lengsel: Skuespilleren, gründeren og fotografen forteller hva de alltid drømmer om kung fu: Myk som en katt, sterk som en tiger læsø kur: Den gamle kirken ble spa
tørst 01 2010 Et magasin utgitt av
Ghita Nørby har alt
men lengter etter høsten hver sommer
Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, N-0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.org Annonser: tlf. + 47 23 33 17 00 Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.org Bidragsytere i dette nummeret: Morten Krogvold, Jon Fosse, Maria Solheim, Ole Haupt, Notto R. Thelle, Alf Martin Lie, Margunn Krohn Sævre, Alf Gjøsund, Hanna Maria van Zijp Nilsen, Jesper Fodgaard, Anne Marit Riste, Gunhild Kilde Aarebrot, Tore Laugerud, Raag Rolfsen, Camilla Hoholm, Karl D. Thelle og Kåre Eriksen. Design/grafisk produksjon: Nina Simonnes
leder
Duggfriskt – Gi meg et glass kaldt, rent vann, var skuespiller Ghita Nørbys umiddelbare reaksjon da hun hørte navnet på det nye magasinet. Stormberg-gründeren Steinar J. Olsen fikk lyst på en duggfrisk halvvliter, mens Morten Krogvold ville fått assosiasjoner til et vinblad hvis han så det i Narvesens hyller. – Men hadde jeg sett at det handlet om noe dypere, ville jeg definitivt begynt å bla i det. Tørst er et veldig godt ord, sa fotografen.
Noen tenker på eksistensielle behov, andre på lyst. Søken. Det som åpenbart driver oss. Eller drømmene vi gjemmer innerst, noen ganger også for oss selv. Tørster vi etter totalt forskjellige ting, eller henger det hele sammen? En ettermiddag fikk jeg denne SMSen fra min venninne Berit: «Tror kanskje den største grunnen til at jeg har lyst til å tro på Gud er at jeg da kan høre på Drive-By Truckers og Buddy Miller & Co, og virkelig forstå det de synger om. Vet ikke helt om det er en legitim grunn for åndelighet?» Vi som utgir Tørst mener at du ikke trenger å oppgi legitime grunner for åndelig lengsel. I stedet ønsker vi å peke på det genuint menneskelige i å søke. At mennesker i alle kulturer og religioner gjør det. Dessuten ønsker vi å vise deg et vannhull eller to. Tørst er for deg som er nysgjerrig på de store sammenhengene i livet og våger å dvele ved de dype spørsmålene i blant.
PÅ REISE: Kung fu-elevene strømmer til det hellige Wudang-fjellet i Kina Tørst skal leses både i Norge og Danmark, derfor vil du finne begge språk i magasinet. Og hvis du lurer på hvordan papiret kan være så hvitt og fint når det er 100 prosent resirkulert, er det fordi det er laget av kontorpapir samlet inn i Paris-området. Neste nummer kommer i oktober og har modning som tema.
Forsidebilde: Ole Haupt
Ann Kristin van Zijp Nilsen
«Gjestene hadde en duft av røkelse i klærne og brennemerker på sine glattbarberte hoder, tegnet på at de hadde brutt båndene til verden og var på vandring for å finne sannheten.»
Trykt av Grøset på Cocoon Offset, 100 % resirkulert papir
Notto R. Thelle, side 26-27
tørst 01:2010
Hva synes du? Areopagos er en misjonsorganisasjon som arbeider med religionsdialog, studier av samtidsreligiøsitet og formidling av kristen spiritualitet – i Norge, Danmark og Kina. Les mer på areopagos.org
tørst 01:2010
12
Gå inn på torstmag.no og si din mening om Tørst. Du kan vinne en flott softshelljakke, og vi får hjelp til å lage et best mulig magasin. Send inn ideer, ros eller ris innen 15. august. Husk å oppgi modell/klesstørrelse.
4 TRO: Er religion en slags hjemlengsel? .......................................................................................................................................... 10 VANNHULL: Mo heter hun og finner ikke melodien ................................................................................................................ 16 anbefalt: Bøker, musikk og film for sultne hjerter .............................................................................................................. 20 PROFIL: Raag Rolfsen – autoritetskritisk filosof på ny arena ............................................................................................ 20 spa: Den gamle kirken på Læsø blev wellness- og kurcenter ............................................................................................ 24
TØRST: Ghita Nørby, Steinar J. Olsen og Morten Krogvold: Hva ønsker de seg? ......................................................
PREMIE: Glød softshelljakke (verdi kr 1.099,-) Velg mellom herre- (svart eller jordsvart) og damemodell (hvit eller svart). Jakken er sponset av Stormberg.
Få gratis abonnement på
torstmag.no
tørst 01:2010
«Ghita Nørbys hage ligger tett på en skog. Hun elsker den, ikke minst fordi det er lov å slippe hundene der. – Det beste er jo når vi alle er frie, ikke sant?»
Hva mer kan man
ønske? Ghita Nørby kan trekke pusten og forlanger ikke mer. Steinar J. Olsen har en drøm å videreføre, mens Morten Krogvold går med en konstant lengsel. Noen ganger kan den ta pusten fra ham.
Tekst Ann Kristin van Zijp Nilsen foto Ole Haupt, Stormberg, og Hanna Maria van Zijp Nilsen
et er lysten som driver meg, ellers ville jeg vel holdt opp. Lysten til å fortelle andre menneskers historier, sier Ghita Nørby. 75-åringen har spilt hovedrollen i «Den gamle dame besøger byen» på Det Kongelige Teater i København hver kveld hele våren. Skuespilleren har hatt en rekke store roller på teater og i tv-serier, spilt i over hundre spillefilmer, men har ingen planer om å stanse. – Jeg kan ikke legge det fra meg. Arbeidet følger med kroppen min, det er en del av meg, sier hun. DEL AV TILVÆRELSEN. Det er familien som gjør Ghita Nørby mest lykkelig. Hun har nylig feiret sølvbryllup med Svend Skipper. – Hva mer kan man ønske, når det er mitt fjerde ekteskap? spør hun, og legger til at hun har alt. – Jeg er det mest takknemlige menneske som finnes. Jeg kan trekke pusten og kan ikke forlange mer. Likevel mener hun at lengsel er en livsbetingelse. – Det er en tilstand man alltid har. Om våren lengter jeg etter sommeren, om sommeren etter høsten. Jeg lengter etter livet som står der og venter på å bli tatt i bruk. Lengselen er en del av tilværelsen og gjør oss sårbare. Men det er ingen grunn til å unngå den.
