikk innover i rommet. Det var tydelig at resten av leiligheten kun var en fasade. Dette, dette rommet, var det ekte hjemmet hennes. Den sorte hulen minnet om de middelalderske studierommene man så i filmer. Skrivebordet var av tungt, mørkt treverk og var overfylt av papirer og gamle bøker. Inntil den ene veggen sto det høye skap fulle av glass og forskjellige krukker. Det minnet om skapene vi hadde i kjemirommet på skolen. Ved den andre veggen, sto det stilt opp en gigantisk, gammel bokhylle proppfull av bøker. Hadde hun lest alle sammen? Målløs gikk jeg mot det lille biblioteket og studerte titlene på de forskjellige bøkene. Det var en stor variasjon av temaer, men etter en stund gikk det opp for meg at så godt som halvparten omhandlet hekseri og myter. Andre igjen handlet om planter, dyr og forskjellige naturfenomener. Det var til og med bøker om menneskelig anatomi og psyke. Jeg dro ut den ene boken og børstet bort støvet som hadde lagt seg i et tykt lag på omslaget. Boken så ekstremt gammel ut. Jeg åpnet den og bladde meg fram noen sider.

Boksidene var gulnet og kjentes rue og tykke. Jeg stoppet da jeg kom til et stort bilde som dekket hele siden. Bildet viste en kvinne der hun lo hysterisk mens hun torturerte en mann.

Mannens ansikt var så forvridd av smerte og redsel at det knapt så menneskelig ut. Den nakne kroppen var oppkuttet og rød av blod. Skarpe gjenstander var stukket inn i kroppen hans der

han var spent fast til et slags torturredskap. Kvinnen holdt et langt, blodig spyd som hun presset inn i halsen hans. Jeg grøsset. Skulle dette bildet forestille en heks? Jeg lukket boken og dyttet den inn på plass igjen.

Noe tungt skrapte mot gulvet bak meg.

Da jeg snudde meg så jeg hva som lagde lyden. Hun holdt på å dra med seg en slags miniatyrversjon av en døpefont bortover tregulvet. «Hva holder du på med?» spurte jeg og lente meg inntil bokhyllen. «Bare noen forberedelser.» Hun stønnet tungt og skjøv den framover og ut på gulvet. De svake armene anstrengte seg kraftig for å klare det. Jeg himlet med øynene og gikk bort til henne. Jeg grep tak i døpefonten og dro den inn mot sentrum av rommet. «Forberedelser til hva?» spurte jeg og kikket bort på henne. Hun hadde allerede forlatt meg og holdt på med å bla gjennom en mappe papirer på skrivebordet. «Du sa at du ville ha tilbake kjæresten din, ikke sant?». Hun skumleste og lot fingeren følge setningene nedover et av arkene. «Hun er ikke kjæresten min, men jo.» svarte jeg og stakk hendene i lommene. Hun fant arket hun lette etter og røsket det løs. «Hva enn du sier, loverboy. Uansett, siden du ikke var så begeistret for den letteste måten, så får vi gjøre det på den vanskelige.»

Jeg merket jeg ble litt urolig. «Og hva er den måten?» Hun ga meg et lurt smil og jeg kjente det prikke advarende i bakhodet. Jeg så bort og kikket ned på den lille døpefonten. Den var laget av mørk, nattsvart stein. Sort agat kanskje? Fonten var prydet av snirklete detaljer risset inn i materialet. Den lange halsen opp til selve skålen, var kuttet til så det så ut som steinen var flettet. Den var rundt en og en halv meter høy, og oppover langs den flettede halsen var små lyserøde steiner satt inn i utskårede hull. Det som likevel var mest iøynefallende ved hele objektet, var skålen på toppen. Steinen var kuttet til så delikat og presist at den formet to hender lagt inntil hverandre der de lagde en beende skål. Jeg ble helt målløs over det fantastiske håndarbeidet. Det var tydelig at den var av en annen steintype. Skålen hadde en mer metallisk glans enn resten av døpefonten, nesten sølvaktig. Jeg bøyde meg nærmere og oppdaget de små røde mønstrene inni selve steinen. Det lignet blodårer.

