Utveier #2 14 - Tema: De superrike by Attac Norge

Utgitt av ATTAC

TEMA: De superrike

Elleville dager på kjøpesenteret / Møt dei søkkrike Skattekart / Vår tids formue / Globaliseringskonferansen 2014

2014

UTVEIER

U T V E I E R 2 2 014

INNHOLD

«Nesten halvparten av verdens rikdom eies nå av bare én prosent av verdens befolkning» – Credit Suisse, side 5

3 PÅ VEG TILBAKE TIL FORTIDA? Leder

20 ULIKHETENES DØDSMARKER Fagrådets spalte

6 ELLEVILLE DAGER PÅ KJØPESENTERET Reportasje fra elitens Brasil

23 – KRISEN ER ET KLASSEPROSJEKT Intervju med Jérôme Roos

11 FOR PENGANE SAMLAST HOS FÆRRE EN FØR Også i Noreg er skilnadene store 14 VÅR TIDS FORMUE Essay om årets bestselger: Capital 18 MØT DEI SØKKRIKE Dei ti rikaste i verda

28 SKATTEKART Lær å spore opp skatten 30 FRIHETSFORKJEMPERNE Globaliseringskonferansen 2014 32 DEN ANDRE ENE PROSENTEN Utveier knuser myter 33 BRYSOMME STEMMER Kronikk om informasjonsarbeid

Ansvarlig redaktør Petter Slaatrem Titland / petter.st@attac.no Redaktør Julia Loge / julia@attac.no Redaksjon Jenny Dahl Bakken, Sjur C. Papazian, Petter Titland Design og layout Julia Edin / juliaedin. com Illustrasjon Fadi Abou Hassan Trykk GK Grafisk Utgaven er støttet av NORAD Kontakt Attac Norge Besøksadresse: Kolstadgata 1, Oslo, Postadresse: Pb. 2883 Tøyen, 0608 Oslo Telefon: 22 98 93 04 epost: attac@attac.no. Sitér oss gjerne, og oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn.

U T V E I E R 2 2 014

PÅ VEG TILBAKE TIL FORTIDA? Julia Loge REDAKTØREN HAR ORDET

Formuar veks raskare enn inntekter. Ein stor formue veks raskare enn ein liten formue. Det er grunnleggande i kapitalismen, skilnadene veks. Og no veks formuane som er plassert i finansmarknadane raskare enn andre formuar, til dømes dei som er plassert i fast eigedom. Etter kvart som formuane veks, treng dei fleire og større marknader for å investere og vekse meir. Noko går inn i den produktive økonomien, og gjer oss bustadar, mat og andre varar. Men stadig meir av formuane går inn i finansspekulasjonar. Dei som har slike formuar blir pådrivarar for å deregulere og utvide marknaden for private investeringar, til dømes gjennom å selje ut offentleg eigedom og offentlege selskap. Faste lesarar vil vite at deregulering av finansmarknaden ga rom for bankkrisen i USA, som spreidde seg til Europa. Og at nasjonalbankane redda bankane, slik at statane drog på seg enorm gjeld. 19 prosent av den offentlege gjelda i Spania kjem frå redningspakkane til bankane. Og no skal gjelda betalast, ikkje av dei som eig bankane eller sette formuane sine inn i finansspelet, men av statar som må skjere offentlege tilbod ned til beinet. Denne historia er kjend for lesarar av Utveier. Derfor handlar dette nummeret om dei superrike, for det er deira enorme vekst som gjer at vi andre sitt att med rekninga. Når våre pengar forsvinn, er det klart at nokon andre får dei. Dei rikaste i Noreg ligg langt bak dei rikaste i verda, men framleis har dei ti rikaste nordmennene 250 milliardar kroner i formue, og bare frå 2013 til 2014 auka dei formuane sine med 34 milliardar.

Dei eig butikkane der du og eg kjøpar maten vår, og om ikkje dei eig arbeidsplassen din, så eig dei kanskje i det minste huset som du jobbar i. I Europa i dag eig den rikaste eine prosenten 30 prosent av all privat rikdom. I dei aller fleste landa eig den rikaste eine prosenten meir enn den samla offentlege gjelda. Og i alle landa har formuane deira vekse under den globale økonomiske krisa. Attac internasjonalt har ein kampanje for å få landa til å bruke eit verktøy som fleire land ikkje har brukt sidan like etter siste verdskrig. Fleire land har nemleg ein lov som gjer statane mogleik til å inndra deler av dei største formuane for å fordele økonomiske byrder jamnare. Andre tiltak mot at dei største formuane veks enormt, er tak på leiarlønningar, høgare toppinntektsskatt, skatt på finans-transaksjonar og kamp mot skatteparadis. Vi har ein formuesskatt. Dei rikaste betaler 1,1 prosent av formuen sin i skatt kvart år, det utgjer om lag 15 milliardar kroner. For dei 100 rikaste personene her i landet er det omtrent det einaste dei betalar i skatt. Denne skatten vil regjeringa fjerne. I fleire av artiklane i dette nummeret av Utveier kan du lese om kvifor skatt på formue er det beste verktøyet vi har for å hindre at skilnadene mellom folk aukar heilt til nivå som vi berre kjenner frå historiebøkene. Å fjerne den skatten er eit klasseprosjekt.

U T V E I E R 2 2 014

Foto: Randy Lemoine/Flickr

Skulpturen Charging Bull står ved Wall Street i New York. Med utspilte nesebor, skarpe horn og en enorm kropp som ser ut til å være klar til å hive seg over hvem som helst, ser mange på denne oksen som et symbol på den aggresive og tøylesløse finanskapitalismen. Dermed har den også blitt brukt som et symbol på motstanden mot de enorme og økende formuene i USA og land i Europa.

ulikheter destabiliserer samfunn og utgjør ulikheter destabiliserer samfunn og utgjør en en sikkerhetsrisiko, Verdens globalglobal sikkerhetsrisiko, ifølgeifølge Verdens økonomiske (WEF) i november økonomiske forumforum (WEF) i november 2013.2013.

U T V E I E R 2 2 014

DE RIKESTE 1 %

De økende inntekstforskjellene i verden er den nest største risikoen vi står ovenfor. Store ulikheter destabisierer samfunn og utgjør en global 7 av 10 i le 7 av 10 lever sikkerhetsrisiko i følge Verdens økonomiske formu (WEF) i november 2013. samfunn so samfunn som har

blittulik mer blitt mer deu siste åre siste årene.

1% 1 - % 50 -%50 %

befolkning eier nest befolkning eier nesten halvparten av verde halvparten av verdens rikdom. rikdom.

Én prosent av verdens befolkning eier Rikdommen til de é Rikdommen til de én nesten halvpartenprosent av verdens rikdom. rikeste er 65 g

1 % - 50 % 1

7 AV 10 LEVER I SAMFUNN SOM HAR BLITT MER ULIK DE ÅRENE. ÉnSISTE prosent av verde Én prosent av verdens

prosent rikeste er 65 ganger større enn den større enn den Rikdommen til de én prosent rikeste sammenlagte rikdomm 99 99 sammenlagte rikdommen til er 65 ganger større enn den sammenden fattigste halvparte den fattigste halvparten av lagte rikdommen til verdens den fattigste befolkning verdens befolkning.

halvparten av verdens befolkning.

Den fattigste halvdele Den fattigste avhalvdelen verdens Denhalvdelen fattigste av verdens befolkning eie befolkning befolkning verdens eier det samme som deeier 85 det 85 rik sammesamme somi verden. desom 85 de rikeste rikeste menneskene

menneskene i verde menneskene i verden.

For tilhøre For å tilhøre de årikeste ti de tirikes For å tilhøre de rikeste prosentene trenger du å du ha å ha du prosentene trenger prosentene trenger verdierverdier for rundt 470 000 470 000 for rundt verdier forkroner. rundt 470 000 kroner. Du bare trenger bare gjeldsfri å være gjeldsfri Du trenger å være og ha og ha verdier rundt 25 000GJELDSFRI kroner å HA TRENGER VÆRE verdierDUfor rundtfor 25BARE 000Åkroner for å forOG VERDIER FOR RUNDThalvparten 25 i000 KRONER FOR Å tilhøre den rikeste i verden. tilhøre den rikeste halvparten verden.

TILHØRE DEN RIKESTE HALVPARTEN I VERDEN.

Forenen å del være enverdens del av verd For være del én For å å være av av verdens rikeste må énprosent prosent prosent rikeste må duethadu rikeste må haet d verdier forfor rundt 4,71 millioner verdier for rundt 4,71 mi verdier rundt 4,71 millioner kroner kroner. kroner.

AV JENNY DAHL BAKKEN OG JULIA LOGE KILDER: OXFAM-RAPPORT OM ULIKHET 2013, CREDIT SUISSE WEALTH REPORT 2013

Kilder: Oxfam-rapp Kilder: Oxfam-rapport om ulik 2013, Credit Su 2013, Credit Suisse Wealt Report 2 Report 2013

U T V E I E R 2 2 014

ELLEVILLE DAGER PÅ KJØPESENTERET Celina Sørbø REPORTASJE

De enorme forskjellene mellom fattige og rike i Brasil er i ferd med å krympe. Nå frykter eliten at hvem som helst skal trenge seg inn i deres rene og trygge bobler. - Jeg kommer hit fordi det er et flott kjøpesenter. Jeg liker at det er kun for eliten, med eksklusive butikker og restauranter, forteller Maria Emilia Cerutti til magasinet Veja. Cerutti snakker om Village Mall, et av de mest eksklusive kjøpesentrene i Rio de Janeiro. Med hvit silkebluse, store ringer på manikyrerte hender og velfrisert hår, passer den sekstifem år gamle kvinnen godt inn i den eliten senteret er bygget for å tilfredsstille. Stål, glass og hvite vegger rammer inn eksklusive designerbutikker som fører merker som Gucci, Louis Vuitton og Prada. Village Mall ligger i Barra da Tijuca vest i Rio, som siden 1990-tallet

Maria Emilia Cerutti er stamkunde hos Village Mall, og liker ikke at senteret åpner butikker rettet mot andre enn eliten. FOTO: VEJA RIO/YOUTUBE

har vokst fram som et av de mest populære stedene å bo for de øvre klassene. Ettersom det er få favelaer i Barra, er det ansett som det tryggeste nabolaget i Rio. Ifølge en undersøkelse fra 2010 utført av det brasilianske instituttet for statistikk og geografi, har Barra også en av de høyeste levestandarden i Brasil.

Elitens områder invaderes Langs hovedveien Avenida America ligger noen av verdens største og mest luksuriøse kjøpesentre som perler på en snor. I tillegg til Village Mall har du Barra Shopping og New York City Center. Det siste voktes av en gigantisk kopi av den amerikanske frihetsgudinnen. Disse sentrene har vært de rikes eksklusive

fristeder, med prisnivå langt over hva de fleste har råd til og vanskelig tilgjengelige med offentlig transport. Her har eliten kunnet shoppe i fred fra massene. Tidligere i år ble denne eksklusiviteten truet. – Det ble kaos og uorden, med folk overalt som forsøplet og kastet mat fra McDonalds på gulvet, klager stamkunden Cerutti. For et par måneder siden åpnet den amerikanske billigkjeden Forever 21 på Village Mall. Med Hennes og Mauritz-priser tiltrekker butikken en annen kundegruppe enn de andre butikkene på senteret, og det har vært en massiv pågang.

Barra da Tijuaca er en populær bydel, og det bygges stadig nye inngjerede leilighetskomplekser FOTO: CATCOMM - FLICKR/WIKIMEDIA COMMONS

Den tradisjonelle kundegruppen er sjokkert. – Jeg skulle gjerne ha visst hvorfor det er nødvendig å ha den butikken her. De sa det skulle være et senter kun med merkevarer, et senter for eliten. Hva tenkte senterledelsen på da de åpnet butikken? spør Cerutti indignert.

Den delte byen I følge en UN Habitat rapport fra 2008, har brasilianske byer de største forskjellene i inntektsfordeling i verden. Samfunn med store økonomiske forskjeller er ofte preget av sosial uro, vold og usikkerhet, og de rikeste lever ofte avskilt fra de fattigste i verdens storbyer.