tørst 01:2010
– Kan den handle om noe åndelig? – Jeg tror. Troen min har alltid vært uunnværlig for meg. DØDSSYNDER. Da hun var gift med Dario Campeotto og bodde i Italia, konverte skuespilleren til katolisismen. Men hun sier at hun ikke utøver troen lenger. – Jeg har gjort for mange dødssynder siden den gang. Jeg er «en verre en», sier hun og ler. – En hva? – En slem pike, forklarer hun med et flir. – Nå har jeg til og med giftet meg protestantisk. Men jeg har spurt om å få bli begravet katolsk, og det får jeg. Ghita Nørby kaller troen sin jordnær. – Den er ikke svevende eller sekterisk. Min form for tro har alltid noe med jorden å gjøre. Jeg bryr meg om å gå på jorden. Jeg liker å plante, vanne, se at noe kommer opp. Det er slike ting jeg tørster etter, sier hun, og forteller om hagen sin. Der har hun 56 historiske rosetyper, alle engelske. – Jeg elsker å klippe dem. – Hvorfor det? – Kan du forklare hvorfor du elsker noe? kommer det nesten litt oppgitt. – Man skal være et merkelig individ for ikke falle for tørst 01:2010
Det er nesten som man burde begå et lite lovbrudd, så man kunne bli sperret inne og få lest litt! eller skogen: Gleden over det som gror. Det er mer en bare rekreasjon, det er en livsnødvendighet, sier hun. REKREASJON. Steinar J. Olsen, gründeren som på relativt få år har bygget opp merkenavnet Stormberg, trives også veldig godt i skogen og på fjellet. Turtøyprodusenten har markert seg med et sterkt engasjement for miljøet, men vil ikke bruke ordet kjærlighet om forholdet til naturen. – Naturen er en fantastisk arena for rekreasjon. De eneste gangene jeg er alene, er de to gangene i uken jeg går et par timer innover i bymarka i Kristiansand. Da går jeg hardt og langt, helt uavhengig av været. – Hva er livsdrømmen din? – Å være gründer. Allerede som 12-åring var drømmen om å skape min egen arbeidsplass en sterk drivkraft, forteller Olsen, som jobber syv dager i uken. I tenårene ble det politiske engasjementet vakt. Det førte til åtte år i lokalpolitikken og lederverv i helse- og sosialstyret i byen. Møtet med rusproblematikk, barnevern og krisesenter ble grunnleggende for Stormbergs profil, der etisk handel og inkluderende arbeidsliv er viktige verdier. I bedriften hans rekrutteres 25 prosent av de ansatte blant mennesker som har problemer med å komme inn i arbeidslivet, for eksempel på grunn av psykiske eller fysiske helseplager. Noen kommer direkte fra fengsler. – Nylig besøkte statsministeren oss på grunn av rekrutteringspolicyen, forteller Olsen ivrig.
«
Troen min er definitivt mer preget av tvil enn av visshet. en rose. Og det er alltid plass til en rose til. Man går inn i et kjærlighetsforhold til hver av dem. Hagen hennes ligger tett på en skog. Og Nørby elsker den, ikke minst fordi det er lov å slippe hundene der. – Det beste er jo når vi alle er frie, ikke sant? Det er den samme gleden som fyller meg, enten jeg er i hagen
tørst 01:2010
IKKE SPESIELLE LENGSLER. – Hva er viktigst for deg som privatperson? – Jeg har ikke noen spesielle lengsler, annet enn å videreføre drømmen min, og at alle i familien skal holde seg friske og ha det bra. Men hjemlengsel har jeg. Helst vil jeg være nær mine egne og ikke farte for mye. Når jeg har rolige dager sammen med familien, da har jeg det best, svarer småbarnsfaren, som mener han har et distansert forhold til religion. – Troen min er definitivt mer preget av tvil enn av visshet. Jeg ser at religion kan bidra positivt, også i det norske samfunnet. Men jeg savner en bred kirkelig mobilisering mot klimaeendringene, fastslår han.
»
DE BESTE BILDENE. «Å lengte er mitt ord», har fotografen Morten Krogvold uttalt i mange sammenhenger. Han er kjent som Norges beste portrettør og mener at lengsel og konsentrasjon både foran og bak kameraet skaper de beste bildene. – Et menneskes storhet er aldri mindre enn dets egen lengsel, sier han, og siterer poeten Hans Børli: «Den som har lengsel i seg er aldri fattig. Lengsel kan legge en blå kongekappe selv over tiggerens magre skuldre». – Lengsel og melankoli er leverandørene av all stor kunst, mener Krogvold. – Det har ingenting med depressivitet å gjøre. Det ligger mye håp og humor i det. Men skjønnhet er alltid satt opp mot det alvorlige i de store kunstverkene. ET STYKKE RO. Morten Krogvold bor like ved skogen, i en av statens kunstnerboliger i hovedstaden. Fotografen har for lengst rukket å bli utnevnt til ridder av St. Olavs orden. I anledning sin egen 60-årsdag stiller han denne sommeren ut alle de beste verkene sine på galleriet Kunstverket på Hovedøya. – Hva er det som driver deg som fotograf? – Jeg forsøker å uttrykke en stemning, et stykke ro i en skakkjørt tid. Det er alltid spennende å se hvordan resultatet blir, hvordan verden ser ut når jeg fotograferer. Krogvold mener at han egentlig ikke har noe valg, han kan ikke stoppe. Han kjenner til andre som har blitt hindret i å utøve kunst av alvorlig sykdom. – Tanken på å bli så syk at man ikke kan jobbe er helt forferdelig. For et liv om man ikke kunne uttrykke noe! Andre dager misunner jeg han som stabler varer på Rimi og tenker «kunne jeg bare få slippe å ta disse bildene». TØRST ETTER KUNNSKAP. Etter å ha sovet seg gjennom store deler av skoletiden, tørster den voksne Krogvold etter kunnskap. – Jeg elsker bøker, og min konstante lengsel er å få lest mer. Det er en berusende lykke når jeg leser gode
tørst 01:2010
bildet Uhakika, Niger 2001. Tuaregkvinne. Morten Krogvold
«
Kanskje handler det om å innse at man er bare en maur som er på jorden på et kort besøk.
ting og lærer noe nytt. Det er nesten som man burde begå et lite lovbrudd, så man kunne bli sperret inne og få lest litt! ler han. Som privatperson er det alltid tid han lengter etter. Mye tid til kone, barn og barnebarn. – Jeg har jo nettopp blitt bestefar, roper han stolt. – Hvilket forhold har du til naturen? – En av mine største lengsler er rettet mot naturen, svarer Krogvold engasjert. Han går ofte i skogen der han bor, men ikke på «friluftsmåten». – Jeg kan ta nattbad klokken ett om natten, og jeg morgenbader hele sommeren. Fuglesangen i skogen er helt ufattelig. Det å våkne til fuglesang er et like stort mirakel hver gang. Jeg er veldig opptatt av fugler. Det handler mye om den friheten de har. EN UTROLIG LENGSEL. Nylig var han på Voss og ble sterkt fascinert av fjellene. – Det lyste på toppene. Jeg sa til min kone at jeg ikke var sikker på om jeg ville klart å bo der, for de fjellene ville sette i gang en utrolig lengsel i meg! Den samme lengselen kan fotografen få når han kommer inn i en kirke et sted i Europa, eller når han ser ut over et fantastisk landskap. Den kan ta helt pusten fra meg. – Kan dette handle om en slags åndelighet? – Kanskje handler det om å innse at man er bare en maur som er på jorden på et kort besøk. Eller om å finne ut hvorfor man lever, hva man holder på med, de store ubegripelige tingene. Jeg vil absolutt kalle det en åndelig lengsel, svarer han. Han forteller at han en gang sa til avisen Vårt Land at de norske prestene har klart å sørge for at han ikke er kristen. – Jeg er nok det på en måte, for hvis det er noe jeg har respekt for, så er det er Bibelen, kirkerommet, ritualene. Men måten prestene snakker på, fordømmelsen, gjør at jeg ikke hører hjemme der. En annen viktig grunn er at jeg dessverre ikke greier å tro på noe liv etter døden. Men jeg skulle virkelig ønske at jeg så for meg en annen eksistens, sier han.
tørst 01:2010
«Min längtan är inte min Den är gammal så som stjärnorna.» Pär lagerkvist tørst 01:2010
– Vi lengter mer enn vi tror Presten Tore Laugerud tror behovet for naturopplevelser og skjønnhet dypest sett er en lengsel etter Gud.
hadde en følelse av at noe manglet, en slags tomhet. Kanskje er nettopp en slik følelse av tomhet selve uttrykket for lengsel i et menneske som har mistet det religiøse språket? filosoferer han. Hjemkomst. Siste året på videregående ble Laugerud invitert med på en kristen leir av den eneste aktivt kristne gutten i klassen. Han trivdes sammen med de andre, uten å bli særlig interessert i leirens trosinnhold. Men på avslutningsgudstjenesten skjedde det noe. – Under nattverden fikk jeg en sterk kroppslig erfaring av å bli «gjennomlyst». Jeg ble gjennomstrømmet av en visshet av at dette var sannheten, det var dette livet handlet om. Hvis jeg skal beskrive det med et bilde, var det en dyp, dyp erfaring av å ha kommet hjem, det var her jeg hørte til.
