Jenta bak baren tenker ,ofte pĂĽ ĂĽ ta sitt eget liv, men klarer ikke finne frem
(Riktig metode)
Ho glir fingeren Ned i ølen din før den serveres Slik kan de minste delene hennes passere gjennom deg.
Han legger det ene beinet oppå det andre, bruker kneet som støtte for notisblokken sin. Brillene har glidd ned til nesetippen og er på nære nippet til å falle av. / Han begynner å notere. / Det er helt stille i rommet, bare lyden av kulepennen som skraper mot papiret og den hvesende pipelyden fra nesa hans hver gang han puster inn og ut. / Jeg ser meg rundt i rommet. Det ser kliss likt ut hver gang. De døde, hvite veggene, bøkene i bokhylla, jakken hans på knaggen ved døra, til og med vannkaraffelen står på samme sted. / Bare vannstanden endrer seg. / Han slutter å skrive. Betrakter meg over den lille blokken sin. / Jeg stirrer tilbake. Hvor lang tid tar det før han bryter øyekontakten. Jeg teller. 5 sekunder. 10 sekunder. 20 sekunder. 30 sekunder. Han gir seg ikke. Dette er ubehagelig. Jeg vender blikket til vinduet. / Ute er det en slags vinter, alt liv er satt på vent. Slapsete og tung snø overalt. Det er ikke en kald vinter, men heller ikke varm. Under denne hvite prakten ligger det sovende natur som bare venter på våren så alt det grønne og levende igjen kan spire. En liten løvetann kan vente utålmodig ved lønnetreet der borte under jorda. / Ja, alt liv er satt på vent. / «Stine. . . » sier han langsomt. / Jeg ser tilbake på ham. Leppene hans er tørre. Et munnsår i munnviken. Herpes. Kysser han kona si med de leppene? / «Du skjønner at vi må snakke om det,» sier han og skifter posisjon i stolen, gnikker rumpa si mot skinnsetet det lager en liten lyd. / Jeg liker ikke når han sier at vi må snakke. Det er jo åpenbart at jeg er her for å snakke, selv om det er mot min vilje. Det ligger eksplisitt en forventning til meg denne timen om at jeg skal bre ut om alt jeg føler. Jeg misliker det fordi han gjør det hver eneste gang. / «Hva er det å snakke om?» sier jeg og biter i tommelneglen selv om det ikke er mye igjen å gnage av. / «Det jeg synes er så rart, Stine, er at så sent som i forrige uke sa du at du sov bedre og spiste mer, og du spurte om jeg kunne kutte ned på medisinene dine. Husker du hva jeg sa?» / Jeg sier ingenting. Vil ikke svare. / Han besvarer sitt eget spørsmål: «Jeg sa det var utrolig fint å høre og at jeg kom til å snakke med de andre på avdelingen om det. Hvorfor løy du, Stine?» / Må han si navnet mitt hele tiden? Kan han ikke bare holde kjeft? / Jeg ser ned på hendene mine. De er røde og klamme. Noen ganger vil jeg bare kappe dem av. De skaper mer besvær en nytte iblant, som når jeg har sår på armen og hele tiden må pirke på skorpene til jeg blør. Selv om det gjør vondt, er det deilig. / «I forrige uke var du så sosial og sprudlende, fortalte at du kom godt overens med noen av de andre pasientene. Du var en helt annen person.» Han legger beinet over det andre igjen og lener seg fram. «Var det bare et skuespill?» / «Jeg liker meg ikke her,» sier jeg uten å se på ham. «Du trenger ikke å være her 24 timer i døgnet. Du vet ikke hvordan det er. Du kan dra hjem til kona og ungene. Det kan ikke jeg.» / «Så du innrømmer at det var et skuespill?» / Jeg blir kvalm av det nistirrende blikket hans. Det er så intenst og gjennomborende. Jeg reiser meg og går bort til ham, river pennen ut av hånden og hogger til øyet hans med de
«Hva tenker du på?» spør han.
Jeg skvetter. Jeg sitter i stolen. Han holder kulepennen og øyet er like helt. / «Ingenting,» sier jeg. / «Du lo.» / «Gjorde jeg?» / Gjorde jeg? / Han kremter. «Du. . . Du blir aldri bedre hvis du fortsetter å stenge deg selv inne.» / «Jeg blir for faen meg ikke bedre av å være her!» Jeg blir opphisset. / «Nå roer vi oss litt ned.» / Med det mener han at jeg må roe meg ned. Jeg er en psykobitch og nå blir jeg litt for psyko for hans smak. Han prøver å konstruere meg til å bli som en av de andre zombie-
en. Den sitter fast i øyeeplet og stür rett ut. Blodet sildrer ned kinnet. Og jeg ler. Det ser sü komisk ut.
av stol Jeg daler ned mot den snøfylte
Jeg s koker. Ho rope ut av dør meg opp. Det er sm smitte ham, selv om han /Jeg setter meg oppå han før h sterkeste. Han klarer ikke å overma helt rød i ansiktet. Jeg stritter imot av all / «Stine!» sier pleieren, Marius. «Gikk det bra? å stikke av mens jeg griper jakka til Frode som hen mot meg. Så til høyre, kun en spinkel damepleier som h setter forbi henne og fire pleiere er etter meg. Jeg ser tilbake. Jeg er raskere enn dem. Ut en ny dør. Jeg lukker den og forter meg hode. Den funker. Jeg vrir om nøkkelen idet en av pleierne tar i håndta rask. Jeg finner heisen og går inn når dørene glir opp. Jeg putter nøkkelen inn bilnøkkelen til Frode. Han har en Volkswagen. / Jeg ser rundt. Det er minst 10 Vol starter tenningen og rygger ut før jeg kjører mot utgangen. Jeg leter etter en lommebo Der er den. Fy faen, der er den. Jeg åpner den og finner garasjekortet. Jeg stopper ved kortle det seg to sikkerhetsvakter. Jeg setter bilen i første og plasserer foten på gassen mens jeg vurder De rikker seg ikke av flekken. Jeg presser foten sakte ned på pedalen, bilen glir langsomt fremover og d Frihet.
