Hjelp til selvhjelp nr 2 2019 by Strømmestiftelsen

NR. 2 2019, 40. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

FORSIDEBILDET Flytende skoler hjelper barn på skolen i Bangladesh Foto: Egil Mongstad

NR. 2 2019, 40. ÅRG • STRØMMESTIFTELSENS INFORMASJONSMAGASIN

For annerkjennelse for Speed School.

SIDE 4

Drømmer om en utdanning

Started nærmiljøskole i Juba

SIDE 12

SIDE 6

Sveiselærlingen i Juba

SIDE 15 Saueavl i Mali

SIDE 16

Håp i yrkesutdanning

SIDE 10

SIDE 22 Kaffepraten – Tom Victor Nysted

SIDE 20

Skolebåten i Bangladesh

SIDE 28 Drømmene fikk en ny sjanse

SIDE 27

Arv og testament

SIDE 24

3041

IC ECOLAB RD

REDAKTØR: Egil Mongstad JOURNALISTER: Souleymane Abdou Galadima, Karen Kilane, Rachel Sedute og Zainabu Zambo, Oda Sevaldsen GRAFISK DESIGN: Luisa Miguel TRYKK: Unitedpress.no OPPLAG: 20.600 ADRESSE: Skippergata 5, Boks 414, 4664 Kristiansand TELEFON: 38 12 75 00 GIVERKONTONUMMER: 3000.32.51000 FAX: 38 02 57 10 E-POST: postkrs@stromme.org Magasinet kommer med fire nummer i året. Ettertrykk anbefales med henvisning til Hjelp til Selvhjelp som kilde. Trykket på miljømerket, resirkulert papir. UnitedPress

0947

HJELP TIL SELVHJELP ISSN 0806-1602

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

kontrollerer at innsamlede midler brukes riktig. Strømmestiftelsen forplikter seg til å fortelle deg at gaven har kommet frem, og gi deg fortløpende informasjon om arbeidet.

GLOBAL FREDSBYGGING Er det mogeleg å utrydde fattigdom? Spørsmålet er enkelt å svare på. For ja, det er mogeleg. Kvar einaste dag kjem folk ut frå fattigdom. Men det er slett ingen enkel jobb. Gjennom utdanning, og med å leggje til rette for at folk kan spare og låne pengar for å investere i ein arbeid., er me med på å utrydde fattigdom. Og dei som støttar arbeidet vårt er med på dette. FN har det som sitt første bærekraftsmål: å gjere verda fri for alle former for fattigdom innan 2030. I Strømmestiftelsen arbeidar me for det same, ei verd fri for fattigdom. Det har me gjort lenge. Sjølv om ingen burde lure på om ei verd fri for fattigdom er mogeleg, er det likevel grunn til å vere avventande til om det let seg gjere. For skal me klare å utrydde fattigdom innan 2030, må verdssamfunnet ta eit enda større ansvar. Det er ikkje pengar det står om, for dei finst. I Verdsbanken sin fattigdomsrapport, som blei lagt fram i oktober sist år står det at tempoet i reduksjonen av ekstrem fattigdom går sakte. Banken skriv at målsettinga om å utrydde ekstrem fattigdom – definert som å leve for mindre enn 1,90 dollar om dagen – innan 2030 står ved lag, men at tempoet er kraftig redusert. Kampen mot fattigdom handlar om meir enn pengar. Han må kjempast på fleire frontar, i klasseromma, gjennom kunnskap og gjennom freds- og forsoningsarbeid. Kampen mot fattigdom handlar om å kjempe mot krig og konflikt og om

å nedkjempa totalitære regime som held folk nede. Kampen mot fattigdom handlar om å skape fred. Det gjer ein óg gjennom utdanning. I dette magasinet kan du bli kjent med fem lektorar ved ein av dei statlege lærarskulane i det krigsherja Sør-Sudan. I klare ordelag gjev dei utrykk for kor utfordrande det er for skulen å få styresmaktene til å løyve pengar til skuledrifta for å utdanne dyktige og vel kvalifiserte lærarar som kan utdanne den unge befolkninga i den unge nasjonen. Du kan og lese om William Wol Wol som ville bli lærar og tok utdanninga ved ein av lærarskulane. I dag er han rektor på ein nærmiljøskule. Skulen har han starta sjølv i tett samarbeid med lokalsamfunnet og er i dag rektor for nærare 1000 elevar og 14 tilsette. Dagleg deltek han i kampen mot fattigdom gjennom å gje born kunnskap, å lære dei å lese og skrive, og slik utruste dei til å ta kvalifiserte og kunnskapsbaserte val i kvardagen når dei veks opp. Utan Strømmestiftelsen hadde mest truleg ikkje lærarskulane i Sør-Sudan fungert. Då hadde det ikkje vore midlar til å drifte skulane. Dagleg er me med i kampen mot fattigdom gjennom det me gjer med utdanning og jobbskaping. Kampen mot fattigdom er absolutt ikkje ein tapt kamp. Det er ein edel kamp. Det handlar om å byggje ned murar framfor å byggje opp murar, om å dele og å inkludere framfor å skilje.

Egil Mongstad redaktør

Strømmestiftelsen er utviklingsorganisasjonen som hjelper folk i gang. Som gir fattige mennesker starthjelp til å klare seg selv på egenhånd. Vår erfaring er at milde gaver ikke hjelper folk ut av fattigdom. Derfor gir vi heller muligheter. Utgangspunktet for vårt arbeid er knyttet til det kristne verdigrunnlaget med Jesu liv og lære som inspirasjon og rollemodell for nestekjærlighet. Hjelp til Selvhjelp arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Våre verdier:

MENNESKEVERD, SOLIDARITET OG RETTFERDIGHET HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Speed-School – en suksess! Strømmestiftelsen får anerkjennelse for sitt Speed-School program i Vest-Afrika. En evalueringsrapport fra forskningsstiftelsen Fafo slår ganske tydelig fast at programmet har stor effekt og hjelper årlig flere tusen barn tilbake til skolebenken.

EGIL MONGSTAD

«Utdanning er det mest effektive våpen du kan bruke for å forandre verden», har den sørafrikanske frihetskjempen Nelson Mandela en gang sagt. Og selvsagt hadde han rett. Totalitære regimer og ideologier er redde for kunnskap og utdanning. I våre dager blir skoler stengt og barn holdt unna skolene, rett og slett fordi utdanning

er en trussel mot dem som fortsatt vil holde mennesker nede og demokratiet borte. Utdanning er helt avgjørende dersom kampen mot fattigdom skal lykkes. Mali, Burkina Faso og Niger er tre av verdens fattigste land. Her er over tre millioner barn ute av skolen. Fattigdom er hovedgrunnen til dette. Samtidig gjør trusselen fra væpnede konflikter og ekstreme grupper at stadig flere skoler,

For tre kroner dagen klarer «Speed School»-programmet i Mali, Burkina Faso og Niger å få ni av ti barn tilbake på skolen.

spesielt i Mali og Burkina Faso, blir tvunget til å stenge. Nylig ble også fem lærere drept av maskerte menn på skoleplassen i en skole i Burkina Faso, to av dem var lærere på en Speed-School drevet av Plan Canada. Og frykt for terror og politisk uro gjør at 120 000 barn i Mali og Burkina Faso ikke får gå på skolen fordi skolene holdes stengt. Strømmestiftelsen investerer i utdanning fordi det er helt avgjørende i kampen mot fattigdom. Utdanning er selve nøkkelen, og uten nøkkelen kommer en ikke videre. Vår egen statsminister, Erna Solberg, har gjort spesielt utdanning til jenter til en hjertesak og sier at å investere i utdanning er det viktigste vi kan gjøre for å redusere fattigdom. Solberg er tydelig på at utdanning vil bidra til å utvikle demokratiet og føre til en positiv utvikling i fattige land. I 2017 brukte vi i Strømmestiftelsen nærmere 112 millioner kroner på ulike utdanningsprogrammer i landene vi arbeider i. Bare i Vest-Afrika alene ble det brukt over 53 millioner, en innsats som ifølge evalueringsrapporten fra Fafo gir gode resultater.

Glede – gruppe skolebarn i en Speed-School klasse i Mali jubler over å være tilbake på skolen og for å ha fått en sjanse til å begynne på skolen igjen.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Rapporten slår nemlig fast at for tre kroner dagen klarer «Speed School»programmet i Mali, Burkina Faso og Niger å få ni av ti barn tilbake på skolen. Rapporten viser også at familier som har hatt barn på Speed-School har gjennomsnittlig fem prosent flere barn på offentlig skole enn fra familier som ikke har hatt barna på Speed-School. Rapporten forteller i tillegg at i Mali har 61 prosent av de spurte som har hatt barn i Speed-School, større forståelse for at utdanning er viktig enn hva de hadde før. I Burkina Faso er tilsvarende tall 42 prosent mens tallet for Niger er 45 prosent.

Speed-School sender barn tilbake på skolen og jenter inn i skolen. Om lag halvparten av alle som begynner i Speed-School er jenter. Her fra en skole i Niger.

Det er Fafo-forsker Tewodros Aragie Kebede som har evaluert programmet i de tre landene og sett på årene fra 2014 til 2018. Rapporten viser helt tydelig at SpeedSchool er viktig for jenters utdanning. I årene fra 2014 til 2018 fikk 61.900 barn på 2351 skoler begynne på Speed-School. Av disse var 48 prosent jenter og 40 prosent av alle lærerne i Speed School er kvinner. Speed School er for barn i alderen åtte til 12 år. Målsettingen er å gi barn som har falt ut av skolen en sjanse til å komme tilbake i klasserommet. På ni måneder lærer barna å lese, skrive og regne, og på slutten av skoleåret må de gjennomføre en test som forteller om de kan fortsette i offentlig skole i tredje eller fjerde klasse. Siden Speed School startet i Mali i 2004 har over 150 000 barn gjennomført dette skoletilbudet. 90 prosent av dem har klart å kvalifisere seg til videre skolegang i offentlig skole, og dermed fått en ny sjanse til å få utdanning.

Rapporten peker også på noen utfordringer knyttet til overgang til den offentlige skolen. Tall viser at av dem som har gått videre til offentlige skole og begynt i tredje eller fjerde klasse, har over 40 prosent sluttet. Familiære grunner, årsaker knyttet til fattigdom, barnearbeid og tidlig ekteskap er noen av årsakene til at jentene slutter. Arbeid på gården og annet inntektsgenererende arbeid, som for eksempel arbeid i gullgruvene, er noen av årsakene til at guttene dropper ut av skolene. I tillegg er det flere som rett og slett ikke orker å fortsette på grunn av lang avstand til nærmeste offentlige skole. Mange offentlige skoler er dårlig ledet og mangelfullt utstyrt, og har ukvalifiserte og svake lærere. Rapporten viser også at flere barn ikke fortsetter i den offentlige skolen på grunn av uro i klassene og lærere som bruker vold. Fafo-rapporten understreker likevel at Speed-School har en stor betydning i å få barn tilbake på skolebenken og dermed også betyr mye i forhold til å redusere antall

barn som vokser opp uten å få utdanning. FNs bærekraftsmål nummer fire har som mål at alle verdens barn skal få en inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle innen år 2030. Fortsatt er det svært mye igjen, og flere titalls millioner barn er ikke i nærheten av å komme på skole. Men i Vest- Afrika har Speed-School vært med på å gjøre dette tallet mindre.

FAKTA

• 61 900 barn begynte på Speed School fra 2014-2018 • Koster kun tre kroner dagen • 9 av 10 barn tilbake til skolen • Spesielt viktig for jenter

• Større forståelse blant foreldre om viktigheten av utdanning

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SØR-SUDAN

William Wol Wol følgde lærardraumen og starta eigen skule.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

SØR-SUDAN

JUBA

Følgde lærardraumen William Wol Wol ville bli lærar. Difor arbeida han som frivillig i fleire år før han tok mot til seg og søkte om å komme inn på lærarskulen. Han fekk plass. Og no har han starta nærmiljøskule i Juba.

