Trass

Trass Hündbok for arrangører av kunstverksted 1

Dette heftet er for deg som vil arrangere din egen verksted innen et kunstnerisk eller kreativt uttrykk.

Heftet er ment som en inspirasjon og en guide. Hva bør du tenke på når det kommer til planlegging, samarbeid, finansiering, gjennomføring og dokumentering som arrangør av et kunstverksted?

Hvilke muligheter har du og hvilke fallgruver bør du unngå?

Helt til slutt har vi også lagt ved et intervju med Kari Skippervold som har hatt ansvar for kunstprogrammet til Hovefestivalen siden 2006. Hun gir deg tips om hvordan du bør tenke om du ønsker å vise frem resultater fra kunstverkstedet på en festivalarena i etterkant.

Dessuten har vi lagt ved et eksempel fra et kunstverksted i Lofoten. Maja Eline Larssen var produsent for «Huset» i 2009. I vedlegget kan du lese både rapporten og en kort presentasjon av produksjonen.

2

Innhold 4 5 6 7 10 12 14 16 18

Hva er et kunstverksted?

Hvordan kommer jeg i gang?

A. En skisse B. Finne samarbeidspartnere C. Få arbeidsgruppa til å fungere D. Konflikter E. Finne penger F. Hopp i det!

G. Rapport og regnskap

Vedlegg 19

20 21

Vise frem resultatene i etterkant?

Et intervju med Kari Skippervold, ansvarlig for kunstprogrammet til Hovefestivalen En presentasjon av «Huset» Rapport fra et kunstverksted Av Maja Eline Larssen, produsent for «Huset»

3

Hva er et kunstverksted?

Kunst kan være vanskelig. Kunst kan være ullent. Noen ganger kan kunst til og med virke skummelt. Spesielt om du er Kunstneren med stor K, som må produsere det neste store Kunstverket.

Da kan det kanskje være lurt å snu fokuset.

For kunst kan også være lek. Kunst kan handle om å eksperimentere, om å teste, oppdage og tøye grenser. Vi må jo alle lære på et vis, og hvordan lærer du å bli kunstner? Jo, du prøver og feiler som i alle andre deler av livet.

I et kunstverksted er ofte prosessen viktigere enn selve produktet, du undersøker og forsker snarere enn å produsere. Målet er gjerne å lære noe og bli noen erfaringer rikere, ofte sammen med noen med samme interesse. Et intenst verksted kan være en opplevelse for livet.

Men hva er et kunstverksted?

Det er vanskelig å definere, men har du et sted, et rom eller en bygning med det verktøyet du trenger, og et konkret mål om hva du ønsker å lage – så nærmer du deg. Den opprinnelige betydningen av det amerikanske ordet workshop, er nemlig et håndverker-verksted – et sted hvor snekkeren eller skomakeren jobber. I dag er ordet workshop også brukt i norsk språk, men da gjerne om en prosess der man prøver seg frem og skaper noe under profesjonell veiledning.

I dette heftet bruker vi uttrykket kunstverksted, mest fordi vi liker norsk språk, men også for å understreke at det er et kreativt eller kunstnerisk uttrykk vi skal fokuseres på.

Så kan vi jo diskutere hva kunst er...

Men det skal vi ikke gjøre her.

4

Hvordan kommer jeg i gang?

Det finnes få ting i livet som binder så tette relasjoner som det å skape noe sammen.

Har du truffet en sjelevenn på folkehøyskolen?

Eller kjenner du en fyr som lager noen helt fantastiske trommer? Er dere en gjeng som elsker å fotografere? Har du en venninne med tilgang til et perfekt utstillingslokale? Har du et manus liggende til en forestilling som du gjerne skulle ha vist i hjembygda? Ønsker du respons på noen av tekstene du har liggende i skuffen?

Eller vil du gjerne lære av en profesjonell maler eller regissør?

Det finnes mange veier til et kunstverksted.

Men det viktigste er at du kjenner et brennende engasjement for å gjennomføre. Og du bør også spørre deg selv om hvorfor; hvorfor brenner jeg for å gjennomføre akkurat dette?

gjøres. Om du ønsker å forske i forholdet mellom lyder i naturen og ansiktsuttrykk, eller lære deg kunsten bak politisk kunst – må du rett og slett sette deg ned, og finne ut hvordan dette kan gjøres.

Ofte er det lurt å definere et konkret mål, gjerne et fysisk produkt som skal lages, og deretter finne ut hvordan dette målet kan oppnås. Hva trenger du av lokaler, av verktøy, av materialer, av tid, penger og lærekrefter?

Idéen kan også komme fra noe helt annet, som for eksempel fascinasjonen for et sted, materialer eller verktøy. Du ønsker kanskje å bruke et fiskevær til en performance, gamle utrangerte datamaskiner til en installasjon eller ta utgangspunkt i et kompass for å lage en film?

Igjen bør du definere et konkret mål for prosessen mot et kunstverksted.

Det er få grenser for hva som kan gjøres i et kunstverksted. Poenget er heller hvordan det 5

A. En skisse Når først idéen til et kunstverksted er dukket opp og du har bestemt deg for at dette skal du gjennomføre, er tida inne for å konkretisere. Ta utgangspunkt i det du vet, det du er helt sikker på og forsøk å strukturere informasjonen på en lettfattelig måte sånn at andre kan forstå hva du snakker om. Dette samler du så i en skisse.

I stikkordsform bør du kunne svare på: • Hva ønsker du å oppnå?

(Hva er hovedmålet og delmålene? Skal du lage en fotoutstilling eller en gigantisk musikkrobot?)

• Hvordan kan du oppnå målene dine?

(Hvilke metoder og verktøy vil du bruke? Vil du gjerne lære av en profesjonell kunstner eller leke deg frem til et forestilling sammen med gode venner og en kasse med masker?)

