Helsestasjonismen og andre essays av Ole Jacob Madsen

Helsestasjonismen og andre essays

Ole Jacob Madsen

Helsestasjonismen og andre essays

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-83836-2 1. utgave, 1. opplag 2024 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Salvador Dalí: Portrett av Sigmund Freud. © Gala-Salvador Dalí Foundation / BONO, Oslo 2024 Sats: BØK Oslo AS Trykk og innbinding: AIT Grafisk AS Boka utgis med støtte fra Universitetet i Oslo www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold Introduksjon...................................................................................

I PSYKOLOGI...................................................................................

Livet etter psykologien.......................................................................

Avhengig av avhengighet...................................................................

Gale vandrere......................................................................................

Helsestasjonismen..............................................................................

Bulldoserbegrepet «medikalisering».................................................

De nye prestene...................................................................................

Den betingede åpenheten om psykiske lidelser................................ Å mestre eller ikke mestre livet er dessverre blitt spørsmålet.........

Hvor bekymret bør vi være for barn og unges psykiske helse?........

9

17 18 22 26 32 38 41 44 47 52

Venstresidens fravær i debatten om psykisk helse peker på et større problem..................................................................................... 55 Diagnosepositiviteten kan vise seg å skjule det gamle positivitetstyranniet........................................................................... 58 «Livsmestring» for nyankomne: Akkurat passe diffust?.................. 61 Å reagere på økt medisinering for ADHD er uttrykk for moral........ 65 Begynner vi å gå lei de psykisk lidende unge?................................... 69

II SELVHJELP.....................................................................................

Opium for folk flest.............................................................................

Bastarder av regnbuen........................................................................

Er kosmetisk kirurgi endelig blitt stuerent?...................................... Å realisere seg selv krever sin kvinne i kunsten, som i livet............

Influenserne og den eldgamle overtroen..........................................

73 74 77 82 85 88

6

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

Kontroll over pusten skaper ikke nødvendigvis bedre samfunnsborgere................................................................................ 92

III MANNEN........................................................................................ 95 Sæden i ditt eget øye........................................................................... 96 Menn blir valgt bort. Men få vil problematisere kvinners valgfrihet............................................................................................. 99 Å snakke om noe essensielt ved fars rolle i oppveksten er blitt krevende.............................................................................................. 102 Er jeg hard nok for de kvinnsa?.......................................................... 105

IV IDEOLOGI....................................................................................... 109 Oss selv gjennom røykteppet............................................................. 110 Snøfnugg kan du selv være................................................................ 116 Klassekampen i klasserommet.......................................................... 121 Kapitalismen, actually........................................................................ 124 Mat forener oss, i det minste på tv..................................................... 127 Hvor mye psykologi og ideologi trengs for å skape en troverdig statsministermorder?......................................................................... 130

V KLIMA.............................................................................................. 135 Nedsatt virkelighetsfølelse................................................................. 136 Skaminvasjon...................................................................................... 142 Har du følt deg solastalgisk i det siste?.............................................. 145 Har man fremstilt klimaangst som mer fremskutt enn det er?....... 148 VI BARN OG UNGDOM.................................................................. 151 «Hvordan har dere det egentlig?» Som man spør, får man svar....... 152 Fikle-lekene koloniserer barnas livsverden....................................... 159 Mindre lekser kan bety at barna våre kan lære seg kunsten å bare henge......................................................................................... 162 Ungdommers spontane liv er utrydningstruet................................. 166

innhold

Skolen er i ferd med å okkupere barns livsverden fullt og helt........ 170 Obligatorisk foreldrekurs gjør dagens foreldre til syndebukker...... 174

VII TEKNOLOGI.................................................................................. 179 Det digitale jeget................................................................................. 180 Er vi i ferd med å få en terapeutisk nyhetskultur?............................ 186 Er det bare negativt å overvåke seg selv?........................................... 190 Vi lever i en konstant opphisset tilstand........................................... 194 Om tekstene.................................................................................... 199 Sluttnoter......................................................................................... 203

7

Introduksjon Diagnose publikasjonsdiaré Diagnostikk er «læren om hvordan man kjenner igjen og klassifiserer sykdommer» eller helt enkelt «kunsten å stille diagnose».1 En diagnose skal ideelt sett tjene som et hjelpemiddel for å gi rett behandling. Fordelen med å stille diagnoser, enten det er i somatisk medisin eller psykisk helsevern, er at de sammenfatter store mengder informasjon og forenkler kommunikasjon mellom behandlende instanser. Ulempen ved kategorisk å skille mellom normalitet og sykdom kan være at man overforenkler virkeligheten, der andre faktorer av betydning for pasientens vansker utelates, og man formalistisk kun følger retningslinjene for en bestemt diagnose.2 Slik forholder det seg langt på vei med samtidsdiagnostikken også: Samtidsdiagnoser gir fortettede problemskrivelser av vår egen tid; utsnitt av samfunnsutviklingen som fortjener kritisk analyse og offentlig debatt. Samtidig kan slike fortettede perspektiv gå på bekostning av kompleksiteten og forhold av betydning som faller utenfor problem­ beskrivelsen. I diagnostikken så vel som i samtidsdiagnostikken, er det dessuten en fare for at diagnosene begynner å leve sitt eget liv som alle involverte kan samles om, men der resultatet snarere er overflate­ behandling og intellektuell latskap enn vellykkede intervensjoner.