EGIL MONGSTAD Juba, Sør-Sudan

g lika meg på skulen, det var ei god tid. Eg hadde ein svært flink lærar og eg lærte så mykje. Han var god til å undervise og motivere og var eit godt førebilete for meg. Eg ville bli som han og ville at borna i landsbyen der eg vaks opp skulle få del i kunnskapen eg hadde fått. Difor blei eg frivillig og arbeida etter ungdomsskulen utan løn som ufaglært lærar i fleire år, før eg begynte på lærarskulen i Rombur, fortel William Wol Wol. Lærarskulen er ein av fire statlege lærarskular i Sør-Sudan og ligg ein halvtimes køyring utanfor hovudstaden Juba. Skulane er drivne med stor og heilt avgjerande støtte frå Strømmestiftelsen.

spennande, korleis eg skal halde på elevane si interesse og korleis eg på ein god måte kan formidle kunnskap til dei. Lærarskulen hadde dyktige pedagogar, så det var tre svært viktige år for meg, seier Wol Wol. I mars for over eit år sidan fekk han det siste eksamenspapiret og eit diplom som syner at han er ferdigutdanna lærar. MIN PLASS Han vaks opp i Aweil, nord-vest i landet, ikkje langt frå grensa til Sudan. Meininga var å reise tilbake til heimstaden å undervise der. Men slik gjekk det ikkje. – Dette er min plass no, seier Wol Wol og smiler i kapp med den blendande sola. I det vesle kontoret står det eit par hyller med lærebøker, og på ei anna hylle ligg det tomme skrivebøker. På veggane heng

plakatar og lister med namn på elevar og timeplanar. På ein plakat står det at utdanning skaper tryggleik, at tryggleik gjev håp, og at håp bygger fred. Det er snart tre år sidan han kom hit til Lemon Ghaba, ein bydel i Juba med ein rivande, rask folketilvekst. Tidlegare var det berre ein skule her i området, der det no finst over 5000 hushald. Langt over 50 prosent av borna her hadde ingen skule å gå til. STOR STØTTE Skulen har blitt ein viktig møteplass og betyr svært mykje i lokalsamfunnet. – Eg blei nærast omfamna av folk her då eg fortalde om tankane og planane mine, fortel rektoren, som er gift og har eit ni månader gamalt barn. Han begynte å planlegge ein skule her eit år før han var ferdig på lærarskulen. >>

LÆRARSKULEN VAR VIKTIG – Her lærte eg dei pedagogiske grepa, det som skal til for å gjere undervisninga

FOTO: GRACE KEJI LEMI

TRE VIKTIGE ÅR No har det gått over fire år sidan 28-åringen kom til Rombur for å starte på lærarutdanninga. – Det var heilt fantastisk då eg fekk vite at eg hadde fått plass på skulen. Eg ville lære og eg hadde lyst til å bli ein god pedagog. Det eg hadde frå før av var ikkje godt nok. Då skreiv eg alt ned på tavla og las høgt for borna, og meinte det var bra nok. No ser eg kor viktig det er at borna blir følgde opp og at dei forstår det me vil lære dei. Det er det som er oppgåva vår som lærarar, og ein dyktig pedagog vil alltid følgje opp borna, seier han.

Nokre av elevane stilt opp på skuleplassen i samband med elevparaden i slutten av mars. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SØR-SUDAN

Dei kom med stokkar og spikar, med tauverk og torv, med bølgjeblekk og gras til å legge på taket, og med mykje oppmuntring for å hjelpe meg. William Wol Wol

Skulen er under stadig utbygging og fleire klasserom kjem til.

>> – Folk var så glade då eg kom! Eg hadde sjølvsagt ikkje pengar og eg visste heller ikkje kor skulen skulle liggje. Men lokalbefolkninga hjelpte til og støtta meg i alt. Dei kom med stokkar og spikar, med tauverk og torv, med bølgjeblekk og gras til å legge på taket, og med mykje oppmuntring for å hjelpe meg. Dei som hadde pengar kom òg med det. Dette er ingen privatskule, men ein nærmiljøskule eigd og styrt av lokalsamfunnet, difor er det viktig for dei å få eit godt eigarforhold til skulen, fortel rektor. 14 LÆRARAR Skulen starta i 2017 med 216 elevar. Året etter hadde han 643 elevar frå førskule til og med åttande klasse, og hadde tilsett 14 lærarar. Ni av dei har lærarutdanning, ein lærar er også presteutdanna, og resten er frivillige som har gjennomført grunnskule og ungdomsskule. Skulen har åtte klasserom, og elevane kjem på skift – nokre om føremiddagen og resten om ettermiddagen. – Det er den einaste måten me kan legge til rette undervisninga på, slik at alle får den undervisninga dei har krav på, seier Wol Wol. Betaler med spikar og arbeidskraft Skulen er registrert hos lokale og nasjonale styresmakter, men frå staten får han inga støtte, verken til løn eller lærebøker. Lærarane tener 3000 pund (noko over 100 kroner) i månaden, men rektoren har slett ikkje pengar kvar månad til å betale sine tilsette med. – Meininga er at kvar elev skal betale 3500 pund (omlag 130 kroner) i året for å gå her. Men dei færraste klarar det. I 2018 var det

Rektor William har ein skule med 14 tilsette og nærare tusen born får undervisning ved skulen i Lemon Ghaba.

berre 78 av 643 elevar som kunne betale. Dei som ikkje har pengar må betale med stokkar, spikar, gras til å legge på taket, eiga tid og arbeidskraft, eller andre varer me treng for å drifte skulen, seier han. AV DEI BESTE I LANDET Me legg vekt på at alle skal lære, og trass i manglande undervisningsmateriell og ein ikkje heilt ferdig skule med for få klasserom så gjer elevane det godt. – Me får gode elevar fordi me har dyktige lærarar. I 2018 var ein av våre elevar blant dei beste i landet i matte. I ein nasjonal test fekk eleven 94 av 100 poeng, seier Wol Wol og smiler. På skuleplassen står det bygg, utdan veggar. Men også her er det undervisning, og sakte men sikkert kjem veggane opp i takt med pengar og materiale skulen får. Og fleire bygningar skal også på plass. MANGLAR BUDSJETT For det er økonomien som er den største utfordringa. I 2018 var behovet om lag ein million pund (omlag 55 000 kroner) til løn og drift, langt unna det han hadde til rådvelde. Kritt er til dømes ei svært stor utgift.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Ein boks med 150 kritt kostar 700 pund (omlag 30 kroner). På grove tavler brukar ein mykje kritt, så ofte kan me bruke både fire og fem boksar i veka. – For oss er det ei stor utfordring at me ikkje har trygge og faste inntekter me kan budsjettere etter. Men folk er fattige her. Det gode er at dei ser verdien av skulen sin og forstår at utdanning er viktig og at foreldra er glade for at me er her. Hadde me ikkje vore her, hadde disse borna vakse opp utan noko form for skulegang – og ei framtid utan utdanning er ikkje ei god framtid, heller ikkje her i Sør-Sudan, seier rektoren. Draumen no er å utvide skulen til også å ha ungdomsskule, ta inn fleire born og gje dei ein sjanse til å gå vidare gjennom ungdomsskulen og heilt fram til vidaregåande utdanning. – Så får me sjå om me får det til. Det som er heilt sikkert er at utdanning fører til at personar og samfunn endrar seg. Difor er dette så viktig, seier William Wol Wol, rektoren på nærmiljøskulen i Lemon Ghaba utanfor Juba i Sør-Sudan.

REPORTASJE SØR-SUDAN

Få vil bli lærere i Sør-Sudan Sør-Sudan skriker etter kvalifiserte lærere med pedagogisk utdannelse. Når vel 70 prosent av landets befolkning på om lag 13 millioner mennesker er mellom 0 og 45 år, og bare 27 prosent over 15 år kan lese og skrive, er det grunn til å ta utdanning på alvor. Men myndighetene tar ikke sitt ansvar på alvor.

EGIL MONGSTAD Juba, Sør-Sudan

i sliter med å få studenter til lærerskolene våre. Siden 2016 har vi tilsammen hatt 175 studenter og vi vet ikke hvor mange vi kommer til å få i år, sier Jackson Elikana Kenyi. Han er lektor i matte og vitenskap ved lærerskolen i Rombor utenfor Juba. Skolen er en av fire offentlige lærerskoler i Sør-Sudan. Alle drives med stor støtte fra Strømmestiftelsen. – Støtten fra Strømmestiftelsen er helt avgjørende for at vi i det hele tatt skal holde åpent. Det er statens ansvar at vi har utstyret vi trenger til å gi studentene undervisningen de har krav på. Vi har utstyr til å drive IT-undervisning, men vi har ikke midler til å drifte det. Vi mangler lærebøker, kart, og til og med kritt kan det være vanskelig å kjøpe fordi det er for dyrt. Det meste av utstyret, mat til studentene, vedlikehold, strøm, og vann får vi gjennom Strømmestiftelsen. De er en svært viktig partner for oss, sier Kenyi. Men læreryrket i den unge nasjonen strever i motbakke. Få vil ta utdanningen, og skolene er nedslitte, overfylte, mangler undervisningsmateriell og kvalifiserte lærere. I tillegg peker Kanyi på to andre utfordringer som gjør at rekrutteringen til yrket er vanskelig. – Det er ikke lenger attraktivt å være lærer, og motivasjonen for å gå inn i yrket er synkende. Grunnen er at myndighetene svikter sitt ansvar. Lærerne er underbetalte, og ofte kan det gå flere måneder uten at de får utbetalt lønn. Noen blir lærerstudenter fordi det er det eneste studiet de kommer inn på. Men de som ønsker utdanningen og ser forbi utfordringene – og ser verdien av hvor viktig det er at skolene har utdannede lærere – blir gode og motiverte lærere. Og heldigvis er det også flere av dem, forteller Kenyi.

Støtten fra Strømmestiftelsen er helt avgjørende for at vi i det hele tatt skal holde åpent, sier Elikana Kenyi helt til høyre i bildet. Her sammen med kollegaer fra venstre: Deng Garang, Michael Bulis, Angelo Gume og Nolisa Aiopi.

FAKTA Strømmestiftelsen arbeider tett med myndighetene i Sør-Sudan om lærerutdanning ved statens lærerskoler i landet. Lærerskolene ligger i Aweil, Rombor, Maper og Torit I dag er det mellom 40 000 og 45 000 lærere i Sør-Sudan som har lærerskole Utdanningen er gratis Studentene skal få dekket opphold og reise til og fra studiestedet Studiet er gratis, og staten skal dekke reisepenger mellom bosted og studiested. For noen kan det bety utgifter på 100 dollar (ca. 900 kroner). Men veldig ofte får ikke studentene refundert disse utgiftene. Derfor er det mange som lar være å komme. – Det er bedre betalt å være sikkerhetsvakt, jobbe for frivillige organisasjoner eller som tømrere, syersker og sveisere, enn å undervise fremtidens ledere i Sør-Sudan, mener Kenyi.

Han får støtte av flere av sine kollegaer ved lærerskolen. – Vi trenger å løfte yrket og få stoltheten tilbake. Vi må motivere unge mennesker til å komme hit og se verdien av det å være lærer, sier to andre lektorer ved skolen, Angelo Gume og Deng Garang. De mener regjeringen vil ha flere lærere, men de gjør ikke nok for å rekruttere til yrket. De siste årene har bevilgningene fra regjeringen i Juba, til skole og utdanning, vært rundt to prosent av BNP. I følge nettstedet CIA Factbook var bevilgningen i 2016 1,8 prosent av BNP, mens militære bevilgninger i 2015 var 10,9 prosent av BNP. – Myndighetene er helt avhengige av internasjonale organisasjoner som Strømmestiftelsen for at barn i det hele tatt skal få skolegang her. Uten Strømmestiftelsen hadde selv ikke denne lærerskolen hatt virksomhet. I en periode gikk vi fire måneder uten lønn. Men med penger fra Strømmestiftelsen kunne vi fortsette driften, og lærerne fikk den lønnen de hadde krav på, sier lektorene i Rombor.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SØR-SUDAN

Rømte fra ekteskap og sinte foreldre Joyce Namuria legger sønnen til brystet og hysjer kjærlig på den vesle gutten. 15-16-17-åringen – hun vet ikke helt sikkert hvor gammel hun er – har vært mor i snart ett år. Men veien dit har vært vond og vanskelig.

