Attac Utveier #4 / 2009 by Attac Norge

Tema: Latin-Amerika

Utveier Nr. 4 2009

Et medlemsblad utgitt av attac

Attac i Pittsburgh mot G20 1

utveier: Leder

utveier: innhold

KOMMENTAR: Etter valget Sosiale bevegelser samlet mot G20 I klimaforhandlingane tapar sør ANALYSE: Globale drivkrefter bak markedsretting i det offentlige TEMA: Latin-Amerika går nye veier

Attac lokalt

ANMELDELSER

6 8 14 16 19 30 34

Ansvarlig redaktør: Emilie Ekeberg/emilie@attac.no • Redaktør: Terje Karlsen/terje@attac.no I redaksjonen dette nummer: Siri Mariann Blaser, Bodil Christine Erichsen og Sveinung Holien • Utgaven er støttet av: Norad. Kontakt: Attac Norge, Osterhausgata 27, 0183 Oslo • Telefon: 22 98 93 04 • E-post: attac@attac.no • Web: www.attac.no / utveier.attac.no Layout: Svovel Media • Trykk: Merkur Trykk Sitér oss gjerne, men oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn.

Spekulanten betaler! 36.000 milliarder dollar har finanssektoren mottatt i redningspakker. Dette har skapt en enorm offentlig gjeld i mange land. Konsekvensene av redningspakkene vil merkes i fremtidige statsbudsjetter, med kutt i velferdstjenestene. Disse kuttene vil komme i en tid der både global arbeidsledighet og global fattigdom vil stige. FNs arbeidsorganisasjon ILO anslår at 20 millioner flere vil miste jobben, og at 40 millioner flere vil måtte leve for mindre enn en dollar dagen, på tross av at de er i arbeid. Det er ikke vanskelig å se at det ikke er finanssektoren som ble sittende igjen med regningen for finanskrisen. Vårt arbeid for en skatt på finanstransaksjoner, en Tobinskatt, har etter krisen fått politisk drahjelp fra uventet hold. Statslederne i blant annet England, Tyskland og Frankrike har uttalt sin støtte for en global skatt på finanstransaksjoner. G20-lederne har bedt IMF utrede mulige alternativer for å la finanssektoren gi et betydelig bidrag til betalingen for redningspakkene. Politikerne sliter med budsjettene etter de enorme redningspakkene, og en skatt på finanstransaksjoner er en enkel og effektiv måte å la spekulantene ta regningen for finanskrisen på. På grunn av den enorme størrelsen på dagens finansmarked, vil selv en skatt på 0,1% kunne gi nok inntekter til å oppveie for budsjettkuttene i løpet av kort tid. I tillegg vil skatten ha en regulerende effekt, fordi den mest kortsiktige finansspekulasjonen vil bli ulønnsom. Finanskasinoet vil bli mindre. Helt siden økonomen James Tobin første gang foreslo en skatt på valutaspekulasjon på 1970-tallet, har ideen møtt kritikk for praktisk sett å være vanskelig å gjennomføre. I dag står det ikke lenger på det praktiske. Med dagens internasjonale elektroniske systemer for betalingsformidling vil en skatt på finanstransaksjoner være svært billig å inndrive, og svært vanskelig å omgå. Der dette tidligere var en skatt på valutahandel alene, er kravet nå en skatt på handel med alle former for verdipapirer, aksjer, derivater og valutaer, kort sagt på alle verdier som det handles med i finanssektoren. Dette skyldes den enorme fremveksten av særlig såkalte derivater (som de pakkene av råtne boliglån som har fått mye av skylden for denne krisa), som daglig omsettes i enda større volum enn valuta.

Vi trenger en global skatt, men det er også fullt mulig å innføre en slik skatt i enkeltland. Og om alle skal vente på alle de andre, er det fare for at det ikke blir noe av. Derfor må enkeltland begynne å innføre en slik skatt, samtidig som de jobber for at flere land gjør det samme. Så langt har det vært ganske stilt fra norske politikere om skatten. I valgkampen i høst stilte Attac alle partiene spørsmål om blant annet skatt på finanstransaksjoner, både i en global og en norsk variant. Alle de tre største partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, var mot en slik skatt. Regjeringspartiene SV og SP svarte at de gikk inn for begge varianter av skatten. Men ingen av partiene har tatt noen steg for å videreføre den internasjonale åpningen for tobinskatten i en norsk kontekst. Vi i Attac har nå en unik politisk mulighet for å få innfridd det kravet som selve Attac-bevegelsen er stiftet på. Men om det ikke bare skal bli med snakk må det politisk press til. Derfor vil vi fremover jobbe med folkeopplysning, og bygge allianser med mulige alliansepartnere i fagbevegelse, politiske (ungdoms)partier og relevante solidaritetsorganisasjoner. Vi må øke det politiske presset for en skatt på finanstransaksjoner, som gir regningen for finanskrisen tilbake til spekulantene.

Emilie Ekeberg leder for Attac Norge

utveier: kommentar

utveier: info

Utviklingshus eller bistandshus? Bidrar Utviklingshuset til at ungdom forstår mer om hvorfor verden er urettferdig? Utveier-redaksjonen besøkte det nyåpnede Utviklingshuset ved Vestbanehallen, ved siden av Fredssenteret. Vi foreslår å omdøpe huset til bistandshuset. På nettsiden til Utviklingshuset står det at «Utviklingshuset er et informasjons- og opplevelsessenter om bistand og utvikling. Primær målgruppe er skoleungdom i alderen 15–19 år. Utviklingshuset inneholder en fast utstilling med interaktive installasjoner, et rollespill og et utstillingsområde som er beregnet til skiftende utstillinger. Gjennom involvering skal publikum få kunnskap om hvorfor Norge er engasjert i utviklingssamarbeid, dilemmaer i utviklingssamarbeidet og forholdet mellom bistand og utvikling.» Som konsept er Utviklingshuset en bra idé – de tekniske og pedagogiske virkemidlene er positive. Men innholdsmessig mangler installasjonene og rollespillet både kritisk fokus på de strukturelle årsakene til fattigdom og løsninger utover bistand. Eller for å sitere debattredaktør i Klassekampen, Hilde Reinertsen: «Bidrar denne utstillingen til at skoleelever forstår mer av hvorfor verden er urettferdig, hvordan fattigdom oppstår, hvorfor naturressurser kan føre til krig og borgerkrig?» I en av utstillingens installasjoner skal elevene reflektere over mangelen på tilgang på rent drikkevann i verden og konsekvensene for milliarder av mennesker. Samtidig, i en glassmonter, illustreres rent vann med flaskevann fra det private gigant selskapet Evian, uten at det stilles spørsmål ved om kanskje nettopp privatiseringen av vannressursene er en del av problemet. Det er heller ikke til å unngå at man blir kritisk til at olje og fisk blir trukket fram som viktige områder for det norske bistandsarbeidet. Men hvorfor er det nettopp olje og gass som trekkes fram som eksempler – og hva er Norges egeninteresser på dette feltet? Man kan også få inntrykk av at Namibias fiskeindustri var fortapt og at folk manglet kompetanse før Norad og norske bistandsmidler kom inn i bildet. På en vegg i et annet hjørne av Utviklingshuset, henger et sitat av

I en glassmonter illustreres rent vann med flaskevann fra det private gigant selskapet Evian, uten at det stilles spørsmål ved om kanskje nettopp privatiseringen av vannressursene er en del av problemet.

tidligere toppsjef i Verdensbanken, Wolfowitz; «Alle land prioriterer jobber. Å gjøre mer for å forbedre regelverket og hjelpe entreprenører er nøkkelen for å skape jobber – og mer vekst». Verdensbanken er nettopp en av de aktørene det har vært mye debatt om både nasjonalt og internasjonalt – på grunn av institusjonens praksis med å stille krav om privatisering og strukturtilpansingsprogrammer. Disse kravene har lagt veien åpen for selskapers interesser, og kutt i de fattige landenes offentlige budsjetter. Å støtte entreprenører kan høres flott og positivt ut, men tendensen

Attac arrangerer konferanse om økonomiske alternativer

En annen verden er mulig – hvilken? har vært at internasjonale selskapers investeringer i fattige land, generelt ikke har betydd skatteinntekter, stabile eller verdige arbeidsplasser, men tvert i mot ofte ført til kortsiktige og spekulative investeringer som har vært skjebnesvangre for de sårbare økonomiene i fattige land. En av Attacs kjernesaker er skatteflukt og de internasjonale aktørenes rolle i den globaliserte verdaen. Attac har ikke blitt spurt om hva vi synes ville være viktige innfallsvinkler og tema som burde være med i et Utviklingshus. Og vi er ikke alene. Hadde flere aktører som jobber med utviklingsspørsmål blitt invitert inn i prosessen med opprettelsen av et Utviklingshus, hadde vi kanskje fått et hus som fokuserer på at utvikling dreier seg om mer enn bistand. Skatteunndragelser på vegne av interna sjonale selskap som operer i fattige land og som gjemmes i skatteparadis utgjør 10 ganger mer enn det de fattige landene mottar i bistand. For Attac er pengestrømmene fra fattige til rike land kanskje en av de viktigste årsakene til underutvikling og en problemstilling vi ikke kan godta at blir usynliggjort. Å gi problemene et ansikt ved å vise til enkeltskjebner kan være virkningsfullt og skape gjenkjennelse, men vel så viktig er det å synliggjøre og gi navn til de internasjonale selskapene og aktørene som er med på å opprettholde de globale ulikhetene. Hvem er de, og hva gjør de? Eller for å nok en gang sitere Hilde Reinersten: «Når Norad slik renser verden for aktører med interesser, for historie og politikk, så fjerner den også alle spor av makt og maktutøvelse. Dermed blir det ingen som faktisk er med på å skape den situasjonen man skal inn og endre med bistandsmidler.» Kall en spade for en spade, og et hus som dreier seg om bistand for «Bistandshuset», for stort mer enn det er det ikke. Siri M. Blaser, kampanjesekretær i Attac

Dette spørsmålet setter Attac Norge søkelyset på i en konferanse 5.-7. februar – vi setter søkelyset på hvordan skape en økonomi som setter folk, ikke profitt, først. Sted: Håndverkeren i Oslo. Målet med konferansen er å presentere Attacs utfordringer til regjeringa og presentere gjennomførbare måter å bygge opp en demokratisk styring av en bærekraftig verdensøkonomi. Attac er nok mest kjent for å kritisere manglene med en verdensøkonomi som er udemokratisk, sosialt urettferdig og miljøskadelig. Vi har alltid sagt at en annen verden er mulig, nå skal vi vise hvilken! Konferansen har fire bolker med møter som går parallelt i to møterom over de tre dagene. I temaet radikale utfordringer til en «radikal» regjering presenterer vi en konstruktiv kritikk av i Soria Moria II. Fokuset her er alternative måter å organisere og styre økono-

mien på, slik som boligpolitikk, New Public Management og finanspolitikk. Det neste temaet dreier seg om deltakende budsjettering, og her ser vi på hvordan dette blir gjennomført i blant annet Porto Alegre i Brasil og Sevilla i Spania. Det sentrale spørsmålet er hvordan kan vi gi folk demokratisk styring over budsjettene i sine nærområder? Det tredje temaet gir oss et noe bredere blikk på demokratisk økonomistyring, og vi presenterer radikale måter å organisere en økonomi uten penger, politisk styring av verdens finansmarkeder foreslått av FNs Stiglitz kommisjon og økonomisk samarbeid mellom Latinamerikanske land som utfordrer den nyliberale modellen. Det siste temaet handler om en grønn og bærekraftig økonomi, og vi diskuterer blant annet hvordan man kan sikre prinsippet om at forurenser betaler. Velkommen til interessante og lærerike dager!

se om:

an Konfer

MISKE O N O K Ø ATIVER N R E T AL

EN ANNEN VERDEN ER MULIG - men hvilken? Håndverkeren, Oslo, 5-7. februar 2010 Arrangør: Attac Norge Følg med på: www.attac.no

attac

Støttet av NORAD | Design © Ingrid Apollon

utveier: kommentar

Etter valget Spenningen har lagt seg og det meste er sagt om valgresultatet. Utveier tar likevel en ny oppsummering, der vi også ser på regjeringserklæringa.

Valgresultatet kan vel for de fleste attacere best betegnes som en «lettelse til å gråte av». Lettelse fordi den rød-grønne regjeringa fortsetter; det er tross alt det eneste realistiske alternativet til fortsatt turbokapitalisme i dagens Norge. Likevel er man fristet til å gråte. Et knapt flertall i den norske befolkning ser ut til å støtte den nyliberale politikken. Høyrekreftene vinner fram. Motkreftene gjør det ikke. SV taper terreng og Rødt kom ikke inn på tinget denne gangen heller. Arbeiderpartiet brukte valgresultatet til å dreie regjeringen flere hakk mot høyre. Trøsten får være at Senterpartiet holder stand. Sentrum skvises Til dette bildet hører også at sentrumspartiene, samlet, mister oppslutning. Det er en langtidstendens, som ved dette valget kom til uttrykk ved at Venstre igjen kom under sperregrensen og at Krf gjorde sitt dårligste valg i hele etterkrigstida. Vi opplever altså en polarisering i det norske partipolitiske landskapet. Avspeiler det folkets holdninger? Er det ikke lenger slik Einar Førde sa, at «vi alle er sosialdemokrater»? Uansett kan det komme til å bety at de brede kompromissenes tid i Stortinget er forbi og at en «snillere kapitalisme» i større grad enn før hviler på den rødgrønne blokka. Skjønt heller ikke det kan vi forlite oss på, for den rød-grønne blokkas største parti stod til stryk på Attacs partitest før valget, sammen med Høyre og Frp. Alt dette må Attac forholde seg til og planlegge ut fra. Jeg skal ikke foreslå slike strategiplaner for Attac her og nå, men i stedet se litt på hva den nye regjeringa betyr på noen felt som er viktige for oss, med den ovenfor nevnte partitesten som utgangspunkt. Partitesten fokuserte på tre problemområder. Det ble stilt spørsmål om skatteparadis, innsyn i storselskapene og skatt på finans- og valutatransaksjoner. Partitesten Attac vil skjerpe oljefondets etiske retningslinjer, slik at fondet

forbys å investere i selskaper som unndrar seg skatt ved å operere i skatteparadis. Sp, Miljøpartiet De Grønne (MDG) og Rødt støttet et slikt forslag. SVs bekymring for skatteparadisene hadde før valget ikke ført til noen konklusjon mht til fondets investeringer. Ap svarte som H, V og KrF: De vil motarbeide skatteparadis med aktivt eierskap og på myndighetsnivå, og støtter dermed ikke kravet fra Attac. Attac mener at multinasjonale selskaper må pålegges å publisere separate regnskaper for hvert land (jurisdiksjon) selskapet opererer i, såkalt land- for land-rapportering. Igjen får vi støtte av Sp, Rødt og MDG. De andre partiene er i det store og hele positive til åpenhet omkring regnskapsførselen, men lite villige til å sette makt bak slike krav. Attac foreslår at det innføres skatter på finanstransaksjoner og valutatransaksjoner, Tobinskatten har vært et hovedanliggende for Attac siden starten. I disse spørsmålene får Sp, Rødt og MDG, som alle er positive, følge av SV. Ap derimot, er negativ til begge beskatningsforslag, som H, V og Frp. Krf er positiv til skatt på valutatransaksjoner, dersom det vedtas i FN. Regjeringserklæringa På bakgrunn av partitesten er de store partienes dominans ikke godt nytt for Attac. Hva da med regjeringserklæringa? Den sier lite. Som de fleste har merket seg er dette et generelt trekk ved den så kalte Soria Moria II. Klok av skade etter at Soria Moria I viste seg vanskelig å gjennomføre, har vi nå fått en mindre kon kret plattform for regjeringens arbeid. Kapitlene om økonomi og handel virker famlende, en del fraser gjentas, men det er tydelig at det siktes mot økonomisk vekst og konkurranse. Rett nok ikke fri konkurranse, men rettferdig konkurranse. «If you can’t beat them, join them». Flere steder i erklæringen understrekes behovet for regulering av marked og finans, men uten konkrete forslag er det lite betryggende. Begrepet rettferdig konkurranse minner om