Eliten installerer seg bak murer og sikkerhetsvakter i inngjerdede leilighetskomplekser, mens de fattige presses ut til perifere områder. Det som har vært så unikt med Rio, er at de fattige og rike bor vegg i vegg i sentrale bydeler. Langs strendene finner man noen av verdens høyeste kvadratmeterpriser. Tettheten av designerboutiques og deres kundekrets av eldre damer med høyt hår, stramme ansikt og veskehunder er tilsvarende høy. Løfter man blikket litt opp fra den vakre kystlinja, ser man favelaene klatre oppover åssidene. Til tross for geografisk nærhet, er det stor sosial og økonomisk avstand

mellom favelaene og «asfalten», slang for byens offisielle nabolag. Høyt prisnivå og sosiale skiller har bidratt til at det er et ganske annet samfunnslag som går langs gatene på «asfalten» og i de eksklusive kjøpesentrene enn i smugene i favelaene oppover åssidene. Nå er en trussel på vei som kan endre på denne balansen. Nemlig metroutbygging.

Fryktet metroutbygging Alexandre Silva Xavier eier to leiligheter på Ipanema og elsker sjarmen nabolaget har. Han har blitt en god del kilo tyngre enn i sine dager som profesjonell volleyballspiller, og i dag lever han av

Da Village Mall åpnet i 2012, konstaterte den franske konservative avisa Le Figaro at Rio definitivt hadde blitt del av det globale luksusmarkedet. FOTO: SOULFLYTRIBE/WIKIMEDIA COMMONS

Fra de verdensberømte strendene i Sone Sør, som Ipanema og Leblon, er avstanden fra den rike minoriteten til den fattige majoriteten kort. Fra favelaen Santa Marta ser man ned til rikmannsstrøkene Botafogo, Ipanema og Leblo. FOTO: CELINA SØRBØ.

å leie ut leilighetene sine. Da det for noen år siden ble bestemt at Metroen skal forlenges og få tre nye stasjoner på Ipanema og Leblon, hadde ikke Alexandre personlig noe imot utbyggingsplanene. Han forteller derimot at mange andre fryktet det vil ødelegge nabolagets unike sjarm, og beboerne organiserte seg for å forhindre prosjektet. – Beboerne vil ikke at de fattige skal strømme inn fra periferien i Nord. De frykter at Metro på Ipanema vil bringe med seg en serie av negative konsekvenser for nabolaget, som mer

Barra da Tijuca er en amerikanisert bydel. Utbyggerne selger en drøm om sikkerhet, livskvalitet og privatliv. FOTO: EDUARDO P WIKIMEDIA COMMONS

bråk, vold, kriminelle og «folk som ikke hører til», sier han. Det er ikke første gang det har vært diskutert å forlenge Metroen til Ipanema og Leblon, men tidligere motstand klarte å legge om traséen. Det gikk altså ikke denne gangen, til tross for at lokale organisasjoner som Prosjektet for Sikkerhet på Ipanema (PSI) har satt seg sterkt imot.

til eliten i Rio. Forestillingen om favelaen og de fattige som en trussel mot de siviliserte borgerne på «asfalten» har eksistert helt siden favelaene først oppsto på slutten av 1800-tallet. «Favelabeboer» har nærmest blitt brukt som et synonym med «kriminell», og er fremdeles svært stigmatiserende, til tross for at en fjerdedel av befolkningen bor nettopp i favelaer.

Frykten for «o morro descer»; at de fattige skal strømme ned fra favelaen og ta over byen, sitter sterkt i den kollektive underbevisstheten

Med utbedret offentlig transport og tilgjengelighet, vil befolkningen fra favelaene i den fattige periferien i Nord- hvor størsteparten av

I juni 2013 tok millioner av mennesker tok til gatene og protesterte mot korrupsjon og ulikhet og for bedre offentlige tjenester. Det er et eksempel på hvordan folk har blitt mer bevisste sine rettigheter som medborgere. FOTO: GIANLUCA RAMALHO MISITI - FLICKR VIA WIKIMEDIA COMMODORES

Rio’s befolkning bor- få økt tilgang og mulighet til å benytte seg av tjenestene på Ipanema og Leblon. Følelsen av å være en egen liten oase, med handel og tjenester som er eksklusive for beboerne, kan gå tapt.

Ute av gnier-indeksen En person som samler seg en stor formue, og tviholder på denne uten å dele, kaller vi en gjerrigknark. Et samfunn hvor de rike samler seg egne formuer, men lar de fattige leve miserabelt, er på samme måte et gjerrig samfunn. Gnier-indeksen

er et mål på et lands gjerrighet. Brasil lå øverst på listen i lang tid. Det kommer knapt som noen overraskelse for de som har besøkt Rio de Janeiro. I ekte «gnier-ånd» ønsker den rike eliten å beholde sine nabolag og høykvalitetsrestauranter, butikker og boliger for seg selv. Nå er Brasil ute av topp 20-lista, og elitens maktmonopol blir utfordret. En av grunnene til dette er den kraftige fattigdomsreduksjonen. I 2002 ble Luiz Inácio Lula da Silva fra arbeiderpartiet (PT)

ble valgt til president. Han satte i gang en rekke tiltak for de dårligst stilte. PT innførte økt minstelønn, familiestipend som Bolsa Familia og tilgang på lån til alle. Antallet som lever under fattigdomsgrensa ble redusert fra 28 prosent i 2003 til 22 prosent kun fire år seinere, og har fortsatt å synke. De omfattende endringene Brasil har gjennomgått de siste årene har vært så store og raske at det kan virke som et nytt Brasil er i ferd med å vokse fram. For første

Ipanemas innbyggere ville ikke ha metro til nabolaget sitt. I et intervju med avisa O Globo i 2011, sa beboere at de fryktet Metroen vil «avkarakterisere» nabolaget og at en metrostasjon vil «påvirke den offentlige sikkerheten» FOTO: MARIO ROBERTO DURAN ORTIZ/ WIKIMEDIA COMMONS

Folk samlet seg utenfor Shopping Leblon en dag det var annonsert en rolezinho der. Senteret reagerte med å holde stengt hele dagen. FOTO: CELINA SØRBØ

gang har politikerne systematisk angrepet samfunnsstrukturene som i århundrer har samlet mest mulig rikdom i færrest mulig hender.

Krever å bli inkludert Denne prosessen har blitt fulgt av en sosial bevisstgjøring blant de fattigste, som både økonomisk og politisk tar større plass i samfunnet. Cidadania – medborgerskap – har vært et nøkkelbegrep for denne endringsprosessen. Medborgerskap betyr å være inkludert og anerkjent som en del av samfunnet. Rolezinhos, som oversatt betyr en «liten rusletur», oppsto på slutten av fjoråret, da ungdom fra mindre velstående familier begynte å dra til kjøpesentrene i rikere bydeler. Det var i utgangspunktet ikke en

gjennomtenkt politisk handling, kun unge mennesker som hadde lyst til å møtes på et offentlig sted. Med en annen klesstil og hudfarge enn de som vanligvis frekventerer slike kjøpesentre, ble ungdommene kastet ut. Vaktene trodde ikke de hadde råd til noen av produktene der og så på dem som «kriminelle elementer». Indignerte ungdommer fra favelaer begynte dermed å arrangere rolezinhos i kjøpesentre i mange av Brasils storbyer, for å vise at de har like stor rett til å oppholde seg på slike offentlige steder som rike ungdommer. De ble møtt av sikkerhetsvakter, tåregass og stengte dører.

preget av stor ulikhet. Det vises også av innebygde holdninger hos mange blant eliten som fremdeles tenker på de fattige som kriminelle, forsøplende uroelementer. - Jeg skulle gjerne visst hvor langt senterledelsen har tenkt til å gå. Har de nådd målet sitt nå, eller vil de mer? avslutter Cerutti, tydelig frustrert ved tanken på hva slags nye butikker og klientell Village Mall kan finne på å tiltrekke seg.

Motstanden mot at de fattige skal «invadere» de rikes lekeplass, forteller om et samfunn som fremdeles er

Rolezinhoen endte rolig, med en liten gruppe ungdommer som danset litt utenfor. FOTO: CELINA SØRBØ

U T V E I E R 2 2 014

FOR PENGANE SAMLAST HOS FÆRRE ENN FØR Julia Loge ARTIKKEL - NORSK ELITE

Om ein ser på formue, ikkje inntekt, er vi ikkje verdsmestre i likskap. Og skilnadene veks.

Økonomiske skilnader er meir enn inntekt, formue er òg viktig, men ikkje like enkelt å måle. Høg formue gjer mykje makt, fordi det er ei økonomisk styrke over tid. Derfor er det viktig for å forstå økonomisk ulikhet.

«Sjølv om inntektene i Noreg er likare fordelt enn i mange andre land, er formuen omtrent like skeivt fordelt som i andre land», skriv sosiologiprofessor Marianne Nordli-Hansen i ein artikkel i Søkelys på Arbeidslivet. Det er felles for mange land at den rikaste eine prosenten eig om lag 20 prosent av formuen. Om ein ser på formue, er vi altså ikkje verdsmestre i likskap, konkluderer ho.

Store skilnader i formue Kvart år kjem avisene med oppslag over dei som tener mest i Noreg, kommunen, sportsbransjen eller i ein annan kategori. Men det er ikkje slik ein får sjå kven som er dei verkeleg rikaste eller kva eigedommar dei faktisk har. Da må ein ikkje sjå på inntekta dei oppgjer til skattefuten, men på formuen deira. Det finst tre typar formue. I hovudsak kan ein seie at det er pengar, aksjar og eigedom. Dermed er det vanskeleg å avgjere kor mykje kvar enkelt har i formue. Aksjar som ikkje er børsnotert er satt til lav verdi, og det kan vere vanskeleg å sei kva ein eigedom er verd før ein sel den.

Erna Solberg vil løfte dei fattigaste over fattigdomsgrensa, men det spiller liten rolle når dei rikaste tener stadig meir. Sjølv tener ho 1 519 700 kroner i året, 520 gongar meir enn fattigdomsgrensa på ca. 8 kroner om dagen. FOTO: SMK/FLICKR

«Til liks med mange andre land er formuesfordelinga svært skeiv i Noreg», skriv Jon Epland og Mads Ivar Kirkeberg i ein rapport frå Statistisk Sentralbyrå. Dei har funne at den rikaste tidelen av hushalda eigde om lag 53 prosent av all formue i 2009. Den rikaste éin prosenten eigde 21 prosent, medan den rikaste 0,1 prosent (om lag 2000 hushald) eigde 10 prosent av formuen. Halvparten av oss har formue under 900 000 kroner, og for dei aller fleste er det bustaden dei eig, ifølge SSB.no.

Aukande skilnad i inntekt Skilnadene i inntekt aukar òg. I 1989 tente dei ein prosent rikaste 4,1 gongar meir enn gjennom-

U T V E I E R 2 2 014

MØT DEI RIKE HER HEIME • I 2014 står det åtte nordmenn på Forbes si liste over dollar-milliardærar. • Ifølge bladet Kapital har dei ti rikaste i Noreg eigedommar verd over 250 milliardar kroner. • Frå 2013 til 2014 auka dei formuane sine med 34 milliardar.

JOHN FREDRIKSEN Bustad: London Kjelde til rikdom: tankbåtar Forbes: nummer 76 Verdi: 90 milliardar kroner

Tankskipeigar og reiar John Fredriksen er den rikaste nordmannen i verda. Bortsett frå at han ikkje lenger er norsk. Han er statsborger i skatteparadiset Kypros. I tillegg til båtane eig han blant anna Marine Harvest, og ifølge Dagens Næringsliv har han en rekke fleire selskap som er registrert under ein trust på Jersey, som heiter C.K Limited. Kapital reknar med at han blei 50 millionar rikare kvar dag i 2013.

Den var høgre ein stund på 90-tallet, då kapitalmarknaden blei liberalisert og skatten på aksjeutbytte blei endra, men er tilbake til eit stabilt lågt nivå no.

snittet, i 2010 hadde dei auka forspranget sitt til 7,7 gongar meir enn gjennomsnittsinntekta. Dette forsterkar skilnadene i fordeling av formue, for når dei som allereie er rike tener betre, kan dei òg spare meir og investere meir.

