Russefeiringen. Sannhetens øyeblikk?

Noen vil hevde at russefeiringen er en overgangsrite eller en fest med karnevallignende skikker. I noen få dager isoleres man fra samfunnet, gjeldende regler brytes, og verden snus på hodet. Regelbruddet knyttes til en kortvarig unntakstilstand, og gjennom dette unntaket bekreftes de gjeldende reglene. Basert på slike teorier betraktes eksessene i russefeiring som et bevis på at ungdommen «egentlig» følger samfunnets normer. Ergo er det ingen grunn til bekymring.

Men russefeiringen er jo ikke lenger en kortvarig og heftig fest. Den starter i ungdomsskolen, kulminerer på våren tre–fire år seinere og følges gjerne opp samme høst av repetisjonsøvelser i de såkalte fadderukene ved universitet og høyskoler. Vi snakker ikke om en avgrenset periode med karneval og narrestreker. Vi snakker heller ikke om en inkluderende, sosial happening der alle avgangselever kan slippe seg løs og ha det litt moro. Russefeiringen representerer heller en steinhard sosial kontroll der unge får valget mellom utenforskap og en konformitet som innebærer rus og grenseoverskridende adferd. Omkostningene ved å være med kan bli skyhøye, økonomisk og emosjonelt. I enkelte tilfeller virker det som om fenomenet «russebuss» betyr det samme som heisatur med psykopater. Både elever og voksne reagerer, selvsagt. Holdt opp mot skolens målformuleringer kan det virke som om skolen har sviktet totalt. De voksne har forlatt rommet, mens kommersielle aktører får legge premissene og den slemmeste gutten (eller jenta) i gata styrer butikken. I og med at markedsføringen i dag foregår via sosiale medier, er det vanskelig å få oversikt. Russefeiringen lever sitt eget liv og er sannsynligvis helt utenfor kontroll.

Dette er saken

Russefeiringen møtes med stadig mer kritikk fra flere hold. Norsk Lektorlag har vært kritisk i over tjue år.

I mer enn tjue år har Norsk Lektorlag forsøkt å få departement, direktorat og storting til å innta voksenrollen og tøyle russefeiringen. Som leder i Norsk Lektorlag fra 2003 til 2015 erfarte jeg en utbredt ansvarsvegring både blant politikere og skolebyråkrater. Vi voksne bakker helst når noen kaller oss kjedelige festbremser som ikke unner ungdommen å ha det gøy. I Lektorlaget mente vi fra starten av at vi burde våge å ta i de vanskelige sakene, og mange av våre medlemmer var kritiske til at russefeiringen ødela undervisningen i mange uker hvert år. Skolenes årsplaner måtte i økende grad rette seg etter russens program, og klasserom ble brukt som «russekontor» og distribusjonslokaler for russeeffekter. Formelt sett var, og er, russefeiring en privatsak, men i praksis er og blir den også en skolesak. Elevene har fått sterkere rettigheter til individuell tilpasning fra skolens side, og mange har tolket dette som en rett til å få utsatte og nye prøver i forbindelse med russefester. Jeg antar at skoler har ulik praksis på dette området i dag. Så langt har det vært vanskelig å få til en tydeligere nasjonal russepolitikk.

At statsråden ba dem oppføre seg som folk, det var omtrent så langt vi kom med denne saken på 10 år.

I januar 2007 skrev Lektorlaget en høringsuttalelse til forslag om nye regler mot reklame i skolen. Brevet var stilet til daværende utdanningsminister Kristin Clemet og lød blant annet: Ved at skolen stilltiende lar russefeiringen være en del av skolens opplegg, gjøres russefeiringen «obligatorisk» for alle på årstrinnet. De elever som ikke ønsker å delta i russefeiringen, blir med dagens system i praksis tvunget til å eksponere dette i undervisningstimene på skolen hver dag i flere uker. Skolen bidrar dermed til å forsterke gruppepresset. Dersom russefeiringen skilles fra undervisningen og legges til etter at eksamen er avviklet, kan elever som ikke ønsker å være russ, ganske enkelt gjøre andre ting, som å ta sommerjobb eller reise på ferie, i disse ukene. Skolen bør ikke bidra til det kollektive konformitetspresset på dette området, men snarere legge til rette for individuelle valg.

Fra elevhold ble det sagt at departemen tet ikke måtte følge Lektorlagets forslag. Det ville nemlig undergrave russe feiringen dersom elever kunne unngå feiringen når den ikke lenger var knyttet til møte plikten i skolen. Så da så.

