Innledning September 2013: Avisene melder at Helse- og omsorgsdepartementet nekter å ta imot Vanessa Bairds veggmaleri To Everything There is a Season.1 Det planlagte verket er ubehagelig, det vekker angst hos de ansatte, sier departementsråd Bjørn-Inge Isaksen. Bakgrunnen for denne reaksjonen var to tidligere veggmalerier av Vanessa Baird, som hadde fått i oppdrag av KORO (Kunst i det offentlige rom) å male tre vegger i regjeringskvartalet R6. Departementsråden kunne også fortelle at de kvir seg for å bruke presserommet i Landbruks- og matdepartementet på grunn av maleriet Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene, som var det første i trilogien. «Det er uheldig at vi ikke kan bruke et godt planlagt presserom på grunn av kunsten som henger der», sier han til NRK.2 April 2014: Avisene melder at kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner kaller inn til hastemøte, etter at naboene til det omstridte minnestedet etter 22. juli truer med rettssak for å stoppe kunstverket. Naboene forteller om «voldtekt av naturen» og en «retraumatisering av uskyldige vitner».3 Mange slutter opp om Facebooksiden Nei til minnesmerke på Sørbråten i Hole kommune. Statsbygg og KORO inviterer til møte på Sundvollen hotell for å informere om Jonas Dahlbergs Memory Wound.4 Juni 2014: Avisene melder at en hotelldirektør i Norheimsund trekker ut stikkontakten til videoen Woman cleaning shame, som nå går i svart. Videoen viser kunstneren Gitte Sætre i aksjon foran Stortinget, hvor hun vasker fortauet med et norsk flagg i forbindelse med Dalai Lamas besøk. Regjeringen ville ikke støte Kina, og nektet derfor å møte munken. Sætres verk skulle pryde hotellet i et helt år, men flere gjester reagerte negativt. 9
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 9
17.06.15 08.55
innledning
«Dei meiner bruken av flagget som vaskefille er støytande og upassande – ein hån mot vårt fremste nasjonale symbol.»5 Det får holde med nyhetsoppslagene om disse tre kunstverkene. Men jeg kunne nevnt flere, som mottakelsen av Lars Cuzners og Mohammed Ali Fadlabis Kongolandsby i Frognerparken våren 2014 og Morten Traaviks Kardemomyang på Festspillene i Bergen i mai samme år.6 Også disse kunstverkene ble møtt med voldsomme protester. Og når kunstverk blir angrepet, roper kunstnerne «sensur» og viser til loven om ytringsfrihet. De føler seg kneblet. Hvordan skal offentlige myndigheter opptre i slike situasjoner? Og hva skal vi andre mene, som ikke er direkte berørt? Hvem fortjener vår støtte? Og hvem har rett? Ville det ikke vært lettere å håndtere slike stridigheter dersom det fantes etiske retningslinjer på feltet? Det er dette man griper til for å løse problemer i mange andre sektorer. Etiske komiteer og råd dukker opp overalt. Etikkrådet i Oljefondet, som forvalter landets oljeformue, er ett av dem. Rådet, som ble oppnevnt i 2004, holder øye med de rundt 8000 selskapene som inngår i fondets portefølje, og melder fra om grove etiske overtramp.7 Målet er å forhindre at Oljefondets investeringer fremmer barnearbeid, forurensning, bosettinger på Vestbredden, ødeleggelser av regnskog og produksjon av atomvåpen. Forskningen underlegges også nye etiske normer. For eksempel ba Universitetet i Bergen i 2013 Den nasjonale forskningsetiske komiteen for naturvitenskap og teknologi (NENT) om å vurdere institusjonens petroleumsforskning. «Petroleumsforskningen er forskningsetisk uforsvarlig dersom den bidrar til å hindre rammer for omstillingsprosesser som må til for å nå FNs klimamål», svarte rektor Dag Rune Olsen da han ble bedt om å oppsummere komiteens konklusjoner.8 Forskningsutvalget ved Universitetet i Bergen har siden fulgt opp denne debatten ved å foreslå for universitetsstyret at samfunnsansvar tas inn i beslutningsgrunnlaget på alle nivåer. Hvis dette blir vedtatt, kommer alle forskningsstrategiske satsningsområder til å ha en plan for hvordan samfunnsansvaret skal forvaltes. Heller ikke forfatterne slipper unna den etiske fordring. Styret i Forleggerforeningen har utredet spørsmålet om å innarbeide etiske retningslinjer 10
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 10
17.06.15 08.55
innledning
