Utveier #3 2014 Klima by Attac Norge

Utgitt av ATTAC

TEMA: Klima

Fossilismens forbanning / Venstresidas store sjanse / Kan det selges? Olje og kull kupper klima / Internasjonale snubletrĂĽder for grĂ¸nne tiltak /

2014

UTVEIER

U T V E I E R 3 2 014

INNHOLD

«Mange av de samme derivathandlerne som stod bak finanskrisen, er nå aktive i kvotemarkedet» – Interpol, side 22

3 DET GÅR EIN VEG FRÅ SEATTLE TIL LIMA Leiar 5 INTERNASJONALE SNUBLETRÅDER FOR GRØNNE TILTAK Med frihandel mot miljøet 8 20 ÅR MED KLIMAPOLITIKK Tidslinje 10 OLJE OG KULL KUPPER KLIMA Hvordan grønn gass oppstod

13 FOSSILISMENS FORBANNING Fagrådpalta 16 VENSTRESIDAS STORE SJANSE – VÅR ENESTE? This Canges Everything - Bokessay 21 DE SNUSKER, SNYTER OG SPEKULERER MED KVOTER Kvotemarkedet er en gavepakke til kriminelle 24 FRA BRUK OG KAST TIL KRETSLØPSØKONOMI Grønn økonomi er ikke løsningen

Ansvarlig redaktør Petter Slaatrem Titland / petter.st@attac.no Redaktør Julia Loge / julia@attac.no Redaksjon Sjur C. Papazian, Petter Håndlykken, Roswitha Rosner, Petter Titland Design og layout Julia Edin / juliaedin.com Illustrasjon Ragnhild Heggem Fagerheim Trykk GK Grafisk Utgaven er støttet av NORAD Kontakt Attac Norge Besøksadresse: Kolstadgata 1, Oslo, Postadresse: Pb. 2883 Tøyen, 0608 Oslo Telefon: 22 98 93 04 epost: attac@attac.no. Sitér oss gjerne, og oppgi kilde. Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn.

28 KAN DET SELGES? Om å sette pris på naturen 30 VI HAR SIGRA! Intervju med Ignacio Ramonet 32 11 EU-LAND INNFØRER FINANSSKATT Skatt på finanstransaksjoner 33 SKRALLE TISA Tooltip

U T V E I E R 3 2 014

DET GÅR EIN VEG FRÅ SEATTLE TIL LIMA Julia Loge LEIAR

Oktober var den varmaste oktober nokon sinne. Mai, juni, august og september har òg vore dei varmaste av sitt slag sidan målingane begynte. Nesten alle dei norske isbreane har krympa i år. Odda, Flom, Voss og Lærdal har blitt brutalt kjent med kva «ekstremvær» kan være.

Kan hende er Rune Slagstad sin CO2-skatt eit slikt prosjekt? Intensjonen er mykje det same, industrien skal skattleggjast slik at øydeleggjande handlingar blir mindre lønnsame , og det ein får inn på skatten skal ein fordele ut til det beste for alle.

Klima er ikkje lenger ei sak. Det er ikkje berre det at det ikkje lenger er ei sak vi kan unngå å bry oss om. Vi må bry oss, det veit dei aller fleste. Men klima er meir enn som så. Det er ramma som vi må tenke innanfor.

Klima er ramma. Dette nummeret av Utveier er via til korleis klima kjem inn i alle dei sakane vi har skrevet om sidan starten. Når vi seier at frihandelsavtalar sett sedskapane framfor lokaldemokratiet, så verkar det òg slik at frihandelsavtalar sett fossilnæringa framfor lokale klimatiltak. Når vi kritiserer lobbyverksemd, så må vi òg kritisere lobbyverksemda som har vatna ut kva «bærekraftig utvikling» betyr slik at til og med gass kan vere miljøvennleg. Når vi kritiserer finansøkonomien for å stadig vere på jakt etter nye marknader å spekulere i, så inkluderer det CO2marknaden.

Snart skal toppleiarane i verda møtast til Klimatoppmøte i Lima, og klimapanelet til FN har lagt fram sin femte rapport. Tala i rapporten er slåande. Klimaendringane er allereie i gang. Sjølv Høyre høyrast no ut som miljøvernarar, der dei snakkar om det grøne skiftet og fornybarsamfunnet. Men det er ikkje tilstrekkeleg. Det er ikkje plastposeavgift eller kva du gjer med melkekartongane dine som kjem til å redde klima. Dette nummeret av Utveier handlar på mange måtar om at det skal bli svært vanskeleg å gjere tilstrekkeleg med utslepp av klimagassar utan at ein samtidig gjer noko med dei aller mektigaste økonomiske kreftane i vår tid. Finansspekulantane og selskapa som driv med fossile brennstoff. Ignacio Ramonet etterlyser det neste, store prosjektet, som kan vere like konkret som tobinskatten.

Det er slåande å lese ein rapport frå Interpol som kritiserer finansmarknaden og kvotemarknaden i same avsnitt. Då er det ikkje slik at Attac kjempar mot tyngdekrafta, dei kjempar på lag med Interpol, om enn med litt andre metodar. Når vi ønskjer at ein annan verden er mulig, så er tekstane om djupgrøn eller økologisk økonomi eit innspel til korleis denne verda kan vere. Og slik Attac vart ein samlande rørsle i 2000, vil ein no trenge ein ny samlande rørsle. Det er godt mogleg å gå i front i ei ny slik rørsle, og vise korleis det er dei med økonomisk makt som sitt ved roret, men då må vi gripe sjansen no.

4 4 U TUVTEVIE EIRE R 3 2 3 014 2 014

KLIMA I ENDRING 2˚C

Verdens ledere er enige om at økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen skal begrenses til to grader i forhold til førindustriell tid for å unngå farlige klimaendringer.

Globale klimagassutslipp må reduseres med 40-70 % fra 2010 til 2050 og være nær null eller under null i 2100.

Dette målet legges til grunn i internasjonale forhandlinger.

ENDRINGER ALLEREDE

0,85˚C varmere siden førindustriell tid.

19 cm Havet har steget, blitt surere og varmere.

UTSLIPPENE

70 %

Kjente reserver av fossil energi er 4-7 ganger større enn dette karbonbudsjettet.

av utslippene kommer fra fossil energi.

30 % av utslippene kommer fra avskogning.

Risikoen for mer ekstremvær er moderat til høy allerede når det blir 1 til 2 grader varmere enn i førindustriell tid. Kilde: FNs klimapanels femte hovedrapport, 2014

Utslipp fra energiproduksjon må reduseres med 90 % for å nå togradersmålet.

Uten nye tiltak vil temperaturen bli 3,7 til 4,8 grader varmere enn i førindustriell tid innen 2100.

U T V E I E R 3 2 014

Quebec ville utrede miljøkonsekvenser av fracking, men ble stoppet av en investor som brukte NAFTA-avtalen. FOTO: CREDO/FLICKR

INTERNASJONALE SNUBLETRÅDER FOR GRØNNE TILTAK Lise Rødland FRIHANDELSAVTALER

Frihandels- og investeringsavtaler har stoppet klimatiltak. Til tross for at de globale initiativene for å stoppe klimaendringene uteblir, ser man lokale og nasjonale tiltak blomstre opp flere steder. Spesielt Canada har dårlige erfaringer med at disse blir stoppet.

U T V E I E R 3 2 014

I 2012 innførte Quebec et midlertidig forbud mot fracking, som er en metode for å utvinne skifergass. Utvinningen av skifergass er mer energiintensiv og innebærer større risiko enn utvinningen av konvensjonelle olje- og gasskilder. CO2-utslippene er dermed høyere, og utvinningen kan for eksempel føre til jordskjelv eller forurensning av lokalt grunnvann. Quebec ønsket å analysere konsekvensene for miljøet. De trakk dermed tilbake konsesjoner frem til en slik analyse var klar.

måtte komme fra Ontario, for at selskapet kunne få prisgarantien. Etter to år ble prosjektet vurdert som en suksess. Mer enn 30 fornybarenergiselskaper hadde etablert seg i provinsen, privat sektor hadde investert over 27 milliarder kanadiske dollar og etablert mer enn 20 000 nye jobber, forteller organisasjonene Public Citizen og Sierra Club. Men lykken skulle ikke vare evig.

WTO stoppet Ontario Et av selskapene som fikk konsesjonen sin tilbakekalt var selskapet Lone Pine. Lone Pine har et datterselskap plassert i skatteparadiset Delaware i USA. Dermed kunne de benytte seg av investor-stattvisteløsningsmekanismen (ISDS), som er en del av den Nord-atlantiske frihandelsavtalen (NAFTA) mellom USA, Canada og Mexico. Lone Pine hevdet at Quebecs midlertidige forbud var et «vilkårlig, uberegnelig, og ulovlig tilbakekall av [deres] verdifulle rett til å utvinne olje og gass», og krevde 1,5 milliarder kroner i erstatning, ifølge rapporten «No Fracking Way». Quebec kunne fortsatt innført forbudet, men til en betraktelig høyere pris.

Kortreist i Ontario Quebec er ikke den eneste kanadiske provinsen hvor selskaper har brukt frihandelsavtaler for å overprøve lokalpolitikken. I 2009 vedtok Ontario et program for å stimulere lokale investeringer i fornybar energi. Provinsen garanterte at de ville kjøpe elektrisitet fra vind- og solkraft til en fordelaktig pris de neste 20 årene. En viktig del av omstillingen til en bærekraftig fremtid er også mer lokal produksjon. Det ble derfor et krav at mellom 50 og 60 prosent av kostnadene knyttet til prosjektene

I 2011 og 2012 valgte Japan og EU å bringe Canada inn til tvisteløsning under Verdens handelsorganisasjon (WTO). De mente at tiltaket brøt med kravet om nasjonal behandling, det vil si at utenlandske varer skal behandles likt med innenlandske. Subsidiene var dermed ulovlige, fordi selskapene måtte benytte seg av utstyr produsert i Ontario. Canada på sin side holdt fast på at tiltaket var en form for offentlig innkjøp og derfor ikke dekket av de gjeldene paragrafene. WTO-panelet konkluderte med at Canada brøt prinsippet om nasjonal behandling, men at EU og Japan ikke hadde gode nok beregninger til at en kunne konkludere med at subsidiene var ulovlige. Dommen sa videre at Canada sitt argument om offentlige innkjøp ikke holdt, fordi energien skulle selges videre til lokale forbrukere. Canada ble dermed bedt om å sørge for at prosjektet ble endret, slik at det var i tråd med WTO sitt regelverk. Resultatet av WTO-avgjørelsen ble en utvanning av programmet, hvor kravet om å kjøpe lokal teknologi ble fjernet, ifølge Brent Patterson i Council of Canadians. Canada står ikke alene med sine erfaringer. Tyskland har

vært gjennom flere søksmål fra det svenske selskapet Vattenfall. Det siste søksmålet kom etter at Tyskland vedtok at produksjonen av kjernekraft skal fases ut innen 2020.