De individuelle diagnosene og samtidsdiagnosene står også i et innbyrdes spenningsforhold til hverandre. Hva slags problembeskrivelse som påkalles vil i mange tilfeller bestemmes av om man mener vanskene kan lokaliseres spesifikt hos individet eller generelt i samfunnet. I en norsk sammenheng er antagelig debatten rundt 22. julirettssaken det beste eksemplet fra nyere tid. Offentligheten var den gang delt mellom dem som mente Anders Behring Breiviks fryktelige udåder var et tilregnelig resultat av et høyreekstremt politisk miljø i en påstått sivilisasjonskrig mot innvandring og multikulturalisme, og dem som insisterte på å se ham som et utilregnelig og forstyrret individ som helt fra barndommen av hadde vist tegn på alvorlig reaktiv tilknytningsforstyrrelse som senere ga seg utslag i personlighetsfor-

10

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

styrrelse og empati­svekkelse. Blant den første gruppen mente mange at Breiviks ugjerninger dermed også fortalte noe allment om vår egen samtid, mens i sistnevnte gruppe var hans grusomme handlinger kun en meningsløs anomali. Hvilket syn man anla hadde ikke sjelden med politisk sympati å gjøre også: Deler av venstresiden i Norge hadde antagelig en interesse av å betrakte Breivik som utslag av høyreekstrem retorikk, mens deler av høyresiden heller ville forstå Breivik som et forstyrret enkeltindivid som tilfeldigvis hadde viklet seg inn i et politisk landskap, inklusiv medlemskap i FrP i en periode. Venstresiden beskyldte derimot høyresiden for å psykologisere politisk terror, spesielt i forbindelse med rapporten fra de to første rettsoppnevnte sakkyndige, Torgeir Husby og Synne Sørheim, som konkluderte med diagnosen paranoid schizofreni og følgelig at den tiltalte var å regne for strafferettslig utilregnelig. Høyresiden på sin side mente at hele rettssaken var politisert i det den endelige dommen forelå, og etter at den andre sakkyndige rapporten til Agnar Aspaas og Terje Tørrissen hadde konkludert med at tiltalte var strafferettslig tilregnelig.

Slike antagonismer mellom individuelle diagnoser og samtidsdiagnoser utspiller seg også på den internasjonale politiske scenen. Under Donald Trumps presidentperiode var det flerfoldige eksempler på det: Etter to suksessive masseskytinger i El Paso og Dayton i USA i 2019 med til sammen 31 drepte uttalte han blant annet: «Psykisk sykdom og hat trykker på avtrekkeren, ikke våpenet».3 Til Trumps forsvar finnes det statistikk som viser at i om lag halvparten av tilfellene av masseskytinger i USA mellom 1982 og 2023 hadde gjerningsmannen psykiske problemer i forkant. Men som både representanter for den amerikanske psykologforeningen og flere politiske kommentatorer raskt påpekte: Ved å forklare de grusomme hendelsene med psykisk sykdom så Trump ut til å forfekte en målrettet retorikk som spiller på myten om at psykisk syke er farlige, samtidig som han avpolitiserte masseskytingene som individuelle sykdomshistorier, fremfor å trekke frem USAs våpenlovgivning som en villet politikk, styrt av sterke økonomiske bindinger.4 Historisk sett har det også eksisterte styringssett som både har forsøkt å umyndiggjøre diagnostikkens individuelle og samfunnsmessige forklaringskraft. I Kina under Mao Zedongs regjeringsperiode fra 1959 til 1976 ble psykiske lidelser betraktet på linje med narkotikamisbruk og prostitusjon som naturlige nervesvekkelser etter det kapitalistiske

introduksjon

samfunnet, og noe man mente ville forsvinne helt i og med overgangen til kommunistpartiets nye sosialistisk samfunn. Helsedirektør i Norge fra 1938 til 1972 Karl Evang var heller ikke fremmed for en beslektet sosialmedisinsk tankegang når han stadig insisterte på at «Individet er en abstraksjon».5 Mens et velkjent omvendt eksempel er Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher som under et intervju med damebladet Woman’s Own i 1987 avviste at det fantes noe slikt som et «samfunn» når journalisten Douglas Keay spurte henne om hva som er gått galt i Storbritannia de siste årene, ved å vise til økende skilsmisserater, aborttall og voldsstatstikk. Thatcher mente problemet dreide seg om ansvarsfraskrivelse hos innbyggerne og en omseggripende, hjelpeløs forventing om at det er staten som skal løse problemene for dem: Jeg tror vi har gått gjennom en periode hvor for mange unge og voksne har blitt gitt forståelsen «Jeg har et problem, det er regjeringens jobb å takle det!» eller «Jeg har et problem, jeg vil gå og få økonomisk støtte for å takle det!» «Jeg er hjemløs, regjeringen må huse meg!» og så dytter de problemene sine på samfunnet, og hvem er samfunnet? Det finnes ikke! Det er individuelle menn og kvinner og det er familier.6