pasientene hans, ødelagte av alle de tunge medisinene han propper dem med. / Jeg spretter opp len og løper mot vinduet, så fort jeg bare kan. Tar sats, flyr gjennom glasset, det knuser og nå regner det glasskår. asfalten og. . . «Stine! Har du tatt medisinene dine i dag?» sier han høyt og jeg skvetter igjen.
svetter. Så varmt det plutselig ble. Jeg reiser meg og drar av meg genseren. Det hjelper ikke. Hele kroppen min odet koker. Hjertet banker fortere. Jeg får nesten ikke puste. «Jeg trenger hjelp, Stine har et anfall,» hører jeg han ren. / Han nærmer seg meg. Jeg dytter han vekk og han faller overende. / «Ikke rør meg!» brøler jeg. / Det spiser mittsomt. Rører jeg andre, kommer det til å spise dem opp dem også. Selv om jeg ikke liker Frode, vil jeg ikke n er perfekt, har en pen og perfekt kone og et par herlige unger som spiller fiolin og piano. / Jo, jeg vil smitte ham. han rekker å komme seg opp. Jeg legger hendene mine om halsen hans, klemmer til, og plutselig er jeg verdens anne meg. Han er så svak. Patetisk. / Noen tar tak i begge armene mine og jeg flyr. Han hoster og harker. Han er l min kraft og jeg klarer å vri meg ut av grepet. Jeg faller ned, deiser rett i gulvet og slår hodet. Det gjør ikke vondt. ?» / Jeg sparker til beinet hans og han mister balansen. / Jeg springer opp og jeg hører Marius skrike hun prøver nger på knaggen ved døren. Jeg stikker hodet ut av døråpningen og ser først til venstre, der fire pleiere kommer heter Ragnhild. Jeg springer mot henne. Jeg kaster meg selv inn i kroppen hennes og hun mister fotfeste. Jeg fort. Nei, fem. / Marius er med på jakten. / Jeg tar på meg jakka i full fart og sjekker lommene. Nøkkelknippet er der. g med nøklene. Prøver en. Funker ikke. Prøver en annen. Funker heller ikke. Nå kommer de. En nøkkel med blått aket. Jeg ser på dem. Vinker og legger på sprang. / Jeg vet de kommer til å ringe sikkerhetsvaktene. Jeg må være nn i sikkerhetslåsen og trykker på knappen til parkeringshuset. / Det er mange biler i parkeringshuset. Jeg finner lkswagen-biler. Jeg trykker på fjernlåsen og en bil like ved meg blinker, som for å si her er jeg. Jeg setter meg inn, ok i jakken. Den er ikke der. Jeg sjekker rommet under armlenet. Heller ikke der. Hanskerommet, siste mulighet. eseren på veggen og drar kortet. Døren glir opp. Først får jeg øye på fire føtter, så fire bein, og til slutt åpenbarer rer situasjonen. / De står med armene i kors foran meg og sperrer for friheten min. Jeg tuter advarende på dem. de begynner å se usikre ut. Klampen i bånn. Bilen fyker avgårde. Vaktene kaster seg til hver sin side. Ut på veien.
manisk, noe i nærheten av en fobi jeg har lagt meg til. dette. å vaske hendene så grundig, i opptil en time av gangen, flere ganger daglig. å kjenne huden skrumpe inn som hos en olding. men jeg kan ikke la være. jeg kan bare ikke unngå å tenke at du har klistret deg fast. at du finnes i håndflatene mine, mellom fingrene, under neglene. små, porøst myke hudflak fra kroppen din som har løsnet og på et vis havnet hos meg, hvor de ønsker å leve videre. hudceller fra pannen, nesen, kinnene, de tørre leppene du pleide å kysse meg med, flass fra hodebunnen eller en flik fra en hæl. hud i oppløsning, som ikke vil slippe tak, som ikke vil skilles, må vaskes, må skrubbes vekk. hud
Dikterskjelettets memoarer
rev kjøtt av forbipasserende og limte det pü mine egne bare bein jeg satt mange netter og risset salmer i taket med et avknekt ribbein og hver morgen kom gribbene og skulle ha mer kjøtt jeg stjal kjøtt fra andre til de kastet meg ut jeg lever resten her pü utsiden ved havet og skraper bokstaver i stranden fra tid til annen begraver jeg et bein i en av bokstavene
«XXX»
Kanskje han skulle bli lege,
eller kirurg.
Med skalpell.
Kanskje ble han flink, dyktig, og folk ville kjenne ham.
Han med skalpellen.
Da ville han snitte og flå deg sakte, til kjøttet,
rolig, forsiktig som ved elskov,
kanskje til beinet og kanskje finne,
sjela.
Vite hvem, kjenne deg i et sekund, forstå de innerste tanker, følelser, lyster,
og hemmeligheter. Være i ett, om så
bare for et øyeblikk.
Så ville han like rolig, stille, folde deg sammen igjen.
Kanskje ville du mistenke, men aldri helt vite om han var der,
og bare ha initialene på hjerterota som bevis.
eksponert