EGIL MONGSTAD

Kuron, Sør-Sudan

oyce forsøker å tre nåla på symaskinen hun sitter ved. Der ligger det tøy hun skal omskape til en kjole. Den unge jenta er elev ved yrkesskolen til Holy Trinity Peace Village i Kuron, langt øst i SørSudan, ikke langt fra grensa til Etiopia. Her skal hun lære å sy, og kanskje på den måten få seg en jobb som kan gi henne en inntekt og et levebrød. NEKTET Å GIFTE SEG Hjemme i landsbyen Laboule Akine, fem mil unna og ikke langt fra grensa til Kenya, hadde jentungen blitt gravid med en ung gutt fra Kenya. Foreldrene hennes var begge fra Kenya og fra Turkanastammen. Men da Joyce var liten, reiste faren fra både henne og resten av familien og kom aldri tilbake. Moren ble gift på nytt med en mann fra Toposastammen, en av stammene i SørSudan. Verken han eller moren ville at datteren skulle gifte seg med gutten som var far til barnet. De hadde tenkt ut at de ville gi henne til en eldre og rik mann i 50 – 60 årene som de kjente. Han var Toposa, hadde mange kuer og kom fra stefarens egen stamme. Han hadde seks koner og Joyce ville blitt den syvende. Mannen ville betale 100 kuer for datteren deres. Men Joyce nektet. Hun var gravid og ville gifte seg med gutten som var barnets far. Men det ville ikke foreldrene. INNHENTET AV FORTIDEN Den unge jenta hadde ikke noe valg, og rømte. Hun kom til Kuron, der hun nå bor i en av bygningene som tilhører helseklinikken i landsbyen. Klinikken blir drevet av Holy Trinity Peace Village i Kuron, og er det eneste helsetilbudet til befolkningen her i

flere mils omkrets. Den unge og gravide jenta gikk i flere dager før hun kom til Kuron og fant veien frem til helseklinikken. Der fikk hun stell og oppfølging, og der fødte hun sønnen sin. Men det skulle ikke gå mange dager før hun ble innhentet av fortiden. En dag stod både stefar og mor på døren og forlangte at

Så enkelt det hadde vært å være gutt. Joyce Namuria datteren skulle bli med dem hjem. I to dager slo, kjeftet og fornedret de henne. Arrene på ryggen forteller tydelig hva som hadde skjedd. Til slutt sa hun ja og giftet seg med den gamle mannen. – Det jeg hadde å si, betydde ingen ting. Jeg hadde ingen stemme og mulighet til å bestemme i mitt eget liv. Jeg hadde ingen sjanse, derfor ble det slik, sier hun. ALENEMOR Ikke så mange uker senere var hun skilt fra den gamle mannen. Men foreldrene visste råd, og snart stod de der på døren med en ny mann. Men hun ville ikke, og denne gangen ble det slik. Nå bor hun sammen med noen av sine yngre brødre. Hun blir ikke slått lenger. Men det er mange som vil ha henne og som kontakter henne og vil inn. Men hjemmet hun bor i er trygt, og det er godt å være der for henne og sønnen. MÅ BLI BEDRE – Så enkelt det hadde vært å være gutt, sier tenåringen med et beskje-

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

dent og forsiktig blikk. Ukene og månedene i Kuron har gjort henne tryggere. – Guttene har det mye lettere enn oss jenter. Vi må jobbe mye og hardt, og mennene slår oss om vi ikke gjør som de sier, sier hun. Joyce liker skolen og kurset hun er med på, det er på mange måter fremtiden hennes og det som skal hjelpe den lille familien. I klassen er de syv elever, fire gutter og tre jenter. – Fremtiden min må bli bedre enn det fortiden har vært, sier Joyce. Hun har gått ett år på førskole i Kenya, men aldri fått annen skolegang. På yrkesskolen lærer hun nå også å lese og skrive, og ikke minst kan hun lære hvordan hun kan sy en kjole, en bluse, en bukse, eller noe som skal gi henne en sjanse til å tjene egne penger. YRKESSKOLEN ER MIN ENESTE SJANSE For en kjole kan hun tjene 3000 pund (vel 100 kroner) når alt er betalt. Og når hun har lært teknikken kan hun fort lage tre – fire kjoler om dagen. – Men hun må jobbe hardt og lære kunsten, da vil mye av dette gå av seg selv, sier sylærer Lillian Akwero. – Jeg ser lysere på fremtiden nå. Håpet er at jeg en dag kan kjøpe en symaskin og klare meg selv. Jeg vil at gutten min skal gå på skole og at han en gang i fremtiden kan få en jobb som gjør at han kan hjelpe meg og at vi kan ta vare på hverandre, sier den unge alenemoren. – Om hun ikke kommer i gang med noe som kan gi en inntekt, slik at hun kan klare seg selv og ta vare på seg og den vesle gutten sin, er det ikke lenge før hun på nytt ender opp som gift og billig arbeidskraft for en eldre, voksen mann. Derfor er dette så viktig. Det gir henne en mulighet til å bli selvstendig og sjanse til å klare seg på egen hånd, sier Lillian Akwero.

Joyces utstyrskasse: 1 Singer symaskin 1 saks 1 Målebånd Skredderkritt tråd – nåler – linjal tøy – en rull Prislapp 300 USD

Endelig kan Joyce se fremover. Yrkesutdanningen i Kuron har gitt henne et håp om en bedre fremtid. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SØR-SUDAN

At mitt liv skal verdsettes i hvor mange kuer du kan få for meg, er ikke rett. Folk skulle sende barna sine på skolen, slik at de kunne få utdanning og lære noe. Evaline Lokwwam

For 13 år gamle Evaline Lokwwam er skolen et fristed. Her kan hun lære og drømme om utdanning og en bedre fremtid.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

SØR-SUDAN Kuron JUBA

Drømmen om en utdanning For 13 år gamle Evaline Lokwwam er skolen et fristed. Der slipper hun å tenke på alle problemene og utfordringene som møter henne hjemme i landsbyen. Og der kan hun drømme om fremtiden.

EGIL MONGSTAD Kuron, Sør-Sudan

e vil at jeg skal gifte meg, forteller Evaline forsiktig og roter med en pinne i den tørre sanden. Vi sitter og snakker sammen i skyggen av en stor stein ved foten av en åskam som strekker seg mot Kuron-fjellene. Det er søndag. Skolene er stengt, og et nytt skoleår begynner ikke før om noen få uker. VILLE IKKE GIFTE SEG Det er stille i landsbyen. De fleste mennene er borte med kuene og kommer ikke igjen før regnet kommer. Det kan fortsatt ta flere uker. Under et overbygg sitter noen kvinner og lager belter og smykker av ørsmå, fargerike perler. Mellom to stokker er et blodig geiteskinn strukket ut for å tørke i den brennende, varme sola. Lenger unna leker barn og førsøker å fange en geitekilling, mens en kvinne taktfast maler korn på en stein. Melet hun får skal bli til dagens, kanskje eneste måltid. – De kom til meg en dag og sa de hadde funnet en mann til meg, en voksen mann fra en annen landsby. Jeg visste ikke hvem han var. Det er to år siden. Jeg var bare 11 år gammel. De sa at jeg måtte gifte meg og flytte til ham. «Du må slutte på skolen. Vi må ha flere kuer, og du skal gi oss disse», sa de. Men jeg nektet. Pappa og brødrene mine stod på sitt. De slo meg og ville tvinge meg. Men jeg sa nei, jeg ville ikke. Jeg nektet, selv om de slo meg, forteller den unge jenta stille og blir fjern i blikket. INGEN PRISLAPP PÅ MEG Den varme middagssola brenner, svetten pipler frem og renner nedover ansiktet til den unge jenta. 13-åringen bærer på vonde opplevelser. En far og brødre som egentlig ikke ville ha

I landsbyen må Evaline delta i arbeidet sammen med de andre. Her sitter hun og perler og lager smykker sammen med noen av de andre kvinnene i landsbyen.

henne her, som aller helst ville at hun skulle flytte til en annen familie. For henne kunne de fått 100 kuer – en enorm verdi i dette området, der velstanden regnes i hvor mange kuer du har og hvor mange døtre du har fått. – At mitt liv skal verdsettes i hvor mange kuer du kan få for meg, er ikke rett. Folk skulle sende barna sine på skolen, slik at de kunne få utdanning og lære noe. Voksne skal ikke sette en prislapp på oss, det er ikke rett at det skal være slik. Jeg vil gå på skolen og få utdanning, sier trettenåringen.

flere kuer. Men verdien på ei jente synker dersom hun har fått utdanning. Ei jente med utdanning har kunnskap, og kunnskap er en utfordring, mens en som ikke har utdanning er lydig og gjør som hun blir fortalt. Mange foreldre ser på grunn av dette ikke verdien og skjønner heller ikke poenget med å sende barna til skole. Derfor er skolen så viktig, nettopp for at vi kan gi kunnskap, slik at ungdom som Evaline kan utfordre de gamle og etablerte tankene og skikkene, sier rektor Atanga.

KUNNSKAP ER EN UTFORDRING – Kuer er prestisje her, og folk konkurrerer om å ha flest dyr, forteller rektor ved St.Thomas grunnskole i Kuron, Atanga Mark Sebit. Skolen drives av Holy Trinity Peace Village og støttes av Strømmestiftelsen. En av de rikeste høvdingene i området har over 2500 kuer. – Guttene tar kuene dine, jentene gir deg

SKOLEN - ET FRISTED Evaline har gått to år på skolen, og om få uker skal hun begynne i tredje klasse. Når hun er ferdig med ungdomsskolen, vil hun fortsette. Drømmen er å reise til Juba og bli sykepleier. – Jeg hadde vært noen ganger i Kuron da jeg var mindre. Det hendte også at jeg var innom skolen og ble kjent med noen av dem som var der. >>

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SØR-SUDAN

slipper jeg å tenke på alle problemene jeg har hjemme. Jeg ønsker å få en utdanning, lære noe, og få et bedre liv, forteller Evaline og skryter av lærerne på skolen. – De er så greie og flinke. De motiverer oss til å arbeide og studere hardt. Og så slår de ikke. På skolen er jeg i en annen verden, og jeg lærer nye ting hver dag, sier hun. Flere av elevene bor på skolens internat, mens Evaline går om lag en time hver vei for å komme til skolen.

For Evaline betyr sjansen til å gå på skolen alt og det som skal hjelpe henne til å få en utdanning og et bedre liv.

>> De fortalte hva de gjorde, hvor bra det var å være der og om alt de lærte. Jeg har også sett at mange av dem som har gått på skolen har fått det bedre. Jeg tenkte at der ville også jeg være, sier tenåringen. Hun forteller hvor bra det er å være på skolen, og hvor godt hun liker matte, engelsk og de andre fagene. – For meg er dette et fristed. Her

REDD FOR SLANGENE Hjemme i landsbyen må hun jobbe, og daglig gå til elva for å hente vann. Turen er tung og lang, og ikke helt ufarlig. Det tar en time til elva og mer hjem med full plastkanne på hodet. Og så må de passe seg for ville dyr og slanger. Slangene må de ta før de dreper dyr eller folk. – Jeg er for redd slangene, de er giftige og kan drepe deg, sier hun. Hjemme må hun også hente ved, koke mat, rydde, dyrke jorda, plante og luke, bygge og gjøre det meste. Dette er kvinnenes og jentenes jobb. Alt da hun var tre – fire år gammel ble hun sendt til åkeren for å jage fuglene som ville spise frøene, og apene som ville ta det de dyrket. TUNGT ARBEID – Jeg skulle ønske jeg ikke måtte gjøre alle disse tingene. Det er vi som må gjøre alt det tunge arbeidet. Vi bygger gjerder og hus, vi må melke kuene og gjøre

så mange ting. Vi får sjelden tid til å leke eller være med venner. Men det hender vi kan danse om kveldene. Dansen får meg til å glemme det som er vanskelig, og så danser vi for at vi skal få gode avlinger. Hvorfor slipper guttene så lett unna? Hvorfor kan ikke også de hente vann og gjøre det tunge arbeidet? spør 13-åringen. KVEGTYVER Men hun medgir at guttene også kan ha det tøft. Fem – seks år gamle blir de sent ut for å gjete sauene, og passe dyrene mot tyver og bille dyr. Og i tørketiden går de med mennene og må ofte være borte i flere måneder når kuene blir drevet til andre beitemarker langt unna. – Det hender også at de må forsvare kuene mot kvegtyver, eller at de selv må være med å stjele kveg, og folk blir drept når det skjer. Vi har også hatt kvegtyver og mistet kuer. Det skjedde for et år siden. Da ble fem personer fra landsbyen min drept da de skulle passe på dyrene. Vi mistet 50 kuer den gangen, sier Evaline. Evaline får ingen hjelp fra foreldrene til skolegangen, men hun har en bror som gir henne litt penger og støtter at hun går på skolen. I tillegg får hun noe hjelp fra skolen og fra Sudan Council of Churches, som støtter henne med litt skolepenger. Hun er ikke trygg for at foreldrene en dag kommer med en ny mann til henne. Men også da vil hun si nei. For hun er helt sikker på at hun ikke vil gifte seg før hun er ferdig med utdanning og har oppnådd drømmen om å bli sykepleier.