>> I 2013 handlet 60 av 169 pågående saker i Verdensbankens tvisteløsningsdomstol (ICSID) om olje, gruvedrift eller gass. Fossilenergi ofte oppe til tvisteløsning I 2013 handlet 60 av 169 pågående saker i Verdensbankens tvisteløsningsdomstol (ICSID) om olje, gruvedrift eller gass. Av disse gjaldt igjen to av tre saker olje og/eller gass. Halvparten av disse sakene var mot latinamerikanske eller karibiske land, mens én av ti saker var mot afrikanske land. Europeiske og nordamerikanske land hadde totalt seks saker mot seg, ifølge en rapport fra Institute for Policy Studies. Det er private som står bak søksmålene som kommer opp i ICSID, så det er de som eventuelt får erstatning. Verdensbankens tvisteløsningsdomstol skiller seg nemlig fra tvisteløsningen man har under for eksempel WTO. I WTO må selskaper gå via myndighetene sitt eget hjemland for å få et annet land stevnet for brudd på vilkårene. Dette er kjent som stat-stat-tvisteløning. Investor-stat-tvisteløsning (ISDS) tillater derimot et selskap å fremme en sak mot en stat direkte i en internasjonal tvisteløsningsdomstol, som for eksempel ICSID. ISDS er ofte preget av hemmelighold, og avgjørelser vil ikke nødvendigvis

U T V E I E R 3 2 014

Brunsbüttel er ett av to kjernekraftverk i Tyskland som svenske Vattenfall eier. Da Tyskland vedtok å fase ut kjernekraft gikk Vattenfall til sak gjennom WTO. FOTO: ALOIS STAUDACHER/KIWIMEDIA

bli offentliggjort. Advokatene som avgjør ISDS-sakene går fra å være dommere i en sak til forsvarsadvokater i en annen, og 15 advokater har avgjort mer enn halvparten av tvistene, ifølge Corporate Europe Observatory.

Norsk initiativ for miljøfrihandel Norge var blant landene som tok initiativ til de nystartede forhandlingene om en frihandelsavtale om tollfrihet for «miljøvarer». Ifølge Utenriksdepartementet er dette varer som «bidrar til grønn vekst og bærekraftig utvikling», men ut over det finnes det ingen klar definisjon. Listen som de pågående forhandlingene bygger på inneholder 54 produkter. Den er allerede

kritisert for å inneholde varer som brukes i produksjon av kjernekraft, kull, olje og tjæresand. Men det stopper ikke der. USA sin handelsrepresentant har i tillegg bedt om å få utredet effekten av tollfri import og eksport av hundrevis av «miljøvarer» som de forventer vil bli tema i senere forhandlinger. På denne varelisten finner en blant annet palmeolje, flytende naturgass og atomreaktorer, ifølge Ilana Solomon i Sierra Club.

Avtalene må reforhandles Denne avtalen blir presentert som et klimatiltak. Det viser ett av problemene med å møte klimaendringene med handelspolitikk. Klimaproblemet krever bindende og forpliktende internasjonale avtaler

om kutt i utslipp og overgangen til et fornybart samfunn. Disse forpliktelsene kan ikke gjennomføres når frihandelsavtaler begrenser det politiske handlingsrommet. Det er derfor mye viktigere å reforhandle eksisterende avtaler, slik at det er rom for lokale og nasjonale klimatiltak, enn å signere nye avtaler som virker mot sin hensikt. Tre tiltak vil være å holde klimatiltak utenfor slike avtaler, gi stater muligheten til å øke tollen på miljøfiendtlige varer og å fjerne klausuler om ISDS. Slik vil stater få mer handlingsrom i klimapolitikken, og selskaper som Lone Pine og Vattenfall vil ikke kunne overprøve forbud mot skitten energiproduksjon.

20 ÅR

1992

MED

1997

RIO-TOPPMØTET

KYOTO-AVTALEN

172 land deltok og vedtok Klimakonvensjonen (The United Nations Framework Convention on Climate Change), og to andre konvensjonar.

KLIMAPOLITIKK

På COP3 forpliktar dei rike landa seg til å redusere utsleppa sine med totalt 5%. Avtalen er no i andre periode, og vil bli erstatta av det dei kjem fram til i Paris neste år.

COP1 I BERLIN

Landa blir einige om at tiltaka i Klimakonvensjonen ikkje er tilstrekkelege for å nå måla, og at dei må starte ein prosess for å bli einige om sterkare kutt i dei rike landa.

1995

Julia Loge

KVA HAR SKJEDD PÅ 20 ÅR:

VI HAR HATT

FORBRUK AV STOFFER SOM SKADER OZONLAGET HAR GÅTT NED MED

MATPRODUKSJONEN HAR AUKA MED

20% DOBBELT SÅ MANGE REISER MED

FLY

93%

ALLE DEI TI PRODUKSJONEN

VARMASTE ÅRA SOM NOKONSINNE ER MÅLT

AV PLAST HAR AUKA MED

130%

2007

NOBELS FREDSPRIS

FNs klimapanel får Nobels fredspris. Klimapanelet blei oppretta i 1988 og kom med si femte hovudrapport i år.

2012 RIO+20

20 år etter det første Riotoppmøtet kjem verdas leiarar saman igjen for å vidareføre arbeidet for berekraftig utvikling. Dei vil innføre ein «grøn økonomi» for at verdiane i naturen skal bli meir synlege for styresmaktane.

STERN-RAPPORTEN

Ein rapport om korleis klimaendringane vil påverke økonomien i verda slår fast at det vil bli dyrt, men at det er billigare å gjere noko no enn å vente. Den anbefaler å bruke 2% av BNP i verda for å unngå dei verste konsekvensane. Filmen «An Inconvenient Truth» kjem same året.

2006

KLIMATOPPMØTET I KØBENHAVN

115 statsleiarar deltok på COP15 og alle trudde at dei kom til å bli einige om ein ny avtale. Men heile møtet krasjet og blir huska som ein katastrofe. Uttrykket «togradersmålet» blei definert.

2009

2014

DET HAR BLITT

VI ET

26%

MEIR KJØTT

COP20 I LIMA

Skal førebu og lage eit utkast til ein ny og bindande klimaavtale, som landa etter planen skal signere på COP21 i Paris i 2015.

EIT OMRÅDE

13% FLEIRE HAR REINT DRIKKEVANN

PÅ STORLEIK MED

ARGENTINA ER AVSKOGA

25% FLEIRE MENNESKE PÅ JORDA

UTSLIPPA

AV KLIMAGASSAR HAR AUKA MED

36%

U T V E I E R 3 2 014

OLJE OG KULL KUPPER KLIMA Lise Weltzien LOBBYVIRKSOMHET

Olje-, kull og gassindustrien har gått langt i å fremme egne svar på krisa, for å unngå å måtte tilpasse seg et samfunn basert på fornybar energi. Nå ser det ut til at politikerne lytter til dem. fortsatt mye uenighet rundt. Skal man ha noe som helst håp om å oppnå det såkalte togradersmålet er man nødt til å la 80-95 prosent av de kjente ikke-fornybare energireservene bli liggende under bakken, ifølge FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået.

Endrer ordene vi bruker

Polen var vertslandet til COP19 i 2013. Det ble tidlig klart at dette skulle bli et av de mest fossiltunge toppmøtene noensinne. FOTO: UN PHOTO/CIA PAK

1. - 12. desember skal partene i de internasjonale klimaforhandlingene møtes for tyvende gang, til COP20 i Lima i Peru. Både arrangørene, FN og forhandlerne forventer at møtet skal komme fram til et utkast til en avtale, som medlemslandene kan skrive under på når de møtes til COP21 i Paris neste år. Fossilindustrien presser på for å unngå en avtale som skader deres interesser. Det er nå bred enighet om at temperaturen på jorda i gjennomsnitt ikke skal stige mer enn to grader og at klimakrisen må løses, men hvilke løsninger som er de beste for å få ned de globale utslippene og hvem som skal ta ansvar er det

Fossilindustrien har tatt i bruk kreative former for lobbyvirksomhet, som for eksempel å invitere politikere til cocktailfester eller å gi seg ut for å være en frivillig organisasjon. Og det virker. Når industrien bruker retorikk som «grønne fly», og begrepet «bærekraft» benyttes i enhver uttalt ambisjon, er det lett å bli forvirret. Kan fly være miljøvennlige? Industrien har langt vei har lykkes med å utvanne begreper og bidratt til at definisjonen på bærekraftig utvikling i dag er noe helt annet enn økonomisk, sosial og miljømessig holdbarhet i all uoverskuelig fremtid. Men i tillegg til definisjonsmakt ser de nå ut til å lykkes med noe enda farligere, nemlig å oppnå institusjonalisert makt. De er ikke lenger kun en lobbyaktør på lik linje med andre interessegrupper, men har ulike roller også inne i institusjonene som jobber med klima og miljø. Klimaforhandlingene er intet unntak, og de som har fulgt klimaforhandlingene har all grunn til å bli skremt over utviklingen. Det toppet seg imidlertid på klimaforhandlingene i fjor i Warszawa.

U T V E I E R 3 2 014

Kullindustriens rolle under COP19 fikk mye oppmerksomhet. FOTO:350.ORG/FLICKR

Kull-COP i Polen Det er langt fra likegyldig hvem som arrangerer klimatoppmøtene. Vertslandet setter i stor grad dagsorden og skal sikre informasjonsflyt, inkludering og godt samarbeidsklima. Polen var vertslandet til COP19 i 2013. Det ble tidlig klart at COP19 skulle bli et av de mest fossiltunge noensinne. 90 prosent av energien i Polen stammer fra kull, og det råder applaus hver gang Polen benytter seg av vetoretten i EU for å bremse politikk på energi- og miljøfeltet. I en rapport fra den frivillige organisasjonen Corporate Europe Observatory (CEO), en Brussel-basert organisasjon som jobber med å etterforske og avdekke industri- og finanslobbyen i EU, kan man lese i detalj om hvordan forhandlingene i Warszawa ble påvirket av lobbyister som prøvde å vri forhandlingene til å enes om løsninger som gagnet selskapene de jobbet for. Rapporten beskriver tette bånd mellom COP og de som har aller mest å vinne på at klimatoppmøtene ikke resulterer i en juridisk bindende avtale med tallfesta mål om

å redusere klimagassutslipp. Blant sponsorer til klimatoppmøtet var blant annet Emirates Airways og IKEA, og bilprodusentene Opel, BMW og General Motors. Videre ble det arrangert en egen konferanse i forkant av COP som samlet 40 ministere og forhandlingsledere fra big-business med «inviteonly»-profil, lukket for presse og sivilt samfunn, og med et aktivt polsk miljødepartement som tidlig søkte offisielle sponsorer. Samtidig med COP19 ble det arrangert en egen internasjonal kull- og klimakonferanse i regi av finansdepartementet i Polen og Verdens kullorganisasjon (WCA). Dette arrangementet fikk stor oppmerksomhet, og talerlisten inneholdt blant andre Polens visestatsminister og finansminister, så vel som en hjertelig velkomst fra FN og selveste generalsekretær for klimakonvensjonen, Christina Figueres. Da Figueres valgte å tale på denne kullkonferansen, var dette fremfor å snakke på et internasjonalt ungdomsmøte.

U T V E I E R 3 2 014

Aktivistene ville vise både lobbyvirksomheten og helsefarene. FOTO:350.ORG/FLICKR

Som svar på det fossiltunge COP19 forlot store deler sivilsamfunnet møtet under fanen «Polluters talk, we walk.», i tillegg til flere aksjoner og kampanjer hvor man forsøkte å sette søkelys på hva som faktisk foregikk. Flere organisasjoner som var tilstede under klimaforhandlingene så med vantro på hva som skjedde, og rapporterte via nettsteder om en endeløs propaganda og fritt taleog spillerom for fossilbransjen.

FN + fossilbransjen = sant? Sponsorer av COP fra ikke-fornybare aktører var et påfunn fra polske myndigheter i samarbeid med FN, da spesielt FN Global Compact. FN Global Compact er et nettverk som består av cirka 6000 bedrifter som åpent kan flagge med sin «grønne» profil. Slik blir de klimalegitime gjennom å blant annet gi økonomisk støtte FN-organer og andre miljøvennlige prosjekter, men samtidig fortsette utvinningen av ikke-fornybare energikilder. – For å sikre at industriens ønsker er med i Paris 2015-avtalen, så må vi få med hovedpunktene allerede i utkastene fra Lima 2014, sa Daniel Violetti i klimakonvensjonens sekretariat på et møte under COP19, ifølge Corporateeurope.org. FN har fått økende tro på at det er selve fossilbransjen som må fremme løsninger. Det er med andre ord ikke bare Polen som vertsland som ser ut til å omfavne fossilindustrien. Et av resultatene fra COP19 var et «veikart» for fossilbransjen frem mot Paris i 2015.

