Innledning Hva er religionskrig? Før vi kan gå nærmere inn på de europeiske religionskrigenes historie, må vi forsøke å finne en definisjon av hva religionskrig er. I utgangspunktet synes dette å være en enkel oppgave. Det ligger i selve begrepet at en religionskrig er en krig som dreier seg om religion. Men hva betyr det at krigen dreier seg om religion? (Og hva er religion?) Betyr det at en krig må ha religiøse mål for å kalles en religionskrig? Kan vi snakke om religionskrig når det finnes åpenbare politiske mål for krigen, men de stridende snakker om religiøs tilhørighet og plikt? Krig er en svært gammel menneskelig aktivitet, like gammel som de første menneskelige samfunnene. Organisert og systematisk bruk av vold kjenner vi også fra sjimpanser, og derfor er det ingen overraskelse at arkeologene finner tegn på krigføring allerede i de eldste funnene. Samtidig med utviklingen av mer komplekse og avanserte samfunn og teknologi utviklet også krigføringen seg på samme måte, med stadig mer kompleks organisering, formalisert opplæring og forbedret teknologi og taktikk. I denne boken bruker vi begrepet krig om organisert kollektiv vold der minst én av partene er en stat.1
1.
Jf. definisjonene hos Østerud, Ø. (2009). Hva er krig. Oslo: Universitetsforlaget.
10 innledning Fordi krig er en aktivitet som krever investeringer i mannskap og utstyr, og som gir politisk og materiell vinning, vil enhver krig uansett motivasjon ha politiske og materielle aspekter. Vi vil altså aldri kunne finne en krig der alle utelukkende har religiøse interesser. På samme tid er religion noe som har en stor påvirkningskraft. Den motiverer mennesker til store ofre, og den skaper en sterk fellesskapsfølelse. Religion er altså et nyttig virkemiddel for å skape oppslutning om en krig, og derfor har religion blitt brukt som argument for krigføring i mange – kanskje de fleste – kriger i europeisk historie før den franske revolusjon og spilt en mer begrenset rolle etter det helt frem til vår egen tid. Dermed må spørsmålet stilles litt annerledes: Hvor stor rolle må religion spille i krigen for at vi skal kunne kalle det en religionskrig? I denne boken bruker vi begrepet om kriger der religion spilte en så stor rolle for minst én av partene at man fremsatte religiøse mål for krigføringen eller religiøse krav til motstanderne i forhandlinger om fred eller overgivelse. Denne typen krig er ikke et nytt fenomen. Trolig var religion og ære de to vanligste årsakene til krig i førsivilisatoriske menneskelige samfunn, før jordbruk og hierarkiske samfunnssystemer la grunnlaget for kriger om politisk makt, byer, havner, og jordbruksområder. Krig om og for religion ble igjen mer vanlig med fremveksten av de store verdensreligionene kristendommen, islam, hinduismen og buddhismen, som alle har lagt grunnlaget for religionskrig.2 I perioden 500–1450 ble religionskrig trolig mer omfattende enn før og er kjent fra Europa, Midtøsten, India og Amerika. Aztekernes krigføring hadde som et mål å ta fanger som senere kunne ofres til gudene.3 Deres imperium som i tid sammenfaller med begynnelsen på denne boken, kan tjene som en påminnelse om at religionskrig
2.
3.
Buddhismen har fått omdømme som en fredsreligion i Vesten, til tross for sin krigstradisjon. Se for eksempel Jerryson, M.K. og M. Juergensmeyer (2010). Buddhist warfare. New York: Oxford University Press. Hassig, R. (1988). Aztec warfare. Imperial expansion and political control. Norman: University of Oklahoma Press.
