Innledning Denne boken er en rapport fra en bransje som rystes i sine grunnvoller av kraftige kutt og press fra den nye digitale hverdagen. Før måtte du vinne gunst hos redaktøren – alternativt kjøpe egen avispresse – for å få ut meningen din. I dag kan du lage egen blogg med levende bilder fra mobiltelefonen. Nye løsninger gir nye inntektsstrømmer, avisene taper penger og slanker redaksjonene. Samtidig skal det publiseres stadig mer på flere flater. Lokalredaksjoner legges ned, nærheten til innbyggerne reduseres, samtidig som folk får nye måter å holde seg orientert på. Arrangementer gjøres kjent via Facebook. Ordførerne twitrer, blogger og oppdaterer velgerne via Facebook – uten å risikere kritiske spørsmål fra en reporter. Og for første gang ble det i 2014 meldt om ledige studieplasser ved enkelte journalistutdanninger. Tidligere var dette et av de vanskeligste studiene å komme inn på. Noe har skjedd. Bransjen er ikke til å kjenne igjen. Våre enemerker er blitt invadert av brukerne. Finnes det noen vei videre? Kan pressen beholde sin historiske plass i demokratiet også i årene som kommer? Ved å peke på erfaringer fra historien og nytenkning i norske lokalaviser vil jeg presentere noen ideer om hvordan vi som presse kan fortsette vårt demokratibyggende oppdrag. Et viktig stikkord her er å styrke avisenes relevans; skrive om det som er viktig for folk, fra deres eget ståsted, kort sagt gjenopprette pressens kontakt med det samfunnet den skal betjene. Dette er også en rapport fra fire små redaksjoner i Norge som ønsket å styrke sin nærhet til innbyggerne: Avisene OPP, Dølen, Gjesdalbuen og Søgne og Songdalen Budstikke. Prosjektene har til dels vært forskjellige – underveis lærte de mye av hverandre – og de er fortsatt i gang med forsøkene på å styrke sin tilstedeværelse i lokalsamfunnet når denne boken går i trykken. Boken er skrevet av en redaktør som prøver og feiler, men som ser at lokalavisen han leder ikke har hatt god nok kontakt med leserne og 11
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 11
23.02.15 09.38
innledning
innbyggerne. Det samme problemet gjelder andre lokalaviser: Pressen må komme tettere på folk, forstå hva som er viktig for dem og hvilke løsninger de ser for samfunnet de er en del av. Erfaringene fra samtlige fire pilotaviser viser at metodene de har brukt, har hjulpet dem til å øke troverdigheten. Leserne forstår nå at avisen er interessert i deres meninger. Dermed er det blitt lettere å få dem til å stille opp.
Public Journalism Er pressen viktig for alle i Norge? Opplagstall går ned, mens antall lesere ser ut til å ha stabilisert seg for de fleste medier. Samtidig vokser Norges innbyggertall jevnt og trutt. Det betyr i realiteten at antall innbyggere som leser aviser, er lavere enn befolkningsutviklingen skulle tilsi. Men behovet for en felles arena for å drøfte felles problemer, er det samme som før. Behovet blir i sin tur forsterket av en politikk som skyver mer ansvar over på borgerne under faner som valgfrihet. Pressen kan sørge for den viktige samtalen om disse valgene. Public Journalism, eller deltakende journalistikk, tilfører redaksjonene arbeidsmetoder som gjør at de kan føre denne viktige samtalen på en måte som inkluderer så mange som mulig. I korte trekk kan Public Journalism oppsummeres i noen punkter som jeg skal diskutere i detalj i denne boken. Jeg vil vise at metoden kan være svært nyttig for lokalaviser som ønsker å videreutvikle sitt forhold til abonnenter og øvrige lesere ved å: • • • •
Legge vekt på demokratistyrkende og løsningsorientert journalistikk. Gi vanlige folk mer plass i avisspaltene. Løse saker ut fra et innbyggerperspektiv. Oppfordre og hjelpe innbyggere til engasjement.