Skatt på inntekt betyr lite

Fleire har tatt til orde for å sette ei grense for kor mykje ein kan tene. Partiet Raudt har foreslått 1,5 millionar. Ifølge Dagens Næringsliv er Olav Thon meir eller mindre einig med Raudt, og meiner at dei som tener meir enn to millionar i året blir meir oppteken av å forvalte inntekta enn å gjere ein god jobb.

Eit av funna til Nordli Hansen er at finansintektar, til dømes frå aksjar blir stadig viktigare, og at ein tener stadig meir på aksjehandel. Ifølge ssb.no lev dei fleste av lønnsinntekt, rundt 90 prosent har lønn- og pensjon som hovudinntekt. Men dei aller rikaste som oftast har nærings- og kapitalinntekt som hovudkjelde, ifølge Epland og Kirkeberg.

Lav mobilitet Frå eit politisk liberalt perspektiv er ikkje økonomiske skilnader eit problem. Dei meiner at det gjer folk inspirasjon til å gjere ein innsats for å bli rikare. Men i realiteten finn ein at det er liten endring i inntektsrang frå generasjon til generasjon. Dei rike får rike barn, og dei fattige får fattige barn, slik går skilnadene i arv. Ein undersøking frå OECD visar at det er større mobilitet i land der det er låge skilnader, enn i land med store skilnader. Ifølge SSB er mobiliteten i Noreg relativt låg.

Det er inntektene frå kapital som aukar mest i heile den rike verda, spesielt inntektene frå finans og aksjar. Derfor vil ikkje ein auka skatt på inntekt ramme dei rikaste, fordi det ikkje er der deira inntekter kjem frå.

Gullghetto Forskarane Jørn Ljunggren og Patrick Andersen har forska på dei aller rikaste og dei aller fattigaste i Oslo. Stort sett finn dei at klassedelinga i Oslo er slik ein forventar, dei rikaste bur på vestkanten og Nordstrand.

Overraskinga er likevel kor samla dei bur, for der dei rikaste bur, der bur det ikkje fattige, og knapt nok folk som har inntekter i mellomlaget. – Folk busett seg gjerne i lag med dei som liknar, seier Ljunggren. Og det er berre dei rike som kan gjere det der dei vil. – Dei rikaste kunne ha busett seg på Ammerud om dei ville, men dei fattigaste kan ikkje berre velje å busette seg på Bygdøy. På ein skala frå null til ein, der null er heilt blanda, og ein er heilt adskilt, er dei geografiske klasseskilla i Oslo 0,8. – Stort meir segregert får du det ikkje, seier Ljunggren. Det får konsekvensar at dei rike lev i si eiga verd på vestkanten, meiner Ljunggren. Ungdom i aust og vest har lite med kvarandre å gjere. Dei kjenner ikkje dei på hi sida av byen, og lærar ikkje å ha solidaritet med dei andre.

FOTO PÅ SIDE 13: Bilder nr. 2, 4, 6, 10: Wikimedia, nr. 5: NHD-Info/Flickr, nr. 7: Andlun1/Flickr, nr. 8: Ashkan Bayat/Innovasjon Norge, nr. 9: Redningsselskapet/Flickr

OLAV THON

Bustad: Sollihøgda Kjelde til rikdom: eigedom Forbes: nummer 198 Verdi: 28 milliardar kroner

JOHAN JOHANNSON

Bustad: Oslo Kjelde til rikdom: daglegvarer og arv Forbes: nummer 681, $2,5 milliardar Verdi: 26 milliardar kroner

Olav Thon Gruppen er det største private eigedomsselskapet i Norge, med 103 kjøpesentre, 60 hotell, og ein rekke andre næringseigedommer. Milliardæren er 90 år no, og skal gje bort heile formuen til ei stifting som skal ivareta formuen, og kvart år gje 50 millionar, eller 0,2 prosent, til allmennyttige formål.

Familieselskapet Joh. Johannson har handla daglegvarer 150 år, og er i dag ein del av NorgesGruppen. NorgesGruppen kontrollerer over 40 prosent av daglegvarehandelen i Noreg.

JOHAN H. ANDRESEN Bustad: Oslo Kjelde til rikdom: finans og arv Forbes: ikkje på lista Verdi: 22 milliardar kroner

STEIN ERIK HAGEN

Bustad: Oslo Kjelde til rikdom: daglegvarer Forbes: nummer 278, saman med familien, $5,4 milliardar Verdi: 13,8 milliardar kroner

I fem generasjonar har denne familien eid Ferd, som tidlegare het Tiedemanns-gruppen. Ferd eig både industri og investerer i finans og aksjar. Han er ein ivrig tvittrar (@FerdOwner).

Hagen eig blant anna Orkla og Jernia, men har selt seg ut frå Rimi, og er dermed ikkje lenger Rimi-Hagen. Borna og store deler av formuen har flytta til Sveits.

TROND MOHN

Bustad: Bergen Kjelde til rikdom: industri og arv Forbes: ikkje på lista Verdi: 12,2 milliardar

I 2012 var Trond Mohn den enkeltpersonen som betalte mest i skatt i Noreg. Saman med sonen eig han Frank Mohn-konsernet i Bergen, som leverer utstyr til skip og oljeplattformer.

ARNE WILHELMSEN

Bustad: Oslo Kjelde til rikdom: shipping og arv Forbes: nummer 875, $2,1 milliardar Verdi: 10,2 milliardar

Gjennom familieselskapet Anders Wilhelmsen & Co AS han sentral i å opprette Royal Caribbean Cruise Lines, verdas nest største cruiseselskap. Han eig også eigedomselskapet Linstow.

ODD REITAN

Bustad: Trondheim Kjelde til rikdom: Daglegvarer Forbes: nummer 394, $4 milliardar Verdi: 25 milliardar kroner

Reitan-gruppen er det femte største selskapet i Noreg. Reitan opna den første Rema 1000 i 1979, og i 2013 fekk selskapet inn 12 milliardar dollar. Begge sonene er òg leiarar i ulike deler av Reitan-gruppen.

KJELL INGE RØKKE

Bustad: Asker Kjelde til rikdom: Shipping og sjømat Forbes: nummer 623, $2,7 milliardar Verdi: 13 milliardar kroner

Røkke eig to tredjedelar av Aker ASA gjennom TRG Holding, og dermed ein rekke Aker-underselskap, samt Molde FK og deira stadion.

PETTER A. STORDALEN Bustad: Oslo Kjelde til rikdom: hotell Forbes: nummer 1218, $1,5 milliardar Verdi: 10,2 milliardar.

Stordalen eig hotellkjeden Choice, men er òg kjend for kampanjane sine mot Sellafield og eit veldig dyrt bryllaup.

U T V E I E R 2 2 014

VÅR TIDS FORMUE Når noen få personer samler seg alle pengene, risikerer vi at både markedet og demokratiet kollapser. Det er ett av funnene i årets bestselger om økonomi og formue. Petter Håndlykken BOKESSAY T. PITKETTY CAPITAL IN THE 21ST CENTURY (2014)

Tittelen må forstås som en henvisning til det arbeidet Marx gjorde for omkring 150 år siden. Piketty beskriver utviklingen i fordeling av formue og inntekt siden Marx’ tid og setter denne inn i politisk sammenheng. Han mener at Marx’ analyser av innebygde motsetninger i kapitalismen var banebrytende. Samtidig manglet modellen vesentlige utviklingstrekk, så som virkningen av økt produktivitet, økt folketall og statens endrede rolle i økonomien. Den viktigste kilden for Pikettys arbeid er detaljert informasjon om formuer og inntekter fra skattelister for enkeltpersoner, fra slike lister oppstod, stort sett på slutten av 1800-tallet, og fram til i dag. Piketty, sammen med omlag 30 andre forskere over hele verden, har innhentet informasjon fra skattearkivene i et 20-talls land. Informasjonen er digitalisert og gjort tilgjengelig for forskning i egen database: World Top Income Database. Dermed kan de gjøre omfattende analyserer av den historiske utviklingen og sammenlikne utviklingstrekk i ulike land, på måter som tidligere ikke har vært mulig.

Utfordrer Kuznets Piketty er inspirert av den amerikanske økonomen Simon Kuznets. På 50-tallet brukte han også skattelistene som grunnlag for analyser av utviklingen i inntekter og formuer i USA. Kuznets konkluderte med at fordelingen av inntekt og formue i 1950 var langt jevnere enn ved starten av hundreåret. Hans funn ble tolket

slik at kapitalismen, etter en innledende fase med sterk konsentrasjon av inntekt og kapital, i neste fase ville gi en økonomisk vekst som sørget for en utjevning, der alle fikk høyere leverstandard. Under den kalde krigen ble dette et viktig politisk argument mot katastrofespådommene til Marx. Piketty finner den samme reduksjonen i økonomisk ulikhet som Kuznets fant, i nesten alle rike land i perioden fra 1914 til 1945. Han konkluderer imidlertid med at denne utviklingen skyldes de store økonomiske og politiske sjokkene som ble skapt av to verdenskriger og av de store krisene i mellomkrigstida. Piketty mener reduksjonen i ulikhet har lite å gjøre med den gradvise utviklingen av kapitalismen, som Kuznets antydet. Utviklingen i inntektsfordeling fra 1990 til 2010 illustreres med Figur 1. Den viser prosentandelen av den samlede nasjonalinntekten som tilfalt de ti prosentene av befolkningen som hadde høyest inntekt. Fra første verdenskrig og fram til 1970tallet falt denne andelen. Da snudde imidlertid utviklingen og de med høyest inntekt i USA og Storbritannia er nå tilbake på samme andel av samlet inntekt som på starten av 1900-tallet.

Lederne bestemmer sin egen lønn Den viktigste årsaken til den store inntektsøkningen hos høytlønte forklares med at lønningene til det øverste ledersjiktet i de store selskapene har blitt svært høye. Særlig gjelder dette for USA og Storbritannia. Piketty forklarer dette

U T V E I E R 2 2 014

50% USA

Storbritania

Tyskland

45%

Frankrike

Sverige

40% 35% 30% Figur 1: Andel av samlet inntekt til de 10% som tjente best i ulike land - fra 1900 til 2010.

25% 20% 1900

1910

1920

1930

1940

1950

1960

1970

1980

1990

2000

2010

I alle land, også Sverige, er de 10% rikeste i ferd med å øke sin andel av inntektene.

med at denne gruppen i stor grad har fått makt til å fastsette sin egen lønn. Samtidig har en sterkt redusert marginalskatt siden 1980-tallet gjort det mulig for dem å ta ut en høy lønn uten å måtte betale veldig mye i skatt. Eierne har kanskje også sett seg tjent med høye lederlønninger, for å kunne øke sine egne utbetalinger og styrehonorarer. Parallelt med at de med høyest inntekt har økt sin andel, har inntektsandelen sunket for den fattigste halvdelen. I USA gikk halvparten av befolkningen ned fra omkring 30 prosent av samlet inntekt på 1970-tallet til ca. 25 prosent 2010. I Europa fra rundt 35 prosent til omkring 30 prosent i samme periode.

Piketty beskriver også utviklingen i formuesfordeling, basert på tall fra skattelister kombinert med tall fra offentlig statistikk. I perioden fra første verdenskrig og fram til 1970tallet skjedde det en utjevning både i USA og Europa, illustrert ved kurvene i figur 2. Siden 1980 har imidlertid formuene til de rikeste vokst betydelig raskere enn den samlede formuen. Den rikeste én prosenten anslås i 2010 å eie en tredjedel av all formue i USA, og en fjerdedel av all formue i Europa. De rikeste ti prosentene er eier tilsvarende 70 prosent i USA og 62 prosent i Europa.

Økende forskjeller Piketty mener det finnes krefter i kapitalismen som trekker i retning av økt inntektsutjevning og mens det er andre og for tiden langt sterkere

100% 90% 80% 70% 60% 50% 40% 30% Topp 10% sin andel av formuen: Europa

20%

Figur 2: Andel av samlet formue som eies av de 10% rikeste og de 1% rikeste (nederst), i henholdsvis USA og Europa

Topp 10% sin andel av formuen: USA Topp 1% sin andel av formuen: Europa

10% 0% 1810

Topp 1% sin andel av formuen: USA.

