Tørst vår 2021 norsk

Page 1

tørst VÅR 2021 ET MAGASIN UTGITT AV AREOPAGOS

TEMA: MORGENDAGEN SÅPA BILVASK: Det er deilig å ha noe å gå til, sier driftsleder Henning Wick I SMERTEN: Sårbarheten er en av mine sterkeste sider YOGA I AREOPAGOS: Oppdager sporene etter Gud

«Jeg fant min drøm tidlig. Den holder meg gående» Magnus Jackson Krogh


«

FORTIDEN FINNES I

ØYEBLIKKET, OG ØYEBLIKKET FORMER » FREMTIDEN. KULTUR & NATUR: Generalsekretær Silje Kvamme Bjørndal, side 22

Gratis abonnement på areopagos.no


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 3

Foto: fruhageman på Instagram

Teologen rotar i jorda medan ho pludrar med ei bille om om framtida til kloden. Ho sukkar og seier: «Det går ikkje så bra». FORDYPNING, side 22 PROFILEN: Magnus Jackson Krogh steker vafler på dårlige dager Side 6

Vår 2021

TEMA: MORGENDAGEN

PERSPEKTIVET: Håpet kan gi kraft Side 12

NYAGOA NYUON og seks andre om morgendagen Side 10

SÅPA BILVASK er som et brorskap Side 14

YOGA PÅ ZOOM med rom for Gud Side 36

SAMTALEN: Det svarte hullet i stua Side 28 VANNHULL: Tips og opplevelser Side 34


4 I LEDER

Morgendragen Noen ganger venter morgendragen på den andre siden av natten. Den har bitende tenner, flammende pust og et brøl som rister deg ut i dagen. Morgendragen er en ubetalt regning som forfaller, et møte i retten. Morgendragen er en operasjon, og svulsten lar seg muligens ikke fjerne. Hva om jeg da parafraserer Jesus sin tale på fjellet og sier: morgendragen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage – eller drage. La nå dagens plage være nok, så får morgendragen slikke sine egne sår. Er det et hån? Skal jeg ikke føle frykt når jeg forbereder meg til en smertefull dag? Og hva hadde vel det norske velferdssamfunnet vært om vi ikke planla godt, la til side for vinteren og sparte midler til neste utgift? Etter alt å dømme vil jo melka bli sur i morgen om jeg ikke setter den kaldt i dag. Flere av stemmene i dette bladet antyder at freden er å finne i spennet, i balansen mellom da, nå og etterpå. I samtalen om morgendagen vender mange til øyeblikket. Kobal Visvalingam sier: – Jeg lever det minuttet jeg har nå (side 11). Gi en klem og få en klem. Stopp opp og lytt til lydene som omringer deg og kjenn etter hvor du har vondt, og hvor du har godt, for den saks skyld.

«ER DET IKKE SMIDIG, LETT OG LYKKELIG VI ER PÅ VEI MOT?»

FOR ALLE EVENTUALITETER. Det siste året har vært en skole i forbehold for morgendagen, vi eier den virkelig ikke. «Muligens kanskje kan du invitere noen til bursdagen, vennen». Konferanser planlegges med plan A, B og C. Vi ville slå opp en helsides annonse for sommerens Areopagos-festival, men nøyde oss med en notis som starter med reservasjonen om at det kanskje ikke blir. En bølge av «Det skal bli bra» trøstet mange av oss i denne underlige, numne uvissheten i fjor. Men vet vi det? Det kristne håpet er ment å lande på «bra», til og med på «veldig bra» eller faktisk «uendelig godt». Men den landingen er ikke nødvendigvis i morgen eller på den andre siden av vaksineringen.

PÅ VEI TIL LETT. Dessuten: – Jeg vet ikke om det er noe mål å bli ferdig med sorgen, sier Lisbeth Hauge i Samtalen (side 28), og får en moderne nordmann til å stoppe opp; hva mener du, er det ikke smidig, lett og lykkelig vi er på vei mot? Det er kanskje ikke rart at mange som Magnus Jackson Krogh (side 6) ønsker å aktivt stoppe tilførselen av morgendager i eget liv, om vi tror at kun den som har en skinnende stein av lykke innen rekkevidde har livets rett? – Livet kommer til oss uansett om vi ligger eller står, erkjenner presten Harald Kaasa Hammer på side 30. Det er ikke gitt at smerten går over i morgen. Lukten av middag, lyden av fugler som synger og følelsen av hånden som stryker på kinnet er tråder som nennsomt vikles sammen med tråden for sorgen over han som forsvant og tråden for smerter på kropp og sinn. Også i morgen. Og han som sier han er Gud, helt fra dag ble til, eier fremtiden uansett hvor mange penger vi har i banken og hvor mange morgendrager som venter. Margunn Krohn Sævre, vikarredaktør

Print: GRØSET™ B

PR

IN T

ED MATT

48

N

RD

EL

O

01

IC E C O L A

Ansvarlig utgiver: Areopagos, Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo (Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3) Annonser og andre henvendelser: + 47 23 33 17 00, areopagos@areopagos.no Redaktør: Margunn Krohn Sævre, mks@areopagos.no Bidragsytere i denne utgaven: Monica Haugen, Kjell-Richard Landaasen, Torill Helene Heidal Landaasen, Gunvald Axner Ims, Hans Ivar Stordal, Emil Skartveit, Silje Kvamme Bjørndal, Signe Marie Gihlemoen, Itonje Søimer Guttormsen, Johne Stødle, Solveig Slettahjell, Inger Johanne Oskal, Maria Elisabeth Moskvil, Stian Kilde Aarebrot, Eilev Dekko, Marianne Haugen, Lars Verket, Ellen Hageman, Emma Hagstöm Design og grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Monica Haugen Trykt av 07 Media AS på Amber Graphic Gratis abonnement og adresseendring på areopagos.no 2041

Areopagos er en kristen dialogorganisasjon som driver arbeid i Norge, Danmark og Kina. Våre arbeidsområder er religionsdialog og -studier, kristen trospraksis og bistand. Les mer på areopagos.no

ER


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 5

Foto: Monica Haugen

EN LEK FOR FOTOGRAFEN Det å formidle Magnus sin historie gjennom fotografi er både spennende og utrolig innholdsrikt. For meg som fotograf er det viktig at den Magnus som vil vise seg frem, faktisk kommer frem i bildet. Han gjør jobben min til en lek med sitt åpne sinn og fantastisk gode energi. Det er alltid en fryd for meg når Magnus står foran kamera. Monica Haugen, fotograf


«JEG GLEDER MEG TIL MORGENDAGEN, FOR JEG VET AT DET ALDRI BLIR SÅ MØRKT IGJEN.»