Kampsone: Den offentlige debatten Dette leder oss til det offentlige ordskiftet, som vi kan kalle en kampsone for ulike meninger der den ene skal vinne. Slik har det vært: «Nøytrale» journalister bringer historier og fakta til torgs, så starter debatten. Slik er det ikke lenger. Den moderne mediebrukeren har langt flere kilder og kan 12
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 12
23.02.15 09.38
innledning
kommunisere med andre brukere. Medborgerne forlanger åpenhet mer enn nøytralitet fra pressen, samtidig må de få komme til orde skal de bli aktive i samfunnet. De historiske erfaringene fra Public Journalism og nå fra pilotavisene, er at journalistene vinner tillit ved å lytte til innbyggerne. De viser ekte glede når de forstår at avisen tar dem på alvor. Norske undersøkelser viser for eksempel at vanlige borgere ikke tror lokalpolitikerne er interessert i dem mellom valgene. Når mediene da til alt overmål stort sett skriver det de selv har lyst til, normalt i tråd med partienes strategier, blir borgerne sjeldnere hørt og aktivisert. Kampanjer i norsk presse i forkant av valgene har til nå stort sett handlet om å påvirke alle til å gjøre sin borger plikt mer enn å opprette ny forbindelse mellom makt og borger. Som det vil fremgå, er ikke norsk demokrati i noen krise når vi for eksempel vurderer ut fra valgdeltakelse. Likevel er det en utfordring at folk ikke tror de blir hørt, at de ikke tror politikerne tar hensyn til dem før de tar en beslutning. Men Public Journalism handler om langt mer enn å få vanlige mennesker øverst på nyhetssakene. Det handler om å se hele mennesket, med de vanskelige valgene de står overfor, med de utfordringer, forslag og løsninger de ser. I tillegg til pilotavisene har jeg særlig sett nærmere på eksempler fra trykte medier i Sverige for å belyse dette.
Public Journalism – en vitamininnsprøytning for journalistene Hverdagen er tøff for medielederne, de skal levere fort og rimelig. Min erfaring er at det blir mer givende å være redaktør når avisen får gjenopprettet kontakten med det samfunnet den skal representere. Likevel er det noen som sendes i front: journalistene og deres hverdag. I en tid der stadig flere flater skal fylles med innhold, samtidig som redaksjonene slankes for medarbeidere, har journalister blitt redusert til en form for pølsemakere. Men pilotavisene forteller at det er blitt mer tilfredsstillende å være journalist med Public Journalism. Det er erfaringer de deler med flere som har prøvd denne metoden. Eller som tidligere redaktør Eugen Hammer i Gjesdalbuen sier: «Public Journalism har vært som en vitamininnsprøytning for oss.» 13
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 13
23.02.15 09.38
innledning
Oppbygning og bakgrunn for boken Jeg vil først tegne et bilde av den demokratiske situasjonen i Norge før jeg spør om vi egentlig trenger journalister. Deretter ser jeg nærmere på konkrete norske og svenske eksempler både innen Public Journalism og Citizen Journalism (medborgerjournalistikk) før jeg diskuterer hvordan pressen kan jobbe mer metodisk. Metodikken er delt inn i en lytteprosess (kapittel 4), deretter to parallelle prosesser, beskrevet i hvert sitt kapittel: nyhetsdekning (kapittel 5) og dialog med leseren (kapittel 6). Journalistikken må skape resultater, alt fra å finne og presentere løsninger på aktuelle problemer til god arbeidshverdag for journalisten. Det tar jeg opp i kapittel 7. I kapittel 8 ser jeg nærmere på samspillet mellom redaksjon og bruker. Hvordan kan vi motivere brukerne til å bidra i våre medier? Og hvordan kan samspillet med redaksjon og bruker arte seg? Etiske utfordringer – og påstander om etiske problemer – knyttet til deltakende journalistikk diskuterer jeg i kapittel 9. I kapittel 10 ser jeg på betydningen av å ta leserne på alvor, mens kapittel 11 gir en oversikt over utviklingen av Public Journalism fra starten av i USA. Kapittel 12 tar for seg sosiale medier, brukergenerert innhold og forbrukermakt før jeg avslutter med en oppsummering. Boken er skrevet av en redaktør som er blitt frustrert over manglende medvirkning fra innbyggerne om viktige prosesser, som ser at de fleste våkner først når gravemaskinene er i gang. Det har ført til at jeg har gått i meg selv. Hva er vitsen med journalistikk hvis innbyggerne ikke blir engasjert, hvis de ikke blir mobilisert til å delta i lokalsamfunnet, både for å definere de utfordringer vi har – og senere til å løse de samme utfordringene? Samtidig har vi som avis sett et behov for å invitere leserne inn som produsenter, både fordi de ville det selv, og fordi økonomien i bransjen sier at det er lurt. Denne smeltedigelen, der Public Journalism møter brukernes egen innholdsproduksjon, kaller jeg deltakende journalistikk. Vi kan bruke medborgernes kunnskap og vilje til å innhente fakta og historier slik at det harmonerer med ideene i Public Journalism om å fremme samtalen og deltagelse. Men det krever en allianse med borgerne, som gir dem reell medvirkning i redaksjonelle valg.