1830

1850

1870

1890

1910

1930

1950

1970

Inntil rundt 1960 var formuesulikheten større i Europa enn i USA

1990

2010

U T V E I E R 2 2 014 800% 700%

Tyskland Frankrike

600%

Storbritania

500% 400% 300% 200% 100% 1870

1890

1910

1930

1950

1970

1990

2010

Figur 3: Samlet formue i forhold til årlig nasjonalinntekt i tre europeiske land.

Samlet privat formue var verd 6-7 års BNP i Europa i 1910, sank til 2-3 år i 1950, og stiger nå, til 4-6 år i 2010.

krefter som trekker i retning av økte forskjeller. Økt generelt utdanningsnivå i befolkningen kan f eks bidra til utjevning. Det er påfallende at Piketty i denne forbindelse nesten ikke omtaler politisk organisering og fagbevegelsens rolle. Når den samlede formuen i samfunnet øker i forhold til de samlede inntektene, vil dette gi et sterkt trykk mot økt økonomisk ulikhet, fordi formuene allerede er svært ulikt fordelt.

faktiske gjennomsnittlige kapitalavkastningen vil bli lavere enn omkring tre prosent. En slik utvikling vil etter hans vurdering gi næring til en forsatt sterk økning i økonomisk ulikhet, med ytterligere konsentrasjon av formuer. Dette vil ikke minst bety utfordringer for demokratiet, som må forholde seg til enkeltpersoner og grupper med makt til å kontrollere vitale funksjoner i det enkelte samfunnet og i verdensøkonomien.

Ved starten av 1900-tallet var samlet formue i Europa typisk på seks eller sju ganger årlig nasjonalinntekt. Dette endret seg dramatisk i de neste femti årene. Krig, kriser og inflasjon spiste opp de store formuene, samtidig som inntektene vokste. Etter 1950 har formuene imidlertid vokst langt raskere enn de samlede inntektene. I 2010 utgjør formuene til sammen fem til seks års inntekt, og vi nærmer oss igjen nivået fra starten av 1900-tallet.

Utviklingen betyr også at arv og gaver innen familien vil få langt større betydning enn før for en persons økonomiske muligheter i samfunnet. Piketty stiller spørsmål ved om vi kan være på vei tilbake til en økonomi som likner på den som beskrives i Jane Austens romaner fra 1800tallet. Blir arv og gode giftermål viktigere for våre barnebarns levestandard enn inntekt fra eget arbeid? Vi ser også i dag at arv og gaver fra foreldre spiller en viktigere rolle enn før for de unges økonomi for eksempel ved boligkjøp.

Piketty viser at når den generelle kapitalavkastningen (r) over tid er større enn den økonomiske veksten (g), vil andelen av nasjonalinntekten som går med til å gi renter og avkastning for kapital gå oppover, mens den andelen som går til forbruk går nedover. r > g gir økt økonomisk ulikhet.

Utfordring for demokratiet De rike landene står nå antakelig foran en langvarig periode med lav økonomisk vekst, kanskje én prosent, kanskje enda lavere. Samtidig har Piketty vanskelig for å se for seg at den

Skatt som medisin Piketty mener utviklingen kan motvirkes, blant annet gjennom skattlegging. Det vil ikke være så effektivt å øke skatten på inntekter, fordi de rikeste tjener mye mer på formuene sine enn på inntekter. Blant de tiltakene han mener vil være mest effektive, er en progressiv, global formuesskatt. Dessverre har han ikke særlige forhåpninger om at en slik skatt vil være gjennomførbar i overskuelig framtid. Her er alle verdens rike personer skjønt enige om at dette vil de ikke ha. FIGURENE ER HENTET FRA PIKETTY.PSE.ENS.FR/CAPITAL21C.

U T V E I E R 2 2 014

DE RIKESTE 1 % “Når formuene former politikkutformingen, blir reglene « Når formuene former politikkutformingen, blir reglene bøyd til å gagne de rike, ofte til forverring bøyd til å gange de rike, ofte til forverring for alle andre.”for alle andre.» Oxfa m-ra pport om ulikhet 2013

OXFAM-RAPPORT OM ULIKHET 2013

DEN GLOBALE RIKDOMMEN ER MER ENN DOBLET SIDEN ÅR 2000. Den globale rikdommen er mer enn doblet s iden år 2000. 2000

I USA stakk de en prosent rikeste av med 95 prosent av den økonomiske veksten etter finnanskrisen, mens 90 prosent av befolkningen ble fattigere.

2014

I U S A s takk de en pros ent rikes te av med 95 pros ent av den økonomis ke veks ten etter finans kris en, mens 90 pros ent av befolkningen ble fattigere. 95% av veksten

5 % av veksten

Fattigere

tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar

Det må gå ti generasjoner eller mer før en person i USA er helt økonomisk uavhengig av forfedrenes rikdom.

95% av veksten

5 % av veksten

Fattigere

8 av 10 s panjoler mener at lover og reguleringer er utformet for å gavne de rikes te. Oxfams unders økels er i utvalgte land i alle verdens deler vis er at flertallet deler denne oppfatningen.

TIPP-TIPP-TIPP-TIPP-TIPP-TIPP-TIPP-OLDERFAR

Det må gå ti generasjoner eller mer før en person i USA er helt økonomisk uavhengig av forfedrenes rikdom.

8 av 10 spanjoler mener at lover og reguleringer er utformet for å gavne de rikeste. Oxfams undersøkelser i utvalgte land i alle verdensdeler viser at flertallet deler denne oppfatningen. AV JENNY DAHL BAKKEN OG JULIA LOGE KILDER: OXFAM-RAPPORT OM ULIKHET 2013, CREDIT SUISSE WEALTH REPORT 2013

U T V E I E R 2 2 014

MØT DEI SØKKRIKE Julia Loge PRESENTASJON– DEI TI RIKASTE I VERDA

• IFØLGE FORBES.COM ER DET 1645 DOLLARMILLIARDÆRAR I 2014. • TIL SAMAN EIG DEI NO VERDIAR FOR 6,6 TRILLION DOLLAR, ALTSÅ

kr. 40 482 601 700 000 ELLER 40,5 BILLIONAR KRONER. • DET ER EIN BILLION DOLLAR MEIR ENN FOR EIT ÅR SIDAN. • MARK ZUCKERBERG ER DEN MILLIARDÆREN SOM AUKA VERDIEN SIN MEST I FJOR, MED 82 MILLIARDAR KRONER. • USA HAR FLEST MILLIARDÆRAR, DERETTER KJEM KINA OG RUSSLAND. • 172 AV MILLIARDÆRANE ER KVINNER. • DEI TI RIKASTE I VERDA ER VERD 3000 MILLIARDAR KRONER TIL SAMAN, BNP I NOREG ER 2500 MILLIARDAR.

1. BILL GATES

Verdi: 483 milliardar Stilling: Medeigar i Bill & Melinda Gates Foundation Alder: 58 Kjelde til rikdom: Microsoft Bustad: Medina i Washington, USA Bill Gates har vore den rikaste mannen i verda 15 av dei siste 20 årene. I nokre år no har han vore filantrop, og jobba for å få andre milliardærar til å gje litt av formuen deira til gode formål.

Foto: 1-4 og 9-10: Wikimedia. 5: Hartmann Studios/Fotopedia, 6-7: DonkeyHotey/Flickr

U T V E I E R 2 2 014

2. CARLOS SLIM HELÚ OG FAMILIE

5. LARRY ELLISON

Eigaren av det støste teleselskapet i Latin-Amerika var den rikaste mannen i verda i fire år. No har aksjane i gruveselskapet han eig gått ned, og Slim er berre nummer to. Han eig ein rekke selskap, og har blant anna aksjar i The New York Times.

Ellison sin karriere starta med ein database for CIA, og han eig fortsatt ein av dei største programvare-produsentane i verda, i tillegg til å ha ein interesse for yachtar og båt-konkurransar.

3. AMANCIO ORTEGA

6. CHARLES KOCH

9. SHELDON ADELSON

Dei siste to åra har den rikaste kjøpmannen i verda blitt 163 milliardar rikare. Han eig Inditex, som vi kjenner som eigar av kles-kjeden Zara. Krisa har han brukt til å kjøpe seg opp i eigedom. Ortega er ein self made man, han byrja med å sy klede heime i stua i lag med kona si.

Charles Koch og broren, David, eig det nest største selskapet i USA. Selskapet har kjøpt opp stadig fleire industriar og har no eigarinteresser i olje, elektronikk og papirvarer. I 2013 auka brørne formuane sine med 40 millionar kvar.

I 2013 tente Adelson rundt 200 millionar om dagen på kasinoet sitt i Las Vegas. Selskapet tener stort på dei veksande økonomiane i Øst-Asia. Han har investert store summar i å få ein republikanar som president i USA, og er vil nå «bruke så mykje som naudsynt» for å få bukt med internett-gambling, ifølge Forbes.

4. WARREN BUFFET

7. DAVID KOCH

10. BERNARD ARNAULT OG FAMILIE

Saman med broren, Charles har den rikaste mannen i New York gitt mykje pengar til republikanarane sin senat-valkamp i 2014. Dei ga så mykje at ein senator skulda dei for ”å prøve å kjøpe landet”, ifølge Forbes. Dei støttar òg Tea Party, HeritageFoundation og andre konservative organisasjonar.

Luksuslorden Arnault eig 60 kjende luksusmerkevarer. Han har tent mykje i 2013, men andre har tent meir, så han har gått ned på lista.

Verdi: 448 milliardar Stilling: Æres-leiar i América Móvil Alder: 74 Kjelde til rikdom: telekommunikasjon Bustad: Mexico City i Mexico

Verdi: 307 milliardar Stilling: Administrerande direktør og grunnlegger i Oracle Alder: 69 Kjelde til rikdom: Oracle, IT Bustad: Woodside i California, USA

Verdi: 400 milliardar Alder: 78 Kjelde til rikdom: varehandel Bustad: La Coruna i Spania

Verdi: 255 milliardar Stilling: Administrerande direktør i Koch Industries Alder: 78 Kjelde til rikdom: diverse, arv Bustad: Wichita i Kansas, USA

Verdi: 400 milliardar Stilling: Administrerande direktør i Berkshire Hathaway Alder: 83 Kjelde til rikdom: Berkshire Hathaway Bustad: Omaha i Nebraska, USA

Verdi: 255 milliardar Stilling: Executive Vice President, Koch Industries Alder: 74 Kjelde til rikdom: diverse, arv Bustad: New York i USA

Berkshire Hathaway er et holdingselskap, som eig andre selskap. Buffet skal ha starta karrieren som aksjespekulant då han var 11 år.

8. CHRISTY WALTON OG FAMILIE

Verdi: 232 milliardar Stilling: Medeigar i Children's Scholarship Fund Alder: 59 Kjelde til rikdom: Wal-Mart, arv Bustad: Jackson i Wyoming, USA Den rikaste kvinna i verda er del av Walton-familien, som eig Wal-Mart. Dei seks Waltonane eig like mykje som dei 41,5 prosent fattigaste i USA, ifølge Economic Policy Insitute.

Verdi: 226 milliardar Stilling: Styreleiar og direktør i Las Vegas Sands Alder: 80 Kjelde til rikdom: Kasino Bustad: Las Vegas i Nevada, USA

Verdi: 217 milliardar Stilling: Styreleiar og direktør i LVMH Moet Hennessy Louis Vuitton Alder: 65 Kjelde til rikdom: LVMH Bustad: Paris i Frankrike

Kjelder: Forbes.com, Wikipedia m.fl.