Tekst ann Kristin van Zijp nilsen : foto pmac/fotolia.com, hanna maria van Zijp nilsen
Når man spør Tore Laugerud hvorfor han ofte tar en lang omveg gjennom Oslomarka på veg hjem fra jobb, svarer han: – Det er vel et slags kjærlighetsforhold til naturen. Man vil være med den man elsker. – Svært mange nordmenn føler at turgåing og rekreasjon er altfor snevre ord for det de opplever i naturen, mener Laugerud, som leder Areopagos’ norske seksjon. – De kan si at marka er min katedral. Eller at naturen får dem til å oppleve et nærvær av noe større. Få vil nok kalle dette en åndelig lengsel. Likevel tror jeg at nettopp den lengselen finnes hos nordmenn, både i marka og på reise. Mange forteller om positive opplevelser av spiritualitet i andre landskaper, enten det er i en ortodoks katedral, i en sjømannskirke eller hos urfolk. Provoserende. – Jeg er klar over at det kan virke både provoserende og fremmedgjørende å høre at «du har en åndelig lengsel, du vet bare ikke om det». Noen vil si: «Jeg må jo få gå på en kirkekonsert uten være religiøs. Det handler om den estetiske dimensjonen.» Da spør jeg: Hva mener du da med åndelighet? Som teolog tenker jeg at all lengsel etter det vakre er lagt ned i oss av Gud. Han som selv elsker og søker det skjønne, har skapt oss slik, i sitt bilde. Laugerud mener at alt det som driver oss og setter oss i bevegelse, er noe Gud benytter for at vi skal søke ham. – Våre lengsler og behov er sterke krefter som kan føre oss bort fra vårt mål. Men vår dypeste drivkraft at vi er skapt til et kjærlighetsforhold med Gud.
«Mange forteller om positive opplevelser av spiritualitet i andre landskaper.» 10 tørst 01:2010
Hjemlengsel. Laugerud vil definere religion som et tydelig uttrykk for lengselen han snakker om. Han bruker ordet hjemlengsel.
Først senere fikk teologen et forhold til fortellingene i Bibelen, som han mener er et uttrykk for alle de troendes erfaringer; ikke teori. – Mye i Bibelen handler om opplevelsen av å ha funnet hjem, sier han. – Tenk bare på Jesu lignelse om den fortapte sønn. Der skildres omvendelsen som hjemkomst.
– Jeg mener at kirken må si ja til menneskets religiøsitet som en del av det Gud har lagt ned i sin skapelse. Religion er menneskets svar på en lengsel som Gud har skapt, sier han. Han understreker samtidig at han ikke tror den har mulighet til å føre mennesket helt hjem. – Skal vi komme hjem, må Gud selv gripe tak i oss og føre oss tilbake til seg selv, sier han.
Livsprosjekt. – Hvordan kan kirken ta folks udefinerte og kanskje ubevisste lengsel på alvor? – I Areopagos ønsker vi å gå en vei der vi følger vår egen gudslengsel og tørst, og sammen med hele kirken legge til rette for at andre kan gjøre det samme. Det er ikke slik at lengselen har kommet i mål når du blir en troende, det er et livslangt prosjekt. Bønn og kontemplasjon er redskaper til å gå videre på denne veien. Samtidig ønsker vi å ta samtidsreligiøsiteten på pulsen og skape møteplasser mellom kirken og andre åndelig søkende mennesker. Som misjonsorganisasjon ønsker vi å hjelpe andre mennesker til å komme inn i en trosrelasjon til Jesus Kristus, sier Laugerud.
Språkløshet. Laugerud mener at det sekulære mennesket har mistet det religiøse språket. Det gjør det enda vanskeligere å snakke om folks lengsel etter noe åndelig. Slik var det også for ham selv. – I min egen oppvekst var det lite snakk om Gud. Men jeg
Presten ønsker samtidig å være åpen for andres åndelige erfaringer. – Vi opplever at møtet med annerledes troende utvider vår egen tro og gjør den større. Vi har lært mye om lengsel i møtet med andre religioner og andre troende, fastslår han.
Friluft: – Svært mange nordmenn føler at turgåing og rekreasjon er altfor snevre ord for det de opplever i naturen, mener Tore Laugerud.
MER PÅ NETTET: Åndelig lengsel kan bli usunn. Psykolog Kari Halstensen (øverst) forklarer hvordan det skjer. Danskene ønsker seg en break. Sosiologen Kirsten Grube har undersøkt religiøsiteten i Danmark. Les sakene på areopagos.org
tørst 01:2010 11
på reise
Alf Martin Lie studerer religion og teologi. Wudang Shan Fjellområde i Hubeiprovinsen i Kina Fullt av taoisttempler og –klostre, noen helt fra 700-tallet Huser det ypperste av klassisk kinesisk kunst og arkitektur Satt på UNESCOs verdensarvliste i 1994 Kung fu-skoler: wudangmartialarts.com daoistgate.com damo-qigong.net Reiseinformasjon: chinatravel.net Alf Martins blogger: brodogsirkus.wordpress.com lamagica.wordpress.com
Myk som en katt og sterk som en tiger Tekst og foto
: alf martin lie
12 tørst 01:2010
På Wudang Shan går myke bevegelser og indre meditasjon hånd i hånd med harde spark og tung fysisk trening. Hit strømmer unge fra hele Kina og resten av verden for å lære kampkunst av munkene.
– En, to, spark! – En, to, spark! Et tretti-talls barn løper frem og tilbake og øver på spark. Solen har ennå ikke stått opp, men det er allerede yrende liv på kung fu-skolens treningsområde. Mester Chen
Shiyu leder undervisningen med en myndig hånd. Det var på dette fjellet at den indre kampkunsten tai chi ble født. Ifølge tradisjonen skal munken Zhang Sanfeng ha observert en slange som ble tørst 01:2010 13
kampkunstene fra Wudang. Bevegelsene er smidige og kommer innenfra. Føttene er godt plantet i bakken og ryggen er rak. Selv om bevegelsene er myke og langsomme, er de målrettede og sterke. Markedskrefter. Wudang Shan har vært regnet som et hellig fjell innen taoismen i mer enn tusen år. Opp disse steintrappene har pilegrimer gått i mer enn tusen år, og titusener av mennesker har meditert og trent kampkunst før meg. I dag har markedskreftene og masseturismen inntatt templene og fjellsidene, og helligheten kan være vanskelig å få øye på. Mens jeg og noen venner vandrer de tusen trappetrinn opp til templet på toppen, kappes selgere av alle slags suvenirer om vår oppmerksomhet. På toppen er det tettpakket med turister som blir ledet av turguider med støyende megafoner. Jeg gjør som de andre og kjøper et rødt bånd som jeg binder fast ved toppen.
Bevissthet. Er det en verdensfjern form for spiritualitet å isolere seg på et høyt fjell og trene på indre kampkunst? Det kan fort bli det, slik det kan skje med alle former for kontemplativ spiritualitet. Samtidig kan en økt indre oppmerksomhet også føre til en større bevissthet utover, om hvordan vi mennesker hører sammen med hverandre og med naturen. Fra en slik bevissthet kan det fødes stor respekt, omsorg og sosial handlig. Når jeg lukker øynene og kjenner at jeg får flyt i bevegelsene merker jeg i hvert fall at det gjør meg godt.
Nytt liv i tusenårig historie: Taoisttemplene og -klostrene ligger tett på det hellige fjellet. The Purple Heaven Palace (nederst) med sine 29 bygninger er av de flotteste. Yin yang-symbolet preger en av dørene (under).
