Utveier: Matspekulasjon

Utgitt av ATTAC

TEMA: Matspekulasjon

Velkommen til matvarebørsen / La det svinge / Vårt daglige brød / Derivatenes vandring / Alliansen ny landbrukspolitikk / Farefulle svingninger / Regulering og finansmakt

1

2013

utveier

Innhold

Den ekstreme spekulasjonen har i dei siste åra vorte anerkjend som eit alvorleg problem, også hjå styresmakter i tradisjonelt økonomisk liberalistiske land som USA og Storbritannia.

– Ingrid Hjertaker, side 33

3 Hvem har makt over maten?

Leder 4 VELKOMMEN TIL MATVAREBØRSEN For deg som aldri har spekulert i mat før 6 MATSPEKULASJON PÅ 1-2-3-4-5 Framtiden i våre hender og Norsk Bondelag svarer 8 LA DET SVINGE Utveier undersøker spekulasjonens kraft 12 VÅRT DAGLIGE BRØD Om det bare ikke hadde vært så lønnsomt

15 DERIVATENES VANDRING Handelen med verdipapirer ble aldri det samme igjen 18 FAREFULLE SVINGNINGER Kampen for tilværelsen i permanent unntakstilstand

33 REGULERING OG FINANSMAKT Fagrådets spalte 34 BANKVASK Ny Attac-rapport om bankenes virksomhet

23 Attac-nytt 24 PANELET Ikke full enighet blant ekspertene 26 NYE JORDBRUKERE Hva er det med norsk landbrukspolitikk?

31 MATEN VI KASTER Vi er det vi ikke spiser

Takk til Siri Helle og Ingrid Hjertaker Ansvarlig redaktør Benedikte Pryneid Hansen / benedikte@attac.no Redaktør Petter Slaatrem Titland / petter.st@attac.no Redaksjon Martin Giset, Eivind Hageberg, Marianne Granheim Trøyflat, Terje Solberg, Petter Håndlykken, Roswitha Rosner, Sjur C. Papazian og Terje Karlsen Design og layout Cecilie Breivik Hansen / ceciliebhansen.com Forsideillustrasjon Esben S. Titland / esben-st. blogspot.com Trykk RK Grafisk Utgaven er støttet av NORAD Kontakt Attac Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo Telefon 22 98 93 05 E-post attac@attac.no / attac.no / utveier.attac.no. Sitér oss gjerne, men oppgi kilde.

Signerte artikler representerer ikke nødvendigvis Attac Norges eller Attac Utveiers syn.

Hvem har makt over maten?

Benedikte Pryneid Hansen Leder

Å produsere mat må sies å være verdens viktigste jobb. Alle trenger mat, hver dag, og da skulle vel våre matprodusenter være verdsatt av nettopp alle.

Likevel er det mange interesser i matvarekjeden som ønsker at produsenten og konsumenten skal få mindre makt.

I internasjonale forhandlinger, og blant de kreftene som ønsker sterkere liberalisering av handelen med mat, er det interessene til alle leddene mellom bonde og forbruker som styrkes. Når det forhandles om full liberalisering i handelen med varer og tjenester rammer dette maten vår på flere måter.

Frihandel med mat styrker de sterkeste kapital- og eksportinteressene. Frislipp i tjenestesektoren styrker finansindustriens muligheter til å finne på nye og oppfinnsomme måter å finansialisere flere samfunnsområder – inkludert maten vår.

Tilgang til mat er en grunnleggende menneskerett, og matvarer bør dermed ikke behandles som en hvilken som helst vare. Derfor er det viktig å foreta en grundig maktanalyse når vi debatterer handel med mat. Finansialisering av matmarkedet ble forsterket etter finanskrisa, da boligmarkedet og børsene ikke lengre kunne gi profitt til sultne spekulanter. Matvarespekulasjonen har vokst i omfang og stadig flere av aktørene er totalt løsrevet fra produksjonskjeden. Disse får da makt på bekostning av bønder og de fattigste blant oss.

I 2011 ble vi vitne til at antallet mennesker som sulter i verden passerte en milliard. Det er en debatt mellom økonomer om hvorvidt spekulasjon i matvarederivater er en av årsakene til denne matvarekrisa, eller om spekulasjonen kun (!) bidrar til å forsterke toppene og bunnene på prisindeksene.

I begge tilfeller er den overdrevne spekulasjonen skadelig og totalt unyttig.

Fra det internasjonale spillet om makten over maten kan vi også trekke lenker til vår hjemlige debatt om matproduksjon og, ikke minst, matvareprisene. Tabloidmedia og høyresida leder an i sutrekoret om ublu matpriser i Norge. Overskriftene er store og matbørsene er mange, selv om vi vet at vi er blant de i verden som bruker minst andel av vår inntekt på mat. De som ønsker lavere matpriser i Norge står ikke på lag med norske matprodusenter eller forbrukere, men har felles interesser med kapital- og eksportinteressene som tjener på frihandel med mat.

Bonden får stadig mindre makt over muligheter og vilkår for matproduksjon. I kjølvannet av Matmaktutvalgets rapport som ble framlagt våren 2011 fikk vi en debatt om matmakt i Norge, men lite skjedde. Utvalget anbefalte å minske makten til grossistene og dagligvarehandelen, som i dag har en enorm markedsmakt i Norge, men dette har ikke blitt fulgt opp. Hestekjøttskandalen var, om ikke en krise, et tegn på at noe er galt. Presset for stadig lavere matvarepriser gjør at leverandører risikerer matsikkerheten for å holde prisene nede.

Matvaresuverenitet – retten for folk og land til å definere sin egen landbruks- og matpolitikk, må stå øverst når vi lager rammeverket for matproduksjon. Vi trenger streng regulering av handel med verdipapirer for mat. Land og befolkning må sikres politisk handlingsrom til selv å bestemme sin matpolitikk. Tilgang til nok og trygg mat må gå foran grådigheten til dagligvarekonger og finansspekulater.

4

U t v eier 1 2 013

Velkommen til matvarebørsen Ingen tidligere erfaring med matvareproduksjon eller jordbruk er påkrevd.

Din oppgave er å redusere risikoen til din samlede portefølje!

Banken tilbyr deg fond du kan investere i, og noen banker har råvarefond som et alternativ.

Kursen i fondet følger et underliggende råvareindeks. Det er kursen som avgjør om det blir penger av handelen!

Derivater er en finansiell kontrakt som henter sin verdi fra andre verdipapirer, som aksjer, rentenivå, valutakurser, eller boliglån. Noen derivater stammer også fra ekte matvarer – navnet kommer fra det engelske ordet derive, som nettopp betyr «avlede» eller «stamme fra».

Råvareindeksen er en handlekurv med ulike varer i. I noen råvareindekser kan du finne blant annet matvarer og råolje.

Disse indeksene er knyttet til de fysiske råvarene gjennom såkalte derivater.

Av og til blir futures-kontraktene kalt forward. En forward er også en avtale mellom en produsent og en kjøper. Men denne avtalen handles ikke på børs, men privat mellom to parter. Dette er en såkalt «over-disken»-handel, og har ofte et meglerhus eller en bank som mellomledd.

Det finner flere typer derivater. Ett av dem er en såkalt terminkontrakt, ofte kalt ved sitt engelsklydende navn futures. En terminkontrakt er en avtale matprodusenter gjør med kjøperen av sine produkter. Avtalen fastslår en framtidig kvalitet, mengde og pris på varen som enda ikke er produsert. I avtalen står det hvor mye råvarene du skal levere koster for eksempel om ett år. Kontrakten er standardisert og selges på børs.

!

Fysiske levering av varene skjer bare dersom du glemmer å fornye eller videreselge en kontrakt. En gang i blant skjer dette, og det blir en stor vits blant finansbloggere. Ikke glemt det! Du vil ikke ha flere tonn kakao på døra.

Det er alltid forbundet en viss risiko med terminkontrakter. Risikoen kan for eksempel være store prissvingninger. Hvis markedsprisen på den avtalte råvaren synker under den prisen som ble antatt i terminkontrakten, vil ikke sluttbrukeren av råvarene kunne gjøre en billigere handel. Fordi det den avtalte råvareprisen i terminkontrakten som gjelder, selv om det har prisene har svingt i mellomtiden!

U t v eier 1 2 013

Problemet oppstår når spekulantene tar overhånd, og inngår uendelig mange veddemål. Når mange spekulanter tror på stadig prisstigning, og prisen på terminkontraktene stiger, kan prisene på maten følger etter. Ofte går veddemålene i flokk. Hvis mange tror prisene vil stige, følger mange etter og satser på det samme.

Sluttbrukeren av varene kan være store matforeldlingsfirmaer, som Cargill og Unilever.

Disse er gjerne motparten som kjøper forwardkontrakter av bankene og meglerhusene.

Når pølsemakeren går til meklerhuset eller banken for skaffe seg en terminkontrakt for svinekjøttet sitt, gjelder det å følge med. Banken tar på seg oppgaven å lage en kontrakt og formidle kontrakten videre. Ut ifra prisen på svinekjøtt, har denne kontrakten en verdi på 10 000 kroner. Hvis du tror prisene på svinekjøtt vil øke, vil du kanskje si at kontrakten er verdt 30 000 kroner et halvt år senere. Da selger banken kontrakten videre til deg, og du selger den videre når du kan tjene på det. Kontrakten bytter hender utallige ganger før utløpsdatoen, og spekulantene tjener penger etter hvert videresalg.

Pølsemakeren og sluttbrukerne verner seg mot risikoen i ustabile matvarepriser. Dette blir kalt å hedge.

!

Spotpris er prisen en matvare har på det fysiske markedet, også kalt spotmarkedet. Må ikke forveksles med forbrukerprisen i butikken.

Spotprisen på matvarer er veldig fleksible, og stiger og synker raskt i tråd med spekulasjonen. Forbrukerprisen følger spotprisen når prisene stiger, men når prisene synker, henger forbrukerprisen ofte igjen. Etter en rask opptur i spekulasjonsmarkedet, kan det ta lang tid før forbrukerprisene synker.

5

Indeksfondene gjør det mulig å satse på en mengde varer samtidig – helgardere om du vil.

Verdien av en råvareindeks beregnes ut i fra avkastningen på de underliggende børsnoterte terminkontraktene, som banken har puttet i indeksen.

Hvis du legger råvarer i spekuleringspotten din kan du får en såkalt diversifikasjonsgevinst. Det betyr: Råvarer følger vanligvis ikke nedturene til andre verdipapirer, for eksempel i aksjemarkedet. Dermed gjør råvarederivatene i porteføljen din at du sprer risikoen.

En investering i et fond som spekulerer i råvarederivater er et alternativ til direkte investering i selve råvarene. På denne måten kan du ta del i råvarenes prisstigning, uten å ta risikoen ved å investere i dem direkte.

6

U t v eier 1 2 013

Matspekulasjon på

1-2-3-4-5 Marianne Granheim Trøyflat Intervju

Anne Thorine Lundstein, assisterende næringspolitisk sjef i Norges Bondelag, og Sigurd Jorde, utreder i Framtiden i våre hender, svarer på grunnleggende spørsmål om matspekulasjon.

1

Hvordan vil du enkelt forklare hva matspekulasjon er?

Anne Thorine Lundstein (ATL): Matspekulasjon er plassering av penger i matvarer – landbruksvarer – uten å være interessert i å ta ut selve varen, men kun med det for øye å hente ut profitt.

Sigurd Jorde (SJ): De siste årene har vi fått en kraftig økning i investeringer i fond og andre finansprodukter som baserer seg på råvarer, deriblant matvarer. Disse investeringene går ikke direkte til å øke matvareproduksjonen, men tjener pengene sine når råvareprisene går opp eller ned, avhengig av hva slags finansprodukt du har kjøpt.

Denne type investeringer anklages av seriøse aktører som FNs organisasjon for mat og landbruk, og fra FNs spesialrapportør for retten til mat, samt flere andre organisasjoner for å påvirke matvareprisene.

2

Hvordan henger kriser i finansmarkedet, for eksempel bankkrisa på Island, eurokrisa med raskt voksende statslån, sammen med matspekulasjon?

ATL: Det er ingen direkte sammenheng. Men avtagende mulighet for å hente ut profitt i finansmarkedene gjør det mer interessant å sette penger i andre markeder, som for eksempel mat. Pristoppene utløses fortrinnsvis av ubalansen mellom tilbud og etterspørsel – det produseres for lite mat.

Spekulasjon vil imidlertid bidra både til å forstyrre markedet og forsterke prissvingninger. Dette blir kalt økt volatilitet.

SJ: Finanskrisa har gjort aksjemarkedet usikkert, og investorer har hatt lyst til å spre risiko eller forsøke å tjene raske penger på nye markeder. Selv norske banker har omtalt denne type investeringer som «et spennende og tidsriktig spareprodukt», ifølge Sparbank1, fordi man venter «begynnelsen på en langsiktig oppgang i markedet», ifølge Gjensidige. Investeringer i råvarer skal også være en måte investorene kan spre risiko, ved å investere både i aksjer, obligasjoner og råvarer.

3

Er finansnæringa bare den store, stygge ulven – eller fins det en mulighet for at finansnæringa kan bidra til å sette riktig pris også på matvaremarkedet? Kan finansnæringa samle informasjonen som skal til for at man ikke selger for billig eller for dyrt? Kan for eksempel finansmarkedet flytte prisrisikoen vekk fra produsentene?