I mai 2009 reiste Lektorlaget, i samarbeid med Skolelederforbundet og en foreldregruppe, igjen spørsmålet om flytting av eksamen til før 17. mai, slik ordningen en gang i tiden var. Etter en del medieomtale fikk vi til et møte mellom Utdanningsdirektoratet og ulike organisasjoner i 2011. Det viste seg da at andre lærer organisasjoner heller ville flytte eksamen til slutten av skoleåret. Lek torlagets ønske om å skyve russefeiringen ut av skoletiden, ble igjen motarbeidet som et negativt ønske om å ødelegge ungdommens moro. Litt gammeldags og ansvarlig voksenmoralisme klarte vi likevel å mobilisere. Et felles brev gikk ut til alle landets (fylkeskommunale) skoleeiere. Der sto det blant annet: Elevene skal ikke kunne forvente at skolen tilpasser skolehverdagen til russens arrangementer. Elevene kan heller ikke forvente at skolen tilpasser heldagsprøver, lar elevene gjennomføre prøver på andre tidspunkter enn det som skolen har bestemt, eller utsetter frister for ferdigstilling av elevarbeider.

Vi hadde tilsynelatende fått direktoratet litt på glid. Problemet var imidlertid, og er vel fortsatt, at skolene i stor grad må tøye seg og strekke seg for at elevene skal «få» sine standpunktkarakterer. Den enkelte rektor eller skole har lite å stille opp med, blant annet fordi russens status er flytende. De enkelte russestyrene har ingen formell makt over sine medruss og kan verken pålegge dem å følge kollektive regler eller sanksjonere regelbrudd. Vil man gjøre noe med denne saken, trengs det nasjonale grep og endringer i opplæringslovens bestemmelser om elevers plikter og rettigheter. I mai 2013 var kunnskapsminister Kristin Halvorsen, ifølge VG, sjokkert over meldinger om flere voldtekter under russefeiringen. Hun ba russen om at de måtte få slutt på trakasseringer av yngre elever og oppføre seg som folk. At statsråden ba dem oppføre seg som folk, det var omtrent så langt vi kom med denne saken på ti år.

Etter det har skolen sett en rekke «satsinger» på å utvikle elevenes sosiale og emosjonelle kompetanser, selvregulering og såkalte livsmestring. Psykologiprofessor Ole Jacob Madsen har stilt kritiske spørsmål ved denne satsingen. Når livsmestring settes på timeplanen, risikerer man at elevene i større grad blir bevisste om egne tegn på manglende livsmestring. Innenfor skolens pedagogiske språkbruk vil det lett utvikles «kjennetegn» og kriterier på lite vellykket mestring som til forveksling ligner det rammeverket som brukes ved diagnostisering av psykiske lidelser (ICD og DSM). Brukt i skolens dagligtale kan alminnelige problemer sykeliggjøres og forsterkes. Elever som ikke «mestrer» å føle seg glade nok og bra nok, vil stå enda svakere overfor det gruppepresset som blant annet russefeiringen representerer. Om jeg forstår Madsen riktig, advarer han mot å gi elevene «ansvar for egen livsmestring». De voksne bør ikke abdisere, verken i undervisningen eller stilt overfor russefeiringen og alt dens vesen.

Heldigvis finnes det stadig voksne i rommet. Våren 2023 kunngjør Marte Gerhardsen, som er utdanningsdirektør i Oslo, at hun vil ha strammere regler. Gerhardsen peker på klasseskillene i Oslo og på at russefeiringen virker ekskluderende fordi den er så kommersialisert. I Vestland fylkeskommune har de en annen forståelse av sitt ansvar for skolen og bevilger 2 millioner kroner til et forsøk som skal gjøre festingen tryggere der russen pleier å samles utenfor Bergen. TV2 melder om sterke reaksjoner på dette. En frittalende lektor omtaler fylkeskommunens pengebruk som «en midtfinger til lærere». Bra at han våger å si som sant er. Bevilge 2 millioner i støtte til russestevner? I stedet for å løfte pekefingeren for å be russen oppføre seg som folk, velger en skoleeier å vise fingeren til skolens dannelsesoppdrag.

Uvanlig dyktig, engasjerende og raus er blant beskrivelsene som gis til prisvinner Morten Munthe. Holmboeprisen hedrer eksepsjonelle lærere i matematikk.

