Inn i tomheten
Samar Yazbek
Inn i tomheten Dagbok fra Syria
Oversatt fra arabisk av Oda Myran Winsnes
Samar Yazbek Originalens tittel: Bawwabat ard al-adam Oversatt av Oda Myran Winsnes Copyright © 2015 Samar Yazbek, Buwwabât ard al aadam © norsk utgave CAPPELEN DAMM AS, 2015 This book is published by arrangement with Raya Agency for Arabic literature, France, and Literary Agency Wandel Cruse, France ISBN 978-82-02-48382-1 1. utgave, 2. opplag 2015 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: © Abed Kontar/Reuters/NTB Scanpix Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Forord
I august 2012 åler Samar Yazbek seg under et piggtrådgjerde på grensen mellom Tyrkia og Syria. Hun smugles inn til sitt eget hjemland. Ikke for å skrive bok, men for å sette i gang prosjekter for kvinner og barn i de frigjorte områdene nord i Syria. En hendelse gjør imidlertid at hun begynner å skrive ned opplevelsene sine bak piggtrådgjerdet. I en veisperring kontrollert av opprørsgruppen alFarouq får hun høre at opprørssoldatene ønsker en sekulær stat, men samtidig snakker en av dem nedsettende om alle alawittene blant offiserene i hæren. Han får hvisket en beskjed i øret, kaster fra seg våpenet, og bryter sammen foran Yazbek som et barn som er tatt i å gjøre noe galt. Han ber om hennes tilgivelse og bedyrer at han ikke hater noen. Hendelsen gjør stort inntrykk på Yazbek. Hun forteller at hun ser den sønderknuste opprørssoldaten for sitt indre blikk når hun lukker øynene. En ung gutt som ber om tilgivelse fra henne for forbrytelser han ikke er ansvarlig for. Tilgivelse for at han forbannet personer som tilfeldigvis tilhører samme minoritet som Yazbek. Personer som selv aldri har bedt Yazbek om tilgivelse på tross av at de har forfulgt henne, arrestert henne, mishandlet henne og satt henne på en liste over alawitter som bør likvideres. Personer som har bidratt til at hun må leve i eksil, og snike seg 5
tilbake inn i sitt eget hjemland ved hjelp av menneskesmuglere. Yazbek har vært i opposisjon til regimet i Damaskus og president Bashar al-Assad siden de første demonstrasjonene i byen Deraa. Hennes forrige bok handlet om de første månedene av protestbølgen i Syria. Hun intervjuet deltagere i demonstrasjonene, og så at de ble arrestert og drept. Hun var en av dem, en opposisjonell som drømte om et nytt Syria, men likevel var hun knyttet til Bashar alAssad med et usynlig bånd: De er begge alawitter. Et bånd som gjør at hun kunne føle at sjargongen til en ung opprørssoldat også rammer henne, og et bånd som gjør henne ekstra farlig for regimet i Damaskus. Regimet har konsekvent hevdet at demonstrantene i Syria er radikale islamister, som ønsker å innføre et konservativt sunnimuslimsk styre i Syria. I et slikt narrativ passer ikke opposisjonelle fra minoritetene inn, og en alawittisk, urban kvinne som er født en halvtimes kjøretur fra Assad-klanens hjemsted er med ett livsfarlig. Hennes skildringer av demonstrasjonene i Syria, ja hennes eksistens i seg selv, taler presidenten midt imot. Det var derfor det ble delt ut flyveblader som fordømte henne på gaten i hennes hjemby, det var derfor hun ble arrestert gang etter gang, det var derfor hun fikk beskjed om at hennes navn sto på en dødsliste, og det var derfor hennes datter til slutt ble drapstruet. Det siste var strået som brakk kamelens rygg, og Yazbek valgte å forlate Syria til fordel for Paris. Om Yazbek er farlig for regimet, er opprørssoldaten som bryter sammen foran henne ubetydelig. Han er en av mange tusen. Al-Farouq, gruppen han sloss for, ble kjent fordi den ble ledet av en av de mest høyprofilerte avhopperne fra 6
