Kapittel 1 Idéhistorisk bakgrunn for nordisk folkehøgskole
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 19
13.10.14 12:33
20 Frihet til å lære
F
olkehøgskolen i Norge ble ikke startet i et vakuum. Norsk folkehøgskole var en del av et nordisk folkeopplysningsarbeid der Nikolai Frederik Severin Grundtvig og hans folkelige opplysningsprosjekt var den viktigste inspirasjonskilde. Heller ikke Grundtvig dukket opp som en ensom svale, men hadde sin bakgrunn i arbeidene til tyske romantikere som Friedrich Joseph Schelling og Johann Gottfred Herder. I første del av boka har det derfor vært naturlig å sette norsk folkehøgskole inn i denne sammenhengen. Den viktigste skikkelsen er uten tvil Grundtvig. Det er ganske enkelt ikke mulig å forstå norsk folkehøgskole uten å forstå sammenhengen med ham. Kampen om Grundtvig i Norge på midten av 1800-tallet er kampen om den første norske folkehøgskolen. I norsk folkehøgskolehistorie ruver Christopher Bruun. Derfor har det vært særlig viktig å lese hans bøker og skrifter på nytt, men også noen av skriftene til de andre norske hovedskikkelsene i norsk folkeopplysning som Ole Vig, Herman Anker og Olaus Arvesen, Bjørnstjerne Bjørnson og Fritz Hansen. Metoden jeg har brukt i første del av boka, er derfor gjennomlesing av disse skriftene på nytt. Jeg prøver å sette frilynt folkehøgskole inn i et idéhistorisk perspektiv. Særlig når det gjelder det som handler om folkehøgskolen etter 1970, har det vært viktig å få med en del historiske beskrivelser om organisasjonsarbeid, informasjonsarbeid og annet som sier noe om hvordan frilynt folkehøgskole har utviklet seg. Metoden jeg har brukt når vi kommer til 1900-tallet, er å lese, eller rettere sagt, har vært å bla meg langsomt gjennom alle årgangene av Høgskulebladet og bladet Folkehøgskolen. Hensikten har vært både å se hva som ble skrevet, debattert og drøftet, men også å se hva som ikke ble tatt opp. Jeg bruker folkehøgskolens offisielle organ fra 1903 til 2003 som et slags speil. Det er en risikofylt metode. Det er slett ikke sikkert at bladene fanger opp hva som til enhver tid har rørt seg på de mange skolene. Derfor har jeg i mange tilfeller brukt enkeltskolers jubileumsskrifter, gamle skoleplaner og enkeltskolers årbøker som korrektiv. Det vil si at dette er ment å være ei bok om frilynt folkehøgskoles historie, ikke historien om Folkehøgskolerådet, Norsk Folkehøgskolelag, Informasjonskontoret eller Samnemnda. Frilynt folkehøgskole er historien om de mange frilynte skolene, men det ville sprenge alle rammer å nevne hver enkelt skole. De skolene som er nevnt spesielt, har av en eller annen grunn hatt særlig betydning i en gitt situasjon for hele skoleslagets historie. Folkehøgskolens historie er blitt skrevet mange ganger og på mange måter. Ved 50-årsjubileet i 1914 kom det første forsøket på å skrive ungdomsskolenes, inkludert folkehøgskolens, historie. Forfatterne var Rasmus Stauri og Håkon Aasvejen. Jubileumsskriftet ble i sin helhet trykt i Høgskulebladet. Ved 75-årsjubileet i 1939 kom det et jubileumsskrift redigert av Olav M. Holdhus og Bjarne Berre, og ved 100-årsjubileet i 1964 kom boka
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 20
13.10.14 12:33
21 Kapittel 1 Idéhistorisk bakgrunn for nordisk folkehøgskole
Mot rikare mål, et jubileumsskrift ved Kaare Fostervoll. Alle disse bøkene er viktig kildemateriale, og forteller mye om folkehøgskolens selvforståelse. Boka til Kåre Fostervoll har som ambisjon «å gi eit bilete av skolen slik han er i dag og å dra opp nokre liner frå fortid mot framtid. Det skal såleis ikkje vere eit fyldig historisk arbeid om folkehøgskolen fra Sagatun til vår eigen tid.» Det henvises så til boka som Holdhus og Berrre redigerte til 75-årsjubileet i 1939. Det er ei interessant bok som gir et viktig tidsbilde av folkehøgskolens syn fram til 1939, men må i dag leses som et kildeskrift, og ikke som ei