innledning 11
ikke var et rent muslimsk og kristent fenomen eller begrenset til den gamle verden eller middelhavsområdet. Kina er et av de få områdene og den eneste gamle sivilisasjon som i liten grad har vært utsatt for eller har ført religionskriger. Etter 1450 ble religion gradvis mindre viktig som grunn for krig, men det skjedde senere i Europa enn i India og i Amerika. Det skyldes to ting. For det første skyldtes det den vedvarende og bitre konflikten mellom islam og kristendommen. I India hadde også islamsk ekspansjon ført til en kraftig økning i religionskrigene som kulminerte med etableringen av Mogul-imperiet som den største og sterkeste statsdannelsen på subkontinentet på 1500-tallet.4 Deretter ble religion en stadig mindre viktig del av krigene i India. I Amerika førte den spanske og portugisiske erobringen i årene etter Columbus’ reise i 1492 til en religiøs ensretting uten konkurrerende statsdannelser som kunne føre krig på religionens vegne. Krigføringen fra nederlandske og engelske inntrengere hadde derimot klare religiøse aspekter, men ble i liten grad ført av statlige armeer som forsøkte å erobre land styrt av spanjoler og portugisere. Europeiske stater konsentrerte seg om å kolonisere nye områder i Nord-Amerika og overlot krigføring mot de katolske områdene lenger sør til private interesser. Den andre grunnen til at krig ble preget av religion relativt lenge i Europa, var at splittelsen i den vestlige kristendommen som fulgte av reformasjonen, fikk et militært og politisk utrykk. Den religiøse delingen førte til mer enn hundre års forsøk på gjenforening med militærmakt. En annen problemstilling er forholdet mellom begrepene religionskrig og denominasjonskrig. Det siste er et begrep utviklet av tyske historikere som mener at begrepet religionskrig ikke er dekkende for krig mellom forskjellige kristne denominasjoner, som kalvinismen, lutheranismen og katolisismen. Argumentet er at man må
4.
Se for eksempel Streusand, D.E. (1989). The formation of the Mughal Empire. Delhi: Oxford University Press.
12 innledning skille intellektuelt mellom krig mellom religioner og krig mellom forskjellige typer av den samme religionen. Et annet begrep som brukes, er hellig krig. I dette ligger det mer enn at krigen har religiøse mål. I en hellig krig er volden i seg selv en religiøs handling som leder til frelse. De fremste eksemplene er islamsk jihad og katolske korstog.5 For Martin Luther var hans teologiske grunnprinsipp at det var troen alene som kunne gi frelse. Dermed var det umulig for ham å si som de katolske teologene at krigshandlinger i seg selv kunne bringe frelse fordi de var gode gjerninger. Lutheranerne gikk derfor bort fra tanken om hellig krig og trakk i stedet på den gamle kristne tanken om rettferdig krig. Luther skrev at soldaten skulle være fylt av anger og bare kjempe i rettferdige kriger og på en rettferdig måte. Dersom de gjorde det, både kunne og skulle de gå i krig i lydighet overfor sine naturlige herrer, kongene og fyrstene. Slik forsvarte Luther at lutheranere kunne kjempe for de katolske habsburgerne i rettferdige kriger, men han gjorde det klart at kampen mot osmanene ikke var en hellig krig for lutheranerne. Disse skillene er ikke så interessante for oss her. Definisjonen av religionskrig er i denne boken ikke nødvendigvis krig mellom forskjellige religioner, men kriger der religion var del av motivasjonen for og rettferdiggjøringen av krigføring. Dermed er religionskrig et sekkebegrep som inkluderer både hellig krig og det våre tyske kolleger kaller denominasjonskrig. Derfor trenger vi ikke bruke flere begreper enn dette.
5.
For fremveksten av disse teoriene om rettferdig krig og hellig krig, se Johnson, J.T. (1975). Ideology, reason, and the limitation of war. Religious and secular concepts, 1200–1740. Princeton, New Jersey: Princeton University Press, Johnson, J.T. (1997). The holy war idea in western and Islamic traditions. University Park, Pennsylvania: Pennsylvania State University Press, Partner, P. (1997). God of battles. Holy wars of Christianity and Islam. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
innledning 13
Avgrensning Denne boken er avgrenset til perioden 1450–1700. Som alle valg av periode er den vilkårlig i den forstand at forfatteren kunne gjort andre, gode valg. Begynnelsen er satt til 1450 av flere hensyn. For det første har det vært et ønske å skrive en bok om tidlig moderne europeisk historie. Det er vanlig å sette denne periodens begynnelse rundt år 1500, men da faller både Konstantinopels og Granadas fall utenfor. Disse byene er viktige å ta med fordi de både markerer slutten på middelalderen og setter de geografiske rammene for de senere krigene. Imidlertid er det ikke ønskelig å gå enda lenger tilbake i tid, fordi vi da må ta for oss korstogene som fortjener en større samlet fremstilling og med nødvendighet trekker søkelyset langt utenfor Europa.6 Det andre ytterpunktet for den tidlig moderne perioden er gjerne satt til 1800, eventuelt ved den franske revolusjonens begynnelse i 1789. På dette tidspunktet er religionskrigenes tid i Europa over, uten at det betyr at religion ikke hadde betydning for propaganda og de stridendes følelser også senere. Derimot er det tydelig at kriger ikke lenger ble ført med klare religiøse mål, selv om konfliktlinjer kunne følge religiøse skiller siden disse også ofte fulgte etniske og språklige skillelinjer. Vi kan ikke klart sett en entydig dato for denne endringen, men i denne bokens konklusjon argumenteres det for at dette var en prosess som fant sted rundt 1700. Denne boken tar for seg et tema som spenner over store områder på samme tid. Det er alltid en utfordring å skulle forsøke å holde sammen en slik fremstilling. Derfor er det svært fristende å følge utviklingen over tid ett sted, for eksempel på Balkan, før man går 200
6.