for sakprosa i sine vedtekter. «I dag har forlagene en ryggmargsrefleks som handler om å bruke skjønn. Vi håper dette skal være et hjelpemiddel til å forsterke denne tenkningen», sa administrerende direktør Kristenn Einarsson i en pressemelding i februar 2014.9 Det nasjonale organet for kvalitet i utdanningen (NOKUT), et statlig direktorat underlagt Kunnskapsdepartementet, har nylig bestemt at etikk skal inn i masterutdanningen ved universiteter og høgskoler. Det er ikke vanskelig å forstå at vi bør stoppe aktører som ødelegger våre felles naturressurser på jakt etter profitt. Og forfattere som skriver sakprosa, bør ikke ta seg ubegrensede friheter. De er tross alt forpliktet til å holde seg til «sannheten» og til «saken». Men hvorfor skal kunstnerne legge bånd på seg? Kunsten må vel være fri? Ja, selvfølgelig skal den være det. I siviliserte, moderne stater utgjør kunsten en egen sektor med en relativ autonomi. Her kan kunstnerne utvikle sin kompetanse på kunstens egne vilkår. Utgangspunktet for denne fristillingen er en erkjennelse av at kunsten har en egenart. Hva denne egenarten består i, skal vi komme tilbake til i neste kapittel. Immanuel Kant (1724–1804) er en sentral figur her. Kant gir oss gode grunner for å støtte opp om kunsten som noe annet enn en vanlig ytring. Vi bør derfor være forsiktige med å gripe inn i feltet med etiske komiteer og formelle retningslinjer. Det juridiske lovverket sikter mot bokstavelige og entydige tolkninger som lett kan komme til å undergrave kunstens egenart. Men kunstnere lever ikke i et vakuum. Som alle andre mennesker støter de på grenser for hva som kan uttrykkes og ikke uttrykkes, vises eller ikke vises. Slik er det i alt sosialt liv. Vi tar hensyn, underordner oss normer vi ikke selv har skapt, for å opprettholde fellesskapet med andre mennesker. Mange av disse grensene er usynlige, vi vet ikke at de er der, før noen trer over dem. Tar vi lærdom av etikken, kan vi få et bedre blikk for hvordan kunsten er vevet inn i sosiale fellesskap på mange og komplekse måter. Det finnes mye kunst som ikke krever etisk årvåkenhet. Men det finnes også kunst som fordrer en særlig etisk refleksjon. Et eksempel på det siste er transgenetisk kunst, hvor kunstnerne går inn i laboratoriene og skaper nye arter ved hjelp av bioteknologi. De overfører genetisk materiale fra én eksisterende art til en annen, og kan tilføre en organisme syntetiske gener. Et av de mest spektakulære verkene innenfor denne typen kunst er 11
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 11
17.06.15 08.55
innledning
GFP BUNNY fra år 2000, en selvlysende, grønn kanin. Dette verket vakte reaksjoner blant dem som forsvarer dyrs rettigheter.10 Kunstens frihet har vært utfordret flere ganger i norsk kunsthistorie. Det mest kjente eksempelet er Kjartan Slettemarks (1932–2008) Vietnambilde fra 1965. Collagen var formet som et skrik. Den åpne munnen var fylt av bokstavene VIETNAM, pluss et lite amerikansk flagg og en figur av et skadet barn. I høyre hjørne hadde han klebet denne teksten fra en avis: «Av rapport fra Vietnam: barn overskylles av brennende napalm, deres hud brennes til svarte sår og de dør.» Collagen var Unge Kunstneres Samfunns valg av «Månedens bilde» for august og var plassert i en monter utenfor Stortinget. Der ble det angrepet med øks. Noen av tilskuerne tålte ikke kritikken av USA, andre mislikte de uortodokse virkemidlene. Politiet måtte gripe inn for å beskytte verket. Det var en riktig beslutning. Kunstnerne må få lov til å ytre seg med sine egne uttrykksmidler. Men hva er en kunstnerisk ytring? Hva skiller kunsten fra andre ytringer? La oss ta utgangspunkt i to kunstverk, et gammelt og et fra vår egen tid. Vigelandsparken som stod ferdig i 1949, er Norges mest besøkte severdighet. Gustav Vigeland (1869–1943) stod for utformingen av parken og de vel 200 skulpturene i bronse, granitt og smijern.11 Hva er det som gjør parken så attraktiv? Kan det være sjokket? Sensasjonen? De svære figurene har jo ikke en tråd på kroppen. Svaret er nei. De som spaserer i parken, slår ikke hendene sammen i forferdelse. Vi ser ingen nakne mennesker. Tvert imot betrakter vi skulpturene som kunst. Og som kunst er figurene hevet over den vanlige sanseverdenen. Det er derfor vi ikke føler oss støtt. Vi betrakter dem på samme måte som gjenstandene i et kunstmuseum. For mennesker fra billedfiendtlige kulturer er det annerledes. De som ikke er vant til kunst, vil lett føle seg krenket av Vigelands skulpturer.
