Trafo.mag 2014

trafo.mag 2014

Innhold Forord .................................................................................. 5 TrafoProfiler Jenny Berger Myhre ...................................................... 6 Natali Garner ................................................................. 11 Ibrahim Fazlic ................................................................ 16 J. ....................................................................................... 19 Kollege ............................................................................ 26 Mira og Mira .................................................................. 30 TrafoGalleri Stine Hartvigsen............................................................. 4 Connie Andersen .......................................................... 14 Katja Gujord................................................................... 15 Ming Unn Andersen ..................................................... 24 Caroline Ugelstad Elnæs .............................................. 25 Andrea Haugerud Hovik .............................................. 34 Mentor – gode råd er ikke dyre ...................................... 35 Penger – noen tusenlapper kan gjøre stor forskjell .... 36

Trykk: Synkron Media AS. Opplag: 1000 eks Redaksjon: Trond Arntzen, Inger Margrethe Stoveland, Adrian Førde Andersson og Roy Søbstad Forsidefoto: Tora Løvli. Layout og TrafoProfiler: Roy Søbstad Trafo.no drives som et prosjekt ved Universitetet i Agder - Fakultet for kunstfag Trafo, UiA - Fakultet for kunstfag, Postboks 422, 4604 Kristiansand 38 14 10 38 / info@trafo.no, www.trafo.no

3

4

ÂŤtsssÂť av Stine Hartvigsen

Kjære Leser Magasinet du nå holder i hånden er en liten skatt. På nettsamfunnet Trafo.no er det høy aktivitet hver dag. Unge kunstnere deler sine verk, de får råd fra profesjonelle kunstnere og søker pengestøtte til å gjennomføre prosjektene sine. I tillegg publiseres det med jevne mellomrom TrafoProfiler hvor man blir bedre kjent med et utvalg av medlemmene. Noen av disse intervjuene og verkene er samlet i dette magasinet.

Her finner du med andre ord den neste generasjonen kunstnere.

De er ekstremt talentfulle, har et sterkt utrykksbehov og har alle­ rede f­ unnet sin distinkte stemme. Og de er unge.

De vil på ulikt vis prege kunstlivet i landet de kommende tiårene.

Siden etableringen av Trafo.no i 2001 har over 12 000 unge mellom 16 og 22 år registrert seg som medlem av nettsamfunnet. Over 31 000 verk i form av lyd, bilde, film og tekst er publisert.

Trafo.no har behandlet rundt 5 000 søknader om finansiering av kunstneriske og kreative prosjekter, og støttet rundt 1 200 av dem.

Vi har mottatt over 1 300 søknader om mentorhjelp.

Det vil ikke bli mindre aktivitet på Trafo.no i årene som kommer. ­Forsommeren 2014 fikk Trafo.no nytt design og ny teknisk plattform.

Nye Trafo.no gir større plass til verkene som er publisert og løsningen skal være mer brukervennlig. Underveis i arbeidet har vi dessuten lagt vekt på at Trafo.no er et mangfoldig arkiv og en svært interessant kilde.

Vi bestemte oss tidlig for å legge betydelige ressurser inn i å bevare alle delene av databasen.

Nå ligger alt til rette for at «Nordens største nettsamfunn for unge ­kunstnere» fortsatt skal være en viktig og relevant ressurs de neste 10 årene. Vi gleder oss allerede.

God lesning!

Trond Arntzen, prosjektleder for Trafo.no

5

trafoprofil

Jenny Berger Myhre jennymis har vært en av de mest aktive brukerne på Trafo.no de siste par årene. Vi har tatt en prat med fotografen, musikeren og idealisten bak nicket, Jenny Berger Myhre.

Jenny er opptatt av samarbeid og av å være allsidig som kunstner. Hun jobber seriøst med både foto og musikk. Men når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så viktig hvilket medium man bruker. «Som menneske er det nesten ikke til å unngå å være lik seg selv,» sier hun.

Vi ba henne fortelle litt om bakgrunnen sin.

annen. Sånn er jeg nok fremdeles. Jeg har ofte vært frustrert over at jeg ikke klarer å bestemme meg for hva jeg vil spesialisere meg på. «Nå må du bestemme deg» er en setning som har surra i hodet mitt i mange år, og det er egentlig bare det siste året at jeg har klart å tenke «jeg bestemmer meg for å være allsidig».

Akkurat nå bor jeg i Oslo, hvor jeg skal fullføre bachelor­ graden min i musikkvitenskap dette semesteret. Jeg spiller klarinett i to faste prosjekter, er med i frigruppa Teatra, arrangerer Progkunstfestivalen og jobber med egne prosjekter. Det er klart at det er mye, men det er skikkelig inspirerende også.

– Jeg er 22 år, den yngste av tre søsken som alle driver profesjonelt med utøvende kunst. Jeg vokste opp i Sandefjord, hvor jeg var heldig nok til å ta del i et veldig inspirerende miljø på musikklinja på videregående. Jeg har spilt klarinett mer eller mindre siden korpstida, men jeg tok det aldri seriøst nok til å bli ordentlig «flink». Det vil si, jeg ville heller spille med andre Du jobber med musikk og foto om hverandre. Hva ser du for enn å øve aleine. Jeg var mest interessert i populærmusikk, og deg at du driver med om 10 år? spilte blant annet i et prog’a jazzrockband på videregående.

Det er et fryktelig vanskelig spørsmål å svare Da jeg fikk et Holga-kamera av broren på. Jeg håper at jeg fortsetter å jobbe multimin til jul i 2007 fikk jeg skikkelig kick på ana- om jenny medialt, og at jeg finner metoder for å bruke logt fotografi, og gjenoppdaget mammas skuff Musiker og fotograf flere av uttrykkene mine sammen. Jeg vil gi med gamle negativer. Da jeg flytta hjemmefra Alder: 22 ut min egen musikk, og spille den live - på en for å gå på Toneheim Folkehøgskole sendte Bosted: Oslo eller annen måte. hun med meg en hel koffert full av analoge Brukernavn: jennymis Jeg tror at jeg kommer til å jobbe mye Medlem siden: 2011 kameraer som hadde ligget i ­kjelleren. sammen med andre, både i musikalske proJeg har alltid hatt ekstremt mange jern i Dette intervjuet ble først sjekter, i kollektiver og med organisering og publisert på Trafo.no i januar 2014 ilden, og aldri klart å velge én ting framfor en kuratering av kunstprosjekter. Jeg er veldig 6

The Dark Passenger

«When I was there I was also not there»

glad i å samarbeide, og jeg er helt overbevist om at kollektivt arbeid driver ting framover. Det er så mye lettere å få til ting sammen. Det er inspirerende for eget arbeid også, og det gjør det lettere å overleve som kunstner. Det idealistiske aspektet ved kollektivt arbeid brenner jeg veldig for, og jeg håper at jeg om 10 år fortsatt jobber på denne måten.

at jeg velger å dokumentere noe; mediet spiller egentlig ikke så stor rolle. Slik opplever jeg det, i alle fall. I ettertid, derimot, får det mer å si.

Når jeg jobber med musikk er det ofte over lang tid, og jeg får mange nye assosiasjoner av lydene jeg lager. Ofte bruker jeg stemmen min, andre instrumenter, og musikken får en direkte relasjon til kroppen min og meg. På noen måter vil jeg kanskje si at å lage musikk er et mye mer nakent og personlig uttrykk enn å ta blder. Samtidig opplever jeg at å ta bilder, spesielt analogt, er en veldig kontemplerende prosess som ofte gir meg et nytt perspektiv på meg selv og omgivelsene mine. Ved å ta bilder, framkalle dem, printe dem og så se igjen situasjonen jeg husker (eventuelt ikke husker, det er veldig gøy når det skjer!) gir meg et tilbakeblikk som ofte innebærer en revurdering av situasjonen.

Musikken jeg lager blir ofte mer nostalgisk, og feltopptakene pleier hukommelsen fordi jeg ser for meg situasjonen akkurat slik hjernen min setter den sammen. Nå er riktignok

Synes du det gir mening å si at musikken og bildene dine fanger noe av den samme stemningen? Er det i så fall noe du prøver å oppnå eller er det noe som kommer mer av seg selv?

Når jeg lager komposisjoner så er de ofte basert på feltopptak som på mange måter har likhetstrekk med mine visuelle uttrykk. Å velge å trykke på «record» for å ta opp en lyd, er nesten det samme som å trykke på utløseren på et kamera for å ta bilde av en situasjon eller et motiv. Det er bare ulike redskaper. Begge deler er umiddelbare dokumentasjoner av spesifikke øyeblikk, og ofte tror jeg at kunsten ligger i årsaken til 8

«Å velge å trykke på record for å ta opp en lyd, er nesten det samme som å trykke på utløseren på et kamera for å ta bilde av en situasjon eller et motiv.

Det er bare ulike redskaper.»

Symbolsk syns jeg også det er fint å gi fra seg noe som er «feil» eller upolert. Jeg liker også idéen om «art by accident», som jeg husker at Jennie Hagevik Bringaker (som var TrafoMentor en gang for halvannet år siden) nevnte da hun kommenterte på bildet mitt «Spor (gjemt)» - jeg opplever ofte at de uplanlagte detaljene kan bli det beste med et bilde.

ikke alt arbeidet mitt tilbakeblikk, men når jeg ikke jobber mot et spesielt prosjekt, så er det ofte sånn det foregår.