ATL: Finansnæringa kan bidra til å gi prisinsentiv som er viktig og bra. Den bidrar med likviditet og muligheter inn i landbruksnæringa. Men investering og spekulasjon kommer kun landbruks-

U t v eier 1 2 013

7

Framtiden i Våre Hender. FIVH er en av de organisasjonene i Norge som har jobbet mest med matspekulasjon. Her innleder Sigurd Jorde på Attacs landsmøte i februar. Foto: Petter slaatrem titland

næringa til gode hvis den er regulert. Det er for eksempel et viktig prinsipp at spekulanter ikke har lov til å sitte på lagerkapasitet – det ville gjort det mulig å ta varer fysisk ut og inn av markedet, og forstyrre tilførsler.

SJ: De grunnleggende finansproduktene, som såkalte «futures» er med på å stabilisere og sette riktig pris på matvaremarkedet. Matvareproduksjon er vanskelig, og det trengs ulike forsikringer for at både bonden og de som kjøper matvarene etter at de er høstet får en pris de kan leve med.

Det som er problematisk er investorer som ikke har interesse av å stabilisere eller opprettholde matvareproduksjonen, men er ute etter lette penger. FNs spesialrapportør for retten til mat har uttalt, lettere sagt, at private kunder og spekulanter bør holde seg borte fra jordbruksråvarer, og overlate dette til aktører som jobber med landbruk.

4

Tjener ikke matprodusentene på stadig økende matpriser? Er det sant at det er de urbane fattige som rammes først og fremst?

ATL: Det slår ulikt ut. Planteprodusenter tjener på den økte kornprisen, men det er ingen direkte sammenheng mellom prisutviklingen i korn, kraftfôr og husdyrprodukt, og økte kornpriser fører til økte fôrkostnader for husdyrprodusenten.

Og ja, det er de urbane fattige, samt mange småbønder som er nettopp matkjøpere. Urbane fattige er en viktig sosial gruppe som oftere vies oppmerksomhet, og hvor det prioriteres nasjonalt

å sette inn mottiltak, mens småbønder som gjerne er minst like utsatt oftere blir oversett og neglisjert.

SJ: Det er ingen automatikk i at de store svingningene i matvarepriser fører til at matprodusentene tjener mer. Hvis matvareprisene stabiliserer seg på et høyere nivå, så er det håp om at også bøndene kan tjene på det. Opp mot to tredjedeler av verdens fattige lever på landsbygda. Både de fattige på landsbygda og de fattige i byene får problemer med høye matvarepriser.

5

Hvordan er matspekulasjon globalt relevant for norske bønder? Og for norske forbrukere ellers?

ATL: Det bidrar til å sette landbruk og betydningen av egen matproduksjon på dagsorden. I stor grad vil et velfungerende tollvern skjerme norsk marked for store prissvingninger ut, men for deler av kraftfôrråvarene som importeres har prisøkningen slått direkte inn og bidratt til å øke prisene også til norsk kraftfôr og husdyrprodusenter.

SJ: Norske forbrukere bruker en svært liten del av sin økonomi på mat, og har ingen problemer med høyere matvarepriser. Tvert i mot burde en større del av pengene våre gå til de som lager maten vår.

For et år siden besøkte jeg svært fattige arbeidere i Sør-Afrika som plukker frukt og lager vin vi kjøper i Norge. Hvordan de som lager maten vår i Norge eller i Sør-Afrika skal få godt betalt for arbeidet, er en stor debatt vi må ta en annen gang.

8

U t v eier 1 2 013

Foto: Flickr.com/Astrid westvang

La det svinge.

Effekten av matfest på børsen.

Eivind Hageberg Analyse

Hvorvidt matvarespekulasjon har en effekt på priser eller ikke er fortsatt en het debatt. Denne analysen ser nærmere på hvordan spekulasjon i matvarer kan tenkes å påvirke priser på matvarer.

U t v eier 1 2 013

«Dere har stilt spørsmålet 'Bidrar investorer til prisøkninger på energi og mat?' Mitt entydige svar er ja.»

Den 20. Mai 2008 var Michael W. Masters et av vitnene i en offentlig høring i det amerikanske senatet.

Matvareprisene hadde steget mye, og var fortsatt på vei opp. Hedgefonddirektøren tok opp et tema som til da hadde blitt lite drøftet – spekulasjon – en aktivitet han selv hadde vært involvert i.

Masters var ikke alene om å peke på finansmarkedene. Etter at matprisene fra 2007 til i dag både har økt kraftigere og svingt mer enn tidligere, har det pågått en kraftig debatt blant akademikere og aktivister om rollen til matvarespekulasjon. Fører spekulasjonen til kraftig økende priser og uforutsigbare svingninger? Eller må man se etter årsakene til disse fenomenene andre steder, som i befolkningsvekst og klimaendringer?

Korn og mais blir verdipapirer For å forstå denne debatten må vi skille mellom realøkonomien i det fysiske markedet, og finansøkonomien på verdipapirmarkedet. På det fysiske markedet, også kalt spotmarkedet, kjøpes og selges det faktiske matvarer: En handler kan kjøpe 100 tonn korn av en kornbonde for å selge det videre.

Verdipapirmarkedet er mer komplisert. Dette markedet fungerer i utgangspunktet som et forsikringssystem basert på kontrakter mellom bonden og kjøpere av landbruksprodukter. Hvis bonden lover å selge 100 tonn hvete for 100 kroner om fire måneder, er bonden garantert denne prisen for avlinga si. Hvis markedsprisen faller under den avtalte prisen har bonden tjent penger.

Hvis markedsprisen stiger over den avtalte prisen, har forsikreren tjent penger. Slike kontrakter kan inngås for å sikre en pris og et leveringsvolum, med ulike tidsfrister og ulike vilkår. En kaller gjerne forsikringene

for derivater, fordi verdien skal være avledet fra de underliggende fysiske varene.

Land uten tradisjoner for bondeeid industri og samvirkebedrifter, mangler gjerne ordninger hvor industrien er forpliktet til å hente sine medlemmers produkter – bøndenes produkter – til avtalte priser.

Da kan derivater være et gode både for bønder og for industri, i det kontraktene sikrer leveringer, sikrer priser og gjør det mulig for bonden å tenke langsiktig.

I utgangspunktet er altså bonden og kommersielle landbruksinteresser

>> For å forstå denne debatten må vi skille mellom realøkonomien i det fysiske markedet, og finansøkonomien på verdipapirmarkedet. involvert i handelen med matvarederivater. Det har også vært noen aktører, spekulanter, på dette markedet, uten direkte interesser for de faktiske tomatene og agurkene. Denne balansen mellom realøkonomien og finansøkonomien har med årene forskjøvet seg til finansøkonomiens fordel. Det er en vanlig oppfatning at antallet spekulanter har vokst seg større enn antallet som faktisk trenger forsikring på matvaremarkedene de siste 15 årene. Automatisert høyfrekvenshandel – såkalt robothandel – har gjort at omsetningen har økt kolossalt. I tillegg flyktet mange spekulanter fra risikable verdipapirer i eiendom når finanskrisa starta i USA, og inn i tryggere matvarederivater.

I 2012 ble det i følge Timothy Wise ved Tufts University omsatt for

9

omtrent ni trillioner dollar i råvarederivater, med investerte beløp på derivatmarkedet på om lag 130 milliarder dollar. Wise anslår at 80–90 prosent av denne handelen er såkalt «over the counter». Dette innebærer at den foregår mellom en kjøper og selger, uten offentlig innsyn og uten krav til standardiserte kontrakter: Kontrakten trenger ikke lenger å se ut som eksempelet over, men kan være noe helt annet.

Feil priser, svingende priser Spørsmålet er om spekulasjon i verdipapirer basert på matvarer er med på å påvirke prisene på mat.

Hensikten med verdipapirmarkedet på mat er ikke kun å kjøpe og selge forsikring, men også å gi informasjon om prisen til de som kjøper og selger fysiske varer. Hvordan kan kjøpere og selgere vite hva som er god pris for kornet, når avlingene er usikre og konkurransen på markedet uklar?

De ser til verdipapirmarkedene, og bruker prisen på verdipapirer som utgangspunkt for å bestemme matprisen.

Problemet er at prisene på det finansielle markedet ikke lenger avgjøres av tilbud og etterspørsel på det fysiske markedet, hevder de som mener at spekulasjonen er skadelig.

Det finansielle markedet gjenspeiler altså ikke den riktige matvareprisen.

I stedet settes verdipapirprisene på bakgrunn av en rekke andre faktorer, som for eksempel investorenes behov for vern mot svingninger andre steder, hvorvidt andre spekulanter tror prisene vil stige eller falle og bevegelser i prisene på andre varer.

Særlig de storstilte investeringene i såkalte indeksfond blir trukket fram som forstyrrende av spekulasjonskritikerne.

Et indeksfond for råvarer er i utgangspunktet kun et gitt forhold mellom ulike verdipapirer, basert på råvarer som olje, mineraler og mat. Investerer man ukelønnen sin

10

U t v eier 1 2 013

200

14000 12389.3

180

12000

160

10000 7758.2

140

8000

7053.3 6399.1 5853.7

120

6000

5038.0

100

3392.5

3101.5

80

4000

2009

2008

2007

2006

2000

Råvarepriser sammenlignet med «over disken»-terminkontrakter (OTC) i milliarder. Kilde: IATP 2011.

OTC contracts ($ bn) Primary commodity price index

i en råvareindeks, fordeles pengene mellom varene etter det på forhånd bestemte forholdet. Fondet tjener penger hvis varene inkludert i indeksen øker totalt, og taper penger hvis prisene på varene faller totalt. Hvis prisene på de større varegruppene i indeksen, som olje og metall, går opp, går indeksen opp. Siden indeksfondet må holde det gitte forholdet mellom de ulike verdipapirene, vil dette også føre til oppkjøp av matvareverdipapirer. Dermed kan prisene på verdipapirene på olje og metaller bli styrende for prisene på verdipapirene for mat. Går indeksen opp, kan flere aktører med mer kapital strømme til fondet, noe som forsterker etterspørselen etter verdipapirene. I følge utviklingsnettverket World Development Movement satt indeksfond i 2011 på over halvparten av alle verdier på verdipapirmarkedet.

Konsekvensen er at etterspørselen etter verdipapirer basert på mat svinger basert på investeringer i indeksfond, og følger prisene på produkter som olje og metall. Den

økte kapitalmengden skaper også større svingninger i prisene på verdipapirene basert på mat. Økte og endrede priser på verdipapirmarkedet forplanter seg så til de fysiske markedene. Særlig FNs spesialrapportør for matvaresikkerhet, Olivier de Schutter, har tydelig advart mot en slik effekt.

Smitte til mat Når prisene på verdipapirene ikke lenger informerer om tilbud og etterspørsel på jordbruksvarer, men om prisbevegelser i andre råvarer og om spekulantenes framtidstro, vil prissetting basert på verdipapirpriser bli feil. Selv om hovedtrenden fortsatt er basert på hendelser som tørke og etterspørselsøkning, kan spekulasjonen dermed være være med på å forklare hvorfor svingningene i prisene har vært så store og hurtige siden 2007.

Når prisen på verdipapirmarkedet øker, vil en selger av fysiske varer ønske å ta ut denne framtidige prisen på sine reelle varer. Aktørene på de

fysiske markedene vil ha de samme prisene som på finansmarkedet!

Selgeren venter derfor med å selge varene sine, noe som gir færre varer på markedet, og dermed høyere priser. Kjøperen av varene vil derimot sikre seg mot framtidige prisøkninger, og etterspørselen etter verdipapirer vil stige. Hva skjer så?

Med større etterspørsel enn tilbud stiger prisene på det fysiske markedet. Papirene vil igjen øke i verdi, og prosessen starter dermed på nytt.

Motargumentene Er du overbevist av forklaringen på økte matvarepriser? Det er ikke helt sikkert at du burde være det, for her finnes en rekke motargumenter.

Stjerneøkonom Paul Krugman er blant de som avviser at prisene på verdipapirer smitter over på matprisene. I utgangspunktet skal ikke prisene på verdipapirene kunne påvirke prisene på de underliggende produktene, mener han. Det blir som om et utfall av hesteveddeløp i dag skulle bli påvirket av de som

U t v eier 1 2 013

har satset på travløpet om fire uker. Prisen på tomater settes på det fysiske markedet for tomater, ikke verdipapirmarkedet. Dermed reduseres spørsmålet om spekulasjon til et spørsmål om hvorvidt noen har holdt tilbake store kvanta landbruksprodukter fra markedet for å drive prisene opp. Dette ser det ikke ut til å være gode bevis for.

Kritikernes motsvar her er at fordi tomatmarkedet (blant andre) er uoversiktelig, med lite informasjon om prisene, så vil prisene på verdipapirer påvirke hva som sees som en god pris. Selv om grunnleggende trender driver prisen, vil spekulasjonen forsterke uheldige trender og øke prisene enda mer.

Men: Prisen på finansmarkedet er en god tilnærming til den virkelige prisen, er innvendingen fra finansforsvaret. Jo flere aktører på et marked, jo mer informasjon bringes til torgs, og desto riktigere blir sluttprisen.