12
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 12
17.06.15 08.55
innledning
N A *B m la
Personnes har den franske kunstneren Christian Boltanski (f. 1944) kalt installasjonen han laget for Grand Palais i Paris i 2010. «Il n’y a personne», sier franskmennene; «Det er ingen, ikke en levende sjel.» Men «personne» kan også bety «person». I Boltanskis Personnes er det ikke et menneske å se. Men vi hører lyden av mennesker, hjerter som slår i ulikt tempo, noen stakkato, andre rolige. Og vi nærmest snubler i det de har etterlatt seg: brukte frakker, jakker, anorakker, gensere i alle fasonger, et og annet skjørt. Klærne er spor eller minner om levet liv. De ligger på gulvet, ordnet i 69 rektangulære felt, som er innrammet av rustne stenger. Klærne hoper seg opp til et berg under glasskuppelen. En stor mekanisk klo fra en kran tar tak i de øverste klesplaggene og løfter dem opp. Så løsner den grepet og slipper. Hva er dette? kan vi spørre. Garantert ikke bare opphopninger av avlagte klær. Kunstneren vil noe med det han har laget, fortelle oss et eller annet. Men hva? Vi skal komme tilbake til tolkningen av både Vigelands skulp13
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 13
17.06.15 08.55
innledning
tur og Personnes. Inntil videre skal vi nøye oss med å sitere Boltanski. Han sier: «I try to find images that are sufficiently imprecise to be as widely shared as possible, vague images that spectators can embroider as they see fit.»12 Journalister og nyhetsopplesere på TV streber etter enkelthet og effektivitet, de vil ha budskapet hurtig frem. Kunstnere flest er som Boltanski, de nekter å være entydige, og holder det åpent hva «saken» er. Dette gir en antydning om kunstens natur: Kunstverk er ikke ytringer i vanlig forstand. Derfor bør de heller ikke forveksles med språklige utsagn eller påstander om hvordan verden ser ut. Det må vi ta høyde for når vi diskuterer konflikter rundt kunstverk. Raseriet mot Slettemarks Vietnambilde er lett gjenkjennelig. I tillegg til den politiske dimensjonen dreier det seg om en motvilje mot kunst. Men det finnes også konflikter av en mer kompleks karakter. Noen kunstverk berører ømtålige, tabuiserte erfaringer, som blasfemi og pornografi. Det er en påfallende mangel ved debatter rundt konfliktskapende kunst: Språket er fattig. Vi trenger et rikere vokabular. Denne boken forsøker å imøtekomme dette behovet. Målet er å skape en større bevissthet om de etiske dilemmaene en kunstner kan havne i, ofte helt uforvarende. Det finnes mye forskningslitteratur om kunst og om etikk, men relativt lite om forbindelsen mellom dem. Det er særlig filosofer innen den analytiske tradisjonen som har vært opptatt av å undersøke dette. Matthew Kierans artikkel «Art, Morality and Ethics: On the (Im)Moral Character of Art Works and the Inter-Relations to Artistic Value» er et godt eksempel på hvordan de arbeider.13 Kieran spør ganske enkelt: Hvilken rolle bør etikken spille i kunsten? Han drøfter ulike mulige svar: (a) estetisme: Et kunstverks estetiske verdi er helt uavhengig av moral, (b) etisme/moralisme: All god kunst er moralsk oppdragende; (c) moderat moralisme: Kunstens moral kan være relevant for dens kunstneriske verdi, når vår respons er avhen14
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 14
17.06.15 08.55
innledning
gig av moralske følelser og holdninger, og (d) immoralisme: Vi verdsetter kunstverk selv om de bryter med god moral. Det er en filosofisk oppgave å drøfte begrepene kunst og etikk rent allment. Utgangspunktet for en kunsthistoriker er de enkelte kunstverkene. Men det er en teoretisk utfordring som må løses: Hvilke etiske begreper skal vi anvende på kunsten? Her må vi begynne fra grunnen av. Metoden min har vært å se på en del kontroversielle kunstverk fra nyere tid. Hvorfor har de vært så omstridte? Kan vi dra kjensel på noen etiske problemstillinger ved å se nærmere på kunstverkene? Vi skal befinne oss tett på et empirisk materiale og bevege oss skrittvis, fra eksempel til eksempel. Målet er at vi skal opparbeide oss et etisk vokabular som vi også kan anvende på andre verk. Boken er delt inn i fem kapitler som nærmer seg kunsten