Innledning Om forfatterne; Charles Dellon og Claudius Buchanan
C
harles Dellon er først og fremst kjent for den boken som presenteres her. Hadde det ikke vært for at han skrev om sine opplevelser, ville han ha vært en av disse franske indiafarerne vi ikke vet stort om, annet enn at de havnet i Inkvisisjonens klør. Charles – andre ganger Gabriel – Dellon ble døpt i Agde 17. desember 1650. Han var det eldste av tre barn i en dypt katolsk familie. Allerede i 1668 var han på reisefot, på vei til Østen. Forskjellige dokumenter viser at han var aktiv på mange steder og i mange typer virksomhet. Disse årene av hans liv forekommer som et rent eventyr: Han reiser rundt i skip, kanoer, bærestol og til fots. Han sloss mot sjørøvere, studerer dyre- og planteliv, beundrer Østens kvinners skjønnhet, deltar i diplomatiske forhandlinger og virker som lege. Han blir aldri lenge på ett sted. Så vidt vi vet hadde han ingen formell utdannelse som lege da han reiste til India, 18 år gammel. Men da han dukker opp igjen i bevarte papirer fra 1685, har han tittelen doktor i medisin. Her er det altså mange år uten informasjon om Dellon. Vi kan følge ham frem til han blir arrestert av Inkvisisjonen i 1673, så blir det stille til 1685. Fra den boken som foreligger her, vet vi at han i årene 1673–1677 var i Inkvisisjonens klør. Hva som skjedde med ham i årene etter, vet vi enda ikke. I 1685 dukket han altså opp igjen, da som lege for en fransk fyrste, og han ga ut sin første bok, en reisebeskrivelse. To år senere ga han ut den boken som er oversatt her, om Inkvisisjonen i Goa. Året etter kom den i revidert utgave. I 1689 giftet han seg med Claude Parisot, som han fikk fire barn med. Ekteskapskontrakten viser at han allerede hadde ett barn fra før, men at barnets mor var død. Ett år senere ble boken om Goa forbudt av den katolske kirken. I 1709 bearbeidet han likevel enda en ny utgave av boken om Goa, og ga den for første gang ut 9
I Inkvisisjonens klør
under eget navn – de tidligere utgavene hadde vært utgitt anonymt. Samme år døde han. Han skrev to betydelige bøker, Relation d’un voyage des Indes orientales (Beretning om en reise i Ostindia) og Relation de l’Inquisition de Goa (Beretning om Inkvisisjonen i Goa). Disse to bøkene var viktige for kunnskapen om legekunstens utvikling og utbredelse, og for debatten om religionsfrihet. Også denne senere delen av Dellons liv var lysende. Han var lege for de mektige, og var omgitt av noen av Frankrikes ledende menn. Han var og en suksessrik forfatter som deltok i en av de viktigste debatter på denne tiden, om religion og religionsfrihet. Selv om Dellon var uforbeholden katolikk, ble hans bok omfavnet av protestanter, noe som viser seg godt i utgivelseshistorien. Den første utgaven av Relation de l’Inquisition de Goa kom altså ut i 1687. Året etter kom det utgaver på engelsk, tysk og nederlandsk. På portugisisk kom den først ut i 1821 – noen måneder etter at Inkvisisjonen var avskaffet der. Og utenlandske utgaver fortsatte å komme ut: 1689, 1697, 1698, 1732, 1734, 1736, 1745, 1748, 1750, 1812, 1813, 1815, 1819, 1961, 1991, og 2005. På fransk er den også trykket mange ganger, 16 kjente utgaver, så langt. Den mest oversatte av de tre franske tekstene er den første fra 1687, og det er den utgaven som er gjengitt i denne norske oversettelsen. Dellons bok har vært med på å forme Europas oppfattelse av Inkvisisjonen og det portugisiske India. Dr. Claudius Buchanan ble født nær Glasgow i Skottland i 1766. Han studerte ved universitetet i Glasgow fra han var seksten år gammel, men sluttet etter bare to år. Etter å ha arbeidet i flere år - fra han var atten til han ble tjuefem år - begynte han å studere igjen, denne gangen i Cambridge. Han fullførte studiene og ble ordinert som prest i den anglikanske kirke i 1796. Samme år fikk han stilling som prest for Ost-Indiakompaniet i Bengal. Han forble i India i elleve år, frem til 1808. Tilbake i Storbritannia ble han engasjert i den politiske striden rundt britenes politikk i India, og fornyelsen av Ost-Indiakompaniets rettigheter i 1813. Han var spesielt opptatt av at det skulle etableres en anglikansk kirkeordning i India, og at denne og misjonsvirksomheten ikke skulle være underlagt Ost-Indiakompaniets kontroll slik som tidligere. I 1815 døde han i England. 10
