Erik Sigsgaard
Respekt for barns og unges NEI Oversatt av Ingvill Christina Goveia
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 3
24.06.14 10:27
© CAPPELEN DAMM AS, 2014 © 2014 Erik Sigsaard: Om børns og unges Nei, farvel til lydighetskulturen. ISBN: 978-82-02-45065-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Redaktør: Inger Johanne Holth Sats: Laboremus Oslo AS Omslagsdesign: Hanne Dahl Design Trykk og innbinding: Livonia Print SiA, Latvia 2014 www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 4
24.06.14 10:27
Norsk forord I visse kretser forstås det å yte motstand i økende grad som en del av barns danningsprosess – som en del av det å vokse opp. Etter å ha lest Erik Sigsgaards refleksjoner og beskrivelser av barns og unges nei slår det meg at han åpenbart tilhører en slik krets. En vanlig måte å forstå barns motstand eller nei på er at det er noe negativt, noe vi voksne må slå ned på og undertrykke. Sigsgaard på sin side setter søkelys på at barns motstandshandlinger er et uttrykk for at barnet oppfatter seg selv som et menneske som har mulighet til å si sin mening om det livet det lever. Barns motstand blir i denne boken fremstilt som noe vi voksne må lytte til og vise respekt, dersom vi tar på alvor idealer om danning og demokrati. Det levnes liten tvil om at forfatteren – som i sine tidligere publikasjoner Kjeft og Kjeft mindre – tar barnas parti i det som har blitt kalt kampen om barndommen. Gjennom en skarp institusjonskritikk utfordrer Sigsgaard mange måter å tenke om barns nei som trolig ofte tas for gitt. Han beskriver en rekke levende eksempler på hvordan barns nei kommer til uttrykk på et mangfold av måter – og hvordan vi, både som profesjonelle og som familie, møter barnas nei enten på krenkende eller respektfulle måter. Som leser blir jeg berørt av mange av fortellingene i denne boken. De vekker minner fra min egen barndom og ungdomstid. I tillegg får de meg til å reflektere over hendelser fra mitt eget liv – både som pedagog og, ikke minst, som mor. Mens jeg leser, tenker jeg flere ganger: «Jeg skulle ønske at jeg hadde lest dette før jeg ble mor, og før jeg begynte å arbeide som pedagog.» Dette tenker jeg
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 5
24.06.14 10:27
6 norsk forord fordi jeg oppdager at jeg kunne vurdert og gjort ting annerledes. Men også fordi boken tegner et (for-)bilde av alle de pedagoger og foreldre som gjør motstand mot institusjonelle rammer og regler som hindrer barna i deres forsøk på å tre frem i verden på sin måte. Erik Sigsgaard ser ikke ut til å ha behov for å bevise sin akademiske kunnskap – som jeg etter å ha møtt ham i akademiske sammenhenger vet han innehar. Han er opptatt av å formidle sine tanker om et viktig tema for å nå ut til dem som arbeider med barn, til foreldre og til andre som interesserer seg for barn. Jeg tror alle de gode eksemplene i boken, og alle de refleksjonene han knytter til disse, vil bidra til at han lykkes med dette. Imidlertid ville jeg gjerne også ha lest flere av hans refleksjoner og betraktninger omkring eksemplene. Forfatteren tar utgangspunkt i danske forhold, men det er åpenbart at de sentrale tendensene han beskriver, kan sammenlignes med utviklingen i Norge. Sigsgaard beskriver blant annet hvordan mange danske barn lever store deler av livet sitt i institusjoner, og han antyder at barn ikke lenger har fritid og at de ikke får leke. I boken forklarer Sigsgaard hvordan Danmark lar seg påvirke av PISA-undersøkelsene, blant annet gjennom økt læringstrykk på barn og unge som en følge av at man utvider antall timer de skal gå på skolen. Dette er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dersom vi ser på den norske utdanningspolitikken. Sigsgaards bekymring for barns muligheter til fritid og lek deles av FN. FN publiserte i 2013 en kommentar til Barnekonvensjonens artikkel som gir alle barn rett til hvile, lek og fritid (§ 31). I kommentaren pekes det på at akademisk suksess og formell læring vektlegges på bekostning av lek. En grunn til dette er strukturering av barns tid og liv i de pedagogiske institusjonene. I kommentaren fremheves det at barns velvære må stå i fokus. I denne boken blir leseren stadig minnet på viktigheten av å la barn få leve i nået, leve her og nå, og at vi ikke først og fremst må fokusere på barnas akademiske suksess og formelle læring, men heller på å skape «et lykkeligere barneliv» og på at «barns ønsker og vilje skal respekteres!». Forfatteren minner meg