Hvis du satser på å spekulere på stigende priser på verdipapirene, hevder disse, vil du raskt bli loppet for penger av spekulanter som kjenner den egentlige prisen på mat bedre. Mot dette kommer påstander fra blant andre World Development Movement (WDM) om bobletankegang, flokkoppførsel og indeksfondenes manglende tanker om underliggende forhold i tomatmarkedet. Spekulantene følger ikke informasjon i markededene, de følger hverandre, sier WDM.

Banker med samvittighet?

Finansmarkeder er komplekse, og det er vanskelig å sette seg inn i hva som skjer der – noe som stadig trekkes fram som en av årsakene til finanskrisen. Selv topptrente regulatorer visste ikke når de skulle trykke på den store røde reguleringsknappen.

Imidlertid kan det være en indikasjon at størrelser som FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, uttaler at dette har hatt en effekt. Det største

11

Kampanje for regulering av matspekulasjon. Utenfor det konservative partiets kongress i Birmingham, England. Foto: World Development Movement

finanskonsernet i Norden, Nordea, har trukket spareprodukt hvor de tilbød privatkunder blant annet investering i matvareindekser. Også Finans Norge sa i debatt med Attac at disse produktene ikke egner seg for privatkunder. De står ikke alene: Commerzbank har fjernet landbruksprodukter fra et av sine indeksfond, østerrikske Volksbank likeså, og nylig ga giganten Barcalys beskjed om at de ikke lenger ønsket å handle i jordbruksråvarer med hedgefond.

Føre-var-prinsipp Når spekulasjon som forklaring entret scenen i 2008, hadde mange andre faktorer blitt vurdert, uten at de virket som uttømmende forklaringer på de store prisøkningene. Når en hensyntar spekulasjon kommer en noe nærmere en god forklaring, særlig på de store svingningene, men som vi har sett har også denne forklaringen sine svakheter. Som andre innlegg i denne utgaven av Utveier viser til, er det mange andre faktorer som kan påvirke prisen på

>> Så lenge ingen kan forsikre oss om at matvarespekulasjon ikke påvirker prisene, er de potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon sult. mat. Kun å fokusere på spekulasjon blir ikke riktig. Men som argumentene viser kan det være viktig, og det er en debatt for viktig til å overlates finansøkonomene.

Enn så lenge virker det sikreste å gjøre som Financial Times forslår: Så lenge ingen kan forsikre oss om at matvarespekulasjon ikke påvirker prisene, er de potensielle konsekvensene av uregulert spekulasjon sult. Dette er en utvikling vi kan gjøre noe med.

I stedet for å bidra til hungersnød, burde de enorme summene spekulantene forvalter gå til investeringer i global matproduksjon.

12

U t v eier 1 2 013

Gi oss i dag vårt daglige brød Roswitha Rosner essay

Hvorfor har store pensjonsfond, investeringsselskaper, banker og hedgefonds kastet seg over maten, laget sine verdipapirer og sendt dem på børs?

I fjor sommer skjedde det igjen. For tredje gang siden 2008 økte prisene på hvete og mais. Mat har blitt en handelsvare og matvarebørsene verdens kantine. Her bestemmes prisene og det planlegges både sult og rikdom. Det er ikke hvete og mais aktørene på børsen er interessert i, men den fortjenesten disse livsnødvendige varene gir. Men hvordan og hvorfor har brødet vårt havnet på børsen? Det er dette jeg vil ha svar på.

Jeg ble nokså opprørt etter at jeg leste en artikkel i Der Spiegel. På Chicago Board of Trade, verdens største råvarebørs, traff Spiegel-journalisten den 42 år gamle Alan Knuckman. «Jeg handler med alt, jeg er her for å tjene penger», forteller Knuckman.

«Jeg tror ikke på politikk, jeg tror på markedet og markedet har alltid rett». Han bryr seg ikke så mye om hvordan han tjener penger og gjør heller ikke forskjell på olje, sølv og matvarer. «Tidsalderen for billig mat er over» sier Knuckman. «For amerikanerne er det jo bra, de fleste er jo allerede for feite.»

Hvis denne mannen er representativ for bransjen, ser det dårlig ut for millioner av mennesker som sulter. Det produseres mer mat enn vi forbruker. Problemet er økende og ustabile priser på matvarer, ikke mangelen.

Jeg lurer på hvorfor det er nødvendig at maten vår skal omsettes på børsen. Hvorfor omsetter verdens matvarebørser daglig så mye korn som tilsvarer flere ganger verdens kornforbruk? Kornet omsettes til og med av folk som verken produserer

U t v eier 1 2 013

13

Hva tenker dere på. Fra børsen i São Paulo.

Foto: Rafael Matsunaga/ Flickr.com

eller bearbeider matvarene. For hvem er disse menneskene som hygger seg i dette spillet? Hvorfor har store pensjonsfond, investeringsselskaper, banker og hedgefonds kastet seg over maten, laget sine verdipapirer og sendt dem på børs? Jeg har mange spørsmål, men hvilke svar finnes?

Over flere tiår var markedet for matvarederivater stabilt og fungerte relativ tilfredsstillende.

Banker spilte bare en liten rolle, inntil finansverden oppdaget dette kontraktmarkedet. Oppdagelsen førte til at også matvaremarkedet ble kolonialisert og forvandlet til et slags finansmarked.

Der bankene tidligere ikke kunne handle med råvarederivater, fikk de i løpet av 90- og 00-tallet fritt leie. Lehman Brothers, Morgan Stanley, Bear Stearns, JP Morgan og Goldman Sachs var blandt bankene og finansinstitusjonene som ble gitt enda større muligheter til å spekulere. Securities and Exchange Commission (SEC), som har det statlige tilsynet med verdipapirtransaksjoner i USA, åpnet for muligheten til å handle for 40 ganger mer enn det bankene hadde i egen sikkerhet. Dermed kom det mer kapital på markedet som trengte investeringsmuligheter. Tidligere Goldman Sachsmanager Gary Gensler innrømmer at dereguleringen, som han selv kjempet frem, var feil. I tillegg til de nevnte bankene er det også store pensjons- og forsikringsfond, som for eksempel American International Group (AIG), som investerer i råvarederivater.

VERDENS MATVAREBØRSER De viktigste børsene som omsetter landbruksprodukter i dag finnes i Chicago, New York, Paris, Mumbai, Shanghai og Dalian.

Børsene er private selskap som tilbyr en plattform for handel med matderivater.

• Chicago Board of Trade (CBOT) og Chicago Mercantile Exchange (CME) • Nymex, New York Mercantile Exchange

• Intercontinental Exchange (ICE) i New York, Toronto og London NYSE-Euronext i London, Brussel, Amsterdam og Paris Multi Commodity Exchange of India i Mumbai Shanghai Future Exchange i Shanghai • Dalian Commodity Exchange i Dalian, Kina

Hver av disse børsene har spesialisert seg på særskilte produkter. CME er børsen for korn og soya.

ICE konsentrerer seg om kakao, kaffe og bomull.

Når det finnes så mange viktige og store aktører i dette spillet lurer jeg på hvordan de driver forretning med hverandre. Foregår det et spill hvor noen tjener penger fordi noen andre taper penger?

På børsene foregår handelen med terminkontrakter til en fast pris og til et bestemt tidspunkt.

En slik kontrakt er først gyldig når selgeren har en kjøper og omvendt. Det betyr for eksempel at en bank kan opptre både som kjøper eller selger av en terminkontrakt. Ved innløsningstidspunktet kan prisen på varen har steget. Da vil kjøperen tjene på handelen, mens selgeren taper.

14

U t v eier 1 2 013

Selv om derivatavtalene oppstod for å gi bonden en forutsigbar pris på produksjonen sin, er det de såkalte ikke-tradisjonelle spekulantene som dominerer handelen med matvarederivater i dag. De ikke-tradisjonelle spekulantene er de som ikke er interessert i matvaren i selg selv, men kun verdipapirene knyttet opp til maten. De handler ikke med terminkontrakter for å sikre seg en forutsigbar pris på matvarene sine i fremtiden. Spekulanten handler mest med andre spekulanter.

>> Det produseres mer mat enn vi forbruker. Problemet er økende og ustabile priser på matvarer, ikke mangelen.

En annen måte handelen foregår på er å kjøpe og selge hele indeksfond. Store banker putter forskjellige varer inn en handlevogn, og lager dermed en såkalt indeks. Det kan være opp til 25 forskjellige produkter i en slik indeks, både matvarer og råvarer forøvrig. En populær indeks er Standard & Poor og Goldman Sachs sin indeks med det friske kallenavnet S&P-GSCI. 17 prosent av innholdet i indeksen er landbruksproduktene mais, kakao, hvete, soya, bomull, sukker og kaffe.

En annen mye brukt indeks er Dow Jones sin ferdigpakkede handlekurv, DJ-UBSCI. 30 prosent av innholdet i denne indeksen er landbruksprodukter. Konsekvensen av å legge alle disse råvarene i én handlekurv, for så å spekulere på hele kurven, kan være at alle prisene i hele kurven følger hverandre. Slik kan økte oljepriser føre til økte matvarepriser, fordi olje og matvarer har havnet i samme handlekurv.

For hver kontrakt som inngås, krever børsene en sikkerhet for handelen – en såkalt margin. Beløpet ligger på mellom åtte og ti prosent av kontraktens verdi. Jeg skjønner at her er det mye penger å tjene for børsen. Dersom en fondsmanager i en bank, for eksempel vår Alan Knuckman, inngår en kontrakt, krever også han et gebyr på mellom en og to prosent fra indekskjøperen. Jeg skjønner at det også her er mye penger å tjene for banken og manageren. Både Goldman Sachs og Deutsche Bank sikrer seg store inntekter på handelen med slike råvarer.

Hadde det ikke vært penger å tjene ville vi ikke sett den utviklingen som har skjedd. I følge Barclays Bank steg andelen råvarederivater fra omtrent 13 milliarder dollar i 2003 til formidable 412 milliarden dollar i 2011. Glem ikke at dette gjelder børshandelen, og regner ikke med all handelen «over disken» – eller skal vi si under bordet?

Hva om overdreven spekulasjon førte til økte priser på hvete, mais og soya under matvarekrisen i 2008? Aktørene selv avviser dette. Men er det viktig for dem? Jeg har vist til at finansaktører på børsen, investeringsselskaper og pensjonsfonds tjener mye penger bare på gebyrer på kjøp og salg.

Hva de kjøper eller selger er mindre interessant.

At deres virksomhet skader mange og kan koste menneskers liv, vil de ikke innrømme.

Hos Alan Knuckman kommer det tydelig til uttrykk at han bryr seg lite om etikk, menneskerettigheter, miljø eller rettferdig handel for bøndene, som er de egentlige produsentene. Det at mange mennesker ikke har råd til å kjøpe nødvendig mat er for ham «en uønsket bieffekt av markedet». Her slår troen på at markedet regulerer seg selv sprekker.

Kravene vi kan stille er de samme som i finansmarkedet forøvrig: mer transparens, strengere regulering og bedre kontroll. Attac har i hele sin levetid arbeidet for skattlegging av finansnæringen.

Også i tilfellet matvarehandelen vil en skatt for finanstransaksjoner demme opp for ren spekulasjon. Men akkurat som i finansmarkedet for øvrig er det stor motstand mot regulering av handelen med matvarederivater. Regjeringer verden over støtter interessene til store konsern og setter deres behov foran behovet til verdens befolkning. Aktørene selv mener at det ikke er deres jobb å produsere nok og rimelig mat, men å få mye penger til å bli enda mer penger.

Spekulasjon har blitt et grunnleggende element i de internasjonale markedene for matvarederivater.

Det er en ond sirkel. Jo mer prisene for råvarer stiger, jo mer penger tiltrekker markedet seg, hvilket fører til enda høyere priser.

Men enhver spekulasjon innbærer også en risiko.

Det at det er mye penger å tjene betyr også at det er mye penger å tape. Men om spekulantene som Alan Knuckman taper penger – det bryr jeg meg ikke om.

U t v eier 1 2 013

15

Derivatenes vandring Petter Håndlykken Artikkel

Derivatenes reise fra stentavle til skjerm er veien fra et løfte til et veddemål.

1800 år før Kristus ble derivatkontrakter skrevet i stein: Den mesopotamiske handelsmannen lånte sølv, og lovte å betale sølvet tilbake med sesamfrø etter seks måneder. Prisen på sesamfrøene skulle ved utløp av kontrakten følge «den løpende prisen».

Slik så derivatkontraktene ut i det gamle landet mellom flodene Eufrat og Tigris. Handelsmannen kan ha brukt sølvet til å finansiere et handelsoppdrag i Indusdalen for å skaffe til veie sesamfrø.

På denne måten er avtalen både en låneavtale på sølv, og en forwardkontrakt for salg av sesamfrø.

Denne typen av «handel med kontrakter om framtidig levering» har vært kjent omtrent så lenge som det har vært handel, fra det gamle Mesopotamia, fra rikene i Indusdalen og fra Romerriket.

På denne tiden kunne også naboer handle kontrakter mellom seg. Man kunne avtale å overta hverandres løfter om produksjon og framtidig levering. Derivathandelen overfører dermed forpliktelsen til den som tar over kontrakten, til for eksempel nabobonden. Om naboen vurderer betingelsene i kontrakten som gunstige, vil han kanskje betale et vederlag til bonden for å kunne overta kontrakten. Om han vurderer kontrakten som ugunstig vil naboen kanskje kreve betaling for å overta forpliktelsen til å levere neste år.