Med andre ord, så gir det veldig mening å si at musikken og bildene mine fanger noe av den samme stemningen. Det kommer veldig ofte av seg selv. Jeg pleide å tenke på ulike uttrykksmåter som separate, og tenkte at bildene mine og musikken min ikke var relatert, men det er jo bare tull. Som menneske er det nesten ikke til å unngå å være lik seg selv, ved mindre man går skikkelig inn for det. Jeg ser foreløpig ingen grunn til å ikke likne meg selv, og jeg liker sammenhengen mellom musikken og bildene mine bedre og bedre.

Jeg har veldig lyst til å jobbe mer bevisst med ulike uttrykksformer framover. Kim Hiorthøy er en stor inspirasjon på det området. Han har tilsynelatende ingen grenser for hvilke medier han bruker for å uttrykke seg, og det er en kontinuitet i det han gjør, uavhengig av om det er musikk, tekst, foto, tegning eller performance. Jeg tror man må ha en stor mengde utholdenhet og konsentrasjon for at det skal funke å være multikunstner. Hvis man ikke jobber langsiktig, tror jeg arbeidet fort kan oppleves som inkonsekvent.

Du skriver også tekster – både til musikk og som selvstendige stykker. Bildene dine har dessuten ofte beskrivende titler. Hvor opptatt er du av det rent litterære?

Jeg har alltid vært veldig glad i litteratur, mest skjønnlitterære romaner og noveller, men også sangtekster og poesi. Naivismen til Erlend Loe inspirerte meg til å ville si mye med enkle setninger. Bildetitlene mine kommer nesten alltid i ettertid, som en reaksjon eller refleksjon på bildet.

For noen år siden skrev jeg veldig mange små tekster i notat­bøker og dagbøker, nå for tiden går det mer i korte setninger og metaforer. Jeg har lest veldig mye Richard Brautigan det siste året, hans evne til å kombinere det hverdagslige med det absurde er utrolig vakker.

Jeg opplever det som ekstremt viktig å ha et bevisst forhold til tekst uansett hva slags uttrykksform man har. En tittel eller beskrivelse kan virkelig gjøre eller ødelegge et kunstverk for meg. Det setter arbeidet i en sammenheng som kanskje ikke er så opplagt som man gjerne vil tro som billedkunstner.

Jeg syns det er fint å gi hint eller assosiasjoner, og for min del er titlene enten veldig deskriptive i stemning eller situasjon, eller veldig korte og åpne for tolkning.

Bildene dine har ofte et røft uttrykk. Noen ganger legger du ut oppskrapede polaroid-bilder, andre ganger over-, under- eller dobbelteksponerte bilder. Hvilken effekt kan slike «feil» tilføre bildene?

Jeg tror at sånne «feil» ofte tilfører noe umiddelbart og direkte til bildene mine. Jeg liker også elementet av tilfeldighet; å gi fra meg kontrollen. Samtidig blir bildene mer taktile, de oppskrapede polaroidene er eksempler på det. Det samme gjelder undereksponerte bilder. De får er grov overflate som jeg får lyst til å kjenne på. Dette har jeg gått veldig bevisst inn for å få til.

Musikken din har et slags collage-aktig preg. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber med den?

9

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg jobber som regel med lag-på-lag-metoden, hvor jeg starter med en grunnidé og legger på ting etterpå. Det kan være en akkordprogresjon, en melodilinje eller et feltopptak, og så bygger jeg på derfra. Jeg samler opptak hele tiden, og ofte tar jeg ikke i bruk lydene før mange måneder etterpå. Det hender at jeg får en idé til en låt, og så leter gjennom arkivet og finner et opptak jeg kanskje hadde glemt, som passer inn. Andre ganger spiller jeg inn alt i løpet av en kort tidsperiode. Jeg har, som de fleste musikere, alltid veldig mange uferdige skisser på harddisken min. Av og til finner jeg noe i en gammel skisse som jeg liker, og så lager jeg en ny komposisjon basert på den.

Jeg liker veldig godt å jobbe med ulike opptaksmetoder, og som i fotoarbeidet mitt er jeg glad i lo-fi- og upolerte uttrykk. Jeg har et (kanskje litt for) romantisk forhold til første take som gjør at jeg vegrer meg for å ta opp flere ganger når jeg spiller inn noe. Det er noe litt magisk som skjer første gangen man prøver, selv om det kanskje ikke er perfekt. Det er fort gjort å miste den magien. Jeg veit at det er en ganske naiv holdning, men jeg håper at det er noe i den også for andre som hører på. Gode musikere klarer å ta flere takes og beholde den spenningen og energien som de hadde første gangen.

Det ønsker jeg å oppnå etterhvert også.

Jeg ble introdusert for ­Trafo av en kamerat for over to år siden, og har siden da lagt ut bilder, tekster og verk som jeg ellers kanskje ikke ville vist til noen. Det har vært en enormt betydningsfull arena for meg, fordi tilbakemeldingene fra medlemmer og mentorer har gjort meg bevisst på kvaliteter og egenskaper ved arbeidet mitt som jeg ikke har tenkt over selv. Tilbakemeldingene har rett og slett gjort at jeg begynte å ta kunsten min på alvor. Trafo har vært en motivasjon til å følge opp små idéer, til å fullføre påbegynte prosjekter, og til å starte nye. Dette gjelder spesielt i forbindelse med konkurransene som arrangeres.

Jeg har ikke søkt så mye støtte hos Trafo, men det har vært en utprøvingsarena som har gitt meg mye inspirasjon og en bedre evne til å se kritisk på det jeg selv lager. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg hadde kalt meg fotograf hvis det ikke var for det jeg har lært på Trafo.

Kan du fortelle litt om Progkunstfestivalen, som du er involvert i?

Progkunstfestivalen har blitt et hjerteprosjekt for meg. Vi er en stor gjeng med folk som alle sammen legger inn mange timer med frivillig arbeid for å arrangere denne éndagsfestivalen. Det hele startet som en arena for å vise våre egne og venners prosjekter, og vi hadde vel egentlig ikke tenkt på at det kunne bli en årlig festival, men nå er vi i gang med planlegging av det tredje året, og det føles skikkelig bra.

Progkunstfestivalen er en kunst­festival hvor vi ønsker å vise et bredt spekter av kunstuttrykk fra unge, uetablerte kunstnere, og det har blitt en veldig fin plattform for utprøving og eksperimentering. I fjor fikk vi kunstnere fra hele Europa på besøk, og vi har allerede fått inn en del forespørsler fra folk som vil bidra i år, og det er veldig motiverende!

10

trafoprofil

Natali Garner – Jeg prøver å ikke henge meg for mye opp i sjangere eller sette grenser for mine valgmuligheter, sier musikeren Natali Garner.

Natali Garner spiller noen ganger alene og andre ganger med Det kunne nok se ut som om jeg skulle ende opp med det band. Noen ganger er uttrykket hennes søkende, minimalis- som studievei og kanskje til og med yrke, men jeg hadde aldri tisk og lavmælt, andre ganger fengende og poplystent. Men noe ønske om å blir musiker, selv om det tok opp mesteparten musikken hennes er alltid preget av stor åpenhet og sterkt av min fritid. Det ønsket kom senere. særpreg. Kanskje kan man kalle det hun driver med for jazz, men hun er ikke en musiker som lar seg begrense av slike ting Du er involvert i flere forskjellige grupper – Propan, Antler, som sjangre.

Amurimuri med flere – som alle har sine egne uttrykk. Prøver Natali, som opprinnelig kommer fra Trondheim, studerer du å finne den ene, riktige retningen for musikken din eller er for tiden utøvende musikk på linjen for jazz og improvisert det et mål i seg selv å prøve ut mange ting? musikk ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Hovedinstrumentet hennes er stemmen.

Jeg holder på med en del forskjellig, og ønsker å holde på med Tre ganger har hun fått tilskudd fra Trafo, og i november mer. Likevel jobber jeg med å finne det som er rett for meg ble hun kåret til månedens TrafoTalent for låten «Platform». innenfor disse forskjellige bandsammensetningene. Det er Nå er tiden inne for å bli bedre kjent med utrolig spennende og utviklende å jobbe med dette bemerkelsesverdige talentet. andre, og derfor er det gøy å ha flere prosjek– Musikkinteressen har alltid vært der, ter. Det er også gøy å få spilt ut forskjellige forteller hun. – Da jeg var fire og et halvt år om natali sider av ens musikalitet, og å finne nye ting gammel begynte jeg å spille fiolin. Storesøs- Musiker med sang å jobbe med. teren min hadde begynt to år tidligere, og jeg som hovedinstrument maste meg derfor til å få begynne. Jeg ville Alder: 23 Ser du på deg selv som en kompromissløs bytte til cello etter å ha sett noen spille det, Bosted: Oslo kunstner eller kunne du også valgt popveien? og gjorde det som femåring. Jeg spilte cello Brukernavn: natalig Medlem siden: 2012 i cirka 15 år, i både skoleorkestere, kvartetHaha. Jeg vil vel egentlig ikke si at de to nødDette intervjuet ble først publisert ter, sommermusikkskoler, symfoniorkester, vendigvis utelukker hverandre. på Trafo.no i desember 2013 junior­solistene og så videre.

