Unikum 3 – 2016 (mars) by Studentavisen Unikum

Studentavisen for Agder

N r. 3 | Ă&#x2026; r g a n g 1 6 | M a r s 2 0 1 6

FĂĽr ikke studere i hjemlandet

Strategi for Uia | studiebarometeret i utsikt til syrisk borgerkrig | ken-roger sund | gribben | gsi grizzlies lacrosse

Innhold

Leder When life gives you Henries... Spring is (at least theoretically) in the air. The world is a better place now that Leonardo finally won an Oscar, because the universe has flexed its muscles and taken a moment to breathe before indulging in a new “worthy” crusade. There is hope out there, people! And I am sure that some of us really need this reaffirmation of hope at this point in the semester, when exams are starting to get a strong contour and are showing their teeth from around the corner. Exams...what a silly and sinfully unfair way of examining our capacities. Dark Middle Ages style! Right? What about the ways we are all so different and unique and special (just like everyone else out there)? Wouldn’t it be logical to have an evaluation system that asks the monkey to climb the tree and the fish to swim in the ocean, and not have both do the same task? (insert frustrated sarcastic voice) These days I am fighting with my Nemesis, the HI-110 history exam, a monster of information that chews my brain and mocks my ability to memorize. To make it even more confusing, it seems there was some sort of crisis of inspiration when it comes to baby names in 17th century France, where most male progenies were called Henry... this plus 1000 years of intense slaughter makes me rise my fists to the sky and cry a long, hopeless “Whyyyyy?”.... Truth being told and drama aside, I can say that after a rather long and spicy existence I have learned that

life is how it is, and the best you can do is shout «Bring it on! » - run into the battle hoping for the best. But don’t be Christian the IV, the Danish king that had a rather poor understanding of military strategy and paid for his greedy ambitions; be Gustavus Adolphus- the Swedish «Lion of the North» and calculate your odds realistically ! A good understanding of your challenges might help you choose the best strategy- In my case, I will start to implore whatever Gods I find available to have mercy upon my mortal soul and help my fragile brain hold on, function and do not turn into a tabula rasa, at least until my Kraken of an exam passes! May the Force be with you all! Enjoy Unikum!

STA: Strategi for UiA

Studentparlamentet ved UiA

Når krisen inntreffer

Studenthus i Kristiansand

Studiebarometeret

En håndfull studentnytt

Med utsikt til den syriske borgerkrigen

Fengslet i kampen for ytringsfriheten

Israel-kontrastenes land

Studentpresten

Om tilnærming til sannheten

På fornavn med Ørjan

Har du tenkt på Kristiansand?

Kvar er kunsten?

Musikk på UiA: Ken-Roger Sund

2003-atter ein redaktør

Kreativ Skriving: Gribben

Veien til suksess: GSI Grizzlies Lacrosse

Erika R. Erdös Ansvarlig redaktør redaktor@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 38 14 21 95/ 46 24 92 51 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum Årgang 16 Publisert mars 2016 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør : Erika Ramona Erdös Redaktører: Targeir Attestog, Nora Nussle Torvanger, Glenn Hausland Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova nettansvarlig: Helen Mehammer Forside: Matias Smørvik Journalister: Kristian Tyse Nygård, Matias Smørvik, Bjørnar Dahl, Nora Nussle Torvanger, Targeir Attestog, Erika Erdös, Helen Mehammer, Sindre Haugan, Kristoffer Andersen, Ole Håvard Seland, Alexander Kemp. GJESTESKRIBENTER: Silje W. Hammerstad, Jon Henrik L. Thorvildsen, Hans Jørgen Wennesland

Fotografer: Synnøve Solberg, Kristian Tyse Nygård, Helen Mehammer, Matias Smørvik, Thomas Hegna, Arne Borgersen, Bjørnar Dahl, Jakob Evensen,Talentjakten, Charlotte Åsland Larsen Illustratører: Asbjørn Oddane Gundersen, Marit Riis Haugen DESKEN: Vera Baklanova, Matias Smørvik, Erika Ramona Erdös. KORREKTUR: Targeir Attestog, Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet Trykking: Bjorvand & Co Opplag: 1200

mars 2016 unikum nr 3

Bli med å utvikle din utdannelse!

Hvor god utdannelse vil DU egentlig ha? Og hva er viktig for deg i utdannelsen din? Hvis du har noen som helst ønsker for utdannelsen din, bør du lese dette og bidra til å utvikle universitetet du utdanner deg ved, nemlig Universitetet i Agder! Universitetet i Agder har i dag ingen strategi. Men den nye ledelsen har begynt en prosess for å ha på plass et nytt strategidokument i juni, hvor alle ansatte og studenter oppfordres til å bidra. Jeg vil utfordre nettopp DEG til å bry deg nok om utdannelsen til å komme med innspill og bidra i utviklingen av universitetet!

Tekst: Silje W. Hammerstad (leder, STA)

For det er faktisk viktig for deg! For det første angår det deg om universitetet du studerer ved prioriterer utdanning eller forskning. Hvis du vil lære mest mulig og dermed være best mulig rustet til å trå inn i arbeidslivet, vil du få den best mulige utdanningen. Da MÅ faktisk universitetet prioritere nettopp dette over andre ting. For det andre har det en betydning for deg hvilket renommé universitetet «ditt» har. Hvis du studerer ved et universitet som har rykte på seg å være utrolig bra på utdanning, rykker du automatisk frem i arbeidslivskøen. Alle arbeidsgivere vil ha de dyktigste arbeidstakerne. Derfor bør du være med å utvikle universitetet slik at du får den utdanningen du ønsker. For det tredje kan du lære mye av å være med i strategiprosessen. Du vil få et nytt syn og et godt innblikk i universitetet og hvordan det fungerer. Du

Workshop – Utdanning og undervisning 9. mars kl. 13:00–17:00 B3 007, Kristiansand Workshop – Kan vi gjøre en forskjell? 11. mars kl. 13:00–15:00 B3 007, Kristiansand Workshop – Det digitale universitetet 14. mars kl. 12:00–16:00 Kristiansand Workshop – Strategirådet 30. mars kl. 13:30–15:30 Lilletunstova, Kristiansand

Visjonen og prioriteringsområder skal vedtas av universitetsstyret i april. Deretter skal prioriteringsområdene konkretiseres med delmål og tiltak. Hele strategidokumentet skal vedtas av universitetsstyret i juni.

vil få løftet blikket ditt til ulike aspekter ved universiteter, og hva de skal og kan holde på med. Bare dette kan være med på å løfte CV-en din når du skal søke jobb. Til slutt vil jeg si at det ikke minst er bra for UiA at nettopp DU bidrar! For hvordan kan et universitet utvikles uten at studentene bidrar? Ved UiA er det rundt 1100 ansatte og 12.000 studenter. Hvem vil du skal bestemme over hva universitetet skal prioritere? Og hvem skal tale studentenes sak hvis ikke nettopp du og dine venner gjør det? Jeg mener at UiA vil utvikle den beste strategien og det beste universitetet hvis alle, både studenter og ansatte, faktisk bryr seg og sammen finner ut hva vi bør bli gode på, og aller helst tørre å satse på å bli best på noe! Nå sitter du sikkert og tenker: «Jeg har jo mange idéer om hva UiA bør prioritere og hvordan UiA kan bli bedre, så dette MÅ jeg jo bli med på! Men hvordan kan jeg bidra?» Heldigvis er det flere måter å bidra på. Du kan gå inn på hjemmesiden til UiA og trykke på «Alt om strategiprosessen», eller gå direkte inn på uia.no/om-uia/strategiprosess. Her kan du skrive inn alle ideer og tanker du har om alt fra visjon til prioriteringsområder og utdanningskvalitet. Det er lagt opp til at dette gjøres anonymt, noe som kan være fint for mange. Du kan også møte opp på workshops som blir arrangert bortimot hver uke. Her vil det være flere forskjellige innledere, mange ulike temaer og arbeidsmåter. Du vil få nye tanker om universitetet og du vil komme til å samarbeide med andre studenter og ansatte på interessante måter. Med andre ord er det absolutt ingen grunn til å ikke være med på dette! Jeg vil si at dette er noe av det gøyeste og viktigste du faktisk kan være med på som student! Hiv deg rundt, følg med på strategiprosessen på nett og kom med innspill. Og ikke minst: bli med på workshops!

sTA

Tekst: Kristian Tyse Nygård | foto: arne borgersen

Studentparlamentet ved UiA Oppstartseminar i Ålborg for Studentparlamentet 2016 – årets første SP-møte

Studentenes eget politiske organ arbeider for studentenes interesser innen saker som eksamensformer, høringsuttalelser fra universitetet og samskipnaden, og valg på stillinger ved universitetets råd, styrer og utvalg. Parlamentet møtes en gang i måneden, og veksler mellom å holde møtene i Kristiansand og Grimstad. Medlemme representerer alle fakultetene og avdelingene på UiA, og velges av studentene selv hver høst. Studentparlamentet jobber med flere saker for øyeblikket.

heller ikke til. Nye studenter bør tas opp etter kapasitetene og ressursene universitetet har, men antall grupperom bør også øke, samtidig som åpningstidene må utvides.

De vil forbedre læringsmiljøet for å oppnå gode læringsprosesser, mestringsfølelse og resultater hos studenter, legge grunnlaget for et godt studiemiljø, skape motiverte studenter og bidra til å redusere frafallet i høyere utdanning. Dette innebærer blant annet å utnytte de gode tekniske hjelpemidlene på skolen i større grad enn i dag og å sikre at foreleserne er kreative, motiverte og kritiske.

Studentparlamentet jobber med mange flere saker, men er avhengig av engasjerte studenter som ønsker å gjøre universitetsopplevelsen så god som overhodet mulig. De ønsker derfor å høre fra dere om hva dere mener fungerer bra eller dårlig, eller som dere synes mangler på universitetet. De går tross alt på samme skolen som dere.

Parlamentet ser at studenttallet stiger, og at dette går ut over kapasiteten på lesesalene, grupperommene og forelesningssalene. Åpningstidene strekker

Studentpolitikerne vil også at alle eksamensbesvarelser skal vurderes av ekstern sensor i tillegg til faglærer. Vurderingen må skje på en objektiv måte på bakgrunn av skriftlige retningslinjer studentene er kjent med på forhånd.

Du finner mer informasjon på www.stastudent.no Kontakt studentparlamentet her: info@stastudent.no

mars 2016 unikum nr 3

Når krisen inntreffer – Hva er egentlig krisekommunikasjon? Noen har kanskje en idé, men på Rhetoricas fagdag 28. januar fikk man virkelig se bredden i hva ordet krise betyr.

Rolf Gjertviksten

Proaktiv kommunikasjon Christian Altmann trosset den beryktede manneinfluensen og leverte det første innlegget på Rhetoricas fagdag i år. Som kommunikasjonsdirektør i Agder Energi blir hans arbeidshverdag hovedsakelig styrt av to krefter, naturen og mediene. Det er vanskelig å gjøre noe med vær og vind, men Altmann hadde flere tips til hvordan man kan bruke mediene og skape saker med positiv vinkling. God bildedokumentasjon er viktig, og avisoppslag med slående bilder vekker oppmerksomhet. De aller fleste synes strømbrudd er en frustrerende affære, men om man klarer skildre ødeleggelsene, opprydningsarbeidet samt hverdagsheltene som gjør denne jobben har du vunnet sympatien til mange lesere. Det er altså liten hjelp i å trekke seg tilbake og håpe at stormen blåser over. – Ofte er det ikke krisen i seg selv som skaper problemet, men mangelen på informasjon, forklarer Christian Altmann. Å kommunisere løsninger Neste foredragsholder ut var Tuva Raanes Bogsnes, leder for medieseksjonen i flyktninghjelpen. Med nesten 60 millioner mennesker på flukt blir krise et relativt begrep. Bogsnes omtaler det som en flyktningsituasjon fremfor en flyktningkrise, og er opptatt av å kommunisere løsninger.

6 rHetoricas fagdag

Flyktninghjelpen er en organisasjon som i stor grad lever på donasjoner og velvilje, derfor handler mye av hennes arbeid om å skape mediedekning og engasjere politikere slik at Norge bidrar i det internasjonale hjelpearbeidet. I de siste 16 månedene har flyktningstrømmen vært enorm, noe som også har skapt en stor kommunikasjonsjobb for flyktninghjelpen. Hva flykter de fra? Hvem er flyktningene? Og hvordan kan man bidra? Det var et stort informasjonsbehov, både blant journalister og sivile som ville hjelpe til. Når ulykken først er ute Preben Colstrup fra NSB fanget rommet med sin fortelling om en av de verste togulykkene i Norgeshistorien. Året var 2000 da to tog kolliderte og 19 mennesker mistet livet. I kjølvannet av Åsta-ulykken var det mange spørsmål: Hvordan kunne noe slikt skje? Og hvem var ansvarlig? Dette skapte et enormt mediepress, og all kommunikasjonen fra NSB var ikke like gjennomtenkt. Det førte derimot til at NSB lærte mye av seg selv, og de utviklet et digitalt verktøy som kunne samordne kompetansen i en så stor organisasjon. De færreste har en kriseplan Rolf Gjertviksten arbeider for Apeland, hvor han jobber mye med kommunikasjon og omdømme for eksterne kunder. Gjertviksten kan avsløre at de færreste firmaer har en kriseplan når det kommer til kommunikasjon, og

hva gjør man da? Tekst: Sindre Haugan og Helen Mehammer | Foto: Helen Mehammer

Christian Altmann

det er ofte mennesker som skaper de virkelige krisene. Krise handler om tillit, eller sannsynligheten for å miste tillit. Kundene forventer at NSB skal levere trygge reiser, og når denne tilliten blir brutt, har man en krise. Den verste krisen er den som rammer kjernevirksomheten, eller den som treffer en (u) kultur i organisasjonen. Det finnes ikke ett riktig svar i slike situasjoner, og Gjertviksten arbeider hardt for å sette seg inn i hvordan ulike organisasjoner fungerer. «Det kokte på sosiale medier» Leder for Rhetorica, Jan Erik Buarøy, og nestleder og prosjektleder for Fagdagen, Charlotte Åsland Larsen, er storfornøyde med dagen. Ikke nok med at rundt 70 stykk møtte opp; sendingen ble også streamet gjennom UiA sine nettsider. – Det var god stemning. Både tilhørere og foredragsholdere virket veldig fornøyde. Det «kokte» i sosiale medier, spesielt på Twitter, sier Buarøy.

