LPP september 15 by Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Takk for meg Etter fire fantastisk spennende år, er tiden nå kommet for å gi pinnen videre. I november har vi landsmøte, der går jeg av.

Dersom vi ikke gir de pårørende den støtten pårørende selv trenger og har behov for, hvem skal da ta dette ansvaret?

Årene som styreleder i LPP har vært svært lærerike. De har vært spennende, og de har vært utfordrende. Vi har fått til mye i organisasjonen vår, men fortsatt har vi svært mange utfordringer som kommer til å møte oss.

Vi har en rekke organisasjoner som kjemper brukernes sak: Mental Helse, Hvite Ørn, WSO, Aurora... Alle slåss de for brukeren. Vi møtes med at dersom alle brukerne har det bra, så har de pårørende det bra. Selvfølgelig stemmer dette, men vi er altså til for de pårørende.

Daglig får vi meldinger fra pårørende som sliter. Svært mange føler seg fortsatt ekskludert og overlatt til seg selv. Mange steder begynner derimot pårørendes situasjon å bli vesentlig mer hyggelig enn hva den en gang var, mens andre steder har vi beklageligvis fortsatt en lang vei å gå, og dette går helt ned i grunnholdninger.

Jeg skjønner at dette er skuffende for mange, men det er altså organisasjonen vår; Landsforeningen for Pårørende. Vi har en rekke brukersaker som vi faktisk jobber med, men vårt hovedfokus er, skal være, og vil alltid være de pårørende. Vi skal være ekspertene på pårørende.

Vi har fått kontroll på medlemsmassen, vi har fått gode kontakter i Helsedirektoratet, vi har god kontakt med flere politikere og vi har god kontroll på økonomien.

Jeg håper det blir et godt landsmøte, med mange gode diskusjoner, og jeg ønsker det kommende nye styret lykke til. Jeg gir meg ikke, jeg skal fortsatt jobbe aktivt med pårørende og pårørendepolitikk, bare ikke som styreleder i LPP.

Samtidig hadde det ideelle vært om LPP var overflødig. Vi jobber for å kunne legge ned organisasjonen vår. Stadig blir vi møtt med kritikk på hvorfor vi ikke jobber enda kraftigere og fokuserer tydeligere på brukeren, men fakta er jo at vi er den eneste pårørendeorganisasjonen på feltet.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) LPP er en uavhengig interesse- og brukerorganisasjon. LPP fremmer medlemmenes interesser ved å arbeide for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig. LPP driver sin virksomhet basert på tre hovedpilarer: Verdighet, omsorg og løsninger.

Takk for meg! Anne-Grethe Terjesen Avtroppende landsstyreleder

LPPS LANDSKONTOR Daglig leder: Kenneth Lien Steen Besøks-/postadresse: Karl Johans gate 6, 0154 Oslo Telefon: 21 07 54 33 E-post: lpp@lpp.no Nettside: www.lpp.no

MEDLEMSKAP I LPP Vi ønsker alle som er pårørende, eller som har et nært og varig forhold til personer med psykiske lidelser hjertelig velkommen som medlem av foreningen. Som pårørende regnes foreldre, ekte feller og samboere, søsken, barn, besteforeldre, venner og andre med nær og varig tilknytning til den som er syk. Støttemedlemskap kan tegnes av enkeltpersoner, organisasjoner og firmaer som slutter seg til organisasjonens formål.

LPPS MEDLEMSSIDER Ansvarlig redaktør: Kenneth Lien Steen E-post: kenneth@lpp.no Telefon: 21 07 54 33

Enkeltmedlemskap: kr. 290,- pr. år Familiemedlemskap: kr. 420,- pr. år Støttemedlem personlig: kr. 290,- pr. år Støttemedlem bedrift/ organisasjon: kr. 560,- pr. år

www.lpp.no

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Historie fra virkeligheten

Å være min mors vokter Når jeg søker rundt på nett og andre steder for å høre andres historie og erfaringer, er det sjelden jeg finner noe. Jeg er en voksen dame, og ønsker med dette å dele litt om mine erfaringer om hvordan det er å leve med en mentalt syk mor.

Illustrasjonsbilde/SXC.hu

Følelsene av sinne og avmakt trer ofte frem, og i slike tilfeller kan det være greit å høre andres historie, slik at jeg kan få tips og råd til hva jeg kan gjøre.

bare med telefoner dag inn og dag ut. I tillegg gjør hun en hel del uakseptable ting, som for eksempel å banke på døra for å synge salmer til helt fremmede mennesker, eller dra på apoteket for å lage scener av episke proporsjoner, eller hun kan til og med komme på jobben til meg og forstyrre både meg og kollegaene mine. Dette er noen av de få tingene som hendte før hun ble tvangsinnlagt.

De dagene mamma er seg selv, er hun bare mamma, og jeg kan kjenne igjen den mammaen som hun var før hun ble syk. Jeg kjenner igjen mammaen fra de gode barndomsminnene.