«Har du laget denne?» spurte jeg og bøyde meg ned for å inspisere detaljene. «Nei, det var en gave fra en venn.» svarte hun og småløp bort til bokhyllen. Hun grep en bok og løp meg nesten ned på vei tilbake til kommoden. Hun slang boken på skrivebordet og bladde gjennom sidene i en voldsom fart. Jeg gikk bort, men stoppet et par meter fra henne. «Så… Har du tenkt å fortelle meg hva vi skal gjøre? Hvordan får jeg henne tilbake?» spurte jeg. Da hun endelig nådde siden hun lette etter, leste hun fort igjennom, før hun la boken til side og satte kursen mot bokhylla igjen. Hun passerte meg i en voldsom fart og plasserte føttene på den nederste hyllen. Lett som ingenting klatret hun oppover. «Åh, det er enkelt. Så fort jeg får tilbake kroppen min, så setter jeg denne jenta, jeg mener Heiley, fri. Og så kan dere to leve lykkelige alle deres dager.» Hun stoppet opp, grep en tykk bok og kastet den mot meg.

«Ta imot.» Jeg gispet og løp framover. Den landet tungt i hendene mine. Hun klatret videre opp en hylle og røsket ut en ny bok som hun like uforsiktig slang ned. Jeg stablet bøkene på hverandre og balanserte dem på armen i tilfelle hun skulle kaste ned en ny.

«Kroppen din? Hva mener du med kroppen din? Har du ikke en?» Jeg så spørrende opp på henne. Hun snudde seg rundt, kikket ned på meg med et nedlatende blikk og hevet brynet.

«Hvis jeg hadde en, så hadde jeg ikke tatt over andres kropper, hadde jeg vel?»

«Hva skjedde med den?»

Hun slapp tak i hyllen. Det lange håret flagret idet hun hoppet. Kroppen landet elegant,

nærmest katteaktig på gulvet og hun reiste seg.

«Mistet den.»

Jeg rynket brynene. «Hvordan mister du kroppen din?»

«Greit da. Noen tok den. Det er en lang historie.» sa hun kjapt og passerte meg.

Jeg tuslet bort til skrivebordet og stilte meg ved siden av henne. Hun tok den øverste boken jeg holdt, satte seg i en slitt kontorstol og begynte å bla. Jeg så ned på boken jeg fremdeles holdt. Omslaget var brunt og bokstaver var trykket inn med sort, krøllete skrift. De lignet ikke noe jeg hadde sett før. Hva slags språk var dette?

«Hvordan planlegger du å få tilbake kroppen din da?» spurte jeg og lente hoftene inntil bordet. Hun la fra seg boken så den lå åpen på de riktige sidene. Stolen snurret rundt, ryggen skjøv seg bak i stolen og hun lente hodet bakover så hun ble sittende og titte opp på meg.

«Det er ganske lett egentlig. Vel, i hvert fall i teorien. Jeg må bare komme meg gjennom barrieren og tilbake til verdenen min, så skal resten gå relativt enkelt for seg.» svarte hun som det var den største selvfølge. Jeg så spørrende på henne. «Du er ikke fra denne verdenen?»

Hun snurret rundt igjen og la bena i kors. «Jeg skulle tro det var åpenbart.» Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle reagere, og ble sittende og se noe brydd ut i luften. Jeg la fra meg boken og støttet hendene mot kanten av skrivebordet. «Okei… Så, du er fra en annen verden.

Finnes det flere? Verdener altså.» spurte jeg tvilende. «Så klart. Mange.» lød det enkelt til svar. Jeg så skeptisk på henne. «Hva heter den?» Hun skakket på hodet. «Hva heter din?» spurte hun tilbake. «Jorda.» svarte jeg litt forvirret. Hun ristet på hodet. «Tellus?» prøve jeg meg. Mer risting. Jeg prøvde å tenke. Hva ville hun fram til? «Jeg vet ikke.» sa jeg omsider.