Årets klimaforhandlinger er heller ikke uten sponsorer og aktører som har helt andre oppfatninger på hva løsningen på klimakrisen må innebære. For eksempel er bilselskapet BMW hovedsponsor. Videre er det annonsert en rekke institusjonaliserte sponsorer, deriblant de mye omdiskuterte International Chamber of Commerce, International Emissions Trading Association, FN Global Compact og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD) som hvert år arrangerer «Global Business Day» i forkant av COP. Organisasjonen har vært mot en juridisk bindende avtale med sosiale og miljømessige standarder for multinasjonale selskaper. Frankrike har sagt lite om sin rolle som vertskap for klimaforhandlingene i 2015, og det er foreløpig uklart hvorvidt fossilindustrien vil være velkomne inn i selve forhandlingslokalene i Paris.

Erstatter fossil energi med fossil energi Under fanen «grønn økonomi» har fossilindustrien fremmet løsninger som for eksempel skifergass, utvidelse av kvotemarkedet, økt satsning på atomkraft, prissetting på karbon og karbonlagring. Av disse løsningene er det få som har vist seg tilstrekkelige for å nå nevneverdige klimakutt, og som i tilfellet med atomkraft til og med kan negative konsekvenser for miljø og samfunn. Å belage seg på teknologi og marked som løsning på klimakrisen vitner om at fossilindustrien ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg årsaken til klimaproblemet, nemlig fossil energi. Selv om det er vanskelig å si hva lobbyaktiviteten faktisk har å si for resultatene av klimaforhandlingene, er det ikke tvil om at lobbyvirksomheten fra fossilindustrien bidrar til å svekke forhandlingene og sakker framdriften. I tillegg er det et fokusskifte vekk fra alternative løsninger som også tar inn over seg historiske og sosiale dimensjoner. Flere fra sivilsamfunnet krever nå at det kommer regler og retningslinjer på plass for å regulere lobbyvirksomhet. Det var flere toppledere på FNs klimamøte i New York i september som uttalte at fossilalderens tid er forbi. Det gjenstår å se.

U T V E I E R 3 2 014

FOSSILISMENS FORBANNING Det finst berre eit middel som kan hindre klimakrisa og berge livsmiljøet for komande generasjonar, nemleg rask reduksjon og i løpet av få år avvikling av nesten all produksjon av fossile brennstoff. For berre redusert produksjon vil føre til redusert forbruk. Då kan ei avgift på produksjonen av fossile brennstoff vere ei naudsynt løysning.

FOTO: BJØRN VIDAR LERØEN/NORSK OLJE OG GASs.

U T V E I E R 3 2 014

Rune Skarstein FAGRÅDSPALTA

Det internasjonale energibyrået (IEA) slær alarm om at med noverande politikk er det 83 prosent sannsyn for at den globale temperaturen stig over 4oC. Likevel har dei politiske elitane gitt fossilselskapa partoutkort til berre å ture fram, og det gjer dei så lenge herjingane deira gir profitt. Mange hundretals milliardar dollar blir årleg investerte i leiting og opning av nye felt. Dersom den noverande trenden varer ved, vil dei 200 største fossilselskapa i verda investere over 6000 milliardar dollar (tilsvarande nær halvparten av USAs BNP) i dei komande ti åra.1

Ei «karbonavgift til fordeling» Slik dei kapitalistiske økonomiane fungerer, er sannsynlegvis innføring av ei høg og raskt aukande produksjonsavgift på fossile brennstoff, proporsjonert etter karboninnhaldet, det einaste tiltaket som kan få ned CO2-utsleppa tidsnok og føre til at det «karbonnøytrale samfunnet», som mange politikarar likar å utpensle i sine festtalar, blir meir enn politisk retorikk. Ei produksjonsavgift som startar på 100 dollar pr. tonn CO2 (og deretter aukar kvart år), vil til å begynne med bety ca. 360 dollar pr. tonn kol og ca. 40 dollar pr. fat olje. Ei slik avgift ville raskt føre til avvikling av marginale felt, lågare produksjon, stans i fossilinvesteringar, høgare prisar og lågare etterspørsel for fossile brennstoff, og – dersom det IEA har rett – akselerert satsing på fangst og lagring av CO2. Gjennom ei produksjonsavgift av denne storleik vil fornybar energi bli langt billegare i forhold til fossil energi. Det vil stimulere bruk av fornybar energi, til dømes batteridrivne bilar. Ved innføring av ei produksjonsavgift på karbon kan dessutan det noverande virvaret av forbruksavgifter bli avskaffa. Nettopp ei slik «karbonavgift til fordeling», kravd inn ved produksjonspunktet (evt. ved landegrensa) har den framståande klimaforskaren James Hansen foreslått. Eit viktig aspekt ved Hansens forslag er at avgifta skal delast ut likt til alle i befolkninga og ikkje gå inn i statens skatteinntekter. Dermed vil avgifta føre til ei sterk omfordeling frå dei rike til dei fattige. Ved at avgifta blir lagt på produksjonen av karbon, vil ho hindre at einskilde industriar eller

befolkningsgrupper blir gratispassasjerar. James Hansen meiner at omfordelinga vil gjere at fleirtalet i befolkninga sluttar opp om avgifta.

Eit historisk ansvar Landa som først industrialiserte, har eit tungt historisk ansvar for å få ned CO2-utsleppa. I 2010 sto USA og EU for nær 40 prosent av dei historisk akkumulerte globale utsleppa av klimagassar og nær 50 prosent av CO2-utsleppa sidan 1850, men dei hadde berre 12 prosent av verdas befolkning.2 Endå verre er det at dette misforholdet ikkje berre varer ved, men blir forsterka. I 2010 hadde USA framleis dei største utsleppa per person, heile 3,9 gongar verdsgjennomsnittet. Utsleppa i OECD-landa totalt var nær 2,3 gongar det globale gjennomsnittet, medan EU sto for vel 1,6 gongar gjennomsnittet.3 Men politikarane i Europa og USA vegrar seg for si moralske plikt til å gå først og ta dei største byrdene ved avviklinga av fossilismen. Det er også verdt å merke seg at det rike olje- og vasskraftlandet Norge hadde utslepp pr. capita på 1,8 gongar det globale gjennomsnittet. Det var meir enn i enn i Storbritannia, Italia, Frankrike og Kina, og nær ni gongar større enn gjennomsnittet for Afrika. Og då er ikkje dei potensielle utsleppa i den eksporterte oljen og gassen rekna med. Ein studie utført av Cicero og Carnegie Institute i Washington viser at Norge faktisk ligg suverent på verdstoppen når det gjeld summen av innanlandske og eksporterte CO2-utslepp per innbyggar.

Fossilkapitalismens dilemma Den kapitalistiske produksjonsmåten har pensa seg inn på eit spor der ytterlegare forsyningar av dei billege og fleksible fossile brennstoffa er grunnlaget ikkje berre for fossilselskapa sin profitt, men for industrilanda sin økonomiske vekst og generelle materielle velstandsnivå. Utan desse formene for energi ville arbeidsproduktiviteten og mobiliteten for menneske og varer som er oppnådd dei siste 60 åra, vore utenkeleg. Dei fossile brennstoffa er blitt kapitalismens eksistensvilkår.

U T V E I E R 3 2 014

Utan oljen stoppar kapitalakkumulasjonen. Dette synest dei politiske makthavarane å forstå. Her overrekker dåverande sjef i Statoil, Helge Lund, olje til Erna Solberg og Tord Lien, for å markera opninga av Gudrun-feltet i august i år. FOTO: HARALD PETTERSEN/STATOIL

Den amerikanske oljeanalytikaren Daniel Yergin har uttrykt det slik: «[Oljen] er industrisamfunnets drivkraft og sivilisasjonens livsblod». Med andre ord: Utan oljen stoppar kapitalakkumulasjonen. Dette synest dei politiske makthavarane å forstå. Derfor har klimapolitikken hittil berre sett etter alternativ som ikkje fører til redusert produksjonen av fossile brennstoff, til dømes kvotehandel, jakt på biodrivstoff og sjenerøs pengestøtte til skogreising i u-land, samtidig med at det skjer systematisk avskoging i dei same landa.

Synlege konsekvensar I perioden 1980–2010 utgjorde fossile brennstoff stabilt over 80 prosent av det samla globale energiforbruket, og sjølvsagt nesten heile dei energirelaterte CO2-utsleppa. Då er det ikkje underleg at dei globale CO2-utsleppa ifølgje USAs CDIAC auka frå 1,63 milliardar tonn i 1950 til 33,6 milliardar i 2010, altså med ein faktor på 21. Det svarer til ei dobling kvart fjortande år. Endå meir dramatisk er det at over halvparten av dei globale CO2-utsleppa frå fossile brennstoff og sementproduksjon i tidsromet 1750–2011, på totalt 1375 milliardar tonn, har skjedd sidan midten av 1980-åra. Den høge og veksande atmosfæriske konsentrasjonen av CO2 og andre drivhusgassar har ført til at varmeutstrålinga frå jorda er betydeleg mindre enn innstrålinga, og at denne differansen blir stadig større, ifølge IPCC. Hittil har hava absorbert størstedelen av den globale oppvarminga. Berre sidan 1951 har likevel den globale atmosfæretemperaturen auka med 0,9 oC. Det høyrest lite ut, men er dramatisk. Konsekvensane er synlege alt no, i form av nedsmelting av brear og pol-is, stigande havnivå, hyppigare og kraftigare stormar, meir kortvarige vintrar, høgare maksimumstemperaturar, opptining av tundraen (som saman med oppvarminga av havet fører til auka utslepp av metan), øydeleg-

gande tørke i nokre regionar og sjokknedbør, flom, erosjon og jordskred i andre regionar, ifølge IPCC.

På veg mot vippepunktet Ved kva atmosfærisk konsentrasjon av CO2 og kva temperaturstigning ligg «vippepunktet», dvs. det punktet der temperaturstigninga blir ein ukontrollerbar, sjølvforsterkande prosess driven serleg av utløysing av metan frå ein smeltande tundra og oppvarma havbotn? IPCC har rekna ut at dersom utsleppa av andre klimagassar ikkje blir reduserte, må dei akkumulerte utsleppa av CO2 bli på maksimalt 2900 milliardar tonn for («med 66 prosent sannsyn») å hindre at temperaturstigninga blir på meir enn 2oC. Det inneber at dei samla utsleppa etter 2011 må avgrensast til 865 milliardar tonn. Med noverande årlege utslepp betyr det 25 år til og deretter full stopp for alle utslepp frå forbrenning av kol, olje og naturgass i år 2036. I denne samanheng konkluderer IEA med at «Dersom verda skal nå målet om 2oC, kan maksimalt ein tredjedel av dei påviste reservane av fossilt brennstoff bli brukte før 2050, med mindre fangst og lagring av karbon blir innført i stort omfang.» USAs Energy Information Administration rapporterer at påviste og utvinnbare reservar av kol, olje og gass er på totalt over 980 milliardar tonn oljeekvivalentar. Forbrenning av desse enorme mengdene ville føre til nær 60 prosent større CO2-utslepp enn dei totale globale utsleppa hittil. Det ville innebere ein dramatisk klimakatastrofe, som kunne gjere menneskeleg liv på denne kloden umuleg.