Det var jeg som sto for tvangsinnleggelsen. Jeg som datter måtte tvinge min egen mor til å legges inn på et psykiatrisk sykehus, noe som ikke er en drømmesituasjon på noen måte. Det er noe av det vanskeligste jeg har vært med på. Det var hardt. Jeg måtte bevise for mammas fastlege at hun ikke var frisk, jeg måtte diskutere meg til hjelp fra profesjonelle mennesker, og sist men ikke minst holde meg selv i skinnet. Jeg måtte unngå å få sammenbrudd selv. Dette opplevde jeg som svært vanskelig som voksen datter til en psykisk syk mor.

“De dagene mamma er seg selv, er hun bare mamma, og jeg kan kjenne igjen den mammaen som hun var før hun ble syk” Når hun er slik, har jeg ingen problemer med å omgås henne, jeg kan til og med trives i hennes selskap. Selv min sønn på 11 år kan dra på besøk til henne helt alene uten at jeg bekymrer meg i det hele tatt. Når hun ikke er seg selv, så føler jeg at hun forsvinner helt. Hun blir fort både paranoid, sjalu, ondsinnet og nesten på grensen til voldelig. Dette er en person som jeg ikke vil ha noe å gjøre med i det hele tatt, og jeg trekker meg tilbake.

Jeg føler ikke at jeg fikk profesjonell hjelp fra noen kanter. Det var ingen til stede i det hele tatt. I alle fall ikke for å hjelpe mamma. Jeg opplevde at barnevernet ble sendt på meg, da jeg i en opphetet situasjon, sa ting på en litt hard måte i telefonen med psykiatrisk enhet. De mente at jeg var en fare for min sønn. Men egentlig var jeg bare rasende sint, skuffet og lei meg på grunn av manglende hjelp med min psykisk syke mor.

For fire dager siden kom mamma hjem fra et to måneder langt opphold på Åsgård psykiatriske sykehus. Jeg har fått beskjed om at hun ikke er frisk, og det er heller ingen som vet om hun noen gang kommer til å bli helt frisk igjen. Min søster fikk beskjed fra mammas lege om at han ikke visste om det ville hjelpe å sende henne hjem til vante omgivelser heller. Men de valgte å prøve, det ville jo være verdt et forsøk. Hvis dette ikke hjelper, så kan vi jo bare sende henne tilbake til sykehuset igjen.

Heldigvis hadde jeg allerede kontakt med barnevernet, som så min side av saken. Barnevernet mente at det var bortkastet for dem å bruke tid på min sak. Etter dette vil jeg ikke lenger ha noe med psykiatrisk enhet å gjøre. Jeg føler meg overkjørt og misforstått, og føler dessuten ikke at de har vært til noen hjelp overhodet.

Da det er pasienten som bestemmer, får hun ingen tvungen oppfølging. Tvang er noe vi kanskje mener hadde vært det mest riktige i denne situasjonen. Jeg føler at det blir det samme som å gi nøklene til banktyvene, for så å gå hjem å legge seg.

Jeg er lei meg og utslitt over hele situasjonen med min mor. Det er ikke mitt ansvar som datter å være min mors vokter. Ja, man skal være der i vanskelige tider, men det skal ikke være nødvendig å være vokter for ens egen mor. Det er lite følelser fra min side når det kommer til mamma. Jeg vet ikke en gang hvilken sykdom hun lider av, jeg vet bare at hun har psykiske problemer, noe hun har hatt mesteparten av sitt liv. Dette har også gjort det noe vanskelig å vokse opp under samme tak som henne.

Jeg har prøvd å være der for mamma, både på de gode og de vonde dagene. Likevel, etter 35 år har jeg sluttet å omgås henne helt på de vonde. Mannen min insisterer på at jeg ikke skal ha noe med henne å gjøre på slike dager. Jeg må gjøre det som er best for min egen familie. Noe som jeg selvfølgelig er enig i, selv om det ikke er like lett å faktisk bare kutte henne helt ut. Hun er jo tross alt mammaen min.

Til tider kan mamma bli helt paranoid. Det ene minuttet kan hun være hyggelig og i godt humør, mens i det neste minuttet raser hun av sinne.

Dersom jeg likevel velger å ha kontakt med henne og prøver å hjelpe henne i slike perioder, ender det alltid

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Hun blir veldig ofte slik når hun lar være å ta medisinene sine. Av og til kan jeg til og med tenke at alt hadde vært så mye lettere dersom hun bare døde av alderdom. Jeg føler meg til tider som en forferdelig dårlig datter når jeg tenker på denne måten. Men det er jo slik det blir når man ikke får hjelp i det hele tatt. Hverken jeg, min far eller min søster har noe vi skulle sagt når det kommer til situasjonen med mamma, noe som er forårsaket på grunn av pasientenes selvbestemmelsesrett. Jeg føler likevel at vi som er hennes familie og nærmeste pårørende burde få lov til å være med å bestemme. Det går jo utover oss også.