Evaline i landsbyen der hun bor.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

REPORTASJE SØR-SUDAN

En lysende fremtid i gnistregnet Sveiselysene blinker i den vesle, mekaniske bedriften i utkanten av Juba. Rammeverket til vinduene på arbeidsbenken skal sveises sammen. 16 år gamle Gido Akim holder sveiseanoden med trygg hånd. Det er dette som er fremtiden til den unge gutten i Sør-Sudan. EGIL MONGSTAD

Juba, Sør-Sudan

ire – fem voksne menn sager, måler, sliper og arbeider konsentrert om oppgavene. To av dem, 16 år gamle Gido og 32 år gamle Johna Takozi er læregutter. Begge har gjennomført et tre måneder yrkesopplæringskurs gjennom Strømmestiftelsens samarbeidsorganisasjon, Woman Aid Vision, der de har lært sveising og mekanisk arbeid. – Det er åtte år siden vi kom hit. SørSudan hadde blitt en selvstendig nasjon og foreldrene mine ville flytte fra Khartoum. Jeg gikk i fjerde klasse. I Juba måtte jeg begynne i andre klasse fordi jeg hadde gått på arabisk skole i Khartoum og kunne ikke engelsk. Men i Juba ble det ikke så enkelt. Far var lærer, men fikk ikke jobb, og mor solgte te på markedet. Men pengene strakk ikke til, og verken jeg eller søsknene mine kunne fortsette på skolen. Jeg var 11 år gammel og arbeidet som billettselger på bussene, og noen ganger måtte jeg selge brød eller gjøre andre ting. Pengene jeg tjente, 10 – kanskje 15 kroner om dagen, gav jeg til mor og far, sier Akim.

Gido Akim er midt i læretiden som sveiser og mekaniker og ser frem til å bli ferdig, slik at han kan få seg fast jobb.

1500 pund (20 – 50 kroner) om dagen blir en bra månedsinntekt, sier Akim. Pengene han tjener, deler han med foreldrene.

Aller helst ville han reise sørover til Uganda, der det var tryggere og mulighetene til utdanning mye bedre. Men foreldrene ville ikke, og ikke hadde de penger til å reise for heller.

– Jeg har venner som ble soldater og gikk i krigen. Noen er drept, og flere er fortsatt soldater. Mange har spurt hvorfor ikke jeg ville bli soldat. Men det var ikke noe for meg. Landet vårt er ikke stabilt, og selv om det er mange som fortsatt har det vondt, så er det bedre nå enn hva det har vært på lenge. Nå vil jeg bli ferdig med læretiden og søke jobber, og får jeg jobb her så blir jeg her. Og så har jeg en drøm om at jeg en dag kan lære å bygge hus. Da kan jeg flere ting når jeg skal søke arbeid, sier 16-åringen.

– Det var gjennom kirken jeg ble kjent med muligheten for å lære meg å sveise og bli mekaniker, et fag det er stor etterspørsel etter. Det er lett å få jobb som sveiser. Behovet er stort, og det er bra betalt. Mellom 500 og

Steven Hosea er leder i den vesle bedriften. Han er godt fornøyd med innsatsen fra de to lærlingene. Hver dag produseres det de fire – fem vindusrammer. Det er jobber som skaper inntekter og trygghet for de ansatte,

og som gir muligheter for Gido og Johna. – De gjør en god jobb, og det er etterspørsel etter sveisere her i Juba, så sjansen til å få en god jobb og en bra inntekt er god, sier han. – Hadde jeg ikke fått denne sjansen, vet jeg ikke hvordan fremtiden min hadde blitt. Jeg hadde i alle fall ikke hatt de mulighetene dette gir meg. Jeg hadde kanskje jobbet som konduktør eller gjort andre ting. Men nå kan jeg se fremover og vite at det faktisk er jobber og etterspørsel etter det jeg kan, sier Akim. For firebarnsfaren Johna er dette tryggheten han trenger for å forsørge seg og familien sin. – Nå kan jeg se fremover og gi barna mine en god oppvekst og en bedre fremtid. Og slik kan også vi være med på å utvikle landet vårt, alt takket være Woman Aid Vision, sier Johna.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

JOBBSKAPER MALI

Lever godt på sauehold I et uthus i landsbyen Dougoubala ikke langt fra byen San, 50 mil øst for hovedstaden Bamako i Mali arbeider 25 år gamle Sidiki Coulibaly med dyrene sine. 25-åringen har vært elev ved Strømmestiftelsen Speed School III – som er et yrkesopplæringssenter – i landsbyen. I to år har han, sammen med 1583 andre ungdommer i Mali, Niger og Burkina Faso gjennomført Speed School III. Som en del av undervisningen har de også lært et yrke. Sidiki valgte avl av husdyr som sitt fag.

SOULEYMANE ABDOU GALADIMA

Mali

mrådet han bor i sammen med kone, et barn på et og et halvt år og sine foreldre, er velegnet for produksjon av millet, et vanlig kornslag i Mali. Men i tørre Sahel er mangel på vann en utfordring for bøndene, derfor ville Sidiki heller arbeide med dyr, i tillegg til det han dyrker av millet til eget bruk. SPEED SCHOOL III Landsbyen har en barneskole fra første til sjette klasse, som har tre lærere og en rektor. Selv har Sidiki gått kun seks år på skolen. Hver dag i regntiden

Nå kan jeg gi datteren min en trygg oppvekst, sier Sidiki som her er sammen med kone og datteren sin.

etter skolen måtte han hjelpe sin far med å dyrke, passe dyrene og se etter avlingene. En av hans faste oppgaver var å kjøre møkk ut på åkeren. Om kvelden hjalp han sin bror i den vesle butikken han hadde. I tørketiden var Sidiki i gullgruvene, der han i likhet med så mange andre søkte lykken. Da Speed School kom til landsbyen hans var han en av de heldige som fikk plass. I dag er han en stolt, ung mann som har sine egne sauer, og for andre i landsbyen er han et godt eksempel for hvordan en kan drive god avl av husdyr.

Sidik lærte avl av husdyr på Speed School III. Han s

TJENER PENGER Han startet med fire sauer. Tre måneder senere solgte han alle og kjøpte fem nye. Sauene kostet ham til sammen 175.000 CFA. Tre måneder senere solgte han dem og satt igjen med en fortjeneste på vel 400 kroner per sau. Sidikis mål er å avle opp og selge 15 sauer i året. For noe av fortjenesten har den unge bonden kjøpt to okser, seks søyer, tre værer og to geiter.

med en veterinær som kommer til gården regelmessig for å sjekke dyrene. Slik håper han å unngå at det kan skje igjen. – Jeg forsto ikke hva som skjedde, og måtte bare se at dyrene døde. Jeg så at oksen min hadde problemer med å puste. Senere har jeg forstått at det var feber, og at medisiner kunne reddet både oksen og de to værene. Mange mistet husdyr i denne perioden. Det var en vond opplevelse å miste dyr på den måten, forteller Sidiki Traoré.

FLERE DYR DØDE Det er avl han satser på, men det skjer ikke uten utfordringer. Nylig mistet han to værer og en okse. Alle tre hadde han hatt i flere måneder, og de var klare til å bli solgt. Den unge husdyrholderen tapte mye penger på at de døde. Men nå har Sidiki inngått en avtale

ANDRE JOBBER Sidiki tjener godt på husdyravlen sin. Noe av overskuddet bruker han på huset. Han har kjøpt solpanel, slik at de nå har strøm. Noen av pengene har gått til å vedlikeholde og pusse opp hjemmet til seg og foreldrene, og han har kjøpt en ATV – en terreng-gående motorsykkel med

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

satset på sauer og tjener nå godt på å avle opp sauer som han selger videre etter tre - fire måneder.

lastekarm – for å drive transport. Han har enda ikke sertifikat til å kjøre denne, men i drift mener han å kunne tjene 35.000 CFA i måneden på transportoppdrag. KAN ANBEFALE DETTE I likhet med alle andre her dyrker Sidiki også millet og grønnsaker. I tørketiden drar han til Kayes, lenger vest i landet, for å lete etter gull. Han er glad for sjansen yrkesopplæringen gav ham og glad han satset på husdyr som levebrød. – Jeg anbefaler gjerne dette til andre ungdommer. Det er en mye bedre jobb dette enn å reise utenlands for å tjene penger. Inntektene er bra. Jeg har kjøpt solpanel og jeg kan ta vare på familien og også hjelpe foreldrene mine. Jeg er stolt over det jeg har fått til, sier Sidiki Coulibaly.

Den unge bonden har også kuer, okser og kalver han selger videre. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

ILLUSTRASJONSFOTO/STRØMMESTIFTELSEN

SMÅTT & STORT FRA NÆRT OG FJERNT

Skolebarn ble vitne til brutale drap i skolegården

Studenter engasjerer

I april ble fem lærere brutalt drept på skolen de arbeidet på i Burkina Faso i VestAfrika. To av dem var ansatt ved en Speed School drevet av Plan Canada, og de tre andre var lærere på den offentlige skolen som Speed-School var en del av. Skolen hadde tidligere vært stengt i flere måneder, men ble nylig gjenåpnet fordi sikkerhetssituasjonen ble vurdert som trygg. Så skjedde det fatale: Skolen ble angrepet av uidentifiserte menn som tok seg inn på skolen. De fem lærerne ble skutt på skoleplassen.

Engasjerte, motiverte og inspirerte inntok 19 studenter fra Hald Internasjonale Senter i Mandal (bildet) gatene i Kristiansand den siste lørdagen i april. Alle var utvekslingsstudenter på Strømmestiftelsens linje, ActNow.

Terroristene etterlot seg også 60 traumatiserte barn på skoleplassen som alle ble vitner til den brutale hendelsen.

Denne lørdagen var det aksjonsdag i byen med blant annet klesbyttemarked i Strømmestiftelsens lokaler i Skippergata. Her lagde og serverte studentene også lokale retter fra Tanzania og Nepal. Den regntunge lørdagen stoppet ikke studentene fra å ha stand i Markens, byens gågate, der de bydde på dans og andre kulturelle innslag. Der hadde de også rigget en stand for at forbigående og besøkende kunne ta ordet og snakke fritt og åpent om hva de tenker om bistand og utviklingsarbeid. Målet var å lytte, utfordre og engasjere og å bli utfordret og kanskje provosert og engasjert av andre sine meninger. – Som studenter har vi alle opplevd noe spesielt dette året, og det ville vi også dele med byen og folk i Kristiansand, forteller Sigri Olive Kjølen, Ibrahim Abudu, Iselin Lien og leder for aksjonsdagen Maria Krogshus Holmås.

Til sammen er nærmere 120 000 barn hjemme fra skolene i disse to landene på grunn av urolighetene som foregår.

FOTO: EGIL MONGSTAD

Landene i Sahel-området er nå blant de mest utrygge å arbeide i. Ulike terror- og ekstremistgrupper skaper frykt og utrygghet i samfunnet. Sikkerhetssituasjonen er vanskelig, og flere hundre skoler er stengt. I Mali er 864 av 8734 skoler stengt på grunn av den politisk vanskelige situasjonen. I nabolandet Burkina Faso er 954 barne- og ungdomsskoler stengt.

Utviklingsministrer Dag-Inge Ulstein var nylig i Uganda, hvor han besøkte flyktningeleiren i Kiryandongo. Leiren ble først åpnet i 1990, og gjenåpnet i 2014 da tusenvis av mennesker flyktet til Uganda fra Sør-Sudan. Leiren har også flyktninger fra nabolandene Rwanda, Burundi, Kongo og Sudan. I dag kommer de aller fleste fra SørSudan, og bare denne flyktningeleiren bosetter rundt 60 000 mennesker. – Det er en ære for meg å være her. Vi har mye å lære fra dere når det gjelder

hvordan dere tar tatt imot og møtt denne flyktningkrisen. Jeg er interessert i å lære og se hvordan dere arbeider sammen med myndigheter, FN-organisasjoner og private frivillige organisasjoner, sa Ulstein. Utviklingsminister Ulstein ble tatt imot og vist rundt av ugandiske myndigheter. Strømmestiftelsens regionaldirektør for Øst-Afrika, Patrick Wajero Oloo, orienterte om hvordan Strømmestiftelsen arbeider i regionen, og om samarbeidet i flyktningleirene med organisasjonene Dag-Inge Ulstein i midten, på besøk i en ADRA og KFUK/KFUK-Global. flyktningleir i Uganda.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN/ØST-AFRIKA

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein i Uganda

Prominent besøk i Ouagadougou

Rekordstor bevilgning fra Norad FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Generalsekretær Kristine Storesletten Sødal i midten med den signerte avtalen med Norad, sammen med avdelingsdirektør Wenche Fone (t.v) og seniorrådgiver Knut Martin Winther i Norad.