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 7

TEKST KJELL-RICHARD LANDAASEN FOTO MONICA HAUGEN

I møte med prognosen «deg blir det aldri noe av», laget Magnus Jackson Krogh sin egen

DRØMMEMEDISIN

Da han var fire, drømte han om å stå på scenen. Da han var fem gjorde han det, sammen med Jahn Teigen. Som ni gjorde han stand-up, fikk sitt første videokamera, og ble kjent som Michael Jackson-imitator. I dag har han titusenvis av følgere på Instagram og Facebook, podkast og mer enn 600 spilte liveforestillinger– om ADHD, diagnosen som spådde en dyster framtid. Tørst møter Jackson Krogh i oppladningen til ny turné. Denne gangen handler det om psykisk helse, depresjon, angst og selvmordstanker. Alt er selvopplevd. – Den første forestillingen jeg hadde kan jeg gjøre i søvne. Den andre holder meg våken, sier Jackson Krogh. Stolt, glad, spent, og mest av alt, engasjert. Er det én ting som skal komme ut av et liv med motstand, er det dette: Å hjelpe andre til å ta grep. OPPVEKST. Moren ante tidlig at noe var annerledes. Da gutten var ti begynte utredningen, da han var tolv kom dommen: ADHD. – Hvordan opplevde du det?

– Den største forandringen var for alle andre. Det var en bekreftelse for mamma. En befrielse, når du bor i et lite samfunn der alle slarver og ingen hører på deg. Men ingen andre hadde den diagnosen. Ingen visste hvordan de skulle håndtere den. Jackson Krogh ble tatt ut av klasserommet, ut av hygge og lek med resten av klassen. Så kom mytene og ryktene, at man var utagerende, sint, pøbel, en smørbrødliste med selvoppfyllende profetier. Lese- og skrivevansker, konsentrasjonsproblemer, tankekjør. Skolens respons: Ti stille. Sitt ned. Vær annerledes. – Skjemaet sa at jeg var ute av stand til å få jobb, holde på en jobb, fullføre skolen. Jeg hadde plutselig ikke god innvirkning på andre barn. Og sånn er holdningene enda, sukker han. UTAGERING OG LØGN. Jackson Krogh gir stikkord for minner fra oppveksten. Lærere som ikke var snille. Ingen som tok ham i forsvar eller spurte hvordan det gikk. Slag, skjellsord og forbannelser i stedet for støtte og forståelse. Magnus Jackson Krogh svarte med

utagering og løgn. Faresignalene var der. Mor var livredd for å finne ham på Plata eller i fengsel. Vurderingsbøkene fra skolen startet på topp i første klasse, sank år for år, og i tiende besto den bare av henvisninger til rapporter fra helsetjenesten. – Jeg hadde ikke et handicap, men samfunnet ga meg det, sier Jackson Krogh. – Det var en på skolen med rullestol. Ingen sto nederst i trappa og sa til ham at du får komme deg opp. De bygde en heis. Pågangsmotet ble knekt. – På avslutningen sa rektor, «deg blir det aldri noe av». Jeg tenker på det hver dag. Jeg følte han hadde rett, fordi han var rektor, men en del av meg tenkte at hvis folk ikke hadde troen, da skulle jeg i hvert fall bli noe. I tillegg til sin egen trass, hadde han noe annet viktig; foreldre som heiet på ham og jaget ham i gang. – Jeg danset, fikk videokamera, fikk lage reportasjer for nærradioen. Mestringsfølelsen jeg skulle hatt på


8 I PROFILEN

«HVA SOM HAR SNUDD? JEG HAR BLITT GOD MOT MEG SELV.»

skolen fikk jeg på bygda, fra fremmedfolk som ikke så mine personlighetstrekk som en utfordring, men som en mulighet. For meg var det aldri et problem at jeg hadde for mye energi eller ikke fattet interesse for et skolefag. Aldri. HAN SOM IKKE BLE. Jackson Krogh mistet aldri sin gamle drøm om å stå på scenen, og dro til Oslo for å bli med i Hotel Cæsar. I miljøet klarte han ikke å holde sammen rollen han fikk med den han ville være, brente bruer med produsenter og skuespillere og ble kjent som han som ville bli kjendis, men ikke fikk det til – en ekstremt ubehagelig rolle, toppet med panikkangst. – Hadde jeg vært ærlig om at jeg var deprimert og hadde angst, hadde jeg ikke fått jobber. Ingen ville hatt noe med meg å gjøre. Mange influensere og skuespillere føler det sånn. Noen tar sitt liv til slutt, andre har rusproblemer. Dette er folk som gir oss en virkelighetsflukt. Jackson Krogh flyktet også. Satte opp en fasade, utviklet spisevegring, gikk fra over hundre til 45 kilo, sov nesten ikke. Sa ja til alt, men trakk seg, ødela for seg selv, bit for bit. Så sa det stopp. Han svimte av på jobb, ble sendt til DPS (distriktspsykiatrisk senter), og rett i traumebehandling med diagnosen suicidal. GI DEM EN DRØM. Den nye boka og turneen handler om å leve med et dødsønske. Livet jeg overlever er brutal, og forteller om selvskading og selvmordstanker. Vi skulle spørre hva som har snudd, men det har egentlig ikke snudd. Det er der han er nå. – Jeg er ikke frisk, og jeg kommer ikke til å bli frisk. Dette er en del av mitt