Fagdagens konferansierer Charlotte Å. Larsen og Andrea K. Sæten

Om Rhetorica: – Rhetorica er linjeforeningen for kommunikasjonsstudentene. – Foreningen planlegger forskjellige sosiale events og relevante kurs. – Fagdagen er Rhetoricas største arrangement som blir holdt i januar hvert år. – Nettsted: rhetoricauia.no – Facebook: facebook.com/rhetoricauia – Instagram: rhetorica_uia

– Jeg synes det er veldig gøy med alle de gode tilbakemeldingene på programmet. Målet var å vise at kriser og krisekommunikasjon kan være så mangt, og det synes jeg vi klarte, sier Åsland Larsen. Neste gang Fagdagen skjer, er i januar 2017.

mars 2016 unikum nr 3

HVA GÅR VI EGENTLIG GLIPP AV?

Tekst: Jon Henrik L. Thorvildsen og Silje W. Hammerstad foto: charlotte åsland larsen

Hva er det Trondheim, Ås, Stavanger, Bergen, Oslo og Tromsø har som vi i Kristiansand ikke har? Har du hørt om Casa Rosa, Aud Max, Folken, Kvarteret, Driv og Chateau Neuf? Har ikke vi de samme interessene som andre studenter, eller har vi bare ikke fått utfoldet vårt engasjement for våre interesser? Alle universitetsbyer med respekt for seg selv har et studenthus. Her kan studentene gå på konsert, spise billig mat, drikke billig øl, arrangere fester, debatter, foredrag, teateroppsetninger og ha utstillinger. Studentforeninger har også sine lokaler der, og husene er alltid den aktuelle møteplassen for studenter fra ulike skoler, fakulteter og fagområder. Kristiansand ønsker å være en universitetsby, men hva er det ved Kristiansand som gjør den til det? Når man går rundt i Kristiansand sentrum, populært kalt Kvadraturen, er det ingenting som tilsier at det er en universitetsby! Vi har mange steder hvor studenter samler seg i ny og ne, gjerne på kveldstid i helgene. Vi har Harvey´s, Kick, Hos Naboen, Frøken Larsen og Charlies og det er ikke noe galt med disse stedene. De er bare ikke studenthus! De har høye priser på alt, de velger selv hvilket innhold de skal ha og de har ikke åpent for alle studenter. I Kristiansand har vi også Østsia som ligger på campus. Her er prisene lavere, de har åpent for alle studenter og studenter kan delvis være med å bestemme innholdet. Det som gjør at Østsia ikke er ”holder” er lokasjon og at lokalet ikke er egnet for konserter og andre typer show. Det som er så kult, er at DU kan være med å utforme Kristiansands nye studenthus! Hva vil du at det skal inneholde? Tenk på andre studenthus du vet om, vil du ha noe av det samme, eller kunne du tenkt deg noe helt annet? Det er kun vi studenter i Kristiansand som vet hva studenter i Kristiansand vil

ha! Derfor er vi nødt til å komme med våre meninger for å få dette til! (Og med vi og våre mener jeg DU og DINE.) Et studenthus som en møteplass i Kvadraturen for alle studenter, tenk så fint det ville vært. Vi kunne brukt det som en forlengelse av kantina på dagtid, sett utstillinger og studentteater av kunststudentene, vi kunne gått på mange kule konserter (både av studenter og andre), vi kunne drukket billig øl, vi kunne hatt grupperom hvor kunne jobbet med studier eller hatt møter av ulike slag, vi kunne hatt foredrag og debatter, vi kunne møtt arbeidslivet (enten med bedriftspresentasjoner eller andre mindre møter), VI KUNNE GJORT ALT! Men hva vil du? Kommunen ønsker å bli en universitetsby. De ser viktigheten av oss studenter, og de ønsker at vi skal trives. Kampen for å få et studenthus bør derfor ikke være så vanskelig. Det viktige er derimot at vi faktisk bryr oss om oss selv og om våre medstudenter. Et studenthus kan være et veldig godt tiltak for å gjøre studenttilværelsen på Sørlandet enda bedre, og det er viktig at alle er med! Mest sannsynlig er du veldig giret på å få til et studenthus i Kvadraturen, men vet ikke helt hva du kan gjøre. Det første du kan gjøre er å skrive under på underskriftskampanjen på Facebook. Deretter kan du komme med innspill på hva du ønsker deg av et studenthus, eller melde din interesse for å jobbe mer for å få dette i gang til oss på Facebook.

”Formålsparagrafen vår sier at ”Studentersamfundet skal være det naturlige samlingsstedet for studenter i Trondhjem”. Vårt røde runde huser konserter, ulike kulturarrangementer, utallige barer, en kafé og en restaurant. Mest sagnomsust er Samfundsmøtene, viet til debatt om politikk og aktuelle spørsmål, eller til underholdning og moro.” Studentersamfundet i Trondheim ”Huset utgjør et ungt og hektisk (og avslappet) miljø, og er en billett inn til kjernen av studentverdenen”. Kvarteret i Bergen ”Studentersamfunnet Folken er studenthuset i Stavanger sentrum, for alle studenter uansett utdanningsinstitusjon. Vi er et kulturhus med tre barer, tre scener og et kulturtilbud som går gjennom hele semesteret.” Folken i Stavanger ”Et hundretalls frivillge jobber hvert semester på huset,der de frivillige er organisaert i flere undergrupper med hver sine ansvarsområder”. Driv i Tromsø

STA Studenthus

Silje W. Hammerstad Leder i Studentorganisasjonen (STA)

Tekst: Matias Smørvik

*Studentene fikk flere spørsmål rundt de opplistede temaene hvor de skulle gradere sin tilfredshet på en skala fra 1 til 5. 1 betyr "ikke tilfreds", 5 betyr "svært tilfreds".

– Sykepleierne jobber mest Skal man tro årets studiebarometer er det sykepleiestudentene som legger ned flest timer innsats gjennom studieløpet. Jusstudentene virker å være mest fornøyd. – Det første jeg tenker er at innsats er veldig individuelt, men jeg ser det ikke så usannsynlig at syklepleiestudenter bruker 39 timer i uken på utdanning, sier tidligere leder i linjeforeningen Curatus og styremedlem i NSF student, Camilla Jenshus. Sykepleierstudentene som har besvart undersøkelsen svarer at de i tillegg til å bruke 20 timer i uken på læringsaktiviteter som er organisert av universitetet, sitter nesten 19 timer med egenarbeid. Det er desidert mest av de studiene som Unikum har undersøkt. – Sykepleiestudiet har mye teori i tillegg til mye praksis, hvor man hele tiden må jobbe kunnskapsbasert. Man skal til syvende og sist ute i et viktig arbeid, og da gjelder det å være godt forberedt. De som tror at det er en enkel utdanning, vil se at det er veldig mye jobb, IKKE GOD NOK OPPFØLGING Hun forteller at hun jevnt over opplever høy arbeidsmoral blant sine medstudenter. – Studentene bruker gjerne mye tid til å forberede seg til eksamen. Slik studiet er bygd opp, kan man man ikke bare gå videre på neste semesters fag, uten å ha bestått det forrige. Om man ikke gjør det bra første gang, kan det oppleves som en ekstra stor belastning å ta det opp, da studiet fortsetter i sitt tempo. – Sykepleieutdanningen scorer relativt lavt på undervisning og læringsutbytte, sammenlignet med andre studier på UiA. Har man et forbedringspotensiale her? – Absolutt, og studiebarometer gir gode indikatorer som vi tillitsvalgte kan ta opp med ledelsen. Jeg føler det er synd at studenter opplever at de ikke får god nok oppfølging, siden dette er viktig for å utvikle seg. Syklepleiestudenter er helt avhengig av gode tilbakemeldinger de kan lære av, svarer Jenshus.

– Samtidig tar vi med oss at vi ligger over landsgjennomsnittet på miljø og medvirkning, og det bør vi være stolte over, sier hun Studiebarometer er en årlig undesøkelse som i fjor ble gjennomført for tredje gang av NOKUT. Her svarer studenter i Norge på spørsmål om hvor tilfredse de er med studiet sitt, og hvor mye innsats de legger ned. I februar ble tallene offentligjort og Unikum presenterer derfor oversikten over fem ulike studieretninger, som alle har høy svardeltakelse på undersøkelsen. Den viser med klar margin at det er jusstudentene som er mest fornøyd med studiet sitt. De kommer best ut på alle indikatorene, bortsett fra læringsmiljø. Sitter igjen med kremen – Jeg tror mye ligger i kulturen som har oppstått på fakultet. Studiet er bygd opp slik at man er nødt til å lese, for å henge med. De som ikke klarer å henge med slutter gjerne, og da sitter man igjen med kremen. Det har nesten gått prestisje i å sitte lengst på lesesalen, sier leder for linjeforeningen Justitius, Sondre August Faannessen Sælemyr. Studiet kjører samme studieløp som jusstudiet i Bergen. På den måten kan studenter som fullfører bachelorgraden sin på UiA, ta master i Bergen. Dette betyr blant annet at de har eksamener annenhver måned, og dermed er i en slags konstant eksamensperiode. – Man kan aldri ta seg en lengre pause. Jeg vil nok tro at det er positivt for læringsmiljøpet. Vi blir tvunget til å stå på hele semesteret, sier han. Han roser dessuten kvaliteten på foreleserne – De er rause på å få inn gjesteforelesere fra Bergen. De holder et ekstremt høyt nivå, og gir oss den motivasjonen vi trenger.

mars 2016 unikum nr 3

App belønner flittige studenter med kaffe En ny app gir deg både kaffe og brus om du klarer å holde fokus bare bitte litt lenger. I februar ble den lansert på Universitetet i Agder. Under kjedelige forelesninger og lange leseøkter er det fort gjort å ta en kjapp titt eller flere på mobilen. Nettopp dette erfarte også en norsk studentgjeng i Danmark, som sammen med Anders Holm har utviklet appen Hold. Slik fungerer appen: Når du er på skolens område, skrur du på appen som da starter en tidtaker på telefonen. Dersom du rører telefonen,

går timeren tilbake til null. Det er mulig å bli kontaktet, men ditt valg om du vil svare. Har du klart å la det gå 20 minutter uten at du har rørt telefonen har du gjort deg fortjent til ett poeng. Når du har samlet 15 poeng kan du handle deg en cola eller en kaffe som belønning på nærmeste Narvesen-kiosk. – Det sier seg selv at når man sjekker mobilen hele tiden, så får man ikke med seg så mye av det som skjer. Bare ved å la seg forstyrre i et lite minutt tar det vekk mye fra læringen. Det kan ta lang tid å komme tilbake til det modusen du var i før du sjekket mobilen, sier Holm til Agderposten.

– Norge er billigst for studenter

Vurderer obligatorisk utveksling

Den internasjonalt anerkjente nyhetsformidleren The Independent tar i en artikkel for seg hvilke land det er rimeligst å være student i. Der havner Norge på topp, hvor det slås fast at et studieår i Norge kun koster 27.000 kroner. Tett etterfulgt kommer Russland og Luxembourg. De tok utgangspunkt i valutaselskapet FAIRFX, som regnet ut skoleutgifter og levekostnader for en student.

Det pågår en krass debatt om studieutveksling i Stortinget, hvor et utvalg skal se på hva man ønsker med norske universiteter og høyskoler. En av sakene som skal tas opp av utvalget, er om det skal bli obligatorisk med minst ett studieopphold av en viss varighet ved et utenlandsk lærested for å få godkjent graden ved norske læresteder. – Hensikten er ikke å lage lange utredninger, men å tørre å fremme forslag som er mer radikale. Som for eksempel innen internasjonalisering: Alle vil at studentene skal komme seg ut i verden. Ved noen institusjoner er de gode på det, som for eksempel ved Handelshøyskolen og BI, mens ved enkelte andre steder er det nærmest uvanlig at noen reiser ut. Kan man ta noen mer drastiske grep her, spør utvalgets leder Marianne Aasen (Ap) i et intervju med studentavisen Universitas.

Norsk studentorganisasjon sier derimot til NRK at dette tallet er høyst urealistisk. – Når året er tolv måneder og bare husleia utgjør 5 000 i måneden, skal det godt gjøres å få levekostnadene ned på dette nivået, selv om vi har gratis utdanning i Norge, sier leder Therese Eia Lerøen.

Endelig studentpris på buss Styret i AKT har besluttet at det skal bli billigere å busse for studenter lokalt i Kristiansand og Grimstad.

pendler til Kristiansand, eller omvendt, må fremdeles betale 530 kr for ung voksen i måneden (ungdomskort på 410 kr hvis man er under 20 år).

I flere år har Studentorganisasjonen i Agder kjempet mot det de mener er urimelig høye busspriser for studenter. Nå har de vunnet frem, og i løpet av kort tid vil det være mulig å kjøpe månedskort til en langt mer studentvennlig pris.

– Vi er takknemlige for at vi endelig får gjennomslag for en reduksjon av bussprisene. Dette er noe våre organisasjoner har jobbet med i flere år. Det er mange som kan gi seg selv en klapp på skulderen for det arbeidet de har gjort de siste årene, sier leder i Studentorganisasjonen i Agder, Silje Wingereid Hammerstad.

Kortet vil ha enkelte begrensninger, som de nåværende månedskortene ikke har. Studentkortet gjelder for eksempel kun i den kommunen hvor man studerer. Studenter som bor i Grimstad og

nyheter

AKT skal i løpet av våren avklare prisen på studentkortet.

EN HÅNDFULL STUDENTNYTT

Billigsigaretter opp i røyk Frem til midten av februar var det mulig å kjøpe en 20-pakning med Prince i studentkantinen for 95 kroner. Til sammenligning koster den samme varen 107 kroner hos lavpriskjeden Kiwi, og 111 kroner på Meny. Flere reagerte på denne billige prisen, da de fleste salgsvarene jevnt over er dyrere i studentkantinen enn i dagligvarebutikkene. Én av dem var Morten Tveit, som la ut et kritisk innlegg på universitetets facebookside. – Med det røykkonsumet vi har i Norge og de helsekonsekvensene det har, finner jeg det merkelig at dette skal ha en så billig pris i en universitetskantine. Pris og tilgjengelighet henger sammen med konsum, og da er det feil signal å selge billig røyk her, sier han til Unikum, før han legger til: – Med de pengene de kunne tjent på å ha høyere pris for røyk, kunne de subsidiert billigere mat. Mat er tross alt noe som gagner flere studenter, sier han. Leder for salg og catering ved SiAs studentkantine i Kristiansand, Mona Straumsnes, sier at den lave sigarettprisen skyldtes en systemfeil, men at den nå er satt til 112 kroner. – Det er rettet opp i nå. Vi skal selvfølgelig ikke selge sigaretter på billigsalg i vår kantine, svarer hun i en sms.