Innledning
I 1807–08 reiste Buchanan rundt i det sørlige og vestlige India for å lære om hinduismen og om de etablerte kristne kirkene i disse områdene. Det var denne reisen som var grunnlaget for hans viktigste bok, Christian Researches in Asia (Kristne undersøkelser i Asia), som kom ut første gang i 1811. Denne boken var både en studie, og en politisk ytring. En av de tingene Buchanan ønsket å påvirke med denne boken var britisk politikk overfor Portugal. Han ønsket at britene skulle presse Portugal til å avskaffe Inkvisisjonen i Goa, og det gjorde de. Blant annet på grunn av Buchanans bok som kom i ti opplag i løpet av ett år. Buchanan skrev denne boken som politisk aktiv prest, men også som forsker og representant for den britiske imperialismen. Og han skrev midt i en krig der Storbritannias eksistens sto på spill. Alt dette er del av bakteppet for boken. Napoleonskrigene herjet Europa, Amerika og Asia. Britene fryktet for sin selvstendighet. Samtidig underla de seg enda større deler av India. Der skulle de ikke bare tjene penger, men også spre sivilisasjon og opplysning. Slik tenkte Buchanan også, og noe av det barbariet han mente den britiske sivilisasjonen skulle utrydde var Den portugisiske inkvisisjonen. Det utdraget av boken som er oversatt her er viktig av to grunner. For det første var dette en viktig grunn til at Inkvisisjonen ble avskaffet. Under Napoleonskrigene var den portugisiske kongen helt prisgitt britene, og de portugisiske områdene av India var okkupert av britiske styrker. Da britene krevde religionsfrihet, var det umulig for Portugal å si nei. Boken er også viktig fordi den gir en øyenvitneskildring av møter og samtaler med inkvisitorene i Goa i 1808, ikke minst får vi en fornøyelig beskrivelse av inkvisitorens første møte med Dellons bok! Om oversettelsene
Det norske språket mangler en del sentrale ord og begreper fra Inkvisisjonens ordforråd, fordi vi aldri har hatt en inkvisisjonsdomstol i Norge. Mange katolske ord og utrykk er også mindre kjent i Norge, selv om den katolske kirke har et fullt norsk begrepsapparat. Jeg har i disse oversettelsene forsøkt å bruke norske ord og uttrykk 11
I Inkvisisjonens klør
der de eksisterer – selv om de i noen tilfeller vil være ukjente for de fleste nordmenn, slik som Det hellige officium, et norsk navn på det som på portugisisk het santo officio. I de tilfellene der vi ikke har norske ord og uttrykk har jeg forsøkt å lage dem, i stedet for å bruke portugisiske eller latinske ord. Der det har vært mulig har jeg brukt danske forelegg fra bøker av Gustav Henningsen og Marisa Rey Henningsen når jeg har gjort dette. Følgelig har jeg skrevet troshandling, og ikke auto de fé. Andre ord, slik som yrkestitler, har en spesiell betydning på portugisisk som ikke har noe direkte tilsvar på norsk. Her har jeg valgt å bruke generelle norske begreper, og derfor har jeg skrevet rettsbetjent, og ikke alguazil, osv. De to eller tre inkvisitorene ved et tribunal har forskjellig rang som uttrykkes på flere måter, slik som junior og senior, eller første og andre. Den eldste kaller Buchanan sjefsinkvisitoren, mens Dellon sier storinkvisitoren, som var den formelle tittelen. Jeg har bevart de to forfatternes forskjell i språkbruken. En