Forskningsjournalistikk

Forord Forskning er en gullgruve for journalister.

Og journalistikken er et ypperlig verktøy i møte med forskningen.

Allikevel nøler mange journalister med å gå løs på forskningsstoff: Det er for komplisert, har for mange faguttrykk, og det er vanskelig i finne fram til godt stoff og gode og riktige intervjuobjekter.

Derfor skriver vi en innføringsbok i forskningsjournalistikk for journalister og journaliststudenter. Målet er å gi flere journalister lyst og kompetanse på forskning som stoffområde.

Boka gir praktiske råd og tips om hvordan skrive om forskning fra alle fagfelter innenfor vitenskapen – fra naturvitenskap til samfunnsforskning, fra språkfag og teknologi til helse.

Omtale av forskning i mediene er ofte preget av begeistring og en urokkelig tro på vitenskapen. Det har tradisjonelt vært lite kritisk forsknings­ journalistikk. Vi diskuterer derfor inngående behovet og metodene for kritisk journalistikk om forskning.

Eksemplene i boka er oftest hentet fra forskning.no, der forfatterne jobber: forskning.no er en nisjeavis om norsk og internasjonal forskning. Vi er en ren vitenskapsredaksjon. Det gir oss svært relevant erfaring, men vi har også hentet inn eksempler, erfaringer og råd fra kollegaer som jobber med forskningsstoff i allmenne redaksjoner, eller som jobber i andre kanaler eller på andre måter. Vi har også fått med perspektivene til noen som sitter litt utenfor og som ser inn på forskningsjournalistikken i Norge i dag.

Disse har bidratt med erfaringer, synspunkter, eksempler og sitater, uten at de på noen måte er ansvarlig for innholdet i boka: Guro Tarjem og Anne Synnevåg, journalister og Espen Eggen, vaktsjef, alle tre fra Ekko, NRK P2, Unni Eikeseth, journalist i NRK Viten og styremedlem i Norsk forening for forskningsjournalister, Hilde Marie Tvedten, journalist i Dag9

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 9

18.02.15 10.11

Forskningsjournalistikk

bladet, Tormod Haugstad, redaktør i Teknisk Ukeblad, Vibeke Hjortlund, redaktør i Videnskab.dk, Knut Olav Åmås, direktør i Fritt Ord, og tidligere kultur-, debatt- og forskningsredaktør i Aftenposten, Erik Tunstad, høgskolelektor, fagbokforfatter og tidligere fagredaktør i forskning.no, Eirik Newth, astrofysiker, fagbokforfatter, foredragsholder, Harald Hornmoen, førsteamanuensis på Høgskolen i Oslo og Akershus og skribent og Kristin Førde, stipendiat ved Universitetet i Oslo og tidligere journalist og kommunikasjonsrådgiver.

Takk også til Anders Løland, sjefforsker ved Norsk Regnesentral, som sjekket at det vi skrev om statistikk er korrekt. Og professorene Dag Olav Hessen og Bjørn Olav Utvik, begge på Universitetet i Oslo, som har lest gjennom kapittelet om Vitenskapens verden og sjekket at det stemmer med deres verden.

Takk også til Ulla Gjeset Schjølberg, journaliststudent og frilanser hos forskning.no, som leste gjennom manuset på et tidlig stadium for å se om dette var brukbare råd til en fersk journalist. Takk til redaktør Ragnhild Hjorth på Cappelen Damm Akademisk som muntret oss opp og ga nyttige innspill. Takk til Pressens Faglitteraturfond som ga forfatterstipend, og til forskning.no som la til resten.

Og spesiell takk til kollegaene på forskning.no som hver dag utvikler forskningsjournalistikk i praksis og som rett og slett er en fin gjeng.

Nina Kristiansen og Ingrid Spilde Oslo, februar 2015

10

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 10

18.02.15 10.11

Kapittel 1

Forskningsjournalisten Vi som er forfatterne av denne boka gjør det enkelt. Vi definerer forskningsjournalistikk som journalistikk om forskning. Eller om du vil ha det mer presist: journalistikk med forskning som primære stoffområde. Du henter altså stoffet ditt fra forskningens verden, men ellers jobber du som journalister flest gjør.