“Jeg føler likevel at vi som er hennes familie og nærmeste pårørende burde få lov til å være med å bestemme. Det går jo ut over oss også.” Men ikke nok med det, vi får stort sett heller ingen informasjon. Det kommer små drypp med informasjon nå og da, men det er ingenting konkret eller noe som kan få dette til å gå fremover på noen måte. Sist men ikke minst så har vi heller ikke opplevd at noen har vist noen som helst interesse for å høre om vi har

Er du lei av å alltid være den stødige klippen? Hos oss møter du mennesker som forstår at det er tungt å være pårørende til en person med psykiske problemer. Våre rådgivere kan dele med seg av sine erfaringer, eller bare lytte hvis du trenger noen å prate med.

det bra, eller trenger hjelp eller råd. Som barn har jeg opplevd mange situasjoner hvor jeg helst har lyst til å grave meg ned i bakken. Mamma har hylt og snakket stygt til pappa så mange ganger, men selv da fikk jeg ingen spørsmål om det gikk bra med meg. Som voksen var det heller ingen fin situasjon å se pappa bryte seg inn på det låste soverommet deres for at politiet skulle ta henne med til Åsgård.

“Jeg føler et stort savn. Et savn etter en mor som kan ta vare på meg.” Jeg føler et stort savn. Et savn etter en mor som kan ta vare på meg, ikke en mor som jeg må ta vare på. Likevel må jeg bare finne meg i det, og leve med en gal mor, frem til hun blir innlagt på nytt. Men det jeg mest av alt ønsker er hjelp fra fagfolk, før det går så

“Jeg ønsker hjelp for oss som pårørende, for å takle slike situasjoner og for å få hjelp og råd til å forstå...” langt at hun må innlegges på nytt. Jeg ønsker hjelp for mamma, slik at vi kan få en litt mer normal hverdag, og jeg ønsker hjelp for oss som pårørende, for å takle slike situasjoner, og for å få hjelp og råd til å forstå...

HOS OSS FINNER DU NOEN Å SNAKKE MED »» Chat med oss på www.lpp.no - du kan gjerne være anonym. »» Ring vår rådgivningstelefon: 22 49 19 22 ÅPNINGSTIDER FOR CHAT: Mandag-fredag: 9-15. Tjenesten er støttet av ExtraStiftelsen. ÅPNINGSTIDER FOR TELEFONEN: Mandag-fredag: 10-15 // Tirsdag: 10-19. Tjenesten er støttet av Helsedirektoratet.

Valg - 2015

Hva kan pårørende vente seg? Like sikkert som at sommeren er kort, er at politikerne strømmer ut i gatene når det nærmer seg valg. I Oslo står partiene på rekke og rad. Vi tok oss derfor en tur igjennom mylderet av de, for å spørre lokalpolitikerne om hva pårørende kan forvente seg om det enkelte partiet kommer i posisjon i byen. Hver politiker fikk fire spørsmål, før vi så ga de fri og åpen bane. Ingen hadde noen gang hørt om Pårørendesenteret i Oslo (PIO), men alle hadde god kontroll på både DPS og BUP. Kun FrPs Aina Stenersen hadde svar på hva LPP var. Hos Oslo Senterparti møtte vi en svært hyggelig, imøtekommende og blid Syver Sakariassen. Han var noe usikker på hva konkret man ønsket å gjøre for pårørende, men kunne stadfeste at SP går for en styrking av det helhetlige tilbudet. Man skal i mye større grad satse på lavterskeltilbud, med sosialarbeidere i skoleverket, slik at man kanskje kan forebygge behovet for en psykolog. - Det sosiale er minst like viktig som psykiatere, kunne Sakariassen fortelle. Senterpartiet vil frede alle de frivillige organisasjonene som jobber på feltet, og her ble både Bymisjonen og Blå Kors nevnt.

Karoline Berthelsen, Oslo KrF

I programmet kunne vi ikke finne noe eget punkt om psykisk helse, men under rusomsorgen har SP ført opp at man ønsker å opprette et kommunalt pårørendesenter for pårørende til rusmisbrukere, med juridisk-, medisinsk-, sosialfaglig- og psykologisk kompetanse. Partiet ønsker også å øke bruken av omsorgslønn, ha flere sosialfaglige koordinatorer i bydelene, for slik å sikre en helhetlig oppfølging av mennesker og familier med varige og/eller alvorlige helseutfordringer.

Ferden mellom ballonger, brosjyrer og kulepenner førte oss så til KrF. Her møtte vi Oslo KrFs 11. kandidat Karoline Berthelsen, som skvatt noe til da hun så kameraet og presseblokka, men velvillig stilte opp med et smil om munnen på vår utfordring. Her fikk vi høre at KrF både var opptatt av å ivareta den syke og de pårørende. Helsearbeiderne må huske at det ikke bare er pasienten som rammes og trenger støtte, fortalte hun. Fra sidelinjen kom en god kollega til, og minnet oss på at KrF har en lang tradisjon for å satse på psykisk helse. Gjennom Bondevik 2-regjeringen fikk vi eksempelvis opptrappingsplanen på feltet. Dette var jo flott, men nå spurte vi vel egentlig om hva pårørende kan vente seg i Oslo sånn nå… Konkret… Programmet levner derimot lys av bedre tider. I den 48 sider lange avisa (eller programmet?) finner vi svar. Oslo KrF skal spre den kommunale boligmassen, slik at man unngår samlokalisering av barnefamilier og beboere som har utfordringer knyttet til rusavhengighet og psykiatri.

