T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 1 av 368)
NW
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 2 av 368)
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 3 av 368)
Zadie Smith
NW Oversatt av Kari og Kjell Risvik
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 4 av 368)
Zadie Smith Hvite tenner (2001) Autografmannen (2003) Om skjønnhet (2006)
Oversetterne er medlemmer av Norsk Oversetterforening Originalens tittel: NW Copyright © Zadie Smith 2012 Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: Printed in ISBN 978-82-03-218354
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 5 av 368)
Til Kellas
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 6 av 368)
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 7 av 368)
When Adam delved and Eve span, Who was then the gentleman? John Ball
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 8 av 368)
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 9 av 368)
hjemsøkelse
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 10 av 368)
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 11 av 368)
1
Den fete solen stanger mot telefonmastene. Klatresikker maling glinser svovelrødt på skoleporter og lyktestolper. I Willesden går folk barbent, gatene blir europeiske, de har en mani for å spise utendørs. Hun holder seg i skyggen. Rødhåret. På radioen: Jeg er den eneste forfatter av ordboken som definerer meg. En god replikk – skriv den ned på baksiden av et ukeblad. I hengekøyen, i hagen utenfor en kjellerleilighet. Gjerdet inn, på alle kanter. Fire hager bortenfor, i det samme strøket, skriker en fæl jente i fjerde etasje angelsaksisk til ingen. Fransk balkong, stikker seg frem kilometervis. Det er ikke sånn. Nei, det er ikke sånn det er. Nå holder du opp. Sigg i hånden. Kjøttfull, hummerrød. Jeg er den eneste Jeg er den eneste forfatter Blyanten setter ikke spor etter seg på glittet papir. Hun har lest et sted at glanspapir er kreftfremkallende. Alle vet at det ikke skulle være så varmt. Visne blomster og beske små epler. Fugler som synger feil melodier i feil trær for tidlig på året. Nå holder du opp for faen! Se opp: pikens solbrente vom hviler på rekkverket. Det er som Michel pleier å si: Det er ikke alle som kan bli bedt på festen. Ikke dette århundret. Grusom mening – hun deler den ikke. Ikke alt deles i et ekteskap. Gul sol høyt på himmelen. Blått kors på en hvit kjepp, klart, endelig. Hva skulle 11
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 12 av 368)
hun gjøre? Michel er på jobben. Han er fortsatt på jobben. Jeg er den eneste Asken kommer drivende ned i hagen, så kommer sneipen, så pakken. Høyere enn fuglene og togene og trafikken. Eneste tegn på sunn fornuft: en ørliten dings puttet i øret hennes. Jeg sa jo at han ikke skulle ta seg friheter. Hvor ble det av sjekken min? Og hun klenger seg på meg, lar skravla gå. Jævla friheter. Jeg er den eneste. Den eneste. Den eneste Hun folder ut neven, lar blyanten trille. Tar seg friheter. Ikke annet å høre på enn den fordømte jentungen. Med øynene lukket er det da i det minste noe annet å se. Klebrige svarte flekker. Pilsnare buksvømmere, farer i sikksakk. Sikk. Sakk. Rød elv? Smeltet sjø i helvete. Hengekøyen bikker. Avisene flagrer ned. Aktualiteter og eiendom og film og musikk ligger i gresset. Likeså sport og korte beskrivelser av de døde.