familiar kalles på dansk en inkvisisjonsbror, og slik er det blitt på norsk. Det betyr en ulønnet, bevæpnet tjener av Inkvisisjonen, med høy sosial status og selvstendig inntekt. Alle mål er omregnet og oppgitt i metriske verdier, i stedet for å bare oversette de opprinnelige målene. Det finnes meg bekjent ikke forskjellige varianter av Buchanans tekst, selv om den er utgitt svært mange ganger. Dellons tekst har jeg, i likhet med de aller fleste oversettere, basert på 1687-utgaven. Grunnen til at jeg har valgt å bruke denne, og ikke den mer komplette 1709 utgaven, er at den opprinnelige teksten er den som er videst spredt. Dersom noen snakker om Dellon, er det vanligvis denne teksten de har i tankene. Her har jeg lagt vekt på resepsjonshistorien, i tillegg til selve teksten. Altså, ut over hva Dellon kan fortelle om Inkvisisjonen, har jeg laget en tekst som reflekterer hva europeere lærte om Inkvisisjonen fra Dellon. Derfor har jeg valgt den mest leste, og ikke den mest komplette og best redigerte utgaven. Buchanans tekst er nesten 200 år gammel, og Dellons er snart 330 år. Begge føles likevel svært moderne i språkformen. Begge skriver i en svært personlig jeg-form som jeg har søkt å bevare. Men begge skriver også svært lange setninger – heldigvis ikke veldig innfløkte, men lange – som jeg har stykket opp i flere setninger 12
Innledning
på norsk. Noen begreper har jeg modernisert, mens andre har jeg latt stå fordi de uttrykker både tidens kunnskapsnivå og fordommer. Dermed har jeg beholdt hedning i stedet for å skrive hindu, og jeg har skrevet muhammedaner i stedet for muslim i Dellons tekst. «Svart» betyr her ikke en afrikaner, men en mørkhudet inder. Alle fotnoter i tekstene er mine. I arbeidet med begge tekstene har jeg bestrebet meg på å lage en mest mulig norsk tekst, men samtidig beholde noe av den opprinnelige språksansen. Spesielt Buchanan skriver under tiden med en svært engelsk underfundighet som kan være vanskelig å gjenskape på norsk. Dellon harselerer til tider med Inkvisisjonen og dens krav på hellighet: I tillegg til Det hellige officium og Det hellige hus, slik portugiserne kalte det, skriver han om De hellige fengsler, og peker dermed nese til inkvisitorene og deres pompøse titler. (Inkvisisjonens fengsler var hemmelige, ikke hellige, ifølge Inkvisisjonens egen språkbruk.) Begge tekstene er skrevet av troende kristne for et publikum som, om det ikke var troende, i det minste hadde en kristendomskunnskap som ligger langt over den mange nordmenn har i dag. Dette gjenspeiler seg i teksten som refererer til kristne begreper som synd og rettferdiggjøring på en måte som en sekulær leser kan finne vanskelig, men som likevel er en nødvendig del av det som – tross alt – er kristne bøker.
13
Charles Dellon
Beretning om Inkvisisjonen i Goa Opprinnelig utgitt i Leiden, 1687 Oversatt av Gunnar W. Knutsen
KAPITTEL I Motivene for å offentliggjøre denne beretningen.
A
lle vet hva som generelt menes med Inkvisisjonen; at den er etablert på visse steder, slik som Italia, Spania, Portugal, og størsteparten av landene som er underlagt dem; at dommerne utøver et rettssystem, som er ukjent for andre domstoler, med stor strenghet over menneskene som er i deres makt. Det er også forstått at utøvelsen av denne strengheten ikke er verken lik eller allmenn, ettersom Inkvisisjonen i Spania er strengere enn i Italia, men mindre streng enn i Portugal og de portugisiske koloniene. Atskillige utgivelser forklarer grunnsetningene i denne underlige rettslæren, og inneholder undersøkelser av den og dens virkninger. Men jeg kjenner ikke til noen som har turt å snakke om hva som hender i ly av tribunalets hemmelighet. Dets tjenestemenn er alt for interessert i å beholde dens jurisdiksjon til å trekke sløret til