Unikum 4 – 2016 (april) by Studentavisen Unikum

Studentavisen for Agder

N r. 4 | Å r g a n g 1 6 | A p r i l 2 0 1 6

Vest-Sahara – Afrikas siste koloni

Tillitsvalgtuka i studenthus i kristiansand I på fornavn med neda I August Stubø I ksi crusaders ishockey I Et syndefall

Innhold

Leder Kunsten om å være student Nå er det på’an igjen. Vår alles kjære vårjakt der studenter løper løpsk i akademisk litteratur som fritt vilt, mens lærere sikter på alle som stikker nesa fram med tunge fasitter og kritisk vurdering. Universitetet har en slik skyv-dra organisering, hvor de først kaster kunnskapen til deg og mater den inn med pedagogiske metoder for så å legge terskelen høyt opp og kalle deg tilbake for å se om du faller. Først er studenten som ei ku som løper fritt på sommerbeite for første gang og ser seg begeistret omkring etter uendelig mye mer kunnskap. Deretter blir målestokken funnet frem for å se hvem som går til slakt. Som en portens vokter ser eksamensverket ovenfra og ned, og om en uheldig student som har falt for en hard dom over et stykke historieanalyse eller ulogiske fragmentligninger med tre eller flere fullstendig ukjente løsninger, kan han krype til korset med lua i hånden og halen mellom beina til liten nåde. Da skulle du ha tenkt før. Derfor er det godt at studenten er godt forberedt med lange forelesninger, en trillion ord og søvnløse netter. Om du, kjære leser, er en av disse hardt studerende studenter, kan det tenkes at det føles behagelig å følge uhøytidlige linjer uten fagord og substans i vår fantastiske studentavis Unikum, som hver måned leverer gratis lesestoff, spalter og smånytt for å avveksle tanken til noe annet. Gjennom lange korridorer travler stressede eksamenskandidater med rask gange, åndedrettsvansker og

øyne som triller ustoppelig fra side til side som om de fremdeles pugget anatomileksikonet, lederskapspsykologi eller kinesisk grammatikk. Om det ikke bare var for disse utfordringene. I tillegg er det løpetid for alle studenter. Søvnløse netter kan komme av mer en studier. Og hvorfor smaker øl så inmari godt etter en lang mørketid, med litt sollys og teft for forplantning? I tillegg har vårt moderne samfunn ikke klart å opplyse oss om hvordan mat, livstil og kroppen vår fungerer sammen. Vi tror fremdeles at vi blir mer våkne av kaffe, mindre sultne av hvetemel og sukker, mer intelligente og rolige av snus, elegante av røyk, bedre forberedt av lite søvn, lykkeligere av mer øl, mindre syke av medisiner, mindre tørste av brus, og langt, langt flere. Det går en bølge over verden akkurat nå. Flere og flere våkner opp og tar med internett som verktøy tak i sin egen bevissthet. For å yte godt på universitetet må alle jobbe hardt for å klare kravene. Det er ikke nok å gjette på en-kryss-to oppgavene lenger. Slik er det med alle andre sider av livet også (bortsett fra parring). For å lykkes må man studere nøye og grundig. Det er ikke sikkert at alt løser seg etter å ha lest hvert eneste ord i dette magasinet, men det er verdt et forsøk. Gjemt i hver tekst og hver artikkel gjemmer det seg små godbiter som du kan finne og bruke. Redaksjonen håper i hvert fall at akkurat denne utgave kan bli nevnt i en fotnote under en saftig eksamensoppgave. God vår!

En håndfull studentnytt

STA: Tillitsvalgtuka

Sterkere utdanningssystem

Studenthus i Kristiansand

Vest-Sahara – Afrikas siste koloni

Bibliotekaren anbefaler: Elena Ferrente

Åpent brev til Jesus Kristus

Studentpresten: Veggen

Religiøse allegorier i «Synnøve Solbakken»

Tradisjonstungt

På fornavn med Neda

Har du tenkt på mat?

Musikk på UiA: August Stubø

KSI Crusaders Ishockey

Pasta Prima Vera

En syndeflod

Erika R. Erdös Ansvarlig redaktør redaktor@unikumnett.no

Redaksjon: UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S BESØKSADRESSE: Gimlemoen 24, 4630 Kristiansand S ORG.NR.: 984 544 677 MVA TELEFON: 38 14 21 95/ 46 24 92 51 EPOST: red@unikumnett.no NETTSIDE: www.unikumnett.no TWITTER: www.twitter.com/unikumnett Facebook: www.facebook.com/studentavisenunikum Årgang 16 Publisert april 2016 Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre skoler tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. Unikum forholder seg til Vær Varsom-plakaten og Pressens Faglige Utvalg. Føler du deg utrettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen.

Ansvarlig redaktør : Erika Ramona Erdös Redaktører: Targeir Attestog, Nora Nussle Torvanger, Glenn Hausland Grafisk ansvarlig: Vera Baklanova nettredaktør: Merethe Kloster Forside: UN Photo Evan Schneider Gutt i Dakhla city

Fotografer: Matias Smørvik, Arne Borgersen, Synnøve Solberg, Martine Perret, Evan Schneider/FN Illustratører: Asbjørn Oddane Gundersen DESKEN: Vera Baklanova, Matias Smørvik, Erika Ramona Erdös, Targeir Attestog KORREKTUR: Targeir Attestog, Matias Smørvik, Kristian Tyse Nygård, Arild Høyland, Nora Nussle Torvanger

Journalister: Matias Smørvik, Nora Nussle Torvanger, Erika Erdös, Targeir Attestog, Bjørnar Dahl, Kristian Tyse Nygård, Kristoffer Andersen, Ellinor Eide, Guro S. Grindland, Ole Håvard Seland, Alexander Kemp

DAGLIG LEDER: Kjetil Nyjordet

GJESTESKRIBENTER: STA, Karl Otto J. Fredriksen, Birgitte Kleivset, Hans Jørgen Wennesland

Opplag: 1200

Trykking: Bjorvand & Co

April 2016 unikum nr 4

En håndfull studentnytt Tekst: Matias Smørvik | Foto: Audun Rossvoll

Student- og litteraturhus til sentrum I mars vedtok kommunestyret i Kristiansand at Kristiansand Næringsselskap AS (Knas) tar over gamle Kristiansand teater, med en plan om å skape et sentrumsnært student- og litteraturhus med ulike kulturtilbud og aktiviteter. – Vi må først bygge en infrastruktur i lokalet, og lande kontrakter med eventuelle aktører. Vår første prioritet er å få lyset på og etablere en aktiv strøm av studenter inn i lokalet, og følge opp samarbeidet med UiA og SiA, sier Jan Omli Larsen, administrerende direktør i Knas til fvn.no. Flere har stilt seg positive til ideen, blant dem festivalsjef for Ibsenog Hamsun-dagene, Torolf Kroglund, som tror Knas’ planer for lokalet kan lokke flere yngre tilskuere til litteraturarrangementer. Men SiA selv er tvilende til et større samarbeid med det nye huset. – Vi tviler fortsatt på at vi kan etablere en lønnsom drift i dette lokalet, og foreløpig er det ingen konkrete samarbeidsavtaler. Men skisser og idéer kan vi alltids se på, forteller Steinar Finseth, administrerende direktør i SiA til fvn.no.

Millionkontrakt til Grimstad-lab Det tyske selskapet Bosch Rexroth AG har signert en partneravtale med forskningslaben SFI Offshore Mechatronics, skriver nrk.no. Selskapet bidrar med åtte millioner kroner, og blir dermed den største utenlandske partneren. Toppledelsen i selskapet deltok på signeringen sammen med UiA-rektor Frank Reichert. Bosch Rexroth har allerede levert utstyr til mekatronikklaben. Selskapet har 34.000 ansatte på verdensbasis og er underleverandør til flere av de store offshorebedriftene på Sørlandet.

studentnytt

Klokkenekt på eksamen Smartklokkenes inntreden blant nordmenn har gitt flere universiteter hodebry da man mistenker at disse kan brukes til juks. UiA er blant de lærestedene som er bestemt seg for å forby klokke av alle former. – Det er selvsagt en risiko for fusk, sier eksamensleder ved Universitetet i Agder, Linda Bø til nrk.no. I intervjuet forteller hun at det særlig er på campus i Grimstad at smartklokker har blitt en snakkis. I fjor innførte de klokkenekt. – I Grimstad har vi veggklokker i alle eksamenslokalene, og derfor kan vi be dem legge fra seg klokkene. Vi har vurdert det dit hen at vi ikke har kapasitet eller kompetanse til å se hva for en klokke som er hva, sier hun. Teknologijournalist i NRK, Erik Solheim, sier til egen nettavis at det er begrenset hva man kan bruke en klokke til på eksamen. – I utgangspunktet så er ikke smartklokkene så ekstremt smarte ennå, så det er litt avgrenset hva du kan bruke dem til. Men en kan for eksempel fylle den opp med utdrag fra skolebøkene slik at det blir som en slags jukselapp, sier han.

Studenter holder seg i Norge Norske myndigheter har i likhet med norske høyskoler og universiteter i en årrekke oppfordret sine studenter til å reise utenlands på utveksling. Den oppfordringen nådde nye høyder rundt årsskiftet da det ble satt ned et utvalg som blant annet skal se på mulighetene for obligatorisk utveksling. Men for øyeblikket virker det som at norske studenter trives best i eget land. Tall fra NSD, som er gjengitt av nyhetsavisen Khrono, viser at det i 2015 faktisk var færre studenter som reiste utenlands enn året før. Totalt var det 6478 studenter som reiste ut, en nedgang på tre utvekslingsstudenter. De samme tallene viser samtidig at Norge øker i popularitet blant utenlandske studenter. NTNU i Trondheim er det universitetet som både tar imot og har flest studenter på utveksling.

Nye visjoner ut på høring I juni skal universitetsstyret ved UiA vedta en ny strategiplan for årene 2016 til 2020. I den forbindelse er et utkast til universitetets visjoner og satsinger lagt ut på høring. De tre satsingsområdene som foreslås er: Utdanning og undervisning; samhandling med verden ute og integrering hjemme; og samfunnsengasjement og nyskapning.

april 2016 unikum nr 4

– Ja, det ble tidenes tillitsvalgtfest! Tekst: STA | foto: Arne Borgersen (STA)

Hele første uka i mars ble viet til de tillitsvalgte. Og ifølge tillitsvalgtansvarlig Kai Steffen Østensen ble det hele en fest fra A til Å.

Det er ingen tvil om at dette har vært en suksess. Både for de tillitsvalgte som har deltatt, men også for Universitetet i Agder. Alle har hatt gleden av å sette viktige aktører på dagsorden. For det er det de tillitsvalgte er. Viktige, sier Østensen. Tillitsvalgtuka 2016 gikk av stabelen tirsdag 1. mars. En uke med både stand-up, gratis kaffi, strategiseminar, debatter, skoleringer og burgere. Et fullspekket program for å både glede og videreutvikle tillitsvalgte ved begge campus. – Målet med Tillitsvalgtuka er jo å rette søkelyset på de som jobber i kulissene for at studentene ved vårt universitet hver dag skal oppleve et universitet som strekker seg for å nå nye mål, forbedre kvaliteten og skape et godt læringsmiljø, forklarer tillitsvalgtansvarlig. – Og da er det gøy å se at en slik uke blir suksess!, legger han til. Spleiselag Tillitsvalgtuka, eller TV-uka som den også går under, er et spleiselag mellom Studentorganisasjonen i Agder, Universitetet i Agder og Studentsamskipnaden i Agder forklarer Østensen. – Å gjennomføre et så stort arrangement over en hel uke ville aldri gått uten samarbeidet mellom de tre partene som har bidratt. Uten den økonomiske støtten fra UiA ville vi ikke kunne realisert prosjektet. Og SiA har vært helt nødvendig for å kunne gi tillitsvalgte det lille ekstra. Både kaffi og Tillitsvalgburger. Ja, og ikke minst studentene selv da. Både STA-styret og Studentparlamentet har vært avgjørende for å sy hele arrangementet sammen, sier Østensen som er tillitsvalgtansvarlig i STA-styret.