• Hvem ønsker du å involvere?

(Hvem vil du jobbe med og hvem vil jobbe med deg?)

• Hvilke oppgaver må løses?

(En lang og detaljert huskeliste, rett og slett!)

• Når ønsker du å gjennomføre verkstedet, og når må de ulike oppgavene løses?

(Finn datoer og skriv dem ned som en tidslinje.)

• Hvor skal verkstedet gjennomføres?

(Dette kan gjerne være flere plasser, en for forberedelser og møter, en annen for selve gjennomføringen og en tredje for visning av resultatene, men det enkleste er ofte å begrense seg.)

• Hva tror du dette vil koste?

(En liste med utgifter.)

6

B. Finne samarbeidspartnere Når du har laget en skisse for kunstverkstedet, er tiden inne for å finne noen som kan bidra til at dette blir en fantastisk opplevelse. Idéen til verkstedet bør være så enkel og forståelig at du kan presentere den muntlig. Da vil det være enkelt å henvende seg og spørre de du ønsker å involvere. Du vil trenge noen som kan være med deg i en arbeidsgruppe, men også eksterne samarbeidspartnere.

Arbeidsgruppe De første du bør kontakte er de du ønsker å invitere med som arrangører. Dette er gjerne venner, bekjente eller noen du har tillit til. Sammen med deg vil disse fungere som arbeidsgruppa for verkstedet. Når du henvender deg, kan du gjerne foreslå en rolle eller et ansvarsområde for personen, men det er selvfølgelig viktigst å ta hensyn til at hun har egne ønsker og får bidra på sin måte – ikke nødvendigvis på din måte. Dette handler om motivasjon, et tema vi skal komme tilbake til (se neste kapittel). Under følger en liste med roller og ansvarsområder som ofte må dekkes inn.

• Prosjektleder (ansvar for selve prosjektet, koordinering av de involverte, følge tidsplanen, delegering av oppgaver, søknader, finansiering og rapportering) • Verkstedsleder/kunstnerisk leder (ansvar for å lede selve verkstedet og den kunstneriske prosessen, ofte en profesjonell) • Inspisient / produsent (ansvar for den praktiske gjennomføringen) • Markedsføring og dokumentasjon (ansvar for informasjon til deltagere, samarbeidspartnere, publikum og presse, blogging, fotografering og annen form for dokumentasjon) • Økonomi (ansvar for å holde oversikt over økonomi, kontantkasse, budsjett og regnskap) • Produksjonsassistenter (ansvar for å utføre ulike enkeltoppgaver som montering, transport, anskaffelse av utstyr m.m.)

7

Eksterne samarbeidspartnere Det kan være en utfordring å få penger til gjennomføring av kunstneriske prosjekter, men å finne samarbeidspartnere som kan bidra på andre måter er langt enklere. En bedrift gir som regel ikke bort penger, men med litt kreativitet og frimodighet kan mye ordnes og vips har du spart tusenvis av kroner!

Eksempler på hva eksterne samarbeidspartnere kan bidra med: • Lån av lokaler til arbeidsgruppa eller gjennomføring av kunstverkstedet. Det kan være et rom på kommunens kulturhus, en blackbox på teateret, atelieret til en kunstner, en gymsal, en nedlagt fabrikk, et tomt butikklokale, en garasje...

Mulighetene er uendelige. Og om dette stedet kan brukes både for selve verksted, innkvartering av tilreisende deltagere og visningssted for publikum, er mye logistikk spart.

• Et supermarked kan kanskje sponse noen bæreposer med mat?

• En campingplass kan kanskje låne bort noen hytter?

• Kommunen kan gi deg lov til å bruke en park eller noen rom i kulturhuset?

• På avfallsstasjonen kan du kanskje finne det du trenger av rekvisitter?

• En skole kan låne bort datamaskiner, i hvertfall om det foregår på kveldstid eller i løpet av en helg.

8

Men husk! Alle som bidrar liker å få noe igjen for innsatsen. Samarbeidspartnere som har gitt bort varer eller tjenester bør få logoen sin på alt av markedsføringsmateriell, og dersom du avslutter verkstedet med en åpen visning for publikum inviterer du selvfølgelig alle du har samarbeidet med.

Dessuten husker du å takke dem på bloggen og når lokalavisa intervjuer deg om prosjektet.

En gyllen regel for samarbeidspartnere, både de du inviterer med i arbeidsgruppa og de som bidrar med varer eller tjenester, er at alle skal ha et utbytte av bidraget sitt. De fleste som gir, liker å få noen igjen. Derfor bør du ha klart for deg hva de involverte får tilbake for sitt bidrag i prosjektet. Om gulrota forsvinner, kan også motivasjonen fordufte.

Forsøk å definere for deg selv hva som er den eller de viktigste faktorene for at verkstedet blir vellykket, og finn gjerne samarbeidspartnere som kan hjelpe deg med å løse nettopp dette.

C. få arbeidsgruppa til å fungere De fleste har vært med på gruppearbeid på skolen hvor en kaster bort mye tid på unødvendig diskusjoner og krangling med de andre i gruppa.

Dette er mulig å forebygge med enkle grep. Det er noen ting som er viktig i oppstarten for å få til en god flyt i arbeidet og bevare kreativiteten.

Motivasjonen er som regel på topp i startfasen, og mengden arbeid blir som regel større enn det du tror. En arbeidsgruppe som kan dra lasset sammen, er ofte en god løsning. Men en arbeidsgruppe bør heller ikke være for stor hvis man ønsker å bevare effektiviteten. 4–6 personer er som regel et passe antall personer, men her er ingen absolutt regel.