Strømmestiftelsen får 445 millioner kroner fra Norad over de fem neste årene frem til 2023. – Vi er svært glade for den tilliten Norad og norske myndigheter viser oss gjennom denne tildelingen, sier generalsekretær Kristine Storesletten Sødal.

Norges ambassadør til Mali, Ole Andreas Lindemann (nummer tre fra venstre) og Norges spesialutsending for Sahel, Halvor Sætre, (nummer fem fra venstre) besøkte Strømmestiftelsens kontor i Ouagadougou i starten av mai. Konstituert regiondirektør Rokiatou Dembelé (i gul kjole i midten) og landdirektør Michel Sawadogo (nummer to fra venstre) tok, sammen med resten av ansatte ved kontoret i Ouagadougou imot følget og orienterte om Strømmestiftelsens arbeid i regionen. Noen av emnene som ble tatt opp var kapasitetsbygging, utdanning for jenter, raskt økende klimaendringer og hvordan Strømmestiftelsen arbeider i en region med mye usikkerhet.

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Avtalen betyr at Norad øker støtten til Strømmestiftelsen med over 50 prosent sammenlignet med sist femårsavtale. Bevilgningen fra Norad dekker om lag 45 prosent av Strømmestiftelsens budsjett for de neste fem årene. Resten blir samlet inn fra private givere, næringsliv og fra andre organisasjoner.

Fantastiske resultater fra våre samarbeidsskoler!

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN

Følg oss på nyhetsbrev

Gode resultater ruller i disse dager inn fra folkehøgskolene vi samarbeider med. Til nå har vi fått disse resultatene bekreftet, og det er helt enestående det de melder inn: Sagavoll FHS (bildet)

Kr. 981 040,-

Nordhordland FHS

Kr. 783 000,-

Fredly FHS

Kr. 351 000,-

Lundheim FHS

Kr. 205 140,-

Kristiansand FHS

Kr. 187 800,-

Agder FHS

Kr. 139 000,-

Ålesund FHS

Kr. 115 000,-

Idrettskolen Numedal FHS

Kr. 73 000,-

Skolene har blant annet arrangert sponsorløp, «Gi en dag», bistandskafé, barnas dag, loppemarked, flaskeinnsamling og måneskinnsturer. Fantasien har vært stor, iveren enorm og innsatsen enestående.

Takk for et godt samarbeid og tusen takk for innsatsen!

Strømmestiftelsen sender ut et nyhetsbrev én gang i måneden. Her får du historier og videoer om mennesker i prosjektene våre og oppdatert informasjon fra arbeidet i landene vi jobber i. Får du ikke nyhetsbrevet, men ønsker å få det, kan du nå gå inn på www.strommestiftelsen.no/ nyhetsbrev (eller scanne QR-koden under denne saken) og melde deg på! 25. juni trekker vi en vinner blant dere som har meldt dere på. Vinneren vil få tilsendt kokeboka «La Restinga» hvor du blir med mesterkokkene Charles Tjessem og Trond Svendgård til jungelbyen Iquitos i Peru. Boka, har fristende oppskrifter og gripende historier, og er kåret til verdens beste kokebok i klassen Best Latino Cuisine QR Kode til nyhetsbrev sak Book. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

KAFFEPRATEN TOM VICTOR NYSTED

Strømmestiftelsen har vært og er en god og viktig samarbeidspartner for Agder Energi, sier konsernsjef Tom Victor Nysted.

Agder Energi bygger stolthet og forandrer lokalsamfunn i Kenya Tom Victor Nysted løfter blikket og ser mot elva som renner stille forbi. Det er ikke få kroner den bærekraftige Otra-elva har rent inn i kassen til Norges fjerde største energiselskap på sin reise fra Hovden til Kristiansand.

EGIL MONGSTAD

ra sitt hjørnekontor i femte etasje i Agder Energi-bygget på Kjøita kan konsernsjefen følge «gullårens» siste reis mot elvemunningen, før den blander seg med saltvann og blir borte i havet. Og så vet han at senere vil vann fordampe et eller annet sted der ute og etter hvert komme ned igjen som regn og snø, og igjen fylle vann, elver og magasiner med verdifulle dråper.

Det er en bunnløs kilde av energi som i århundrer har reist på Otras rygg gjennom Setesdalen og skapt store verdier før den har endt opp i havet. En liten del av disse verdiene har de siste 18 årene også endt opp i et utviklingsprosjekt i Kenya. NAIROBI Tom Victor Nysted har vært konsernsjef i selskapet siden 2006. – Da jeg tok over, var vi i en vanskelig situasjon. Vi hadde mye negativ omtale, flere sluttet og det ble satt i gang et viktig arbeid

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

for å snu skuta, forteller Nysted, som ble hentet for å gjøre nettopp den jobben. – Vi skulle få selskapet på rett kurs. I den prosessen måtte vi også finne ut hvem vi var og hva som er Agder Energi sin sjel. Vi måtte finne frem til våre verdier og det som skulle symbolisere grunnfjellet i det vi ville være og stå for. En av disse verdiene var nettopp samarbeidet med Strømmestiftelsen. Siden 2002 hadde vi gjennom Strømmestiftelsen vært med på å støtte arbeidet i organisasjonen Jamii

I en vanskelig periode for Agder Energi var samarbeidet med Strømmestiftelsen en viktig brikke for å samle troppene og for å finne frem til selskapets virkelige verdier. Tom Victor Nysted

Bora i Nairobi. I snuoperasjonen vi tok fatt på i 2006 var samarbeidet med Strømmestiftelsen en viktig brikke, og betydde mye for hvordan vi skulle bygge fellesskap og verdier i selskapet, forteller Nysted. LYS TIL PIKESKOLE – Nå er det prosjektet avsluttet, og vi har fortsatt samarbeidet i et nytt prosjekt som handler om samfunnsutvikling i et område i Masai Mara også i Kenya, forteller Nysted. Avtalen er at for hver ansatt som tegner seg som fast giver til prosjektet, skal selskapet doble hver eneste krone. I dag er det over 300, om lag en tredjedel av de ansatte, som gir fast til prosjektet. – I tillegg trekker vi også hvert år en ansatt per 100 givere, samt en fra ledelsen og styringsgruppen som får være med på en reise til prosjektet. I snuoperasjonen bestemte vi oss også for å kutte alle tilleggsytelser som selskapet hadde til sine ansatte og i stedet bidra til Strømmestiftelsen med en gave utover det som er i avtalen. Det betyr at vi hvert år har droppet julegave til de ansatte og heller gitt en gave som skal gå til en spesiell ting eller noe som må gjøres i prosjektet. Den siste gaven var for eksempel lys til en pikeskole vi har vært med å bygge, og som jeg selv fikk være med å åpne da jeg var der, sier Nysted. LANGSIKTIG ARBEID Det gikk ti år før han reiste til prosjektet. – Jeg ville finne ut av hva vi var med på, og hva det betydde i folks hverdag. Det ble en sterk uke og et møte med en verden jeg ikke hadde møtt før. Jeg ble kjent med fantastiske mennesker som bodde og levde i fattigdom under helt andre forhold enn det jeg gjør. Jeg fikk møte utfordringer knyttet til miljø og klima, og jeg begynte å se kompleksiteten i det å drive utviklingsarbeid og forstod hvor viktig det er å gjøre dette arbeidet på en klok måte. Møtet med prosjektet og menneskene har gjort meg ydmyk over hvor komplekst dette er. Jeg forstår at dette

Nysted fikk åpne førskolesenteret selskapet har gitt penger til. Her flankert av Lars Lindkvist (t.h.) i Basecamp Foundation og i midten skolens rektor Irene Yiale.

krever langsiktig tenkning og tålmodighet for å lykkes. Samtidig har det gjort noe med meg og forsterket min interesse for dette. Men aller viktigst – det har vært med å understreke hvor viktig det er at selskapet er med på dette, både for vår egen del og omdømmet vårt. Og Strømmestiftelsen er en god partner som vi samarbeider godt med, sier konserndirektøren. I mai for ni år siden ble sønnen hans, Thomas Nysted, livstruende skadet i en fredsoperasjon i Afghanistan. - Livet setter noen spor etter seg når en møter dette. I flere måneder levde vi i usikkerhet om han ville klare det eller ikke. Han klarte seg og jobber fortsatt i forsvaret. Men i møte med denne virkeligheten, enten den er i Afghanistan eller i en fattig landsby i Masai Mara, blir våre problemer små. Det setter noen ting i perspektiv, sier Nysted. BETYR MYE – Betyr det noe for Agder Energi at dere er med på dette prosjektet? – Ja, helt klart. Ellers hadde vi stoppet for

lenge siden. Jeg skulle ønske jeg kunne sende alle våre 1000 ansatte på tur til prosjektet. Det kan jeg selvsagt ikke. Men det gjør noe med oss som får reise. Det setter mye av vår levemåte, våre krav og kravmentalitet i et spesielt lys. Jeg er ikke så sikker på om vi er lykkeligere i vår rikdom enn det mange av dem vi møter er i sin fattigdom, sier Nysted. – Vi er dønn like. Det er ingen forskjell på dem og oss. Den eneste forskjellen er at jeg er født og bor i Norge og de bor der. Men det kunne like gjerne vært meg som var født i Masai Mara eller i summen i Nairobi, sier Nysted. – Nå har det gått 18 år, og selvsagt har noen ment vi burde finne andre å samarbeide med. Men jeg nøler ikke med å si at dette på alle måter har vært og er et vellykket samarbeid, sier konsernsjefen og anbefaler svært gjerne andre bedrifter å gjøre det samme. – Vi er med på å bygge lokalsamfunn og gjør at enkeltmennesker får det bedre. Vi hjelper mennesker ut av fattigdom. Jeg er stolt av at vi som bedrift kan være med på dette, sier Nysted.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

FOTO: ØYSTEIN VENÅS SØRENSEN

HÅP: Mijana (4) fra Nepal var livredd for barna og de voksne i barnehagen. Barnehagepedagogene håper at barnehagen skal bli en trygg havn for fireåringen.

Hvorfor er du Hjertevenn? Gerda Pedersen

FOTO: PRIVAT

Bestemor til 15, oldemor til to og Hjertevenn-fadder.

– Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at barn har det vondt. For mine egne barnebarn kan jeg stille opp med mat, klemmer og trygghet. Men det er så mange barn som har det vondt som jeg så gjerne skulle ha hjulpet. Derfor har jeg vært Hjertevenn-fadder i mange år, for da vet jeg at flere barn får den hjelpen de trenger. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Trygg havn Mijana er ett av de få barna i landsbyen som har mamma og pappa hjemme på dagtid. Men det betyr ikke at fireåringen vokser opp med omsorg og trygghet. Mamma er alvorlig syk og døende, og pappa er alkoholisert. For fireåringen er førskolen sakte, men sikkert, i ferd med å bli et sted hun opplever som en trygg havn. – Da Mijana kom til oss for to måneder siden, var hun livredd for de andre barna. Moren er ikke bare døende, hun har i tillegg alltid vært mentalt syk. Fireåringen har ikke hatt voksne som har klart å gi henne omsorgen og tryggheten hun som barn trenger, forteller de som arbeider i barnehagen.

REDSEL I dette området i Nepal, der Mijana bor, er det et problem at barn ned i to – tre-årsalderen ofte er hjemme alene hele dagen mens foreldrene jobber og er borte opp mot 14 timer om dagen. Gater med mye trafikk, usikrede brønner, åpne ildsteder i hjemmene og kidnapping er farer som truer mange av Mijanas jevnaldrende. Selv har hun begge foreldrene hjemme, men en syk mor og en far med alkoholproblem gjør ikke hverdagen hennes bedre for det. Tvert imot. Disse risikoutsatte barna trenger voksenkontakt og barnehage – fordi de da får være sammen med voksne. Og Mijana trenger først og fremst å få oppleve andre voksne enn dem som er hjemme med henne hele dagen. Det bobler over av latter og glade rop når de ansatte i barnehagen setter i gang med sanger, regler og leker med barna. Bare Mijana er stille og redd. Det tar tid å roe et lite hjerte som har blitt vant til å hamre i redsel. Målet til de ansatte er at Mijana skal oppleve at noen ser henne og er der for henne. Barnehagen kan ikke forandre hele livet til Mijana, men de som jobber her ønsker at dette skal være en trygg plass for henne å være noen timer om dagen.