Kampkunst og kultur: Wudangfjellene tiltrekker seg både kampsportutøvere og turister med interesse for historie, kultur og natur. Her kan man få enkel dumplinglunsj og det ypperste innen tai chi-instruksjon av bl.a. kung fu-mester Chen Shiyu (høyre).
angrepet av en trane og kom seg unna gjennom myke bevegelser. Han utviklet så denne formen for kampkunst hvor man gjennom mykhet avleder motstanderens angrep. Siden den gang har fjellmassivets mange templer vært mål for reisende pilegrimer, kung fustudenter og eventyrlystne. Jeg er en av dem. Omspunnet. Langs Wudang Shans fjellsider ligger det flere dusin gamle templer. Fjellets historie er omspunnet med både fortellinger om munker med overnaturlige evner og minnene om kulturrevolusjonens brutale ødeleggelser. I dag er det igjen liv i mange av templene. Fjellmassivet har blitt verdenskjent gjennom filmen Snikende tiger, skjult drage, og Unesco har satt stedet på sin verdensarvliste. Indre mykhet. Det er lange dager med trening og jeg
14 tørst 01:2010
På kveldsvandring hjem gjennom Bekymringsløshetens dal overrasker fjellet oss ved å åpenbare et bortgjemt juv med det som må være verdens vakreste foss. I stillhet blir vi stående lenge og beundre naturens skjønnhet mens det langsomt mørkner.
forsøker å få de myke bevegelsene inn i kroppen. Bevegelsene er uvante, men jeg liker dem. Jeg liker mykheten som begynner i det indre og beveger seg utover. Jeg håper å få lære mer om tradisjonell taoistisk filosofi og kampkunsten som har sitt utspring i denne tradisjonen. Jeg skal bo to uker ved en av fjellets mange kung fu-skoler. Det er høyt ansett blant mange kinesere å sende barna sine på kung fu-skole. Skolen på Wudang Shan har rundt tretti elever. De lærer kampkunst og ingenting annet, fra tidlig morgen til sen kveld. I tillegg er det en håndfull utenlandske studenter her, som har kommet hit for å fordype seg innen kampkunst eller meditasjon. Her trenes det på både harde og utadrettede former og myke og indre former for kampkunst. Jeg skal lære tai chi, som er den mest rolige og meditative av tørst 01:2010 15
«Hun pleide å ligge på gulvet ved vinduet. Kaffen var klar og laget ettermiddagsduft i rommet.»
vannhull
Margunn Krohn Sævre jobber som deskjournalist og illustratør.
Uten piano Tekst og illustrasjonsfoto Margunn Krohn Sævre
Mo heter hun, og finner ikke melodien. Hun leter etter den ved pianoet. En hvit tangent. En til hvit, så en svart. Mo trykker ned den ene, forsiktig. Bump, hvisker pianoet. Litt hardere. Kling! Var det denne, tro? Og hvor er i så fall den neste tonen? Hun kan ikke nynne melodien. Den bor i pianoet, og bare han hentet den fram. Bam! Hun trykker helt nederst og skvetter av den dype pelsbelagte basslyden. I den andre enden finner hun en spiss tone som stikker i øret. Han var aldri helt der oppe, tror hun. Bam baram darim bam dim kling plong pling – dim! Hun drar hånda over tangentene i vill fart, fra nederst til øverst. Inne blant dem ligger alle lydene han brukte i melodien. Mo lytter etter dem i drønnet som får blomstervannet i vasen til å skvulpe. De ligger for tett. Hun kan ikke finne rekkefølgen på tonene. Stille.
16 tørst 01:2010
Så trykker hun lysest, mørkest – kling, blam. Annenhver lys og mørk. Mo hiver armene i været mellom hver tone, og jobber seg energisk mot midten på den lange raden av pianopinner. Hun synes nesten han er i rommet og snur seg. Tomt. Hun pleide å ligge på gulvet ved vinduet. Kaffen var klar og laget ettermiddagsduft i rommet. Derfra kunne hun se lodottene danse inne i hjørnet. Han satt ved pianokrakken og trampet takten i tøflene. Alltid det samme lille pianostykket. En gang gjennom, når han selv ville. Ikke hvis hun ba ham, spesielt ikke når hun ba ham. I melodien hans så hun Gud. Hun syntes Gud bodde mellom tonene hun hørte, i rommet tonene bygde. Det var Gud og Mo og lyden fra pianoet. Mo var akkurat passe da. Akkurat passe og akkurat nok av alt. Som om Gud viste henne det: «Mo, du er som jeg ønsket det».
Mo finner ikke Gud uten melodien. Hun mistet han som spilte, hun mistet melodien, og hun mistet fornemmelsen av Gud. Hun er ikke lenger akkurat slik noen ønsket det. Blam blam! Mo slår knyttneven dypt nede. Drar den fram og tilbake til
knokene blør frigjørende dråper som farger tangentene. Så sparker Mo. Hun sparker hardere. Kassen under tangentene får hull, og Mo hører instrumentet stønne i smerte. Hun blir ivrig og river i treverket til det blir et åpent sår. Strengene brummer videre
som i en mørk katedral. Mo har overmakten nå. Hun har en øks. Mo henter øksa. Hogger instrumentet på midten. Igjen og igjen. Det synger i all verdens melodier på en gang, Mo klarer ikke skjelne dem fra hverandre og hogger videre til pianoet
kneler over krakken. Mo har aldri hørt så mye lyd på en gang. Så er det over og stille. Mo legger seg ned ved siden av og nynner melodien inni seg. Kanskje kommer Gud. tørst 01:2010 17
anbefalt – Everybody’s got a hungry heart, sang Bruce Springsteen i 1980. Utforsk litteratur, musikk og annen kunst anbefalt av kjente og ukjente navn spesielt for våre lesere – fordi den synger om sultne hjerter eller vekker en tørst etter noe mer.
Ann Kristin van Zijp Nilsen, redaktør
ÆRVÆR. Marit Kaldhols Likevel (Samlaget 2000) er den diktsamlingen jeg oftest plukker fram. Dette er dikt for for den som lengter. Etter nærvær, etter kjærlighet, etter Gud. Dette er dikt for den som vil ha mystikk uten fromt snakk og slitte fraser. Marit Kaldhol har sitt eget språk: enkelt, kroppslig og naturnært. Dette er dikt for den som tørster. Men jeg advarer deg: De stiller ikke tørsten, men forsterker den.
Raag Rolfsen, direktør
En tyv har tatt det beste fra meg og båret det langt bort han har tatt det beste men jeg vet ikke hva det er men at det er det beste vet jeg fordi mine fylte hender ikke gir meg glede. Arnold Eidslott, (Ved midnatt da havet sank , Gyldendal 1971)
Anne Marit Riste, personalrådgiver
itt ansikt. Dette er boka som vakte min lengsel etter å gå dypere i troen på Kristus: Ditt ansikt søker jeg. Tekster om tro (Oriens 1993) av Notto Thelle. Jeg skjønte at der var måter å praktisere troen på som jeg – etter 20 år som prest – ikke ante fantes. Boka vakte også nysgjerrighet på «den religiøst andre» og åpnet et større rom for troen – et rom som kunne romme livet i alt dets motsetningsfulle mangfold. Noen av tekstene er tematiske essays, andre er betraktninger med utgangspunkt i bibeltekster. Bokas viktigste varemerke er kanskje det åpnende språket. Den passer også for deg som har vanskeligheter med kirken og lengter etter å høre noe annet enn de vanlige kristelige ordene og klisjeene.
