Kapittel 7

Kapittel 7 Så var jeg her.

Den hvite familieboligen lå like foran meg. To etasjer pluss loft og kjeller, hvis jeg tydet strukturen riktig. Det var altså her Heiley bodde.

Ikke dårlig.

Jeg hadde ikke hatt noe imot å oppgradere leiligheten til noe slikt.

Jeg sukket.

Jaja, det var vel bare å få det overstått. Denne jobben kom ikke til å gjøre seg selv.

Jeg gikk bort til ytterdøren og grep dørhåndtaket. Det var ikke noe vits i å ringe på. Du ringte aldri på døren hjemme hos deg selv uansett.

Før Ian forlot leiligheten i går kveld, satte han seg ned og skrev en liste over informasjon jeg burde kunne angående Heileys familie.

Jeg hadde pugget den så godt jeg kunne, men var fremdeles litt i tvil om hvem av tvillingene som var Emil og hvem som var Tobias. Ut fra det Ian hadde skrevet, var de ganske like, med tanke på at de var eneggede tvillinger, men Tobias var litt høyere enn broren.

Så lenge høydeforskjellen var godt synlig, kom jeg til å klare meg.

Det ville bli nokså feil om storesøsteren deres blandet dem.

Jeg trykket ned håndtaket og døren gled opp. Den ledet inn i en kort gang. Gulvet var oversvømt med sko, og jakker i alle størrelser og fasonger hang hulter til bulter på knaggene.

Et typisk tegn på en stor familie.

Jeg kjente igjen tingene som tilhørte Heiley.

Hvis jeg tok med meg litt ting og tang herfra, så slapp jeg å kjøpe nye.

Jeg overveide tanken en liten stund.

Det ville gi resten av familien bedre plass også. Alt i alt var det en vinn vinn situasjon for alle.

Det hørtes stemmer innover i huset.

To barn, to gutter hvis jeg hørte riktig, lo og snakket høyt i munnen på hverandre. Under dem kunne jeg så vidt høre en dempet mannsstemme. Han mumlet noe, sikkert om at guttene måtte roe seg ned.

Jeg trødde av meg skoene og lukket døren bak meg.

Ingen vei tilbake nå.

«Hallo.» sa jeg og gikk innover.

Det lød med det samme en høy bjeffing.

En liten, bustete skapning sprintet rundt hjørnet og bjeffet ivrig. Halen pisket frem og tilbake i en voldsom fart. Den lille saken var rødbrun og sort med store sorte øyner som var begravet inni pelsen.

Dette var altså Otto.

Da Ian hadde nevnt at Heiley eide en hund, hadde jeg i et sekund forestilt meg et diger beist av et dyr. Hjertet hadde hoppet litt i brystet mitt, men med det samme han sa at det var en terrier, hadde frykten forsvunnet. Små hunder klarte jeg å håndtere.

Otto bråstoppet og sniffet i luften.

De sorte øynene fokuserte skarpt på meg. Bjeffene endret straks tone og ble mer vaktsom.

Han var altså klar over at jeg ikke var eieren hans.

Dyr var merkelig ømfintlige på det området.

Jeg ble stående og se på den lille hunden, og lurte på om jeg burde prøve å roe ham ned på en eller annen måte.

Et millisekund senere marsjerte plutselig en blond kvinne mot meg.

Jeg skvatt og tok et steg bakover. Kvinnen langet ut og grep armen min med et fast grep. Øynene var oppsperrede og intense. «Hvor har du vært?!» Sinnet hennes var til å ta på.

Otto visste ikke hvor han skulle gjøre av seg, og fortsatte å bjeffe mens han gikk litt frem og tilbake.

«Litt rundt omkring.» svarte jeg en smule fortumlet.

Jeg kjente igjen stemmen hennes.

Dette var kvinnen jeg hadde snakket med over telefon. Dette var Rebecca Price, Heileys mor.

Og hun var helt klart ikke blid.

«Vi ha vært så bekymret for deg. Du sa ikke ifra om hvor du dro. Du har vært borte i to dager.

Heiley, nå forteller du meg hvor du har vært!» Øynene hennes var like blå som datterens. Hun strammet grepet om armen min.

Jeg syntes hun overdrev litt her.

Otto fortsatte å bjeffe.

Jeg beholdt roen og pratet med en fattet og lav stemme.

«Jeg har bare vært hos en venn. Jeg sa jo det. Men uansett, det er noe jeg må snakke med-…»

«Du skal ikke gjøre noe annet enn å fortelle meg nøyaktig hva du har gjort de siste to dagene!

Hvem har du gått sammen med? Hvor har du sovet?» avbrøt hun meg.

Jeg lukket munnen og kjente irritasjonen vokse.

Etter et beroligende åndedrag, snakket jeg igjen.

«Jeg kommer til det snart.»

«Ikke snart. NÅ.»

Helvete heller. Denne dama var ufyselig.

Den konstante bjeffingen begynte å gå meg på nervene.

Hunden satte opp volumet i håp om å bli lagt merke til. Det virket, og Rebecca vendte seg mot ham. «Otto, gå og legg deg.» kommanderte hun.

Han nølte et øyeblikk og klynket lavt, før han snudde seg rundt og tuslet ut gjennom en av de åpne dørene. Det så ut som den ledet til et vaskerom.

Det hørtes fottrinn og med det samme kikket to mørkeblonde hoder inn i rommet.

De to guttene lyste opp idet de fikk øye på meg, og gliste bredt. «Heiley!» fniste de i kor og løp bort til meg. Den laveste la armene rundt livet mitt og begravde ansiktet i magen min. Den andre holdt fast i broren og smilte lykkelig opp mot meg.

Okei, så det var altså Emil som sto nærmest og bak ham var Tobias.

Dette måtte jeg huske.

Emil hadde på seg en grønn t-skjorte og Tobias hadde… en likedan grønn t-skjorte.

Hadde ikke denne familien lært å ikke kle tvillinger likt? Var ikke det noe av det første de lærte etter fødselen? Ting som dette skapte bare problemer.

«Vi sitter og pusler. Har du lyst til å være med?» spurte Tobias storøyd.

Jeg smilte. «Kanskje senere.» svarte jeg.

«Gutter, gå inn i stuen igjen.» kommanderte Rebecca strengt og pekte mot den åpne døren.

Begge to lukket munnen og pilte inn så fort de kunne. Jeg så spørrende etter dem.

«Du også, unge dame.» la hun til skarpt.

Jeg skulte bort på henne, men snudde meg og gikk. Hun fulgte etter hakk i hæl.

Vel inne, ble jeg plassert i en grå sofa med litt for stive puter.

Guttene satt allerede innerst i sofakroken og kikket storøyd på det hele.

Faren i huset, Theodor Price, satt ved et arbeidsbord ved siden av TVen. Han hadde snudd seg i stolen og brynene var rynket sammen alvorlig.

Det var Rebecca som pratet først, eller rettere sagt hun stoppet aldri.

«Er du klar over hva du har gjort? Hvor bekymret du har gjort oss?» utspurte hun og byttet på å se på meg og på Theodor.

«Hva har du å si til oss?» Hun ble stående og stirre ventende på meg.

Jeg flyttet på meg litt ukomfortabelt.

«Unnskyld.» prøvde jeg meg med en så ærlig stemme som mulig.

«Det holder ikke med et unnskyld. Fortell oss hva du gjorde galt.»

Det var da voldsomt så kravstor hun var.

«Jeg beklager at jeg ikke sa ifra om hvor jeg var. Jeg er lei meg.» sa jeg.

«Hvorfor er du lei deg?»

Hva var dette? Et avhør?

«Fordi det var galt av meg.»

«Hvorfor var det galt?»

Men herregud da!

«Fordi jeg gjorde dere bekymret for meg.» gamblet jeg.

Det viste seg å være det korrekte svaret.

Rebecca satte seg ned ved siden av meg. Det ble helt stille i rommet. Guttene så litt forvirret på hverandre. Dette var tydeligvis ikke noe som skjedde ofte i familien.

De var vel vandt med at det var dem som fikk kjeft, ikke storesøsteren.

Det var lett å se at de syntes det var både morsomt og litt skummelt.

«Nå, fortell oss. Hvor har du vært? Hvorfor kom du ikke hjem i går, og hvorfor gikk du ikke på skolen i dag?» spurte Rebecca med en klar tone.

Jeg snudde meg så ansiktet mitt var synlig for alle familiemedlemmene.

«Angående det. Jeg har noe jeg har tenkt på ganske lenge.»

Alle så på meg og ventet på at jeg skulle fortsette.

Jeg tok meg god tid til å formulere setningene.

«Jeg har lenge følt for å flytte for meg selv, få mitt eget sted liksom. Så ja, jeg har funnet denne fine, lille leiligheten. Prisen er ganske grei og den ligger ikke så alt for langt unna sentrum. Jeg sov der i natt.» fortalte jeg.

Det passerte noen lange sekunder før noen av dem svarte.

«Er dette en spøk?» Rebecca myste mot meg.

«Høres det ut som en?» spurte jeg tilbake.

Theodor reiste seg fra stolen og snakket for første gang.

«Hvorfor har du ikke nevnt dette tidligere?»

Jeg så på ham. «Jeg bestemte meg først i går. Det var litt impulsivt.» sa jeg og sendte ham et mildt smil. Han så ikke helt ut til å forstå hva jeg sa.

Rebecca var likedan.

«Men du har da ikke økonomi til å bo alene. Heiley, hva tenker du med?»

«Det er ikke noe problem. Jeg har spart opp penger i hemmelighet.»

Ingen av dem så ut til å kjøpe løgnen.

«Du kan ikke bare flytte ut uten videre.» utbrøt Rebecca. «Hvem skal passe på tvillingene?»

Jeg så rart på henne. «De er dine barn.» mumlet jeg.

I ettertid, burde jeg nok kanskje ikke ha sagt akkurat det.

Rebecca ble rød i ansiktet. «Tror du at du er morsom? Heiley, du vet at med våre jobbtimer, så er faren din og jeg avhengige av at du hjelper til hjemme. Du kan ikke flytte ut og overlate alt dette til oss. Jeg oppdro ikke en slik egoistisk datter.» Stemmen hennes var betydelig høyere nå.

Jeg rynket brynene.

«Det er litt for sent for det. Jeg har betalt for leiligheten, og jeg kommer til å bo der-» «Nei, det gjør du ikke!» brøt hun inn høylytt.

«Jeg kommer til å komme hjem av og til. Jeg sier bare at jeg vil bo for meg selv.»

«Heiley, det er ikke noe å diskutere engang. Du flytter ikke hjemmefra.»

Irritasjonen bygget seg opp inni meg. Jeg måtte anstrenge meg for å beholde roen.

«Hør her. Jeg-» «Nei, Heiley. Jeg vil ikke høre mer.»

«Ja, men la meg-» «Nei. Denne samtalen er over.»

«Jammen hør da-» «Heiley, lær deg å slutte.»

«Kan du holde kjeft i to sekund og la meg prate ferdig!» ropte jeg.

Munnen hennes smalt igjen med et klikk.

Jeg kunne likegodt ha reist meg opp og bitch slapped henne. Øynene var vidåpne og stirret stivt på meg.

«Ikke hev stemmen din!»

«Så ikke tving meg.»

«Ikke svar tilbake.» freste hun stramt. «Åh, beklager! Jeg trodde det var slik samtaler fungerte.» smalt jeg tilbake.

Igjen, dette var nok også noe jeg burde ha latt være å si høyt.

Rebecca grep armen min og reiste seg raskt.

Bevegelsen var skarp og jeg ble rykket opp på bena.

«Denne oppførselen er helt uakseptabel. Nå går du på rommet ditt og roer deg ned. Vi kan snakke om dette senere.» sa hun.

Tvillingene stirret målløse på meg. Theodor var stille der han sto.

Jeg freste og rev løs armen min.

«Det er du som kan roe deg ned her.» glefset jeg.

«Hva sa jeg om å svare tilbake?»

Det var dråpen.

Nok var nok.

Jeg rettet meg opp og stirret henne rett inn i øynene.

«Jeg trodde jeg kunne gjøre dette på den enkle måten, men vet du hva? Du er absolutt helt umulig å snakke med! Og jeg har ærlig talt ikke tålmodighet til dette her.»

Jeg hadde villet unngått å gjøre dette.

På en måte så jeg på det som en slags siste løsning.

Men dette kvinnemennesket ga meg intet annet alternativ.

Jeg spiddet blikket mitt inn i de blå øynene og skrudde på varmen. Den eksploderte bak øyeeplene mine og jeg kunne kjenne heten stråle ut. Det tok bare et par sekunder før det tok effekt på henne.

Et tomt uttrykk inntok Rebeccas ansikt.

Det virket.

Jeg snudde meg og slo blikket inn i de andre familiemedlemmene, én etter én.

Etter et par minutter stirret alle sløvt på meg.

Jeg pustet ut og roet meg ned. Med et fokusert blikk så jeg på dem og åpnet munnen.

«Nå vil jeg at dere alle skal høre på meg.»

Fire hodet nikket unisont Dette gjorde oppgaven min lettere, tenkte jeg og begynte å snakke.

De slukte lydige hvert ord.

Kvelden gikk til å søke rundt på nettet etter sverdslåssings teknikker.

Hvor mange forskjellige youtube tutorials jeg så, mistet jeg helt tellingen på.

Jeg skumleste gjennom eviglange steg-for-steg forklaringer, tok en tur innom Wikipedia og druknet i historiske fakta om diverse sverdtyper og teknikker, før jeg til slutt ga opp, oppgitt over mitt elendige konsentrasjonsspenn.

Jeg gikk derfor over til å øve praktisk siden teorien ikke var spennende nok til å holde på oppmerksomheten min.

Vi hadde utrolig nok en liten samling lekesverd helt innerst i garasjen, bak noen kasser med uvisst innhold. Jeg lempet tre av de hjemmelagde tresverdene opp i armene min og gjorde meg vei tilbake inn i huset og opp på rommet mitt.

Et viste seg å være for råttent, og sprakk idet jeg testet det ut, men de to gjenværende virket å være i brukbar tilstand.

Jeg svingte litt rundt med det ene sverdet og prøvde å etterligne det folkene på filmene hadde gjort.

Det føltes ikke riktig.

Bladet var for kort og skaftet lå ikke som det skulle i håndflaten.

Jeg snurpet sammen underleppen og hogg ut i luften.

Det fikk vel duge til trening, konkluderte jeg.

Da Anna like etter tittet inn døren og spurte hva jeg holdt på med, forklarte jeg rett som det var at jeg måtte lære meg å slåss med sverd. Hun skakket på hodet og spurte hvorfor, og da jeg sa at det var på grunn av heksa, lyste øynene hennes opp som to lommelykter og hun spurte energisk om hun kunne hjelpe til.

Hun tok ikke nei for et svar.

Dermed løp hun inn, grep det andre sverdet og utfordret meg til duell.

Vi brukte resten av kvelden på å herje rundt i huset og fekte som om vi var erkefiender.

Treverket slo mot hverandre og vi klatret over møbler, sprang ned trappen, veltet stoler og byttet på rollen som skurk og helt ettersom kampen utviklet seg.

På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg faktisk gledet meg litt til sverdtreningen fremover. Sekundet senere kom fornuften tilbake.

Pentagrammet hadde nå sluttet helt å blø.

Det var rart i grunnen. Ved første øyenkast, skulle man ikke tro at det var et sår.

Det kunne nærmest se ut som om det bare var malt på huden, som en blodrød tatovering.

Ikke gjorde det vondt å ta på det heller.

Det kjentes en liten dump i huden i den skårede kanten, men ellers var såret merkelig anonymt i håndflaten. Til og med vann og såpe hadde ikke lenger noen virkning på det.

Jeg strakk på fingrene og knyttet neven nysgjerrig.

Jeg kunne ikke engang kjenne at det var der med mindre jeg tok på det.

Merkelig.

Selv om det ikke lenger var noen problemer med pentagrammet, så valgte jeg likevel å ta på bandasjen før jeg forlot huset. Det føltes tryggest, for ikke å snakke om at det gjemte det noe spesielle såret.

Hvor lenge kunne man gå med bandasje før folk ble mistenksomme?

Før eller siden måtte den av. Sår leget seg.

Jeg kunne ikke gå med håndflaten dekket i all evighet.

Barneskolen dukket opp foran oss.

Baggen svingte frem og tilbake.

Jeg hadde pakket et par treningsbukser, joggesko og en slitt, gammel t-skjorte.

Hvis det ble like hektisk som dagen før, så ville jeg ikke risikere å ødelegge klær som jeg brydde meg om.