1. Carbon Tracker, Unburnable Carbon. 2. PBL Netherland’s Environmental Assessment Agency, Countries’ contribution to climate change: effect of accounting for all greenhouse gases …, 31.10.2013 3. IEA, CO2 Emissions from Fuel Combustion – Highlights.

U T V E I E R 3 2 014

Venstresidas store sjanse – vår eneste? Ingerid S. Straume BOKESSAY – THIS CHANGES EVERYTHING (2014)

Kampen mot klimaendringene er den éne, store saken som kan forene alle bevegelsene, mener Naomi Klein i sin nye bok. Og det er nå vi har muligheten.

“It’s about changing the world, before the world changes so drastically that no one is safe. Either we leap—or we sink” (baksidetekst, This Changes Everything).

Naomi Klein har brukt fem år på å gjøre research til sin nye bok, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate. I samme periode har hun født sitt første barn, og tatt inn over seg alvoret ved klimaendringene på en slik måte at klimasaken aldri igjen kan bli en sak blant mange andre, gode saker. Klima er for Klein blitt den ene, store saken som ikke bare setter alt annet i et bestemt (økologisk) perspektiv, men også dét som kan forene venstresidas små og store bevegelser til én, stor bevegelse. For Klein er omsorgen for planeten og kritikk av kapitalismens herjinger ett og det samme. Det betyr at sosial rettferdighet må ligge til grunn for vår respons på klimakrisen, og denne må gå dypt, til selve vårt verdenssyn. Men til forskjell fra de fleste miljøfilosofer, har Klein den kunnskapen som skal til for å utmynte sin innsikt i konkrete, politiske tiltak.

Én felles kamp Global oppvarming er altså ikke én blant mange saker for venstresida, men den saken som kan forene og ta opp i seg en rekke andre kamper: for urfolks rett til å leve av landet, for fattige og undertrykte, ofre for klimaødeleggelser, for kvinner og for barns rett til en framtid. Slik sett er klimaendringene en kjempesjanse for oss alle, spesielt for dem som ikke tjener på dagens rovdyrkapitalisme, altså de 99 prosentene. Kunnskapen fra No Logo og The Shock Doctrine brukes her til å belyse sammenhengene mellom økokrisen og avregulert kapitalisme. Det som har bragt oss til randen av økologisk kollaps er for Klein en bestemt verdensanskuelse, extractivism: ideen om at mennesker er en slags naturens ingeniører som kan bruke det vi trenger og kaste resten. For å unngå de aller verste konsekvensene, kan venstresidens tradisjonelle virkemidler peke ut veien, som regulering av økonomisk virksomhet, desentralisering, politisk styrt investering, fellesskapsløsninger og aller viktigst – for dette kommer ikke av seg selv – massiv mobilisering nedenfra. Klimaendringene kan være en gyllen anledning til å forene en rekke små og store kamper, som urfolks rett til å leve av landet, rettferdighet for kvinner og barn, å kunne ha et meningsfylt levebrød og en rettferdig økonomisk verdensorden. Ja, disse kampene er nødvendige, hevder Klein, for å kunne endre den dynamikken som har bragt oss dit vi er nå, i det som kalles Decade Zero: et kort tidsvindu der vi mennesker har mellom seks og ti år på oss til å

U T V E I E R 3 2 014

>> Klimapolitikk er den kapitalismekritiske venstresidens politikk. legge om vårt energiforbruk fra olje, gass og kull til fornybar energi.

Forurenser betaler Klein gjør det helt klart at status quo ikke lenger er et alternativ. Endringene kommer, enten vi vil eller ei, og hvis vi velger å gjøre ingenting, vil dette med stor sikkerhet bringe oss inn i en serie katastrofer med store konsekvenser, sosialt, politisk og økonomisk. Hun skal ha ros for ikke å la seg overvelde av de innsiktene hun legger fram, både når det gjelder tragiske framtidsscenarioer og de store kapitalkreftene som arbeider imot. I stedet bruker hun sine analytiske og retoriske evner til å motivere og oppmuntre oss alle. Spørsmålet blir, kort sagt, om vi skal ha et økonomisk-politisk system som er for eller imot livet. Boka er full av løsningsforslag, fra finansog karbonskatt til desentralisering av energiproduksjonen etter modell fra Tysklands Energiewende. I tillegg må det legges kraftige begrensninger på handel, råvareutvinning og vareproduksjon. Men det aller viktigste er at forurenser må betale: det vil si de selskapene som

utvinner olje, kull og gass, som driver med åpne gruver, fracking og tjæresand. Hittil har de vært fritatt fra å kompensere for sine ødeleggelser av vår felles atmosfære – og i mange tilfeller, vannet – som alt liv på jorden er avhengig av. Selskapene som utvinner olje og gass er de mest lukrative noensinne, men de kommer ikke til å gi fra seg noe frivillig. Tvert i mot brukes årlige milliardbeløp til å motsette seg reguleringer og så tvil om klimaforskningen.

Venstresidas politikk Høyresida, spesielt i USA, har lenge omtalt klimaproblemene som et fabrikkert problem, skapt av venstresida for å få det slik den vil. Dette poenget omfavner Klein for alt det er verdt: Klimapolitikk er den kapitalismekritiske venstresidas politikk. Hun er ikke nådig mot miljøorganisasjoner som har prøvd å ri to hester ved å omfavne markedsbaserte løsninger og «grønne» markedsmekanismer. Deres kompromissvilje har gjort ting mye verre ved å utsette nødvendige reguleringer, mener hun, og har i realiteten vært en gigantisk gavepakke til olje- og gassindustrien. I Norge har Miljøpartiet de Grønne motsatt seg å være et parti for venstresiden, men ønsker å bryte med venstre-høyre-aksen til fordel for en grønn-grå akse. Dette vil for Klein være en dårlig

Helt: Bøkene No Logo og Sjokkdokrinen har gitt Naomi Klein heltestatus. Her er hun på vei til et foredrag for Occupy Wall Street. Foto: David Shankbone/ Wikipedia

U T V E I E R 3 2 014

Energiewende: Tysklands overgang til fornybar energi og enøk er et av løsningsforslagene i boka. Energien kommer fra biomasse, vind og solceller. FOTO: FLORIAN GERLACH (NAWARO)/WIKIMEDIA

strategi. Klimasaken trenger nemlig at de som er svakest stilt, faktisk går foran. De må krever å få utvikle fornybar, dvs. lokal energi og arbeidsplasser som ikke ødelegger livsgrunnlaget, noe de bare vil kunne gjøre dersom økonomiske byrder fordeles og urett kompenseres.

>> Spørsmålet blir, kort sagt, om vi skal ha et økonomisk-politisk system som er for eller imot livet. Noe av det mest inspirerende ved boka er de mange eksemplene Klein har samlet fra en bevegelse hun kaller Blockadia, der urfolk og lokalsamfunn motsetter seg multinasjonale selskapers plyndring. Her er det gjerne bestemødre som tar det største ansvaret og byrden. Blockadia kan få til det som våre politikere (Obama, Støre) og grønne frelserkapitalister (Richard Branson, Petter Stordalen) aldri vil komme til å gjøre for oss. Heller ikke Occupy-bevegelsen, som mange har festet sitt håp til, har verktøyene som skal til. Venstresida trenger strategier og visjoner, ikke bare taktikk. 1

Norge får kritikk Norge går – heldigvis – ikke fri: Statoil nevnes flere ganger for sin medvirkning til såkalt

skitten oljeutvinning og Yara for sin pushing av energikrevende kunstgjødsel. For Klein er statskapitalisme (Statoil) ikke bedre enn privat kapitalisme, men på visse måter verre, fordi politiske prosesser blokkeres enda mer effektivt når staten har hendene i oljebrønnen. Det vil være naivt å tro at det ikke er en sammenheng mellom olje- og gasspolitikk og klimapolitikken. Så også i Norge, der Finansdepartementet har kooptert politikken for en bærekraftig utvikling og gjort det til et spørsmål om fortsatt oljeutvinning for å bygge opp et «bærekraftig» oljefond.2 Vår tidligere statsminister og miljøvernminister Jens Stoltenberg har ledet to større utredninger for FN om klimaproblematikken. I begge tilfeller framholdt kommisjonen klimaproblemene som vår tids største trussel. Allikevel har det aldri vært et alternativ for Stoltenberg å bremse eller stoppe utvinningen av olje eller gass. Tvert i mot prosjekteres det stadig nye utvinningsfelt – per i dag fem ganger det som kan tåles dersom vi skal kunne begrense temperaturstigningen til 2oC ifølge Klein.

Ta klima personlig Hva var det som fikk Klein til å ta opp dette store og vanskelige temaet? Som mange andre har hun lenge visst om klimaendringene, og forstått alvoret, men uten å ville erkjenne det personlig. Hun forteller at hun pleide å lese veldig raskt gjennom

U T V E I E R 3 2 014

Sjøstjerne: . Naomi Klein skjønte hvor viktig klimakampen er da hun tenkt at det kanskje var likegreit at sønnen aldri fikk se en sjøstjerne, så ville han ikke vite hva vi mister. FOTO: NN/KIWIMEDIA

>> Det vil være naivt å tro at det ikke er en sammenheng mellom olje- og gasspolitikk og klimapolitikken. Så også i Norge. reportasjer om klimaendringene for å slippe å ta stoffet inn over seg. Det var jo så mye annet som også var viktig. Dette forandret seg for noen år tilbake, da hun bestemte seg for å gjøre research til det hun omtaler som sin hittil vanskeligste bok å skrive. Det som fikk henne til å endre standpunkt, var hennes lille sønn på to år, som elsket å høre fortellinger om dyr. Vanlige dyr som han kanskje aldri vil få anledning til å se i levende live, som elg og sjøstjerner: «As I read these [childrens’] stories, I caught myself praying for the invertebrates to hang in for just one more year – long enough for my son to be amazed by them. Then I doubted myself: maybe it’s better if he never sees a starfish at all – certainly not like this (en sykdom rammet sjøstjerner langs hele Stillehavskysten i fjor red.anm.] When fear like that used to creep through my armor of climate change denial, I would do my utmost to stuff it away, change the channel, click past it. Now I try to feel it. It seems to me that I owe it to my son, just as we all owe it to ourselves and one another.» (Klein 2014:28)

Som voksne kan vi late som om klimaendringene ikke angår oss; de største forandringene vil jo inntreffe etter at vi er borte. Men det er vanskelig å overbevise seg selv om at de heller ikke angår barn eller deres framtidige barn. Før eller siden vil spørsmålet dukke opp: hva gjorde vi for å hindre klimaendringene fra å eskalere – og hvorfor ble det sånn? Lenge var klimasaken noe for de spesielt interesserte og bittesmå partier, men dette har endret seg i det siste. Kanskje, ja, kanskje, vil Kleins nyeste bok kunne inspirere den store, sosiale mobiliseringen hun ønsker seg. Når sosiale endringer først skjer, skjer de fort, og på uforutsigbare måter. Kanskje vil ordene endelig bli gjort til skamme, at det er lettere å se for seg «the end of the world», enn «the end of capitalism». Det er på tide å snakke i store bokstaver, å være personlig, å se seg omkring og støtte hverandre i å ta opp de store og viktige spørsmålene: for eller mot livet? Det kan vi lære mye om av Naomi Klein. 1. http://www.tikkun.org/nextgen/to-be-realistic-demand-the-impossible-towarda-visionary-left 2. Ingerid Straume (2005) https://www.academia.edu/205246/ Depoliticizing_Environmental_Politics_Sustainable_Development_in_Norway

EU ETS

CDM

EUs klimakvotesystem er bedriftenes kvotemarked. Én utslippskvote kalles EUA (EU Emission Allowance) og gir rett til å slippe ut ett tonn CO2. Hvert år blir mengden redusert, slik at kvotemengden i 2020 vil være cirka 21 prosent lavere enn utslippene i 2005.