Syver Sakariassen, Oslo SP

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Alle som trenger kommunale tjenester skal få muligheten til å delta i utformingen av sin egen individuelle plan (vi trodde dette var lovfestet i phvl. § 4-1…), vanskeligstilte skal sikres tilgang på egen bolig, få tilstrekkelig bostøtte og hjelp til å finne bolig. Den kommunale helsetjenesten og psykiatrien skal ha et nært samarbeid, og lavterskeltilbud innen psykisk helse, særlig rettet mot barn og unge, skal styrkes. Her skal det blant annet vurderes et lavterskel psykologtilbud. I tillegg gis vi også her lovnader om at frivilligheten skal gis støtte, så dette lover jo godt for organisasjonene.

Også her skal vi få lavterskel psykologtilbud. Samarbeidet mellom 1. og 2.-linjen skal styrkes. Bolig til alle, og nok psykiatriske sykepleiere. Så kommer det: Oslo Venstre vil «Arbeide for gode støttetilbud for pårørende»! Hva, står det ingenting om, men ordet pårørende settes helt konkret i forbindelse med psykisk helse. Her stopper også avsnittet om psykisk helse. Noe slukøret går vi videre. Her kommer årets mest fancy stand. Et lite hus skjært ut i SV-bokstaver. Tre engasjerte ungdommer spretter fram. Når kameraet kommer fram, blir tonen plutselig litt mer reservert. – Spør hun, hun er leder av Oslo SU, sier en av de. Lene Lie trår til. Spørsmålet stilles, og Lie fyrer løs. – Vi skal styrke skolehelsetjenesten. Vi skal ha flere helsesøstre og innføre lavterskeltilbud. Det er kjipt å først måtte gå til foreldrene sine, for så til fastlegen. Man skal ikke behøve henvisning, og derfor styrker vi skolehelsetjenesten, sier hun. Men… Vi spurte jo om de pårørende… Ikke den som sliter selv…

Vi vandrer videre. Ved en lysegrønn stand finner vi Oslo Venstre. Knut Figenschou skvetter først til. – Du skjønner, jeg kommer egentlig ikke fra Oslo en gang, men vet jo litt om hva Venstre står for allikevel, svarer han. På sidelinjen står den gamle ringreven Odd Einar Dørum. Vi velger bevisst ikke å imøtekomme blikket hans. Vi vet jo at en slik gammel traver trolig har god kontroll på det meste. Vi har også tidligere hørt han prate både godt, varmt og konkret om pårørende, men nå vil vi teste morgendagens politikere. Flere kommer til, og Dørum blir opptatt på annen front. - Vi vil gi gode støttetilbud til de pårørende. Blant annet skal vi støtte Fontenehusene, sier Figenschou. Etter en god start blir det så stille. Jeg tror det står noe mer i programmet, sier han, før leteaksjonen etter det starter. Med hele 56 sider program lover det godt. Vi blar til side 41. Kapittelet om helse begynner. Vi leser om eldreomsorg og tannhelse. Lokalsykehusene må bevares… Så lyser vi opp. Det første partiet med et eget avsnitt om psykisk helse!

Lene Lie, Oslo SV

Vi tyr til programmet. Av 24 sider finner vi kapittelet «Helsetjenester som utjevner forskjeller» omtrent midt i. Vi finner i stor grad de samme punktene. Samarbeidet mellom kommunen og organisasjonene skal bli bedre, velferdsteknologi skal innføres i større grad, og psykisk helsevern skal styrkes både for barn, unge og voksne, herunder øke antallet døgnplasser. Pårørende finner vi derimot ikke stort om. Vi åpner programmet og tar et elektronisk søk… «No matches were found». Arbeiderpartiet. Hva? Ingen rose? Hmm. Vi noterer at rosene foreløpig er fraværende på standen. Torstein Brekkan kaster seg uti.

Knut Figenschou, Oslo V

Svarene på vår miniquiz går på lik linje som hos de andre. PIO? LPP? Neeeei…. Men DPS og BUP sitter også her.

Oi! Vi får treff! Under «En verdig rusomsorg» skal pårørende vies større oppmerksomhet. Tilbudet om hjelp og eventuell behandling til pårørende som har behov for det må styrkes (vi trodde vel ikke det i første omgang var behandling pårørende trenger). Også her skal samarbeidet med organisasjonene på rusomsorgsfeltet for brukere og pårørende styrkes. Psykisk helse? Vi finner intet.

Hva vil dere gjøre for pårørende da, Brekkan? Også her sitter innrømmelsen om at dette ikke er et særlig sterkt felt for kandidaten løst. – Nå har jo andre sittet med makta i Oslo i 18 år, så det vil jo kanskje være mye som blir bedre, prøver Brekkan seg med. Vi spør; Hva da? - Neeei, altså… Ble svaret.