En vedvarende bekymring i kjølvannet av Thatchers økonomiske politikk, gjerne anskueliggjort som nyliberalismen, er således om individuelle psykiatriske diagnoser også i Norge i økende grad sees på bakgrunn av individualisering og ansvarliggjøring av enkeltmennesket, og derfor anvendes i tilfeller der det hadde vært riktigere å ta i bruk samtidsdiagnoser. Pedagogen Arne Klyve, med lang erfaring fra rusfeltet, ser ut til å mene dét når han spør retorisk: «Hvorfor stiller vi så mange diagnoser på folk og ikke på samtiden?»7 Klyve har helt rett i at antallet individuelle diagnoser har økt kolossalt hvis man ser på utviklingen av den amerikanske psykiaterforeningens diagnosemanual DSM fra førsteutgaven i 1952, som inneholdt rundt 60 diagnoser, til femteutgaven i 2013, som rommer over 400. Sannsynligheten for å få en psykiatrisk diagnose i løpet av livet har da også økt med hver nye oppvoksende generasjon helt siden andre verdenskrig.8 Det er likevel ikke dermed sagt at vi i dag ikke stiller diagnoser på samtiden, selv om man kan gi Klyve rett i en viss forstand. De individu-

11

12

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

elle diagnosene blir formalisert i retningslinjesystem som DSM eller ICD, og deretter blir de institusjonalisert i velferdssystemet, som sementerer et standardisert sykdomssyn som privilegerer enkelte grupper og bringer andre til taushet.9 Samtidsdiagnosene, på sin side, får ikke samme direkte betydning for praksis og folks liv, uansett hvor utbredte de blir, men er isteden i sirkulasjon i det akademiske og offentlige ordskiftet.

For nøyaktig et tiår siden viet Morgenbladet et helt nummer til samtidsdiagnoser som en del av prosjektet «Hva er samtiden?» sammen med tidsskriftet Samtiden og Litteraturhuset i Oslo. Sett i retrospekt er det påfallende hvordan mange av de innsendte bidragene fortviler over iPhone-en, Tinder eller selfiens makt over sinnene. Studenten Eirin Kolberg så derfor ut til å treffe presist med sitt forfriskende, kontrære bidrag til de heller dystre samtidsbeskrivelsene der hun ironisk skriver: «Det må jo ha vært enklere før. Den mest aktuelle syndebukken er moderne teknologi, spesielt da sosiale medier.»10 I lederen blir viktigheten av samtidsdiagnoser understreket ved å vise til hvordan de kan engasjere mennesker til å grunne over samfunnsutviklingen, i motsetning til mer fragment kunnskap, siden det kun er helhetsforståelser som kan få oss til å legge samtiden i våre egne hender.11 Derfor advares det også mot ensidig spesialisering av forskning, hvis den kun er sektornyttig og ikke gir svar på fundamentale spørsmål om vår tid. Sosiologen Gunnar Aakvaag er heller ikke nådig i sin dom: «Hvis du spør en gjennomsnittlig, norsk samfunnsviter hva som kjennetegner dagens samfunn, kan de ikke svare annet enn for sine egne, helt avgrensede felter».12 Det er tegn som tyder på at akademias rolle som premissleverandør for mer helhetlige forståelser av samfunnet, er under press. Naturligvis vil enhver universitetsrektor med respekt for seg selv, i festtaler og framtidsvisjoner for universitetet si seg enig i at akademia skal bidra til samfunnsdebatten, men insentivene for måloppnåelse går i en annen lei. Selv på universitetene hersker det nå en klar forventning om at man aktivt skal jobbe for å skaffe til veie eksterne forskningsmidler. Allerede under jobbintervjuet på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo ble det gjort klart for meg at den tid var forbi da man kunne sitte på kontoret og arbeide med sin forskning og undervisning. Formidling ble ikke engang nevnt. Som en følge av denne inntjeningsiveren hadde instituttet mitt flydd inn en nederlandsk ekspert på EU-søknader for å vurdere vårt potensial. På forhånd hadde jeg og en håndfull andre unge

introduksjon

håpefulle måttet sende inn våre CV-er og publikasjonslister, og det var satt av hele to timer for hver enkelt, mens forskningskonsulenten fra administrasjonen satt og flittig noterte alt i bakgrunnen. Den flyvende hollender, som også var lege av utdanning, fortalte meg ganske raskt at han hadde en diagnose klar for meg etter å saumfart profilen min: «Du lider av publikasjonsdiaré!». Kort fortalt hadde jeg i alt for stor grad spredd meg på forskjellige temaer og tidsskrifter i ulike underdisipliner, til og med i enkelte disipliner utenfor psykologi. Mens idealet, hvis man skulle ha noen sjanse på det sagnomsuste ERC Starting Grant, var å bygge seg opp som en internasjonalt ledende ekspert i en smal nisje.