11

Lines These lines fine fine lines fill my page

These lines fine fine lines drain my mind

Drown my page in dark ink

Drain my mind Then slowly fills it up again

Jeg prøver å ikke henge meg for mye opp i sjangere eller sette grenser for mine valgmuligheter, men holder på med det jeg vil holde på med, så langt det lar seg gjøre. På den måten er jeg kanskje kompromissløs. Jeg kunne helt sikkert valgt popveien om det var der interessen lå.

These lines miles miles of lines go nowhere

These lines why why lines?

Som elev ved NMH er jeg også veldig heldig, for man får et miljø og et sted med mange fantastiske ressurser til å kunne la arbeidet og utviklingen være altoppslukende. Man har muligheten til å la ens musikalske utvikling utfolde seg, selv på de dagene man ikke jobber målrettet. Det surrer og går, og blir til i sin egen tid. Det er veldig deilig.

Du har publisert flere rene tekster på Trafo. Jobber du med tekst også uavhengig av musikken?

Du har spilt en del i utlandet i det siste. Hvilke erfaringer har du gjort deg?

Jeg jobber hovedsaklig med tekster i forhold til musikk. Når det er sagt, er tekstarbeidet et arbeid jeg liker godt å jobbe med og som jeg har stor respekt for. Ofte blir det vokalistens jobb å skrive tekster, og derfor fant jeg tidlig ut at det var like viktig at jeg utviklet min estetikk innenfor tekstskriving, ikke bare innenfor det musikalske. Derfor går de to prosessene parallelt hele tiden. Jeg synes de to mediene ofte fyller ut hverandre, og i beste fall gjør hverandre sterkere.

Propan var på en turne i høst der vi spilte i Vilnius og Berlin.

I tillegg har jeg og bandet mitt Antler akkurat lagt bak oss en to ukers Øst-Europa-turné, i Polen, Slovakia, Tsjekkia og Lithauen.

Det er veldig spennende å spille i utlandet. Det er mange grunner til dette: Min følelse er at folk i Norge ikke er like spreke når det kommer til å sjekke ut ukjente ting, så det kommer vanligvis flest kjentfolk på konsertene våre, vanligvis andre musikere, familie eller nære venner. De kjenner godt til det vi gjør, ofte hvem vi er, referansene våre, hvilke andre band vi spiller og så videre. Når vi kommer til andre land stiller vi med blanke ark. Det er heller ikke til å stikke under en stol at norsk og skandinavisk jazztradisjon er noe ganske særegent, så folk kan bli ganske overrasket over det de hører.

De er også generelt mye flinkere til å komme bort å si hva de tenker etter konsertene, og det er gull verdt.

Da vi spilte i Vilnius med Propan spilte vi på en poesifestival ved navn Tarp. Det var en veldig liten festival med et snevert program og så godt som ingen penger. Likevel spilte vi for 200 lyttende mennesker. Jeg kan ikke forestille meg at

Går du til det å skrive som en jobb, med faste rutiner og rammer, eller venter du på at inspirasjonen skal komme?

Jeg har ingen faste rutiner eller rammer generelt i livet mitt akkurat nå, heller ikke når det kommer til det kreative arbeidet. Jeg sitter derimot ikke og venter på at inspirasjonen skal komme flytende på ei fjøl, for da tror jeg man blir sittende veldig lenge. Det er vel et poeng at når man skal jobbe med musikk på et profesjonelt plan, så må man jobbe hele veien. Også når det ikke er gøy og når man ikke er inspirert til å holde på.

12

en slik liten og snever festival kunne hatt så mange besøkende i Norge.

Hvor ser du for deg at du er om 10 år?

10 år er lenge til. Jeg vet ikke. Jeg håper jeg har det cirka sånn som jeg har det nå, bare flere prosjekter, mer spilling og mer reising. Jazzmiljøet er et veldig godt miljø å være i, både kreativt og sosialt, så jeg håper bare det fortsetter!

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Hovedsaklig har jeg søkt penger til Trafo for et prosjekt som het «stumfilmkonsert» og var et samarbeid mellom Lillesalen konsertserie og Cinema Neuf, begge foreninger på Chateau Neuf/Studentersamfundet. Det var jeg og en kompis som hadde fått lov til å arrangere stumfilmkonsertene, som gikk ut på å sette stumfilm av alle slag, både private opptak, gamle spillefilmer og mer live visual-ting til live musikk. Hadde det ikke vært for Trafo, hadde vi ikke kunnet gjennomføre det prosjektet. Også turneen til Propan hadde blitt vanskeligere å gjennomføre uten støtten. Trafo har betydd muligheten til å gjennomføre ønskede prosjekter på en profesjonell måte, og det har vært veldig gøy.

Nå i det siste har jeg begynt å legge ut litt av arbeidet mitt på min Trafo-profil. Det er gøy å se hva andre holder på med, og også å få tilbakemelding på arbeid man har gjort av folk som ikke kjenner meg, men som bare opplever det de ser, ­leser eller hører.

13

«White Tension» av Connie Andersen

14

De

Du

Vi

går Jeg leter ser klatrer hva Livet etter med i meningen bind treet med som for går Jorda for skjer fort dette å livet øynene for hele roterer se men tiden teller de som sakte verden dager lever men hvor er disse menneskene dere snakker om som lever hvor er disse menneskene som puster ut «Tverrsnitt av en trestamme» av Katja Gujord

15

trafoprofil

Ibrahim Fazlic Ibrahim Fazlic er en ung kunstner med mange sider.

Han er en skuespiller som liker å skrive, og han er en eksperimentell performancekunstner som kunne tenke seg å jobbe på institusjonsteater.

Ibrahim satte opp sitt første stykke, Lidenskapelig kaos, i Når ble interessen din for teater og performance først vekket?

2011, og har siden hatt flere eksperimenterende forestillinger. Det surrealistiske stykket Fantastisk, som ble oppført på Jeg var aldri vært en av de som likte å herje veldig mye når vi Trøndelag teater i 2012, førte til en Æddaprisnominasjon som lekte i barnehagen og på barneskolen. I barnehagen lekte vi årets dramatikerdebutant. Da var Ibrahim fremdeles bare alltid sirkus, hvor jeg likte best å være direktør eller et av dyre18 år gammel. ne. Vi kledde oss ut og inviterte de andre inn til sirkusforestilI arbeidet sitt er Ibrahim spesielt opptatt av temaer som ling. På barneskolen lekte vi alltid krig med pinner. Jeg likte har med sosiale normer og mellommenneskelig interaksjon best å være en av de som ikke var med på krigen, men heller å ­gjøre. Hans nye stykke, Bujrum, utforsker den gode, gamle spilte ut rollene. På kulturskolen var jeg aktiv i dramagruppa. ansikt til ansikt-samtalen. Hva er reglene i en slik samtale? Forandrer disse reglene seg etter hvem man fører samtalen med? Hva var det ved akkurat disse uttrykksformene som appellerte Hvem burde man helst ikke ha noen form for samtale med? til deg?

Trafo kunne selvsagt ikke la være å samtale litt med Ibrahim.

Foreldrene hans kommer fra Bosnia.

Det var ikke før jeg begynte på dramalinjen – De flyktet til Norge mens de var gravide at øynene mine virkelig ble åpnet for friheten med meg, forteller han. – Jeg ble født Har- om ibrahim denne uttrykksformen gir. Jeg har alltid vært stad, mens de bodde på et asylmottak. Vi flytinteressert i tekst og skrevet veldig mye i tillegg Skuespiller, regissør og tet raskt til Melhus, hvor vi fortsatt bor i dag. til at jeg har spilt teater på kultur­skolen. På vimanusforfatter Nå går jeg sisteåret av dramalinjen ved Alder: 20 deregående oppdaget jeg avantgarde-teateret Charlottenlund videregående skole i Trond- Bosted: Trondheim og performancekunsten. En svær verden åpheim. Fritiden går for det meste ut på scene- Brukernavn: ibrahimfazlic net seg og jeg oppdaget alle mulighetene. Man kunst. Selv er jeg aktiv med teater og perfor- Medlem siden: 2011 har så stor frihet til å jobbe tverrfaglig med så Dette intervjuet ble først mance, men liker å oppleve alle former for godt som alle fag, også de som ikke er ansett publisert på Trafo.no i mars 2013 kunst. som «kunstneriske» ­eller «performative».

16

Du har skrevet flere stykker selv. Hva inspirerer deg?

I mitt tilfelle er det fascinasjon og irritasjon som bunner ut i inspirasjon til å skape. For eksempel er jeg veldig fascinert av transseksualisme. Samtidig blir så jeg irritert over folks uvitenhet og holdninger til dette. Dette vil jeg lage et stykke om, tenkte jeg. Også gjorde jeg det.

Har du noen forbilder du vil fortelle om?