aktuell bok om folkehøgskolens historie. I 1954 kom tobindsverket Frå amtsskole til folkehøgskole, et 75-årsskrift for fylkesskolen i Noreg, redigert av Kristian Nygård. Dette er et grundig og betydningsfullt arbeid, men det bærende perspektivet er amtsskolene eller de fylkeseide folkehøgskolenes historie og deres aktuelle situasjon. Dette snevrer selvsagt inn siktepunktet en del, men bøkene er likevel viktige som kildeskrift om ei grein av folkehøgskolen. Boka var ment å komme til det faktiske 75-årsjubileet i 1950, men arbeidet vokste i omfang slik at første bind ikke kom før i 1954. I 1980 kom daværende tilsynsmann Stein Fossgard med boka I arbeid og strid for ein idé, et 75-årsskrift for Norsk Folkehøgskolelag 1905–1980. Her finnes mye historisk stoff fra Norsk Folkehøgskolelags arbeid, men boka hadde ikke som intensjon å beskrive lange linjer i folkehøgskolens idégrunnlag og pedagogikk. Fossgard konsentrerer seg først og fremst om lover og tilskuddsordninger og andre rammefaktorer. I 1993 kommer Marton Leine med boka Mellom hverdag og visjon. Fra ungdomsskole til folkehøgskole 1893–1993. Boka tar for seg historien om de kristelige folkehøgskolene, om bakgrunn, framvekst og særdrag for disse skolene. Boka er perspektivrik og interessant siden den også ser den frilynte folkehøgskolen ut fra perspektivet til den andre greina i folkehøgskolen, og på den måten klargjør viktige skillelinjer. I tillegg til disse bøkene har nesten alle skolene gitt ut sine egne jubileumsskrift til både 50-, 75-, og 100-årsjubileer. Noen av bøkene er store og omfangsrike med fyldig bildemateriale, andre er enkle og mindre ambisiøse. Til sammen utgjør de viktig kildemateriale. Meget få trekker lange linjer i folkehøgskolens historie, eller setter idégrunnlag og pedagogikk inn i ei større ramme. Med Aslak Torjussons bok Den norske folkehøgskolen fra 1977 fikk den frilynte folkehøgskolen ei viktig og på mange måter skjellsettende bok som det verken er mulig eller ønskelig å komme utenom. Boka var meget etterlengtet da den kom, og den er et referansepunkt for nyere forsøk på å trekke linjer i norsk folkehøgskole. I 2001 kom Olav Akerlie med boka Frilynt folkehøgskole 1864–2001. Dette er ei glimrende bok, preget av forfatterens store kjennskap til folkehøgskolens historie, og av forfatterens egen lange
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 21
13.10.14 12:33
22 Frihet til å lære
erfaring med arbeidet i norsk folkehøgskole. Olav Akerlies bok er både grundig og gjennomarbeidet, lettlest og interessant, og har på mange måter vært en lett tilgjengelig kilde for historien til frilynt folkehøgskole. Boka har folkehøgskolens egne folk som primær målgruppe, og har ikke hatt til hensikt å være akademisk eller vitenskapelig på noe vis, selv om den bærer preg av forfatterens omfattende orientering og kunnskaper om norsk og nordisk folkehøgskole. Denne boka har ikke til hensikt å konkurrere med noen av de ovenfor nevnte bøkene. Det kan likevel synes som at det er et behov for ei bok som trekker de lange linjene på nytt. Torjussons bok omfatter jo bare 1800-tallet. Særlig i Danmark har det kommet doktorgradsarbeid av stor relevans for nordisk og norsk folkehøgskole, men også i Norge har viktige arbeid dukket opp. Fra Danmark er det kanskje særlig de to store arbeidene til Ove Korsgaard som jeg har trukket veksler på. Både Kampen om lyset og Kampen om folket har lagt et grunnlag for analyser av nordisk og norsk folkeopplysning og folkehøgskole som det ikke er mulig å komme unna. Doktoravhandlingene til Ole Vind om Grundtvigs historiefilosofi og Sune Auken om mytologi, historie og kristendom hos Grundtvig, har også skapt et godt grunnlag for ny refleksjon om Grundtvig og nordisk folkehøgskole. Hvilket fotavtrykk har folkehøgskolen satt siden skoleslaget ble etablert i 1864, og hvor finnes dette fotavtrykket? Flere lange linjer må trekkes opp for