etterkrigstidas nyliberalister som så for seg at statens oppgave Internasjonale Oppgjørsbanken er det et relativt enkelt tiltak var å tilrettelegge for en velfungerende markedskonkurranse. å gjennomføre. Det fikk da også tilslutning fra flere stortings Bakgrunnen var naturligvis mellomkrigstidas økonomiske kaos, partier. Ap, SV, Sp og V støttet en slik skatt. Få år senere var men liberalistene måtte den gang gi tapt for regulert økonomi og tonen en annen. I Globaliseringsmeldinga 2004 kan man lese at Keynes økonomiske teorier. den daværende regjeringen ikke ville støtte forslaget fordi flere Også fokuset på norske interesser i økonomisk sammenheng «toneangivende land» var mot. Opposisjonspartiene, deriblant får vakre ord om rettferdig handel og solidaritet med u-land til å Ap og SV nøyde seg med å «merke seg» at regjeringen ikke kom låte litt hult. Hva når u-landsinteresser står til å ta tobinskatten videre. Sp stod mot norske? alene på tinget med krav om skatt på valutatransaksjoner. I forbindelse med Oljefondet nevnes ikke skatteparadis med et ord. «Fondet skal forNå har vi opplevd en ny finans Med en rød-grønn valtes på en forsvarlig måte» i tråd med krise. Likevel står saken i stampe her regjering, der alle prinsippene i St.meld 20 (2008-09). Det skal i landet. I partidebatten Attac arrangbygges videre på gjeldende retningslinjer. erte i september stod Ap, Venstre, partiene opprinnelig Fondets mål er å «oppnå høyest mulig finHøyre og Frp fast på sin motstand mot var positive til Tobinansiell avkastning innenfor moderat risiko.» en skatt på finans- og valutatransakKlimautfordringene omtales særlig og det sjoner. Regjeringa tar ikke grep. Men i skatt, burde krav om vurderes å «etablere et investeringsprogram utlandet begynner ting å skje. De siste ulike former for finfor bærekraftig vekst i utviklingsland». Det ukene har den britiske statsministeren kan se ut som man ønsker å utvide invesGordon Brown, Frankrikes Sarkozy, ansbeskatning kunne Merkel i Tyskland og sjefen for det teringene i fattige land. La det ikke bli med reises igjen nå. fokus på norske interesser og god avkastengelske kredittilsynet kommet med ning! nye signaler. Dermed kom også G20 i spill og har nå gitt mandat til IMF I kapitlet om handel legger regjeringen til grunn at WTO-avtaleverket ikke må ta fra å beskrive instrumenter som for å gi fattige land styringsrett og virkemidler for finansindustrien et rettferdig og veså utvikle et eget velferdssamfunn. «Norge skal ikke fremme krav entlig bidrag til å reparere banksystemet. I følge Attacs skatteoverfor fattige land som kan innbære svekkelse av mulighetene til ansvarlig, Sigrid Klæboe Jacobsen, kan det vanskelig forstås som å utvikle sterke offentlige tjenester innen helse og utdanning, og annet en skattelegging av finanstransaksjoner. heller ikke gå inn for avtaler som kan presse fram privatisering av EU-toppmøtet 30. oktober i år ga kommisjonen i oppdrag å offentlige tjenester i Norge.» Om man ikke når fram med en slik utrede ulike skatter på finanssektoren, så den kan «bære sine politikk i WTO, har man i det minste mulighet til å gjøre prinsipp egne omkostninger». Tobinskatt ble nevnt som et alternativ på ene gjeldende for oljefondets investeringer i fattige land. møtet. Kanskje på tide at norske politikere innser at byrdene av Land-for-land-rapportering er ikke nevnt. Skatt på finans- finanskrisen bør og kan, bæres av finansnæringen selv? eller valutatransaksjoner nevnes som eksempel i kapitlet om Med en rød-grønn regjering, der alle partiene opprinnelig var utvikling og menneskerettigheter. Uforpliktende, men det gir oss positive til Tobinskatt, burde krav om ulike former for finanshandlingsrom. Regjeringen har i hvert fall åpnet for muligheten beskatning kunne reises igjen nå. til å innføre Tobinskatt. Er tida inne? La oss se litt bakover i tid, hva partiene tidligere har sagt om saken. Bodil Chr. Erichsen

Ny giv for finans- og valutabeskatning? Tobinskatten ble lansert etter valutakrisen på slutten av 90-tallet. Hensikten var å begrense kortsiktig spekulasjon til fordel for langsiktig investering, for om mulig å unngå nye kriser. Ettersom all valutahandel gjennom banker allerede registreres i Den

Sosiale bevegelser samlet mot G20 Under G20 i Pittsburgh 25. september ble det vedtatt å sette FN til side og gjøre stormannsklubben til verdens finansielle styringsredskap. Utenfor møtelokalene demonstrerte ti tusen mennesker til støtte for de millioner som har blitt arbeidsledige og hjemløse i USA etter finanskrisen.

10 000 marsjerte gjennom Pittsburghs gater, med ulike beskjeder mot G20.

tekst og foto Terje Karlsen

Få kilometer fra G20-møtet inne på David Lawrence Convention Center ligger The Hill District. Dette er en bydel med høy arbeidsløshet, nesten utelukkende bebodd av afroamerikanere. Med sine nedslitte lave murhus står The Hill i skarp kontrast til de glattpolerte skyskraperne i downtown-området. G20-møtet ble avholdt i Pittsburgh, Pennsylvania 24.-25. september. Dagen før samlet to hundre mennesker seg i en varm og tett Monumental Baptist Church på The Hill for å høre Joseph Stiglitz snakke om finanskrisen. Mens topplederne for verdens største økono mier diskuterte bankpakker og bonuser, ble det her i denne svarte bydelen arrangert folkemøter og demonstrasjoner mot G20. – Finansmarkedene er kanskje på bedring ens vei, men for alle de millionene som er uten jobb, er finanskrisen ikke over, sa Joseph Stiglitz til en svært lydhør forsamling. Over det siste tiåret har Joseph Stiglitz vært et viktig akademisk ansikt for den globaliseringskritiske bevegelsen.

 9

Han sa videre at finansmarkedene, som de har utviklet seg etter de siste tiårenes deregulering, ikke lenger har noen sosial eller økonomisk begrunnelse. – Dagens globale økonomiske system er dysfunksjonelt – nå sosialiserer vi tapene og privatiserer overskuddene, sa nobelprisvinneren i økonomi til forsamlingen på The Hill. – Finansmarkedene er i bedring, men for millioner av mennesker, i USA og i resten av verden, er det ingen utsikter til at resesjonen vil være over i nærmere fremtid, sa Stiglitz, og ble møtt med et ettertrykkelig «Amen!» fra salen. Arbeidsledigheten avgjør Joseph Stiglitz møtte til innledning og debatt sammen med blant andre Leo Gerard, internasjonal president for fagforeningen United Steel Workers. De var begge enige om at finanskrisen ikke kan avblåses før arbeidsledighetstallene igjen peker nedover. – Det er arbeidsledighetstallene, ikke børskursene, som viser oss når krisen er over, sier Emilie Ekeberg. Hun var også tilstede for å få med seg folkemøtet på The Hill. Hundre meter fra baptistkirken lå én av flere midlertidige teltleire som omringet Pittsburgh under G20-møtet. Her møttes arbeidsledige og politiske aktivister fra hele verden for en felles sak, nemlig ønsket om fokus på arbeidsplasser og bolig til alle, fremfor ytterligere stimuleringspakker til

banker og finansinstitusjoner. Kravene som stilles fra de sosiale bevegelsene i USA er tydelig fokusert på arbeidsplasser og et sted å bo. Finanskrisen har skapt millioner av arbeidsledige og tusener av hjemløse over hele USA. – Myndighetenes tiltaksplaner er uten fokus på arbeidsplasser, fortalte Larry Holmes, en av organisatorene bak Bail Out the People-bevegelsen. Han kom til Pittsburgh fra Harlem i New York i anledning G20-møtet. Han frykter en situasjon med permanent høy arbeidsledighet. – Vi gjør noe som er veldig nødvendig, nemlig å gi arbeidsledigheten et ansikt, sier Holmes. Bail Out the People er en amerikansk borgerrettighetsorganisasjon inspirert av Martin Luther King. Organisasjonen har det siste året arrangert flere markeringer over hele USA for å sette fokus på situa sjonen for de arbeidsledige etter finans krisen. I leiren møtte vi også Jutta Sundermann fra Attac Tyskland, som kom til Pittsburgh i anledning G20. Hun bodde i teltleiren på The Hill i en uke og deltok i markeringene sammen med Bail Out the People. – Folk her forteller at det er en begivenhet at så mange hvite kommer til bydelen i forbindelse med G20. Menneskene rundt Monumental Baptist Church ønsker å vise fram hvem de er og hva de står for, sa Sundermann til Utveier.

fakta

JOSEPH STIGLITZ

● Født 1943, professor ved

Columbia University ● Nobelprisvinner i økonomi ● Tidligere sjeføkonom i Verdensbanken ● Kjent for kritikk av nyliberalistisk økonomi, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet IMF ● Blir ofte brukt som talsperson for kapitalismekritikere og antiglobaliseringsbevegelsen

– G20 er et steg i riktig retning I USA har 7 millioner mennesker mistet jobb ene sine etter finanskrisen. Leo Gerard fra United Steel Workers, en fagforening med 850 000 medlemmer i USA og Canada, fortalte til folkemøtet at arbeidsløsheten i USA etter finanskrisen er enda mer kritisk enn de offisielle tallene viser. – Arbeidsløsheten i USA etter krisen er mer alvorlig enn de offisielle tallene tilsier, det reelle antallet arbeidsløse mennesker i USA er nå 30 millioner – det samme som innbyggertallet i Canada, sa Gerard fra talerstolen. Dette inkluderer de arbeidsløse som har sluttet å søke jobber aktivt, og de som ufrivillig jobber deltid, med en arbeidsuke på mindre enn 24 timer. ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen, anslår at 59 millioner

mennesker verden over vil ha mistet jobben sin som en direkte følge av finanskrisen innen utgangen av 2009. I tillegg vil 200 millioner arbeidere presses inn i ekstrem fattigdom som følge av krisen, de fleste i utviklingsland med dårlige faglige rettigheter og sosiale sikkerhetsnett. Så langt anslår FN at finansinstitusjoner verden over har mottatt 36 tusen milliarder dollar i ulike typer stimuleringspakker. I USA er det blant annet de arbeidsløse i teltleiren på The Hill som sitter igjen med regningen for finanskrisen. Kravet fra fagforeningslederen Gerard, økonomiprofessoren Stiglitz og Larry Holmes fra Harlem er unisont; USA må fokusere på å gi folk jobbene tilbake. Men Stiglitz overrasket kanskje forsamlingen i Monumental Baptist Church ved å hevde at G20 er et riktig steg videre fra G7 og G8. – Man kan ikke ta opp viktige spørsmål uten å inkludere land som Kina og India, sa han. Det ble vedtatt på G20-møtet at globale økonomiske spørsmål heretter skal tas i G20 fremfor i G8 og i G20 er enkelte land fra sør også inkludert. G20 representerer 90 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) og 66 prosent av verdens befolkning. – Det er 192 land og seks milliarder mennesker som trenger en stemme – når en klubb av 20 rike nasjoner kommer sammen, kan det bli katastrofe for milliarder av mennesker, sa Emira Woods fra Institute for Policy Stud-

ies, under sitt innlegg i Monumental Bapist Church på The Hill i dag. Sosiale bevegelser I USA er sosiale bevegelser nært knyttet til lokalsamfunn, bydelsarbeide og lokale kirker. Bail Out the People er en paraplyorganisasjon for aktivister i lokalsamfunn over hele landet. I Pittsburgh har den lokale organisasjonen Peoples Voices organisert møter over hele byen i forbindelse med G20. På den andre siden av byen, Northside, i Calvary United Methodist Church, arrangerte Peoples Voices folkemøte om G20. Her, blant lokale og internasjonale fagforeningsledere og solidaritetsarbeidere, talte blant andre Priva Ha’angandu fra Jubilee, en internasjonal organisasjon som jobber for å slette gjelden u-land har til IMF og vesten. – Vi må stoppe plyndringen av naturressurser. 80 prosent av Zambias inntekter kommer fra gruvedrift. Når de internasjonale gruveselskapene møter lavere råvarepriser, nekter de å betale skatt og truer med å trekke seg ut av landet. Ha’angandu kom til Pittsburgh fra Zambia for å delta på ulike møter med NGO’er og sosiale bevegelser for å fortelle om kravene som følger med bistand fra organisasjoner som IMF. – 99 prosent av hjelpen som fattige land får kommer i form av lån, fortalte Ha’angandu. – G20, dere må stoppe subsidiene til jord-

bruket i eget land. Vi må ha rettferdig handel på det internasjonale markedet, argumenterte representanten fra Jubilee Zambia. Northside er en tradisjonelt hvit bydel. I den gamle stålfabrikkbyen Pittsburgh hadde de hvite fabrikkeierne sine store villaer på Northside. Byen myldret under G20-uka av politiske opposisjonelle av veldig ulik farge og bakgrunn; fredsaktivister og fagforeninger, tibet-aktivister og sosialister, anarkister og hippier. Byen hadde også besøk av NGO’er som benyttet anledningen til å møte publikum. – G20 mangler legitimitet, sa Bhumika Muchhala fra Third World Network på lanseringen av Social Watch’ årlige rapport. – Det er liten transparens i G20, og det finnes ingen måte å stille krav overfor G20 på. FN er G192, men FN har blitt satt på sidelinjen av Det internasjonale pengefondet IMF og Verdensbanken, argumenterte hun, på en pressekonferanse som Social Watch arrangerte sammen med Third World Network i forbindelse med G20-møtet. 10 000 mot G20 Fredag ettermiddag lokal tid, demonstrerte 10 000 mennesker mot G20 i Pittsburgh. Attac Norge deltok også i demonstrasjonen, som forløp fredelig. I følge arrangørene er dette den største demonstrasjonen i byen siden Vietnam-krigen. Markeringen startet i solskinnet ved

Joseph Stiglitz foran forsamlingen på The Hill.

Teltleir i Pittsburgh av arbeidsledige og hjemløse. Bankene barrikaderte og stengte under G20-møtet.



