Unikum 9 - 2016 (november) by Studentavisen Unikum

Studentavisen for Agder

G R AT I S | N o v e m b e r 2 0 1 6

Vi dro på byen med rullestol:        

Tollboden Big Horn Charlies Rederiet Gastropuben Patrick’s Frk. Larsen Harveys

Jeg har blitt “ vant til at jeg ikke kommer

inn på det første og beste stedet. Man må lete litt. – Miriam Ormøy Ibsen (27)

s. 6-8

Kjærleik i døgnåpent bibliotek I Studentvalg I Telefonselgere I 17 anmeldelser fra Sørveiv I Fersk studentradio

Innhold

Leder - hva var det jeg stemte jeg på, igjen? Da er vi ferdig med valget, folkens. Oppslutningen endte på like under 20 prosent, noe som vil si at hver femte UiAstudent fant veien til urnene denne gangen. Vinnerne er i skrivende stund ennå ikke kåret, men jeg tror vi allerede nå kan fastslå at det ikke var studentdemokratiet som vant. En valgdeltakelse på under 20 prosent ville av de fleste menneskerettighetsorganisasjoner ikke blitt ansett som et reelt demokrati om det gjaldt en nasjonal stat. Og på samme måte som i fjor spør vi oss også i år: Hvorfor stemmer ikke flere studenter? Mine spekulative synsinger er like mye verdt som valganalysene fra USA, men jeg gjøre et forsøk allikevel. Før vi river oss i håret av lav valgoppslutning, må vi presisere at UiA har et av det beste fungerende studentdemokratiet i Norge. Uten at det sier stort. Ved Norges største universitet, NTNU, var det knappe åtte prosent som stemte. Parodien blir komplett når man leser at det var 26 studenter som stilte til 21 seter i Trondheim. Jeg har de siste ukene sett STA-gjengen, de som organisere valget her på universitetet, være fullstendig oppslukt av valg. De har sittet på kontoret i sene kveldstimer, og er flere ganger blitt observert løpende i gangene. Sånn legger man merke til når man deler bygg med STA-gjengen. Jeg tviler på at det er deres innsats det står på. UiA har i år 7.000 nye studenter. I oktober har de vært på studiestedet i bare noen måneder når de blir bedt om å ta stilling til hvem de mener bør sitte i studentparlamentet. Mange av dem har nok knapt satt seg inn i hva studentparlamentet gjør. Hvilke studentsaker som er på agendaen, og hva som skiller kandidatene kan være

en tøff oppgave, selv om du virkelig går inn for å avgi en informert stemme. For er det en ting jeg vet om studenter, så er det at de har meninger om studiet sitt. Mange meninger. Nesten så det blir litt kjedelig en gang i blant. Småting, som en dårlig formulert setning i en pensumbok kan bryte ut i enorm diskusjon hos en hver kollokvigruppe. Vi mener ting om biblioteket, eksamensoppgaver, forelesere, studentidrett, kantinen, parkering, you name it. Sammenligner man tiden man bruker på å diskutere studierelaterte saker, med hvor lang tid det tar å avgi en stemme på Fronter burde saken være klar og valgresultatet deretter. Jeg ville personlig likt å sett at de som stilte, også ble tvunget til å ta stilling til hva de skal hjelpe studentene de representerer med. Kanskje kunne man arrangert et sofaintervju på de ulike fakultetene hvor folk kunne komme og sett alle kandidatene fortelle litt om seg selv, og svare på spørsmål? Da ville kanskje de studentene som kom og så på, fått et bedre inntrykk av hvilke saker som berører dem. For ikke å snakke om studentavisen. Ja oss. I mine to første år på UiA fant jeg det merkelig at studentavisen ikke var sitt ansvar bevisst når valget skulle gjennomføres. Hvor er intervjuene med kandidatene, og hvor er evnen til å løfte frem de viktigste sakene før stemmene avlegges? Etter å ha sittet i redaktørstolen i noen måneder, må jeg innrømme at jeg ikke var mye flinkere enn mine forgjengere. Men vi prøver. Kanskje er vi flinkere neste år? Det håper jeg. For din skyld.

Parlamentsvalg

På byen med rullestol

Fersk studentradio

Studentnytt

Sex og kjærleik

Automatisk begrunnelse + månedens ord

Døgnåpent bibliotek

Brev fra Munchen

17 anmeldelser fra Sørveiv

Unikum digger Enslaved

Kulturkalender

10 facts about norwegians

Har du tenkt?

Retorikk i politikk

Fordeling av goder

Telefonsalg som levebrød

Asia vs. Norway

Oppskrift: Lapskaus

Tåkehistorien

Matias Smørvik redaktor@unikumnett.no 911 45 962

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 911 45 962 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: unikumnett.no TWITTER: twitter.com/unikumnett Facebook: facebook.com/studentavisenunikum Årgang 16 Publisert oktober 2016 Utgave nummer 9 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. Unikum følger Vær Varsom-plakaten. Føler du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør : Matias Smørvik Redaktører: Ine Rossebø Knudsen, Nora Nussle Torvanger Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova Forside: Matias Smørvik Journalister: Nora Nussle Torvanger, Kristian Tyse Nygård, Kristoffer Andersen, Alexander Wathne Matias Smørvik, Roar Frivold Skotte, Franz Rose Bengtson, Emilie Rætta, Asbjørn Oddande Gundersen, Henrietta Hawkins, Quynh Le Nguyen, Ine Rossebø Knudsen, Ole Håvard Seland, Katrine Tveito, Miriam Miriam Ormøy Ibsen, Mats Sauro Høimyr, Jin Seong Jeong, Sofie Søndergaard Klit GJESTESKRIBENTER: Kristian Bjelbøle Bakken

Fotografer: Monta Birkmane, Tobias Hole Aasgaarden, Quynh Le Nguyen, Katrine Tveito, Ine Rossebø Knudsen, Matias Smørvik, Mats Sauro Høimyr Illustratører: Asbjørn Oddane Gundersen, Silje Fjørtoft DESKEN: Vera Baklanova, Thea Gvalia, Matias Smørvik, Asbjørn Oddane Gundersen KORREKTUR: Kristian Tyse Nygård, Katrine Tveito DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet Trykking: Bjorvand & Co Opplag: 1200

november 2016 unikum nr 9

Fire av fem droppet å stemme:

Studentdemokratiets evige utfordring TEKST: HENRIETTA HAWKINS | Foto: Matias Smørvik og Henrietta Hawkins

Tilsynelatende bryr bare én av fem studenter seg om å ha representanter som støtter sine interesser og meninger. Hvis man har meninger om leseplasser, automatisk begrunnelse for karakter og praktisk erfaring i utdanning, burde man ha stemt. I perioden 17. til 28. oktober stemte 19,5 prosent av studentene på UiA i studentparlament- og fakultetsstyrevalget. Hva er det som gjør at selv om vi har masse å klage på i emneevalueringene, bryr vi oss overhodet ikke når det gjelder studentpolitikk? Problemet virker å være fanget i en ond sirkel: mangel på gode, motiverte kandidater fører til lite engasjement fra studentene, som dermed ikke utfordrer kandidatene til å ha klare meninger. En titt på valgavisen avslører en merkelig blanding av studentpresentasjoner. Noen få har massevis av erfaring, og konkrete idéer om saker de vil støtte. Andre gir ikke et eneste hint om hva de står for, for ikke å nevne de som ikke en gang har skrevet en presentasjon. Bare en av de fjorten studentene Unikum har snakket med hadde lest valgavisen som ligger ute på STAs nettside, og finnes i trykket utgave i kantinen. Til deres forsvar, så er valgavisen ikke så lett å finne på nettet. Man må bla ned hele STAs førstesiden, trykke på en lenke, bla ned siden igjen, før man endelig finner en liten lenke til valgavisen. Jeg spurte studentene hva de tenker om dette. Ania Kowalewska, utvekslingsstudent i nordisk, foreslår: – Hadde det ikke vært mye lettere å legge ut presentasjonene på fronter, slik at vi kan lese dem samtidig som vi stemmer? Mange leser ikke presentasjonene og gir bare stemmen til dem de kjenner. For Helene Johansen, student i Økonomi og administrasjon, var bekjentskap en måte å være sikker på at kandidaten deler hennes meninger. – Jeg stemte på en kandidat som jeg hadde mye kontakt med profesjonelt. Jeg vet at hun er en dyktig person, og jeg tror hun vil gjøre en veldig god jobb. På vårt kurs tar vi 37.5 studiepoeng per semester, og hun vil at vi skal ta 30 studiepoeng som alle andre. Jeg vet at hun jeg stemte på har lyst til å endre dette og gjøre det bedre for studentene. Det er klart at det er viktig for studentene å vite hva de stemmer for, og kjenne litt til kandidatene. Derfor mener jeg at det er rart at STA-styret alene må bruke tid og krefter til å gjøre alt de kan for å få folk til å stemme. I år har de stekt vafler i kantinene, snakket i forelesninger, og stått på stand nesten hver eneste dag. Hadde det ikke vært mye mer effektivt hvis kandidatene selv kom til forelesninger for å snakke litt om hvorfor vi bør stemme på dem? Da kunne folk ha fått vite mye mer om dem som stiller til valg og fått anledning til å stille dem spørsmål. Valgoppslutningen er ganske lik på universitetene i Norge. På UiO var det 17,2

Parlamentsvalget

prosent oppslutning i år, i Bergen var det 25 prosent, i Tromsø 18,6 prosent, og i Stavanger 16,7 prosent. På NTNU var den imidlertid bare 8 prosent. I motsetning til UiA og NTNU, bruker universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger og Tromsø et listevalg-system. Forskjellen er at her stemmer studentene på en liste bestående av flere representanter med like meninger, fremfor å stemme på en representant. I år stilte ni lister til valg i Oslo, og det var Realistlista som ble årets klare vinner med 22,68 prosent av stemmene. De er en partipolitisk uavhengig liste og som kampsaker i år hadde de; studentaktiv undervisning med vurdering hele semesteret, mer pedagogisk opplæring av foreleserne, nok læringsarealer til at studenter fra hvert fagområde skal ha faste steder der de kan samarbeide og diskutere, digitalisering av pensum, undervisning og eksamen, og det administrative rundt studiene. Ifølge Helene Vedal, nestleder i STA, bruker UiA ikke listevalg fordi da STA ble stiftet i 1994 mente man at fakultetsvalg, slik man har det i dag, ville representere studentmassen best. Listevalg har vært diskutert flere ganger siden da, men man har landet på å beholde gjeldene løsning. Innføring av listevalg på UiA kunne fått kandidatene til å samle seg og komme med klare idéer om hva de mener bør forbedres. Vi kunne hatt debatter mellom listerepresentanter, og det hadde vært enklere for studentene å velge de riktige folkene. Jeg spurte Helene om et listevalg-system kunne vært lettere for studenter å forholde seg til: – Det er vanskelig å si. Jeg tror ikke listevalg i seg selv er løsningen for å få høyere valgdeltakelse. Universitetet i Stavanger har listevalg, men de har en valgoppslutning på 16,7 prosent. Høyskolen i Bergen har ikke listevalg, og de har valgoppslutning på rundt 30 prosent. Det er så mye mer som ligger bak den lave valgdeltakelsen, enn kun om det burde være listevalg eller ikke. Jeg tror det hadde vært lettere for STA-styret å få hjelp av listene, fordi det kanskje hadde ført til mer valgkamp og at studentvalget ble mer synlig. Igjen er listevalg oppe til diskusjon og vi undersøker hvordan det kan fungere, og om det kan være en løsning på UiA, sier hun. De fleste av oss har idéer om hvordan UiA kan bli enda bedre, og den beste måten å realisere dem på er gjennom et levende studentdemokrati. Vi har behov for et system og kandidater som gir studenter lyst til å stemme. – Studentparlamentet skal representere studentene. Når det derimot bare er 19,5 prosent som stemmer, hvor mange studenter representerer man egentlig da? spør Vedal.

STEMTE DU? - OG HVORFOR?

Stian Borg-Stoveland Biologi

Theodor Sundal Juss

– Nei. I fjor var jeg langt unna å stemme, men i år har jeg vært inne og kikket på kandidatene. Den eneste jeg kjenner til er Kai Steffen.

– Jeg skulle stemme, men jeg glemte det.

Aleksander Torjesen Kommunikasjon

Ania Kowalewska Nordisk

Jagoda Sobótka Nordisk

Helene Johansen Økonomi og ledelse

– Jeg vet ikke nok om de ulike kandidatene, så jeg hadde ikke visst hva jeg hadde stemt på. Det ville vært som å kaste en terning.

– Jeg kjenner en av kandidatene fordi han er min ‘buddy’. Jeg vet at han engasjerer seg i forskjellige aktiviteter her på universitetet.

– Jeg kjenner ikke de som stilte til valg, og derfor var det vanskelig for meg å velge. Man må vite hva man stemmer for.

– Jeg stemte fordi de som stiller har lyst til å bidra og gjøre en forskjell. Flere av de som stilte er folk som jeg kjenner og jeg vet at de er dyktige personer.

Ingrid Vikse Juss

Earling Nikolaison Musikk

Jona Çegrani Musikk

Live Jørgensen Lærerstudent

– Det var på noen jeg kjente, så jeg vet at hun vil gjøre en god jobb.

– Jeg har sett det på Facebook, fått masse mail og alt mulig. I en travel hverdag har man ikke så mye tid som man tror.

– Jeg visste at det var noe som skjedde, men ikke at det var et studentvalg. Fikk ikke noen e-post, så tenkte ikke at det var for alle.

– De sa til oss i forelesningen at det er nå vi skal stemme, men så gikk det i glemmeboksen. Jeg kjenner dessuten ikke de som stilte til valg.

Marit Buerskog Lærerstudent

Nina Andreassen Reiseliv

Sebastian Sælør Biologi

Sigbjørn Kristiansen Kommunikasjon

– Jeg vet ikke hva det er nesten. Jeg hadde ikke satt meg inn i det. Det er viktig å stemme hvis du står for noe, men det er ikke noe jeg vil klager på.