– Jeg er veldig fornøyd, spesielt fordi det er første gang en slik uke arrangeres for de tillitsvalgte. Vi har løftet rollen som tillitsvalgt opp til et nytt nivå. Det er jeg glad for, forteller STA-lederen. Men ikke alt har vært en dans på roser ifølge studentenes øverste leder. – Nei, oppmøtet har ikke alltid vært like godt. Man ser at det gjerne kunne vært flere tillitsvalgte på skoleringer. Men alt i alt er vi godt fornøyde. Det er en travel uke vi arrangerer et stort arrangement, så noe frafall må man regne med, sier Hammerstad og legger til: – Jeg håper dette er et tiltak til ettertanke for tillitsvalgte og øvrige studenter. At de ser både takknemligheten vi har for at de velger å engasjere seg, men også at flere ved et slikt tiltak vil være med å gjøre UiA enda bedre, sier hun. Tradisjon? Det er ingen tvil om at Studentorganisasjonen i Agder ønsker at Tillitsvalgtuka skal bli en årlig tradisjon. – Det kan bare gå en vei nå, og det er at uka blir bedre og bedre for hvert eneste år som går. Og at flere og flere har lyst til å være tillitsvalgte, sier Silje W. Hammerstad med støtte fra tillitsvalgtansvarlig Østensen. – Tilbakemeldingene er gode, og folk på UiA ønsker at vi skal gjenta tillitsvalgtfesten som det ble. Tillitsvalgte føler seg sett, legger Østensen til. Tror dere det blir en tradisjon?

Suksess

– Ja, uten tvil! svarer de begge.

Det er ikke bare Kai Steffen Østensen som er fornøyd med Tillitsvalgtuka 2016, også STA-leder Silje W. Hammerstad er glad for å se at TV-uka ble en suksess.

– Det er i hvert fall det vi skal jobbe for, avslutter Østensen.

6 #TVUKA2016

Sterkere utdanningssystem med mer praksis tekst: karl otto j. fredriksen | foto: colourbox.com

Det er på universitetet man får en utdanning i for eksempel sosionom. Det du trenger er karakterene for å komme inn på studiet. «Kunnskap er makt». På godt og vondt. Det burde ikke være slik at «bare man har gode nok karakterer så kan man bli en sosionom». Her må det mer «lut» til. Mange klager i dag på NAV-systemet. Det er riktig at ikke alle klagene er legitime, men en del av dem er det.

«Vi trenger å se hele mennesket, og alle mennesker er ikke like.» Hva med personlige kvalifikasjoner? Det forteller oss at ikke alle burde jobbet i NAV. Med andre ord: en del av dem burde ikke vært sosionomer fordi de ikke har peiling på mennesker. De fikk gode karakterer på skolen, men jobben mestres ikke slik den skal fordi nå må du virkelig være til hjelp for dem som er kunder/klienter. Jeg kunne gått inn på andre yrker også. Det er mennesker der som ikke burde hatt den utdanningen de har fordi den sentrale delen av jobben går i «dass» for dem fordi de ikke kan hjelpe mennesker, for eksempel. «Kunnskap er makt» på godt og vondt. Kanskje vi må ha en ny reform innen utdanningssystemet? Kanskje noen må ut på gatene igjen med flyers, samle underskrifter og ha seminarer om dette? Hvilken løsning på utfordringen kan jeg foreslå? For å komme inn på studiet, foreslår jeg å bruke praksisvirksomhet for å finne dine evner for yrket og intervjurunder med en psykolog til stede. Dette kan andre sosionomer som har erfaring i arbeidet vurdere, som igjen gir en beskjed til et opplæringskontor. Jeg tror ikke teoretiske evner er den eneste veien å gå fordi da ser man læring ut fra bare en synsvinkel. Å fullføre videregående skole betyr ikke nødvendigvis at du kan bli en god sosionom. Jeg

tror læringsutbyttet blir bedre hvis vi involverer mer praksis i utdanningsperioden. Kunnskap og praksis skal uansett gå «hånd i hånd». Hvis ikke, studerer man forgjeves fordi en får ikke satt det man har lest ut i praksis. Det kan være de glemmer det. Vi har lettere for å huske det vi gjør noen ganger. Gjør vi det vi leser, har vi bedre mulighet for å huske ting også. Vi trenger å se hele mennesket, og alle mennesker er ikke like. Noen lærer mer gjennom praksis. Dette kan i tillegg være med på å løfte livet opp til andre, fordi noen kanskje ikke takler det så bra, hvis de må jobbe resten av sitt liv med noe de ikke liker. Dette kan påvirke liv og familiene, fordi familien i samfunnet har en stor betydning for samfunnet – det er der vi får en grunnvoll vi kan bygge livene våre på. Se det slik at dette kan være en måte å få de som egentlig kunne blitt fine sosionomer, men han/hun klarer ikke helt å få ut potensialet sitt, til å bli det beste han/hun kan være. Noen ganger må man ha en ved siden av seg med god erfaring for å bli enda bedre. Det å involvere mer praksis kan få studenten til å huske det som er lest fra pensum enda bedre!

April 2016 unikum nr 4

Unikum presenterer: Tekst: nora nussle torvanger

Unikum plasserte fire håndplukkede studenter og en illustratør i et avlukket rom, hvor de ble utfordret

Kristiansand mangler et stort, komplekst og fleksibelt studenthus, på linje med de andre store studentbyene i Norge. Det har engasjert flere studenter til å tenke stort om sin studenthverdag.

Et studenthus er gjerne komplekst, og da holder det ikke med bare én scene. – Vi vil ikke bare ha et stort konsertlokale, som for eksempel Kick. Vi vil ha muligheten til å ha kaféer, barer, kontorer og møteplasser for studenter. Slik Samfundet i Trondheim har, sier Jon Henrik.

Startet med en underskriftskampanje Viktig med en stor hovedscene I januar startet Jon Henrik Lorentzen Thorvildsen en underskriftskampanje. Han ønsket seg et større studenthus i Kristiansand, et nytt sosialt samlingssted for alle studenter. Kampanjen ble fulgt opp med et innlegg i Unikum hvor både sistnevnte og leder for STA, Silje W. Hammerstad, ikke la skjul på at Kristiansand mangler et stort og mangfoldig studenthus, og oppfordret studenter til å engasjere seg og komme med idéer for hva slags hus de kunne ønske seg. Med dette som bakteppe, ble følgende personer samlet i ett rom: Nevnte Jon Henrik Thorvildsen, Gidsken Sofie Utby (leder for studinekoret Lady Klukk), Roar Frisvold Skotte (Østsia-sjef) og Christoffer Daniel Barstad Bergsted (arrangementsansvarlig i fadderstyret i Kristiansand). De fikk i oppgave å diskutere og visualisere et nytt studenthus i Kristiansand, og ble bedt om å besvare følgende spørsmål: hvor i sentrum skal studenthuset være plassert, og hva bør studenthuset inneholde. Som hjelpemiddel fikk de Unikums karikaturtegner Asbjørn Oddane Gundersen, samt et bredt utvalg av fargetusjer og ark. Tok utgangspunkt i gamle Agder Teater Diskusjonen begynner raskt, og det tar ikke lang tid før de blir enige om hvilken plassering studenthuset bør ha, hvilket lokale som egner seg best til et nytt studenthus. Gamle Agder Teater i Kristiansand sentrum blir en klar vinner. – Kjempefint i forhold til plasseringen, Østsia ligger ganske langt unna sentrum, sier Christoffer.

studenthus i Kristiansand

Inspirasjonen til hovedscenen i studenthuset er Sentrum Scene i Oslo. Scenen er stor, gulvet går gradvis nedover, slik at alle tilskuerne får god sikt mot scenen. Innspillene kommer strømmende, og det er ingen tvil om at alle ønsker et større lokale enn det Østisia har nå. De tar utgangspunkt i en hovedscene som har plass til 1.000 tilskuere. – Mye av problemet med Østsia er at vi ikke kan ha de største artistene, for det er ikke stort nok lokale, og da blir det heller ikke lønnsomt. På Østsia er det plass til ca. 360 personer, forteller Roar. Men det er ikke alle arrangementer som bør ha ståplasser. – Det går jo an å kombinere, slik at man har stoler under noen arrangementer og ståplasser under noen, legger Gidsken til. Et studenthus for alle Det er klar samstemmighet om at det nye studenthuset skal være et sted som er åpent for alle – her skal ingen ekskluderes. Huset skal bestå av flere etasjer, der kjelleren skal være et aktivitetssted med en liten scene, koselige temabarer og diverse andre aktiviteter. – Barene skal representere studentaktivitetene som UiA har. Scenen kan ha alt fra de beste fotballkampene, til improshow der alle kan bidra, eller så kan man finne på noe man har lyst til å gjøre der. Det kan være organisert, og den kan brukes til det man vil, forklarer gjengen.

Kristiansands nye studenthus

Foto: Matias Smørvik | illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen

til å lage en skisse for et nytt studenthus i Kristiansand. To timer på overtid var idéen deres i boks.

I foajéen i første etasje skal det være kafé, og et avslappende område, og i andre etasje er et åpent område, med inngang til hovedscenen. Øverste etasje består av et minibibliotek, der man kan slappe av og lese. De ser også for seg et eget bygg der blant annet STA, studentforeninger og linjeforeninger sine kontorer kan holde til. – Det som er dumt med for eksempel stiften er at kun stiftere kan være der, og vi vil jo ha et studenthus der alle kan være, poengterer Gidsken. Det er altså et hus som er åpent for alle, men studenter vil ha noen fordeler, slik som studentrabatter. På denne måten kan lokalbefolkningen og studenter bli mer sammenknyttet. For få studenter som vil ut? Diskusjonen går videre om at andre studentbyer har et veldig attraktivt studenthus, med utsolgte konserter og enorm økonomisk støtte fra studentskipnaden og andre aktører. For eksempel nevnes det at studenthuset Folken i Stavanger hadde en omsetning på 11 millioner kroner i 2014, og et overskudd på rundt 300 000 kr. Mye av årsaken til at det ikke er et stort begjær etter et tilsvarende studenthus i Kristiansand, er kanskje fordi studentene ikke har et like stort behov for å komme seg ut, sammenlignet med studenter i andre byer i Norge. – Folk sitter tett inne. De sier jo at det er flere begravelsesbyråer enn kebabsjapper i Kristiansand, argumenterer Roar. Til tross for at det er viktig for mange studenter å komme seg ut og være sosial og nyte gode kulturopplevelser, kan man stille seg spørsmål om det noe av den kristne kulturarven som fortsatt ligger igjen i Kristiansand og preger utelivskulturen blant studenter.