hæren, sønnen til tidligere forsvarsminister Mustafa Tlas. Men i løpet av årene som har gått har den bare blitt en av mange opprørsgrupper i Syria. I notatene til Yazbek drukner den i utallige navn på grupperinger hun møter på sin vei. Det kan være forvirrende å lese når man ikke husker hvem som er hvem, men det er egentlig ubetydelig. I all hovedsak møter Yazbek grupper som kan falle inn under paraplybetegnelsen Den frie syriske hær. Denne hæren blir ofte portrettert i media som en opprørshær styrt fra Tyrkia av generaler som har desertert fra den syriske hæren. I virkeligheten er det, som Yazbek beskriver, et mylder av lokale grupper som har tatt til våpen mot det de ser på som uforholdsmessig voldsbruk av regimet i Damaskus. De består til dels av avhoppere fra hæren, men i all hovedsak er de studenter, bilmekanikere, ingeniører, bønder, advokater og andre helt vanlige syrere som føler at de ikke kan gjøre annet enn å ta til våpen for å forsvare sitt hjemsted. Mange av disse gruppene oppsto som følge av voldsbruken mot demonstranter våren 2011. De besto av unge menn, som med våpen i hånd sjekket at det ikke satt snikskyttere på takene rundt plassene der det skulle demonstreres. Da Den frie syriske hær ble opprettet av fem offiserer fra den regulære hæren sommeren 2011, knyttet de fleste slike borgervernsgrupper seg til denne hæren. Tilknytningen er stort sett bare i navnet, og gruppene ble av de lokale fremdeles omtalt ved deres opprinnelige navn, eller ved navnet til lederen. Den frie syriske hæren har liten innflytelse på deres daglige virke, og få av gruppene får økonomisk eller militær støtte fra sentralt hold. Da Yazbek snek seg inn i Tyrkia på sitt første besøk i 2012, var dette blitt et problem for grupperingene hun møter. De snakker 7
om hvordan noen grupper får økonomisk hjelp fra donorer, men at støtten sjelden kommer uten klausuler. Hun ser også hvordan en stadig større gruppe jihadister fra Europa og de andre arabiske landene ankommer sammen med henne til de tyrkiske flyplassene, og i de frigjorte områdene er tre grupper på klar fremmarsj. Ahrar al-Sham, Nusrafronten og ISIS/IS. De har mer penger enn de andre gruppene, større tilgang på våpen, og de befinner seg ikke under paraplybetegnelsen Den frie syriske hæren. De forfekter et konservativt syn på islam, og har alle på forskjellige tidspunkt uttrykt et ønske om å opprette et kalifat. Er det da så at disse gruppene er «de slemme», og de andre grupperingene «de snille»? I en kaotisk konflikt som Syria er det selvfølgelig ikke slik. IS blir av Yazbek og de hun møter avskrevet som kriminelle utlendinger. De ødelegger både islam og Syria. Nusra-fronten og Ahrar al-Sham er vanskeligere å sette i bås. For Yazbeks revolusjonære drøm om et endret Syria er de begge altfor konservative og islamistiske, men flere av dem hun møter deler ikke det samme negative synet som henne på de to gruppene. Noen hevder at Ahrar al-Sham prøver å bygge opp samfunnet igjen gjennom å opprette bakerier, organisere matutdeling og etablere støtteordninger for dem som har mistet sin hovedforsørger i de frigjorte områdene, og at dette gjør dem bedre enn gruppene som bare slåss. Andre påpeker at gruppen har mulighet til dette bare fordi de (på grunn av sin ideologi) har mye mer økonomisk støtte fra utlandet enn de som ønsker at Syria skal være en sekulær stat, og at de med disse pengene er i ferd med å kjøpe seg støtte i folket. Krigerne Yazbek møter slåss hovedsakelig med rasjonering av kuler og uten lønn, de islamistiske krigerne har så mye ammunisjon de 8
ønsker, og ofte flere hundre dollar i måneden. At folk som ønsker å slåss mot tyranniet heller velger en slik gruppe enn de Yazbek har tettest kontakt med, er ikke overraskende. Lokalbefolkningen ønsker ro og støtter de som bringer det. I løpet av Yazbeks tre besøk i Syria opplever hun en islamsk radikalisering av områdene hun befinner seg i. Det gjør det stadig vanskeligere for henne å jobbe i de frigjorte områdene, både som kvinne, journalist og alawitt. Men hva er de frigjorte områdene, hvor er Saraqib, Kafr Nabl, Binnish og alle de andre stedene Yazbek skriver om? Landsbyene ligger i all hovedsak i området rundt byen Idlib, sørvest for Aleppo og tett opp mot grensen til Tyrkia. Hun beveger seg også nedover mot byen Hama ved en anledning. Stedene hun beskriver er småbyer, og i visse tilfeller navngir hun steder som knapt kan kalles et tettsted. Deres eneste strategiske verdi i konflikten er at flere av dem ligger tett opp til hovedveien mellom Syrias to største byer, Aleppo og Damaskus. Hovedveien – som er i regimets besittelse – er viktig for alle som vil kontrollere Syria. Småbyene