Etter å ha vært både røde, grønne og gule, vandrer vi videre til den blå borg. Her kommer vi raskt i prat med en vennligsinnet Høyrejente som spør om det er noe vi trenger hjelp med. – Ja, vi jobber med en artikkel om psykisk helse, sier vi. – Da må du prate med Øistein som står der, er svaret vi får. Aner vi konturene av en smartere strategi? Vi serveres et hei og et stort smil av 8. kandidat Øistein Sundelin, som akkurat har fullført en sprek minidebatt med en av byens mange borgere. – Jasså, så dere ble sendt til meg? Spennende! Ja, ja, vi får prøve så godt vi kan, svarer han. Spørsmålene våre kommer i rekke og rad, som så mange ganger tidligere denne dagen. Sundelin ser opp mot himmelen, tenker seg om i et sekund, så kommer det. – Viktig! Det med pårørende er et svært viktig tema som vi må gjøre mye mer med, sier han. Vi lyser på nytt opp.

Torstein Brekkan, Oslo AP

Vi tyr til programmet. På standen får vi utdelt et magasin på 28 sider. Vi skjønner ingenting av det. Magasinet ser jo fint og flott ut. Pent bilde av Raymond Johansen på både side 1, 3, 9 og 11. Sidene 26 og 28 benyttes til kjente folk som forteller om hvorfor de stemmer, og hvorfor akkurat Arbeiderpartiet. Men vi er altså ute etter å vite hva Oslo AP mener om pårørende. Magasinet gir oss intet. Vi leter videre.

Sundelin starter oppramsingen. Oslo Høyre ønsker å satse mye mer på både å hjelpe, lindre og behandle. Frivilligheten skal benyttes som et kompetansesenter for kommunen. Her blir vi fortalt at det er de pårørende selv som er ekspertene på hvordan det er å være pårørende, og at det derfor er helt opplagt og åpenlyst at kommunen må samarbeide mye tettere med frivilligheten, som sitter med en unik kompetanse. Som musikk i våre ører.

På nettsiden finner vi det. «Last ned vårt program». 48 sider åpenbarer seg. Også her med Raymond og ei dame vi ikke kjenner fra før, Tone Tellevik Dahl åpenbarer seg. Vi går tilbake til magasinet igjen, og finner ut at Tone er ordførerkandidaten. Som utenbygdsboende oppdager vi at det gjerne er byrådslederkandidaten som er partienes kjendis. Men tilbake til programmet. På side 23 finner vi eldreomsorgen. To sider senere kommer det. Psykiske lidelser skal forebygges, og samhandlingsreformen gir kommunen nye oppgaver. Akutt døgnenhet og legevakt på Aker sykehus skal videreføres. Antall psykologer skal økes. Det skal være helsesøster hver dag på hver skole, og tilgangen på psykolog skal være god. Også her skal vi på lavterskeltilbud til unge syke. Pårørende… Vi søker.

Øistein Sundelin, Oslo H

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

Men hva konkret skal komme ut av dette for pårørende? Musikken stoppes og det blir stille.

Aina Stenersen er 7. kandidat for Oslo FrP. Magasinet Stella titulerer hun som «tabubryteren». Hun har selv slitt, og er også fast møtende medlem i helse- og sosialkomiteen i Oslo kommune. Vi skjønner tegninga.

Vi tyr til programmet. Også her møtes vi av 58 spreke små sider. Igjen ser vi sola stige over horisonten. Nok et parti med et eget punkt om psykisk helse! Ikke bare det, vi stirrer ned på en helt egen side om «Tidlig innsats for god psykisk helse». Med sult i blikket tar vi for oss ord for ord. Allerede i første setning går det et gufs igjennom oss. De nevner pårørende allerede som 10. ord! «Psykisk sykdom har store kostnader for den enkelte, for pårørende og for samfunnet». Oslo Høyre mener aktivisering og deltakelse i samfunnet for mange er den beste forebygging av psykisk sykdom. Vi smiler fra øre til øre. Også her skal lavterskeltilbud inn for barn og unge, men den store forskjellen er denne gangen at her nevnes psykisk helse helt konkret.

Aina Stenersen, Oslo FrP

Depresjon, angst og selvmord ramses opp. Psykologtilbudet i skolen går igjen, som hos de øvrige. Rask behandling etter henvisning. Lærerne i Osloskolen skal også få opplæring i å se etter faresignaler på psykisk sykdom og å gripe tidlig inn. Så kommer det; «Sikre god oppfølging av barn og unge som pårørende bl.a. gjennom å tilby bydelene opplæring og kompetansetilbud om pårørendearbeid». Vi kan nesten ikke tro våre egne øyne. Ser vi Pårørendesenteret i Oslos samarbeid med bydelene på trykk hos et av de politiske partiene?

I kandidatpresentasjonen sin har Stenersen overskriften «Alle skal ha et moderne og trygt helsetilbud!». Allerede der snakkes det om lavterskel og forebygging. Styrking av skolehelsetjenesten og helsestasjonen. Det skal satses kraftig på antall helsesøstre. Både frivillige og kommunale tiltak innen psykiatrien skal satses på. Med et glødende engasjement forteller hun om viktigheten og nødvendigheten av pårørende. Stenersen viser raskt dagens høyeste kunnskapsnivå, og er dagens eneste som vet hva LPP er. Hun forteller at noe av det FrP ønsker å satse på, er å bevilge mer penger for å få pårørendestemmen opp og fram. Fontenehusene trekkes også fram som et svært godt tiltak. Vi står måpende tilbake, ser ned på blokka. Oppdager at vi i overraskelsen har glemt å skrive noe som helst.

