Ladegrep. Lyden av tomhylsen i trappen. Ved guvernørens sandalkledte føtter krøp Hassam sammen. Kanskje ba han. Kanskje hadde panikken grepet ham. Kanskje spilte han skuespill for sikkerhetsvaktene som kom stormende. Det spilte ingen rolle. Skytteren justerte for vinden og økte presset mot avtrekkeren. Øyeblikket etter tippet Hassams kropp over på siden. Hjernemasse, blod, hårrester og skalle dannet en oransjerød glorie i leirveggen. Morderen blunket og tenkte at øyet var et kamera, og blunket det lille, så vidt oppfattbare mørket når speilet vendes og tiden fryses. Dette øyeblikket var hans, og det var låst for alltid. «Farvel, Hassam,» konstaterte Hvalen. Skytteren rullet geværet inn i et tørkle. Mens Hvalen pakket sammen teleskopet, reiste han seg og gikk de tre trinnene opp til mannen som lå bundet på trappeavsatsen over dem. Noen fluer surret rundt det størknede blodet i pannen. Bindet over øynene gjorde det umulig å avgjøre om den gamle imamen var ved bevissthet. Pusten var rask og surklete. Skytteren løsnet automatpistolen fra lårhylsteret. Hvalen ristet kort på hodet. «Det trengs ikke.» Utenfor minareten tok de hverandre i hånden. «Organisasjonen ønsker deg lykke til i Norge,» sa Hvalen. Han hveste.
kapittel 2 «Fredrik Beier. Med i. Ikke y.» «Adressen?» «Sorgenfrigaten seks. På Majorstua.» 11