Hun satte seg fram i stolen og heiste på haken. «Det du har nevnt, er bare hva dere mennesker kaller denne planeten. I den offisielle oversikten av parallellverdenene, heter den Medanarias.

De fleste kaller den bare menneskeverdenen da. Vi pleier å rette oss inn etter hvem som bor i verdenene når vi snakker om dem. Der jeg kommer fra, kaller vi verdenen vår…»

En merkelig sammensetning av lyder kom ut fra mellom leppene hennes. Jeg glodde på henne som om hun akkurat hadde rapet. Hun flirte. «Det er nok lurere om jeg bruker det offisielle navnet. Det skulle være lettere for deg å forstå, med ordlydene og slikt.» Hun reiste seg og smilte stolt. «Verdenen jeg kommer fra heter Esneras.» Jeg nikket og lot tannhjulene holde på inni hodet mitt. «Du nevnte noe om en barriere?» Hun bøyde seg over skrivebordet og dro frem et av arkene. Det ble snudd så den blanke siden vendte opp og hun fant frem en penn.

Hun tegnet en rett strek nedover hele arket, for dermed å holde det opp og peke med pennetuppen. «Som jeg sa tidligere, så er verdenene våre parallelle. Du har hatt om det i matten, har du ikke? Linjer som ligger rett ved hverandre, men som aldri møtes. Vel, slik er det med verdenene våre også. De ligger praktisk talt oppå hverandre, men de vil aldri få direkte kontakt. Barrierene skiller dem. Du kan se på det som mellomrommet mellom strekene. Vel, for veldig, veldig lenge siden, fant folket mitt en måte å åpne opp disse barrierene og passere gjennom dem. Ved å bruke kraftig nok energi, kan man midlertidig bryte gjennom små deler av dem.» Hun lagde en liten strek på midten av den første. «Som dører.» mumlet jeg. Hun så opp. «Stjerne i boka, gutt.» Jeg dro frem underleppen og så surt på henne.

Hun la arket på bordflaten og begynte å tegne igjen. På den ene siden av den lange streker lagde hun en hel haug av prikker. På den andre tegnet hun bare noen få. Hun holdt opp arket igjen. «Okei, men nå kommer det vesentlige. Som jeg nevnte, så trengs det kraftig energi for å åpne disse dørene. I hjemverdenen min, i Esneras, er det en høy konsentrasjon av energi i

atmosfæren. Kroppene våre absorberer denne energien og gjør nytte av den. Det er denne energien som gjør at vi kan gjøre ting andre ikke kan. Derfor kaller vi det ikke magi, men det det er; energi. Eller kraft, du skjønner greia.» Hun stoppet opp og tenkte gjennom hva hun skulle si. «Å reise fra min verden til denne er ingen sak. Omvendt derimot…» Stemmen døde bort og hun sukket. Pennen dunket mot arket og tuppen traff siden med færrest prikker. «Her derimot, som du ser, er energikonsentrasjonen ekstremt lav i forhold til Esneras.» Hun la fra seg arket og så rett på meg. «Å absorbere nok til å lage en dør her, ville ta rundt seksti til åtti år hvis man sparte og ikke brukte noe.» Jeg så overrasket på henne. «Så lenge?»

Hun nikket og la armene i kors. «Det er ikke engang det største problemet. Greia er at hver gang jeg bytter vert, så mister jeg all energien jeg sparte opp i den kroppen. For å klare å spare opp nok energi til å åpne en dør, må jeg altså holde meg i én kropp. Og som du vet… så lever ikke mennesker så fantastisk lenge.» Hun stønnet trøtt og satte seg igjen. «Det mest irriterende er at selv om jeg i det hele tatt klarte å spare opp nok over alle de årene, så ville det fortsatt ikke fungert.»

«Hvorfor ikke?»