Derivathandel har vært praktisert i varierende omfang i Europa i mange hundre år. På 1600-tallet forårsaket derivatene store finanskriser, for eksempel det store «tulipan-krakket» i 1636-37. Prisen på tulipaner steg til himmelske høyder, for deretter å falle til nesten null. En begrenset bruk av derivater kan bidra til å jevne ut prissvingninger. Omfattende handel med slike verdipapirer har imidlertid mange ganger i historien vist seg å fyre opp under økonomiske «bobler» med store svingninger i priser og økonomiske sammenbrudd som følge.

Utstedelse, kjøp og salg av derivater har derfor i lange perioder enten vært helt forbudt eller sterkt regulert. Regulering kan skje ved at myndighetene krever at derivatene må ha et bestemt, godkjent innhold, og at de må omsettes på en regulert måte, for eksempel med kurser notert på en børs.

Arbeidsløse spekulanter Handelen med derivater har også vært kritisert på moralsk grunnlag. På starten av 1900-tallet var det nemlig uenighet om hvor grensen mellom gambling og legitim derivathandel gikk. I 1905 fastslo høyesterett i USA at en derivatkontrakt var lovlig, dersom kontakten kunne gjøres opp i en fysisk levering av varene. En derivatkontrakt som kun ble gjort opp i penger, anså høyesterett som et rent veddemål. Dette ble betraktet som umoralsk. Myndighetene regulerte handelen med terminkontrakter såpass grundig, at behovet for å verne seg mot risiko - å «hedge» - ikke var stor, og spekulasjon var ikke attraktivt. Spekulantene

16

U t v eier 1 2 013

Ikke noe tull. Årlig balanseregnskap fra en statlig eid gård i Mesopotania, utstilt på Louvre i Paris. Her er det gjort rede for arbeidsdager og bruk av råmaterialer. Foto: Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons

«satt på trappen og leste aviser, fordi handelen gikk så tregt», ble det sagt i ettertid. Utviklingen av terminkontrakter på 1960-tallet møtte motstand, mye på grunn av børskrakket i 1929. Tretti år etter Den store depresjonen var det fortsatt en fiendtlig innstilling til finansderivater som spekulerte på prisendringer.

Full sysselsetting I de første tiårene etter andre verdenskrig spilte derivathandel en helt marginal rolle i økonomien.

Fram til 1970-tallet ble de først og fremst brukt i regulert handel med landsbruksvarer. Det er derfor ikke helt overraskende at den moderne formen for derivathandel kan spores tilbake til den store landbruksbørsen i Chicago på 1970-tallet. Nye modeller, ny teknologi og nye økonomiske teorier fra akademia gjorde at skepsisen til derivathandelen avtok. Nye former for derivater ble konstruert her, verdipapirer som etter hvert kom til å omfatte flere og flere produkter.

Fra Chicago kom også nye tanker om hvordan derivatmarkedet burde «reguleres». Hoved­ prinsippet derfra var, neppe overraskende, at dette var et marked som først og fremst skulle være «selvregulerende». Markedet skulle være for «profesjonelle aktører» som var forutsatt å ha god oversikt over den risiko de tok. Ikke minst ble det argumentert med at bruken av ny informasjonsteknologi nå gjorde det mulig å kontrollere risikoen.

Fra midten av 1970-tallet var det kraftig vekst i omsetningen av derivater. På 1990-tallet tok stadig flere til orde for at dette markedet nå var blitt så stort at det måtte reguleres. Herfra tok argumentasjonen to vendinger, en ene etter den andre. Først ble politikerne fortalt at det ikke var nødvendig å regulere markedet. Derivater var for eksperter og det aldri ville bli stort, ble det sagt.

Markedet vokste imidlertid raskt og innholdet i rådene til politikerne snudde brått: de ble nå advart mot å regulere markedet, fordi det var blitt så stort og uoversiktlig at ingen helt hadde oversikt over de konsekvenser reguleringen kunne få. Bill Clinton valgte å la derivathandel forbli uregulert, noe han seinere, i 2010, omtalte som et av sine store feilgrep som president. I årene etter 2000 vokste handelen med derivater til å tilsvare flere titalls ganger verdien av verdens brutto nasjonalprodukt.

Bill Clinton fjernet i 1999 lovgivningen fra 1930-tallet som krevde et skille mellom bank­ virksomhet og forsikringsvirksomhet, den såkalte Glass-Steagall Act. Dette la veien åpen for en flodbølge av «finansderivater». Derivater som forsikrer mot investorers tap ved en konkurs, er et godt eksempel kreativ produktutvikling i finansnæringen. Her viskes forskjellen mellom bankvirksomhet og forsikringsvirksomhet ut.

Blant annet finnes det derivater som utlånere kan kjøpe for å forsikre seg mot tap på konkurser. Den mest omtalte typen av disse kalles Credit Default

U t v eier 1 2 013

Swap (CDS). Dersom låntakeren går konkurs, får investoren opp til 100 prosent av investeringen sin tilbake fra tredjeparten som har solgt forsikringskontrakten. Derfor blir situasjonen i for eksempel statsgjeldkriser svært annerledes dersom investorene har en CDS-forsikring. Alternativet ved en konkurs blir ikke lenger å tilgi deler av gjelden, slik at man i det minste slipper å tape hele investeringen. Her vil investorer heller risikere konkurs, slik at hele investeringen blir dekket i konkursforsikringen.

>> Derivathandel har vært praktisert i varierende omfang i Europa i mange hundre år. På 1600-tallet forårsaket derivatene store finanskriser.

Gjennom såkalt «finansielt ingeniørarbeid» ble det konstruert stadig mer sinnrike derivater, noe som gjorde at kjøperne knapt skjønte bæret av innholdet.

Et eksempel kan være derivatet Abacus som ble solgt av investerings­banken Goldman Sachs. Det sies at definisjonen av innholdet i dette derivatet fylte mer enn 5000 sider. Banken måtte forøvrig seinere betale en milliard­erstatning for å ha lurt kunder til å kjøpe dette derivatet, samtidig som banken hadde sørget for at den selv kom til å tjene penger på at kursen på det samme derivatet falt.

Spekulanter som ønsker å inngå et veddemål om framtidige priser på varer, valuta eller verdipapirer, handler ofte med derivater. De kan dermed vinne mye penger med relativt liten innsats, om de vinner veddemålet. Men de kan også tape langt mer enn innsatsen om de bommer på veddemålet. Derivater gjør det mulig for spekulanter å tjene penger både ved prisøkning og ved prisnedgang avhengig av betingelsene i derivatet. Dette innebærer at spekulanter har størst mulighet til fortjeneste når prisene endrer seg. Et marked i ubalanse med stort innslag av spekulanter, får høyere toppnivåer og lavere bunnivåer i prisene. I matvaremarkedet går dette utvilsomt ut over de fattigste.

Risiko flyttes til samfunnet Det vanligste argumentet for derivater pleier å være at de flytter økonomisk risiko fra en aktør til en annen, og at de dermed er en slags forsikringsordning som sprer risiko. Spredning av risiko redu-

17

serer konsekvensene hos den parten som rammes av en hendelse. Men den samlede konsekvensen av en hendelse reduseres ikke nødvendigvis som følge av at en uheldig virkning spres. Poenget kan illustreres ved å si at kostnaden ved en stor brann er den samme uansett hvor mange som deler på denne kostnaden. Konsekvensen for den det brenner hos er mindre, men tapet for samfunnet er det samme.

Om bankene fordeler en risikoen ved et utlån seg imellom, så kan tapet for den enkelte bank ved tap på lånet reduseres, men tapet for banksystemet som helhet blir ikke redusert. Kostnaden ved tapet er overført fra den enkelte bank til banksystemet som helhet.

Effektiv krisespredning For banksektorens del kan spredning av risiko snarere bidra til at banken går inn på større og mer risikable utlån enn det den ellers ville ha gjort, fordi den selv slipper å bære risiko for tapet. Derivatene sies derfor å ha hatt stor betydning for den voldsomme veksten i risikofylte utlån fra bankene.

Forsikringsordninger pleier å forutsette at de hendelsene en forsikrer seg mot inntreffer uavhengig av hverandre. I en stor finanskrise er det imidlertid sterk avhengighet mellom hendelsene – en konkurs kan trekker mange andre med seg. Derivater som forsikrer utlån mellom banker, vil dermed også bidra til rask og effektiv spredning av en krise. De fjerner de «brannveggene» som skulle være mellom banker slik at krisa blir en systemkrise snarere enn en krise for den enkelte bank. Dette er noe av bakgrunnen for at en av verdens rikeste menn, Warren Buffet, i en artikkel har kalt derivatene for «finansmarkedets masse­ødeleggelses­våpen».

Erfaringene fra den siste finanskrisa har nok fortalt eierne av de store bankene at derivater er svært nyttige: Om krisa blir til en systemkrise kommer staten inn på banen og tar det meste av regninga.

En krise som kan begrenses til den enkelte bank gir tilsynelatende langt større risiko for tap hos bankeiere og obligasjonseiere. Det er grunn til å reise spørsmål ved om derivatene har gitt bankeierne nye muligheter til å benytte sitt privilegium til å utstede kreditt til egen fordel, i strid med statens og samfunnets interesser? Veien fra handelskontrakten i Mesopotamia virker svært lang.

18

U t v eier 1 2 013

Farefulle svingninger Terje Solberg Analyse Kampen for tilværelsen

Perioden med lave og stabile matvarepriser kan være over. Er høye og ustabile matvarepriser den nye normalen?

Jevnt synkende matvarepriser på basisvarer som korn, hvete, mais, og ris har vært den dominerende trenden i internasjonale matvaremarkeder siden 1930-tallet. Gjennom teknologisk og forskningsdrevet utvikling av jordbruket oppsto blant annet den «grønne revolusjonen», husdyrsrevolusjonen, og nye bioteknologiske produksjonsmetoder. Produksjonen av mat økte følgelig kraftig i de siste tiårene av det 20. århundre. Årtusenskiftet var også en tid med stor optimisme rundt verdens sult og ernæringsproblemer. Et av FNs ambisiøse utviklingsmål var å redusere antallet underernærte mennesker til 420 millioner innen 2015.

Sjokket var derfor stort når prisene på basismatvarene plutselig steg

hurtig i overgangen mellom 2007 og 2008, og det brøt ut en fullt utviklet matvarekrise. Konsekvensene for mange utviklingsland var drastiske, og som en følge av krisen økte det totale antallet underernærte mennesker raskt til én milliard. En lignende prisøkning på internasjonale matvaremarkeder hadde man ikke sett siden 1970-tallet. Helt siden krisens utbrudd, har matvareprisene vært høye og ustabile. Hva har vært konsekvensene av dette, hva er årsakene bak den nye situasjonen, og kan vi forvente mer av det samme i årene som kommer?

To ting er viktig å merke seg når man snakker om matvarepriser og krise. For det første er prisen på korn den viktigste prisen, både fordi

den er basisen for nesten all annen mat som lages, og fordi så mange er avhengige av prisene på kornet for å overleve i verdens utviklingsland.

For det andre utgjør internasjonale matvaremarkeder kun cirka 12–13 prosent av alt kornet som produseres – det meste av matproduksjonen i verden produseres og selges nasjonalt. Dermed er det de landene som er mest avhengige av import av korn som vil være mest utsatte for høye priser på disse markedene.

Matvarekrisen i 2007-2008 Foranledningen til krisen var produksjonssvikt i flere store kornproduserende land i årene 2005-2007.

I Australia, Argentina og USA ødela naturkatastrofer store deler av avlingene, og dette slo hardt inn på internasjonale matvarepriser. Verdens brødkornproduksjon falt med fire prosent i 2005 og syv prosent i 2006.

Samtidig steg oljeprisene hurtig, og dette økte både produksjonskostnadene og transportkostnadene ved basisvarene. Matvareprisene steg

U t v eier 1 2 013

19

Kampen for tilværelsen. Asia, Nord-Amerika og Afrika under børsklokkenes stormvarsel.

Illustrasjon: Esben S. Titland

>> De svært høye matvareprisene skjøv millioner av fattige ut i en situasjon av sult og matusikkerhet.

gradvis gjennom disse årene, og toppet seg ved årsskiftet 2007-2008.

Prisene på de viktigste kornsortene doblet seg på kort tid, og det internasjonale pengefondets (IMFs) prisindeks for matvarer steg med 56 prosent fra januar 2007 til juni 2008.

Ettersom prisene steg, innførte en rekke nasjonale myndigheter eksportrestriksjoner på matvarer,

for å sikre sin egen befolkning mot konsekvensene. I følge Verdensbanken forverret dette situasjonen.

Russland og Argentina, to av verdens ledende hveteeksportører gjorde nettopp dette, mens verdens nest største risprodusent, Vietnam, stoppet all eksport i flere måneder.

Såkalt «land grabbing», hvor stater som Kina og Sør-Korea og vestlige multinasjonale selskaper sikret seg

20

U t v eier 1 2 013

2005–2007

Januar 2007–juni 2008

2008

2008 vår

2008 august-desember

Naturkatastrofer førte til produksjonssvikt i Australia, Argentina og USA. Brødkornproduksjonen falt og oljeprisene steg.