– Jeg hadde ikke lest meg opp på det, og tenkte at det tar altfor mye tid å sette meg inn i det.

– Jeg hadde hørt noe om det, men jeg var ikke klar over at det var nå.

– Jeg skulle stemme, men det forsvant. Jeg glemte det.

November 2016 unikum nr 9

UiA-studenten Miriam Ormøy Ibsen (27) gir fart og ruller videre nedover Kristiansands mest travle gate, Markens. Høstregnet har gjort brosteinene i Markens speilblanke, og folk haster forbi, godt innpakket i varme klær. Miriam griper et godt tak i hjulene, og spinner bortover, men stopper brått ved inngangen til Patricks – et par trappetrinn blokkerer veien for henne.

Miriam håper det han sier stemmer.

– Her går det ikke, ler Miriam.

– Hvordan responderer vennene dine når du ikke ser ut å komme deg inn?

Patricks og Slakter Sørensen ligger vegg i vegg med hverandre, og ser nokså like ut fra en fotgjengers perspektiv. Men gjennom en rullestolbrukers øyne er kontrastene mellom dem store - Patricks oppfyller ikke kravene om rullestoladgang, i motsetning til Slakter Sørensen. Humøret til Miriam er likevel på topp, og vi kommer oss videre nedover i Markens. Lovstridig av utestedene? 21. juni 2013 trådte den nye Diskrimineringsog tilgjengelighetsloven i kraft, og den forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Formålet med loven er å fremme likestilling, samtidig som den stiller krav om individuell tilrettelegging og universell utforming. Tross dette, besøker vi flere offentlige steder i Kristiansand som ikke følger lovverket, nærmere bestemt paragraf 5, som forbyr både direkte og indirekte diskriminering. Det betyr at kommunens politikere har gitt utestedene fritak fra tilgjengelighetskravene, når det er søkt om bevilgning til sjenking og servering.

Alternative innganger?

– De som selv sitter i rullestol er mer eller mindre likegyldig, man blir så vant til at man ikke kommer inn på det første og beste stedet, man må lete litt. Man lærer seg å leve med det, at det ikke er så enkelt. Men jeg tror nesten de vennene jeg har som ikke sitter i rullestol faktisk blir mer irritert på mine vegne, fordi det er så unødvendig. Miriam legger til at utesteder kan bli flinkere på å markedsføre og informere om alternative innganger og snarveier. – Noen er ganske flinke. Stort sett tror jeg utestedene kan bli flinkere på å informere om at man faktisk kan komme inn. Men jeg vet at det er noen stedet man blir sluppet inn bakveien, fordi der er det rampe. Men det blir kleint for den det gjelder å skulle måtte gå inn bakveien hver gang, gjennom kjøkkenet for eksempel, sier hun. Likestilling?

– At de har lov å ha åpent, men samtidig ha så kronglete inngang synes jeg er trist. Det er en gammel by, så mange bygninger er nok fredet, slik er det også i hjembyen min Risør, sukker Miriam.

Etter en runde i sentrum entrer vi til slutt Christianssand Brygghus. De imponerer stort som første kandidat med egen heis i trappeoppgangen til lokalet.

Hun sier videre at det er små grep som skal til for å gjøre hverdagen hennes enklere.

– Denne trappen er jo ikke så veldig gunstig. Vi er jo lovpålagte å ha heis. Jeg har vært på steder der folk har blitt veldig sure for at de ikke har tilpasset heis, og det skjønner jeg kjempegodt! Denne ble installert like etter vi åpnet for 3 år siden, forteller den erfarne servitøren.

– Det går jo an å ha noen skinner opp trappene for eksempel. At de ikke har det er synd, både for meg og for dem konstaterer hun. Gode og dårlige utfall Utestedene hvor vi ikke kom lengre enn til døra, var: Patricks, Big Horn Steak House, Rederiet, Charlies Bar, Harveys, Frk Larsen, Gastropuben Kick og Tollboden. Stedene som fra vårt ståsted var enkle å komme inn på var Slakter Sørensen, Le Monde, McDonalds, Christianssand Brygghus, Bakgården, All Inn, Onkel Aksel, Herlig land og Hos naboen. På Javel kom vi oss også inn da vi skjønte at vi måtte gjennom lokalene til Dis først. Gastropuben Kick er et ut av stedene som har vanskeligheter med gjester som benytter rullestol. Etter en prat med en servitør på Gastropuben Kick angående mulighet for innføring av rullestolrampe, responderer han positivt. – Ja, jeg synes vi skal ha det. Jeg skal ta det opp med sjefen min, smiler han.

– De er egentlig klar over hva reglene er, og at de ikke oppfyller de kravene akkurat nå. Vi får gå tilbake om noen måneder å se om noe har skjedd, sier hun smilende.

På byen med rullestol

Miriam sier det er greit å ikke være avhengig av andre for å komme seg rundt, og påpeker at det er flott at det finnes slike heiser som man kan styre selv med fjernkontroll. Vi spaserer videre i høstmørket, og hun forteller litt om sine tanker rundt likestillingstemaet. – Jeg tenker vi er så opptatt av likestilling i Norge. Men slik det er nå, er det ikke likestilling. Jeg husker da jeg kom til Kristiansand for fem år siden, så følte jeg at det var som å komme til en annen verden. Men etter å ha bodd her noen år, så ser jeg at det er ikke superbra her heller. Det jeg vet er at her kan jeg bevege meg alene, sier hun optimistisk. Vil ha tøffere politikere At utelivet i Kristiansand ikke kan vente seg noen utmerkelse for tilrettelegging er regionsleder

Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Unikum prøvde seg på utelivet i Kristiansand med rullestol. På åtte steder kom vi ikke inn med hjul.

Foto: Matias Smørvik | Tekst: Nora Nussle Torvanger og Matias Smørvik

Stanset av trappetrinn

Tom Atle Steffensen i Norges Handikappforbund fullstendig enig i. – Det er et stort problem. Det er mange steder man må velge vekk for at det ikke er tilrettelagt. – Vi har snakket med flere utesteder i etterkant av reportasjen. De forteller at man blant annet har mulighet til å bære, eller føre folk inn bakveien om man tar kontakt på forhånd. Er det tilstrekkelig mener du? – Det med bæring er ikke holdbart. Hva gjør de da om det kommer noen med elektrisk rullestol? Det er uholdbart, både for loven og for oss, sier han og legger til at heller ikke mobile ramper er en god nok løsning. Han forteller at hverdagen har blitt noe lettere på grunn av apper som forteller bevegelseshemmede hvilke utesteder som er tilrettelagt og ikke. Selv

Herlige Land

Hos Naboen

Patricks

Slakter Sørensen

Le Monde McDonalds

Frk. Larsen

Brygghuset Gastropuben

Tollboden Bakgården Harveys All Inn

Javel

Big Horn/ Rederiet/ Charlies/

Dis

Onkel Aksel

skulle han ønske at politikerne var strengere når de gir sjenkebevillning til byens utesteder. – Et drømmescenario var hvis kommunen var tøffe nok til å si enten tilrettelegger dere, eller så får dere ikke servere. Man kunne for eksempel tvunget gårdseiere og utesteder til å vise til en byggeplan som de må innfri innen en viss tid. Om man i dag åpner noe i gamle lokaler slipper man for lett unna, sier Steffensen. Han oppfordrer studenter om å prioritere de utestedene hvor både de som kommer til beins og de som kommer med hjul slipper inn. – Det er de utestedene som fortjener å bli brukt. Et sted hvor alle kan være med, avslutter han.

Vi har snakket med utestedene. Les videre på neste side.

Rullestopp ved inngangen til Charlies og Big Horn.

November 2016 unikum nr 9

Gamle bygg får skylden I etterkant av Unikums bytur med rullestol har vi ved flere anledninger, over flere dager kontaktet alle utestedene hvor vi møtte hindringer på vei inn på utestedstedet. De fleste har svart på våre hendvendelser. Tollboden: – Ja, det stemmer at vi har vanskeligheter med å ta imot rullestolgjester. Særlig om du kommer alene er det vanskelig å få øyekontakt med servitør, så vi er som regel avhengig av at de kommer med venner, sier daglig leder Miklas Pokol. Han forteller at de ikke har mobil rampe tilgjengelig, og at gjesten derfor må hjelpes opp trappene om vedkommende skal inn. – Det er et problematisk hus å drive servering i, sier han. Patricks og Tollboden: – Både Patricks og Tollboden overtok lokalene etter andre restauranter som hadde vært i drift i mange år. Begge byggene er av en slik beskaffenhet at man på etableringstidspunktet må ha fått dispensasjon med henhold til universell utforming. Patricks har nå to innganger, hvor den ene er planfri. Tollboden blir om ikke lenge universelt utformet med godkjente planer for tilbygg/utvidelse i bakgården, skriver eier Rorger Sande i en e-post.

Hos Onkel Aksel var det grei skuring hele veien inn til baren.

Fersk studentradio

Harveys: – Vi har en del stamgjester, særlig United-fans som sliter opp trappene. Når de kampene spilles, vet vi at de trenger assistanse, og dermed tilpasser vi oss etter beste evne, blant annet ved at vi holder av det store runde bordet ved inngangen, sier daglig leder Kristofer Eastwood. Han forteller at utfordringen som regel løses ved hjelp av bæring opp i andreetasje. Utover det så er gjesten nødt til å ringe på forhånd, eller sende opp noen for å få kontakt med betjeningen. – Det er et regulert gammelt bygg, som gjør det utfordrende for oss. Derfor er vi også nødt til å ha flere på jobb til en hver tid - nettopp for å løse slike situasjoner. Big Horn, Rederiet og Charlies: – Det foreligger for tiden ikke noe krav om universiell utforming på grunn av husets art. Det er mulig å komme inn på Big Horn gjennom en annen inngang, opplyser nyansatt daglig leder Chris Lauritsen.

Trappehindringer hos Tollboden.

Tekst: Sofie Søndergaard Klit | Foto: Matias Smørvik

Løftede radioen op fra graven Radio Sirka er det nye navn for Studentradioen i Kristiansand, der drives af studenter i Agder. UiA har nu endnu engang en studentradio og den drives af Andrea Larsen og Marte Fevang, Radio Sirkas styreleder og næstleder, som først begyndte på UiA dette semester. Nu tæller de 21 medlemmer i Kristiansand og et medlem i Grimstad, men de håber stadig på flere medlemmer og gerne nogen der har teknisk kunnen eller i det hele taget har mod på at arbejde bag kulissen. Både Andrea og Marte begyndte dette semester på årsstudium i Litteratur, Film og Teater og da de ved studiestart blev vist rundt på UiA, hørte de om studentradioen. De fandt ud af at begge havde en interesse for at arbejde med medier, blandt andet radio. Da de ikke kunne finde særlig meget information om studentradioen, tog de kontakt til STA. Hvad de opdagede var at der var ingen der drev studentradioen, siden den forrige leder for radioen var flyttet fra byen. Pludselig stod de med muligheden for selv at starte noget nyt op. Det var spændende, men der var en hage ved det. Vi måtte starte helt op fra bunden og så bygge noget der holder, sier Larsen. Radio Sirka holder til i STA-bygningen, hvor de både har kontor og studio. Der er meget at arbejde med, de har måttet hverve nye medlemmer, vælge styret og så har de måttet rydde op fra den gamle studentradio.

De arbejder også på at skabe et studiemiljø rundt om radioen, som vil styrke fællesskabet mellem medlemmerne og samtidig motivere andre studerende til at tage del i arbejdet med radioen. De har arbejder på at skabe en platform til radioen, samt at gøre den mere synlig, og har blandt andet lavet en en Facebookside og afholdt en konkurrence om at skabe et logo til Radio Sirka. Radio Sirka udgiver sine podcasts på Soundcloud og iTunes. Desuden har de et samarbejde med krsby.no, men skal dog kun til at begynde at gøre brug af dette samarbejde. Sammen laver Andrea og Marte selv podcasten Friminutt som behandler aktuelle sager, samt snakker om hvordan det er at være student og giver tips og tricks til denne. Radio Sirkas navn har de har valgt fordi det er en "cirka" radio. På radioen skal der være plads til at prøve nye idéer af, plads til at lære og plads til at begå fejl, men de har mange planer for Radio Sirka. Næstleder Marte spøger lidt og siger: – Radioens navn er Radio Sirka nu. Vi vil at det skal blive Radio Super, men der er vi ikke endnu.

November 2016 unikum nr 9

Tekst OG FOTO: Matias Smørvik og Mats Sauro Høimyr

Studentnytt

Studenter flest vil ikke legalisere hasj En undersøkelse som Sentio har gjennomført på venge av NSO og Universitas vise at kun 27 prosent av Norges studenter vil legalisere hasj. – Det er ikke noe stort ønske blant politikere og folk flest om å legalisere cannabis. Tidligere undersøkelser på befolkningsnivå viser at så mange som 77 prosent er imot legalisering. Universitas sin undersøkelse er et interessant innspill i debatten fordi den viser stor motstand også blant studenter, sier generalsekretar Mina Gerhardsen i Actis til Universitas. Ester Nafstad, leder av Normal som støtter cannabislegalisering, mener på sin side at det kun er et tidsspørsmål før studentgruppen går inn for legalisering. – Jeg synes at 27 prosent er et ganske høyt tall og prosentandelen studenter som støtter legalisering er høyere enn ellers i befolkningen. Jeg tror tallet kommer til å øke og om fem-seks år håper jeg at 50 prosent av befolkningen vil være for en legalisering., sier hun til studentavisa.