TO PLATER
18 tørst 01:2010
Foto: Anne Molland Sandøy
Maria Solheim, sanger og komponist
ANBEFALER:
– For meg er det nok slik at svært mykje god kunst, eller det eg liker i alle fall, har lengsle i seg, har noko som transcenderer, sjølv om den likevel er det den er. Som bileta til Hertervig, som dei beste dikta til Olav H. Hauge, som Prousts «På sporet av den tapte tid». Som Flauberts Madame Bovary. Som Don Quijote! Divina Commedia! Georg Trakls dikting. Som bileta til Caspar David Friedrich. Eller som arbeida til Anselm Kiefer. Jon Fosse, forfattar og dramatikar
KORALLREV. Det var som å dykke for første gang på et korallrev, og oppdage et skjult univers like under overflaten, da jeg leste Vandring med hvilepuls av Wilfrid Stinissen (Verbum 1992). En ubeskrivelig skjønnhet, en stor stillhet og midt i den: en konstant dans og bevegelse. Stinissen åpnet en vei inn mot Guds hemmelighet: treenigheten. En Gud som i sitt vesen er fellesskap og kjærlighet. Og til menneskets hemmelighet: Vi bærer den treeniges bilde, vi er skapt til kjærlighet og fellesskap med en lengtende Gud. Boka passer også for deg som ikke blir kvitt bildet av Gud som en streng dommer som kontrollerer ditt liv, og som lengter etter å erfare Gud i en kjærlighetsrelasjon.
Sufjan Stevens er for meg iblant smertelig inspirerende. En av mine favorittlåter fra albumet Seven Swans, «To be alone with you», vekker en lengsel både etter Gud og mennesker jeg elsker. En plate alle burde eie.
Soul Junk: 1942 er en plate jeg aldri blir lei av, og som tar meg frem og tilbake i lengsel. Soul Junk spiller på strenger som man iblant ønsker å stemme, men i en verden der alt er perfekt er det liten plass til drømmer.
JON FOSSE
Foto: Samlaget, Knut Egil Wang
Gunhild Kilde Aarebrot, regissør og koreograf
T PÅ TUR. Er marka din katedral? Den splitter nye friluftsutgaven av Det nye testamentet (Bibelselskapet juni 2010) har fullstendig vanntette sider som skal tåle jordomseilinger og regnvåte teltturer. Jeg opplever at den siste bibeloversettelsen ( 2005) lar tekstene komme enda tettere på mitt eget liv. Å lese de tidløse ordene ute i en båt, på fjellet eller under en stjernehimmel kan gi den opplevelsen en ekstra dimensjon.
AIR
XTRAVAGANZA. «Café Müller» er et tanztheater-stykke av Pina Bausch, en fantastisk tysk dansekunstner og koreograf. Dette er lengsel extravaganza, lengsel etter å høre sammen. I begynnelsen av Pedro Almodovar-filmen Snakk til henne (Hable con ella, 2002) ser to av karakterene denne forestillingen. Lån dvden og opplev selveste Pina Bausch med sitt Wuppertal tanztheater hjemme i stuen.
HIPS. For meg utgjør musikken til 1970-tallsbandet Mott the Hoople et sjelelig speil. Spesielt der bandet samarbeidet med gitaristen Mick Ronson, gir musikken uttrykk for en sårhet og en lengsel som nok også ligger nært opp til min egen religiøsitet. Hvis jeg skulle velge meg ett spor der dette særskilt kommer til uttrykk, er det låta «Ships» fra vokalisten Ian Hunters soloalbum You’re Never Alone with a Schizophrenic (Chrysalis 1979) som best gjengir denne speilingen av et en såret sjel på leting.
Tore Laugerud, prest
«Eg har jo skrive 700 dikt i staden for å bruke ordet Gud. Så komplisert er det.» Poeten Helge Torvund til Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 6/2009. tørst 01:2010 19
profil
Klar for ærlig dialog
Raag Rolfsen Født i Kristansund i 1962. Gift med Margunn Sandal, 3 barn. Cand. theol, dr. theol i løpet av 2010. Ny direktør i Areopagos fra 1. mars 2010.
Den nye direktøren i Areopagos tror sårbarhet er et godt utgangspunkt for den gode samtalen. Tekst alf gjøsund : Foto hanna maria van Zijp Nilsen
Det er middagsbønn i Bernhard Getz’ gate 3 i Oslo. Åtte-ti personer har benket seg i det lille kapellet til høyre for inngangspartiet. Lysene fra globen blir dobbelt så mange i det svake speilbildet fra glassmaleriet framme i rommet. Raag Rolfsen tar et lite lys, tenner det, og fester det i holderen. Han har deltatt i tidebønnen – lyset er kanskje et slags amen. Han ba for arbeidet til organisasjonen han er ansatt i, og for mennesker som har opplevd tillitsbrudd og overgrep da de var på sitt mest sårbare. Tilsvaret fra benkeradene er «Herre, hør vår bønn», akkurat som i alle norske gudstjenester hver søndag. Men stemningen er mer fortettet. Kanskje det er fordi rommet er mindre, og fordi tilhørerne kjenner hverandre? De fleste av dem tilhører stiftelsen Areopagos og er Raag Rolfsens nye medarbeidere. Jeg var et uregelmessig verb Sammen med dem skal han lede i Forsvaret. Skopussen er organisasjonen fortsatt dårlig. gjennom store omstillinger. Det lå i premissene, da han overtok direktørjobben. Framtiden stiller andre krav enn fortiden. Den gamle strategien må fornyes og økonomien må gjøres bærekraftig. – Med sånne utfordringer er det kanskje godt at du har bakgrunn som kommandørkaptein i Forsvaret? Jeg sier det når vi er kommet opp på kontoret hans. Bildet av ham selv som et bjeffende befal ser ut til å more ham. – Jeg var et uregelmessig verb i Forsvaret. Skopussen er fortsatt dårlig. Min personlige historie har gjort meg autoritetskritisk. Jeg tenker flatt og organisk, setter pris på samarbeid, og liker medarbeidere som har frihet, sier han.
«
Henslengt. Den ene veggen er dekket av bøker, blant annet fra grunnlegger Karl Ludvig Reichelts bibliotek. Den nye direktøren har ikke rukket å se så mye på dem. På golvet står et konferansebord med stoler rundt. Rolfsen glir ned i en makelig posisjon på en av dem. Hadde ikke stolen på
20 tørst 01:2010
motsatt side vært i bruk av meg, hadde han antakelig brukt den som skammel. – Areopagos er kanskje ikke organisasjonen for autoritetstro dogmatikere? – Nei, og det er jeg glad for. Jeg er ikke så opphengt i dogmer, men har et bankende hjerte for evangeliet. Som stiftelse skal vi virkeliggjøre… Han leter et øyeblikk etter ordene. – Var det nå du skulle hatt det nye mottoet som du har bedt om forslag til på areopagos.no? – Ja, he he. Det må være noe kort og godt som handler om å være tilstede der du faktisk er i livet og i verden. Det er det motsatte av å definere et ståsted eller et mål på et kart som kanskje ikke stemmer med terrenget. Skjellsettende. Jeg spør direktøren hva som har brakt ham dit han er i dag. Og han begynner å snakke om det som tydeligvis har vært en av de skjellsettende opplevelsene i livet: Omvendelsen. Han ser ikke veldig indremisjonsk ut, men forteller at det var der han havnet, noen dager før han fylte 18. – Jeg tror det var 28. eller 29. oktober 1980. Jeg bøyde kne og ble frelst, sånn man gjerne gjør det på bedehuset. Noen dager senere hadde jeg planlagt å kjøpe øl lovlig for første gang. Det ble det ikke noe av, smiler han. Rolfsen går fram til nåtiden, og betrakter det hele retrospektivt. Han sier at han som teolog er overbevist om at han ble et Guds barn da han ble døpt, og at han vil legge vekt på sin folkekirkelige oppvekst og tilhørighet. – Men det var noe med de tydelige alternativene i indremisjonsforkynnelsen som jeg kanskje tror jeg trengte. Jeg har ikke det ståstedet nå, men er opptatt av vi ikke må glemme at ting av og til står på spill. Enkeltmenneskets valg og beslutning betyr noe. Og som ungdom står man i den dirrende situasjonen at man skal gjøre sine viktigste valg i livet. Korsang. Noen ganger snakker Rolfsen nesten i stikkordsform. Han regner med at du skjønner hvor han vil.
AUTORITETSKRITISK: – Jeg er ikke så opphengt i dogmer, sier direktør Raag Rolfsen. tørst 01:2010 21
LIVETS BRØD: I Bernhard Getz’ gate 3 er det middagsbønn før lunsj hver dag.