Cathedral of Learning, på universitetsområdet i bydelen Oakland. En fargerik samling av freds- og solidaritetsorganisasjoner, fagforeninger, anarkistgrupper og arbeidsløse beveget seg gjennom Pittsburghs sentrum gater. Ved Pittsburghs City County Building gjorde toget opphold for appeller fra ulike fagforeninger, sosiale bevegelser og solidaritetsorganisasjoner. Deretter toget marsjen videre gjennom downtown og endte opp i East Park på den andre siden av Allegheny-elven – rett ovenfor David Lawrence Convention Center, hvor G20lederne la frem resultatene av sitt møte. G20 vedtar at G20 bestemmer Inne på konferansesenteret vedtok G20 retningslinjer som skal føre til at G20 blir et formelt instrument for styring av verdensøkonomien. Så langt har forumet blitt brukt til diskusjon mellom stormaktene, men G20 har i seg selv ikke hatt noen makt til å diktere overnasjonale lover eller regler. Kritikere mener at G20 undergraver FN og ignorerer innvendingene om det udemokratiske i et organ som ikke har representasjon fra andre enn de mektigste og rikeste landene. Også utenriksminister Jonas Gahr Støre har i flere norske medier i høst fått kritikk for å bidra til FNs svakhet ved å lansere ønsket om en felles nordisk plass i G20. Hans argument er at de nordiske landene til sammen utgjør verdens åttende største økonomi. Et ambisiøst arbeidsprogram for ferdigforhandling av den omstridte Doha-runden i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble også vedtatt i Pittsburgh. Avtalen inkluderer blant annet ytterligere liberalisering av finansmarkedene. Arbeidsprogrammet innebærer omfattende møtevirksomhet i WTO og ferdigforhandling av Doha-runden innen utgangen av 2010. G20-landene ønsker etter møtet i Pittsburgh å begrense bankenes muligheter til å knytte bonuser opp mot kortsiktige målsetninger. G20 ble enige om å stille krav som regulerer bankenes mulighet til å betale ut store og garanterte bonuser hvert eneste år, og G20 krever at bankene åpner for at bonuser kan bli trukket tilbake. – G20-lederne varsler reguleringer som er helt utilstrekkelige for å gjøre noe med problemets kjerne, nemlig den oppblåste finanssektoren – skapt som følge av tiår med deregulering og liberalisering, sier Ekeberg. Selv om det ikke kommer til å bli innført noe apparat for å straffe de G20-landene som ikke følger retningslinjene, har alle medlemmene nå gått med på utvidet revisjon

Oljefondet- god butikk?

9 av 10 skeptisk til kapitalisme

Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) er storfornøyd med Oljefondets resultater. Resultatene viser at fondet ble forvaltet rett i 2008, til tross for blodrøde tall den gangen, fortalte han til Dagsavisen 11. november. Johnsen er altså storfornøyd med den enorme avkastningen på oljefondet som er investert i selskaper som operer i skatte paradis og som bryter miljø- og menneskerettigheter rundt omkring i hele verden. Oljefondet har 4,7 milliarder investert i det nordamerikanske selskapet Chevron – som er tiltalt for å ha dumpet 65 milliarder liter med giftig avløpsvann i Amazonas. 10 milliarder er investert i legemiddelfirmaet Novartis – som er midt i en langvarig juridisk strid med India for å få slutt på produksjonen av billige kopimedisiner. Oljefondet har 360 millioner kroner investert i det britiske selskapet G4S som deltar i militære operasjoner i Irak. Oljefondet investerer også i følge organisasjonen whoprofits.org direkte eller indirekte i selskaper som støtter opp om de ulovlige bosettingene på Vestbredden. Med etikken til side har Oljefondet gjort svært god butikk på investeringer i legemidler, oljeutvinning og krig. I følge Norges Bank var avkastningen på 13,5 prosent, eller 325 milliarder kroner, i tredje kvartal i år. Den samlede verdien av Oljefondet, økte med 163 milliarder kroner til 2.549 milliarder kroner. Finansministeren har altså god grunn til å slå seg på brystet. SMB

Misnøye med kapitalismen er utbredt verden over, 20 år etter Berlinmurens fall, melder svenske Dagens Nyheter. Kun 11 prosent av nærmere 30 000 spurte i en undersøkelse utført i 27 land anser at den frie markedskapitalismen fungerer. Halvparten, 51 %, tror at problemene kan løses med flere reguleringer og reformer. Kun i USA og Pakistan mente flere enn 20 % av at markedskapitalismen fungerer i sin nåværende form. - Det virker som om Berlinmurens fall i 1989 ikke betydde den knusende seier for de frie markedskreftene som det virket som på den tiden. Ihvertfall ikke etter det siste årets hendelser, sier Doug Miller, med henvisning til finanskrisen. Miller er sjef for det kanadiske firmaet Globe Scan, som har gjort undersøkelsen sammen med Universitetet i Maryland, USA. Undersøkelsen er gjennomført fra juni til oktober 2009. TK

Svimlende summer Aftenposten.no melder at verdens 20 største land har brukt til sammen på 10.800 milliarder amerikanske dollar for å demme opp for følgene av finanskrisen. Det tilsvarer mer enn 60.000 norske kroner per innbygger. Det bratte stupet i verdensøkonomien sist høst, og ettervirkningene siden, sendte mange av verdens land inn i den største økonomiske nedturen på mer enn 60 år. I norske kroner tilsvarer dette rundt svimlende 64.000 milliarder, eller rundt regnet 60 norske statsbudsjetter. SMB

Agnes Peterseil fra Attac Østerrike og Emilie Ekeberg fra Attac Norge med banneret «Bail out the people – not banks!»

fakta

G20

● G20 representerer 90 prosent av

Irak-veteraner mot Irak var også på gata denne fredagen.

og ettersyn. IMF skal monitorere utviklingen i de ulike G20-landene. G20 kom også med retningslinjer for økt kapitalreserve – kravet er at bankene øker mengden kapital de må ha for å stå imot fremtidige tap. Men G20 klarte ikke å komme med

verdens bruttonasjonalprodukt (BNP) og 66 prosent av verdens befolkning. ● G20 består av finansministere og sentralbanksjefer fra 19 land; Kina, Frankrike, Tyskland, India, Indonesia, Italia, Japan, Mexico, Russland, SaudiArabia, Sør-Afrika, Sør-Korea, Tyrkia, Argentina, Australia, Brasil, Canada, Storbritannia og USA. ● EU er det 20. medlemmet av G20.

en felles uttalelse om hvor stor denne kapitalreserven skal være, noe det dessuten er stor uenighet om. Men i Pittsburgh var det full enighet om fortsatt utstrakt bruk av stimuleringspakker overfor banker og finansinstitusjoner.

Hver fredag i 2 mnd:

99,-

Send SMS med NT til 2007, ring 22 310 480, eller send en e-post til abo@nytid.no

Dette får du i Ny Tid: Uten grenser: Vi gir plass til verdens truede stemmer. Blant andre disse skriver eksklusivt for Ny Tid: Parvin Ardalan (Iran), Natalia Novozhilova (Russland), Woeser Tsering (Tibet) og Maysan Ibrahim (Irak). Se også vårt nettsted www.nytid.no

Ny Tid er Norges eneste avis i magasinformat og har det internasjonale magasinets kvaliteter. Med skjerpet blikk på nyheter, kultur, politikk, debatt, analyse og miljø gir vi deg litt ekstra tyngde.

I klimaforhandlingane tapar sør – Å tvinga fattige land i sør til store investeringar i fornybare energiformer er så nådelaust at å kalla det kynisk vert utilstrekkeleg, seier Nicola Bullard frå Focus on the Global South. tekst og foto Askild Gjerstad

Tidleg i november kom Nicola Bullard frå Focus on the Global South (FGS) til Oslo og Tromsø for å snakka om dei føreståande klimaforhandlingane i København i desember. Bullard har dei siste tre åra arbeidd for FGS med klimapolitikk. Utgangspunktet hennar er å sjå klimaendringane og klimapolitikken frå landa i sør sin ståstad. Bullard har tidlegare arbeidd med handelspolitikk og WTO for FGS i meir enn ti år, og ho meiner at likskapane mellom dei to felta er forbausande store. – Maktkonstellasjonane er dei same, og klimapolitikken vidarefører mykje av utbyttinga av landa i sør som me har sett i handelspolitikken. Den internasjonale klimapolitikken og klimaforhandlingane har dessutan svært lite med klima å gjera, og handlar i all hovudsak om økonomiske interesser. Dei rike landa er meir opptatt av å verna om sine kortsiktige næringsmessige interesser og sitt forbruksnivå, enn å arbeida for ei forpliktande global løysing på klimakrisa. Dette ser me til dømes på at mekanismane som vert foreslått ofte legg opp til at forureinaren skal få sjansen til å kjøpa seg fri frå ansvaret til å redusera sine eigne utslepp, seier Nicola Bullard til Attac Utveier. Dei rike landa har det historiske ansvaret Bullard understrekar at klimakrisa i alt for stor grad vert sett på ei krise som kan løysast med dei same økonomiske verktya som har ført oss inn i krisa. – Dei marknadsbaserte mekanismane gjer ingenting med det som er det grunnleggjande årsaka til klimakrisa, det er oppfatninga av verda sine ressursar som uavgrensa og av at den økonomiske veksten kan fortsetja på

same måte som før. Om me skal få ein klima avtale som tar klimakrisa på alvor, må me også innsjå at dette er ei systemkrise. Me treng nokre grunnleggjande nye måtar å tenkja om fordeling og vekst på om me skal greia å nå dei reduksjonane i klimagassutslepp som FN sitt klimapanel tek til orde for, seier Bullard. Medan Kyoto-avtalen, som vart framforhandla i 1992 og gjeld fram til år 2012, legg det historiske ansvaret for dei menneskeskapte klimaendringane på dei rike landa, er det i dag stort politisk press på å leggja større ansvar på dei fattige landa. Mange av dei vestlege landa ynskjer at landa i sør skal forplikta seg til utsleppsreduksjonar, og at dei dessutan skal betala ein større del av kostnadane som er knytt til utvikling av ny teknologi og nye fornybare energiformer. Dette gjeld spesielt dei store landa i sør som har hatt størst vekst dei siste åra, det er Kina, India, Sør-Afrika, Brasil og Singapore. Kravet om større forplikt ingar gjeld også fattigare land i sør, om enn i mindre grad. Bullard ser denne redefineringa av ansvar som eit særskilt ufint åtak på landa i sør. Ingen avtale betre – Det kan ikkje vera nokon tvil om at det historiske ansvaret ligg hjå dei vestlege landa. Dei rike landa har brukt mange gongar av deira rettferdige del av klimagassutsleppa, om me ser utsleppa i høve til folketalet. Nokre av dei fattigaste landa i Afrika har brukt mindre enn ein prosent av deira rettferdige del av klimagassutsleppa. Når me veit kor sterkt økonomisk vekst er knytt til utslepp av klimagassar, vert det å tvinga fattige land i sør til relativt store investeringar i fornybare energiformer så nådelaust at å kalla det kynisk vert utilstrekkeleg. Sjølv Kina, som ofte vert trekt fram som eit land i sør med store klimautslepp, har berre

ein fjerdedel av gjennomsnittleg utslepp per innbyggjar i høve til ein gjennomsnittleg innbyggjar i USA. I lys av dette, meiner Bullard at det er bra at det ikkje ser ut til å bli nokon ny forpliktande klimaavtale i København i desember. – For miljøet og for landa i sør er det like greitt at me ikkje får ein ny klimaavtale no, fordi alt tyder på at ein eventuell ny avtale ville ha svekka desse landa sin posisjon i høve til posisjonen deira i den gjeldande Kyotoavtalen. I verste fall kunne heile det historiske ansvaret for klimakrisa, som blir plassert hos dei vestlege landa i Kyoto-avtalen, ha blitt tatt vekk i ein ny avtale. Dette tyder ikkje at det er grunn til å vera nøgd med dei lite forpliktande og marknadsbaserte løysingane som ser ut til å bli resultatet av København-forhandlingane, men dette er trass alt betre enn ein avtale som fråtek dei vestlege landa det historiske ansvaret for klimakrisa. Klimarettferd som ny dagorden Nicola Bullard hevdar at eit ny oppfatning av klimarettferd (engelsk: «climate justice») må bli ein del av klimaforhandlingane dersom det skal vera nokon sjanse til å løysa klimautfordringa. «Climate justice now» er ei global klimarettferdsrørsle som i dag er veksande over heile verda. Krava rørsla stiller har som intensjon å løysa klimautfordringa på ein mindre teknologibasert og meir sosialt rettvis måte enn det som er dei gjeldande verkemidla i klimaforhandlingane. – Klimarettferd handlar om å la økologisk og sosial rettferd vera utgangspunktet for løysinga på klimakrisa. Klimakrisa er berre eit teikn på at heile det globale økonomiske systemet er i krise. Både klimakrisa, vassmangel og vassforureining, jorderosjon og tap av biologisk mangfald fortel oss at me er midt inne i

«I København treng me å få tyngde bak ei global klimarettferdsrørsle» 14

Nicola Bullard på kulturhuset i Tromsø i november.

«Klimakrisa er ein del av ei systemkrise» ei systemkrise. Me kan ikkje løysa ei slik krise gjennom marknaden, og derfor vil også dei marknadsretta løysingane på klimakrisa vera fånyttes. I København treng me å få tyngde bak ei global klimarettferdsrørsle som kan prega klimadebatten i åra framover. I staden for å vektlegga marknadsløysingar som karbonhandel og ulike teknologiske løysingar som ligg langt fram i tid, handlar klimarettferd om å omorganisera samfunnet etter økologiske og sosialt rettvise prinsipp. Ved sida av å peika på at det rengs ei demokratisering av klimaforhandlingane gjennom å gje sivilsamfunnet ein sentral posisjon i forhandlingane, peikar Bullard på ei rekkje verkemiddel som kan gje ein meir rettvis og økologisk klimapolitikk i land i sør og nord. – Ein god avtale i København ville frå eit klimarettferd-ståstad innebera ein aksept av at nord må tilbakebetala den støre økologiske gjelda som desse landa skuldar landa i sør. Dessutan må einkvar klimaavtale vera underlagt menneskerettane, spesielt med omsyn til kvinner og urfolk sine rettar. Me treng også eit

moratorium på utvinning av olje og gass. Det vil også vera nødvendig å sikra ei rettferdig omstilling til eit lågutsleppsamfunn for arbeidarar i eit klimarettferd-perspektiv, fordi arbeidarane ofte er dei som må betala prisen når samfunn skal omstillast. kan gje rettvist system – Me kjem heller ikkje bort frå at dei rike landa må stilla med tilstrekkelege, bindande og offentlege støtteordningar til å omstilla energiproduksjonen i land i sør i ein fornybar retning. Støtteordningane må administrerast av landa i sør innanfor rammene av FN-konvensjonen. Bullard peikar også på at dei vestlege landa må ta eit heilt anna ansvar for reduksjonar i klimagassutsleppa i eigne land om det skal vera noko von om ei løysing på klimakrisa. – Det er svært stor avstand mellom dei reduksjonane som vestlege land vil forplikta seg til og den reduksjonen dei fleste klimaforskarar meiner me treng. Til dømes ynskjer

USA berre å forplikta seg til mellom 11 og 18 prosent reduksjon innan 2020, når me veit at me truleg treng minst 40% reduksjon i vestlege land. Om me skal ta FN sitt klima panel på alvor, må ein ny klimaavtale derfor gjera alvor av regjeringa i Bolivia sitt krav om minimum 49% reduksjon av klimagass utsleppa i dei vestlege landa innan 2017. Denne reduksjonen kan berre gjennomførast i eigne land, og ein kan ikkje kjøpa seg fri frå denne reduksjonsforpliktinga. – Er ikkje desse forslaga heilt urealistiske når me veit kva som er den gjeldande politikken i dag? – Sjølvsagt er dette urealistisk. Klimakrisa må likevel ikkje gjera oss desillusjonerte. Klimakrisa er ein del av ei systemkrise som svært godt belyser kor utilstrekkeleg vårt økonomiske system er til å forvalte og fordela ressursar på ein rettvis og berekraftig måte. Jo fortare me får folk til å innsjå dette, jo fortare vil me kunne skape eit nytt system som både er rettvist og berekraftig, seier Nicola Bullard til Utveier.

utveier: analyse

Globale drivkrefter bak markedsretting i det offentlige

Privatisering og konkurranse utsetting er to hoder av et mangehodet troll.