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 13 av 368)
2
Dørklokken! Hun snubler gjennom gresset, barbent, solsvøpt, døsen. Bakdøren fører til et trangt kjøkken, glorete flislagt etter en tidligere leieboers smak. Det ringes ikke på klokken. Noen bare holder knappen inne. I det teksturerte glasset, en kropp, sløret. Feil ansamling av piksler til å være Michel. Mellom kroppen hennes og døren, gulvplankene i entreen, gylne i den reflekterte solen. Denne entreen kan bare føre til gode ting. Likevel er det en kvinne som hyler VÆR SÅ SNILL og gråter. En kvinne dundrer på ytterdøren med knyttneven. Hun skyver låsen til side og merker at den stopper på halvveien, sikkerhetskjedet strammer seg, og en liten hånd flyr inn gjennom sprekken. – VÆR SÅ SNILL – hjelp meg da for guds skyld – vær så snill frøken, jeg bor her – jeg bor akkurat her, vær så, vær så snill – bare sjekk … Skitne negler. Vifter med en telefonregning? Stukket inn gjennom åpningen, forbi kjedet, så nær at hun må rygge unna for å fokusere på det hun blir vist. Ridley Avenue 37 – en gate på hjørnet av hennes egen. Det er det eneste hun kan lese. Hun ser i et glimt for seg Michel slik han ville vært om han var her, mens han gransker konvoluttens plastvindu og ser nærmere på det som skal godtgjøre riktigheten. Michel er på jobben. Hun løsner sikkerhetskjedet. 13
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 14 av 368)
Den fremmedes knær svikter, hun ramler forover, synker sammen. Jente eller kvinne? De er på samme alder: trettiårene, midtveis, eller sånn omtrent. Gråten skaker den lille kroppen til den fremmede. Hun haler og drar i klærne hennes og jamrer seg. En kvinne som trygler folk om å stå frem som vitner. En kvinne i en krigssone, en som står i ruinene av hjemmet sitt. – Er du såret? Hun har hendene i håret. Hodet støter mot dørkarmen. – Nei, ikke jeg, moren min – jeg trenger hjelp. Jeg har prøvd på hver jævla dør – vær så snill. Shar – jeg heter Shar. Jeg er herfra. Jeg bor her. Sjekk! – Kom inn, da. Jeg er Leah. Leah er like trofast i sin tilhørighet til disse drøyt fem kvadratkilometerne av byen som andre er til familien sin, eller landet sitt. Hun vet hvordan folk snakker her omkring, at jævla på disse kanter bare er en rytme i en setning. Hun legger ansiktet i folder som skal tilkjennegi medlidenhet. Shar lukker øynene og nikker. Hun gjør noen raske bevegelser med munnen, uhørlige, snakker med seg selv. Til Leah sier hun: – Så snill du er. Shars mellomgulv stiger og synker, saktere nå. Den skjelvende gråten fortar seg. – Du skal ha takk. Så snill du er. De små hendene til Shar knuger hendene som støtter henne. Shar er ørliten. Huden virker papirtynn og tørr med flekker av psoriasis i pannen og på haken. Det er noe kjent ved ansiktet. Leah har sett dette ansiktet mange ganger på gatene her. En særegenhet ved Londons landsbyer: ansikter uten navn. Øynene er minneverdige, rundt det mørke brune syns noe klart og hvitt, over og under. Det er noe grisk ved henne, som om hun fortærer det hun ser. Lange vipper. Spedbarn ser slik ut. Leah smiler. Det smilet som kommer tilbake, er uttrykksløst, uten gjenkjennelse. Søtt skjevt. Leah er bare den snille fremmede som åpnet døren og ikke lukket den igjen. Shar gjentar: Så snill du er, så snill du er – til 14
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 15 av 368)