Ontremt slik raser han gjennom studietiden. Nevner Misjonssambandets folkehøyskole på Hurdal. Musikklinja, med piano som hovedinstrument. Teologistudiet på MF. Jeg begynner å få ham på plass i båsen når han forteller at han er herrestemme i Oslo domkirkes guttekor og sitter i landsstyret for organisasjonen Ung Kirkesang. Og spør om han foretrekker unison gregoriansk sang eller flerstemte kantater på cd. – Nei, svarer han. – Jeg hører heller på Coldplay. Han spilte i et For meg er det viktig å erkjenne band selv, sammen med blant andre at budskapet blir tatt imot på generalsekretæren i den andres premisser. Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett. Men han må visst ringe Stålsett for å få vite hva bandet het – det har han dessverre glemt for lenge siden. Og nei, han lengter ikke tilbake til den tiden, det var ikke så fantastisk å reise til Oslo en gang i uken for å øve når han var i full prestestilling i Drammen og i lange perioder hadde hovedansvaret for barna fordi kona jobbet i hovedstaden. Men det er den ytre reisen. Når vi kommer til den indre, blir han mer stille. Han sier at det som preget ham mest er hendelser som ligger langt tilbake i tid. Hendelser der barnets åpenhet og tillit ble brutt. Sår som har tatt tid å lege, og som har fått ham til å reflektere dypere og dypere rundt temaet sårbarhet. Han sier han ikke vil utdype, men gjerne reflektere.
«
En hemmelighet. – Jeg har sett at sårbarheten er en hemmelighet. Den kan overkjøres, men den kan også være et utgangspunkt for å komme nærmere hverandre. Sårbarhet kan skape tillit, og dermed også gi trygghet.
22 tørst 01:2010
– Hvordan opplever dine medarbeidere deg som en sårbar person? – Det er vanskelig å få et utenforblikk på seg selv, men jeg prøver å være åpen med mine sårbare sider. Jeg slet veldig med stamming tidligere. Jeg har fremdeles flyskrekk. Sånne ting som minner oss om at vi er… kompliserte vesener, rett og slett. Det er ingen som har full kontroll, og når jeg ser noen som tilsynelatende har det, tenker jeg: Er det hele sannheten om deg? Jeg er overbevist om at sårbarheten er et grunnlag for dialog. Det er her Rolfsens livserfaring møter de tre søylene i visjonen til Areopagos. Dialog er en av dem. Rolfsen avviser synspunktet at det er en motsetning mellom dialog på den ene siden, og formidling av det kristne budskapet på den andre. – Både konservative kristne og humanetikere har tatt utgangspunkt i at det er mulig å være nøytral i en dialog. Min erfaring med dialog er det motsatte. I Kirkenes Verdensråd oppdaget jeg at meningsfylt dialog bare skjer hvis man er åpen og ærlig om det man faktisk tror på. Min greie har vært å ikke legge seg flat, men samtidig være bevisst på sine egen begrensninger, og gi den andres perspektiv egenvekt. – Men nå er du jo blitt sjef i en misjonsorganisasjon. Er det ikke litt problematisk at du vil at andre mennesker skal gå over til din egen tro? – For meg er det viktig å erkjenne at budskapet blir tatt imot på den andres premisser. Den andres tro kan få et annet uttrykk enn min. Og det uttrykket kan faktisk tilføre meg noe nytt, parerer han. – Kan det skje at du selv skifter tro i den dialogen?
MUSIKALSK: Rolfsen spiller piano og synger i kirkekor. Men han hører heller på Coldplay enn kantater.
– I prinsippet, ja. Men jeg tror ikke det vil skje. Derimot kan troen min endre seg og bli beriket. Økonomi. Rolfsen gjør en pause. Snakker om de organisatoriske utfordringene i Areopagos. Om økonomien, som må i balanse hvis organisasjonen skal ha en framtid. Jeg skal akkurat til å spørre om ikke dette lett kan ta for mye fokus, men han kommer meg i forkjøpet. – Det er viktig at ikke selve saken forsvinner i besparelser og inntjening, men at vi legger vekt på det essensielle i virksomheten til Areopagos. Jeg håper vi kan drive et så godt arbeid at vi får både samarbeidspartnere, støtte fra myndigheter og givertjeneste fra medlemmene, sier han. I dag er medlemsorganisasjonen en trofast, men ganske liten flokk. Rolfsen er overbevist om at Areopagos har mange venner – en stor potensiell støttegruppe som kan mobiliseres. Han tror at organisasjonens ståsted og tilnærming blir bare mer og mer aktuell i framtidens kunnskapssamfunn. – Det kan ofte virke som om kirken ikke helt vet hvor mennesker faktisk er. Sannsynligvis vet verken Areopagos eller jeg det heller. Men det er her jeg ønsker at vi skal være – en organisasjon som lytter seg inn på hvor mennesker befinner seg, og ikke bare tror at vi vet sannheten om deres liv og gir svar på spørsmål de ikke stiller. Levinas. I en eske ved sofaen står det Rolfsen er i ferd med å dreie inn på: En høy stabel med jødisk-litauiske Emmanuel Lévinas sin filosofi. Eller mer presist: en foreløpig versjon av Rolfsens doktoravhandling. Han bruker Lévinas’ teori på nåtiden og tar utgangspunkt i en tanke om at døden har erstattet Gud for det moderne mennesket. Rolfsen tenker at mennesker i Vesten finner identitet ved å forholde seg til
døden, blant annet gjennom risikosport og kroppskultur. Dette skjer i kombinasjon med en vitenskapstro som med sin dogmatisme går de mest konservative kristne en høy gang. – Jeg kunne tenke meg å komme i samtale med mennesker med en sånn tro. Peke på en vei til gudserfaring gjennom kunst, natur, indre selv og stillhet. Men først og fremst gjennom fortellingen om Jesus Kristus – evangeliet i snever forstand. – Hva ville du sagt hvis du skulle sammenfattet denne i en setning? Kristusmysteriet er – Jeg ville sagt at Gud gjennom Jesu sårbarhet grunnleggende i forhold til har åpenbart sannheten mysteriet om oss selv. om både seg selv og oss. Der ligger mysteriet i korsfestelsen og oppstandelsen. Guds makt uttrykker seg i avmakt. Kristusmysteriet er grunnleggende i forhold til mysteriet om oss selv. Det går en vei til sannhet gjennom å være sårbar, svarer Rolfsen. Men hvordan skal han få med seg folk? Direktøren svarer at han i tillegg til de nåværende støttespillerne ser for seg en yngre målgruppe for Areopagos etter hvert. Ikke alle av dem finnes på alternativmessene. Han håper at Areopagos kan bli utgangspunkt for et nettverk av reflekterte yngre kristne som deltar i den offentlige samtalen. Mennesker som bruker nettet aktivt og systematisk, og på en respektfullt og grundig måte viser at også nyateistene er troende mennesker. Og peker på et kristent alternativ. – Det kan ligge mye sårhet og smerte bak engasjementet til en som hoverer over kristen tro på nettet. De kan møtes på en annen måte enn konfrontasjon. Det kan bli en viktig arena for Areopagos i framtiden.