Mindre ensomhet med et sosialt samlingssted? Hvorfor trenger Kristiansand et nytt studenthus? – Psykiske problemer er det verste problemet blant studenter. Det sikkert slik i resten av Norge også, men jeg har hørt det er mye ensomhet blant studenter på UiA. I tillegg hadde det vært enklere å arrangere fadderuka på UiA med et felles samlested for alle studentene. Det er 3000-4000 nye studenter hvert år, og har man da et lokale på størrelse med Kick, så kan vi si at vi har et tilbud for alle de nye studentene som kommer hit, forteller Christoffer. Og den aller viktigste funksjonen med et studenthus er at det fungerer som en sosial arena og samlingssted som inkluderer alle og enhver. – Hvordan skal du få venner i en by der det ikke skjer noen ting? spør Roar retorisk. Sterkt ønske om nytt studenthus En halvtime som var satt av til å løse oppgaven, ble fort til to timer. Engasjementet var høyt, argumentene var mange, og en rekke kreative og gode ideer kom på banen. Noen av dem ble brukt mens andre ble kastet. Men det er viktig å understreke at det kan være veldig fjernt og abstrakt å visualisere et studenthus, og de legger ikke skjul på at det var en utfordrende oppgave å løse. – Alle vet jo hva vi vil ha, men det er veldig vanskelig å legge opp noe konkret, sier Jon Henrik. Men til tross for at oppgaven var utfordrende, så var det bred enighet om at det var spennende og interessant også. De ble fornøyd med resultatet. – Jeg synes det var veldig bra at alle var så enige om hva Kristiansand trenger, uten å ha snakket om det på forhånd, sier Christoffer muntert.

april 2016 unikum nr 4

Vest-Sahara Afrikas siste koloni Tekst: Matias Smørvik Foto: Martine Perret, Evan Schneider/FN

Mens verden rundt oss preges av terror og katastrofer, er en liten nasjons uavhengighetskamp på grensen til glemt av verdenssamfunnet. I enorme og sanddekte flyktningeleirer i Algerie, lever 165.000 saharawier. Drevet på flukt etter en uavhengighetskamp som ikke har ført noe sted. En 2.000 kilometer lang mur hindrer dem i å ha kontakt med sitt hjemland Vest-Sahara. De sanitære forholdene beskrives som elendige. Ørkenene de bor i, har aldri tidligerere vært bebodd, og de er fullstendig avhengige av humanitær hjelp for overlevelse. Mulighetene for utdanning og en fremtid utenfor leirene er minimale. Her har saharawier bodd så lenge som i 40 år. Mange er født her og har aldri sett sitt eget hjemland. En av disse er Asari Mohamed, som var heldig nok til å finne et vindu ut av flyktningeleirene. Nå bor hun i Oslo, og er aktiv i kampen om et fritt og uavhengig Vest-Sahara gjennom Støttekomiteen for Vest-Sahara. – Da jeg kom til Norge og fikk se hvordan mennesker hadde det her, begynte jeg å gråte. Jeg hadde aldri forstått hvor ille vi egentlig hadde det, og hvor unødvendig det er at folket mitt har lidd, sa hun til UiA-studenter under et SAIH-foredrag i mars.

den grønne marsjen. 300.000 landsmenn vandrer inn i Vest-Sahara. Samtidig foregår det en militær invasjon. Verdenssamfunnet gjør ingenting for å hindre aksjonen som fører til at Spania frasier seg kontroll over områdene. Flere sivile flykter fra bombene og kruttsalvene, og reiser over grensen til Algerie. Der blir de boende i flyktningeleirer i ørkenen. Marokko får på sin side kontroll over landet som har vist seg å være rik på både fisk, olje og gass. Marokkonerne var da, og er fremdeles uenige i Den internasjonale domstolen i Haag, som har uttalt at marokkanerne ikke har noe krav på Vest-Sahara. Men det har ikke manglet på forsøk på å få på plass en folkeavstemning. I 1997 kom en etterlengtet våpenhvileavtale på plass. FN-styrker ble plassert i de okkuperte områdene for å sikre en fredelig folkeavstemning. Gang på gang har derimot forsøkene blitt stanset, ofte etter at Marokko har satt foten ned etter å ha blitt fremlagt ulike utkast. Til slutt så ikke daværende generalsekretær i FN, Kofi Annan, annen løsning på Marokkos sabotasje, og satte en stopper for de opprinnelige fredssamtalene, og sin FN-delegat for å se på alternative løsninger. Siden den gang har lite skjedd.

Minoritet i eget land

Samtidig lokkes marokkanere til å bosette seg i Vest-Sahara med gode jobbmuligheter og skattefordeler. Den økte marokkanske befolkningen i de okkuperte områdene gjør en folkeavstemning problematisk.

Det er over 40 år siden marokkanske myndigheter trosset FN og gikk inn i den tidligere Spania-kolonien Vest-Sahara. Den 6. november 1975 starter Marokko

– De gjør saharawier til minoritet i eget land. Jeg kan kun beskrive det som horribelt. Det er en utbredt diskriminering, hvor mennesker sliter med å få seg

Vest-Sahara

jobb på grunn av sin rase eller sitt navn. Alle saharawier må gå på marokkanskstyrte skoler. Der lærer dem den marokkanske versjonen av vår historie. De gjør sitt ytterste for å forandre lokalbefolkningens syn og deres kulturer, sier Asari Mohamed til Unikum. – Så på hvilken måte holder dere fast på kulturen deres? – Gjennom familie, i butikken, over alt i lokalsamfunnet egentlig. Vi fortsetter å prate vår dialekt og ivaretar vår egen historie. Hun presiserer at hun selv aldri har vært i Vest-Sahara, men prater med utgangspunkt i samtaler hun har hatt med venner og familie som fortsatt bor der. Det finnes ingen muligheter for høyere utdanning i Vest-Sahara, noe som tvinger de unge håpefulle til å flytte til Marokko for å studere. Her kan tidligere aktivisme og personlige meninger slå hardt ut over studentens karakter og i verste fall studentens skoleplass. Kastet ut av landet Tilgangen til Vest-Sahara styres med jernhånd. Det ble tydelig eksemplifisert da 55 norske fredsaktivister og politikere ble kastet ut av landet i midten av januar i år. Mange av dem var studenter som reiste til områdene for å lære om konflikten, men de fikk kun tilbringe en halv dag på Afrikas vestkyst før de ble sendt hjem. Historien er ikke unik. Avisarkivene er fulle av artikler som forteller om journalister, fredsdelegater og aktivister som er nektet tilgang til området. Asari Mohamed, som var med å koordinere reisen, er ikke overrasket. De 60 presseoppslagene de fikk på grunn av utkastelsen hjalp noe med å sette lys på den glemte konflikten. – Denne konflikten er usexy for media. Det er lite blod, og ingen døde babyer som skylles i land. Det er trist at konflikten ikke skal få oppmerksomhet fordi man forsøker fredfulle løsninger. Er dette takken for å velge bort vold? Et eksempel det er mulig å gi er fra 2010 da det brøt ut voldelige handlinger. Det førte til oppslag på hos BBC, CNN og alle de store nyhetskanalene, sier hun. I sin masteravhandling skrev hun om norsk presse sin dekning av Vest-Sahara. Hva hun kom frem til var at over ni av ti artikler handlet om nordmenn. Ofte var artikkelen vinklet mot en utkastelse eller norske bedrifter som inngikk avtaler med Vest-Sahara eller etablerte seg i området på noe vis. Hun mener at de få linjene om selve frigjøringskonflikten, som gjerne havner nederst i artiklene, blir for mangelfulle og for enkle til at de vil ha reell påvirkning.

– Hvorfor mener du pressedekning er så viktig i denne saken? – Det blir aldri gammelt å påstå at media er den viktigste brikken i enhver konflikt. For det første handler det om informasjon, og hva som er tilgjengelig til det norske folk. Får man først kjennskap til konflikten og hvordan Vest-Sahara har blitt behandlet av Marokko, er det langt lettere å presse frem en forandring. Norske bedrifter vil mindre sannsynlig bli assosiert med Marokko om denne informasjonen blir allmenn. På samme måte er det med politikere. De åpner avisene og handler ut fra hva de leser, sier hun. Norge støtter FN Vest-Sahara er det eneste landet i verden der Norges regjering fraråder norske selskaper å drive virksomhet. Det norske oljefondet har trukket seg ut av flere selskaper som opererer der, men har fortsatt aksjer i Kosmos Energy. De driver leteboring utenfor Vest-Saharas kyst. Dette er ikke nok, mener Mohamed. – At man fraråder er bra, men det burde blitt gitt bøter eller annen form for straff til bedrifter som er med å undergrave Vest-Saharas rett til frihet, mener hun. Unikum har henvendt seg til Norges Utenriksdepartement, som ikke har hatt anledning til å svare på Unikums spørsmål i denne saken. Via regjeringens nettside kan man likevel lese at Norge støtter FNs innsats for en politisk løsning på situasjonen i Vest-Sahara. Videre mener Norge at det internasjonale samfunn bør stå samlet i sitt press på partene for å nå en politisk løsning. Det virker likevel usannsynlig at Norge gjennomfører sanksjoner dersom ikke flere er med. – Norske myndigheter ser internasjonal oppslutning som en forutsetning for å innføre sanksjoner på næringslivsengasjement i Vest-Sahara, skriver departementet. Mohamed mener at det blir for svakt å si at man støtter FNs innsats som de siden 1997 ikke har ført noen vei. – En fortsettelse av dagens holdning kan tolkes som en «stilltiende aksept» over nåsituasjonen. Jeg mener at Norge bør bruke tøffere retorikk og øke det politiske presset mot Marokko. Jeg mener også at Norge kan ta initiativ til en fredsprosess. Norge har tidligere vist at de kan ta ansvar i store konflikter, men når det gjelder Vest-Sahara virker det som at denne historien har kommet langt ned på prioriteringslisten, sier hun.

april 2016 unikum nr 4

12 Intervju med unikums fĂ¸rste redaktĂ¸r

«Mi briljante venninne» av Elena Ferrante tekst: birgitte kleivset illustrasjon: ASBJØRN ODDANE GUNDERSEN

Romanen som alle leser for tida: «Mi briljante venninne» av Elena Ferrante, oversatt fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal, beskrives som en stor, filmatisk roman på Samlagets forlagssider. Historien fortelles av Elena, som får vite at venninna gjennom et langt liv, Lila, er sporløst forsvunnet sammen med alt hun eier. Ikke et hårstrå er tilbake, ikke et fotografi. Historien om Elena og Lila begynner i en fattig, pulserende bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vold og brutalitet. Elleve år gammel må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakerbutikk, mens Elena fortsetter å studere. Ferrante har, ifølge Samlagets nettsider, skapt et storverk om vennskap mellom kvinner. Men er det bare kvinnelig vennskap og tilværelse forfatteren beskriver eller handler det like mye om realsjoner mennesker imellom – uansett kjønnsidentiteter? I et nylig essay i Morgenbladet siterer forfatter Vigdis Hjorth Toril Moi, litteraturprofessor ved Duke University, om hvorfor forfattere skriver bøker: «Når en forfatter skriver en tekst, sier hen egentlig: Dette er hva jeg ser. Kan du se det også?» Mens for eksempel en forfatter som Karl Ove Knausgård skriver om det å være menneske, beskriver Vigdis Hjorth hvordan «kvinner verden over har lagt verkene sine frem for menn: – Dette er hva jeg ser. Kan dere se det også? – Så gidder de ikke å lese, eller leser og blir rasende og avviser eller fortier. Hvor mange menn har lest de helt avgjørende «Et eget rom» av Virginia Woolf eller «Det annet kjønn» av Beauvoir?” En litterær verden der kvinnelige forfattere ses på som like viktige og relevante, for både kvinner og menn, synes å være en umulighet. Men la oss forsøke, kanskje en vakker dag vil Camilla Colletts skrifter endelig pulbliseres samlet og utgis, noe som er en selvfølge når det gjelder andre store norske norske forfattere som Henrik Ibsen og Knut Hamsun. Og kanskje vil bøker som «Mi briljante venninne» av den italienske forfatteren leses som en roman om «vennskap» – ikke først og fremst om «kvinnelig vennskap.» Elena Ferrantes skriver rasende godt – først og fremst om det å være menneske. Kvinnelige forfattere kan, like mye som menn, beskrive det menneskelige, uansett tildelt kjønnsorgan. Les Ferrante, hva ser og sier hun? Kan du se det også?

april 2016 unikum nr 4

Åpent brev til Jesus Kristus Tekst: Bjørnar Dahl ILLUSTRASJON: ASBJØRN ODDANE GUNDERSEN

Kjære Jesus Kristus, jeg har egentlig aldri trodd på deg, selv om jeg var støttemedlem i klubben din (Den Norske Kirke) mine første 26 år av livet. Jeg vet heller ikke sikkert om du noensinne har eksistert, siden de eneste kildene som nevner deg, er religiøse tekster hvis objektivitet er svært tvilsom sett fra et kildekritisk ståsted. Men nok om det. Hvis du noensinne har levd, anser jeg muligheten for at historien om deg har blitt litt blåst opp, som stor. Ble du virkelig født av en jomfru? Var dette virkelig medisinsk mulig i et samfunn uten prøverørsmuligheter, som jeg også er svært tvilende til om eksisterte i Israel for 2000 år siden? Var du virkelig den supermannen som vekket de døde? Gikk på vannet og mettet 5000 personer med noen fisker og litt brød? Eller var du bare en enkel forkynner fra Galilea med litt dårlige venner? Grunnen til at jeg skriver til deg (selv om du er død) er at du skal vite at nesten 2000 år etter at du døde misbruker mange navnet

Åpent brev til Jesus Kristus

ditt på det groveste. Du blir brukt for å legitimere alt fra amerikanske presidentkandidaters maktbegjær, hat og undertrykking av homofile og andre grupper som regnes som «annerledes», til å nekte voldtatte jenter og kvinner abort, i tillegg til at flere hundre millioner mennesker opp gjennom verdenshistorien har blitt drept i ditt navn, enten via korstog eller generelle erobrings- og massakreringstokt for å spre «Jesu ord», eller bare folkemord, for ikke å snakke om hva katolske prester har gjort bak alteret etter søndagsgudstjenestene. På Sørlandet finnes det også en tv-kanal som heter Visjon Norge som samler inn penger til deg. Har du noensinne sett noe til de pengene, og hva trenger du dem egentlig til? Er alt dette virkelig noe du kan ha på deg, og ønsker å forbindes med? PS! Det er kanskje litt mye å ta innover seg alt dette, men du skal bare vite at kompisen din, Mohammed, blir misbrukt enda grovere!