FEM KJAPPE TIL MAGNUS JACKSON KROGH • Hvor får du indre påfyll? Av en togtur. Jeg elsker å kjøre tog. Jeg blir rolig, jeg har dårlig nett og god tid. Ingen stress. • Hva har du lyst til å gjøre mer av? Humor. Jeg elsker å få mennesker til å le. • Hvilken bok har du lyst til å lese? If i did it av OJ Simpson. • Hva skjer når du dør? Aner ikke, men jeg er åpen for alt. • Hva er det viktigste du har lært? At alle mennesker er forskjellige. Vi ønsker alle det samme – et godt liv. Om jeg kan gjøre ditt liv litt bedre, så blir mitt liv også litt bedre.

følelsesregister. Livet skal leves, men faktum er at for mange overlever vi bare. Selv om jeg har gode dager, betyr ikke det at sorgen er borte og at jeg er frisk. Jeg har funnet en måte å overleve på og dét er psykisk helse. Jackson Krogh håper boka skal gi en form for fred. Og enda viktigere – være en utstrakt hånd til andre som sliter. – Jeg får daglig henvendelser fra barn og unge som forteller at de sliter med akkurat det samme som meg, men de har ikke de verktøyene jeg har, sier Jackson Krogh. Kunnskap. Erfaring. Fellesskap. Og fremst av alle: Drømmen, som for Jackson Krogh kom før identiteten, før alle andre rakk å si at den var umulig.

– Jeg fant min drøm tidlig, og det holder meg gående. Har du ikke en drøm, er du litt ... fucked, for å si det rett ut. Når foreldre spør om mitt beste tips, sier jeg; hjelp dem å finne noe å drømme om, eller fortsett med det de elsker, det de putter all energien sin inn i. Vi kamuflerer utfordringene med diagnoser og medisiner. For meg handler psykisk helse om å åpne opp for utfordringene, finne de løsningene som passer deg. LUKTEN AV VAFLER. Pandemien viser hvor dårlig rustet hvermansen er for ensomhet. Man har kanskje ikke fått verktøy til å stå i ensomhet eller å uttrykke seg om man er deprimert. – Men vi introverte har det bra. Endelig får jeg sitte alene på bussen, uten håndtrykk og klemming – nå er alt tilrettelagt min angst, sier han med et skjevt smil. – Det vil alltid være ting i meg som er ødelagt. Men jeg gleder meg til morgendagen, for jeg vet at det aldri kommer til å bli så mørkt igjen. Så det har kanskje ikke snudd. Men han lever med mørket, og til dels godt. – Jeg tar vare på mine grunnleggende behov, ved å spise riktig, sove, ikke gjøre ting som skader meg. Og så er jeg nødt til å gjøre noe hver dag hvor jeg opplever eller føler noe nytt. Da legger jeg meg om kvelden og gleder meg til neste dag. De dårlige dagene har en egen taktikk. – Da jeg vokste opp var det mye trøbbel, spetakkel og bråk. Når jeg kom hjem om kvelden, og åpnet døra og kjente at pappa hadde stekt vafler, da visste jeg at alt ble bra. Slik føler jeg det enda. Har jeg en dårlig dag, så steker jeg vafler. Bare lukten vekker følelser i meg. Så hva som har snudd? Jeg har blitt god mot meg selv. •


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 9

MAGNUS JACKSON KROGH (34) • Forfatter og stand-up-komiker, utdannet kokk. • Basert på egen erfaring har han en uttalt agenda; å hjelpe barn og unge til å ha troen på seg selv. • I sin første bok ADHD: min verste fiende og beste venn forteller Jackson Krogh om sitt liv med denne diagnosen. • Aktuell med boka Livet jeg overlever. En bok om selvmordstanker.

OVERLEVER: – Selv om jeg har gode dager, betyr ikke det at sorgen er borte og at jeg er frisk. Jeg har funnet en måte å overleve på, sier Magnus Jackson Krogh.


10 I FOLK SVARER

Hvilke forventninger har du til morgendagen? DAG INGE ULSTEIN (KrF) utviklingsminister

IDA JACKSON forfatter og blogger

– Forventning gir retning. Hver dag trenger en slik retning, ikke minst nå – med pandemiens mange ansikter; manglende nærhet, frykten for mutasjoner og en ny smittebølge. Min forventing er at dette må vekke oss: At solidaritet, verdien av å se etter behov ut over oss selv, kan slå sterkere rot. Stopper vi smitten der, er vi tryggere her. Sjelden har vel nettopp en slik gjensidig avhengighet vært tydeligere. Jeg har også håp og forventning om at samarbeidet som viruset har tvunget verdenslederne inn i, viser oppskriften på mange av de andre store utfordringer verden står ovenfor. Perspektivet som troen min gir for morgendagen kan nok gjenkjennes som en hellig uro. Uroen som ikke har rom for likegyldighet og tvinger til handling.

– Jeg tror på her og nå. Morgendagen er et håp og en konstruksjon. Jeg vet ingenting. Jeg tilber dette øyeblikket, siden det er alt vi har. Og når jeg leser tarot, er det også perspektivet mitt. Folk spør meg: Tror du at du kan spå? Og jeg svarer: Tror du at det finnes én fremtid? Øyeblikket vi er i nå er så fristende å rømme fra. Og vi undersøker det så dårlig. Så når jeg leser tarot, er det for å ha med meg bildet inn i nettopp dette øyeblikket. Hva er her? Svaret er ofte Gud.

«Forventning gir retning. Hver dag trenger en slik retning.» Dag Inge Ulstein

NYAGOA NYUON ELDØEN, Nairobi aktivist, motedesigner og en av grunnleggerne av Catwalk to freedom. – Jeg møter dagen med takknemlighet, men også bekymring. Så mye jeg skulle gjort på så liten tid! I lange perioder er jeg både mor og far for mine tre barn, og jeg bruker mye tid på å skaffe støtte til Catwalk to freedom (en organisasjon som jobber for å endre tradisjoner med barnebruder i Sør-Sudan, red.anm.). Men å vite at det finnes en større guddom gir grunn til å stå opp, jeg har fått nok en dag til å gjøre det jeg var ment for.