»
tørst 01:2010 23
Spa-kirken på Læsø
receptionen og får udleveret håndklæder, badekåbe – og hjemmesko hvis man vil. Der er højt til loftet og spændende lysindfald. Orglet er for længst væk, men ud af diskrete højtalere i loftet flyder instrumental musik fra en klassisk guitarist. Der hersker en meditativ grundstemning, og man dæmper automatisk stemmen for at undgå at forstyrre rummets ro. Symbolikken er ikke til at tage fejl af: Man træder ind i et slags helligrum med en særlig atmosfære. Og der forventes en vis andagt. Og som for at gøre symbolikken fuldkommen lyder pludselig tonerne af den kendte salme Amazing Grace i højtalerne. Massage i sideskibet. Kirkens grundstene står der endnu. Men der hvor menigheden engang sad, er der nu et 28 grader varmt saltvandsbassin, og omtrent på alterets plads findes det udendørs boblebad. Der hvor sideskibet engang var, findes nu tre mindre saltbade med koncentrationer af salt, lige så store som i Det Døde Hav. Og i det andet sideskib er der sauna og dampbad og rum, hvor man få massage og behandlinger med alge, ler og salt. Læsøboerne har lyttet godt efter, da Jesus sagde: I er jordens salt. I hvert fald er det hvide guld øens store eksportvare, og der er gjort en mindre industri ud af at bruge Læsøsalt som ingredienser ikke bare i mad, men også i sæber, skønhedscremer, massageolier osv. Og saltet er det dominerende
tema i kurcentret, hvor man bader i salt, gnider sig ind i salt og sågar kan prøve at inhalere salt – det sidste skulle være godt for bihulerne.
Omtrent på alterets plads findes det udendørs boblebad. Og mens du skrubber salt ind i din hud og velvære ind i din sjæl, befinder du dig i en afslappet og tidløs atmosfære. Tiden forsvinder, men går alligevel på mystisk vis. Og inden du ser dig om, har du brugt tre timer på de salte bade og en blund i hvilesalonen. Der er ingen sure mennesker, og det er nærmest umuligt at blive stresset. Mens man ligger og flyder rundt i vandet, er det svært at finde argumenter mod at tage på kur i kirken. Læsø Kur er uanset en symbolhistorie, der forteller historien om Danmarks religiøse utvikling ved begyndelsen af det 21. århundrede. Afhængig af synsvinklen er stedet enten et tempel uden en gud eller en god udnyttelse af et rum, der ikke længere var i brug. For mange vil det nok føles som et godt bytte at lade sig glide ned i et varmtvandsbassin, hvor du ikke en gang behøver at holde dig selv oppe, frem for at kaste sin sjæl ind i en kølig, luthersk højmesse.
» Areopagos’ danske kontor sætter i disse måneder fokus på den såkaldte ikke-religiøse spiritualitet, der udfolder sig inden for fx helseog wellness-kulturen gennem et omfattende forskningsprojekt. Prosjektet har tre hovedformål: At forstå åndeligheden i samtiden, hvordan kristen spiritualitet bedst muligt formes i dette landskab og hvordan vi kan være missionsbevægelse og kirke i dette landskab.
En nedlagt kirke på Læsø er lavet om til wellness- og kurcenter. Historien om Læsø Kur er også historien om danskernes religiøse udvikling ved begyndelsen af det 21. århundrede. Tekst Jesper Fodgaard : foto Kirsten ødegård/læsø kur
Læsø er den største ø i Kattegat og kan besøges på en dagsudflugt fra Frederikshavn. Øen har knapt to tusen fastboende, men det tal stiger eksplosivt i turistsæsonen. Det lille lokalsamfund er et populært feriemål og mest kendt for saltsydning, gårde med tag av åletang, rig natur og de mange strande. Les mer om Læsø Kur på saltkur.dk og læsøsaltet på sydesalt.dk.
24 tørst 01:2010
Set fra den lille færge ligner kirketårnet i Vesterø et hvilket som helst af de hundredvis af andre hvidkalkede kirketårne. De rager op overalt i det flade, danske landskab som karakteristiske monumenter fra en tid, hvor kristendom og kirkeliv satte et tydeligt præg på alle hjem og byer i landet. Noget annerledes. Det hvide kirketårn er pejlemærket for den lille danske ø Læsø, der befinder sig halvanden times sejlads øst for Frederikshavn i Nordjylland. Men allerede mens færgen er i færd med at bugsere sig på plads ved kajen, kan man se, at der er noget anderledes ved kirketårnet i Vesterø: Den har et glastag, man ikke akkurat forbinder med kirker.
Når man efter fem minutters gang står ved foden af kirketårnet, kan man konstatere, at netop tårnet er det eneste, der er tilbage af Vesterø Kirke. Omkring tårnet ligger en flad bygning, der godt kunne ligne et moderne kirkebyggeri, men ikke er det. På skiltet foran står der Læsø kur. Kirken her var den første kirke i Danmark, der blev bygget op til et ikke-religiøst formål. I dag er kirketårnet rammen om et kurcenter, der har specialiseret sig i behandlling af gigt- og psoriasispatienter og samtidig tilbyder pleje af både krop og sjæl hos alle, der ønsker ro, omsorg og velvære. Et slags helligrum. Når man træder ind i bygningen, bliver man venligt modtaget i tørst 01:2010 25
areopagos
Notto R. Thelle er professor i teologi og forfatter.
Tao med Jesus Kristus På en åsrygg utenfor Hongkong ligger Tao Fong Shan, Tao-vindens fjell. Her møtes øst og vest. Tekst Notto R. Thelle
Tao Fong Shan – Taovindens fjell Etablert av den norske misjonæren Karl Ludvig Reichelt i 1930.
: Foto Alf Martin Lie : Arkivfoto familien Thelle
Tao Fong Shan ble etablert for 70 år siden av skandinaviske misjonærer som drømte om et møtested for alle som søker Veien eller Tao. De hvite bygningene med blåsvarte teglstenstak og røde
søyler skjuler seg i de svale skyggene av eviggrønne trær. Arkitekten, en danske som var ekspert på buddhistiske klostre, laget sine tegninger etter først å ha «lagt øret mot jorden for å lytte til det som
I pionertiden på 1930tallet var stedet besøkt av tusenvis av pilegrimer fra hele Kina.
Nå fokuser Tao Fong Shan på kinesisk-kristne studier, spiritualitet, dialog og kinesisk/ kristen kunst. Institute for Sino-Christian Studies arbeider for å vitalisere den stedegne kinesiske teologien. Instituttet har vært en brobygger til kinesiske universiteter.
26 tørst 01:2010
Duft av røkelse. Hit kom buddhistiske og taoistiske pilegrimer fra hele Kina for å samtale med kristne som kjente deres tro og delte deres ønske om å søke Veien. Gjestene hadde en duft av røkelse i klærne og brennemerker på sine glattbarberte hoder, tegnet på at de hadde brutt båndene til verden og var på vandring for å finne sannheten. På dette stedet ønsket man å gi kristen tro en kinesisk form, i arkitektur, livsrytme og tilbedelse. Fra dette stedet begav kristne seg på vandring langs østens pilegrimsveier for å lære mer, for å søke vennskap med andre vandrere og for å fortelle om den Kristus-veien de selv søkte. Vandrere. Hva tenkte gjestene? Over inngangsporten leste de at dette var et sted for å lære Taovinden å kjenne. De var selv vandrere som søkte Veien og var åpne for tidens vinder. De skjønte nok at her fulgte de Kristus-veien og at vinden var symbol for hans ånd. Men de visste at stedets folk kalte seg for Tao-venner og så på alle sannhetssøkere som brødre og søstre. Over inngangen på pilegrimshallen, der de ble innkvartert, stod tegnene de kjente fra sine egne klostre, «Sky-vannhallen». Som søkende mennesker hadde de latt seg drive med vind og vann i håp om å finne en mester som kunne tale til deres hjerter og åpne deres øyne.
Fra 1937 ble det vanskelig å fortsette arbeidet på grunn av krig og revolusjon, men noe ble videreført i form av et studiesenter for kinesisk religion og kultur.
I vår ble Tao Fong Shan en selvstendig stiftelse med lokalt styre.
allerede var der». Et sted for stillhet og meditasjon, studium og samtale. En oase i millionbyen.