å kunne svare på spørsmålet. Det er grunn til å tro at dette fotavtrykket først og fremst er å finne i pedagogikken, men også i historien om den folkelige kulturen, om utviklingen av demokrati og folkestyre, om målsak og nasjonal tenkning, om kristendom og teologi, har folkehøgskolen satt tydelige spor etter seg. Frilynt folkehøgskoles historie skal i det følgende bli forsøkt trukket opp etter disse linjene eller perspektivene. De siste årene har det også kommet viktige forskningsbaserte bøker i Norge med stor relevans for forståelsen og tolkningen av historien til frilynt folkehøgskole. Arbeider som har fått særlig betydning for denne boka er Rune Slagstads De nasjonale strateger der frilynt folkehøgskole behandles direkte i flere kapitler. Det samme gjelder i noen grad Sosialdemokratiets tidsalder av Francis Sejersted, og arbeidene til historieprofessor Øistein Sørensen i antologien «Jakten på det norske», der den såkalte tokulturteorien blir drøftet. Edvard Hoems bøker om Bjørnstjerne Bjørnson inneholder et mylder av referanser til frilynt folkehøgskole i pionertida, og er en kilde til mye ny kunnskap om forholdet mellom Bjørnson og Sagatun og Vonheim folkehøgskoler, og til det grundtvigianske miljøet i Norden mot slutten av 1800-tallet. Et annet viktig referanseverk er Norsk Idéhistorie i seks bind der alle de fire siste bindene gir mye verdifullt underlagsmateriale for en større forståelse av den idéhistoriske konteksten folkehøgskolen har arbeidet i. På 2000-tallet har det også kommet to doktoravhandlinger om Grundtvig
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 22
13.10.14 12:33
23 Kapittel 1 Idéhistorisk bakgrunn for nordisk folkehøgskole
på norsk, nemlig Synnøve Heggems om Grundtvigs salmer, og Pål Walstads som trekker lange pedagogiske linjer, og spiller inn forholdet mellom «dannelse og duelighed» i folkehøgskolen. Sigvart Tøsse har skrevet boka Folkeopplysning og voksenopplæring, og trekker inn folkehøgskolens arbeid i dette perspektivet, og også dette arbeidet har vært til stor nytte. Det er mange temaer som stadig går igjen i historien om den frilynte folkehøgskolen. Noen saker dukker opp i nye varianter hele tida. Et særdeles viktig tema som i perioder har ført til kraftige stridigheter, er folkehøgskolens forhold til religion, særlig kristendom. Dette temaet fikk sin egen spesielle utforming etter etableringen av de kristelige ungdomsskolene som i løpet av 1950-tallet gikk over til å hete folkehøgskoler, og ble plassert under felles «Lov om folkehøgskoler». Etableringen og utviklingen av den kristelige ungdomsskolen kommer ikke til å bli behandlet som eget tema i boka, men blir bare diskutert i sammenheng med folkehøgskolens forhold til de store vekkelsesbevegelsene de første tiårene på 1900-tallet. Den frilynte folkehøgskolen har gjennom hele sin historie diskutert, debattert og kranglet om forholdet til kirke, teologi og kristendom, og denne lange linja i skoleslagets historie er det interessant å følge. Et annet viktig tema er politikk, både partipolitikk og politiske ideologier. Folkehøgskolen har vært nødt til å forholde seg til de store stridsspørsmålene i samtida, noen ganger som aktiv deltaker i 1870- og 1880-åra, noen ganger som mer passiv tilskuer slik det muligens var i slutten av mellomkrigstida, og noen ganger i opposisjon til regjeringspartiene. I kampen om parlamentarisme, demokrati og folkestyre har folkehøgskolen i perioder hatt en viktig, noen vil si avgjørende rolle. Det gjelder særlig i 1870- og 1880årene da folkehøgskolens forhold til partiet Venstre var på det sterkeste og tetteste. Anklagene mot folkehøgskolen handlet derfor på dette tidspunktet om at folkehøgskolene var fordekte politiske arnesteder for partiet Venstre. Folkehøgskolens forhold til staten og myndighetene er et interessant kapittel. Dette forholdet sier noe om skoleslagets selvforståelse, og sier mye om