Ord blir bok by Wenche Nilsen

PROSESS

Fredheim ORD BLIR BOK

ORD blir

BOK BjĂ¸rn Fredheim

prosess.no

ISBN 978-82-7634-838-5

hoyskoleforlaget.no

I denne boka kan du lese om 5 7

Når ord blir bok Bokas historie

9 11 13 15 23 36 44

Rune Belsvik, forfatter Om Rune

Ulike typer bøker

51 53 54 57 61

Å vite noe om bøker Bjarne Markussen Om forfattere Prosessen Fremtidens bok

63 64 65 67 70 72 74

Om å skrive selv «Unge stemmer» Intervju med Dilan

Historien om MITT GODE HUMØR Ideen til boka Prosessen Ferdig bok

Fra boka «Fortellingar om Jolver»

«Det første kysset» Intervju med Maria Isolde

«Kampen mot vinteren» Oppgave

4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 4 5 6 7

Om Rune Rune skriver først og fremst bøker for barn. Han forteller også historiene sine på nynorsk, siden den dialekten som snakkes der Rune kommer fra, ligger nærmere nynorsk enn bokmål. Han ble født i Haugesund, men vokste opp på Stord.

bokstaver og ord

En forfatter arbeider med bokstaver og ord nesten på samme måte som en snekker arbeider med spiker og hammer, eller en maler med maling og kost. Det han gjør, er å sette sammen ordene på en slik måte at de danner setninger og setningene danner historier.

ord blir til historier

I denne boka skal vi se på hvordan ordene blir til historier som er fine å lese, og som lager bilder i hodet slik at vi skjønner hva en forfatter ønsker å fortelle. Når alle setningene er satt sammen, danner de en historie, som lagres i ei bok. Men er det slik at Rune bare setter seg ned og skriver, eller er det andre ting han må gjøre før han kommer så langt? Og hvordan i all verden kommer en historie inn i hodet til Rune? Er det noe han har hørt før, eller er det noen som har fortalt det tidligere? Kan det være noe han opplevde da han selv var barn, eller etter at han ble voksen? Og hvordan får personene i historiene til Rune navn? Å gjøre bokstaver om til ord, ord til setninger og til slutt sette dem sammen til en historie er ikke lett. Gode historier kan få mennesker til å le eller gråte, bli kloke, redde, eller de kan gi svar på spørsmål. Gode historier kan også fortelles fra munn

gi svar på spørsmål

til munn, men skriver man dem ned, slik at andre mennesker kan lese dem, har man kanskje begynt på ei bok.

3 74 75 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75

Ikke alle greier det, men noen har valgt det som et yrke, og da kalles de forfattere. Kan en forfatter skrive historier selv om han er i dårlig humør, og må han alltid ha en god idé før han setter i gang? Forfatteren Rune har tenkt og skrevet mye om akkurat dette, og for ham er humøret veldig viktig.

humøret er viktig

Når vi spør ham om hvorfor humøret er så viktig, forteller han denne historien:

Historien om MITT GODE HUMØR Av Rune Belsvik Eg har for lengst komme fram til at humøret mitt ikkje er mitt. Det er eg som er humøret sitt. Ja, det er altså humøret som styrer meg, og ikkje omvendt. Eg kan bestemma meg for å smila og virka glad, men om det ikkje stemmer med humøret eg er i, så orkar eg ikkje å halda på med det lenge. Å kjempa mot mitt eige humør er ein kamp eg alltid taper. Eg likar best å gå på fest i festhumør, men festhumøret heng ikkje på ein knagg, slik at eg kan ta det av og på som eg vil. Når eg kjem heim, sukkar eg djupt og hemningslaust. Eg slepper taket i alle musklane eg har brukt for å halda smilet på plass. Kjeven, halsen, nakken og heile ansiktet er ømt etter det harde grepet. Eg går inn på badet for å helsa på han som er i spegelen der. Han ser trist ut. Han er grå og puslete. Han er glad festen er over. Dess større avstand det er mellom humøret mitt og meg, dess meir krefter går det med til å skjula avstanden. Då er det tydeleg at humøret mitt og eg er to skilde. Humøret sørgjer kanskje over at ingen ringjer til oss eller bankar på døra. Mens eg driv reklame for ein glad og tilfreds mann. Nokre gonger har eg blitt svært overraska over mitt eige humør. Eg kan sitta blant gode venner, og plutseleg sender humøret ut signal om stor einsemd.