Veggen – venn eller uvenn? «Å møte veggen» er et uttrykk som brukes om opplevelser der vi støter mot våre egne grenser. Som regel tenker vi negativt om slike møter. Men for oss som bor i et krevende klima er det helt nødvendig å ha vegger omkring oss. Uten dem hadde vi blåst til havs eller frosset ihjel. Vegger gir trygghet rundt et sårbart liv. Jeg har gått i veggen, og det var ikke greit, for å si det som innfødte sørlendinger gjør. Jeg smalt hodet i en murvegg og gikk ned for telling i et halvt år. Årsak? Jeg hadde gjort for mye, for lenge, for intenst. For meg førte det til at jeg ble folkesky og mistet det jeg hadde av selvtillit. Jeg var sikker på at jeg aldri ville komme i jobb igjen. Men det gjorde jeg! Jeg kom tilbake, og jeg vil si at jeg kom tilbake som et klokere menneske. Gjennom det som gikk galt lærte jeg ganske mye om meg selv og om det å være menneske. Det gjorde også at jeg bedre kunne forstå andre som strever med å finne balanse i livet mellom arbeid eller studier og fritid. Førte dette til at jeg siden har levd i harmonisk balanse? Nei, dessverre! Jeg har mer enn en vegg i huset mitt, og jeg har også stiftet bekjentskap med noen av de andre. Men de sammenstøtene har vært mindre dramatiske. Dels fordi jeg har gått i lettvegger som ikke bærer taket i hust mitt, og dels fordi jeg på bakgrunn av tidligere erfaring har skjønt hva som var i ferd med å skje. Det har gjort at jeg har stoppet opp og spurt meg selv: Hva er det som skjer nå? Hva må jeg gjøre for at jeg ikke skal gå i hi enda et halvår? Det har vært litt forskjellig fra gang til gang, men som regel har det handlet om å bremse, endre noen rutiner og i den grad det har vært mulig, også noen av rammene omkring hverdagen min. Det har gjort at jeg etter hvert har bygd opp et liv som fungerer rimelig bra for meg og for dem som lever omkring meg. Det er ikke gøy å møte veggen, men bortkastet er det ikke. Det lærer oss mye om oss selv, og kanskje ikke minst lærer det oss at veggene i livet er til for å verne om oss. Ikke for at vi skal prøve å velte dem ved å stange dem ned med hodet. Kampsport kan vi trene på andre måter! Hans Jørgen Wennesland Studentprest.

April 2016 unikum nr 4

Religiøse allegorier i «Synnøve Solbakken» Tekst: Kristoffer Andersen | illustrasjon: Lydbokforlaget

Denne teksten inneholder avslørende informasjon. Hvis du ikke ønsker å få vite sentrale deler av historien, anbefales det at du venter med å lese denne teksten til du har lest Bjørnsons kjente verk.

«Synnøve Solbakken» er et kjent verk som har høstet mye anerkjennelse siden det kom ut. I denne teksten kommer jeg til å kort presentere forfatteren av verket, Bjørnstjerne Bjørnson, hvor jeg fokuserer på hans livssyn. Deretter vil jeg skrive litt om boken og kort gjennomgå historien fra begynnelse til slutt. Deretter vil jeg dedikere mest plass for å gjennomgå noen av Bjørnsons kristen-religiøse allegorier i «Synnøve Solbakken», vår kjære nasjonalskatt. Om forfatteren Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) var aktiv samfunnsdebattant, folketaler, dikter, redaktør forfatter, samt teaterpersonlighet. Bjørnsons produksjon spenner alt ifra skuespill, bondefortellinger, poesi, romaner, taler, artikler, i tillegg til en stor mengde brev. Om boken «Synnøve Solbakken» er en bondefortelling fra 1857. Denne boken kjennetegnes som hans debut. Det er tydelig at Bjørnson var sterkt preget av den tradisjonelle kristne læren som var i landet, ettersom «Synnøve Solbakken» inneholder flere betydningsfulle religiøse symboler. Dette er noe jeg kommer nærmere inn på utover i teksten. Handlingen i fortellingen Hovedpersonene i fortellingen er Torbjørn Granlien og Synnøve Solbakken. De bor på hver sin side av dalen. Torbjørn bor på Granlien, som ligger i skyggeområdet av dalen, mens Synnøve bor på Solbakken, hvor det alltid er sol. Torbjørns far prøver å temme sin sønns ville natur, og setter ham derfor i hardt fysisk arbeid. Disiplinen av sønnen er hard, og Torbjørn vokser opp under vanskelige forhold i hjemmet. Fortellingen handler om Torbjørns kamp for å bli sammen med Synnøve Solbakken, hans reise til solsiden fra skyggesiden. Denne forelskelsen er gjensidig, men Synnøves foreldre synes ikke at Torbjørn er god nok for henne. Mot slutten av boken viser Torbjørn at han har forandret seg. Han tilgir en mann som har knivstukket ham, som nesten tok livet av ham. Historien avsluttes ved at Torbjørn til slutt står på Solbakken og ser over på Granlien. Religiøs symbolikk Jeg kommer utover i teksten til å beskrive kjente motiver fra Bjørnsons «Synnøve Solbakken» ut fra kristne allegorier. Noen mer katolske enn andre. Synden Som nevnt lever Torbjørn og Synnøve adskilt. Det som adskiller dem er at Torbjørn lever i den mørke siden av dalen, mens Synnøve lever på solsiden. Her ser vi en lignelse på mørket og lyset. Synnøve, som lever på solsiden av dalen, er noe som kan sammenlignes med å leve i den kristne tro på et hellig liv.

Synnøve Solbakken

Mørket er i denne sammenheng noe som kan forstås med å leve i den kristne tros forståelse av synd, som vil si at man ikke lever i tråd med Guds vilje. Kristendommens tro er at Gud er allgod, og dermed er ren, ubetinget kjærlighet. Om man ikke lever et liv i rent ubetinget kjærlighet, følger man ikke Guds vilje. Den logiske følgen av dette er derfor at om man ikke følger Guds vilje, lever man heller ikke et liv i ubetinget kjærlighet. Dette er hva som kan forstås som Torbjørns, og kanskje også de fleste menneskers, vanskelige livssituasjon. Torbjørn lever et hardt liv i skyggesiden – et liv preget av mishandling fra far, fyll, slagsmål, grovt ordbruk, med mer. Han er svært forelsket i Synnøve, men han kan ikke være sammen med henne så lenge han lever slik han gjør. Han lever, i overført betydning, i mørket. Han er i syndens vold, og ønsker ikke å gjøre noe med det. Han later ikke til å angre, da det i deler av boken er noe som kan tyde på at han ikke ser det gale i hvordan han lever. Hans ville natur kan videre forstås som det å leve et liv i kjødet. Han er ikke opptatt av de åndelige sysler, men nærer istedenfor den dyriske siden ved seg selv. Til Torbjørns, og kanskje også de fleste menneskers, forsvar kjenner han ikke til noe bedre. Han har levd i mørket så lenge han kan huske. Det er hva han er oppvokst med. Det tydeligste symbolet på at Torbjørn får vite om lyset, er gjennom sitt kjennskap med Synnøve, som i denne sammenheng kan minne om en personifisering av det åndelige lyset selv – Guds lys. Han er forelsket i henne i lang tid, men opplever det som vanskelig å bryte med gamle vaner. Jomfru Maria Synnøve blir presentert som en dydig kvinne. Det er ikke til å legge skjul på at kvinnesynet Bjørnson her presenterer av Synnøve er svært konservativt. Synnøve er på mange måter Bjørnsons svar på den eksemplariske kvinne. Hun er god, naiv, føyelig, mest sannsynlig jomfru og kjenner rett fra galt, men uten å være fordømmende. Hun er et eksempel på uskyld, og lever følgelig et liv på dalens solside. Foruten å representere 1800-tallets eksemplariske svar på kvinners dydighet, kan hun i overført betydning også forstås som et eksempel på hvordan den rettroende bør leve. Disse trekkene jeg har skissert av Synnøve til nå, er noe som kan tolkes å ha sterke likhetstrekk med oppfattelsen av Den Hellige Jomfru Maria i katolskog ortodoks kristen tro. Kvinnen har opp igjennom mange naturreligioner og kulturer vært selve symbolet for fruktbarhet og godhet. Kanskje er det like lite tilfeldig at verken Jomfru Maria i både katolsk og ortodoks tolkning blir brukt som et symbol på nådegitt fruktbarhet, som det er at Synnøve er den som lever i lyset? Dette blir dog spekulasjoner, da Bjørnson mest sannsynlig ikke var katolikk eller ortodoks. Allikevel ligger den kulturelle arven der, da Norge selv har vært et katolsk land frem til en tid utover 1500-tallet, i tillegg til at Norge før det igjen hadde kvinnen som symbol på kjærlighet og fruktbarhet i sin åsatro. Omvendelse Den mørke dalen, der Torbjørn bor, kan i overført betydning tolkes som hva som kan forstås som et liv i døden. Han har ingen (god) fremtid i vente

om han fortsetter å leve slik han gjør. Det er på solsiden hvor lykken venter, der hvor den gode og nådefulle jomfruen Synnøve lever. Med mindre han slutter å leve et liv i kjødet, vil han aldri kunne bo sammen med Synnøve på solsiden. Synnøve fortsetter å elske Torbjørn på tross av alle manglene hans og feiltakelsene han gjør gang på gang. Hun representerer den ubetingede nåden, ut ifra den rene kjærligheten hun handler ut ifra. Hadde Torbjørn klart å gjøre det samme overfor Synnøve, hvis hun hadde vært i hans situasjon? En ting er i hvert fall sikkert, og det er at han aldri vil kunne leve sammen med et rent vesen om han selv er uren. Han vil aldri kunne leve i fellesskap med selve godheten om han fortsetter med å dvele med de onde sysler. Frelsen I kristen livssynsfilosofi kan ikke mørket leve sammen med lyset, da disse har et motsetningsforhold til hverandre. Det er et kjent motiv fra kristen sosialetikk at kristne ikke bør menge seg med ikke-troende på fritiden, da dette kan forkludre deres egen religiøse livsstil, svekke deres tro, og få dem til å selv trakte etter syndige gjerninger. Synden smitter, men det gjør også frelsen, noe Synnøves innvirkning på Torbjørn viser. Hans lengsel etter henne og hennes godhet er hva som får ham til å vende om. Han søker den rene kjærlighet, og oppgir sine kjødelige lyster i sin søken etter den. På solsiden later folk til å være venner, mens det harde og utsvevende livet på den mørke siden av dalen kan se ut til å splitte bygdingene mer enn det forener dem. På solsiden ser ting til å gå riktig for seg. Dette kan i overført betydning si noe om at det kun er i lyset at levende ting kan få den riktige næring de trenger for å vokse. Det er kun i sannhet at forsoning kan

eksistere. Det er kun ved anger at tidligere synder kan bli tilgitt. Torbjørn klarer, i sin søken etter sann kjærlighet, å innse hva som er av reell verdi. Istedenfor å ønske død over personen som knivstakk ham til døde, tilgir han personen. Han oppgir alle de kjødelige behov for å kunne leve et rent liv i kjærlighet og forsoning. Forsoning er et nøkkelord i denne sammenheng: Torbjørns flytting fra den mørke siden av dalen til den lyse siden av dalen er hva som gir ham grunnlaget for et nytt og godt liv i kjærlighet. Det at han klarer å forsone seg med fortiden, la ting være som de er, og istedenfor bruke kreftene på å se fremover, er hva som kan virke som hans motivasjonsfaktor for et nytt og bedre liv. Paradis Helt i slutten av boken, når han står på solsiden og kikker tilbake på hvor han kom fra, den mørke siden av dalen, sier han at ting ser så annerledes ut fra hvor han nå står. Han ser nå ting i et nytt lys. Hans nye tilværelse gir ham et nytt perspektiv på sitt gamle liv. Han forstår hvilken reise han har tatt ved å våge troens sprang i søken etter den sanne kjærligheten. Hele hans livsperspektiv og verdisett er fornyet, og han kan endelig leve i fred med den sanne kjærligheten han, mer eller mindre bevisst, har søkt etter hele livet. Litteratur i nytt lys Jeg håper med dette å ha bidratt med å gi en utvidet forståelse av allegorier i tekster ut ifra deres kontekst. Gjennomførte fortellinger har gjerne flere dybder man ikke legger merke til ved første øyekast. De fleste vet hva ordene betyr, men de færreste vet hvilken mening som ligger bak ordene.