tråden av glede som går gjennom den setningen (for Leah er det naturligvis en viss glede) blir brutt. Leah rister på hodet. Nei, nei, nei, nei. Leah viser Shar ut på kjøkkenet. Store hender på de smale skuldrene til jenta. Hun ser Shars rumpeballer løfte seg mot de nedrullede joggebuksene, den dunete lille gropen i ryggen, markert, svett i varmen. Den smale midjen som folder seg ut i kurver. Leah eier ikke hofter, er hengslete som en guttunge. Shar trenger kanskje penger. Klærne hennes er ikke rene. På baksiden av det høyre kneet er det en stor flenge i det stygge stoffet. Skitne hæler stikker opp fra flippfloppere. Hun stinker. – Hjerteinfarkt. Jeg spurte dem dør hun? Dør hun? Dør hun? Av sted bærer det i ambulansen – men trur du jeg får svar? Nei da! Jeg har tre unger som er aleine hjemme – jeg må komme meg til sjukehuset – hva snakker de om bil for? Jeg har vel ingen bil, jeg! Jeg sier hjelp meg – ingen løftet en jævla finger for å hjelpe meg. Leah klemmer hardt rundt håndleddet til Shar, får satt henne på en stol ved kjøkkenbordet og rekker henne en rull med papirlommetørklær. Hun legger igjen hendene på skuldrene til Shar. Pannene deres er bare noen få centimeter fra hverandre. – Jeg skjønner. Greit. Hvilket sykehus? – Det er visst … Jeg har ikke skrevet det ned … I Middlesex eller … Langt vekk iallfall. Jeg veit ikke helt. Leah klemmer hendene til Shar. – Du, jeg kan ikke kjøre – men … Gløtter på klokken. Ti på fem. – Hvis du venter, kanskje tjue minutter? Hvis jeg ringer ham nå, kan han – eller kanskje en taxi … Hun lirker hendene løs fra Leahs. Hun presser knokene mot øynene, puster godt ut: Panikken er over. – Skulle vært der … ingen nummer – ingenting – ingen penger … Shar river litt hud fra den høyre tommelfingeren med tennene. En blodflekk pipler frem og stanser opp. Leah tar igjen 15
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 16 av 368)
tak i håndleddet til Shar. Trekker fingrene hennes bort fra munnen. – Kanskje Middlesex – navnet på sykehuset, ikke stedet? Er det ikke på Acton-kanten, tro? Ansiktet til jenta er drømmende, dorskt. Sær, er det noen som kaller det. Kanskje det er sær hun er? – Jo … kan hende, det … jo, nei, jo, stemmer. Middlesex hospital. Det er det. Leah retter seg opp, tar en telefon opp av baklommen og slår et nummer. – STIKKER INNOM I MORGEN. Leah nikker og Shar prater videre uten å ense telefonen. – BETALER DEG TILBAKE. FÅR SJEKKEN I MORGEN, GREIT? Leah holder telefonen opp til øret, smiler og nikker, oppgir adressen. Hun gjør en håndbevegelse, som for en kopp te. Men Shar ser på epleblomstene. Hun tørker tårene i ansiktet med den møkkete T-skjorten. Navlen er en stram knute i flukt med magen, en knapp sydd inn i divan. Leah ramser opp sitt eget telefonnummer. – Det var det. Hun snur seg mot buffeen, tar tekjelen med den ledige hånden, fomler med den, for hun hadde trodd den var tom. Litt vann skvalper over. Hun setter kjelen tilbake på stativet og blir stående der hun er, med ryggen til gjesten. Det er ikke noe naturlig sted å sitte eller stå. Foran henne, på den lange vinduskarmen som strekker seg gjennom rommet, står noen av tingene i hennes liv – foto, nips, litt av farens aske, vaser, planter, urter. Vinduet gjenspeiler at Shar løfter de små bena sine opp på stolsetet og holder seg rundt anklene. Nødssituasjonen var mindre klønete, mer naturlig enn dette. Dette er ikke et land der man setter over te for fremmedfolk. De smiler til hverandre i ruten. Det er velvilje. Det er ingenting å si. – Jeg henter koppene. Leah navngir alle sine handlinger. Hun åpner skapet. Det er fullt av kopper; kopp på kopp på kopp. – Fint sted. 16
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 17 av 368)