hvordan skolene har prøvd å skaffe seg en sikker økonomi. Som en del av det politiske bildet, er det også interessant å se hvordan frilynt folkehøgskole har sett på, og forholdt seg til, spørsmålet om nasjonalisme. Her er det grunnlag for å se på folkehøgskolens syn på begrepene folk og nasjon, om det folkelige og det nasjonale har gått opp i en høyere enhet, eller om det har vært en motsetning mellom disse begrepene. Dette ble selv sagt særlig viktig i mellomkrigstida med den framvoksende aggressive nasjonalismen på ytterste høyre i politikken, og her dukker en sak som striden om Grønland opp som sentralt i ordskiftet i nordisk folkehøgskole. Det blir hevdet at det norske nasjonale prosjektet var et venstreprosjekt, et folkelig prosjekt, og at de norske nasjonale symbolbærerne som flagg, bunad, 17-maifeiring og folkedanser ikke har et ekskluderende siktepunkt,
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 23
13.10.14 12:33
24 Frihet til å lære
men snarere det stikk motsatte. Det nasjonale prosjektet i Norge som folkehøgskolen var en del av, har banet veien for demokrati og folkestyre. Folkehøgskolen var slik sett med i et progressivt folkelig prosjekt som på mange måter fortsatt setter sitt preg på Norge. Grunnlaget fra Grundtvig var en viktig del av dette prosjektet. I andre land har nasjonal tenking i mye større grad hatt preg av overklassens ideer, og har derfor i større grad vært et ekskluderende prosjekt med fare for å ende opp i en enøyd nasjonalisme. Folkehøgskolen har i hele sin historie spilt en viktig kulturpolitisk rolle, som på mange måter et lite diskutert tema i Norge. Hvilket forhold har frilynt folkehøgskole hatt til hele den lange kulturradikale tradisjonen, til de harde kulturkampene i mellomkrigstida, og til de hissige stridighetene der Mykle-saken kan tjene som et eksempel? Finnes det paralleller mellom Kielland-saken og Mykle-saken, og hvordan stilte frilynt folkehøgskole seg til de voldsomme brytningene i ungdomskulturen som oppstod etter Cubakrisen, og som fikk store politiske og kulturpolitiske følger i 1960- og 1970-årene? Frilynt folkehøgskoles forhold til den såkalte 68-generasjonen er derfor et viktig tema. Det overordnede perspektivet er likevel folkehøgskolens pedagogiske selvforståelse, hvordan folkehøgskolen har vurdert sitt pedagogiske mandat. Et slagordliknende mantra som har fulgt frilynt folkehøgskole helt fra starten, er at skolen ikke underviser i fag, men med fag. Folkehøgskolens syn på dannelse, allmenn danning, har ligget der helt fra Christopher Bruun og Fritz Hansens dager og fram til våre dagers debatt om dannelse og debatten om PISA-undersøkelser. Folkehøgskolen hører med i den lange dialogiske pedagogiske tradisjonen, og pedagogikken kan ses i samme perspektiv som dialogfilosofien til Martin Buber, til eksistensfilosofien beskrevet av Gabriel Marcel, og som gjerne føres fram til Jürgen Habermas’ teorier om en herredømmefri samtale. Gjennom halve 1970-tallet og helt fram til stortingsvedtaket om konkurransepoeng i 1997, ligger debatten om folkehøgskolens syn på kompetanse. Kampen om kompetanse ble ført med stor innsats og stor kraft, og ble i perioder forstått som kamp om frilynt folkehøgskoles eksistensberettigelse. Den lange pedagogiske utviklingslinja er en av de viktigste å trekke, og her fanger folkehøgskolen opp mange avgjørende filosofiske debatter. Gode eksempler er positivismedebatten i 1880-årene, Erling Kristviks pedagogikk i mellomkrigstida, avideologiseringa i 1950-årene, og eksistensfilosofi og marxisme i 1960- og 1970-årene med Hans Skjervheims oppgjør med etablert pedagogikk som viktig forutsetning, og med et nytt oppgjør med filosofisk og pedagogisk positivisme. Frilynt folkehøgskoles historie i 1960og 1970-årene handler om dette med Paolo Freires frigjøringspedagogikk som bakteppe, og med begynnende teorier om prosjektarbeid som helt ny inspirasjon.