Det fristet ikke så veldig å slåss og løpe rundt.

Utrolig nok var ikke det tingen jeg gruet meg mest til engang.

I dag var dagen. I dag var samtalen min med Cornelia Brynes. Etter siste time, ville alle andre forlate klasserommet, mens jeg ville bli sittende og bli nødt til å snakke med den middelaldrende kvinnen om alt jeg ikke ville tenke på.

Magen føltes tung bare ved tanken.

Jeg kikket ned på Anna. «Du forresten. Jeg kan ikke ta følge med deg i dag heller.»

Hun lente hodet bakover. «Flere ting du må fikse?» spurte hun. Jeg smilte. «Nei, jeg skal prate med en lærer.» Hun rynket brynene. «Om hva da? Har du gjort noe galt?»

Jeg trakk på skuldrene. «Tror ikke det. Det er bare noen mattegreier.»

Hun senket hodet og rynket nesen misfornøyd, som om bare tanken på faget var fælt.

Vi var i slekt, det var ingen tvil om det.

Jeg flirte og rufset til håret hennes, før jeg fortsatte å snakke. «Ja, også kommer jeg nok litt sent hjem. Jeg skal på trening.» Jeg siktet til baggen og holdt den frem.

Hun så rart på den, for så å skule skeptisk opp på meg.

«Skal du trene?» Et stort latterfullt glis dukket opp i ansiktet hennes. Jeg hevet brynet. «Er det så rart?» spurte jeg. Hun brast i latter og pirket bort i overarmen min med pekefingeren sin.

«Kanskje du endelig kan bli sterk?»

Jeg himlet med øynene og slang armen rundt livet hennes. «Hva snakker du om? Jeg er sterkere enn deg.» Hun lettet fra bakken og jeg bar henne som en stokk. Hun lå godt plassert under armhulen min og bena sparket litt ut i luften.

«Ja, men jeg er en liten jente.» sa hun og ga opp å kjempe.

«Det er ingen unnskyldning.» sa jeg tilbake og bar henne bortover fortauet.

Anna og jeg skilte lag og jeg måtte tøye armen.

Etter en lang vinkesekvens, snudde vi oss og gikk hver vår vei.

Jeg vandret opp bakken og inn i skolegården.

Den var fylt av stressede elever på vei til timer de ikke følte for å ha så tidlig på morgenen.

Selv var jeg intet unntak.

Iris gikk foran meg. Jeg kjente igjen den rette holdningen og de sporty, lange skrittene. Hodet hennes gikk opp og ned for hvert steg. Hun hadde øreplugger i ørene og for første gang på lenge, hang håret ned. Det bølget stritt nedover ryggen hennes.

Jeg økte farten og gikk opp på siden av henne.

«Du burde gå sånn oftere. Du ser veldig pen ut.» sa jeg og bøyde meg foran henne.

Hun hevet brynet overrasket og trakk ut den ene pluggen. «Åh, hei. Hva var det du sa?»

«Ingenting.»

Hun rynket brynene skeptisk, men det var for tidlig på morgenen, og hun sukket slitent isteden. Jeg smilte lurt.

Vi tuslet inn i skolebygget side om side.

«Takk for at dere fulgte Anna hjem i går.» sa jeg og smilte takknemlig. Iris trakk på skuldrene.

«Det var da så lite. Det er Ruben du burde takke. Han var den som bar henne hele veien hjem.» Hun flirte og ristet oppgitt på hodet.

Jeg lo. Så klart hadde han gjort det.

Ruben ville ikke innrømme det, men han elsket barn over alt på jord. Man skulle tro han var lei dem, med tanke på de tre yngre søsknene han hadde hjemme, men nei, ved alle anledninger han fikk, ville han gjøre alt i sin makt for å glede de små.

Vi spaserte opp trappen. Skoene subbet mot trinnene.

Da vi nådde toppen og svingte inn i gangen der vi hadde klasserommet vårt, snudde Iris på hodet og så på meg. «Har Anna snakket med deg?» spurte hun. Jeg så spørrende på henne.

«Om hva?»

Jeg stoppet opp og kjente en svak uro plante seg i bakhodet pannen min.

«Sa hun noe da dere fulgte henne hjem i går?» Uroen vokste seg større. Hun hadde da ikke virket unormal i går. Ikke i dag heller for den saks skyld.

Iris stoppet opp hun og. Hun tenkte litt før hun svarte. «Det er nok lurest om hun forteller deg

det selv.» kom hun frem til.

«Forteller meg hva? Iris, jeg må vite dette her. Hun er lillesøsteren min.»

«Og nettopp derfor er dette noe mellom dere to. Jeg skal holde meg utenfor.»

«Men du vet det allerede.»

«Snakk med Anna neste gang du ser henne.»

Begge to stirret på hverandre i det som føltes som en evighet.

Det ble jeg som ga meg først, og jeg stønnet og begynte å gå igjen.

Vi entret klasserommet og jeg tok av meg ytterjakken.

Ruben satt oppå Benjamins pult. Den rolige gutten så ikke ut til å ha noe imot det, og smilte og nikket der han fulgte med på det som ble fortalt. Ruben flirte, og da han fikk øye på oss, gliste han bredt. Jeg gjorde honnør og Iris skar en grimase i respons.

Det stivnet i Benjamins skuldre. Han snudde seg ikke.

Jeg skakket undrende på hodet og vi gikk mot dem.

Da vi kom nærme nok, lente Ruben seg bakover og smilte sleskt.

«God morgen, Smørblomst!» hilste han fornøyd.

«God morgen, lille frø.» sa jeg tilbake.

Han lo falsk. «Som alltid like morsom.»

Jeg så på Benjamin. Han virket ukomfortabel av en eller annen grunn. Ruben merket det, og sparket ham lett i låret. «Hva skjer? Du ble plutselig så stille.»

De store, grønne øynene kikket opp på ham. «Unnskyld.» sa han.

Ruben ristet oppgitt på hodet. «Du trenger ikke å unnskylde deg.» forsikret han.

Benjamin sendte meg et kjapt blikk, før han igjen slo øynene ned i bakken.

Jeg rynket brynene. Var det noe i veien? Hadde jeg gjort noe galt?

Jeg følte ikke for å utspørre ham, og hvis jeg gjorde det, hadde jeg mine tvil om han kom til å svare meg ærlig. Benjamin var ikke personen til å dele tankene sine.

Læreren vår kom inn døren og Iris og jeg gikk for å sette oss ned. «Åh, er ikke det t-skjorten fra i fjor?»

Iris nikket mot klesplagget. Jeg så ned på den og smilte. «Jepp.» svarte jeg litt kry og dro i bunnen av den for å strekke ut rynkene.

I fjor sommer deltok Iris, Max, Heiley, Ruben og jeg på en rockefestivalen litt lenger opp i landet. Vi hadde reist opp i bilen til Max og tilbrakte en hel helg i to gamle telt, som vi på en veldig upraktisk måte fant ut at ikke var vanntette.

Konsertene hadde vært elendige og alt i alt var det en mislykket festival med dårlig vær og grusomme forhold. Likevel, på en eller annen måte, var det en av de gøyeste helgene jeg har hatt i mitt liv. Stemningen var i taket og vi klarte å le oss gjennom alt det fæle. Den siste dagen, bestemte vi oss for å kjøpe en t-skjorte for å minnes festivalen. Vi fant de aller billigste t-skjortene i suvenirboden, noen sorte med et usmakelig trykk, og kjøpte hver vår.

Det var ment som en slags spøk, men på et eller annet tidspunkt ble vi alle på mirakuløst vis oppriktig glade i t-skjortene våre. Det var noe sjarmerende ved dem, på en stygg måte.

Som med en mops.

Vi satte oss ned og timen begynte.

Det var ikke så alt for spennende, men ikke for kjedelig heller. En midt på treet time med andre ord. Det hjalp at Iris kom med de dumme funfactene sine med jevne mellomrom. Selv om det var dårlig underholdning, så var det underholdning i hvert fall.

Av en eller annen grunn så hadde jeg enda ikke sett noen demoner i dag.

Det virket litt merkelig, men for tiden, hadde jeg problemer med å helt måle hva som var merkelig og hva som var normalt lenger.

Jeg tenkte ikke så alt for mye over det, og ble distrahert da Iris nevnte noe om at pingviner er monogame. Dette førte til en lang, opphetet diskusjon angående monogami innen dyreriket.

Jeg presset ned bryteren.

Malstrømmen trakk med seg toalettvannet ned i avløpet. Jeg snudde meg og låste opp døren.

Guttedoen lå øde.

Det passet i grunnen fint.

Jeg hadde valgt å ta av bandasjen av hygieniske grunner og nå var den høyre hånden bar.

Jeg skrudde på vannet og trykket på såpedispenseren.

Vel skrubbet inn plasserte jeg hendene under vannstrålen og begynte å gni dem mot hverandre. Det svei ikke da såpen kom i kontakt med såret.

Jeg snudde på hånden og stirret på det.

Til tider var merket det eneste som fikk meg til å tro at alt sammen faktisk var virkelig.

Ferdig vasket, tørket jeg hendene med papirhåndklær, muligens et par for mye, men jaja, så fikk jeg være miljøvennlig en annen dag.

Nå måtte bandasjen på igjen.

Jeg la hånden på bordflaten og stakk den andre inn i jakkelommen for å hente den sammenrullede bandasjeklumpen.

Det klikket i en av dørene bak meg.

Jeg skvatt og snudde på hodet. En gutt fra parallellklassen møtte blikket mitt. Øynene hans landet så på noe annet.

Jeg rev til meg hånden og snudde den så håndflaten møtte bordet.

Gutten, som jeg nå husket at het Mads, ble stående urørlig akkurat litt for lenge, før han gikk bort til en av vaskene litt bortenfor meg og skrudde på vannet.

Hjertet mitt dunket i ørene mine. Jeg klarte ikke å tenke, kroppen var stiv som en stokk. Jeg presset pentagrammet så hardt jeg kunne mot flaten.

Han hadde sett det. Han hadde sett at jeg hadde et jævla pentagram i hånden.

Hva skulle jeg gjøre? Prøve å forklare det? Jeg hadde knapt snakket med fyren før. Jeg kunne ikke bare plutselig snu meg mot ham og utveksle en samtale om hvorfor jeg hadde et fuckings pentagram risset inn i huden min! Han kom til å tro at jeg var gal, faen, han trodde sikkert allerede at jeg var gal. Hva skulle jeg gjøre?

Vannet ble skrudd av.

Mads rev ut to papirhåndklær fra beholderen og tørket hendene uten engang å se i min retning.

Jeg åpnet munnen for å si noe, hva som helst, men ingenting kom ut.

Jeg ble isteden stående og se etter ham idet han forlot rommet.

Døren lukket seg bak ham.

Faen, dette lovet ikke godt.

Jeg bet sammen tennene, så ned på hånden og snudde den. Jeg forbannet heksa med hele mitt vokabular av banneord og fortet meg å bandasjere håndflaten.

Dette var hennes feil. Hvorfor i all verden kunne hun ikke gi meg et mer diskré merke? Hun kunne kuttet inn noen tilfeldige streker, da kunne jeg i hvert fall ha bortforklart det med at jeg kom i skade for å kutte meg på noe.

Ingen kommer i skade for å kutte seg i form av et jævla pentagram!

Jeg freste rasende og gikk ut døren.

Bena trødde matte mot steinflisene.

Noen dager føles det bare som om verden har bestemt seg for å ta seg tid til å plage deg litt ekstra. I dag var det vel min tur.

Et lite sukk unnslapp munnen min. Det fristet virkelig ikke å snakke med Brynes etter skolen.

Jeg kunne allerede høre alle replikkene hennes, om hvordan jeg hadde prestert under gjennomsnittet dårlig gjennom de to siste årene, hvordan hun mente at jeg burde fokusere mer på faget, hvordan hun visste at jeg kunne bedre enn hva jeg viste på papiret.

Jeg rakk ut tungen bare ved tanken.

Dette kom til å bli en ufyselig dag.

Jeg kikket mot kantinebordene, bort på Ruben og de andre. De satt helt likt plassert som da jeg forlot dem. Iris hadde ikke leet seg en centimeter, ikke det at jeg hadde målt da.

Hun satt med bena i kors og pratet med Therese. Ruben hadde bevart sin plass på bordflaten og bena hvilte på stolen til Benjamin, som så ut til å være helt i sin egen verden som vanlig.

Jeg gikk mot dem for å slå meg ned på den tomme stolen.

Ruben snudde på hodet og så på meg.

Det skjedde noe med øynene hans, de ble plutselig veldig fokuserte, som et rovdyr som fikk øye på byttet. Han åpnet munnen og hoppet ned fra bordet.

«NÅ!»

Hva? Før jeg visste ordet av det, sprang han, Thomas, Iris og Therese mot meg.

Jeg spant rundt, men akkurat idet jeg skulle sparke fra og løpe for livet, landet to armer rundt livet mitt og dro meg nedover.

Flere armer grep tak og øyeblikket senere traff jeg gulvet hardt.

Therese og Ruben holdt en arm hver, Iris satt på ryggen min og presset hodet mitt ned i flisene, og Thomas hadde grepet tak i begge anklene mine og holdt bena på plass.

Jeg var naglet til bakken.

Jeg strevde for å komme meg løs, og heiste hodet. «Hva faen? Slipp meg!» peste jeg. Iris dyttet til og ansiktet mitt traff gulvet igjen.

Jeg lå nå vendt mot høyre og kunne se Ruben der han begynte å løsne bandasjen. Øynene mine sperret seg opp.

«Ruben, gi faen! Drit i!» protesterte jeg og knyttet neven så hardt jeg kunne.

Han fikk et bestemt uttrykk og plasserte kneet oppå armen min for å holde den på plass.

«Ruben, jeg mener det! Slutt!» glefset jeg i en blanding av panikk og raseri.

Jeg prøvde igjen å komme meg løs, men til ingen nytte.

Med begge nevene rev han kraftfullt bort fingrene mine og dro av den resterende bandasjen.

Pentagrammet lå blodrødt i den avdekkede håndflaten.

Tiden stoppet opp.

Hjertet mitt hoppet over et slag. Jeg kunne kjenne all fargen forlate ansiktet mitt.

Hodet ble helt tomt. Det var akkurat som da heksa la fingertuppene på pannen min.

Ruben stirret på merket.

Ingen av de andre sa noe med det første. Alle bare stirret.

Det ble Ruben som brøt stillheten.

«Han hadde rett.» mumlet han forbløffet.

Therese bøyde seg over meg og så vantro ned på pentagrammet.

«Dude, hva faen?»

Dette satte i gang de andre. Jeg kjente at de slapp meg. Iris krøp av ryggen og grep håndleddet mitt. «Ian, hva er dette for noe? Hvorfor har du…»

«Er du begynt med noe sånt okkult shit?» avbrøt Thomas henne.

Jeg reiste meg og dro til meg hånden.

Ruben så helt målløs ut. Jeg knyttet neven og gjemte den litt bak meg.

«Så hva? Er du satanist nå?» skjøt Therese inn forskrekket.

«Dette er jævlig rart, Ian.» sa Iris alvorlig.

Det brant i ansiktet mitt. Jeg ville ikke se på henne.

Hvordan skulle jeg forklare dette? Jeg hadde ikke idé om hvordan å få dette til å høres noe annet en sinnsvakt ut.

Hele situasjonen var så feil.

Jeg måtte si noe. De ventet på en forklaring.

«Så… hva syns dere?» spurte jeg keitete og prøvde meg på et smil.

Ingen fant humoren i det.

Iris trødde mot meg. «Dette er ikke morsomt. Hva har du gjort med hånden din?!»

Thomas la armene i kors. «Det ser skikkelig vondt ut. Har du kuttet det inn?» Han skar en grimase.

«Det er jo helt sykt.» utbrøt Therese. Øynene så skremt på meg.

Iris langet ut og dro til seg hånden min igjen. Hun foldet ut fingrene og studerte merket med stor uro. «Hvem har gjort dette med deg?» utspurte hun meg.

Jeg tvilte et sekund før jeg svarte.

«Ingen.»

Hun rykket til og så meg rett inn i øynene.

Jeg hadde ikke sett henne så engstelig på lenge. De brune øynene var vidåpne og brynene presset seg sammen. Det skalv i halsen hennes da hun snakket.

«Har du gjort dette selv?»

Hvert ord var som å få et spark i magen.

Instinktivt gjorde jeg meg mindre. Jeg tok forsiktig tak rundt håndleddet hennes med den venstre hånden og bøyde meg så vi kom nærmere hverandre.