Litteraturen om korstogene er enorm. Gode startpunkter er Jotischky, A. (2004). Crusading and the crusader states. Harlow: Pearson/Longman, Riley-Smith, J.S.C. (2005). The crusades. A history. London, Continuum, Housley, N. (2008). Fighting for the cross. Crusading to the Holy Land. New Haven, Connecticut: Yale University Press.
14 innledning år tilbake i tid for å beskrive utviklingen et annet sted, for eksempel den iberiske halvøya, før man hopper 200 år tilbake og går til Frankrike og så videre. Da sparer man leseren en slitsom hopping frem og tilbake på kartet, men samtidig mister leseren svært lett sammenhengen mellom begivenheter i forskjellige deler av Europa. Habsburgerne og osmanene tenkte stort, og det må også vi for å forstå deres valg og dilemmaer. De enkelte delene av Europa var ikke løsrevne, verken fra hverandre eller fra resten av verden. Det var en utfordring for datidens statsmenn, og det er det for vår tids forfattere og lesere. I praksis kan ikke en slik fremstilling være bare rent kronologisk, men den er forsøkt strukturert rundt tid snarere enn sted, fordi en rent geografisk inndeling aldri vil kunne fange hvor sammenkoblet og komplisert fenomenet religionskrig i Europa var.
Stormaktene De to stormaktene som sterkest preget religionskrigene i Europa 1450–1700, var på den ene siden et sunnimuslimsk imperium – Det osmanske riket – og på den andre siden et katolsk dynasti – habsburgerne. Begge var arvelige, multinasjonale og flerspråklige og brukte religion som samlingspunkt i sine sammensatte stater. Disse imperiene opererte på en geopolitisk skala som var nesten ufattelig stor og langt større enn noen andre i Europa før 1700. Sultanen i Istanbul var fullt i stand til å føre krig i Persia og langs Donau samtidig, med hjelp av multinasjonale og flerreligiøse styrker fra tre kontinenter.7 Når en ny sultan kom på tronen, måtte han bevise at han var verdig rollen som islams beskytter, og det betød bare én ting: nye erobringer som viste at han var en ekte sultan, en muslimsk kriger. Gjennom erobringer fikk han penger og jordeiendommer som han kunne bruke
7.
Standardverket om Det osmanske riket er Finkel, C. (2005). Osman’s dream. The story of the Ottoman empire 1300–1923. London: John Murray. Se også Faroqhi, S. (2004). The Ottoman Empire and the world around it. London: I.B. Tauris.