Så slår det oss. Hva er det Høyre egentlig her både sier og skriver? Mener man at et enda større ansvar skal dyttes over på frivilligheten? Skyver man ansvaret for pårørendearbeid vekk fra seg? Hvilke kommunale og offentlige hjelpetiltak skulle egentlig innføres for pårørende? Vi blir brått usikre igjen… Vi beveger oss. Dagens siste stopp (ja, vi har kun tatt de tradisjonelle «store»).

Vi vandrer videre. Praten går. Hva var det egentlig vi akkurat fikk høre? Ei dame med masse kunnskap om feltet. Dette virket jo helt fantastisk. Heier vi på FrP?? Vi heier i alle fall på Aina! Dette må vi undersøke videre.

Vi stiller oss opp foran FrPs stand. Også her kommer en av de utsendte raskt løpende. Vi presenterer oss. – Da er det helt klart hun der dere skal prate med, sier han. Aina Stenersen hopper ned fra en litt opphøyd stand, som egentlig er en tilhenger?

Tilbake på kontoret setter vi oss ned i ro og mak med programmet. 32 sider ligger foran oss, og dagens første program i A4. Innholdsfortegnelsen lover bra. Også her finner vi et eget avsnitt om psykisk helse. Vi blar forventningsfulle opp på side 10.

For et fyrverkeri av ei dame! Dette må sjekkes nærmere.

Etter en varmende glede slår hverdagen ned i oss igjen. Avsnittet er trolig programmets korteste. Kun to kulepunkter ønsker FrP på psykisk helse. Ordet pårørende er fraværende.

Et raskt søk på internett viser hvorfor svarene her kommer omtrent før vi stiller spørsmålet.

FrP vil øve påtrykk på staten og sykehusene for å styrke den psykiatriske omsorgen, samt å videreutvikle gode lavterskeltilbud for psykisk helse.

Den generelle observasjonen ble i alle fall at pårørendeopplæring blant landets politikere trolig ikke er en dårlig idé. Noe for partiene å få inn i programmene?

Hva dette går ut på, sier programmet intet om. Under andre punkter finner vi derimot at samarbeidet med BUP skal styrkes, og at man også her ønsker økt dekning av helsesøstre. Vi får satse på at praten tidligere på dagen følges opp i praksis, selv om vi noe skuffet registrerer at man ikke har forpliktet seg til det i programmet.

Takk for praten.

Den største undringen kommer allikevel når vi skummer oss til side 21, og leser at støtte til organisasjonene skal knyttes opp mot blant annet egeninntekt… Er dette en finurlig måte å kunne gi mindre støtte på? Så hva ble så konklusjonen etter vandringen? I Oslo kan pårørende vente seg… Tja… Si det. Kenneth Lien Steen og Solveig Stang, LPP

- Den stødige klippen Å være ungdom samtidig som man er pårørende til noen som sliter med psykiske problemer, er ikke alltid like lett. Man skal være der som en venn og en god støttespiller. “Dersom det kommer en nedtur, går de virkelig på veggen. Da sitter man der hjelpeløs og vet ikke helt hva man skal si eller gjøre.”

I tillegg skal man være den stødige klippen som alltid vet hva man skal si og gjøre. Likevel er det ikke alltid like lett å vite hva som er riktig eller galt å si. Vi har snakket med tre forskjellige ungdommer, alle under 23 år, som er pårørende til noen med psykiske problemer. Dette for å få svar på hvordan det er å være ung pårørende til noen som sliter med psykiske problemer.

Men man vil jo være en god venn. Da er det viktig å finne den gylne middelvei hvor man ikke fornærmer den ved å si at problemene ikke er viktige, men likevel få personen til å se lyset i tunnelen.

Det er forskjellige utfordringer knyttet til det å ha en psykisk syk venn, og det er ikke alltid like lett. Alle har både opp- og nedturer, både de som er friske og de som strever.

To av ungdommene som vi snakket med, forteller at akkurat det oppleves som veldig vanskelig. Situasjonen er også lik når det kommer en opptur. - Ofte blir personen overentusiastisk, i alle fall så kan det virke slik for oss som ikke sliter på samme måte. Det er vanskelig å ikke knuse drømmer, men samtidig få de til å se på ting på en realistisk måte, forteller de.

Dersom det kommer en nedtur, går de virkelig på veggen. Da sitter man der hjelpeløs og vet ikke helt hva man skal si eller gjøre. For oss som er friske er det ikke sikkert at situasjonen virker så håpløs som det den psykisk syke føler at den er.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

- Av og til har vi kanskje lyst til å spørre om noe angående diagnosen, medisinene eller om andre ting som foregår. Det er ikke alltid like lett fordi vi er redde for å såre personen. Vi synes derfor det er viktig at de forteller oss når det er noe nytt som foregår. Med tanke på dette er det også viktig å være en god støttespiller slik at personen føler at han eller hun kan stole på oss.