Bertolt Brecht er en mann jeg ser opp til for hans idéer om teateret. Også hans tekster inspirerer meg. Marina Abramovic for hennes performancekunst og mot. Jeg har aldri sett henne i aksjon, men vet at hun har hatt prosjekt hvor publikum har hatt fullstendig makt over hennes kropp. Tale Næss fordi hun kommer fra Trondheim, som meg. Hun har lyktes med å leve av å være forfatter og skriver utrolig fine tekster. Jeg brukte en monolog av henne på opptaksprøven til HiNT, Høgskolen i Nord-Trøndelag. Utrolig fin tekst. Ann Liv Young er mitt forbilde fordi hun er så ærlig og usensurert i sitt uttrykk.

Du har i det siste jobbet med forestillingen Bujrum, og har blant annet fått støtte fra Trafo til oppsetningen. Kan du fortelle litt om dette prosjektet?

Dette vil bli en performance hvor jeg utforsker temaet sosialt samvær og sosiale samhandlinger. Den inneholder også elementer av kjønnsroller i sammenheng med sosialt samvær, spesielt noe jeg kaller «mannskamp», som IKKE betyr sjåvinisme.

Bujrum er den første produksjonen hvor jeg konkret tar i bruk den bosniske kulturen og forteller om forskjellene mellom Bosnia og Norge. Til og med prosjektets tittel er bosnisk og betyr «vær så god».

Bujrum skal foregå i et rom innredet som en kafé, og som i en vanlig kafé vil gjestene bli servert både varm og kald drikke til forestillingen. Hva ønsker du å oppnå ved å oppheve grensene mellom scene og sal på denne måten?

17

I nesten alle mine stykker blir skillet mellom sal og scene opphevet på et eller annet punkt under forestillingen. Selvfølgelig, når jeg gjør dette ønsker jeg å ta godt vare på publikummerne siden de ikke er beskyttet av den usynlige, fjerde veggen mellom scene og sal. Her må aktørene være deres trygghet.

Bujrum er forestillingen jeg har gått lengst med dette.

Scene-sal forholdet er åpent gjennom hele forestillingen.

Det finnes en veldig liten scene i rommet, men plassen rundt publikummerne blir brukt oftere enn denne. Når publikummerne sitter ovenfor hverandre, rundt et bord, åpner det for samtaler. De vil også ta seg drikke, så det blir nesten som et cafébesøk. Da vil «cafébesøket» også være en del av forestillingen, før selve forestillingen har startet.

Det ligger kanskje også en samfunnskritikk i bunnen for det du gjør?

Det kommer helt an på om du er flink i ditt yrke. Om du har noe å tilby. Da er det viktig at man tror nok på seg selv til å tro at man kommer til å bli valgt i en jobb, fremfor mange andre.

Yrkene handler uheldigvis ikke kun om kunstneriske egenskaper. Man må også være en flink forretningsperson. Å selge seg selv er viktig i alle disse yrkene. Om man først er etablert og har et yrke innenfor disse feltene, tror jeg det er lettest å leve som skuespiller. Det er et så stort ensemble som hjelper og støtter opp om arbeidet ditt.

Performancekunstner tror jeg er det vanskeligste yrket.

Det er fortsatt ikke så stort marked for den typen kunst. De kan ikke ha sitt virke kun i én by. Siden miljøet er så lite, må man ofte ta på seg veldig mye arbeid på egenhånd.

Definitivt! Jeg sier ikke «jeg er sånn og sånn burde alle være».

Mye av det jeg kritiserer tar jeg meg selv i. Derfor er det også en selvkritikk, i og med at jeg også er en del av samfunnet som blir kritisert.

Hvilke ambisjoner og fremtidsplaner har du?

Teater! Å klare å leve av utelukkende teaterarbeid. Jeg har kommet inn på skuespillerutdanningen på HiNT til neste år. Om jeg får lov til å gjøre ferdig den utdanningen, blir jeg offisielt en skuespiller. Det er noe jeg definitivt har lyst til å være. Skriving er også noe som interesserer meg. Ikke kun dramatikk, altså. Også annen skjønnlitteratur liker jeg å leke meg med. Det er ikke kun det eksperimentelle teateret jeg ønsker å jobbe innenfor. Skuespilleryrket i institusjonsteater går ofte ut på å forstå og å sette seg inn i tekster i samarbeid med andre. Jeg tror dette vil gi meg dybde og utvikling til å skrive bedre tekster på egenhånd, utenfor jobben.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Jeg har ikke vært særlig aktiv på Trafo. Det er først i det ­siste at jeg har oppdaget alle mulighetene organisasjonen gir.

Workshops, mentorer, PR, økonomisk støtte, kreativt miljø som er villig til å hjelpe og gi tilbakemeldinger, stort spekter av forskjellige kunstformer som alle har et perspektiv å tilby.

Alt dette finner man på Trafo, og det kommer jeg til å benytte meg av mer fremover.

Tror du det er enklest å leve som performancekunstner, skuespiller, manusforfatter eller regissør?

18

trafoprofil

J. Hvem er det egentlig som skjuler seg bak det mystiske kunstnernavnet J.?

J., som av og til også bruker nicket taudalpoi, har lagt ut nærmere 200 bilder på Trafo.no. Han ble også valgt til TrafoTalent for april 2013. Bildene hans, som ofte består av røffe kollasjer og bildemanipulasjoner, vitner om uærbødighet, humor og en smått anarkistisk tilnærming til kunsten.

Men hvem personen bak bildene egentlig er, har ikke vært lett å få tak i. Et søk på nettet fører oss til flere profiler fra samme bruker, men stort klokere blir vi ikke.

Når Trafo kontakter ham – for J. er en han – svarer han da også sånn passe unnvikende.

Nå må det vel først sies at jeg ikke ser på meg selv som først og fremst en kunstbedriver. Jeg bruker mest tid på studiene.

Kunst driver jeg mest med for å slappe av. Hehe.

Når det er sagt, så liker jeg jo å tro at jeg er min egen herre.

De fleste store valgene jeg har tatt (som å bytte til en steinerskole, eller å flytte til England) tror jeg for det meste er mine egne i den grad valg kan være «mine egne». Jeg kan heller ikke skjønne hvordan mine foreldres jobb skulle ha pekt meg i den retningen heller, altså mot lesing og skriving, fremfor kunst.

Samtidig er nok årsaken til at jeg driver med litt kunst – Jeg er J. Det står vel også på profilen min. helt annerledes. Det var ikke noe stort valg jeg tenkte lenge Selv om jeg av en eller annen grunn misliker å opp- på; det bare krøp opp over meg. Plutselig hadde jeg en hel gi mitt egentlige navn noen sted på internett hvor jeg «gir del bilder. Og det har nok sikkert mye med foreldrene mine av meg sjæl», kan jeg si at jeg heter Jonas og kommer fra å gjøre. Det å bli dratt med på utstillinger her og der, hjelpe Oslo, hvor jeg har tilbrakt de fleste årene på Skøyen, men far med å lage en rakettstol i tre, og sitte på jobben til mamma har flyttet en god del på kryss og på tvers. omringet av en milliard forskjellige penner, Jeg gikk på Skøyen skole, Majorstua skole, ark, måleverktøy, materialer, og så videre, og Oslo By Steinerskole, men dro ifra alt og gjør selvsagt noe med en. Så, ja. De har nok om j. alle jeg ble kjent med gjennom de årene og påvirket meg i den forstand at kunst alltid bor nå i London hvor jeg bedriver filosofi har vært rundt meg, og dermed gjort det Lager bilder Alder: 19 ved King’s College London. lett og naturlig å begynne litt selv.

Bosted: London Spesielt tror jeg min sære fascinasjon for Brukernavn: Taudalpoi Vi har googlet oss frem til at du er sønn av kart, dystre krigsbilder, stillaser, byggeplasMedlem siden: 2012 en kunstner og en arkitekt. Tror du at du vilser og sånne ting kommer fra far på en eller Dette intervjuet ble først le drevet med dette også hvis foreldrene dine annen måte. Når sant skal sies er nok mye publisert på Trafo.no i april 2014 drev med helt andre ting? av det senere jeg har gjort (altså, «male» 19

digitalt på bilder) noe som henger igjen fra far. En ting jeg alltid har husket er en del fotografier faren min hadde tatt av et forlatt hus (mener jeg å huske) som han hadde malt litt på med hvit maling. Det minnet har jeg hatt lenge, og er nok inspirasjonen til mye av mine digitale bilder, selv om jeg ikke aner hva han gjorde med det.

Jeg tror nok at jeg hadde drevet med litt kunst på siden uansett, men måte jeg gjøre det på og hva jeg lager er nok veldig farget av mine foreldre.

Du jobber med foto og tegninger om hverandre, og bruker gjerne flere forskjellige teknikker i ett og samme bilde. Kan du fortelle litt om hvordan du jobber?

Jeg jobber veldig forskjellig. Hvis man ser bort ifra det å ta bilder, var det tegning (for eksempel alle disse tegningene av forskjellige tenkere) som jeg først begynte med.