fra ulike synsvinkler. I de to første kapitlene gjør vi oss kjent med enkelte teoretiske distinksjoner og begreper. Hva mener vi når vi bruker ord som «kunst» og «etikk»? Kapittel tre, om kunst som tøyer grenser, er mer konkret. Her analyserer vi bestemte verk. De er valgt fordi de er ukonvensjonelle og har vakt offentlig debatt. Det er i slike prekære tilfeller vi ser behovet for et rikere og mer nyansert språk om kunst. Hvor langt kan man for eksempel tillate seg å gå i avbildningen av levende personer? Richard Billington fotograferte sin far sterkt beruset i Ray’s a Laugh (Untitled) i 1993–95. Her har vi en parallell til debatten etter Karl Ove Knausgårds romanverk Min kamp, hvor han skriver om sin far uten å dikte ham om til en fiksjonsfigur. I Marcus Harveys maleri Myra fra 1995, av barnemordersken Myra Hindley, støter vi på «det ondes problem»: Kan ondskapen overhodet avbildes? Og hvorfor var det akkurat bildet av Myra Hindley som ble symbol på det onde? Kan man forsvare seg mot å bli brukt på denne måten? Hva med religiøse symboler? Har en kunstner ubegrenset frihet, også til å krenke troende mennesker? Her drøfter vi Andres Serranos Piss Christ fra 1987, med et krusifiks som er senket ned i urin. Og når trer et bilde av en ung jente over grensen og blir til seksualisering og pornografi? Vi skal diskutere dette spørsmålet med utgangspunkt i flere fotografier, blant annet et fra David Hamiltons fotobok The Age of Innocence. Minnesmerker er viktige for å skape og opprettholde en felles, nasjonal historie. Men hva er det vi skal huske? Og hvem skal få komme til orde med 15
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 15
17.06.15 08.55
innledning
sine erfaringer? Her vil vi se på Jonas Dahlbergs vinnerutkast til minnestedet etter 22. juli, Memory Wound. Men vi skal sammenligne det med andre verk, som National 9/11 Memorial og maleriene til den tyske kunstneren Anselm Kiefer. Kiefer ble født i 1945 i en luftvernbunkers i krigens siste dager og tilhørte en generasjon som måtte ta inn over seg både holocaust og nazismens nederlag. Blir vi bedre mennesker av å se på kunst? Har kunsten noe å tilføre samfunnet når det gjelder etikk? Også torturister kan være estetisk interessert, Hitler ville bli maler. Så spørsmålet er på ingen måte enkelt. Allikevel spør vi: Kan kunsten fremme en etisk bevissthet? I essaysamlingen Det onde øyet fra 2001 insisterer forfatteren Stig Sæterbakken (1966–2012) på «kunsten og litteraturen som et område hvor alminnelige moralske regler ikke gjelder, et sted der både forfatteren og leseren kan utforske yttergrensene av den menneskelige erfaring, uten de bånd og forpliktelser som ellers holder oss tilbake»14. Er dette riktig? Vi undersøker saken i kapitlet «Kunst som etisk ressurs», hvor vi starter med kunstverk som hører til det sublimes estetikk. Det sublime er en gammel estetisk kategori, som går tilbake til Edmund Burke (1729–97). Den sublime kunsten utmerker seg ved å vekke ambivalente følelser, en skrekkblandet fryd. Det begynte med 1700-tallets gotiske romaner, hvor helter og heltinner kjemper mot spøkelser og skurker. I moderne tid har vi skrekkfilmen. Når det gjelder billedkunsten, har begrepet fått en videre anvendelse, og omfatter både det smertefulle og det som er så overveldende at det sprenger forstandens grenser. Det viktige i vår sammenheng er at det sublime kan ha en moralsk dimensjon. Vi blir ikke værende i de voldsomme følelsene. Gode kunstverk får blikket til å vende tilbake til seg selv, slik at vi spør: Hva bunner denne opplevelsen i? Hva er det egentlig jeg ser eller leser? Vi skal også ta opp igjen refleksjonen rundt kunstens egenart, og avslutte med noen ord om kunstens betydning for samfunnet og demokratiet. Bokens målgrupper er flere. Den er skrevet som en lærebok for kunstnere og studenter i kunsthistorie på universiteter og høgskoler. Dessuten kan den brukes av konsulenter og saksbehandlere som arbeider med kunstforvaltning i offentlig sektor. Lesere utenfor disse yrkesgruppene ønskes også velkommen, alle dem som besøker gallerier og museer og er opptatt av kunst. 16
105450 GRMAT Kunst og etikk 150101.indd 16
17.06.15 08.55