side. Og når det gjelder dem som etter å ha hatt sine forretninger med Inkvisisjonen er kjent med dens fremgangsmåter, og som kan ha grunn til å være misfornøyde med dem, er frykten så stor for de grusomme straffene som påføres dem som bryter eden om hemmelighet de pålegges før de blir satt fri, at Inkvisisjonens mysterier er nesten ugjennomtrengelige. Det er nesten umulig å noensinne finne ut sannheten uten å være så uheldig å bli ført til dens fengsler og dermed ha opplevd det på sin egen kropp, eller fra informasjonen fra en som heldigvis ikke lot seg knekke av disse prøvelsene, og som når han var innelukket i Det hellige officiums fryktelige ensomhet, nøyaktig la merke til alt som hendte under hans forvaring, og som etter han var satt fri ikke var redd for å berette hva han har lidd og sett. Disse årsakene gjør at få mennesker virkelig vet hva som skjer i dette grusomme tribunalet. Nest etter den plikt vi skylder Gud, er vår største plikt å tjene vår neste, og spesielt offentligheten. Derfor anser jeg meg som forpliktet til å fortelle hva jeg har lidd og sett i Inkvisisjonens fengsler. Til dette har jeg lagt til det jeg er blitt fortalt av troverdige mennesker som jeg kjente godt, både under min forvaring, og etter min løslatelse. 17
I Inkvisisjonens klør
Jeg har lenge nølt med å offentliggjøre denne beretningen, for det er gått åtte år siden jeg vendte tilbake til Frankrike, og mer enn fire år siden denne beretningen ble skrevet. Jeg var redd for å fornærme Det hellige officium, og for å bryte min ed. Min frykt ble økt av gudfryktige, men fryktsomme mennesker, som nærte liknende tanker. Andre, som var like gudfryktige, men som jeg oppfattet som mer rasjonelle, overbeviste meg til slutt om at det av mange grunner var viktig for offentligheten å være grundig informert om dette tribunalet, og at denne beretningen endog kunne være nyttig for herrene i Det hellige officium, dersom de visste å gjøre bruk av den, og desto mer for dem som har makt til å regulere dets aktiviteter, og begrense dets jurisdiksjon. Og hva angår en ed som ble så urettmessig utpresset som den som Inkvisisjonen påla under frykt for å bli brent, var allmennytten et tilstrekkelig unntak for den edsvornes samvittighet, og dermed påla den ham nesten en plikt til å meddele hva han visste. Dette er motivene som tidligere hindret meg i å gi ut denne beretningen, og de som nå får meg til å gi den ut. Og dersom forsinkelsen har berøvet offentligheten for brukbar informasjon, vil den i det minste forsikre meg om at jeg ikke handlet overilet, og bevise at gjenfortellingen ikke er påvirket av mishandlingen jeg har lidd. Til slutt gjenstår bare å si, at hva jeg har å si om Inkvisisjonen i Goa også bør antas å gjelde de i Portugal og Spania. For selv om den siste er mindre grusom enn de to første, i den forstand at offentlige henrettelser under navnet troshandlinger er sjeldnere der, og uvitenhet er mer utbredt i India enn i Portugal, kan det likevel sluttes fra fortellingen som sto i Gazette de France 22. august 16801 at denne samme ånd, de samme regler, og den samme strenghet styrer alle Inkvisisjonens henrettelser i hvert av disse landene, ettersom omstendigheter som der omtales er enda skrekkeligere enn dem ved troshandlingen som jeg tok del i. 1 I 1680 ble det avholdt en stor troshandling i Madrid i kongens nærvær. Dit var det blitt sendt fanger fra hele Spania for å sørge for at det var tilstrekkelig mange henrettelser, ettersom det på dette tidspunktet var få som ble henrettet av Inkvisisjonen i Spania. Fordi denne troshandlingen etter forholdene var spesielt stor og ble holdt i kongens nærvær i hovedstaden, ble den svært kjent, og vidt omtalt. 18
Beretning om Inkvisisjonen i Goa
KAPITTEL II De påståtte årsaker til mitt fangenskap.