Forskningsjournalistikken er en liten gren av journalistikken. Den har tradisjonelt hatt tette koblinger til akademia, og noen forskningsjournalister har bakgrunn derfra. Stoffet er ofte komplisert og språket er tungt. Det har ført til at mange mener at forskningsjournalistikken er spesiell, og at den krever spesielle faglige kunnskaper.

I 1956 var internasjonale eksperter samlet på et møte for å diskutere journalistopplæringen. Det var UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, som sto bak initiativet, og på møtet ble også forskningsjournalistikken diskutert – og definert: Vitenskapsjournalistikk må defineres generelt som et yrke som krever omfattende bakgrunn fra og kunnskap om historien, tidligere og nåværende utvikling i vitenskapens disipliner […] sammen med en god opplæring i metoder og teknikker i journalistikken.1

Ifølge denne ekspertgruppen er altså forskningsjournalisten en fusjon av en svært bredt anlagt akademiker og en dugende journalist. Problemet med et slikt krav er at de bredt orienterte akademikerne er en utdøende rase til fordel for den svært spesialiserte akademikeren. Dessuten har de færreste blant oss to utdanninger og yrkeskvalifikasjoner.

1 http://unesdoc.unesco.org/images/0014/001480/148005eb.pdf

11

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 11

18.02.15 10.11

Forskningsjournalistikk

Engelske Wikipedia har denne beskrivelsen: Formålet til en forskningsjournalist er å gjengi den svært detaljerte, spesifiserte og ofte fagtunge informasjonen som produseres av forskere i en form som ikkeforskere kan forstå og like, samtidig som de kommuniserer informasjonen presist.2

Her er forskningsjournalisten framstilt som en referent. En som forenkler det forskerne sier og skriver slik at et større publikum kan forstå det.

På Texas A&M University tilbyr de mastergrad i vitenskaps- og teknologi­ journalistikk. De skriver slik: «I bunn og grunn handler forskningsjournalistikk mest om oversettelse. Å koble forskere med publikum er en av de viktigste tingene i forskningsjournalistjobben.»3 Her er journalisten blitt en tilrettelegger – av språk og av folk. Eller en kommunikasjonsmedarbeider, om du vil.

Det britiske Overhuset har derimot forstått at forskningsjournalisten er journalist først og fremst. De skriver i en rapport fra Komiteen for vitenskap og teknologi: Forskningsjournalisten er først og fremst journalist, ikke en pedagog. Deres hovedmål er, som for alle andre journalister, å få sakene sine publisert, i tøff konkurranse med andre journalister.4

Det finnes andre beskrivelser. Hovedskillet i de ulike forståelsene av forsk­ ningsjournalistens rolle går langs skillelinjene: skriver hun for forskningen eller om forskningen?

Vi mener altså at en forskningsjournalist er en som skriver om forskning for leserne. Hun er ikke forskningens budbringer eller hjelper, men en som bringer fagstoff ut til en stort eller lite publikum, og som behandler stoffet journalistisk.

Men også andre journalister bruker ofte forskere som kilder, som eksperter i saker de skriver om, for eksempel skattejuks eller presidentvalget i USA. Som ekspertkilde blir forskeren sjelden spurt om hva hun selv forsker 2 http://en.wikipedia.org/wiki/Science_journalism 3 http://vetmed.tamu.edu/vibs/stjr/science-journalism 4 http://www.publications.parliament.uk/pa/ld199900/ldselect/ldsctech/38/3810.htm

12

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 12

18.02.15 10.11

kapittel 1: forskningsjournalisten

på. Journalisten er ikke interessert i forskerens spesifikke kompetanse og forskningsfelt, men er ute etter den generelle fagkompetansen som gjør at forskeren kan kommentere begivenheter og samfunnsfenomener. Dette er ikke klassisk forskningsjournalistikk, som har forskningens resultater, metoder og prosesser som hovedfokus.