Det blir parkeringavgift I september ytret studentparlamentet ønske om at Kristiansand campus skulle innføre parkeringsavgift på lik linje med den allerede eksisterende avgiften i Grimstad. UiA er avhengig av parkeringsinntekten i Grimstad for å kunne finansiere leien av parkeringsplassen fra et eksternt firma. Det behovet finnes ikke i Kristiansand, men parlamentet mente altså at likhetsprinsippet skulle være gjeldende. Nå har altså universitetet gått med på studentenes ønske. Overskuddet som skapes av de nye parkeringsavgiften skal øremerkes for miljø tiltak på de to campusene. UiA håper at det nye systemet vil oppfordre flere studenter til å velge mer miljøvennlige måter å komme seg til skolen og håper på at parkeringsavgift vil hjelpe til med å forminske trafikkstrømmen rundt skolene. Kommunikasjonsleder ved UiA Peer Pedersen sier til Unikum at flere som enten bor, jobber eller har noe fore i nærheten av de campus tar i bruk parkeringsplasser som er ment for studenter og besøkende til UiA. Etter den nye avgiften trer i kraft er det håp om at disse nå vil skremmes vekk. Kostnadene for å parkere ved Grimstad campus vil justeres fra fem til ti kroner dagen. Den samme prisen får man i Kristiansand. Endringene på Grimstad campus vil tre i kraft fra og med 1. november, endringen i den nye parkeringspolicyen ved campus Kristiansand derimot vil være under bearbeiding en liten stund til slik at skolen kan sette opp systemer for hvordan parkeringsavgiften skal håndheves. Peer Pedersen sier universitetsstyret er i dialog med Europark om hvordan å best innføre betalt parkering ved campus Kristiansand. Målet er å ha en klar tanke på hvordan det skal gjennomføres innen året er omme.

Studentnytt

Klagde på B: Fikk strykkarakter

Slutt for Joe & The Juice

Da de tre sykepleiestudenter fikk tilbake semesteroppgaven de hadde samarbeidet på var de ikke helt fornøyd. Selv om de fikk karakter B, virket det på begrunnelsen som om det var mulig å få toppkarakter. Men etter å ha klagd gikk de overraskende ned til karakter F eller stryk. Det betydde at studentene ble nødt til å ta emnet på nytt, melder NRK. Studentorganisasjonen har fulgt saken siden i vår. – Sensorene kan hver for seg gjøre en god jobb. Men når det mangler en lokal sensorveiledning, altså noe som forteller hvordan nivået skal være, da har universitetet et problem, sier leder i STA, Kai Steffen Østensen til NRK. UiA sier at de finner saken uheldig. –De fleste som klager på sensuren, blir stående med den samme karakteren. Og det er flere som går opp i karakter enn de som går ned, sier studiedirektør Greta Hilding.

Ifølge Krsby velger kjeden å legge ned sin juicebar i Markens gate. Det vil fortsatt være mulig å besøke deres foretning på Sandens og på Sørlandssenteret. – Alle forretningene har gjennom tiden levert som forventet, men nærheten mellom Markens gate og Sandens har vist seg å splitte vår vekst innad i Kristiansand, forklarer direktøren for Joe & The Juice i Norge, Johnathon Fraser overfor nettstedet.

Ja til studentombud Universitetsstyret håper å finne plass i budsjettet til en studentombud på UiA. – Hensikten med et studentombud er å sikre at saker som omhandler studenter blir rettmessig behandlet, og at ulike problemer blir løst på lavest mulig nivå. Studentombudet skal hjelpe studenter med å finne løsninger på de problemene som kan oppstå, og vurdere selv, i samråd med studenten om og eventuelt på hvilken måte det skal jobbes videre med en sak, heter det i forslaget fra STA. Universitetet i Oslo er blant utdanningsinstitusjonen som har prøvd studentombud.

Valget ikke klart Selv om valget ble avsluttet i oktober tar det fremdeles noe tid før vi får vite hvilke kandidater som skal representere studentene neste år. – Når det gjelder endelig valgresultat foreligger dette ikke ennå, det tar cirka 2-3 uker etter valget er avsluttet før det kommer, opplyser STA via e-posten. Bakgrunnen for dette er at man formelt sett har 1 uke klagefrist, deretter skal alle fakultetene og avdeling for lærerutdanning godkjenne valgresultatet før det godkjennes av UiAs Valgstyre. Deretter sendes valgprotokollene til STA, slik at de kan sende resultatet videre til kandidatene.

Mette Marit blir beskytter for akademi Hennes Kongelige Høyhet Kronprinsessen har takket ja til å være beskytter for Agder Vitenskapsakademi, skriver UiA på sine hjemmesider. – Det kongelige beskytterskapet er en svært gledelig nyhet for Agder Vitenskapsakademi. Av de fire vitenskapsakademiene i landet som har kongelig beskytterskap, er akademiet på Agder det yngste, sier Akademiets preses, professor Ernst Håkon Jahr. I dag har Akademiet rundt 250 innvalgte medlemmer fra Agder, fra resten av Norge og fra utlandet. – Det er en stor og viktig begivenhet i Akademiets utvikling og historie at det nå har fått kongelig beskytterskap. Med Kronprinsessens nære forhold til Sørlandet og Agder er vi spesielt glade for at det er hun som er Akademiets kongelige beskytter. Vi gleder oss til et nært samarbeid til vitenskapens beste på Agder, sier preses Ernst Håkon Jahr.

November 2016 unikum nr 9

Kvardagstankar om

Kjærleikens kraft Kjærleik er utan tvil ein viktig del av oss menneske. Opplevinga av å elske, og kjensla av å vere elska. Kjærleiken er drivkrafta i liva våre. Dei aller fleste filmane me ser omhandlar eit kjærleiksforhold, likesom romanane me les. Også moderne musikk og songtekstar er gjennomsyra av romanse og begjær. Me sluker kjærleik. Det rører oss. Det bevegar oss. Gjennom menneskas historie har diktarar, kunstnarar og musikarar prøvd å framstille kjærleikens essens. Hemmelegheiter og mirakel, som aldri går av moten. Forbode kjærleik. Kjærleikssorg. Og kjærleik som ei altomfattande kraft i den verda me lever i. Men kva er denne kjensla, denne krafta? Og korleis fungerer kjærleik som objekt i eit avisinnlegg? Kjærleik som fenomen er vanskeleg å definere presist og objektivt, kanskje fordi kjærleiken ikkje er presis og ei heller objektiv. Likevel har veldig mange flinke menneske prøvd å beskrive kva kjærleik er. Wikipedia er ambisiøse som alltid og går fort fram med ei uunnverleg sanning: «Kjærlighet er en menneskelig følelse, vanligvis rettet mot et annet menneske.» Det pleier ikkje å vere lett å arrestere Wikipedia på presisjon. Likevel finn eg ordet «menneskelig» nokså overflødig. For kjærleik til andre, særleg til eigne born og til make, er ikkje berre tildelt menneska. Eg såg ein gong eit naturprogram om ein paddefar som redda sine sædcelleliknande småtassar frå ein drukningsulukke. Det er kjærleik! Ja, kjærleik må da vere noko meir enn ei menneskeleg kjensle? Hjå store diktarar visar kjærleiken seg ofte som noko meir. Hamsun skreiv at kjærleiken vart verdas opphav og verdas herskar, E. E. Cummings skreiv at kjærleiken var før sola og meir evigvarande enn alle stjerner, eit håp utan motstykke i frykt. Og kanskje den største av alle filosofer, Idol-finalist Gaute Ormåsen, summerer det heile opp med den djuptgripande aforismen: «Kjærlighet er mer enn forelskelse.» Eg har ein gong høyrt at kjærleiken er det eine motiv som styrer alle handlingar. At det er kjærleiken som får oss til å stå opp om morgonen. At det er kjærleiken som driv oss inn på dunkande nattklubbar i helgene. Og da er det er vel kjærleik som får nokre menneske til å tisse i offentlege dusjar, eller drikke av kollektivets juice rett frå kartongen? Ja, me elskar alle oss sjølv. Og me fortener kanskje ei lita sjølvløn i dette endelause tilværet av plikter og omtanke. Så er det vel med kjærleik i sinnet at parkeringsvakta overser alt som heiter skjønn og tvingar meg til å bøte for min syndige fem minuttars feilberekning? Joda, kanskje han elskar sin kvardag og sin funksjon i samfunnsmaskineriet. MEN! Kan nokon, i kjærleikens namn, styre eit fly over eit framandt land, sleppe ned eit nyutvikla masseøydeleggingsvåpen, drepe titusenvis av sivile menneske og leggje storbyar i ruinar? Jada, det kan nokon. Kanskje det var for noko større. Kanskje det var for fred og harmoni. Kanskje det var for å ryste eit system som systematisk trua pilotens eige fedreland og alt det gode som kunne ha vore. Kanskje det var for kjærleiken. Så kanskje er kjærleiken, i overført tyding, verdas herskar. Men herskaren er ikkje suveren. Likesom vår eigen monark, er kjærleiken ein passiv fyrste. Eit symbol på alt det som foreinar oss og held oss saman. For skulen har jo lært oss at det er me, folket, som sit med makta. Åleine som individ, og saman som gruppe. For uansett om kjærleiken herskar eller ikkje, så er det me som må utøve denne veldige krafta. Og korleis gjer me det? Nyheiter. Underhalding. Treningssenter. Asfalt. Pengar. Reklame. Politikk. Mobiltelefon. Utdanning.

Tekst: Franz Rose Bengtson

12 Kjærlighet

Kvar er kjærleiken i det? Nyheitene pumper jo berre ut elende. Elende og drit. Filma, avbilda og drøfta frå ulike vinklar og perspektiv. Aldri noko vakkert. Aldri noko hyggeleg. Aldri kjærleik. Asfalt er ikkje kjærleik, reklame er ikkje kjærleik. Heller ikkje Tinder, treningssenter, bilar eller fotballsko. Alle desse tinga som omgjev oss. Dei er berre til, dei er fornuft og dei er verda me lev i, men dei er sjeldan fulle av kjærleik. Kva så med krig, valdtekter, svindel og drap? Det må vere noko anna. Me kallar det vondskap, heslegheit, eller hat. Hat er sterkt. Sjølve motpolen til fenomenet som eg allereie har nemnt 34 gonger i dette ambisiøse avisinnlegget. Men kva om hat berre er mangel på kjærleik? Slik som kulde berre er mangel på varme. Kulde har ikkje nokon kjelde. Kulde er berre er eit utgangspunkt. Realistane meiner at 273,15 minusgrader må vere det absolutte nullpunkt. Ingen varme. Finnes det eit slikt nullpunkt for kjærleik også? Eit absolutt hatpunkt? Om det er tilfelle, så er min single sjel 50 gradar og lunken. Ein mor som held sitt barn for fyrste gong må vere rykande varm og 90 gradar. Ein one night stand kan ikkje vere meir enn 37 gradar. Bombinga av Hiroshima gav ein heil verd frysingar med 30 minusgradar. Og eg tør ikkje eingong tenkje på korleis dette absolutte hatpunkt hadde vist seg i ei menneskeleg handling. Viktigare er det vel at ei ungdomsforelsking kunne ha smelta jern med 1500 gradar. Korleis pratar me om kjærleik? Me pratar vel sjeldan om kjærleik til menneske me ikkje kjenner. Og kanskje ikkje så altfor ofte med folk me kjenner heller. Eg spør iallfall sjeldan kameraten min om kjærleiken han føler for sin kjæraste. Og eg spør ikkje min far om korleis han vil definere kjærleik. Me pratar med venar om sex og sladder og felles interesser, og me pratar med fedrar om utdanning og nyheiter, eventuelt pengar. Men me følger også venane våre gjennom bergog-dal-banar av kjensler. Sjalusi, romantiske sydenturar og konfliktar. Og me kan diskutere musikk med kvarandre. «Veit du kvifor eg elskar dette albumet?» Me kan sitje på nachspiel og kanskje nærme oss 80 grader på kjærleikskalaen, berre for eit musikkalbum! Eg er også sikker på at nokon kan føle eit sterkare kjærleiksband til ein engelsk fotballklubb, enn til sin eigen kjæraste. Så innhaldet i nære samtaler grensar nesten utelukkande mot kjærleik. Me brenner for ting. Enten det er parforhold eller songtekster det går i. Me brukar berre ikkje ordet kjærleik, det er følsamt lada. Det er klissete og upassande. Ja, følsamt er det. Og klissete? Kanskje ved 37 grader. Men upassande kan det da ikkje vere? Kjærleiken omringar oss. Me er vorte til av kjærleiken. Og kjærleiken driv oss framover. Det er vår alles felles interesse. I større eller mindre grad. Me er jo kjærleik. Av og til brennheite. Av og til kalde og lukka. Kjærleiken er mangesidig. Den viser seg i det konkrete, i tinga og i kvardagen. Den er det universelle og kosmiske. Og sjølv om den er umogeleg å begripe, så kan den definerast, beskrivast, skildrast, drøftast og dyrkast. Til og med i et avisinnlegg. Det er vakkert. Det er kjærleik.

TEKST: Kristian B. Bakken, fagpolitisk ansvarlig i Studentorganisasjonen i Agder (STA)

#begrunnelse Nå er det november og et av de sikreste tegnene på at jula er like rundt hjørnet treffer oss like hardt hvert år: eksamenstiden. Og igjen uten at du får begrunnelse på arbeidet du leverer.

niversitetet snakker mye om prinsippet livslang læring, og dette er noe av det du skal drive med etter studietiden. Kort fortalt handler livslang læring om at du ikke er ferdig utdannet når du har tatt en grad. På samme måte er du ikke, eller, du skal i hvert fall i prinsippet ikke, være ferdig med emnet. På denne måten utvikler du din faglige forståelse, og det er viktig å ta med seg inn i arbeidslivet. Likevel mener universitetet, og veldig mange av de faglig ansatte, at læringen er over når eksamen er levert. La oss sammen vise universitetet at dette er noe vi ønsker. La oss alle sammen be om begrunnelse på våre eksamener dette semesteret – jeg vet at jeg skal, skal du? Husk! De kan ikke gi deg dårligere karakter bare for at du spør om begrunnelse. Om du velger å omsette begrunnelsen din i en klage derimot, da kan det hende du får dårligere karakter. Nå har du sikkert hørt om jentene fra sykepleierstudiet som klagde på sin B, og endte opp med karakteren F – altså stryk. Dette betyr ikke at jeg ikke vil oppfordre deg til å klage, men STA ønsker å slå et slag for gode sensorveiledninger. STA mener en sensorveiledning må være et minimumskrav når du som student skal ta eksamen. Gjeldene regelverk anbefaler bare at institusjonene har dette, og ikke at det kreves av dem. STA mener UiA må ta ansvar for sine studenter. Dersom universitetet vårt skal være best på utdanning må UiA også være best på vurdering. Og det er også derfor vi mener at universitetet skal gi automatisk begrunnelse på alle eksamener, ha gode sensorveiledninger og ha varierte eksamensformer. Sammen kan vi dra dette i riktig retning. Sammen kan vi jobbe for at vårt universitet, vårt UiA, skal bli det beste universitetet å være student på. Be om begrunnelse!