«Så klart ikke. Iris, jeg lover deg.» sa jeg varsomt og beholdt øyenkontakten hele tiden for å forsikre henne om at jeg snakket sant. Hun studerte meg en liten stund, før hun slapp hånden min. Leppene ble stramme.

«Så fortell meg; Hvorfor har du et pentagram kuttet inn i huden din?» Hun så gravalvorlig ut.

Therese dyttet borti Thomas med albuen. «Så det er det det heter. Jeg visste det var noe sånt.» mumlet hun lavt.

Jeg husket ikke lenger hvordan man sto normalt, og skiftet vekten fra venstre til høyre ben litt kleint. Hodet var for opptatt med å prøve å finne på noe brukbart jeg kunne si.

«Jeg… jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal forklare det.» glapp det ut av meg.

Jeg rynket brynene og det strammet seg i kjeven.

«Det er bare…»

Hjernen min prøvde å finne de rette ordene, men ingenting funket.

Jeg tok meg til ansiktet med den venstre hånden og dro den bak til fingrene stoppet ved tinningen. «…fucked up.» avsluttet jeg nesten lydløst.

«Ja, no shit.»

Jeg så bort på Ruben.

Han møtte blikket mitt i et par sekunder, før han snudde seg og gikk tilbake mot bordene.

«Timen begynner nå. Therese, kommer du?» sa han og grep ranselen sin.

Hun rettet litt på den lange fletten og spaserte forbi meg for å hente ranselen. De gyllenbrune øynene sendte meg et siste skeptisk blikk, før hun fulgte etter Ruben og et par andre elever bortover gangen.

Thomas subbet bort, slang ranselen over skulderen og tok følge med Benjamin og en gutt som het Jesper.

Jeg ble stående igjen alene med Iris.

Hun så ut som hun ville si noe, som om hun hadde en hel samtale ferdig inne i hodet sitt.

Jeg plukket opp det hvite båndet fra gulvet og bandasjerte hånden igjen.

Ikke det at det var noen vits lenger, men det var likevel noe litt trygt ved å ha den på.

Jeg festet enden av bandasjen. Halsen føltes tørr.

Ester så utålmodig ut der hun sto og ventet på oss ved enden av vrimlehallen.

«Kom.» sa Iris omsider og plukket opp sin egen ransel.

Jeg gikk bort, lempet ranselen opp på ryggen og hang baggen over skulderen.

Sammen gikk vi i stillhet til klasserommet.

Det var mildt sagt kleint.

Jeg tok Ester i å kikke mot hånden min flere ganger, men for å være ærlig var jeg alt annet enn interessert i å inngå en samtale med henne, om det så bare var for å be henne høflig om å dra til helvete.

Vel inne i klasserommet, lokaliserte jeg den eneste trygge plassen.

Ved siden av Benjamin.

Jeg gjorde meg vei gjennom havet av pulter og dumpet ned på den ledige stolen til venstre for ham. Han snudde forsiktig på hodet, men unngikk å se på meg.

Jeg kunne føle øynene hans på hånden min.

Han så fort ned i pulten. «Jeg beklager.» Det strammet seg i skuldrene hans.

Det så ut som han oppriktig skammet seg.

Jeg hevet brynet og så rart på ham.

Det var da ikke så alvorlig.

Ansiktet mitt myknet opp og jeg smilte betryggende.

«Det går greit. Du trenger ikke å beklage deg.»

Det klødde litt i håndflaten. Jeg myste ned på den og stirret i avsky.

«Jeg skjønner godt at folk stirrer. Ester så på meg som om jeg var et bisart vitenskapseksperiment.» mumlet jeg lavt.

Det ble en liten pause.

Benjamin holdt blikket ned i pulten. «Gjør det vondt?» spurte han omsider. Jeg ristet på hodet.

«Ikke nå lenger.»

«Du burde få noen til å se på det. Så det ikke blir betent.» sa han lavt.

Jeg svelget og bet meg på innsiden av munnen. «Jeg tror ikke at det er en så god idé. De ville nok blitt sjokkert når de så det.» svarte jeg. Benjamin så bort på meg. «Jeg kan spørre faren min om han kan gjøre det gratis.» foreslo han. Jeg ristet raskt på hodet. «Nei, det går bra. Ikke tenk på det.» smilte jeg og bøyde meg for å hente opp bøkene fra ranselen.

Han snudde seg og gjorde det samme.

Den tykke boken landet på pulten og jeg kjente det vri seg i magen. Jeg var ikke sikker på om det bare var noe jeg innbilte meg eller om det var ekte, men det føltes som om flere og flere øyner landet på meg ettersom minuttene gikk. Nakkehårene mine reiste seg da jeg syntes jeg hørte navnet mitt bli sagt bak meg.

Jeg klarer ikke at folk prater om meg.

Magen vred seg strammere. Jeg følte meg kvalm.

«Hei, Benjamin?»

Han så opp. «Ja?» «Kan vi la være å snakke om dette resten av timen?»

Han fikk en rynke mellom brynene og nikket. «Okei.»

«Takk.»

Kroppen min føltes helt kald.

Hjernen hadde gått i høygir helt siden læreren begynte å snakke. Jeg klarte ikke å oppfatte noe av det han sa, alt jeg klarte å tenke på, var hvordan jeg skulle snakke meg ut av denne knipen.

Jeg gikk gjennom dusinvis av senarioer inni hodet mitt.

Jeg formulerte forklaringer, jeg gjorde meg opp argumenter, jeg satte sammen passende unnskyldninger, jeg skrev et helt manuskript.

Problemet var at da alle reiste seg for å gå ut i pausen, makulerte hjernen min spontant alt sammen.

Absolutt alt.

Jeg kunne kjenne panikken bygge seg opp idet jeg stumt fulgte etter Benjamin ut i gangen.

Vi hadde ikke snakket siden jeg spurte ham om vi kunne la være å snakke om pentagrammet, og nå føltes det for sent å prøve å få i gang en samtale.

Jeg kikket meg ukomfortabelt rundt. To gutter gikk like bak oss, begge prøvde å ikke stirre i min retning. Jeg satte opp farten og nærmest marsjerte inn i vrimlehallen. Benjamin holdt lett følge med de lange bena sine.

Iris ventet på oss, eller rettere sagt, på meg.

Jeg holdt pusten og snudde meg for å gå i en annen retning, men det var for sent.

«Hei, vent.» sa hun reiste seg fra stolen.

Hun kom bort til oss med et alvorlig drag over ansiktet.

Det vred seg i magen min igjen. Jeg plasserte hånden bak meg og svelget.

Iris så at jeg prøvde å gjemme den, og rynket brynene.

«Ian, vi må snakke om dette.» sa hun.

«Ikke egentlig.» svarte jeg unnvikende.

Hun så tydelig misfornøyd ut. «Du kan ikke bare late som om ingenting har skjedd.» sa hun

bestemt. Jeg dro frem underleppen.

«Jeg kan prøve. Og det hadde vært lettere om du ikke var her og maste.» freste jeg lavt.

Jeg følte meg som en liten drittunge.

Jeg ville ikke snakke slik til henne, men jeg klarte ikke å la være.

Alt sammen var for mye. Jeg klarte ikke dette.

Iris pustet rolig inn og gikk nærmere.

Hun virket ikke provosert i det hele tatt av det jeg hadde sagt. Hun pratet behersket og øynene så rett på meg. «Jeg bryr meg om deg, din dott. Jeg vil ikke at du skal skade deg selv.»

Stemmen var dempet så ingen andre skulle kunne tyvlytte.

Jeg bet sammen tennene.

Jeg visste at hun bare ville meg godt. Slik hadde det alltid vært.

Faen, jeg er et rasshøl.

Jeg så ned i gulvet. «Hør her. Jeg vet hvor sykt dette er, tro meg, jeg vet. Jeg synes det er like sært som dere. Jeg hater dette merket og jeg ville ikke at dere skulle se det. Det var en dum idé og jeg angrer noe voldsomt, men det er ingenting jeg kan gjøre med det nå.» Jeg sparket skoen lett mot gulvet. «Jeg lover at jeg skal forklare en gang, men bare ikke nå. Okei?»

Da jeg så opp møtte jeg blikket hennes.

Hun rynket brynene og leppene hennes strammet seg.

«Greit.» sa hun etter en liten stund. «Men du vet at Ruben kommer til å kreve en forklaring snarest mulig. Han er nok helt fra seg av bekymring akkurat nå.» la hun til og sukket.

Jeg nikket. «Takk.» sa jeg oppriktig.

Hun smilte skjevt.

Jeg gjorde en stor innsats for å ikke tiltrekke meg oppmerksomhet de resterende tre-fire minuttene av pausen. Blikkene kunne jeg ikke stoppe, men så lenge jeg ikke åpnet munnen, så klarte jeg å noenlunde gli inn i bakgrunnen og de fleste glemte at jeg var tilstede.

Det gikk opp for meg at det var slik Benjamin fungerte mesteparten av tiden.

Jeg kikket bort på ham. Selv nå satt han bare der, stille og observant med de store grønne øynene.

Mon tro om han gjorde det med vilje?

Folk begynte å reise seg rundt oss. Pausen var over.

Jeg kom meg på beina, ikke for tidlig og ikke for sent.

Herlighet, jeg overdrev denne ‘ikke tiltrekke deg oppmerksomhet’-tingen.

Litt irritert tuslet jeg nedover gangen. Hvordan skulle jeg holde ut resten av skoledagen? Jeg stønnet. Dette kom til å bli den lengste dagen i mitt liv.

Mobilen vibrerte plutselig i bukselommen.

Jeg skvatt og tok den ut. HvemNei, jeg visste hvem det var.

Faen.

Jeg så ned på skjermen, og riktignok der sto det ‘Heiley’ klart som dagen.

Humøret mitt sank om ikke enda mer. Det var i grunnen utrolig at det var mulig.

Jeg trakk ut til siden.

Ryggen min traff veggen og jeg la mobilen inntil øret.

«Hva vil du? Jeg er på skolen.» spurte jeg surt.

«Det bryr meg midt på ryggen. Det er jævlig kjedelig å sitte her og vente på deg.» lød det fra den andre enden. Jeg himlet med øynene. «Hvorfor ringte du?» gjentok jeg.

«Jeg har funnet én. Det er en heks i nærheten.»

Munnen min lukket seg brått. Det var som om noen fiket meg i bakhodet.

Hva? Men… Hva? Jeg snudde på hodet og forsikret meg om at ingen var i nærheten.

«Jeg trodde du sa at de ikke dukket opp så ofte?» spurte jeg forvirret.

«De gjør ikke det. Derfor må vi få tak i denne.» svarte Blair logisk.

«Men jeg har ikke fått øvd meg. Jeg vet ikke hvordan man slåss med dem! Hvor mange dager har vi på oss?» Jeg kjente stresset bygge seg opp under huden min.

Kunne jeg klare å mestre sverdet på bare noen få dager med trening?

Det virket helt utenkelig.

«Dager? Gutt, vi må komme oss til denne heksa så fort som mulig før noen andre finner den.» sa hun som om det var en selvfølge.

Hjertet mitt stoppet opp i brystet mitt.

«Jeg stikker for å lokalisere nøyaktig hvor den befinner seg, nå. Jeg sender deg adressen om litt. Vær klar til å løpe.» avsluttet heksa og la på mobilen før jeg rakk å protestere.

Jeg ble stående alene i gangen med mobilen fortsatt mot øret i et par eviglange sekunder av stillhet. Hodet mitt strevde med å få kroppen til å lystre. Tankene for rundt inni kraniet mitt.

Dette skjedde alt for fort.

Det var ikke meningen at jeg skulle jakte på hekser enda.

Hun hadde sagt at vi skulle trene først. Hun hadde forsikret meg om at alt skulle være under kontroll.

Dette her… Dette var alt annet enn under kontroll.

Jeg kunne ikke slåss med en heks nå!

Jeg hadde tapt mot en demon på størrelse med en hund i går!

Hun kunne da umulig forvente noe av meg allerede?

Hva faen hadde jeg rotet meg opp i?!

Pusten min ble raskere og jeg kjente pannen bli lett. Blodet trykket på innenfor hodeskallen.

Før jeg visste ordet av det, smatt jeg inn døren til klasserommet og satte kursen mot plassen min ved siden av Benjamin.

Jeg må ha sett like stresset ut som jeg følte meg, for alle øynene i hele rommet landet på meg.

Jeg kunne føle dem stikke seg inn i kroppen min.

Uten å si et ord, langet jeg ut og dro med meg ranselen og baggen.

Benjamin så spørrende på meg, og i et øyeblikk utvidet øynene hans seg nærmest i sjokk.

«Warwick, skal du gå?» spurte læreren forundret bak kateteret.

Jeg hadde allerede lempet alt over skulderen og begynt på veien tilbake.

Da jeg vendte på hodet, møtte jeg blikket til den noen og førti år gamle mannen med det ustelte skjegget. Munnen min åpnet seg før jeg i det hele tatt rakk å tenke på en replikk.

«Ja jeg-» glapp det ut ukontrollert, nesten som et host.

Han hadde nok forventet at jeg fortsatte setningen, men jeg var allerede for langt borte og hodet var for okkupert til å prioritere flere ting. Jeg forlot dermed klasserommet med fortsatt halvåpen munn og satte på sprang nedover gangen.

Jeg kjørte nøkkelen inn i låsen og vred den klossete rundt.

Skapet ble slengt opp og jeg trykket inn hele ranselen i et eneste stort krafttak.

Med baggen over skulderen løp jeg ut av skolen og stoppet ikke før jeg nådde porten.

Jeg satte ned farten og prøvde å få igjen pusten.

Ikke hadde jeg fått roet de dunkende hjerteslagene engang, før det vibrerte fra mobilen. Jeg dro den opp og åpnet meldingen i en fei.

Adressen som sto skrevet, så først ukjent ut. Jeg måtte gå gjennom store deler av arkivet med stedsnavn jeg hadde memorert, før jeg klarte å huske hvor det var.

Det var nærme havnen.

Den nøyaktige plasseringen var jeg litt usikker på.

Det dunket i tinningen min. Lemmene føltes rastløse, men på samme tid numne. Det lå en luftig tåke under pannelappen min.

Jeg skulle slåss med en heks. I dag. Nå.

Stresset vokste inni meg. Bena gikk automatisk bortover.

Det var som når man visste at man skulle ha en prøve, og ikke var forberedt i det hele tatt.

Den dempede panikken, den urolige magen, den prikkende følelsen i tinningene.

Jeg var ikke klar. Dette kom ikke til å gå.

Det vibrerte i hånden min. Jeg åpnet den nye meldingen.

Heiley: «jeg føler ikke mye energi fra henne, så hun virker som en svak heks. Perfekt siden det er din første. Dette kommer til å gå greit, så ro deg ned»

På en eller annen måte klarte meldingen faktisk å berolige meg, om ikke mye, i hvert fall litt.

Jeg merket at jeg klarte å tenke litt klarere, og den forferdelige rastløsheten opphørte nesten helt.

Jeg sendte melding tilbake om at jeg var på vei, og etter det opphørte samtalen. Øynene mine stirret på mobilen.

En svak heks, huh?

Jeg rynket brynene. Det hadde ikke noe å si om hun var den svakeste heksen i verden, hun ville fremdeles være sterkere enn demonen jeg slåss mot i går.

Demonen Blair måtte redde meg fra.

Jeg rettet blikket fremover og satte kursen mot byen.

Nervøsiteten fikk hele kroppen til å stramme seg.

Blair hadde sagt at jeg måtte roe meg ned.

Jeg lente hodet bakover og trakk pusten dypt.

Roe meg ned. Ja, jeg måtte roe meg ned.

Jeg pustet ut.

Det var det eneste jeg kunne gjøre med situasjonen nå.

Jeg åpnet baggen, dro ut headsettet og tok det på.

Musikken var stilt opp til et volum som var høyt nok til at jeg kunne nyte sangene, men på samme tid lavt nok til at jeg likevel kunne få med meg det som skjedde rundt meg.

Det gikk en bølge av gåsehud nedover nakken min idet bassen falt under refrenget på den ene sangen. Åh, herregud som jeg elsket dupstep noen ganger.

Jeg hadde fått forbud mot å høre på det hjemme. Anna kalte det for bråk.

Det var noe rart med den jenta.

Jeg kunne sette på all for slags brølemusikk og hun sa ikke et ord, men så fort hun hørte ‘datamusikk’ skar hun grimaser og klagde til jeg skrudde det av.

Jeg forbeholdt meg derfor til å høre på den slags musikk for meg selv.

Jeg befant meg nå ved rådhuset.