Den sosiale dimensjonen i samarbeidet er viktig for å bli kjent og ha det hyggelig sammen. Vær gjerne bevisst på når dere skal arbeide og når det er sosial hygge.

– Sett gjerne av litt tid på møtene til å skravle slik at behovet for avsporingene ikke blir så stort (kan føre til en del irritasjon).

– Avklar i begynnelsen av møtet hvor lenge dere skal holde på og bestem dere gjerne for en person som kan lede og passe på framdriften i møtet. Møtes dere på nettet, er det spesielt viktig å ha en som er møteleder og ordstyrer. Alle må få komme fram med sitt budskap.

Selve samarbeidet kan skje på mange måter: • Fysiske møter • Video-møter på nett ved bruk av Skype eller MSN kan fungere bra om en person i gruppa tar rollen som møteleder og setter en stram agenda, om ikke flyter gjerne samtalen ut i ulike retninger og kan trekke ut i tid.

• E-post kan også fungere for å sende beskjeder eller forespørsler, men denne formen for kommunikasjon egner seg ofte dårlig for diskusjoner og samtaler.

• Blogg eller diskusjonsforum kan også fungere, om det er teknisk mulig å lukke innholdet, sånn at kun medlemmer av arbeidsgruppa har tilgang.

En kombinasjon av fysiske møter og andre former er ofte det beste, gjerne på faste datoer. Uansett om dere møtes på nettet eller i et lokale, kan det være lurt å strukturere møtene for å unngå frustrasjoner og feil bruk av tid. Bli gjerne enige når gruppen etableres hvordan dere ønsker å ha det på møtene og hvor ofte dere vil møtes.

9

D. Konflikter Dokumentsenter Etterhvert som prosjektet skrider fram, vil det samle seg en del dokumenter. Det kan være lurt å opprette et dokumentsenter for å samle skissen, referater, tidsplan, oppgavelister, kontaktlister, budsjett, regnskap og dokumentasjon på en plass som alle har tilgang til.

Verktøy som dropbox.com og docs.google.com har vist seg å fungere godt.

Andre verktøy kan også være nyttige. Blogg kan være fint som en dagbok for arbeidsgruppa, men også for å fortelle verden utenfor om prosessen. På Origo.no kan du opprette din egen blogg med et eget lukket forum for intern informasjon og et annet som er åpent for publikum.

Ellers finnes det jo drøssevis av bloggverktøy på verdensveven. Mange velger en kombinasjon av ulike publiserings- og markedsføringsverktøy; som en egen Facebook-side sammen med en blogg, et Flickr-galleri og en Vimeokonto for videodokumentasjon. Bruk det som tjener deres prosjekt på best mulig måte.

10

Idéen til kunstverkstedet kan gjerne komme fra én person, men når du har etablert en arbeidsgruppe må alle i gruppa få et eierforhold til prosjektet. Det er viktig for motivasjonen og for at alle skal jobbe mot samme mål.

Er det du som sitter med Idéen til verkstedet, bør du dessuten avklare for deg selv hvorfor du ønsker å gjøre dette.

Kommer motivasjonen først og fremst fra et brennende ønske om å vise frem evnene dine; bildene dine eller den fantastiske monologen din – så bør du være åpen om dette. Ønsker du å lære de hemmelige triksene bak kobberstikk fra en profesjonell, eller hvordan bruke et digitalt tegnebrett – så vær tydelig på dette også. Eller handler motivasjonen din først og fremst om å arbeide sammen med en bestemt person?

Poenget er at engasjement og motivasjon er bra! Det er her du finner selve lysten og energien, men om du ikke er åpen kan folk rundt deg oppleve at du har en skjult agenda, og det vil være vanskelig for dem å utvikle et eierforhold til ditt prosjekt.

Er du først og fremst ute etter en plass å vise frem bildene eller monologen din, men inviterer vennene dine med på å lage en utstilling eller forestilling – så vil de bli rimelig skuffet når du plutselig setter foten ned og sier; Nei! Jeg vet allerede hvordan jeg vil gjøre dette.

Konflikt vil alltid oppstå i en eller annen form. En konflikt oppstår ofte på grunn av misforståelser, ulike behov og forventninger til seg selv og de andre i gruppa. Det å snakke sammen om hvordan man skal samarbeide og hva dere jobber mot har derfor stor betydning, både for nå målet, men også for å bygge et godt samarbeid.

Her er ei liste med spørsmål som gruppa kan snakke om i oppstarten av planleggingen: • Hva ønsker vi å oppnå? Hvilke mål har vi?

• Hva er motivasjonen vår for å lage et kunstverksted?

• Hvordan kan vi nå målet?

• Hvilke forventninger har jeg til min egen arbeidsinnsats og hva forventer jeg av de andre i gruppa?

• Hvor ofte skal vi møtes?

• Hvor skal vi møtes?

• Hvem skal gjøre hva?

• Hvilke grupperegler skal gjelde for vår gruppe?

Eksempler på grupperegler: • Alle møter til avtalt tid. Er de noen som kommer 10 minutter for sent, må de sende SMS eller ringe og gi beskjed.

• Leder for gruppa forbereder møtet.

• Det skrives referat fra møtet og sendes ut til alle.

• Om et arbeid ikke er ferdig til avtalt tid, er det viktig å informere hele gruppa, slik at vi kan avtale når, hvor og hvem som skal få arbeidet gjort.

• Vi gir hverandre feedback på det som gjøres og legger vekt på å rose hverandres innsats slik at ingen mister motivasjonen underveis.

Husk at denne lista kan bestå av så mange punkter som dere har behov for. Reglene kan handle om praktiske ting, men også om hvordan samarbeidet og kommunikasjonen skal foregå. Det er viktig at alle er enig om reglene.