innledning 15
til å kjøpe seg lojalitet fra aristokratiet og hæren. Dette innebar at hver gang en ny mann kom på tronen i Istanbul, ble ressurser fra to kontinenter mobilisert for angrepskrig i islams navn. Det var ikke personligheten som avgjorde om en ny sultan angrep nabolandene, hele systemet krevde at han måtte ekspandere eller dø. Habsburgernes europeiske besittelser var derimot samlet gjennom ekteskap og arv.8 Opprinnelig var de en relativt beskjeden adelsfamilie fra dagens Sveits. Gjennom århundrene samlet de seg stadig flere fyrstedømmer, og de fikk gjentatte ganger overhodet valgt som tysk-romersk keiser. Familiestrategien nådde toppunktet i keiser Karl V, som regjerte fra 1516 til 1556. Han arvet habsburgernes områder og titler, men også de fra Valois-familien og Trastámaradynastiet. Dermed regjerte én mann Tyskland, Østerrike, Ungarn, Tsjekkia, deler av dagens Frankrike, Belgia, Nederland, Luxemburg og Spania med det oversjøiske imperiet. Sønnen Filip II arvet verken keisertittelen eller de sentral- og østeuropeiske delene av imperiet etter faren, men etter kong Sebastians død i 1580 arvet han Portugal med dets kolonier i Amerika, Afrika og Asia. Den militære stormakten i Vest-Europa på 1600-tallet var Frankrike,9 som dominerer tradisjonell europeisk historieskriving. De franske herskerne hadde en langt mindre horisont, færre fiender, mindre potensial og snevrere perspektiv enn habsburgerne og osmanene. Frankrikes søkelys var sørgrensen mot Spania og østgrensen mot Nederlandene og Det tysk-romerske riket, mens habsburgerne opererte i Amerika, Nord-Afrika, India og Kina i tillegg til i Europa. De oversjøiske franske koloniene var alltid av sekundær betydning og ofte overlatt til private interesser fordi kongens søkelys var innhegnet av Pyreneene og Rhinen.
8.
9.
For Habsburg-familien, se Evans, R.J.W. (1979). The making of the Habsburg monarchy, 1550–1700. An interpretation. Oxford: Clarendon Press, Wheatcroft, A. (2004). Habsburgs. Embodying empire. London: Folio Society. Lynn, J.A. (1997). Giant of the grand siècle. The French army, 1610–1715. Cambridge: Cambridge University Press.
16 innledning Frankrike var omgitt av land styrt av habsburgerne: Spania i sør, Nederlandene i nordøst, Det tysk-romerske riket i øst, og Milano i sørøst. (Se kart s. 57.) De var – og følte seg – omringet. Deres naturlige allierte var dermed den store religiøse fienden: de muslimske osmanene som presset habsburgerne på land i øst og på vann i sør. Frankrike valgte konsekvent å sette politiske og militære interesser fremfor religiøse prinsipper i utenrikspolitikken, også når landets politikk ble styrt av de katolske kardinalene Richelieu og Mazarin. Både Frankrike og de østerrikske habsburgernes land ble herjet av indre religionskriger, men bare habsburgerne førte selv krig mot ytre fiender som også var religiøse motstandere. Frankrike ble revet i stykker av seks religionskriger på 1500- og 1600-tallet, men førte en sekulær utenrikspolitikk. Derimot brukte Ludvig XIV religiøs propaganda i sine kriger, både mot Nederlandene og under innblandingen i engelsk politikk. Tydeligst kom skillet mellom Ludvigs propaganda og hans politikk frem i 1683. Da beskyldte han habsburgerne for å sette hele kristenheten i fare da de beholdt tropper i Tyskland mens den osmanske hæren beleiret Wien, samtidig som han oppmuntret sultanen til angrep og lovet å binde opp keiserens tropper i vest – akkurat det han kritiserte keiseren for. I 1450 var England en relativt ubetydelig randstat i Europa. I 1750 var England blitt en økonomisk og militær stormakt i union med Skottland og Wales og de fleste europeiske lands drømmeallierte – selv om landet hadde en relativt liten hær. Mangelen på direkte invasjonsfare hadde tillatt England å rette det meste av sine investeringer på marinen og å unnlate å holde seg med en enormt kostbar stående hær. Den engelske måten å føre krig på var å leie tyske armeer ved behov, å finansiere allierte ved lån og subsidier og beholde sin dominans til havs. Det er to ting som er viktige for oss her. For det første ble England en stormakt, og for det andre spilte ikke England en stor rolle i europeiske religionskriger på kontinentet. Grunnen til det var ikke manglende interesse, men snarere at England ble en militært betydningsfull makt i Europa først etter at religionskrigene i vest var over.