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 24
13.10.14 12:33
25 Kapittel 1 Idéhistorisk bakgrunn for nordisk folkehøgskole
På 2000-tallet er det andre problemstillinger som preger den pedagogiske debatten. Freires frigjøringspedagogikk er blitt skjøvet i bakgrunnen, mens pedagogikkens kunnskapssyn, hva næringslivet trenger for fortsatt å kunne produsere for profitt og hvordan forbrukersamfunnet skal videreutvikle seg, har kommet mer i forgrunnen. Det reiser nye utfordringer for frilynt folkehøgskole, og har gjort at det på nytt er blitt nødvendig å drøfte begrepet danning. Idéhistorisk går det an å hevde at frilynt folkehøgskole vokste fram som en del av den store moderniseringsbølgen mot slutten av 1800-tallet, og har vært en del av det moderne prosjektet i hele sin historie. Når vestlige samfunn etter hvert beveget seg inn i det som kan kalles det postmoderne samfunnet, har helt nye problemstillinger dukket opp. En hovedhensikt med å trekke opp lange idéhistoriske linjer er å kunne møte nye utfordringer med større innsikt og bedre dømmekraft. Derfor vil denne boka legge større vekt på de idéhistoriske og filosofiske sammenhenger frilynt folkehøgskole har stått i, mer enn det rent historiske som handler om hvilke skoler som til enhver tid har eksistert, hvilke lærere og rektorer som fantes, og hvilke økonomiske forutsetninger den enkelte skole arbeidet under.
Den frilynte folkehøgskolens historie i Norge Folkehøgskolen i Norge startet med åpningen av Sagatun folkehøgskole høsten 1864. Dermed koplet Norge seg på det store nordiske folkehøgskoleprosjektet, et prosjekt som har blitt kalt Nordens edleste bidrag til verdenspedagogikken. Sagatun startet ikke i et vakuum, og det er mulig å følge trådene fra folkehøgskolen tilbake til europeiske ideer og tradisjoner gjennom mange hundre år, kanskje flere tusen år. Det er på mange måter meningsfullt å hevde at folkehøgskoletradisjonens dialogpregete pedagogikk kan føres helt tilbake til Sokrates og hans samtaler med folk han møtte på den athenske agora. Da innlemmer vi folkehøgskolen i den tradisjonen i pedagogikken som har de rette spørsmålene i fokus mer enn de riktige svarene. Docta ignorantia, lærd uvitenhet, prosess mer enn produkt, den gode samtalen om livets dype gåter mer enn eksamen; alt dette er gode elementer i folkehøgskolens arbeid. Kan hende er det også mulig å innlemme folkehøgskolen i en slags europeisk kjettertradisjon, en opposisjonstankegang fra Sokrates, over Peter Abelard, Nicolaus Cusanus, Giordano Bruno og Jean Jacques Rousseau fram til N.F.S. Grundtvig. Det er gode grunner til allerede her å peke på et paradoksalt trekk ved folkehøgskolen, som motkulturell kraft og som en opposisjonell, og samtidig en av flere faktorer som bryter nytt land, og som åpner opp for fornying og modernisering, eller om man vil, som
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 25
13.10.14 12:33
26 Frihet til å lære
en samfunnsutviklingens motspiller og medspiller omtrent på samme tid. I norsk skolesammenheng har folkehøgskolen likt seg dårlig som et alternativ til «den sorte skole», men heller foretrukket å betrakte seg som et supplement. Både kjetter og fornyer! Begrepet motkulturell har blitt brukt om folkehøgskolen i mange sammenhenger de siste tiårene, og begrepet er på en måte anvendelig på folkehøgskolens stilling mot slutten av 1800-tallet. På andre måter er begrepet litt forkjært. I norsk sammenheng var det professor i statsvitenskap Stein Rokkan som lanserte begrepet i boka Geografi, religion og samfunnsklasse i 1967. Han trakk fram periferienes motstand mot sentrum, og særlig de forsøkene på nasjonsbygging som ble gjort fra sentrale statsmakters side. Han mente det ville resultere i en slags kulturell standardisering. Rokkans begrep passer ganske godt på folkehøgskolenes kamp for landsmål, for bøndenes kultur og for kampen mot embetsstaten. Det har blitt hevdet som kritikk mot Rokkan at han tenkte i en forfeilet motsetning mellom et moderniserende sentrum og en defensiv periferi, og at han glemte å føre inn skoleinstitusjonen og lærerne i denne motsetningen. Rune Slagstad hevder dette i en artikkel i Spadestikk 1967–2012. Ved å føre særlig folkehøgskolen inn, sprenges Rokkans hovedmotsetning. Folkehøgskolen var både en moderniseringsagent og en motkulturell kraft. Folkehøgskolen løftet fram bondeungdom og satte dem i stand til å arbeide for folkestyre. Folkehøgskolen lå i periferien, men hadde denne dobbeltheten av