Men husk også; noen ganger kan det være viktigere å ta en beslutning enn å finne en halvgod løsning som alle er delvis enige om. Dette er nettopp en leders ansvar. Men da må også lederen være klar for å stå for beslutningen, og forsvare den eller finne en ny løsning om den skulle vise seg å være feil.

11

E. Finne penger Det kan være lurt å lage et verksted hvor det ikke er behov for mye penger, for med penger kommer også et tyngre ansvar. Da skal pengene deles og brukes på en rettferdig og fornuftig måte, og da dukker det også opp strengere krav til dokumentasjon, rapportering og regnskap.

Dessuten er det vanskeligere å spørre om gratistjenester, sponsorer eller rabatt om prosjektet har mye å rutte med.

Men med noen kroner i bunn kan du gjennomføre det utroligste.

Det finnes mange ulike støtteordninger for prosjekter som dette, og det er ikke så vanskelig å få tilskudd som du kanskje tror. Det viktigste er å skrive en ryddig søknad med et realistisk budsjett og et gjennomførbart prosjekt. Søknaden bør dessuten fokusere på det konkrete og håndfaste, ikke på alle de luftige planene og drømmene som du kanskje kommer til å gjennomføre.

Ta utgangspunkt i skissen som du lagde i begynnelsen. Med flere arrangører og samarbeidspartnere på plass har du nå plutselig mer kjøtt på beinet. Etter noen diskusjoner i arbeidsgruppa har dere kanskje også endret planene, og kommet frem til en enda mer definert plan for kunstverkstedet.

En søknad skal som regel inneholde: • En prosjektbeskrivelse • En oversikt over de involverte med en kort beskrivelse av bakgrunn og ansvar • En liste over samarbeidspartnere og hva de bidrar med • En tidsplan • Et budsjett Budsjettet er gjerne laget på grunnlag av alle utgiftene du noterte i idefasen, men det er også viktig å synliggjøre hvilke bidrag samarbeidspartnerne legger inn i verkstedet. Legg kun inn honorar til de som arbeider profesjonelt og som faktisk krever honorar. Egeninnsats gis det sjelden

12

kompensasjon for, men kan gjerne synliggjøres.

Et budsjett må dessuten inneholde både utgifter og inntekter, og da føres tilskudd opp som inntekter. Andre mulige inntektskilder kan være deltageravgift og inngangspenger dersom dere skal arrangere en åpen visning for publikum.

Du kan godt sende samme søknad til flere ordninger, men da må det være tydelig i budsjettet og i et følgebrev hvor mye det søkes om, og hvor stor andel av totalutgiftene som dere håper på fra hver av ordningene.

Trafo.no har som kjent penger til kunstverksted.

Andre steder som er verdt å undersøke er: • http://frifond.no • http://kulturradet.no • http://legatsiden.no • http://legathandboken.no • hjemkommunen din • fylkeskommunen • sparebanken i nærmiljøet Et søk på «tilskudd barn og unge» kan også være lurt.

F. Hopp i det!

Når forarbeidet er gjort og finansieringen er i boks, er tiden inne for selve gjennomføringen. Det er gjerne denne delen som virker mest skummel, men om rammene er spikret er det lite som kan gå galt. Dessuten er det viktig å være åpen for justeringer underveis. Husk at alt kan endres, så lenge dere arbeider mot et felles mål. Her er noen ting du bør å huske på når det blåser som verst: • Rekruttering og markedsføring – altfor mange prosjekter mister energi fordi en har glemt å jobbe med rekruttering og markedsføring. Dere har kanskje planlagt et fantastisk kunstverksted i detalj, men helt glemt å fortelle noen om tilbudet. Denne jobben kan forenkles ved at dere samarbeider med et miljø som har god kontakt med mange enkeltpersoner i målgruppa, som et teater- eller kulturhus. Et kjent navn som kunstnerisk leder for verkstedet kan også trekke mange nysgjerrige. En annen mulighet er å ha en stor arbeidsgruppe med et stort nettverk. Da begynner gjerne ballen å rulle av seg selv.

• Lokale – dersom verkstedet er avhengig av noen helt bestemte ressurser for å gjennomføres, kan det være lurt å ta utgangspunkt i disse istedenfor stedet. Er dere avhengig av en bestemt miksepult eller lysrigg, så kan det være lettere å oppsøke et sted som har dette enn å leie inn. Har det ellers det du trenger? Har bygget nok strøm? Hva med loddeboltene, internettlinja eller sceneteppet?

• Roller og ansvar – har dere en tydelig fordeling av roller og ansvar i forkant, er mye gjort. Men husk at det vil dukke opp utfordringer som må løses underveis. Da må du ikke være låst og kun fokusert på dine egne oppgaver. Som prosjektleder bør du heller ikke dumpe alle drittjobbene som dukker opp på assistentene. Underveis handler det om å finne gode løsninger sammen.

• Dokumentasjon – når du står midt i en tidvis kaotisk og kreativ prosess, er det lett å glemme å dokumentere underveis. Dersom noen har

dette ansvaret og verkstedet i tillegg har en blogg som skal oppdateres hyppig, har dere allerede gjort mye av det kjedelige etterarbeidet til rapportene. Og husk; bilder og video kan være vel så bra dokumentasjon som side opp og side ned med ord.

• Logistikk – organisering av overnatting, transport og mat tar ofte unødvendig mye tid. Tenk gjennom hvordan denne logistikken kan løses enklest mulig i forkant. Bruk gjerne noen kroner på noen som kan levere mat. Transport og overnatting bør ofte overlates til den enkelte, om ikke nettopp det å samle alle deltagerne på madrasser i en gymsal er en viktig del av prosessen.

• Visning – det å arbeide mot en åpen verkstedvisning for publikum kan skape en svært positiv energi. Inviter venner, kjente og familie, men understrek gjerne at det dreier seg om et stunt, og at det som skal vises frem ikke er helt ferdig.