Leah snur seg for brått, gjør noen irrelevante håndbevegelser. – Ikke vårt – vi leier – bare dette som er vårt – det er to leiligheter i annen. Felles hage. Det er kommunalt, så … Leah skjenker te mens Shar ser seg omkring. Underleppen stukket frem, nikker lett med hodet. Nikker vurderende, som en eiendomsmegler. Nå kommer hun til Leah. Hva er det å se? Krøllete rutete flanellsskjorte, lasete jeansshorts, fregnete ben, bare føtter – et latterlig vesen, kanskje, en slappfisk, en dagdriver. Leah legger armene i kors over magen. – Fint til å være kommunalt. Nok av soverom og sånn? Leppen fortsatt frem. Gjør talen litt snøvlete. Det er noe galt med ansiktet til Shar, merker Leah, og syns det er flaut, vender blikket bort. – To. Det andre er et kott. Vi bruker det mest som … Shar er imens kommet på helt nye tanker. Hun er tregere enn Leah, men her er hun da, de befinner seg på samme sted. Hun retter en pekefinger mot ansiktet til Leah. – Vent – du har gått på Brayton? Hun hopper på stolen. Oppløftet? Dette må da være feil. – Da du snakket i telefonen, sa jeg til meg selv at jeg kjenner deg. Du har gått på Brayton! Leah støtter baken mot kjøkkenbenken og gjør rede for livshistorien. Shar skal absolutt ha hele kronologien. Hun vil vite om Leah kan huske da fysikkfløyen ble oversvømt, den gangen Jake Fowler fikk klemt hodet i en skrustikke. I forhold til disse koordinatene, som månelandinger og presidenters død, får de plassert sine egne tider. – To år under deg, vet du. Hva heter du igjen? Leah strever med det stive lokket på en kjeksboks. – Leah. Hanwell. – Leah. Du gikk på Brayton. Treffer du fortsatt noen av dem? Leah regner opp navnene, med tilhørende kort biografi. Shar slår takten med fingrene på bordplaten. – Har du vært gift lenge? 17
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 18 av 368)
– For lenge. – Vil du at jeg skal ringe til noen? Mannen din? – Næh … næh … han er der borte. Har ikke sett noe til ham på to år. Koneplager. Hadde sitt å stri med. Masse problemer, med hodet og sånt. Brakk armen min, brakk kragebeinet mitt, brakk kneet mitt, hele det jævla trynet mitt. Sant å si … Det neste blir sagt lett henkastet, med en hikkende liten latter, og er uforståelig. – Pleide å voldta meg og greier … det var helt vilt. Ja, ja. Shar aker seg ned fra stolen og går mot bakdøren. Kikker ut i hagen, den solsvidde gule plenen. – Jeg beklager. – Kan ikke du noe for. Det er som det er. Følelsen av å føle seg absurd. Leah stikker hendene i lommen. Tekjelen klirrer. – For å si det som det er, Leia, jeg ville ljuge om jeg sa det hadde vært lett. Det har vært tøft. Men. Sto det jo over. Jeg er i live. Tre unger. Yngste er sju. Noe godt kom det jo ut av det, hvis du skjønner hva jeg mener. Leah nikker til tekjelen. – Har du unger? – Nei. En hund, Olive. Hun er hjemme hos Nat, venninnen min, akkurat nå. Natalie Blake? Men på skolen var hun jo Keisha. Natalie De Angelis nå. Samme årskull som meg. Hadde en svær afrokrull som … Leah mimer en atomsopp bak sitt eget hode. Shar rynker brynene. – Riktig. Høy på pæra. Kokosnøtt. Trodde hun var noe. Et uttrykk av hul forakt glir over Shars ansikt. Leah snakker inn i det. – Hun har fått barn. Bor like borti hogget her, det fasjonable strøket, ut mot parken. Hun er jurist nå. Advokat. Hva er forskjellen? Det er kanskje ingen. De har to barn. Barna er så glad i Olive, hunden heter Olive. Hun lirer bare av seg setninger, den ene etter den andre, de stopper ikke. 18
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 19 av 368)
– Jeg er gravid, faktisk. Shar lener seg mot glasset i døren. Lukker det ene øyet, ser konsentrert på magen til Leah. – Men det er jo tidlig. Veldig. Faktisk fant jeg det ut i morges. Faktisk faktisk faktisk. Shar fikk med seg den avsløringen uten å blunke. – Gutt? – Nei, altså … jeg har ikke kommet så langt. Leah rødmer, hun hadde jo ikke tenkt å prate om denne ømtålige, uferdige saken. – Veit mann din om det? – Jeg tok testen i morges. Så kom du. – Du får håpe på en jente. Gutter er noe faenskap. Shar setter opp en dyster mine. Hun flirer satanisk. Rundt hver tann er tannkjøttet svart. Hun går tilbake til Leah og legger hendene flatt mot magen hennes. – Få kjenne. Jeg kan merke ting. Samme hvor tidlig. Kom hit. Skal ikke gjøre deg noe. Det