TEGN TIL BEDRING – Faren er ikke i stand til å ta vare på jenta, moren har aldri klart å være den omsorgspersonen et lite barn trenger. Hun bærer henne

rundt, men møter aldri blikket hennes eller snakker med henne. Mijana er den eneste i barnehagen som ikke får med nistepakke hjemmefra. Vi tar litt av alle barnas matpakke og gir til henne, slik at hun skal få et godt måltid hver dag, sier en av førskolelærerne i barnehagen. Men for ikke så lenge siden så de et lite, men viktig første tegn til bedring. Mijana møtte blikket til en av de voksne og sa «namaste», det betyr «hei!».

EN DAG SKAL MIJANA LEKE OG DANSE Mijana leker med klossene. Ser på de fine fargene og prøver å sette dem oppå hverandre. Om noen måneder tør hun kanskje å leke sammen med de andre barna som danser ved siden av henne. Kanskje vil hun en dag synge og danse sammen med dem. Men først trenger hun tid, mye tid. Det får hun her i barnehagen. Alle barn trenger trygghet, omsorg og det å bli sett. Ingen barn skulle hatt det som Mijana. Hjertevenn-faddere bidrar med barnehager, førskoler og skoleplass for noen av verdens fattigste barn. Hjertevenn-faddere gir redde barn en trygg havn. Den norske Rammeplanen for barnehager sier dette om barn og trygghet: Omsorg er en forutsetning for barnas trygghet og trivsel, og for utvikling av empati og nestekjærlighet. Barnehagen skal gi barna mulighet til å utvikle tillit til seg selv og andre. I barnehagen skal alle barna oppleve å bli sett, forstått, respektert og få den hjelp og støtte de har behov for. Historien til Mijana er sann, men vi bruker illustrasjonsfoto og fiktivt navn av hensyn til barnet.

En treåring skal ikke få lungene ødelagt av røyk og kjemikalier på en farlig arbeidsplass. En seksåring skal ikke jobbe på en byggeplass og bære tunge murstein. En tiåring skal ikke gifte seg. Barna skal heller synge barnesanger av sine lungers fulle kraft, bygge lekehus i barnehagen og løpe til skolen med bøker under armen. Som Hjertevenn hjelper du barn til en trygg hverdag, oppvekst og fremtid. Gjennom barnehager og skoler hjelper Strømmestiftelsen om lag 320 000 barn hvert år i noen av verdens fattigste land. Med deg på laget kan vi sammen hjelpe enda flere. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

ARV OG TESTAMENT NORGE

Professor vil at flere skal te Runar Døving har satt seg et stort og hårete mål: Han vil nemlig at flere norske kvinner og menn skal gjøre som ham, skrive testament, og gjennom det gi noe av sin formue til et veldedig formål. Selv har han skrevet sitt testament. Og da barna hans forsto at det bare var snakk om å gi bort noen få hundre tusen av en eiendom verdt flere millioner kroner, var det liksom helt greit at han hadde gjort dette.

EGIL MONGSTAD

Oslo

et handler ikke om å gi alt, men om å gi en sum, et beløp, en del av verdien på huset, eiendommen, det du eier, til et formål du har gitt til og kanskje vært engasjert i og opptatt av hele livet. Gjør du det, fortsetter ditt engasjement å virke også etter at du er borte, sier Runar Døving. IKKE VANLIG Å SKRIVE TESTAMENT Professoren i sosialantropologi ved Høyskolen Kristiania i Oslo har brukt de siste årene på å studere hvorfor så få gir testamentariske gaver her i Norge. – I Norge er vi flinke til å stille opp på dugnad, men når det gjelder å dele arv og gi testamentariske gaver, ligger vi langt bak. I Danmark og Sverige, og ikke minst i USA og England, og flere andre land i Europa, er dette mye mer vanlig. Her blir store summer hvert eneste år testamentet bort til veldedige organisasjoner, sier professoren. I Norge er det bare 10 prosent som skriver et testament, og kun fire prosent av dem igjen som testamenterer et beløp til en organisasjon eller et veldedig formål.

– Det betyr at kun 0,4 prosent av oss velger å testamentere noe av sin formue til en organisasjon. I 2017 var det 463 millioner kroner. Det er altfor lite, sier Døving, som har satt seg som mål å være med å øke beløpet til 7,5 milliarder kroner i året. Han mener alle nordmenn burde testamentere til gode formål. INFORMASJON – I Norge blir det årlig overført 75 milliarder kroner i gaver og privat arv fra generasjon til generasjon. Ønsket mitt er at 10 prosent av dette kan bli testamentariske gaver. Men skal vi få det til, må vi snakke om det, informere og fortelle hva en testamentarisk gave er, og hva det kan bety for arbeidet du kanskje gjennom hele livet har vært opptatt av, sier Døving. SVÆRT VANLIG I USA Et opphold i USA var det som pirret interessen for å studere nordmenns forhold til arv og testament. – Der er testamentariske gaver mye mer vanlig og nærmest en forutsetning for at viktige samfunnsinstitusjoner skal fungere. I USA får til og med skolene lov til å ta imot private og testamentariske gaver. Her handler arv også om ettermæle, og er

I Norge er det bare 10 prosent som skriver et testament, og kun fire prosent av dem igjen som testamenterer et beløp til en organisasjon eller et veldedig formål. Runar Døving 24

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

viktig for å vise giverens verdier og hva hun eller han var opptatt av og trodde på, sier Døving. UNDERGRAVER LIKHETSTANKEN Han gir langt på vei tanken om det norske likhetsidealet skylden for at vi ikke har denne tradisjonen i vårt land. – Norge er et nyrikt land som er vokst ut fra bondesamfunnet, der gården og fiskebrukene gikk i arv fra generasjon til generasjon, der sosialdemokratiet var modellen for likhetsstaten og staten hadde ansvaret og sørget for sine. I vårt samfunn lever vi fortsatt med forestillingen om at alle skal være like. Nettopp det gjør at vi ikke har tradisjon med å testamentere, sier Døving. Han mener eiendomsretten og arveretten undergraver likhetstanken. – Det er fint at vi skal være like, men eiendomsretten og arveretten gjør at vi ikke er like. Derfor blir den testamentariske friheten vi har til å bruke midler utover pliktarven så viktig. Det gir oss mulighet og rett til nettopp å gi noe av vår velstand, våre verdier, eiendom og arv til dem som trenger det mest. Når vi betaler skatt re-distribuerer vi noe av det vi eier tilbake til samfunnet, en ordning vi er godt tilfreds med. Derfor kan det oppleves som vanskelig at noen andre enn familie også skal kunne få en del av arven. sier Døving. Det er denne holdningen professoren vil til livs. STORE SUMMER Han mener det er mer vanlig å skrive testament i enkelte miljøer, som i kirker og kristne organisasjoner, der tanken om tiende fortsatt holdes i hevd. Disse organisasjonene har også større inntekter i arv. Men potensialet er mye større, sier professoren. – Alle bør sette seg inn i hva det er å

stamentere til gode formål

Professor i sosialantropologi, Runar Døving, vil at flere skal testamentere til gode formål. – Det er noe alle burde gjøre, sier han.

testamentere og forstå at testamentet kan forandres underveis. Du kan også selvsagt endre beløpet og hvem det er du vil gaven skal gå til. Husk – det er du som bestemmer, sier Døving. FLERE MÅ SKRIVE TESTAMENT Han er tydelig på at flere burde skrive testament og gi en testamentarisk gave til en organisasjon eller et arbeid som har betydd noe for den enkelte. Han mener den eneste måten det er mulig å få flere til å skrive testamente på, er å snakke og skrive om det. – Vi må fortelle historiene om mennesker som vil testamentere, folk som har valgt å bruke litt av egen velstand til å dele med andre, slik at verden kan bli litt bedre. Slik lever verdier videre og skaper forandringer, også etter at jeg ikke er her lenger, sier Døving.

FAKTA NORGE

10%

av befolkningen testamenterer

SVERIGE

20%

av befolkningen testamenterer

93 prosent av Norges befolkning vet at de kan testamentere, men bare 10 prosent har testamentert. I Sverige velger 20 prosent av befolkningen å testamentere. De fleste (38 prosent) som ikke skriver testament gjør det fordi de mener det ikke er behov for det. 31 prosent mener det er for tidlig, mens tre prosent sier prosessen er vanskelig, og to prosent sier det er ubehagelig. Sju prosent av oss er positive til å bli spurt om å gi en testamentarisk gave, mens 71 prosent er negative til det samme. Tallene er hentet fra en forskningsrapport om temaet testamentariske gaver til veldedige organisasjoner i Norge. Rapporten er skrevet av professor Runar Døving og May Linn Mortensen Nguyen ved Høyskolen Kristiania samt advokat Jacob Winderen Lindegaard. Rapporten var bestilt av Norges innsamlingsråd.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

ARV OG TESTAMENT NORGE

Viktig å snakke om det – Om du eig mykje eller lite, kan du gje ein liten del av det du har til di hjartesak, meiner Ashley Rowthon. Nyleg var den britiske innsamlingsrådgjevaren i Noreg for å fortelje norske organisasjonar korleis testamentariske gåver er i ferd med å bli ei av dei største kjeldene for inntekter til humanitært arbeid i Storbritannia.

Oslo

gje gåver over testamentet er blitt meir og meir vanleg i Storbritannia. – Sidan tidleg på 1990-talet har det vore kraftig auke i talet på testamentariske gåver. Årleg blir det no gjeve omkring tre milliardar kroner i testamentariske gåver til humanitært arbeid, kyrker og organisasjonar i Storbritannia, seier Rowthon. Han forstår at dette er eit tema det kan vere knytt fleire ulike kjensler til og som det kan vere vanskeleg å snakke om. Men nettopp difor er det viktig å snakke om det. – For 15 – 20 år sidan var det svært vanskeleg å snakke om dette i Storbritannia. Det var sterke kjensler, og det utløyste ofte kraftige reaksjonar knytt til det å snakke om testament. Men så begynte vi faktisk likevel å snakke om det. Vi var opne og ærlege, og no er dette meir akseptert å snakke om. Difor er det fleire og fleire i mitt land som brukar den testamentariske fridomen dei har til å gje det dei vil til den dei vil. Årleg blir det no gjeve omkring 112 000 testamentariske gåver som gjennomsnittleg er på 25 000 pund, (280 000 NOK red. anm.), seier Rowthon. Han meiner det framleis er stor skilnad mellom Storbritannia og Noreg når det gjeld testamentariske gåver. – Den største skilnaden er kanskje at ein ikkje snakkar om det og fortel kva ei testamentarisk gåve kan bety for nettopp den organisasjonen, den kyrkja eller det arbeidet du trur på. I dag syner undersøkingar at meir 30 prosent av menneske over 50 år i Storbritannia tenkjer på å gje ei testamentarisk gåve, seier Rowthon. Gase Handeland, marknads- og kommunikasjonssjef i Strømmestiftelsen, meiner tala frå Storbritannia er interessante, men at det samstundes ikkje er mogeleg å overføre dette til det norske samfunnet.

– Det er sterke kjensler knytt til det med arv og testament i vårt land. Det såg vi sist i den nasjonale debatten før Stortinget vedtok ny arvelov 9. mai i år. Samstundes tenkjer eg at det er viktig å snakke om det i familien, seier Handeland. Sidan 2015 har Strømmestiftelsen motteke vel 21 millionar kroner i arv. – Dette er ei stor tillitserklæring som gjer meg audmjuk og stolt. Stolt over at me kan vere med å fortsetje det arbeidet som testator har vore oppteken av og vil at skal fortsetje, og audmjuk over tilliten som er gjeven oss gjennom dette. På den måten kan engasjementet til testator fortsette å skape ein betre framtid til mange menneske i fleire år framover, seier Handeland.

Å gje gåver over testament er meir og meir vanleg i Storbritannia. Den britiske innsamlingsrådgjevaren oppmodar folk til å snakke om arv og testament.