modernitet og motkultur over seg. Etter 1968 har begrepet motkulturell fått en annen dreining i retning av et politisk oppgjør, eller opprør, mot teknokrati, mot kommersialisme og militarisme. Begrepet ble preget av tankene til nymarxistiske filosofer som Herbert Marcuse, og ble etter hvert utmyntet som et anti- moderne, anti-borgerlig og anti-urbant begrep. Internasjonalt sett ble motkulturelle krefter de kreftene som okkuperte hus i rivningsstrøk, som aksjonerte mot politi og myndigheter på ulike måter, i norsk sammenheng representert av Gateavisa og Blitz. Brukt slik blir begrepet mye mindre anvendbart på folkehøgskolen, selv om mindre deler av denne bevegelsen også har vært å finne i begrenset grad på noen folkehøgskoler på 1970- og 80-tallet. Bakteppet for folkehøgskolen som idébevegelse og folkebevegelse kan gjøres stort eller lite. Som viktige tråder i dette bakteppet er renessansen, humanismen og Luthers reformasjon som igjen resulterte i den kirkelige protestantisme. Historisk forskning har for lengst forkastet bildet og framstillingen av middelalderen som mørk og undertrykkende. I stedet har uttrykk som tusenårig grotid og kristen enhetskultur blitt brukt som riktigere begreper. Det er likevel rimelig å hevde at folkehøgskolens bærende ideer henger nærmere sammen med det bruddet som renessansen skapte, enn med den latinskpregete middelalder der kirken stod som forvalter av
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 26
13.10.14 12:33
27 Kapittel 1 Idéhistorisk bakgrunn for nordisk folkehøgskole
nådemidlene, og fikk dermed en makt over mennesker som vi i dag finner fremmed og uakseptabel. Luther, reformasjonen, det nye kopernikanske verdensbildet og den påfølgende humanisme er derimot klare forutsetninger for den folkelige opplysningstanke som folkehøgskolen skulle være en viktig talsmann for. Apostelen Paulus skisserer i Det nye testamentet sitt syn på frihet, og Martin Luther griper fatt i dette synet i sitt oppgjør med en undertrykkende kirke. Luther blir talsmann for både trosfrihet, ytringsfrihet og samvittighetsfrihet, samtidig som hans påpekning av at alle var syndere for Gud betydde formulering av en likestillingstanke som på mange måter var ny. Både lek og lærd, aristokrat og leilending var i dette perspektivet likestilte. En annen frukt av Luther og reformasjonen har med språk å gjøre. Med oversettelsen av Bibelen til tysk ble for første gang andre enn spesielle kirkelige teologer i stand til å lese boka, og sammen med boktrykkerkunsten kom dermed de første spirene til det som seinere skulle bli folkeopplysning. Idéhistorisk er det kanskje først og fremst opplysningstida som for alvor setter reformasjonens tanker inn i et større samfunnsmessig perspektiv. Med bakgrunn i synet på naturretten som hevdet at alle mennesker var født med samme grunnleggende rettigheter, ble en helt ny tanke formulert. Ut av denne tanken vokste det fram en kritikk av eneveldet, av kongen av Guds nåde. Opplysningstidas filosofer mente også at alle mennesker har en bevissthet som lar seg opplyse. Opplysning er mulig, alle kan opplyses bare noen vil ta på seg oppgaven å opplyse dem. Den tyske filosofen Immanuel Kant formulerte det slik i boka Hva er opplysning: «Opplysning er frigjøring fra den umyndighet mennesket lager for seg selv. Mangel på myndighet er mangel på vilje til å styre sin egen tanke.» De franske opplysningsfilosofene sammen med Kants skarpe formulering blir den referanseramme folkehøgskolen har brukt for å plassere seg i idéhistorisk sammenheng, og hovedtanken er at alle mennesker har mulighet til å bli opplyst. Den ideen som sammen med rasjonalismen utgjør bakteppet for folkehøgskolen, er romantikken, og det er nettopp kombinasjonen av rasjonalisme og romantikk de tidligste folkehøgskoletankene vokser ut av. Henrik Steffens er den personen som legemliggjør romantikkens inngang i Norden gjennom sine forelesninger i november 1802. I salen satt store deler av de som ble det intellektuelle Danmark på bred front. Her satt kommende generasjoners filosofer, forfattere, kunstnere, naturvitenskapsfolk og biskoper. Her satt også Grundtvig som seinere i livet vendte tilbake til disse forelesningene mange ganger. Heller ikke Henrik Steffens dukket opp som troll av eske, men hadde tvert imot mottatt sterke inntrykk av de ledende filosofene og forskerne i Tyskland, særlig Friedrich Wilhelm Joseph Schelling, men også Johan Gottfried Herder og i noe mindre grad Johann Gottlieb Fichte.