«Høye energimengder krever en sterk kropp, hvis ikke så…» Hun stoppet opp og fikk et misfornøyd uttrykk. «La oss bare si at et gammelt menneske ikke ville klart seg.» mumlet hun og la seg henslengt bak mot stolryggen. Jeg skjøv fra bordkanten og rettet meg opp. «Jeg gjetter at du har funnet en annen måte å få tak i denne energien på?» Hun smilte stolt og strakk frem benet. «Enda en gullstjerne i boka.» Jeg rynket på nesen. Hun lo lett og satte seg opp i stolen. «Det er en annen måte å få tak i energi på, ja. Du ser, det finnes, åh, hva er det rette ordet her? Det finnes beholdere rundt om i denne verdenen. Disse beholderne inneholder store doser energi og hvis jeg kan absorbere mange nok av dem, så vil jeg kunne ta til meg nok til å åpne en dør til hjemverdenen min.» Hun strøk bort en hårlokk. «Men for å kunne klare dette, så trenger jeg hjelp.» De blå øynene traff meg og glinset intenst. Det var som å se på blå flammer. Ansiktet var alvorlig. Hun så rett på meg, og da mener jeg rett på meg.

«Det er her du kommer inn.»

Jeg så skeptisk på henne. Hun foldet hendene. «Jeg vil gjøre en avtale med deg.»

«Hva slags avtale?»

Hun reiste seg og gikk mot meg. Jeg trødde bakover, men støtte inn i skrivebordet. Hun stoppet opp like foran meg og de intense øynene vek ikke. «Du hjelper meg å få tilbake kroppen min og jeg gir deg Heiley tilbake. Du sa at du ville redde henne. Jeg går ut fra at det er tid for å teste ut de ordene.» Jeg merket at jeg krympet meg litt. Hun trødde nærmere.

«Dette er ikke et spill, gutt. Andre mennesker har prøvd å hjelpe meg, og dødd.» Stemmen var så gravalvorlig at det gikk kaldt nedover ryggen min. «Dette er sjansen din til å trekke deg.

Hvis du ikke vil gjøre dette, så trenger du ikke. Du trenger ikke engang uroe deg for tanken.

Jeg kan oppsøke deg om noen dager og slette hukommelsen din om alt sammen. Du vil ikke huske noe som helst. Livet vil gå videre som om ingenting har skjedd.» sa hun og fikk et litt mer vennlig drag over ansiktet. Et øyeblikk så jeg nesten Heiley i henne. Det var oppvekningen jeg trengte. Jeg rev meg ut av tankene og knyttet nevene. «Som om jeg kunne levd videre slik…» Stemmen min var svak, nesten bare et hvisk. Det rykket i brystet. «Som om jeg kunne latet som om ingenting hadde skjedd…!» En underlig, dyp styrke vokste frem i magen min. Stemmen min ble sterkere, klarere. Jeg rettet meg opp og det strammet i skuldrene. «Jeg forlater henne ikke på den måten!» snerret jeg rasende og slo blikket hardt i

heksa. Hun strakk på halsen. «Så du vil heller dø for henne, enn å forlate henne?» spurte hun og så studerende på meg. Jeg ble stående like stødig. «Jeg har allerede gjort det klart at jeg ikke har noen planer om å dø.» svarte jeg. Jeg så bestemt ned på heksa foran meg.

«Jeg skal bringe Heiley tilbake.»

Der var det igjen. Dette glimtet i øynene hennes. Noe jeg ikke skulle se, noe som skulle skjules fra verden. Noe smertefullt.

Det forsvant igjen og ble erstattet av det rolige og fattede ytret.