Valgte å testamentere

t helt langt liv brukte Dordi Børte på å hjelpe andre. Som helsesøster arbeidet hun i flere land og verdensdeler. Da livet gikk mot slutten, valgte hun å skrive testament der hun testamenterte hele sin formue til Strømmestiftelsen og Kirkens Nødhjelp. I et intervju i dette bladet for fem år siden forteller den da 97 år gamle Børte om hvorfor hun valgte å testamentere. – Arbeidet tok meg til flere verdenshjørner. Minnene fra et langt liv i tjeneste for andre, og sterke møter med mennesker og andre samfunn, er mange og gode. Det skapte og formet i meg et engasje-

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

ment som fortsatt gløder, sa hun. Avgjørelsen om å testamentere tok hun da hun var i 40-års alderen. FOTO: SIV IREN KOLSTAD

EGIL MONGSTAD

– Det var under et opphold i India, som helsesøster i Norges Keralaprosjekt, at jeg bestemte meg for at arven min skulle gå til de fattigste. Vi arbeidet med fiskerfamilier som levde i ekstrem fattigdom. På den tiden hadde jeg ingen penger å gi bort. Det har jeg i dag. Derfor føles det nå som at en gammel drøm går i oppfyllelse. Dette er mitt bidrag, forteller hun i møte med vår journalist for snart fem år siden. Det var ingen i slekten hennes som ble forundret da hun fortalte at hun ville testamentere bort det hun eide. – De har alltid visst at det var det jeg ville, sa Børte. Vi er fortsatt veldig takknemlig for hennes rause gave.

UTDANNING TANZANIA

BONGA gav drømmene mine en ny sjanse – Jeg liker å lage mat, og så liker jeg å pynte og dekorere. Bonga har lært meg at når det er noe du liker og noe du vil gjøre, så må du utvikle det og bli flink i det. Ikke noe er umulig, men du må bestemme deg, sier 19 år gamle Mwajuma Salum.

RACHEL SEDUTE OG ZAINABU ZAMBO Singida, Tanzania

Mwajuma ble hjemme og hjalp foreldrene. Hun var med på åkeren, gjorde husarbeid, passet yngre søsken og hjalp med annet arbeid hjemme. Hun hadde ikke egne penger, tjente ikke noe og var hele tiden avhengig av foreldrene. – Jeg måtte spørre om alt fra mat, til sminke, klær og lommepenger. For dem ble jeg mest en kostnad, og de mente det var på tide at jeg giftet meg. Men jeg ville ikke og rømte til en tante. Der bodde jeg en tid – helt til også hun fant ut at hun ville gifte meg bort, forteller Mwajuma. Den unge jenta stakk av igjen. Hun ville ikke gifte seg og fikk arbeid som hushjelp. Men livet ble ikke mye bedre. Som hushjelp blir du overgitt husets herre som styrer livet ditt og bestemmer hva du skal gjøre og ikke gjøre. – Jeg hadde ikke tilgang til noe som kunne stimulere meg eller inspirere meg. Jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt, og både selvtillit og selvrespekt ble fort borte, sukker hun. En dag ble hun med på et møte i byen der hun ble kjent med den lokale organisasjonen, Sustainable Enviornment Management Action (SEMA). De inviterte unge jenter fra 13 – 19 år til å bli med på det de kalte en Bonga-klasse. Bonga skulle

FOTO: STRØMMESTIFTELSEN/SEMA

jemme i Tanzania vokste hun opp sammen med foreldre og syv søsken i Singida, et område midt i Tanzania. Her gikk hun sine sju første år på skolen. – Etter at jeg var ferdig med sjuende klasse, måtte jeg slutte på skolen. Jeg kommer fra en fattig familie. Vi var mange søsken, og jeg fikk ikke fortsette med utdanning. Fattigdom knuste drømmene mine, sier den unge jenta.

Bonga-klassen forandret livet til 19 år gamle Mwajuma Salum. Her er hun i rød drakt, nummer to fra høyre, sammen med venner som hun nå driver et catering og dekorasjonsfirma sammen med.

gi utdanning til jenter som hadde falt utenfor skolesystemet, og alle som ble med fikk lære et yrke og hvordan de kunne starte opp en virksomhet. – De som ble med skulle også få litt utstyr når de var ferdige, nok slik at de kunne starte opp og begynne å tjene penger i den virksomheten de ville arbeide i. Jeg trodde nesten ikke det jeg hørte. Dette var en stor mulighet for meg. Jeg tok kontakt og satte meg på en liste for å begynne på Bonga, forteller den unge jenta. I ni måneder gikk hun på skolen. De første seks fikk hun opplæring i livsferdigheter og skolefag, som å lese og skrive, helse og pubertet, ernæring, likestilling, miljø og rettigheter. De siste tre månedene lærte hun et yrke, og Mwajuma valgte

matlaging og dekorering. Som en tredje ting lærte hun å lage flytende såpe. Etter at hun ble ferdig, begynte hun å tilberede og selge mat. Senere har hun startet et eget catering- og dekorasjonsfirma sammen med noen andre jenter fra samme Bongaklasse. Nå klarer hun seg og kan tjene nærmere 200 dollar om måneden på oppdragene hun får. – Jeg klarer meg godt og er glad for det jeg har fått til. Det jeg tjener bruker jeg til å utvikle bedriften og til å ta vare på familien min. Bonga har gitt meg ny selvrespekt og gitt meg verdigheten tilbake. Hadde det ikke vært for møtet med SEMA, hadde jeg aldri vært der jeg er nå. Jeg er stolt over det jeg har fått til, sier Mwajuma med et stort smil.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

UTDANNING BANGLADESH

Hurra for skolebåten! I et hav av ferskvann, omgitt av grønne hyasinter, ligger en grønnmalt båt fortøyd langsmed land. Båten ser ut som en helt vanlig båt, men med et hus på dekk. Og inne i denne båten leker og lærer det barn.

BANGLADESH

Tatia Nowoganj

DHAKA

Skolebåten ligger langs land.

EGIL MONGSTAD

Tatia Nowoganj, Bangladesh

induene med de røde skoddene står på vidt gap og slipper en ørliten trekk av frisk luft gjennom det store rommet. Det er her barna får undervisningen. I en flaggstang i bakgrunnen, et stykke inne på land, vaier det bangladeshiske flagget. Langsmed land, her i Tatia Nowoganj har skolebåten ligget siden vannet begynte å stige for noen få uker siden. Fortsatt kan de fleste barna her gå til skolebåten. Men om få uker må de gi opp for flomvannet. Da kjører skolebåten til de syv – åtte hatiene – små øyer som vokser frem i landskapet hver eneste sommer når flomvannet kommer – og plukker opp barna før båten legger seg til rette på sin faste plass, der den ligger gjennom skoledagen. Her lærer barna bokstaver og tall, sanger, dikt og leker, før båten tar dem den samme runden hjem om ettermiddagen.

EN NØDVENDIGHET – De flytende skolene er virkelig en nødvendighet og betyr svært mye. De gir barna et første møte med skolen og gjør at de alle kan fortsette skolegangen selv etter at flomvannet har kommet. Og førskolen gir barna en forsmak på hvordan det er å begynne på barneskolen. Den muligheten kunne vi ikke gitt dem, hadde vi ikke hatt disse båtene, forteller nestleder Khalilur Rahman i organisasjonen POPI, en av Strømmestiftelsens samarbeidspartnere i Bangladesh. ISOLERT AV FLOMVANNET I seks måneder av året slukes landskapet her i det nordøstlige Bangladesh av regn og smeltevann fra breene i Himalaya. Da ligger de enorme jordbruksområdene under vann. All transport og reiser foregår med båt. Veier blir borte, skolene stenges, sykler og biler må vike for vann. Båter frakter folk og varer fra hatiene og inn til «fastlandet». Dette skjer hver eneste sommer, ofte med god hjelp fra de indiske naboene i nord – som lar vannet

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Klasserommet er i overbygget. I det romslige og lys

flomme inn over Bangladesh i store mengder når de ikke har bruk for det selv. Da stiger vannet raskt, og ofte skaper det unormalt store oversvømmelser og ødeleggelser. Men de flytende skolene fungerer. EN FANTASTISK MULIGHET Om bord i skolebåten venter 22 år gamle Ipirani Sarkar, som er lærer på båten. I seks måneder har hun hatt ansvar for barnas undervisning. Hun har ingen lærerskole. Bare et to ukers kurs fra organisasjonen POPI og fullført skolegang, før hun fikk arbeid her. – Det er viktig for barna og utviklingen av landsbyen vår at vi har denne skolen. Alle barna som går her kommer fra fattige familier. De fleste foreldrene er fiskere og bønder. Hadde ikke barna hatt denne muligheten, ville de alle sammen vært

se rommet får barna i førskolen undervisning, en mulighet de ikke hadde dersom ikke båten hadde vært her.

hjemme – der de hadde arbeidet og hjulpet foreldrene sine, sier Sarkar. Hun mener dette er en fantastisk sjanse for barna til å forberede seg til den dagen de skal begynne i den offentlige skolen. I tillegg til lesing, skriving, matematikk og bangla, lærer de også det latinske alfabetet og har fag som miljø og helse. MESTRING Barna, som alle er i fem – seks års alderen, sitter i en sirkel på gulvet med skolebøkene på fanget. Læreren forteller og underviser. En etter en kommer de opp til tavla der de må skrive et av tegnene i det bangladeshiske alfabetet. Utrente barnehender skriver forsiktig, noen stort, andre smått. Kritt blir stort og tungt når mor sitter nederst i båten og ser på. Smilet desto større når mestringen skjer og resultatet blir bra. >> Sunil er en av guttene i klassen som stolt viser frem en av bokstavene han lært å skrive. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Skolen på vannet er en fantastisk sjanse for dem som ikke kan komme til skolen når vannet setter stopper for det. Her er førskolen i samlet på baugen på båten sammen med båtfører og lærer.

Skolen på vannet er viktig for oss og gjør at barna våre kan fortsette på skolen når de ikke kan komme til de vanlige skolene på grunn av flom. >> Så vil noen synge, og en liten gruppe vil både danse og synge før lærer Sarkar deler klassen inn i fire grupper. Fremme, i en av sidene i båten, sitter en gruppe og bygger med byggeklosser. På den andre siden utforsker noen barn ulike rytmeinstrumenter. En tredje gruppe ligger langflate på dørken og tegner, mens en fjerde gruppe leker med ulike former og figurer. Det er landsbyens selvhjelpsgruppe som velger hvilke barn som får begynne på førskolen. Målsettingen er at alle barn over fem år skal få plass. – Fattigdommen er stor her. Seks måneder i året har folk det greit. Da er det jobb å få, og folk arbeider på åkrene sine og leier bort arbeidskraften sin til jordeiere. I flomtiden er det vanskeligere. Da må vi leve av det vi har spart og lagt til side. Det er bare et fåtall av oss som har båter og kan fiske, sier en av kvinnene i landsbyen. Hun er leder i landsbyens selvhjelpsgruppe og en av dem som velger hvilke barn som skal med i førskolen på skolebåten. – Skolen på vannet er viktig for oss og gjør at barna våre kan fortsette på skolen når de ikke kan komme til de vanlige skolene på grunn av flom. Nå får alle denne sjansen, og båten blir brukt hele dagen av eldre

FAKTA I 2018 hadde vi fire flytende skoler i Bangladesh. Til sammen fikk 80 barn, 43 jenter og 37 gutter, undervisning på disse skolene dette året. De siste fem årene fra 2014 til 2018, har i alt 261 barn fra førskole til barneskole gått på flytende skoler og fått sin undervisning der. Båtene blir også brukt til andre aktiviteter i lokalsamfunnet. 15 selvhjelpsgrupper og 13 shonglapgrupper har hatt sine møter på disse båtene. To små jenter på førskolen Proma Rani og Rimpa Talukdar viser stolt frem en dans de har lært.

skolebarn når førskolen er slutt, sier hun. Skoledagen er over for de minste barna. Ved utgangen står skoene, og barna stiller opp og en etter en og går ned gangveien. På ryggen bærer de ransel, og med seg hjem har de fått lærdom og ny kunnskap – noe som hatt vært vanskeligere å få om ikke de flytende skolene hadde vært der.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Båtene er også viktige møteplasser for andre aktiviteter i lokalsamfunnet som foreldremøter og møter knyttet til lokalt styre og politiske ledelse av kommunen. Seks ulike organisasjoner bruker båtene til sine møter der de drøfter ulike lokale utfordringer, blant annet knyttet til landbruk, husdyrhold, fiske og andre utfordringer i lokalsamfunnet.