Med andre ord å produsere en jevn, sammenhengende klump med avføring, for å følge opp hans vulgære analogi. Den nederlandske doktoren var imidlertid helt på det rene med at hvis jeg trivdes med min spredte forskningsgjerning så var det ikke nødvendigvis noe poeng for meg å snu. Men jeg måtte være klar over at tidsånden antagelig ville innhente meg også, selv i Norge, i form av krav om inntjening for å beholde forskningstid. Alternativt ville jeg bli mer og mer tilsidesatt og strupet for tid til å forske og skrive. Heldigvis har det ennå ikke skjedd, og ingen har i etterkant konfrontert meg med min diagnose, men dette er langt på vei realiteten for vitenskapelige ansatte, ikke bare på oppdragsforskningsinstitusjoner der man er avhengig av inntjening, men også på en rekke av de nye universitetene og høyskolene. Således er hans framtidsprofeti slettes ikke tatt ut av luften.

Dette idealbildet på forskeren og hens bidrag til omverdenen er problematisk ettersom det opplagt favoriserer spesialisten på bekostning av generalisten. Og vil man bli en internasjonalt ledende spesialist i ung alder med fast stilling, er det naturligvis bortkastet å publisere vitenskapelig på norsk, for ikke å snakke om å delta i det offentlige ordskiftet. I mitt eget fag, psykologi, er denne erkjennelsen kommet så langt at min psykologiprofessorkollega Torill Lindstrøm ved Universitetet i Bergen allerede for flere år siden uttalte til Khrono: «For å lykkast i systemet, må du skrive på engelsk. Det å publisere på norsk er nærast diskrediterande».13 Her er det antageligvis forskjell på fagene, og forhåpentligvis er ikke Lindstrøms utsagn en gjennomgripende realitet helt ennå. Likevel er det trolig heller ikke så langt fra sannheten.

I nye stillingsutlysninger er internasjonal publisering for lengst blitt et krav, og vitenskapelige artikler i internasjonalt ledende tidsskrift

13

14

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

med høyest mulig impact factor det som teller og telles. I retningslinjene for kompetansekravene til professoropprykk ved Universitetet i Oslo er publisering i nasjonale kanaler fortsatt «akseptabelt», som det heter seg,14 men i praksis er det annerledes: Da jeg fikk mitt professoropprykk for et par år siden, kommenterte ikke den vitenskapelige komiteen et eneste av mine vitenskapelige arbeider i nasjonale kanaler med et ord. I det minste var disse forhåpentligvis ikke aktivt diskrediterende. I sum er incentivordningene i akademia for tiden lite innrettet mot at man skal virke i det offentlige ordskiftet med helhetlige perspektiver, slik det vanligvis forventes av samtidsdiagnostikeren. Snarere ser tidsånden ut til å motvirke dette. Og som et apropos kan jo Aldous Huxleys framtidsdystopi Fagre nye verden nevnes, der spesialiseringen er så framskredet at den er institusjonalisert fra fødselen av, siden «overblikk er et intellektuelt nødvendig onde», mens detaljkunnskaper er det som gir «prestasjoner og lykke» og selvsagt en skokk med minst mulig brysomme arbeidere.15 I tråd med mitt forsvar for generalisten er jeg nok mer begeistret for samtidsdiagnosene enn de individuelle diagnosene, selv om disse også er nødvendige organiserende navn på lidelser. Samtidig bør viljen til å sette dem i alle tilfeller etterfølges av en kritisk utprøving av hva de tillater oss å se og ikke se. Og akkurat som psykiatriske diagnoser er lett å ty til for behandlere som ikke er særlig interessert eller ikke har tid til å sette seg inn i klientens livsverden, er samtidsdiagnoser ofte bekvemme å ta i bruk for diagnostikere som ris av intellektuell slapphet, ettersom en kritisk samfunnsanalyse kommer ferdig utformet, uten at man behøver å foreta egne undersøkelser av aktuelle samfunnsforhold.

Allikevel er det mitt håp at ved å anvende de ulike samtidsdiagnosene vil man også teste ut gyldigheten og holdbarheten av dem. Og der hvor det skurrer, får det være opp til leseren å avgjøre om de sveipende samtidsdiagnosene simpelthen var feilslåtte i utgangspunktet eller om det er den unike skribenten som bare er udugelig i sin omgang med dem.

I denne boken har jeg samlet en rekke tidligere publiserte tekster som har stått på trykk i norske aviser og tidsskrift de siste ti årene.

Tematikken spenner fra nytten av psykologiske begrep og diagnoser til populærpsykologi og selvhjelpstrender, til noen av samtidens store spørsmål som hva vi gjør med natur- og klimakrisen og hva tekno­ logien gjør med oss. Og der psykologi like gjerne kan utgjøre en del av

introduksjon

problemet som en del av løsningen, og overgangen mellom ideologi og vitenskap er minst like uklar som mellom sykdom og normalitet.