Ungdommene forteller at det til tider kan virke som om den psykisk syke har full kontroll over livet sitt og at alt er på bedringens vei. - Det er ikke alltid at dette stemmer selv om det kan virke slik. Da skal man som pårørende være den som vet når den med psykiske problemer trenger hjelp. Dette er det ikke alltid like lett å finne ut av. Vi vil jo ta vare på vennene våre og være der for dem, forteller en av informantene.

- Vi synes også det er veldig viktig å ha et normalt språk når vi snakker med den syke akkurat slik som med resten av vennegjengen. Hvis ikke får vi ofte tilbakemeldinger på at det blir stivt, rart og ufølsomt, forteller en av informantene. Det er viktig å være seg selv, til tross for at man er pårørende til noen med psykiske problemer. Man må vise at man er åpenhjertet og at vi er den samme personen som vi alltid har vært.

“Selv om personen er psykisk syk så er han eller hun akkurat den samme personen som før han eller hun ble syk.” - Av og til legger vi om måten å snakke på, fordi vi tror at det vil vise mer medlidenhet og forståelse. Men egentlig er det bare det motsatte som skjer, legger en annen informant til. En annen informant følger opp med at, - personen blir mer fornærmet enn den føler seg forstått. Dette forstår vi veldig godt, men det kan likevel være litt vanskelig fordi man vil snakke på en måte som ikke sårer dem.

- Det er greit å kunne snakke med venner som vi har felles med den psykisk syke hvis det er noe vi lurer på, forteller en av de. - Ofte er det fint å bli enige om hva man kan si og gjøre og hva man ikke skal si og gjøre. Da blir det lettere å omgås med de som sliter psykisk, mente en av informantene. Ungdommene fortalte også at - Noen ganger blir det også slik at vi ikke har like mye kontakt med den i vennegjengen som er psykisk syk, som med de som er friske. Dette går litt i rykk og napp. Det kan være fordi personen går på mye medisiner og er slapp og sliten. De kan slite veldig i en periode og er veldig avhengig av profesjonell hjelp, eller det kan være en helt annen grunn, er alle de tre ungdommene enige om.

Til tross for at det kan være vanskelig å være pårørende til noen med psykiske problemer, kommer det også mye positivt ut av det. - Vi har et vennskap vi vil ta vare på. Det er en veldig positiv opplevelse å se at personen stadig blir friskere, og det gir noe til oss som er pårørende også, forteller ungdommene. - Selv om personen er psykisk syk så er han eller hun akkurat den samme personen som før sykdommen inntraff, forteller en av de, mens de to andre raskt sier seg enige.

De pekte derfor på viktigheten av at også de som venner blir inkludert og informert om hva som foregår. - Enten det er nye medisiner, innleggelse på psykiatrisk sykehus eller positive nyheter i den sykes liv. På denne måten blir det veldig mye lettere å fungere som pårørende, og det er ikke nødvendig å gå rundt med spørsmål hele tiden.

- Vi kan fortsatt ha det like gøy sammen, vi deler samme interesser og vi har et vennskap som betyr veldig mye for begge parter. Det aller viktigste er at vi føler oss trygge på hverandre. Vi skal komme oss gjennom dette sammen, avslutter de unge pårørende.

I noen tilfeller hender det også at vi lurer på hvorfor vennen vår med psykiske problemer plutselig kutter kontakten, eller ikke er å få tak i. Dette er også mye lettere dersom vi blir inkludert og informert, forteller de.

Psykisk helse og somatikk på tvers I mai 2015 åpnet det nye sykehuset i Østfold dørene. Fra og med november med noe så unikt som psykisk helse og somatikk under samme tak. Fra det gamle bygget på Veum psykiatriske, som rakk å feire 100 års jubileum i fjor, til et helt nytt sykehus, er overgangen stor. For psykisk helse innebærer dette også et stort løft som viser at sykdom er sykdom, uavhengig av diagnose. LPP fikk en lang samtale med Kari Gjelstad, prosessleder psykisk helsevern som delte entusiastisk alt fra historikk til dagens tilbud.

VEIEN FRAM - Noen ting forandrer seg på en måte utenfra og inn mens andre ting må vi forandre innenifra og ut. Jeg tenker det slik at når de ytre rammene forandrer seg så gjør det noe med oss etter hvert i forhold til hvordan man tenker på ting, sier Gjelstad Gjelstad forteller at det en gang var sett som en god tanke å legge asylene ute på landet, men da var det som oftest tilknyttet gårdsbruk eller lignende, og pasientene ble lengre. På Veum var det blant annet gartneri, fjøs og snekkerverksted. Pasientene ble den gangen mer skilt fra omverden og mange var der en mannsalder. Etter hvert som behandlingene har forandret seg, har oppholdene blitt kortere og beskrivelsen asylet er ikke lenger i bruk.

Kari Gjelstad, prosessleder psykisk helsevern, Sykehuset Østfold

Dette viser at sykdom er sykdom enten du har en psykisk eller somatisk lidelse. Noen har stilt spørsmål om det er bra at psykiatriske pasienter skal gå rundt i vestibylen sammen med de somatiske. Dette kan ha positiv effekt på de psykiatriske pasientene i forhold til å fungere blant allmennheten. Fagpersonell vurderer også om pasientene er i stand til å bevege seg fritt i korridorene slik de også gjorde på Veum, sier Gjesdal.