Månedens ord

av Roar

Har du noensinne oppdaget noe nytt og spennende, for deretter å føle at du ser og hører om det overalt? For eksempel en artist du leser om i avisen, for så å høre på radioen, for så å se plakater for og deretter er de på frokost-TV? Eller kombinasjonen sorte sko og hvite sko? Plutselig er det overalt! Følelsen, – eller fenomenet – har et navn: Baader-Meinhof syndromet. Navnet kom etter at en journalist hørte navnet på den venstreradikale gruppen flere ganger ved forskjellige anledninger på samme dag. Har du ikke hørt om dette fenomenet før? Jeg regner med at du kommer til å høre om det igjen om ikke så lenge..

Baader-Meinhof syndromet November 2016 unikum nr 9

Tekst OG FOTO: Katrine Tveito | Foto: Monta Birkmane

Studenter ønsker bedre åpningstider Bibliotekdirektør Jesper Christian Mørch sier han tar studentens tilbakemeldinger på alvor, og lover å gi dem et bedre tilbud i fremtiden.

en siste måneden har det blusset opp en debatt rundt muligheten for å ha døgnåpent bibliotek på UiA etter at Universitetet i Stavanger har hatt suksess i sitt prosjekt med døgnåpent. UiS åpent opp for at studentene kunne få adgang til biblioteket og dets leseplasser døgnet rundt, og dette gav utslag i 48 prosent flere besøkende, skriver Byas.no. Utstyrt med microchip i bøkene, vakt til klokken 23, og sikkerhetsvakter som sjekker innom to ganger i løpet av natten, har de enda ikke opplevd hverken stjeling eller festing i bibliotekets lokaler siden de startet i august i fjor. I Facebook-gruppa «Universitetet i Agder (UIA)» har flere vist sin interesse for døgnåpent bibliotek, og i KRSbys artikkel om det samme, har de en meningsmåling har 77 prosent svart at de ser behov for lengre åpningstider på biblioteket. Vi spurte noen av studentene som brukte leseplassene i biblioteket, om hva de mener om ideen om å ha døgnåpent: – Jeg tenkte på det i stad faktisk, og jeg synes det en kjempebra idé at det ikke trenger å være så strenge åpningstider, forteller ei blid Kamilla Manvik. Studenten Sølve Eggbø er også positiv, men har et litt annet syn på det; – Det hadde vært fint med lengre åpningstider i helgene. I ukedagene er jeg liksom litt forsynt etter klokka åtte om kvelden. Biblioteket vil gjøre studiehverdagen bedre – Hvis det er ønskelig med døgnåpent bibliotek, så må vi se om vi ikke kan få løst det, sier Jesper Christian Mørch. Det er planlagt ombygging av Vrimlehallen, og da sier Mørch at det er en god mulighet til å legge inn det som må gjøres for at bibloteket skal kunne være åpent døgnet rundt. I så

14 universitetsbibliotekets fremtid

fall vil det blant annet innebære tiltak for sikring av verdifulle gjenstander, samt bøkene i biblioteket og en eventuell vaktordning, men dette er det ikke planer om enda. Så langt har en så omfattende utvidning av åpningstider ikke stått på dagsorden. I vår kunne studentene ved UiA gjennomføre en brukerundersøkelse gitt av biblioteket, hvor man kunne si sin mening, både om personalet, leseplassene, utvalg, tjenester og gi fritekstsvar. Svarene som ble gitt er nå blitt analysert, og bibliotekdirektøren mener de har fått mye nyttig informasjon. Han forteller entusiastisk om hvor glad han er for å få disse svarene, og hvor viktig det er for biblioteket å vite hvordan de ligger an, slik at de kan forbedre seg. Mørch forteller at sist gang det ble holdt en slik undersøkelse var i 2009/2010, og det var derfor på høy tid med en ny. – Der hvor jeg kommer fra i Danmark kjører vi den hvert år. Da kan man hele tiden forholde seg til om det er ting vi er dårlige på eller gode på, og så kan man liksom benchmarke mot seg selv. Det tenker vi å gjøre fremover. Slik at det blir en rik mulighet for studentene å komme med sine meninger, sier Mørch. I brukerundersøkelsen var det 2 192 studenter som svarte, altså rundt 18 prosent av studentmassen. I undersøkelsen bruker mange biblioteket jevnlig, for enten å lese, låne eller kopiere. Hvor mange av disse som kunne være interessert i døgnåpent bibliotek, er noe Mørch håper vil komme frem i en ny brukerundersøkelse til våren. I årens undersøkelse sier likevel mange av studentene at de ønsker utvidet åpningstid, spesielt i eksamensperioden. Her foreslår også en del av studentene at biblioteket kan benytte ubetjente åpningstider.

Jesper Christian Mørch

– Da fikk vi se hvilke tjenester de kjenner til og ikke kjenner til. Og da kan vi se hva vi kan bli bedre på å formidle til studerende. Dette synes jeg er veldig interessant. Da kan vi se hvilke tjenester vi ikke reklamerer godt nok for, slik at vi kan gjøre noen tiltak overfor disse, sier Mørch. Både når det gjelder lån av masteroppgaver, doktoravhandlinger, eller om det gjelder lån av mikrofilmleser eller LP-er, er det mange av de som svarte som ikke visste at dette var en mulighet. Samme når det gjelder de elektroniske tjenestene, så var de fleste studentene kjente med Kildekompasset, mens tjenester som EndNote, SurveyXact eller Zotero, var veldig ukjente. Zotero var det hele 91 prosent som ikke visste om, inkludert Unikums utsendte. Men dette er altså et referansehåndteringsverktøy, ifølge Libguides.uia.no, som også var veldig ukjent for studentene.

Kamilla Manvik

Sølve Eggbø

har hatt opptil 12 arrangementer i løpet av året, og at dette er noe han gjerne vil fortsette med. Enten om det da blir på en eventuell ny arena Sølve Eggbø for arrangementer i ombygginga, eller om de kan fortsette å få det til i biblioteket. I brukerundersøkelsen kommenterte flere av studentene i fritekstsvarene at det var litt for mye støy rundt leseplassene. Både fra studenter som snakker, ansatte og arrangementer. Dette er noe Mørch tar til seg, og han vil jobbe med å finne en god løsning. - Jeg har planer om å se om vi kan formidle mer av UiAs egen forskning, hvor vi har en scene der våre egne forskere kan komme og promotere sin egen forskning for interesserte, sier Mørch. Her snakker han også om muligheten med å samarbeide med folkebiblioteket nede i byen.

Fremtidsplaner for biblioteket

– Bruk biblioteket for det det er verdt

Utenom spørsmålet om døgnåpent bibliotek, har Mørch flere tanker for fremtiden. I forbindelse med ombyggingen av Vrimlehallen kommer spørsmålet om hva de skal gjøre det med skrankene. I dag har de en skranke for servicetorget, en for IT og en for selve biblioteket.

Til slutt oppfordrer bibliotekdirektør Jesper Mørch studentene til å bruke bibliotekets tjenester for det de er verdt. I undersøkelsen kommer det frem at omtrent halvparten av de spurte bruker Google når det skal finne faglig informasjon og litteratur, mens bare 31 prosent bruker ORIA, og 12 prosent bruker Google Scholar.

– IT har den tanke som jeg synes er helt fantastisk, at når man kommer som student, skal man ikke vite hvor man skal gå for å få hjelp, men skal bare henvende seg ett sted, og der får man hjelp, forteller Mørch. De vil at studentene kun skal trenge å henvende seg til ett sted, og likevel få all den informasjonen de trenger. Ikke bli henvist videre og videre, slik situasjonen kan være nå, sier Mørch. En annen idé er å få laget en scene i Vrimlehallen hvor man kan ha forskjellige arrangementer. Dette er noe Mørch sier er blitt foreslått til arkitektene, men ennå ikke blitt bestemt. Han forteller at biblioteket

- Vi bruker mye penger på at studentene skal ha tilgang til god akademisk forsking. På Google finner du bare det som er gratis, og det er ofte ikke det beste. ORIA og Google Scholar er bedre. Sitter du dessuten på UiA, så får du tilgang til mye mer med Google Scholar, siden vi har betalt tilgang, sier Mørch. Biblioteket bruker rundt 10 millioner kroner i året for å sikre studentene den best mulige faglige informasjonen de trenger. Derfor oppfordrer Mørch til å benytte seg av dette.

November 2016 unikum nr 9

tekst og foto: Targeir attestog

Reisebrev

På utveksling i «storlandsbyen» München Endeleg er eg her. Det har til no vore ei veldig spennande oppleving å flytte frå eit anna land, der språket er ganske likt, men kulturen er til dels ganske forskjellig. Etter mange år på UiA (med ein pause i arbeidslivet), er eg på utveksling i Tyskland, nærmare bestemt på Tekniske Universitetet i München (TUM). Universitetet har rundt 39 000 studentar, og har dermed rundt fire gongar så mange som UiA. Eg måtte finne plass å bu sjølv, for TUM set ikkje av hyblar til europeiske utvekslingsstudentar, berre studentar frå andre verdsdelar. (SiA set av hyblar til alle utvekslingsstudentar som kjem til Agder.) Så då måtte eg berre setje i gong med å kontakte mange utleigarar på bustadnettsider. Eg fekk ikkje så mange svar tilbake, men eg fekk avtale om tre visningar. Eg

16 brev fra munchen

reiste derfor til München om sommaren, og kom fram der på den ganske dramatiske fredagen 22. juli, då ein forvirra 18-åring skaut ned uskuldige menneske på Olympia-kjøpesenteret. Eg kom fram til herberget mitt i bydelen Laim med lokaltoget omtrent samtidig som skytinga starta, og rett før all kollektivtransport i byen blei stoppa. Det var rundt ti kilometer frå der skytinga skjedde. Det var litt skummelt å høyre om det på TV, men eg følte meg trygg på herberget. To dagar seinare hadde eg to avtalar om visning. Den første var nær undergrunnstasjonen Wettersteinplatz i bydelen Giesing, søraust for elva

Isar. Eg fekk velje mellom tre ganske like leilegheiter på 20 kvadratmeter i loftsetasjen (5. etasje). Ei av dei var vendt mot gata med støy frå trikk og bilar, og dei andre mot den stille bakgarden. Eg valde å slå til med ein av dei bak. Alle romma i etasjen var under oppussing. 30. september kom eg tilbake til München. Eg greidde å drasse med begge dei store, tunge koffertane sjølv i lokaltoget (S-Bahn) frå flyplassen til hotellet, der eg skulle vere for ei natt. På kvelden gjekk eg til Theresienwiese for å sjå kva Oktoberfest eigentleg var for noko. Det er gratis og ganske lett å kome inn der. Det overraska meg litt kor mange folk det faktisk var der. Eg måtte passe på å gå nesten heile tida for at ikkje forbipasserande skulle kollidere med meg. Det var mykje tivoli og mange salsbodar for brente nøtter og iskrem. Eg kjøpte litt frå desse bodane, men eg gjekk ikkje inn i ølteltet, for der såg det fullt ut. Eg drakk ikkje noko øl på festen, men gjorde det i staden på hotellet som eg sov på, saman med ein god snitsel. 1. oktober møtte eg fadderen min, ein masteroppgåveskrivande kar frå ein landsby litt sør for München. Han hjelpte meg å bere den eine av dei to koffertane inn i u-banen. Fadderen min gjekk faktisk i lêr-bukse (Lederhose), fordi han skulle til fotballkamp rett etterpå, og oktoberfest seinare. Akkurat på same tid som eg flytta inn, blei det aller siste montert på badet, og fjernsyn og bordansette blei sett på plass oppå kommoden. Det er eit stort trebord, ei seng, to plaststolar og eit klesskåp i stovedelen av rommet. Kjøkkenkroken ved inngangen har kjøleskåp, vask og to elektriske kokeplater. Badet på den andre sida av inngangsdøra har do, vask og dusj. Oppvarming skjer med radiator. Veggane er kvite, så kanskje skaffar eg meg ein projektor til å sjå film med på ein av dei. Eg kan ikkje klage. Tilbake til 90-talet Det var mange praktiske ting å ordne. Eg måtte registrere tilflytting i München hos Kreisverwaltungsreferat (som tilsvarar omtrent fylkesadministrasjon i Noreg). Der måtte eg vente i over to timar mens eg las i ei lærebok, berre fordi at ein tenestemann skulle fylle inn informasjon frå papirskjemaet mitt og passet mitt inn i ei datamaskin. Kjære Tyskland! I Noreg kan flyttemelding bli gjort med elektronisk skjema på Internett. Ingen treng å vente. Korfor kan ikkje dei gjere det same? Elles måtte eg opprette bankkonto, for å sleppe gebyr ved overføring av pengar frå Noreg til Tyskland ved kvar betaling av husleige. Det viste seg at mange bankar no kravde eit månadsgebyr for vanleg girokonto, viss ein ikkje hadde ei minsteinntekt kvar månad. Dette er nyleg innført for å dekke tapet som bankane har med låg rente. Slike gebyr har vi ikkje i Noreg, så vidt eg veit. Eg fann ein bank som ikkje hadde slike gebyr, men der måtte eg ha tysk telefonnummer for å registrere meg. Eg fekk tysk SIM-kort frå det internasjonale kontoret hos TUM.