Clean Development Mechanism/den grønne utviklingsmekanismen. Prosjekter som reduserer utslippene av klimagasser i utviklingsland kan få kvoter for den mengden utslipp de reduserer.FN må godkjenne alle prosjektene.

EMISSION TRADING Handel mellom land gjennom Kyotoavtalen. Hvert enkelt land har fått et gitt antall kvoter. En bedrift som slipper ut mindre enn den har rett til, kan da selge sitt overskudd av kvoter til andre som ikke har redusert sine utslipp.

1/4

av norske kvoter er kjøpt direkte* fra investeringsbanker

Barclay (20%)

JP Morgan (4%)

*resten er heller ikke kjøpt direkte fra prosjektene.

Norge kjøper tre typer kvoter:

KVOTEHANDEL

Andre (76%)

116

norske industri- og offshorebedrifter får tildelt gratis klimakvoter.

Til sammen fikk disse i overkant av 17, 6 millioner kvoter i 2013 og i underkant av 17,3 millioner kvoter i 2014. I gjennomsnitt betaler staten

71, 75 kroner per kvote.

DE SNUSKER, SNYTER OG SPEKULERER MED KVOTER Nadia Falch Bandak KLIMAKRIM

Markedskreftene skulle bli tjene miljøet og man skulle få mest mulig miljø for pengene, slik ble klimakvotene født. Men allerede i den spede begynnelse så man at karbonhandelen hadde liten miljøgevinst, samtidig som markedet var en magnet for svindel og spekulasjon. Da EUs kvotemarked åpnet i 2005 var det meningen at det skulle være enkelt å selge kvoter. Europakommisjonens Jos Delbeke sa at EUs rolle var å holde reguleringene på et lavest mulig nivå og la markedskreftene styre. Resultatet ble storstilt svindel og finansspekulasjon som truet kvotemarkedet i kne. Finanskrisen gjorde også sitt før EU innså at det var på tide med strengere reguleringer. «Kvotemarkedet er en lekeplass for svindlere og spekulanter. I et forsinket forsøk på å demme opp for de verste utskeielsene har EU-kommisjonen innført noen reguleringer, men det er ikke der problemet ligger. Klimagevinsten uteblir når man overgir ansvaret for klimapolitikken til spekulanter», uttaler Oscar Reyes fra tankesmia Institute of Policy Studies. Reyes har dokumentert at finanslobbyen presset Brussel hardt for å unngå strengere reguleringer, selv i den perioden i 2011 da deler av kvotemarkedet var stengt på grunn av svindel.

En gavepakke til de kriminelle «Klimakvoter ble etablert som et internasjonalt virkemiddel for å forsøke å redusere utslipp av klimagasser. Hvorvidt klimakvotene har innfridd disse forventningene, vites ikke. Derimot er det ingen tvil om at klimakvotene var en gavepakke til de kriminelle», skriver politiadvokat Asbjørg Lykkjen i Økokrim sitt blad Miljøkrim.

>> Det er ingen tvil om at klimakvotene var en gavepakke til de kriminelle. Asbjørg Lykkjen, Økokrim Det er ikke strenge reguleringer på hvem som kan selge klimakvoter og dette åpner markedet for useriøse aktører. Da EU åpnet markedet ble det sagt at det var enklere å bli sertifisert som kvoteselger enn å åpne en bankkonto. I 2009 avdekket Europol massiv momssvindel i karbonkvoter. På halvannet år var tre europeisk land blitt svindlet for hele 42 milliarder kroner. Også i Norge hadde momssvindel med klimakvoter forekommet. I år ble en mann dømt i Oslo tingrett for å ha unndratt moms for 139 millioner kroner fra et selskap som hadde solgt klimakvoter for en halv milliard kroner. Politiadvokat Asbjørg Lykkjen beskriver forretningsmodellen i bedriftene de etterforsket som «Svært imponerende – men etter vår vurdering for godt til å være sant (les: lovlig)». Det var bedrifter som tidligere hadde drevet med

U T V E I E R 3 2 014

>> Mange av de samme derivathandlerne som stod bak finanskrisen, er nå aktive i kvotemarkedet. Interpol alt fra brukthandel til budbilvirksomhet, uten ansatte, uten egenkapital, med lite kunnskap om kvotemarkedet, og som samtidig omsatte for flere hundre millioner kroner. «Etterforskingen ga ingen holdepunkter for at kvotene var ervervet ved lovlige midler, og omsetningen ble heller ikke innrapportert til myndighetene». De drev altså enkel momssvindel, ved å kreve kundene for moms uten å betale den inn til staten.

andrehåndsmarkedet. Der kjøper man gjerne ikke bare enkle kvoter, men også derivater, obligasjoner og kompliserte finansprodukter fra store banker og finansinstitusjoner som er mer opptatt av å tjene penger enn å redde miljø. Finansgiganter som J.P. Morgan, Goldman Sachs, og Merrill Lynch har funnet seg godt til rette i kvotemarkedet. Dette er altså de samme aktørene som var skyld i finanskrisen.

I kjølvannet av Europols avsløring etterlyste Konkurransetilsynet bedre overvåking av kvotemarkedet. Kjell Jostein Sunnevåg ledet utredningen i Konkurransetilsynet, og sa til Teknisk Ukeblad at: «Myndighetene må passe på at det ikke gjøres stilltiende avtaler aktørene imellom for å sørge for at man får kvotene billigst mulig, og senere selger dem dyrt i andrehåndsmarkedet - de samme problemstillingene gjelder i kvotemarkedet som i aksjemarkedet».

«Vi kombinerer visjonene i et sosialt foretak med den kommersielle erfaringen til en investeringsbank », står det på hjemmesiden til Climate Care. I 2008 kjøpte J.P. Morgan selskapet Climate Care, som selger energieffektive ovner i Afrika. Hver av ovnene skal redusere CO2-utslipp med to til tre tonn i året, og dermed genererer de flere kvoter hver. Fram til ledelsen i selskapet kjøpte seg ut av J.P. Morgan, solgte banken subsidierte ovner i Afrika, og tjente vel så mye på å selge CO2-kvotene fra prosjektet. Fra Climate Care er det en åpen strategi, «Vi vil vise at håndtering av klimaendringene og utviklingsutfordringer kan tjene på en businessbasert tilnærming», står det på hjemmesiden. Climate Care har også fått kritikk for å selge CO2-kvoter fra et prosjekt som definerer muskelkraft som en fornybar energikilde. Prosjektet erstatter dieseldrevne vannpumper med «stepmaskin»-pumper, og kritikerne mener at muskelkraft ikke er en godkjent fornybar energikilde, og at det dermed er feil å selge CO2kvoter fra dette prosjektet.

Storbankene spekulerer Kvotemarkedet har blitt mer preget av finansspekulasjon etter hvert som markedet «modnet». CO2 ble en vare som kan kjøpes og selges, og som finansinstitusjoner kan tjene store penger på. Klimakvoter er ganske enkelt en måte å få tillatelse til å slippe ut et tonn CO2. En bedrift som slipper ut C22 er kvotepliktig. Staten deler ut gratis klimakvoter til kvotepliktige bedrifter, men ikke nok til å dekke hele utslippet. Intensjonen er at de dermed skal finne tiltak som reduserer de CO2-utslippene som de ellers må betale for. Hvis ikke de får til det, må de kjøpe kvoter. En kvote er et slags bevis på at det har blitt sluppet ut ett tonn mindre med CO2 et annet sted, primært i fattige land. Disse kvotene kjøper de vanligvis ikke direkte fra organisasjoner og bedrifter i utviklingsland, men via mellomselskaper. Det kalles

Kan bli en kvotekrise Det er ikke bare momssvindel som bekymrer politiet. De mange sammensatte finansproduktene som selges får Interpol til å bli urolige. «Finanskrisen viste at landene mangler regulering for å håndtere komplekse finansinstrumenter. Mange av de samme derivathandlerne som stod bak finanskrisen er nå aktive i kvotemarkedet.

Klimakrim: Selge samme skogbevaringsprosjekt til flere kjøpere. FOTO:KMD/FLICKR

Derfor risikerer kvotemarkedet å følge det samme sporet, med mindre myndighetene får på plass tilstrekkelige reguleringer», skrev Interpol i sin Guide til karbonkriminalitet i 2013. Rapporten lister opp fem hovedkategorier med lovbrudd i kvotemarkedet. 1. Manipulere målinger slik at det ser ut som et klimaprosjekt genererer flere klimakvoter enn det faktisk gjør. 2. Salg av klimakvoter som enten ikke eksisterer eller som allerede tilhører noen andre. 3. Lyve om kvotens miljøgevinst eller kvotens mulige økonomiske gevinst. 4. Utnytte de svake reguleringene til å begå økonomisk kriminalitet, som for eksempel hvitvaske penger, svindle med verdipapirer og moms eller snyte på skatten. 5. Datahacking eller nettfisking for å stjele klimakvoter og personlig informasjon som passord og kontonummer.

Flere norske avsløringer I løpet av den første Kyoto-perioden (20082012) var det Finansdepartementet som kjøpte Norges kvoter. Finansdepartementet kjøpte kvotene i andrehåndsmarkedet og hovedsakelig CDM-kvoter. Norge handlet rundt tre millioner klimakvoter fra den britiske storbanken Barclays og rundt en million klimakvoter fra J.P. Morgan. I den andre Kyoto-perioden (2013-2020) er det Klima- og miljødepartementet som har ansvaret for kvotehandelen, og de har gitt ansvaret over til det nordiske miljøfinansieringsselskapet NEFCO. Hovedvekten er fortsatt på CDM-kvoter. Det skal kjøpes kvoter fra prosjekter som på grunn av lave kvotepriser står i fare for å avvikle driften. «Slik

ønsker vi å redde et viktig marked som er i ferd med å gå under», sa klima- og miljøvernminister Tine Sundtoft da departementet annonserte kjøpet i 2013. Det er avdekket dårlig kontroll med CDMkvotene, også de norske kjøpene. Derfor fører de ikke til mindre CO2-utslipp, samtidig som noen tjener penger på kvoter som aldri skulle vært på markedet. • NRK har avslørt at Norge har kjøpt klimakvoter fra prosjekter som skader både miljø og utvikling. Det er kvoter fra et selskap som hugget regnskogen, fra selskaper som anla damanlegg i Kina som gjorde at mennesker måtte tvangsflyttes, og fra en forurensende fabrikk i India. • Bergens Tidene har avslørt at Statoil og Finansdepartementet kjøpte kvoter fra fabrikker i Kina og Mexico som produserer en miljøgift som er 12 000 ganger verre enn CO2. Siden gassen er svært giftig, fikk man mange kvoter av å rense den. • I 2008 suspenderte FN Det Norske Veritas som godkjenner av klimaprosjekter fordi de hadde godkjent prosjekter uten å gjennomgå dem. Ifølge Reuters var Veritas den største kontrolløren av klimaprosjekter i 2008. Suspensjonen varte bare i noen måneder. Dette er bare noen eksempler. I tillegg kommer utallige problemer blant annet med å vise at klimaprosjektene faktisk har en tilleggsverdi, det såkalte addisjonalitetsprinsippet. Det vil si at de ikke hadde blitt gjennomført uten den ekstra finansieringen.