«Jeg håper du ikke angrer på denne avgjørelsen, gutt.» sa hun bare og snudde seg. Hun nådde de høye skapene og åpnet det til høyre. Hun bøyde seg ned og begynte å lete gjennom de nedre hyllene. Hånden returnerte med en krukke og hun reiste seg og satte kurs mot døpefonten. Vel framme vred hun av lokket og vippet på krukken. En gjennomsiktig, tynn væske rant ut og landet i sentrum av de skulpterte hendene. En kjemisk reaksjon skjedde og med det samme gikk steinen fra å være mørk med et sølvskjær, til å eksplodere i rødt. Jeg stirret overrasket på det hele. Hun grep tak i skålen og løsnet den fra resten av fonten. Da hun tuslet bort til søppelbøtten, la jeg merke til at væsken nå var mørk. Hun snudde skålen og helte ut innholdet. Jeg må ha sett riktig så grublende ut, for da hun kikket bort på meg, holdt hun den opp og smilte skjevt. «Hematitt. Pen, ikke sant?»

Hematitt… Blodstein.

Jeg rynket brynene. Hun bar skålen bort til fonten og festet den på plass igjen. «Haema.» sa hun og så bort på meg igjen. «Det er gresk for «blod». I antikken ble den kalt det på grunn av de røde elvene man ser inni steinen. Det sies at den ble dannet på slagmarker der blod ble sølt og transformert. Krigerne pleide å gni hematitt pulver på kroppene sine før kampen for å gjøre seg uovervinnelig.» Hun gikk bort til skapene igjen. «Så klart, slike myter er jo bare rent oppspinn, men det er en grunn til at de oppstår.» På nytt hentet hun ut noe. Denne gangen kom hun gående med en liten, brun glassflaske og en gjennomsiktig krukke fylt med sort væske.

«Kan du hente kniven i øverste skuffe i skrivebordet?» spurte hun og vred av lokket på krukken. Jeg snudde meg, strakk ut armen og åpnet skuffen. Øynene traff den umiddelbart.

Dette var ingen kniv.

Dette var en dolk.

Den var slank med et mørkebrunt treskaft. Treverket var spikket så det formet et håndtak, som et miniatyr sverd. Bladet glimtet sylskarpt, bokstavelig talt. Jeg så skeptisk på den, før jeg grep tak i det lille håndtaket og løftet den opp og ut av skuffen. «Hva skal du med denne?» spurte jeg og gikk mot døpefonten. Hun hadde allerede fylt skålen med den sorte væsken. Den så nattsvart ut mot den røde steinen. Hun gikk bort til kommoden, dro opp en av de midterste skuffene og kom tilbake med en liten eske. Da hun åpnet den, så jeg at innholdet var en liten sort stoffpose og en samling av små steiner, noen rosa og noen sorte med røde streker. Jeg kjente igjen de sorte. Det var samme stein som skålen, Hematitt.

Hun tok ut den lille posen, åpnet den og bøyde seg. Et hvitt pulver drysset ut og ned på gulvet.

Hun gikk i en bane rundt døpefonten og lot det hvite pulveret danne en sirkel med en radius på omtrent en og en halv meter fra fonten, der den var sentrum. Jeg så undrende på det hele.

Det minnet om noe okkult. Hun lukket posen, la den ned i esken igjen og tok med seg så mange steiner hun klarte. Presist, men likevel kjapt begynte hun å legge dem ned rundt på den hvite sirkelen. Hun fulgte et mønster der det skulle ligge to hematitt-steiner for hver av de

rosa. Jeg skakket på hodet. «Hva slags stein er det?» spurte jeg og holdt dolken ubekvemt i den høyre hånden. Hun så ikke opp, bare fortsatte å legge dem på plass. «Rodokrosit.» svarte hun kort og rettet seg opp da den siste steinen var lagt på plass. Hun gned hendene mot hverandre og snudde på hælen. Jeg lette gjennom de vage kunnskapene jeg hadde om mineraler, men klarte ikke å finne noe informasjon om navnet hun hadde nevnt. Ut fra utseendet, så det ut som en slags smykkestein.

Nå var hun plutselig opptatt med å sette stearinlys utenfor pulversirkelen. «Gå inn.» sa hun og gikk for å hente flere lys. Jeg kjente meg ikke helt sikker på dette, men trådde over pulveret og steinene og inn i sirkelen. Det føltes som jeg skulle delta på et eller annet rart rituale.