Bussholdeplassen var overraskende folksom og det sto mennesker med alle former for bagasje der, klare til å forlate byen. Noen lo høyt og snakket med reisevennene sine, mens andre sto alene og ventet, enten med musikk i ørene eller bare var i sin egen lille verden.

Jeg måtte følge veien helt til jeg nådde krysset ved den store klesbutikken. Deretter skulle jeg bare følge gaten nedover, på et eller annet tidspunkt svinge ut til havneområdet og fortsette helt til jeg nådde utkanten av lagerbyggområdet.

Det var i hvert fall slik jeg forsto det.

Jeg var ikke fullstendig kjent i byen, men jeg hadde vært nede ved havnen mer enn et par ganger.

Mange av de store lagerbyggene var forlatt, og det var ikke uvanlig at ungdommer brøt seg inn og gjorde hærverk.

Ikke det at jeg hadde vært med på det selv, jeg var ikke så ‘kul’ da jeg var yngre, men man hørte alltid rykter når slikt skjedde.

Brune krøller rørte seg plutselig i sidesynet mitt.

Jeg stoppet opp.

Jeg vendte hodet mitt og fikk med en gang øye på det som utspilte seg bare et par meter unna.

Hun sto like ved busskuret.

En kjent veske hang fra den høyre skulderen hennes.

Det var henne, det var ikke tvil engang.

Det var jenta Blair hadde besatt før hun tok Heiley.

Jeg tok av meg headsettet og la det ned i baggen.

Sist gang jeg så henne, var da vi la henne utenfor sykehuset og en ambulanse plukket henne opp. Hva hadde skjedd siden da?

Jeg hadde mye jeg ville snakke med henne om, ting jeg ville spørre henne om. Hun hadde vært Blairs vert i gud vet hvor lenge, og nå sto hun her og skulle forlate byen. Dette kunne være min siste sjanse til å få svarene jeg trengte. Jeg kunne ikke gå glipp av dette.

Jeg begynte å gå mot henne.

Med det samme la jeg merke til de tre mennene.

De så ut til å være noen og tyve år gamle og var kledd i hettegensere og slitte dongeribukser alle tre. De var vendt mot jenta, og mannen i midten hadde et rasende uttrykk i ansiktet.

Jeg stoppet opp og ble stående og se på dem. Avstanden var akkurat liten nok til at jeg kunne høre hva som ble sagt.

«Trodde du at du skulle slippe unna så lett? Trodde du at du ikke kom til å bli straffet for det du gjorde, huh?» glefset fyren i midten og tok et skritt mot henne.

Hun unngikk å se på ham og hadde blikket rettet stivt ned i fortauet. Kroppen virket anspent og det var tydelig at hun var ukomfortabel der hun sto.

«Hva er problemet, bitch? Du tør å yppe deg og stjeler kniven min, men nå er du plutselig

bare en liten, redd fitte? Svar meg da. Kan du ikke snakke? Svar meg da, din hore.»

Stemmen hans ble mer og mer intens.

Det skalv litt i knærne hennes. Håret hang ned og skjermet for ansiktet, men det var lett å se at hun var redd.

Det dannet seg en klump i halsen min.

Jeg burde gjøre noe.

Men… Jeg kjente selvsikkerheten synke mens jeg så på dem. De så ikke så altfor sterke ut noen av dem, men det var ikke å komme fra at de var tre menn.

Jeg var bare en gutt.

Ble det fysisk, hadde jeg ikke sjans.

Jeg rynket brynene.

Det hadde ikke hun heller.

Jeg svelget.

«Er du døv for helvete? Svar meg.» freste mannen i midten. Jenta krympet seg og prøvde å unngå øyenkontakt så godt hun kunne. «Jeg sa; Svar meg!» Han langet ut og grep tak i armen hennes. Hun rykket til og så opp, øynene sperret seg opp i skrekk.

«Der er du!» utbrøt jeg plutselig, uten engang å rekke å tenke meg om.

Alle snudde seg og så på meg.

De tre mennene spiddet blikkene sine i meg.

Jeg dyttet skrekken så langt bak som mulig og smilte og vinket vennlig.

Jeg beholdt blikket på jenta og gikk bort uten så mye som å se på mennene.

Hun så direkte forvirret ut nå. Øynene prøvde å gjenkjenne meg, men til intet hell.

Jeg smilte videre og prøvde å virke så avslappet som mulig.

«Beklager at jeg er sein, jeg hadde problemer med å finne riktig gate. Åh, hvem er dette?»

Jeg kikket på mennene, som nå så misfornøyde ut alle tre.

«Hvem faen er du? Kjæresten hennes?» Fyren i midten, som jeg gjettet at var lederen så ut som han ikke ville annet enn å bokse meg ned.

De to bak ham hadde spisse øyner og stramme kjever.

Faen, jeg var fucked her.

Jeg lo lett. «Nei, heh, bare en venn. Beklager, avbrøt jeg noe her? Hva snakket dere om?» sa jeg litt kleint. Fyren til høyre kom nærmere. Ansiktet var bredt og hodet var glattbarbert.

«Ikke noe som angår deg.» knurret han mørkt.

Han lignet en pitbull som forsvarte eieren sin.

Jeg lot ikke smilet visne og så meg isteden rundt.

«Skal si det mange folk her i dag.»

De tre ble obs på hva jeg siktet til, og blikkene deres gled ut mot folkemengden rundt oss. Jeg stakk hendene inn i lommene. «Jeg passer alltid på hva jeg sier når jeg befinner meg på plasser som dette. Du vet aldri hva folk kan få med seg.»

Pitbull-fyren sendte meg et skarpt blikk.

Jeg lukket munnen.

Lederen i midten freste for seg selv, før han vendte om. Kameratene så forvirrede etter ham.

«Kommer dere? Jeg er jævlig lei av dette her.» sa han surt og subbet bort.

Pitbull-fyren sendte meg et siste grettent blikk, før han og den siste mannen tregt snudde seg rundt og fulgte etter lederen sin.

Det var først da jeg ikke lenger kunne se dem, at jeg klarte å slippe det tvungne smilet.

Jeg pustet ut og lettelsen satte inn.

«Takk.»

Jeg kikket bort på jenta. Hun så forsiktig på meg og tvinnet på veskereimen. «Åh, det var ingenting.» Jeg så litt usikkert etter mennene. «Kjente du dem?» spurte jeg tvilende. Hun trakk på skuldrene. «Jeg tror ikke det. Han i midten så litt kjent ut, men jeg kan ikke huske at jeg har møtt ham før…»

Hun ble stående og myse ut i luften, som om hun lette gjennom minnene.

Det ble en lang pause.

Jeg flyttet litt kleint på meg.

Jeg følte jeg burde si noe for å få i gang samtalen igjen.

«Så… Hvor er du på vei?»

Hun blunket et par ganger og så på meg. Det tok et øyeblikk før det gikk opp for henne hva jeg hadde sagt.

«Hjem» glapp det omsider ut.

Ordene så ut til å overraske henne et øyeblikk. Hun tenkte over dem, for så å smile varmt.

«Det er på tide. Jeg har vært på reise alt for lenge.» fortalte hun.

Jeg nikket forstående.

Det ble stille igjen.

Denne gangen så det ut som det var hun som lette etter et samtaleemne.

Jeg kom henne i forkjøpet. Det var noe jeg måtte spørre henne om, noe jeg måtte få vite.

«Hvordan var det? Å være kroppen.» sa jeg kjapt.

Hun ble stående og se på meg med et litt blankt uttrykk.

«Hva mener du?» spurte hun forsiktig.

Jeg sperret opp øynene og kjente ansiktet bli rødt.

Faen, for en idiot jeg var.

Jeg smilte og lo litt keitete for å berolige henne. «Åh, jeg glemte meg! Vi har aldri snakket sammen før. Jeg kjenner også Blair. Jeg har inngått en avtale med henne selv.» forklare jeg og begynte å ta av bandasjen for å vise henne blodlinken som bevis. Knuten var litt vrien, så jeg måtte se ned på det jeg holdt på med for å få den opp.

«Hvem er Blair?»

Jeg stoppet opp.

Den siste biten av bandasjen var akkurat surret av.

Litt forvirret løftet jeg blikket og så på henne.

«Er ikke det navnet hennes? Det var det hun fortalte meg.» sa jeg og skakket på hodet.

Det kom ikke akkurat som den største overraskelsen at heksa nok gikk under flere navn. Hun virket langt fra som den ærlige typen.

Kanskje Blair bare var navnet hun hadde valgt at jeg skulle assosiere henne med?

Jeg stappet bandasjen inn i jakkelommen og tenkte hardt.

Jenta nølte, men spurte.

«Hvem?»

«Heksa.» svarte jeg kort, som om det var en selvfølge.

Hun så forvirret på meg.

En lang pause fulgte. Forvirringen hennes ble tydeligere og tydeligere. Det virket ikke som

om hun hadde den ringeste anelse om hva jeg pratet om.

Det var da det traff meg. Øynene mine utvidet seg og ble store.

Hun husker ikke.

Minnet av heksas fingre idet de landet på pannen min, gjenspilte seg inni hodet mitt.

Dette var hennes verk.

Hun har slettet hukommelsen hennes.

Jeg kjente et ubehag gro frem inni meg. En slags kjølig prikking.

Gjorde hun dette med alle vertene sine?

Bare tok fra dem minnene og latet som ingenting? Hva slags person gjorde slikt?

Jenta åpnet munnen.

«Jeg beklager, men jeg er ikke helt sikker på hva du snakker om.» Det lå en dyp rynke i pannen hennes. Hun konsentrerte seg hardt.

Jeg stirret på henne.

Hun husket virkelig ingenting.

En sur smak spredde seg over tungen min. Jeg rynket brynene hardt og så ned.

Hun så spørrende på meg, nesten litt engstelig.

Jeg registrerte det og ble litt forfjamset. Shit, måtte ikke skremme henne.

Ansiktet mitt slappet av igjen, og jeg så opp og møtte blikket hennes. Munnen min formet seg til et vennlig smil.

«Du trenger ikke å unnskylde deg. Jeg tror jeg bare surrer litt i dag. Sorry.» flirte jeg litt flau og tok meg til nakken. Hun ristet på hodet. «Du trenger ikke å unnskylde deg heller.»

Begge to lo lett.

Det peste høyt idet bussen svingte inn og stanset ved holdeplassen.

Hun så bort på den. «Der er bussen min.» opplyste hun og rettet litt på veskereimen.

Jeg nikket. «Du får ha lykke til.»

«Takk, du og.»

Hun smilte varmt og rakk frem den høyre hånden.

«Vi introduserte oss aldri. Jeg heter Sasha Bernett.»

«Ian Warwick. Hyggelig å treffe deg.» sa jeg og grep hånden hennes.

Det skjøt et iskaldt støt gjennom armen min.

Før jeg visste ordet av det, landet en hånd på nakken min og jeg ble dratt hardt nedover.

Sasha lente seg mot meg og plasserte leppene bare centimeter fra øret mitt.

«Kom deg bort fra henne. Hvis du fortsetter å følge henne, kommer du til å dø.»

Stemmen hennes var intens, men dempet så ingen rundt og skulle høre.

Fingrene klemte til mot nakken min. Hun virket anspent, redd.

«Du er ikke sterk nok til dette.»

I ren forskrekkelse rykket jeg bakover og hånden min slapp taket i hennes.

Jeg stirret skremt på henne.

Sasha fikk et glassaktig uttrykk i øynene.

Sekundet senere klarnet de opp og hun så forvirret ut.

Hun tok seg til munnen og rynket brynene hardt.

«Jeg… jeg beklager. Sa jeg akkurat…? Unnskyld, jeg vet ikke hva som… Unnskyld. Åh, herregud, unnskyld.» stammet hun fortumlet. Ansiktet ble rødt og øynene byttet stresset på å

se på meg og på å flykte bort.

Jeg var like overrasket som henne og blunket brydd.

«Ikke tenk på det. Det går bra.» mumlet jeg.

Sasha nikket og begynte å gå litt klossete bortover.

Da hun kom bort til bussen, snudde hun seg og vinket raskt.

«Det var hyggelig å møte deg, Ian.» Jeg vinket tilbake.

«God tur hjem. Og lykke til.»

Hun smilte og gikk på bussen.

Dørene lukket seg bak henne og like etterpå peste det i det store transportmiddelet og bussen forlot holdeplassen.

Der dro den eneste personen som hadde kunne gitt mer svarene jeg trengte.

Jeg så etter bussen der den forsvant bortover veien, før jeg snudde meg og gikk videre.

Jeg klarte ikke helt å riste av meg det hun hadde sagt.

Det var som om det var brent fast inni meg.

«Kom deg bort fra henne.»

«Du er ikke sterk nok til dette.»

Ordene ekkoet inni hodet mitt.

Jeg bet meg i underleppen.

Hva var det jeg bega meg ut på her?

Hun sto og ventet på meg da jeg kom gående.

Det digre lagerbygget tonet over henne.

Jeg bet meg i underleppen.

Det positive var at jeg hadde funnet frem.

Det negative var at det inne i dette bygget, ventet en heks.

Som vi måtte drepe.

Jepp.

Den firkantede bygningen var et av de mange nedlagte lagerbyggene ved havna.

Kommunen hadde en lei tendens til å heller bygge nye lagerbygninger, enn å restaurere de gamle når de ikke lenger nådde opp til effektivitetsnivået som ble forventet.

Dette resulterte i flere titalls, nå ubrukelige og rustne, bygninger som ikke ble brukt til annet enn møteplass for rebelske ungdommer som ville gjøre hærverk uten å kunne risikere å bli straffet for det.

Tiden hadde gjort sitt arbeid på bygningen.

Hoveddørene var åpne og flere av vinduene var knust eller så ut som de ikke ville tåle neste sterke vindpust. Det så ikke ut som det hadde vært liv i lageret på flere tiår.

Det var en merkelig, død stemning over det hele.

Jeg svelget og spaserte de siste meterne bort til Blair.

Hun var kledd i et par sorte løpetights, der det gikk en rosa stripe langs det venstre benet. Jeg kjente dem igjen fra en rekke gymtimer. De var Heileys.

Herregud, det hørtes creepy ut.

Fra det jeg kunne se, altså joggeskoene og sokkene, så var antrekket fra Heileys garderobe.

Det eneste unntaket var hettegenseren. Den var sort, og så stor at den rakk ned forbi hoftene hennes. Genserermene var løse og skuldrene hennes druknet i det tykke stoffet.

På ryggen hadde hun en rød ransel.

Ansiktet var sminkeløst som i går og håret var satt opp i en fyldig, noenlunde bustete dott litt bakpå hodet.

Med det harde uttrykket i fjeset og med den ugjenkjennelige stilen, lignet hun nesten ikke på Heiley der hun sto.

I et skremmende øyeblikk, så jeg en annen person.

Jeg ristet på hodet og blunket for å få bort bildet.

Blair sendte meg et uinteressert blikk og nikket som hilsen.

Jeg tredde baggen av skulderen.

«Skal jeg skifte?» spurte jeg og skulle til å åpne den.

Hun ristet på hodet og snudde seg. «Nei, drit i det. Vi har dårlig tid. Vi må kjappe oss og få has på henne før de andre dukker opp.» Hun gikk bort til den åpne metalldøren og kikket inn, før hun vinket meg bort. «Kom.» sa hun lavt.

Jeg hang baggen tilbake over skulderen og stilte meg ved siden av henne.

Det prikket i kroppen.

Jeg følte meg ikke komfortabel i de hverdagslige klærne.

Av en eller annen grunn hadde jeg klart å danne meg et bilde der jeg faktisk løp rundt og slåss med en heks. Der det faktisk var en realitet.

I alle disse fantasiene gikk jeg kledd i treningstøyet mitt.

Dette ble feil. Dette passet ikke inn i fantasien.

Den psykiske forberedelsen var ødelagt.

Blair snudde seg mot meg.

«Hør etter, gutt. Det er veldig viktig at du holder deg rolig der inne. Pust kontrollert og ikke få panikk. Uansett hva som skjer, så behold roen.» sa hun alvorlig.

Jeg nikket og kjente det stramme seg i kjeven.

Hun begynte å forklare. «Heksa er der inne. Som jeg nevnte, så virker hun ikke spesielt sterk.

Hvis vi klarer å overrumple henne, er seieren vår. Det eneste vi trenger å gjøre, er å komme oss så tett innpå henne som mulig, for så å levere et vellykket angrep på noe vitalt, som hodet eller hjertet hennes. Dette vil kjøpe tid til å ta livet av henne og sette fyr på kroppen. Det er viktig at alt dette skjer fort. Forstår du?» Hun så ventende på meg.