Shuffleboard på Østsia Østsia har fått en ny aktivitet for alle som er interessert i shuffleboard eller bare vil teste ute den nye pubkonkurrenten til biljard. Det nyanskaffede shuffleboardet har fått plass backstage, et rom som til nå i liten grad har blitt brukt av gjestene til Østsia. Dermed blir det også mer plass å boltre seg på for studentene. – Vi har lagt merke til at shuffleboard har begynt å bli populært. Det er morsomt og spille, og mange har vært innom oss og spurt om vi ikke kan skaffe oss et bord, forteller daglig leder Arne Johan Øvrevik.

Disse universitetene er mest pop Hvert år utbetaler Lånekassen over én milliard kroner i støtte til skolepenger for norske studenter i utlandet. I en oversikt i Dagens Næringsliv, kan vi se hvilke universiteteter som mottar mest penger fra den norske statskassen. Seks på topp er: 1. Kingston University, Storbritannia: 38,5 millioner kroner 2. Jagiellonian University, Polen: 30,6 millioner kroner 3. Comenius University, Slovakia: 23,4 millioner kroner 4. University of Edinburgh, Storbritannia: 23,4 millioner kroner 5. Semmelweis University of Medicine, Ungarn: 21,5 millioner kroner 6. University of Essex, Storbritannia: 21,3 millioner kroner

Tekst: Matias Smørvik | Illustrasjon: Marit Riis Haugen mars 2016 unikum nr 3

januar 2016 unikum nr 1

MED UTSIKT TIL DEN SYRISKE BORGERKRIGEN Tekst og foto: bjørnar Dahl

Enkelte ser på dette som underholdning Heldigvis var vi der på en rolig dag men fra vår trygge lille ås på israelsk side kunne vi med jevne mellomrom observere rakettene og andre drønn fra krigshandlingene som foregikk på den andre siden av grensen. Stedet vi var på heter Bentalfjellet og ligger på Golanhøyden, et område som har vært okkupert av Israel siden seksdagerskrigen i 1967 (se egen faktaboks). På Bentalfjellet ligger det en observasjonspost der observatørstyrker på mandat fra FN er utstasjonert. Blant de som var på FN-oppdrag var den norske majoren Rune, som kunne fortelle oss litt om tilværelsen på grensen til borgerkrigen. Vulkanfjellet Bental er en mye besøkt turistattraksjon med sin storslåtte utsikt mot Hermonfjellet og grense mellom Israel, Syria og Libanon. Den norske majoren kunne imidlertid fortelle at det også hadde utviklet seg en mer makaber form for turisme i området. Etter at konflikten mellom Syrias president Bashar al-Assad, og en rekke opprørsgrupper oppstod i 2011 hendte det at det kom turister for å oppleve krigshandlingene som foregikk på den andre siden av grensen og så på dette som ren underholdning. Med kikkerter og plaststoler slo de seg ned, gjerne med en øl eller noe å drikke i hånden og jublet hemningsløst når det kom store smell eller når det kom drønn fra raketter som ble fyrt av på den andre siden. Det er da man virkelig kan lure på hvor lite medmenneskelighet enkelte personer innehar, når et helt folks lidelse og et land som blir skutt i filler blir sett på som ren underholdning på linje med TV og film? Styrker fra IS på den andre siden av grensen I den syriske borgerkrigen skifter frontene ofte. Grenseposten på den syriske siden og området rundt var i sommer under kontroll av Bashar al-Assads regjeringsstyrker og er det fortsatt, men kun noen måneder tidligere ble det erobret av styrker fra terrorist-/opprørsgruppen Islamsk Stat (IS/ISIL) før regjeringsstyrkene erobret det tilbake igjen. For øvrig kan det også nevnes at en ung mann fra mitt hjemsted i Nord-Trøndelag som jeg en gang gikk på samme barneskole som på 90-tallet, har reist ned til Syria og kjemper nå i styrkene til IS. Kanskje han befant seg et sted der på den andre siden av grensen? Hvem vet? Dagliglivet går sin gang Det som likevel slår en på Golanhøyden og i resten av Israel forøvrig er at dagliglivet går sin gang og virker nesten upåvirket av konfliktene og krigshandlingene som kan foregå rundt neste gatehjørne. På Golanhøyden høster bøndene inn sine avlinger, og livet fremstår nesten så idyllisk som det kan bli. Da er det samtidig rart å tenke på at bare noen kilometer unna lever det syriske folk midt i en blodig borgerkrig. Det må også nevnes at kun 5 kilometer unna den syriske grensen var vi innom et topp moderne kjøpesenter og spiste fast-food på veien tilbake til Jerusalem. Avstanden mellom himmel og helvete kan være utrolig kort i vår verden!

syria

Den pågående borgerkrigen i Syria har pågått siden 2011 og er den blodigste konflikten i verden de siste årene. Det anslås at over 220 000 personer er drept i krigshandlingene så langt og krigen har drevet over 12 millioner på flukt. I motsetning til de fleste nordmenn har jeg både sett og hørt den syriske borgerkrigen. Det gjorde jeg i sommer da jeg var på en observasjonspost på Golanhøyden i Israel, der man hadde oversikt over den syriske grensebyen Al Qunaitra ca. 60km unna den syriske hovedstaden Damaskus.

mars 2016 unikum nr 3

Fengslet i kampen for ytringsfriheten tekst: Nora Nussle Torvanger | foto: Matias Smørvik

Reddet av Students at Risk-ordningen Amir er vokst opp i trygge omgivelser i Etiopias hovedstad Addis Ababa, med mor, far og to brødre. I begynnelsen av tenårene fikk han øynene opp for det politiske systemet i Etiopia, og begynte å bli stadig mer kritisk til det. Det var starten på hans involvering i demonstrasjoner, og i 2007 var han en ut av initiativtakerne til en ut av flere fredelige demonstrasjoner som foregikk da. Konsekvensen av protestene var at han ble fengslet og suspendert av skolen. I kjølevannet av aksjonene anbefalte professoren han til Students at Risk-programmet (StAR). StAR er en ordning som gir studentaktivister som blir nektet å studere i hjemlandet, en mulighet til å fullføre utdannelsen sin i Norge. - Det er gjerne studenter som kjemper for demokrati, minoriteters rettigheter og lignende som får tilbud om dette stipendet, og jeg har fått sjansen til å møte flere som er med i StAR. Han sier at de han har møtt som er med i StAR har ganske ulike bakgrunner. - Det er for eksempel en venn av meg som var studentrepresentant på skolen sin, og som har lidd av borgerkrigene i Syria. Jeg har også en venn fra Palestina som er med i ordningen, og han har blitt skutt av israelske soldater. En annen venn fra Swaziland ble fengslet og torturert i hjemlandet i 4 år på grunn av studentaktivisme, forteller han. Torturert i fengselet Veien videre ble vanskelig for Amir - som følge av protestene han ledet i 2007, ble han nektet å fullføre utdanningen sin på universitetet, og ikke lenge etter ble han fengslet. Ifølge norsk UD har flere tusen studenter blitt arrestert i Etiopia som følge av aktivisme, og politisk fengslede i Etiopia antas å være mellom 7000 og 9000 personer. Amir slapp likevel billig unna, sammenlignet med andre medaktivister. - Mange venner av meg var i fengselet i flere måneder, men jeg var der bare 2 uker – så jeg var veldig heldig. Jeg ble torturert flere ganger i fengselet, noe som selvfølgelig var veldig vanskelig. Fengselsvaktene fornedret meg og respekterte meg ikke i det hele tatt. På denne tiden var jeg var bare 15 år gammel, så jeg var jo ung. Jeg hadde heller ikke styrken til å beskytte meg fra torturen, og det var ikke bare vanskelig fysisk, men også psykisk.

200 sivile blitt drept av soldater. Det jeg ønsket aller mest etter disse demonstrasjonene, var endring i styresettet i Etiopia - jeg ønsket et demokrati. Men det var særlig i 2007 at vi studenter begynte å demonstrere for fullt. Vi ville at myndighetene skulle frigjøre de politiske fangene som ble fengslet fordi de var i opposisjon til regjeringen. Han forteller videre at det var et nytt valg i fjor, der det vinnende partiet stakk av med 100% av stemmene. - Så det var med andre ord kun ett parti som deltok på «valget». Derfor er det egentlig helt feil å si at vi har et reelt demokratisk valgsystem i Etiopia, sier han og rister oppgitt på hodet. Konflikter hindrer familiegjenforening Etiopia har hatt en rask økonomisk og sosial utvikling de siste årene, for eksempel har levealderen økt med 10 år siden århundreskiftet. Men til tross for at landet har hatt en positiv utvikling, så har landet lidd av fattigdom, tørke og borgerkriger. Den territoriale konflikten mellom Eritrea og Etiopia har fått stor oppsikt. Eritrea var lenge underlagt Etiopia, men eritreerne ønsket uavhengighet, noe som resulterte i en 30 år lang krig. Først i 1993 ble Eritrea selvstendig, og da ble forholdene relativt stabile. Konfliktnivået økte derimot igjen når Eritrea innførte sin egen valuta i 1997, noe som vanskeliggjorde handelen med Etiopia. Samtidig mistet Etiopia tilgangen på havnebyen Assab, som var viktig for Etiopias handelsinntekt. Dette har fått konsekvenser for Amir, som har halve slekten sin i Eritrea. - Moren min er fra Eritrea og faren min er fra Etiopia. På grunn av borgerkrigen som har vært mellom Etiopia og Eritrea, så får vi ikke lov til å besøke slektningene mine i Eritrea lenger. Opposisjonspartiet ønsket å finne en løsning, slik at eritreere og etiopier kan leve sammen. Men det har enda ikke skjedd, og det synes jeg er uendelig synd, sier han. Vil takke foreleseren Amir legger ikke skjul på at han er glad for at han har fått sjansen til å fullføre utdanningen sin i Norge, og grunnen til at han ble med i StAR-ordningen var en ren tilfeldighet.

- En hendelse jeg husker veldig godt var da moren min kom med mat til meg i fengselet, og en av fengselsvaktene spyttet på fiskeretten som moren min hadde laget til meg – det var et traumatisk øyeblikk, og jeg følte meg veldig nedverdiget, forklarer han.

- Jeg fikk muligheten til å bli med i ordningen fordi jeg ble anbefalt av professoren min, Dr. Zenebe Beyene, og det er jeg veldig takknemlig for at han anbefalte meg - jeg hadde aldri fullført utdanningen min hvis det ikke hadde vært for han. Zenebe kjenner en professor på NLA, som er en ut av initiativtakerne til StAR-ordningen. Han er faktisk en ut av foreleserne mine nå, så det er veldig hyggelig. Men når jeg er ferdig med utdanningen min her vil jeg gjerne tilbake til Etiopia å jobbe som journalist, sier han muntert.

Et sterkt ønske om demokrati

Han sier også at Etiopia har mye å lære av det demokratiske systemet i Norge.

Hvorfor er studentaktivisme viktig for deg?

- StAR-ordningen gir meg ikke bare sjansen til å ta utdanning, men også muligheten til å bli inspirert av det demokratiske systemet og verdier som vi har i Norge. Jeg vil at alle skal kunne leve sammen uten uenigheter og konflikter, og at man ikke blir undertrykt på grunn av etnisk tilhørighet, religion eller politisk ståsted.

Han sier at det er særlig en spesiell hendelse som har brent seg til minnet hans.

- Det begynte egentlig i 2005. Det var massive protester etter valget, fordi det var åpenbart at det hadde vært fusk. Mange var skuffet over det politiske systemet og ønsket derfor et omvalg. På grunn av disse protestene har rundt

Amir Aman brenner for menneskerettighetene. For sitt engasjement ble han som 15-åring fengslet og torturert i hjemlandet Etiopia. Nå nektes han å studere i hjemlandet.

amir aman

Amin Aman: masterstudent NLA MediehĂ¸gskolen, Gimlekollen mars 2016 unikum nr 3 17

Tekst og foto: bjørnar Dahl

Israel er et land som er i mediene stort sett hele tiden og Midtøsten-konflikten er noe som “alle” har en mening om. Men Israel er så mye mer enn krig og konflikt, det er som alltid ytterpunktene som kommer frem i nyhetene. Folk i Israel lever sine dagligliv også, til tross for alt som skjer i nærområdene. Man finner sol, sommer og strender, moderne storbyer og ikke minst historie, politikk og religion som er sammensurret på et merkverdig vis. Israel er derfor et utrolig fascinerende og interessant reisemål Sikkerhetskontrollen Israel har kun en internasjonal flyplass, Ben-Gurion Lufthavn sørøst for Tel Aviv. Men siden staten Israel er på størrelse med et norsk fylke er avstandene korte. Vårt første møte med Israel er selvfølgelig sikkerhetskontrollen på flyplassen

Israel

og alle som noensinne har vært i USA vet at trakassering i sikkerhetskontrollen forekommer. Om det er offisiell politikk eller bare fordi vedkommende i sikkerhetskontrollen er et dårlig menneske kan man selvfølgelig lure på. Hvis du noensinne har tenkt deg inn i Israel kan du forberede deg på en grundig utspørring om ditt formål med turen, hvor du skal bo, om du kjenner noen i Israel og om du har tenkt deg til de palestinske områdene? Du kan også oppleve å få spørsmål om din etniske opprinnelse i tillegg til at du må skrive dine foreldres navn og etternavn. Og kanskje viktigst av alt hvis du har kommet deg helskinnet gjennom del 1: Ha returbilletten tilgjengelig! Ellers kan du oppleve å bli holdt igjen, inntil du klarer å frembringe dokumentasjon på at du har tenkt å forlate landet senere. Et viktig aspekt for personer som senere har tenkt seg til arabiske land (foruten Egypt og Jordan) er å be om å unngå å få et israelsk stempel i passet ditt, da dette gjør at du ofte kan bli nektet innreise til de arabiske