IMFs prisindeks for matvarer steg med 56 prosent

Matopprør i 31 ulike land over hele verden.

Matvareprisene falt.

Prisen på jordbruksvarer ned 50 prosent sammenlignet med toppnivå.

Krisen er roet ned, men underernæringen vedvarer.

kornarealer i andre land, var også en viktig tendens etter krisen.

De svært høye matvareprisene skjøv millioner av fattige ut i en situasjon av sult og matusikkerhet. I den desperate situasjonen som fulgte brøt det ut «matopprør» i hele 31 forskjellige land. I Haiti førte en uke med demonstrasjoner til fallet av den sittende regjeringen, og i Bangladesh gjorde 20 000 arbeidere opprør mot stigende priser. Dramatikken var også høy i Abidjan på Elfenbenskysten, hvor de streikende massene skrek slagord som «vi er sultne» og «livet er for dyrt, dere prøver å drepe oss.»

På en konferanse ledet av FNs Food and Agriculture Organization (FAO) i 2008 nådde det politiske dramaet et toppnivå. Men da man diskuterte årsakene bak de høye prisene, svingte pendelen plutselig motsatt vei, og matvareprisene falt hurtig i den siste halvdelen av året.

Prisene på jordbruksråvarer falt hele 50 prosent fra det tidligere toppnivået. Krisen syntes å ha løst seg selv. Men konsekvensene av krisen var ikke borte: Permanente skader var påført verdens fattige. Antallet underernærte falt minimalt etter krisen, og prisene hadde langt fra stabilisert seg.

Ny matvarekrise og opprør i Midtøsten og Nord-Afrika Matvareprisene steg moderat i årene etter den første matvarekrisen, og situasjonen virket å være under kon-

troll ved inngangen av 2010. Men situasjonen skulle snart bli dramatisk igjen. I Russland ødela tørke og brann rundt 40 prosent av avlingene, og landet innførte eksportrestriksjoner for å sikre egen befolkning.

Ukraina fulgte etter. Dette var blant faktorene som utløste panikk i de internasjonale markedene. Matvareprisene steg hurtig inn i det nye året, og igjen økte prisene med rundt 50 prosent.

>> De høye matvareprisene var i følge en rekke kommentatorer og akademikere også en sentral utløsende faktor for opptøyene i en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika.

Dermed var matvarekrisen anno 2011 et faktum. Igjen hadde mange importavhengige utviklingsland problemer med å fø sin egen befolkning.

Det er vanskelig å si sikkert hvor stor effekt krisen i 2011 hadde på verdens sultproblemer. I følge enkelte estimater var antallet underernærte godt over én milliard mennesker etter krisen, mens andre estimater sier at tallet var lavere, nærmere 850 millioner. Uavhengig av hvilke beregninger som gir det riktigste bildet, er

vi etter de to krisene langt unna FNs utviklingsmål.

De høye matvareprisene var i følge en rekke kommentatorer og akademikere også en sentral utløsende faktor for opptøyene i en rekke land i Midtøsten og Nord-Afrika, som eksempelvis Tunisia, Egypt, og Jordan. I følge journalisten John R. Bradley i The Spectator i Egypt, var matvareprisene en hovedårsak bak den arabiske våren: «The main hope of those who poured into Tahrir Square was shared by the revolutionaries in Tunisia: that sudden and radical change would miraculously mean affordable food», mente Bradley.

Hvordan var det mulig?

En rekke faktorer virker å ha bidratt til de høye og ustabile prisene, både på tilbuds- og etterspørselssiden av den internasjonale økonomien: en svært høy populasjonsvekst i utviklingsland, og høyere etterspørsel etter matvarer i fremvoksende økonomier som India og Kina.

Investeringer i matvareproduksjon har stagnert, mens klimaendringene hevdes å ha ført til den økt hyppighet av naturkatastrofer. Oljeprisene har vært høye og stigende, og den nominelle råoljeprisen nådde rekordhøyder i 2008. Høye oljepriser førte til dyrere nitrogenbasert gjødsel, og sterkt økte kostnader ved å transportere maten. Økt produksjon av biodrivstoff, særlig i USA, har også vært en kort-

U t v eier 1 2 013

21

2009

2010

Januar 2011

2012

2013

Eksportrestriksjoner i Russland og Argentina.

Vietnam stoppet all eksport i flere måneder.

Brann og tørke i Russland.

Eksportrestriksjoner og nye prisstigninger.

Den arabiske våren startet med matopprør i Tunisia, Egypt og Jordan.

Liten nedgang i matvarepriser internasjonalt

Høye og ustabile priser kan være i vente

siktig årsak til de stigende prisene.

Biodrivstoff lages av ulike kornsorter, og produksjonen av biodrivstoff konkurrerer derfor direkte med produksjon av korn til matvarer. Selv om det har vært stor uenighet om betydningen av hver enkelt faktor, virker disse faktorene samlet å ha bidratt til de høye og ustabile prisene.

Fordi tilbudet ikke holdt følge med etterspørselen i årene før krisen, hadde matvaremarkedene i mye større grad enn før blitt et direkte marked. Mens man tidligere hadde overproduksjon og kornsiloer proppfulle av mais, hvete, ris og soyabønner, ble lagrene stadig mindre i opptakten til krisen. De fleste land hadde derfor ingen buffer mot matvareknapphet. Dette, sammen med at jordbruket i mye større grad enn før var konsentrert på mindre arealer, gjorde at uforutsette hendelser som naturkatastrofer kunne få umiddelbare konsekvenser på prisen i internasjonale matvaremarkeder, i følge Bjørn Egil Flø ved Norsk Senter for Bygdeforskning. I hvert fall var det slik når matvarekrisen traff i 2008.

I følge Professor Ruth Haug ved UMB, var situasjonen annerledes i 2011: «Krisen i 2008 kom som et sjokk både på nasjonalstater og det internasjonale samfunnet, mens man i større grad var forberedt på krisen i 2011. Man har hatt et større fokus på matvaresikkerhet, og derfor ble heller ikke konsekvensene av krisen i 2011 like store», sier Haug til Utveier.

>> Etter en lang periode med stabilt synkende matvarepriser, har vi i perioden etter 2007 fått det motsatte, og prisene har vært høye og ustabile frem til i dag.

Spekulasjon i matvarepriser har trolig også spilt en rolle. Mange, som statsviteren Eric Helleiner, mener at de fundamentale faktorene ikke fullt ut kan forklare hvorfor svingningene i prisene er så eksplosive. På 2000tallet inkluderte stadig flere finansielle investorer matvarederivater som en del av sin investeringsportfolio, og dette kan ha gitt opp- og nedturene i matvaremarkedene ekstra styrke og fart. Forklaringen har vært kontroversiell, og det er ikke utstrakt enighet om påvirkningen. Mange, som eksempelvis Instituttleder Ole Gjølberg ved UMB hevder at det ikke er hold i forklaringen, mens andre tunge fagpersoner og organisasjoner har stilt seg bak den. FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter og frittstående organisasjoner som World Development Movement og Oxfam er blant de som har tegnet et bilde av matvarespekulasjon som en sentral faktor.

At spekulasjon i det hele tatt pågår i matvaremarkedene har også ført til politisk harnisk: «Speculation in basic foodstuffs is a scandal when there are one billion starving people in the world», mener Michael Barnier, den

europeiske kommisæren for indre markeder i EU.

Høye priser og ustabilitet som den nye normalen i årene som kommer?

Etter en lang periode med stabilt synkende matvarepriser, har vi i perioden etter 2007 fått det motsatte, og prisene har vært høye og ustabile frem til i dag. Verdens matvarepriser endte med en liten nedgang i slutten av året i 2012, og som helhet var matvareprisene syv prosent lavere enn i året før. Prisene er likevel langt over det nivået vi så før 2007, og prisene på de mest politisk sensitive kornproduktene som står for ernæringen for de fleste av verdens fattige, sank bare med 2,4 prosent.

Mange fagpersoner og organisasjoner som FAO venter vedvarende høye og stigende matvarepriser i 2013, og undertegnede ser ikke mange som mener prisene vil lande på sine tidligere nivåer. Bygdeforsker Bjørn Egil Flø legger særlig vekt på naturkatastrofer som inntraff i 2012.

«USA, verdens største kornprodusent, ble rammet av tørke sommeren 2012, og Englands jordbruk ble

22

U t v eier 1 2 013

Grafen viser prisutviklingen på matvarer, ifølge FNs matvareindeks.

225

Matprisindeks (2002-2004=100)

200

175

150

125

100

75

2010

2008

2006

2004

2002

2000

1998

1996

1994

1992

1990

50

År Kilde: Broken Markets, WDM, 2011.

>> Når nasjonalstaten ikke kan levere matsikkerhet, det mest grunnleggende av alle behov, er det kimen til opprør og politisk ustabilitet.

rammet av flom høsten samme år.

Det gjenstår å se hvordan disse hendelsene vil slå ut på prisene, men sannsynligvis vil de føre til videre prisstigning i 2013», sier Flø til Utveier. Professor Ruth Haug er enig: «Prisene kommer til å fortsette å være høye og ustabile i 2013. Høye priser er bra for mange matprodusenter, men ikke bra for de som er mest avhengige av prisene i de internasjonale markedene. Hvordan det går videre er avhengig av hvordan man forvalter dette dilemmaet i tiden fremover», sier hun.

Konsekvensene av de høye og ustabile prisene har vært hardtslående, og prisstigningene i 2008 og 2011 har ført til de største økningene i sultproblemer i verden de siste tiårene. Samtidig har konsekvensene rammet skjevt. For vestlige borgere som bruker en brøkdel av inntek-

tene sine på mat, er svingningene i matvareprisene til å leve med. Men for mange av verdens fattigste har de høye og ustabile prisene ført til en usikker og potensielt livstruende situasjon. «Det er spesielt nettoimporterende lavinntektsland som har vært utsatt», sier Haug. Når nasjonalstaten ikke kan levere matsikkerhet, det mest grunnleggende av alle behov, er det kimen til opprør og politisk ustabilitet. Som vi har sett, har de høye og ustabile matvareprisene trolig bidratt til opprør og revolusjon i mange av verdens fattige land. Vi vet imidlertid ikke om matopprørene i 2008 og 2011 er begynnelsen eller slutten på historien.

Det eneste som virker sikkert er at nasjonal og internasjonal matvaresikkerhet vil være et viktig stridsspørsmål i tiden som kommer.

U t v eier 1 2 013

23

ATTACnytt I 2008 så det ut til at regjeringen trodde på motsyklisk politikk som virkemiddel mot økonomiske kriser, men nå støtter de innstrammingspolitikken i Europa. Er dette fordi regjeringen grunnleggende har endret sin forståelse av hvordan en økonomi virker?

Kan vi da anta at innstrammingspolitikk blir det som anbefales ved neste krisehåndtering her hjemme?

Eller støttes innstramming i Europa fordi regjeringen er klar over at en slik politikk er best for Norge som kreditor, selv om det aldri vil hjelpe økonomiene i Sør-Europa?

– Fra kronikken «Norges janusansikt» på NRK Ytring, 25. februar, av Benedikte Pryneid Hansen

Etter Attac Norges 12. ordinære landsmøte står ett nytt styre klare til å fortsette kampen for en annen verden. Benedikte Pryneid Hansen fortsetter en periode til som leder, sammen med 2. nestleder Martin Giset. Thomas Nygreen takker av som 1. nestleder, og blir erstattet av Utveier-redaktør, Petter Slaatrem Titland. Thomas fortsetter likevel som en del av arbeidsutvalget, der han får følge av nykomlingene Vegard Troøyen Foseide, Lars Gunnesdal og Hanna Karv.

Vegard Troøyen Foseide har lang fartstid fra Changemaker, og jobber som kommunikasjonskonsulent der. Changemaker har mange overlappende saker med Attac og Vegard har jobba en del med gjeld- og kapitalfluktsspørsmål og med oljefondet.

Lars Gunnesdal er samfunnsøkonom og jobber i Manifest – senter for samfunnsanalyse, der han blant annet har jobbet mye med bakgrunnen for finanskrisa og konsekvensene av måten gjeldskrisa i Europa har blitt håndtert.

Hanna Karv har bakgrunn fra Attac Blindern og har vært et aktivt medlem av Attac Norges internasjonale utvalg det siste året.

Landsmøtet var preget av stor enighet om veien videre for Attac. Arbeidsplanen ble vedtatt uten betydelige endringer, og Attac skal det kommende året fortsette å styrke sin vellykkede kampanje for skatteparadisfrie soner, kjempe med våre europeiske søstre og brødre om krisa i Europa og sette norsk og europeisk krisepolitikk på dagsorden i valgkampen.

På den andre siden av finanskrisen Norge som kreditor Den 7. mars ble Attacs siste rapport, På den andre siden av finanskrisen, lansert. Utreder for Attac, Ingrid Hjertaker, la fram rapporten i Oslo.

Rapporten er allerede kjent for publikum i Harstad, Tromsø, Trondheim, Ås og Bergen, da den gikk sin seiersrunde i landet i februar. Med seg på norgesturneen var Luís Bernardo fra Attac Portugal.

«Kriseløsningene blir laget på kreditorenes premisser»

24

U t v eier 1 2 013

Matvarebørsen Et utvalgt ekspertpanel svarer på Utveiers spørsmål

«Myte», sier siviløkonom Ole Gjølberg om spekulasjonseffekten på matvarepriser.