14
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 14
23.02.15 09.38
innledning
I Norge var det organisasjonen Landslaget for lokalaviser (LLA) som ønsket en kursendring i journalistikken og derfor innledet samarbeid med fire redaksjoner. Disse redaksjonene – hjulpet i gang med flere kurs, studiereiser og en omfattende artikkel jeg skrev i 2012 – har gjort sitt til at vi i Norge har sett et initiativ til å anvende Public Journalism, som springer ut fra redaksjonene selv. Det er i tråd med de første prosjektene, som ble iverksatt fordi redaksjonene stilte spørsmål ved det de holdt på med. Det er en åpenbar fordel med hvordan prosjektene startet: Metodene har vært mulig å anvende i en tid med stramme budsjetter. Noen av de historiske eksemplene er forhåpentlig til stor inspirasjon, selv om de ikke lar seg gjennomføre av økonomiske hensyn. Leseren må ha dette i bakhodet under videre lesing. Målet er å inspirere redaktører og journalister der ute til å kunne gjøre det samme hos seg selv. De som ønsker å trenge dypere ned i akademiske betraktninger og finne flere eksempler, finner en fyldig litteraturliste bakerst i boken. Boken er ikke et partsinnlegg om hva som skal skje på hvilke flater: mobil, lesebrett, nett, print og så videre. Det er et partsinnlegg om hvem vi skal spørre, hvilke temaer som bør tas opp, i det hele tatt: Hvorfor vi trenger journalister. Debatten om alle flatene vi har nå, får komme i andre rekke. Først må vi være sikre på at innholdet som skal fordeles, er relevant for innbyggerne. Siden Public Journalism så langt har møtt størst interesse utenfor Norge, er erfaringene fra andre land – i de tilfeller de har relevans for oss – samlet i et eget kapittel i boken.
15
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 15
23.02.15 09.38
Kapittel 1
Hva er Public Journalism – og hvorfor? Public Journalism skal øke folks deltakelse i samfunnslivet. Den journalistiske retningen kom som en reaksjon på blant annet lav valgdeltakelse. I dette kapitlet ser jeg på bakgrunnen for Public Journalism, og på det norske samfunnet i dag: Hvem deltar i demokratiet, har folk tillit til politikken, og hvordan har dette endret seg over tid?