– kontrastenes land

I sommer hadde jeg og min kjære egentlig tenkt oss på en Norgestur, men plutselig en kveld fant vi noen billige flybilletter tur/retur Tel Aviv med KLM. Siden vi hadde pratet en del om en tur til Midtøsten tidligere var valget klart og norske fjell og fjorder måtte pent vente. Med null planlegging på forhånd og kun hotellrom for første natten satte vi kursen mot området som er mest kjent for å ha gitt oss en frelser ved navn Jesus Kristus, i tillegg til «alle konflikters mor»: Midtøsten-konflikten.

israel

Tel Aviv

landene hvis du har et israelsk stempel i passet ditt. Du må derfor ettertrykkelig be ekspeditøren om å stemple innreisetillatelsen din istedenfor (selv om dette nødvendigvis ikke er så lett å få de med på selv om det burde være en kjent problemstilling for de). Forvent derfor nok en lengre diskusjon. Tel Aviv – storby, strender og uteliv Etter å ha kommet oss helskinnet gjennom sikkerhetskontrollen, setter vi kursen for Tel Aviv. Tel Aviv er Israels største by og en skikkelig storby med høye skyskrapere, pulserende natteliv og flotte strender. Kjent som “byen som aldri sover” og kåret til den niende beste strandbyen i verden av National Geographic. Da FN og mange nasjoner ikke anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, har de fleste utenlandske ambassader sitt tilhold i Tel Aviv. Som Israelerne gjerne sier: “Du drar til Haifa for å jobbe, til Jerusalem for å be, og til Tel Aviv for å feste”. Tel Aviv er som nevnt en moderne og liberal storby, og det er ingenting ved denne byen som tyder på at man befinner seg et sted i Midtøsten, det kunne like gjerne vært en europeisk storby som Barcelona eller Paris. Folk går moderne kledd, det finnes til og med egne strender for homofile (som vel å merke befinner seg like vis á vis strendene for de religiøse), barene og diskotekene ligger tett på strendene og hadde man ikke vist bedre skulle man trodd at neste sesong av «Charterfeber» skulle blitt spilt inn i disse traktene. Men, vi dro ikke til Israel for å dra på Syden-ferie, så etter noen dager på stranda, drar vi videre til noe mer spennende. Jerusalem – den hellige by Kun én times kjøring fra den liberale storbyen Tel Aviv finner vi Jerusalem, den hellige byen for de tre store monoteistiske verdensreligionene: Kristendommen,

Jerusalem

Jødedommen og Islam. Jerusalem er det første stedet vi besøker i Israel hvor man virkelig merker det religiøse aspektet i stor grad og det kjennes ut som man har kommet til en annen verden, sammenlignet med Tel Aviv. Ortodokse jøder som er lett gjenkjennelige ved at de går kledd i svarte frakker og hatter og menn med langt skjegg og sidelokker langs kinnet, har vi knapt sett ellers i Israel, mens i Jerusalem bokstavelig talt kryr det av de da de utgjør en tredjedel av innbyggerne i byen. I tillegg preges byen også av diverse grupper av kristne og muslimer som gjør byen til en religiøs smeltedigel, men som også er en kilde til mye konflikt. Jerusalem var opprinnelig delt i en israelsk og en arabisk del, men etter at Israel erobret Øst-Jerusalem fra Jordan i Seksdagerskrigen ble den østlige delen av byen også innlemmet i Staten Israel og Jerusalem ble en samlet by. Like etter krigen ble avsluttet, begynte Israel å etablere jødiske bosetninger i de arabiske delene av byen og disse bosetningene har økt betraktelig i løpet av de siste tiårene, men har flere ganger blitt fordømt internasjonalt. FN har for øvrig slått fast at Øst-Jerusalem ikke er en del av Staten Israel. Krangel om hellige steder I Jerusalem finner man også kristendommens helligste sted, Golgata, som er stedet der Jesus ble korsfestet. Det er ikke stadfestet med sikkerhet hvor i Jerusalem dette ligger, men ifølge tradisjonen er det på stedet hvor Oppstandelseskirken ligger i dag. Og, bare for å illustrere hvor vanskelig det er å bli venner: De ulike kristne retningene krangler så busta fyker om dette stedet og kirken er i dag delt inn i en gresk-ortodoks, en armensk-apostolisk, en romers-katolsk, en koptisk, en etiopisk og en syrisk-ortodoks del. Kirken har kun en inngang, men ingen av de kristne gruppene kontrollerer denne. Dette ansvaret har imidlertid en muslimsk familie som har nøklene til denne inngangen og åpner og lukker denne hver eneste dag, siden de kristne ikke har så lett for å være venner.

Den første arabisk-israelske krig 1948-1949

Seksdagerskrigen

FN foreslo 14. mai 1948 å dele det britiske Palestinamandatet i to

Den tredje israelsk-arabiske krig, pågikk i de seks dagene fra 5. til og med 10. juni 1967.

områder, et jødisk og et arabisk. Samme dag erklærte Israel seg som

Krigen endte med fullstendig israelsk seier. Okkupasjonsområdene (Sinai, Gaza og

en jødisk uavhengig og selvstendig stat. Dette ble ikke anerkjent av

Vestbredden med Øst-Jerusalem) de kom i besittelse av etter denne krigen var tre ganger

nabolandene som gikk til angrep. Krigen sluttet med våpenhvilen i 1949.

så store som selve Israel. Israel trakk seg ut fra Sinai i 1979 men okkuperte og styrte

Konsekvensene av krigen var blant annet at jøder ble utvist fra flere

Gazastripen frem til 2005 da de palestinske selvstyremyndighetene tok over. Innførte

arabiske/muslimske land og mange av disse emigrerte til Israel samtidig

imidlertid en blokade i 2007 da Hamas tok full kontroll over Gazastripen. Like etter seks-

som ca. 750–800 000 palestinere flyktet fra sine hjem i løpet av krigen,

dagerskrigen begynte Israel også å etablere jødiske bosetninger på flere av områdene de

hvis etterkommere fortsatt er flyktninger i nabolandene. Staten Israel

hadde okkupert, i hovedsak på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Disse bosetningene økte

endte opp med grenser fra 1949 som ga den et betydelig større areal enn

betraktelig i løpet av de neste tiårene og har flere ganger blitt fordømt internasjonalt. Per

hva den var tiltenkt i FNs delingsplan: 77 % av mandatområdet.

dags dato er det meste av Vestbredden fortsatt under israelsk kontroll.

mars 2016 unikum nr 3

Palestina

Protestanter har for øvrig ikke tillatelse til å avholde egne gudstjenester inne i kirken og protestantiske pilgrimer valfarter derfor til det «andre Golgata» som ligger utenfor bymurene, også kjent som Garden Tomb. En annen, og enda mer blodig krangel om retten til religiøse steder finner man på Tempelplassen i Jerusalem. Tempelplassen har sitt navn etter tempelet som var israelittenes viktigste helligdom i oldtiden. Tempelet ble ødelagt av romerne i år 70 og kun Vestmuren, bedre kjent som Klagemuren står igjen av jødenes tempel i dag. Årsaken til at Tempelplassen kanskje er det mest omstridte religiøse stedet i verden, er at på Tempelhøyden også er stedet hvor de muslimske helligdommene al-Aqsa-moskéen og Klippemoskeen ligger. Seksdagerskrigen (se egen faktaboks) gjorde at jødene igjen fikk tilgang til sine hellige steder i Jerusalem i 1967, men de fleste jøder unngår fortsatt å bevege seg opp på selve Tempelplassen, delvis av sikkerhetshensyn og delvis for å unngå å provosere muslimer som holder til der. Tempelplassen er imidlertid tilgjengelig for ikke-muslimer til visse tider på døgnet, så lenge de avstår fra å be, eller annet som kan provosere. Dette går stor sett greit for de fleste, men i forbindelse med jødiske høytider bruker det å være ekstra vakthold for å forhindre uheldige episoder. Det var for øvrig etter Ariel Sharons besøk på Tempelplassen at den andre palestinske intifada brøt ut i 2000. Andre, mindre konfliktfylte steder man kan oppsøke i Jerusalem er blant annet å ta seg en tur til Jerusalemskogen som ligger i utkanten av byen. Dette er noe som sjeldent som en furuskog som befinner seg i Midtøsten. Like ved finner man også Herzlfjellet som er stedet der mange viktige personer i Israels historie er begravd i tillegg til at man kan besøke, Yad Vashem, Israels offisielle minnesmerke for jøder som ble drept under holocaust. Like ved murene til Jerusalems gamleby finner man også graven til Oskar Schindler, den tyske forretningsmannen som reddet livene til over 1200 jøder under andre verdenskrig. Gjort kjent fra filmen og boken Schindlers liste. Gjennom muren og inn i Palestina Det er først når man skal inn i de palestinske områdene, man oppdager hvor delt dette samfunnet faktisk er. Byen som påstås å være Jesu fødested, Betlehem ligger inne på den okkuperte Vestbredden og for å komme inn der må man gjennom den såkalte «beskyttelsesmuren», eller «Apartheid-muren» som andre kaller det (kjært «barn» har mange navn). For oss som er norske statsborgere går kontrollen fint, men vår opprinnelige guide må bli igjen siden han som israelsk statsborger ikke har adgang til områdene som er under kontroll av de palestinske selvstyre-myndighetene. På den andre siden av muren kommer man til et fullstendig annerledes samfunn og man skjønner godt at palestinerne har grunn til å være sinte over okkupasjonen, siden de som var den opprinnelige befolkningen har blitt fordrevet og blir behandlet som annenrangs borgere i sitt eget land og tvunget til å leve bak en mur. På stedet det påstås at Jesus ble født, finner man en av de eldste kirkene i verden som fremdeles er i bruk, Fødselskirken og stedet betraktes som hellig av både kristne og muslimer. Kirken ble i 2012 et verdensarvsted som det første i de palestinske områdene men har pga uenigheter og manglende samarbeid blant de tre kirkesamfunnene som administrerer kirken; Den romersk-katolske, den gresk-ortodokse og den armenske apostoliske kirke, blitt kraftig forsømt og står nå på rød-listen over de mest truede verdensarvstedene. Betlehem blir med andre ord nok et sted i Israel/Palestina der maktkamp og egeninteresser mellom ulike religiøse grupper ødelegger for eventuell positiv utvikling.

Israel

Sommerfugl i kråkeland. Eller noe sånt. Hun ser ikke ut som en sommerfugl der hun kommer gående innpakket i lue, skjerf, tykke vanter og solid vinterjakke. Men når hun lander midt i køen av folk som står og venter på bussen, skjønner du at det er noe fargerikt og eksotisk med henne. Hun snakker nemlig til de andre som står der. Og det er spesielt. For med mindre du kjenner de andre, står du taus og kikker i bakken eller ut i lufta. Det er slik en skal vente på bussen her i dette landet. Slik er det ikke der hun kommer fra. Der snakker man til fremmede. En afrikaner sa til meg at i hans hjemland ville du ha fått høre den andres livshistorie og fortalt din egen om dere hadde sju minutter sammen på et busstopp. I alle fall ville dere snakket om alt som er vanskelig og tragisk, før dere sier «ha det!» og kanskje aldri sees igjen. Men selv på vårt eget kontinent er det en del som sier: «Good morning» og «How are you?» når de møter noen i forbifarten. Om vi skulle sette ord på det vi tenker, ville det muligens bli: «Pass dine egne saker. Og ikke bry meg med dine!» Så galt er det nok ikke, men vi nordmenn omgir oss svært ofte med et skall som virker temmelig avvisende på dem som kommer utenfra, og som prøver å ta en forsiktig kontakt. Må det være sånn? Selvfølgelig må det ikke det! Vi nordmenn har gått fra å være Europas fattigste til å bli de rikeste. Vi har gått fra jordbrukssamfunn til høyteknologi. Vi har gått fra å snakke lokal dialekt til å bli svært så språkmektige. Vi har utvidet aksjonsradiusen vår fra skolekretsen til hele kloden. Da må vi vel også kunne klare å snakke til hverandre på busstoppet og si hei og hallo til mennesker vi møter der eller i trappa på universitetet! Vi blir nok aldri noen sommerfugl i vinterland. Men kråker – det kan vi bli! Og kråker kan lage et lurveleven. På busstoppet og i trappa! Hans Jørgen Wennesland Studentprest.