Stearinlys i alle størrelser ble stilt opp i en ujevn sirkel utenfor pulversirkelen. Heksa trådde inn og vi ble stående på hver vår side av døpefonten. Faen, dette er et eller annet rart rituale, tenkte jeg og så ned på dolken. Hva i all verden skulle hun bruke denne til? Hvis hun plutselig tok fram en høne for å ofre den, så var jeg ferdig, da gikk jeg. Ting kunne bli for rare.

Hendene hennes hektet med det samme av skålen og hun heiste den opp mot leppene. Hun vippet den og tok en stor munnfull av den sorte væsken. Uten en mine lot hun den gå ned og lukket øynene. En sort dråpe rant ned fra munnviken hennes og nedover haken. Hun pustet dypt inn og senket skuldrene. Da hun åpnet øynene igjen, slapp hun skålen med den ene hånden og tørket seg om munnen med håndleddet. «Din tur.» Hun rakte meg steinhendene og så avventende på meg, som om hun forventet at jeg skulle trekke meg unna, nekte. Hun ga meg en mulighet til å trekke meg.

Bestemt, nesten litt trass rakte jeg henne dolken og grep skålen med den venstre hånden. Det ble en slags stum byttehandel. Den sorte væsken så alt annet enn appetittlig ut. Den var fet og minnet om sevje i konsistensen. Jeg rynket på nesen, men løftet skålen opp mot leppene. Det luktet brent. Kroppen strittet motvillig imot, men jeg åpnet munnen og slukte så mye jeg klarte å få plass til i gapet. Smaken var stram. Den paralyserte smaksløkene. Jeg tvang den tykke væsken ned og fortrengte brekningene som truet i strupen. Det kjentes som å drikke en kilovekt. Øyeblikket væsken nådde magesekken min, ble hele kroppen tung. Jeg skar en grimase så ned i skålen igjen. Det var fortsatt mye igjen av væsken. Heksa hadde åpnet den brune glassflasken og dyppet nå spissen av dolken så lang ned som den kom. Da hun ikke sa noe imot det, hektet jeg skålen på plass og gikk et steg bakover. Hun rørte forsiktig rundt, før hun heiste dolken ut igjen. Et par gjennomsiktige dråper traff gulvet idet hun satte flasken fra seg. Hun ble stående med dolken i den høyre hånden og blikket fløt opp og nådde mitt.

«Vel, det er vel bare å sette i gang da.» sa hun og løftet opp den venstre hånden. Dolken ble plassert rett over den. Det glimtet skarpt i metallet. Jeg kjente det prikke i bakhodet. Noe i underbevisstheten min advarte meg. Jeg rynket brynene. Hva….

Hun kjørte dolken inn i håndflaten.

Jeg sperret opp øynene og rykket framover. «Hva faen?! Hva er det du gjør?» ropte jeg og kastet overkroppen over døpefonten. Jeg grep dolken og dro den bort. Hun så irritert på meg.

«Slapp av, gutt. Dette er en del av ritualet.» Jeg slapp ikke dolken. «Rituale? Hva slags rituale er dette her?» Hun himlet med øynene og røsket dolken ut av grepet mitt. «Bare hold kjeft og observer.» Jeg vek ikke bakover og ble stående og se skarpt på henne.

Hun stakk dolken inn igjen og blod piplet ut fra såret. Med en nærmest doktorlignende presisjon begynte hun å føre dolkspissen bortover. Bladet skar seg gjennom huden lett som ingenting og etterlot seg en dyp elv av mørkt blod. Hun viste ingen tegn på smerte.

Konsentrert lagde hun en sirkel som fulgte hele fordypningen av håndflaten. Sårene var dype, en halv centimeter omtrent. Røde dråpen presset seg ut og rant nedover håndleddet hennes.