Jeg nikket igjen, denne gangen mer engstelig.

Blair tok det første skrittet inn døren.

«Bra. Følg etter meg.»

Hun forsvant inn i mørket.

Jeg tok et dypt åndedrag og gikk inn jeg og.

Inne i lagerbygningen kjente jeg straks at det var noe i luften. Den føltes tung, som å puste inn støv. Med tanke på hvor skittent alt så ut der inne, kunne det godt hende at det var det og.

Rommet var digert.

Lyset fra vinduene lagde lyskastere ned mot betongen.

Rustne konteinere og gamle trekasser sto oppstilt overalt rundt om i lokalet.

Blair pilte bak en av konteineren. Jeg fulgte hakk i hæl som et skremt barn.

Vi beveget oss i skyggen fra de store metallboksene.

Da vi nådde enden av konteiner nummer to, svingte hun og listet seg gjennom den noe smale passasjen mellom dem. Den var ikke stort bredere enn en og en halv meter.

Hun stoppet opp og lempet ranselen av ryggen. Den ble lagt mot metallet og hun signaliserte at jeg skulle gjøre det samme. Jeg vrengte av meg jakken, trykket den ned i baggen og la den fra meg på betongen.

Det føltes som å legge fra seg et skjold.

Jeg følte meg plutselig skrekkelig blottet.

Blair smøg seg bort til hjørnet og tittet rundt kanten. Jeg bøyde ryggen og kom meg frem til henne. På grunn av høyden min, klarte jeg lett å kikke over hodet hennes.

Jeg skjønte straks hva som hadde tatt oppmerksomheten hennes.

Midt utpå gulvet, omtrent tretti meter fra oss, lå det en mørkebrun bylt.

Jeg rynket brynene og myste mot den.

Den var noe større enn et voksent menneske og stoffet som dekket den, var slitt og opprevet.

Den lå sammenkrøllet og virket livløs.

Det var vanskelig å tyde noe mer av utseendet dens. Belysningen var for dårlig her inne.

Blair dukket bak konteineren og sank ned på hug.

«Dette er perfekt. Hun sover. Okei, hør etter, her er planen: Vi kommer inn på hver vår side og du angriper som avtalt. Sikt på hodet eller hjertet. Samme plassering som på mennesker.» Hun nølte i et halvt sekund. «De fleste gangene i hvert fall.» rettet hun.

«Beveg deg sakte og så lydløst som mulig. Hun er nok på vakt. Jeg stikker over på den andre siden, mens du blir her. På signalet mitt, beveger vi oss mot henne og angriper fra begge retningene. Etter at du har hogget henne med sverdet, så skyter jeg. Oppfattet?»

«Ja.» svarte jeg.

Jeg hørtes ikke helt overbevisende ut.

Blair strakte ut hånden mot meg.

Kroppen min nølte, men jeg tvang frem armen.

Jeg grep hånden hennes og varmen eksploderte frem mellom fingrene våre. Armen føltes stiv idet jeg dro ut sverdet.

Spissen glapp ut av håndflaten hennes og der sto jeg, bevæpnet og ikke klar.

«Bli her og vent på signalet mitt.» hvisket hun fokusert. Hun snudde seg om og listet seg smidig fremover. Før jeg visste ordet av det, sto jeg igjen alene.

Det var stille. Musestille.

Jeg la begge hendene rundt skaftet på sverdet og holdt det ut foran meg, klar til å reagere.

Skuldrene kjentes tunge, trykket ned av noe usynlig.

Jeg blunket raskt og konsentrerte meg om å holde pusten jevn.

Hun hadde gitt meg beskjed om å holde meg rolig, uansett hva.

Jeg kunne klare dette. Det var bare snakk om selvkontroll.

Jeg listet meg langs metallveggen. Da jeg nådde enden, stilte jeg meg klar og svelget tungt.

Bylten lå uforandret.

Hjertet mitt banket hardt. Hvert slag var som et dytt på innsiden av brystkassen. Jeg strammet fingrene om skaftet. Øynene myste mot den andre siden, mot klyngen av konteinere bak heksa. Noe beveget seg blant skyggene.

Nervene mine roet seg litt idet jeg så det blonde hodet titte frem.

Vi fikk øyenkontakt og Blair nikket. Hun bøyde knærne, spente kroppen og speidet mot

heksa. Det så ut som hun tenkte hardt. Munnen var en rett strek i ansiktet hennes. Øynene var fokuserte og spisse, som et kattedyr.

Dette var et rovdyr på jakt.

Hun løftet hånden og signaliserte at vi skulle sette i gang.

Jeg forlot plassen min i skyggene og gikk sakte og rolig mot bylten.

Bevisst prøvde jeg å justere farten min etter hvordan Blair beveget seg. Hun varierte mellom å ta kjappe, korte skritt og lange trege.

Det føltes som å imitere en proff i arbeid.

På et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg skalv. Det rykket i fingrene og bena føltes svake under meg.

Hvert åndedrag hørtes ut som det var skrudd på maks volum i ørene mine. Jeg var overbevist om at det hørtes slikt ut for alle andre også. Jeg valgte derfor å holde pusten. Det kjentes ut som lungene mine skulle sprenge.

Vi stoppet opp to meter fra heksa.

Nå som jeg var så nær henne, kunne jeg se hvordan hun egentlig så ut.

Det var merkelig fascinerende.

Den fillete kåpen var slengt over kroppen hennes, men dekket ikke alt.

Hodet lå på siden og jeg kunne se et fredfullt, lysegrått kvinneansikt i dyp søvn. Hun hadde markante trekk, som en overdreven tegning der kunstneren hadde brukt for harde streker.

Kinnene var spisse med skarpe kinnben, og leppene var smale og bleke. Haken var trekantet og pannen var lang med høyt hårfeste. Krusete, mørkerødt hår slikket seg bortover betonggulvet rundt hodet.

Den høyre hånden lå henslengt under haken hennes. Lange, sorte negler prydet fingrene.

Det føltes merkelig å se på henne.

Hun så skremmende menneskelig ut, som en cosplayer i god sminke.

Var denne personen virkelig en heks?

Jeg bet tennene sammen.

Nei, jeg måtte ikke personifisere denne skapningen.

Dette var et uhyre, noe jeg skulle drepe. Om litt kom jeg til å gjøre ende på den.

Ja, nettopp, den.

Ikke henne.

Den. Blikket mitt ble smalere. Jeg siktet meg inn på hodet.

Blair strakk frem armen og grep seg rundt håndleddet.

Hun søkte øyekontakt med meg. Jeg møtte de blå øynene og svelget.

Armene mine heiste seg og jeg hevet sverdet over skulderen.

Hun nikket.

Jeg nikket tilbake og stilte meg over kroppen, klar til å levere det dødelige støtet.

Munnen min trakk et kjapt åndedrag og jeg boret øynene ned i heksa.

Et par beksvarte øyner stirret tilbake på meg.

Jeg stivnet.

Alt stoppet opp.

Hva holdt jeg på med?! Jeg måtte angripe!

Det rykket i kroppen min og jeg hogg sverdet nedover.

Med det samme skjøt noe ut fra bylten.

En hånd grep tak om sverdskaftet og litt av den ene hånden min.

Jeg sperret opp øynene. Det markerte ansiktet dukket opp foran meg.

Uttrykket var dødt, helt stivt i mimikken. Øyeeplene var som to sorte hull inn i intet.

Jeg kunne kjenne all fargen tømmes fra hele meg.

Det var da jeg fikk øye på den spydlignede utstikkeren på underarmen hennes.

Det skjøt ut i en rasende fart.

Hodet mitt ble blankt av ren og skjær skrekk. Øyeblikket senere ble jeg taklet hardt i brystet.

Blair tok tak rundt håndleddet mitt og i farten ble sverdet sugd inn i blodlinken.

Heksa mistet grepet og spydet bommet på hodet mitt.

Vi kolliderte med bakken og ikke før hadde kroppene våre truffet betongen, så kom Blair seg på bena igjen. Hun tok et godt grep i armen min og dro meg med seg. Jeg famlet meg opp og sprang etter henne.

Kursen hennes var mot den nærmeste konteineren. Vi stupte bak den og smalt ryggene våre inntil metallet. Blair pustet tungt. Hun bet igjen tennene og skar en anspent grimase.

«Helvete, jeg undervurderte henne. Hun må ha skjult energien sin på en eller annen måte.

Faen. Dette ble plutselig mye vanskeligere enn jeg hadde planlagt.» freste hun ergerlig.

Hun holdt fortsatt hardt rundt armen min. Neglene grov seg inn i huden min.

Jeg stirret stivt ut i luften.

Nakken min skalv krampaktig.

«Alt i orden?» Blair slapp armen min og så alvorlig på meg. «… Ja.» Ordet brast ut av meg som et host.

Blair bet seg i underleppen og rynket brynene hardt.

«Bra. Gi meg et øyeblikk til å tenke gjennom dette.» mumlet hun. Øynene flakket rundt, som om de lette etter noe i en bok hun så for seg.

Et par sekunder senere så hun opp.

«Okei. Vi må bruke en ny strategi nå. Begge to løper ut fra hver sin side av konteineren. Jeg løper først. Hun kan bare fokusere på én av oss. Jeg vil fungere som en avledningsmanøver slik at du kan angripe. Hvis jeg får sjansen, så angriper jeg selv også. Du må være så rask som du kan.» fortalte hun faglig.

Hun satte seg opp på knærne.

«Gi meg hånden din. Vi trenger blodlinken.»

Jeg ble revet ut av transen jeg var i, og glodde urolig på den utstrakte hånden hennes.

En kald følelse hadde satt seg i brystet mitt. Jeg presset sammen leppene og grep den.

Ingenting skjedde.

Alt stoppet opp.

Begge to stirret på hendene.

Det rykket i brystet mitt. Jeg slapp hånden hennes og grep den på nytt.

Ingenting.

Hva… Jeg slapp på nytt og grep den hardt.

Hvorfor…

Enda en gang.

Hva var dette?!

Enda en gang.

Jeg klemte hånden hennes så hardt jeg kunne. Blodlinkene ble presset mot hverandre.

«Hvorfor fungerte det ikke?!» utbrøt jeg frustrert.

Enda en gang.

«Virk!»

«Ro deg ned.» hvisket Blair og så rett på meg.

Jeg grep hånden hennes på nytt. Det dunket i tinningen min.

«Faen! Hva er dette for noe? Hvorfor virker det ikke?»

«Linken fungerer ikke hvis brukeren ikke konsentrerer seg. Du må roe deg ned.» forklarte hun dempet.

Det hjalp ikke.

Jeg kjente panikken spre seg i blodet. Det ristet i hendene mine. Øynene var oppsperret.

«Faen i helvete!» freste jeg og prøvde igjen.

«Ian, ro deg ned.»

«Jeg er rolig, for faen!» glefset jeg høyt.

Det knirket med det samme i metallet over oss.

Begge to rykket til og så opp.

Heksa hang over kanten på konteineren. Munnen var åpen og avdekket en kjeft full av tålelignende tenner, flere centimeter lange.

Den hveste mot oss.

Blair langet ut og dro meg med seg.

Vi løp gjennom den smale passasjen mellom konteinerne. Hun sprang så fort hun kunne fremover og dro meg med ut på det åpne området.

Jeg kastet et blikk bak meg og fikk se heksa komme i full fart mot oss. Den tok raskt innpå.

Etter et par sekunder befant den seg bare fire-fem meter bak oss.

Den sparket kraftig fra og kastet seg mot oss.

Spydet var utstrakt.

Jeg gispet og skubbet Blair til siden. Hun falt og rullet bortover betongen.

Like etterpå kjente jeg at noe traff skulderen min.

Jeg ble slengt fremover og vaklet med ustøe skritt.

En glovarm følelse spredde seg i skulderen. Jeg snudde på hodet og kjente hjertet hoppe idet jeg fikk se blod. Mitt eget blod.

Spydet lå langs skulderen og hadde flerret opp t-skjorten og mye av huden.

Jeg hev etter luft og skar en smertegrimase. Det sved intenst.

Med en anstrengt bevegelse grep jeg tak i spydet og rev det ut.

Smerten skjøt nedover armen min.

Jeg freste høyt. Med sammenbitte tenner tok jeg meg til skulderen og famlet fremover.

Heksa hveste bak meg.

Jeg løp for harde livet. Panikken omtåket hodet mitt.

Jeg måtte komme meg bort.

Jeg måtte flykte.

Jeg måtte…

Det befant seg plutselig et hjørne foran meg.

Jeg bråstoppet og kjente alt blodet bli til is inni meg. Øynene skjøt rundt i rommet, lette etter en fluktrute, etter noe, hva som helst.

Panisk spant jeg rundt.

Heksa sto bare noen meter fra meg.

Jeg var fanget.

Munnen dens gled opp og den smilte med de lange tennene.

Hjertet mitt stoppet opp i brystet mitt.

Den sparket av fra betongen og kastet seg fremover.

Jeg klarte ikke å bevege meg. Hver muskel i kroppen føltes som den var lammet.

Jeg stirret på den med vidåpne øyner.

Heksa kjørte frem armen. Den spydlignede utstikkeren fra overarmen skjøt ut.

Spissen glimtet i øynene mine.

Pusten min stoppet opp, og i det som føltes som en evighet, var hodet mitt helt tomt, som et eneste stort vakuum tømt for reaksjon og logikk.

Så dukket én tanke opp.

Jeg kommer til å dø.

Som et støt slo virkeligheten inn. Et kvalt gisp tvang seg ned strupen min og jeg heiste hendene, som om de ville blokkere noe som helst.

Lyset fra siden kom så hurtig at jeg bare akkurat registrerte det før det eksploderte foran meg.

Heksa hoppet bakover og unngikk skuddet med en hårsbredd.

Hun så til siden, før hun hurtig som et vindkast, spant rundt og styrtet innover i den neste seksjonen av bygningen.

Knærne mine klappet sammen og jeg kollapset ned på betongen.

Blair bykset inn foran meg.

Hun så etter heksa, før hun hogg blikket sitt i meg.

Jeg hadde ikke merket det før nå, men armene mine hadde falt ned og hang livløse ned fra skuldrene. Brystet hevet og sank seg i skarpe rykninger og hodet føltes ørt.

Ansiktet mitt var fryst fast og jeg skalv i nakken.

Blair så studerende på meg.

Jeg skalv i armene. Kroppen føltes iskald, tom.

En ubehagelige varme sved ved skrittet. Avskyen slo gjennom meg og jeg bøyde meg kjapt fremover for å skjule den våte flekken. Den iskalde fornemmelsen forsvant, den smeltet bort og ble erstattet av en brennende avsky.

Jeg ville ikke møte blikket hennes, jeg ville ikke synes.

Ansiktet mitt sto i flammer.

Jeg krympet meg og bet tennene så hardt sammen at det knakk i kjeven.

Blair sukket argt og så etter heksa.

«Bli her. Jeg fikser dette alene. Du vil bare komme i veien.» sa hun alvorlig.

Det neste jeg hørte var raske løpeskritt som forsvant innover i bygningen.

Etter det ble det stille.

Alt jeg kunne høre var mine egne hjerteslag. Det dunket tungt i ørene.

Jeg freste, jeg forbannet alt sammen.

Det sved i øynene.

Faen.

Faen, faen, faen, bannet jeg inni meg høyere og høyere.

Jeg presset pannen mot betongen.

Jeg var ubrukelig, jeg var faen meg helt ubrukelig.

Helvete! Jeg knep igjen øynene. Bildet av heksa der hun for mot meg, blinket frem i tankene mine. Øynene mine for brått opp.

Hun hadde vært så nærme.

Hadde ikke Blair gjort noe, så hadde hun… så hadde jeg…

Det var først nå sjokket virkelig satt inn.

Jeg rykket til og gispet. Åndedragene mine ble grunne og hurtige. Jeg hyperventilerte og sank sammen. Det føltes som om jeg holdt på å kollapse fra innsiden.

Magen min gapte som et sort hull og en overveldende kvalme skjøt inn i meg.

Jeg grep meg til halsen, for opp og slang meg til siden akkurat i tide for den første brekningen. Oppkastet traff bakken med et skarpt plask.

Jeg hev etter pusten og kroppen føltes svak.

Panikken hadde roet seg nok til at jeg klarte å tenke klart.

Jeg ble sittende og puste, og prøvde å få hjertebanken under kontroll. Sekundene tikket av sted. Jeg følte meg nummen på innsiden.

Tankene var ganske mørke på dette tidspunktet.

Jeg bannet lavt og kjente øynene bli blanke.

Ordene Sasha hadde sagt, spilte seg inni hodet mitt.