U T V E I E R 3 2 014

VS JACOB BOMANN LARSEN

OVE JAKOBSEN

Siviløkonom og langtidsaktivist. Er i dag tilknyttet det internasjonale nettverket Living Economies Forum (LEF) som ledes av tidligere professor ved Harvard Business School, David C. Korten. Foto: Privat

Professor ved Handelshøgskolen i Bodø. Underviser i økologisk økonomi på Universitetet i Nordland underviser, inkludert kretsløpsøkonomi, økofilosofi, miljøledelse og industriell økologi. Foto: Privat

FRA BRUK OG KAST TIL KRETSLØPSØKONOMI –Klimakrisen kan ikke løses innenfor dagens økonomiske system, mener økonomene Jacob Bomann-Larsen og Ove Jakobsen. De krever at vi må tenke nytt om både avfall og verdiskapning. Sjur Cappelen Papazian DUELL

– Klimaspørsmålet må ikke sees på som en byrde som begrenser mulighetene for verdiskapning, men snarere som en mulighet for utvikling og vekst, sa statsminister Erna Solberg i september. Hun mener løsningen ligger i at staten investerer i teknologisk innovasjon og at næringslivet investeringer i effektive lavutslippsløsninger. FNs miljøprogram har lansert begrepet «grønn økonomi» for å «gjøre verdensøkonomien grønnere».

Det betyr økonomisk vekst i de fattige landene kombinert med lavere forbruk av ressurser. De ønsker å bruke subsidier, skatter og reguleringer for å oppnå dette. For regjeringen er det ingen motsetning mellom klimahensyn og økonomisk vekst. Men mange mener at dette ikke er tilstrekkelig for å unngå en katastrofal klimakrise. Det er fordi løsningene i den grønne økonomien bygger på dagens markedsøkonomi. Ove Jakobsen og Jacob Bomann-

Larsen er to av disse kritikerne, som frykter at det kun vil bli en grønnmaling av den allerede eksisterende uøkologiske, «grå» økonomien. Jakobsen ønsker å erstatte den grønne økonomien med en kretsløpsøkonomi. Han mener at vi må skifte tenkemåte og plasserer økonomien i en organisk virkelighetsoppfattelse. Bomann-Larsen ønsker seg en dypgrønn økonomi. Han mener at vi må gjennomføre fundamentale endringer, og få et endre synet på hva som skaper verdier og på hva som er økonomisk/uøkonomisk.

U T V E I E R 3 2 014

ALTERNATIVENE TIL EN GRØNN ØKONOMI Økologisk økonomi (Jakobsen)

Dypgrønn økonomi (Bomann-Larsen):

Grønn økonomi og miljøøkonomi krever ikke grunnleggende endring av dagens økonomiske system. Det gjør derimot kretsløpsøkonomi og økologisk økonomi. For hva er meningen med å bevare et system som ikke fungerer?

Jeg ønsker å fremme det jeg har valgt å kalle for en «dypgrønn økonomi». Kortreiste ressurser som først og fremst dekker folks materielle grunnbehov, samt internasjonale nettverk av sterke og robuste lokaløkonomier, er en del av løsningen.Nå kan vi ta de første skrittene for å utvikle den dypgrønne økonomien. Det er mye å ta fatt på.

Vi må slutte å dempe symptomene fra et feilslått system, og begynne å endre det. Vi må gå fra et perspektiv der ting produseres, brukes og kastes, til en kretsløpsøkonomi, hvor materialer og energi sirkulerer. Mennesker er de eneste som skaper avfall, i naturen er kretsløpene mer ressurseffektive. Der blir alle tilgjengelige ressurser utnyttet nesten uten at det oppstår avfall eller forurensing. Slik må vi også innrette produksjonen. Da trenger vi en industriell økonomi hvor avfall i en industri kan brukes som ressurser i den neste. Samtidig må vi gå fra storindustri til småskalaindustri, der produksjonen legges nærmere forbrukeren. Dersom grønn økonomi skal innebære en reell endring, må man ta tak i markedsmekanismer og ujevne maktrelasjoner. Det er viktig at grønn økonomi ikke blir redusert til å handle om en rekke tekniske løsninger. Jeg er ikke fiendtlig til teknologi, men teknologien må underordnes det organiske systemet vi er en del av.

«Hvis ikke det er de skandinaviske landene (…som skal starte den dypgrønn endringen …), hvem er det da?» spør den tidligere Havard-professoren David C. Korten. De rike landene i Skandinavia kan ta risikoer uten at dette vil få alt for fatale konsekvenser, spesielt Norge som har Oljefondet. Derfor har vi en glimrende forutsetning for å stake ut en ny kurs for verden ved å prøve ut ulike pilotprosjekter. Jeg vil oppfordre Utveiers lesere å utfordre politikerne foran det kommende kommunevalget. Be dem om å gjøre sine respektive kommuner til dypgrønne pilotprosjekter, som kan inspirere andre til å gjøre det samme. Selv arbeider jeg for at Øvre Eiker, der jeg bor, skal bli en slik pilotkommune.

>> Hva som er økonomisk kommer an på hvilke mål man har.

PROBLEMENE MED DAGENS ØKONOMI Manglende helhetsforståelse (Jakobsen):

Bare penger betyr noe (Bomann-Larsen):

Å tenke gjennom hvordan vårt økonomiske system fungerer har vel neppe vært mer aktuelt enn nå. Nyhetene er fortsatt preget av krise i Europa og bekymring for euroen.

Produksjon, inntekt og forbruk kan sammenlignes med varmen i et rom, der livskvaliteten og livsgleden handler om hvordan man trives i rommet. Vi trenger ikke maksimal temperatur i rommet for å maksimere trivselen, vi trenger passelig temperatur. For å sikre dette, bruker vi en termostat. Blir det for varmt går trivselen ned. Tilsvarende trenger vi ikke maksimal inntekt, kjøpekraft og forbruk for å maksimere livskvaliteten. Vi trenger en termostat for naturens og menneskets velbefinnende, som sørger for at det ikke er for kaldt, men heller ikke for varmt.

Dagens Næringsliv hadde for en tid siden en lederartikkel som handlet om hvor nødvendig markedsøkonomien er, men det var før finanskrisen og før vi hadde sett hva egeninteresse kan lede til i Terra Securities, i Enron, på Wall Street og Oslo Børs. I dag forstår verken lederskribenten i DN, du eller jeg hva som er på ferde i verdensøkonomien. Heller ikke økonomiprofessorer som i årtier har undervist om

I markedsøkonomien er alt som kan selges en

U T V E I E R 3 2 014

den usynlige hånd, kan forklare hva som egentlig skjer. Det finnes utallige modeller for å forutsi markedsliberalismens oppførsel. Problemet er bare at de modellene ikke virker lenger. Dagens økonomi bygger på en mekanisk virkelighetsforståelse, som teller de enkelte deler hver for seg. Denne måten å oppfatte økonomien på har ført til en rekke uforutsette konsekvenser fordi kartet ikke passer med virkeligheten. Det er dette vi må endre. Verden har gått gjennom store endringer før, vi kan gjøre det igjen.

>> Vi må få en kretsløpøkonomi, hvor materialer og energi sirkulerer.

verdiskapning, hvis det blir solgt på lovlig vis. Dersom salg av narkotika ble fritt og lovlig, ville økt salg av narkotika bety økt verdiskaping, samme hvor ødeleggende det er. Så ta det ikke uten videre for god fisk når næringslivet hevder de driver med verdiskaping. Det høres så fint ut, men det er ikke gull alt som glimrer. I dag blir nesten enhver aktivitet akseptert bare den anses som økonomisk forsvarlig, og enhver aktivitet blir frarådet dersom den ikke kan forsvares økonomisk, samme hvor fornuftig den måtte være. Dette er fordi pengene i praksis er viktigere enn livet for de som leder an i dagens samfunnsutvikling. Men hva som egentlig er økonomisk eller uøkonomisk kommer an på hvilke mål man har, og ikke først og fremst av hvor mye penger det blir ut av det. Penger bør kun være et virkemiddel og ikke et mål i seg selv. Derfor må vi omdefinere hva som er økonomisk og uøkonomisk, slik at økologiske og sosiale verdier kommer først.

VEIEN VIDERE Se alt som en helhet (Jakobsen)

Ta tilbake begrepene (Bomann-Larsen):

Vi må skifte tenkemåte og plassere økonomien i en organisk virkelighetsoppfattelse, slik at terrenget passer med kartet. Vi kan ikke tenke mekanisk i en organisk verden. Det vi trenger er en helhetstenkning, der helheten er mer enn summen av delene. En overgang til helhetstenkning vil innebære at økonomisk virksomhet ikke kan reduseres til et konkurransespill mellom uavhengige aktører i et marked. På samme måte som i naturen er vi avhengige av hverandre. Dersom vi innser det, vil det føre til økt innsats for løsninger som tjener fellesskapets beste. Vi må med andre ord erstatte konkurranse med samarbeid.

En maktelite bestående av særlig økonomer, næringslivsfolk og politikere, har lenge fått lov til å definere begrepene vi bruker. Økonomiske uttrykk har fått et ensidig pengeperspektiv, som har fremmet de økonomiske og politiske interessene til de som allerede har makt.

Vi befinner oss i starten av en ny tid. Prosessene er allerede i gang. Nå må vi skape nettverk av folk som ønsker endringer, finne løsninger og starte opp prosjekter som bygger på andre premisser enn dem som er rådende i dag. Vi trenger sosiale banker, altså banker som er den del av endringen, Cultura bank er et eksempel. Å utarbeide utopier og alternativer er viktig fordi vi må kunne føre en dialog og utvikle konkrete eksempler til etterfølgelse. Vi må være prosessorienterte, men samtidig vite hvor vi ønsker å gå.

En av vår tids viktigste oppgaver er at folk begynner å ta makten over de bildene, fortellingene og begrepene som former vår virkelighetsoppfatning. Da må vi også ta makten over de økonomiske begrepene. Slike positivt ladede økonomiske begreper som nå bør redefineres i dypgrønt perspektiv- er begreper som økonomi, økonomisk, effektivitet, lønnsomhet, kapital, inntekt, kostnad, verdiskaping, arbeid, økonomisk vekst, frihandel, utvikling, levestandard, rikdom og fattigdom.