«Eg er så aleine i verda», seier humøret mitt. «Det er så tomt og einsamt her.» I slike stunder er eg glad humøret mitt ikkje snakkar høgt. Og framleis er eg i så god form at eg har musklar nok til å skjula slikt snakk. Det hender eg fryktar mitt eige humør. Det er så sterkt og pågåande at eg ikkje alltid orkar å skjula det. Eg er redd det skal øydeleggja for meg i viktige stunder. At det skal visa si frykt når eg treng å vera modig. At det skal vri ansiktet mitt i ein lang geisp og visa fram for alle at eg kjedar meg der alt skal vera så koseleg og kjekt. Men nokre gonger er humøret mitt og eg gode venner. Eg kan for eksempel merka at humøret er trist. «Ja vel», seier eg til humøret då. «Så du er trist, du. Det er lov å vera trist. Det er ikkje noko å gjømma bort, det. La oss berre vera triste.» Når eg snakkar med slik respekt til mitt eige humør, kjem det ofte tårer ut av augo mine. Det er som om denne vennlegheita, denne sjenerøse og rause måten å snakka til mitt eige humør på, frigjer ein stille og varm gråt. Det strømmer ut ro. Det er som eg brått er på parti med meg sjølv. Plutseleg er vi to om det same. Då treng vi ikkje bruka musklane til å halda oss på avstand frå kvarandre. Vi føler oss med eitt friare og veit vi no kan bruka kreftene på andre ting. For meg er dette blant dei store utfordringane i livet: å vera mann for mitt eige humør.

Ideen til boka Å få en idé til ei bok er kanskje det viktigste av alt. Å være forfatter uten å ha en eneste idé går ikke så bra.

å få en idé

Hva jeg skal gjøre hvis ideene ikke dukker opp, er ganske vanskelig. Da hender det faktisk at jeg bare går omkring og tenker på at nå må det snart komme en idé som gjør at jeg kan få skrevet ei bok. Det kan rett og slett være helt forferdelige dager. Jeg går rundt og ser på ting og håper at det skal dukke opp en god idé, men som oftest skjer det ingenting.

å lese andre bøker

Det som jeg av og til har lyktes ganske godt med,

er å lese andre bøker. Da kan jeg få en god idé som likner på den som er i boka, men jeg kan jo ikke bare skrive akkurat det samme. Nei, da tenker jeg videre og finner på noe som kanskje likner litt, men som til slutt blir min egen idé. Noen ganger kommer det gode ideer etter at jeg har lagt meg. For eksempel om ei løve som skal på handletur til byen! Oi! Det høres ganske gøy ut. Det vil jeg skrive ei bok om.

gode ideer

Da er det viktig at jeg ikke glemmer den gode ideen. Jeg kan skrive ned ideen på en lapp før jeg sovner. Da ligger den der og venter til jeg våkner og kan gå i gang. Men noen ganger kommer jeg til å tenke på ting som har hendt med meg selv. Tidligere i livet.

veldig skummelt

Kanskje da jeg var barn.

Som den gangen jeg gikk ut på ei myr og holdt på å synke ned. Det var veldig skummelt.

Hvordan i all verden kom jeg meg ut på den myra, og hvordan kom jeg meg opp igjen?

Det går ikke an å kjøpe ideer på butikken. De må man bare vente på, og når det først

Ja! tenker jeg

kommer en riktig god idé, synes jeg det er som å få en gave.

Ja! tenker jeg. Nå har jeg fått tak i noe som det kanskje kan bli ei bok av.

Ofte lar jeg den gode ideen rulle rundt i hodet noen dager, for at den skal sette seg godt fast. Andre ganger går jeg inn på kontoret mitt og prøver å skrive noen setninger for å se om det stemmer med den ideen jeg har fått.

var jeg fem eller kanskje ti år?

Hvis vi tenker på den ideen med å stå fast i ei myr, må jeg finne ut av hvor gammel jeg kan ha vært den gangen. Var jeg fem eller kanskje ti år? Skal det være veldig skummelt eller bare litt skummelt? Kanskje tenker jeg at det også kan være ei heks der. Men så tenker jeg at da blir det altfor skummelt og ikke slik det var i virkeligheten. Nei, så dropper jeg hele heksa! Så tenker jeg kanskje at det heller kan være biler i stedet for hekser. Da blir det flere som tror på historien, men kanskje kan jeg skrive at det er tåke?

litt skummelt Det kan være litt skummelt.

Det jeg prøver, er å skrive slik at det stemmer med den ideen jeg har fått.

Hva synes du er gode bøker, Bjarne? Jeg leser helst bøker som har en spennende historie. Bøkene om Harry Potter synes jeg er veldig gøye, selv om jeg er voksen. Det er en egen verden der det skjer ting jeg ikke har tenkt på før. I tillegg er det magi og spenning. Kort sagt gode bøker. Selv om de beskriver en magisk og annerledes verden, likner det på den verdenen vi selv lever i og kjenner. Litt forskjell og litt likhet. Bøker som er skrevet for barn og unge, kan være like spennende for voksne. Jeg liker også godt de bøkene som Rune Belsvik har skrevet. Han har en fabelaktig fantasi, og bøkene hans kan godt leses av voksne, selv om han skriver for barn.

det aller fineste er å lese bøker sammen. voksne og barn.