undergrunnstog (U-Bahn), trikk (Tram) og buss. Eg kan kome til universitetet med U-Bahn på eit kvarter viss eg reiser i undergrunnen. Nær den grøne skogen Eg bur som nemnt i bydelen Giesing, og rett ved er det fine turområde langs elva Isar, som i oktober ikkje var så mykje breiare enn ein av dei store bekkane i heimbygda mi. Vatnet såg ut til å liggje lågt, og eg kunne gå rundt på dei runde, kvite småsteinane der eg trur det renn vatn når det regnar om hausten og snøen smeltar om våren. Viss ein tar U-Bahn eller trikk sørover, kjem ein til skogområda Perlacher Forst og Grünwalder Forst. Der har eg tatt fleire lange og fine turar. Det er ein stor, menneskeskapt jordhaug midt i der som heiter Perlacher Mugl, der ein kan sjå overraskande langt, heilt til Alpane på klare dagar. I området er det også ein dyrepark og ein filmstudiopark, som ein kan besøke. Vorlesungen og lectures Eg har halvparten av forelesingane mine på tysk, og resten på engelsk. Det går bra å følgje med på orda som blir sagt på begge språka for meg, men det er eit par av faga som er ganske matematiske, og eg har ikkje arbeidd skikkeleg med matematikk sidan eg avslutta min mastergrad i IKT i 2013. Eg måtte derfor repetere ting, og delvis også lære nokre ting for første gong i matematisk økonomi, som industriell økonomi i Grimstad ikkje har fått med i pensum. Forelesarane som eg har hatt hos TUM er veldig flinke til å gjere oss studentar engasjerte i faga sine. Dei verkar alltid å vere engasjerte og i godt humør. Viss vi studentar likevel slit med å følgje med, får vi lyst til å lese opp til neste gong, slik at vi følgjer betre med då. Det gjer i alle fall eg. Eg har litt kollisjon på timeplanen, men det er ikkje noko stort problem, for mange av forelesingane blir tatt opp på video, som vi kan sjå på ettermiddagen, akkurat som med fleire fag på UiA. TUM har enno ikkje kome til å prøve ut bruk av datamaskiner på eksamen, slik som ein gjer i mange fag på UiA. Det verkar ikkje som om dei stolar på at slike system kan fungere. Frå Unikum til Unikat

Kontantar lever enno ganske bra i Tyskland. Mange kaféar godtar ikkje kort i det heile tatt. Enkelte av dei godtar berre EC-kort, som er eit tysk debetkort. Eg har fått eit slikt frå den tyske banken min no. I daglegvarehandelen og i elektrobutikkar kan ein betale med kort, også norske, så eg vil nok betale med kort når eg kan framover, og med kontantar når eg må.

Eg har møtt folka hos Unikat, som er studentavisa i München, og er felles avis for Ludwig-Maximillian-universitetet (LMU) og TUM. Unikat starta på papir i 2009, men er i dag berre på nett (unikatmuc.de). Dei promoterer seg sjølve på sosiale medium, og dei skriv alt på tysk. I motsetnad til i Unikum, så er alle leiarstillingane hos Unikat frivillige, og budsjettet ser ut til å vere ein god del lågare. Dei får ikkje støtte frå studentsamskipnad eller universitet. Unikat-medlemmane tykte det var moro å ha ein namnehalvbror, utanom forskjellane eg har nemnt, så er avisene ganske like kvarandre. Ei tyskspråkleg utgåve av denne teksten kjem til å kome på nettstaden deira.

München er ein millionby, men kjennest likevel liten, fordi dei fleste bygningane ikkje er høgare enn seks etasjar, og mange bur i forstadane. Byen har eit godt kollektivtrafikksystem med forstadstog (S-Bahn),

Eg er spent på tida framover. Eg prøver å balansere studium og fritid. Eg håper på å seinare kunne fortelje meir om det som eg opplever her i den spennande «storlandsbyen» München.

NOVEMBEr 2016 unikum nr 9

Sørveiv 2 0 1 6

tekst og Foto: (M) - Matias Smørvik (H) - Henrietta Hawkins (Q) - Quynh Le Nguyen

Surfalot

Feelgood fra start til slutt. Britpop-assosiasjoner ligger i førersetet når en 30-minutter gjennomføres med smil om munnen og lekne riff. Ikke overraskende tyr damene på første rad til lettsindig og uredd dans. Sjarmtrollet Marius Rekstad på keys gjør at denne gjengen unngår “nok et britpop-band”-kategorien, særlig de gangene han bidrar med egen falsett. (M)

Tomin

HHHHHH

Musikken til elektronikaparet går hånd i handske med den mørke, klaustrofobiske scenen på Aladdin. Duoen serverer et sett som tilsynelatende er et produkt av mye verdifull eksperimentering. De to vidt forskjellige stemmene på Ulf Vaksdal og Oda Ulvøy skaper en unik intensitet når det synges tostemt. Over the top bruk av digital perkusjon skader heller ikke. Dessverre er låtmateriale av variabel kvalitet, og det blir noe tamt mens vi venter på høydepunktene. (M)

Phillip Emilio HHHHHH Uten noe annet enn DJ som support inntar den unge silkestemmen et meget romslig Caledonien med fin lydproduksjon. RnB på norsk er selv i 2016 upløyd mark, selv om vi de siste årene har sett mange gledelige inntog. Emilio henter åpenbart, kanskje nødvendig, mye inspirasjon fra statene. Talentet er ubestridt, men artisten virker å mangle egenart både i låter og fremføring, samtidig som at konserten lider av et klossete valg av scene. (M)

LACROSSE

HHHHHH

Shikoswe HHHHHH Vaktbua is a cosy place. But when Shikoswe starts to raise her voice, she opens the space with very long and high notes. The voice is in the centre, creating unique melody sequences that make people high like a drug. Synthesizer, electric guitar and piano make dreamy sounds. The audience is no longer on earth, but floats somewhere in the universe. You don’t know where the journey leads you: Shikoswe’s songs (e.g. “This Here”, “I Wanna Be Right”) are not ending with a closing chord, but go on in people’s heads. (Q)

HHHHHH

Kaja Gunnufsen Hard and fast beats combined with beautiful melodies are an attractive combination. Electronic sounds give it an additional freshness. Kaja Gunnufsen has a striking voice; she tells us stories in her mother tongue packed up in a sweet sound. She presented songs from her album “Faen Kaja” (“Fuck Kaja”) which got good critics. Listening to her music is like running over a flowery meadow and makes people dance in the full caledonian hall. (Q)

Virkelig Marte Wulff

HHHHHH

Denne konserten hadde passet like godt på en pub i Edinburgh, med ild i peisen og en stor hund liggende på gulvet. Martes melodiske og melankolske folk-sanger var akkompagnert av delikat gitar og munnspill. Tekstene hennes var kanskje høydepunktet i konserten. Ved bruk av poesi og metaforer fortalte Marte om egne livserfaringer, som mange kan kjenne seg igjen i. Publikum lot seg forføre av stemmen hennes og lo av vitsene mellom låtene: stemningen var koselig. (H)

HHHHHH

Med et energisk smell kom Virkelig på scenen og folk strømmet til for å få høre disse syttenåringene fra Bodø. Indierock-rytmer vekket både bandet og publikum til liv, og ved scenen danset folk uhemmet. Vokalisten, Tobias Aamodt, sang på sjarmerende dialekt, men dessverre druknet vokalen litt i gitarspillet, som forøvrig var krystallklar. (H)

Lake Jons

HHHHHH I det intime lokalet fikk vi oppleve denne folk-pop trioen fra Helsinki. Charlies ble fort fylt opp med et variert publikum, og alle sto stille med øynene fiksert på bandet. For en fin måte å åpne festivalen på! Lyden var perfekt og stemmene fortreffelige. Dette var nordisk musikk som kaller på høye fjell og uendelig skog. Stemmene minte om Bon Iver og RY X. (H)

september 2016 unikum nr 7



Ludvig Moon  HHHHHH Konserthallen til Caledonien med sine gulv, vegger og tak i trepanel, hadde helst blitt brukt til skolediskoer. Men førsteinntrykket av lokalet ble fort glemt takket være Ludvig Moons drømmende indiepop-låter. Anders Magnor Killerud sang med en myk stemme som minnet om Death Cab for Cutie, mens Lydia Popkemas vokal og energi ga bandet en ekstra dimensjon. Til sammen er de syv i bandet, noe som gjør at de kan bygge opp til crescendoer av vakkert kaos. (H)

Einar Stray Orchestra  HHHHHH Flinkisene i Einar Stray Orchestra slår nok et slag for meloidiøs instrumental popmusikk. Det veksles elegant fra det storlåtte til det sårbare og enkle, med en teatralsk tilstedeværelse. Da kan noe sprikende lyd lett tilgis i det formatet som Sørveivfestivalen er. At denne gjengen har samarbeidet med Moddi og Team Me-produsent Hasse Rossbach er ikke overraskende og man så tydelig likhetstrekk i lørdagens fremførelse. Nye låter ble også fremført, og det virker som at bandet kjører en litt mer radiovennlig profil i årene som kommer. (M)

Siv Jakobsen

Seven Impale

HHHHHH

Siv var iøyenfallende sjarmerende, høflig og forsiktig. Hun ba publikum om å sitte ved scenen, noe som nesten forvandlet Caledonien til en intimscene. Kombinasjonen av den melodiske stemmen hennes, sammen med en gruppe på strykeinstrumenter og Einar Stray på keyboard var bare å nyte. Publikums plystring mellom låtene og stående applaus til slutt sa alt – en slik konsert viste hvor utrolig mye Sørveiv hadde å tilby, og alt til en fantastisk rimelig pris. (H)

Å holde konsert i kun 30 minutter kan by på problemer for progrockere som gjerne vil dra ut alle sekvenser av hver låt så langt det lar seg gjøre. Utfordringen løste de elegant, hvor de tematiske låtene får spille seg ut, samtidig som at bandets musikalske variasjon blir vist rettferdighet. Et band som tidvis toucher på jazzmusikken, en rå, nærmest karikert vokal, og en sterkt representert saksofon preger lydbildet. Melodiene satt som klistret i hjernen i god tid etter at konsertlokalet var forlatt. (M)

20 UNIKUM DIGGER

Broen

HHHHHH

A lot of glitter, a lot of colors, a lot of twist of the pelvis. When Broen go on stage, it’s time for party and time for hip hop. Lead singer Marianna, dressed in a blue glitter-cardigan, is rocking the audience by showing cool dance moves. It’s great to hear a girl rapping and doing beatbox in a male dominated genre. Broen make powerful music that is fast and crashing like a firework. Metallic drum sounds and electronic beats give it an additional lightness. Above all, the deep bass sounds of the tuba cause goose bumps among the audience. (Q)

The Hallway

HHHHHH

Fartsfylte rytmer og energiske trommer beskriver denne indie/ emo-rock konserten. Bandet har tydeligvis mye erfaring, men Simen Schikulskis stemme forsvinner litt blant de andre instrumentene. Tempoet og energien var imponerende: ‘Du trenger ikke å trene når du spiller i band’, som Simen sa. Likevel med et ganske svakt utvalg av låter klarer de aldri å få publikum helt med seg. (H)

2 0 1 6

Sørveiv Razika

Bottlecap

HHHHHH They are probably one of the most known and popular bands at the Sørveiv festival. Razika are concentrated girl power: four girls from Bergen, all born in 1991, already published three albums, wearing the same clothes and having a passion for ska music. The music is quick, the girls are precise and the audience is in a good mood. The fans are so enthusiastic that they join the girls on stage and sing and dance with them at the end to the song “Oslo”. (Q)

HHHHHH

Etter arbeidsuhellet som var første låt, mistenkte jeg at denne konserten skulle bli en utmattende, bråkete affære. Den spådommen ble gjort til skam av “villmanns-trioen” med så mye uforløst energi at det var umulig å ikke la seg smitte. Tempobasert rock med herlig driv og en vokal som bringer nostalgien tilbake til rockens storhetstid. Bottlecap fra Gøteborg (noe bandet humoristisk påpekte at de het mellom hver låt) utviste en musikkglede, råskap og ikke minst dyktighet av sjelden vare. (M)

TÅRN fortjente mye mer enn det de fikk fra publikum på Charlies – noen få var litt uvennlige mot det danske bandet. Sangene var glade, fengende og avhengighetsskapende. Bandet vekslet mellom powerpop og autentisk indie, med guitar og pianospill så intrikat at fingrene ble uklare. Skimrende og kimende lyder ga en magisk stemning som folk flest elsket. (H)

TÅRN  HHHHHH

Oktober 2016 unikum nr 8

Tekst: Nora Nussle Torvanger

Enslaved

ik Un

ge g i d

Et knippe beintøffe metalrockere får denne månedenes musikalske anbefaling av oss. De som har tenkt seg på Østsia garanteres en kveld med bakoversveis og rockefot. Enslaved har opptrådt helt siden 1991, og er et progressivt metal band. I 1992 spilte de inn sin første demo, men det første albumet Vikingligr Veldi ble utgitt først i 1994. Samme år ga de ut deres andre album, Frost som høstet veldig god kritikk. De to første albumene hørte mer til sjangeren aggresiv black metal, mens albumet Eld hadde en noe annen vri, med langt mindre aggressivitet. I ettertid har de utgitt albumene Blodhemn og Mardraum: Beyond the Within, som er mer preget av death metal. Bandet har også vært politisk aktiv ved at de har vist sterk motstand mot ulovlig fildeling av musikk gjennom kampanjen ”Piracy Kills Music”. Dette uttrykte de i protest ved å stjele en sau fra tidligere venstre-leder Lars Sponheim, som støttet ulovlig fildeling. Men etter et pressemøte på Stortinget, ble sauen til slutt levert tilbake. Bandet har gitt ut 12 studioalbum til sammen, og har vunnet hele fire Spellemannpriser og en Alarmpris. De er også det første metal-bandet som er blitt tildelt Norsk Artistforbunds Ærepris. Enslaved spiller 1. desember på Østsia.

unikum digger

november og december

ultur kalender

Kristiansand

18/11: 18-26: 18/11: 19/11: 19/11: 19/11: 19/11: 20/11: 22/11: 24/11: 26/11: 29/11: 01/12: 02/12: 02/12: 03/12:

Stand-up med Dex Carrington // Østsia Fartøy Valen // Caledonien Hall Aiming for Enrike // Aladdin Scene Hellbillies // Kick scene Small Pockets of Resisrance // Onkel Aksels Musikkbistro Splittet kjerne 64 // Vaktbua Need Music // Kick nattklubb UKM // Aladdin Scene A fish called Wanda // Cinemateket FunkLauget // Vaktbua Sophie Francis // Kick nattklubb The Visitor // Cinemateket Enslaved // Østsia NiteRain // Javel Pub Judit // Aladdin Hedegaard // Kick nattklubb

Kilden

16.-21/12: 23/11: 24/11: 25/11: 26/11: 02/12: 03/12: 06/12: 08/12: 08/12:

Snødronningen Angélique Kidjo Marte Wulff & Charlotte Qvale – Senk dine hvite vinger, en førjulskonsert Humorgalla 2016 Green Carnation Urban movement Swinging jul med Christiansand Storband Steel/Brudd Radioresepsjonens postkasse postkasse Premiere: HONK! The musikal

Grimstad

15/11: 18/11: 20/11: 26/11: 02/12: 03/12:

Lov og rett i Et Dukkehjem og Kramer mot Kramer //Grimstad Kulturhus Stand-up med Dag Sørås // Bluebox Viggo Sandvik og Gøran Fristorp: Sammen, hver for seg //Grimstad Kulturhus Vanessas Triple Bill //Grimstad Kulturhus Svingende jul med Christiansand storband //Grimstad Kulturhus Julestemning på et Blunck, Bettan & Endresen //Grimstad Kulturhus

november 2016 unikum nr 9

10 Facts You Didn’t Know About Norwegians

TEXT AND PHOTO: Quynh Le Nguyen

Before I came here I read and heard some things about Norwegians and their culture. But you only know how Norwegian people really are, when you live here and make your own experiences in this country. Since August I am here in Kristiansand for an exchange semester. I am from North-Germany. In the following, I list the most striking facts about Norwegians based on the experiences I made. Probably you will find yourself in one or another fact. :) 1. Norwegians love milk. The first time I wanted to buy milk in a Norwegian supermarket, I was really confused: kultur, summet kultur, ekstra lett, lett, skummet, hel. My Norwegian is not really good, so all I saw were the different colors dark blue, light blue, turquoise, pink, rose and red which didn’t say anything to me. I called a friend to translate it for me. It felt like, I stood half an hour in front of this fridge staring at the colors and listening carefully to my friend’s words. Meanwhile, the natives seem to know exactly what they want and just picked the milk bottle they needed. In Germany, we have maybe three different types of milk: full cream milk, UHT milk and low-fat milk. That’s it! 2. Norwegians love pizza. I’ve read before that pizza is like a national dish in Norway. Norwegians don’t like the thin italian style, but the big american one. I’m not a big fan of the pizza they offer in the cafeteria or in other snack bars. The duff is dry and the covering has a boring taste. Also, I have the impression that there are no standard pizzas like pizza salami, pizza funghi and pizza tuna. The covering seems always to be mixed with many different stuff like salad, avocado, meat balls, bacon and even tortilla chips! And on the pizza, Norwegians put again sour cream dressing. Sorry, I have to say that: You ruin the pizza! 3. Norwegians hate tea. The first time, I stood in front of the tea shelf, I was shocked. Barely tea, plus very expensive. I love tea! Black tea is my standard drink in the morning. When I was ill, I went to a chemist’s shop to search for tea. But they didn’t have any tea at all! In Germany, we have tea for every kind of illness: tea against cold, tea against cough, gastroenteritis-tea, waterworks-tea. 4. Norwegians love their country. Never compare Norway to other countries! When I expressed my surprise about the lack of tea and the good side about Germany, the chemist told me without ambiguity with her eyes: “Don’t dare to do that again!” 5. Norwegians love nature. When I sat in the car here the first time on my way to Trolltunga, I could not stop staring out of the window: so many lakes, waterfalls and mountains.

norwegian facts

Untouched nature. In between, some small houses with grass on the roofs. I, myself, could not live so isolated. This is only for people, who really have a passion for nature and calmness. 6. Norwegians don’t know cold weather. There just have to be a few sunbeams and Norwegians take all their jackets and long clothes off and walk around in T-shirts, shorts and sandals – even though it’s not more than fourteen degrees! Meanwhile I only go out with my cagoule, sturdy shoes and jeans and meet Norwegians with disbelief. “There is no bad weather, just bad clothes.” This is a standard slogan I hear in Norway. I think, it should be called different: “There is bad weather in Norway, but Norwegians don’t care!” I grant them the feeling of summer. And I wish to have Norwegian genes against coldness. 7. Norwegians can’t wait for winter. Once, I was on my way to school and I heard a clicking noise behind me. I thought, it would be someone who walks on crutches. But when the person passed me, I couldn’t believe my eyes. I was even too perplexed to laugh about it. A man in a sports suit was moving in something that looked like a mix of ski and inline-skater with two sticks in his hands. I’ve never seen that before. Ski without snow? That looks wrong. 8. Norwegians don’t like blinking. As a pedestrian, I troubled over car drivers many times here. Norwegians don’t like to blink when they have to turn right or left. This is annoying when you wait for a car to pass and then realize by the slowly driving that it wants to turn where you are standing. It does not take much effort to use the blinker. 9. Norwegians love paying with credit card. You pay everything here by credit card, no matter what, no matter the price. In Germany, once I wanted to buy something for five euros (about 45 crones) and pay with card because I didn’t have any cash anymore. The cashier was shocked and annoyed at the same time and said: “Are you serious?” Here in Norway, it’s normal. Even the coffee and tea automat in the cafeteria only functions with credit card, what was really annoying to me when I forgot my card. I only know automats where you have to put a coin or a banknote inside. 10. Norwegians don’t like deodorant spray. In no supermarket I found deodorant spray. And I only like the spray version. But you only seem to have roll-on deos, (where the sweat stays on the deo).

Tekst: Ole Håvard Seland | foto: synnøve solberg

Har du tenkt ?

Det har du sikkert, tenkte jeg å skrive. Ha, ha, kjempegøy humor. Men med nærmere ettertanke, er det faktisk litt morsomt, fordi det er ikke selvfølgelig at folk i våre dager har tenkt spesielt mye. Når jeg tenker meg om, og jeg er ikke gammel heller, så vet jeg at jeg har møtt utrolig mange forbausende tanketomme mennesker, som er helt synonyme med et tomt skall man roper inn i kun for å bli møtt av sitt eget ekko. Om du er våken, forstår du at tanker er et ord som dekker veldig mye. For eksempel heter ikke denne spalten “Har du tenkt” for å undersøke om studenter på UiA har knyttet skolissene. Mens det er riktig å si at du må tenke for å klare å operere en vekkerklokke og dra på deg nøye utvalgte bukser, er det ikke slik type tenkning denne spalten var ment for, og det er heller ikke slik tenkning folk er sparsommelig med. For å illustrere kan jeg nevne den amerikanske valgfarsen. Vi lever i en verden der voksne og utdannede mennesker med lønn og godt renome står oppreist på sine egne bein og snakker helt seriøst om kandidater, partier, debatter og retorikk, og så om hvilke stater som støtter hvilken kandidat, som om det er et ordentlig valg, som om demokratiet er et folkevennlig system der det lille individet er respektert, og som om det fjeset de kaller president, og får ansvaret om å snakke om luft og ingenting på TV, har noe som helst med styringen av verdenspolitikken. Om de hadde tenkt seg om, vet de at det ikke endret noe at Obama ble valgt heller. Det er over min forstand at noen med hjerne tar dette seriøst. Det vil si, helt til jeg tenkte nøyere etter.

dine. Så vikingene måtte gjøres opp med, og som du husker fra historietimene, det som endte vikingtiden var kristendommen. Det er vanskelig å si hvordan vikingene ble overtalt til å tvangsinnføre kristendommen i sitt eget rike og ende sin egen storhetstid. Slik kan det også i dag synes å være mer politikk enn religion i religionene, som det er med mange andre ting. Det er mer politikk i nyhetene enn det er nyheter. Det er mer politikk i vitenskapen enn det er vitenskap. For enkle individer er det lett å tro at alle ting er som de ser ut, men mennesker er mestere i å villede og forføre andre, og de aller beste forlederne har posisjonert seg selv øverst. Det eneste som en enkel sjel kan gjøre er å informere seg selv. Det er vår plikt å gjøre det, om demokratiet skal ha noen verdi. Vi kan ikke engang stole på media og vår egen rikskanal, fordi media bare bryr seg om penger, og de er alle sammen kjøpt og betalt for. Noen eier dem, og det er ikke meg og ikke deg. Vi kan lese nå. Men hva leser vi? Hva handler det om? Hvem har skrevet det? Hvem betaler for det? Hvilken agenda opererer det under, og hva kan vi finne ut om det på egen hånd? Det er en tid for alt, og vi har vært ignorante lenge nok. Snart er det på tide å kvesse knivene, skjære gjennom kulissene og kikke bak sløret.

Vår kjente kultur er ikke gammel. Mye tyder på at elementer i vår kultur går tilbake mye lenger enn vi forestiller oss, og at lenger bak enn det kjente, mye lenger bak det kjente, ligger en verden helt ukjent. Den røper seg i mytologi og legender og mysterier rundt på kloden, men siden alt utenfor veggene til et moderne universitet er definert som juks, fanteri og fantasi, krever det litt mer enn Discovery Channel for å få øye på det. Faktisk så er det antakelig mer politikk i skolebøkene våre enn det er i politikken. Det vi kaller politikk er nesten bare «business as usual», og den eneste politikken som fungerer er hvordan en avgjørelse skal pakkes og pyntes for media, slik at de som driver business kan utnytte alle uten at noen forstår hva som skjer. For når du ser litt på det, er det ikke lenge siden majoriteten av befolkningen lærte seg å lese. Dette er egentlig litt betryggende, fordi hvis det fantes en tid der veldig få mennesker kunne lese, lever vi nå i en tid der veldig mange mennesker leser mye. Og mitt håp er at fremtiden rommer en verden der store befolkninger leser tekster ikke bare designet for å kaste bort tid, men på å utvikle vår egen viten og visdom fremover til et punkt der demokratiet faktisk har en mulighet til å fungere, nettopp fordi folk som leste for å lære kunne forstå hva som foregår. Når en hel verden kun er i stand til å legge merke til at Trump sa et stygt ord, uten å se at det foregår en massemanipulasjon for å rettferdigjøre et realt politisk og økonomisk sjørøvertokt rett foran nesene våre, da er det noe galt et sted. Det virker som om mange leser, men de leser romaner og noveller og kan ingenting. Universitetet er en utdanningsinstutisjon for arbeidere og har ingen intensjoner om å opplyse noen. Det er et kvalifiseringssystem for arbeidere. Arbeidere er nyttige og har ingen tid igjen for dem selv. Det heter seg at lediggang er roten til alt ondt, men det har ikke med ondskap å gjøre. Det er de som ikke har jobb som blir frustrerte, får tid og begynner å se seg rundt og studere etter sin egen nese. Derfor er det så viktig å holde alle opptatt slik at ingen finner ut at det er kulisser rundt oss med masse mørke rom bak. Det er det samme med barn. Og hundetrening. Prøv å kontrollere noen som ikke har noe å gjøre. Derfor er instutisjoner som religion, utdannelse og arbeid så viktig for politikere. Det holder alle opptatt med sitt. Tilbake i tiden, den gang vikinger herjet, ble en del mennesker i høye posisjoner klar over hvor tungvint det er med en bande røvere som kommer i båt gjennom morgentåken og tar alt det du eier, inkludert kona og døtrene

NOVEMBER 2016 unikum nr 9

tekst og illustrasjon: asbjørn oddane gundersen

Én for alle og bare for Én I politikkens høysesong for stemmesanking benyttes retorikkens talekunst med kyniske anvendelser samt menneskelige tilbøyeligheter i form av flokk dyr. Selv om alle har erfart løgn og bedrag i sosial sammenheng, så kan slike langsiktige virksomheter medføre uheldige konseskvenser for samfunnet og sivilisasjonens sosiale kodeks. Det kribler en myriade av blandede følelser rundt i samfunnet. Vårt politiske engasjement og aktivitet er mer personlig og tilpasset enn noen gang. Uheldige biprodukter av dette er splittelsen innad i allmennheten og forakten mot elementer av et annet ideologisk kaliber. Verden endres, åpenbart mot det skumle og ukjente, og da er det ikke så rart at mange stiller seg undrende til årsakene. Vi har opplevd flere skuffelser enn vi kan holde telling på, og politikerforakten når nye høyder ¬– akkurat da høysesongen for sanking av stemmer blåses i gang. Da samles vi rundt bestemte løsninger og kandidater, som med stor iver prøver å lokke folket til seg. Men dersom man kun lytter til seg selv eller folk man er enig med, mister man ikke bare sin mulighet til å bli en dydig samfunnsborger, men også til å bli en autonom privatperson – man kan ikke realisere eller erkjenne seg selv som et individ. Ifølge Arisoteles er fornuften en av tingene som utgjør mennesket. Mennesket er lettlurt. Vi tror på noe ut ifra oversikten man blir tildelt av andre (som politikere og sosiale nettverk). Utseender, stemningsbølger eller alle inntrykkene som sansene dine fanger opp, er dessverre ikke noe annet enn en form for mental tilfredsstillelse – og man trenger ikke være filosof eller psykolog for å skjønne at det man tror ikke alltid samsvarer med virkeligheten. La oss innse dette, folkens: forfengeligheten spilte oss et puss nok en gang. Ingenting å skjemmes over – for all del! Dette er menneskelige trekk som har blitt utnyttet lenge – og som utnyttes ennå. Retorikk er avgjørende for dette. I Sokrates´ dialog med Gorgias (i verket med samme navn) forklarer han at retorikken er kunnskapen om å overbevise folk, og at det er i hovedsak hva all retorisk virksomhet går ut på. For å understreke poenget, trekker han frem et eksempel på at det er personen som behersker retorikken som vil få pasienten til å ta medisinene – ikke legen. Retoren vil være mer overbevisende enn legen i å forklare hvorfor pasienten skal ta medisinene. Med en besnærende bruk av ord kan til og med en pølseselger virke som en mer troverdig kandidat for statsministerstillingen fremfor den akademiske og erfarne embetsmannen. Overbevisning er noe helt annet enn å overtale, som bare betyr at du får andre over på din side. En som er ute etter å overtale vil ofte benytte uklarhet, uvitenhet, skepsis, spenninger og stemninger blant oss til sin retoriske fordel. Fordi retorikken blir et stadig mer effektivt virkemiddel, blir vår forståelse av samfunnet mer og mer basert på løgner og tomme løfter. Kanskje virker det som vage termer, men de har betydelige konsekvenser. Nettopp fordi begrepenes betydning kan virke tvetydige er de åpne for tolkning, slik vi er åpne for sanseinntrykk. Vi er forskjellige som individer, men likevel mennesker. Alle har sine subjektive oppfatninger og anvendelser av sanseinntrykkene, og det er nettopp fordi vi er forskjellige at resultatet varierer. Sansene tolker både om du har full oversikt eller ikke, og hopper gjerne rett til konklusjonene. Slike tilbøyeligheter går hånd i hanske med overtro eller fanatisme. Når man tror (f. eks. på parti, ideologi, sannhet osv.) så er det oftest fordi man absolutt vil tro det beste om det eller fordi man ikke forstår det. Mennesker er flokkdyr. Det at vi omgås i sosial samkvem (eller flokker)