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 11

KOBAL VISVALINGAM senior systemutvikler, leder for Annai Poopathi Tamilsk Kultursenter i Drammen og styremedlem for Gjestebud Norge – Jeg forventer at morgendagen blir lik dagen i dag og lever det minuttet jeg har nå, egentlig. Det jeg har fått, det har jeg, og jeg håper jeg får en ny dag. Jeg tilhører shaivisme, en gren i hinduismen, og tror på Gud som har skapt meg. Gud har skapt i morgen også, og jeg overlater alt til ham. Eller henne. Så jeg har ingen bekymringer, jeg stresser ikke. Alt jeg får er fra Gud. Jeg er som en sjef med Gud som sekretær og han har hele mitt livs kalander. Min jobb er jo bare å gjøre noe godt slik at det skal bli nyttig for vår felles verden.

TOLLEF THORSNES kunstner og dosent ved Universitetet i Sørøst-Norge

ANN-HELEN FJELDSTAD JUSNES biskop i Sør-Hålogaland

– Hvis morgendagen er som noen sier om mennesker – at vi er summen av de forventningene som rettes mot oss – er det viktig med positive forventninger. Jeg har alltid vært glad i sjø og fiske, det har gått i arv i generasjoner her ute i Færder. Nå er det ikke mer fisk i skjærgården hvor jeg bor – et trist kapittel. Samtidig, uten kysttorsk, lange og sei går det an å tenke positivt om stillehavsøsters. Eller gjøre noe godt med strandkrabber og tang. Det er tungt å vende, men jeg velger de positive forventningene.

– Koronapandemien har skapt en uforutsigbarhet for hele samfunnet og vist meg klart hva jeg har å være takknemlig for; dagene som er og dagene som kanskje kommer, arbeid, helse, familie og venner. I stedet for begrepet forventninger til morgendagen, vil jeg bruke håp; morgendagen er en gave. Jeg håper at vi skal fortsette å arbeide for fred, rettferdighet og for naturens liv – og tro på at kampen for det gode nytter. Min tro setter livet mitt i en større sammenheng og gir meg retning, slik at mitt enkeltliv alltid må korrigeres av hensynet til fellesskap og solidaritet. Hverdagene får en dypere mening.

«Øyeblikket vi er i nå er så fristende å rømme fra. Og vi undersøker det så dårlig.» Ida Jackson

HUMMAM BHUTTA student og koordinator for Dialogpilotene

Foto: Sturlason, privat, Margunn Krohn Sævre

– Jeg ser fram til morgendagen – altså dagen etter i dag. Livet er bra; jeg våkner i et hus med familien min, vi har et kjøleskap med mat, varmeovn hvis det blir kaldt, vifte når det blir varmt. Jeg studerer, har en jobb å gå til, venner som er glad i meg. Jeg er muslim og min tro gjør meg optimistisk for morgendagen fordi det er Gud som gir liv og tar liv. Når en person mister livet, sier vi: «Sannelig hører vi til Gud og til Gud skal vi returnere,» (Koranen 2:156). I det ligger dyp visdom – alt på denne jorda, inkludert menneskets kropp og sjel, hører til Gud.


12 I PERSPEKTIVET

Han som eier fremtiden – Den kristne lever i spenningen mellom et «allerede nå» og et «ennå ikke», sier professor Harald Hegstad om håpet for morgendagen.

«Jeg er Gud, helt fra dag ble til,» sier Israels gud om seg selv i en av de profetiske skriftene. Gud omtales i kristen tro som evig. Ikke bare for all tid, men før tiden. Hvordan kom han så på å skape dagene, en stadig rotasjon fra begynnelse til slutt og ny begynnelse igjen? Hva vil han si til mennesket ved å gi det en morgendag?

«DET ER MULIG Å SE LYSSTRIMENE NÅ»

DET ENDRER ALT. Han beskriver det slik at kristnes håp er forankret i det som har skjedd og det som en gang skal skje. «Det som har skjedd» er at Jesus ikke bare døde i påsken for omtrent 2000 år siden, men også stod opp igjen fra døden og med det – i kristnes øyne – vant over alt som er av død og ondskap. – Det er en hendelse som endrer alt i verden, døden har ikke det siste ordet, et menneske har kommet ut på den andre siden. Med «det som en gang skal skje,» mener Hegstad at også vi skal våkne fra døden og leve evig med Gud. Her trekker han frem brevet som apostelen Paulus en gang skrev til menigheten i Korint: «Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening,» hevder han, og følger opp med argumentasjoner for hvorfor det at Jesus Kristus ikke forble død, betyr at hans etterfølgere heller ikke skal forbli døde.

«LYSET ER GUDS FREMTID». Det er nærliggende å kikke litt nærmere på håpet i en tekst om morgendagen sett fra en kristen vinkel. Og med håp som søkeord, dukker Harald Hegstad opp, professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole. Når så Hegstad snakker om håp, har han lett for å vise til salmedikter Svein Ellingsen: En dag til slutt blir mørket brutt av lyset fra Guds fremtid (fra Vær sterk min sjel) – Håpet er grunnleggende i kristen tro, den bygger på et spesielt stort håp for hele verdens fremtid, sier Hegstad. Han nevner fortellingen i Bibelens siste bok, Johannes åpenbaring. Den er skrevet til mennesker i en vanskelig situasjon uten noen fremtid å lene seg mot. – Hele poenget i denne teksten er: Gud har kontrollen, det er han som eier fremtiden. Samtidig er Hegstad opptatt av at den

fremtid som håpet støtter seg på, dette kommende gudsriket, ikke bare er et teoretisk håp om noe langt fremme, men også håp for hverdagen. – Den kristne lever sitt liv i spenningen mellom et «allerede nå» og et «ennå ikke», der det som en gang kommer, foregripes her og nå.

I MØRKET: Med frø som metafor forklares paradokset at Guds nærvær er sterkest når alt håp synes ute. Foto: Severin Worm-Petersen/DEXTRA Photo, Teknisk museum

MIDT I LIVETS VANSKELIGHETER. – At Jesus overvant døden, betyr at han er til stede nå, midt i livets vanskeligheter. På samme vis er de


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 13

KILDER: • Harald Hegstad «Håpet er den største kraft på jord – Det kristne håpet i Svein Ellingsens salmer» artikkel i Tidsskrift for sjelesorg 2020 • Bibelen 2011 fra bibel.no • Ellingsen, Svein (2009). En bønn er gjemt i hjerteslagets rytme: Salmer gjennom femti år. Verbum • Salmene Vær sterk min sjel og Døden må vike for gudsrikets krefter står også i Norsk salmebok (Eide forlag) på henholdsvis nr. 478 og 209.