I del I – Psykologi viser jeg hvordan psykologien har gjort seg stadig mer bemerket i måten vi forstår oss selv og omverden på. I del II – Selvhjelp tar jeg for meg hvordan populærpsykologi og selvhjelp stadig vekk inviterer oss til å aktualisere oss selv, og gir oss mer eller mindre håndfaste løsninger på våre miserer. I del III – Mannen viser jeg også hvordan «det nye svake kjønn» møtes med oppmuntringer om å åpne seg og bli mer som kvinnen for å bli et mer veltilpasset psykologisk subjekt. I del IV – Ideologi tar jeg for meg tiltrekningskraften og slitestyrken til ulike systemer som forbrukerkultur og kapitalisme og trosoppfatninger som metoo og woke. I del V – Klima diskuterer jeg hvordan psykologi og nye grønne følelser er kommet til i det offentlige ordskiftet for å vekke befolkningen fra dens virkelighetsflukt. I del VI – Barn og ungdom belyser jeg hvordan vi hele tiden forholder oss til bestemte merkelapper på den oppvoksende generasjon og ser dens utfordringer gjennom våre egne briller og ungdom. I del VII – Teknologi diskuterer jeg avslutningsvis hvordan livet foran skjermen endrer identiteten og selvbildet vårt og blir integrert i vår egenomsorg. Samtidig som verdensveven mer og mer virker som det foretrukne sted for håndtering av stress og vanskelige følelser, og et mer eller mindre velegnet medium for engasjement og utsyn.

I tre kvart århundre minst, og med økende intensitet, har stadig flere bemerket hvordan psykologi og psykoterapi mer og mer ligner en verdensreligion, nesten sammenlignbar med kristendommen. Disse fagdisiplinene er blitt et meningsrammeverk som gir oss et språk om selvet som tilbyr trøst, lindring og ikke minst råd til livets oppturer og nedturer («Slik takler du …»). Omslaget til boken er ment å fremvise denne terapeutiske samtidskulturen, og viser Salvador Dalis portrett av Sigmund Freud året før han døde. Freuds positur, der han hviler sitt velutviklede hode i hånden, gir assosiasjoner til kjempen Atlas i gresk mytologi, som visstnok bar himmelhvelvingen på sine mektige skuldre.

Omslaget minner også om en annen samtidig kunstners ord ved Freuds utgang av livet i 1938 – den britiske poeten W. H. Auden som skrev dette: for oss er han ikke lenger en person nå, men et helt meningsklima som vi lever våre forskjellige liv under16

15

I

PSYKOLOGI Psykologien slapp oss løs og åpnet sinnene våre – for så å fange oss i begreper vi ikke greier å fri oss fra.

18

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

Livet etter psykologien «Hvorfor trenger vi psykologien?» er et spørsmål som trenger seg på når eteren mer og mer ser ut til å fylles av psykologer som villig svarer på journalistenes «hva gjør det med oss?»-spørsmål. Med menneskesinnet som sin krystallkule har psykologen svar på alt.

At vi trenger psykologi synes å bli tatt for gitt, all den tid den etterspørres over en lav sko. Vi hører det fra rektorer («Psykologi inn i skolen!») og idrettsstjerner («Mental trening!»); fra høyre-politikere («Psykologtilbud til arbeidsledige!») og bekymrede Justin Bieber-fans («Gutten trenger en psykolog!»).

Konklusjonen «Vi trenger ikke psykologien» ville derimot vært oppsiktsvekkende. Landets om lag 10 000 psykologer måtte ha funnet seg noe annet å gjøre. Og verre: Den halve millionen nordmenn som hvert år søker hjelp for psykiske plager, ville manglet et hjelpetilbud utover fastlegen. Dette vil oppfattes både uansvarlig, inhumant og virkelighetsfjernt. Derfor kan jeg like godt innrømme det først som sist, før jeg støter vekk alle de som ser på yrkesutøvelsen som et kall til å hjelpe: Noen trenger psykologien.

Nettopp dette kallet til å hjelpe mennesker var den hyppigst oppgitte grunnen til at mine medstudenter ville studere psykologi. Jeg har ingen grunn til å mistro edelheten i motivet. Men kallet viser seg ikke som økte søkertall innenfor eldreomsorgen eller humanitært arbeid. Nei, det er psykologi som velges.

Hva med mitt eget kall? Mistanken om at jeg ikke helt var som mine medstudenter, ble bekreftet under innføringsprogrammet til spesialistutdanningen. På spørreskjemaet Diversity Icebreaker ga jeg null stemmer til utsagn som «Jeg er opptatt av å ivareta andre mennesker», og havnet blant de framsynte «grønne» typene, mens psykologer flest er varme «røde». I psykologiens ekvivalent til et horoskop, Myers-Briggs typeindikator (MBTI), ender jeg som regel opp som en personlighetstype som bare to prosent av befolkningen tilhører, inkludert «onde mesterhjerner» som Hannibal Lecter, Ted «Unabomberen» Kacynski og Adolf Hitler. Vi forenes av evnen til suverent å se bort fra menneskelige hensyn til fordel for orden, system og logikk.

Jeg har på grunn av mitt avvik kommet til at det er redeligst ikke å mene noe om hvordan man best skal møte klienter og behandle psy-

DEL i psykologi

kiske lidelser, men heller påberope meg en viss forstand i mer overordnede spørsmål om psykologiens plass i samtiden. Spørsmålet om vi trenger psykologien, handler, som vi skal se, om langt mer enn om også ikke-syke kan profittere på psykoterapi – det handler om selve kulturens innretning.

Det vil si: «Vi trenger psykologien for å forstå oss selv.» Mennesket har alltid trengt et rammeverk for å fortolke seg selv og omverdenen.