Visningen må ha fokus for å skape energi, den skal ikke føre til prestasjonsangst.

• Opprydning – prosjektet er ikke ferdig når visningen eller verkstedet er avsluttet. Husk å forlate lokalene du har lånt i den stand du fikk dem og levere tilbake ting og tang du har lånt.

13

G. Rapport og regnskap Har du dokumentert godt med bilder, video og blogginnlegg underveis i planleggingen og gjennomføringen, er mye av arbeidet med rapportering allerede gjort. Og har økonomiansvarlig vært flink og ført en liste med utgifter etterhvert som de dukket opp, er også mye av regnskapet allerede gjort. Økonomiansvarlig har selvfølgelig også hatt et øye til budsjettet og sørget for at ikke utgiftene overgikk inntektene. En sluttrapport med regnskap kan gjerne også inneholde budsjettet, for å vise hvilke poster som gikk i balanse og hvor det var avvik.

En god rapport og et godt regnskap kan dessuten brukes neste gang du vil arrangere et kunstverksted.

De som behandler søknader elsker personer som er i stand til å gjennomføre prosjektene de har satt seg mål om å gjennomføre. En godt stykke arbeid som prosjektleder er gull verdt på CV-en.

Lykke til!

14

Vise frem resultatene i etterkant?

– Et intervju med Kari Skippervold

Hva med å vise frem resulatene fra kunstverkstedet på andre arenaer i etterkant? Musikkfestivaler har med årene blitt en viktig utstillingsplass for unge kunstnere.

Kari Skippervold driver Segment som har spesialisert seg på produksjon av kunstutstillinger og happenings for festivaler. Hun har blant annet hatt ansvar for kunstprogrammet for Quart, jobbet i Hovefestivalen siden 2006, og presenterte i februar 2010 produksjonene LP COVER ART og U:RO under by:Larm.

Hun er utdannet i Kunst- og Designproduksjoner ved Høyskolen i Oslo.

Festivaler er for mange er perfekt utstillingsarena. Hvordan bør unge kunstnere gå frem for å få vist kunsten sin på festivaler?

De tar kontakt med den på festivalen som har ansvaret for kunstproduksjoner. Her bør det nevnes at (så vidt jeg vet) er jeg den eneste i landet som har årsverk bak meg i en festival hvor kunstproduksjoner har vært hovedarbeidsoppgavene min.

I land som England og Danmark er det langt, langt flere slike stillinger. Likevel har de fleste mindre festivaler, også her i landet, opprettet kunstansvarlige stillinger, men de er ofte frivillig basert og har dermed ikke finansieringsmidler til kunstproduksjoner. Ved mindre festivaler kan det også være bookingansvarling for musikk som håndterer kunstsakene Er de fleste festivaler åpen for å vise frem kunst? Eller.

Vi har i løpet av de siste åra sett en enorm økning av interessen for å vise kunst på festival. Dette handler vel ført og fremst om at band har blitt dyrere og festivalene satser da på et bredere nedslagsfelt.

Hvilken type kunst finner en typisk på en festival?

Før i tiden ble dekor og pynt gjerne omtalt som «kunst» i festivalsammenheng, dette henger nok litt igjen i noen festivaler. Men de aller fleste profesjonelle aktører har nå en begrepsforståelse internt av forskjellene mellom kunst, deco, scenografi osv.

Det blir dermed viktig for utøveren å finne ut hvilke type segment man selv er en del av før man kontakter en festival. Så for å svare på spørsmålet; Det finnes ingen «typiske» verk på festival. I alle fall ikke den festivalen jeg har jobbet på.

Hva bør en ung kunstner tenke på om en ønsker å bruke festivaler som utstillingsarena?

Det å presenter kunstproduksjoner i en festival sammenheng kan ofte by på andre utfordringer en om man presenterer sitt verk i en filmsal, på en scene eller i et galleri. I et galleri presenteres kunsten i et avgrenset rom og rommet har som formål å vise kunst. Toalettene er ofte plassert

i gangen eller nede i kjeller; som regel ut av synet for kunsten. På en festival derimot er rommet først og fremst tiltenkt en rekke ikke kunstneriske formål som mat, toalett, overnatting, fest, væromslag, flørting, trafikk, politi, mye folk – men også kunstproduksjoner. Festivalrommet blir ofte sammenlignet med en liten, midlertidig landsby. Jeg skal nå nevne tre emner som er viktig å tenke igjennom før man lager en kunstproduksjon for festival.

Formål: De fleste festivaler har en egen verdiplattform, identitet og et konkret formål som skal ivaretas. Det kan derfor være lurt å sette seg inn i festivalens formål før kunstproduksjonen utvikles.

På den måten unngår man å bli avvist på grunnlaget av at produksjonen ikke passer inn i festivalens formål. Likevel er det viktig å ikke gå på akkord med sitt kunstneriske virke, da arrangørene er på jakt etter kunstproduksjoner som har en egenart og kan dermed gir en merverdi til festivalen.

Kontekst: Som nevnt over er det viktig å ta med i beregningen at produksjonen skal formidles i et rom som allerede har mange andre funksjoner. Det er derfor viktig å kartlegge på et tidlig tidspunkt hvor verket skal presenteres og hva befinner seg i det omkringliggende området.

Det som tilsynelatende kan virke som en ok plassering før opprigg kan være det stikk motsatte når festivalen er i gang.

Festivalområdet totalforandres før, i og etter avvikling.