U T V E I E R 2 2 014

Ulikhetens dødsmarker

Kristen Nordhaug FAGRÅDETS SPALTE/BOKANMELDELSE - G. THERBORN THE KILLING FIELDS OF INEQUALITY (2013)

I USA synker levealderen for de med lav utdanning. Så skadelig kan økende ulikhet være for mennesker og samfunn. Blant barn født i Oslo-bydelen Vestre Aker i 2008-2011 kan jentene forvente å dø sju år lengre enn jenter født i Grünerløkka bydel (86 og 79 år). Gutter kan forvente å leve ni år tidligere (82 og 73 år). Slike forskjeller illustrerer tittelen på Göran Therborns nye bok The Killing Fields of Inequality (2013). Ulikhet dreper. På 180 sider har Therborn utviklet et teoretisk begrepsapparat for studiet av ulikhet, han har skissert historiske og nyere trender for ulikhet i verden, antydet et politisk program for å redusere ulikheten og drøftet hvilke sosiale grupper som vil kunne og ville bekjempe ulikheten i det 21. århundret. I tillegg er boka lettlest. Løp og kjøp!

Tre typer ulikhet Therborn behandler tre typer ulikhet: • «Vital ulikhet» handler om fordeling av sykdom, skade og død og kan måles gjennom forskjeller i helse, dødelighet og levealder. • «Eksistensiell ulikhet» viser til ulik respekt, verdighet og frihet satt i system gjennom rase, etnisitet, kaste, kjønn og seksuell identitet. • «Ressursulikhet» dreier seg om fordeling av «materielle ressurser» som inntekt og formue, eller «symbolske ressurser» som utdanning.

«Ressursulikhet», i form av økonomisk fordeling, er mye diskutert og behandles av mange andre bidrag i dette nummeret av Utveier. Her skal jeg først og fremst ta for meg Therborns drøfting av «eksistensiell ulikhet» og «vital ulikhet». Deretter ser jeg på hans forslag til utjevningspolitikk og drøfting av hvilke grupper som kan fremme utjevning.

Ujevn eksistensiell utjevning Ved inngangen til det 20. århundre var store deler av verden underlagt rasistiske kolonistyrer og kvinneundertrykkende, patriarkalske maktforhold rådet så å si over alt. Det skjedde en vesentlig bedring utover i århundret, særlig i den andre halvdelen. Koloniene i Asia og Afrika ble selvstendige, hvitt mindretallsstyre ble opphevet i Rhodesia/Zimbabwe og Sør-Afrika. Kvinners juridiske posisjon ble bedret i store deler av verden, selv om kvinneundertrykking fortsetter i mange land. Også urfolksrettigheter ble styrket. I 1994 brøt etterkrigstidas verste etniske folkemord ut i Rwanda. Slik truer religiøse og etniske motsetninger eksistensiell utjevning. I mange vestlige land går eksistensiell utjevning sammen med økt økonomisk ulikhet. I 1980–2010 skjedde det en betydelig utjevning av inntekter mellom kjønnene i USA og en mer begrenset

>> Eksistensiell utjevning blir en

«billig» reform som dekker over en urovekkende skeiv fordeling av økonomiske ressurser og livslengde.

U T V E I E R 2 2 014

Boken viser hvordan ulikhet har ulike former, og at reduksjon i en ikke er det samme som reduksjon i alle former for ulikhet.

utjevning av inntektene til svarte og hvite. Den generelle inntektsulikheten økte imidlertid kraftig. De økonomiske elitene kjemper med nebb og klør mot fagforeninger og for skatteletter. Likestilling for kvinner, svarte og homofile spiller derimot liten rolle for dem, uansett hva de måtte mene om det privat. Eksistensiell utjevning blir en «billig» reform som dekker over en urovekkende skeiv fordeling av økonomiske ressurser og livslengde.

Lange og korte liv I andre halvdel av det 20. århundre tok den øvrige verden innpå på Vestens forsprang i livslengde. I 1990-årene stoppet imidlertid denne opphentingen i to regioner. I Afrika sør for Sahara falt levealder som følge av HIV/ AIDS-epidemien, i det tidligere Sovjetunionen som følge av systemskiftet til kapitalistisk markedsøkonomi. Antall overskuddsdødsfall i de tidligere sovjetrepublikkene i 1990-årene er beregnet til fire millioner. Stalin var verre. Under kollektiviseringene 1927–36 er antall overskuddsdødsfall anslått til 8-9 millioner. Innad i land har klasseforskjeller i dødelighet har i store trekk vært stabile det siste hundreåret, men i de seineste tiårene har forskjellene økt, særlig i USA. Der falt levealderen med tre år for lavt utdannede hvite menn og fem år for lavt utdannede hvite kvinner. Til forskjell fra USA har de nordiske landene lav inntektsulikhet. Likevel rammer hjerte- og karsykdommer sosialt skeivt. Sykdommene utløses typisk av fettholdig kost, tobakksrøyking og lite

fysisk aktivitet. Dette var tradisjonelle «privilegier» for overklassene som med økt velstand ble tilgjengelige for lavere klasser. Da skadevirkningene ble kjent, skiftet høyere klasser livsstil. Hjerte- og karsykdommer ble underklassesykdommer. Mange, inkludert Oslos ordfører, vil innvende at individer står personlig ansvarlige for deres livsstil i rike og opplyste samfunn. For Therborn er imidlertid «livsstil» betinget av «livsmulighet». Høy inntekt og kontroll over egen arbeidssituasjon skaper forutsetninger for en kontrollert, «sunn livsstil». Omvendt svekker arbeidsløshet, eller en marginal og undertrykt posisjon i arbeidslivet kontrollen over øvrig livsførsel. Underordning og mangel på respekt fra omgivelsene er i seg selv dødelig. En undersøkelse viste at livslengden blant britiske statstjenestemenn økte med posisjon i det byråkratiske hierarkiet, også når det ble kontrollert for bruk av tobakk og alkohol.

Utjevningspolitikk Therborn drøfter utjevningspolitikk i tilknytning til familien, kapitalismen og nasjonen. Familier har gjennom århundrer overført formuer og ferdigheter mellom generasjoner og beskyttet sin økonomiske posisjon ved å kontrollere giftemål. Denne kontrollen er svekket i mange deler av verden, men også individuelle ekteskapsvalg fører til at ektefeller har likt utdanningsnivå. Barn av høyt utdannede foreldre får et utdanningsforsprang med stimulans og hjelp hjemme. Disse ulikhetene bør ifølge Therborn motvirkes med obligatoriske førskoler, styrking av

U T V E I E R 2 2 014

I Russland var skiftet fra kommunisme til markedsøkonomi like dødelig som Stalins tvangskollektiviseringer. Her graver barn frosne poteter på en kollektivisert gård i Donec’k oblast i 1933. FOTO: UKJENT. LICENSED UNDER PUBLIC DOMAIN VIA WIKIMEDIA COMMONS

det offentlige skoletilbudet og begrensninger på muligheten til å velge eksklusive privatskoler. I store deler av Afrika og Sør-Asia er bedre ernæring for barna en første forutsetning for utjevning. Kapitalisme skaper ulikhet som Therborn vil tøyle med arbeider- og borgerrettigheter. Rett til arbeiderorganisering og kollektive forhandlinger er en betingelse for arbeideres motmakt. Lovfestet rett til arbeid og tilbud av anstendig arbeid er nødvendig for å hindre framveksten av en ny arbeidsløs og undersysselsatt underklasse. Også borgerrettigheter må styrkes, ikke minst for å hindre uregulert og hemmeligholdt finanskapitalisme. Den nyliberale økonomien prøver å gjøre borgerne til konsumenter av tjenester som blir tilbudt av foretak og finansiert gjennom private forsikringer. For å stoppe det mener Therborn at det er nødvendig med sosiale borgerrettigheter til offentlig velferd. Nasjonen har fungert som garantist for borgernes like rettigheter, men de mer velstående landene bidrar i stigende grad til ulikhet ved å hindre adgangen for fattige innvandrere. Therborn anser nasjoner som uomgjengelige, men deres lukkethet og ekskludering må erstattes av en mer inkluderende og anstendig behandling av migranter på grunnlag av menneskerettigheter.

Pådrivere for en utjevningspolitikk Utjevningsprogrammer uten pådrivere er politisk kannestøperi og tomme ord. Arbeiderbevegelsen var den viktigste sosiale kraften bak

utjevningspolitikken i det 20. århundret. Men avindustrialiseringen i de rike landene har svekket den. I Kina og i andre nye industrielle vekstsentra er arbeiderbevegelsen på frammarsj, men den er fortsatt svak og fragmentert. Arbeiderklassens rolle i utjevningspolitikk i det 21. århundre er dermed usikker. Therborn spør derfor om det finnes andre kandidater. Middelklassene framstilles ofte som nøkkelaktører både for demokratisering og økonomisk utvikling. Tidligere bistandsminister Erik Solheim hadde en klokkertro på dem. Økonomisk utvikling drevet av kjøpesterke middelklasser trenger imidlertid ikke å være gunstig for lavere klasser, India er et eksempel på det. Ei heller er middelklasser nødvendigvis demokrater. De støttet Pinochets kupp i Chile, prestenes maktovertakelse i Iran og gulskjortenes underminering av den valgte regjeringen i Thailand. Men middelklasser har også deltatt i demokratiske, sosialt utjevnende allianser. Den sosialdemokratisk arbeiderbevegelsen i Skandinavia var avhengig av middelklasseallianser med selveiende bønder og funksjonærer. De siste årenes stadig skeivere inntektsfordeling og økonomiske kriser har rammet middelklassene i en rekke land, blant annet USA. Det øker muligheten for at de kan bli partnere i brede allianser mot den voksende kapitalmakten , ifølge Therborn. En positiv rolle for middelklassene i den fordelingspolitiske kampen avhenger av at de allierer seg med grupper lavere på stigen.

U T V E I E R 2 2 014

– KRISEN ER ET KLASSEPROSJEKT Sjur Papazian INTERVJU

For å få bukt med den voksende ulikheten i verden, må vi bekjempe kapitalismen, mener forsker-aktivisten Jérôme Roos. – Jeg vet det kan høres overfladisk og retorisk ut, men jeg tror virkelig at den største utfordringen menneskeheten står overfor i det 21. århundret er å overvinne kapitalismen, sier Jérôme Roos. Utveier møtte den 29 år gamle skribenten, aktivisten og filmskaperen i Oslo i slutten av mai.

Gir livet mening – Den største utfordringen av dem alle, er å stanse den kapitalistiske maskinen. I det skjulte driver den fram klimaendringer, gjeldsslaveri, massefattigdom og tøylesløs ulikhet, fascismens gjenoppblomstring og fremmedgjøring. Alle disse prosessene, eller symptomene, ødelegger livene til milliarder og gjør denne planeten stadig mer ubeboelig, forteller Roos. I 2010 etablerte han online-magasinet ROARMag. org. Magasinet er en del av hans bidrag til å møte utfordringen. I tillegg å overvinne kapitalismen, mener Roos at vi må utvikle et alternativ som er sosialt rettferdig, miljømessig bærekraftig, radikalt egalitært og virkelig demokratisk. – Som Rosa Luxemburg sa det i forrige århundre, er valget vi står overfor mellom «sosialisme eller barbari». Vår utfordring som aktivister, uavhengige journalister og militante forskere, er derfor å bryte ut av grepet nyliberalismen har pålagt den kollektive fantasien og å vise at det finnes veier ut av dette rotet; at noe kan gjøres - at det er et alternativ. Gitt den nåværende maktbalansen så kan dette virke som et urealistisk prosjekt. Men det må gjøres ... Hva annet er dette livet verdt å leve for?, spør Roos.

Vanlige folk betaler for krisen For tiden er Jérôme Roos stipendiat ved European

Roarmag eller Reflections on a Revolution, et uavhengig online magasin for radikal tenkning. Målet med magasinet er å «hente fram grasrotperspektiver fra frontlinjene i den globale kampen for ekte demokrati» FOTO: ROARMAG.ORG

University Institute i Firenze, hvor han forsker på den europeiske gjeldskrisen. – Dagens krisetiltak er ikke bare en økonomisk idé eller et sett økonomiske reformer. Det er enkelt og greit et klasseprosjekt. Formålet er å legge kostnadene for den globale finanskrisen over på dem som er minst ansvarlig for den, altså gjennomsnittlige skattebetalere og ordinære arbeidere. Dermed kan bankerne til nok en gang komme uskadet fra det hele. Sentralbankene ble opprettet for å beskytte bankene, og denne oppgaven har de greid forbilledlig. For bankene og børsene var finanskrisen over i 2009, men for arbeidstakere i Europa blir krisen stadig dypere. – Det sosiale resultatet av dette vil være økt elendighet for de fattige, at middelklassen forsvinner og en radikal forverring av folkelig misnøye. Krisetiltakene fører allerede til nasjonalisme, fremmedfrykt og fascisme i hele Europa.