Psykiatrisk behandling er nå en del av spesialhelsetjenesten og det kunne ikke ha kommet klarere frem, da det ble bestemt at psykiatrisk avdeling også skulle ligge på Østfold sykehus på Kalnes.

UTFORMINGEN - Det som er en av de store utfordringene med å bygge et sykehus er å bygge for fremtiden. Det å spå hvor utviklingen går er ikke så enkelt. Det var ikke bare å lage en finere bygning, men prøve å tenke ut hvordan ønsker vi at det skal være. Nå hadde vi muligheten til å begynne på skratch. Det var en veldig lang prosess, men resultatet ble en glede, sier Gjelstad. Gjelstad forklarer og viser tegninger av sykehuset. Bak enhver krok ligger en gjennomtenkt tanke. Psykiatrisk avdeling har blant annet fått sikrede verandaer som er laget for å gi pasientene mer frihet i forhold til å kunne lufte seg når de selv vil. Før var pasientene avhengig av at pleiere fulgte de, nå kan de styre dette selv.

Ved sykehuset er somatikk og psykisk helse samlet under samme tak.

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse

- Vi har fått tilbakemeldinger fra pasienter at dette har lettet en frustrasjon. Nå slipper de å være avhengig av faste tider for lufting. De har mer frihet og den verdsettes, forteller Gjelstad. En av de store kontrastene til det som var på Veum er at pasientene har fått en oppgradering på standarden med alenerom og eget bad. Tidligere var det ikke automatisk enkeltrom til alle, samt at 12 pasienter måtte dele 3 bad. I første omgang gjør dette noe for privatlivet til pasientene, men øker også tilgjengeligheten for de som er pårørende. Nå er det ingen andre å ta hensyn til på rommet lenger. Privatlivet er styrket. Videre viser Gjelstad stolt frem et eget pårørende rom som både er lyst og skjermet fra allmenheten. Her kan de pårørende få sitte i fred i lyse og fine lokaler som bærer mer preg av å være hjemmekoselig enn institusjonsaktig.

Ved det nye sykehuset satses det betydelig på gode omgivelser.

Den somatiske helsen for alvorlig psykisk syke er ofte for mange redusert og behov for annen form for legehjelp er nødvendig, forteller Gjelstad videre. Før var det slik at når inneliggende pasienter på Veum hadde en annen medisinsk lidelse så måtte de sendes med ambulanse fra Veum til annen behandlingsinstans, hvor behandling ble gitt, for så deretter å bli sendt tilbake til Veum igjen.

EN VEI INN Det var først snakk om å ha felles akuttinngang for både somatikk og psykiatri, men det viste seg å være lite hensiktsmessig. - Det å ta imot psykiatriske pasienter i et kaotisk somatisk akuttmottak for så å måtte frakte de videre til avdelingen, ville ikke være bra for pasientene. Både i forhold til trygghet og ro rundt seg, men også personvern. Vi har valgt å definere at inngangen gjennom vestibylen er en felles vei inn, hvor de akutte mottakene defineres som arbeidsinnganger, sier Gjelstad.

«Reisen» var for mange en påkjenning. Dessuten var lab -tilbudet redusert på Veum med 3 timer, 5 dager i uken, i motsetning til i dag hvor det er 24-timers tilgjengelighet. Og nå har vi også tilgang på billeddiagnostikk. Dette fantes ikke på Veum. - Det må jo være godt for de som følger og besøker sine nærmeste å se at de blir mottatt i nye fine lokaler, med samme standard som det som tilbys andre pasienter i spesialisthelsetjenesten. En bedre behandlingshverdag for den syke, kan også gi en lettere hverdag for deres pårørende. Det å se at deres kjære få nødvendig behandlingsoppfølging uten å måtte pendle fra sykehus til sykehus, berører nok mange på en positiv måte, både følelsesmessige og praktiske, sier Gjesdal.

Psykiatrisk avdeling har også en egen ungdomsseksjon med egen akutt inngang. Gjelsdal forteller at det er de dårligste ungdommene som kommer hit. Ungdomsseksjonen har 10 senger hvor 5 er for akutt inneliggende og 5 for utredende behandling. Pasientene får et mer helhetlig helsetilbud. Kommer det inn en pasient via en somatisk avdeling og helsepersonellet finner ut at vedkommende bør ha en psykiatrisk vurdering, da er veien kort for å bli vurdert av en psykiater eller annet relevant helsepersonell.

Og ikke minst, det at somatikk og psykisk helse nå er lagt under samme tak, viser en holdningsendring fra «asyltets» tid til nå. Sykdom er sykdom, enten det være seg psykisk eller en annen form for medisinsk lidelse. Kanskje dette også kan være med på å gjøre psykisk helse mindre tabubelagt på sikt, avslutter Gjesdal.

Gjelstad viser til et eksempel hvor man har en pasient med stort, raskt vekttap. Pasienten utredes for om det kan være kreft eller andre somatiske lidelser, men når det viser seg at utredningen ikke gir indikasjon for somatisk sykdom, kan man utvide med parallell utredning av mulige psykiske lidelser uten at pasienten må flytte på seg, og legene kan samarbeide om videre tiltak.