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 27
13.10.14 12:33
28 Frihet til å lære
Johann Gottfred Herder fikk stor indirekte betydning i Norden, dels gjennom Steffens, men først og fremst gjennom Grundtvig. Herder var den som tok oppgjøret med en fornuftspreget og ahistorisk opplysningstanke. Herder åpnet for det som skulle bli den tyske romantikken. Herder hadde et positivt syn på mennesket og menneskets natur. Opplysning og dannelse for Herder handlet om å få fram det naturlige mennesket, det som allerede var der. Denne tanken tok Grundtvig opp, og den kommer igjen hos Grundtvig som en vektlegging av «livets brugbarhed». Også begrepet folkeånd hadde sin opprinnelse hos Herder. Begrepet ble via Grundtvig helt sentralt i nordisk folkehøgskole basert på det synet at folkehøgskolene skulle drive en slags åndelig påvirkning, sette søkelys på det iboende hos elevene, istedenfor pugging av latin. Det som nok gjorde mest inntrykk på tilhørerne til Steffens gjennom denne toårige forelesningsrekken, var hans oppgjør med rasjonalismens tørre fornuftstanke som han mente hadde endt i flisespikkeri og pedanteri. Steffens presenterte et helhetssyn, la fram en sammenheng der natur, kunst, filosofi og religion løp sammen i en helhet, ofte representert ved geniene, forfatterne og kunstnerne. Steffens tok for seg Dante og Cervantes, Goethe og Schiller. Steffens hadde lest Spinoza, og det var det spinozistiske helhetssynet som lå til grunn for hans ideer, mer enn Kant som han aldri helt kunne akseptere på grunn av Kants skarpe deling mellom den virkelige verden, og verden slik mennesket subjektivt kan oppfatte den. Som en undertone i Steffens forelesninger lå også synet på hva som rørte seg av genialitet i folkedypet. Her går det ei linje fra Herder, via Steffens til Grundtvig. Ove Korsgaard har i flere sammenhenger arbeidet med opplysningsbegrepet i rasjonalismen og romantikken, og har forenklet det hele på en fruktbar måte ved å stille spørsmålet «hvor kommer lyset fra?» Svaret han gir er som følger: Luther mente lyset kom fra oven, fra Gud. Dette er den klassiske oppfatningen i kristendommen. John Locke, som på mange måter er opplysningstidas døråpner, hevder at lyset kommer utenfra, fra naturen, mens menneskesinnet, bevisstheten er en tom tavle, en tabula rasa som erfaringen skriver på. Locke blir viktig i den seinere erfaringspedagogikken, selv om han også mente at det fantes visse medfødte ideer. Det er likevel først med Kant og de franske opplysningsfilosofene at tanken på medfødte ideer for alvor blir presentert. Kant hevder at lyset kommer innenfra, fra bevisstheten, fra de medfødte ideer som finnes hos alle mennesker, og som i sin tur gjør opplysning mulig for alle mennesker. Det handler om vilje til opplysning, ifølge Kant. Den enkelte må utfra eget ønske nedkjempe dovenskapen og arbeide seg ut av den selvforskyldte umyndighet. Herder, som altså var elev av Kant, snur det hele gjennom å hevde at lyset kommer nedenfra, fra folkedypet. Herder så hvert enkelt folk som en levende organisme med en egen bevissthet som kommer til uttrykk
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 28
13.10.14 12:33
29 Kapittel 1 Idéhistorisk bakgrunn for nordisk folkehøgskole