Det aller fineste er å lese bøker sammen. Voksne og barn. Noen snakker om

all-alder-bøker, historier som fungerer for både voksne og barn, der det er ulike «nivåer».

Det synes jeg er fint.

Prosessen

Hva gjør at en forfatter starter på ei bok? Er det en god idé, et ord eller en setning, eller tror du at historien allerede er formet oppe i hodet til forfatteren?

Det er veldig forskjellig. Noen bare starter å skrive ord og setter dem sammen til

setninger uten å ha en plan. Etter hvert dukker ideene opp, og så får historien en fastere form.

Andre igjen har en plan på forhånd der de vil fortelle en historie eller lære bort noe.

Kan du noe om mat, så vil du kanskje lære andre å bli flinke på kjøkkenet. Da skriver du ei kokebok.

Det er jo mye bedre å skrive om et bankran enn å gjøre det!

Det finnes sikkert også dem som godt kunne tenke seg å gjøre noe vilt, rane en bank for eksempel, men velger å skrive om det i stedet. Da skriver de en kriminalbok. Det er jo veldig lurt så slipper de å bli arrestert og satt i fengsel etterpå.

Hender det at forfattere kaster alt de har skrevet, og starter helt på nytt?

Å ja. Det tror jeg hender veldig ofte. Når en forfatter har skrevet noen sider og er godt fornøyd, skjer det ofte at han synes det ikke er særlig bra, dagen etter. Da har han kanskje tenkt mer på det han har skrevet, og funnet ut at slik kan det ikke være.

Noen ganger er det slik at han kan ta vare på deler av det som er skrevet, mens det meste blir kastet. Jeg tror også at dette har litt med erfaring å gjøre. En som har skrevet mange bøker, vet bedre når teksten er bra, enn en som ikke har skrevet noen

bøker før. Men det er viktig å vite at de som har skrevet mange bøker, også var uer-

farne da de startet, og etter noen år gjerne skulle vært foruten den aller første boka.

Ord er litt greiere enn tale på den måten at du kan gå tilbake og stryke eller forandre det du ikke liker. Holder du en tale for mange mennesker, kan det være vanskelig å si etterpå: «Det sa jeg ikke.» I boka, derimot, kan du jobbe med setningene på en slik måte at når boka kommer ut, har du tenkt gjennom alt som står der. Bokstav for bokstav, setning for setning. Mange ganger. Likevel er det mange forfattere

jobbe med setningene

som angrer på setninger de har skrevet.

Når man skriver bok, er det som å ha et lite rom du går inn i og stenger virkeligheten ute. Du kan være der så lenge du vil, og skape din egen verden. Når du kommer ut igjen, ser du kanskje virkeligheten på en litt annen måte. Du ser ting som du før ikke la merke til, og oppdager detaljer som tidligere var skjult. For mange er det å skrive bok en måte å få orden på alle tankene som fyker rundt oppe i hodet, å få det til å bli en helhet, og til slutt viser det seg at alle tankene var en historie som måtte skrives ned. Men tenk om noen har holdt på med ei bok i to år, og så er det ingen som liker den når den kommer ut? De synes rett og slett at det er ei dårlig bok. Det må da være helt forferdelig! Ja, da kan forfatteren bli veldig lei seg, men mange blir sinte og mener at de som har lest boka, ikke forstår hva som står der. De har rett og slett blitt misforstått. Noen velger å brette opp armene og gå i gang med ei ny bok for å vise at de kan gjøre det bedre. Lesere reagerer forskjellig, men at det er lett å bli lei seg hvis kritikken er dårlig, forstår jeg godt.

Når man skriver bok, er det som å ha et lite rom du går inn i

På den annen side er det sikkert utrolig stas når de som leser boka, klapper deg på skulderen og sier at dette var veldig bra, at du er en god forfatter, og sier de håper du fortsetter å skrive bøker. Hvor mange sider må man skrive for at det skal kalles ei bok? Er det nok med to sider, eller må det være hundre? Ei bok trenger ikke å være stor. Det finnes bøker som er bare femten sider, mens andre igjen kan være på over 1000. Uansett har forfatteren ment noe med å skrive og er akkurat like spent på hvordan leseren tar imot det som er skrevet. Vil folk synes det er kjedelig, eller synes de at ordene er satt sammen på en slik måte at de får lyst til å lese mer?