Holmboeprisen

Holmboeprisen hedrer eksepsjonelle lærere i matematikk. Prisen deles ut hvert år til en eller flere undervisere som har utmerket seg med svært god undervisning i matematikk. Det er Norsk matematikkråd som utpeker prismottageren.

Bernt Michael Holmboe (1795-1850) var lærer ved Oslo katedralskole. Holmboe var lærer for Norges fremste matematiker, Niels Henrik Abel.

I 2005 ble Holmboeprisen opprettet av Norsk matematikkråd og har blitt delt ut hvert år siden.

Prisbeløpet er på 100 000 kr og deles likt mellom prisvinneren og prisvinnerens skole. Abelprisens styre finansierer Holmboeprisen.

Norsk matematikkråd tildelte 22. mai Bernt Michael Holmboes minnepris 2023 til matematikklærer Morten Munthe ved Oslo Handelsgymnasium (OHG).

HØYT VERDSATT

Prisvinneren blir høyt verdsatt av elever og kollegaer, og er kjent som en svært kunnskapsrik, engasjerende og kreativ lærer. Han tok nylig en ph.d.-grad i matematikkdidaktikk om bruk av programmering i matematikkopplæringen.

I begrunnelsen fra priskomiteen legges blant annet til grunn lektorens enestående evne til å gi faglig innsikt og skape nysgjerrighet hos elvene. Munthe er også kjent for å trollbinde elever i timene, og han er svært engasjert i utvikling av matematikkfaget. Kreativiteten og kompetansen til Morten Munthe gir seg mange utslag i klasserommet. Han kan trollbinde elevene gjennom fortellinger om forskjellige matematiske «rariteter» og har en unik evne til å skape nysgjerrighet og innsikt.

TRE ARBEIDSPLASSER

Munthe underviser i matematikk R1 og R2. Parallelt med dette har han gjennomført en doktor- grad i matematikkdidaktikk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Forskningen hans har dreid seg om programmering i undervisning, og elevene har dannet utgangspunktet for datainnsamlingen til hans forskning.

Munthe gjennomførte forskningsarbeidet knyttet til ph.d.-graden i sine egne R1- og R2-klasser. Dette var før programmering ble en del av matematikkfaget i Kunnskapsløftet 20. En tidligere elev forteller at hun havnet i en slik R1-klasse «ved en feil». Hun ønsket å bytte til en mer tradisjonell klasse, men ble overtalt til å bli timen ut. Etter få minutter skjønte hun at denne spennende læringsreisen ville hun ikke gå glipp av.

Munthe har en tredelt stilling mellom OHG, NMBU og Utdanningsetaten i Oslo kommune. – Munthe er kreativ, raus og engasjert. Priskomiteen er spesielt imponert over måten han pirrer elevenes nysgjerrighet for matematikk på. Det fører til at elevene selv ønsker å dykke dypere ned i fagets ulike spørsmål, sier Antonella Zanna Munthe-Kaas, leder i Norsk matematikkråd.

Kollegaene omtaler prisvinneren som raus, dyktig og engasjerende. Via NMBU har Munthe tatt initiativ til edudata.no, en åpen samlingsplass med oppgaver og undervisningsopplegg som han deler raust med andre lærere. I tillegg holder han kurs og foredrag om hvordan programmering i matematikkfaget kan bidra som dybdelæring.

– Vi er stolte av å ha Morten Munthe som kollega på Oslo handelsgymnasium. Han har en genuin interesse for elevenes læring og er en stor ressurs for dem som underviser i matematikk, sier fungerende rektor ved OHG, Tone Fairway.

Morten Munthe er også en ressurs for andre matematikklærere rundt om i landet. Han har holdt en rekke kurs og foredrag om hvordan programmering kan bidra til dybdelæring i faget. Munthe har særlig innarbeidet informasjonsteknologi (IT) og kunstig intelligens i undervisningen. Han er kjent for å vekke nysgjerrighet hos elevene ved å ta dem med på matematiske fortellinger om konsepter og «rariteter» i faget. Han har også et godt humør som smitter, både til kollegaer og elever.

BLIR HOS ELEVENE

En kollega uttrykker det slik: «Han har alle muligheter i verden når det gjelder jobb, men han blir hos elevene for å bruke kunnskapen sin til deres beste. Han sier at det er det viktigste og mest meningsfulle av alt.»