Public Journalism er historien om aviser som ble lei av bare å beskrive et problem uten å få rapportere om løsningen, om aviser som ble lei av å la valgdekningen være preget av partienes strategier og utspill, i stedet for det velgerne var opptatt av. Det startet med det amerikanske presidentvalget i 1988 mellom George Bush d.e. og William Dukakis. Valgoppslutningen var historisk lav og valgkampen særdeles skitten. Folk vendte ryggen til demokratiet. Public Journalism oppsto som en reaksjon for å få folks oppslutning om demokratiet på skinner igjen. I dette lå en viktig kritikk av pressen fra egne rekker: Ved å skrive om det politiske spillet i stedet for det folk var opptatt av, ble også folks motivasjon til å delta redusert. I Norden har blant annet Petter Beckman vært en foregangsfigur for Public Journalism i avisene Dagens Nyheter og Södra Sidan. Her er det mange eksempler på praktisk gjennomført journalistikk. Avisene tar opp sensitive temaer og sørger samtidig for en aktiv dialog mellom innbyggere fra mange ulike grupper. Det handler blant annet om innvandrerjenters frihet, rasisme og mobbing. Noe av gjennomslagskraften i artiklene har vært at vanlige lesere med forskjellige perspektiver har kommet til orde med sine uferdige, ofte motsetningsfylte og av og til fordomsfulle argumenter. Dette har Beckman beskrevet i to bøker, hvorav den siste handler om erfaringene 17
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 17
23.02.15 09.38
kapittel 1
fra lokalavisen Södra Sidan, som fortsatt er i salg (se litteraturliste). Hans begrunnelse for å begynne med Public Journalism var blant annet at vanlig journalistikk ikke lenger føltes meningsfullt å jobbe med. Han formulerer det slik i boken Riv stängslen (Beckman 2003, side 11) (oversettelse fra LLAs idéhefte nr. 2 2014): Svart pessimisme har preget mediene de siste tiårene. Det begynner å bli problematisk. Det trengs en visjon om hva journalistikken faktisk skal kunne avstedkomme her og nå. Vi trenger en ny journalistrolle som har som oppgave å holde sammen, bygge møteplasser og muliggjøre samtaler. Det trengs en journalistikk som interesserer seg for hvordan de felles problemene skal løses, og som slipper inn flere vanlige folk i diskusjonene.
Resultatene fra arbeidet i Södra Sidan er tydelig: En undersøkelse av avisene i området sør i Stockholm der avisen kommer ut, viser at Södra Sidan har desidert størst tillit fra leserne sammenlignet med de andre lokalavisene. Andre lokalaviser har like mange lesere ved å satse på en lett tilgjengelig «blålys-journalistikk», men har ikke like lojale lesere. Det må tilføyes at undersøkelsen ble gjort på oppdrag fra Södra Sidans eierselskap.1
Forbindelsen mellom innbygger og lokalavis Blant dem som har jobbet grundigst med Public Journalism, er professor Jay Rosen ved New York University. En av hans bøker om emnet, Getting the Connections Right, er fra 1996, men temaet er like relevant: Han hevder at journalistene kopler seg fra samfunnet de lever i. Dermed mister de forbindelsene de skulle hatt for å kunne gjøre en jobb som er relevant for leserne. En annen av høvdingene er Davis «Buzz» Merritt. Han definerer Public Journalism slik: «En rettskaffen deltaker i et samfunn som fungerer» (min oversettelse). Norge har vært et homogent samfunn. Sverige, som jeg har studert nøye under arbeidet med denne boken, er et mer pluralistisk samfunn enn Norge. Samtidig er også Norge i markant endring. Bare i dekningsområdet til den ene av pilotavisene, Søgne og Songdalen Budstikke, 1
Fra foredrag med Petter Beckman i Bergen under LLAs landsmøte april 2014.
18
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 18
23.02.15 09.38
hva er public journalism – og hvorfor?
kommer nærmere 1200 av i alt 17 000 innbyggere, nå fra et sted utenfor Skandinavia. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå. I Bærum skyldes tre firedeler av befolkningsveksten innvandring. Det sier noe om de utfordringene avisene har for å sikre sin relevans. Avislesingen har historisk vært høy i Norge sammenlignet med resten av verden, ifølge tall fra avisforsker Sigurd Høst (Høst 2012). De minste avisene og spesialavisene har opplevd mindre tilbakegang enn de store, noen har til og med økt sine opplag. I bransjen snakkes det likevel mer om når enn om lokalavisene også kommer til å merke den store nedgangen. Spørsmålet er hvordan de vil møte den.