Matproblemet er ikke løst før vi får kontroll på spekulasjonen, sier Helene Bank

Martin Giset panelet

Ole Gjølberg

1 Den dramatiske prisøkningen for viktige matvarer

vinteren 2007/08 hadde flere årsaker. For det første er det viktig å huske at prisene hadde steget jevnt allerede i flere år før 2007. Den voldsomme prisøkningen vinteren 2007/08 hadde trolig to hovedårsaker. For det første, ganske små lagerbeholdninger internasjonalt, kombinert med til dels dårlig fungerende internasjonale markeder, landbruksproteksjonisme og dårlig infrastruktur i mange land med store befolkningskonsentrasjoner. For det andre var det en kraftig oljeprisøkning som slo over i høyere matvarepriser gjennom økte produksjonskostnader (gjødsel, diesel) og høyere etterspørsel etter biodrivstoff (mais, sukker).

fattige og større matproduksjon. Høyere priser bidrar til at det blir mer lønnsomt å øke matproduksjonen.

Helene Bank

1 Det er viktig å ha for seg at begge disse årene hadde

høyere produksjon enn året før. I de to folkerike landene Kina og India, var totalforbruket faktisk litt mindre enn foregående år. Årsaken til prishoppet ligger altså ikke i verken produksjonsforhold eller økt forbruk. Problemet ligger lenger tilbake. Først da råvareavtalene under FN kollapset på 70-tallet, og spesielt siden USA liberaliserte reguleringen for hvem som kunne spekulere på råvarebørsene i 2000, den såkalte Commodity Futures Modernization Act. Dermed fikk finansakrobatene anledning til å skape en boble også innenfor matvarebørsene.

2 Det er en vanlig myte at økt handel med finansielle

instrumenter skrevet på matvarer forårsaket den kraftige prisveksten etter 2002 – og spesielt 2007/08. Man bør være klar over at for hver eneste spekulant som kjøper slike papirer, finnes det en spekulant som selger de samme papirene. Dette er et nullsumspill. Den ene spekulantens gevinst er den andre spekulantens tap. Fra sommeren 2008 gikk man inn i en periode med et kraftig fall i matvareprisene. I samme periode var handelen med såkalte «matvareverdipapirer» meget høy.

3 Den langsiktige løsningen på matmangelen i store deler

av verden ligger selvsagt i høyere inntekter blant verdens

2 At det ikke skjedde tidligere handlet om at det lenge

var en enorm optimisme i andre finansielle produkter.

Da disse begynte å kollapse i 2007, var realverdier, eiendom, mat og energiråvarer sentrale mål for spekulasjon. Ifølge The Bank for International Settlements (BIS) økte verdien av spekulasjonsprodukt – såkalt «over the counter»-handel, og derivativer i råvarebørsene fra 5.85 tusen millarder dollar i juni 2006 til 7.05 milliarder dollar i juni 2007 og til 12.39 tusen milliarder dollar i 2008, unntatt gull og andre edle metaller.

Samtidig var det en høy bevissthet om klimakrisen og dens effekter, både knyttet til matproduksjon, og til behov

U t v eier 1 2 013

Spørsmål 1. Hva var det egentlig som var skyld i det dramatiske prishoppet for mat i 2007/2008?

Ole Gjølberg Professor, Leder av Senteret for analyser av råvaremarkedene, Handelshøgskolen ved UMB

2. Hva slags effekt har den økte interessen for matvareverdipapirer hatt på matvareprisene og produksjonen?

Helene Bank Spesialrådgiver For Velferdstaten

3. Hvor ligger den langsiktige løsningen på den vedvarende matmangelen i store deler av verden?

I produksjonen, distrubusjonen eller i prissignalet?

Magnus Flacké Daglig leder i Fellesrådet for Afrika

for biodrivstoff. Effekten var at mat ble dyrere i alle land som ikke hadde et skjermingssystem à la det norske. Matvareprisene gikk opp, men ikke betalingen til bøndene.

Krav fra WTO og Verdensbanken om avregulering av landbruket og statlige institusjoner for å sikre stabile priser og investeringer i mange utviklingsland, har ført til et veldig sårbart produksjonsledd og sårbar matsikkerhet.

Faktisk ble det et veldig press på å leie jord utenfor egne landegrenser.

spørsel. Dumping og restriksjoner på eksport skjer når det er henholdsvis over- eller underproduksjon. Dumping ødelegger sårbar produksjon, mens når store land som Russland og Ukraina innfører eksportrestriksjoner bidrar dette til å skyte prisen i været internasjonalt. Men selv om prisen har vært veldig ustabil de siste årene er det viktig å påpeke at realprisene jevnt over har falt gjennom hele forrige århundre.

2 Spekulasjonen har bidratt til ustabile priser, som er

3 Vi får ikke løst matproblemet før vi for det første får

tatt kontroll på spekulasjonen, ikke minst på råvarebørser og i selve råvarene gjennom landran. Ideelt sett bør dette tas opp på nye råvareavtaler. I USA har de vedtatt en begrensning av frislippet i den nye Dodd-Frank finansreformen. Det hjelper litt, men er ikke nok, og er ikke globalt. Reguleringer i EU er nødvendige.

For det andre er det helt nødvendig at hvert land tar kontroll med sin matproduksjon og ser på den som et sikkerhetsspørsmål. Matkrise, finanskrise, klimakrise og den sosiale krisen er knyttet til økende økonomiske forskjeller og kan ikke ses isolert. På grunn av de norske tollsystemene ble Norge i mye mindre rammet av matkrisa enn andre land.

Magnus Flacké

1 Mange grunner – dårlig vær, økte oljepriser,

biodrivstoff, nye matvaner, spekulasjon og økt etter-

25

utfordrende både for produsenter og konsumenter av mat. Spekulasjon hindrer langsiktige investeringer i landbruket.

3 Det henger sammen. For småbønder i Afrika uten

tilgang til markeder synker prisene i gode år og stiger i dårlige, da blir det risikabelt å investere. Det er viktig å understreke at det produseres nok mat i verden i dag – sult er først og fremst et fattigdomsproblem. Stabile priser, bedre infrastruktur og tilgang til markeder kombinert med at stater og bistandsaktører satser mer på landbruket vil kunne øke produksjonen og inntektene til bønder.

26

U t v eier 1 2 013

Nye jordbrukere til utdatert jordbrukspolitikk

Petter Slaatrem Titland Reportasje Alliansen ny landbrukspolitikk

Noe skurrer i norsk matproduksjon og jordbruk. – Folk klorer seg fast for å holde liv i landbruket, sier jordbruksrektor Bjørg Fritsvold til Utveier. – Vi trenger en bred samfunnsdebatt om norsk landbruk, sier Alliansen ny landbrukspolitikk (ANL).

U t v eier 1 2 013

27

Foto: Jeland/Creative commons

Vinterjordene hviler under Aurlands bratte fjell.

Som klasserommets fire vegger legger de seg rundt Sogn Jord- og Hagebruksskole (SJH). Her utdannes framtidas agronomer. På SJH lærer elevene økologisk jordbruk, enten de skal drive små eller store gårder, om de skal ta over egen gård eller jobbe hos andre, eller ta høyere agronomutdannelse. I mellomtiden dyrker de mat til lokale matforhandlere, restauranter og hoteller, i tillegg til sin egen gårdsbutikk. Du kan skrive hele alfabetet med forbokstaven til gårdens grønnsaker, planter, blomster og frukter. Kuer, geiter og sauer holder til på gården, når de ikke er på beiteferie, selvsagt.

Idyllen blir kanskje for mye å bære for den som skal tilpasse seg den norske landbrukspolitikken?

Når agronomene skal ut i landet, må nemlig vokabularet skiftes ut.

V for volum – Slik enkelte deler av norsk landbruk er i dag, blir det behandlet som en industri. Kyllingproduksjonen er et eksempel på det, sier Harald Høyem

landbruksalliansen.no Alliansen ny landbrukspolitikk ble stiftet i januar 2012. Attac er medlem, sammen med Sosialistisk Ungdom, Norges Bygdeungdomslag, Spire,

Biologisk-dynamisk forening, Natur og Ungdom, Grønn Ungdom, Oikos økologisk, Rød Ungdom og Norges Bonde- og Småbrukarlags Ungdomsutvalg.

fra Alliansen ny landbrukspolitikk (ANL). Da ANL ble stiftet for ett år siden, var målet å bygge opp politisk støtte i befolkningen for en alternativ landbrukspolitikk, og samle kunnskap om konsekvensene av landbrukspolitikken som styrer matproduksjonen vår idag. Dagens landbrukspolitikk gjør at gårder blir lagt ned, jordarealer gror igjen og avhengigheten av import øker. Ressursutnyttelsen er ikke bærekraftig og næringen er i økonomisk ubalanse, skriver ANL på sin nettside.

Når Høyem snakker om kyllingproduksjon som industripolitikk, er det de enorme mengdene billig kjøtt han snakker om. Produksjon av kylling og

28

U t v eier 1 2 013

Økologisk merket utdanning.

Bjørg Fritsvold er rektor ved Sogn jord- og hagebruksskole.

– Med denne typen gårdsdrift får man mer tid til hvert enkelt dyr, og legger fortere merke til om noe er galt, sier Hannah Wood, lærer ved SJH. Foto: Petter Slaatrem Titland

kalkun økte mest ifjor, og vi har en overproduksjon av svin. Kjøttet er fôret på utenlandsk matjord, mye på grunn av proteinene i kraftfôret, hvor importen er på mellom 80 og 90 prosent. Denne måten å produsere kjøtt på er langt billigere enn å fôre husdyrene på utmarksbeite, som var vanlig før. Pris er den viktigste motoren i konkurransen, både i Norge og på det internasjonale matmarkedet. Bøndene er avhengig av å produsere mye kjøtt for så lave kostnader som mulig.

Kritikken av prispresset har tydeligst blitt formulert i Svenn Arne Lie og Espen LøkelandStai sin bok «En nasjon av kjøtthuer», som ble

Sogn Jord- og Hagebruksskole Sogn jord- og hagebruksskole er en videregående skole som underviser i økologisk landbruk. Den praktiske opplæringen skjer på skolegårdsbruket med økologisk drift. Med

SJH kan du ta over gård, ta høyere landbruksutdanning, ta en pause fra jobb, eller bruke agronomutdanningen i andre sammenhenger. Søk på skolen! sjh@sfj.no

gitt ut på Manifest Forlag i fjor. Boka skapte stor debatt, og Lie ble kalt «landbrukets urokråke» av avisa Nationen. Lie og Løkeland-Stai argumenterer for at prispresset og kravet til volum fører til

U t v eier 1 2 013

en ensretting av produkter og dårligere kosthold i Norge. Matproduksjonen blir løsrevet fra sitt lokale ressursgrunnlag. Lokal ressursforvaltning blir sett på som en av de mest sentrale forutsetningene for et bærekraftig jordbruk.

>> Å fôre husdyr med korn fra utviklingsland er etisk svært betenkelig.

– Jeg har ikke mye sans for svin og kylling. Det er effektivt å produsere og veldig billig i butikkene. Å fôre husdyr med korn fra utviklingsland er etisk svært betenkelig. I tillegg har du dyrevelferden, som er ille, sier Bjørg Fritsvold. Hun legger vekt på at det ikke er bøndene selv som skal holdes ansvarlig for denne utviklingen.

– Bøndene som lever av svineavl har ikke gjort noe feil. De har fulgt oppfordringen. Det er ikke tilfeldig at det er det man sitter igjen med i Norge.

Hver enkelt bonde kan gjøre mye, men myndighetene må ha politisk vilje til å drive et robust og solidarisk jordbruk, sier hun.

Hver elev ved Sogn Jord- og Hagebruksskole har sin bakgrunn for å utdanne seg til agronomer og lære seg å drive økologisk jordbruk. Svein Joar Husjord er i sitt siste år i Aurland. Han tar utdannelsen for å forberede seg på å ta over familiens geitegård i Lofoten. Han er talsmann for nyoppstartede Sogn og Fjordane Grønn Ungdom, som er tilknyttet ANL. – Jeg er her for å lære hvordan jeg kan drive gården mer bærekraftig, også utover kravene som er satt for økologisk jordbruk. Vi trenger miljøkrav for bruk av fossilt brennstoff og effektiv bruk av ressurser, sier han. Samtidig viser historien fra familiens egen gårdsdrift at miljøhensynet er tøft å holde seg fast i, dersom du ønsker å nærme deg lønnen til en industriarbeider i Norge.

– For å få en økonomi som holder som bonde i dag, kreves det veldig store investeringer, store driftsbygninger og et stort volum. Da jeg var liten, hadde vi 45 geiter på gården. Ti år senere hadde vi 90 geiter, godt tilpasset de lokale ressursene. I dag har vi 310 geiter, og må kjøre stadig lengre etter fôret. Man er nødt til å få ned arbeidsmengden per produsert kilo for å få en god lønn. Da blir det ofte dårligere ressursutnytting og mindre tid til agronomi. Det er prispresset i markedet som gjør at du må satse på volum, noe som presser landbruket mot en irrasjonell stordrift. Det er en historie

29

mange bønder deler, sier han, og legger til: – For bonden er det en effektivisering i arbeidstimer, men i et ressursperspektiv er det galskap.