Jeg synes det er gĂ¸y ĂĽ skrive, og egentlig er det ganske avslappende

4567

«Det første kysset» Dilan Akash Gardi

Vi hadde vært sammen bare et par ganger, men det var med mange andre. Det føltes veldig rart. Jeg begynte å føle noe inni meg. Noe godt! «Daniel, Daniel, det er noen på døra!» ropte mamma. Kunne det være Ingvild? Jeg fikk sommerfugler i magen. Jeg løp bort til speilet og så om jeg så bra ut på håret. Sveisen var akseptabel, i hvert fall. Jeg gikk bort til døra, og der sto hun. Ingvild. Jeg følte meg helt lamslått da jeg så henne. Fikk ikke ut et eneste ord. Prøvde å få sagt hei, men fikk det ikke til. Jeg fikk liksom ut: «H-hee-hee-heei». «Hei!» sa hun tilbake. Hun spurte om vi skulle gå ut sammen. Jeg ba henne vente og løp inn på doen. Kunne det være sant? Jeg kløp meg selv i kinnet, dro meg i håret og stappa fjeset mitt under vann i vasken. Var det virkelig sant? Det var helt sinnssykt! Jeg kunne bare ikke tro det. Jeg dro ut i gangen igjen og sa at vi kunne se på en film inne hos meg hvis hun hadde lyst. Hun smilte fram et ja. Jeg satte på en skrekkfilm. Alle vennene mine sa at det var så lurt. For da ble jenta redd, og jeg kunne holde rundt henne og varme den myke og deilige kroppen hennes. Tenk å få kunne holde rundt henne! Jeg trodde jeg skulle besvime. Hjertet banket hardt. Pulsen var på topp! Jeg satte på filmen og satte

4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75

meg ved siden av henne. Jeg tenkte på hva jeg skulle si. Jeg ville bare ikke si noe dumt! Jeg måtte bare ikke dumme meg ut nå. Jeg var nødt til å gjøre et godt inntrykk på henne. «Ehm, har du lyst på noe brus og godteri kanskje?» fikk jeg ut av den beskjedne munnen min. «Nei takk, da blir det så klissete i munnen, men hvis du har noe tyggegummi, så hadde det vært fint», sa hun. Jeg gikk for å hente tyggegummi. Jeg trodde jeg skulle miste pusten. Hun ville ikke ha brus og godteri, men tyggegummi! Hvorfor? Jeg fikk en tanke i hodet. Men nei, det kunne det ikke være. Jeg gikk inn på rommet igjen. Ga henne to tyggegummier og tok to selv. Tyggegummiene hadde skikkelig frisk smak. Det var godt for ånden. «Sweet mint, helps keep teeth clean and white», sto det på tyggegummipakken. Filmen startet. «Har du låst døra?» sa Ingvild. Låst døra? Hvorfor ville hun at jeg skulle låse døra? tenkte jeg. Akkurat da kom den tanken tilbake! Tenkte hun på det jeg trodde hun tenkte på? Kunne dette være? Kunne dette være kvelden i mitt liv? Mitt livs første kyss?! Jeg kjente noe som enhver mann ville ha kjent i den situasjonen. «J-je-jepp, døra er l-låst», sa jeg. Jeg satte meg ned på sofaen. Der satt jeg, Daniel Stokkeland, og tenkte på hva som kom til å skje. «Jeg føler meg så sliten, får jeg låne skulderen din?» sa Ingvild plutselig. Jeg tror det tok et evighetssekund før jeg svarte: «Ja, selvfølgelig», imens tok armen min rundt henne. Hun lente hodet mot brystet mitt, og etter hvert gled vi sakte, men sikkert tett mot hverandre. Med kjærlige bevegelser, og mens vi begge var nervøse, så vi hverandre inn i øynene og smilte. Nervøse og småskjelvende lukket vi øynene våre for å overvinne sjenertheten.

Jeg kunne aldri tenke meg at det fantes noen apparater som kunne måle hjertebanken min i det øyeblikket! Det føltes som en evighet før leppene våre kjentes mot hverandre. I det øyeblikket vi holdt på å småkysse, følte jeg at jeg måtte være det lykkeligste vesenet, ja hele verdens konge! Jeg var i syvende himmel og svevde som et himmellegeme. Jeg skulle ønske det øyeblikket kunne vare i all evighet. Jeg aner ikke hvordan jeg klarte å puste, og jeg ville aldri åpne øynene mine igjen på grunn av den deilige følelsen jeg hadde. Jeg visste ikke hva jeg het, engang. Jeg har i løpet av mitt liv smakt på utallige typer sjokolader og godteri, men leppene hennes var noe helt usammenliknbart. Jeg ønsket at hele verden stoppet i det øyeblikket, og at jeg aldri våknet opp igjen til den tøﬀe hverdagen, for jeg var fanget i min egen fantasi i smaken fra mitt første kyss.