Forskningspolitikk er et eget stoffområde innenfor forskningsjournalistikken. Universiteter, forskningsråd og andre forskningsorganisasjoner er mektige institusjoner lokalt og nasjonalt. Her er det nok å skrive om: makt, finansiering, samfunnspåvirkning og konflikter. Flere medier jobber med saker om forskningspolitikk, for eksempel avisene på høgskolene og universitetene, Dagens Næringsliv og Aftenposten. Her er det selvsagt en fordel med lokalkunnskap, men du må ikke forholde deg til forskningsresultater, metoder og fagfelt. Du kan jobbe på samme måte som journalister som skriver om penger og makt andre steder. Vi har derfor valgt å ikke gå inn på forskningspolitikk som stoffområde i denne boka.

Hvem er forskningsjournalistene?

En forskningsjournalist kan være spesialist på helse, kulturforskning eller naturvitenskap – eller skrive om alle forskningsfelter. Hun kan skrive bare om forskning, eller gjøre det ved siden av andre temaområder. Hun kan skrive for fagpresse, ukeblader, jobbe i natur- og kulturredaksjoner – eller i egne vitenskapsredaksjoner, som forskning.no og NRKs Ekko.

Norsk forening for forskningsjournalister (NFFJ) har litt over 80 medlemmer. De fordeler seg slik: 40 prosent jobber i rene vitenskapsredaksjoner, særlig forskning.no og i NRK. Nesten like mange jobber i generelle medier, som Aftenposten, VG, eller fagpresse som Sykepleien og Bedre skole. 12 prosent jobber i universitets- og høgskoleavisene, mens 11 prosent er frilansere.

De som jobber som forskningsjournalister har enten journalistutdanning, ofte med noen tilleggsfag, eller en akademisk utdanning. Men en ting har nok de fleste forskningsjournalister felles: interesse for forskning – enten det er på ett fagfelt eller flere. Og med interessen på plass, er utgangspunktet godt for å gå løs på forskningen med skarpe, journalistiske verktøy.

Det er mange veier inn i forskningsjournalistikken. Det kan være tilfeldigheter, en jobbmulighet som åpnet seg på akkurat riktig tidspunkt.

13

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 13

18.02.15 10.11

Forskningsjournalistikk

Det kan være en livslang interesse, valg av spesialfelt under utdanningen, eller der du havnet i praksisperioden.

Det kan også være en fagperson eller forsker som brenner for formidling – og går over til journalistikken.

For Anne Synnevåg i NRK Ekko hadde overgangen til forskningsjournalistikken en ganske triviell grunn. Hun var eneforsørger, jobbet i Nyhetsavdelingen i NRK og skiftarbeidet passet henne dårlig. Dermed søkte hun seg over til vitenskapsprogrammet Verdt å vite.

Guro Tarjem kommer fra en familie med hvalfangere og var fascinert av deres historier. Derfor ble hun marinbiolog. Men i familien var det også mange journalister, og faren skaffet henne jobb i Dagbladet som tenåring.

Den faglige bakgrunnen og avispraksisen gjorde at hun endte opp som forskningsjournalist i Verdt å vite.

Vibeke Hjortlund jobbet som næringslivs- og teknologijournalist i danske aviser og fagpresse. Da den nye nettavisen Videnskab.dk utlyste stillinger, søkte hun seg jobb der som redaktør. Hun hadde ingen erfaring med forskningsjournalistikken fra før. «Men i min tid som journalist hadde jeg tilegnet meg med komplisert kunnskap om finans og teknologi.» Derfor var overgangen til forskningsstoff ikke så stor: «Journalistikk er journalistikk.

Enkelte temaer er vanskelige, andre er enklere.»

Hilde Marie Tvedten var nyhetsjournalist i Dagbladet da hun begynte i temaavdelingen. Der skrev de om helseforskning. Det likte hun godt og har fortsatt med det: «Jeg synes det er veldig givende å ha et spesialfelt som journalist. Det gjør jobben morsommere, og det gjør journalistikken bedre.»

Dette er bare noen av veiene inn i forskningsjournalistikken. Det finnes mange andre kronglete og rette veier inn – gjennom ukepressen, fagpressen og dags- og nisjeaviser.