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 6
24.06.14 10:27
norsk forord 7
på min etiske forpliktelse overfor barn – en forpliktelse til å tenke meg om før jeg sier nei til barn, før jeg avviser deres motstand, barns nei. Og jeg oppfatter disse påminnelsene å være i tråd med formålsparagrafene for de pedagogiske institusjonene både i Danmark og i Norge, der danning og demokrati står sentralt. Erik Sigsgaard er ikke bare opptatt av ord, men av handling. For Sigsgaard ser det ut til at voksnes handlinger i møte med barn vil være avgjørende for hvilke erfaringer barn får når de yter motstand, ytrer sine nei. Jeg tror, med bakgrunn i denne boken, at det er mulig å si at danning i de pedagogiske institusjonene – enten det er i Danmark, Norge, Sverige eller andre steder – i stor grad handler om at voksne ikke bare skal sette grenser for barn, men vel så mye om at de voksne må sette grenser for seg selv. Denne boken er i så måte et tankevekkende bidrag til den pågående samtalen om danning, demokrati og barndom.
Trondheim 20. mai 2014 Maria Øksnes
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 7
24.06.14 10:27
Innledning Gjennom min holdning til den andre er jeg med på å bestemme hvilken vidde og farge hans verden får. Jeg er med på å gjøre den rommelig eller trang, lys eller mørk, mangfoldig eller kjedelig – og ikke minst er jeg med på å gjøre den truende eller trygg. K.E. Løgstrup1
Forestill deg at barnet ditt eller en av dine tidligere elever sier nei til å være med på mobbing på arbeidsplassen, har styrke til å avvise seksuell trakassering, tør å si nei, også når alle andre sier ja. De fleste foreldre, pedagoger, lærere eller trenere ville blitt glade for det. Å si nei – til å følge flokken, fordi de er i flertall … å ha mot – til å avvise seksuelle overgrep … å si nei – til å stenge ute eller skade og forfølge dem som oppleves som annerledes. Alt dette er også sentralt for å skape åpne fellesskap og demokratiske samfunn. Man skulle derfor tro at vi voksne i oppdragelse og utdanning gjør det vi kan for å støtte barn i å si nei. Imidlertid krever vi tvert imot vanligvis at barna skal si lydig ja til voksenverdenens premisser og krav. Og hvis de sier nei, risikerer de eksklusjon eller sanksjoner, eller å bli betegnet som «utfordrende». Dette tilsynelatende misforholdet mellom det voksenverdenen gjør med barna, og det vi ønsker av dem når de vokser opp, er temaet for denne boken. Men hva er det barn og unge sier nei til? De sier nei når de plutselig blir avbrutt i sin intense opptatthet. De sier nei når de voksne kjefter, bebreider eller krever. Når de blir satt
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 13
24.06.14 10:27
14 innledning til noe de ikke vil eller tør, setter de seg til motverge og sier nei. Alle disse kravene fra oss voksne er krenkelser av barnets og den unges vilje, integritet og selvbestemmelse. Men er det også et «nei» som stikker enda dypere? Sier noen barn også nei til den barndommen de blir tilbudt? Den institusjonaliserte barndommen … Og hva var det egentlig som var spesielt med den ikke-institusjonaliserte barndommen? Forfatteren Tage Skou-Hansen skriver: Den gangen myldret det av voksne, barn og dyr overalt. Kuer og hester og griser og høns … Og det var områder som ikke ble dyrket. Åkre og kratt og skogholt. I dag var det tomt. Det var ingen å se. Verken mennesker eller dyr. Hverdagslivet var borte. Det hele hadde blitt nakent og ensartet … Det er ingen skygger mer … Ingen steder å gjemme seg eller gå på oppdagelse.2
Barnelivet i storbyen er levende beskrevet i tegneren Ib Spang Olsens selvbiografi. Det var store ubebygde arealer her og der, og vannhull, og voksne som holdt på med sitt – og barna kunne se på eller kanskje hjelpe til. I min egen barndom var alle vi barna i Jonasens skog. For en voksen var den ikke stort større enn et frimerke, men for barna var den et dyrebart fristed. Dit kom aldri de voksne. Man måtte forsere både grøfter og gjerder for å komme inn i skogen. Jeg besøkte skogen 60 år senere. Ingen nedtråkkede stier. Ingen spor av levende. Men eiendommene rundt skogen var der, og der bodde det både barn og voksne. Tilfeldighetene ville det slik at jeg et par dager senere var i Klaksvig sammen med en bekjent fra Færøyene. Vi gikk forbi en øde strand midt i byen. «Der lekte barna for 25 år siden», sa hun. «Var ikke det farlig?» spurte jeg. «Se på den benken», sa hun. «Der satt de gamle mennene, og de passet på barna.» Nå var både de gamle mennene og barna institusjonaliserte.