RE:ACT NORGE

Den siste helgen i mars arrangerte RE:ACT kurshelg – RE:FRESH – i Volda. Temaet var integrering, og da spesielt med fokus på hva vi kan gjøre for å skape større forståelse og et mer inkluderende samfunn. Lørdag snakket lederen for Volda EMA mottak, (enslige mindreårige asylsøkere), André Eiksund, om hvordan integrering og inkludering vil fungere sett fra et hjelperperspektiv. Han la spesielt vekt på hvordan man kan bistå enslige asylsøkere i deres hverdag og om hvordan en kan være et bindeledd inn mot lokalsamfunnet de bor og lever i. En av de andre talerne denne helgen var Moniém Suleiman fra Sudan. Han delte sin historie om hvordan det har vært å være en flyktning i Volda, om hvordan det var å komme til Norge og bli integrert og inkludert i det norske samfunn, på best mulig måte. I RE:ACT arbeider vi for en mer rettferdig og bærekraftig verden fri for fattigdom. I denne sammenheng arbeider vi også for et mer åpent, inkluderende og integrert samfunn. Derfor er det viktig å stille spørsmål til hvordan vi møter og inkluderer andre kulturer her i Norge. I stedet for å støte bort vil vi hjelpe, og vi vil og må arbeide for å motvirke fordommer og stereotyper. Gjennom våre lokallag arbeider vi nettopp for å bygge ned fordommer for å bygge fellesskap. Dette gjør vi blant annet gjennom flere ulike aktiviteter, som for eksempel leksehjelp, språkkafé eller noe så enkelt som fjellturer. Det er ikke mye som skal til for å hjelpe i en fremmed sin hverdag og være et bindeledd til lokalsamfunnet. Ved mottaket for enslige asylsøkere i Volda får hver enkelt asylsøker individuell kartlegging, tilrettelagte tiltak og oppfølging, og dette er

Facebook: RE:ACT Instagram: react_norge www.re-act.no #hvemserdu

FOTO: ALI GHOLAMI

Integrert og inkludert

Deltakere fra RE:ACTs kurshelg, RE:FRESH, den siste helgen i mars, jobbet mye med spørsmålet om integrering. Her ser vi noen av deltakerne leke sammen for å bli bedre kjendt.

viktig. Vi må se hver enkel person for den de er og møte den enkelte med de behov han eller hun trenger. Noen trenger mer veiledning og støtte, mens andre liker å bli kastet ut i ting på egenhånd. Mottaket i Volda har plass til omkring 40 ungdommer. De fleste av oss ønsker, uavhengig av etnisitet og hvor man kommer fra, å være en del av et fellesskap og kjenne på en tilhørighet. Enten om det er å dra på leksehjelp og oppleve seg sett, eller være en del av et fotballag og høre lagkameratene dine heie på deg, eller å endelig komme seg til toppen av fjellet og nyte den fantastiske utsikten sammen med venner. Uansett hvor man kommer fra, og hvor man har reist fra eller til, så vil man bli sett og hørt. Og uansett bakgrunn og kultur, så ønsker en å bli behandlet rettferdig, kjenne seg trygg

nok til å gå ut og skape sin egen hverdag, få venner være en del av et fellesskap. I dagens samfunn er det mye som forstyrrer. Vi er så opptatt med vårt eget. Vi må lære oss til å ta imot mennesker fra andre og nye kulturer, ikke med frykt, men med åpenhet. Og så må vi våge å omfavne det som kanskje virker litt nytt og annerledes og la alle få en plass i fellesskapet. Som Marthine Spinnanger i organisasjonen «Give a Job» skriver: «For å lykkes med integrering, må vi vise medmenneskelighet og ta valg som hele tiden bidrar til inkludering.» Tekst: Oda Sevaldsen Kommunikasjonsansvarlig i RE:ACT

RE:ACT er Strømmestiftelsens ungdomsorganisasjon, et fellesskap der ungdom utfordres til å engasjere seg i temaer knyttet til miljø, bærekraft og integrering. Vår visjon er en bærekraftig og rettferdig verden fri for fattigdom. Gjennom kulturmøter, engasjerende informasjonsarbeid og aktiviteter som problematiserer nordmenns forbruksmønster ønsker vi å utfordre unge på å reagere på global urettferdighet gjennom lokal handling.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Eg kom til skulen i dag og - ingen fĂĽr ta denne gleda frĂĽ meg. Tekst & foto: Egil Mongstad

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Selvhjelpsgruppe forandret alt

ver onsdag i måneden kommer medlemmene i gruppa Poddodol (valmue) sammen i en landsby nordvest i Bangladesh for å snakke om felles utfordringer og muligheter. De sparer penger og låner fra den samme kassen, og de forandrer lokalsamfunnet.

ikke nok kunnskap om det å spare og låne, og vi arbeider for at vi skal få de rettighetene vi har krav på. Blant annet tilgang til såkalt «cast land». Det er jordstykker staten eier og som myndighetene kan låne bort til de aller fattigste og de som ikke har egen jord, forteller en av lederne i gruppa.

– Vi mangler politiske ledere som tar ansvar og leder oss. Vi har

En av dem som ikke har egen jord er 21 år gamle Mukti Rani. Men gjennom gruppa har hun fått «cast land» på om lag et mål, der hun dyrker flere ulike sorter grønnsaker som hun selger og tjener penger til seg og familien. Agurk, auberginer, bønner, chili og binjal er de fem sortene hun dyrker. Mannen er dagarbeider i hovedstaden Dhaka. Han var først ikke glad for at kona begynte med dette. Men da inntektene begynte å komme, forandret han mening.

FOTO: EGIL MONGSTAD

– Jeg planter to ganger i året, og i sesongen kan jeg høste i tre måneder før jeg må snu jorda og så på nytt med andre sorter, forteller Mukti Rani. Hun bruker flere timer i uka på å stelle, luke, vanne og se etter plantene sine. Hun har investert 2000 taka (200 kr) og kan høste for rundt 1000 taka (100 kr) i uka de tre månedene hun kan høste, før hun må så på nytt. For Mukti har livet blitt bedre etter at hun ble med i selvhjelpsgruppa.

For Rani og sønnen på 2 ½ år har dette forandret livet. Nå kan hun delta med penger til seg selv og svigerfamilien mens mannen er på arbeid langt unna. Det skaper stolthet og gir selvrespekt.

Sparesirkelen

skyggen under greinene til det store landsbytreet sitter 10 kvinner (bildet) og snakker sammen. Latteren er høylytt og praten går lett mens de bytter penger. Det er møte i spare- og lånegruppa «Sammen er vi sterke». Først må alle spare, og gruppens kasserer skriver ned hver shilling som blir spart i kassaboken. Så blir pengene lånt ut igjen. Gruppa som holder til i en landsby like utenfor Dar es Salaam i Tanzania, holder møte en gang i uka. Sparetiden er over to år. Det betyr at alle sparepengene, med renter, blir delt ut igjen etter to år. Til sammen har gruppa på 15 medlemmer spart 9 millioner shilling (ca. 34 000 kroner).

– Det er vanskelig å stå alene når du trenger penger. Derfor er gruppa så viktig. Den gir oss mulighetene vi trenger. Nå kan vi låne til skolepenger, kjøpe land og låne for å investere i noe som kan gi mer inntekter, forteller kvinnene i gruppa.

FOTO: EGIL MONGSTAD

I kassen er det bare 750 kroner igjen etter alt alle har fått låne det de ville.

Møte i spare-og lånegruppa. HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

Noen ting er viktige å snakke om – og viktige å skrive ned.

Karen Aardal har gjort det som stadig flere av oss gjør, skrevet testament. Et testament sikrer at dine eiendeler og midler fordeles slik du ønsker, og det er derfor mange gode grunner til å skrive testament. Å gi en gave til en veldedig organisasjon, kan være én av dem. Karen har valgt å gi en slik gave. Hun har også valgt å snakke åpent med sine nærmeste om arv, noe som har bidratt til å skape forståelse, og luket bort kilder til uenighet. Nå og i fremtiden. Les mer på detgodetestament.no

Generalsekretær Kristine S. Sødal

BLI MED, DU OGSÅ – SAMMEN ER VI STERKE! Ingen kan gjøre alt, alle kan gjøre noe, sammen blir vi gode. Omtrent slik kan vi oppsummere FNs bærekraftsmål nummer 17. FN har laget en arbeidsplan i 17 punkter for hvordan verden i fellesskap kan arbeide for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe klimaendringene innen 2030. Mens de 16 første punktene angir målet og detaljbeskrivelser på enkeltområder, slik som god utdanning eller likestilling mellom kjønnene, er det siste punktet en oppfordring til oss alle om å heve blikket og samarbeide med andre. I utviklingspolitikken foregår det stadige diskusjoner om hva som er de riktigste og viktigste tiltak for å utrydde fattigdom. Noen mener tiltak gjennomført av multinasjonale organisasjoner som FN er nøkkelen til å bekjempe fattigdom, andre mener det viktigste er å bruke pengene på helse og utdanning. Noen mener næringslivet er løsningen, mens andre mener det er selve problemet. Som generalsekretær i en norsk bistandsorganisasjon deltar jeg stadig i diskusjoner knyttet til prioriteringer innenfor utviklingspolitikken. Disse diskusjonene må vi ha fordi behovene er så mange, og derfor må vi prioritere. Strømmestiftelsen har selv valgt å satse mest på utdanning, likestilling og jobbskaping i de neste fem årene. Vi kan som organisasjon ikke gjøre alt, vi kan ikke være i alle land, og midlene vi har samlet inn må vi bruke der vi mener vår kompetanse gir størst effekt. I møter jeg deltar på argumenterer jeg derfor for hvor viktig det er at norske myndigheter satser på nettopp utdanning og jobbskaping, spesielt i de aller mest sårbare og fattigste landene i verden. Dette fordi vi mener en slik satsning er målrettet og avgjørende for å nå bærekraftsmålene. Kompleksiteten i fattigdomsutfordringene møter oss likevel i de ulike programmene vi har. For man kan stille spørsmål med hvorfor vi driver med lærerutdanning i Sør-Sudan når landet står i den konflikten de gjør med millioner på flukt. Eller når vi har

utdanningsprosjekter i en landsby i for eksempel Niger, hender det gjerne at vi får forespørsler fra innbyggerne om at de trenger rent vann. Rent vann og brønnboring er ikke noe vi er gode på, men vi ønsker selvsagt å hjelpe til. Da blir det vår oppgave å inngå partnerskap med noen andre organisasjoner som er gode på brønnboring for å bidra til å løse også den utfordringen som innbyggerne har. Akkurat dette har vi gjort i flere områder i Niger, der vi bidrar med utdanning til barn som aldri har fått begynt på skolen, og en av våre svenske samarbeidspartnere bidrar med rent vann. Jobbskaping er noe vi har hatt et spesielt fokus på i Strømmestiftelsens arbeid i en årrekke, og er et utrolig viktig verktøy for å oppnå ‘hjelp til selvhjelp.’ Det å skape jobber er et godt eksempel på hvor avgjørende det er at ulike aktører går sammen. Vi kan med vår kompetanse investere i mennesker så de kan være i stand til å få en jobb, gjennom utdanning og yrkesopplæring. Den faste og bærekraftige jobben, derimot, mener vi det er aller best at det private næringsliv kan stå for. På samme måte spiller forskere og akademia en stor rolle i å på en objektiv måte finne ut av hva som fungerer, og hvordan man kan ha størst effekt i å oppnå positive endringer på sikt. Både på lokalt og globalt nivå er det derfor viktig og riktig at vi ser oss selv som en av mange brikker i et puslespill. Vi bidrar med en bit og må finne de brikkene vi passer best sammen med, slik at vi kan danne det store bildet og gjøre en avgjørende forskjell. For å lykkes med bærekraftsmålene, trengs det nye og sterke partnerskap mellom myndigheter, akademia, næringslivet og sivilsamfunn. For å oppnå varige endringer som tar oss i riktig retning, trenger vi rett og slett hverandre. Dette er spennende og meningsfullt å få være med på, og vårt arbeid i Strømmestiftelsen spiller en rolle i en generasjon der man oppnår store positive endringer og der yngre generasjoner virkelig viser vei og vilje til endring.

For å oppnå varige endringer som tar oss i riktig retning, trenger vi rett og slett hverandre.

HJELP TIL SELVHJELP 2 2019 | www.strommestiftelsen.no

JEG TRENGER DEG - bli fadder!

Som Hjertevenn støtter du / barnehager / førskoler / grunnskoler / speed schools (hurtigskoler) / arbeid mot barneekteskap / kampen mot barnearbeid / inkludering av barn med funksjonsnedsettelse / yrkesopplæring for ungdom / rettigheter for barn / trygge oppvekstmiljø / beskyttelse av risikoutsatte barn