Regjeringen har hevdet at reformer som New Public Management (NPM) ikke skal brukes i Norge. Erfaringer fra hele landet viser imidlertid at markedsretting og NPM skjer for fullt i offentlig sektor.

tekst Helene Bank spesialrådgiver i For velferdsstaten, medlem i Attacs faglige råd

Mobilisering over hele verden har bidratt til at privatisering og konkurranseutsetting har blitt politiske fy-ord, ikke minst i Norge. Vi opplever noen seire, men også at retorikken endres uten at markedsreformene endrer innhold eller reverseres. Markedsrettingen skjer fortsatt med voldsom styrke og det er foreløpig bare isolerte eksempler på at fellesskapet på nytt vinner terreng over storselskapene. Mange av aktørene er de samme, men arbeidsmetodene er mer sofistikerte og konkurranseutsetting skjer under et teppe av retorikk, nytale og trinnvise reformer. Summen

av alle de trinnvise reformene for markedsretting kalles New Public Management. Derfor må nye prosesser og metoder avdekkes. Nye aktører oppdages og avkles. Nye begreper og forkortelser læres. Globale drivkrefter To prosesser har drevet fram markedsreformene. De har rot i finans- og energikrisen på 70-tallet. Den ene er kapitalens krav om stadige utvidelser til nye markeder. Det har ført til privatiseringspress i offentlig sektor over hele verden. Staten er en sikker betaler i etablerte velferdsstater. Privatisering gir tilgang til den rike delen av markedet i land med svak offentlig sektor. Den andre prosessen er krav om stadig økende avkastning på kapitalen. Dette

har ført til reformer som har blåst opp finans kapitalen på bekostning av realøkonomien, inkludert offentlig sektor. Dette er prosesser som også har gitt dagens finanskrise. En lite kjent mekanisme er nye regnskapsregler for offentlig sektor som verdisetter offentlig eiendom etter antatt markedsverdi, og regnskapsfører pensjonsforpliktelser på en måte som bidrar til å overføre finansiell risiko på arbeidstakere og gjør konkurranseutsetting mer lønnsomt for kommuner og offentlige etater. Dette passer godt for både finansnæringens private pensjonstilbud og selskapene som leverer offentlige tjenester for profitt. Internasjonale institusjoner og avtaler, OECD, EU, EØS, WTO, GATS, IMF og Verdensbanken utgjorde og utgjør et massivt press på

politikere for stadig nye reformer. Det er grunn til å være på vakt. Sterke fagorganisasjoner klarte å gjøre markedsrettingen politisk vanskelig. Litteratur fra Det Internasjonale pengefondet (IMF) og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) beskriver dette fenomenet og lager nye strategier for å omgå sterke fagforeninger og knuse deres makt og rettigheter. Privatisering og konkurranseutsetting er nemlig bare to hoder av et mangehodet troll. Trollet har en annen forkorting, nemlig NPM (New Public Management). Retorikken rundt markedsreformene lover effektivisering, frie valg, konkurranse, profesjonell ledelse, bud sjettdisiplin, enklere hverdag og mindre admin-

istrasjon, mer fleksibel arbeidskraft. bukken og havresekken En ny aktør i reformutviklingen er Den internasjonale revisorføderasjon (IFAC). De har utarbeidet et system for regnskapsføring i offentlig sektor som skal gjøre det enklere å sammenlikne med privat sektor, og dermed lette en overgang til konkurranse mellom private og offentlige. Regnskapsstandardene er utarbeidet på inspirasjon fra private selskap. Lønnsomhetsregnskapet legger vekt på finansiell informasjon, og styrker fokus på dagens markedsverdi framfor de kvalitative verdiene av offentlig tjenesteproduksjon. En kan si at lønnsomhetsregnskapet er pådriver for finanskapitalens dominans, ved å rette fokus mot

investeringsverdier som eiendom og pensjons sparing. Det er de samme prosesser som har bidratt til dagens finanskrise. Sentralt i utviklingen av standarder i IFAC er de globale revisorselskapene Pricewaterhouse Coopers (PWC), Deloitte Touche, Ernest & Young og KPMG. Samtidig er disse selskapene også høyt betalte rådgivere for offentlige etater og kommuner, og de er i økende grad også revisorer for de samme etatene. Mens NPM krever skarpt skille mellom bestiller og utfører på alle nivå i det offentlige, til og med om en lærer skal bytte lyspære i klasseommet, gjelder altså andre regler for revisorene. Disse regnskapsstandardene anbefaler eller krever IMF, OECD og andre internasjonale organisasjoner brukt i offentlig sektor.



Strategi mot trege reformister og sterke fagorganisasjoner På slutten av 1990-tallet ble NPM i økende grad delt opp i tre reformer a) produktmarkedsreform, b) arbeidsmarkedsreform og c) finanssektorreform. Alle betyr avregulering og utvidelse av markedet på bekostning av offentlig og politisk innflytelse, å svekke arbeidstakeres rettigheter og la dem konkurrere mot hverandre. Reformene består av trinnvise tiltak for full markedsretting uten for stor motstand fra innbyggere og fagbevegelse. Det er ingen grunn til å lete etter konspirasjonsteorier når vi skal finne begrunnelser for hva som skjer. IMF og OECD har jevnlig gjennomgang av nasjonale økonomier. De har tilgang til finansdepartementene og sentralbankene. Med en rolle som høystatus rådgivere har IMF og OECD alle muligheter for å lobbe nye reformer, dypere reformer og mer marked. De evaluerer tidligere reformer og foreslår nye. De vet hva de gjør. De vet hvorfor de gjør det. De er stolte av det, og forteller gjerne hva de gjør. IMF, OECD, Verdensbanken, store revisjons- og rådgivningsselskap, WTO, EU, ESA. Alle anbefaler stater og offentlig administrasjon å gjennomføre NPM, inkludert bruk av lønnsomhetsregnskap for offentlig sektor, og pengepolitikk med stabil inflasjon uavhengig av effekt på valutakurs og sysselsetting. Finanskriser gir muligheter for raske reformer. Når IMF gir lån og veiledning til land i økonomisk krise er NPM med i kofferten. Dette skjedde under finanskrisene i Afrika på 80-tallet, på Island etter den økonomiske stagnasjonen på begynnelsen av 90-tallet, i Sørøstasia etter krisen i 1997, i tidligere sovjet stater da deres økonomier kollapset. Finans krisen i 2007 har satt de baltiske stater under fullt reformpress. OECD skriver i sin publikasjon «Going for Growth» fra 2007 at: «Produktsmarkedreform kan øke etterspørsel, sysselsettingsmuligheter og reallønn. Det kan gjøre det lettere å få til arbeidsmarkedsreform. For eksempel, produktmarkedsreform kan gjøre det enklere å lette på arbeidsmiljøregler, dermed kan en svekke offentlig ansattes mulighet til å beskytte sine jobber gjennom strenge regelverk». Administrerende direktør for IMF, Rodrigo de Rato, applauderte i 2006 EUs definisjon av Produktmarkedsreform og sier at…«EUs indre marked og Lisboastrategien er omfattende øvelser i produktmarkedsreform». IMFs råd til den norske regjering har vært å markedsrette offentlig sektor og å svekke arbeidstakerrettigheter. Retten til å leie ut arbeidskraft ble iverksatt etter IMFs råd i 2001, av

den første Stoltenbergregjeringen. Det samme var tilfellet med Norges Banks instruks om stabil inflasjon, selv om økt kronekurs førte til konkurser i konkurranseutsatt sektor og økt arbeidsledighet. SSØ – IMFs hemmelige tjenester En sentral del av NPM er å endre regnskapssystemet i offentlig sektor til lønnsomhetsregnskap. Gjennom 500 år har regnskapssystemet for offentlig sektor blitt utviklet for å håndtere ulike offentlige reformer og gi eksakt kunnskap om offentlige bevilgninger og hvordan de brukes – kontantregnskap. Offentlig sektor kan karakteriseres av fravær av marked og prissetting. Sektoren har bare én inntekt, politiske bevilgninger. Egenandeler er politisk bestemt. Kontantprinsippet i regnskap betyr at en regnskapsfører bare fører inntekter når de bevilges, og utgifter når de brukes. Regnskapet avspeiler politiske reformer. Dermed kan politikere og lederne i administrasjonene holdes ansvarlig. Lønnsomhetsregnskapets overordnete hensikt er å sammenlikne kostnader mellom offentlige tjenester og private selskap. Lønnsomhetsregnskapet rapporterer i tillegg til inntekter og utgifter svært diskutable og varierende data, som varierende markedspriser på eiendom (som sykehus og flyhangarer) og pensjonsfond. Det kreves utarbeidelse av målbare standarder for at regnskapet kan inkludere kostnader for arbeidsoperasjoner. Stykkprisfinansiering, «penger følger bruker» og «bestiller-utførersystemer» er resultat av lønnsomhetstenkning som i økende grad dominerer offentlig sektor. Stoltenberg I-regjeringen fremmet forslaget om sykehusreformen der de nye helseforetakene ble pålagt å bruke lønnsomhetsregnskap. Bondevik II-regjeringen satte i gang med å endre regnskapssystemet i offentlig sektor. I Statsbudsjettet 2004 ble det foreslått å etablere Senter for statlig økonomistyring (SSØ) i Finansdepartementet. SSØ ble i 2005 veileder for et prosjekt der 10 statlige etater skal anvende lønnsomhetsregnskap. Men SSØ veileder også flere etater og kommuner i å lage regnskaper som kan sammenlignes med private selskap. Det er verdt å merke seg at det ikke er noen følgeforskning knyttet til disse prosjektene. Dermed får vi ikke informasjon om systemet gir bedre tjenester, politisk styring eller arbeidsmiljø. konkurranseutsetting? Regjeringer og Storting i Norge og andre land har fulgt tiltak for NPM etter IMFs og OECDs råd.

I 2002 ble det etablert markedsliknende organisering for Mesta, Posten, NSB, Sykehusene og statlige selskap. Gjennom etablering av SSØ under Bondevik II, fikk ytterligere 10 statlige virksomheter regnskapsregler etter privat sektor, lønnsomhetsregnskap. Deres virksomhet kan nå sammenliknes med private og deler av virksomheten kan enklere konkurranseutsettes enn om dette ikke hadde skjedd. Tross lovnader fra de rødgrønne i 2005 har mye av politikken med økte markedsreformer fortsatt. Tidligere tiltak lever sitt eget liv. SSØ bidrar til det. IMF, som løpende anbefaler reformene, vet å applaudere. Til og med den Rødgrønne regjeringen roses. Motmakt og alternativ Kvalitetskommuneprogrammet er en respons på den første privatiseringsbølgen. Under dekke av ord som fornying, omstilling og modernisering ble offentlige tjenester privatisert og solgt ut. Fagforbundet, tidligere Norsk Kommuneforbund, var hjernen bak ideen. Ved å ta ordene tilbake: Fornying av offent lige sektor, bedre tjenester, bedre arbeids miljø og en bedre kommune med aktive og fornøyde innbyggere; kom de ansattes organisasjoner og kommunene på offensiven. I dag har programmet lokal tverrpolitisk tilslutning. Det forutsatte omstilling uten trussel om konkurranseutsetting. Derimot ble det etablert et formalisert trepartssamarbeid. Også andre lokalsamfunn, som Newcastle, har gjort samme grep med gode og dokumenterte erfaringer av bedre arbeidsforhold, mer tilfredse og deltakende innbyggere og kostnadskontroll. Tross dette er eksemplene isolerte og få. Det er avgjørende å avvikle bruk av lønnsomhetsregnskaper som drives fram av SSØ og rendyrke egne metoder for regnskap, fornying, kvalitet og effektivitet i offentlig sektor. Med erfaringene fra kvalitetskommunene må det utvikles permanente ordninger som kan hindre og forsinke markedsrettinga. Følgeforskning kan fortelle oss hva som virker. I stedet for markedsstyring under SSØs veiledning, må vi kreve et Senter for offentlig utvikling (SOU) under fornyingsdepartementet, som bistår med å utvikle kvalitetsreformer, medvirkningsreformer, reformer basert på tillit. Det er fullt mulig å føre en politikk mot NPM – hvis regjeringen vil. Eller rettere, hvis det mobiliseres i Norge for at den ny regjeringen skal gjøre det. Utfordringen er å drive tilbake markedsreformene og ta tilbake fellesskapets løsninger.

utveier: tema

Latin-Amerika går nye veier

IMF og kuppet i Honduras Noam Chomsky: Latin-Amerika utfordrer Banco del Sur, den alternative utviklingsbanken 19

Foto: Siri M. Blaser

Tidligere finansminister i Ecuador, Pedro Paez ga oss en inroduksjon til Banco del Sur da han besøkte Norge i høst.

– Invester regionalt! Det var en av oppfordringene fra tidligere finansminister i Ecuador, Pedro Páez til den norske regjeringen under hans besøk i Norge. TEKST Siri M. Blaser

Pedro Páez besøkte Norge for andre gang i september da Attac og Latin- Amerika Gruppene i Norge (LAG) inviterte til seminar om alternativer til IMF og Verdensbanken, perspektiver på Banco del Sur. Blåser liv i gamle glør Etter at den norske regjeringen ga 30 milliarder kroner til IMF i forbindelse med et G20-møte i april i år, en selvutnevnt gruppe av verdens rikeste og mektigste land supplert med enkelte av de største u-landene, har dette vakt motstand og kritikk blant norske organisasjoner som viser til at dette er stikk i strid med SoriaMoria erklæringen. IMF og Verdens Bankens praksis har nemlig vært å kreve en bestemt politikk fra fattige lands regjeringer som betingelse for lån og bistand. Dette har i praksis betydd kutt i offentlige budsjetter og kutt i investeringer i sosial velferd, og omfattende privatisering av offentlige ressurser. Derfor var regjeringspartiene enige om å ikke kanalisere penger gjennom disse institusjonene. IMF var erklært så godt som gravlagt. Da finanskrisa veltet innover oss ble det likevel bestemt å blåse liv i gamle glør, og stikk i strid med alle fagre løfter, erklæringer og anbefalinger, ga regjeringen 30 milliarder uten offentlig debatt og uten å ta saken opp i stortinget. Páez oppfordrer nå regjeringen til å investere i regionale initiativ som Banco del Sur, både fordi de regionale alternativene ses på som mindre markedsorienterte, og fordi prosjektet ikke bare fremmer et alternativt valutasamarbeid, men en ny finansstruktur og en ny måte å drive bank- og utviklingsarbeid.