TEKST MARGUNN KROHN SÆVRE

kreftene som en gang skal frigjøre verden også allerede til stede, sier Hegstad. Han beskriver det som at Gud har verden i sin hånd, og menneskene kan legge dagen i Guds hånd. – Vi unngår ikke med det alt som er ondt eller vanskelig, i nåtiden lever vi en mellomsituasjon der ondskapen fortsatt råder. Men vi vet at Gud er med. – Hva når mennesket virkelig ikke kan se det, at Gud er med? – Det handler om erfaring, en erfaring av at troen gir trøst. Det handler også om å tro mot erfaring, troen kan være en trassig tro der man på tross av tidligere skuffelser likevel støtter seg til løftet om det som ligger i fremtiden. I Ellingsen-salmen Døden må vike for gudsrikets krefter finner Hegstad en beskrivelse av hvordan oppstandelsen blir et perspektiv både for livet og for døden: Døden må vike for gudsrikets krefter! Livet er gjemt i et jord-dekket frø. Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve. Se, i oppstandelsens lys skal vi dø. – Bruken av frø-metaforen er på mange måter typisk for hvordan Ellingsen oppfatter gudsrikets nærvær i denne verden, og dermed også hvordan han fortolker det kristne håpet. Nærværet er et skjult nærvær og paradoksalt sterkest der alt håp synes ute. MØRKET FØR DAGGRY. I nevnte salme Vær sterk min sjel, omtaler

«BEKYMRING ER ET SLAGS NEGATIVT HÅP» Ellingsen hvordan et tilsynelatende håpløst mørke også kan føre til noe: Se, mørket blir din modningstid! Hold ut til natten vender! – Håpet forteller oss at mørket ikke har det siste ord. Mørket omkring oss er mørket før daggry, heter en julesalme av Ellingsen. Den som håper får del i Guds perspektiv, der mørket ikke bare er mørkt: «Mørket er ikke mørkt for Guds øye». Hegstad mener at uansett hvor sterke ondskapens krefter er og hvor mørkt mørket er, er det en som alltid er sterkere. – Det er et lys som vil overvinne mørket, og det er mulig å se lysstrimene i mørket nå, sier han, og ser det som noe særegent ved det kristne håpet: – Vi lever i lyset av fremtiden – i lys av løftet, ikke våre egne planer. EN NY BEGYNNELSE. – Hva lærer den evige Gud oss om morgendagen, hvordan kan det ha seg at Gud skapte rytmen slik, med stadig nye begynnelser, når han selv er evig? – Mennesket får en mulighet til å

legge det gamle bak seg – hver dag er ny begynnelse. Samtidig sier det noe om forskjellen mellom Gud og mennesker, mellom han som alltid er, som aldri svikter i motsetning til mennesket som er forgjengelig og feilbarlig. Nettopp derfor trenger vi en ny begynnelse. Livet er en veksling mellom lys og mørke og søvn og våken tilstand slik at skaperverket fornyer seg. – Når Jesus sier i en tale: «Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv,» hva tror du han ønsker å lære oss? – Jeg tror det ligger en allmennmenneskelig visdom i det – om hvordan vi kan forholde oss til en fremtid vi ikke kjenner. Men her ligger også en tillit til at Gud er til stede. En gud som er her i dag vil også være der i morgen. Hegstad ser bekymring som det motsatte av håp. – Det er et slags negativt håp. Mange mennesker er dessverre preget av bekymring. Så viser det seg ofte at det ikke gikk galt likevel. Og det som gikk galt hadde vi ikke fantasi til å forestille oss. Mennesket kan legge fra seg et negativt håp og tro at Gud er der også i morgendagen. Hegstad mener det er godt for mennesket å tørre å håpe. – En kristens liv kan være fylt av mørke og plager, så det er ikke en lettvint vei. Men et håp, også der det menneskelig sett er håpløst, kan gi kraft til å leve i det vanskelige. •

Foto: MF vitenskapelig høyskole

Harald Hegstad er professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole med kristen dogmatikk (troslære) og ekklesiologi (kirkeforståelse) som fagfelt.


14 TØRST VÅR 2021

Renvasket


Henning Wick var en beryktet biltjuv. Nå gir han bilene tilbake i bedre stand enn de kom.


16 I STEDET

VASK OG ØVELSE: Stedet heter Såpa og er en bilvaskehall som gir arbeidstrening for tidligere rusmisbrukere. Henning Wick er driftsleder. En time før tida er han på plass for å forberede en ny dag i vaskehallen og få litt tid for seg sjøl med en kopp kaffe.

J

TEKST KJELL-RICHARD LANDAASEN FOTO TORILL HELENE HEIDAL LANDAASEN

eg trenger en halvtime aleine om morran for å roe huet litt. Da får jeg en bedre dag med meg sjøl. Henning Wick er sjef for Såpa bilvask, et himmelblått bygg mellom jernbanestøv og asfalt i Tønsberg. En time før tida er han på plass. Rydder, klargjør utstyr, setter på kaffe, svart og sterk. Det er fristende å sammenligne vaskehallen med et kloster, et brorskap av folk i ettervern, soning og frivillighet, med tider og rutiner, arbeid, og ikke minst – renselse og ny start, for både biler og mennesker. Skitt og slit går inn, stolthet og håp kommer ut. Fornøyde kunder setter igjen blomster og twist, skriver avisinnlegg og kommer igjen og igjen.