Retorikk i politikken

gjør oss tilbøyelige for to alternativer: enten markerer du deg som lederen i flokken mens resten føyer seg (u)villig, eller så føyer du deg som alle andre til den (u)kjente skikkelsen og lar deg lede. Det samhold, sosiale nettverk og samarbeid som i økende grad baseres på løgner og kyniske verbale manipulasjoner (med politikere som prakteksemplar), gjør større skade enn man tror. Man ender opp med et samfunn der man blir mer skeptiske til hverandre, mindre samarbeidsvillige og mer atomistiske, og fellesprosjektet om det gode liv sammen rakner sammen. At enkelte kan maksimere nytteverdien av en virksomhet for egen gevinst og fordel på bekostning av andre, endrer synet på likeverd og moral som lenge har utgjort fundamentet for vår interaksjon. Individet vil bli mer ensomt blant de fiendtlige medmenneskene i samfunnet og overlevelsesinnsiktet vil dominere vår hverdag. Idealet om et ansvarlig menneske og konseptet med gjensidighet mister som mening. Da opphører meningen med livet som et selvstendig, ansvarlig menneske, ettersom man ikke kan ta valg man ikke var klar over. Filosofen St. Augustin understreket at blind tro uten fornuft fører oss utenfor virkeligheten, fordi vi som mennesker forfengelig nok har tendenser til å fokusere på det materielle. Dette ensidige fokuset skjer nettopp gjennom sansene (hørsel og syn) der det mest forførende og tilfredsstillende spiller en rolle. Mennesket er kanskje ikke ufeilbarlige eller perfekte, men likevel er vi utstyrt med et viktig aspekt som skiller oss fra dyrene og de animalske instinktene – fornuften, slik Aristoteles poengterte. Vi mennesker er i stand til å lære av våre feil og dermed bli rikere på erfaring. Man kan bryte med vår tidligere tilværelse og starte på nytt. Menneskets evne til å reflektere over sitt eget liv muliggjør ikke bare evnen til å foreta valg, men avslører også at tilværelsen ikke umiddelbart gir mening. Det er selve tankeevnen og kritisk tankegang som gjør oss i stand til å ta selvstendige valg man står overfor. Dersom bakgårdskatten (altså dyr) hadde hatt et snev fornuft i bakhodet, så ville den ha hengt med hodet av skam over tanken på hvor mange andre katter den har vært i uhemmet paringsaksjon med. Uten erfaringer ville vi ha vandret omkring på lykke og fromme (jfr. Sokrates). Det er nettopp fordi vi oftest lærer gjennom gale valg at vi lærer mer, ettersom man sitter med erfaring i tillegg til viten – «learning by doing». Neste gang man står overfor et valg er det viktig å ikke ta fornuften eller kritisk tenkning for gitt. Vi vil det beste ut av samfunnet, og kommer opp med løsninger som virker ideelle, men man vil stå overfor uenigheter angående hvordan slikt skal realiseres. Når neste valg er i anmarsj, er det viktig å ikke bare bruke fornuften over de alternative kandidatene, men også holde vedkommende ansvarlig for ethvert valgløfte(r) han/hun sverger på sin døde forelders grav. Uten massene ville ikke politikere hatt embetene sine, og dersom de ikke fortjener vår tillit så fortjener de ikke lenger å holde setene vi stemte dem inn i. Det er en av grunnene til at vi har valg hvert fjerde år, for å få inn de rette og fjerne de uønskede elementene. Om ting ikke ble innfridd slikt vi hadde forventet, så sitter man igjen med erfaringer verdt å ta regnskap av (selv om jeg foretrekker det engelske setningen «food for thought» for å summere dette mer «spot-on»).

ÂŤ...Med en besnĂŚrende bruk av ord kan til og med en pĂ¸lseselger virke som en mer troverdig kandidat for statsministerstillingen fremfor den akademiske og erfarne embetsmannen..Âť.

November 2016 unikum nr 9

Tekst: Kristoffer Andersen, styremedlem i Rødt Arendal og Grimstad|Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

Hva må gjøres med ulikheten? Skal det fokuseres på arbeid mot fattigdom eller ulikhet? Er utgangspunktlikhet nok for å forebygge ulikhet? Hvordan påvirker strukturelle forhold, og hva kan være effektene av ulikhet i et samfunn? Disse, og flere andre spørsmål, er aktuelle problemstillinger som prøver å gis et svar på i denne teksten. Fattigdomsreduksjon er ikke nok Om man kun er opptatt av de fattige og stirrer seg blind på èn gruppe i befolkningen, står man i fare for å ende opp med å tenke at problemene ligger hos de fattige. Man overser hvordan fattigdommen i store grupper primært henger sammen med rikdommen til noen få. Fattigdomsgrensene Fattigdomsgrensene kan sies å settes noe tilfeldig. Ifølge FN er man fattig om man tjener under 12 kr dagen, noe som tilsvarer 2 dollar. Man regnes som ekstremt fattig dersom man tjener under 6 kr dagen, tilsvarende èn dollar. Fattigdom måles også i forhold til prisen på et utvalg varer man trenger for å kunne overleve. Hvilke varer som regnes med her, avgjør om man kan betegnes som fattig eller ikke. Fattigdomsgrensene gir heller ingen forståelse for hva som skjer dersom man befinner seg rett over denne fattigdomsgrensen. Om man kun tjener 14 kr dagen, vil man garantert fortsatt oppleve seg selv som fattig – i hvert fall hvis naboen din i tillegg er søkkrik! Skifte av fokus for mer omfattende resultater Et ensidig fokus på fattigdom og kunstig satte fattigdomsgrenser, reduserer ikke de økonomiske skillene mellom folk. Et søkelys på ulikhet derimot, omfatter selve den totale omfordelingen av ressursene i hele befolkningen. Derfor kan det argumenteres for at økt fokus på problematisering av ulikhet gir et langt bedre grunnlag for å fremme utvikling for alle, fremfor økt fokus på problematisering av fattigdom. Like muligheter er ikke nok Noen hevder at fordelingen av ressurser i et samfunn er rettferdig så lenge folk ikke blir diskriminert, og har like muligheter og rettigheter til utdanning og helsetjenester. Deretter vil talent og anstrengelser fra den enkelte avgjøre hvordan ressursene fordeles. Ut fra en slik argumentasjon kan ulikhet ses på som noe positivt, fordi den stimulerer folk til å anstrenge seg mer. Denne måten å tenke på tar dog ikke hensyn til at sosial ulikhet gjerne er noe som arves gjennom generasjoner. Strukturelle problemer gjenkjennes som individuelle problemer Like muligheter til utdanning og helsetjenester er heller ikke nok i seg selv. Man må kunne nyttiggjøre seg av utdanningen og ha tilgang til et arbeid med en inntekt å kunne leve av. Tilgang til arbeid handler om mye mer enn kun den enkeltes egne anstrengelser!

om ulikhet i verden

Mange av ungdommene som har protestert mot styresmaktene i Egypt og Tunis de siste årene, har hatt muligheter til utdanning, men fant likevel ikke arbeid. Disse ungdommene hadde liten, eller ingen, grad av innflytelse i samfunnet de levde i. I praksis har ikke folk like muligheter i land der ulikhetene er store. Det er viktig å forstå hvordan det strukturelle lager forutsetninger for menneskets handlinger. Vi må forstå de strukturene som skaper ulikheter i samfunnet for å kunne endre dem. Ulikhetens effekter Stor ulikhet i et samfunn har mange negative effekter. Det kan dokumenteres at stor ulikhet i inntekt reduserer økonomisk vekst, og øker fattigdom, arbeidsløshet og konflikter i samfunnet (hentet fra Norsk Folkehjelps Inequality Watch – Mind the Gap). Høy grad av ulikhet gir også ulik politisk innflytelse. Situasjonen legger til rette for elitenes kontroll over staten, og gir elitene mulighet til å føre en politikk basert på rene egeninteresser. Større likhet i tilgangen på ressurser kan bidra til et redusert konfliktnivå, mindre fattigdom og økt økonomisk vekst. Derfor bør det være et uttalt mål å arbeide mot minst mulig ulikhet i ethvert samfunn. Oppsummerende Stor ulikhet i fordelingen av makt og økonomiske ressurser undergraver likeverd og rettigheter. Ulikhet innebærer undertrykkelse av store deler av befolkningen. Det er dypt urettferdig at noen urettmessig samler enorme rikdommer på andres bekostning. Folk med lite makt og ressurser har liten eller ingen innflytelse på politiske beslutninger. Mindre ulikhet vil derfor bidra til å fremme både rettferdighet og demokrati.

NOVEMBER 2016 unikum nr 9

telefonselgere

Telefonsalg doden eller redningen for studenter ? Tekst: Roar frivold skotte | Illustrasjon: silje fjørtoft

Veldig få som noensinne har svart på en oppringing med et nummer du aldri har sett før, er takknemlige for telefonselgere. De belemrer oss med lange utredninger om produkter vi ikke ønsker, og de dreper sakte men sikkert drømmen om en ukjent oppringer med hederlige hensikter. Men burde vi – særlig oss studenter – egentlig være takknemlige?

Alle har en venn eller bekjent som enten jobber, eller har jobbet, med telefonsalg. Enten det er for energi-selskaper, teleselskaper eller for et eller annet veldedig formål. Kanskje har du selv vært innom telefonsalg? Hovedorganisasjonen Virke, som er en arbeidsgiverforening, anslo i 2014 at det er rundt 40 000 mennesker som jobber med en slags type telefonsalg; nå i 2016 har de sagt at det er ca 80 000. De aller fleste av dem – hevder de – er under 30 år. Er telefonsalg en lett inngang for ungdom til sin første jobb, en flott mulighet for litt ekstra kapital? Eller er det en plage for samfunnet, og en lett måte å pynte på arbeidsledighetstallene?

et bruk-og-kast samfunn av arbeidstakere i telefonselgerbransjen. Én av de vi spurte ville slutte allerede første dag, men fortsatte i flere måneder på grunn av pengene. Felles for alle var ikke at de sluttet på grunn av selvfølelsen eller det umoralske i arbeidet – det var salgspresset. Selv fra «snille» sjefer ble det uttrykt at dersom man ikke oppfylte salgskravene ble det fort kroken på døra for vedkommende. Dersom man vil lære om det mest ekstreme resultatet av slagspress anbefaler jeg å lese seg opp på Wells Fargo-skandalen, der urealistiske salgskrav førte de ansatte inn i et enormt svindelnettverk for å beholde jobben.

Det skapes ikke så mye verdier av å snakke i telefonen hele dagen

Nødvendigheten av telefonsalg (?)

Etter å ha rådspurt oss med en del som jobber eller har tidligere jobbet som telefonselgere, er det mange av de samme fenomenene som kommer frem. Selv om det på mange telefonsentre er et godt arbeidsmiljø, så er det noe ved selve arbeidet som tydeligvis har påvirket de vi har spurt. Følelsen av å lure folk, eller gjemme seg bak et lerret av anonymitet. Å bryte seg inn i deres sfære for å tilby dem noe de egentlig ikke trenger, og som selgerne selv aldri ser. Det er forståelig at man blir litt sliten i hodet av å repetere det samme manuset om og om igjen hver dag. Det påvirket studentene vi snakket med å jobbe på telefonsentere. Etter en arbeidsdag var det slett ikke uvanlig å bare ligge i sengen resten av dagen, unngå telefoner og slutte å sosialisere. Noen sluttet til og med på studiene, fordi de ikke lenger hadde motivasjonen. Tappet telefonsalg studentene for vilje og motivasjon? Og hva gjør man når man hele tiden føler seg tom? Når jobben suger mennesket ut av deg? Man slutter. Veldig få av de vi snakket med, jobbet som telefonselger i lenger enn seks måneder. Det ble for mye, de fikk seg en annen jobb, de ble oppsagt. Fellestrekket er den korte arbeidstiden; det er

Hittil i artikkelen har jeg kun omtalt de negative tankene og tilbakemedingene rundt telefonsalg. Men er ikke telefonsalg i realiteten bare en jobb som alle andre? Man har kollegaer og sjefer, og man sosialiseres kanskje utenom jobben. Det var slett ikke uvanlig med fredagspils og interne konkurranser med bonuser. Og lønnen er slett ikke værst, det kan jo også bidra til den korte arbeidstiden. Lønnen er såpass høy at man føler man har spart opp nok på et halvt år til å klare seg resten av studietiden. I sommer kom Virke – arbeidsgiverforeningen – ut i NRK og advarte om forbud mot telefonsalg. For Stortinget jobber nemlig med en lov som vil innskrenke frihetene telefonsalg-selskapene har til å plukke telefonnumre. Hurra, sier det fleste, men det vil få katastrofale utfall mener Virke. Halvparten av alle ansatte innenfor bransjen kan miste jobben, mente NORDMA, en bransjeorganisasjon innenfor salg og e-marketing. Det er 40 000 mennesker på landsbasis. En oppsigelsesbølge på størrelse med oljekrisen. Det kommer til å gå ut over oss studenter. Er et forbud mot telefonsalg virkelig et lys i enden av tunnelen for oss unge, eller er det et møtende tog?