En ny finansstruktur – Jeg håper Banco del Sur kan åpne opp for et nytt samarbeid mellom Nord og Sør, hvor Nord inviteres til å gjøre langtids investeringer i produktive prosjekter, og at det finnes et eget regionalt finansmarked som kan bremse opp for kapitalflukt. Banco del Sur, Latin-Amerikas alternativ til IMF og Verdensbanken, ble offisielt konstituert 9. desember 2007, men er ennå ikke operativ, nettopp fordi det har hersket uenighet om hvilke prinsipper som skal gjelde for banken, og hvordan den skal organiseres. Det forventes imidlertid at de endelige beslutningene for bankens snarlige oppstart, vil tas de neste månedene. – Noen uenigheter ligger i organisering og styre av banken, men de største forskjellene dreier seg om global politikk. Det dreier seg om at det finnes fraksjoner av eliter i de forskjellige landene som fortsatt analyserer kontinentet med en mentalitet som tilhører den kalde krigen. Noen har vanskelig for å se det enorme potensialet som finnes og at Banco del Sur vil kunne sette fart på det interne markedet og den lokale produksjonen. Men jeg er optimistisk, og tror at disse kreftene vil innse dette potensialet, og ta de nødvendige beslutningene for at banken om kort tid vil bli operativ. Enormt potensiale – Banco del Sur har et enormt potensiale og er bygget på fundamentalt forskjellige prinsipper enn andre finansinstitusjoner, sier Pedro Páez. – Banco del Sur er bygget på dialog med det sivile samfunnet, med et mål om selvbestemmelsesrett for medlemslandene og uavhen-

gighet på områder som selvforsyning, helse, energi, infrastruktur og økonomisk politikk. Banken søker en bærekraftig utviklingsmo dell som kan fremme forbedret livskvalitet for folk flest. Vi har ønsket å opprette en bank med motvekt til IMF og Verdensbanken. I disse institusjonene er det pengeinnskuddet som bestemmer den politiske innflytelsen, mens i Banco del Sur har alle medlemslandene én stemme. Banco del Sur vil blant annet bestå av en egen sentralbank med et reservefond som skal dempe kriser i betalingsbalansen, og åpne for et valutasamarbeid som vil kunne medføre stabilitet og motvirke spekulasjon. Páez ser også for seg muligheten for at Norge investerer i produktiv sektor gjennom banken, og at tilstedeværelsen av norske kroner i banken kan bidra til stabilitet. Allerede i oktober vil det første eksperimentet med en felles valutaenhet (el Sucre) være i gang, i første rekke som en elektronisk myntenhet, og vil implementeres som valutaenhet fra 1. desember 2010, og tas i bruk i det regionale handelssamarbeidet Alba. Ideen til banken ble lansert av president i Venezuela, Hugo Chávez. Utenom Venezuela, har Argentina, Brasil, Bolivia, Ecuador, Paraguay og Uruguay meldt seg inn i prosjektet. Åpner for dialog – De tradisjonelle bankene har hatt et svært begrenset perspektiv, og de har ikke svart til våre lands og økonomiers behov, men har tvert i mot vært underlagt føringer fra Washington og den nyliberale politikken. Et eksempel på det, er at Den Interamerikanske banken for utvikling (BID) har vært nødt til å innrømme at den har tapt 20 % av sine aktiva på grunn av «giftige» investeringer. Man kan spørre seg om hva en utviklingsbank driver med når den spekulerer i kortsiktige investeringer på det nordamerikanske finansmarkedet. – Derfor er det viktig med en ny type bank som setter et eksempel for hvordan en bank kan og bør fungere. Det betyr ikke at vi skal

Lederne for medlemslandene i Banco del Sur.

erstatte de eksisterende bankene, men at vi ønsker å åpne for en dialog om finanssystem ets rolle, ikke minst det offentlige på kontinentet. Behov for reformer Páez mener Banco del Sur er viktig nettopp for å beskytte de latinamerikanske landene i denne turbulente finanskrise tiden. – Mens land i Nord iverksetter en rekke proteksjonistiske tiltak for å beskytte sin økonomi, har ikke land i Sør den samme muligheten, tvert i mot er de under press fra internasjonale finansinstitusjoner om å kutte i offentlige budsjetter. Banco del Sur vil gi oss

muligheten til å føre en motkonjuktur politikk for å stimulere produktiviteten og arbeidsmarkedet. Samtidig ønsker vi å gå i dialog med de andre institusjonene i håp om å få til mer generelle reformer i finanssystemet, gjerne med utgangspunkt i prinsippene til Banco del Sur, sier Páez. internasjonalt velferdsfond Páez tror finanskrisa er en utfordring for alle integrasjonsprosessene i Latin- Amerika i øyeblikket, også ALBA, det alternativet handelssamarbeidet mellom Cuba, Venezuela, Nicaragua, Bolivia og den Dominikanske republikk. Samarbeidet har som grunnleggende målset-

ning å jobbe mot fattigdom, analfabetisme og sosial ekskludering i Latin- Amerika. – Finanskrisa er en stor utfordring for det regionale samarbeidet, og jeg tror det vil komme et nytt tilbakeslag innen utgangen av året. Finanskrisa vanskeliggjør de latinamerikanske landenes deltakelse i det internasjonale markedet og da særlig eksportnæringen, nettopp på grunn av spekulasjon. – Det er derfor nå mer påkrevende enn noensinne å styrke våre forsvarsmekanismer mot de internasjonale konjunkturene og den internasjonale spekulasjonen. Páez mener også det er viktig å styrke FN. Páez deltok i et FN-utvalg som har jobbet med løsninger på finanskrisa. Utvalget har advart mot at små blokker av rike land bestemmer hvordan verdens økonomiske problemer skal løses. Fokuset bør ligge på FN og de 192 medlemslandene, samtidig som regionalt samarbeid må styrkes. – Som en konsekvens av finanskrisa vil det være flere mennesker som opplever sult. Det er en skam med tanke på den produktive kapasiteten som finnes i verden og skyldes mangel på fordeling og er helt unødvendig. Man bør kunne organisere et system for å sikre den globale velferden. Páez ser for seg at internasjonal finansskatt og donasjoner fra de rike landene til et globalt velferdsfond eller reservefond for mat og at disse midlene kan dirigeres inn i regionale banker, noe som vil bidra til å stabilisere prisene. – Det må skje noen helt grunnleggende endringer i den internasjonale økonomien, foruten et globalt velferdsfond, må det blant annet bli slutt på krav om strukturtilpasning og privatisering som kriterium for å motta lån fra IMF, FN- organet UNCTADs initiativ for gjeldsmonitorering og håndtering er et godt initiativ og må styrkes, samtidig må man angripe de kunstige økonomiske kapitalstrømmene, forby short salg, og innføre en tobinskatt, avslutter han.

Latin-Amerika utfordrer Fra Venezuela til Argentina, erklærer land i Latin-Amerika nå uavhengighet fra USA, og regional avhengighet, noe som kan markere begynnelsen på en globaliseringsbevegelse basert på folks deltakelse, ikke makt og profitt. tekst Noam Chomsky

For mer enn et millennium siden, lenge før den europeiske koloniseringen, blomstret en tapt sivilisasjon i det området vi i dag kjenner som Bolivia. Arkeologer er i ferd med å oppdage at Bolivia hadde et velstående, sofistikert og komplekst samfunn - for å sitere de direkte, «et av de lengste, merkeligste og økologisk mest mangfoldige kunstige miljø på jordens overflate… Deres landsbyer og byer var vidstrakte og formelle,» og utgjorde landskap som var «en av menneskehetens største kunstverk, et mesterverk.» Bolivia, og store deler av regionen fra Venezuela til Argentina, er nå i ferd med å gjenoppstå. Gjenerobringen og dets ekko i forhold til USAs imperialistiske dominans i hemisfæren, åpner vei for uavhengighet og gjensidig avhengighet, og markerer en ny dynamikk i forholdet mellom Nord og Sør. Alt dette skjer mot et bakteppe av kollaps i den nordamerikanske og verdensøkonomien for øvrig. I løpet av det siste tiåret har Latin- Amerika blitt en av de mest progressive regionene i verden. Initiativer rundt omkring på kontinentet har hatt betydelig innvirkning på individuelle land og for framveksten av regionale institusjoner. Blant disse er Banco del Sur, bifalt i 2007 av Nobelsprisvinner i økonomi Joseph Stiglitz i Caracas, Venezuela; og Alba, det Bolivarianske alternativet for Latin- Amerika og Karibia, som kan bety en ny begynnelse hvis de opprinnelige løftene blir realisert. Alba blir ofte beskrevet som et alternativ til det USA-sponsede «Free Trade Area of the Americas,» men betegnelsene er misvisende. Alba bør forstås som en uavhengig utvikling, ikke et alternativ. De såkalte »frihandelsavtalene» har dessuten bare svært begrenset sammenheng med frihandel, eller i det hele tatt til handel i noen seriøs form av begrepet; og de er i alle fall ikke avtaler, ikke hvis folket utgjør en del av sine land. En mer presis betegnelse ville være «avtaler som fremmer investorers rettigheter», utarbeidet av multinasjonale selskap og banker og de

mektige statene som tilfredsstiller deres interesser, og generelt inngått i hemmelighet, uten offentlig deltakelse eller bevissthet. En annen lovende regional organisasjon er UNASUR, Unionen for Søramerikanske nasjoner. UNASUR tar utgangspunkt i EU- modellen, og har som mål å etablere et Sør- Amerikansk parlament i Cochambamba, Bolivia. Et passende sted, for i 2000, kjempet innbyggerne i Cochabamba en modig og suksessfull kamp mot privatisering av vannressursene, noe som vekket den internasjonale solidariteten som et bevis på hva som kan utrettes av engasjerte aktivister. Dynamikken på den sørlige halvkule har delvis strømmet fra Venezuela, med valget av Hugo Chávez, en venstreorientert president som har viet seg til å bruke Venezuelas rike ressurser til fordel for den Venezuelanske befolkningen fremfor velstand og privilegier hjemme og utenlands. Han har også fremmet et desperat behov for regional integrering som en nødvendighet for uavhengighet, for demokrati og for en meningsfylt utvikling. Chávez er langt fra alene om disse målsettingene. Bolivia, det fattigste landet på kontinentet, er kanskje det mest dramatiske eksempelet. Bolivia har lyst opp en viktig vei til en virkelig demokratisering i hemisfæren. I 2005, entret urbefolkningen, som utgjør majoriteten av befolkningen og også en av de mest undertrykte gruppene i hemisfæren, den politiske arenaen og valgte en fra deres egne rekker, Evo Morales, til å følge opp programmer med røtter i populære organisasjoner. Valget var bare et skritt i den pågående kampen. Temaene var

fakta

Noam Chomsky ● Amerikansk forfatter og politisk aktivist ● Professor i lingvistikk ved Massachusetts Institute

of Technology ● Kjent for sitt politiske virke og sitt engasjement for

demokrati og sosial rettferdighet. ● Les flere artikler av Chomsky på http://www.chomsky.info

Latin-Amerika står overfor enorme problemer, men det er mange lovende utviklingstendenser som kan bety en ny tidsalder og en virkelig globalisering basert på internasjonal integrering i folkets interesser.

velkjente og seriøse: det dreide seg om kontroll over resursene, kulturelle rettigheter og rettferdighet i et komplekst multietnisk samfunn, og det enorme sosiale og økonomiske gapet mellom det store flertallet og en liten velstående elite, de tradisjonelle herskerne. Som en konsekvens av dette, er Bolivia i dag en scene for en farlig konfrontasjon mellom det folkelige demokratiet og privilegerte europeiserte eliter som motsetter seg tapet av deres politiske privilegier, og dermed avviser demokratiet og sosial rettferdighet, i noen sammenhenger ved bruk av vold. Som vanlig har de solid støtte fra USA. I september i fjor, på et krisemøte i UNASUR i Santiago, Chile, erklærte Sør-Amerikanske ledere» deres fulle og hele støtte til den konstitusjonelle regjeringen til Evo Morales, som fikk støtte til sitt mandat av en stor majoritet» - med referanse til hans seier i siste folkeavstemning.

Morales takket UNASUR, med denne kommentaren, «For første gang i Sør- Amerikansk historie, bestemmer landene i vår region hvordan vi ønsker å løse våre problemer, uten USAs tilstedeværelse.» USA hadde lenge dominert Bolivias økonomi, og spesielt foredlingen av landets tinn- eksport. Som forsker, Stephen Zunes, på internasjonale relasjoner fremhever, tidlig på 1950- tallet, «På et kritisk tidspunkt i nasjonens forsøk på å bli selvforsynt, tvang USA Bolivia til å ikke bruke sin knappe kapital til egen utvikling, men til å gi kompensasjon til de tidligere gruveeierne og tilbakebetale utenlandsgjelden sin.» Den økonomiske politikken som ble tredd ned over hodet på Bolivia på det tidspunktet var en forløper til strukturtilpasningsprogrammene som ble påtvunget kontinentet 30 år senere, under vilkårene fra den nyliberale «Washington konsensusen», som generelt har hatt katastrofale følger der hvor man har observert konsekvensene av denne politikken. Nå har imidlertid også de rike landene blitt ofre for den nyliberale markedsfundamentalismen, hvor den finansielle liberalisering ens forbannelse har skapt den verste finanskrisen siden den store depresjonen. De tradisjonelle sedvanene til de imperialistiske makthaverne – vold og økonomisk krig, har sluppet taket. Latin-Amerika har reelle valgmuligheter. Washington forstår utmerket at disse valgene ikke bare truer USAs dominans i hemisfæren, men også globalt. Kontroll over Latin-Amerika har vært et mål for USA siden republikkens første dager. Hvis USA ikke var i stand til å kontrollere Latin-Amerika kunne de ikke forvente «å sette dagsorden andre steder i verden», var konklu sjonen til Nixons nasjonale sikkerhetsråd i 1971 når det vurderte det som ytterst nødvendig å ødelegge det Chilenske demokratiet, som det også gjorde. Hovedstrømmen av forskere anerkjenner at Washington har støttet demokratiet kun hvis det er i samsvar med deres strategiske og økonomiske interesser, en politikk som konsekvent har blitt ført av alle administrasjonene, fram til i dag. Disse udemokratiske hensynene er den rasjonelle uttrykksformen for dominoteorien, i noen sammenhenger mer presist kalt «trusselen av et godt eksempel». Av den grunn blir selv det minste avvik fra streng lydighet oppfattet som en eksistensiell trussel som krever skarpe svar: for eksempel bønder som organiserer seg i fjerntliggende samfunn i den nordlige delen av Laos, fiskekooperativer i Grenada osv. rundt om i verden. I et Latin- Amerika som nylig har vunnet tilbake selvsikkerheten, består integrasjonsprosessen av minst tre dimensjoner; regional integrering, en avgjørende forutsetning for uavhengighet som vil gjøre det vanskelig for hemisfærens hersker å svinge sabelen mot land etter land; globalt, ved å etablere sør-sør samarbeid og mangfoldiggjøre markeder og investeringer, og med Kina som en stadig mer betydningsfull samarbeidspartner; og internt, kanskje den viktigste dimensjonen av alle. Latin- Amerika er beryktet for ekstrem konsentrasjon av rikdom og makt, og de privilegerte elitenes manglende ansvarsfølelse for nasjonens velferd. Latin-Amerika står overfor enorme problemer, men det er mange lovende utviklingstendenser som kan bety en ny tidsalder og en virkelig globalisering basert på internasjonal integrering i folkets interesse, ikke investorenes og andre makteliters interesser.

kuppet 28. juni.

Foto: Wikimedia Commons

Det hevdes at Det internasjonale pengefondet (IMF) er i forandring, og at det i økende grad ivaretar interessene til mennesker i utviklingsland. Måten fondet reagerte på kuppet i Honduras tyder imidlertid på noe annet.