April 2016 unikum nr 4

Tradisjonstungt

På vårparten er der mykje å halde styr på. Studenten må passe eksamensdatoen, skatteytaren burde sjekke sjølvmeldinga innan fristen, og bonden har sitt å gjere med jorda. Men for innbyggjarar flest er der ein del felles kalendertradisjonar å fylgje i Noreg. Kort fortalt kjem påska ein eller annan gong på våren, klokka må stillast og så var det noko med vårjamdøger. Tekst: Alexander Kemp Foto: Digitalarkivet

Hald tunga og kalendaren beint! For å ta det siste, vårjamdøgeret fell alltid på kva var det no for ein dag ? Eg har freista å lære meg reglane ein gong for alle: Vårjamdøger, dagen som er midt mellom dagane då sola snur i desember og juni, fell alltid på 21. mars. Det vil seie, så lenge det ikkje er skotår, som i år. I 2016 kom vårjamdøgeret ein dag tidlegare, 20. mars. Og sola snur jo heller ikkje, det er planeten vår som bevegar seg kring henne, men i god sjølvsentrert stil gjeld sjølvsagt talemålet etter korleis vi oppfattar naturen, og då er sola eit lys på himmelen som rører seg, alt etter om det er dag eller natt, sommar eller vinter! Verre har det vore for meg å skjøne kvifor påska ikkje har ein fast dato kvart år. Det er tidleg påske, og det er sein påske. Trekk pusten djupt og hugs fylgjande: Påskedag, altså første påskedag, fell på den første søndagen etter første fullmåne etter vårjamdøgeret. I 2016 vart det altså boom! boom! boom! Med vårjamdøger, fullmåne og påskedag i løpet av åtte dagar. Det er lov å riste på hovudet over folk som snakkar om oskeonsdag før skjærtorsdag og langfredag. Sjølvsagt kan det verke logisk å ha eit såpass trist

namn på onsdagen som kjem før dagen ein del nordmenn anten dreg på harrytur til Strømstad i god «reggare»-stil eller finn seg ein endå verre afterskifest, men diverre er det ikkje så enkelt. Oskeonsdagen høyrer til fastetida, den tida då ein skal ete lite og leve nøkternt. Truleg har denne skikken eit opphav frå tider med tronge kår, for det høver å faste litt når det er vinter og lite mat på kammerset. Fasta starter med fastelavn: Denne krembollesøndagen finn vi før oskeonsdag. Dagen for denne onsdagen kjem fram når ein tel førti dagar attende frå første påskedag Minus søndagar, for dei skal ikkje teljast med i denne bakover-rekninga! Det er slett ikkje rart om folk flest ikkje har stålkontroll på desse dagane, for for meg har det vore ein lang lærdom å ta. Men eg har fylt opp og også lært meg fastetida. Etter fastelavnssøndagen kjem blåmåndagen, feitetysdagen og så kjem oskeonsdagen, og då starter fasta, som varer heilt til og med påskeaftan. Krevjande å halde styr på, så for meg har det vore mykje enklare å berre handle, og ta til på, påskemarsipanen så snart han kjem i butikkane! Tradisjonane For meg er ein god del av tradisjonane til høgtidene knytte til godteriprodukt. Og fargar. Så enkelt som at påskemarsipanen er pakka i gul plastikk og julemarsipanen er pakka i raud plastikk. Og at mangefarga krymmel er svært godt utanpå sjokoladekledd marsipan medan kvit krymmel ikkje er det. Fredinga av høgtidene er ein tradisjon eg knyter mest til barndomen, ettersom vaksenlivet har viska vekk ein del av den gode overflata, i den forstand at tjuefiretimarssamfunnet har tatt grep. I barndomens illusjonar er det sjølvsagt at born og foreldre er heime til høgtider som jul og påske, og kan sitje til bords morgon og kveld i fred og ro. I min vaksne bit av livet er slike tilstandar ein draum og eit mål, som er langt frå nokon gjennomgåande røyndom. Dei aller stillaste og mest intense tradisjonelle norske høgtidene, som julaftan og påskemorgon, er ikkje anna enn arrangerte dagar. Sjølvsagt er julaftan og påskemorgon arbeidsdagar, med vakter døgnet rundt, for ei røys av folk: Sjukepleiarar, sjåførar, tilsette i elektrisitetsverka og førarar av skip og fly. Eg tenkjer på kor lite og spesielt «julaftan» er når eg ser på trafikkmengdene kring i verda: Det kryr av skip og fly i trafikk medan mange nordmenn nyt dei konstruerte tidene og rita vi plar setje så høgt, berre fordi vi er norske og fordi vi har lært det sånn. Uunngåeleg utvatning Sjølvsagt ynskjer ein stor del av meg at tradisjonane for eit trygt, regelbunde liv skal vere for alltid. Men eg veit at det ikkje går. Eg veit godt at mykje av det gode

på fornavn med Targeir

som var, skulle bli borte. Og eg veit at dei trygge og gode rammene ikkje er der av seg sjølv, men må byggjast og skapast. Trygge tradisjonar er nettopp noko vaksne burde gje vidare til yngre slektningar, både for å vise korleis det skal gjerast på ordentleg vis, og for å vise at ingenting er sjølvsagt. Diverre er det også tradisjon å høyre i media om familiebråk i høgtidene: Overbruk av alkohol øydelegg i somme heimar. Med eller utan alkohol gjer også fridagar til jul at folk får meir tid til å gå kvarandre på nervane og finne ut at det kan vere høveleg å skilje lag. Etter friperiodar på sommaren og i desember ryk det åt. Verdens Gang skriv opp: «Flest parforhold ryker i januar». Tradisjon det også, ifylgje statistikkane. For meg har det endå ikkje vore verre enn at eg nærast årleg kontaktar Hansa for å spørje dei om dei skal relansere påskebrygget som forsvann. Vi arbeider – og betaler! Frå gamalt av har ekte nordmenn vore arbeidsame og ærlege. Sjølvsagt har folk vore arbeidsame, for utan å drive markene og å byggje og halde husa, hadde det aldri vore plass til meir enn nokre få innbyggjarar i landet. Eg trur at den tradisjonelle, ærlege folkesjela i Noreg har mykje å gjere med at folk flest veit og respekterer at andre har arbeidd mykje for pengane og varene, og unner grannen å få ha ting i fred. Det er nydeleg å sjå korleis salsstader for alt frå jordbær til ost kan vere ubetjente, og basere seg på at folk betaler og vekslar sjølv frå pengeboksen. Og på små stader går det oftast greitt å gløyme lommeboka og kome straks attende på bensinstasjonen. På mest fantastisk vis har eg også bestilt varer for ei årsløn over telefon. Hos ein som aldri har sett meg eller høyrt om meg. Utan at eg fekk noko spørsmål om bankattest eller anna prov på betalingsevne før utlevering! Vedunderleg, og slik vil eg ha det. Eg ynskjer å ta godt vare på den gode, trygge norske tradisjonen der ord er gull verdt. Der ein som lover, ikkje lyg. Diverre må sjølvsagt sansane og kontrollorgana vere i høggir. Alt frå «NAV-svindel» til «Microsoft-svindel» til «finansmenn» provar at somme sit med blikk og klør som ikkje høyrer heime nokon stad i den gode, sunne norske tradisjonen. Til bords må alle Det trygge, gode familiemåltidet skal bogne av farge, smak, kaloriar og fred og samvere. Husbonden, bonden og kokken har dei kanskje viktigaste oppgåvene med å setje maten på bordet, både i overført og bokstaveleg forstand. Når folk spør, har eg faktisk litt vanskar med å fortelje kva som er norsk tradisjonsmat. For mykje av det nordmenn et har lite å gjere med korleis nordmenn åt for nokre mannsaldrar sidan. Ja, vi koker rømmegraut. Men er det det same som når bestemor kokte han med råvarer frå sine eigne kyr som når eg handlar inn frå kyr som lever i ein fabrikkliknande bygning og mjølkar av korn frå eit anna land? Eg får maten enkelt og raskt på bordet, det er rimeleg og godt, men det er slett ikkje slik det var! Kanskje er det kort veg attende til mattradisjonane, og noko av vegen går gjennom gardsmatverksemdene: Det finst framleis kjøtvarer utan fargestoff og konserveringsmiddel. Eg liker å vere gjest i familiemiddagar der alt er som før. For i mi slekt er det tradisjon at det er slik det har vore: Det er alltid besteforeldregenerasjonen som lagar maten. Skilnaden for meg på å vere lite barn og å vere vakse barn er å vere medviten og takksam for alt arbeidet ein nyt godt av. Ikkje berre tradisjonstru Mykje av det vi verdset i det norske samfunnet i dag har kome til gjennom endring, ikkje ved å fylgje tradisjonar. Ta berre dette med å behandle alle likt uansett rase og nasjonalitet: Det offisielle Noreg har slett ikkje noko lang historie med å vere velkomande for alle folkeslag. Og det gamle gardslivet som ofte vert romantisert kunne like gjerne vere ein hard tørn for å skaffe nok mat og klede, med rikeleg høve til usemje og strid med naboar og bygdefolk. Tidene folkemusea skildrar gjorde det slett ikkje lett å meine noko uvanleg, eller å vere ei såkalla fargerik sjel. Samanliknar eg med mykje av vanane nordmenn nyttar og nyt i dag, blir ein av dei beste norske tradisjonane den moderne evna til endring og framsteg. Faktisk kjenner eg meg svært lite tradisjonell når folk spør korleis det er å vere nordmann. Eg har aldri eigd bunad, og eg har aldri ete lutefisk. Norske tradisjonar for meg handlar mest om å vise det gode i meg sjølv i eit godt Noreg.

April 2016 unikum nr 4

Tekst: Erika Erdös og Targeir Attestog Navn: Neda Afshari Pour Alder: 29 (30 år i april) Jobb i dag: Konsulent hos NAV og prosjektmedarbeider hos Seema AS Utdanning: Bachelor i pedagogikk (UiA 2013) og halvårsstudium i likestilling (UiA) Deltok i talentprogrammet til Seema AS (2013-15) Sivilstatus: Singel

– Jeg har alltid vært en ambisiøs person.

Barn: 2 (datter på 8 år og sønn på 5 år)

på fornavn med neda

Foto: Seema AS

På fornavn med

Neda

Neda Afshari Pour har ifølge seema.no lang erfaring med relasjonsarbeid, i frivilligheten og kommunen. Hun har hatt ulike verv med vekt på samarbeid mellom politikere, næringsliv og minoritetsforeninger. Nå forteller hun Unikum om den utfordrende, men optimistiske ferden som UiA-student og deltaker i Seema sitt talentprogram. – Livet er en reise, men du bestemmer destinasjonen selv!

Livet som student

Så hvordan kan en person som «ikke er noe» bli «noe»? Det var slik jeg ble student på UiA, gravid for andre gang. Å være gravid eller å ha barn som student er ikke en belastning, men en styrke. Jeg MÅTTE være strukturert under studiene. Det kostet meg masse, men det ga meg også masse – for eksempel kunnskap om hvordan en kan være effektiv. Jeg dro tidlig på skolen, leste før forelesninger, gikk hjem for å hente min datter i barnehagen, lage middag, være med familien, gjøre husarbeid, legge datteren min og deretter sette seg ned med skolearbeidet.