U T V E I E R 3 2 014

>> Den amerikanske oljeanalytikaren Daniel Yergin har uttrykt det slik: «[Oljen] er industrisamfunnets drivkraft og sivilisasjonens livsblod». Med andre ord: Utan oljen stoppar kapitalakkumulasjonen. Dette synest dei politiske makthavarane å forstå. Derfor har klimapolitikken hittil berre sett etter alternativ som ikkje fører til redusert produksjonen av fossile brennstoff, til dømes kvotehandel, jakt på biodrivstoff og sjenerøs pengestøtte til skogreising i u-land samtidig med at det skjer systematisk avskoging i dei same landa. Rune Skarstein, s. 15

KAN DET SELGES? I gamle dager så man for seg en framtid med flygende biler og uniformer til alle. Men salg av luft og forurensning og innveksling av verdipapirer for biologisk mangfold hørte vi aldri noe om i prosaens eller filmens verden. Petter Slaatrem Titland ESSAY

Attac-politikk handler om forholdet mellom økonomien og samfunnet, og mange har blitt aktivister med oss nettopp fordi de vil trenge gjennom dette tjukke økonomilaget som ofte føles som det aller viktigste i samfunnsutviklingen. En organisasjon som vår har mye å gjøre om dagen, for kommersialiseringen av samfunnet går i rasende fart. Å stritte mot tankesettet og interessene til alt det som leder samfunnet vårt til å bli et eneste stort kjøpesenter, eller en eneste stor børs, kan føles som å løpe på en tredemølle. En salgsvare eller en tjeneste er ikke hva det en gang var – nemlig mer eller mindre brukbare ting man kjøpte for å gjøre livet lettere, morsommere eller mer smakfullt. Hvor langt kommersialiseringen har gått, kan si oss mye om hva slags økonomi vi beveger oss mot, og hva slags samfunn denne økonomien vil produsere. Jeg stod og snakket med en venninne om disse tingene, da hun spurte meg om jeg hadde sett at man kan kjøpe stjerner på nettet nå? Nei, det hadde jeg ikke. «Kolla!» sa hun, hun er svensk, og søkte det opp

på mobilen: Köpaenstjarna.se. «Köp en stjärna och ge en gåva från hjärtat som mottagaren aldrig kommer att glömma». «Denna stjärna kan bli din», står det skrevet på den store kongeblå himmelen. På en vakker langstrangt trebrygge står det et par. Han med hendene rundt hennes midje, pekende, mot stjernen «Karin». Vi trykker på «köp en stjärna»knappen, og universet åpner seg, i all sin mangel på store tanker og ubesvarte spørsmål. Her finnes det nemlig fem kategorier stjerner, alle med stigende grad av tilbehør: Jo dyrere stjerne, jo mer ting. Starlet er den billigste stjernen og koster 499 kroner. Her får du sertifikat, stjernekart, dokumentasjon og «gåvomap», som følger med alle de fem stjernene. Starlight koster 699, og er en type «mycket ljusstarka stjärnor». Med Twin får du «två stjärnår sida vid sida» for 999 kroner. Så er det et kraftig hopp opp til Supernova til hele 1799 kroner. Dette er de «ljusaste stärnona på himlen». Du får et fargefoto av stjernen og et ekstra sertifikat. De fleste går imidlertid for den stjernen i midten – som ikke er den dyreste, men heller ikke den

billigste. Med stjernen Zodiac, «Populärast», får du skrive inn en personlig hilsen i kortet du gir til din kjære. «Gåvan kan ges av kärlek, vänskap eller till och med sorg», skriver de på siden. Og kundene er svært fornøyde. «Utmärkt service!!», skriver Stefan, «Lätt att beställa, snabb leverans och perfekt kvalitet.» «Fantastiskt, sier Hanna Martinsson», «jag älskade min sons reaktion när han fick presenten på sin födelsedag. Han tog ett foto av certifikatet så att han kunde VISA det för sina vänner i skolan», skriver hun. Köpaenstjarna.se tilbyr 30 dagers returrett og en plass i det internasjonale stjerneregisteret. Hva slags produkt er stjernen? Det er ikke en vare, fordi du ikke kan ta på den. Så det er en tjeneste, en slags syns- og filosofifornøyelsestjeneste. Du kjøper en stjerne for å stå under den og peke, og skal ifølge bildet, viske noen ord inn i øret til den du har ved siden av deg. Selskapet som står bak tjenesten er tysk, og finnes i 18 land – også i Norge, viser det seg. Under vilkårene til kjøpet kan vi heldigvis lese at det ikke

er snakk om et offisielt kjøp av en stjerne, fordi Köp en stjärna er en privateid virksomhet uten noe formell råderett over universet. Det betyr at vi stjernesertifikatløse mennesker fortsatt kan se på stjernene og kalle dem hva vi vil. Köp en stjärna handler litt mer om smak, kanskje, hvor jeg kan være litt gretten og si at det er teit å kjøpe en stjerne. Andre typer kommersialiseringer av naturen har langt mer ødeleggende effekt, og fører til mer enn bare en lett oppgitt humring. Å innlemme naturen og omgivelsene i et kjøp og salgforhold, har gradvis endret miljøkampen siden 1970-tallet. Tidligere var det ikke uvanlig å høre kritikk av økonomisk vekst i miljødebatten, selv ikke blant mainstream økonomer og politiske toppmøter. Dette ble gradvis mindre akseptert på 70-tallet. Da Gro Harlem Brundtland og hennes kommisjon presenterte sin definisjon av «bærekraftig utvikling», var økonomisk vekst plantet inn i miljødebatten for tretti år framover. I løpet av denne tiden styrker finansnæringen sin posisjon i politikk og samfunn. Istedenfor å ha et finansmarked som investerer penger i hva mennesker trenger, blir penger investert inn i et marked for å ekspandere på egenhånd. Har du penger, kan det bli til mer penger. Det blir færre investeringer i realøkonomien, og mer til finans. Dette har gjort at folk er mer knyttet til finansmarkedene enn tidligere. Kjøp og salg av luft og forurensing – karbonmarkedet – ble åpnet i 2005. I løpet av de siste ti årene har stadig flere elementer av naturen blitt delt opp og satt en pris på. Finansialisering handler om

å fabrikkere nye varer og tjenester og knytte dette til en finansmarked. Tjenestene blir da pengefisert. Verdien av den funksjonen som for eksempel skogen utfører, og som mennesker og andre nyter godt av, er uttrykt i pengetermer. Prising og kommersialisering av naturen handler om å tilegne seg økosystemet. Det handler om å formalisere eiendomsretten til spesielle økosystem-tjenester, eller over landområdene som produserer slike tjenester. Privatisering handler om å ta noe fra fellesskapet og gjøre det til noe du må kjøpe fra noen, istedenfor å forvalte det i fellesskap. Kommersialisering av «økosystem-tjenester» er å lage institusjonelle strukturer for å kjøpe og selge dem. Det gjør at kontrollen til finansmarkedene utvides til å gjelde naturområder, samt bruk av dem og tilgang på dem. Det overlater mindre til demokratisk politiske avgjørelser på vegne av flere, og mer til enkeltaktører og deres økonomiske interesser. På denne måten er finansialisering hele prosessen som øker innflytelsen til finansielle aktører og institusjoner, og de markedene de lager. Hvordan disse aktørene tenker på naturen påvirker ikke bare klimapolitikken, men kan også påvirke hvordan samfunnet som helhet tenker på naturen. Det er en komplisert prosess, for det handler om å etablere et slags tankesett. Først må du ha begreper som gjør finansialiseringen til en del av verden. Deretter kaster regjeringene seg på. Etter Rio+20-møtet i 2012 har det blitt laget flere standardiseringssystemer for å bytte papirer på biologisk

mangfold. Sverige, Tyskland, Spania, Nederland, Frankrike og Storbritannia er blant landene som støtter dette. Det er ikke nødvendigvis finansnæringen som står bak kartleggingen, målingen og inndelingen av «økosystemtjenestene» og som legger forholdene til rette for å lage verdipapirer av naturen. Institusjoner, forskere og andre gjør forarbeidet til å sette en økonomisk verdi på naturen. Men de har gjerne ikke kjennskap til eller kontroll på hvordan finansverdenen vil bruke de nye systemene som blir laget. Dette framhever den politiske sida av saken, nemlig at systemene som kontrollerer naturen på denne måten er noe mennesker lager! Derfor kan vi også gjøre det annerledes igjen. Miljøaktivister har ikke råd til å overse hvordan pengefiseringen av naturen gjør at vi mister kontrollen over hva naturen er, og hvorfor den ikke har økonomisk verdi. Vi kan fint utvikle måter å forvalte vår avhengighet av jorda på, uten Millennium Ecosystem Assesment, Natural Capital Accounting Project eller Biodiversity Offsets. Ikke minst kan vi nyte stjernehimmelen uten å samtidig føle trangen til å måtte peke på en sertifisering fra det Celestiale Stjerneregisteret på smarttelefonen.

VIL DU VITE MER?

LES EN INTRODUKSJON TIL FINANSIALISERING AV NATUREN I PAMFLETTEN «ECONOMIC VALUATION OF NATURE», UTGITT AV DEN TYSKE TENKETANKEN ROSA LUXEMBURG FOUNDATION.

U T V E I E R 3 2 014

VI HAR SIGRA! Julia Loge ATTAC-NYTT

I dag veit «alle» kor mektige finanskreftane er. For femten år sidan var det ikkje slik. Det er ein stor siger, sjølv om vi framleis har mykje jobb å gjere, ifølge han som foreslo organisasjonen Attac. –Framleis er det den politiske makta som er synleg, medan den finansielle er den mektigaste og samtidig usynleg. Men no veit vi det. Det er annleis, og det er Attac som har vist dette, fortel Ignacio Ramonet. I 1997 tok han initiativ til å danne Attac. Utveiers utsendte møter Ramonet til frukost i Bergen. Det er fortsatt mørkt ute, Ramonet skal ta eit tidleg fly vidare til Trondheim. Han et ein måtehalden frukost, pølse og eggerøre, frukt og grøn te. Ramonet er i Noreg for å snakke om Latin-Amerika og media, men vi vil snakke om Attac.

Frå avisleiar til folkebevegelse I 1997 slo finanskrisa inn over Asia. Thailand blei først råka, av spekulantar som med vitende og vilje gjorde raske kjøp og sal av valutaen deira, baht, for å tvinge styresmaktane til å senke verdien. I løpet av eit år blei bahten femti prosent billegare. Ramonet var redaktør for den franske avisa Le Monde Diplomatique i desse åra. I ein leiarartikkel i desember 1997 gjekk han til angrep på den usynlege finansmakta. Leiaren avslutta med både namn og formål for Attac. «Kvifor ikkje lage ein global, ikkje-statleg organisasjon, Aksjon for ein Tobinskatt til hjelp for borgarane (ATTAC)? I samarbeid med fagrørsla, og sosiale-, kulturelle-

og økologiske organisasjonar kan den opptre som ei formidabel pressgruppe frå samfunnet mot regjeringar, for å få dei til å krevje, ein gong for alle, at denne globale og solidariske skatten blir innført». Ramonet meiner at Attac var ei veldig original rørsle. Dei kom på eit tidspunkt då venstresida ikkje hadde så mykje vind i segla, og dei kunne tilby ein konkret løysning, tobinskatten. Slik hadde Attac eit høve til å mobilisere rundt eit konkret mål, for å jobbe med meir abstrakte tema, nemlig nyliberalisme, økonomiske skilnader og finansmakt. Det blei fort ei folkerørsle. I 1999 hadde Attac i Frankrike 10 000 medlemmer. –Var du med til Seattle, til Porto Alegre?, spør Ramonet meg. Det var dei verkelege glansdagane, fortsetter han. –Den gongen var det noko heilt nytt. Då vi foreslo Attac visste ikkje folk om den finansielle makta, enno, den var veldig skjult. I dag er det openbart for svært mange. Attac har vist dette. Attac har vist at den viktigaste makta ikkje er politisk, men finansiell. Og for tusenfald av menneske var dette ei openbaring. Attac har fått dei politiske aktivistane til å engasjere seg i økonomien, og mange fleir har lært om finansøkonomien frå Attac. Men den finansielle makta er framleis den sterkaste. Ramonet meiner at finanskrisa har vist kor sterk finansmakta er, fordi den har overlevd krisa. Politikarane har ikkje greidd å ta frå den makt og regulere den.

U T V E I E R 3 2 014

Attac kan vise kva rolle finansmakta har i klimaendringane, og korleis spekulasjon ikkje er ein del av løysningen, seier Ignacio Ramonet.

Og frå folkerørsle til tenketank –Det er framleis mykje å gjere. Men no er den eineståande ideen til Attac godt etablert. Berre sjå på Piketty. Han har hatt ein enorm suksess. Og kva er det han legg fram som løysning, etter tusen sider, jo ein tobinskatt, konstaterer Ramonet. Ramonet meiner derfor at Attac har sigra, det dei hadde å fortelje verda har blitt allment kjent. Det er òg ein utfordring, som dei handterer ulikt i ulike land. Ramonet ser på sitt heimland, Frankrike, og fortel at Attac der har blitt nærmast ein tenketank. –Attac i Frankrike er ikkje lenger ei folkerørsle, men det er framleis eit viktig laboratorium for nye tankar. Denne modellen er spanande, fordi dei er uavhengige av dei politiske partia og har ein rekke ekspertar som kan analysere det som skjer. Og i Spania har 15M og Podemos tatt over både tankane frå Attac og mange av aktivistane.