Manuel Zelaya i Brasil  President i august 2009, to måneder etter

IMF - et reformert Fond? tekst Ingrid Harvold Kvangraven, Slett U-landsgjelda (slug)

Da den sittende regjeringen i Honduras ble styrtet i juni, og president Manuel Zelaya ble sendt i tvangseksil, reagerte mange institusjoner med å fryse støtte til de nye styresmakt ene. IMF gikk imidlertid inn for å innvilge $164 millioner til kuppmakerne, som om ingenting var galt. Først i september bestemte Fondet seg for å revurdere avgjørelsen. Fram til da så det mørkt ut for Zelaya og motstandsbevegelsen i Honduras. FN, Verdensbanken og den Interamerikanske utviklingsbanken var blant de som frøs overføringer til Honduras etter Zelaya ble sendt i tvangseksil. EU holdt også tilbake bistand, og truet med ytterligere sanksjoner. Likevel ville IMF støtte opp om regimet som verken ble anerkjent av befolkningen i Honduras eller verden forøvrig. IMF foretok en revidering av sin utlånspraksis i vår, og gjorde små endringer i styreformen for å demokratisere institusjonen. Det hevdes nå at Fondet er i forandring, og at det har blitt en organisasjon som skal bistå land og mennesker i hele verden, ikke bare Washington DC, Wall Street og europeiske banker. Mange mener imidlertid at de reelle endringene er marginale. Da Hugo Chávez ble avsatt i et statskupp i Venezuela i 2002, reagerte IMF på lignende måte. Kun noen timer etter kuppet uttalte en talsperson for IMF at de ville assistere den nye administrasjonen. I tråd med USAs nyliberale overbevisning, var Fondet ivrige

etter å støtte opp under et alternativ til venstreorienterte Chávez. Også i forbindelse med Honduras, kan IMF-politikk ses i sammenheng med Washingtons standpunkter. I motsetning til EU og andre land, fordømte ikke Obama- administrasjonen kuppet da det skjedde. Først 3. September, to måneder etter, avgjorde USA at de skulle stanse all ikke-humanitær bistand til Honduras. I kontrast ble amerikansk bistand suspendert både til Madagaskar og Mauritania bare tre dager etter statskupp ble gjennomført i hvert av land ene i år. Som med IMFs støtte til Chávez i 2002, kan også USAs mangel på handlekraft overfor Honduras ses i sammenheng med økonomisk politikk. Det er tross alt ikke makten til en frihandelsorientert president som har blitt svekket i Honduras. Selv etter at USA gikk med på å fordømme kuppet, har de gitt blandete signaler til kuppmakerne. Obama-administra sjonens offisielle posisjon er at de ikke vil anerkjenne valgresultatet som gyldig, og at de vil samarbeide med Organisasjonen av amerikanske stater1 for å finne en løsning på regimekrisen. Til tross for dette, blokkerte de et vedtak i OAS som skulle forplikte alle OAS- medlemsland til ikke å anerkjenne et valg som arrangeres av kuppmakerne. Videre har det kommet signaler fra sentrale hold om at USA kan velge å akseptere valgresultatet som gyldig2. Ubegrunnete arrestasjoner, vold og drap mot demonstranter har blitt dokumentert av Amnesty International, Human Rights

fakta

Kuppet i Honduras

● Honduras er det nest største landet i

Mellom-Amerika etter Nicaragua, med en befolkning på 7,2 millioner. Det er et av de fattigste landene i regionen og arbeidsløsheten er massiv. ● 28. juni kidnappet bevæpnete soldater Zelaya på soverommet sitt, kastet ham i et fly, og lot han stå igjen på flyplassen i San Jose, Costa Rica. Ingen land i verden anerkjenner kuppregimet i Honduras. ● Honduras var en alliert av USA under den Kalde Krigen, men har beveget seg mot sosialistiske Hugo Chávez av Venezuela etter president Zelaya overtok makten i Honduras i 2006. Watch og en rekke andre menneskerettig hetsorganisasjoner. Men det er en viktig aktør som forblir stille, som også er den eneste aktøren som fortsatt har en ambassadør i Honduras, nemlig USA. Amerikanske myndigheter har ikke fordømt de voldsomme menneskerettighetsbruddene i Honduras. Midlene IMF ville gi Honduras er en del av en pakke på $205 milliarder som skal fordeles på Fondets medlemmer. Likevel er det mulig for Fondet å utsette utbetalingen. Fondet har utsatt utbetalinger før og, ironisk nok, utsatte de utbetaling til den demokratisk valgte Zelaya i fjor. Begrunnelsen var da at IMF ikke var enige med regimets økonomiske politikk.



Opprør i Honduras gater mot kuppmakerne.

Foto: Wikimedia Commons

Sammenstøt i gatene etter kuppet.

ATTAC: BUTIKK Kristen Nordhaug & Helene Bank (red)

FRITT FALL FINANSKRISeN og utveIeR Res Publica

Fritt fall – finanskrisen og utveier Bok fra Attac Norge, i samarbeid med Res Publica.

10. september, nøyaktig en uke etter USA valgte å kutte bistand til Honduras, valgte også IMF å betvile kuppregimets legitimitet. Seniorrådgiver David Hawley sa på en presseoppdatering hos IMF at Honduras ikke ville kunne bruke midler de har fått allokert før IMF tar en avgjørelse på hvem som er de legitime styresmakter i Honduras. 24. september bestemte Fondets styre at de anså Zelayas regjering som det legitime styret i landet. Ansvarlig utlån. Et hovedpunkt i debattene om gjeld og gjeldsslette de siste årene, er begrepet «illegitim gjeld». Gjeldsaktivister understreker at ingen bør kunne kreve at befolkningen i et diktatur skal betale tilbake lån tatt opp av diktatoren. Det er viktig å forhindre at illegitim gjeld oppstår. Slett U-landsgjelda (SLUG) jobber derfor for et regelverk for ansvarlig finansiering. Dette innebærer blant annet anerkjennelse av et medansvar hos långiver for at lån som blir gitt kommer befolkningen i låntakerlandet til gode. Slik vil man hindre at styresmakter kan ta opp lån for å undertrykke egen befolkning. Å gi lån til et kuppmakerregime som Honduras ville verken vært ansvarlig, moralsk

Det er vanskelig å konkludere med at IMF nå tar hensyn til rettferdighet og demokratiske rettigheter framfor Washingtons interesser

eller legitimt. IMF hadde ikke belegg for å påstå at lånet ville komme befolkningen til gode, og det var små muligheter for en fri, åpen og offentlig diskusjon om hva pengene skulle gå til. 30. oktober kom det nyheter om en avtale som effektivt kan føre til gjenopprettelsen av demokrati i Honduras og at Manuel Zelaya muligens vil vende tilbake til presidentkontoret. Hvis kuppmakerne holder

seg til avtalen, vil dette være en seier for demokrati i regionen, og det vil vise at internasjonalt press faktisk betyr noe. Det er vanskelig å konkludere med at IMF nå tar hensyn til rettferdighet og demokratiske rettigheter framfor Washingtons interesser med bakgrunn i dette caset. Da USA endelig gjorde som resten av det internasjonale samfunnet og fordømte statskuppet, tok det ikke mer enn en uke før IMF fulgte USAs eksempel. En ansvarlig utlåner ville tatt denne avgjørelsen uavhengig av Washington DC. Foreløpig ser det ut som amerikanske interesser fortsatt er uproporsjonalt sterke i IMF. Om Fondet virkelig er i en forandringsprosess, får vi håpe prosessen er på begynnerstadiet, og at en mer radikal forandring står for døren.

OAS er en internasjonal organisasjon med 35 selvstendige medlemmer fra Amerika. Organisasjonens mål er å fremme fred, rettferdighet, samarbeid og solidaritet i regionen, samtidig som den vil beskytte suvereniteten og uavhengigheten til sine medlemsland. 1

² E-post intervju med Juan Antonio Montecino fra tenketanken Center for Economic and Policy Research

På ett år har Norge tapt ca 1043 milliarder kroner av statens formue på finanskrisen – ifølge sentralbanksjef Svein Gjedrem det verste fall på 100 år. Flere norske kommuner har sløst bort budsjetter på usikker spekulasjon. Islands økonomi er kjørt i grøfta, og rasende islendinger forlangte statsministerens avgang. IMF pålegger landet strukturtiltak vi ellers forbinder med den tredje verden. I USA er millioner av mennesker husløse og arbeidsledige som følge av den verste krisen siden 1929, som nå sprer seg over hele verden. Denne boka gir skarpe analyser som forklarer krisen vi er inne i – hvordan den oppstad, hvilke konsekvenser den vil få, og hvilke veier som fører ut av den. Verden trenger en ny økonomisk kurs. Blant forfatterne finner vi skarpe norske politiske kommentatorer så vel som verdenskjente økonomer. Blant bidragsyterne er Erik Reinert, Carlota Perez, Bent Søfus Tranøy, Emilie Ekeberg og Rune Skarstein. Boka er et samarbeid mellom Attac Norge og Res Publica. Pris 249 kr + porto Medlemmer i Attac betaler 199 kr + porto

Dårlig medisin

Motmakt i krisetid

Økonomisk apartheid

Hva skjer med helsevesenet i Norge?

Attac Norge Årbok 2008: Dette er en samling av artikler skrevet av Attacere i løpet av 2008.

Vi kjøper rettferdig kaffe. Vi betaler velmente medlemskap og gir til TV-aksjonen år etter år. Den globale uretten består.

Artiklene tar for seg: Demokratisk kontroll over finansmarkedene, oljeformueforvaltning, Retten til medisin, Handel og investeringer og markedsmakt og motmakt

Forstår vi hvorfor? Strømmer verdiene fortsatt vekk fra menneskene som trenger dem mest? Hvilke mekanismer skaper – mot vår vilje – et globalt, økonomisk apartheid?

Pris 20 kr + porto

Denne boken gir deg • fakta om nyliberalismen • forståelige forklaringer • fortellingen om Attac.

Arkitektene bak den store sykehusreformen lovte mer effektive helsetilbud og mindre ansvarsfraskrivelse fra politikerne. Hvordan har helseforetakene blitt mottatt? Hvordan fungerer New Public Managment i helsesektoren? På hvilket tidspunkt ble pasientene brukere eller klienter? Og hvem tjener på at sykehusene drives etter markedets prinsipper? I denne debattboken drøftes alle disse spørsmålene – og flere til. Forfatterne undersøker ikke bare kreftene bak markedsrettingen av norsk helsevesen, de peker også på de kreftene som kan snu utviklingen.

«Dagens prosjekter – som FNs Tusenårsmål – legger mer vekt på å behandle symptomene på fattigdom enn å angripe årsakene» – fra Erik S. Reinerts bidrag i denne boken Pris 100 kr + porto

Pris 70 kr + porto

Dette er et lite utvalg av hva du kan bestille på nettsidene våre: http://www.attac.no/organisasjon/webshop Du kan også bestille ved å ringe Attac-kontoret på 22 98 93 04.

Bli med i Utveier-redaksjonen! Utveier trenger faste skribenter og redaksjonsmedlemmer! Har du lyst til å være med og skrive i magasinet du nå holder i hånda? Lyst til å fotografere? Eller jobbe med Utveier-bloggen? Skrivelyst er eneste forutsetning! Ring Terje på 957 997 67 eller send en mail til terje@attac.no. 27

Bred debatt i Attac Europa 200 aktivister fra 17 land deltok på Attacs internasjonale nett verksmøte i Paris, ved Universitetet i Nanterre den 18 -20. september 2009. tekst Petter Håndlykken, medlem av Attacs Internasjonalt utvalg

Attac-gruppene både i Bergen, Oslo og Tromsø var representert. Omkring halvparten av deltakerne var franske. Det var også store grupper fra Tyskland, Polen, Belgia, Italia og Østerrike. Alle de nordiske landene deltok, også Island. Politisk bredde I alt var det 15 ulike verksteder i løpet av de tre dagene med tema som samlet nettverksgrupper på tvers av land: finanskrise, klimaendringer, vannkrise, jordbrukskrise, likestilling, innvandring, demokratisering, Lisboa-traktaten, privatisering, sysselsetting, jernbane, utdanning og forskning. Programmet hadde en blanding av plenumssesjoner om noen store tema: strategier for Attac, forberedelser til klimamøtet i København. Det var interessant og morsomt å møte så mange Attac-folk på ett brett, å se og høre hvem de er og hva de er opptatt av. Det er utvilsomt stor bredde i saker Attac er engasjert i. Attac har en variert medlemsgruppe med hensyn til bakgrunn, men en overvekt av folk med universitets- og høgskolebakgrunn. Attac Frankrike og Attac Tyskland er de to største Attac-organisa sjonene med mange lokale grupper som hver har sine hjertesaker. Det var også fint å se at det var med cirka 10 stykker fra Polen – en aktiv og engasjert delegasjon som markerte seg i forsamlingen. Polen synes nå å være det mest nyliberale landet i Europa, med et løp for privatisering som kan få Thatcher og Reagan til å framstå som rene sosialdemokrater. Krisa synes ikke å ha ført til noen kursendring, bare til at folk har fått det vanskeligere. Om

Foto: Petter Håndlykken

Innholdsrike dager i Paris:

 Emilie Ekeberg, Aleksander Eilertsen og Askild Gjerstad i Nanterre. Morten Helgesen var ikke tilstede da bildet ble tatt.  Attacere fra hele Europa møttes til debatt.

dette fortsetter kan Polen snart bli det eneste landet i Europa uten allmennkringkasting, dvs. med bare kommersielle kanaler. Attac Island nystiftet Den nystiftede Attac-gruppa fra Island stilte med én deltaker. Det var interessant å høre om hva som har skjedd i et lite land, der «alle kjenner alle». En liten gjeng på 15-20 stykker har spilt bort alt i finanskasinoet, og har involvert hele den økonomiske eliten på en eller annen måte. Island har mange muligheter til å klare seg godt, men landet fratas nå mye handlefrihet til å ivareta sine interesser, gjennom krav fra IMF og Storbritannia. Det virker meningsløst at det internasjonale finanssystemet er ordnet slik at den islandske regjeringen kan gjøres ansvarlig for hvordan islandske banker opptrer på finansmarkedet i London. Et ”vertsland” burde ha ansvar for all bankvirksomhet innen landets grenser, ikke det landet der eierskapet til institusjonen ligger. Hvor godt kan den norske regjeringen følge med i hva DnB foretar seg på Cayman Island (via filialen i New York)? Det kan jo virke som om DnB knapt vet det selv. Klimadebatt i Attac Klimaendringene og det kommende møtet i København stod i sentrum for flere diskusjoner. Attac internasjonalt engasjerer seg mye opp mot møtet. Nicola Bullard, fra Global South (som nettopp deltok i et panel i Oslo), holdt et sterkt innlegg der hun trakk opp mulig scenarioer framover. Hun advarte mot å gi Kyoto-protokollen helt på båten for å få USA med på en avtale. Selv om Kyoto ikke har vært effektiv for å redusere utslipp, så er de alternativene som kan spises av Kongressen i USA enda verre. De synes å ha to hovedkrav til en ny avtale der i gården: at en avtale ikke skal medføre noen form for endring i ”American Way of Life”, og at avtalen skal gi nye forretningsmuligheter for amerikansk næringsliv. Økonomisk sett er Norge fortsatt et unntak i Europa, med lav arbeidsledighet. Her har vi fortsatt stor aktivitet i oljesektoren, og mye ny luft ble blåst inn i finansbobla for å unngå kollaps. Folk begynner her nå etter hvert å investere, å kjøpe bolig og å låne penger igjen. Forholdene er mye tøffere i de fleste andre land, også i Danmark og Sverige. En slik samling er en kraftig påminning om det, og om at denne krisa ikke er over. Krisa betyr også at næringslivet i de andre

europeiske landene forandrer seg mye, og de sosiale rettighetene uthules mange steder; det blir tøffere å være fattig. Nytt håp til internasjonal skatt? Skatt på finanstransaksjoner var et annet hovedpunkt: Alle ble bedt om å legge fullt trykk på dette kravet nå, ettersom det er stor bevegelse i saken og de store vesteuropeiske landene nå syntes å gå inn for saken. Rett etter samlingen kom det jo også utspill fra G20 om at IMF burde utrede saken, og Europa-parlamentet gikk inn for det. Det er også opprettet en utredningsgruppe på initiativ fra fransk UD, der Norge og mange andre land deltar. Denne gruppa skal komme med forslag neste år. Hyggelig vertskap Universitetet i Nanterre ligger nordvest for sentrum i Paris. Det var

et fint sted for en slik samling. Attac fikk låne lokalene gratis og ble hilst hjertelig velkommen både av ledelsen på Universitetet og av ordføreren i kommunen (som også sponset arrangementet). Det var også positivt med rimelig deltakeravgift og mat inkludert. Vi fikk gratis innkvartering hos to gjestfrie Attac-aktivister, Luc og Marie-Claude. De bor i en kjempestor loftsleilighet midt i Paris, et gammelt kunstneratelier som jeg tror stammet fra hans besteforeldre, bare noen minutter å gå fra Montmartre. Her var det plass til alle fem fra Norge, det bodde bare fire stykker der fra før. Man fikk dessuten en skikkelig Paris-følelse av å gå ut om morgenen for å kjøpe baguetter og croissanter i småbutikker nede på gata. Luc drev på med å forberede en ukes filmfestival som Attac i Paris holder hvert år: den som kommer nå til våren skal ha hovedtema «hovmod» (den største av alle dødssynder, den som står for fall). Programmet for festivalen så spennende ut.

attac: island

IMF ut av Island

Attac stiftes på Island Stiftelsen av Attac Island har vakt stor oppmerksomhet og interesse på sagaøya. tekst Árni Daníel Júlíusson

Den 8. november ble Attac Island formelt stiftet. Det skjedde på et møte i Reykjavik. Omkring 50 personer var til stede. Et styre bestående av syv aktivister ble valgt. Blant styremedlemmene er Einar Már Guðmundsson, en kjent forfatter og aktivist, og blant varamedlemmene er Birgitta Jónsdóttir som sitter på Alltinget. Noen representanter fra Alltinget og ulike partier var dessuten til stede på stiftelsesmøtet.