Hvorfor kaller vi det effektivisering, når vi bruker stadig mer energi, areal og ressurser i landbruket, spør han.

Investering i null Harald Høyem fra ANL understreker at det nettopp er volumjaget som fører til store og ulønnsomme investeringer i norsk landbruk. På veien mister vi mange bønder, som legger ned driften sin, fordi de må gi tapt i kappløpet mot økt produktivitet. Større bruk er ikke nødvendigvis ulønnsomme i seg selv. Men overproduksjonen fører til lavere priser, som dermed ikke gjør det lettere å drive stort. Samtidig har ikke mindre gårder samme mulighet til mekanisering av driften sin.

– Man kommer ikke lenger med færre bønder, til tross for produktivitetsveksten. I dag er det et press for å investere i ny teknologi for å holde følge.

Staten gir tilskudd for å anlegge nye produksjonsbygg, og flere og flere kjøper nye maskiner for å øke produktiviteten. Investeringsstøtte for vedlikehold er viktig, men størrelsen på denne type støtte fører til overproduksjon og prisfall for bonden.

Kun de få enhetene som er aller først ute, vil vinne på dette. Andre blir presset ut, og resultatet er færre bønder. Gevinsten tilfaller forbrukeren som kjøper billig mat i butikken, sier Høyem.

Nedleggelse av aktive gårdsbruk har blitt et stridstema i norsk landbruksdebatt. Fra 2001 til 2011 ble det lagt ned 30 000 gårder i Norge, og færre hanskes med maten vi spiser. Særlig melkebrukene har blitt færre og større. Fritsvold er ikke så opptatt av spørsmål om stordrift eller småskaladrift, fordi økologisk jordbruk også er egnet for store gårder, sier hun. Men nedleggelsen av de mindre gårdene i Norge har fatale konsekvenser for livsbetingelsen for landbruket i Norge: Rekrutteringen.

Færre gårder, færre bønder, dårligere inntekt Rekrutteringen av nye jordbrukere er livsviktig for matproduksjonen i Norge. For noen år siden slo landbruksdepartementet og Bondelaget alarm: Det utdannes for få agronomer til å dekke framtidas landbruk i Norge. Årsaken til rekrutteringsproblemene ligger nettopp i avviklingen av småskalabrukene.

– Resultatet er en utarming av fagmiljøet, færre og færre har kunnskap, og det sosiale fellesskapet

30

U t v eier 1 2 013

blir mindre. Men her er det mange meninger – det finnes de som tror at tekniske løsninger alene kan drive landbruket videre, sier Fritsvold.

Dårlig økonomi for de som skal leve av landbruk gjør at de fleste bønder anbefaler sine barn å ta annen utdanning enn landbruk. Samtidig er det sterke tradisjoner for at gårdene skal være i familien. Derfor er det relativt få gårdsbruk som kommer på salg i Norge i dag, og dermed er mulighetene små for at interessert ungdom utenfor landbruket kan få kjøpe gård. I tredje klasse på SJH har fire av 16 elever odelsrett på gård. Resten må finne andre veier inn til jordbruket. Dette avspeiler situasjonen for mange agronomer, mener Fritsvold. Økt press på investeringer i produksjonsvekst gjør også at mange unge jordbrukere møter en lukket grind når de skal etablere seg. Unge bønder har ikke råd. Gjeldsnivået og kostnadsnivået stiger i Norge, og har siden 80-tallet sprunget kraftig fra inntektsnivået til bonden, viser Lie og LøkelandStai i sin bok. Stordrift gir økte faste kostnader på grunn av større og dyrere fjøs og traktorer, dyrt vedlikehold og store avstander mellom jordbruksareal. Antagelsen i norsk landbrukspolitikk har vært at bøndene blir mer lønnsomme dersom de er færre, og driver større gårdsbruk. Utregningene til Lie og Løkeland-Stai viser derimot at store gårder ofte er mer avhengig av tilskudd, og er mindre lønnsomme: Norske bønder er mer avhengig av statlige overføringer i dag enn for tretti år siden. I tillegg har arbeidsinntektene i jordbruket falt med 60 prosent siden 1980. I samme periode har de statlige overføringene som andel av statsbudsjettet falt fra 8 prosent til under 2 prosent.

40 år med prisfall Prispresset i dagligvarebransjen er en medvirkende årsak til denne utviklingen, mener Lie og Løkeland-Stai. I hele 40 år har prisen bøndene har fått for melk, kjøtt, korn og grønnsaker falt. Bare siden 1990-tallet har utviklingen vært merkbar. I 1996 kostet én liter lettmelk 8 kroner og 33 øre, og av disse fikk bonden fikk 3,20 kroner. I 2010 hadde lettmelkprisen nesten doblet seg, og kostet 14,81 kroner. Men bondens andel var steget bare én krone og ti øre. Da dyrlege og journalist Anne Viken publiserte lignende tall på sin blogg i fjor, ble det stiv kuling på sosiale medier. Hun viste

også til inntekten for storfekjøtt – mens prisen hadde doblet seg fra 90 kroner kiloet i 1985 til 187 kroner kiloet i 2010, økte bondens inntekt med tre kroner i samme periode, fra 30 til 33 kroner. Harald Høyem i ANL kaller dagens jordbrukspolitikk «en regelrett gavepakke» til dagligvarekjedene, fordi de blir forsynt med store mengden billig salgsvare, og tjener godt på at prisene på jordbruksproduktene forblir lave.

Svein Joar Husjordet mener det finnes mange gode analyser av landbrukspolitikken i Norge, og at mange kritikkverdige forhold er godt belyst.

Samtidig er det et vakuum der den alternative politikken skal utformes til konkrete tiltak, som kan gi et robust og bærekraftig jordbruk. Harald

>> Norske bønder er mer avhengig av statlige overføringer i dag enn for tretti år siden. I tillegg har arbeidsinntektene i jordbruket falt med 60 prosent siden 1980.

Høyem mener Alliansen ny landbrukspolitikk kan bidra til å skape det politiske klimaet som trengs for å løfte fram nye syn på matproduksjon i Norge.

Så vil konkrete tiltak følge den brede debatten.

– Dersom man vil prøve å endre politikken, må det være et mål at flere ser viktigheten av norsk matproduksjon. Vi vil spre kunnskap om hvordan landbrukspolitikken fungerer, slik at flere ser konsekvensene av hva som skjer idag, sier Høyem.

De nyutdannede agronomene kan imidlertid ikke vente på kursendringen. For å dyrke mat i et bærekraftig jordbruk i Norge i dag, får elevene et solid grunnlag med seg fra Sogn Jord- og Hagebruksskole og rektor Bjørg Fritsvold.

– Mat av god kvalitet til alle er kjernen av det jeg er opptatt av. Konsentrasjon av befolkning og vekst i byene gjør at det er nødvendig å produsere kvalitetsmat til alle, ikke bare til en priviligert gruppe av dem som vil flytte på landet, sier Fritsvold.

U t v eier 1 2 013

31

Maten vi kaster Sjur Cappelen Papazian Artikkel

Produksjon, transport, innpakning og ødeleggelse av naturmangfold: Kasting av mat er mer enn bare et etisk problem.

Samtidig som vi kaster nesten halvparten av maten som lages, diskuterer vi om det går an å produsere nok mat, og om jordas ressurser strekkes til.

Vi tømmer jorda for ressurser kun for å kaste det vi produserer.

Alt henger sammen – dagens sult er nærmest å se på som et viljet folkemord. Hvis dette er et resultat av dagens økonomiske system, så må dette snarest skifte ut, i mellomtiden trenger fattige mat.

Den unødvendige sulten I et intervju med Aksel Nærstad, som sammen med Olav Randen har skrevet boken «Den unødvendige sulten» fra 2012, hevder Nærstad at det er nok mat til alle, men at for mye på ulike måter går til spille.

For å få et bilde av forbruket av mat energien som produseres, viser Nærstad til følgende regnestykke.

Hvert år produseres det 4600 kilo-

kalorier (kcal) per person. Kun 2000 av disse kaloriene får vi faktisk i oss.

Resten går tapt under distribusjonen, i søpla hjemme i husene våre og ute på restauranter. En voksen person trenger to-tre tusen kilokalorier per år.

Svært mye energi går til dyrefôr, og kun 10-25 prosent av næringsinnholdet kommer tilbake som energi i kjøtt, melk og egg. Dårlig lagring og transport etter innhøsting er også en faktor. Mengden som går tapt er omtrent lik i rike som i fattige land. Mye skyldes kvalitetskrav og bearbeidingsindustrien. For eksempel går hele 30 prosent av grønnsakene i Storbritannia tapt på grunn av utseende. De høstes ikke.

Den nye britiske sjokkrapporten «Waste Not Want Not: Agri-Food Waste Solutions for a Hungry World» fra Institution of Mechanical Engineers (IME) viser at opptil to milliarder tonn mat, eller nesten halvparten av all mat som produseres i verden, blir kastet.

Det er et paradoks at vi sløser med varer som vi er avhengige av for å leve. Vi lever i en verden hvor så mange lider av sult, og mye av maten som går i bosset kjøpes på det internasjonale matmarkedet. Over halvparten av maten vi kaster er helt fin.

Det medfører store globale miljøproblemer når mat reiser rundt halve kloden bare for å bli kastet. I rapporten blir det understreket at all maten som kastes innebærer et enormt sløseri med knappe ressurser som jordbruksareal, vann og energi.

Kasting satt i system Produksjon, transport, emballasje, avfall, arealforbruk og ødeleggelse av naturmangfold, samt mengden av CO2-utslipp og bruk av kjemikalier det medfører, tilsier at matsløsing handler om mer enn et etisk problem. Det nyttbare matsvinnet i husholdningene tilsvarer klimautslipp fra like mye som 25 prosent av bilparkens utslipp.

Det er helt avgjørende at vi klarer å gjøre noe med denne sløsingen. Både av hensyn til miljø, ressursutnyttelse og økonomi. «Dette er mat som man kunne bruke til å brødfø verdens økende befolkning, i tillegg til de som sulter i dag», sier Tim Fox, som leder for avdelingen for energi og miljø ved instituttet, i en pressemelding.

Rapporten trekker frem dårlig infrastruktur og lagringsmuligheter, for strenge best før-datoer, få-med-påkjøpet-tilbud og forbrukernes kravstorhet, som noen av drivkreftene bak denne enorme sløsingen. Vi har

32

U t v eier 1 2 013

Matavfall. Fra butikk-kjeden GI Market. Foto: flickr.com/sporkist

et overforsiktig holdbarhetssystem der datoene blir fastsatt med svært kort sikkerhetsmargin. Baksiden av medaljen er at enorme mengder god mat kastes hver dag.

Nærstad peker på det økende kjøttforbruket som en trussel mot matsikkerhet og miljø. Kjøttet avles på dyrefôr, noe som er en lite effektiv måte å bruke korn på. Hele hele 40 prosent av kornproduksjonen går til dyrefôr, noe som vil si at det er en enorm sløsing. Det er ikke bærekraftig.

Ikke spørsmål om produksjon I Norge spiser vi nesten dobbelt så mye kjøtt som er anbefalt, og opplysningskontoret for kjøtt lobber for at vi skal spise enda mer. Kjøttforbruket i Norge har økt med 50 prosent per person de siste 20 årene. Likevel mottar opplysningskontoret for kjøtt nesten 70 millioner kroner for markedsføring av kjøtt, mens opplysningskontoret for frukt og grønt må klare seg med i underkant i underkant av ni millioner kroner.

Bistand, økonomisk vekstpolitikk og andre tiltak har mislykkes i å takle fattigdom på en effektiv måte.

Hundrevis av millioner av mennesker

lider ennå fra fattigdom og sult.

Basert på den nåværende politikken vil fattigdom fortsette å eksistere i tiårene som kommer. Man søker derfor etter alternativer.

Kjøttkonsumet er ikke bærekraftig, men det er først og fremst i de rike landene som lever livene sine med kjøtt som hverdagskost. I store deler av verden er ikke sult et spørsmål om produksjon, men om tilgjengelighet og distribusjon. En løsning på dette kan være en global innføring av borgerlønn, som vil si en universell basisinntekt som skal utbetales betingelsesløst til alle.

Sult som fattigdomsproblem Borgerlønn, som tidligere primært ble diskutert som et alternativ til dagens velferdssystem i de rike landene, blir nå diskutert i de fattige landene, inkludert i India, Brasil, Namibia og Sør Afrika, som nå har tatt ledelsen når det kommer til å fremme innføring av borgerlønn. Dette på grunn av at borgerlønn kan være den beste måten å få gjennomført FNs tusenårsmål på og ende absolutt fattigdom.

Borgerlønn har blitt diskutert på landsmøter i Attac, uten at organi-

sasjonen har arbeidet videre med spørsmålet. «Samfunnslønn» har vært på programmet til Miljøpartiet De Grønne, som krever en offentlig utredning av en samfunnslønnsreform.

Men det er i sør prøveprosjekter har blitt gjennomført.

I 2008 prøvde man ut et toårig pilotprosjekt hvor alle i den lutfattige namibiske landsbyen Otjivero mottok 100 namibiske dollar, som er 80 norske kroner, i måneden. Resultatet var ifølge Basic Income Grant Coalition (BIGC) at man fikk fjernet den verste fattigdommen samtidig som det stimulerte til oppstart av nye virksomheter. Dette fordi befolkningen fikk tilgang til både startkapital og økt betalingsevne. I tillegg kommer at kriminaliteten sank med hele 42 prosent og at barn, som ikke lenger var underernærte, kom på skolen.