langs den er det ikke. Denne ubetydeligheten har medført at store deler har vært frigjort lenge. Frigjort er imidlertid et sterkt ord å bruke om disse områdene. Den syriske hæren er drevet ut av landsbyene, men luftrommet er fremdeles kontrollert av regimets fly og helikoptre. Himmelen har blitt folkets fiende, en uangripelig motstander som hyppigere og hyppigere sender død og fordervelse ned over dem. En revolusjon defineres ikke av hvordan man slåss, men av hvordan man bygger opp livet i de områdene man har vristet ut av fiendens hender. Opprørerne Yazbek møter får aldri roen de trenger for å reorganisere stedene de har frigjort og skape en ny tilværelse der. De mang9
ler støtte, de mangler penger, og de blir ubønnhørlig bombet med oljefat fylt av sprengstoff, spiker, og ironisk nok, syriske småpenger. Landsbyene ligger som oftest i landbruksområder, og Yazbek spår under sitt første besøk at et samfunn som dette ikke kan radikaliseres fordi jordbrukssamfunn er avhengig av at kvinnene arbeider under såing og innhøsting. Da hun returnerer, føler hun likevel at de jihadistiske grupperingene nærmest okkuperer områdene. Hun ser at samfunnet forandrer seg, jihadistenes våpen gjør at de lettere kan holde helikoptrene på avstand, og pengene deres gjør at de kan forsørge sine soldater bedre og bygge bakerier. Prisen befolkningen betaler er et annet samfunn enn det de forestilte seg da de ble del av revolusjonen, men etter årevis med krig og et økende antall drepte familiemedlemmer er det mange som bytter inn idealer mot litt færre bombardementer. Det kan være vanskelig å følge forfatteren når hun nevner utallige opprørsgruppers og landsbyers navn, det er umulig å holde oversikt over alle. Det blir kaotisk og uoversiktlig, men krig er kaotisk og uoversiktlig. På mange måter er det denne uoversiktligheten og følelsen av kaos i Yazbeks tekst som best beskriver krigen i Syria. Hun sto sammen med demonstrantene i 2011 mot en president som hevder at han er minoritetenes, og dermed også hennes, beskytter. Samtidig er hennes venner opposisjonelle og hun blir tatt imot med åpne armer av opprørerne i Saraqib, og dem hun bor hos anser henne som familie. Det ubønnhørlige regnet av død som faller fra himmelen er i ferd med å endre Syria til et land hun ikke kjenner igjen. Yazbek spør seg selv om hvordan det er mulig å skrive om den ødeleggelsen hun ser? Om hun har greid det vet bare hun og de 10
hun har besøkt, men boken tar oss med på en reise gjennom menneskelig lidelse og grusomhet som er vanskelig å fatte. Enda viktigere er det at boken forteller historien til de menneskene som fremdeles ikke har gitt opp håpet om å skape seg et bedre liv, og som fremdeles tror at det finnes en fremtid uten både Bashar al-Assad og IS. Bjørn Heger
Bjørn Heger har skrevet en mastergrad om hvordan de syriske myndighetene dyrket frem sekteriske trekk i befolkningen under konflikten i Syria, og bodde to år i Damaskus, inntil han ble tvunget til å forlate landet i juli 2012. Han skrev spalten «Dagbok fra Damaskus» for Dagbladet og har vært aktiv i samfunnsdebatten om Syria. For øyeblikket skriver han på en bok om konflikten i Syria fortalt av syrerne som var der. 11
Jeg skriver med førti fingre. Jeg skriver i blinde. Jeg opplever virkeligheten, jeg skriver om den, og så gjemmer jeg meg bort. Jeg betrakter menneskene rundt meg og tror jeg er som dem. Jeg hører lyden av jagerfly. Jeg sier til meg selv at dette bare er en tekst. Bare en liten detalj i en nedskrevet tekst. Dette er mitt andre vitnesbyrd fra slagmarken i Syria etter A woman in the Crossfire: Diaries of the Syrian Revolution. Jeg åpnet vinduet på gløtt og slapp inn en tynn stripe lys så verden skulle få se lag på lag av helvete. Jeg er fortelleren som ser det korte livet deres. Som ser dere med samme blikk nå som i de lange nettene da vi satt og lo og veddet om hvem av oss som kom til å bli tatt av neste bombe. Jeg gjør det for dere. Det er ikke annet å gjøre enn å prøve å fange dere i ord og la historiene deres være søyler som kobler sammen jorden og himmelen. Jeg skriver til dere, for dere, og fra dere, martyrer i Syrias glemte revolusjon.