Attac lokalt

Viktig begivenhet Stiftelsen av Attac Island er en viktig begivenhet. Det er første gang på en årrekke at organisert motstand til nyliberalismens diskurs blir grunnlagt. Det ble også en del oppmerksomhet på blogger og i mediene. Noen av de mest rabiate høyrebloggerne mente at Islands kommunistparti hadde gjenoppstått i ren form. Den største avisen, Frettabladid, uttrykte at Attacs avvisning av nyliberalismen ikke var rettferdig. Nyliberalismen er en fullstendig rettferdig samfunnsorden, ble det sagt. Problemet var bare inkompetente politikere og embetsmenn da den ble innført, som ikke kunne forvalte den på riktig måte. Nye arbeidsgrupper På stiftelsesmøtet ble det bestemt å organisere fire arbeidsgrupper. Den første er allerede aktiv; en gruppe som skal stå for demonstrasjoner og gateteater. De andre består av et faglig utvalg, en redaksjon og en kulturgruppe. De fleste av de aktive i Attac Island er også aktive i mange andre sammenhenger. Et møte i Akureyri, den største byen i den nordlige delen av Island, er under forberedelse med tanke på å stifte en avdeling. Forberedelsene til Attacs stiftelsesmøtet har vært underveis siden forberedelsesgruppen møttes den 30. mai i år. Grunnlaget ble lagt med målbevisst grasrotarbeide omkring IMF-tilstedeværelsen på Island fra februar. Attac Norge ble kontaktet gjennom Klassekampen for å forberede et møte mellom IMF’s representanter og grasrota. Det utviklet seg til et godt samarbeid mellom islandsk grasrot og Attac Norge. Noen av de som arbeidet med IMF-saken i denne fasen var godt kjent med Attac-bevegelsen. Tilsluttet er også personer som aktivt forsøkte å få i gang en Attac-avdeling i 1998, men uten å lykkes. Allikevel har det vært aktivister fra Island på European Social Forum. Aktivistarbeidet omkring tredje verden er på Island organisert hos Amnesty International og noen andre grupperinger.

Besøk fra Attac Norge I begynnelsen av juli fant det første offisielle møtet i Attac Island sted. Da kom Emilie Ekeberg, leder og Thomas Nygreen, nestleder i Attac Norge, til Island på besøk. De holdt innledning sammen med Lilja Mósesdóttir, som sitter på Alltinget for de Venstre grønne, venstresosialistene. Hun er en av de nyvalgte etter Alltings-valget i april, og er en av de som ble politisk aktiv etter demonstrasjonene i vinter. Hennes taler på Austurvöllur i Reykjavík sentrum i januar vekket stor oppmerksomhet i offentligheten. Hennes posisjon som økonom som tok til orde mot nyliberalismen var nesten enestående. Allerede i oktober 2008 hadde hun skrevet om hvor farlig det kunne være å gi IMF lov til å styre Islands økonomi. I september 2009 deltok Attac Island i sitt første møte utenfor landets grenser. Bjarni Guðbjörnsson, en mangeårig kritiker av nyliberalismen hadde forsøkt å danne en Attacavdeling på Island i 1998, men hadde ikke lykkes. Nå deltok han for Island på et internasjonalt Attac-møte i Nanterre. Bjarni er utdannet i Frankrike og kjenner Attac og organisa sjonens ideologi svært godt. Internasjonal støtte viktig Den mest brennende kampsaken for Attac Island er fremdeles kampen mot IMF. Dette skjer på forskjellige fronter. Det er viktig at man i utlandet får vite om hva som skjer på Island, og et internasjonalt nettverk som Attac er uunnværlig. På Island må det skje mange ting. Det må demonstreres, det må utarbeides alternativer til IMF’s tilstedeværelse, politikerne må overbevises om at det finnes et alternativ, o.s.v. Det er sterk motstand mod IMF på Island. Omkring 60 % av velgerne ønsker IMF ut av Island. Et flertall i Alltinget er imot institusjonens tilstedeværelse. Partiet som leder regjeringen, sosialdemokratene, ser det imidlertid som nødvendig å holde IMF på Island, selv om ikke alle sosialdemokrater gjør det. De venstre grønne vil ikke at de islandske høyrepartiene, Sjálfstæðisflokkur og Framsóknarflokkur, som er imot IMFs tilstedeværelse på Island, kommer til makten, så de vil ikke gå mod sosialdemokratene i denne saken. Uønsket som rådgiver I begynnelsen av september var det snakk om at Joseph Stiglitz skulle bli regjeringens økonomiske hovedrådgiver. Stiglitz var da på Island og snakket om at IMF hadde lært av Argentina og Øst-Asia og hadde i hvert fall ikke gjort sakene mye verre på Island i 2008-2009. Men i oktober var tonen en

Islendingene føler seg fastlåst av IMF-krav.

annen. Stiglitz sa klart ut i København at IMF måtte trekke seg ut – det var på tide at Island tok sine egne demokratiske beslutninger om velferdssystemet. I oktober 2008 befant Island seg i en krisesituasjon, men sånn var det ikke nå. De massive kuttene i statsbudsjettene IMF foreslo var fullstendig uberettigede, mente Stiglitz. Siden dette har han ikke kommet på tale som Islands økonomiske hovedrådgiver. Icesave- saken I november publiserte IMF sin lenge ventede rapport om Island. Den var blitt forsinket åtte måneder. IMF begravde den aller viktigste saken på Island i denne perioden, Icesave-saken, langt ut i rapporten. Icesave-saken handler om at Holland og Storbritannia krever at den islandske stat skal tilbakebetale penger som gikk tapt på Landsbankinn’s kontoer under finanskollapsen. Det dreier seg om enorme summer for Island. Alltinget har ikke villet gå med på å støtte den islandske regjeringens planer om å tilbakebetale disse pengene, og dette er den reelle årsaken til forsinkelsen. Strauss-Kahn, IMF’s direktør, erkjenner ikke at denne saken var årsaken til forsinkelsen av rapporten og andre runde med utbetalinger av IMF’s lån til Island. Ellers finnes det i rapporten kun innstramninger av IMF’s foreslåtte enorme nedskjæringer av Islands statsbudsjett. Icesave-sakens kjerne er at Islendingene ikke vil betale for finanskollapset. Vi islendinger vil ikke betale for kapitalistenes tap ved at staten og skatteyterne betaler. Da alt gikk bra, fikk kapitalistene tjene enorme summer og beholde det hele selv. Nå er det slutt på tålmodigheten for denslags. Det er en av årsakene til at Attac Island har stor oppslutning og at det er stor interesse for organisasjonen.

Det er absolutt uaktuelt at Norge skal gi lån på andre vilkår enn dem som er gitt gjennom IMF, uttalte Jens Stoltenberg under Nordisk Råds årlige toppmøte for kort tid siden. Det er ikke de signalene som har kommet fra det norske Stortinget. Og det er en håpløs uttalelse, siden IMF bidrar til å gjøre krisen verre på Island. Nyliberalismen begynte sin seiersmarsj for over 30 år siden. Totalt frislupne finansmarkeder var og er fortsatt drivkraften i dette systemet. Ekspoensiell økonomisk vekst på nyliberalismens betingelser, bygde på privatpersoners og bedrifters grensesløse opptak av lån og akkumulasjon av finansformuer, på grunn av overflod av lånemuligheter. Dette systemet nådde sine grenser i et spektakulært bank- og finanskollaps i 2007 og 2008. Med finansmarkedenes kollaps ble IMF genopplivet av de som hadde økonomisk makt, selvom det var de som hadde lagt grunnlaget for krisen, og til tross for at IMF tidligere totalt har mislykkes i sine oppgaver: Å garantere økonomisk stabilitet, forutsi og forhindre økonomiske kriser, garantere økonomisk utvikling og forhindre fattigdom. Da krisen ble utløst med full styrke på Island, søkte den daværende regjeringen umiddelbart hjelp hos IMF. En gjenreisningsplan for landet ble iverksatt under IMFs styre, men med Englands og Nederlands krav om å nasjonalisere bankenes gjeld langt ut over det til og med EU krever av bank garantiordninger. Planen inneholdt dessuten de gamle, dårlige rådene: Høy rente, som kun tjener utenlandske investorer og er ødeleggende for innenlandsk produksjon, nedskjæringer i velferdssystemet, katastrofale fall i valutaverdiene og oppsigelser av offentlige ansatte. Det hele forverrer krisen, og husholdningenes problemer og arbeidsløsheten øker, og hele samfunnet lammes. IMFs vil gjenreise Islands økonomi med utenlandske lån og utenlandsk kapital. I mangel på alternativer, alternativer som blant annet FNs krisekommisjon (Stiglitz-kommisjonen) foreslo, tvinges islandske myndigheter til å følge IMF-rådene, for å gjenvinne finansmarkedenes tillit. Det er et stort press på myndighetene for at det ikke gjøres noe som vil forhindre dette, f.eks; forhøyelse av skatter eller miljøtiltak, eller opprettholdelsen av regelverket mot kapitalflukt og- spekulasjon. Denne uken møtes Nordisk Råd til sitt årlige toppmøte i Stockholm. De nordiske landene har gitt lån til Island, men disse lånene er gitt under IMFs kontroll. De nordiske Attac-organisasjoner mener at de nordiske landene bør ta veien utenom IMF, og heller komme til direkte bilaterale overenskomster om lån til Island. Disse lånene må være på Islendingenes betingelser, i deres interesse, og ikke i de internasjonale finansmarkedenes interesse. Norge kunne vært en viktig alliansepartner for Island nå. Norge har penger. Ved å stille en brøkdel av oljefondet til rådighet, kunne vi frita islendingene for de meningsløse belastningene som IMF nå påfører dem. Det er liten fare for at vi ikke ville fått tilbake pengene, siden den islandske realøkonomien, økonomien utenom finanssektoren, har gått med trygge overskudd helt frem til finanssektorens sammenbrudd. Denne økonomien har ikke forandret seg, om IMF stoppes i å sende regningen for finanskrisen videre til islendinger flest. Vi må bygge et system på verdier som tjener den sosiale rettferdigheten, økonomisk stabilitet og bærekraftig utvikling over hele verden og i alle samfunn. Vi kan ikke akseptere nyliberalismens fortsatte hegemoni og at dagens tiltak bare fører oss tilbake til det gamle systemet. Økonomisk gjenreisning under IMFs kontroll er ikke til gavn for Island. IMF ut av Island! Emilie Ekeberg, leder Attac Norge Arni Daniel Juliusson, Attac Island

Foto: Martine K Romstad

attac: trondheim

Attac i sambatakt Foto: Anne Grete Haugan

Når trøndere drar til Tyskland kommer de hjem med sambarytmer. Attac Utveier har snakket med lokallaget i Trondheim, Attac NTNU/HiST. tekst Terje Karlsen

I Trondheim har Attac egen TV-kanal, eget magasin «Taklinger» som i år feirer fem år, og egen sambagruppe. Ikke rart Utveierredaksjonen ble litt nysgjerrig på hva som foregår blant Attac erne i Trondheim. Vi tok en prat med Håkon Line.

Attac lokalt

Hva er de viktigste aktivitetene eller aksjonene dere har gjennomført det siste året? – Vi har arrangert Café NordSør sammen med blant andre Latin-Amerikagruppene. Der hadde vi sist tema frihandels avtalen Norge har med Colombia gjennom EFTA. Vi har også hatt åpent møte med Amit Srivastava, han holdt foredrag om Coca-Colas miljøødeleggelser i India. Dette forteller Håkon Line, talsperson for NTNU HiST Attac, det for tida eneste lokallaget Attac har i Trondheim. – Ellers har vi samarbeidet godt med Attac Blindern i forhold til å jobbe opp mot studensamskipnaden, nettopp i for bindelse med kampanjen mot Coca-Cola. I Trondheim var dere en periode tre Attac-lag – nå er det kun NTNU HiST Attac igjen, fortell litt om Attacs historie i Trondheim. – Det første Attac-laget her var Østbyen Attac, det ble stiftet i 2001, men varte bare i omtrent ett år. Det eksisterte også et annet lag i byen her som het Attac Trondheim, som også ble stiftet i 2001. Det var det største laget med opp mot 120 medlemmer på det meste. – Attac HiST/NTNU ble dannet her ved universitetet i 2002 – i dag er det kun Attac HiST igjen av lokallagene her i Trondheim. Vi har i dag 7-8 aktive medlemmer, forteller Line. Spennende at dere har deres egen avis Taklinger - og deres egen TV-kanal Taklinger TV! Fortell om dette! – Taklinger har blitt sluppet hvert semester nå i fem år – faktisk har vi ute jubileumsnummeret for 10 nummer – eller fem år – med Taklinger dette semesteret! Bladet har stort sett komme ut i et opplag på 5-600, men

Med samba i 1. mai-toget i Trondheim 2009. F.v. Martin Dyb, Live Fevåg, Torunn Lien Nilsen, Ronny Kjelsberg og delvis skjult Håkon B Line.