Kulturen regulerer selvet ved å gjøre verden forståelig, sier psykologen Philip Cushman.17 Slik fullender kulturen mennesket. Men det gjøres ved at noen måter å tenke på og være på opphøyes, mens andre måter å være på, nedvurderes.

Humanisten Roger Smith slår fast at spørsmålet «Hva er et menneske?» ikke lar seg besvare rent materielt, for eksempel i biologiske vendinger.18 Menneskenaturen er ikke en «ting» som venter på oss for så å bli avdekket, for den er hele tiden aktiv i sin forståelse av seg selv.

Gjennom historien vil den oppbygde kunnskapsbasen over hva det vil si å være et menneske, legge grunnlaget for hvordan vi forstår oss selv i dag. Og hvis det er slik at vi i dag snakker om oss selv og omverdenen i psykologiske vendinger, er det fordi denne talemåten en gang i historien ble en integrert del av den allmenne fornuft og dagligspråket.

En slik kulturpsykologisk tilnærming gjør at vi står bedre rustet til å behandle problemstillingen: «Trenger vi psykologien»? Svaret må ikke lenger være et kategorisk ja eller nei, men kan være både – og: Vi trenger psykologien for å forstå oss selv, men bare så lenge psykologien er vår foretrukne meningsramme for å begripe våre liv. Mennesker som ikke levde under en terapeutisk verdensanskuelse, hadde andre selvforståelser (magiske, religiøse eller humanistiske), og i framtiden kan det oppstå andre måter å være menneske på (for eksempel en nevrobiologisk eller transhumanistisk). Slik sett er spørsmålet i realiteten et åpent forhandlingsspørsmål.

Forfatteren Geir Gulliksen ble for et tiår siden invitert av Tidsskrift for Norsk psykologforening til å reflektere rundt det samme spørsmålet.19 Han pekte på paradokset ved at den gangen psykologi var noe nytt, må den ha opplevdes kolossalt befriende gjennom sitt potensial til å realisere en større del av det menneskelige register, mens vi i dag ser at psykologien i populærkulturen først og fremst selger oss konvensjonelle bilder: individet søker sin egen lykke, kvinner er kvinner, menn

19

20

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

er menn. Gulliksen spekulerer i om psykologien helt enkelt tilbyr oss en pause fra friheten til å skape oss selv. Er «Sånn er vi mennesker»utsagn gått fra å være noe åpnende til å bli noe lukkende? En psykologi på tomgang?

I studier av psykologiens epokegjørende vekst i det 20. århundret finnes det en del støtte til Gulliksen. For eksempel er sosiologen Nikolas Roses bok Governing the Soul: The Shaping of the Private Self et omfattende forsvarsskrift for hvordan psykologi og psykiatri gjennom 1900-tallet tjente som en oppbyggelig styringsekspertise for framveksten av avanserte liberale demokratier.20 Rose viser hvordan psykologien på område etter område har vært sentral for etableringen av avanserte liberale demokratier, ved å skape en mennesketype som er ansvarlig, fritt og selvstyrt. Fra et maktperspektiv er derfor psykologien ikke primært som en undertrykker å regne, men heller som noe som muliggjør at den enkelte borger i dag kan forstå og styre seg selv.

Ved århundrets slutt, hvor psykologi dominerer i alle kanaler, bemerker Rose likevel at «det psykologiske mennesket» er bare en av mange mulige måter å være menneske på. Men det kan se ut til at friheten til å bryte med ideen om mennesket som selvstyrt individ, er begrenset. Det har unektelig kommet en tretthet inn i det terapeutiske prosjektet som ustanselig anmoder oss om at det viktigste i livet er å bli bedre kjent med seg selv. Men siden det frie menneskets verdier som autonomi og selvrealisering så til de grader er knyttet til psykologiske variabler, er det i dag vanskelig, om ikke umulig, å se for oss andre måter å være menneske på.

Kultursosiologen Eva Illouz har sammenlignet den terapeutiske verdensanskuelsen med andre meningsrammeverk, slike som verdensreligionene. Deres viktigste oppgave har vært å gi svar på hvorfor lidelsen er urettferdig fordelt: «Hvorfor lider de uskyldige, mens de onde lykkes?».21 Den kliniske psykologien er det første kulturelle systemet som opphever dette problemet ved å gjøre menneskelig ulykke til et resultat av en skadet eller vanskjøttet psyke, hevder Illouz.

Religionens mål med å forklare, rasjonalisere og legitimere lidelse finner med psykologien dermed sitt fullkomne uttrykk. Og det bør bekymre oss. For under den terapeutiske etos eksisterer ikke lenger den meningsløse lidelsen, som tradisjonelt har gitt kraft til å kaste om på politiske eller religiøse regimer.