De traff gulvet med sløve, fete drypp. Da sirkelen var komplett, løftet hun dolken opp av huden og satte den ned igjen, denne gangen andre veien. Hun kuttet en rett strek på tvers av sirkelen for så å løfte bladet og gjenta den samme handlingen, bare til et annet punkt. Hånden hennes var farget rød av blod og flengene så grusomt smertefulle ut. Likevel stoppet hun ikke opp. Hun fullførte enda en linje uten så mye som å nøle.

Jeg sperret opp øynene idet det gikk opp for meg hva hun tegnet.

Hun skar inn den siste linjen på stjernen og fjernet dolken.

Det blodige pentagrammet var ferdig.

Den røde tuppen av dolken ble dyppet ned i den brune glassflasken igjen. Jeg stirret forbløffet på det hele. Nei, forferdet var nok et bedre ord.

Med det samme gikk det opp for meg at hun holdt ut den blodige hånden mot meg. Dolken lå stødig i den andre. Hun så på meg med det målende blikket igjen. Trodde hun fortsatt at jeg skulle feige ut? Jeg pustet dypt inn, mannet meg opp og rakte henne den venstre hånden min.

«Høyre.» rettet hun og viste fortsatt ingen mine. Jeg byttet hånd og kjente nervene spenne seg.

Hun grep hånden min og holdt den fast, før hun la spissen av dolken mot huden min. Jeg bet tennene sammen og forberedte meg på smerten.

Det var for sent å snu nå.

Hun tilførte styrke til dolken og spissen brøt gjennom huden min. Smerten var skarp og jeg tvang meg selv til og ikke å lage en eneste lyd. Likevel var denne skarpe følelsen ingenting imot den intense torturen idet hun begynte å bevege bladet. Jeg stønnet med sammenbitte tenner og knep igjen øynene. Jeg kunne føle det. Jeg kunne kjenne hver millimeter hun skar.

Jeg kunne føle hvordan bladet møtte motstand i huden min, i kjøttet mitt, hvordan det av og til satte seg litt fast og hun måtte rykke det framover. Blodårer som ble skåret, nerver som sendte dunkende panikksignaler til hjernen min, varmt blod som pumpet frem. Det krevde all min styrke å ikke å dra til meg hånden, til ikke å banne høyt og inderlig og falle sammen på kne og brøle i smerte. Det gjorde vondt. Det gjorde faen så vondt.

Jeg åpnet øynene og synet av mitt eget blod fikk det til å velte seg ubehagelig i mageregionen.

Hun skar flere linjer og jeg studerte hvor stødig hun var. Det var ikke noe tvil om at hun hadde gjort dette før. Linjene var rette og rene kutt. Blodet strømmet varmt ut av sårene og rant nedover hånden. Hele håndflaten kjentes som den sto i brann. Det verket og sved noe inn i helvete. Den siste biten av pentagrammet ble skåret inn og hun løftet dolken. Jeg så ned på håndflaten min. Blodet pumpet ut og var fersk og varmt.

«Hva er dette for?» spurte jeg med en anstrengt stemme og studerte merket. Hun stakk dolken ned i glassflasken, rørte rundt, og heise den opp igjen.

«Dette er et rituale kalt «Blodlink». Du kan se på det som et symbol på avtalen vår. Så fort blodlinken er komplett, vil avtalen være bindende. Det vil si at det kun er parten som innleder den som kan bryte den, altså meg.» Det klirret idet hun la dolken på tvers av skålen.

«Nå, gutt? Sikker på at du vil gjøre dette?»

Jeg så opp og oppdaget at hun smilte nedlatende. Jeg så irritert på henne.

«Navnet mitt er Ian.» Jeg rettet meg opp og kjente det stramme seg i kroppen. «Og jeg trekker meg ikke nå.» sa jeg

bestemt. Jeg hevet det ene øyenbrynet. «Så, har du tenkt å fortelle meg hvem du er, heks?

Eller angår det meg fortsatt ikke?»

Hun flirte, spaserte rundt døpefonten så vi ble stående rett foran hverandre og strakte ut hånden mot meg.

«Jeg heter Blair. Så, Ian? Har vi en avtale?»