er en egen evne. Moren min hadde det også sånn. Kom hit. Hun strekker seg etter Leah og drar henne frem. Leah lar det bare skje. Shar legger hendene sine tilbake der de var. – Det blir ei jente, helt klart. Skorpionen også, ikke å spøke med. En løper. Leah ler. Hun kjenner varmen som slår opp mellom jentas svette hender og hennes egen klamme mage. – Som en idrettsjente? – Næh … sånne som løper sin vei. Du må passe på som en smed. Shar lar hendene synke, ansiktet blir igjen glassaktig av kjedsomhet. Hun prater i vei. Alt går ut på ett. Leah eller te eller voldtekt eller soverom eller hjerteinfarkt eller skolen eller hvem som hadde fått barn. – Den skolen … den var ikke rare greiene, men de folka som gikk der … flere av dem har gjort det riktig bra, ikke sant? Som Calvin – du husker vel Calvin? 19
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 20 av 368)
Leah skjenker te og nikker iherdig. Hun kan ikke huske Calvin. – Han har et treningssenter borte i Finchley Road. Leah snurrer med skjeen i teen, noe hun aldri pleier å drikke, især ikke i sånt vær. Hun har klemt for hardt på posen. Bladene trenger seg frem og vrimler rundt. – Han driver det ikke – eier det. Jeg går forbi det noen ganger. Hadde aldri trodd at lille Calvin skulle få skikk på noen ting – han hang støtt sammen med Jermaine og Louie og Michael. De var ikke helt gode … jeg ser aldri noe til dem. Det samme kan det være. Men Nathan Bogle ser jeg stadig. Før så jeg en del til Tommy og James Haven, men ikke i det siste. Ikke på en god stund. Shar prater og prater. Kjøkkenet bikker over, og Leah støtter seg med hånden på skjenken. – Unnskyld, hva sa du? Shar rynker pannen, hun snakker rundt den tente røyken i munnen. – Jeg sa, kan jeg få den teen? Sammen ser de ut som gamle venner en vinterkveld med krusene mellom begge hendene. Døren er åpen, alle vinduene er åpne. Luften står helt stille. Leah tar tak i skjorten sin og napper den løs fra huden. Det åpner seg en glipe, luften farer igjennom. Svetten som har samlet seg opp under hvert bryst, etterlater sine forsmedelige spor på bomullen. – Jeg pleide alltid å vite … jeg mener … Leah tøyer ut den kunstige nølingen og stirrer dypt ned i kruset, men Shar er ikke interessert, hun banker på glasset i døren, snakker over henne. – Du så annerledes ut på skolen, ja. Absolutt. Du er bedre nå, vet du. Da var du lissom alltid bare et rødhåret, langt beinrangel. Leah er fremdeles alt det der. Om noe er forandret, må det være i andre mennesker, eller i selve tiden. – Men du har gjort det bra. Hvorfor er du ikke på jobb? Hva driver du med igjen? Shar nikker allerede idet Leah begynner å snakke. 20
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 21 av 368)
– Ringte inn og sykmeldte meg. Følte meg ikke bra. Det er mest kontorarbeid, sånn i sin alminnelighet. For en god sak. Vi deler ut penger. Fra lotteriet, til veldedige organisasjoner, allmennyttige greier – små lokale foretagender som trenger … De lytter ikke til sin egen samtale. Jenta fra den kommunale leiligheten er fremdeles ute på balkongen sin og hyler. Shar rister på hodet og plystrer. Som den gode nabo hun er, kaster hun et medfølende blikk på Leah. – Dumme feite kjerring. Leah skisserer et springertrekk med fingeren. To etasjer opp, ett vindu til siden. – Jeg er født akkurat der. Derfra og hit, det er lenger enn det ser ut til. Et sekund holder denne lokale detaljen Shars interesse fanget. Så vender hun blikket bort, knipser aske på kjøkkengulvet, til tross for at døren er åpen og gresset bare en snau halvmeter unna. Hun er treg, kanskje, og muligens klønete. Hvis hun da ikke er traumatisert, eller ute av seg. – Gjort det bra. Lever riktig. Trolig masse venner, ute om fredagene, natterangling og alt det der. – Egentlig ikke. Shar blåser et