U T V E I E R 2 2 014

Reaksjonene vil komme – Hvis ikke dette klasseprosjektet veldig snart blir stanset, vil det ødelegge alt som gjenstår av den europeiske samfunnsmodellen. Det vil også ødelegge det lille som er igjen å være stolt over i den europeiske kulturen og sivilisasjonen, sier Roos. Han er redd for at den sosiale utviklingen de ulike velferdsstatene i Europa har oppnådd, vil bli forhandlet bort mot økende grådig og meningsløs kapitalistisk utbytting og statsundertrykkelse. Da vil det ikke være igjen noen rom for menneskelig frigjøring eller kollektiv selvrealisering. – Det er unødvendig å si det, men det politiske resultatet av alt dette vil være en uthuling av våre demokratiske verdier og prosesser. Den eneste måten kriseregimet kan overleve på, er gjennom å fjerne de siste levningene av innflytelse som vanlige borgere ennå har over de politiske prosessene. Roos mener at det ikke kan fortsette slik. Før eller senere vil det være en eller annen form for folkelig reaksjon. – Spørsmålet er om det vil være fascistene som tjener på vår misnøye, som slik de gjorde i Spania og Tyskland på 1930-tallet, eller om venstresiden og de sosiale bevegelsene kan skape et reelt alternativ til krisetiltakene og nyliberalismen. Nå er dette et åpent spørsmål.

Krise. Middelklassen forsvinner når bankene skal reddes. Roos frykter at reaksjonen deres kan ødelegge Europa, når den kommer. FOTOGRAF: EIRIK GRASAAS-STAVENES, KLASSEKAMPEN

Men vi ser at historien gjentar seg, og at dette i seg selv ikke akkurat gir et vakkert bilde. Som de sier: Vi vil ikke ha et større stykke av kaken, vi vil ha hele bakeriet! Vi vil drive det selv, med demokratiske virkemidler, gjennom samarbeid og likhet.

Europa i krig Jérôme Roos ser dystert på fremtiden for Europa. Han tror vi går mot en ny tid med kriger. Ikke så mye krig mellom nasjoner, men krig innen nasjoner.

ALTERNATIV TIL FACEBOOK Roos startet ROAR Magazine i 2010. Han ville kombinere skrivelysten sin med interessen for antikapitalistisk kamp. Magasinet vil både rapportere om, og reflektere over, de pågående sosiale kampene rundt om i verden. – Gjennom å gjøre dette håper vi på å bli en troverdig kilde for motinformasjon og en motmakt til de kommersielle mediene. Vi ønsker også å inspirere pågående kamper, gjennom å dele historiene og sette dem i et globalt perspektiv – tegne linjene fra punkt til punkt, vise frem de underliggende årsakene og alltid insistere på den globale dimensjonen av alt dette, sier Roos.

– Vi ønsker å skape en plattform for refleksjoner vedrørende den globale kapitalistiske krisen og myriaden av måter hvordan vanlige folk rundt om i verden responderer på den – gjennom protester, hverdagsmotstand og gjennom å konstruere konkrete grasrotalternativer til den globale kapitalismen og nasjonsstaten, legger han til. Occupy-bevegelsen startet som en protest mot bankerne, oligarkene og finansmogulene på Wall Street. Den spredde seg raskt rundt om i verden, men det ble stadig klarere at et av de mest utfordrende spørsmålene som oppsto rundt Occupy var hvordan man kunne gjøre det til

en global bevegelse uten å ofre den desentraliserte, lederløse modellen.

Kommunikasjonskanal I forkant av den globale aksjonsdagen i 2011 oppsto derfor spørsmålet om hvordan bevegelsen kunne utvikle nye organisasjonsstrukturer som ville tillate forsamlinger - og deres innovative deltagelsesmodeller for bestemmelsestagning - å overleve okkupasjoner og bli en permanent struktur i vårt kommende globale samfunn. Særlig kommunikasjon viste seg å være en utfordring. Bevegelsene var avhengig av kommersielle medier som Facebook og Twitter. ROAR gikk derfor inn for å løse problemet. – Høsten 2011 lanserte vi, sammen

U T V E I E R 2 2 014

– De rikes krig mot de fattige er allerede i full sving. Det ser vi i måten den europeiske gjeldskrisen blir håndtert på. I mitt eget nabolag her i Athen, hvor selv pensjonister nå spiser fra søppelbøtter og tigger for vekslepenger på gatehjørne for å overleve, ser jeg det hver dag. Roos mener at høyrefascismens krig mot innvandrernes rettigheter, flyktninger og minoriteter er i full gang i nabolag, parlamenter og regjeringer over hele kontinentet. Og krigen mot de folkelige bevegelsene har bare så vidt begynt. Mulighetene for politisk motstand krymper for hver dag, ettersom de herskende elitene forsøker å undertrykke all sosial motstand, for å sikre sine politiske og økonomiske privilegier, ifølge Roos. – Kriger blir med andre ord allerede ført mot de fattige, marginaliserte og opprørske. Jeg forventer at dette forverres. Fremtiden er dyster. Men vi har ikke råd til å gi opp. Det er lett å miste håpet og bli deprimert. Utfordringen er å fremme mot i all håpløsheten og bruke motet til å finne grunnlaget for å protestere.

Mange tilbakeslag – Opprørene i 2011 skapte en åpning, men nå har den blitt brutalt stengt.

med Take the Square, et forslag om å bygge en ny digital plattform som kunne redusere vår avhengighet av de kommersielle sosiale mediene, forteller Roos. Roos og flere andre administrerte en rekke Facebook-sider og Twitterkontoer forbundet med bevegelsen. De skjønte raskt at det ikke er noen måte for vanlige «følgere» å finne ut hvem det var som satt bak, holde dem ansvarlige eller kreve at de ble skiftet ut. De ble på en måte uoffisielle, navnløse og ansiktløse talspersoner for bevegelsene. – Til tross for alt snakk om autonomi og flat struktur ble vi fundamentalt udemokratiske, fordi vi var avhengig av de kommersielle sosiale

Roos lister opp en rekke eksempler på kontrarevolusjonen: I Egypt har militæret igjen tatt kontroll. Politiske dissidenter i Tyrkia blir brutalt undertrykket av staten. FBI koordinerer angrep mot Occupy-aktivister i USA. Favelaene i Brasil bli pasifisert. I Europa forsvinner det offentlige rom og retten til å protestere. Det er mange lokale særegenheter, men når alt kommer til alt så er det den samme historien alle steder: den konstituerte makten vender tilbake alle steder og stenger åpningen som de spontane folkelige opprørene skapte. For å møte dette kontrollsamfunnet, mener Roos at bevegelsene vil måtte utvikle nye strategier, inkludert andre metoder for å samle folk til enorme aksjoner. – Det holder ikke å mobilisere 500 000 demonstranter på en aksjonsdag, man må kunne mobilisere millioner i en ubegrenset generalstreik, for eksempel. Eller gjennom å samle spredde sosiale krefter til et felles politisk prosjekt. Jeg sier ikke at noe som dette vil finne sted, men hvis noe skal endres, så trenger vi en dramatisk radikalisering av motstand nedenfra.

mediene. I tillegg følte vi at det var et stort behov for en internasjonal koordinering av de flere hundre ulike okkupasjonene rundt om i verden. De ulike okkupasjonene trengte organisering, mer oversiktlighet og økt effektivitet. Vi ville samle de ulike lokale bevegelsene og gjøre dem i stand til å koordinere en global aksjon på en direkte demokratisk måte. Det var ideen i hvert fall.

Omfattende oppmerksomhet The Global Square var kun et forslag, som oppfordret folk i bevegelsen om å komme sammen og forsøke å bygge en egen plattform. Men forslaget ble plukket opp av de internasjonale mediene og fikk

omfattende dekning fra blant annet Wired og Der Spiegel, samt støtte fra WikiLeaks og den legendariske freesoftware aktivisten Richard Stallman. Heather Marsh fra WikiLeaks Central ble etter hvert involvert og begynte å drive prosjektet. En gruppe hackere og utviklere arbeidet med ideen en god stund – frem til de fant ut at kostnadene og utfordringene var for store for en liten gruppe frivillige. – Da ble ideen skrinlagt. Uansett utelukker jeg ikke muligheten at noe lignende kan bli gjort i fremtiden, spesielt med alt vi har lært siden Snowden-lekkasjene. Vi må lage alternativer til Google og Facebook.

U T V E I E R 2 2 014

Bli med på SKATTEJAKT! Tekst: Martin Giset

NORGE, SKATTEN LAGES For at det i det hele tatt skal bli noen skattejakt, må noen lage skatten. Gruvearbeidere må hente opp malm, arbeiderne på smelteverket må få ut gullet og gullsmeden må smi det hele om til gullpenger. En moderne versjon av skattekisten blir laget når for eksempel Norsk gjenvinning resirkuler søpla di, ISS sørger for at det er mat i kantina du spiser i eller Statoil bygger en vindmøllepark utenfor Storbritannia.

NORGE, HOLDINGSELSKAPENE Etter at verdiene er skapt, har den virksomme delen av bedriften tjent en del penger. Isteden for å kun å betale lønninger, nye maskiner og så videre, går en god slump av pengene oppover i systemet til holdingselskaper. Dette er en type selskaper hvis hensikt hovedsakelig er å administrere pengene på papiret, og har som regel ingen ansatte. Bruk av holdingselskaper i seg selv har ikke nødvendigvis noe med skatteparadis å gjøre, men når strukturene blir overdrevet komplisert kan man begynne å lure på tanken bak. Norsk gjenvinning Norge As eies 100% av Vv holding AS, som igjen eies av Vv Holding 2 AS som igjen eies av Pos Holding AS, som eies primært av Altor Funds Limited 3. Hverken Vv Holding, VV holding 2 eller Pos Holding har en eneste

ansatt. HAVNA For å få skattekista ut av landet, uten at staten skal få slått kloa i den, er det mange og kompliserte ruter å velge mellom. Her er de tre vanligste rutene som vi fant etter å ha sett nærmere på noen selskaper som er aktive i Norge. Et av fellestrekkene er at man bruker metoder som også kan være helt legetime grunner for å gjøre, for eksempel kjøpe fra et selskap i samme konsern, eller ta opp et lån fra moderselskapet. Men her misbrukes disse mekanismene for å unngå skatt. Uten økt åpenhet om selskapers overføringer er det vanskelig å se forskjellen, men det er lett å se hvor man kan mistenke noe.

U T V E I E R 2 2 014

DET FØRSTE SKIPET, HMS INTERNPRISING Internprising innebærer at et selskap i et konsern selger en vare, en merkevare eller kanskje en rettighet til et annet i samme konsern, men prisen settes unaturlig lav eller høy. Dette gjøres for å få overført penger fra et vanlig land til en skatteparadisjurisdiksjon. Freia Norges norske moderselskap, Mondales Norge AS, som igjen er eid av Mondalez Inc kjøpte varer fra selskaper i samme konsern for 1,9 milliarder kroner i 2012. Det kan kun dreie seg om kjøp av kakaomasse og annet man trenger for å lage sjokolade, men det at Freias ultimate moderselskapet har sete i Sveits, et av verdens mest kjente skatteparadis, gjør at det er verdt å ta en kikk til. Det trenger heller ikke å dreie seg om kjøp og salg av varer. Et av de mest kjente eksemplene på internprising er kaffekjeden Starbucks, hvor nasjonale selskaper kjøper retten til å bruke merkevaren for store summer fra Starbucks i Nederland, hvor pengesporet stopper. Trolig går det videre til et mer rendyrket skatteparadis, som Bermuda eller Cayman Island.