Sikkerhet: Sikkerhet er et av de viktigste punktene for en festivalledelse, uansett hvilken type produksjon som skal inn på området. Det må sjekkes opp i om objektet er brannfarlige, om barn kan skades, om installasjoner er for høy, om produksjonen vil være farlig på noe som helst vis. En annen utfordring er at festivalpublikummet ikke har grenser for hva de kan ødelegge. Sørg for at din produksjon tåler vær og vind men også feststemte festivaldeltakere. Produksjonen bør også være utviklet slik at opprigg og nedrigg av installasjonen, objektet eller scenen er effektiv og forenklet.

15

En presentasjon av «Huset»

«Huset» ble en forestilling som satt spor både før, under og etter at prosessen var ferdig:

«Huset» var et teaterprosjekt, en prosess og et verksted som skulle ende i en forestilling, en forestilling av ungdom, for ungdom. En forestilling der ungdom fikk billett før de voksne, uansett om de kom først eller to minutter før forestillingen startet.

Prosjektet ble startet med et ønske om å øke interessen for teater blant unge i Vesterålen. Vårt formål var å gjøre teater mer attraktivt og viktig for flere, men også vise bredden og mulighetene som finnes i teaterets verden. Vi ville vise at det er mulig å lage teater på nye måter, selv om man er ung og bor på en liten plass.

Vi ville få folk til å forelske seg i teater og i hjemplassen sin.

I «Huset» møttes unge kunstnere fra Romerike Folkehøgskole og Andøya for å lage teater sammen. Den første uken av prosjektet besto av ulike kurs som deltakerne holdt for hverandre. Resten av tiden brukte vi på å lage en forestilling som ble vist i to fraflyttede hus, ett på Dverberg på Andøya og ett i Nykvåg i Bø. Ved å bruke fraflyttede hus som spillested ønsket vi å blåse liv i det som er forlatt, og sette fraflytting i et nytt lys.

Et av målene med forestillingen var at den skulle gi plass til publikums egen opplevelse. Musikerne og skuespillerne klarte å lage en forestilling hvor publikum kunne skape sin egen historie, og forstå sin egen historie – Ved å la publikum kunne få velge hvor de skulle være til en hver tid, og å la dem velge selv hva de skulle se til enhver tid. Det de virkelig så og det de mente de så, ble grunnlaget for historien de skapte: alene, eller sammen med andre publikummere. Historiene var mange, og alle var rett. Det var ingen som gikk ut av «Huset» uten å ha laget seg en historie de selv var fornøyd med, en historie de selv forsto.

For at folk skulle komme å lage disse historiene måtte vi markedsføre oss, og det ville vi gjøre spesielt rettet mot ungdom; vi brukte facebook, blogg og hjemmeside; vi flagget for «Huset» over fraflyttede hus over hele Andøy og vi kjørte rundt og reklamerte med ropert. Vi besøkte en lokal festival og delte ut flyers overalt.

16

• Naboer som ellers holder seg for seg selv kom plutselig bort med nystekte vafler til skuespillerne i pausen.

• En ung kunstner begynte å skrive på en roman.

• Ungene på Dverberg ville plutselig være på teatret, hele tiden.

• Grå hettegensere med HUSET på ryggen fylte Dverberg så alle, både unge og gamle, endelig fikk noe nytt å kikke på der de satt, bak gardinen på kjøkkenet.

• Konsulentene våre bestemte seg for å bygge hus, på Dverberg.

• Vennene våre, som aldri har brydd seg om teater, brydde seg plutselig så mye at de ville vite hva dette var, brydde seg plutselig så mye at de kom på forestilling.

• Andre brydde seg så mye om forestillingen vår, at de plutselig ble vennene våre.

• Noen så sin egen hjemplass på en ny måte etter å ha sett forestillinga.

• Et ektepar i 60-årene skulle plutselig ha ungdommer i huset sitt, i tre uker. Et hus som vanligvis alltid har plass til gjester, ble plutselig fullt, i tre uker. En stor familie, ble plutselig så mye større, i tre uker, for resten av livet.

For oss i «Huset» var noe av det fineste med forestillingen det å legge merke til publikums opplevelse underveis. Her er noen av tingene vi fikk oppleve: • Besteforeldre som brøt ut i allsang.

• Foreldre som ble dytta vekk av ungene sine idet de skulle til å dra ungene vekk fra en litt skummel scene, som ungene levde seg helt inn i.

• Damer i 40-årene med kanskje litt mye sminke og helt klart, altfor mye parfyme, som la armene i kors og mente at dette, det måtte være et ungdomsopprør.

• Publikummere som knipset bilder, ofte, i frykt for å glemme øyeblikkene.

• Unge og gamle, tanter, fedre og barnebarn som lekte sisten, sammen, lenge.

• Ei jente som mente at Pippi, det var og ble bedre enn «Huset».

• Gamle fiskere med tårer i øynene.

• Unge som sprang rundt i redsel for å gå glipp av noe.

• Publikummere uten ord.

• Tøffe gutter som gikk rundt omkring og snakket, altfor høyt, som plutselig måtte lese høyt fra et kjærlighetsbrev.

«Huset» var et utrolig viktig prosjekt for oss alle. Vi lærte mye: om å lage en forestilling, om å samarbeide, om å skape, og om å gi og gi og gi. Vi tar alt sammen med oss videre!

For oss ble «Huset» et vellykket prosjekt. Vi satte spor, og det var akkurat det vi ville. Vi nådde de høydene vi strakk oss etter, og har funnet spor av fast grunn til å strekke oss enda lengre fra.

Rapport for «Huset» – En forestilling av ungdom, for ungdom Av Maja Eline Larssen, produsent for «Huset» Foto: Odd Roger Enoksen

«Huset» skulle bli en forestilling for ungdom. En forestilling hvor unge, kreative kunstnere skulle få mulighet til å nå fram til andre ungdommer. En forestilling hvor vi i Huset skulle få andre til å forelske seg i teater og i hjemplassen sin. Huset skulle også være en prosess hvor de som skulle skape denne forestillingen, denne magien, skulle møtes og bli kjent. De skulle lære bort, og de skulle ta imot. De skulle jobbe sammen, lage middag sammen, gå opp i fyret sammen, svømme sammen, sove sammen, leve sammen.