kort pust av røyk ut av munnen, kommer med en mismodig lyd og nikker gang på gang. – Skikkelig snobbegate, dette. Du var den eneste som slapp meg inn. Resten ville ikke lee på en finger om du så var døden nær. – Jeg stikker opp en tur. Henter penger til drosjen. Leah har penger i lommen. Ovenpå går hun inn på det nærmeste rommet, toalettet, lukker døren, setter seg på gulvet og gråter. Hun strekker frem foten og kibber dopapiret av pinnen. Hun ruller den mot seg da dørklokken kimer. – DØRA! DØRA! SKAL JEG? Leah reiser seg, prøver å vaske bort det rødsprengte i den vesle vasken. Hun finner Shar i entreen, foran en hylle full av bøker fra videregående. Hun lar en finger gli over ryggene. – Har du lest alle de her? 21
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 22 av 368)
– Nei, egentlig ikke. Dårlig tid nå om dagen. Leah tar nøkkelen som ligger på den midtre hyllen og åpner ytterdøren. Hun skjønner ingenting. Sjåføren som står ute ved porten, gjør en geberde som hun ikke forstår, peker mot den andre enden av gaten og gir seg til å gå. Shar følger etter. Leah følger etter. Leah opplever en ny form for spakhet. – Hvor mye trenger du? Det er en snev av medynk i ansiktet til Shar. – Tjue? Tretti … på den sikre siden. Hun røyker uten hender, presser dampen ut av den ene munnviken. Det maniske skummet av kirsebærblomster. Gjennom en korridor av rosa dukker Michel opp, kommer gående bortover gaten, på den andre siden. For varmt – han er dyvåt i ansiktet. Det lille håndkleet han pleier å ha med seg på sånne dager, stikker frem fra vesken. Leah løfter en finger i været og henstiller til ham å bli hvor han er. Hun peker på Shar, til tross for at Shar er skjult bak bilen. Michel er nærsynt. Han myser i deres retning, stanser, smiler anspent, tar av seg jakken, slenger den over armen. Leah kan se at han piller på T-skjorten, prøver å skrelle av seg levningene etter dagen: masser av små hårstrå, klipt av fremmede, noen blonde, noen brune. – Hvem er det? – Michel, mannen min. – Et jentenavn? – Fransk. – Flott, vet du – flotte unger! Shar blunker: en grotesk sammenpressing av den ene siden av ansiktet. Hun slipper sigaretten rett ned og setter seg inn i bilen, men lar døren stå åpen. Pengene er fortsatt i Leahs hånd. – Er han fra dette strøket? Har sett ham rundt omkring. – Han jobber hos frisøren, du vet, nede ved stasjonen? Fra Marseille – han er fransk. Har vært her i evigheter. – Men afrikaner, hva? 22
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 23 av 368)
– Opprinnelig. Du – vil du at jeg skal bli med? Shar sier ingenting med det samme. Så kommer hun ut av bilen og strekker begge hender opp til Leahs ansikt. – Du er virkelig snill. Det var en mening med at jeg kom til døren din. Jeg mener det. Du er et åndelig vesen. Det er noe åndelig inni deg. Leah klemmer den lille hånden til Shar hardt og avfinner seg med å bli kysset. Shars munn er litt åpen mot Leahs kinn for takk, og lukker seg med skal du ha. Som svar sier Leah noe hun aldri har sagt i hele sitt liv: Gud velsigne deg. De skilles – Shar rygger klosset bort og snur seg mot bilen, nesten på farten. Leah presser pengene trassig inn i neven til Shar. Men opplevelsens storhet truer allerede med å forflates til det alminnelige, til en anekdote: bare tretti pund, bare en syk mor, verken drap eller voldtekt. Ingenting overlever det å bli fortalt. – Vanvittig vær. Shar bruker tørkleet til å gni bort svetten i ansiktet, og vil ikke se på Leah. – Stikker innom i morgen. Betaler deg tilbake. Det lover jeg dyrt og hellig. Greit? Takker så mye. Du reddet meg i dag. Leah trekker på skuldrene. – Næh, ikke vær sånn, da, jeg lover – jeg kommer, seriøst. – Får håpe det går bra, da. Med moren din. – I morgen, hva? Takker. Døren smeller igjen. Bilen ruller av sted.