Dei nye utfordringane –I dag er det vanskelegare å finne eit like unikt prosjekt som tobinskatten. Men det er alltid oppgåver å ta fatt i, seier Ramonet. Eit av eksempla han nemner er TISA, som han meiner at er midt i Attac sitt kjerneområde. Og så kjem han til det han meiner er den største trusselen no, klimakrisa. –Der veit vi kva løysinga er, problemet vårt er å gjere det. Og det er vanskeleg å mobilisere, for alle er einig om at dei er mot, men ingen gjer noko med det. Det er hyklerisk.

Ramonet held fram med at Attac kan bidra med å forklare klimaendringane, fordi dei er resultata av ein produksjonsmåte og ein modell for utbytting. Attac kan vise kva rolle finansmakta har i det, og korleis spekulasjon ikkje er ein del av løysningen. I tillegg til at karbonmarknaden gjer at dei rikaste landa kan helde fram med å forureine, så meiner Ramonet at det gjer rom for ein ekstrem spekulasjon. –Det er berre ein finansiell løysning, som absolutt ikkje har som mål å endre systemet. Systemet er intelligent, det gir inntrykk av at det vil endre seg, mens hovudmålet er å ikkje endre noko, seier han. –Attac skal òg være ei økologisk og feministisk organisasjon, for du kan ikkje vere ei rørsle i dag utan å vere økologisk og feministisk.

Mykje jobb att –Spør meg, Julia, spør meg om alt. Og når du er ferdig med spørsmåla, så kan vi begynne å jobbe, seier Ramonet, og byr med på noko frå hotellfrukosten. Kanskje litt kake? Han er ein erfaren pressemann, som intervjuar intervjuaren. Kvar lærte du spansk, kor mange abonnentar har Utveier, kva jobbar Attac med i Noreg? –Her i Noreg har dykk meir jobb å gjere enn i andre land, for ikkje berre er dykk ein oljemakt, dykk har òg eit enormt fond. Og korleis vert det administrert? Noreg har kasta seg på børsen. Avkastninga frå fondet har blitt viktigare enn dei etiske forholda, og det gjer dei i namnet til dei framtidige generasjonane.

U T V E I E R 3 2 014

11 EU-LAND

INNFØRER FINANSSKATT Petter Håndlykken TOBINSKATT

Om litt over et år kan elleve EU-land innføre en skatt på finanstransaksjoner. En slik skatt vil gi store inntekter og bremse finansmarkedet. Innen nyttår er landene sannsynligvis enige om detaljene, sier skattekommisjonær Pierre Moscovici. En lang rekke økonomer, aktivister, politikere og internasjonale institusjoner, med ulike politiske ståsteder, støtter at det bør innføres en skatt på finanstransaksjoner. Selv en liten skatt, på omkring 0,1 prosent, vil gi betydelige inntekter.

En slik skatt er ett av flere virkemidler som statene kan bruke for å «temme finansmarkedet». Flere land har allerede skatter av denne typen, og flere nye forslag til slike skatter er oppe til diskusjon. Det finnes mye kunnskap og erfaring om hvordan slike skatter kan utformes, om hva som vil fungere og om hva som ikke vil fungere.

Ønsker en ambisiøs skatt – Jeg tror at det er god framdrift og at de vil komme til enighet innen utgangen av året. Det vil bety at en skatt på finanstransaksjoner kan innføres fra 2016, sa skattekommisjonær Pierre Moscovici etter finansministermøtet den 7. november. – EU-kommisjonen gir all mulig teknisk og politisk støtte til samarbeidet mellom elleve EU-land som nå forhandler om felles vilkår

Feiring. Hvis alle de elleve EU-landene innfører en skatt på finanstransaksjoner vil det være en viktig seier for alle de organisasjonene som har arbeidet med denne saken opp gjennom årene. FOTO: HOCHGELADEN VON HAEFERL/WIKIMEDIA

for en skatt på finanstransaksjoner, fortsatte han. – Kommisjonen ønsker å bidra til en skatt som er så realistisk og så ambisiøs som mulig, avsluttet Moscovici.

Eventyrlig vekst Finansmarkedet er ulikt vanlige markeder for kjøp og salg av varer og tjenester. Finansiering dreier seg i hovedsak om økonomiske forpliktelser som skal gjøres opp en gang i framtida. Framtida har som kjent mye usikkerhet i seg, og det har opp gjennom historien vært alminnelig erkjent at dette markedet må styres og reguleres på andre måter og mye sterkere enn vanlig handel med varer og tjenester. Den generelle avreguleringen de siste tretti årene har derfor vært mye farligere og mer skadelig enn på andre markeder. Mens det ellers er høye skatter på veddemål og spill om framtida, og det er avgifter på handel med andre varer og tjenester, er finansmarkedet gjennomgående skattfritt. Denne «taxfree»-butikken har hatt en eventyrlig vekst. Omfanget av finanshandel er i dag mye større enn det resten av økonomien har behov for. Handelen med valuta er for eksempel omkring 70 ganger større

U T V E I E R 3 2 014

Sjur Cappelen Papazian ARTIKKEL Den umiddelbare bakgrunnen for opprettelsen av Attac var finanskrisa i Asia på slutten av 1990-tallet. Innføring av Tobin-skatt på finanstransaksjoner har alltid vært en av Attacs hovedsaker.

enn det faktiske behovet for å veksle valuta som følge ordinære kjøp og salg. Finanssektoren handler med andre ord i stor grad med seg selv. Den er dominert av spekulasjon og er grunnleggende sett ustabil. På verdensbasis har det vært et stort antall større og mindre kriser i de siste tretti årene.

Roe ned finansmarkedene En skatt på finanstransaksjoner har flere formål: • Den skal bidra til å begrense kortsiktig spekulasjon og bidra til at veksten i finanssektoren reduseres. • Den skal skaffe inntekter som statene kan bruke til utviklingsformål, investeringer og offentlige tjenester. Alle forslag på dette området møtes imidlertid av en sterk politisk lobby fra finanssektoren og fra pengesterke aktører som tjener på kortsiktig finanshandel. Denne lobbyen prøver dels å avvise skatten helt, dels å påvirke innholdet slik at inntektene fra den skal bli minst mulig.

Foreslått i EU

Langsom prosess

I 2012 foreslo EU-kommisjonen å innføre en slik skatt i hele EU. Utformingen av skatten ble positivt mottatt av sivilsamfunnet. Kommisjonen vurderte at den foreslåtte skatten ville ha en klart positiv virkning for økonomisk vekst og utvikling i Europa når det ble tatt hensyn til virkningen av bruk av skatteinntektene. Kommisjonens forslag fikk imidlertid ikke tilslutning fra Storbritannia og en del andre EU-land.

Det tar tid å innføre en slik skatt, fordi de elleve landene ikke er enige om en felles utforming. Uenigheten gjelder dels hvilke verdipapirer som skal omfattes av skatten og hvilke som skal unntas. De diskuterer også om skatten skal knyttes opp mot handelen med spesifikke verdipapirer eller den skal knyttes til skattyteres aktiviteter.

I 2013 fikk elleve av EU-landene medhold fra EU i at de kunne å innføre en slik skatt for egen del gjennom et såkalt «utvidet samarbeid» innen EU. EUkommisjonen ga samtidig noen retningslinjer for slik skattlegging. Blant de elleve landene er den tyske regjeringen den sterkeste pådriveren å få skatten innført. Frankrike innførte på egen hånd, høsten 2012, en skatt knyttet til omsetning av aksjer i de aller største børsnoterte selskapene, og Italia har også innført en liknende skatt.

Sivilsamfunnet frykter at finanssektoren skal lykkes med sin trenering og uthuling av skatten. Til møtet med EUs finansministre den 7. november i år ble det derfor oversendt en felles uttalelse fra mer enn 1000 europeiske organisasjoner med mer enn 50 millioner medlemmer. Uttalelsen sa at de utsettelsene og den utvanningen av forslagene som nå synes å pågå, etter påtrykk fra finanssektoren og særlig via Frankrike, Italia og Spania, er helt uakseptabel. Denne treneringen blir særlig grell sett i lys av stigende økonomisk ulikhet og de store ofrene befolkningen blir pålagt gjennom nedskjæringspolitikken.

U T V E I E R 3 2 014

Definisjon: Eit verktøy eller tannhjul som berre kan bli dreidd i ein retning, men som stoppar all rørsle i motsett retning. Strammer du til, er det umogleg å løyse opp att. Eksempel på bruk: handjern og plaststrips.

SKRALLE

Skralle-klausul (eng. ratchet): Det som har blitt satt ut for konkurranse og privatisert, kan ikkje bli tatt tilbake. Sidan klausulane gjer politikken irreversibel, er det ikkje mogleg å ta tilbake noko ein har privatisert, sjølv om det skulle vise seg å fungere dårleg. Om ein til dømes sett jernbane ut på anbod og det visar seg at det går ut over tryggleiken, vil det ikkje vere mogleg å ta drifta tilbake til eit statleg selskap. Ein slik klausul finnes i frihandelsavtalen for tenester, TISA, som 50 land no har hemmelege forhandlingar om. Den er del av den alarmerande nye bølgja av investeringsavtalar basert på juridisk bindande regelverk. På ei lang rekke områder som er knytt til handel gir den meir makt til transnasjonale investorar og mindre til politiske styresmakter. 19. desember er europeisk aksjonsdag mot TISA. I Noreg er Nei til EU arrangør.

BIDRAGSYTERE

INGERID S. STRAUME er pedagogisk filosof og sitter i Fagrådet. JULIA LOGE journalist og redaktør for Utveier. LISE RØDLAND er statsvitar, sit i koordineringsutvalet i Handelskampanjen og er nestleiar i Attac. LISE WELTZIEN studerar environmental policy and planning i Berlin.

NADIA FALCH BANDAK jobbar i Attac, har master om Midtausten og har jobba i UNICEF og Internasjonal Reporter. PETTER HÅNDLYKKEN er medlem av Fagrådet i Attac og er utdanna sivilingeniør.

RUNE SLAGSTAD er førsteamanuensis i sosialøkonomi og sitt i Fagrådet i Attac. SJUR CAPPELEN PAPAZIAN er bloggar, politisk aktivist og ungdomsskulelærar.

PETTER SLAATREM TITLAND er leiar i Attac Noreg. RAGNHILD HEGGEM FAGERHEIM er freelance journalist, illustratør og fotograf.

Siste utvei? Vi veit ikkje når eller om neste nummer kjem, men du er hjarteleg velkommen til å sende forslag til tekst, tema og finansieringskjelder til redaksjon@utveier.attac.no.

Returadresse: Utveier c/o Attac, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Tax Justice Network Norge gjør som britene og lager podcast om skattespørsmål! Podcasten skal ta deg gjennom kompliserte selskapsstrukturer, informasjonsutvekslingsavtaler, finne egentlige eiere og gi deg siste nytt på skattefronten. Første episode ligger allerede på nettet. Episoden handler om hva et skatteparadis er, og hvordan åpenhet kan være en måte å få bukt med dem på. Professor Jarle Møen og jurist Ida Lynne snakker om informasjonsutvekslingsavtaler og hvordan de er i ferd med å bli automatiske.

MELD DEG INN I ATTAC I DAG! Send en SMS med kodeord ATTAC til 2030 eller gå inn på www.attac.no/bli-med/