«Du er ikke sterk nok til dette.»

Hun hadde rett.

Jeg var ikke sterk nok.

Så klart var jeg ikke sterk nok. Hva hadde jeg engang forestilt meg? Jeg hadde aldri hatt en sjanse i utgangspunktet. Hvordan hadde jeg fått det for meg at jeg kom til å klare dette?

Blair hadde visst det også.

Hun hadde visst det helt siden hun møtte meg. Likevel hadde jeg insistert på å gjøre dette. Jeg hadde tatt meg vann over hodet. Helvete, jeg hadde tatt meg et hav over hodet.

Jeg var ikke sterk nok til dette.

Jeg var ubrukelig.

Hvordan skulle jeg kunne redde Heiley på denne måten?

Jeg stirret tomt ut i luften.

Heiley.

Tennene mine presset seg mot hverandre.

Jeg hadde sagt at jeg skulle få henne fri. Jeg hadde sverget.

Kroppen min skalv.

Flere sekunder tikket forbi.

Jeg pustet dypt inn og stablet meg utmattet på bena.

Litt svimmel satte jeg kursen mot konteineren der vi hadde lagt fra oss ranselen og baggen.

Hvert skritt føltes tregt, som å gå i sirup.

Vel framme dro jeg opp glidelåsen og tok ut treningstøyet.

Jeg svelget og rynket brynene bestemt.

«Du er ikke sterk nok til dette.»

Nei, kanskje ikke.

Men jeg kunne ikke gi opp for det.

Hun var like foran meg.

Jeg løp så fort disse menneskebena klarte.

Det smalt i betongen for hver gang føttene mine traff bakken.

Heksa snudde seg smidig og kastet seg mot meg.

Jeg hoppet ut til siden.

Den høyre hånden min freste og ble glovarm. Kroppen vred seg om og jeg hogg henne direkte i nakken. Det lød et knekk og heksa skrek dyrisk.

Hun krasjet i betongen og skled bortover.

Hodet var bøyd bakover i en unaturlig stilling.

Jeg spurtet fremover og fokuserte varmen ned til den høyre foten.

Det kokte under huden.

Jeg måtte få dette raskt overstått.

Heksa vred seg på bakken og det kom surklende lyder fra strupen hennes. Jeg gjorde meg klar til å levere nådestøtet, da det skjedde noe jeg ikke hadde forutsett.

Hendene hennes grep tak på hver side av hodeskallen og dro den tilbake på plass med et skjærende brekk.

Jeg sperret opp øynene overrasket, men tok sats og sparket til.

Hun skjøv seg opp på bena akkurat i tide. Sparket mitt bommet på halsen hennes, og traff buken isteden.

Planen hadde vært å separere hodet fra kroppen.

Denne heksa var en vanskelig én.

Hun for gjennom luften og traff en av de mørkerøde konteinerne. Sammenstøtet la igjen en liten bulk i metallet før så hun sank sammen på bakken.

Blod gulpet opp fra innsiden og hun harket det ut foran seg.

Jeg skulte kaldt på henne, holdt meg fattet og konsentrert.

«Ikke kjemp imot, så skal jeg drepe deg fort.» sa jeg og gikk mot henne.

Heksa skulte hatsk på meg. Uforståelige knurr og andre dyrelyder forlot munnen hennes.

Intet intellekt var å finne i henne lenger.

Hun hadde vært her for lenge, gjort for mye. Psyken hennes var blitt for fordervet, det var ikke lenger sunne tanker å finne inne i hodet.

Jeg så ned på henne, nesten med medlidenhet i blikket.

Men hun var ikke den eneste som hadde vært her lenge.

Jeg visste hvor medlidenhet førte meg.

Det glimtet i noe skarp og heksa skjøt fremover. Jeg dukket kjapt unna spydet. Det sneide hodet mitt, og jeg rullet ut til siden for å avverge et følgende angrep.

Sekundet jeg så opp på henne igjen, var hun allerede på vei bak konteineren.

Jeg skjøv fra med bena og løp etter.

Da jeg rundet hjørnet på den store metallboksen, var ikke heksa å se lenger.

Jeg spisset sansene og rygget ut til midten av rommet.

Hun kunne ikke ha kommet seg langt, hun var for skadet til det.

Problemet var at hun nå hadde tid til å lege sårene.

Jeg lyttet.

Et svakt smertepes hørtes fra en av konteinerne i hjørnet.

Der er du, tenkte jeg og snudde meg kjapt.

Jeg spente musklene i armen og kjente varmen strømme gjennom årene. Det gnistret mellom fingrene. Hårlokker hang ned rundt ansiktet mitt.

Jeg satte opp farten og løp mot konteineren.

Det dunket plutselig i metall til høyre for meg.

Kroppen min vendte om. Jeg heiste armen og bet sammen tennene hardt.

Heksa sparket fra der hun sto oppe på konteineren og for mot meg.

Jeg spisset øynene og siktet meg inn. Varmen samlet seg med det samme mellom fingrene.

Skuddet brast ut fra håndflaten så hardt at jeg ble skjøvet bakover. Det for gjennom luften i en voldsom fart, men så skjedde det som ikke skulle skje.

Hun vred om kroppen.

Heksa lettet fra bakken i et sprang og hele kroppen kastet seg til høyre.

Skuddet sneide så vidt siden hennes, ikke engang nok til å etterlate et merke.

Det neste jeg registrerte var at hun for forbi meg.

Jeg sperret opp øynene i skrekk.

Hun var rask.

Jeg spant rundt og langet ut med armen i et hurtig forsøk på å gjøre opp for det forrige angrepet. Jeg hadde fortsatt en sjanse.

Med det samme ble synsfeltet mitt dekket av blondt hår.

Hjertet mitt stoppet.

Nei. Det var ikke lenge, det var kun et sekund, men det var nok.

Jeg så ingenting.

Håret fortsatte forbi øynene mine og falt til ro.

Jeg kunne se igjen.

Strikket hadde løsnet i løpet av kampen, og hadde nå sluppet fri de lange, blonde lokkene.

Jeg snudde hurtig på hodet og så etter heksa.

Panikken slo inn.

Hvor var hun? Hvor i helvete var hun?

Jeg rygget bakover og skjøv håret bort fra ansiktet så hurtig som overhode mulig. Nervene var i høyspenn. Hun hadde fått muligheten sin. Det skulle ikke mer enn et øyeblikks desorientering til for at hun skulle få overtaket, og nå hadde hun det.

Blikket mitt for lynraskt over området.

Hvor var hun?

Jeg spisset ørene, sanset etter hvert minste identifikasjon av nærværet hennes.

Faen, hvor var hun?

Området var for tåkete av nærværet hennes. Jeg klarte ikke å lokalisere henne her inne.

Jeg bet sammen tennene.

Hvor var hun?

Det knirket i metall.

Jeg rykket til og snurret rundt.

Spydet skjøt mot meg.

Knærne mine klappet seg instinktivt sammen. Jeg dukket under spissen og rullet til siden.

Bena plantet seg i betongen, og jeg gjenfant kjapt balansen og heiste overkroppen.

Armen for ut foran meg.

Håret falt stritt ned. Det høyre øyet mitt ble dekket.

Jeg freste og skjøt mot den mørkkledde kroppen.

Hun bikket på hodet. Det var alt som skulle til for å unngå skuddet.

Det for forbi henne og traff murveggen med et brak. De sorte øynene glimtet og et fornøyd smil inntok ansiktet hennes. Hun skjøv fra og sprang mot meg.

Det gikk et støt gjennom kroppen min og jeg kom meg på bena.

Håret var overalt.

Jeg dro det bort og spurtet bortover betongen.

Jeg måtte få overtaket igjen, men hvordan? Øynene mine landet på trappen.

Den fulgte veggen opp til plattformene som strakk seg rundt og på langs av hele lokalet.

Jeg måtte komme meg opp i høyden.

Der oppe ville jeg lettere kunne sikte meg inn på henne.

Skuddene ville få høyere sjanse for å treffe.

Jeg knyttet nevene og presset bena til å løpe fortere.

Heksa skjøt ut med spydet.

Jeg gispet idet det sneide halsen min, og endret retning og satte på sprang mot trappen.

Retningsskiftet mitt forvirret heksa og hun måtte stoppe opp for å trekke inn spydet før hun fortsatte etter meg.

Jeg nådde den rustfargede trappoppgangen og spurtet opp de første trinnene.

Rekkverket virket ikke pålitelig nok til å støtte seg på, og jeg ville ikke ta sjansen.

Det smalt i det gamle treverket og platene ga etter under føttene mine.

Jeg hadde ikke tid til å uroe meg, og fortsatte videre oppover.

Hvis jeg kom meg opp til plattformene, hadde jeg klart det.

Overtaket ville bli mitt igjen.

Bare litt til.

Jeg kjente et skjelvent smil legge seg om munnen min.

Det ristet i hele trappen idet heksa nådde de første trinnene.

Jeg ble så distrahert at jeg bare så vidt klarte å unngå å trø ned i tomrommet etter et av trappetrinnene, og måtte hoppe over det. I handlingen kolliderte bena mine og jeg snublet fremover. Det høyre kneet slo hardt inn i kanten på det ene trinnet og jeg måtte ta meg for med hendene for ikke å slå overkroppen.

Håret omringet ansiktet mitt og jeg dro det stresset bort for å se bak meg.

Heksa var nærmere enn jeg hadde trodd.

Faen, hun var rask!

Jeg peste og skjøv meg opp på bena.

Det skjøt skarpt inn i kneet. Jeg skar en smertegrimase og satte på sprang igjen.

Hadde jeg hatt tid til å legge merke til detaljer, så hadde jeg mest sannsynligvis sett at trinnet jeg satte den venstre foten ned på, var pil råttent og ikke ville tåle tyngden min.

Akkurat der og da derimot, merket jeg ikke dette før benet forsvant under meg sammen med den høye lyden av treverk som brakk.

Kroppen min stupte fremover og traff trinnene hardt.

Hele det venstre benet hang og dinglet under trappen.

Det høyre benet prøvde desperat å støtte kroppen, men var vendt i en ubehagelig stilling.

Jeg stønnet og forsøkte å heise meg opp.

Skarpe trefliser flenget opp låret i forsøket. Jeg kunne høre treningstightsen revne.

Faen, dette var jo helt perfekt. Jævlig praktisk!

Jeg bet sammen tennene og snudde meg over på siden. Øynene mine skjøt opp.

Heksa blottet de nålelignende tennene i et fres.

Hun var på vei opp trappen i en voldsom fart nå.

Jeg kastet meg over på ryggen og dro i benet så hardt jeg klarte.

«Kom igjen!» utbrøt jeg mellom pesene.

Uten noen bedre plan, bokset jeg knyttneven ned i treplaten.

For hvert slag, sprakk treverket opp mer og mer.

Et frustrert stønn presset seg ut mellom de sammenbitte tennene mine.

Jeg bokset hardere, prøvde å brekke meg fri.

Helsike, faen, brekk, din jævla planke, brekk! bannet jeg inni meg og forsøkte å heise benet.

Det satt helt fast.

Heksa nærmet seg faretruende fort.

Det skulle ikke gå slik.

Dette var en katastrofe, og alt var det jævla hårets feil.

Jeg måtte finne på noe.

Det var ikke nok tid til å lade opp et nytt skudd. Ikke var jeg i noen posisjon til å forsvare meg hvis heksa angrep tilbake heller.

Dette så virkelig ikke lyst ut.

Jeg prøvde å kalkulere ut en plan, en slags fluktrute, men tankene klarte ikke å stokke seg nok til å produsere noe brukbart.

Før jeg visste ordet av det, sto hun foran meg.

De sorte, intense øynene studerte meg.

Hun sparte på øyeblikket.

Hjertet mitt banket hardt. Jeg stivnet og kjente is gå gjennom årene.

Hun trødde sakte opp et trinn til, som for å demonstrere hvor hjelpeløs jeg var, som for å vise hvem som var den mektige i denne situasjonen.

Jeg fokuserte varmen ned mot den høyre hånden min.

Hvis hun trodde dette kom til å bli en lett seier, tok hun grundig feil.

Heksa kom et trinn nærmere. Hun strakk ut armen og avdekket spydet. Et grotesk smil inntok ansiktet hennes. Kroppen min spente seg og jeg gjorde meg klar til å reagere, til å kjempe.

Hun tok et nytt steg. Det strammet seg i armen min.

«Hei! Heks!»

Jeg sperret opp øynene.

Den stemmen.

Nei. Både heksa og jeg snudde på hodene våre.

Jeg så den lange, slanke guttekroppen løpe over betonggulvet.

Han viftet med armene. Ansiktet var bestemt og munnen vid åpen der han ropte for full hals.

«Her nede! Kom og ta meg!»

Heksa skakket på hodet.

Ian plukket opp små plankebiter og steiner og begynte å kyle dem mot oss.

Et par traff trappen og det sang i metallet.

«Hva venter du på, heksefaen? Kom igjen!» brølte han.

Jeg stirret på det hele i forferdelse.

Hva faen holdt han på med?

Han skulle ikke være her.

Dette var helt feil.

Han skulle ikke…

En iskald følelse spiddet seg inn i meg. Jeg rykket fremover.

«Jeg sa du skulle bli der! Jeg sa du skulle vente!» brast det ut av meg.

Det var som om noe eksploderte inni hodet mitt.

Et voldsomt sinne blusset opp i meg.

«Din idiot! LØP! Du er ikke bevæpnet! Kom deg bort herifra!» skrek jeg.

Heksa kastet et blikk bort på meg.

Det glimtet i øynene hennes og et lurt smil gled over leppene.

Hun vendte om hele kroppen og satte kurs nedover trappen.

Ian fortsatte å kaste ting mot henne. «Der ja! Kom og ta meg hvis du tørr!» ropte han med et uttrykk som var splittet av triumf og redsel.

Panikken slo inn i meg.

Det dunket skarpt i hodet mitt. Kulden spredde seg til hele kroppen.

Nei, nei, nei…! Hva tenkte han med? Hadde han selvmordstanker?

Denne gutten var gal.

Jeg dro i benet mitt.

Det rikket seg ikke.

Jeg måtte gjøre noe. Han var forsvarsløs. Han hadde ikke en sjanse. Hvis jeg bare kunne få løst dette jævla benet!

Heksa forlot meg og spaserte nedover trappen.

«Kom tilbake! Vi er ikke ferdige her! Skal du fullføre jobben? Jeg lever fortsatt!» ropte jeg etter henne. Hun ignorerte meg, og satte isteden opp farten.

Jeg freste og bokset i treverket. Jeg måtte komme meg løs.

Heksa for nedover trappetrinnene med et ivrig glis i det intense ansiktet.

Guttungen rygget bakover, men fortsatte å kaste objekter i retningen hennes.

Brystet hev seg opp og ned, han var tydelig redd.

Det var lett å lese på kroppsspråket hans at han ikke hadde en gjennomtenkt plan. Øynene ble større og munnen lukket seg da det ikke lenger var noe mål i å pådra seg oppmerksomhet.

Tingene han holdt glapp ut av fingrene hans og han ble stående fryst i et øyeblikk der det gikk opp for ham nøyaktig hva som var i ferd med å skje.

Han så plutselig veldig liten ut.

Svak og sårbar. Uforberedt. Som et skadet byttedyr.

Ansiktet hans mistet all farge.

Heksa nådde bunnen av trappen og trødde ut på betonggulvet. Den fillete kåpen gled langs bakken som en kappe. De sorte øynene var peilet direkte inn på ham, på byttet sitt.

Et skudd av et dypt instinkt traff menneskegutten, et instinkt som lå innerst inne i alle levende vesener. Overlevelsesinstinktet.

Han rykket til og satte på sprang.

Dette trigget jaktinstinktet til rovdyret.

Heksa brølte ut i iver og sparket fra. De kraftige benene skjøv henne fremover og begynte straks å ta innpå.

Forskjellen i hastigheten var soleklar.

Jeg bokset igjen og igjen.

Jeg kjørte knyttneven rett ned i treverket, med mer kraft hver gang.

Fingrene var nå fulle av skrubbsår, men jeg bare fortsatte å slå.

Jeg kunne ikke la dette skje.

Jeg kunne ikke la dette skje.

Ikke med ham også.

Ikke med enda en.

Adrenalinet eksploderte inni meg.

En helt ny styrke skjøt gjennom armen min, som en sprøyte av varme. Knyttneven traff planken med en så stor kraft at flisene sprutet.

Jeg var gjennom.

Uten å kaste bort tid, grep jeg tak og rev av så store biter som mulig.