mars 2016 unikum nr 3

Om tilnærming

Tekstens innhold Jeg kommer i denne teksten til å legge hovedvekten på å problematisere den gjengse religions oppfatning av hvordan man kommer frem til sannhet, her forstått som målet i en prosess. Dette gjør jeg med håp om å kunne bidra til å belyse et annet perspektiv av hva fenomenet sannhet kan forstås som i sammenheng med eklektisk tilnærming og valg av fremgangsmåte. Gjennom denne belysningen vil jeg komme nærmere inn på hvordan man kan forholde seg til sannheten gjennom den øvrige belysning. Eklektisk tilnærming Store Norske Leksikon definerer begrepet eklektisme som følgende: ”Begrepet brukes for å betegne person eller uttrykk som blander elementer fra ulike områder for å skape egne eller nye løsninger.” Hvis man anvender en eklektisk tilnærming, har man i utgangspunktet en liberal holdning til fremgangsmåten, eller stilen, man ønsker å nå målet med. Dette gir mening i mange ulike situasjoner. Det er for eksempel helt vanlig og legitimt i sosialt arbeid å bruke ulike arbeidsformer, metoder, og teorier i arbeidet med mennesker. Det er med andre ord mange måter å utføre oppvasken på. Noen måter er mer hensiktsmessige enn andre. Poenget er at man ved å kombinere ulike stilarter, faktisk kan oppnå bedre resultat enn ved kun å utføre arbeidet på en særlig bestemt måte. Så lenge den eklektiske fremgangsmåten fremmer målet, forutsatt at man har et tydelig mål i sikte, vil man jobbe på veien for å komme dit. Dere har sikkert hørt utsagnet: “Det er mange veier til Rom”, men noen er, som nevnt tidligere, mer hensiktsmessige enn andre. Ulike former for innsikt Hvis man har (et svært lite konkret mål) om å oppnå innsikt, hender det ofte man ikke tenker over hva slags form for innsikt man er ute etter. Undertegnede vil påstå at det er mange ulike former for innsikt man kan oppnå. Det tror jeg ikke man tenker over så ofte når man snakker om dette emnet. Men uansett – enten om man tror det er kun er èn form for innsikt, eller mange små, differensierte former for innsikt, så kan man være enig om at måloppnåelse henger tett sammen med metode. Måloppnåelse En eklektisk tilnærming kan fungere om man har et bevisst forhold til det. Om man kun velger metode på slump, uten å se metoden opp i mot måloppnåelsen, vil man ha vanskelig for å nå målet. Om man har et bevisst forhold til måloppnåelsen, vil dette føre til at man også har et bevisst forhold til metode/virkemidlet. Så kommer en ny tanke. Tanken om at det er veien som er målet i

om tilnærming til sannheten

seg selv. Man kunne aldri nådd noe som helst mål uten en prosess. Målet er kun er en liten del av den veien man har valgt å gå. Hvis det er noe ved dette, er det vel også et poeng at den veien man velger å gå er av viktigste betydning? Valg av metode i forhold til måloppnåelse: Om det nå er slik at vi må arbeide for å oppdage sannheten, hvilke metoder skal vi bruke for å nå den? En universalistisk holdning kan være at man a) følger en bestemt trostradisjons virkemidler og metoder, men at man samtidig anser andre trostradisjoners tilnærmingsmåte som likeverdig. Dette er forøvrig en utbredt holdning ved mange hinduistiske livssyn. En annen tilnærmingsmåte er b) at man velger en eklektisk tilnærmingsmåte. Begrepet eklektisk innebærer at man selv kan velge og vrake hvilke metoder man ønsker å inkludere i sin tilnærmingsmetode. Etter undertegnedes egen mening, er det viktig at man uansett fremgangsmåte, har et visst kritisk refleksjon i forhold til den valgte metodens mulighet for måloppnåelse. Selv om det er vanskelig å måle ”hvor åndelig utviklet man er”, noe som heller ikke er noe poeng – da tror jeg man er på villspor, kan det være viktig for egen del å være bevisst på at man befinner seg i en prosess som skal føre en, eller annen, vei. Fra A til Å. En av de store utfordringene er dog at utvikling gjerne ikke har noen grenser, eller som i så tilfelle skal svært mye til å nå. Selvkritikk til en slik forståelse vil selvfølgelig kunne være Sokrates kjente utsagn om at den klokeste mann er den som vet at han ikke vet. Akkurat som med beskrivelsen ved grad av måloppnåelse, er det også her noe paradoksalt i Sokrates utsagn. Hvordan kan han overhode vite at han ikke vet? Her handler det om å bruke sitt skjønn, samt bygge på tidligere erfaringer og sunt folkevett. Man bruker kun måloppnåelse som en viss retningslinje, og ikke som noen form for matematisk målbarhet. Veien som mål i seg selv Kanskje ville man vært nærmere målet om man anså det å være i prosessen, f.eks. å gjøre nestekjærlige handlinger, som et mål i seg selv? Kanskje prosessen er et mål i seg selv, fremfor kun å være en form for mellomstadium? I så tilfelle ville dette rokke ved hele forståelsen av hva som er poenget ved å leve et nestekjærlig liv. Målet er ikke egosentrisk, f.eks. ønsket om å komme til Himmelen/Paradis eller nå Nirvana, men snarere uselvisk ved at man i øyeblikket ønsker å hjelpe andre, uavhengig av egen planlagte gevinst. Store dybder, vide bredder En ting er i hvertfall sikkert, og det er at denne diskusjonen har mange dybder som trenger å belyses.

til sannheten

Tekst: Kristoffer Andersen | foto: Thomas hEgNa

mars 2016 unikum nr 3

24 Haubitz hall

mars 2016 unikum nr 3

På fornavn med Ørjan Navn: Ørjan Hurv Alder: 23 år Yrke: Tømrer Studium: Bachelor i byggdesign (UiA) Hobbyer: Sykling, løp, ski, jakt Bosted: Froland Sivilstatus: Har kjæreste

26 Haubitz hall

Tekst: Targeir Attestog | Foto: Talentjakten

Du studerer bachelor i byggingeniørstudiet på tredje året. Hva skal du skrive bacheloroppgave om nå?

Ser at du har tatt noen økonomifag utenfor ingeniørstudiet. Hva slags nytte tror du at du får av dem?

Vi skal regulere et boligområde i Froland. Det skal reguleres en plass mellom 25 og 100 boenheter. Det avhenger litt av hvor mye av området vi ønsker å bruke. Det er et veldig spennende prosjekt hvor vi har ganske frie tøyler og kan gjøre mye hva vi selv mener skal til for å tilrettelegge for et godt boligområde.

Jeg har litt lyst til å ta master i eiendomsutvikling, og hvis man skal ta det på NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, journ.anm.) på Ås, så er det krav å ha de økonomifagene. Vi får se om det blir det eller ikke, men jeg har muligheten til det, og så synes jeg det er ekstremt gøy med økonomi.

Du var en av vinnerne i Talentjakten 2015. Hva er egentlig Talentjakten?

Hva gjør en eiendomsutvikler?

Det er et nasjonalt program hvor man samler talenter uavhengig av studieretning. Det er i forbindelse med studiet. En kan søke der for å skape et større kontaktnett på tvers av studieretninger.

En ser mulighetene i forskjellige områder og eiendommer, og ser hvordan en kan klare å tjene penger og utvikle det til et prosjekt som en kan klare tjene penger på. Det er noe av det jeg synes er spennende, det å klare å få det fulle potensialet ut av et område. Det gjelder egentlig uansett hva man holder på med: en synes det er gøy å klare å få til maks av potensiale.

Hvordan fungerer Talentjakten? En søker som person, og så er det en lang seleksjonsprosess med Manpower og en del andre firmaer som er med. De har intervjurunde og personlighetstester og diverse. Så er man inne på en finalerunde hvor vi har en gruppecase slik at de kan se hvordan vi jobber i team og hvordan vi takler press. Fra finalerunden ble vi 17 vinnere. Var det premie? Premien er muligheten å få bli en del av programmet. Der har vi òg mulighet til å skrive en blogg, så vi kan markedsføre oss selv på en arena hvor mange HR-ansvarlige og ledere leser. Vi hadde en samling nå på nyåret hvor vi var sammen og hadde en case-oppgave for E24, litt forskjellige kurs og foredrag av veldig flinke folk. Man får et kontaktnett der, som man kan bruke videre i studentlivet og businesslivet. Hva slags type case arbeidde du med? E24 er jo Norges største økonomiavis på nett, og de ønska å få flere mobilbrukere, så det var hovedsak å løse hvordan E24 skal klare å få til det. Det var veldig spennende og lærerikt. Det var veldig profesjonelt, kommersiell direktør i E24, som var blant annet med å presenterte casen og var tilgjengelig hvis det var noe vi lurte på. Hva mener du selv at du fikk ut av Talentjakten? Jeg synes at det var veldig lærerikt, utrolig inspirerende og gøy å få mulighet til å samarbeide med andre studenter som òg er flinke. Foredragene følte jeg utfordra og lærte meg mye, om det å tørre å si ja til ting og at man må tørre, selv om det er ukjent farvann, og gå av og til litt utenfor komfortsonen. Hva ble du utfordra av utenfor komfortsonen? Det er jo hovedsakelig det å være med på noe sånt som Talentjakten. Det er jo ekstremt flinke folk hvor mange har store lederverv. Seleksjonsprosessen som er der er ekstremt profesjonell, så lærte mye der og fikk utfordra meg blant annet med å ha troen på meg selv. Erfaringen fra den seleksjonsprosessen er noe jeg vil ta med meg i seinere jobbintervjurunder. Det var utrolig spennende, og en måtte by på seg selv, kanskje på en ny måte som en ikke har gjort før. Så det var veldig lærerikt på mange forskjellige måter, men òg gøy å kunne bli kjent med andre studenter som er så flinke. Hvordan var det å reise på utveksling i København?

Hva slags hobbyer har du? Jeg sykler mye landeveissykling, men driver også med løp og ski. Familien har ei fuglebikkje, så det blir litt jakt med den på høyfjellet. Nå har jeg lagt sykling litt på hylla. Jeg begynte vel i 2010 med å sykle aktivt. Jeg har tidligere drevet med fotball, skiskyting og diverse. Så ble jeg bitt av sykkelbasillen, og så ble det mer og mer, så ble det etter hvert nasjonalt ritt. Det var veldig gøy og spennende. Jeg kan ta med meg noe av det videre med teamarbeid og det å gi alt 100 % og ha kvalitet i det du holder på med. Kvalitet framfor kvantitet. Kan jeg absolutt ta det med i studiene. Har du et artig minne fra barndommen eller ten-åra? Kom på et litt vittig om det med bygg, for er jo tømrer. Familien bygde nytt hus for gode ti år siden. Jeg er ikke så høy av vekst, og så skulle jeg kjøre pukk med traktor til å ha inni ringmuren, men var ikke lang nok til å kunne klare å kløtsje, så det ble å ta fart med å ta tak i rattet og prøve å tråkke langt nok inn med kløtsjen. Så jeg begynte tidlig med husbygging. Hvor gammel var du da? Jeg var da 12-13 år, og kjørte grus, mens Pappa fordelte etter ringmuren. Det er gøy minne å se tilbake til med utdanninga som jeg har nå. Hva har du gjort som tømrer? Jeg var tømrerlærling i Skanska. Der var jeg i to år. Så hadde jeg et prosjekt sommeren etter første studieåret. Deretter hadde jeg en sommerjobb der jeg bygde på en garasje og skifta tak og diverse på et innhus. Det er kjekt å få brukt tømreregenskapene igjen innimellom. Og du har vært selger hos Møbelringen? Ja, jeg er selger på Møbelringen. Jobba sommeren som var og nå som jeg er tilbake fra Danmark er det litt helger og kvelder. Du driver òg med brøyting. Brøyta du litt denne vinteren da det var snø? Ja. Det har blitt en del i snøfalla som har vært. Og så har jeg vært en del reserve for en annen kollega når det laver skikkelig ned. Det er jo lærerikt hvis en ønsker bli vei-ingeniør og se hvordan drift- og vedlikeholdsarbeid fungerer i praksis.

Det var veldig kjekt. Utrolig utfordrende, spennende og gøy. Det er en del større enn Grimstad, så alt var veldig mye mer internasjonalt og mange nye inntrykk. Det var spennende, men òg mer utfordrende på skolen. Det meste gikk på engelsk, så det var utfordring i seg selv bare det.

Føler du av og til at du har for mye å gjøre?

Var noe på dansk?

Noe mer du vil fortelle til slutt?

Ja, hadde et fag på dansk. Det var kjekt, det. Jeg tror jeg forstod dem lettere enn de forstod meg. I gruppearbeid starta vi på dansk og norsk, og avslutta på engelsk.

Mottoet mitt er «Se mulighetene, ikke begrensningene.» Føler det er et bra ordtak som man kan ta med seg uansett hvilken livssituasjon man er i, uavhengig forutsetninger man har.

Ja, det er ikke problem å få fylt opp hverdagen med ting, så en skulle gjerne hatt flere timer i døgnet.

mars 2016 unikum nr 3

Har du

tenkt

på Kristiansand

Tekst: ole håvard seland | Foto: synnøve solberg

Det er nå vitenskapelig bevist at Kristiansand er verdens navle. Ikke bare det, men fremtredende forskere, andre skikkelser og forbipasserende fotgjengere og syklister ute på gaten nikker bekreftende til nevnte faktum. Denne vesle byen kan bli internasjonalt gjenkjennbar fra denne dag og vil gå fra sitt sovende selv til et moderne vidunder! Fantastisk, vil noen si. Andre vil kanskje påpeke at undertegnede antyder at byen er et sovende selv, og deretter at dette er mindre godt. Mange mener faktisk at ingen burde sove i byer, men flakse rundt i mindre dekkende klær og være «glad» hele natten. Det er også de som mener at Kristiansand egner seg utmerket til slike formål, og jeg ser noen nikker bekreftende. I tillegg kan det tenkes at skeptikere lurer på hva i all verden jeg mener med et «moderne vidunder». Alt dette og mer skal vi gjennomgå i denne høyst tidsaktuelle artikkelen for allmennheten og andre mennesker, fra denne og andre kloder, fra verdenshav til verdenshav, fra sjel til sjel, inklusiv moms. Verdens navle var tidligere antatt å ligge i Aust-Agder, nøyaktig der tettstedet Birkeland ligger. Den staselige tittelen ble oversett, akkurat som alt det andre som blir oversett slike steder, og kun en stusselig utflytter her i denne byen gjorde seg umake å legge merke til det. En bok ble påbegynt, men siden det ble antatt at ingen ville lese den, ble den avbrutt lenge før den var halvveis, noe som dermed kan sies å være en helveis bok uten slutt, mens en ferdig bok ville da blitt to-og-en-halv-helveis-under-halv, men så kommer jeg snart til poenget. Den oppmerksomme leser savner muligens forklaringen på hva verdens navle er for noe, og det har han så rett til å få vite. Byen, som den heter på folkemunne; Kristiansand, som den heter på kartet, er en litt veslevoksen sak uten nevneverdig historie, uten betydelig størrelse eller funksjon ut over det å være en by, uten store kjennetegn eller skyline, uten store menn eller kvinner som prater mye på TV, uten egen såpeopera, uten terrortrusler eller seerverdig vold eller naturkatastrofer, uten serverdigheter og i den artige situasjonen at det mest spennende for cruisebåt-turistene er å se hvor liten byen ser ut i forhold til cruisebåten. Jeg drar av og til ned fra Hellemyr til kvadraturen, eller «ruten» som den også kalles, for å se på cruisebåtene. Spesielt hvis det ligger to til kai. Det er enormt! Ellers går alt i byen på ett-tall. Det er ett tog, en båt, en flystripe, en handlegate, en hovedvei, Protest! Jeg hører protester. Ærlig talt, det stemmer ikke. Det er blant annet to båter hver sommer til Danmark, selv om begge går til samme havn, og selv om det er bare en flystripe, så flyr det flere fly forbi på himmelen. Dessuten er det to tog. Ett hver vei. Ett til Oslo og ett til Stavanger. Hvis du regner de to kvartalene i Kirkegata som en hel gate er det faktisk hele to handlegater her. Det er mye. Men fra hvor skyldes betegnelsen verdens navle? Byen har jo i de siste tyve årene oppnådd store ting. Nylig fikk vi vårt svar på operaen i hovedstaden, som i sin tur er Oslos svar på operaen i Sydney. Hvem som begynte å bygge lett gjennkjennelige operahus i strandsonen er for meg ukjent. Men av annet har Kristiansand nylig ervervet seg en tiggerstand og et prostitusjonsmiljø. De er nå en akseptert del av bymiljøet sammen med nåværende og forhenværende rusmissbrukere og alkoholikere som byens løsgjenger og gatelangere, noe enhver storby må vise til for å bli tatt på alvor i selvskap med sine forbilder som London og New York. Byen har også fått noen tunneller og bygninger med mange vinduer. Jeg kunne til og med nevne UiA som en nyvinning, da noen kanskje er klar over at vårt kjære universitet het HiA bare for et kvarter siden. Alt jeg kunne nevne