Det merket jeg spesielt godt da det ble slutt med min tidligere samboer, far til begge mine barn. Det var andre gang i mitt voksne liv der bakken under mine ben forsvant. Jeg hadde ingen leilighet, ingen jobb, masse gjeld fra tidligere huslån, kredittlån og studentlån. I tillegg måtte jeg holde meg opp fordi jeg hadde to barn å forsørge. Jeg jobbet som tilkallingsvakt på psykiatrien og i hjemmepleien. Det var ikke akkurat «morsomt» å jobbe som assistent når jeg hadde bachelorgrad. Men jeg fokuserte heller på hvilke muligheter dette kan være med på å gi. Uansett hvilke jobber jeg tar på meg, skal jeg utføre jobben min 100%. Jeg skal opptre profesjonelt, bli bedre i jobben, bidra til at arbeidsplassen blir bedre og dele min kunnskap med mine kollegaer, samtidig ta imot kunnskapen til kollegaene. I ettertid har disse sjefene vært kjempegode referanser. Under talentprogrammet ønsket jeg også å være den beste versjonen av meg.

Under studietiden måtte jeg også revurdere livet mitt og nettverket mitt. Jeg hadde for eksempel noen personer i vennekretsen min som ga meg dårlig energi. For å oppnå mitt mål måtte jeg velge hvem jeg kunne gi min energi til. Derfor kuttet jeg kontakten med mange venner som bidro til bekymring og irritasjon.

Etter å ha søkt jobb i nesten 2 år, fikk jeg en 100% stilling på NAV i Vennesla pluss 20% som prosjektmedarbeider i Seema AS. Min reise slutter ikke der; jeg vet at det kommer mange spennende eventyr i fremtiden. Og jeg gleder meg masse til å møte mine fremtidige utfordringer.

Sommeren 2013 fikk jeg en mail fra en på karrieresenteret på UiA. Hun sendte meg en link til Seema AS sin nettside der det stod at de søkte etter talenter på Sørlandet, og hun anbefalte at jeg søkte på dette. Det gjorde jeg, og ble tatt opp som 1 av 10 talenter.

Råd for studentene: Møt veggen og finn nytt håp

Jeg satt i badekaret, gravid. Min daværende samboer og jeg pratet om fremtiden. Han sier til meg: «Du er jo ingenting, Neda. Du har ingen utdannelse, fast jobb, leilighet. Du er ingen!» Det var første gang i mitt liv som voksen, at bakken under mine ben forsvant.

Jeg kan med hånden på hjerte si at Seema AS har endret livet mitt. Jeg har alltid vært en ambisiøs person. Ønsker å utfordre meg selv, pushe meg selv, utvikle meg. Gjennom Seema AS har jeg fått en ekstra kraft. Loveleen Brenna veileder meg til å oppnå mine karriere mål. Det er ikke bare å sette seg et mål og jobbe mot den. For å oppnå målet må du jobbe konstruktivt, det vil si ha å en plan for hvordan du skal oppnå målet, og hvilke verktøy (kunnskaper) trenger du på veien.

Hver eneste gang jeg har møtt veggen, har jeg tatt meg et par dager til å ha sympati med meg selv. Det er ikke noe galt i å synes synd på seg selv. BARE DET IKKE VARER! 1-3 dager er nok! Kom deg opp på beina igjen. Om du har møtt bunnen, kan du faktisk ikke falle enda lengre ned. Det betyr at det er kun én vei – og det er OPP! Mentalitet er en muskel; tren på å tenke positivt, muligheter og løsninger. Alt kan løses, det umulige tar bare litt lengre tid. Støtt deg litt på noen mennesker rundt deg, spør om råd og veiledning. Som min mor sa til meg: «Du kan ikke kjempe alle kampene alene.» Studentstress og -optimisme

Jeg jobber ennå med å oppnå målet mitt, for det tar tid. Frem til nå har jeg hatt mange oppturer, mange gode sterke og sentrale personer som har heiet på meg. Jeg har også hatt noen nedturer som har skapt skikkelig smerte. Men jeg har lært gjennom både studentlivet, oppveksten min og fra Loveleen Brenna at ved å fokusere på det positive i situasjoner, er med på å åpne mange muligheter.

Eksamensstress er helt unikt! Jeg savner det hver eneste eksamensperiode nå som jeg ikke er student. Jeg lærte fra en veldig dyktig foreleser på UiA, at det lønner seg å samarbeide med medstudenter. Sett dere i lesegruppe og begynn å forklare hverandre hva selve faget handler om, og hva er de viktigste emnene i faget.

I de såre situasjonene, nedturene, er det viktig å finne fram motivasjonsfaktorer. Jeg ELSKER musikk og dans. Derfor setter jeg på musikk, tar på meg danseskoene, litt leppestift og begynner å danse. Det er en befrielse for kroppen og sjelen. Danse vekk tankene som drar meg enda lenger ned. Jeg har også noen virkelig herlige mennesker i livet mitt som støtter meg.

Men jeg skal tilbake. Jeg skal ta mastergraden og muligens en doktorgrad. Jeg ønsker å bidra i forskning som har med pedagogikk på arbeidsplasser, flerkulturell kommunikasjon, mangfold på arbeidsplassene på Sørlandet. Alt dette har med likestilling å gjøre.

April 2016 unikum nr 4

p책 fornavn med Targeir

Har du tenkt? Tekst: ole håvard seland | Foto: synnøve solberg

Det må snakkes mer om mat. Ny rapport viser at det må snakkes mer om mat. Flere fremtredende forskere påstår at den nåværende matdebatten ligger langt etter den informasjonen som er tilgjengelig og vitenskapelig dokumentert. Ny studie peker mot at media begynner setninger på denne måten kun for å selge aviser. Antall tykke mennesker observert på nærmeste Rimi dagligvare og statistikk på sykdom, allergier, kreft, Alzheimer, slag og død viser at folk flest ikke har en idé om hva de putter i seg. Vi må snakke mer om mat. Vi må finne ut hvor langt det er mulig å nå med mat. I hele mitt liv har jeg trodd at sykdom er noe som faller i menneskers hoder mens de intetanende spaserer rundt i stor uskyld og ser på blomster i grøftekanten. Da jeg gikk på barneskolen hadde vi bilder av en stor nese som var omringet av små flyvende og brune bakterier med skurkeglis og pigger som siktet seg inn på uskyldige barns neser. Der satt de hjelpeløst fast i neseveggene, ironisk nok ved hjelp av sine egne pigger. Det onde skurkegliset ble til et forvirret og skuffet ansikt for å illustrere kroppens seier mot de farlige omgivelsene. Jeg har ofte tenkt på hva dette bildet egentlig betydde. Kommer onde bakterier med pigger flyvende i luften og setter seg fast i nesen? Det jeg hele tiden har forstått av det, helt siden jeg var guttunge, og hva jeg mistenker budskapet også var er: Ikke spis din egen snørr. De klarte å gi inntrykk av at busemenn er noe æsj-æsj. Spørsmålet er hvor vitenskapelig dette egentlig er. Jo mer jeg studerer kosthold og helse, jo mer finner jeg av slike læresetninger om sykdom og livet er utformet med et dobbelt motiv. Resultatet var at istedenfor å lære meg at god mat gjør meg frisk, så gikk jeg og konsentrerte meg om ikke å spise det som falt ut av nesen. Store deler av min generasjon feiler noe. Når din venneflokk fra videregående og universitetet runder 20 år hender det noe magisk. Plutselig begynner alle å feile noe. Det første som dukker opp er astma og allergi, men også fedme og sukkersyke. Dette kryper oppover når du nærmer deg 30 år. Dette er sykemelding og ryggproblemalderen. Da slutter håndverkere på gulvet og trekker inn på kontorene via etterutdanning. I førtiårene kommer trøtthetssyndromer og psykiske problemer. I femtiårene begynner kreftforekomsten å gå opp. I sekstiårene begynner de første slag og infarkt. I syttiårene begynner folk å falle fra hverandre. I åttiårene er du heldig hvis du lever uten Alzheimer, og i nittiårene er du på overtid. Hvis du blir hundre kommer du på kveldsnytt. Nevnte jeg overvekt? Nevnte jeg søvnproblemer? Nevnte jeg depresjon? I alle disse årene er nordmannen uskyldig og hjelpesløs. Jeg kaller det ren gambling. Hvorfor er det gambling? Fordi det finnes informasjon om dette. Lærdom du kan bruke for å sørge for at du gir deg selv de beste forutsetninger for å holde deg frisk og rask hele livet uten sykdom. Problemet er at vi stoler på reality-TV, reklamer og aviser som kilder. Kokken Tor sier at grøt er sunt. Opplysningskontoret for kjøtt sier at kjøtt er sunt i sin egen reklamekampanje som de selv betalte for. Hvorfor? Matprat ligger under Opplysningskontoret for kjøtt og du kan vel egentlig ikke forestille deg at de vil argumentere for å spise brokkoli. Aviser er skrevet av mennesker hvis største ønske er å skape overskrifter som gjør deg villig til å betale femogtyve kroner for ingenting. TV er laget for å trollbinde deg til sofaen og absorbere reklamer. Dette er ren forretningsvirksomhet. Reklamefinansierte virksomheter ønsker mest mulig oppmerksomhet i bytte mot minimum innsats. Hvorfor tror vi disse kildene er i det minste interesserte i ærlighet og fakta? I mens vokser befolkningen rundt livet uavhengig av innsatsen på kostbare treningssentre med tredemøller og hamsterhjul. Avisene skriker overskrifter som forteller hvor fete og syke vi er. Snart kan du grave deg en grav for alt håp er ute. Fastlegen din spør lite om livstil, men har en (dyr) pille mot det meste. Om ikke en tablett er nok kan det muligens friste med en operasjon? De som roper ut hvor forferdelig lange helsekøene er, bør kanskje heller spørre seg selv om hva er det som feiler så vanvittig mange av oss? Helsevesenet er helt hjelpeløst. Hva er det for et elendig vesen mennesket er som trenger jevnt påfyll med vitamintabletter, sovetabletter, omegatabletter, medisin for konsentrasjon, ADHDregulerende midler, beroligende midler, uroliggende midler, kolesterolmedisin,