J
eg hadde oppholdt meg i Daman, en by øst i India i portugisiske besittelse, for å hvile ut etter anstrengelsene i atskillige reiser, og for å komme i form til å fortsette reisen. Men der jeg hadde håpet å finne hvile fant jeg begynnelse på vansker som var mye større enn dem jeg hadde opplevd hittil. Den virkelige årsaken til forfølgelsen jeg har lidd fra Inkvisisjonens tjenestemenn var at guvernøren i Daman helt uten grunn var sjalu på meg. Det er ikke vanskelig å gjette at dette ikke var nevnt i anklagene som ble rettet mot meg, men mange påskudd ble brukt for å tjene guvernørenes hevn, og omsider fant de også midlene som skulle til for å fengsle meg og bannlyse meg fra India, hvor jeg ellers kanskje ville ha tilbrakt resten av mitt liv. Man må vedgå at selv om påskuddene de brukte var veldig dårlige for mennesker som er opplært i troen eller loven, så var de mer enn gode nok for et så forutinntatt og fordomsfullt folkeslag som portugiserne. Derfor virket de så sannsynlige at det ikke var før saken min var avsluttet at jeg oppdaget de virkelige årsakene til min arrest. Den første anledning jeg ga mine fiender til å bruke Inkvisisjonen for å ødelegge meg, var en samtale med en indisk munk, en teolog fra dominikanerordenen. – Men før jeg går videre bør jeg si at, selv om min oppførsel kanskje ikke er fullstendig i overensstemmelse med fromheten i den religionen jeg ble døpt i, har jeg alltid vært knyttet til mine forfedres tro, det vil si, den Katolske, Apostoliske, og Romerske Kirken. Gud har utstyrt meg med større respekt for dens læresetninger enn de fleste kristne pleier å føle. Derfor har jeg alltid funnet glede i å høre og lese, og aldri lest noe med større flid enn Den hellige skrift, så vel Det gamle som Det nye testamentet, som jeg vanligvis bar med meg. Jeg hadde med møye tilegnet meg kunnskap om skolastisk teologi, fordi man på lange reiser møter alle slags mennesker av alle slags religioner og sekter. Jeg har diskutert fritt med kjettere og skismatikere som jeg møtte underveis. Jeg brakte med meg bøker som egnet seg til dette, blant annet en forkortet lærebok i teologi, skrevet av Dom Peter de St. Joseph, en munk av feuillanterordenen. 19
I Inkvisisjonens klør
Gjennom både samtaler og studier hadde jeg lært så mye i løpet av fritiden til sjøs og mine opphold i forskjellige deler av India, at jeg innbilte meg at jeg kunne snakke, eller endatil diskutere, med profesjonelle teologer, og jeg falt naivt i denne prestens felle. Jeg bodde hos dominikanerne etter deres innstendige invitasjon, og vi levde sammen i stor vennlighet og fortrolighet. Jeg hadde endog gjort dem tjenester ved flere anledninger, for å vise min takknemlighet for den æren de hadde gjort på meg og vennskapet de vitnet om. Vi kom ofte i samtale, og den jeg hadde med den nevnte presten, var om virkningen av dåpen. Vi var enige om de tre typer dåp som Den Katolske Kirke anerkjenner, og det var bare for diskusjonens skyld, og ikke fordi jeg tvilte på den, at jeg benektet virkningen av åndsdåpen. For å støtte min oppfatning førte jeg som bevis avsnittet «Den som ikke blir født av vann og Ånd, osv.» ( Joh 3,5). Jeg hadde knapt snakket ferdig da den gode Faderen trakk seg tilbake uten å svare, som om han var blitt kalt vekk for et viktig gjøremål. Etter alt å dømme gikk han for å angi meg til Inkvisisjonen. Senere snakket jeg flere ganger med denne munken, og ettersom han ikke var kjølig overfor meg, trodde jeg slett ikke at han hadde gjort meg så ille. Jeg var ofte på steder der man bar rundt små kabinetter med malte bilder av Den Hellige Jomfru eller en annen helgen. Portugiserne pleier å kysse bildene, og de som er tilknyttet helgenens brorskap legger sine almisser i skrinet. Enhver står fritt til å gi eller ikke, men man kan ikke la være å gi et kyss uten å opprøre hjelperne. Den gang var jeg bare tjuefire år gammel, og ikke så forsiktig som man bør være når man bor blant fremmede med skikker som man bør følge så nøye som mulig. Ettersom jeg da ikke var vant til slike seremonier, nektet jeg ofte å motta og kysse kabinettet. Ut fra dette sluttet man overilt at jeg foraktet bildet, og følgelig at jeg var kjetter. Ved et tilfelle var jeg i huset til en portugisisk herre da den syke sønnen hans skulle årelates, og jeg så at den unge mannen hadde et elfenbensbilde av Den Hellige Jomfru over sengen som han var svært glad i, og ofte kysset og snakket til. Denne formen for tilbedelse av bilder er alminnelig blant portugiserne, og den uroet meg, fordi den blir misforstått av kjettere som av dette mer enn av noen annen grunn blir forhindret fra å vende tilbake til kirken. Jeg sa til den unge 20