28 Har du tenkt?

om Kristiansand med eller uten betydning er nok til å dekke en toalettrull med vakre setninger, men det jeg ville si om det hele er at det er fullstendig unødvendig. Da en mann med hvit frakk i vitenskapet kom ut og ropte eureka over sitt gigantiske regnestykke som ganske riktig beviste helt nøyaktig at Kristiansand lå midt i verdens navle, var det knapt noen birkenesing som snudde et bartehår i aggresjon og frustrasjon over å bli fratatt tittelen så skamløst og matematisk. Det er som når Lille Rødhette ikke gjennkjente en snakkende ulv, men istedet løp rundt og plukket blomster. Om noen i Kristiansand føler de har vunnet jackpot og tenker å åpne seg noen CB på vaktbua i kveld for å feire, er det vel ikke mer enn de ville gjort uansett. Jeg har en nabo som åpner en øl hver gang noen på jorda har bursdag (nesten 8 milliarder øl). Om noen vurderer å feire byen som den navlen den er, ville det også være realt nok. Fordi selv om betegnelsen verdens navle er litt snodig, har den en fordel som ser nyttig ut i en verden med så mye gjeld til banken at det eneste fornuftige er å bruke enda mer penger på å kjøpe våpen til alle for å forsvare seg selv mot alle våpnene, helt til alle er så opprustet at det er mye lettere å ha en krig enn å ikke ha det. Du ser, verdens navle er et selvsentrert sted; et sted der ingen egentlig trenger noen; der vi har alt selv, og resten av verden bare er et sted vi reiser til når vi trenger underholdning. Et sted der navleloen flyr som rullende busker i prærien over gågata søndag morgen; der politiet smiler til deg og lar deg få sitte i førerstolen i politibilen, selv om du er full og har spy på skjorta. Et sted der folk fremdeles stoler på hverandre. Sykler er i relativt stor grad i fri sirkulasjon blant befolkningen. Du tar en sykkel når den behøves og setter den fra deg når du har brukt den. Det er umulig å gå ut uten å bli gjenkjent. Vi møter alltid kjentfolk på bussen. Kjendisene våre kan spasere rundt i gaten helt uproblematisk, og mye mer som jeg ikke har nevnt kan skje her. Det er litt som Kardemomme by, bare det at de har trikk. Vi har ingen trikk. Slik er Kristiansand i den store sammenhengen også. Vi har lite med noen andre å gjøre. Byen ligger i en gråsone der det er klart at det bor mennesker, men ikke egentlig nok til å la seg bry med. Vi har ingen gigantisk flyktningleir her. Den eneste grunnen til at vi faktisk har flyktninger her er fordi regionspolitikken til regjeringen er slik at flyktninger blir fordelt på alle landets regioner. De blir sendt hit som post. Ingen terrorist vil rope Allahu Akbar foran kartet av Norge og sette tegnestift på Kristiansand som terror-mål. Ingen internasjonal krigsmyndighet vil slå inn kordinatene til denne byen i sine rakettsystemer. Navlen blir ofte oversett som et hull der det er ingenting, men vi vet bedre. Det er her livet begynner. Det er her våre liv er, og i en verden av uro kan vi lene oss takknemlig tilbake og nyte et sted som har alt, men ingenting verdt å få øye på. Bare de som bor her, de som vet, de vet. Og mens moderne vidunder er festlige, har de svakheter. Tunge menn faller hardest. La oss håpe byen forblir vindstille og verdens navle en stund til. Nå er det snart vår. Det er tid for adspredelse og lykke. Som en hund i bur løper vilt når han blir sluppet fri, banker våre hjerter som en gammel Marna diesel etter vinter og mørketid. La oss nyte vår egen Kardemomme by, og vær snill og ikke la den vokse seg for stor. De internasjonale affærer hører ikke så interessante ut for øyeblikket. Bedre å være i verdens navle der intet skjer.

mars 2016 unikum nr 3

Kvar er kunsten

Tekst: Alexander Kemp

Ein einaste gong i vaksen alder har eg vore på det dei seier er den aller flottaste staden for nordmannen som er interessert i, og meiner noko om, dette vakre, vene, såre og viktige som vi kallar kunst. (Etter første pust burde den kulturelle nordmannen allereie brumme noko om «Munch», og trekkje fram tjuveri, melankoli, uttale, fargespel og pengeverdi.)

På Nasjonalgalleriet, nasjonalmuseet, som eg siktar til, fann eg fantastiske opplevingar av store, norske verk på veggane. Eg fekk kjensla av beundring, av ei tidsreise attende til 1800-talet og eit vell av spørsmål trengde seg fram: Desse naturskildringane, denne fargebruken, komposisjonen av element frå den norske røyndomen, samla seg gjennom målaren sitt hovud, og kom seg gjennom nålauget utgjort av arm, hand, pensel og kjemiske fargar. Rett og slett fantastisk. Fantastisk at eg kan kome så nær måleri som berre finst i eitt eksemplar. Der er ingen skotsikre glas, og folk går tilsynelatande fritt nær opptil uerstattelege måleri som kan vere to hundre år gamle, eller endå eldre. Eit riss frå ein lommekniv, eit søl frå ei flaske eller eit dårleg tilsikta fall kan jo øydeleggje gamle kulturskattar, uerstattelege verk som landet har færre og færre av! Eigentleg tenkjer eg mest på meir røyndomsnære betraktningar av kunsten. Det fell seg nærast naturleg at eg kiker på multikulturelle skuleklassar medan dei sit med ryggen til kunstverka og kiker ned i telefonane sine. Når eg vender tankane til målarane så tenkjer eg vel så mykje på omstenda dei kanskje levde under som på verka dei er kjende for. Noreg var jo fattig på 1800-talet. – Korleis hadde du råd til lerret, stativ og eit rom å stå i med måleria dine, aldri så lenge? – Korleis betalte du for fargane, for mat og drikke og kva gjorde du med skulda om du brukte så mykje tid og krefter på måleria? For den typiske kunstnaren lever ikkje godt økonomisk. Verken for to hundre år sidan eller i våre dagar. Berre spør ein banktilsett om han sjekkar ekstra nøye etter når det står «kunstnar» i lånesøknaden. Skaper mennesket kunsten? Sjølv om eg berre har vore kjapt innom Nasjonalgalleriet, har eg likevel vore påverka av kunst, og hatt kunst kring meg mesteparten av livet. På veggane eg såg i barndomen hang det måleri av lokale landskap. Der var bilete av ballettdansarar med utspjåka, pelskledde sko og hovudplagg, i disige utføringar som gjorde at menneskefigur, plagg og bakgrunn glei over i kvarandre. På

30 alex kemp

andre veggen var der det rett motsette: Blomsterteikningar, laga med sylskarp penn og millimeterpresisjon. Detaljar som tåler å bli sedde på under lupe, og kommenterte og kritiserte. Eitt av dei flottaste bileta eg har sett, er det som heiter «Soria Moria slott». Det syner mannen, nordmannen, som ser mot noko stort og lysande i horisonten, og blir gjerne tolka som draumen om noko større, som finst der framme. Frå folkeeventyra kjem det historier om ein liten nordmann som på eit eller anna vis kjem seg til det store slottet. Men eg ser også andre vegen: Eg ser den flotte naturen på somme av måleria, eg ser fjella, eg ser graset og eg ser faunaen. Eg ser korleis ei rekkje element i naturen har kome saman og blitt fullbyrda i den mest fantastiske skapnaden: Kunstnaren sjølv, mennesket som er i stand til å sjå på og tenkje kring sitt eige tilvære. Museum i raudt, kvitt og blått Sjølv om eg har vore lite på museum og galleri, er eg veldig ofte på kunstutstilling. Kunsten, der han gjer skaparkraft om til nytte, vitjar eg mange gonger i månaden, og bruker og beundrar han. Ein av stadene eg ser, og nyttar, mest kunst, har eit nasjonalromantisk tilsnitt over skilta sine, og let bokstavane fange fargane frå flagget frå ytst til inst: Raudt, kvitt og blått, fire forma bokstavar og fire tal, som i mørkret lyser i prakt medan tilsette billetterer ved utgangen. Bokstavane og tala formar orda «Rema 1000», og eg byrjar runden min med eit svensk kunstverk frå 1959. Akkurat som Museum of Modern Art i New York, har Rema 1000 kartongen Tetra Brik i samlinga. Formatet er rektangulær, materialet er komposisjon av papp, med belegg av polyetylenplast og aluminium i opptil seks lag. Verket er vasstett, kan fungere som barriere for bakteriar, og held i årevis fast kring fuktige puddingar og sausar. Dessutan inneheld verket ei fantastisk framføring av trykkjekunsten, og viser sveising, bretting og stabling frå fullkomen industrisymfoni.

? Lyrikaren undrar Diktaren og ingeniørstudenten Sigbjørn Obstfelder er kjend for stykkjet «jeg ser, jeg ser», der han får med seg dei små detaljane i det store, strenge bymiljøet. For mykje av poenget til kunsten, slik eg ser det, er å sjå det fantastiske og det vakre i det små. Obstfelder talar om høge hus og velkledde herrar, herrar som kanskje ser stort etter økonomisk forteneste frå verksemdene i dei store husa, men ikkje evnar å sjå alle dei små, nærast magiske bitane som utgjer heilskapen. Eg er nesten sikker på at Obstfelder ville ha undra seg over kva planet han var på om han kunne vandre med meg vidare i samlingane til Rema 1000. Neste stogg for meg er kjøledisken med drikkevarer. Å lage kulde i eit varmt rom utan å flytte inn isblokker kan verke som umogleg kunst, rein ingeniørheksekunst. Men eg tenkjer mest på varene: Drikkevarene. Hyllene er fylte med boksar med brus og øl som for det første har heilt identisk innhald. Ein kjøper ikkje ein dårleg eller ein god boks cola, ein kjøper ein colaboks som er det same, uansett om det er første eller nittisjuande for året. Og sjølve boksen er eit utruleg verk. Metallkunst som er absolutt fantastisk: Tynne, tynne flak av metall kjem som frå vals, gjerne med eit lag av epoxystoff, føyer seg i ein sirkel, og får ein topp festa på seg, der kvar bit har kantar, forma som ein U, som hektar seg fast i kvarandre og får ekstrem styrke. Eit par boksar, som veg under 15 gram kvar, kostar småpengar. Likevel rustar dei ikkje, må stikkast eller bendast stygt for å leke, og held enkelt titusenvis av gongar si eiga vekt, når dei er fulle og uopna og får eit jamt, vertikalt vektpåtrykk. Ofte er boksane pakka i pappemballasje som har ei komplisert bretting og fletting på sidene og under. Samstundes som både boks og papp er eigna for når hundre prosent materialgjenbruk. Det kallar eg moderne kunst med bruksområde! Kjøkenkunst Kunst er ikkje for spesielt interesserte, kunsten er det vakre, det funksjonelle og det praktiske i sjølve livet. Sjølvsagt er det råd å krangle om måleri og utsmykkingar, men det er vanskeleg å ikkje finne roen før eller seinare, og nyte eitkvart av den vide kunstverda. Det kan vere klassisk musikk som spelar

i nattestilla og minner om all skaparkrafta som fanst før mennesket klarte å organisere elektrisitet og olje inn i liva til folk flest. Skaparkraft frå bokstaveleg tala mørke tider skaper framleis lys i mørke, moderne opplyste netter. Eg let meg imponere over somme gamle ting: Måleri, dikting, musikkstykkje. Faktisk er det berre måleria som er sårbare då dei må vere i originalutgåve! Musikken og lyrikken har heldigvis det til felles med emballasjekunsten at dei kan lagast i millionar av eksemplar, slik at uhell, skade, brann og tjuveri av eksemplara ikkje er det minste trugsmål mot bevaring av verket. Medan eg står med tankar og beundring for dei menneskeskapte kunstverka, kjem eg igjen og igjen til at det er naturen og skaparkrafta han har bore fram som er det aller viktigaste verket. Alle reglane og føresetnadane i naturen har skapt mennesket, som igjen har skapt kunsten. For meg er det ikkje brennande viktig om det er tilfeldige tilhøve, evolusjon eller gudar som står bak, det daglegdagse og viktigaste for meg er kor bra formene, mekanikken og funksjonane heng saman. Det er vakkert. Det ser eg, berre ved å sitje på kjøkenet. Ein del nordmenn er godt kjende med kunstindustridesign gjennom knivar og gaflar av typen «Maya», som kjem fram i minnet i januar 2016, då designaren Tias Eckhoff døydde. (Og nei, dagens Stelton-versjon er ikkje den rette, det skal vere dei gamle, laga då det heitte Norsk Stålpress!) Einskilde krus og tallerkar kan ha det særtrekket at dei har dekorasjon måla for hand, slik at kakao og ostesmørbrød skvulpar og smelter midt oppi maleria. Nydeleg! Men tankane om gjenstandar og folk forsvinn for meg for ei stund når eg ser kor fantastiske naturreglane er. Oppi kaffikanna fell ein dråpe og skaper bølgjer som breier om seg, i absolutt perfekte sirklar som går utover, før dei treff kanten, endrar retning og samlar seg att i sentrum. Under slike omstende vil vatnet alltid gjere det same. Sjølv om det er gamalt, har vore frose og slått med to tonns trykk, kasta utfor høge stup, blitt svelgd ned i etsande magesyre og utsett for ultrafiolett stråling. Det er vedunderleg å vere i live og å få sjå slik fullkomen kunst. Eg treng slett ikkje å lure på kvar kunsten er, for kunsten, den er overalt!

mars 2016 unikum nr 3

Musikk på UiA: Ken-Roger Sund tekst: Erika Erdös og Nora nussle Torvanger | Foto: Kristian Tyse Nygård

Ken-Roger H. Sund er 22 år og er født og oppvokst i Båtsfjord, Finnmark. Nå går han på sitt 2. semester i bacheloren innenfor faglærerutdanning i musikk med klassisk piano.