DET ANDRE SKIPET, HMS KONSERNBIDRAG OG UTBYTTE Konsernbidrag brukes blant annet til å samle overskuddet i et konsern, slik at all skatten betales av et moderselskap, framfor at alle de små enhetene skal ha vær sin skatteseddel. Problemet oppstår når den som mottar konsernbidraget befinner seg i en papir-stat hvis eneste formål er å gi selskaper en havn hvor de slipper å betale skatt. Det er ofte slik pengene flyttes opp fra den virksomme delen av selskapet til holdingselskapet. Det betales skatt på utbytte, men for å unngå dobbelt-beskatning, for eksempel at en tysker som eier en aksje i Norge må betale skatt på utbytte både i Norge og i Tyskland, har man ofte skatteavtaler som sier at det kun skal betales skatt i det ene landet. Det blir problematisk når det ene landet er Cayman Island og ikke synes det er så viktig med skatt på utbytte. Da får vi nullskatt, framfor dobbeltskatt.

U T V E I E R 2 2 014

DET TREDJE SKIPET, HMS FINANSUTGIFTER Finansutgifter kan være så mangt. Men ofte er det en fint ord for renter på lån. Som nevnt ved havna, er en mulighet for å få overført store deler at skattekisten din til utlandet, å ta opp store interne lån, og betale svært høye renter. Da kan du til og med skrive av på skatten for den store gjelden du har hjemme i Norge! Når ISS betaler 127 millioner kun i renter til sitt moderselskap i Danmark,, og dette er en kjent strategi for å unngå skatt, er det mulig å spørre seg om dette er et lån gitt kun med gode hensikter. Det at Norsk gjenvinning, med alle sine holdingselskaper har til sammen finansutgifter på 338 millioner kroner og er eid av et finansfond med registreringsadresse på Jersey, gir også grunn til bekymring.

DE HEMMELIGHETSFULLE ØYENE Hva som er et skatteparadis finnes det dessverre ingen svart-hvitt definisjon på. Men da Attac tok en titt på en rekke selskaper i Norge som ser ut til å benytte seg av skatteparadis, var det spesielt tre typer som skilte seg ut.

DIREKTERUTA, FACEBOOK OG GOOGLE SPESIAL Selv om de fleste selskaper er tvunget til å ta den tunge ruta rundt skatteplanleggere og kompliserte selskapsstrukturer, er det noen som slipper unna. Eksempler på dette er Facebook og Google, som begge selger immaterialle varer det ikke er noe problemer å kjøpe fra et selskap på andre siden av verden, eller i nærmeste skatteparadis for den saks skyld. Annonseinntektene Google og Facebook får inn i Norge går direkte til henholdsvis Google Irland Limited og Facebook Payment International ltd, som også er registrert i Irland. Så går pengeferden en tur innom Nederland, før sporet stopper på Bermuda og Cayman Island. Både Facebook og Google har mottatt massiv kritikk fra statlig hold for deres skatteunngåelse, men effektive mottiltak er fortsatt ikke satt i gang.

DE TRADISJONELLE Her dreier det seg om geografisk veldig små jurisdiksjoner, hvis absolutte primære næring er å tilby selskaper minimal skatt og maksimalt hemmelighold. Ofte er dette britiske satellitt-stater som Jersey, Cayman Island eller Isle of Man. I de selskapene vi så på går sjelden pengesporet direkte hit, som regel går det gjennom et vanlig land eller et vanlig land med skatteparadis-jurisdiksjoner i seg.

U T V E I E R 2 2 014

DE STORE Selv om de kanskje er de tydeligste, er det ikke de tradisjonelle skatteparadisene som er de største. Det er stater som Storbritannia, Nederland, Sveits og USA som huser de beste gjemmestedene for skatten. Ofte gjøres dette mulig ved juridiske lommer innad i landet som ikke er tilgjengelig for den vanlige lønnsarbeider, som City of London i Storbritannia, Zug i Sveits og Delaware i USA. Statoil, Norges største selskap, har i følge de offentlig tilgjengelige dokumentene kun et selskap i City of London, men to selskaper på verdi av 219 millioner kroner i Zug, og intet mindre enn 33 selskaper i Delaware, hvorav 29 stykker deler adresse.

MELLOMSTASJONENE Pengestrømmen går ikke nødvendigvis til et slags skatteparadis - tidvis går de gjennom et vanlig land for så å flyte ut til skatteparadis. ISS sitt moderselskap er for eksempel å finne i Danmark, som tross lukrativ skattelegging av selskap, ikke regnes som et skatteparadis. Men når ISS Global, som selskapet heter, eier ISS Irland Holding Limited, som igjen eier ISS Irland Limited, som igjen er eid av holdingselskapet FS Invest S.A.R.L i Luxembourg som igjen er eid av ISS Global AS, da er det grunn til å lure på om ikke alle hullene er tettet i Danmarks lovverk mot skatteunngåelse heller.

SKATTEJEGERNS (LILLE)

VERKTØYKASSE: • BRØNNØYSUNDREGISTERET: Her kan du for en liten slump kjøpe årsregnskap, rapporter og lignende fra alle selskaper i EU. • OPENCORPORATES.COM: Her kan du finne registeringsadresse, samt selskapsnummer til selskaper i nesten (Sveits er for eksempel unntatt) alle verdens jurisdiksjoner. • EDGAR: En amerikansk, statlig database som blant annet inneholder årsregnskap til nesten alle amerikanske selskaper, også med oversikt over deres underselskaper. • MONEYHOUSE.CH: Bedriftsdatabase med informasjon om sveitsiske selskap, som er vanskelig å få tilgang andre steder. • PROFF.NO: En norsk bedriftsdatabase som er nyttig for å få tilgang til nøkkeltall og få oversikt over selskapstrukturer i Norge. • FOR FÅ VERKTØY? Send en mail til attac@attac.no for å få tilsendt oppdatert graveguide!

U T V E I E R 2 2 014

FRIHETSFORKJEMPERNE Dette er en tekst om frihet, frihandel, reguleringer og profitt. Og om hvorfor handelstvang er et tema på Globaliseringskonferansen 30. oktober – 2. november 2014. Ebba Boye ESSAY - NORGES SOSIALE FORUM

Målet med politikk bør være å sikre mennesker mulighet til å leve frie liv. I Norge har høyresiden delvis lykkes med å nedgradere frihetskampen til å være en kamp mot statlige reguleringer. På Globaliseringskonferansen samles mennesker som legger andre prinsipper til grunn for frihetsbegrepet.

>> I vår tid tilraner store internasjonale konsern seg stadig mer makt og profitt. Etter at allmenn stemmerett ble fylt med reelt innhold, har makteliten i vesten mer eller mindre systematisk flyttet tunge beslutninger vekk fra organer der stemmeretten har innflytelse. Gjennom internasjonale handelsavtaler flyttes de endelige avgjørelsene til domstoler og internasjonale tribunaler. Folkets største seier i frihetskampen er frie valg og mulighet til å påvirke egen hverdag. I dag tømmes parlamentene for innhold. For å ta et eksempel: Norge innførte hjemfallsretten i 1918, for å hindre at

utenlandsk storkapital fikk kontroll over den norske vannkraften. I 2001 mente EU at dette var i strid med kapitalbevegelighet. Fordi Norge har signert frihandelsavtalen EØS ville EU tvinge oss til å endre regelverket. Staten satt sine jurister på saken og lykkes med å finne et smutthull. Likevel er dette et eksempel på hvordan frihandelsavtaler i dag brukes som en brekkstang for storselskaper som ønsker tilgang til nye markeder. Alt under fanen frihandel. På grunn av stor utenlandsgjeld har mange land blitt presset inn i avhengighetsforhold til vestlige land og banker. Med god hjelp av lokale eliter har de nærmest blitt diktert til å gjennomføre en omfattende avregulering av økonomi og utenrikshandel. Industrikollaps og påfølgende tap av millioner av arbeidsplasser har blitt resultatet i mange utviklingsland. I Ghana falt sysselsetting i industrien med 17 prosent i løpet av de første åtte årene etter at Verdensbanken presset på for at de skulle liberalisere handelen.1 I Brasil mistet 2,7 millioner jobber mellom 1990 og 1997 etter at de liberaliserte handelen.1 Da Mexicos eliter inngikk en omfattende frihandelsavtale med USA, opplevde folk at den reelle minstelønna falt

til en femtedel av sin opprinnelige verdi innen 2000.1 Konsekvensen er stor grad av valgfrihet mellom ulike rimelige klær og produkter her i Norge. Problemet med begrepet frihandel er ikke at det legger til rette for mer handel. Problemet er en ensidig tro på at det er frihandel som vi skape størst vekst i verden, og derfor at hensynet til fri flyt av varer, tjenester og kapital skal komme foran alle andre hensyn. Når flere av verdens tollmurer allerede er så godt som fjernet, er det andre reguleringer, som for eksempel krav til matsikkerhet, som hindrer handel mellom land. Derfor jobber storselskapene nå for å fjerne disse hindringene. EU og USA forhandler nå om en ny frihandelsavtale, TTIP. Noen av forhandlingspunktene er nettopp fjerning av reguleringer som skal sikre matsikkerhet. USA ønsker blant annet å selge genmodifisert mat i Europa, mens Europa ønsker å selge kjøtt til USA.1 Her har det tidligere vært begrensninger på grunn av utbrudd av kugalskap i Europa. Amerikansk legemiddelindustri presser på for at TTIP-avtalen skal begrense myndighetenes mulighet

U T V E I E R 2 2 014

til å framforhandle lavere priser på legemidler gjennom offentlige avtaler.1 USA ønsker også å få bort EUs «føre-var-prinsipp» for kjemikalier, som tilsier at et produkt ikke skal tillates dersom det er uavklart om det medfører helseeller miljøskadelige effekter.1 Dette er noens frihet til å øke egen profitt på samfunnets bekostning.

GLOBALISERINGKONFERANSEN 2014 BLI MED PÅ NORGES STØRSTE POLITISKE VERKSTED! FOLKETS HUS I OSLO 30. OKTOBER – 2.NOVEMBER

I vår tid tilraner store internasjonale konsern seg stadig mer makt og profitt. Ved å inngå internasjonale frihandelsavtaler fjerner stater reguleringer som tidligere beskyttet arbeidstakere, miljø, sikkerhet og fellesskapets interesser. Dette var tiltak som var innført for å begrense selskapers mulighet til å dominere menneskers liv og fellesinteressene. Når Norge har mange reguleringer er det nettopp fordi vi har et sterkt demokrati som har gitt folk mulighet til å si nei til rovdrift på naturressurser, folkehelse og arbeidskraft. Fagbevegelsen og de sosiale bevegelsene står sterkt i Norge og følger nøye med på at selskaper følger lovverket. Når reguleringer fungerer som de skal er det fellesskapets måte å si noe om hvordan vi mener at samfunnet vårt burde se ut. Folk tar makt, med demokratiet og staten som virkemiddel. Samtidig er det en vanskelig balanse å finne ut hvor regulert samfunn vi vil ha. Folk er best i stand til å ta valg på egne vegne, men vi kan ikke tillate utnytting av mennesker og natur. Utgangspunktet er at maktbalansen er skeiv, som enkeltindivider stiller vi med ulike muligheter opp mot storkapitalen. Det er ved å stå sammen i fellesskap, i fagbevegelsen og sosiale bevegelser, at vi sikrer våre felles interesser og muligheten til å leve frie liv.

Mer tid til frihet. Seks timersdagen som løsning?

Om handelstvang og Norges rolle i verden

Vi finner veier ut av krisa! Gerd Kristiansen Per Fugelli Shabana Rehman Marte Gerhardsen Magnus Marsdal Wojoud MejalliYemen Bhaskar SunkaraUSA

Pål Steigan Rasmus Hanson John Peder Egenæs Max Blumenthal Pascoe SabidoUK ...og du??

PÅMELDING, PROGRAM OG MER INFO PÅ WWW.GLOBALISERING.NO

HUMANISTFORBUNDET

GLOBALISERINGSKONFERANSEN

#GLOBKONF14 OG #FRIHET2014 PÅ: @GLOBKONF

@GLOBKONF

GLOBALISERINGSKONFERANSEN

Med støtte fra:

>> På Globaliseringskonferansen samles mennesker som legger andre prinsipper til grunn for frihetsbegrepet.