DEL i psykologi

En lignende bekymring uttrykkes av sosiologen James Nolan jr.22 Hvor er nødbremsen i den terapeutiske kulturen hvis den begynner å virke mot sin hensikt, spør han. En problemstilling der psykologi ikke lenger virker humaniserende og frigjørende, og aktørene innenfra selv vedgår problemet, er vanskelig å tenke seg når autoriteten ikke lenger er basert på ytre prinsipper, men indre verdier. Som Ludwig Wittgenstein bemerket det allerede ved psykoanalysens gjennomslag i kulturen i midten av forrige århundre: «Freud viser oss aldri når vi skal stoppe.»23 Å stoppe kan imidlertid bli helt nødvendig. Et trekk ved fremveksten av «det psykologiske mennesket» på 1960- og 70-tallet er reduserte forventninger til at den ytre virkeligheten lar seg forandre. Dette mennesket lar seg ikke vekke av klimaforskernes bekymringsmeldinger om at vi må legge om levesettet vårt. Det lærer seg helt enkelt å leve med skuffelsen («En annen verden er ikke mulig»). Det søker en falsk trygghet og sjelsro i seg selv, mens de ytre forholdene blir stadig mer ugjestmilde.

Uten en integrert sosialetikk står man igjen med et romantisk håp om at sunne, harmoniske sjeler vil gjøre gode handlinger.

Sosiologen Anthony Giddens undret seg for noen år siden over hvorfor sosiologien fikk stadig mindre betydning i den offentlige bevisst­ heten.24 En mulig forklaring er avmakten mange mennesker i dag føler når de blir konfrontert med framtiden, mente han: Vi mangler et utopisk prosjekt som kan gi retning og næring til vår forvirring.

Paradokset ser ut til å være at psykologi – som mer enn noe annet fag handler om endring på et individuelt, klinisk nivå – som kultur fremstår som en konserverende kraft når det kommer til et menneske- og verdensbilde. Og det i en tid som skriker etter endring. Men det trenger ikke være sånn. I et kulturpsykologisk perspektiv er ikke menneske­ naturen noe permanent, men noe høyst foranderlig.

Horisonten er åpen, selv om forestillingsevnen for tiden ikke øyner det. Og kanskje er det «det økologiske mennesket», som en mer bærekraftig menneskemodell, som en dag sender «det psykologiske mennesket» på dør.

21

22

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

Avhengig av avhengighet Få områder forskes mer på enn avhengighet. Få områder forstår vi dårligere.

Nygårdsparken i Bergen er et symbol på en feilslått narkotikapolitikk, het det seg lenge. Med sin beliggenhet inntil Universitetet i Bergen (UiB) som en av Nord-Europas største åpne russcener tjente Nygårdsparken helt til den ble stengt høsten 2014 også som en tragisk illustrasjon på vitenskapens utilstrekkelighet.

Til tross for at man ved UiB produserer hundrevis av doktorgrader hvert år, noen av dem attpåtil om avhengighet, har denne kunnskapen ennå ikke resultert i noen øyensynlig løsning på problemene i ens egen bakgård. Det ble også avholdt konferanser i regi av UiB, der det ble varslet om en ny linje med mer forskning rettet inn mot parken. Det kunne høres oppløftende ut, men konsulterer man forskningsfeltet, er det faktisk lettere å forstå hvorfor ingenting skjer fremfor å inspirere til håp.

«Hva er endemålet med å diagnostisere avhengighet?» spurte redaktørene Robert West og Peter Miller i tidsskriftet Addiction i forbindelse med nye inklusjonskriterier i den nye diagnosemanualen DSM-5.25 En medisinsk diagnose har som primær funksjon å slå fast hvorvidt medisinsk behandling er hensiktsmessig, og eventuelt hvilken behandling som skal gis. Men i tilfellet avhengighet, som ved de fleste psykiatriske diagnoser, har vi ingen avgjørende anatomiske eller fysiologiske skillelinjer, og det er betydelig individuell og kulturell variasjon i definisjonene. Som en konsekvens bør man hele tiden spørre seg hva formålet med å diagnostisere avhengighet er, og anerkjenne at eksisterende praksis beror på en rekke mer eller mindre overlagte valg, understreker redaktørene. Ser man til forskningsfronten, er det få tegn på en slik mønstergyldig moderasjon. Paradoksalt nok kan det se ut til at mangelen på klare holdepunkter heller resulterer i et oppkomme av nye avhengighetskategorier som sukker-, trenings-, mobiltelefon- og Facebook-avhengighet, der spørsmål om diagnosens formålstjenlighet forvises til bakgrunnen.

En forklaring kan være at den dominerende medisinske sykdomsmodellen har en uimotståelig appell, som tilsier at bare de vitenskapelige undersøkelsesmetodene blir gode nok, vil vi finne biomedisinske markører som gjør avhengighet objektivt påvisbart. Heldigvis har

DEL i psykologi

avhengighetsforskningen også sine dissidenter. Blant dem finner vi Bruce K. Alexander, psykolog og professor emeritus ved Simon Fraser-universitetet i Vancouver, Canada. Alexander har opponert mot sykdomsmodellen innenfor rusavhengighetsforskning i to omganger. Han er mest kjent for det første forsøket, da han i de såkalte «Rat Park»-eksperimentene på slutten av 1970-tallet lyktes med å påvise at rotter selv etter 57 dager med en morfinblanding som eneste væskeinntak fortsatt foretrakk vann.26 Samtidig påviste han at isolerte rotter drakk betydelig mer morfin enn rotter som fikk leve i bur med andre rotter. Ergo kunne isolasjonsfaktoren forklare hvorfor man kunne skape avhengighet til opiater i tidligere dyreforsøk. Dette funnet satte ­Alexander på ideen om at de sosiale omgivelsene betyr vel så mye for dannelsen av avhengighet som antatt naturlige egenskaper ved stoffet eller hos personen. Alexander opplevde imidlertid at hans «Rat Park»funn i hovedsak ble refusert av forskningsmiljøet.