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 24 av 368)
3
Det er innlysende for alle unntagen Leah. For moren hennes er det innlysende. – Hvordan kan du finne på noe så dumt? – Hun virket desperat. Virkelig. – Jeg var desperat i Grafton Street og jeg var desperat i Buckley Road, vi var desperate alle sammen. Vi gikk ikke rundt og stjal. Statisk sky av sukk. Leah kan se det for seg: Snøhvite frynser flagrer, blomstrende barm hever seg. En fjærbrusende irsk ugle, det er det moren hennes er blitt. Fremdeles her i Willesden, har vaglet seg for livstid. – Tretti pund! Tretti pund for en taxi til Middlesex hospital. Så mye er det ikke engang til Heathrow. Skal det gis bort penger, kunne du godt slenge noen hitover også. – Kan godt hende hun kommer igjen. – Selveste Jesus er før tilbake enn det hun er! To av dem her i helgen. Jeg så dem komme bortover veien og ringe på. Kjente dem på flekken. Crack. Ufyselig vane! Ser dem på våre kanter hver dag, borte ved stasjonen. Jenny Fowler på hjørnet lukket opp for en av dem – sa hun var høy som en drage på himmelen. Tretti pund! Sånn går det med en slik far. Ingen som hadde mitt blod i seg, ville falle for noe så idiotisk. Hva sier din Michael til det? Lettere, når det kom til stykket, å godta Michael enn å 24
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 25 av 368)
høre Miii-skjell skvale rundt i munnen som smaken av noe høyst tvilsomt. – Han sier jeg er en tosk. – Tja, det er jo akkurat det du er. Du kan ikke bondefange hans folk så lett. Alle sammen er nigerianere, alle sammen, selv om de er franskmenn, eller algeriere, de er nigerianere, hele Afrika var jo, for Pauline, i bunn og grunn Nigeria, og nigerianere var slu folk, eide de tingene i Kilburn som en gang var irske, og fem av pleierne på teamet hennes er nigerianere, mens de før var irer, eller Pauline regner dem iallfall for nigerianere, og det er ikke noe i veien med dem, så sant man holder øye med dem hvert minutt. Leah legger tommelfingerneglen på gifteringen. Presser hardt på. – Han kunne tenke seg å ta seg en tur dit. – Hvorfor skulle han ikke det? Du ble jo rundstjålet på din egen dørstokk av en sigøyner, ikke sant? Alt oversatt til sine egne betegnelser. – Niks. Subkontinental. – Det er vel indisk du mener med det. – Et sted der omkring. Andre generasjon. Engelsk, når du hører ham. – Ja vel. – Fra skolen! Gråter på dørstokken min! Enda en statisk sky. – Somme tider lurer jeg på om det skyldes at det bare var deg. Hvis vi hadde fått flere, ville du kanskje ha lært deg mer om folk og hvordan folk egentlig er. Samme hvor Leah prøver å gripe det an, vender Pauline tilbake til det der. Hele historien blir ramset opp: fra Dublin til Kilburn, noen ytterst få protestanter i ytterkantene, på den tiden da de fleste andre var fra den andre trosretningen. Stø kurs mot fødeavdelingen, som resten av jentene. Flørtet med O’Rourke-guttene, murerne, men stilte høyere, hun som var så kastanjebrun og hadde så fint meislede trekk og alt var jordmor. Ventet for lenge. Bygde sitt rede i skumringen med en stille enkemann, en engelskmann som ikke 25
T YPE-I T AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 26 av 368)