Men, for å være ærlig så er billedkunst for min del lik tidsfordriv og pause … Jeg jobber i rykk og napp, mellom filosofiartikler og essayskriving. Det er hardt å lese og skrive i mange timer i strekk. Så av og til må jeg lukke bøkene. Da blar jeg gjennom data’n på utkikk etter noen bilder som fanger oppmerksomheten. Så er det bare å trykke på Photoshop-logoen og begynne å leke seg. Og da kan alt mulig skje.

En stund i starten drev jeg også å tegnet mye, og scannet deretter bildene for å fargelegge dem. Det driver jeg mindre med. Jeg tegner fremdeles, men jeg har ikke scanner på hybelen så alle tegninger ligger spredt rundt på rommet.

Bildene dine har ofte et ganske røft preg. Hvor opptatt av er du av de rent tekniske sidene ved det å tegne, ta og, ikke minst, manipulere bilder?

Nei, det skal ikke se så «pent» ut. Det skal gjerne også være litt rotete (men et ordnet kaos). Jeg kan ikke forklare helt hvorfor det skal være sånn; det er bare sånn jeg liker bildene.

Men jeg er jo opptatt av det tekniske. De røffe og rotete skal vært kontrollert. Jeg har visse teknikker som ofte går igjen-

«jonatan på Tuben»

20

«krgsts : skdd vls»

Første bilde – «jonatan på Tuben»: Dette bilder ble TrafoTalent for april 2013; og det er jo gøy. Det er et opprinnelig et analogt bilde av en venn, Jonatan, som ligger på undergrunnsbanen i London da vi var på klassetur til UK. Jeg synes bildet er morsomt, for å være ærlig. Det var et av de første bildene hvor jeg prøvde meg ut med å blande bilder og «brushes» på Photoshop. Jeg kan nesten ikke huske tanken bak det.

Mest sannsynlig var det bare lek. Jeg syntes det på en utmerket måte illustrerer (om enn ikke for mye) det jeg pratet om over: «røffhet» og «kaos».

nom, men allikevel liker jeg jo også å prøve ting hele tiden, både innen komposisjon, farge og hva det måtte være. Jeg har jo, som man kanskje merker, forskjellige perioder. Jeg finner meg gjerne noen utrykk jeg liker som jeg holder meg ved en stund, før jeg – etter mye eksperimentering – finner et helt annet utrykk jeg liker. Og så videre. Tegninger; «brushes”; masker; kart; etc.

Kan du velge ut ett eller flere av bildene dine og fortelle litt om dem?

21

«maskebarn»

Andre bilde – «krgsts : skdd vls»: Dette illustrerer den måten jeg nå liker å lage bilder på. Det skal ikke nødvendigvis sååå mye til, kun et kart og farge. Det er noe med kartene som gjør personene enda skumlere.

Tredje bilde – «maskebarn»: Ah, «maskeperioden». Igjen, på samme måte som kartene gjør noe med personene, gjør «maskene» veldig mye, syntes jeg. Det gjør alle så anonymiserte og, rett og slett, skumle.

Fjerde bilde – «police.»: Et veldig tidlig bilde, og et jeg er veldig fornøyd med. Jeg vet ikke hvorfor. Det har også elementer fra mange andre bilder: masker, kart, og «brushes».

Du er aktiv i mange forskjellige kanaler – blant andre Facebook, Twitter, SoundCloud og Redbubble. Hvordan er det å nå ut med det man lager i en verden der så mange roper etter oppmerksomhet?

Drømmen om å bli en av «mirakelhistoriene» om den anonyme ungdommen som plutselig ble oppdaget på internett og nå selger plater, bilder eller hva det måtte være for millioner av kroner, har jeg gitt opp for lenge siden …

Jeg har i det hele tatt gitt opp det å være veldig aktiv på internett. Ikke misforstå, jeg er veldig aktiv her på Trafo og på 22

«Nei, det skal ikke se så pent ut. Det skal gjerne også være litt rotete (men et ordnet kaos). Det er bare sånn jeg liker bildene» RedBubble men det består hovedsakelig i å laste opp bilder; men når det kommer til å bruke Twitter, Facebook og diverse er jeg ikke særlig aktiv som taudalpoi.

Jeg har opprettet taudalpoi-profiler på slike steder kun for å ha gjort det, liksom. Så legger jeg inn en lenke der til Trafo eller RedBubble, så kan de som måtte snuble over profilen gjøre som de vil.

Det kan godt hende at det kunne ha vært konstruktivt å aktivt gå inn for å spre kunsten via sosiale medier, men det er noe jeg ikke har tid til. Jeg holder meg til Trafo, hvor jeg kan få gode, hjelpsomme og interessante kommentarer, og RedBubble hvor jeg kan selge og tjene noen grunker av og til.

Hva ser du for deg at du driver med om 10 år?

Forhåpentligvis noe innen filosofi … Jo mer jeg leser og skriver av filosofi, desto mer har jeg lyst til å skrive og lese mer.

Men, så klart holder jeg meg åpen for det meste. Og jeg har heller ikke planer om å legge «kunsten» på hylla. Det er noe jeg alltid synes er gøy å leke med, så jeg ser ikke noen grunn til at det kommer til å forsvinne.

Hvordan bruker du Trafo, og hva har Trafo betydd for deg?

Trafo er utrolig bra og lite, til forskjell fra andre kunstnettsteder med millioner av medlemmer; og det liker jeg!

Jeg bruker Trafo for å vise det jeg driver med, få mer profesjonelle tilbakemeldinger enn «nice pic!», og prøver å delta på noen av de konkurransene og sånt som kommer nå og da. Og så må jeg jo få si hvor fantastisk gøy det er å se alt det andre som blir lagt ut. Mye av det er jo til å bli grønn av misunnelse over. «police»

23

ÂŤSelvportrettÂť av Ming Unn Andersen

24

Noen mennesker faller sjelden, andre mennesker faller ofte, lykkelige mennesker faller uten å ta seg for, mens triste mennesker faller uten å si ifra. viktige mennesker faller i unåde, uviktige mennesker faller i blindsonen, skyldige mennesker faller i mørket, lydige mennesker faller når de får beskjed om det. mennesker kan falle over hverandre og under hverandre, med hverandre og uten hverandre, ved hverandre og langt unna hverandre, i hverandre og på hverandre. jeg har hørt om mennesker som faller fordi de mistet fotfestet, mennesker som faller med vilje, mennesker som faller for hverandre, mennesker som faller for noen som ikke faller for dem, mennesker som faller i tide og utide. det finnes mennesker som faller fra høyder og mennesker som så vidt faller en meter, mennesker som faller fra trær og mennesker som faller fra hverandre, mennesker som faller i ødemarken og mennesker som faller midt i et travelt veikryss. enkelte mennesker faller uten å bli funnet, faller på et øyeblikk eller bruker et helt liv på veien ned, faller med åpne armer eller stenger seg inne helt til de treffer bakken. jeg har til og med hørt om mennesker som faller uten å vite det.

«Mennesker» av Caroline Ugelstad Elnæs

25

trafoprofil

Kollege «den nye vinen er destruert. Vi er de nye atombombene ;),» står det på Facebook-siden til Kollege. Men der står det jo også veldig mye rart.

Litteratur. Collegehumor. Filosofi. Øldrikking. Kollege handler litt om alt dette.

Men først og fremst er Kollege en litterær fanzine. Og bak fanzinen står et slags litterært kollektiv som også heter Kollege. Det består av Torbjørn P. Larssen (TPL), Ole-Petter Arneberg (OPA), Jo Mikkel Sjaastad Huse (JMSH) og Erik Kjos Fonn (EKF).

– TPL og OPA har vært venner siden Nansenskolen 07/08, forteller de til Trafo. – EKF og JMSH har begge gått på Foss videregående skole i Oslo. OPA, EKF og JMSH møttes på Forfatterstudiet i Bø høsten 2011. Der ble KOLLEGE til, først som band, så som kombinert fanzinemakeri, skatecrew, facebookpage og drikke øl-konsept (alt man gjør på amerikansk college). OPA spurte TPL om han ville være designer, og ­januar 2012 utkom Kollege #1.

Navnet Kollege høres jo i utgangspunktet tilforlatelig ut. Men ved nærmere ettertanke – og et søk i ordboken – viser det seg å ikke være et ord i det hele tatt. Hva er tanken bak?

KOLLEGE har mange betydninger for oss.

• Kollegaer. Vi vil være venner.

• Collage. Vi vil prøve å skape helhet av mindre deler.

• •

• •

Colgate. Det er viktig å pusse tenna.

College. Den amerikanske drømmen. Studere. Beerkegs.

Spring Break. Wet t-shirt-competitions. Kunnskap, som Lenin sa.

Hvorfor K.? På grunn av en felles interesse for Franz Kafka.

KOLLEGE. Simpelthen drømmen om en egen skolering siden verden er en føkka plass og man bør strebe etter å putte egne tanker innenfor et format man har tenkt ut sjæl, se hvordan andre responderer på det. Man må tørre å feile, Beckett-style.

Dere eksperimenterer med utradisjonelle formater og kollektive skrivemetoder. Men hva med innholdet? Finnes det noen røde tråder i hva fanzinene faktisk handler om?

#1 KOLLEGE KAFKA AMERIKA – en gjendiktning av Kafkas Amerika uten å ha lest Kafkas Amerika.