November 2016 unikum nr 9

text and photo: Jin Seong Jeong

Norway from the point of view of a Northeast Asian A few weeks after I came to Kristiansand, I asked a Polish woman, «What comes into your mind when you think of South Korea?» She said «Orientalism,» and added that she thought it must be extremely different from Europe and the people here. Northeast Asia – South Korea, North Korea, Japan, China – was an unknown world for her, and a place where everyone looks almost the same, because of the identical hair color – from European peoples´ point of view. Northeast Asia is literally the unknown world for many Europeans. On the other hand, European countries are more well-known for many Northeast Asians, as many people go traveling to European countries and we get exposed to many European issues in the news. However, when it comes to Northern European countries, like Norway, it is not easy for us to know. We know it´s one of the richest countries in the world with one of the highest standards of living. But that´s about it. Therefore, I decided to interview Northeast Asians who live in Kristiansand about their experiences of Norway, to know how it feels for them to live in Norway. At first, the professor asked a class with 32 exchange students «What word do you associate with Norway?»

The result is shown above. Most people wrote «nature» and other related words. In a similar way, I asked people from China and South Korea «What word comes into your mind when you think of Norway?» They answered «Amazing nature, a country where people live well, it is utopian and pure.» Likewise, not only in many European countries, but also all over the world, Norway is perceived as having beautiful nature and as being one of the best countries to live in. This perception is the same for many Northeast Asian people. Body & Conclusion To help your understanding, I will describe the basic characteristics of Northeast Asia. First, Northeast Asian countries are primarily influenced by Confucianism (a system of philosophical and ethical teachings founded by Confucius and developed by Mencius) and Buddhism. Second, they have high population densities. Third, they are rapidly developed countries. These are some of the most important facts for the culture of these countries. At the same time, I think that these facts are what distinguish Northeast Asia the most from Norway. I interviewed four Chinese and two South Koreans who have been living in Norway for over one month, and one Chinese person who has been living here for around a year. 1.Nature As always in Norway, the thing most talked about is nature. Many of them were surprised at the wonderful nature even though they had expected it. They mentioned not only the big attractions, but also that every mountain, lake, and building is beautiful. Thanks to the wonderful nature, they feel that they can use their free time the way Norwegians do. In contrast, enjoying nature is more difficult in their home countries.

norway vs asia

2. Consideration Many of them said that Norwegian people are very kind, even to strangers. They experienced help from Norwegians, even though they sometimes did not ask for it, but simply because they looked like they were having difficulty. I think Norwegians´ English speaking ability helps us, because we can meet English speakers everywhere in Norway. Furthermore, Norwegian people try to give priority to people who are disabled or in difficulty, and they spontaneously care for them. Personally, I was surprised to see Norwegians clear the way in a club after seeing a man in a wheelchair, even though some of them looked like they were drunk. These kind of actions seem to be second nature for Norwegians. Taking this into consideration, all the Northeast Asian people agreed that Norwegians are very considerate and kind towards people in need. 3. Stores closed too early for them This can make Northeast Asians uncomfortable. The reason why we feel this way is that the service industry is well developed in Korea, China and Japan. Supermarkets usually close around 12PM, and in addition there are lots of 24/7 convenience stores. I think this is because in Northeast Asian countries there are lots of big cities with large populations. There are many stores, apartments, convenience stores, amenities and so forth. For these reasons, it could definitely feel different for people from Northeast Asia, because there are relatively less people here, but they said that there is nothing to complain about, because every building is up to date, the roads are not crowded and air is so much fresher. 4. Equality I would also like to discuss gender equality and the lack of hierarchy here in Norway. In the past, Northeast Asian countries had a male-dominated society, and this has not been fully broken down yet. In addition, there is fierce competition to get a respected job. For example, people want to get into prestigious companies, big companies, and become high-class professional people. Due to this, there is class-consciousness throughout the society. However, in Norwegian society, men frequently contribute to home and family life, and can been seen out shopping or walking with their children. At the same time, we can also see a number of women in gyms with more muscle mass than some men. It seems to me that here, masculinity and femininity has less meaning. Everyone acts like men and women. Besides, everyone looks equal and there is no class-consciousness. I think we in Northeast Asia should learn and follow these values as soon as possible. There are lots of reasons why Northeast Asia and Norway are different. However, I believe Norwegian politics continue to emphasize «Equality.» I believe this political philosophy makes Norway the happiest country in the world. From my point of view, the concept (or culture) of emphasizing ’Equaility’ should be spread out across the world.

Lettvint lapskaus For meg er lapskaus synonymt med høst og barndomsminner. Jeg husker enda da jeg tuslet hjem fra skolen med våte cherroxer og noen gule, medplukkede høstblader i hånda. Hjemme ventet mormor med tørre sokker og den tykke, lyse lapskausen som hadde kokt i timevis. Ingenting her i verden kan slå mormors lapskaus, men oppskriften under er en veldig god og enkel studentversjon. Det beste av alt er at den er ufattelig billig, så her kan nye høstminner skapes uten at det går utover lommeboka. Hva med å invitere noen på middag?

Ingredienser 3-4 porsjoner Fremgangsmåte ½ pose (400g) frossen lapskausblanding 0,5-1 pose potetstappe Ca 300 g kjøttpølse 1 buljongterning

Tips!

1. Ha lapskausblandingen i en kjele, og fyll med vann slik at grønnsakene er dekket. Kok opp. 2. Tilsett pølse kuttet opp i terninger og buljongterningen. La det småputre i 10 minutter. 3. Ta kjelen av varmen og tilsett noe av posen med potetstappe. Mengde bestemmer du ut i fra hvor tykk du vil ha den. Smak gjerne til med salt og pepper. Vent et par minutter før du serverer.

Lat ned appen “Mattilbud” for å ha oversikt over ukens beste dagligvaretilbud!

tekst og foto: ine rossebø knudsen NOVEMBER 2016 unikum nr 9 29

Jeg tenkte lenge på alt det hodet sa, for stort mer var det ikke å gjøre; når jeg først har tid, kan jeg like gjerne slå den i hjel. Det skjer ingenting i tåken, som bare har blitt tykkere, og som snører seg inn som et spindelvev. Men man ror da alltid videre. Armene rundt og rundt, overkroppen frem og tilbake – bevegelsene er så innøvde at jeg knapt merker dem. Kanskje bevegelsene hadde vært umulige å oppdage om det ikke hadde vært for møtet med hodet som jeg spiddet gjennom øyet med kleppen min. For det møtet er mitt første minne her fra drømmen, og foreløpig det eneste jeg husker. Fra dette minnet, dette referansepunktet i eksistensen min, har jeg fått en vag, abstrakt anelse om tiden i denne verdenen – og jeg tror at uten et sånt begrep om tid og varighet, ville jeg ikke oppfattet bevegelsene som utfører roingen. Jeg kan da ha rodd, automatisk og uten tanke eller vilje, i en evighet som – i hodets ord – jeg ikke forstår fordi jeg står i den, eller … Men jeg drømmer jo, og dukket vel bare opp helt spontant her en gang. Ja, jo, det er den beste forklaringen. Jeg vet at dette er en drøm – på en eller annen måte. Selv om jeg ikke husker hvordan jeg vet. Burde jeg kanskje ha et minne av erkjennelsen om at jeg drømmer? Om jeg ikke vet hvordan jeg vet, vet jeg da? Vent, angsten. Så klart! Derfor vet jeg at jeg drømmer. Angsten er min forbindelse til den våkne verden, det eneste jeg vet, det eneste jeg er sikker på. Angsten og alt jeg avleder fra den, nemlig at jeg er alene, sosialt evneveik osv. Problemet løst. Men hvorfor husker jeg bare angst? Er angst en del av min essens? Vil jeg slutte å være meg om jeg ikke har angst? Er det umulig å utslette angsten uten å utslette meg selv? Anxieto ergo sum?

Jeg slutter å ro, og lener meg over kanten. Sant, det var jo også noe å tenke på: det er ikke noe speilbilde i vannet. Jeg vet altså ikke engang hvordan jeg ser ut. Jeg antar jeg har et ansikt, for alle har jo ansikter, ikke sant? Tror det. Men ikke alle har angst – tror jeg. Jeg er derfor annerledes i tillegg til at jeg kan ikke se ansiktet mitt, så hvordan kan jeg være sikker på at jeg har et ansikt? Jeg kan jo ikke se det, og selv om jeg kunne sett ansiktet mitt, kunne jeg ha stolt på øynene mine? De er jo en del av meg, meg som er alene osv. Jeg kan ta feil, og det samme kan øynene mine. Hvem vet, kanskje denne tåken ikke egentlig er her. Tenk, med andre øyne kunne jeg sett lenger. Jeg lukker øynene og forestiller meg ansiktet mitt, men jeg greier ikke å stille fokuset på mitt indre bilde. Jeg ser et rotete rom med trepanel så mørke at veggene ser ut som de er dekket av våt bark. En eller annen går rundt i rommet, kledd i svart og vanskelig å skille fra barkeveggene ‒ ansiktet er som et utvisket penselstrøk. Skikkelsen står som bøyd over noen og følger etter denne usynlige vedkommende. Skikkelsen stopper opp, snur det blanke ansiktet mot meg, lister seg nærmere, skritt for skritt, helt til det står foran meg, og stopper. Ansiktet til skikkelsen flyter og skifter form som et vann. Det bøyer hodet bakover som om det skrattler, lener seg mot meg, ansikt mot ansikt, til jeg – Folk tenker for mye… – åpner øynene mine. Fortsatt tåke i drømmeland. Sa du noe, forresten? Folk tenker for mye… Det skal være sikkert og visst. Folk tenker for mye…

Nei, jeg drømmer, og jeg er lei av det, lei av denne roingen! Jeg lengter etter å våkne! Kanskje jeg bare skulle hoppe i det, uti vannet. Det vil sannsynligvis være å ta steget uti lidelse – inn et mareritt. Men da får jeg det overstått. Våkne. Ferdig med den saken. Oppfylle min lengsel etter lidelse, som hodet så fint uttrykte det.

Kan du holde opp å! – Vent … hvem snakker?

Tåkehistorien - del 3 tekst: Kristian Tyse Nygård | Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

har du tenkt?

Å … heisann! Det var deg, ja! Spesielt du tenker mye, men det er ikke til å unngå. «Hvor er du?» Du trenger ikke å rope sånn uti luften, jeg hører deg bedre her inne. Nei, spar meg, denne drømmen er rar nok allerede så motvillig? Hold opp. Jeg har ventet lenge på deg. Slutt. Jeg ga nesten opp. Alvorlig talt! En liten stund til, så kanskje HOLD KJEFT! Det ville tatt en evighet å våkne igjen.Jeg orker ikke dette… Hva er verst: at folk tenker for mye, eller å ikke tenke selv i det hele tatt? Jeg hører ikke på deg. Forsvinner ikke noe av en selv når en mister tenkeevnen? Er den oss? Hvis ikke, hva er oss? Blabla blabbedi bla… Tankeevnen selv er en flyktig og tilfeldig greie som hele tiden flyter av gårde øyeblikk for øyeblikk uten å virkelig gi seg til kjenne for hva den egentlig er eller hva den gjør med oss. Jeg griper fatt i kleppen, reiser meg opp i båten og svinger rundt i håp om å treffe noe du burde tenke på, er at jeg er immateriell. Det der er meningsløst. Ha deg vekk. Det er irriterende å omgås noen som er usynlig. Er det så fælt som du vil ha det til? Er ikke selve DU usynlig, eller i hvert fall umulig å gripe fatt i? Men uansett, fin klepp! Husker godt den. Nei, ikke du også! Jeg skjønner det gjør vondt å leve med sine synder. Selv ville jeg kastet kleppen over bord, det er da en så fæl ting å ha med seg, alle minnene om de tingene …

Jøss, så lykkelig jeg ble! Så merkelig hvor lykkelig jeg ble! Bare helt plutselig som det! Og du kjenner ikke angsten? Javel, så du vet om dét også? Så klart, dette er jo drømmen min, vi deler gjerne litt hukommelse – du er vel et produkt av hukommelsen, kanskje av et minne. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke er det. I så fall er jeg forbauset over kreativiteten min! Jeg kan også forsikre deg om at dette ikke er en drøm. Jada, særlig. Men jeg kan likevel hjelpe deg å våkne. Oi, den var dyp. Har du noen flere visdomsord på lur, O store stemme i hodet mitt? Greit. Jeg skal slutte å snakke. Men først må jeg spørre deg noe. Svaret ditt vil utløse konsekvensene for alt som følger; ditt svar vil være utgangspunktet, frøet, the first cause, for din skjebne. Så tenk deg godt om. Spørsmålet lyder som følger: Vil du våkne? «Så klart!» Når skal du lære deg å ikke rope? I hvert fall, la meg vise deg noe … Ta deg en eksamenspause til fortsettelsen i neste nummer av Unikum!

«Jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, noe jeg trenger å angre på, for jeg vet at dette er en drøm!» Jeg setter meg ned på toften, senker armene og slipper kleppen oppi båten. Jeg folder armene mine. Det er stille. Jeg snur og ser rundt meg på tåken, som virker som den skal sluke meg. Jeg beklager om jeg tilnærmet meg på en dårlig måte. Jeg husker aldri hva du husker, det er jo så mye å holde styr på her. Det kommer du til å bli minnet på igjen snart … slik alle alltid blir, før eller senere … noen ganger går det en evighet, som for deg. Men nå har du truffet meg igjen, ikke sant? Jeg mente aldri å være noe annet enn en venn. Her, få litt serotonin av meg.

august 2016 unikum nr 6