Er det vanskeligere å skrive om forskning?

Er det egentlig noe ved forskningsjournalistikken som gjør den uegnet for vanlige journalister?

Ofte framstilles forskningsstoff som vanskeligere enn annet stoff som journalister skriver om. Mange forskere er frustrerte over feil og mangler i pressedekningen av forskningssaker. Dette kan i sin tur styrke argumentet om at 14

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 14

18.02.15 10.11

kapittel 1: forskningsjournalisten

forskningsjournalister må ha en fagbakgrunn for å forstå det de skriver om.

Men er det virkelig slik? Svaret kan variere etter hvilke fagfelter du snakker om.

Det er vanskelig å hevde at det er mye mer komplisert å skrive om smågnagerforskning i Norge enn å dekke en borgerkrig i Afrika. Det er heller ikke enkelt for journalister å skrive gode artikler om skattepolitikk, nye finansregler og ballett. Og spør du noen som kjenner disse feltene godt, vil antagelig de også klage over feilaktig og grunn mediedekning, på samme måten som mange forskere gjør.

På den annen side går utviklingen innen forskningen i et rivende tempo.

På noen felter blir nye resultater publisert i et slikt omfang at selv fagfolkene har sin fulle hyre med å holde seg oppdatert. På denne måten er det mer komplisert og krevende å følge med på og skrive om ny forskning.

Og det krever at journalisten får rom til å utvikle seg. Da Knut Olav Åmås var forskningsredaktør i Aftenposten så han at det tok tid å bygge opp kompetanse.

Det krever mye selvtillit å gå løs på forskningsstoffet. Enkeltmedarbeidere må få tid til å bygge seg opp, og sette seg inn i feltet. Dette er noe av det viktigste for å lykkes i en større redaksjon som vil satse på forskningsstoff.

Erik Tunstad, skribent og tidligere fagredaktør i forskning.no, er enig i at kompetanse tar tid: Vi må ha spesialiserte forskningsjournalister, akkurat som du har egne sportsjournalister eller teaterjournalister. Du kan ikke sette en som vanligvis skriver om kuavl, til å dekke opera. Du må være inne i feltet.

Det finnes også noen områder av forskningen som er så utilgjengelige at bare fagfolk kan forstå dem. Det gjelder for eksempel mye av matematikken og enkelte temaer i naturfag og medisin. Her må du kanskje kunne avansert matematikk eller ha grundige forkunnskaper om biokjemi eller geofysikk for å skjønne både hva forskerne har gjort og betydningen av funnene deres. Dermed blir det vanskelig å skrive detaljert om forskningen uten selv å være en fagperson.

Det er delte meninger blant forskningsjournalister og skribenter om det er vanskeligere å skrive om forskning enn annet stoff.

15

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 15

18.02.15 10.11

Forskningsjournalistikk

Anne Synnevåg i NRK Ekko har fortid som utenriksjournalist. Hun synes det var enklere å jobbe med utenriksstoff enn å jobbe med forskningsstoff: Verden er mer komplisert fra et vitenskapelig ståsted enn fra politikkens ståsted.

Sammenhengene i naturen er jo veldig kompliserte, i hvert fall synes jeg det.

Bare se på hvordan kroppen vår fungerer. Det kan være lettere å lage en sak om hvordan et politisk system fungerer.

Eirik Newth, uavhengig forskningsskribent, mener at forskning ikke er vanskeligere enn andre felter: Jeg mener at mange områder av samfunnet er like komplekse som forskningen.

Jeg kan ikke skjønne at det skal være mer krevende å være forskningsjournalist enn økonomijournalist eller kulturjournalist. Alle disse store samfunnsfenomenene, utdanning, forskning, økonomi, kultur, har stor kompleksitet, og jeg tror ikke egentlig at det er noe vesensforskjell der.

Så hva da med områdene innen vitenskapen som er umulig å forstå for andre enn fagfolk?

Her varierer svaret med hvilken redaksjon du jobber i.