Huset ble en forestilling som satt spor.

Både før, under og etter at prosessen var ferdig. Naboer som ellers holder seg for seg selv kom plutselig bort med nystekte vafler til skuespillerne i pausen. En ung kunstner begynte å skrive på en roman.

Ungene på Dverberg ville plutselig være på teatret, hele tiden. Grå hettegensere med HUSET på ryggen fylte Dverberg så alle, både unge og gamle, endelig fikk noe nytt å kikke på der de satt, bak gardinen på kjøkkenet. Konsulentene våre bestemte seg for å bygge hus, på Dverberg. Vennene våre, som aldri har brydd seg om teater, brydde seg plutselig så mye at de ville vite hva dette var, brydde seg plutselig så mye at de kom på forestilling. Andre brydde seg så mye om forestillingen vår, at de plutselig ble vennene våre. Et ektepar i 60årene skulle plutselig ha ungdommer i huset sitt, i tre uker. Et hus som vanligvis alltid har plass til gjester, ble plutselig fult, i tre uker. En stor familie, ble plutselig så mye større, i tre uker, for resten av livet.

De klarte å skape Huset. De klarte det sammen, som alt annet. De skrev tekster, de leste de høyt, de gråt og de lo, de ga av seg selv, de sto til livet i iskaldt vann, de tok opp lyder, mange lyder, de spilte plutselig fire forestillinger med bare 10 minutter mellom hver, de drakk kaffe, mye kaffe, de hang opp husets egne flagg i fraflytta hus i vind og blest, de ga klemmer, de lekte og de sloss, de spilte i midnattssol og i regnvær, de laget musikk. De er de modigste menneskene jeg kjenner.

Publikums opplevelse av forestillingen Besteforeldre som brøt ut i allsang.

Foreldre som ble dytta vekk av ungene sine idet de skulle til å dra ungene vekk fra en litt skummel scene, som ungene levde seg helt inn i. Damer i 40årene med kanskje litt mye smink og helt klart, altfor mye parfyme, som la armene i kors og mente at dette, det måtte være et ungdomsopprør. Publikummere som knipset bilder, ofte, i frykt for å glemme øyeblikkene, tror jeg. Unge og gamle, tanter, fedre og barnebarn som lekte sisten, sammen, lenge. Ei jente som mente at pippi, det var og ble bedre enn Huset. Gamle fiskere med tårer i øynene. Unge som sprang rundt i redsel for å gå glipp av noe. Publikummere uten ord. Tøffe gutter som gikk rundt omkring og snakket, altfor høyt, som plutselig måtte lese høyt fra et kjærlighetsbrev. De kom, alle sammen.

Navn og sted, tid og tall Start planlegging av konsept og produksjon: januar 2009 Produksjonsperiode: 9. til 27. juli Verksteder med deltakerne i «Huset»: 10. tom 15. juli Forestillingsarbeid: 16. tom 21. juli Forestillinger: 22. juli kl. 18:00 og 21:00, – ekstraforestilling 19:30 og 22:30, 24. juli kl. 18:00 og 23:00 Spillesteder: Dverberg, Andøy kommune. Nykvåg, Bø kommune.

Antall publikummere: 267 Støttet av: Frifond, Norsk kulturråd, Vesterålen Regionråd gjennom prosjektet Tilbakestrøm, Trafo og Romerike folkehøgskole

Medvirkende Produsent: Maja Eline Larssen Prod. Ass og skuespiller: Nikoline Josefine Spjelkavik Skuespillere og kursholdere: Espen Dahl Hjort, Anne Lund, Hadle Lavold Reisæter, Heidi Charlotte Sveinsson, Tone Malina Brustad

Skuespillere: Josefine Turrell og Magda Nordmo Musikere og komponister: Andreas Solberg Hedemann og Bjørn David Clason Bancel Tekniker: Rolv Odin Larssen Konsulent og kursholder: Katrine Maria Eponine Strøm Konsulent musikk: Alexander Rydland Hansen Konsulent søm og regnskap: Anne Kari Spjelkavik Konsulent markedsføring: Svein Spjelkavik Konsulenter for målgruppen: Mette Spjelkavik Enoksen og Mathilde Spjelkavik Kostyme og rekvisitter: fra Teaterklubb´81s lager

Prosessen Undertegnede og prod.ass, Nikoline Spjelkavik, laget konseptet og satt nødvendige kunstneriske rammer i januar 2009. Etter at dette ble bestemt jobbet vi videre med økonomi og planlegging av selve prosjektet med god hjelp av Katrine M. E. Strøm og Anne Kari Spjelkavik.

Fortsettelsen på det kunstneriske arbeidet startet ikke før de unge kunstnerne i Huset kom til Andøya i juli.

Som en viktig del av prosessen sto det å bli kjent med hverandre, og med plassen vi skulle jobbe på, og med. De første dagene brukte vi til å bli kjent med hverandre, de to husene vi skulle lage en forestilling i, øya vi skulle bo på og den forskjellige kunnskapen alle hadde med seg. Det ble holdt kurs i ekspresjonistisk teater, moderne dans, improvisasjonsteater, friskriving, site-specific teater og fysisk teater. Kursene resulterte i seks flotte og slitsomme dager som satt et godt utgangspunkt for det videre arbeidet, ikke bare for forestillingen, men for deltakerne som en gruppe. Scener og bilder ble laget, tanker og minner ble delt.

Mens skuespillerne jobbet med kursene begynte musikerne i Huset å lage musikk.