På sine eldre dager har han forsøkt en ny innfallsvinkel til det samme problemet, trukket seg tilbake fra laboratoriet til lenestolen og gitt seg selv oppgaven med å tenke nytt om avhengighet, noe som foreløpig har resultert i den monumentale boken The Globalization of Addiction.

A Study in Poverty of the Spirit fra 2008.27 Den herskende forståelsen av avhengighet som et individuelt problem med rus og alkohol som prototyper, har aldri egnet seg til å forstå eller å få bukt med avhengighet, hevder Alexander. For her betraktes avhengige enten som syke eller moralsk defekte, og løsningene som foreskrives, er individuell behandling, eller straff og rehabilitering. Det er ikke vanskelig å gjenfinne dette mønsteret blant soft- og hardlinere i synet på hva som bør gjøres med brukerne av Nygårdsparken. I sin storstilte omvurdering lanserer Alexander i stedet en grand theory for avhengighet, «dislocation», som best kan oversettes med en global kollektiv tilknytningsforstyrrelse.

Hjembyen Vancouver, hvis innbyggere savner et felles religiøst, språklig og etnisk opphav, blir en modell på moderne byer, der velstand og avhengighet i alle tenkelige fasonger eksisterer side om side. Ulike former for avhengighet tjener som et rituelt, fysisk holdepunkt for mange, som kompensasjon for manglende tilhørighet eller identitet. Alexander understreker at teorien er å forstå som en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, og utelukker ikke individuelle disposisjoner for sårbarhet.

23

24

HELSESTASJONISMEN OG ANDRE ESSAYS

Denne holistiske dislokasjonsteorien er likevel opplagt følsom for angrep fra to hold. Det er mulig å innvende at dens evne til å forklare hvorfor noen individer blir avhengige og andre ikke, er begrenset, og den kan i likhet med annen grand theory kritiseres for tilsynelatende å skulle forklare alt. Det andre ankepunktet kan illustreres via en av de mest minneverdige beretningene om avhengighet i nyere tid, David Simons sosialrealistiske tv-serie The Wire.28 Blant Baltimores elendige finner vi «Bubbles», som etter fem sesonger med tungt misbruk endelig klarer å bli rusfri, mye takket være en søster som bryr seg nok til å kreve noe av ham, et lokalt suppekjøkken og Anonyme Narkomane å støtte seg til. Omvendt følger vi «Dukie», som til slutt står uten hjem, skole og jobb, som finner et nytt fellesskap blant skraphandlende rusmisbrukere og selv blir en. «Det tapte fellesskapet» kan tjene som forklaringsmodell enten noen vinner eller taper i avhengighet, lik en myte.

Det er likevel fristende å tilgi Alexanders modell en del brister fordi han viser at det eksisterende alternativet, den medisinske sykdoms­ modellen, er verre. Middelalderens tro på demonbesettelse ble revitalisert på 1800-tallet bare i farmakologisk form, da man trodde at enhver som drakk destillert sprit, var under alkoholens makt med mindre man ble forvandlet til en kristen. Myten har overlevd helt frem til i dag. Hva gjelder alkohol, blir tenåringer stadig møtt med kampanjer som viser at jo tidligere du debuterer, desto større risiko er det for å bli avhengig som voksen. Ikke ett ord om at de som debuterer tidlig, gjerne tilhører en utsatt gruppe. Og denne myten står enda sterkere når det gjelder ulovlige rusmidler, fordi mange ikke har erfaring med deres virkning, kommenterer Alexander.

Det mest betenkelige ved myten om de demoniske stoffene er at alle de involverte aktørene – avhengige, foreldre, behandlere og storsamfunnet – dermed får en takknemlig felles myte alle kan slutte opp om uten å trenge å vedkjenne seg sine mest skammelige unnlatelser. Den samme grunnfortellingen har forfulgt heroinavhengige gjennom det 20. århundret: De levde helt normale liv, men så på grunn av ytre press, uheldige omstendigheter eller en tåpelig impuls prøvde de heroin, og ble for alltid fanget.

Alexanders myteknusing handler derfor ikke om «å gi samfunnet skylda», men snarere om ansvarliggjøring. For min egen del, som tidligere nabo til Nygårdsparken, var det påfallende hvor raskt opplevelsen

DEL i psykologi

min av de narkomane gikk fra frykt eller medlidenhet til at de føltes som naturlige innslag i kulissene, liksom duene og endene. De befant seg så å si utenfor menneskelig kontroll. De gangene ubehaget ved min egen apati meldte seg, slo jeg meg til ro med at en dag finner nok vitenskapen svar på «avhengighetsgåten» og frelser de ulykksalige. Alexanders bok er et steg vekk fra den behagelige villfarelsen om at det finnes en slik magisk løsning. Det skjer i hvert fall ikke før avhengighet igjen behandles som en begripelig reaksjon på den sosiale virkeligheten vi alle lever under.

25