kolesteroltilskudd, PH-regulerende midler, hjertemedisin, smertestillende, aminosyrer, mineraltabletter, A-vitamintilskudd, B-vitamintilskudd, C-vitamintilskudd, ÆØÅ-vitamintilskudd, jerntilskudd, magnesiumtilskudd, chromevanadiumtilskudd, litium-iontilskudd, allergitabletter, lakserende oljer, p-piller, dagen-etter-piller hormontabletter, testosterontilskudd, proteinpulver, syrenøtraliserende midler, antibiotikaer i uhørt antall og variasjoner, vaksiner, pestvaksiner, forkjølelsesvaksiner, epidemivaksiner, pandomivaksiner, reisevaksiner, bli-hjemme-vaksiner, dårlig-ånde-vaksine, fluor, munnskyll, øyedråper, nesedråper, øredråper, tannpuss, fotpuss, anti-soppmiddel, hudkremer, håndkremer, ansiktskremer, solkremer, morgenkremer, kveldskremer, proteinsjampo, B-vitaminsjampo, flassjampo, håndsåpe, intimsåpe, ansiktsmaske, operasjoner, leddoperasjoner, ryggoperasjoner, leddproplemer, mot gikt, magesår, hemoroider, magesyre, sure oppstøt, fordøyelsesbesvær, forstoppelse og sikkert mer, mye, mye mer. En dag er egg livsfarlig, en annen dag er det livsnødvendig. En dag gjør potet nordmenn feite, en annen redder den livet ditt. Vi kjenner alle medias krumspring og oppmerksomhetskåte sensasjonsfokus. Mange mennesker bruker dette som argument for ikke å studere nærmere. Åååh, det er jo umulig å stoler på noen uansett. Det er mulig det stemmer, men dette kaller jeg gambling. Ren gambling. Det er som å skru av lysene på natten på biltur og håpe veien går samme vei som deg selv og bilen. Jeg foretrekker å få oversikt over den informasjon, forskning og litteratur som finnes først. Deretter vil jeg vurdere om det er mulig å vite sannheten eller ikke. Ville ikke du? Mye av kostholdet vårt er basert på historien vår. En gang var Norge et land med lite grønnsaker, og folk livnærte seg på kjøtt, melk og fiske som kunne fø seg på gress og alger helt av seg selv. Nå kan vi fråtse i alle verdens godsaker, og hvis det fantes et tidspunkt hvor det var mulig å innta ideell mat, ville det være nettopp nå. Problemet er at vi er noen gniende gjerrigknarker som ikke gir ei krone ekstra for å holde beina ute av sykesenga. Den maten vi spiser mest av er den dårligste, og mens avisene debatterer om hvorvidt man kan spise seg ihjel på gulrøtter eller hvor slank du automatisk blir av oppdrettslaks og salatblader, så spiser folk seg ihjel på hvetemel og sukker. Er det ikke opplagt at det er noe galt et sted? Jeg hørte en historie om en sykehuspasient som fikk beskjed om å spise næringsfattig mat slik at kroppen var dårlig beskyttet så medisinene ville fungere bedre. Det er lett å få tilbud om en operasjon, mens forebyggende kunnskap er mangelfull. Leger vet lite om ernæring. De skriver heller en henvisning til et annet kontor som jobber med ernæring. Ernæringsfysiolog. Der har de en datamaskin du kan stå på som forteller deg det at du er overvektig. Den regner ut fettprosent og muskelmengde. Som om du trengte å vite det! Det var jo derfor du kom dit i utgangspunktet! Alle som kommer dit vet hva de feiler. Og hva får de høre? Spis variert. Hva betyr det? For mange betyr variert brød med ost, brød med skinke, brød med syltetøy, brød med tomat, brød med smør, brød med salami, brød med Nugatti, brød med nøttepålegg, brød med HaPå, brød med smør og salami, brød med smør, salami og ost, og hvis du vil være kjempevarierende kan du veksle mellom agurk og tomat på toppen av det hele. Til middag betyr for det første variert at du spiser mat til alle mulige passende tidspunkt. 4-, 5-, 6-, 7-, 8-, 9-tiden. Variert er sunt. Variert mat er Toro på mandag, Stabburet på tirsdag, Trondheims på onsdag, Coop på torsdag, TexMex på fredag, Peppes på lørdag og restene på søndag. De gamle lager middag selv. De har variert kombinasjoner av kjøtt og poteter, fisk og poteter, gris og poteter, okse og poteter, fugl og poteter, kjøttdeig og poteter. Noen liker pasta. Pasta og skinke, pasta, tomatsaus og kjøttdeig, pasta og salatblader. Veldig variert. Tomatsaus er populært. Tomatsaus og kjøttdeig på pizza, tomatsaus og kjøttdeig i Toro gryterett, tomatsaus og kjøttdeig til pasta. Noen ganger varieres det ytterligere med ris. I skyggen av en slik enorm variasjon gjør fem om dagen liten forskjell. Det er mange enige om, og derfor spiser ikke heller de fem om dagen.

April 2016 unikum nr 4

Voksne mennesker blir veldig sunne av store mengder kalvemelk. Det vet vi fordi vi har sett skiløpere på TV med melkebart. Spedbarn skal helst vennes til Nestlé barnegrøt med jern så tidlig som mulig. Imens vokser helsekøene og allergiene florerer mot omtrent alt i en synlig og usynlig hverdag. Sykdommer som er så flytende og mystiske at ikke engang et nyutdannet råskinn av en norsk lege vil våge annet enn å skrive ut tabletter og henvisninger og late som om alt er under kontroll. En fysioterapeut fortalte meg at det tar gjennomsnittlig 17 sekunder fra en pasient av alle slag som går til behandling hos en fagmann, 17 sekunder fra en pasient begynner å prate til han blir avbrutt av behandleren. Legg merke til dette når du går til legen din. En leges effektivitet beregnes av tiden det tar fra du kommer til du går ut med en resept. Dette er svært dystert. Hele livet har jeg sett på dette som fullstendig normalt. Det som gjør meg forskjellig er at jeg har begynt å lete. Bibelen sier at den som leter, skal finne. Einstein sa at den som leter etter sannhet, må være klar over at sannheten ikke alltid er slik du ønsker. Den gode nyheten er at vi kan endre det tradisjonelle norske kostholdet til noe langt bedre enn det halvhjertede, varierte potet-, brød- og kjøtt-regimet vi er vant til. Jeg må legge til at jeg ikke på noen måte er imot potet. Grunnen til at potet er så fremtredende i denne teksten er at den passet så dårlig inn i begrepet variert. Det er noen matvarer jeg er veldig imot, men det kommer senere. Først må jeg igjen understreke at med gammel og ny informasjon kan vi snu denne sykdomsepidemien til det bedre. Med mat kan vi gjøre mye for vår egen helse. Vi kan være friske, mer våkne, mer konsentrerte, sprekere, lettere, yngre, vi kan sove bedre, ha sterkere bein, lunger, fordøyelse og muskler, vi kan jobbe mer, sove mindre, være gladere, ha mer overskudd og leve lengre. Om du er skeptisk, gå og studer selv. Les, lytt, lær og hør, spør og grav. Du skylder deg selv og din familie å ta vare på deg selv. Det er lett. Informasjonen finnes der ute. Til slutt kommer Selands foreløpige hurtigguide til god helse, godt humør, overskudd og et langt liv. Baser kostholdet ditt på grønnsaker. Ha litt kjøtt til for smakens skyld. Proteiner i kjøtt er oppskrytt, planteproteiner er mye bedre for kroppen. Kjøtt mangler helt vesentlige vitaminer og mineraler fullstendig, pluss at det meste av kjøtt er fulle av dårlig fett. Plantefett er igjen dramatisk mye bedre. Planter er fulle av antioksidanter. Kjøtt gjør at du trenger masse antioksidanter som ikke eksisterer i kjøttet. Planter er fulle av fiber, mineraler og vitaminer i en komposisjon som kroppen lett tar til seg. Kjøtt er tungt å fordøye, har null vitaminer, null antioksidanter og et veldig begrenset antall mineraler. Dessuten forsurer kjøtt kroppen som gjør det vanskeligere for kroppen å beskytte seg mot sykdom, pluss at du får et enormt kalsiumbehov fordi kroppen bruker kalsium fra skjelettet til å utjevne kroppens PH. Det samme kalsiumet tetter igjen nyrene med nyrestein og langt mer. Melk gjør det hele verre. I tillegg til å ha vanskelig fordøybare proteiner og fett designet for å få enorm vekst hos nyfødte kalver, har melk også hormoner designet på kalvevekst. Drikk vann. Næringsinnhold i ost delt på kalorier er lik et veldig lite tall. Hos grønnsaker

Har du tenkt på mat?

er næringsinnhold delt på kalorier veldig stort. Grønnsaker drar kroppens PH i riktig retning og inneholder for eksempel alle mineralene du treger for å kopiere DNA, for eksempel, noe som har feilet når en person får kreft. Hjelp cellene til å gjøre jobben riktig ved å supplere nødvendige byggesteiner. Vi baserer kosten på hvetemel, fett, sukker og kjøtt nærmest uten mineraler. Likevel forventer vi at kroppen kopierer DNA riktig, helt uten hjelp eller byggeklosser. Det er ingen som har proteinmangel. Hele den vestlige verden har mineralmangler. Hold deg unna alle kalorier som ikke har mineraler og fiber med seg. Fiber er vesentlig for fordøyelsen. De største synderne er sukker og hvetemel. Siktet hvetemel inneholder ingenting annet enn noen uhyrlig komplekse proteiner kroppen sliter med å fordøye. Noen har allergi mot dem og kan ikke spise dem i det hele tatt. Diabetes blir kalt sukkersyke. Er ikke det tydelige hint? Jeg liker sukker, sier du. Ta konsekvensene, les og studer, gjør opp en begrunnet mening før du bruker magen til søppelkasse. Alt du spiser blir tatt opp i kroppen og forsøkt brukt et sted. Blodet har en konstant PH på 7,5. Når maten eller søppelet, du velger selv hvilke, blir fordøyd, påvirker den surheten i kroppen. Jo surere den blir, jo sykere blir du. Spis mye av alle grønnsaker og frukt du kan finne i store mengder, og du vil være friskest mulig, raskest mulig, lykkeligst mulig og du skal leve lenge i landet. En oppskrift på trøbbel er masse hvetemel, kjøtt, sukker, melk og ribbet salt, konserveringsmidler, medisiner, hormoner, brus, ignorant holdning, null utforskningstrang og tillit til media og forretningsinstitusjoner som legekontor og skolevesen. Skal du få noe gjort, må du gjøre det selv. Planter inneholder alt du trenger av næringsstoffer i fordøybar form og i riktige proporsjoner. Det kostholdet vi spiser nå pluss store mengder ferdigmat er så mangelfult i næring at om det ikke var for sykepenger, egenmelding og NAV, hadde vi måtte spise bedre for å holde oss i arbeid. For å avslutte, vil jeg si at det er masse håp. Løsninger ligger rett foran nesene våre. Vi må bare gripe dem. Vi kan snu hjelpeløshet til motivasjon og gjøre det beste for oss selv. Nå bruker vi mer penger på vedlikehold av bilen enn på oss selv. Vi vet alt om hvordan vi ivaretar husene våre, men vi vil helst ikke vite mer om helse og forebygging og vedlikehold av oss selv. Vi har folk til slikt. Vel, ta gaffelen i egne hender og bli med for å se hvor langt vi kan komme med mat. Potensialet er stort. Vi kan alltid begynne å leve på McDonald’s hvis mat-helse ikke passer oss. Takk for meg.

Unikum tilbyr deg en mulighet til å jobbe i et miljø med noe du brenner for. Vi trenger fotografer, grafisk designere, journalister, redaktører og distributører, samt aktive medlemmer som kan styrke organisasjonen vår. For å best kunne gi studentene de aktuelle nyhetene og underholdingen de ønsker, trenger vi din hjelp.

Er du interessert, kontakt oss på red@unikumnett.no April 2016 unikum nr 4

Musikk på UiA: August Mathisen Stubø Tekst: Ellinor eide | foto: Pressebilder

August Mathisen Stubø er 20 år og kommer fra Nøtterøy i Vestfold. Han tar en bachelor i faglærer i rytmisk musikk. Han spiller gitar og er jazz-musiker. Musikalsk oppvekst August er ikke den eneste med musikalsk talent i familien. Begge foreldrene er musikere, og musikk har dermed vært en stor del av oppveksten hans. Å komme fra et musikalsk hjem har gjort at han har drevet med musikk hele livet. At faren er gitarist, har også hatt stor innflytelse. – Faren min er gitarist han også, og jeg begynner å ligne mer og mer på han i spillestilen, så det har nok vært mye inspirasjon derfra. Det er ikke bare jazz som gjelder for August. Som gitarist er det særlig gitarbasert musikk som vekker oppmerksomheten hans. Da har ikke sjangeren så mye å si. Han hører blant annet på countrymusikeren Brad Paisley og John Mayer som spiller både pop og blues. Men den største inspirasjonen kommer fra en jazzgitarist. – Det er en gitarist som heter Pat Metheny som jeg er veldig inspirert av. Han er jazzgitarist, men har gjort mye som er på grensen til pop. Det er veldig melodiøs europeisk/skandinavisk jazz. Selv har han spilt litt forskjellig. – Jeg spiller mest jazzmusikk, men jeg har spilt litt gospel og popmusikk og. I motsetning til jazz, er ikke gitaren alltid like fremtredende i gospelmusikk. – Det er en helt annen måte å spille gitar på. Det er mer groovebasert, så gitaren trenger ofte ikke gjøre så veldig mye. Mange prosjekter på gang I løpet av tiden på UiA har han og en gjeng med musikere satt sammen et band som allerede har rukket å dra på en liten turné. Den varte i fire dager og de holdt tre konserter i Vestfold og Kristiansand. Turnébussen var Konkurrenten, og det hele ble gjennomført på egenhånd. – Det er noe vi har stelt i stand selv. Fikk smake litt på turnelivet. Det kom ikke så mange folk da, men det var moro for det. Han både synger og skriver låter, selv om han først og fremst er gitarist. I løpet av tiden på UiA håper han å kunne lage en plate med selvproduserte sanger. Da med samme bandet som var på turné. – Jeg har lyst til å lage plate med bandet en gang. Men det tror jeg ikke blir før om et år. Hele settingen er ganske ny, siden vi begynte å spille

Musikk på uia

sammen i høst. Men om et års tid tror jeg låtene har satt seg bedre. Det er dumt å spille inn noe som høres bedre ut om et år. Da vil man jo bare gjøre det på nytt igjen. Men for øyeblikket er det et annet prosjekt som opptar han. I motsetning til de andre planene er dette i regi av UiA. – Jeg har et prosjekt som er mitt, det er en jazz-kvartett med mine egne låter. Da spiller jeg med de andre som går i min klasse. Vil til Oslo Studiet gjør at August kan jobbe som faglærer innenfor rytmisk musikk, men drømmen er å jobbe som frilansmusiker. For å kunne realisere drømmen vil han til Oslo etter studiene i Kristiansand. – Jeg har veldig lyst til det hvis det lar seg gjøre. Men det er jo så mange flinke, så det er ikke sikkert at det kommer til å gå. Det kan bli vanskelig. Men jeg tar pedagogikk i tillegg, så etter tre år kan jeg bli lærer, men jeg tror ikke jeg skal gjøre det med en gang. Jeg tror nok jeg skal prøve på frilanslivet først. Selv om det er hovedstaden som til slutt er målet, skryter han av Kristiansand og UiA. Han mener det er et bra studium med engasjerte lærere og studenter. – Det er veldig bra musikkmiljø her, særlig på universitetet, for det er lærerne som er de profilerte musikerne i byen. Han håper det vil bli lettere å komme inn i et musikkmiljø i Oslo med bakgrunnen fra UiA. Da har man allerede en solid musikals utdanning. August satser for fullt på musikken, og har masse spennende prosjekter foran seg.