Et annet preg. Her møtte de en ukjent mester. Det var Kristus som var sentrum. På inskripsjonen over alteret i det lille kapellet stod åpningsordene i Johannesevangeliet: «I begynnelsen var Tao.» Det er den kinesiske oversettelsen av «I begynnelsen Synlig: Det tolv meter høye korset på Tao Fong Shan er et viktig landemerke over bydelen.
var Ordet/Logos». Med dette sentrum fikk den daglige rytmen av meditasjon og gudstjenester et annet preg enn de var vant til. Formene var likevel ikke fremmede, for man brukte buddhistiske uttrykk og symboler, integrerte stillhet i gudstjenesten, brente røkelse og brukte bjeller og klokker. Samtalene og undervisningen de fikk del i, skjedde i dyp respekt for deres tro og erfaring. Ingen snakket om dialog på den tiden. Men man ønsket å møte enhver søker som medvandrer i en dialogisk prosess.
«På dette stedet ønsket man å gi kristen tro en kinesisk form.» I det stille. Det har skjedd mye siden pionerarbeidet på 1930-tallet. En verdenskrig, kinesisk revolusjon og stengte grenser, kulturrevolusjon og til slutt en ny åpenhet i Kina. Det var umulig å realisere de opprinnelige intensjonene, men noe ble videreført. I det stille har Tao Fong Shan utviklet et arbeid for meditasjon og kristen spiritualitet. I retreater og kursvirksomhet henter man impulser fra åndelig veiledning i vestlig tradisjon og kinesiske tradisjoner. I tillegg forsøker man å inspirere arbeidet med kristen kunst i den kinesiske konteksten. Religionsdialogen har også sin plass. Hong Kong er en multireligiøs by, og dialogen retter seg både mot klassiske kinesiske religioner, mot islam og sikhisme som har dype røtter i gamle innvandrerkulturer, og mot nyåndelighet og alternativ spiritualitet.
fra venstre: 1) Karl Ludvig Reichelt med lotuskorset, et kors som «vokser opp av» en lotusblomst – et av buddhismens hellige symboler. 2) Kristustemplet (kapellet) står fremdeles likt i dag. 3) Taoistmunker (pilegrimer) ved en sideinngang til Tao Fong Shan. 4) Vinterkledde buddhistmunker og norske språkstudenter. Reichelts nære medarbeider og etterfølger Notto Normann Thelle lengst til høyre. Alle bildene er fra 1920–1930-årene.
Tao (Dao) betyr en konkret vei eller sti. Den overførte betydningen er bl.a.: moral, tingens mening og sammenheng, universets orden, religion. Buddhismen er Buddhaveien. Taoisme er Veiens religion. Kristendom er Kristus-veien. Det første navnet på kristne var «de som tilhører veien». I den kinesiske utgaven av Johannesevangeliet ble Ordet (logos) oversatt med Tao: I begynnelsen var Tao.
Bli volontør på Tao Fong Shan! Se mer på areopagos.org tørst 01:2010 27
rikere liv 0ERSONLIGĂŚKUNDEBEHANDLING ĂŚ
Foto: Ellen Lande Gossner
Mange retreatdeltakere sier at erfaringen ikke kan forklares. – Det uslüelige er ü fü oppleve det, ü fü erfare hvordan Gud virker i stillheten. Dette kan skje selv om en ikke vet hvor en stür i forhold til troen og kirken, sier Ulla Käll. Den erfarne retreatholderen har utviklet konseptet Smak av retreat for ü gi folk en smakebit av opplevelsen og senke terskelen for ü reise pü retreat. Käll er ogsü utdannet klassisk gitarist og har gitt ut flere cder med musikk egnet for meditasjon. Nü reiser hun rundt med ord, stillhet og gitartoner til norske kirker som ønsker en konsertkveld eller retreatdag. Les mer pü ullakall.no. Foto: Hanna Maria van Zijp Nilsen
Klar for ü variere frokosten? Morgenens havregrøt kan bli en ny opplevelse med litt svensk inspirasjon. Svenskene spiser gjerne grøten sin med tyttebÌrsyltetøy pü toppen og kulturmelk (dansk: tykmÌlk eller ymer) rundt kanten. En frisk start pü dagen for kroppen og humøret – og fast frokostmeny pü retreatstedene Thomasgürden og Sandom.
Pilegrimsleden til Nidaros opplever rekordstor internasjonal interesse denne sesongen. – Santiago de Compostelaleden fikk status som European Cultural Route i 1987. Nü har St. Olavsveien fütt samme status, forteller daglig leder ved Nidaros Pilegrimsgürd, Berit Lünke. Ruten gür gjennom Danmark, Sverige og Norge. Vel fremme tar Pilegrimsgürden büde imot langveisfarende og spisegjester pü dagsbesøk, og arrangerer kurs og retreater. Se hva som skjer pü pilegrimsgarden.no.
Foto: Moi of Ra, flickr.com
$INĂŚTRYGGHET 3AMMENĂŚMEDĂŚDEGĂŚSKAPERĂŚVIĂŚDENĂŚBESTE LÂ’SNINGENĂŚFORĂŚDINĂŚÂ’KONOMI ĂŚ ĂŚ
ĂŚ %GENĂŚPERSONLIGĂŚKUNDERĂŒDGIVER
ĂŚ
2ASKĂŚBEHANDLING
ĂŚ
,OKALĂŚHANDLEKRAFT
ĂŚ
"REDTĂŚPRODUKTSPEKTER
ĂŚ
+ONKURRANSEDYKTIGEĂŚBETINGELSER
ĂŚ
3KREDDERSYDDĂŚlNANSIERINGĂŚ
$UĂŚlNNERĂŚOSSĂŚIĂŚ3Â’RKEDALSVEIENĂŚ ĂŚ 6ELKOMMENĂŚINNOM (ANDELSBANKENĂŚ-AJORSTUENĂŚ 4LF ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ ĂŚ HANDELSBANKEN NO MAJORSTUEN
– Ganske lenge sverget jeg til kanoen, skriver Camilla Hoholm pĂĽ bloggen sin (princessofalaska.blogspot.com). – Den symboliserte for meg akkurat det jeg drar ut i naturen for. Man stresser ikke i en kano, man sitter ikke i den for ĂĽ trene. Det ĂĽ gli nesten lydløst, i høyde med vannflata, nĂŚr naturen i vannkanten, det vil jeg nesten vĂĽge ĂĽ kalle lykke. Men sĂĽ oppdaget hun kajakken. – For meg er den blitt en forsterkning av kanoens gode sider, og jeg kan i tillegg dra pĂĽ tur alene. Ă˜yenstikkere sitter ofte pĂĽ bĂĽten, vannliljer pynter avstikkerne jeg tar, og termos med kaffe er lett tilgjengelig. Det er kroppsarbeid med sinnsro og frihetsfølelse, forteller Hoholm.
Uavhengige rĂĽd
Foto: Privat
Vi har alt, men det er ogsü alt vi har. Ole Paus 28 tørst 01:2010
tørst nummer 1:2010 29
Vi gratulerer Areopagos med nytt magasin!
SMM gratulerer Areopagos med det nye magasinet «Tørst» og vil gjerne være med å grave i livgivende «kilder».
Norges Kristne Råd Den norske kyrkja Mellomkyrkjeleg råd
Vi støtter norsk kulturliv!
Egede Instituttet Prestegården retreatsted
30 tørst nummer 1:2010
Tlf.: 06001 nordea.no
tørst nummer 1:2010 31
Gjør det mulig
Returadresse: Areopagos Bernhard Getz’ gate 3 0165 Oslo
Areopagos’ sommerstevne Klækken hotell, 1.–4. juli 2010
Med Ylva Eggehorn og Notto Thelle
Skapt til å leke
asiatisk morgengym dans zen-kino haikuverksted lekens tao stevnekunstnere kinesisk salmeverksted samtale spiritualitet sjokolademeditasjon spill bærtur barneprogram og mye mer
Areopagos’ sommerstevne 2010 vil utforske leken som inngangsport til visdom, livsutfoldelse og tro. Møtet mellom Øst og Vest er stevnets rammefortelling.
Mer informasjon og påmelding på areopagos.org