Ronny Kjelsberg og Håkon B Line deler ut flyere på Gløshaugen i forbindelse med en internasjonal aksjonsdag mot markedsretting av høyere utdanning.

i år har vi trykket opp 700 stykker. Vi sprer bladet rundt på universitetsområdene her i Trondheim. – Når det gjelder Taklinger TV så er det et konsept hvor vi forsøker å filme arrangementer, demoer. og vi prøver å gjøre noen intervjuer. F.eks. publiserte vi et intervju nylig med samfunnsøkonomen Rune Skarstein. Videoklippene legger vi ut på nettsidene våre. Dere er et lokallag med utspring fra universitetet - hva slags saker har dere jobbet med konkret ift utdanningsspørsmål? – Vi har jobbet mye med reformen om høyere utdanning, den såkalte Kunnskapsreformen. I den forbindelse jobber vi med en artikkelsamling om reformen, denne lager vi sammen med Res Publica, og skal publiseres sammen med fagbevegelsen, sier Håkon Line. Hvordan går det med sambatrommingen? Mye øving? Hva er tanken bak? – Det har vært lite tromming i høst, men vi starter opp igjen

til våren. Det hele startet på Attacs europeiske sommeruniversitet i Tyskland i fjor, ESU 2007. Der var det en tysk Attac-gruppe som kalte seg for Sambattac. Ideen tok vi med hjem til Trondheim – og vi startet opp vår egen samba gruppe. Sambaen håper vi kan lage litt liv og røre i demoer og i 1.mai-tog. Dere har ofte filmvisninger av dokumentarer og politiske filmer? - hvilke filmer vil dere anbefale at andre lokallag også viser fram!? – Våren 2010 starter vi opp filmklubb sammen med SAIH og Latin-Amerikagruppene (LAG) i Trondheim. Vi har reservert auditoriet her på universitetet og samarbeider med Cinema Politica. Vi har tidligere hatt en del filmkvelder hvor vi har vist dokumentarer og politiske filmer, og film trekker folk. Filmkvelder er enkle å stelle i stand, og vi ser ofte nye folk på filmframvisning – dette er et godt tips til andre lokallag! Hvem er Cinema Politica? – Det er en kanadisk organisasjon som

hjelper til med filmdistribusjon, rettigheter på ulike filmer, og som bidrar til å sette i gang filmklubber verden over. De hjelper til med å sette i gang, og de låner også ut filmer til filmklubber. Hvordan er kontakten med sentralorganisasjonen Attac Norge? – Vi har god kontakt med Attac sentralt, det er alltid hyggelig og enkelt å ringe Frøydis på kontoret. Og Emilie Ekeberg var på besøk hos oss her i Trondheim i går, sammen med Ingrid Kvangraven fra Slett U-landsgjelda (SLUG). Emilie fortalte om hvordan Det internasjonale pengefondet (IMF) har forandret seg etter finanskrisa. Og Ingrid snakket om Verdensbanken og likestillingsprosjektet der. Vi fikk også høre om hvilke muligheter norske sivile organisasjoner har til å påvirke organisasjoner som IMF og Verdensbanken. – Konklusjonen fra møtet var at vi kan påvirke her i Norge – men Norge har ikke store muligheter til å påvirke eksempelvis Verdensbanken. Erik Solheim er en lydhør

utviklingsminister som ofte henvender seg til ulike typer organisasjoner. Hva er planene for vårsemesteret? – Vi skal ha planleggingsmøte etter nyttår – oppfordrer medlemmer i Trondheimsområdet til å komme dit! Vi satser som vanlig på regelmessig aktivitet – det er viktig for å få med også nye folk. Vi har mange planer som vi håper vi får gjennomført, avslutter Håkon Line.

fakta

Attac NTNU/HiST

● Startet opp i 2002. ● Driver magasinet Taklinger og

TV-kanalen Taklinger TV. ● Hjemmesider:

http://org.ntnu.no/attac/ ● Kontakt Attac NTNU/HiST ved

Håkon Line på e-post hakonbar@ stud.ntnu.no eller telefon 901 43 916. ● Arrangerer snart planleggingsmøte for vårsemesteret 2010 – medlemmer i Trondheimsområdet, ta kontakt!

utveier: anmeldelser

Homo petrolicus BOK Simen Sætre Petromania – politikk, mentalitet og personlige refleksjoner J. M. Stenersen forlag (2009) Sætre er journalist i Morgenbladet. Han har tidligere gitt ut bøkene Den lille stygge sjokoladeboka og Hugo, en biografi. Den lille stygge sjokoladeboka, som Sætre ga ut i 2004 var, med alt sitt alvor, en sann fornøyelse å lese. Denne foreliggende boka er nok ikke like suveren, men absolutt lesverdig. Grunnstrukturen er en reiseskildring – jeg hadde nær sagt «men det er bare utenpå». Her er 76 kapitler og en del annen tekst, av svært variert karakter, både med hensyn til form og innhold. Boka er lett og velskrevet, med mange personlige refleksjoner. Nærheten til forfatteren som dermed skapes, bidrar til å gjøre stoffet tilgjengelig. Dessuten finner vi nok her hovedmotivasjonen og bærebjelken i prosjektet. La meg innrømme det med en gang: Jeg vet lite eller ingenting om landene Sætre har besøkt. Ikke vet jeg alt for mye om olje, oljeøkonomi eller oljeutvinning heller. Heldig vis er teksten forsynt med noteapparat – en selsom tildragelse i en reiseskildring, men høyst relevant i denne sammenheng. Uten ville boka framstått som mangelfull. Sjangerblandingen er vellykket. Her er mange overraskelser, kapitlene varierer fra små anekdoter via en google-statistikk til beskrivelser av steder og hendelsesforløp med noenlunde håndgripelig kronologi. Kapittel 59 består av 5 bilder og teksten «Studie av nyhetsoppleser i Gabon». Budskapet er uklart men fascinerer likevel. Forordet er tradisjonelt, men hvorfor boka ble som den ble, får du først vite etter at du har lest den. Bak i boka er det gitt plass til en graf over oljeprisene og noen tekster som ikke inngår i kapittelstrukturen. Her finner du blant annet «Hva som skjedde etterpå» med mange av personene Sætre har snakket med og 4 sider om «Hvordan boka ble til». Når boka likevel ikke framstår som kaotisk, skyldes det blant annet en stram layout. Enhetlig og enkel – en elegant løsning i svart-

hvitt, med en god del spennende bilder av høy kavlitet. Prosjektet Sætre har satt seg fore å undersøke hva oljerikdom gjør med folk; hva kjennetegner oljeøkonomier, hvordan olja påvirker styreform og enkeltpersoner. Reisen gikk til Kuwait, Qatar, De forente arabiske emirater, Turkmenistan, Venezuela, Gabon, Angola – og Norge. Hans utgangspunkt er at vi nordmenn ikke identifiserer oss med andre oljenasjoner. Der vi gjerne oppfatter oss som annerledes, har Sætre reist ut for å finne likheter. Han finner mange og det er interessant. Likevel kan jeg ikke helt fri meg for å tenke at «som man leter i skogen får man svar». Påstanden er at oljerike nordmenn er i ferd med å bli late, ignorante og til dels arrogante. Og korrupte. At billig arbeidskraft strømmer til landet og vi lar dem jobbe for oss, men sørger for at rikdommen i hovedsak fordeles blant etniske nordmenn. Sætre tror vi begynner å lide av rentenistmentalitet, et begrep (blant mange) han både definerer og drøfter. Oljefolk er rike, men jobber lite, eller helst ikke, «for føda». Jobber vi ikke? I min verden jobber folk mer enn de har godt av, både i offentlig og privat sektor. I et forsøk på å vise at vi nordmenn heller tyr til statskassa enn å jobbe bruker Sætre seg selv som eksempel. Han får statsstøtte til sine prosjekter – som nettopp denne boka. Hans faste arbeidsgiver, Morgenbladet, nyter godt av pressestøtte, osv. Man kan mene hva man vil om bruk og omfang av offentlige kulturmidler, men at de deles ut til uvirksomme mennesker, mener vel ikke Sætre heller. Den late kommer vel knapt gjennom søkeprosessen! Oljevelferd? Sætre forklarer at vi kan takke oljepengene for det velutstyrte skoleverket og andre velferdsgoder han er vokst opp med. Men er det faktisk slik at den norske velferdsstaten hviler på skatteinntekter fra oljeproduksjonen? Lille Simen må ha begynt på skolen omkring 1980. Sjøl gikk jeg folkeskolen 20 år tidligere,

altså før oljepengene begynte å strømme inn i statskassa. Ut fra tidens teknologiske forutsetninger, stod nok ikke min skolegang til bake for hans. Vi fikk til og med frokost på skolen! Det er naturligvis mulig min barnlige observasjonsevne gikk glipp av en del, men Norge på 60-tallet fortonet seg som et rikt samfunn, nettopp på grunn av de offentlige velferdsordningene. Kanskje ikke så rikt som Amerika, men så hadde vi heller ingen svarte «slaver». Vi visste godt at de svarte var fattige, og at det blant annet skyldtes manglende velferdsordninger. I USA måtte man betale på sykehuset – det gjorde inntrykk på en liten jente i det sosialdemokratiske Norge. Velferdsstaten kom først! Mine barnlige forestillinger stemmer godt overens med de historiske fakta. Velferdsstaten kom før olja. Det som gjør Sætres framstilling på dette punktet særlig problematisk er at innsparing og nedbygging av offentlige tjenester, kom sammen med oljemilliardene. Nesten. Det økonomisk-politiske omslaget kom i den vestlige verden i 1975. Oljeproduksjonen, som så vidt var kommet i gang, gjorde oss robuste mot krisa. Ikke desto mindre ble akkurat de samme vi-har-ikke-råd-argumentene gjort gjeldende her, som andre steder, og i 1978 hang også vi oss på den (ny-) liberalistiske karusellen. Lille Simen hadde kanskje flaks, som gikk på skolen før den for alvor begynte å forfalle pga av manglende vedlikehold? Ny kunnskap Verden er ikke så svart-hvit som hovedbudskapet i boka kan tyde på. Det vet Sætre godt. Opplevelsene hans av de ulike landene rommer likt og ulikt. Han peker også på konkrete forskjeller og på Venezuela som et unntak. Heldigvis, for ellers ville historien blitt fatalistisk. En annen verden ville ikke synes mulig. Men nettopp fordi vi tror at menneskene kan styre samfunnsutviklingen, trenger vi advarslene Sætre kommer med. En av de nyttigste analysene Sætre leverer, er av maktkonsentrasjonen som lett skjer i en stat som ikke er avhengig av innbyggernes skattebidrag. Han peker på at folk krever medbestemmelse når deres skattepenger skal

brukes, men innbyggerne har ikke samme eierforhold til oljeinntekter. De er lettere å rå over uten demokratisk kontroll. Av ny kunnskap denne boka ga meg vil jeg trekke fram det statlige oljeselskapet i Venezuela som sosial entreprenør. Kritikken av selskapets sosiale engasjement er interessant. Verden er full av private foretak som får takk og ros når de sponser sport, kultur og sosiale prosjekter. PDVSA blir kritisert for å kanalisere midlene utenom demokratisk kontroll. Samtidig beskyldes regjeringens innsatte folk i oljeselskapet for inkompetanse i forhold til oljebusiness. Man kan naturligvis forestille seg at alt overskudd i oljeselskapet går rett inn i statskassa og dermed underlegges de folke valgtes styring, som da også måtte ta stilling til hvor mye av overskuddet som skulle reinvesteres i oljedriften. Det ville neppe virket beroligende på de samme kritikerne. Av det virkelig tankevekkende slaget er refleksjonen omkring eiendomsretten til naturressurser i lys av nasjonale grenser. Tilhører oljen nasjonen, folket som lever i nærheten, eller kloden? Sætre har åpenbart gode intensjoner om rettferdig fordeling når han spør med hvilken rett noen få kan ta ut så store rikdommer fra moder jord. Men hvis olja tilhører hele menneskeheten, hva da med andre naturressurser? Er fiskerigrensa vår umoralsk? Når solenergiteknologien er på plass, skal ikke solrike u-land få utnytte den til egen fordel? En dåre kan spørre… Olje og markedsøkonomi Ved reisens slutt i Angola mener Sætre å se konturene av oljemennesket, homo petrolicus. En ikke videre sympatisk gestaltning, men Sætre unnskylder ham: Mennesker er rasjonelle vesener som tilpasser seg omgivelsene og handler ut fra egeninteresser. At forståelsen av hva som kan være i egen interesse også kan være kulturelt bestemt, forbigås i taushet, men OK. Vi kan, som Sætre, slutte oss til Terry Lynn Karl: «inntektene en stat innhenter, hvordan de innhentes, og måten de bruker dem på, definerer statens natur.» Statens karakter former så vår mentalitet. Dette utgangspunktet må da gi rom for mentalitetsvariasjoner mellom det Sætre kaller SOSS-stater (Spesielt oljerike Små Stater)? Min konklusjon vil være at markedsøko nomien omformer den norske befolkningens mentalitet i langt større grad enn olja, men markedsøkonomi i rike og fattige land er naturligvis vesensforskjellige. Å forvalte olje rikdommen er en utfordring som burde få oss alle til å lese denne boka. Bodil Chr. Erichsen

Filmen de ikke vil du skal se film Crude - the real price of oil (2009), dokumentar Regi: Joe Berlinger Prisbelønnet over hele verden, inkludert juryprisen for beste film ved Boston filmfestival og nominasjon til juryprisen ved Sundance filmfestival. I Ecuador har 30 000 indianere gjennom flere år kjempet en tung kamp mot oljegiganten Chevron. Denne kampen er dokumentert i filmen Crude som hadde norgespremiere i september. Filmen handler om rettssaken mot Chevrons forurensing i Amazonas. Det norske oljefondet har investert 4,7 milliarder norske kroner i nettopp Chevron. Søksmålet fra urfolksgruppene hevder at Texaco, nå kjøpt opp av Chevron, har dumpet over 65 milliarder liter giftig avløpsvann i Amazonas i forbindelse med oljeutvinning. Aktivistene beskriver det som et Tsjernobyl i regnskogen. Rettssaken har pågått i 15 år. De fem urfolksgruppene Cofan, Secoya, Siona, Huaronai og Kichwa hevder at selskapets 30 år lange virksomhet med oljeutvinning i Amazonas har ført til dramatiske helseskader og ødeleggelse av leveområder. Blant annet er det påvist et stort antall krefttilfeller blant mennesker og dyr. 1401 dødsfall er registrert som følge av disse, og det er registrert spontanaborter og barn født med misdannelser. Den anerkjente regissøren Joe Berlinger har i 3 år fulgt urfolk, advokater og miljøorganisasjonen Amazon Watch. «Crude» hadde premiere under Sundance Film Festival tidligere i år. Filmen har fått mye oppmerksomhet og skapt stor debatt om den pågående rettsaken. Sting og hans kone Trudie Styler har involvert seg aktivt i selve filmen og i lanseringen av den. TV-programmet 60 Minutes har også laget et lengre innslag om temaet. Filmen er et viktig vitnesbyrd til internasjonale selskapers virksomhet og hensynløse jakt på profitt. Dette er kampen mellom David og Goliat, og viser hvordan urfolks grupper med knappe økonomiske ressurser kjemper mot oljegiganten som

har alle midler til å betale dyre advokater og fremsette «vitenskapelige» motbevis. I dokumentaren får vi se intervjuer med Chevron-betalte vitenskapsmenn hevde at det ikke finnes bevis for at sykdommer og krefttilfeller er en konsekvens av oljeforurensing, men at sykdommene skyldes dårlig hygiene. Bildene og vitnesbyrdene forteller imidlertid sannheten. Den siste utviklingen i saken er at Chevron anklages for å ha fabrikkert falske videoer som et forsøk på å ramme urbefolkningens sakførsel og dekreditere det ecuadorianske rettssystemet i den pågående saken. Selskapet står overfor et søksmål på 27 milliarder dollar. Det nordamerikanske justisdepartementet har nå blitt trukket inn i saken, og har blitt bedt om å undersøke selskapet for brudd på korrupsjonslovgivningen, Foreign Corrupt Practices Act (FCPA). Det vises også til at selskapet tidligere har brutt denne loven da selskapet i 2007 måtte innrømme delaktighet i korrupsjon i Irak, og betale en bot på 30 milliarder dollar. Dersom urbefolkningen i Ecuador vinner rettssaken, vil det være en milepæl i kampen mot de multinasjonale selskapenes rovdrift på mennesker og miljø, og vil sende sjokkbølger gjennom styrerommene deres verden over.over. Dette er en av høstens viktigste filmer. Dette er filmen oljegiganten Chevron og den norske finansministeren ikke vil at du skal se! Siri M. Blaser

Returadresse: Utveier c/o Attac Osterhausgate 27 0183 Oslo

ď&#x20AC;˘ (kr. 300,-)

300

(kr. 100,-)