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 14
24.06.14 10:27
innledning 15
Det er det samme der som her. By og land er tømt for det brokete livet. Tømt for barn, for gamle, for dyr og for arbeidende mennesker. Livet har gått innendørs og lukket døren bak seg. Og det har gått raskt. I 1950- og 1960-årene kunne man fortsatt se barneflokker i landskapet. Alt dette hører man sjelden om, «sånn er det jo bare», og «man kan ikke stanse utviklingen». Å ferdes fritt omkring uten å bli overvåket, å se på det de voksne gjør, å hjelpe til og å gjøre egne erfaringer – mon tro om man kan ta fra barna alt dette uten at de reagerer, kjemper imot og sier nei? Det er utenkelig. Ethvert sunt og friskt menneske, ung som gammel, vil kjempe imot hvis det blir fratatt sin frihet. Det enkleste svaret er altså: Barn protesterer fordi de har mistet hverdagslivet og muligheten til å ferdes fritt. Dette svaret og denne forståelsen eksisterer imidlertid ikke i den offentlige debatten eller den pedagogiske diskusjonen. Hvis et barn stritter imot, sier nei, slår fra seg eller slenger skjellsord mot læreren eller pedagogen, sier man ikke: «Det er ikke så rart. Han (eller hun) har jo blitt plassert her uten å ønske det, kan ikke bevege seg fritt omkring og kan ikke hjelpe til i arbeidet eller leke fritt.» I stedet blir det kritiske søkelyset rettet mot barnet: «Han utfordrer grensene», «hun vil aldri være med», «han slår». Man forsøker å «oppdra disse ondene vekk», med formaninger, restriksjoner, «konsekvenser», «time-out», kjeft og bebreidelser. Foreldene forventes å «støtte opp» om institusjonens pedagogikk. De bør helst ikke lette stemningen for barnet, la det sitte for seg selv og spise når det er sultent, eller la det leke fritt. Det ville være å motarbeide institusjonen (skolen). Også foreldrene skal tvinge barnet inn i faste rammer. På den måten støtter de skolens (institusjonens) pedagogikk. Men dette går jo galt, og aller mest galt går det i de mest institusjonaliserte institusjonene. Stadig flere trenger psykologisk eller psykiatrisk behandling, og det blir stilt diagnoser og foreskrevet ritalin til barn i 4–5-årsalderen. Barna føler at det er noe galt med dem,
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 15
24.06.14 10:27
16 innledning fordi de blir sett på som at noe er galt. Over 20 prosent av barna forlater institusjonssystemet i en sosialt hjelpeløs tilstand fordi de ikke kan lese og skrive. Dette skjer fordi barnets protester ikke blir forstått. Når barnet skriker i avmakt: «Dere er dumme, jeg hater dere!» ser det – for voksenverdenen – ut som om det er barnet det er noe i veien med. Men undersøkelsene, diagnosene og oppdragelsesprogrammene hjelper ikke noe særlig, og årsaken kan tenkes å være at barnas vansker bare er symptomer på grunnleggende svikt og mangler i barnas oppvekstsvilkår. Det kan sies så enkelt, men er likevel så vanskelig å forstå: Et vanskelig barn er et barn som har det vanskelig. Samtidig lever vi i en tid der barnets grunnleggende rettigheter er stadfestet i FNs barnekonvensjon, som sier at det er forbudt å slå og fengsle barn, og at barns arbeid ikke må utnyttes. I stadig flere familier, institusjoner, skoler og, ikke minst, på fritidsområdet har barna og deres meninger også langt bedre vilkår i dag enn tidligere. Barn skal ikke lenger tie når de voksne snakker; de kan gjerne si imot, og barnas ønsker og vilje skal respekteres. Du kan lese om dette i siste del av boken, der to lærere – Bolette, som er grunnskolelærer, og Hanne, som er lærer på HTX (den tekniske videregående skolen i København, o.a.) – forteller om det som forhåpentligvis kan bli byggesteinene til fremtidens skole. På samme tid har media brakt barna tettere sammen, globalt og lokalt, og har gitt dem nye «fristeder». Utviklingen er altså ikke entydig, men forvirrende og vanskelig å bli klok på, og flertydigheten lar seg ikke fange med tradisjonelle metoder. Det er oppbrudd, og tiden er inne til å prøve å forstå hva barna egentlig forteller oss. De snakker tydeligst når de våger å si nei. Så forteller de oss noe om hva de vil og ikke vil, og hvordan verden ser ut med deres øyne. Derfor er det barna som snakker mest i denne boken, med hverandre og med de voksne.