1 Tall og fakta er hentet fra L. Gunnesdal (2014) Transatlantisk trøbbel. Handels- og investeringsavtale mellom EU og USA (TTIP). Manifest Analyse.

U T V E I E R 2 2 014

Verken bildene av kvinner i åkeren eller myten om at de eier 1% av verdens eiendom, ser ut til å forsvinne med det første. Dette bildet viser en navnløs kvinne på Øst-Timor. FOTO:UN PHOTO/MARTINE PERRET.

Den andre ene prosenten Vi har sett bildene og hørt tallet: Kvinner eier 1 % av verdens eiendom. Men stemmer det?

MYTEKNUSING

Langlivet myte I artikkelen «Women Own 1% of World Property: A Feminist Myth That Won’t Die» undersøker Philip Cohen hvor denne påstanden kommer fra. Sosiologiprofessoren tråler seg frem til et forord i magasinet Women at Work som ble utgitt i 1978. Han mener det er første gang påstanden kom på trykk, og det helt uten referanser. Flere toneangivende FN-rapporter om kvinner og fattigdom refererer fortløpende til magasinet, men Cohen finner altså at ur-referansen selv ikke har noe referanse.

– Men det er et stort problem at vi mangler god statistikk, og forskning som i det hele tatt ser kjønnsperspektiver, legger hun til.

– En grov forenkling

Nadia Falch Bandak

Kvinner utgjør halvparten av verdens befolkning og eier mindre enn én prosent av all eiendom. I tillegg gjør de to tredjedeler av verdens arbeid og mottar ti prosent av verdens inntekt. Hørt dette før? Påstanden er gjengitt av feminister, politikere og FN-organisasjoner, men stammer mest sannsynlig fra en kommentar i et magasin utgitt på slutten av syttitallet.

Det er ikke en forenkling av virkeligheten, men en spissing av et budskap som gir mulighet for ytterligere utdyping, svarer Gro Linstad, daglig leder i FOKUS.

Slik har myten oppstått - en myte som 35 år senere lever i beste velgående, blant annet på FNsambandets nettsider om kvinner og fattigdom. – Det er ikke noe som er så mobiliserende som hardtslående statistikker for å kjempe gjennom bedre rettigheter for kvinner, men mange av tallene som brukes er ubekreftede og hjelper ikke saken. Når man bruker uriktige tall mister man legitimitet på feltet, man får ikke målt endring, og muligheten til å holde noen ansvarlig forsvinner, sier Cheryl Doss til Oxfamblogs.org. Hun er professor i utviklingsøkonomi ved Yale University. Både hun og Oxfam vil myten til livs.

Spisset budskap Er det nødvendig å bruke retoriske grep som forenkler virkeligheten for å få folk og medias interesse? – Bruk av retoriske grep for å få frem budskap er ikke noe som kun gjøres for å synliggjøre kvinnefattigdom.

Linstad får solid støtte fra Cheryl Doss. Ifølge Doss har ikke forskere standardiserte metoder for å presentere nøyaktige og nasjonalt sammenlignbare statistikker på jordeiendom og kjønn. Det er viktig at man bruker den samme definisjonen av eierskap og de samme indikatorene. Det holder ikke å ha data på om husholdningen eier jord, når man ikke vet om det er kvinnen, mannen eller de begge som eier jorden sammen. I tillegg må man vite hvor mye jord som er privat eid, og hvor mye av det som er kollektivt eid av en flere, for eksempel en landsby. Det er også relativt få som faktisk kan dokumentere at de eier jorden, uavhengig av kjønn. «Det er tydelig at påstanden om at kvinner eier mindre enn to prosent av verdens land er grove forenklinger som ikke støttes opp av de tallene vi har tilgjengelig. Men uansett hvordan man definerer eierskap viser tallene tydelig at kvinner eier mindre enn menn», konkluderer Cheryl Doss og andre forskere i en rapport om kjønn og jordeierskap i Afrika.

U T V E I E R 2 2 014

ATTACNYTT Petter Slaattrem Titland INFORMASJONSARBEID OM UTVIKLING

Å kutte i infostøtten er verken en ny idé eller en bedre løsning. Men det kan gjøre det enklere å være politiker, skriver leder i Attac, Petter Slaatrem Titland, i dette innlegget. Attac er én av 46 organisasjoner som får penger gjennom utviklingsbudsjettet til å spre informasjon om hva som skjer utenfor Norge og utenfor Europa. Organisasjonene skal også forklare Norges rolle i verden, og hvordan Norge kan bidra til å gjøre verden til et bedre sted å leve. Det handler altså om globalisering, og om hvilke krefter som styrer fattigdom og rikdom, som skaper tapere og vinnere, som ødelegger natur og som bevarer den. Attac sin rolle er å gjøre finansøkonomien forståelig – fordi den står i kjernen av alle disse utviklingsspørsmålene. Vi skriver, reiser rundt og snakker med folk. Alt dette bidrar til økt kunnskap og debatt om verdens gang. Det styrker også demokratiet vårt, og gjør det vanskeligere å være politiker, for du kan ikke bare gjøre som du vil. Gammeldagse holdninger Høyre og FrP har lenge argumentert for hvorfor de ønsker å kutte informasjonsstøtten. «Støtte til informasjonsarbeid i Norge kan vanskelig regnes som bistand i tradisjonell forstand. Derfor ønsker Høyre å gjøre noe med det», sa Afshan Rafiq (H) under debatten om statsbudsjettet i 2012. Utviklingsminister Børge Brende har holdt en lav profil etter debatten for alvor kom i gang i april i år. Han sendte EU-minister Vidar Helgesen til Spørretimen i Stortinget for å svare på spørsmål om de varslede kuttene. Helgesen gjentok Høyres ønske om å bruke penger på en måte som kan gi «større bistandseffekt». Rafiq og Helgesen blander bistand og utvikling. Attac er selvsagt ingen bistandsorganisasjon. Informasjonsstøtten ble endret på 90-tallet nettopp fordi sivilsamfunnet i Norge ikke lenger ville være en heiagjeng for norsk bistand. Før det var målet med støtten å skape oppslutning om bistanden. Regjeringen har signalisert at

I Sverige ble det forbudt å bruke infostøtten på å snakke om utviklingspolitiske temaer det var politisk uenighet om i Riksdagen. Dermed fikk man ikke debatt om hvordan å skape en bedre utviklingspolitikk, og det ble lettere å kutte støtten i neste omgang. FOTO: MAGNUS FRÖDERBERG/NORDEN.ORG

støtten skal konsentreres på færre, og større organisasjoner. Med disse endringene vil regjeringen skru klokken 20 år tilbake.

Roses internasjonalt Informasjonsstøtten i Norge er et unikt eksempel på hvordan en stat kan finansiere sine egne kritikere, mener OECD. Støtten sivilsamfunnet får har skapt en dynamikk som fører til bedre utviklingspolitikk, skrev de i en rapport om norsk utviklingspolitikk i fjor. Samtidig kan det være fristende å kutte. Både for å få arbeidsro, og for å gi et sivilsamfunn som blir oppfattet som venstreorientert en lærepenge: ikke vær avhengig av staten. Da Peter S. Gitmark var utenrikspolitisk talsmann for Høyre under valgkampen, understreket han at det ikke er statens oppgave å finansiere organisasjoner som jobber for en annen utvikling enn den vi har i dag. «Å kutte støtte til sine egne kritikere kan være behagelig, men i lengden vil det gjøre regjeringens utviklingspolitikk dårligere», skrev lederne for de største bistandsorganisasjonene på NRK Ytring i mai. Mange av kutt-tilhengerne forstår ikke hvordan et sivilsamfunn støttet av staten kan være kritisk til staten. I det norske demokratiet er det imidlertid en sterk tradisjon for at staten støtter ulike deler av sivilsamfunnet, i alle departementers utgiftsposter. Slik sørger

U T V E I E R 2 2 014

ATTACNYTT en stat for å fostre sin egen demokratiske debatt, og sørger for at økonomisk makt ikke skal være den eneste forutsetningen for å være en meningsbærende aktør. Det går fint an å være uavhengig av staten selv om man mottar penger fra den – med mindre det kommer en regjering som kutter støtte nettopp til organisasjoner de mener «jobber mot tyngdekraften». Er tyngdekraften Høyres politikk? Dette er et klart signal om at regjeringen ønsker å politisere sivilsamfunnsstøtten i Norge. Fula bror Heldigvis er ikke dagens samfunnsutvikling styrt av naturlover, selv om vi har blitt fortalt at det ikke finnes noe alternativ. Infostøtten har bidratt til kampanjer som har fått stort gjennomslag, som palmeolje, våpen, klesindustri. Attac har brukt infostøtten til å heve skatteparadissaken fra å være et marginalt tema, til å stå høyt på dagsorden. Attac er bekymret for at regjeringen vil endre informasjonsstøtten, slik at den ikke lenger går til et uavhengig sivilsamfunn. Som i så mange andre tilfeller, kan vi se konsekvenser av andre borgerlige regjeringers politikk i våre naboland. I Danmark kuttet regjeringen en lignende støtte i 2006, fordi de ikke ville finansiere det de kalte «reklame for bistand». Dette førte til at organisasjonene måtte bruke mer tid på nettopp å reklamere for seg selv.

– Se på en organisasjon som Attac, som har som hovedformål å være kritisk til globaliseringen. Det er jo som å jobbe mot tyngdekraften, sa Peter Gitmark (H) til Bergens Tidende i fjor. Nå vil Høyre kutte støtten til Attac og andre. FOTO: TOMAS@ICU.NO/HØYRE FLICKR

I en presset situasjon er det godt å vite at det er 2270 Attac’ere over hele landet. For hvert betalende medlem blir vi litt mindre prisgitt en regjering på jakt etter en annet type demokrati enn det Attac og våre venner står for. Men regjeringens demokratisyn får motbør. KrF har gått klart ut med et klart ønske om å beholde støtten. Regjeringen må få med seg Venstre for å få til kuttet. Attac har imidlertid tiltro til de kreftene i Venstre som ikke har et opportunt forhold til ytringsfrihet og debatt i et liberalt demokrati. Skal vi få verden på rett kjøl, trenger vi mer muskler – ikke mindre.

Palmeoljekampanjen til Grønn Hverdag og Regnskogsfondet førte til at norske matprodusenter kuttet to tredjedeler av regnskogsødeleggende palmeolje i sine produkter. SAIH sin bistandskritiske hit-video Radi-Aid er også laget med infostøtte. FOTO: RANVEIG STAVA/RADI-AID

U T V E I E R 2 2 014

BIDRAGSYTERE

CELINA SØRBØ har budd eit og eit halvt år i Brasil, og skrevet om økonomiske skilnader i Rio. EBBA BOYE er utreiar i Manifest og har vore koordinator for NSF. JENNY DAHL BAKKEN er journalist i Aftenposten og ny i Utveierredaksjonen. JULIA LOGE er samfunnsgeograf, studerer journalistikk og er redaktør for Utveier.

KRISTEN NORDHAUG er professor i utviklingsstudier ved Høgskulen i Oslo og Akershus og medlem av Fagrådet i Attac. MARTIN GISET er politisk aktivist og har jobba med kampanjen “Skatteparadisfrie soner” i Attac. NADIA FALCH BANDAK jobbar i Attac, har master om Midtausten og har jobba i UNICEF og Internasjonal Reporter.

PETTER HÅNDLYKKEN er medlem av Fagrådet i Attac og er utdanna sivilingeniør. PETTER SLAATREM TITLAND er leiar i Attac Noreg. SJUR CAPPELEN PAPAZIAN er blogger, politisk aktivist og ungdomsskulelærar.

Neste nummer kjem i oktober. Tema er KLIMA og GRØN ØKONOMI. Vil du bidra? Send ein epost til redaksjon@utveier.attac.no. Følg òg med på Attac-skulen i haust, og få med deg skrivekurset.

U T V E I E R 2 2 014

Returadresse: Utveier c/o Attac Kolstadgata 1 0652 Oslo

MELD DEG INN I ATTAC I DAG! Send en SMS med kodeord ATTAC til 2030 eller g책 inn p책 www.attac.no/bli-med/