April 2016 unikum nr 4

Veien til suksess: KSI Crusaders Ishockey Tekst: Erika Erdös og Targeir Attestog | Foto: Nichlas Ødegaard Gundelach

Andre-års jusstudent Nichlas Ødegaard Gundelach er aktivitetsleder hos KSI Crusaders Ishockey. Den første offisielle lagtreningen til laget fant sted i august 2015, men idéen kom allerede om vinteren, da han og kamerater spilte løkkehockey på Tresse. landslaget og norske NHL-spillere har gjort det bra de siste årene. Han antar at det viktigste årsaken er at fotball og håndball er så populært at folk ender opp med å drive med det i stedet. Crusaders har fått spilt en treningskamp mot U17-laget til Kristiansand – Den vant vi 4–2. Det var god matching for begge lag, så vi håper vi kan få til en match til mot dem før sommerferien, sier aktivitetsleden som også nevner den triumfen i Studentlekene i Tromsø, der laget tok sølv. – I bunn og grunn handler hele greia om å skape en sosial arena og ha det moro sammen, som et lag. Den lagfølelsen og tilhørigheten er uvurdelig! Selv om han setter stor pris på felles spilleglede, så mener Nichlas at det ikke er så mye som er morsommere enn å vinne. Derfor prøver laget å trene seriøst og intenst. Han mener at det også er moro å se utvikling i ferdigheter hos seg selv så vel som andre på laget.

– Da fant vi fort ut at det var noe vi hadde lyst til å fortsette å drive med sammen. Noen av oss hadde spilt en del før, mens andre var helt ferske, forteller Nichlas. Laget trener nå to ganger i uken på Idda Arena. De er blitt så mange at laget ser for seg at de må ha tryouts (opptaksprøve) etter starten av høstsemesteret. – Da håper vi jo gjerne det kommer inn spillere med litt erfaring fra tidligere. Det er blitt lite kamper på oss ettersom det ikke er all verden av lag å spille mot, slår Nichlas fast, og synes det er rart at det er liten interesse for ishockey i Norge, for det er raskt og underholdende for publikum, og

på fornavn med Targeir

Framtidsutsiktene til laget mener Nichlas er ganske lovende, for få av medlemmene er masterstudenter. – Det hadde vært kult å høre om 10–15 år at laget man var med på å opprette fortsatt lever!

Pasta Prima Vera Tekst og foto: Guro S. Grindland

For studenter er rask og god mat gull verdt. Dessverre er det er ikke alltid like lett å bestemme hva man skal lage, når det har vært en lang dag med forelesninger, pugging til eksamen eller heftig økt på treningssenteret. Hva er det som er raskt, mettende og smaker godt? Pastaretten Prima Vera har fått navnet sitt av det italienske ordet for vår, og er en rimelig og god middag for denne lyse årstiden. En enkel, sunn og deilig pastarett. Oppskriften er beregnet på 2 personer. Dette trenger du: Guacamole 1 stk lime 2 stk avokado Grønt 2 fedd hvitløk 1 pose sjalottløk 2 ss oliven olje 200 g bladspinat 2 ss soltørkede tomater (om ønskelig) Spagetti 300 g tagliatelle eller fullkornsspagetti Topping 1 potte basilikum 1 klype pepper 2 klyper maldonsalt Slik gjør du det: • Trinn 1 Sett på kjele med vann og kok opp pastaen. Deretter del de to avokadoene i to og skrap ut innholdet. Mos avokadoen (enten med blender, morter eller gaffel) og tilsett limesaft. Smak deg fram med salt og pepper • Trinn 2 Kutt opp sjalottløken på langs, finhakk hvitløken og la det frese i olivenolje i en kjele. Tilsett revet bladspinat og hakkede soltørkede tomater, deretter vend guacamolen og grønnsakene sammen inn i kjelen med pasta. Topp med finhakket basilikum, salt og pepper. Buon appetito!

April 2016 unikum nr 4

En syndeflod TEKST: KRISTIAN TYSE NYGÅRD ILLUSTRASJON: ASBJØRN ODDANE GUNDERSEN

Jeg hadde glidd halvveis ut av en drøm hvor jeg åpnet mange dører da jeg kjente noe vått på armen. Hjernen tvang nervesignalene (som var morgentrøtte de også) ned til den andre armen for å løfte dynen. På den hvilende armen var en svart klump, noe jeg ikke kunne helt se hva var for noe i mørket; rommet vendte vekk fra morgensolen, og jeg sov lett til klokken to-tre på ettermiddagen. Jeg strøk dynen rundt hånden min mot fremmedlegemet, som sklei rundt armen min som en vanndråpe og dro klebrig slim etter seg. Jeg slo albuen i luften, og slimtingen fløy som en skihopper og landet på mobilen. I lyset fra morgenalarmen så jeg hva klumpen var: en svart, ruglete snegle. Den lå på ryggen og løftet baken og fronten opp og ned som en mann fanget i en sekk. Jeg løftet overkroppen og støttet ryggen mot veggen; noe sprakk som en varm marshmallow og fuktet t-skjorten på den måten man frykter når man får snø i nakken. Jeg spratt oppreist, skjøt ryggen i svai og ristet i t-skjorten og så ikke nøye etter hvor jeg tråkket i sengen; det sprakk seige, gamle ballonger under foten min som jeg så løftet over kneet mitt mens den andre foten sto på mykt og ustødig underlag; forutsigbart nok dalte jeg bakover som et tre og slo nattbordet overende med hodet mitt; pannen landet på noe som minnet om et skrelt bløtkokt egg. Jeg dyttet fra meg, men begge hendene sprakk de samme metaforiske bløtkokte eggene, og jeg rullet i stedet til siden og klapset hendene på t-skjorten så det gjorde vondt før jeg tørket vekk slimet i pannen min med armen. Jeg dro føttene forsiktig ut av senga, fant et fotfeste på gulvet, reiste

En syndeflod

meg opp og subbet mot vinduet med de mørkegrå gardinene, som så ut som et røntgenbilde fullt av kreftsvulster. Som en snøplog dyttet føttene mine sneglene. Jeg rev gardinene til side. Bli lys, motherfuckers! Lysere, i det minste, for det var fortsatt ganske dunkelt så tidlig på morgenen. Som jeg mistenkte krydde det overalt av sneglene, på TV-en, i klærne som lå på gulvet, på hyllene (de dro spor etter seg i støvet), på bildene på veggene og på veggene. Taket dryppet av sneglene, og akkurat da jeg la merke til det landet verdens verste regndråpe i håret mitt. I skapet fant jeg de ubrukte støvlene mine, tiltenkt fisketurene det aldri ble noe av. Jeg dro på venstrestøvelen og begynte med én gang å trampe i hjel snegler som var innen umiddelbar rekkevidde mens jeg lo meg i hjel. Jeg dro på høyrestøvelen og kjente den nå lett gjenkjennelige, myke, varme, klissete følelsen av bar fot mot snegl. Slikt må man vel bare leve med, og jeg var for hevnlysten til å la slikt stoppe godzillafantasien jeg snart fikk utløp for. Jeg løp og hoppet på soverommet, og sparket i veggene for å la nye ofre drysse ned på gulvet. For første gang var jeg glad for å ha lagt på meg, om bare for å gjøre nedslaget tyngre for sneglene. Jeg stoppet da jeg hørte et høyt, knirkende brak gjennom huset, slik man hører i skogen når man står under rotveltede trær som lener seg inntil andre rotveltede

trær. Det var uansett nok moro nå. Jeg ristet sneglen av mobilen og marsjerte med de pipete støvlene mot soveromsdøren. Døren var tung. Det raslet ute i gangen med hvert rykk jeg gav med skulderen. Jeg snek ut gjennom en smal glipe – smal for meg og vommen min, i det minste. Gangen så ut som en grotte som strakk mot enden av huset. Hver eneste centimeter av gulvet, veggene og dørene var dekket av tigerstripede sneglehus. De lå over lysrørslampen, så jeg slo på lyset på mobilen. Hvert skritt knaste som om jeg tråkket på kjeks pakket inn i aluminiumsfolie, men knasingen ble fullstendig overdøvet av en klirring fra alle sneglehusene som dirret og slo i hverandre. Klirringen begynte som en lav rasling, men økte eksponentielt til det gjorde vondt i ørene mine. Jeg la hendene over ørene mine og trampet nedover gangen og trippet ned de tretten trappetrinnene mot kjøkkendøren. En snegle hang rundt dørhåndtaket, og jeg sparket døren med langsiden av foten min for å få den til å gli av. På kjøkkenet var vasken fylt til randen med jævlene, og de dryppet fra kranen og pilte i alle retninger som solstråler. Én snegle med et hus lå for seg selv på kjøkkenbenken. Øynene sto på stilk og blikket peilet rundt omkring mens den virret målløst side om side i små S-er. Den minnet meg litt om en nyfødt valp. Den strakk øynene mot meg og løftet den fremre delen av «kroppen», nesten bydende. Jeg fant en stekepanne og slo den flat. Innmaten så ut som en sprut

utvannet sennep og hang i en tråd da jeg løftet stekepannen. Jeg banket på veggene så snegler drysset oppi stekepannen, fylte den med olje, slo på en plate på komfyren og hørte sneglene frese, alt mens jeg mumlet de få franske strofene jeg kunne («Se la vi, sakkre blø, misjø»). Ikke faen om jeg skulle spise dem, for de stinket, men gleden av å steike dem var større enn ved noe måltid. Jeg ristet sneglene av pannen og tok den med meg. På vei mot hoveddøren slo jeg klynger av snegler med pannen slik at den etterlot seg runde avtrykk i veggen. Jeg tegnet et smilefjes på gøy, sto og beundret det, og slo en gang til i midten (fjeset måtte jo ha en nese) Men da hørte jeg den samme knirkingen fra tidligere, bare høyere, og den stoppet ikke. Over hoveddøren bulet taket som en sprekkeferdig byll som pulserte vagt og var mørkegrønn av fuktighet. En sprekk slynget seg over byllen og tømte snegler, bøker (som jeg aldri fikk lest) og brukket treverk, og sperret hoveddøren – en nå uaktuell fluktrute. Jeg så mot alle vinduene jeg hadde, men samtlige var små, for små, bedømte jeg, til at jeg kunne klatre ut. Jeg hadde ikke gjort stort annet enn å legge på meg det halvåret etter å ha mistet jobben. Da gjensto én rute: kjelleren.

Følg med i neste nummer av Unikum for avslutningen!

april 2016 unikum nr 4