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 16
24.06.14 10:27
innledning 17
De fleste «historiene» som blir fortalt, har jeg samlet inn i løpet av drøye tjue år i forbindelse med forskningsprosjekter om institusjonalisering, om menneskesyn og om barn–voksen-relasjoner3, og en del av dem har jeg samlet gjennom arbeidet med denne boken. Historiene, de refleksjonene de frembringer, og forståelsen som kan skisseres, danner grunnlag for kunnskaper som har sitt utspring i «engaged, responsive understanding». Dette står i motsetning til kunnskaper som er skaffet til veie gjennom «undersøkelser» av barn, med vekt på testing og på å finne fakta. Der det ofte produseres og presenteres «objektive» tall og målinger, er denne boken mer opptatt av kritisk forståelse og sammenheng. Man kan forme en verden for barna, altså for fremtiden, uten å lytte til barna og uten å gå i dialog med dem. Tiden har vist at det er fullt mulig. Men, som vi skal se, er kostnadene betydelige. Dette er å si det forsiktig. Man kan kanskje si at systematisk døvhet overfor barnas motstand er en trussel på nivå med blindheten for ressursmisbruk, økonomisk vanstyre og klimaforandringene. Store, ja, nesten uoverkommelige oppgaver venter barna våre dersom vi, dagens voksne, ikke klarer å stanse de klimaendringene som allerede er i ferd med å akselerere. Lydighetskulturen og dennes oppdragelse, med grenser, kjeft, konsekvenser og «ja-hat», duger ikke lenger. Morgendagens barn har ikke behov for en ødelagt vilje og amputerte følelser. Tvert imot har de behov for å vite og føle hva de vil og ikke vil, og de trenger mot og styrke til både å bryte ned og bygge opp. Er dette å si det for sterkt? I det følgende skal vi se nærmere på det. Ikke minst skal barna komme til orde; ikke når de er søte og veloppdragne, og gjør som de blir fortalt, men når de argumenterer, hvisker, gråter eller retter protestene sine mot oss, for da gir de oss mulighet til å forstå bedre og til å se mer nyansert og kritisk på den verdenen som vi har ansvaret for at de skal vokse opp i. Over hundre barn, ungdommer, foreldre, pedagoger, lærere og andre har bidratt til denne boken, og jeg er dem stor takk skyldig,
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 17
24.06.14 10:27
18 innledning blant annet Rikke Sværke Madsen, Karin Phares, Tine Prahm, Søren Smidt, Marcus Samuelsson, Lene Sigsgaard, Anne Sigsgaard, Asbjørn Horst Sigsgaard, Julie Lynge Hall, Anne Grete Holtoug, Ulla Liberg, Søren Pedersen, Christian Andersen, Fie Hørby, Jørgen Frederiksen, Ulla-Stina Nilsson, de to lærerne Bolette og Hanne, som gir oss et innblikk i en pedagogisk praksis som peker mot fremtiden, og ikke minst min daglige kritiker og inspirator, Marianne Sigsgaard. Takk også til Professionshøjskolen UCC for husly, vennlighet og kollegialt samvær, og til min forlegger, Claus Clausen, for hans kritiske spørsmål, gode forslag og positive innstilling.
104490 GRMAT Respekt for barn og unges NEI 140101 v3.indd 18
24.06.14 10:27