innledning 17
England var likevel ikke uberørt av religionskrig. På to måter var landet berørt, først og fremst i borgerkrigen 1642–1651, men også da det støttet Nederlandene mot Spania etter 1580, og krig mot katolisismen i Irland. Den engelske borgerkrigen var – i tillegg til mye annet – en religionskrig, men det var en særegen engelsk religionskrig som ikke hadde noen direkte parallell noe annet sted. Her var det en konflikt mellom to protestantiske denominasjoner: anglikanere og puritanere. Faktisk var dette den eneste europeiske religionskrig som ikke involverte katolikker. I tillegg var det formelle utgangspunktet for krigen rent politisk: en maktkamp mellom konge og parlament som kongen til slutt tapte på slagmarken. Dette gjorde at denne krigen skiller seg fra de øvrige i denne boken. Englands andre forbindelse med religionskrig i Europa passer derimot godt i inn det europeiske mønsteret, og det er kampen mot katolisismen i Irland og det katolske Spania i Europa og koloniene. Den svært brutale koloniseringen av Irland ble ført inn i en ny fase med Oliver Cromwells invasjon i 1649. Cromwell så på krigen mot de katolske irene som en religionskrig, der den i perioder ble ført som en ren utryddelseskrig. Den religiøse forskjellen fikk nå langt større betydning enn før, og overskygget konfliktens etniske dimensjon. Engelskmennenes konflikter med de katolske irene var også uløselig knyttet til konfliktene med Spania. Spanjolene følte et spesielt ansvar for og fellesskap med irene. Dette førte til at irer fikk store privilegier i det spanske imperiet, at man etablerte irske læresteder i Spania, at tusenvis av irske flyktninger fikk bosette seg i Galicia, og at man lette etter måter å hjelpe irene til å befri seg fra den engelske okkupasjonen.10 Den engelske krigføringen mot spanske kolonier – ofte privat krigføring – ble fremstilt som en frelsesgjerning som skulle befri 10.
Hernán, E. García (2000). Irlanda y el rey prudente. Madrid: Ediciones del Laberinto, Hernán, E. García (2002). Irlanda y la monarquía hispánica. Kinsale, 1601– 2001. Guerra, política, exilio y religión. Madrid, Universidad de Alcalá: Consejo Superior de Investigaciones Científicas.
18 innledning indianerne fra katolsk undertrykking og evig fortapelse. Samtidig ville den berike engelskmennene. Kombinasjonen av frelse og berikelse er en rød tråd i religionskrigenes historie.
Krigføring 1450–1700 Tiden 1450 til 1700 var en periode med så å si kontinuerlig krig i Europa. I løpet av 1600-tallet var det bare fred i tre av hundre år. Statene ble krigsmaskiner, skapt av og for krigføring. Krig var deres viktigste funksjon og største aktivitet. Behovet for penger og mannskaper presset frem nye organisasjonsformer i statene.11 Noen lyktes godt i å skape et økonomisk grunnlag og et moderne statlig byråkrati og skattevesen, spesielt England og Nederland.12 Andre, slik som Spania, synes i perioder å bli mindre moderne, og privatiserte statlige oppgaver på en måte som ga kortsiktige inntekter og langsiktig fattigdom.13 Også Det osmanske riket var i kontinuerlig krig, med kristne fiender i vest og muslimske motstandere i øst, i tillegg til tidvise opprør og forsøk på løsrivelse av enkeltprovinser i det enorme imperiet. 11.
12.
13.
Se debatten rundt den militære revolusjon og den fiskal-militære staten, for eksempel: Glete, J. (2002). War and the state in early modern Europe. Spain, the Dutch Republic and Sweden as fiscal-military states, 1500–1660. London: Routledge, Tallett, F. og D.J.B. Trim (2010). European warfare, 1350–1750. Cambridge: Cambridge University Press. Parker, G. (1988). The military revolution. Military innovation and the rise of the West, 1500–1800. Cambridge: Cambridge University Press, Rogers, C.J. (1995). The military revolution debate. Readings on the military transformation of early modern Europe. Boulder: Westview Press, Nimwegen, O.v. (2003). Het staatse leger en de militaire revolutie van de vroegmoderne tijd, Bijdragen en Mededelingen betreffende de Geschiedenis der Nederlanden 118 (4): 494–518. Brewer, J. (1990). The sinews of power. War, money and the English state 1688–1783. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, Israel, J.I. (1995). The Dutch Republic. Its rise, greatness and fall, 1477–1806. Oxford: Clarendon Press. Se også Kennedy, P. (1987). The rise and fall of the great powers. Economic change and military conflict from 1500 to 2000. New York: Random House. Thompson, I.A.A. (1976). War and government in Habsburg Spain, 1560–1620. London: Athlone Press, Thompson, I.A.A. (1992). War and society in Habsburg Spain. Aldershot: Variorum.