– Det å ha noe å gå til, noen som trenger meg, er en veldig deilig følelse. Det var ikke alltid sånn, sier Wick. NERVØS FØRSTEREIS. – Jeg har stjælt kanskje to hundre biler. Nå kjører han dem inn og ut av vaskehallen. Bestemødre og rikfolk gir ham nøkler og tillit uten å nøle. – Er det fristende å ta en ekstra runde på gårdsplassen? – Nei. Frelsesarmeen ga meg en sjanse, og den skal jeg ikke rote til. Den første gangen jeg kjørte aleine etter jeg fikk igjen lappen hadde jeg helt noia! Jeg følte jeg gjorde noe gærent. Jeg hadde kjørt uten lappen i femten år og vært på x antall politijakter, så jeg var nervøs. Men én bil fikk han prøve; Corvetten til en pensjonert fengselsbetjent, med

fire hundre buldrende hester. Fem år tidligere ville han vært borte på et blunk og hatt gratis leketøy noen dager. I stedet kunne nå både Wick og bileier smile fornøyd etter kjøreturen. ALT OMVENDT. Henning Wick er en av seks brødre. Yngstemann er halvbror, og har aldri hatt rusproblemer. Det hadde alle de andre, kanskje en arv etter faren, som var alkoholiker, fysisk og psykisk brutal. Han rømte til slutt fra Norge, og forble borte, til Wick mange år senere fikk en telefon om at han var død. – Hva gjorde det med deg? – Det gjorde meg ingen ting. Nå kan mor endelig sove trygt. For resten av familien er sammensveiset. – Vi hang sammen som erteris da vi


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 17

BRORSKAP: Såpa kan sammenlignes et brorskap av folk i ettervern, soning og frivillighet. Her er tider og rutiner, arbeid, og ikke minst – renselse og ny start, for både biler og mennesker.

var rusa, med brekk og alt. Jeg kutta broren min med kniv, han banka meg med jernstang, og så var vi verdens beste kamerater igjen. Rusen gjør noe med huet ditt, den gjør det. Nå er en av brødrene død av overdose, de fire andre rusfrie. – Hver gang jeg var i behandling eller satt inne og ble klar i toppen, ville jeg ut og leve et normalt liv. Men jeg ville begge deler. Leve normalt – og ruse meg. Det gikk bra i noen måneder. Så ble det bare litt. Bare litt festing i helgene, bare litt amfetamin på fredag – men litt er aldri nok. På den siste avrusningen, for fem år siden, tok Wick et nytt valg. – Jeg har alltid hatt en bakdør. Nå bestemte jeg meg for å gjøre alt omvendt. Hva gjorde jeg sist? Da gjør jeg det omvendt nå.

«Å HA NOE Å GÅ TIL ER EN DEILIG FØLELSE.» Han isolerte seg i ett år. Sletta alle sosiale medier, 900 «venner», telefonnummeret, kontaktlista. – Jeg må være knallhard. Jeg må være like egoistisk nå som da jeg rusa meg. De eneste som gjensto var mor, brødre – og en reservemamma. 62 SØNNER. – Er det her det var bestilt kake? Lillian Håkestad Tveiten kommer som en solstråle i morgentåken, med brownies

under armen, og knikser pent og koronavennlig. Hun er pensjonert fengselsbetjent, og altså reservemamma for Henning. Og Ronni. Og Kenneth, og et helt kobbel av gutter fra kriminalomsorgen. – Lillian er mamma nummer to. Hvor mange sønner har du? 62, spør Wick, etter antallet celleplasser i Sem fengsel. – I hvert fall. Jeg bryr meg om alle disse skurkeungene mine! Med 17 dommer, 4-5 år soning og en mengde varetekt, har de blitt godt kjent. – Hver gang jeg kom i fengsel, før jeg hadde fått celle, spurte jeg etter Lillian. Og hun så meg og sa at nå ser du... – … pjuskete ut! – Ja, og så kom hårklippen. Og samtalen. Klemmen. Latteren og


18 I STEDET


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 19

KUNDE: – Pensjonert fengselsbetjent og reservemamma Lillian Håkestad Tveiten (bildet øverst til høyre) pleide å møte Henning Wick i fengselet. I dag er hun en strålende fornøyd kunde på Såpa bilvask der Wick jobber.

gråten, rommet til å senke skuldrene og være seg selv. Være menneske. SKRYT MED BISMAK. For det er det det handler om. Være menneske – og se mennesket. – På noen skjønner du at dette ikke kommer til å gå bra. Men med dere har jeg alltid hatt trua, sier Håkestad Tveiten, som ble kjent med hele familien Wick. Gjennom kartlegging og samtaler, gjerne sammen med presten, kom hun bak kriminaliteten og rusen, bak fasadene og slørene vi omgir oss med. – Mora deres er ei fantastisk dame. Hu ser jeg opp til. Og gutta har vært så flinke, som har greid å komme seg ut av kriminaliteten. – Det er hyggelig at folk sier det, men det er litt bismak at jeg som voksen mann på seks og førr skal få skryt for

SÅPA BILVASK I TØNSBERG • En vaskehall for biler og et prosjekt innen sosialt entreprenørskap. • Stedet gir arbeidstrening der mennesker med ulik bakgrunn kan bidra etter evne. • Frelsesarmeen i Tønsberg står bak. • Henning Wick er driftsleder og inntil nylig eneste faste ansatte. Nå har de utvidet med en til. • Bilvaskeriet har vært i drift siden okotber 2018. • Folk i byen står på venteliste med sine støvete biler. • Såpa har også en filial i Oslo.