gjennom folkets historie og språk. Dermed åpnet Herder opp for alt det som måtte ligge skjult i folkedypet av myter, eventyr og sagn, musikk og kunst. Herder peker på et avgjørende element i romantikkens helhetssyn. Tankene hans klinger tydelig med når Grundtvig skal formulere sitt nordiske syn på folkeopplysning. Alle mennesker som deler et felles språk og er bundet sammen gjennom en felles historie, er for Herder et folk, eller som Grundtvig seinere skriver det i en kjent sang: «Til et folk de alle høre som seg regne selv dertil». Ove Korsgaards analyser har på en oversiktlig måte illustrert hvordan folkeopplysningsbegrepet trekker veksler både på opplysningstida og romantikken. Grundtvig kombinerer elementer hos Kant og Herder på sin særegne måte. I motsetning til Kant og opplysningsfilosofene mente Grundtvig at folkeopplysning ikke kunne komme fra de lærdes belærende opplysningsvirksomhet, men bare nedenfra, fra folket selv. At norsk folkehøgskole springer ut av levende kontakt med og inspirasjon fra Grundtvig, er det ingen tvil om. Den grundtvigianske impulsen ble likevel gjort til norsk tankegods, og vi fikk Grundtvig på norsk, eller vi fikk grundtvigianske tanker plassert inn i en norsk politisk og kulturell sammenheng. Grundtvig ble født inn i det dansk-norske eneveldige fellesriket i 1783, og døde i 1872 da norsk nasjonal tenkning hadde utviklet seg til en avgjørende faktor i Norge. I dette bildet hører folkehøgskolens pionertid hjemme. Sosiologen Max Weber trakk et skille mellom statsbegrepet og nasjonsbegrepet. Staten representerte en makt eller et herskerforhold av mennesker over mennesker, og det er staten som har den legitime retten til bruk av vold gjennom politi og militærvesen. Statsbegrepet omfatter alt det institusjonelle, som administrasjon, forsvar, rettsvesen og sentrale politiske myndigheter. Nasjonsbegrepet hører til kultursfæren, og handler om innbyggernes eller borgernes følelse av tilhørighet eller nasjonal samhørighet. Med bakgrunn i Max Weber går det an å skille mellom en statsnasjonal idé og en kulturnasjonal idé. Hvor hørte folkehøgskolen hjemme i sine pionerår? Hvordan kan folkehøgskolens faktiske idé om det folkelige forstås? Det er gode grunner til å betrakte folkehøgskolens arbeid som noe som hører til kultursfæren. Samtidig arbeidet mange av de tidligste folkehøgskolelærerne også politisk. En uttalt hensikt var å dyktiggjøre bondeungdom, i den første tida bondegutter, til aktiv deltaking i det framvoksende folkestyre. Folkehøgskolen arbeidet både på demosfeltet med utvikling av demokrati og folkestyre, og på etnosfeltet med nasjonsbygging og nasjonal bevissthet. Folkehøgskolen opererte i sine første år i en fruktbar dobbelthet. Mange av de første folkehøgskolepionerene måtte slite tungt med denne dobbeltheten. Mange ble overarbeidet og utslitt, andre lot det ene gå på bekostning av det andre slik at balansen uteble.
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 29
13.10.14 12:33
30 Frihet til å lære
Litteratur Korsgaard, Ove (1997) Kampen om lyset. København: Gyldendal Korsgaard, Ove (2001) Kampen om folket. København: Gyldendal Møller, Ingeborg (1948) Henrik Steffens. Oslo: Gyldendal Scharling, C.S. (1947) Grundtvig og romantikken. København: Gyldendalske Boghandel/ Nordisk Forlag Slagstad, Rune (2012) Spadestikk. Artikler 1967–2012. Oslo: Pax Forlag Tøsse, Sigvart (2005) Folkeopplysning og voksenopplæring. Oslo: Didakta Norsk Forlag
0000 104828 GRMAT Frihet til aa laere 140101 v02.indd 30
13.10.14 12:33