drakk. O’Rourke-guttene endte som bygningsentreprenører med halve Kilburn High Road på lommen. For det kunne hun ha avfunnet seg med litt fyll. Til all lykke omskolerte hun seg (røntgenlege). Hvor skulle hun ha vært om det ikke var for det. Denne historien, som en gang hadde vært rasjonert, tilbudt noen ganger i året, trenger seg nå på i hver eneste telefonsamtale, også denne, som ikke har noe som helst med Pauline å gjøre. Tiden er i ferd med å skrumpe inn for moren, hun har kort vei igjen å gå. Hun har tenkt å presse fortiden sammen til noe så smått at hun kan få den med seg. Det er datterens jobb å lytte. Hun er ikke så flink til det. – Var vi for gamle? Var du ensom? – Mamma, da. – Jeg mener bare at du ville hatt en bedre forståelse av menneskenaturen. Nå, noe nytt? På den fronten? – På hvilken front? – Bestemorsfronten. På tikkende-klokke-fronten. – Tikker og går. – Ja, ja. Ta det ikke for tungt, jenta mi. Det skjer når det skjer. Har du Michael der? Får jeg snakke med ham? Mellom Pauline og Michel finnes det ikke annet enn mistro og misforståelser, unntagen i denne salige samkjørtheten, en gang sjelden, nå mer hyppig, hvor Leah har vært en tosk og denne omstendigheten skaper en slags koalisjon mellom naturlige fiender. Pauline oppkjaset og rødmusset og småbannende. Michel som utfolder sitt lille forråd av sårt tilkjempet hverdagsspråk: når det kommer til stykket, hvis du skjønner hva jeg mener, og som om ikke det var nok, og jeg sier det som det er, og jeg bare, den var god, den skal jeg merke meg. – Ikke til å tro. Skulle ønske jeg hadde vært der, Pauline, jeg bare sier det. Skulle ønske jeg hadde vært med på det. For å slippe å lytte til denne samtalen går Leah ut i hagen. Ned fra annen etasje ligger i hengekøyen hennes, som er felles og dermed ikke hennes hengekøye. Ned som nyter godt av krydderurtene under epletreet. Løvemanken som gråner 26
T YPE-IT AS, 21.01.2013 ORDRE: 28321 (s . 27 av 368)
nå, satt opp med en ussel strikk. En eldgammel Leica hviler på magen hans og venter på solnedgangen over NW, for solnedganger i denne delen av kloden er forunderlig livlige. Leah går bort til treet deres og gjør V-tegnet. – Du burde slutte å bomme. – Og du burde slutte. – Særlig. Ned setter jointen mellom de sprikende fingrene hennes. Hun tar et dypt drag. Det stikker i strupen. – Rolig nå. Fra Afghanistan. Psykotrop! – Jeg er stor jente. – Seks tjuetre i dag. Den blir lengre og lengre. – Til den blir kortere. – Ptro. Nesten samme hva Leah sier til Ned, hvor saklig eller åpenbart det enn er, så finner han noe filosofisk i det. Han er en storrøyker, og tiden størkner rundt ham. Enkle ting antar en langt strukket betydning. Det forekommer Leah at han har vært tjueåtte siden de møttes, for ti år siden. – Nå, er gjesten din kommet tilbake? – Niks. Det strider mot Neds optimistiske legning. Leah ser ham streve med å finne en historie som kan ha noe for seg. – Presis. Noe så praktfullt. Leah ser opp. Himmelen er blitt rosa. Flystriper fra Heathrow avtegner seg hvitt mot den. På kjøkkenet koser Michel seg. – Den var god! Jeg skal merke meg den. Herre gud og fader!