å klare å oppføre meg, sier Wick tørt. Men det er en jobb. Ut med unnskyldninger og snarveier, inn med ærlighet og disiplin – og omtanken for andre. – Min egen sønn var i behandling for rus, sammen med Henning. Da sa Henning, «slapp av, jeg skal passe på ham». Han var som en storebror. MOT MENNESKEHANDEL. Såpa har vært i drift siden oktober 2018. Planen for eieren Frelsesarmeen var å starte et bilvaskeri i Oslo, og motivasjonen var todelt: For det første gi meningsfulle oppgaver til mennesker som er på vei ut av rusmisbruk. Dessuten ønsket de å utfordre andre vaskehaller som baserer sin drift på menneskehandel der arbeidere ble hentet til landet uten rettigheter, forteller Thomas MacKinnon. Han er daglig leder for rusomsorgen


20 I STEDET

VÆRE DER: – Jeg ville ha begge deler, leve normalt – og ruse meg. Jeg hadde alltid en bakdør, sier Henning Wick. I dag gleder han seg over A4-livet og vet én ting om framtida: – Jeg skal være der.

til Frelsesarmeen i Tønsberg. – De sleit med å finne lokaler i Oslo, så vi heiv oss rundt og fikk starta ganske kjapt. Bane Nor stilte med hallen, Henning Wick var ferdig med behandling og på jakt etter jobb, og så var de i gang. – Hvordan går driften? – Det er fullt, sier en stolt MacKinnon, som takker Gud for suksessen og forteller om et lite overskudd i fjor, økning fra én til to fast ansatte, omkring 50 personer innom på arbeidstrening i løpet av et år og 35 nyvaska biler i uka. Lederen for rusomsorgen skryter av Wick og hans kollega i vaskehallen. – De har null toleranse for rus og tull og tøys. Men når noen har gått på en smell og vært borte en uke eller to, er de veldig rause og gir dem en ny sjanse når de kommer tilbake.

«DU MÅ TA DEN NYE STARTEN I EIE, OG GÅ VIDERE» ENDELIG A4. Fresingen av skum og vann fyller vaskehallen. Wick setter på øreklokkene og det blir stille. Da har han tid til å tenke. Skjønt stille – suset av vann, motorer og maskiner ligger i bakgrunnen, og inni hodet synger barnesangene som går hjemme om og om igjen, morgen og kveld. Wick har en sønn på ett og et halvt, og en datter på 22. – Etter at han kom til verden skjønte jeg at jeg svikta henne i hele oppveksten.

Jeg var sliten eller i fengsel. Det tynger meg veldig. Men vi har snakka om det, og hun sier at så lenge jeg er rusfri, er det greit. De har ikke tid til å dvele ved fortida. – Jeg har fått en ny start, men har du en ny start hver dag blir du mentalt stående. Du må ta det i eie, og gå videre. For fem år siden drømte jeg om å leve et vanlig A4 familieliv. Nå har jeg fått alt; jobb, familie, leilighet, motorsykkel – guttedrømmen har gått i oppfyllelse. Det er ikke «gøy» som å ruse seg og være i toppform hele tida – men det er heller ikke det som er livet. Alle har dårlige dager. Nå er datteren voksen, sønnen lærer seg å gå. Wick vet ikke hva som skjer framover, men han vet én ting. – Jeg skal være der. Det blir et morsomt liv. •


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 21

Kultur&natur Fire sider med anbefalinger av film, litteratur, musikk og naturopplevelser der morgendagen venter på deg

BILDEKUNST Når var siste tusletur på kunstmuseum? Klangen, lukten, og roen til å bare se. Undres, vekkes og uroes. Akk.

Utsnitt av Leonard Rickhards Nattmaleren, 2003–04. Olje på lerret. Christian Bjellands Samling. Foto: Thomas Weiberg

Mens vi venter på åpne dører: Reis på nett! Utstilling på Astrup Fearnley i Oslo? Ja takk til guidet tur, der Nicole Eisenmans svulmende Procession er filmet så nært det går an. Vil jeg heller bevege meg i galleriet på egen hånd, bokstavelig talt, drar jeg til Trondheim kunstmuseum og klikker meg rundt. Bildene av Leonard Rickhard, slik som Landskap ved disig morgen, gir følelsen av å være malt med skaperens blikk av godhet og medynk for det lille mennesket med «så mange slags påfunn» (Forkynneren 7, 29). Etterpå: London. Royal Academy of Arts med Edvard Munch og Tracy Emin. Filmen stopper ved hvert enkelt bilde, studerer det. Viser så verk fra begge kunstnerne i samme bildeutsnitt. Se selv hva de gir hverandre! Margunn Krohn Sævre, vikarredaktør for Tørst


22 I KULTUR & NATUR

Morgendagen i bøkene OVERSETTERNE

KVA SKJER DAGEN ETTER?

Foto: André Clemetsen

Gunvald Axner Ims, omsetjar

Det finst bøker som hentar spenning frå morgondagen, slik som romanen Fred (originalt Huzur, fyrst utgjeven i 1949) av Ahmet Hamdi Tanpınar. Eg har sjølv omsett boka frå tyrkisk, og vart slått av kor «osmansk» ho på mange måtar var. Handlinga er lagt til Istanbul på 1930-talet, då reformpolitikken i den nydanna Republikken Tyrkia var på det sterkaste. Likevel er menneska svært opptekne av den gamle musikken og skrifta og sufistiske ritual, som eigentleg var blitt forbodne. Ein grunn til at skildringane av det me i dag kallar «mellomkrigstida» verkar overraskande, er verdskrigen som kom etterpå. Forfattaren utnyttar den historiske spenninga med å leggje rammeforteljinga til 31. august 1939. Denne dagen vaknar hovudpersonen og veit at han må finne ein sjukepleiar for å berge den sjuke fetteren sin. I bakgrunnen til det personlege dramaet lurar krigshissinga til Tyskland, som skapar uro i Tyrkia òg. Kva som skjer dagen etter veit ikkje personane i boka, men det gjer lesarane.

«KVA SOM SKJER DAGEN ETTER VEIT IKKJE PERSONANE I BOKA, MEN DET GJER LESARANE.» Gunvald Axner Ims

BRYTEKAMP MED BIBELEN

Foto: Privat

Hans Ivar Stordal, oversetter og tegneserieredaktør

Rachel Held Evans vokste opp i hjertet av USAs bibelbelte, marinert i evangelikal kristendom, men i studietiden vokste spørsmålene henne over hodet. Den mangslungne trosreisen videre delte Evans med mange lesere i bøker og blogg. Inspirert var hennes brytekamp med Bibelen, som hun hatet å elske, og uansett ikke unnslapp. Hun graver intenst i historiene, og avdekker nye og rikere lesninger. Mange oversettere kan vitne om å føle en rar tilknytning til den man tilbringer måneder i hodet på. Ordene blir både forfatterens og mine, de smelter sammen. Denne gangen var det ekstra rart, siden Evans tragisk gikk bort i 2019, bare 37 år gammel. I epilogen skriver hun om hvordan hennes lille sønn åpnet Bibelen for henne, og hvordan hun ønsker å åpne Bibelen for ham. Da kom tårene.