Vi plasserte oss i skoene til protagonist Karl om kollege Rossman og diktet oss inn i en drøm om hva KOLLEGE var og kunne bli. Narrativet preLitterært kollektiv bestående av Torbjørn P. Larssen, Ole-Petter senteres bruddvis gjennom en mengde enArneberg, Jo Mikkel Sjaastad kelstående og varierte korttekster – til slutt Huse og Erik Kjos Fonn utgitt i form av en bunke postkort.

Dette intervjuet ble først publisert på Trafo.no i juli 2013

26

2: Dagstur i helvete er en éndagsreiseberetning til København med säfflebussen hvor vi ikke sov, drakk endel energidrikker, kaffe, alkohol og spaserte retningsløst omkring i en innbilt mytologisk tilstand som opplevdes ganske jævlig.

TPL. Det har vært en del lange netter foran printere på arkitekthøgskolen og lange kvelder på papirkuttere ved kunsthøgskolen (to skoler vi har sneket oss inn på med hjelp av våre venner).

Tekstproduksjonen som fant sted i de to første fanzinene var ganske effektiv. Vi utsatte arbeidet på grunn av uenigheter (sånn for å foregripe det neste spørsmålet) eller mangel på motivasjon i mange uttenkte mulige konsepter. Mot slutten av den oppmålte tiden kom vi altså skikkelig i gang og gikk inn i full tid (jfr. Gadamer) med jobbing hele tiden.

Selve arbeidet med produksjonen er stort sett et arbeid som består i å håpe at printerne ikke får paper jam (å herregud, paper jam, kunsthøgskolens printere + kvistpapir = ikke sant) og forstå at man ikke trenger å skrive tosidig på transparent papir – man kan jo bare speilvende teksten. I tillegg til kutting, bretting, sying, venting, liming, mer bretting, mer kutting. Hjernen omdannes til en enkel trippel-prosess-maskinvare. Timer kokt ned i følelsen av minutter ved at én enkelt rekkefølge å gjøre ting på gjentas og gjentas og gjentas.

Med Kollege #3 var det mye av det samme, bare at vi jobbet med redaksjon av andres tekster i tillegg til våre egne, og at vi måtte mase litt mer ved tekstinn­leveringsfrist.

#3: Én dag i K.s liv består av 21 anonyme tekster av 21 forfattere, som kollektivt beskriver til sammen 21 timer i løpet av én dag i livet til ett subjekt, K. I disse tekstene kan man trolig finne en del gjennomgangstemaer, for eksempel kollektivet, collagen, reisen/overskridelsen, litteratur/virkelighet, «space». Men like mye er kanskje de røde trådene banale: energidrikk, Franz Kafka, gresk mytologi-lol, college lifestyle – sånne ting. «Det eneste jeg vil er å ha det fett,» skal Epikur en gang ha sagt.

Går det an å gi en kort beskrivelse av veien fra idé til ferdig trykksak?

Konseptideene for kollegefanzinene har hittil hatt en slik form at vi ser for oss fanzinen som helhet stort sett allerede i forkant av produksjonen: vi bestemmer både format- og innholdsrammer. Alle tre fanziner har vært produsert med en fastsatt deadline: en lansering (takk til Kenneth Pettersen!!!! som har bidratt med disse tidsfristene ved å ønske oss som lanseringsobjekter sammen med chapbookforlaget americas funniest home videos, oftest forkortet afv.)

Så når vi har hatt konseptet på plass, har det vært produksjonsbasert. Vi har jobbet med å levere og redigere tekster, og så gått i gang med den fysiske produksjonen som stort sett har vært kartlagt/planlagt av

Blir det mye krangling når fire karer skal lage fanzine sammen?

Det blir litt krangling. Vi har alle våre tilbøyeligheter og personlige liv som skal inkorporeres i arbeidet. Noen har det med å forsove seg litt noen timer, andre har problemer med at de rett og slett ikke alltid har tid, noen av oss sliter med akutt dårlig selvtillit AKKURAT i 27

forkant av/under produksjon. Noen av oss bruker kanskje litt vel mye hersketeknikker når vi prater, kjære. Men stort sett går det overraskende bra, sånn med tanke på hvor mye småkjekling som foregår jevnt mellom aktørene. Uenigheter er bare en nøkkel til fremgang, som Nietzsche alltid sa.

søker jo ikke som sådan å «promotere» oss selv som produkt, men å VÆRE et produkt som folk får med seg om de får med seg, og kanskje viktigere: har lyst til å få med seg. Alle er vel dritt lei av facebookprofiler for prosjekter som utelukkende ber om likes og delinger og favorites og all mulig dritt.

Nei, vi vil heller være halvinteressante/teite greier som ender opp i folks feed som en forfriskende colgateblåst over verdenshavene.

Dere lager altså fanziner, men dere har også sider på både Instagram og Facebook hvor dere poster mye rart. Bruker dere disse kanalene først og fremst for markedsføringens skyld eller er alt sammen del av et større prosjekt?

Det finnes mange små skjønnlitterære forlag i Norge, og det publiseres en god del fanziner. Er Kollege del av en større litterær undergrunn eller føler dere at dere er alene der ute?

Markedsføring! Hehe. Nei, delvis. Hva er markedsføring?

Insta­gram er et forsøk på å følge trend og å få lov til å ta bilde av måltider og flylandskap og koselige stunder og at noen kanskje finner på å «like» det. Facebook er bare LOL. Det viktigste for oss er ikke markedsføringen, men prosjektet. Å ha det gøy. Å jobbe med tekst. Å oppleve kollegeånden. Å være aktører i litteraturen. Vi har alteregoer på Facebook for å produsere egen tekst og være et utvidet fanzinekonsept. Vi tar det useriøse seriøst. Så vi bruker internettprofilene våre som prosjektbestanddeler, men ved et forhåpentligvis interessant prosjekt vil det markedsføre seg selv. Vi

Det oppleves som en liten undergrunn. Fanziner og småforlag har det med å treffe kun små grupper mennesker. Det skjer mer enn man får med seg, kan det virke som. En når kun ut til så mange via de kanalene man har. Som en uavhengig enhet er nedslagsfeltet begrenset. Før Kollege #3 har vi stort sett ikke nådd mye lenger ut enn vår utvidete vennekrets/kollegaer.

For tiden er f.eks AFV og LaGranada de vi ser mest til i vår del av scenen. Det er jo ikke så mange, men det er jo heller ikke så rent lite. Riktignok føler vi at vi gjør det vi gjør på en 28

«Uenigheter er bare en nøkkel til fremgang, som Nietzsche alltid sa.»

litt særegen måte med den typen konsepter og produksjon vi har og hvilke visjoner vi har for litterær tilstedeværelse i samfunnet.

Hvordan sprer dere utgivelsene deres? Når dere ut til et lesende publikum?

Hvordan ble dere kjent med Trafo, og hva har Trafo betydd for dere?

Cappelens Forslag er bra! En liten, uavhengig bokhandel i kvartalet bak Sentrum Scene, rett ved Gunerius. Sweet biz!

Mye av spredningen har vært på lanseringene våre. Den første utgivelsen solgte vi mange av på lanseringa til en skampris. Det hjalp nok at vi solgte en estetisk gjennomarbeidet sak i 45 eks for kun 30 kroner (som vi dagen derpå regnet ut at var omtrent 15 kr. mindre enn hva den kostet i ren material­kostnad. Smart.)

Kollege #2 solgte dårlig, antakelig mye pga. lansering på et sted hvor folk var mer interessert i å drikke øl. Kollege #3 har vi gått runde med i en del bokhandler, så den er å finne på Norli Universitetsgata, Tanum Litteraturhuset, Halv­broren Bokhandel, Tronsmo, Cappelens Forslag.

Vi når ut til noen, i det minste, og det har blitt betraktelig flere.

Vi hørte om flusa via noen venner. JMSH søkte tidligere om penger til et utsvevende skriveprosjekt for seg sjæl. Hehe. Ad ­Undas.

Trafo droppet også å gi oss spenn da vi skulle til Skagen for å drikke og skrive om det i klassisk skagenånd, og for å teste litteraturstigmaet om alkoholen og teksten som blodssøstre (en kassert idé i forkant av Kollege #2).

Vi har tenkt mye på spenn og å nulle bedriften, så vi slipper å legge masse penger i å produsere ting som ikke nødvendigvis alltid går i pluss. Å kunne tenke litt større og faktisk gjøre noe med det. Takk for dét, Trafo, nå har vi fått litt luft under vinga, det er jo smud i lengden.

29

trafoprofil

Mira og Mira 300 frimerker gikk med til kunstprosjektet «Barcelona–København».

Resultatet var en serie unike collager og et styrket vennskap.

Når man samarbeider om kreative prosjekter, blir ting ofte helt annerledes enn de ville ha blitt om man hadde jobbet alene. Med prosjektet «Barcelona–København» har kunstnerne Mira Ohana Goksøyr og Mira Hahn prøvd ut en helt spesiell form for samarbeid.

I 2012 bodde én Mira i Barcelona og én i København.