Da åpningen endelig var stor nok, grep jeg tak i rekkverkene og plasserte den høyre foten så den støttet kroppen.

Jeg knep igjen øynene og dro meg oppover.

Treningstightsen raknet og treflisene skar seg inn i huden.

Med all styrken jeg kunne samle, dro jeg meg fri og stupte fremover. Jeg vaklet ned tre-fire trinn, før jeg stoppet opp og fikk igjen pusten.

Det skalv i musklene og blodet hadde forsvunnet i den venstre foten.

Jeg ristet på den og fortet meg å se ut på betonggulvet igjen.

Han lå fortsatt foran henne. Joggeskoene smalt mot bakken.

Guttungen svingte og satte kurs mot konteinerne.

Jeg løp nedover trappen til jeg fikk grei utsikt, og strakk ut armen og siktet meg inn. Varmen blusset opp mellom fingrene igjen. Jeg grep armen, støttet den på rekkverket og skjøt.

Skuddet traff heksa rett i kneet.

Hun klappet sammen og hylte. Blodet sprutet fra såret.

Ian brukte anledningen til å hoppe bak den nærmeste konteineren. Jeg så ham forsvinne innover mellom alle de store metallboksene, og siktet meg inn på heksa igjen.

Det tok lenger tid å lade opp armen denne gangen.

Jeg rynket brynene og senket armen igjen.

Jeg begynte å gå tom for energi her. Jeg kunne ikke skyte i hytt og pine lenger, jeg måtte tenke.

Hjernen min arbeidet kjapt. Øynene landet på konteineren like under trappen.

Jeg sprang ned trinnene, la hendene på rekkverket og slang kroppen over.

Det var ikke mer enn et en og en halv meter fall.

Jeg landet hardt på toppen av konteineren og begynte å løpe bortover.

Heksa hadde kommet seg opp på bena nå. Blodet rant fremdeles fra kneet, men hun leget seg i et skremmende tempo.

Jeg heiste armene og ropte mot henne.

«Likte du det? Det er mer der det kom fra!» Munnen min gikk over i et stort glis.

Hun freste og spurtet mot meg.

Jeg satte opp farten og nådde enden av konteineren.

Det var godt over to meters mellomrom de store metallkassene.

Med et godt avspark for jeg gjennom luften og landet på den neste.

Det dundret idet noe landet bak meg.

Jeg snudde på hodet og skimtet heksa på konteineren jeg akkurat hadde forlatt. Jeg kunne ikke stoppe, og løp videre og hoppet til neste konteiner.

Jeg kunne høre henne ta innpå meg.

Smellene kom nærmere og nærmere. Den hese pusten var like bak meg.

Faen, hun var rask.

Jeg bet sammen tennene og sparket fra. Kroppen min lettet og jeg gjorde meg klar til å lande.

Med det samme lød det er woosh over hodet mitt.

Kroppen min stanset brått og jeg ble hengende midt i luften.

Håret slang seg foran ansiktet mitt.

Det tok et halvt sekund før det gikk opp for meg hva som hadde skjedd.

Spydet hennes hadde spiddet hetten på hettegenseren min og jeg hang nå som en kattunge etter nakkeskinnet.

Heksa trakk spydet innover mens hun gikk mot kanten av konteineren.

Jeg vred meg og stønnet frustrert.

Jeg måtte komme meg fri.

Bena mine sparket ut i luften. Genseren presset mot strupen min og jeg hadde problemer med å puste. Jeg heiste armene opp og gjorde meg klar. Øyeblikket føttene mine fikk kontakt med konteineren, vred jeg på hele kroppen og lente hodet bakover. Sekundet senere forsvant jeg ned og ut av den løse genseren.

Jeg bøyde knærne og tok for fallet, men sammenstøtet med bakken sendte meg likevel rullende bortover betongen.

Jeg hostet og plantet hendene i gulvet. Bena skalv, men jeg klarte å presse meg opp.

Denne kroppen tålte snart ikke mer. Jeg hadde presset den for hardt.

Realiteten gikk opp for meg der og da.

Dette hadde vært et selvmordsoppdrag helt fra starten av.

Vi hadde ikke trent nok.

Ingen av oss var forberedte.

Jeg rynket brynene hardt. Dette var min feil. Jeg hadde gjort dette. Guttungen var i fare på grunn av meg, og jeg måtte fikse det. På en eller annen måte.

Heksa kastet seg utfor kanten og smilte bredt. De lange, tynne tennene glinset.

Armen min skjøt opp og jeg avfyre et nytt energiskudd.

Det traff henne rett i brystkassen og røyk eksploderte ut mellom oss.

Nå var sjansen min!

Jeg snudde meg rundt og skulle til å løpe, men med ett ble jeg rykket bakover med så stor kraft at jeg mistet pusten.

Heksa hadde langet ut og grepet tak i håret mitt.

Hun dro meg bakover så hardt at hodet mitt møtte skulderbladene mine.

Jeg stirret sjokkert på henne. Brystkassen, den… den hadde bare et grunt brannsår.

Røyken sto fremdeles svakt rundt henne.

Hjertet sank inni meg.

Hadde skuddet mitt gjort så lite skade?

Før jeg fikk tenkt noe mer, ble jeg plutselig slengt gjennom luften.

Et hult gisp brøt ut av meg og jeg traff konteineren med et smell.

Jeg sank sammen på bakken og ble sittende urørlig med ryggen inntil metallet. Det svartnet nesten for meg. Hodet spant og det sang i ørene.

Kroppen var som lammet, all pusten var slått ut av meg.

Heksa lo og spaserte rolig mot meg, igjen sparte hun på øyeblikket.

Jeg gispet inn luft og hostet da smerten skjøt nedover ryggraden.

Med et tåkete blikk strakk jeg ut armen. Jeg måtte støtte den opp med den andre hånden og siktet meg inn på den mørke figuren så godt som mulig.

Jeg kunne ikke gi meg, ikke mens jeg fortsatt kunne slåss.

Tennene mine presset seg sammen.

Jeg hadde fremdeles energi i kroppen. Jeg hadde ikke tapt enda.

Hun rakte hånden mot meg, spydet glimtet skarpt inne i kåpeermet. Øynene nøt synet foran seg en siste gang, før hun rykket fremover med et dyrisk brøl. Spydet skjøt ut.

Et nytt brøl fylte luften.

Jeg sperret opp øynene idet han sprang frem fra rundt hjørnet på konteineren. Før jeg visste ordet av det havnet guttungen foran meg. Armene strakte seg ut og benene plantet seg stødige i bakken. Øynene knep seg igjen hardt og han senket hodet raskt.

Blodspruten traff bakken like foran meg.

Det var som om tiden stoppet opp.

Jeg stirret fremfor meg.

Spydet var rødt der det stakk inn på den høyre siden av kroppen hans.

Det hadde raspet opp et dypt sår. Jeg kunne se helt inn til det blodige kjøttet. Mørkerøde dråper rant nedover t-skjorten.

Spissen hang fast inni ham. Det så vondt ut, forferdelig vondt.

Guttungen, nei, Ian skar en intens smertegrimase. Det skalv i kroppen hans. Hodet heiste seg opp og de mørkeblå øynene hans møtte mine.

Han pustet skjelvent og åpnet munnen anstrengt.

«Gi meg en ny sjanse.» Øynene mine stirret på ham i vantro.

Hva slags person var denne fyren?

Han grep tak i spydet med den venstre hånden og strakte frem den høyre. Blodlinken glinset rødt i håndflaten hans. Det strammet seg i kjeven hans og brynene presset seg sammen.

«Vær så snill.» ba han alvorlig.

Et øyeblikk passerte taust.

Det var noe i øynene hans, noe som ikke hadde vært det før nå.

Jeg så bestemt på ham og langet ut og grep hånden hans.

En eksplosjon av varme oppsto mellom håndflatene våre idet de møttes. Pentagrammene freste og damp presset seg frem.

Ian pustet ut og slapp hånden min.

Han dro kontrollert ut det blodrøde sverdbladet samtidig som jeg trakk hånden min unna.

Spissen glapp ut av pentagrammet mitt og skaftet formet seg i grepet hans.

Det hadde gått.

Blodlinken virket igjen.

Ian, fortsatt med den venstre hånden rundt spydet, slang seg nå rundt, med sverdet hevet, og hogg. Spydet ble kuttet tvers av og et grusomt hyl fylte lokalet.

Heksa vaklet der hun sto, helt fra seg av smerte, men så så hun opp med et så sterkt sinne at man kunne føle det på kroppen.

Hun langet ut med begge armene og kastet seg fremover.

Ian sperret opp øynene og falt ned på gulvet.

Jeg heiste armen og fokuserte all varmen jeg kunne inn i håndflaten.

Skuddet ble avfyrt og traff henne kraftfullt rett i den venstre siden av brystet. Kroppen hennes ble slynget bakover og hun traff bakken tungt.

«NÅ!» ropte jeg høyt.

Ian for opp på bena og sprang mot heksa med sverdet heist over skulderen.

Da han nådde henne, skjøt armene nedover.

Bladet passerte gjennom strupen hennes og ut på den andre siden med en spjærende, bløt lyd.

Heksehodet spratt bortover betonggulvet og ble liggende med et stivt uttrykk, som om hun var i et dødsbrøl.

Jeg la hendene mot konteineren og skjøv meg opp på bena.

De ga nesten etter, men jeg haltet meg mot den livløse kroppen, enn så lenge. Jeg begynte på ildformelen og gned hendene mot hverandre. Fingertuppene ble varmere og varmere.

«Du må spidde hjertet før hun får begynt å hele seg.» sa jeg og fortsatte å messe formelen inni meg. Ian skalv, men pustet rolig og plasserte tuppen av sverdet på den riktige plassen.

Han la så vekten sin ned på det og kjørte det gjennom brystkassen hennes.

Det brakk høyt idet han passerte ribbenene.

Sverdet traff hjertet og hele heksekroppen stivnet til.

Heksa lå nå helt livløs på gulvet. Død.

Men jobben var fremdeles ikke helt over. Nå var det tid for det mest essensielle.

Jeg sparket heksehodet tilbake til resten av kroppen, før jeg ba Ian om å gjøre seg klar til å trekke ut sverdet og rygge bakover på trygg avstand.

På signalet mitt rev han ut bladet og hoppet unna. Jeg gned håndflatene raskt mot hverandre og kjente varmen bli mer og mer intens.

Da den var optimal, førte jeg den høyre hånden ut fra den andre. En gnist unnslapp og landet på heksekroppen.

Gnisten detonerte kjapt og svøpte hele den mørke kåpen, og vesenet inni den, i sterke

flammer.

Jeg la merke til at spydspissen fortsatt stakk inn i Ian. «Den også. Alt må brennes.» sa jeg og pekte.

Han så forfjamset ned på den og med et skeptisk og forpint uttrykk dro han den kjapt ut og kastet den på bålet. Blodet begynte å renne igjen. Han tok seg til skaden.

Det knitret inni flammene og lukten av brent kjøtt fylte hele lokalet.

Slikt føltes det i hvert fall, men i realiteten var det kun oss to som kjente duften.

Ian gren på nesen og rygget enda noen steg bakover.

Med det samme var det som om noe gikk opp for ham.

Ansiktet ble helt hvitt. Det lå rynket under de oppsperrede øynene.

«Jeg drepte henne.» glapp det ut av ham.

Hånden slakket seg rundt sverdet. Han stirret skremt ned på det brennende liket. Flammene kastet en varm glød over ansiktet hans.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, og vi ble begge stående å se på bålet i stillhet.

Flammene hadde fått tak i hele heksekroppen og jobbet seg innover til kjernen hennes. Det freste og røyken ble urolig. Den beveget seg raskere.

«Jeg er en morder.»

Stemmen hans var svak. Han rynket brynene urolig. Jeg nikket, fortsatt med blikket rettet ned mot liket. «Ja. Den første gangen er alltid den verste.» sa jeg lavt.

Det ble stille igjen. Begge to bare stirret på bålet.

Røyken skiftet plutselig farge.

Den ble kullsvart.

Heksekroppen knitret og løste seg opp. Mørkt støv fulgte med røyken og forsvant ut i løse luften.

I løpet av bare et par sekunder var hele kroppen redusert til ingenting.

Det eneste beviset på hva som hadde skjedd, var det sotede merket ilden hadde brent fast.

Ian vaklet der han sto.

Knærne ga plutselig etter og han sank sammen.

Nakken hang og det så ut som han skulle svime av.

«Jeg… jeg føler meg kvalm.» sa han og tok seg til munnen.

Sverdet trakk seg inn i blodlinken og forsvant.

«Hva er dette for noe?» Han stønnet og knep igjen øynene. Jeg snudde meg og gikk mot ham.

«Det er demonblodet som har entret kroppen din. Du drepte heksa, så du får energien.» forklarte jeg og bøyde meg ned og satte meg på kne foran ham. «Demonblod er giftig for dere mennesker forresten. Husker ikke om jeg nevnte det. Så ja, det er derfor du ikke føler deg helt i slaget nå. Det er ikke så lurt å la det være i systemet ditt, så jeg skal fikse det. Gi meg hånden din.» sa jeg.

Han løftet slapt på hånden og rakte meg den med håndflaten opp.

Jeg grep den og et sug gikk gjennom hele kroppen min.

Jeg gispet og lukket øynene.

En iskald, forfriskende elv strømmet gjennom årene mine.

Det varte bare i et øyeblikk, og forsvant da jeg slapp taket.

Mens jeg fikk igjen pusten, kjente jeg hvordan hele kroppen våknet til med den nye energien innabords. Det var som å få en dose koffein pompet inn i blodet.

Øynene gled opp og jeg smilte.

Jeg reiste meg, men merket straks at det verket i ryggen.

Det virket ikke som det var noen alvorlige skader heldigvis.

Det høyre benet så alt annet enn pent ut, men ikke mer enn jeg kunne lege på en kveld, i hvert fall med den nye energien.

Tightsen derimot… Den var klar for søppelbøtten.

Det kom et stønn fra guttungen.

Han presset hendene mot det dype såret i siden. Blodet farget hendene hans røde.

Ansiktet var i en anstrengt grimase.

Adrenalinet hans måtte være brukt opp. Det var med andre ord ikke lenger noe som skjermet for smerten.

Jeg så granskende på ham.

Det gikk opp for meg at han hadde skiftet tøy.

Dongeribuksene var erstattet av sorte Adidas treningsbukser med hvite, vertikale streker og på føttene gikk han nå med joggesko istedenfor de slitte Conversene.

Han hadde tatt et valg.

Han hadde faktisk bestemt seg for å løpe og hjelpe meg.

Jeg rynket brynene.

Denne gutten…

Han stønnet på nytt. Jeg satte meg på huk ved ham igjen. «La meg få se.» sa jeg alvorlig. Han fjernet hendene og avdekket flengen.

Kjøttet var revet i stykket og såret gikk flere centimeter innover.

Det kom til å bli en stor jobb å hele det. Det smarteste ville være å spare på energien, å lege meg selv først. Jeg kunne vente et par timer, lade opp batteriene, og så helbrede guttungen.

Jeg ble sittende og studere riften i et par lange sekunder, før jeg omsider sukket og slo fra meg tanken.

Nei, shit heller, jeg fikk vel være grei.

Jeg knakk litt på fingrene og ristet på håndleddene.

«Løft på t-skjorta.»

Han så skeptisk ut der han satt, men gjorde som jeg sa.

Området rundt skaden var rødt og irritert. Synet overrasket meg. Det var verre enn jeg hadde trodd.

Jeg hadde kanskje fjernet demonblodet som spydet hadde etterlatt, men det gjorde det ikke mindre urent. Jeg måtte sette i gang med helningen med det samme.

Varmen inntok fingrene mine og jeg la dem forsiktig mot huden hans.

Han skvatt litt og stirret forskrekket ned på hendene mine. Jeg førte dem bortover og lot energien strømme inn i sårområdet.

Det tok et par minutter før effekten satte i gang.

Ians øyne ble store idet kjøttet sakte, men sikkert, begynte å gro.

Jeg lukket øynene og konsentrerte meg nøye om prosessen. Jeg kunne føle såret lege seg under fingrene mine. Varmen pulserte gjennom hendene mine og jo mer skaden leget seg, jo varmere føltes det.

Etter rundt ti minutter ble varmen så intens at jeg måtte gi meg.

Det brant i fingertuppene.

Jeg åpnet øynene og fikk se det målløse uttrykket i menneskeguttens ansikt.

Det kunne virke som han hadde sett et spøkelse.

«Du kan gjøre det der?» måpte han og stirret ned på såret.

Det hadde blitt mye mindre, men var fremdeles ikke helt leget.