FNs spesialrapportør vedrørende ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, Magdalena Sepúlveda, ba derfor i oktober 2012 den namibiske regjeringen om å sette fordommer mot fattige til side og innføre borgerlønn så raskt som mulig over hele landet, ifølge avisa The Namibian.

U t v eier 1 2 013

33

RESSURSSTERK FINANSSEKTOR svekker reguleringer Ingrid Hjertaker Fagrådets spalte regulering og finansmakt

Omfanget av handel med og spekulasjon i matvarederivat har auka enormt det siste drøye tiåret. Dette er mellom anna mogleggjort av store framsteg innan IT-teknologi, som har gjeve dei inn i bankane sine porteføljar som eit ledd i «risikostyring».

Den viktigaste årsaken til veksten i matvarespekulasjon er derimot omfattande deregulering. Denne dereguleringa har skjedd i fleire land, men den viktigaste lovendringa var den som kom i USA i desember 2000. «The Commodity and Futures Modernization Act» bestemte at dei fleste av forward-kontraktane som skulle handlast privat ikkje skulle regulerast på same måte som futures-kontraktar som handlast på børs. Dette var i realiteten eit enormt frislepp for denne delen av sektoren, som no stod fritt til å boltre seg utan brysame rapporteringskrav og kapitaldekningskrav. Då USA har verdas største finanssektor, og New York er ein stad dei fleste bankar har eit kontor (anten dei er amerikanske eller utanlandske), fekk denne eine regelendringa store følgjer for den globale derivatmarknaden for råvarer.

Per i dag tenar dei største aktørane i desse marknadene hundrevis av

millionar dollar kvart einaste år på å spekulere med matvarer og andre råvarer. Dei tre største spekulantbankane er Goldman Sachs, Barclays og Morgan Stanley. Goldman Sachs tena om lag 400 millionar dollar på matvarespekulasjon i 2012, medan Barclays tena om lag 500 millionar pund på dette i 2011 og 2012. Dette er lukrativ handel for bankane, og er ikkje noko dei kjem til å halde opp med mindre det kjem strenge nye reguleringar eller eit enormt moralsk press frå folk og frå media.

Overtak I etterkant av den store finanskrisa i 2008/09 har ein omfattande prosess med reregulering av sektoren byrja.

Det auka fokuset på problematiske aspekt ved matvarespekulasjon har gjort av også desse marknadane vert no freista regulert strengare enn dei var før krisa. Diverre er det ikkje så enkelt som berre å forby spekulasjon – om vi antek at den politiske vilja til å gjere dette hadde fantes.

For det fyrste er det ikkje lett å skilje mellom kva som er ein legitim matderivatkontrakt – som er inngått fordi to partar i realøkonomien, til dømes grisebonde og pølsemakar,

ynskjer å forsikre seg mot ugunstige prissvingingar – og det som er rein spekulasjon. For det andre er dei realøkonomiske aktørane som vil nytte seg av desse marknadene avhengig av at det finst nokre spekulantar, for

>> Dodd-Frank er ei reguleringspakke som inneheld mange nye reguleringar, men eit av desse er særleg rette mot marknadane i matvarederivat. å sikre likviditet – det vil seiat ein kjøpar raskt kan finne ein seljar og omvendt. Ein vanleg tommelfingerregel er at slike marknader fungerer best om det er 70 prosent realøkonomiske aktørar i marknaden og 30 prosent spekulantar. Ved inngangen til krisa rekna ein med at forholdet i marknaden for matvarederivat var akkurat omvendt; 30 prosent real-økonomiske aktørar og 70 prosent spekulantar. Per i dag estimerar ein at spekulasjon utgjer

34

U t v eier 1 2 013

omlag 85 prosent av handelen i slike derivat, heilt klart eit usunt høgt nivå som skadar både dei realøkonomiske aktørane i desse marknaden og ikkje minst vanlege folk som må betale meir for maten sin i fattige land. Ei forskingsgruppe ved New England Complex Systems Institute har nytta avanserte modellar for å få betre oversikt over desse marknadene, og har funne at graden av spekulasjon i matvarederivat er mellom tre og fem gongar høgare enn det som er naudsynt for å sikre likviditet.

Større fokus på matvarespekulasjon Den ekstreme spekulasjonen har i dei siste åra vorte anerkjend som eit alvorleg problem, også hjå styresmakter i tradisjonelt økonomisk liberalistiske land som USA og Storbritannia. Dette er eit resultat av eit breiare tiltak for å regulere sektoren etter finanskrisa, men også eit resultat av det særlege fokuset som matvarespekulasjon har fått dei seinaste åra som ein konsekvens av fleire periodar med rask og stor vekst i matvareprisar i fattige land.

Det mest omfattande reguleringstiltaket så langt er den såkalla «DoddFrank»-lova som vart vedtatt i 2010 (oppkalla etter dei to senatorane som sponsa den). Dodd-Frank er ei reguleringspakke som inneheld mange nye reguleringar, men eit av desse er særleg rette mot marknadane i matvarederivat. Det er regelen om «position limits» som søkjer å avgrense kor stor dei av ein einskildmarknad ein investor kan halde til ei kvar tid.

Toppbyråkratar i dei amerikanske finanstilsyna har uttalt offentleg at dei skulle ynskje seg ei slik posisjonsavgrensing på fem prosent av marknaden, men førebels er det mest sannsynleg at taket vil liggje på om lag 25 prosent, det vil si at ein einskildinvestor eller bank aldri kan halde meir enn ein fjerdedel av

marknaden i til dømes kakao, ris eller kveite. Dette er framleis eit ganske høgt tak, og det er uvisst om det vil gjere stort for å betre høva. Men ein slik regel vil i det minst forby noko av dei mest forferdelege døma på spekulasjon vi har sett i seinare år, der einskildinvestorar har kjøpt opp nesten heile marknaden for einskildvarer, noko som gjev desse investorar ei enorm makt over prissetjing.

>> På nyåret 2013 annonserte Barclays at den skulle slutte med all matvarespekulasjon etter eit stort press frå den britiske organisasjonen World Development Movement.

Saksøker forsøk på regulering Det er heller ikkje klårt om lova om «position limits» i det heile vil gå gjennom. Eit av sektoren sin mektigaste interesseorgan, ISDA, saksøkte i desember 2011 eit av finanstilsyna i USA, CCFC, av di organisasjonen meinte den nye regelen om «position limits» var ulovleg i henhald til gjeldande lovverk. Om sektoren vinn dette søksmålet kan regelen verte ytterliggare utvatna. Og om i beste høve denne nye regelen kjem på plass, er det framleis ein regulering kun på einskildnivå, og gjev ikkje CFTC nokon makt til å regulere marknaden som heilskap. Med «position limits» kan CFTC avgrense kor mykje ein enkelt bank spekulerer i matvarer, men denne regelen kan ikkje gjere noko med kor mykje spekulasjon det er totalt.

Usikre sigrar Eit anna håp er at den aukande merksemda i media og presset frå

sosiale rørsler kan gjere at bankar friviljug vel å slutte med matvarespekulasjon, om bankane vurderer at kostnadane for omdømet deira vert for høge. På nyåret 2013 annonserte Barclays at den skulle slutte med all matvarespekulasjon etter eit stort press frå den britiske organisasjonen World Development Movement.

Dette er eit stort steg i seg sjølv, då Barclays er ein av dei mektigaste aktørane i desse marknadene, men dette er også ein viktig symbolsk siger. Diverre er slike sigrar svært usikre dersom det ikkje også kjem strengare regulering på plass.

Deutsche Bank tok same avgjerd som Barclays no har gjort allereie i januar 2012, etter at også den tyske investeringsbanken hadde vore under mykje press. Eit år etterpå har derimot Deutsche gjort om på dette vedtaket og på ny vald å spekulere i matvarederivat. Denne avgjerda har ikkje fått på lang nær så mykje merksemd som banken fekk då den valde å slutte med matvarespekulasjon. Det kan sjå ut som om Deutsche var veldig kynisk og ga tilsynelatande etter for press medan det stod på, venta så til det ga seg, og kasta seg på ny inn i marknadane for matvarespekulasjon. For at ikkje dette skal skje med Barclays og eventuelle andre bankar som fylgjer etter, er det heilt naudsynt at strengare regulering kjem på plass.

Bankvask Ny Attac-rapport gir norske borgere en oversikt over bankenes virksomhet. Spekulasjon i matvarer er blant flere ubehagelige sannheter som kommer til syne.

Attac lanserte rapporten i februar og møtte Finans Norge til debatt, sammen med CSR Norge og Finansdepartementet. Jan Digranes i Finans Norge sier til Utveier at derivatene bidrar til risikospredning, og at matvarederivater samtidig brukes som et spekulasjonsinstrument.

– Det er ulike oppfatninger om dette påvirker vanlige folks tilgang til og pris på livsnødvendige råvarer, hvilket gjør at ulike aktører kan ha ulikt syn på hvorvidt de vil tilby slike derivatprodukter eller ikke, skriver Digranes i en e-post til Utveier.

– De «etiske» sidene ved dette selvsagt opp til hver enkelt kunde å vurdere, legger han til.

Handelsbanken og Danske Bank tilbyr råvarefond til privatkunder. Hittil har norske kunder investert cirka 30 millioner kroner i dette råvarefondet.

– Fondet er relativt unikt i nordisk sammenheng, da det gir en mulighet for å følge prisutviklingen det finansielle råvaremarkedet, skriver Handelsbanken til Utveier.

Administrerende direktør i Handelsbanken kapitalforvaltning, Christian Dahl, presiserer til Utveier at en liten del av råvarefondet er knyttet til matvarer, som hvete, soya og kaffe. Størst andel følger utviklingen på olje og energi.

Nordea trakk for to år siden sitt spareprodukt i matvarer, fordi spekulasjonen bidrar til store svingninger og økende matvarepriser. Til Framtiden i Våre Hender (FIVH) la bankens vekt på spekulasjonens påvirkning både på prisøkninger og prisstigninger. Nordea legger også vekt at spekulasjon vokser raskere enn de direkte investeringene i landbruk og matproduksjon forøvrig.

Christian Dahl har ingen kommentar til Nordeas valg om å avslutte sitt råvarefond.

– Vi lytter til FN, som mener at slike fond kan påvirke noe i retning av større svingninger i matvareprisene, men ingen prisøkning over tid. Konsekvensen for verdens fattige har vi ikke fått dokumentert, verken fra FN eller annet hold, skriver Handelsbanken til Attac.

– Det er viktig for verden, inkludert de fattige, å ha velfungerende banker og finansmarkeder, avslutter de.

Hva gjør banken din?

dNB NordeA dANske BANk hANdelsBANk eN Bankvask – en rapport om de fire største bankene i Norge, deres tilknytning til skatteparadiser, investeringer og utlån.

ForFAtter siriANNe dAhlum

bankvask_omslag.indd 3

20.01.13 21.34

bankvask • Attac Norge lanserte i januar rapporten «Bankvask – hva gjør banken din?»

• Rapporten viser en gjennomgang av de fire største bankene i Norge • Tilknytning til skatteparadis blir kartlagt, samt investering i selskaper som produserer klasevåpen og atomvåpen • Forfatter er Sirianne Dahlum

Bidragsytere

Benedikte Pryneid

Marianne Granheim Trøy-

Hansen

ble i fjor vår valgt inn for sin tredje periode som leder for Attac Norge.

flat

Eivind Hageberg

er statsviter, langvarig Attac-medlem og utreder for AgriAnalyse.

er nestleder i Attac og lærer å bygge vindmøller på Ås.

er statsviter og skriver lærebok om finanskrise med Bent Sofus Tranøy.

Petter Håndlykken

Ingrid Hjertaker

er nyleg avgått AUmedlem i Attac, statsviter og jobber i Oslo Senterparti.

Martin Giset

sitter i styret i Attac og er medlem av Attacs skattegruppe.

er redaktør i Utveier og nestleder i Attac.

Petter Slaatrem Titland

Roswitha Rosner sitter i styret i Attac og er medlem av Attacs skattegruppe.

Sjur Cappelen Papazian er blogger, politisk aktivist og ungdomsskolelærer.

Terje SOlberg er utdannet statsviter med fordypning i politisk økonomi fra Universitetet i Oslo.

Returadresse: Utveier c/o Attac Fredensborgveien 6 0177 Oslo

Ny kunnskap til debatten om krisen i Europa Les den nye rapporten fra Attac Norge «På den andre siden av finanskrisen – Norge som kreditor».

Finanskrisen er for nordmenn flest noe fjernt, og noe som ikke angår oss. Denne rapporten viser at også vi er involvert, men i motsetning til de søreruropeiske ungdommene som står i kø på arbeidsledighetskontoret, står vi på den andre siden av krisen.

Norge er en betydelig kreditor for landene som er rammet av gjeldskrisen. Den sosiale krisen må ses i sammenheng med at deres velferdsstat skylder Norge penger.

Bestill rapporten gratis på attac.no

Meld deg inn i Attac i dag!

Send en SMS med kodeord ATTAC til 2030 eller gå inn på www.attac.no/bli-med/