Mira begynte på en tegning eller collage, sendte den i posten til Mira, som så videreutviklet verket og sendte det tilbake til Mira. Slik fortsatte frem og tilbake-prosessen helt til Mira bestemte at arbeidet var ferdig.

Vi i Trafo ble nysjerrige på hvordan det var å jobbe på denne måten, og hva de to Miraene har fått ut av det.

Men først av alt ba vi dem om å fortelle litt om seg selv.

Vi har lenge hatt et ønske om å samarbeide om et prosjekt, men vi er begge sta og jobber forskjellig i både arbeidsmetode og tematikk. Det har derfor vært vanskelig å komme i gang.

Da vi igjen i fjor høst skulle bo i hver vår by, kom vi på ideen om å gjøre et prosjekt sammen via post. Vi utarbeidet dette prosjektet med et ønske om å forstå hverandre bedre og en idé om å prøve å utvikle et felles språk. Vi tok utgangspunkt i de ulikhetene vi har, og kom frem til en arbeidsmetode med strenge rammer slik at samarbeidet skulle bli mulig å gjennomføre.

Det er greit å si at vi ikke ser på noe av det vi har gjort det siste året som et ferdig arbeid, men at det er del av en prosses om å prøve å utvikle et samarbeid.

Hvordan avgjør dere når et verk dere har laget sammen er – Vi er Mira og Mira, og kommer fra Oslo og Nittedal. Vi har ­ferdig? Hvem bestemmer? kjent hverandre siden videregående og gjort mer eller mindre det samme frem til nå. BegDet er ingen fellesbeslutning, men en avgjør­ ge har utdanning fra Kunstfag på Kunsthøg- om mira og mira else den enkelte tar. Hvis en av oss synes et skolen i Oslo, og vi har begge fokusert mest Mira Ohana Goksøyr og Mira arbeid er ferdig, har den rett til å ta den bepå tegning de siste årene. De siste to årene har Hahn er billedkunstnere slutningen, legge arbeidet til side og starte vi bodd i utlandet, Mira i Spania og Mira i Brukernavn: miraohanagoksoyr opp et nytt et. Ettersom vi ikke snakket med og miraarim Tyskland og Danmark. hverandre om prosessen, er dette en avgjørelDette intervjuet ble først se den enkelte står fritt til å ta. publisert på Trafo.no i november Hvordan fant dere ut at dere, bokstavelig talt, 2013 ville lage kunst sammen?

30

Det som i praksis skjedde i løpet av året, var at den ene av oss avsluttet flere arbeider enn den andre.

Må man alltid være gode venner og vel forlikte for å jobbe slik, eller er det bare bra med litt motstand?

Utgangspunktet var og er vårt nære vennskap, men vi er veldig forskjellige. Det er vel akkurat disse forskjellene, eller denne motstanden, samarbeidet handler om.

Da vi gikk på videregående var våre arbeidsmetoder og forståelse av kunst mye likere enn de er i dag. En av grunnene for å starte dette prosjektet var å bygge opp et sted der vi ble konfrontert med den andre. Ikke for å forandre hverandres kunstsyn eller arbeidsmetode, men for å forstå hverandre bedre.

Dere avsluttet nylig prosjektet «Barcelona–København», hvor dere satt i hver deres by og jobbet med hverandres tegninger.

Hvilke regler og rammer satte dere for dette prosjektet?

Vi hadde en hel del regler, men den viktigste var en enighet om null verbal kommunikasjon om det vi jobbet med. Kommunikasjonen skulle skje gjennom collagene og det som hendte på arket. Fordi vi ikke fikk lov til å diskutere arbeidene, ble vi tvunget til å akseptere det som utviklet seg i stedet for å si seg imot.

Mange av de reglene vi hadde brøt vi underveis. Noen ble visket ut naturlig, andre brøt Mira med vilje. Når man ser listen over reglene på prosjektet, som går på alt fra hvordan man skal legge på et nytt element, til hvordan man skal nummerere et arbeid, kan det virke strikt og som om det er lite rom for innfall. Mye av grunnen for alle disse reglene var å sette noen klare rammer slik at de praktiske sidene av prosjektet ikke skulle være noe vi måtte ta stilling til underveis.

Dog er det viktig å si at det ikke var noen regler for tematikk, uttrykksform eller materialbruk, så lenge det holdt seg til formatet.

Hvordan utviklet eksperimentet seg i forhold til hvordan dere trodde det skulle bli? Hvilke erfaringer tar dere med dere videre til neste prosjekt?

31

Vet dere om noen som jobber på lignende måter? Har dere kanskje noen inspirasjonskilder?

I begynnelsen utviklet det seg an slags krig, hvor vi la alle våre krefter i å jobbe mot hverandre i stedet for med hverandre. Vi har begge skrevet notater under prosessen, og det som står der er ikke alltid like konstruktivt, men det viser noe av den motsanden det til tider har vært.

Prosessen var preget av at vi begge hadde sterke meninger om hva som skulle bli resultatet, og i liten grad tok innover oss hva den andre gjorde. Et annet element var at prosessen ble mer langtekkelig enn ventet. Det tok mye lenger tid å utvikle et arbeid. Derfor doblet vi ganske tidlig antall arbeider som til en hver tid skulle være i omløp, slik at det ble mer dynamikk og flyt i arbeidsprosessen.

Vi har på mange måter ikke kommet dit som vi hadde forstilt oss, men målene har også forandret seg underveis.

Det vi jobber med nå, er å snakke om det vi har erfart. Til en viss grad har våre forskjellige syn og tanker rundt prosjektet vist seg først nå som vi jobber med å sette i gang et nytt prosjekt.

Vi har ikke hatt noen felles referanser i form av andre kunstnere eller andre utøvere som vi har sett opp til eller brukt ­aktivt i selve prosessen.

Derimot har vi forbilder når det gjelder det å samarbeide.

For eksempel kunstnerduoen Løvaas og Wagle, som jobber sammen under et utrykk, eller Tegneklubben, der alle jobber på hvert sitt ark, men anonymisert under felles navn. Begge av disse har elementer som vi synes er fascinerende og som vi også kjenner oss igjen i.

Hvordan påvirker et slikt tett samarbeid arbeidet dere gjør hver for dere?

Dette arbeidet har i hovedsak ikke påvirket hva vi gjør hver for oss, men det har vært et fint holdepunkt det siste året. Prosjektet har hatt en kontinuitet som har betydd mye. Fire dager 32

i uken har vi måttet bruke noe av dagen på å videreføre et arbeid som den andre har sendt. Siden vi begge det siste året har hatt en relativ fri hverdag, der vi selv har bestemt hva vi skal gjøre, har dette arbeidet bidratt til å sette noen rammer rundt hverdagen som har hatt stor verdi. Det vil si at det har påvirket arbeidsmoralen vår, men vi ser ikke i dag at det har påvirket oss på noen annen måte. Dette kan selvfølgelig forandre seg.

Vi arbeider fremdeles svært ulikt, og vi ser dette prosjektet som en adskilt prosess fra det vi jobber med ellers.

Hvordan vi skal gripe det an, prøver vi for tiden å finne ut av. Barcelona–Københavnprosjektet har gitt oss et felles erfaringsgrunnlag som gjør at det er lettere å diskutere og komme frem til løsninger. Ønsket om å prøve å finne fram til noe felles er fremdeles det som står i sentrum, men hvordan vi gjør det og hva det innebærer er vi fremdeles usikre på.

Hvordan ble dere kjent med Trafo, og hva har Trafo betydd for dere?

Vi fikk høre om Trafo gjennom venner. Vi søkte om støtte siden vi så det som en fin mulighet for å få gjennomført dette prosjektet. Trafo har for det første gitt oss mulighet til å kjøpe om lag 300 frimerker. Men det har ikke bare vært økonomiske fordeler ved å ha støtte fra Trafo, det har også vært med på å dra prosjektet fremover siden vi til slutt måtte vise til et resultat.

Hva er de kortsiktige og langsiktige planenen deres fremover?

Vi ønsker å jobbe videre med denne tilnærmingen til kommunikasjon, som man kan si mye av prosjektet har handlet om. Omstendighetene er nå annerledes fordi vi begge er tilbake i Oslo og til og med skal nå flytte inn i samme leilighet.

33

ÂŤHaugerud HovikÂť av Andrea Haugerud Hovik

34

MENTOR – gode råd er ikke dyre Råd og vink fra proffe kunstnere kan være til stor hjelp når man skriver, tegner, lager film, musikk eller er i gang med andre kunstprosjekt. På Trafo.no har vi derfor over 30 profesjonelle kunstnere som står klare til å hjelpe deg videre med ditt prosjekt. Helt gratis.

Trafo-mentorene er klare til å hjelpe

Skype-samtaler og kafe-møter

- Jeg fikk utrolig mye bra ut av mentortjenesten på Trafo, og det endte med at jeg endret store deler av manuset før vi startet innspilling. Mentoren hjalp meg til å se potensiale i plotlines og karakterer jeg selv ikke så, forteller filmskaperen Aleksander Dokkeberg (20). Han sendte inn et halvferdig filmmanus til mentortjenesten.

Skriver du på en novelle, en roman, eller et filmmanus?