Jeg ristet på hendene. «Ja. Det er ganske praktisk.»

For å kjøle dem ned, la jeg hendene på betonggulvet. «Men på grunn av at jeg er i en menneskekropp, så kan jeg ikke bruke energi i for lange perioder.» la jeg til.

Etter en liten stund var temperaturen i armene under kontroll igjen, men jeg fikk vente noen timer med å bruke energi igjen. For sikkerhetsskyld.

Jeg kom meg på bena og snudde på hodet.

Genseren lå på gulvet rundt femten meter unna oss. Jeg tuslet bort og plukket den opp. Det var kommet et stort hull gjennom hetten, men ellers virket den å være i god tilstand.

Jeg tredde den over hodet og fikk ut armene.

Da jeg snudde meg igjen, så jeg at Ian fortsatt satt på bakken. Øynene hans var klistret på skaden og han strøk over den nye huden.

Man kunne så vidt se arret etter kanten på det opprinnelige såret.

Kuttet på skulderen hans så ikke så alvorlig ut, og det hadde sluttet å blø for en stund siden.

Ingen for alvorlige skader på ham heller altså.

Jeg ble stående og se på det hele.

Vi hadde klart det.

Vi hadde drept den første heksa. … og begge to var fremdeles i live.

En klump dannet seg i halsen min. Det strammet seg i brystet.

Jeg pustet rolig og knyttet nevene.

Noe presset på bak øynene mine, men jeg klarte å holde det i sjakk.

Jeg kunne ikke tenke på det her.

Hvis jeg først åpnet den slusen, ville det ikke gå an å stenge den.

Jeg trakk pusten dypt, gjenvant fatningen og snudde meg.

«Kan du reise deg?» spurte jeg uten å se på gutten.

Det gikk et par sekunder.

«Ja.» lød svaret og ham kom seg opp på bena.

«Vi bør komme oss av sted. Selv om jeg tviler på det, så kan det hende at noen hørte oss. Vi var ikke akkurat stille her inne.» mumlet jeg og begynte å gå inn mot det første lagerlokalet.

Ian fulgte etter litt lenger bak.

Vel fremme ved konteineren der vi hadde lagt fra oss utstyret, bøyde jeg meg ned og plukket opp ryggsekken min. Det klirret svakt i de små krukkene.

Jeg lette gjennom dem og fant den riktige.

Den var mørkebrun med en grønn etikett og ikke større enn ett egg.

Ian satt på kne foran baggen sin.

«Du burde skifte t-skjorte. Den der vil ta for mye oppmerksomhet.» sa jeg og skrudde av lokket på krukken. Han trakk noe ut av baggen. «Jeg tar bare på meg jakken.» svarte han og holdt opp ytterjakken. Jeg nikket og stakk fingeren ned i den hvite kremen.

Ian så spørrende på meg.

«Dette vil hjelpe med legningen. Kle av deg.» forklarte jeg.

Blikket hans ble voldsomt tvilende.

«Bare t-skjorta, din idiot.» mumlet jeg tørt.

Han trakk en misfornøyd mine, men dro t-skjorten over hodet og avdekket den bare overkroppen.

Det var ikke mye å skryte av.

Musklene var beskjedne og vitnet om en ung mann som ikke hadde praktisert for mange fysiske aktiviteter gjennom oppveksten.

Blåmerker hadde allerede dannet seg ved ribbeinene hans etter gårsdagens trening.

Jeg strøk fingertuppen over såret i siden hans og dekket det med så mye krem som mulig.

Hvitfargen ble korrumpert av rødt og det hele så ut som en makaber røre.

Jeg stakk fingeren ned i krukken igjen og forsynte meg med en ny klump krem.

Denne ble smurt over kuttet i skulderen hans.

Jeg smurte litt krem over blåmerkene også, for at de skulle forsvinne litt fortere.

Da jeg var ferdig rygget jeg unna og skrudde på lokket.

Ian trakk t-skjorten over hodet igjen.

«Kremen hjelper skader å gro. Det lille kuttet vil forsvinne i løpet av en dag eller to av seg selv, men når vi kommer hjem til meg, må jeg fortsette legningen av det store såret. Det kommer til å ta en stund før jeg kan bruke energien igjen, så vi får hvile litt først. Lyst til å bestille noe mat? Pizza frister litt.» snakket jeg i vei og la krukken ned i ryggsekken. Jeg lukket den igjen, slang den over skulderen og kikket på ham.

Ian dro igjen glislåsen på jakken sin.

«Jeg skal hjem.» sa han lavt.

Det ble en liten pause.

Jeg sukket. «Greit. Hvis du mener det er lurest, så for all del.»

Ryggsekken gled nedover armen og jeg lot hånden synke ned i den. Jeg fiske opp krukken og rakte ham den. «Her. Ta denne i hvert fall. Påfør den av og til, så skal det går greit. Jeg kan fullføre jobben neste gang vi ses.» informerte jeg.

Han tok den imot og puttet den ned i jakkelommen.

Deretter hektet han baggen over skulderen og vi begynte på veien hjem.

Vi gikk i stillhet helt til vi nådde veien, der Ian skulle svinge oppover.

På grunn av at det kun var formiddag, var det ikke mange mennesker ute og gikk i gatene. De fleste voksne var på jobb, mens barna var på skolen.

Jeg haltet litt på grunn av det høyre benet.

Ryggen føltes heller ikke optimal. Jeg strakk på nakken og prøvde å ignorere det.

Ian på sin side, subbet på siden av meg med hodet senket.

Da vi kom til veien, ble vi av en eller annen grunn stående.

Jeg strøk håret bak øret.

Et spørsmål hadde brygget inni hodet mitt helt siden vi gikk fra lagerbygget.

Jeg skulte bort på guttungen.

Han sparket bort en liten stein og puttet hendene ned i lommene.

«Vi snakkes.» mumlet han omsider og snudde seg for å gå.

«Hvorfor gjorde du det?» spurte jeg plutselig.

Jeg overrasket til og med meg selv.

Han stoppet opp. Det kom ikke noe svar.

Jeg rynket brynene og fortsatte.

«Du kom etter meg selv om du visste hvor farlig det var. Du kunne ha dødd. Hvorfor gjorde du det?» gjentok jeg alvorlig.

Han rettet seg litt opp og snudde seg rundt. Øynene hans møtte mine.

Blikket hardnet, men stemmen var rolig.

«Jeg gjorde det ikke for deg. Jeg gjorde det for Heiley.»

Han så ned. «Jeg kommer ikke til å la noe skje henne.» la han til lavt.

Jeg studerte ham. Øynene mine gransket den lange figuren.

For en sta guttunge.

Ingenting mer ble sagt etter det, og begge to snudde seg og gikk hver sin vei.

Endelig var det siste såret grodd.

Jeg ristet på hendene og slang meg bak i sofaen.

Kroppen var helt tappet for energi. Det føltes som om jeg hadde løpt et maraton.

Jeg lukket øynene og sukket.

Sokrates lå sammenrullet inntil meg og pustet rolig.

Han hadde blitt skremt da jeg kom inn døren. Jeg luktet nok av heks.

Heldigvis roet han seg ned etter hvert.

Treningstightsen var ikke lenger brukbar, så den hadde endt ned i søpla.

Ikledd den baggy hettegenseren, et par slappe shorts og med håret satt opp i en dott, satte jeg meg ned i sofaen og fant frem mobilen. Jeg ringte etter pizza og bare en halvtime senere lød det i dørklokken.

Pizzabudet var en småfet gutt i midten av tenårene.

Jeg passet på å stå med det høyre benet gjemt bak døren så han ikke skulle se de gapende kuttene etter treverket.

Med et høflig smil om munnen betalte jeg for maten og slang igjen døren. Den dampende esken ble revet opp og en rykende varm pizza ble avdekket. Jeg tok meg ikke tid til å hente tallerken eller bestikk, og la enkelt og greit esken på fanget. Jeg slukte tre stykker i en fei og gomlet i meg to til litt saktere.

De to resterende kastet jeg på en tallerken og plasserte i kjøleskapet.

Da var måltid for i morgen ordnet.

Eller… Kanskje bare senere i dag heller.

Kreftene kom sakte med sikkert tilbake og jeg kjente meg kvikkere i sansene.

Jeg satte derfor i gang med legningsprosessen.

Det stakk biter av flis inn i sårene og jeg måtte manuelt dra dem ut og få bort alle spor av tre før jeg begynte. Det var en skikkelig pirkejobb, men etter nesten en halvtime var den siste flisen omsider ute.

Etter det gikk legningen overraskende fort.

Man kunne ikke engang se arrene lenger.

Jeg la hånden på den sorte kroppen og strøk.

Sokrates strakk frem potene og gjespet. Klørne gikk ut, for så å trekke seg inn igjen.

Jeg skakket på hodet.

Det hadde i grunn vært praktisk hvis mennesker også hadde denne funksjonen.

Jeg holdt opp hånden foran meg og åpnet og lukket den.

Fem små pinner fulle av ledd, og med tynne, nærmest ubrukelige klør på tuppen av seg…

Hvordan hadde mennesker overlevd så lenge?

Intellekt og redskaper, var svaret.

Jeg lente hodet bak mot sofaryggen.

Hvis man tok det bort, hva var igjen? En svak, ubeskyttet skapning som ikke kunne slåss bort en hjort engang.

Bildet av gutten dukket plutselig opp blant tankene mine.

Han hadde vært ubevæpnet. Han hadde ikke hatt et eneste våpen på seg, og likevel… likevel hadde han løpt ut i en kampsone.

Jeg rynket brynene.

Mennesker kom for alltid til å være rare for meg.

En bitter smak vokste frem i munnen min.

Han hadde reddet meg.

En ubevæpnet menneskegutt hadde reddet meg.

Hadde han ikke kommet løpende, var det ikke tvil i at det hadde gått galt.

Jeg reiste meg opp fra sofaen.

Sokrates rullet over på ryggen og fortsatte å sove.

De nakne føttene mine spaserte nedover tregulvet i gangen. Da jeg nådde badet, åpnet jeg døren og trykket på lysbryteren. Det blinket et par ganger i lampen, men så ble hele rommet lyst opp.

Jeg gikk bort til speilet og stirret på jenta foran meg.

De blå øynene glodde alvorlige tilbake.

Ansiktet, ansiktet som for bare et par dager siden, opprinnelig tilhørte en glad og vennlig jente, var nå nesten ikke gjenkjennelig. Øynene var mørkere og gløden i dem var borte. Det lå mørke rynker under dem og uttrykket i hele fjeset var slitent og hardt.

Jeg grep tak i hårstrikken og dro den ut. Dotten kollapset og blonde lokker falt ned og omringet fjeset som en stri foss av hår.

Jeg myste inn i speilet.

Det var på grunn av det at det skar seg i dag.

Det idiotiske lange håret.

Hadde ikke øynene mine blitt dekket av det, hadde ikke heksa fått sjansen sin.

Jeg bet sammen tennene.

Bestemt rev jeg opp skuffen og grep tak i det oransje håndtaket på saksen.

Jeg ble stående og se på speilbildet mitt igjen. Saksen lå godt i den høyre hånden.

Jeg strøk den andre hånden gjennom hårtuppene og holdt opp en lang lokk. Øynene mine møtte Heileys.

«Beklager, men jeg kommer ikke til å la noe slikt skje igjen.» sa jeg og førte saksebladene bort til håret. Jeg stirret bestemt inn i speilet og klippet over lokken.

Huset lå helt stille.

Jeg haltet inn døren og lukket den bak meg. Den smalt igjen og lagde et hult ekko gjennom gangen og innover i huset.

Ingen var hjemme.

Det føltes merkelig at det enda var tidlig på dagen. Anna og Judith kom ikke til å komme hjem før om flere timer.

Med tanke på alt som hadde skjedd, føltes det ut som om jeg hadde vært borte en hel uke.

Joggeskoene ble sparket av og jeg låste døren og tuslet sakte opp trappen.

Det var vel i grunnen bra at de ikke var hjemme.

Nå slapp jeg å dekke meg til og finne på unnskyldninger. Det gjorde situasjonen lettere.

Litt i hvert fall.

Jeg åpnet døren til rommet mitt og subbet inn.

Kroppen var utslitt.

Inne på badet, tok jeg av meg jakken, tømte lommene og slang den i skittentøyskurven. Den hadde en svak blodflekk inni seg. Det hadde ikke siget gjennom, så det kom ikke til å bli et for stort problem.

T-skjorten derimot.

Jeg så meg i speilet. Riften i skulderen var ikke så ille. Det var det gapende hullet i siden som leverte den ultimate dommen.

Jeg dro t-skjorten over hodet og holdt den i hendene en liten stund.

Minnene fra festivalhelgen var vevd inn mellom trådene. Minnene fra den gode tiden.

Jeg knuget den mellom fingrene.

Stoffet var blitt stivt av alt blodet. Det var ikke håp om å vaske den. Ikke kunne jeg bruke den når den hadde slike hull heller. Den var ødelagt.

Foten min trødde ned pedalen på søppelbøtten og jeg slapp t-skjorten ned i metallsylinderen.

Jeg fortsatte deretter med å åpne baggen og tømme den for tøy.

De tissevåte dongeribuksene ble lagt i dusjen og skylt med vann, for så å bli slengt i skittentøyskurven. Conversene hadde ikke tatt skade og ble satt ned på baderomsgulvet. Den ubrukte trenings t-skjorten og det andre paret med sokker kastet jeg over stolryggen.

Jeg måtte skylle de litt blodige treningsbuksene i dusjen, før jeg også presset dem ned i skittentøyskurven sammen med resten av de skitne klærne. Bokseren tok følge.

Naken og tom for energi sto jeg igjen midt på badegulvet.

Skulderen og en god del av siden min var farget rød av blodet.

Sårene så bedre ut, men verket likevel sårt bare jeg beveget meg.

Slapp subbet jeg meg inn i dusjkabinettet og lukket døren. Jeg skrudde på vannet og lot det strømme nedover kroppen.

Det sved idet det varme vannet entret de åpne sårene.

I et par sekunder ble jeg bare stående der.

Jeg var så sliten.

Bena ga etter under meg og jeg sank tregt sammen.

Jeg ble sittende med ryggen inntil dusjveggen og stirret tomt ut i luften.

Hodet var tungt og ansiktet var slapt. Øyelokkene hang tunge.

Kroppen min føltes kjølig, tom nesten.

Jeg kunne ha dødd i dag.

Tanken var helt bisarr. Det virket nesten latterlig.

Jeg kunne ha sluttet å leve.

Jeg, jeg som person, kunne ha opphørt å eksistere. Alt som var meg, alle tankene mine, alle minnene mine, absolutt alt, alt kunne ha forsvunnet.

Jeg døde nesten i dag.

Det rykket skapt i brystet mitt. Et lite gisp unnslapp leppene mine.

Tankene, alt jeg hadde presset tilbake, alt jeg hadde stablet bak i en krok langt, langt borte, veltet på, brøytet seg frem inni meg.

Hva om Blair hadde vært for treg? Hva om heksa hadde vært raskere?

Hva om jeg hadde dødd? Hadde Blair latt meg være i lagerbygningen, eller hadde hun måttet drasse meg med seg bort? Hva hadde skjedd med kroppen min? Hadde hun levert den til familien min? Hadde hun gjort seg av med den så ingen kom til å finne meg?

Hva hadde hun sagt til Judith og Anna? Hadde hun i det hele tatt sagt noe?

Det knyttet seg i magen.

Hvor lenge hadde det gått før Iris og de andre fikk vite det? Hvordan ville de få vite det?

Gjennom foreldrene sine? Gjennom skolen?

Ville døden min bli etterforsket? Hva ville de tro at det var? Et mord? En ulykke? Selvmord?

Temperaturen sank merkbart rundt meg.

Jeg trakk benene opp mot brystet og klemte armene rundt dem.

Så kom de vanskelige tankene, de jeg ikke ville tenke på.

Hvordan ville Anna ha reagert?

Hvor mye hadde hun grått? Hva slags smerte hadde jeg vært skyld i at hun måtte gjennomgå?

Et øyeblikk flakket et bilde foran øynene mine.

Judith og Anna stående foran en kiste.

Jeg krympet meg.

Et grøss gikk nedover ryggraden min.

Nei, det kunne ikke skje igjen.

Aldri mer.

Jeg strammet grepet om knærne og gjemte ansiktet.

Demningen inni meg brast og jeg klarte ikke å holde tilbake lenger.

Tårer brøt frem fra øynene mine.

Vannstrålene fra dusjhodet rant ned i sluket og druknet hulkene mine.

Resten av huset lå stille.