Oppvokst med musikk Ken-Roger startet sent med å lære piano, ikke før i en alder av 15 begynte han å lære seg enkle sanger med Youtube som instruktør. Han forteller at musikkinteressen hans har vært uunngåelig gjennom oppveksten. – Jeg har egentlig vært omringet av musikk hele livet mitt, bestefaren min har spilt piano i alle år og han brukte å ha meg på fanget mens han spilte da jeg var liten. Han spilte diverse barnesanger, noe som jeg elsket. I tillegg så satt faren min sammen et lite danseband med eldre musikere i 50-årene som han ville at jeg skulle være med i, så da ble jeg med. Plasser vi spilte på var for eksempel på puben, med musikk som alle kan synge med på og danse swing til – og det skaper jo god stemning! Lite erfaring med klassisk musikk Kokke- og servitør-linja fristet mer enn musikklinja da Ken-Roger gikk på videregående skole. Etter to år med kokkelering, tok han delkurs i 2 år etterpå for å oppnå generell studiekompetanse. Da han var rundt 19 år gammel fikk han den pianolæreren han virkelig trengte - en ungarsk mann med master i operasynging og 4-årig pianoutdanning innenfor klassisk musikk. – Jeg startet å lære litt klassisk musikk, men øvde ikke noe særlig, så det tok lang tid før jeg lærte meg de enkle tingene. Ikke

32 Music at uia

kunne jeg noter heller, jeg hadde bare lært fra videoer og på øret frem til da. Jeg var nødt til å pugge noter, litt hver kveld. Men det kom seg etterhvert. Jeg likte tanken på å kunne jobbe som læreren min gjorde, og se at en elev utvikler seg og mestrer noe! I tillegg nevnte rådgiveren min en folkehøgskole, Toneheim i Hamar. Jeg søkte meg dit og kom inn, heldig som jeg var. Hadde jeg visst hvor utfordrende det kom til å bli å lære meg repertoarene som krevdes for å komme inn på universitetet, så vet jeg ikke om jeg hadde vært modig nok til å hive meg ut i det. Men takket være den fantastiske læreren jeg hadde på Toneheim, medelever på skolen, tålmodighet og utallige timer fremfor pianoet, så kom jeg inn på UiA. Flere forbilder Til tross for at han går klassisk linje på UiA, er musikksmaken hans er todelt – han liker både rytmisk og klassisk musikk. – Før jeg startet med klassisk musikk så har jeg alltid sett opp til den store boogie-woogie pianisten Albert Ammons. Men i den klassiske verden så setter jeg veldig stor pris på Grigory Sokolov sin pianospilling og måten han tolker stykkene på. Av den rytmiske musikken liker jeg alt fra Progressive metal til det mer enkle Delta blues. Min klassiske musikksmak er romantisk/impresjonistisk eller sorgfulle, men muntre stykker er også å foretrekke, siden det appellerer mer til følelsene mine. Mine favorittband er Dream Theater og Toto, mens favorittkomponistene er Brahms og Chopin.

Ken-Roger Sund

Han legger til at han får inspirasjon fra nære og kjære, spesielt fra sønnen sin. – Inspirasjonen min får jeg fra dem rundt meg når jeg ser hvor hardt de jobber for å oppnå sine mål. Jeg har også en sønn på snart 1 år som er en veldig stor inspirasjonskilde for meg. Jeg er dessverre mye borte fra han nå på grunn av utdanningen. Men jeg vil være en rollemodell som han kan se opp til, så jeg håper ikke at tiden jeg mister med han mens jeg er her er bortkastet. Vil returnere til Finnmark – Fremtiden er lenge til synes jeg, ting forandres hele tiden, og jeg forandres hele tiden. Men tanken er at når jeg er ferdig med utdanningen min, så vil jeg returnere til Finnmark og starte å jobbe som pianolærer der. Jeg vil kunne gi ungdommer muligheten til å lære seg piano – noe som jeg ikke hadde da jeg vokste opp. Det å ha en utrolig dyktig pianolærer som kan få mer klassisk musikk inn i miljøet der oppe er kjempeviktig. Finnmark har knapt et klassisk musikkmiljø, fordi folk flest liker å gå på fest å danse og synge, ikke bare sitte stille og høre på klassisk musikk. Jeg vil prøve å få endret på det. Det er kanskje ikke noe jeg egentlig kan gjennomføre, men hvem sier at det ikke er lov å prøve? Jeg synes også det er viktig å oppmuntre de unge klassiske pianistene til å lære seg rytmisk musikk også, både med tanke på samspillsgrunner, men også for å ha en større allsidighet som musiker. Kan du begge deler så er

markedet og mulighetene alltid større for deg. Oppfordrer studenter til å komme på konserter Ken-Roger spiller på de månedlige pianokonsertene og lunsjkonsertene i sal 1 i K-Bygget på UiA. Hvem som helst på kan komme å se dette. – Vi har alt for lite publikum av folk utenom oss musikere selv som er og hører på konsertene. Jeg fremfører vanligvis alene, men det kan hende at jeg akkompagnerer på en sang sammen med andre fra tid til annen. Det er bare å ta turen innom, om så bare for å ta en kopp kaffe til et nydelig stykke musikk! Her er to ulike linker til Ken-Roger sin Facebook side. Den første er fra en blues/boogie fremføring han hadde på folkehøgskolen rett før jul i 2014, den andre er fra en klassisk pianokonsert han hadde på UiA rett før jul i 2015! https://www.facebook.com/kenroger.sund/videos/t.599295862/1015 2403013885863/?type=2&theater («Egen komponert» Boogie/Blues) https://www.facebook.com/kenroger.sund/videos/vb.599295862/10 153065981575863/?type=2&theater (Chopin Nocturne i Ciss-moll (Nr. 20 Op. Posth) )

mars 2016 unikum nr 3

Namn: Mari Helland Frøysnes Ansvarleg redaktør for Unikum oktober 2002–oktober 2003 2-årig avisjournalistikkutdanning hos Mediehøgskolen Gimlekollen frå 2001 4-årig siviløkonomutdanning hos HiA frå 2005 Jobb i dag: Konsulent i eige firma, Ymse AS Sivil status: Gift

Tekst: Targeir Attestog Foto: Kristian Tyse Nygård, Unikums arkiv

Det kom i Unikum godt med at ho hadde journalistutdanning frå Mediehøgskolen Gimlekollen frå 1999 til 2001. Me blar i nokre magasin frå redaktør-årgangen hennes.

ganske kraftig i 2003. Dei hadde eit overskot i 2003 på 127338,38 kroner og selde annonsar for 267605 kroner. Inntektene brukte dei til å investere i nytt teknisk utstyr.

– Eg var litt opptatt av at me skulle ha nyheiter. Me hadde relativt ferske nyheiter, og i tillegg mjukt stoff og kultur, for variasjon og for å ha mange lesarinngangar. Det var aldri noko problem å få folk til å gå på konsertar. Det å få lov til å gå på konsert var freistande i forhold til det å skrive om at Samskipnaden bygde for dyre hyblar.

– Me hadde åtte ordinære utgåver og ei spesialutgåve i 2003. Sistnemnte handla om Studentda’ane, som var ein slags versjon av UGA. Det var i februar og lenge til me skulle gi ut neste nummer, så då kopierte me opp ei fire siders spesialutgåve i staden for å trykke den, for å kunne gi den ut der og då.

Ho fortel vidare at mange artiklar var skrivne på nynorsk på den tida, for det var med fleire nynorskskribentar. Så nemner ho at dei arbeidde mykje med annonsesal og økonomi, for avisa måtte bli berekraftig i drift. Sørvisa hadde jo gått med kraftig underskot ved nedlegging i 2000.

Ei viktig sak på di tid var opprettinga av Østsia. Kva kan du fortelje om det? – Mange studentar ønskte eit studentsamfunn, og me ville bidra til å setje fokus på det, så den saka følgde me ganske tett. Biletet på førstesida som annonserer opninga av Østsia, er faktisk tatt av dekor der inne.

Korleis gjekk annonsesalet på den tida?

Ser at de hadde mange enquetar.

– Eg hadde jo ansvaret for det òg, overordna, men me fekk inn andre siviløkonomstudentar å jobbe med oss.

– Det handlar jo om å ha fleire lesarinngangar og gjere meir folk synlege i spaltene. Det er mange plassar der du kan bli dratt inn i teksten.

Ho fortel om venner av seg som gjorde god jobb med annonsesal og rekneskap. Etter kvart gjekk alle utgåvene med overskot.

Mari var også grafisk ansvarleg gjennom studieåret 2002/2003. Ho fortel at dei hadde ganske mykje stoff og at dei alltid sat siste natta og designa før fristen. Dei prøvde å vere tidleg ute, men brekke-arbeidet kom alltid dei siste dagane uansett. Innleveringsfrist var måndag formiddag. Då la dei CD med trykkeklar PDF-fil med avisa i postkassa.

– Me var ganske sparsame, for me hadde lyst til å kjøpe digitalkamera og nytt utstyr. Me måtte ha råd til å gjere det, så då måtte me spare til det. Unikum brukte då framleis kamera med film. Filmane blei framkalla hos annonsøren Fotomiljø i sentrum. Deretter blei dei skanna med negativskannar. I 2003 kunne Unikum kjøpe seg to digitalkamera, men nokre medlemmar fotograferte framleis med sine eigne filmkamera etter det. Mari fortel at dei hadde greitt nok utstyr frå starten, og fornya maskinparken

34 2003 - atter ein redaktør

– Det blir så sein start, for det er noko med å sjå heilskapen i kva stoff ein har. Det er jo gjerne noko som skjer i siste liten, og så er det nokon som leverer litt seint. Korleis var distribusjonen? – I Kristiansand fordelte me når avisa kom, og så hadde me ofte pizza når me var

2003 atter ein redaktør Frå oktober 2002 til oktober 2003 var Mari Helland (Frøysnes) ansvarleg redaktør i Unikum. Ho hadde vore med sidan nyoppstarten vinteren 2002, og studerte då til å bli siviløkonom på Høgskolen i Agder. Mari tok over som redaktør fordi forgjengaren Helle reiste på utveksling.

ferdige. I starten betalte me pizzaen sjølv, for Unikum hadde ikkje råd til nokon ting. Det var bare akkurat nok til å betale trykkeriet. Men etter kvart kunne Unikum ta seg råd til å dekke pizzaen.

studentval og oppmoding om å bruke stemmeretten, men det var ikkje slåande respons på akkurat dei områda. Me utfordra folk til å skrive debattinnlegg, for å få starta ting.

I Grimstad delte studentar ut på campus. I Arendal la bodet magasina ut på ein fast plass. I Kristiansand delte me ut på campus, Musikkonservatoriet, Spicheren, BI, Gimlekollen og på nokre kaféar.

I ei av avisene finn ho lesarinnlegg om religionsfri kantine. Ho fortel at det sikkert var ein religiøs stand som ikkje alle likte. Alle la flygeblad på bord i kantina, så det var lett å dele bodskap med studentane.

Korleis var det med sosiale arrangement?

Kva slags nytte har du hatt av å vere i Unikum i karrieren etterpå?

– Me møttest jo kvar veke til redaksjonsmøte. Det var jo viktig i planlegging av neste nummer, og så var det sosialt i tillegg. Det var jo mange forskjellige folk som var med. Det var veldig gøy, for det er jo ikkje nødvendigvis dei du møter til vanleg på studiet. Du blei kjent med folk på tvers av studieretningar. Det var jo ganske sosialt. Når du sit saman ei helg i månaden og produserer avis gjennom heile natta, så blir du jo meir kjent enn du blir i kantina på dagtid.

– Eg trur ikkje nokon jobb eg har hatt, har først og fremst falt på engasjementet mitt i Unikum. Men for min eigen del var det ein plass å få skrive-erfaring, parallelt med anna nyheitsjobbing i Fædrelandsvennen om sommaren. Og så var det spennande å sjå kva ein kunne skape av engasjement rundt saker der og då. Det å ha vore med i Unikum og studentlivet i heile tatt, seier noko om at ein er ein person som bryr seg og har kapasitet til å bry seg utover studia. Det betyr nok noko for tilsetjing, sjølv om ein som jobbsøkar ikkje veit i kva grad det tel.