17

18

Sammen med vår konsulent Alexander R. Hansen laget de en plan for arbeidet, i forhold til skuespillernes og forestillingens utvikling. De laget og samlet sammen lyder fra huset vi skulle spille i, og laget låter ut ifra disse lydene, og alle de forskjellige instrumentene de hadde til rådighet. Mens skuespillerne brukte vår daglige tekstoppgave på å skrive, valgte musikerne å uttrykke seg gjennom musikk. Dette resulterte i flere låter som vi brukte under forestilling. Siden musikerne laget faste ting til forestillingen før skuespillerne var kommet i gang, ble det slik at musikerne inspirerte og trakk tråder, ikke omvendt, slik det vanligvis er.

Skuespillerne skapte mange av scenene inspirert av musikken som var blitt laget til Huset.

Etter at kursene var gjennomført begynte arbeidet med forestillingen for alvor. I løpet av de neste seks dagene ble forestillingen Huset skapt. Den første dagen brukte skuespillerne sammen med meg og konsulenten vår, Katrine Strøm. Vi brukte mange timer på en stor brainstorm som resulterte i fryktelig mange idéer.

Skuespillerne viste et voldsomt engasjement med veldig mange gode idéer og tanker for forestillingen. Etter denne dagen bestemte jeg og Katrine at skuespillerne skulle skape denne forestillingen selv, ut ifra sine egne idéer.

De neste dagene hadde de en visning hver kveld, hvor de måtte vise oss noe nytt, de måtte jobbe videre mot en ny visning hver dag. Etter et par dager ble

også musikerne med på visningene med musikken de hadde laget, både innspillinger og musikk spilt live i huset. I dette arbeidet kom våre unge konsulenter inn, Mette Spjelkavik Enoksen og Mathilde Spjelkavik. De kom å så hver eneste visning, og ga tilbakemelding til skuespillerne sammen med meg, Katrine og Alexander.

Gjennom disse dagene møttes vi hver morgen, for å gi ledetråder og sette planer for dagen. Katrine var også med, og hjalp skuespillerne med ulike metoder de kunne bruke for å utvikle forestillingen.

Forestillingen ble til, og alle fikk sin rolle i forestillingen. Etter hvert ble det klart at musikerne også måtte bli karakterer i Huset, noe som resulterte i at de plutselig ble en veldig viktig del av forestillingens helhet. Sammen med skuespillerne skapte de en forestilling satt sammen av ulike uttrykk, uttrykk som dans, musikk, teatertablåer, lyder, tekst i form av både monologer og dialoger og noen sjeldne ganger samtaler mellom hele gruppa, video og lysinstallasjoner.

Siden forestillingen var i et hus, måtte vi sette en grense for antall publikummere for hver visning, dette resulterte i to ekstraforestillinger på Dverberg, hvor veldig mange mennesker kom for å se forestillingen. Ungdommer som kom for å se, hadde førsterett på billetter, uansett om de kom først eller to minutter før forestilling. Når ungdommene hadde fått billetter, fikk resten slippe til. Mens første halvdel fikk se forestillingen, kunne resten av publikum vente på samfunnshuset

hvor det lokale såpekokeriet Alveland og teaterklubbens stoffbutikk Adlys Eventyrsalong var åpen for publikum.

Et av målene med forestillingen var at den skulle gi plass til publikums egen opplevelse. Skuespillerne klarte å skape en forestilling hvor publikum kunne skape sin egen historie, og forstå sin egen historie.

Historiene var mange, og alle var rett. Det de virkelig så og det de mente de så, ble grunnlaget for historien de skapet, alene, eller sammen med andre publikummere.

Det var ingen som gikk ut av «Huset» uten å ha laget seg en historie de selv var fornøyd med, en historie de selv forsto.

Presse og bilder «Det å stå midt inne i handlingen, i skuddlinjen mellom skuespillerne i en verden på grensen mellom fiksjon og en følt virkelighet.» (Andøyposten 25. juli 2009) «Inntrykkene blir mange og sterke etter en time med intenst teater.»

(Bladet Vesterålen 24. juli 2009) Bilder fra forhåndssak til «Huset»: http://www.flickr.com/photos/tonygulla/ sets/72157621378354321/ Foto: Tony Gulla.

Bilder fra forestillingen på Dverberg: http://www.flickr.com/photos/tonygulla/ sets/72157621668471411/ Foto: Tony Gulla.

Ettertanker For meg, som produsent i «Huset» var dette et utrolig viktig prosjekt, ikke bare for publikum, området og teatermiljøet, men for meg personlig. Jeg har lært mye. Mye om å sette i gang en produksjon, om å lage en forestilling, om å samarbeide med andre mennesker, om å skape, om å gi og gi og gi. Alt jeg har lært i denne prosessen vil jeg få bruk for videre, ikke bare det praktiske rundt det å ha en produksjon, men hvordan man jobber med menneskene man har med seg i produksjonen.

For meg ble «Huset» et vellykket prosjekt. Vi satt spor, og det var akkurat det vi ville. Vi nådde de høydene vi strakk oss etter, og det har gitt meg, og de andre, fast grunn til å strekke oss enda lengre. Grunn til å begynne på teaterhøgskolen, grunn til å begynne på danseskole, grunn til å studere filosofi, grunn til å begynne på Westerdals, grunn til å få seg jobb på et teater, grunn til å begynne på dans på videregående skole, grunn til å begynne med noe man ikke trodde man kunne, grunn til å bestemme oss for å satse på drømmene våre. Drømmene om et liv med teater.

19

Trafo Fakultet for Kunstfag Universitetet i Agder Postboks 422 4604 Kristiansand trafo.no – et nettsamfunn for kunstaktive unge mellom 16 og 22 ür.