Public Journalism, offentligheten og demokratiet Tyske Jürgen Habermas’ idé om den herredømmefrie dialog, er et ideal for Public Journalism: Det er kvaliteten på argumentene som bestemmer, ikke hvem som fremfører dem. Habermas’ teorier er utformet over et lengre tidsrom og endret underveis. Han er særlig opptatt av begrepet offentlig het. Slik han ser det, er det i det offentlige rom kommunikasjonen mellom staten og det sivile samfunn skjer. Journalistikken er en av flere aktører som opererer i dette rommet, men journalistikken er unik, rett og slett fordi den skaper, vedlikeholder og former offentligheten slik at samfunnet og staten kan fungere sammen og ikke minst bidra til at demokratiet kan fungere. Derfor etterlyser Habermas en enda mer bevisst rolle fra redaksjonene for å gjøre det enklere for offentligheten å samhandle med pressen (Ahva 2011). Public Journalism blir her ekstra interessant, fordi metoden skal føre pressen nærmere leserne – og leserne nærmere det offentlige liv. Offentligheten består av flere lag. Public Journalism må derfor måles på hvordan metoden lykkes i å føre folk sammen i én felles samtale. Her kommer begrepet sosial kapital inn i bildet: Folk kan ha tette bånd i sin gruppe (for eksempel på Facebook), der de hjelper hverandre ved behov. Målet er å knytte bånd på tvers av gruppene. Det gjelder for eksempel barn og unges oppvekstsvilkår: Selv om man har ulik bakgrunn og motstridende syn på god moral, vil man være enige om det overordnede, som handler om trygg hverdag, trygg skolevei og nei til mobbing. Den viktige dialogen 19
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 19
23.02.15 09.38
kapittel 1
om slike temaer må skje et sted som er tilgjengelig for alle. Pressen er et slikt sted, som med sin etikk kan utøve autoritet i dialogen slik at den gir resultater. Dette betyr at et mål for Public Journalism ikke nødvendigvis er at et problem blir løst. Det kan også være at de det angår blir bevisste på hvordan demokratiet fungerer, den rollen de selv kan spille, og at de må akseptere at det finnes flere syn. Et eksempel på manglende kunnskaper om demokratiske rettigheter, kunne vi lese i VG 8. november 2014, da det kom frem at veldig få foreldre vet at de kan klage til Fylkesmannen på saker som angår mobbing av deres barn. God journalistikk bør bygge, ikke ødelegge, demokratiet, ifølge Public Journalism. Fordi nyhetssaker uansett vil påvirke det som skjer, bør journalistene bli mye mer oppmerksomme på hvordan jobben deres påvirker samfunnet. Samtidig må de holde seg selv ansvarlig, slik at de bruker påvirkningskraften konstruktivt. Dermed er det én synlig forskjell på at Public Journalism staker ut en annen vei enn tradisjonell journalistikk: Skal motsetningene i de ulike samfunnslagene dyrkes, eller skal journalistene forsøke å skape dialog og forståelse for hverandres syn og hvilke verdier som ligger bak folks synspunkt (blant annet Merritt 1998). Først og fremst må journalistene forstå at de er aktører på samme vis som politikere og eksperter. Det betyr at også journalister har et ansvar for hvordan det står til med demokratiet. Tradisjonell journalistikk tar som utgangspunkt at demokrati er noe vi har, skriver Jay Rosen i boken Getting the Connection Right (Rosen 1996). Leserne trenger mer informasjon, slik at de kan ta et kvalifisert valg. Problemet er, argumenterer Rosen, at informasjon er noe vi har altfor mye av, mens demokrati er mangelvare. Ved å involvere innbyggerne slik at de ønsker å delta i demokratiske prosesser, vil de søke svar, blant annet i nyhetsmediene. Det er altså ikke informasjonen i seg selv som gjør folk til deltakere, det er deltakelsen som skaper behov for informasjon. Public Journalism har kritisert eksisterende journalistiske metoder og ulike nye metoder som har vært prøvd ut. Derfor legger jeg stor vekt på eksempler i boken. De som tror de kan lese boken og ta en blåkopi med til egen redaksjon, tar feil. De må tenke selv. Utgangspunktet er et kritisk blikk på egne arbeidsmetoder og vilje til å lytte til innbyggerne både før, under og etter en sak. Det er derfor lettere å peke på hva Public 20
105221 GRMAT Public Journalism 150101.indd 20
23.02.15 09.38