Vil du ha en musiker-tilbakemelding på et lydopptak av bandet ditt? Eller kanskje noen råd til hvordan du kan ta bedre foto? Trafo.no har profesjonelle forfattere, fotografer, regis­ sører, musikere og billedkunstnere som ønsker å gi deg hjelp, tips og veiledning underveis – uansett hva det er du arbeider med.

Tilbakemeldingen fra mentor kan være skriftlig, men den må ikke være det. Trafo kan også legge til rette for en telefonsamtale, Skype-samtale eller et kafe-møte med en mentor. Da oppnår man gjerne en bedre dialog og du får mulighet til å stille spørsmål underveis.

Les mer om alle mentorene og send inn din mentor-søknad på Trafo.no. eksempel på vedlegg til en mentorsøknad • • • • • • • • •

Hvordan kan jeg få hjelp?

Send inn en mentorsøknad på Trafo.no. Legg ved noe du jobber med som vedlegg til søknaden. Så raskt vi mottar søknaden din, sender vi den videre til en av våre hyggelige og konstruktive mentorer. I løpet av kort tid vil du få en individuell tilbakemelding fra mentor med tips, råd og svar på eventuelle spørsmål.

Et film- eller teatermanus Dikt, korttekster eller noveller En tegneserie En fotoserie Musikkopptak av bandet ditt En sangtekst En film eller en musikkvideo Malerier eller tegninger Video av en dans eller en forestilling

Eller noe annet du jobber med …

En mentor er en som drar nytte av sin erfaring og kunnskap for å hjelpe og veilede andre.

35

PENGER – noen tusenlapper kan gjøre stor forskjell Er du i gang med en idé, et kreativt prosjekt eller en workshop?

På Trafo.no kan du søke opptil 10 000 kr til å dekke utgiftene til kunstprosjektet ditt.

Trafo har hyppige søknadsfrister og du får raskt svar på pengesøknaden din.

- Hvert år deler Trafo.no ut 600 000 kroner til ungdom mellom 16 og 22 år som arbeider med kreative og kunstneriske prosjekter, sier Trond Arntzen på Trafo. - Siden oppstarten har vi faktisk fordelt penger til over 1200 ulike film-, teater-, dans-, foto-, musikk-, litteratur- og billedkunstprosjekter over hele landet.

kriterier • •

•

• • • • •

• •

Hva skal jeg skrive i søknaden?

Skal du søke pengestøtte? Da leverer du en søknad på Trafo. no hvor du skriver litt om deg selv og beskriver prosjektet du skal i gang med. I tillegg må du lage et budsjett som viser alle utgiftene dine. Det er enkelt å laste opp vedlegg til søknaden.

Vedleggene kan for eksempel være skisser, manus, arbeids­ dokument, bilder, lydklipp, filmer eller andre ting som gir oss et godt bilde av det prosjektet du søker penger til.

Søkeren må være mellom 16 og 22 år og bosatt i Norge.

Vi gir kun ren prosjektstøtte, med den originale, kunstneriske idé som utgangspunkt.

Kun enkeltpersoner og ad hoc-grupperinger kan søke.

Foreninger, organisasjoner o.a. kan ikke søke.

Innkjøp av utstyr og software støttes som regel ikke.

Reiseutgifter støttes som regel ikke.

Prosjekter som er en del av egen utdanning støttes ikke.

Vi støtter ikke honorar eller lønn til prosjektsøker.

Søknader som ikke faller innenfor andre offentlige støtteordninger vil som regel bli prioritert.

Maksimal søknadssum er kr 10 000,Svar gis innen 3 uker etter søknadsfristen.

søknadsfrist hver partallsmåned 1. februar, 1. april, 1. juni, 1. august, 1. oktober og 1. desember.

Hvem er det som får støtte?

Trafo.no gir støtte til prosjekt innenfor alle de kunstneriske uttrykksformene. Felles for alle prosjektene er at de tar utgangspunkt i en kunstnerisk idé.

36

Eksempler på prosjekter som har fått støtte fra Trafo i 2014 Julia Alfe Bylund - 6000,- til kunstprosjektet «Sjungande havsbotten». Sammen med Raisa Porsanger ønsker Julia å lage et korverk ved hjelp av ekkolodd. Ekkoloddet lager bilder basert på havbunnens topografi, og disse graf-aktige bildene skal være utgangspunktet for en melodi som fremføres av et kor. Sangen fremføres live i en båt med både kor og publikum.

Anna Einemo Frøysland - 5000,- til dansefilmen «Det ­raude huset». Filmen handler om en jente som er melankolsk og kanskje sinnsforvirret. Men noe vakkert manifesterer seg gjennom dansen hennes. Nøkkelordene for prosjektet er surrealisme, estetikk og stemning. Filmingen skal skje i en forfallen låve i Lærdal i Sogn og Fjordane.

Ola Djupvik - 5000,- til innspilling av solotrommesettet «Ola Djupvik solo». Essensen av prosjektet er å blande elementer fra forskjellige trommekulturer – blant annet euro­ peisk friimprovisasjon, amerikansk frijazz, vest-afrikanske trommeensembler og samtidskomponister som Edgar ­Varese, John Cage og Steve Reich.

Tobias Flottorp - 5000,- til plateproduksjon med elektropop-bandet Felix & Buzz. Ideen bak gruppen har siden starten i 2013 vært å ta et typisk klubbutrykk ut av studio, og fremføre det live med instrumenter. Etter å ha gitt ut to sing­ ler, ønsker Felix & Buzz nå å spille inn en hel plate.

Ming Unn Andersen - 10 000,- til fanzine. Sammen med fem andre ønsker Ming Unn å lage en slags kunstutstilling

Oskar Dahlsbakken - 10 000,- til pilotfilmen «To farlige fyrer». Sammen med sin bror Henrik Martin ønsker Oskar å lage en to minutter lang pilotfilm som skal brukes i det videre arbeidet frem mot en lengre novellefilm. Manus er løst inspirert av den sanne historien om lensmannsmordene på Vågård i 1926.

Bror August Vestbø - 5000,- til klesdesignprosjektet «Geologiske landemerker». Bror jobber med en kleskolleksjon som hovedsakelig er inspirert av kjente geologiske landemerker som Yellowstone nasjonalpark og Grand Canyon.

Saralinn Hembre - 5000,- til utgivelse av tegneseriebok.

Sara­linn lager tegneserier basert på andres tweets. Tanken er å vise hvordan tweets, som egentlig bare er episodiske blaff i en feed som stadig fornyer seg, kan bli noe annet når de settes inn i en ny kontekst.

Oskar og Henrik Dahlsbakken

37

«I min mors kjøleskap» av Vilde Løwenborg Blom

«Ubåter» av Niklas Gløsen

i lommeformat bestående av tekster, bilder, tegninger, malerier, grafikk, trykk og collage. Fanzinen skal være på 40-50 sider, og de håper å få trykt opp 100-150 eksemplarer.

designet en USB-pinne i fornybart tre, som skal selges i en liten boks eller pose.

Simen Formo Hay - 4000,- til teateroppsetning. Simen skal samle folk fra forskjellige kunst- og kulturfelt til å lage tre enaktere i løpet av 24 timer. Alt av manus, regi, lys, lyd, scenografi og kostyme planlegges og gjennomføres i løpet av et døgn. Til slutt vises stykkene for publikum på Oslo Teatersenter.

Vilde Løwenborg Blom - 8 000,- til fotoprosjektet «I min mors kjøleskap». Vilde har dokumentert all muggen og råtten mat hun har funnet i kjøleskapet til sin mor. Det er blitt til en utforskning av forholdet mellom det ekle og det vakre. Nå ønsker Vilde å printe ut fotografiene i stort format på fløyel.

Noen av printene skal stilles ut, andre skal hun sy klær av.

Niklas Gløsen - 7500,- til boken «Om morgenen kan jeg fly». Boken skal bestå av tekst og tegninger, og Niklas vil selvpublisere den. Han leker seg med forskjellige skriftlige virke­ midler og prøver å pakke inn så mye kreativitet som over­ hodet mulig.

Erik Treimann - 5000,- til VHS-eksperimentering. Erik har koblet gamle VHS-spillere til en datamaskin og manipulerer videobilder ved hjelp av blant annet farge, stress, flytende væsker og fysiske bevegelser. Han ser for seg at teknikken kan brukes under for eksempel DJ-set eller utstillinger.

Andrea Haugerud Hovik - 8000,- til fotoutstillingen «#REGRAM». Basert på det faktum at veldig mange av oss publiserer livene våre på Internett, skal Andrea stille ut 18 bilder som dokumenterer små, og litt større øyeblikk, gråt og latter.

Planen er å ha vernissage i London den 30. april og ny åpning i Oslo i slutten av juni.

Sturle Dagsland - 10 000,- til utgivelse av musikk på USB-pinne. Sturle ønsker å gi ut musikken sin i et format som både kan by på høy lydkvalitet og være et lite kunstverk i seg selv. I samarbeid med et engelsk firma har han derfor 38

nordens største nettsamfunn for unge kunstnere • Prosjektstipend • Mentorhjelp • Digitalt utstillingsrom • Workshops • Konkurranser