Jeg så på den utstrakte hånden hennes. Håndflaten var rettet oppover. Det røde pentagrammet glinset ferskt. Jeg så på min egen håndflate og kjente tvilen hviske langt bak i bakhodet. Hva var det jeg ga meg ut på? Hun hadde selv sagt at det var stor sjanse for at jeg kom til å dø.

Jeg så på ansiktet foran meg. Det var kanskje en annen person som så på meg akkurat nå, men dette ansiktet, denne kroppen, det var fortsatt Heiley.

‘Vi kan være et team! Rygg mot rygg mens vi forsvarer hverandre.’

Jeg bet tennene sammen og kjente det knytte seg i magen. Hvorfor tenkte jeg på den tåpelige samtalen akkurat nå?

Hånden skjøt ut og hun pekte rett på meg med et fornøyd smil om leppene. ‘Jeg stoler på deg.

Livet mitt er nå i dine hender, Ian.’ Faen. Jeg freste og tok meg til armen. Hvorfor måtte det være de siste ordene hun sa til meg?

Hvorfor kunne det ikke vært noe så vanlig som et «Snakkes» eller «Ses om litt»? Helvete.

Knuten i magen ble strammere.

Jeg kunne ikke trekke meg nå. Jeg hadde sagt det selv; jeg skulle redde henne.

Jeg så inn i de blå øynene, de blå herlige øynene. Jeg ville se det kjente glimtet i dem igjen.

Jeg ville kjenne den herlige varmen fra gleden hennes. Den friske hånden knyttet seg stramt.

Jeg skulle redde henne. Jeg måtte redde henne.

«Avtale.»

Jeg la hånden min over hennes og grep den.

Blair dirigerte hendene våre opp så de ble rettet oppover med fingrene flettet om hverandre.

Håndflatene våre ble trykket sammen og pentagrammene møttes.

En intens skarp smerte skjøt oppover armen min og inn i hele kroppen. Begge to gispet i sjokk. Det kjentes som hver eneste nerve i hele kroppen ble aktivert og sendte ut smerteimpulser til hjernen. Øynene var vidåpne og jeg var sikker på at jeg så syner. Sorte bånd, akkurat som de Heiley hadde hatt rundt seg, bølget ut fra mellom hendene våre. De fulgte armen min oppover og kveilet seg inntil huden. Jeg bet sammen tennene og holdt tilbake smerteskrikene. Båndene nådde overkroppen min og begynte å slynge seg rundt brystet og nedover magen. De holdt likedan på rundt kroppen hennes. Hun hadde lukkede øyner og en dyp rynke mellom øyenbrynene. Dette gjorde tydeligvis like vondt for henne som for meg. Båndene hadde kveilet seg rundt alle kroppsdelene våre nå. Med det samme strammet de til. Smertesjokket gjorde at jeg ikke klarte å holde igjen. Jeg skrek.

Så, like plutselig som smerten hadde oppstått, var den borte.

Jeg kollapset av utmattelse. Knærne støtte hardt i gulvet og jeg dro Blair med meg ned på veien. Vi ble sittende andpustne og skjelvne ovenfor hverandre. Det gikk opp for meg at vi fremdeles holdt hender. Armen min skalv ukontrollerbart.

Hun hev etter pusten og åpnet de blå øynene. Det blonde lange håret hang ned og rammet inn ansiktet hennes. Hånden hennes skalv som min, og jeg kunne se at hun strevde for å innhente seg selv. Hun så slitent på meg, for så å flytte blikket til hendene våre der de fortsatt sto fast i

grepet om hverandre. Vi ble sittende slik i rundt tjue minutter, for svake til å gjøre noe annet.

Blair satte seg omsider opp, skjelven i hele kroppen.

«Det var det. Blodlinken er komplett.» pustet hun og slapp hånden min.

Armen føltes slapp, som om enhver muskel var lammet. Jeg så ned i håndflaten.

Blodet var forsvunnet og det eneste som var igjen, var de ferske sårene i symbolet.

Pentagrammet glinset rødt.