Me hadde jo litt sånne sosiale happenings. Eg har bilete frå då me hadde sommaravslutning på våren i solsteiken på benkane utanfor STA-bygget. Korleis var forholdet med Studentradioen? – Studentradioen hadde jo sendingar rett som det var då me var der. Me sat saman og prata og tøysa på pauserommet. Me delte jo pauserom. Dei hadde jo bare jo studio rett ved, på andre sida. Nokre folk bidrog begge plassar. Me hadde godt forhold med Studentradioen. Korleis var det med studentengasjement på di tid? – Eg veit ikkje om det har endra seg så veldig mykje: dei som engasjerer seg, gjer det veldig mykje, og resten bryr seg ikkje så veldig. Me hadde saker om

Mari er stolt av å ha vore med på å gi ut studentavis med økonomisk overskot og velfungerande redaksjon. Ho fortel at folk visste kva Unikum var og begynte å tipse om saker avisa kunne skrive om. Ho var aktiv medlem i Unikum fram til midten av 2004. Då Mari avslutta siviløkonomstudiet i 2005, blei ho med i Trainee Sør, der ho arbeidde hos Agder Energi, Kristiansand kommune og Fædrelandsvennen. Etter dette fekk ho jobb i Fædrelandsvennen med forretningsutvikling. Mari tok sluttpakke der i fjor, og hadde då tittelen utviklingssjef. Ho jobbar no for seg sjølv som konsulent med å gjere ulike verksemder betre i effektivitet og kommunikasjon. Mari er gift med Svein Frøysnes, som var fotograf og teknisk ansvarleg i Unikum då ho var der.

mars 2016 unikum nr 3

Kreativ skriving

Tekst: Kristian Tyse Nygård Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Gribben Et tre stakk opp fra ørkenen som en skjeletthånd – på pekefingeren satt gribben. Den lignet en pukkelrygget bøddel med skuldrene til værs og hodet pakket inni den svarte kroppen. Et ansikt som lignet et brannoffer dreide mot meg mens jeg trasket mot treet og satt ned. Jeg dro fram den rustne feltflasken og lot de siste vanndråpene hvile på tungen før jeg svelget. «Ikke lenge igjen,» sa jeg opp til gribben mens jeg snudde flaskeåpningen ned. Gribben strakk hodet mot solen og pep «Kh-hyaaah!» og slo med vingene; fjær falt rundt meg som snø. Jeg kastet flasken så langt jeg kunne og hørte en hard skrangling da den landet. Lyden hang lenge i luften, og jeg forestilte meg at lydbølgene ville fly videre i ørkenen som et gjenferd og fortsatt eksistere for de som er i stand til å høre. En uvant kulde stakk tærne på venstrefoten min; jeg hadde endelig nådd skyggen. Den dreide rundt ørkenen som et solur fra et rødt fjell, det eneste som stakk over horisonten i denne flate ørkenen med overflate som hard, sprukken hud. Fjellet lignet en maurtue og lå bak et svømmende slør. Jeg hadde vandret mot det i to dager fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre, og med meg hele tiden var denne gribben. Å ha den flyvende over meg, og til tider i sirkel rundt hodet mitt, var i begynnelsen urovekkende. Ansiktet virket skjevt fordi det manglet et øye, og rynkene gav et eldgammelt preg. Hodet hadde svarte flekker som så ut som de skulle flasse av. Fjærdrakten var tynnslitt og full av rosa hull som om den holdt på å ryke i sømmene. Men jeg lærte å sette pris på selskapet, for det var hverken øgler, skorpioner eller så mye som en bille ute i ørkenen; de eneste levende skapningene var meg og gribben. Armene, leggene og føttene mine var røde som kokte hummere, og solstrålene

36 kreativ skriving

stakk kroppen min gjennom de hullete fillene jeg gikk med. Den varme luften var tjukk og tung og klemte rundt meg som en slange, og hvert åndedrag føltes som det ville sprekke lungene mine. Jeg krøp inn i skyggen. Kulden var velkommen. I skyggen kunne jeg puste. Jeg snudde meg vekk fra fjellet og mot den tomme horisonten jeg kom fra. Jeg så nattehimmelen i det fjerne som om den var regnskyer. Jeg så jordens krumming. Tror jeg. Hvem vet. Ironisk nok ser man lengst når det er ingenting å se. Treet var på størrelse med tommelen min før gribben lettet fra greinen; jeg var allerede langt inni skyggen. Gribben fløy ikke alltid rundt meg, men dro ofte i forveien når den fikk øye på et tre. Jeg verdsatte disse avbrekkene fra gribben, men ble pussig nok glad av å se den igjen. Når den fløy, gled den lengst mulig med færrest mulig vingeslag, til den nesten styrtet og tvang seg til å skaffe høyde igjen. Jeg fikk ofte inntrykket av at den var utslitt. Hvordan tror den jeg følte meg? Skyggen fra fjellet vokste seg lengre etter hvert som solen begynte å gå ned på den andre siden. Først da så jeg kom til foten så jeg at det ikke var et fjell, men en sanddyne; all den blodrøde sanden i hele ørkenen hadde tydeligvis flyktet nettopp hertil. Fjellet strakk seg som en mur. Jeg la meg på ryggen i sanden, på det mykeste underlaget siden før jeg kunne huske. Gribben hadde ikke noe tre å hvile på, så den dalte mot bakken, brøt fallet med det menneskelange vingespennet, og hoppet noen ganger før den stoppet opp. Hvorfor var gribben alene med meg? Hadde den en make eller en flokk den jaktet med? Kanskje den ble forvist fordi den prøvde å holde et kadaver for seg selv, kanskje de andre gribbene omringet den, kaklet mot den, hakket på den

etter tur, før den største i flokken – som inntil da sto og så på fra sidelinjen – brøt inn i ringen og slo klørne i hodet og vingen. Kanskje en klo stakk inn i øyet, sprutet innmaten som en kvise utover de andre gribbene i sirkelen, noe de tok som en provokasjon til å angripe, til å sverme rundt den forsvarsløse gribben som fluer mens blod, støv og fjær vrimlet rundt kaoset som en atmosfære. Jeg vet ikke hvor jeg fikk denne visjonen fra, men jeg hadde en merkelig følelse av at hver detalj måtte stemme. Sikrere har jeg aldri vært om noe. Jeg kjente denne gribben som tasset omkring foran meg og ikke lenger så på meg, men på en liten, flat stein den veltet overende med nebbet sitt, før den skralte mot himmelen for aktivitetens skyld. Jeg lurte på hvem av oss ville holde ut lengst, og følte en viss forpliktelse til å dø først. Hvert skritt oppover fjellet stakk dypt i den røde sanden og måtte dras ut igjen, og jeg følte som om føttene gravde seg inn i fjellet etter hvert som jeg steg opp. Fjellet var bratt og jeg måtte gå langs en smal sti for ikke miste fotfestet. Stjernehimmelen fløt over meg som et silkeslør. Natten spilte ikke noen rolle for meg lenger. Jeg hadde knapt sovet de to siste dagene. Uansett hvor utslitt jeg var tok det lang tid å sovne, og jeg ble alltid vekket av sekundlange mareritt: et skrik som kommer mot meg som et tog i en tunell, eller en fallem som slipper meg så et rep rykket om strupen min, eller gribben som slår nebbet mot øyet mitt. Jeg gispet meg alltid våken, og som oftest våknet jeg til gribbens enøyde blikk. Jeg fikk ikke sove igjen før utslittheten tvang meg til et nytt forsøk. Nå hadde jeg gitt opp. Himmelen bak meg ble sakte lilla, så gradvis rosa. Jeg var fast bestemt på å se soloppgangen og fortet meg mot toppen. Jeg slo knærne høyt, nærmest hoppet meg opp. Gribben fløy allerede rundt toppen og ventet. Hvorfor ville jeg mot toppen – hvorfor ville jeg se soloppgangen? Jeg så ikke noe håp for å overleve – hva det enn betydde, for jeg husket ikke hva jeg skulle overleve for. Det beste jeg kunne gjøre var å se litt naturlig skjønnhet fra orkesterplass. Jeg krøp de siste meterne og satt meg i lotusstilling på toppen. Jeg vendte blikket mot der jeg kom fra, og det samme gjorde gribben fra et tre den fant. Der var de som flammer i horisonten, solstrålene fra dagen som var i ferd med å begynne. Himmelen gikk fra en tung lilla rett over hodet mitt til en lysere blå ved horisonten, en jevnere overgang enn i noe maleri. Flammene gav et siste

pust av glød før … Og der reiste den seg som en kjempe – som en Gud. Solen. Den steg opp, svevde og slapp fri som om den var klistret til horisonten. Jeg så mot gribben. I det oransje morgenlyset så den nesten vakker ut. Det manglende øyet var vendt mot meg, og fra denne vinkelen så det ut som gribben mediterte over varmen og lyset fra solen. Soloppgangen var vakrere enn jeg kunne fatte, og jeg visste at selv i et normalt liv – hva enn det var – ville dette høydepunktet vært umulig å oppnå igjen. Jeg lukket øynene og lente meg framover, og rullet nedover sandfjellet. Armene og beina mine ble kastet rundt og klemt til alle vinkler, sand sprutet inn i munnen, ørene og nesen min. Hodet spratt som en ball og føltes som det skulle sprekke av svimmelhet, før jeg rullet utfor en kant. Luften plystret rundt ørene mine. Jeg snurret som et lønnefrø. Jeg landet hardt, som om tolv håndflater slo ned på overkroppen og magen min samtidig, før noe uformelig svøpte meg inn i et mørke. Jeg kunne ikke puste. Jeg dyttet meg opp, hodet over det uformelige og kjente luften. Rundt meg var det busker og trær og en farge jeg kjente igjen som grønn. Jeg hørte stemmer, et språk jeg ikke forsto som fløt som et hav som innimellom traff et skjær. Fra et telt kom tre hvitkledde skikkelser, den reneste hvitfargen jeg har sett, draktene flagret i vinden som om de var en del av den. Menneskene kom mot meg. To hjalp meg opp fra vannet, den tredje gikk mot et tre, ropte og veivde med armene og skar tenner mot gribben, som skralte idet den fløy av gårde. Jeg så den bli en prikk på himmelen, før den forsvant for alltid. En av nomadene knep meg i kinnet, spurte meg mye jeg ikke forsto og dro haken min mot seg. «Okei?» kom det fra et vennlig ansikt. Jeg nikket. Nomadene hjalp meg til nærmeste by, og derfra kom jeg hjem. Jeg fant mitt gamle liv igjen, men jeg erindret det ikke så mye som lærte det å kjenne på nytt. Ansiktene til min familie og mine venner brakte meg lykke, men jeg forsto ikke helt hvorfor. Jeg har tenkt mye på gribben, og den dukker ofte opp i mine drømmer.

mars 2016 unikum nr 3

Veien til suksess: GSI Grizzlies Lacrosse Den relativt ukjente sporten lacrosse blomstrer hos Grimstad Studentidrettslag (GSI). På kort tid har både damene og herrene klart å etablere seg i norgeseliten. Les hvilke forhåpninger hvert lag har foran sesonginnspurten med NM-mellomspill på Kristiansand stadion 12.–13. mars og finaler i Bærum 24.-25. juni.

Lacrosse er Canadas nasjonale sommersport, og er et relativt nytt fenomen i Norge. I løpet av tida UiA har vært universitet, har Kristiansand fått herrelaget UiA Lacrosse Studs og kvinnelaget KSI Lacrosse Cherokees, og Grimstad fått herrelaget GSI Grizzlies Lacrosse og kvinnelaget GSI Grizzly Cubs. Sistnevnte fikk felles styre med herrelaget for to-tre år siden og heter nå også Grizzlies, men med kjælenavnet Cubs. Sesongen følger studieåret, og innledende runder var i Grimstad 23.–25. oktober i høst for de fire beste lagene fra NM sesongen før, mens lagene på 5.–9. plass spilte sin første runde i Bergen 14 dager senere. 12.–13. mars er det mellomspill, altså kvart- og semifinaler, på Kristiansand stadion. Det er tidligere stadion til fotballklubben Start. 24.–25. juni er det finaler og plasseringskamper på Snarøya i Bærum. Unikum har spurt lederne i Grimstad-lagene kalt Grizzlies om prestasjoner og håp om prestasjoner. Hvert lag har rundt 25 medlemmer.

gsi lacrosse

Tekst: Targeir Attestog Foto: Jakob Evensen

Fredrik Bjønnes, leder for herrelaget:

Hvordan har Grizzlies prestert i mesterskap i det siste året? Før fjorårets sesong, så har prestasjonene ikke vært spesielt gode. Men i løpet av fjoråret tok vi steget opp blant Norges beste lag ved å komme til «final four» i både Studentlekene i Trondheim og NM. Begge gangene endte dessverre med fjerdeplass etter knepne tap. I Trondheim ble det tap i bronsefinalen etter «sudden death» mot HIOA Kings. I NM tapte vi semifinalen mot Norges desidert beste lag Oslo Legends med bare ett mål, 11–10. Dette er den beste kampen guttene har spilt noen gang. Bronsefinalen endte med ett-målstap igjen mot BI Chiefs fra Bergen. Det var jo også Bergen Challenge der førstelaget røk ut i kvartfinalen mot NTNUI som vant turneringen, mens rookie-laget imponerte glimrende innsats ut ifra forventningene med tanke på at de hadde bare spilt en drøy måned. I høst har vi vært i Stavanger og spilt turnering, der guttene tok sin første turn-

eringsseier noen gang. Det har også vært NM-runde her i Grimstad 23.–25. oktober. Der tapte guttene forventet mot NTNUI og Oslo Legends og slo BI Chiefs etter en jevn kamp. Vi spilte også Norgescup mot UiA Studs fra Kristiansand, der vi vant 13–4. Hva slags håp har dere om prestasjon i mesterskap i år? Guttene håper å beholde plassen i toppen og målet er å nå «final four» igjen i år. Men etter at mange sluttet til sommeren i fjor på grunn av endte studier og at vi har fått skader på et par viktige spiller, så blir det vanskelig, men målet er det samme uansett. Hvem er deres hardeste konkurrenter? I år vil det være NTNUI, Oslo Legends og HIOA Kings.

Tale Futtrup Solfjeld, leder for kvinnelaget:

Hvordan har Grizzlies prestert i mesterskap i det siste året? Lacrosse i Norge er ikke veldig stort, så det er heller ikke mange turneringer: Det er NM hvert år, og annethvert år er det studentleker i Trondheim eller Bergen. Lacrosse i Stavanger pleier også å arrangere en turnering hvert år. Høsten 2014 fikk vi sølv i Bergen Challenge, og vårt aller første gull fikk vi under Studentlekene i Trondheim for akkurat ett år siden. Rett etter sommeren var vi i Stavanger hvor vi igjen tok sølv. Vi har også sølv i hvert NM vi har deltatt i siden vi startet.

spille mot BI Lionesses (Oslo) eller BI Cheetahs (Bergen) om gullfinale eller bronsefinale. I og med at vi ikke har noe dårligere en sølv i NM, håper vi jo på å ikke være dårligere i år! Hvem er deres hardeste konkurrenter? Vi er fire topplag som pleier å være ganske jevne, Cubs, Bi Lionesses (Oslo), HIOA Queens og NTNUI, men i år har Queens et veldig sterkt lag, så det er nok de som er vanskeligst å slå.

Hva slags håp har dere om prestasjon i mesterskap i år? Intervjueren bor selv i Grimstad, og ønsker dermed Grizzlies-lagene lykke til. Vi har allerede vunnet den ene kampen i Kristiansand i mars på walkover fordi det ene laget ikke klarer å stille. Så vi er automatisk videre i topp fire, men skal