Jobber du for et generelt publikum, vil det rett og slett ikke være så interessant å skrive detaljert om disse fagene. For dersom du trenger avansert matematikk for å forstå forskningen, må du også bruke den samme matematikken for å beskrive den for leserne. Da blir saken uforståelig for majoriteten. Jobber du derimot for et fagpresseblad med fagfolk som publikum, er situasjonen en annen. Da kan det være både aktuelt og interessant å skrive om slike saker, og du kan trenge en fagbakgrunn for å gjøre det.

Må du ha fagbakgrunn?

Dette spørsmålet kommer opp med jevne mellomrom, gjerne i fora der forskere og journalister møtes. Og striden står om følgende: Må de som skal skrive om forskning selv ha bakgrunn fra et fagfelt? Når redaktøren skal ansette en forskningsjournalist, er det da bedre å hyre en fagperson med skriveferdigheter enn en ren journalist?

16

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 16

18.02.15 10.11

kapittel 1: forskningsjournalisten

Mange, kanskje særlig forskere, mener utdanning ut over journalistikkutdanningen er nødvendig for å bli en god forskningsjournalist.

Det er en selvfølge at bakgrunnskunnskaper er en fordel. Et solid kjennskap til temaet du skriver om gjør det lettere å forstå hva forskerne sier og gjør. Det blir også mulig å trekke lange linjer, og plassere ny forskning i et større perspektiv. Er du en fersk forskningsjournalist som skal skrive om stamceller eller teoretisk lingvistikk, er det absolutt en fordel å ha en fagbakgrunn innen cellebiologi eller språkfag. Dessuten er det lettere å være kritisk til et tema du kjenner godt. Du har større forutsetning til å vurdere om forskningen er ny eller god, og du kjenner kanskje til kontroversielle temaer og ulike leirer blant forskerne på feltet. Noen trekk er også felles for mange fag. Dette gjelder for eksempel tenkemåte og praksis rundt forsk­ ningsmetode og tolkning av resultater.

Likevel er det ikke sikkert at en fagbakgrunn betyr så mye som enkelte mener. Som forskningsjournalist skriver du sjelden om bare ett fagfelt, men heller om et bredt spekter av temaer. En bakgrunn innen genetikk hjelper altså ganske mye når du skal skrive om visse temaer innen biologien, men ikke når du jobber med saker om fysikk eller historie.

Og selv om du er biolog og skriver om biologi, er det ikke sikkert utdanningen alltid hjelper deg. Dagens vitenskap er svært spesialisert, og kunnskap om én del av et fagfelt hjelper deg ikke nødvendigvis så mye i en annen del. Det er for eksempel ikke sikkert at en journalist med bakgrunn i mikrobiologi vil stille så mye bedre enn gjennomsnittet av journalister i en sak om populasjonsdynamikk hos gnagere på Hardangervidda.

I tillegg er det viktig å huske at utdanning bare er én måte å tilegne seg kunnskaper på. Har du som forskningsjournalist brukt mye tid på å skrive saker om forskningen ved partikkelakseleratoren i CERN, kan du godt vite mer om partikkelfysikk enn en som har fullført en bachelorgrad i fysikk.

I mange tilfeller er kanskje evnen til å sette seg inn i nye tema vel så viktig som utdannelse i et bestemt fag.

Espen Eggen i Ekko sier det slik: Evnen til å sette seg inn i stoff er kanskje viktigere. Du klarer uansett ikke å dekke opp en redaksjon med fagfolk, fordi du skal dekke så mange fagfelt. Selv om en ansatt er god i fysikk, for eksempel, hjelper ikke det om han skal skrive om noe helt annet.

17

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 17

18.02.15 10.11

Forskningsjournalistikk

Så hva er svaret på det klassiske spørsmålet: Hva er lettest – å få en fagperson til å skrive journalistisk, eller en journalist til å skrive om fag?

Det kommer an på hvem du spør. Trygve Hegnar er for eksempel kjent for å ansette siviløkonomer som journalister i Kapital. Han mener det er lettere å få økonomer til å skrive journalistisk enn å få journalister til å forstå økonomi.

Vi som skriver denne boka mener at en god forskningsjournalist må ha interesse for forskning, men at det viktigste er hvor god du er til å ta i bruk det journalistiske verktøyet i møtet med forskningen.

Lojaliteten din skal ligge hos leseren, ikke hos intervjuobjektet eller i faget. Du skal klare å skille mellom hva du mener leseren trenger og hva forskerne gjerne vil presentere. Du må kjenne leserne dine, og klare å skrive forståelig. En god journalist må også kunne behandle forskningen kritisk.

Trygve Aas Olsen uttalte seg om dette spørsmålet på NRK-programmet Kurer 20.9.2014, da om kulturjournalister: Jeg tror det er lettere å få en person som har journalistisk kunnskap og journalistisk kompetanse til å orientere seg mot kulturområdets spesielle krav til kunnskap enn å få en som bare har kunnskap om kultur til å bli en god journalist.

Tormod Haugstad i Teknisk Ukeblad: Det er lettere å få en journalist, det vil si en som har journalistutdanning og erfaring, til å skrive godt om teknologi. Vi har veldig få med ingeniørbakgrunn her nå. Det var flere med realfagsbakgrunn før. På 1980–90-tallet var det flere sivilingeniører her, nå er det bare en igjen i redaksjonen.

Eirik Newth, som selv er fagperson som skriver om forskning for et større publikum, vil heller ha journalister som skriver om forskning enn motsatt. Han sier: Jeg selv har erfart at du faktisk kan bygge opp mye kompetanse om et fagfelt uten å studere det. Så jeg vil heller ha en godt utrustet og nysgjerrig journalist. En som tar seg tid til å sette seg inn i fagene.

Guro Tarjem i Ekko, NRK mener at fagbakgrunn er nyttig i allmenne redaksjoner: 18

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 18

18.02.15 10.11

kapittel 1: forskningsjournalisten

Det er ikke vanskeligere å formidle eller skrive om forskning enn andre områder, men en får unektelig det inntrykket – for det publiseres en del merkelig, selv fra ressurssterke medier. Jeg mener at alle redaksjoner har nytte av å ha journalister med kunnskap om forskning, spesielt naturvitenskaplige fag. Det behøver ikke være en med doktorgrad som ikke kommer seg opp av det spesialiserte hullet sitt, men en faglig flink, journalistisk interessert og vidsynt person, som Eirik Newth.

En sånn journalist kan bidra til forståelse av hva forskning er, hvilke kilder en bør kontakte og ikke minst følge med på andre lenker, tidsskrifter og saker, det vil si ting som dukker opp og som få andre tar tak i.

Journalisten Unni Eikeseth i NRK Viten mener også at fagbakgrunn kan være viktig. Hun er selv organisk kjemiker av utdanning, og blir av og til spurt om råd av kollegaer: Jeg har en generell kunnskap om vitenskap som mange av mine kollegaer ikke har, som gjør det lettere for meg.

Erik Tunstad mener at en forskningsjournalist som ikke har noen fagbakgrunn, må gjøre en stor innsats for å sette seg inn i forskning: Interessen kan berge deg når du ikke har tilleggsfag. Man må kunne stille krav til en forskningsjournalist om at han skjønner vitenskapsteori, kritisk tenkning og metode. De vanligste tabbene du ser i avisene er artiklene av den typen som handler om at rødvin hjelper mot alt. Ofte er det en bitte liten undersøkelse fra et universitet i Zürich eller Zanzibar med sju forsøkspersoner, som konkluderer med at rødvin er kjempesunt. Og neste uke kommer en artikkel som hevder det stikk motsatte: rødvin dreper deg. Men dette skjer jo fordi journalister ikke skjønner forskjellen på en enkeltstudie og en metastudie. Det vil alltid komme en studie innimellom som viser at for eksempel homeopati virker, selv om alle andre studier sier det motsatte.

Noen forskere beklager seg over at det er liten dekning av naturfag i mediene og at det finnes få journalister med utdanning i naturfagene. Er journalister uten realfagsbakgrunn ute av stand til å skrive om disse temaene?

Kanskje handler det like mye om at valg av utdanning kan si noe om hva 19

105193 GRMAT Forskningsjournalistikk 150101.indd 19

18.02.15 10.11