BØKER

DAGENE ER SOM GRESS (2015) er en diktsamling av Casper Andrè Lugg. I diktet Branntomt fra denne samlingen beskriver han spenningen mellom dagen som var og den som kommer. Hver dag begynner livet på nytt. Hver morgen/mister jeg meg selv,/passerer/ bak lukkede øyne,/som en svak formørkelse. Emil Skartveit, daglig leder i Fredrikstad domprosti og Egil Hovland-festivalen

FARS HAGE, MORS HUS (2021) av Eskil Skjeldal er en fortelling om en manns mørke, lys, familie, følelser og forestillinger. Om hvordan våre liv henger sammen med andres, på godt og vondt. Om hvordan fortiden finnes i øyeblikket, og hvordan øyeblikket former fremtiden. Med scener som skildres så levende at de dirrer i sjelen lenge etter at boken er lukket.

HOPE (2011) Denne sangen handler om håp. Man ser framover og håper på en bedre fremtid. Man håper at barn finner håp for morgendagen. Den får deg til å huske at Gud alltid er der. Jeg anbefaler sterkt å høre denne sangen og hele albumet LOVE av Oslo Soul Children.

Silje Kvamme Bjørndal, generalsekretær i Areopagos

Signe Marie Gihlemoen (11), skoleelev fra Knapstad


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 23

FILM

«MELANKOLIEN SOM BEGREP ROMMER OGSÅ KLARSYNET.» Itonje Søimer Guttormsen

KATASTROFE: Menneskene i denne filmen av Lars von Trier reagerer svært ulikt i møte med den ultimate sårbarheten; tilintetgjørelsen. Kirsten Dunst (til venstre) og Charlotte Gainsburg spiller søstrene Justine og Claire. Foto: imdb.com og Magnolia Pictures

ALLEGORI OVER DEPRESJONENS VESEN I den tilspissede tilværelsen vi som menneskehet nå befinner oss, med klimakrise og pandemi, åpenbares vår felles sårbarhet. Melancholia (2011) av Lars Von Trier fortjener et gjensyn i så måte. Von Trier makter å skape et flerfoldig og mangefasettert verk som utover sin funksjon som katastrofefilm også blir en allegori over depresjonens vesen – og så mye mer. Filmen kretser rundt to søstre og den enes bryllup idet atmosfæren besøkes av en planet som «etter planen» skal passere jorden. Gjennom slående, symboltunge bilder og utilslørte dialoger møter vi mennesker

som i sine siste timer reagerer svært ulikt i møte med den ultimate sårbarheten; tilintetgjørelsen. Melankolien som begrep, til forskjell fra den nåtidige kliniske depresjonen, rommer også klarsynet. En mer uheldig følgesvenn er likegyldigheten, sjelens død. Men håpet er ikke ute, her gestaltet i barnet Leo som aldri slutter å tro på sin tantes transendentale kraft som beskyttelse i katastrofen. Itonje Søimer Guttormsen, filmregissør og kunstner aktuell med spillefilmen Gritt

PODKAST

LETING ETTER TEGN PÅ HÅP

Foto: Ramin Khatibi, Unsplash

I 2009 møttes en gruppe venner i England for å spise, drikke og dele frustrasjon og lengsler rundt hva det egentlig vil si å tro. De begynte å ta opp samtalene, og invitere ulike gjester inn i dem. Gjennom 11 år og 246 episoder har Nomad Podcast holdt samtalene gående med undertittelen – stumbling through the postchristendom wilderness, looking for signs of hope. Høsten 2020 slapp de en inntrykksfull episode som tar for seg hva det vil si å være menneske, og hva det vil si å tro, i møte med en global klimakrise. Episoden, med nummer 234 og tittel Everybody now – climate emer-

gency and sacred duty, skiller seg i form fra de andre episodene, og er et produksjonsmessig kunstverk som sømløst lar ulike stemmer – forskere, aktivister, poeter og teologer komme til orde som en mosaikk. Det er en modig og brutalt ærlig samtale vi får ta del i, som nekter å pynte på sannheten om klodens tilstand, og som bærer på en sorg. Men den vil lære oss at sorg er kjærlighetens pris, og at forandring ikke først og fremst kommer fra hodet, men fra hjertet.

Johne Stødle, kapellan i Bekkelaget & Ormøy Kirke.


24 I KULTUR & NATUR I Foto: privat

JAZZ

med Solveig Slettahjell, vokalist

MUSIKK

Musikk for morgendagen

Om man skal velge et jazzalbum for den håpefulle morgendagen, er klassikeren Waltz For Debbie med Monica Zetterlund og Bill Evans Trio (1964) en åpenbar kandidat. Lyden av disse fire inngir håp, svev, sensibilitet og fri tanke. Monica Zetterlund (1937–2005) har inspirert mange jazzsangere med sin luftige, spektrale klang og fabelaktige timing, også meg. Hennes arbeid på revyscenen med blant andre Hasse og Tage og Povel Ramel gjorde henne til allemannseie. Hennes Sakta vi gå genom stan eller Att angöra en brygga er for meg og mange med meg selve inkarnasjonen på skandinavisk sommer. Bill Evans (1929–1980), pianist, komponist og orkesterleder er ansett som cooljazzens store reharmoniseringskonge og spilte som første hvite musiker med Miles Davis fra 1958, og er å høre på den legendariske innspillingen Kind Of Blue fra 1959. I 1964 møtte han Monica Zetterlund i Stockholm på turné med sin trio, noe som ble til disse magiske 34 minuttene og 8 sekundene av jazz standards og svenske folketoner, innspilt i Europa Film Studio i Stockholm den 29. august 1964. Bedre følge til en aning mer håpefull sommer kan jeg ikke tenke meg.

Foto: Nikolai Grasaasen

LYD SOM GIR HÅP OG SVEV

THE GREAT NORTHERN OCEAN (1966). Havet har alltid gitt meg store, uendelige tanker. For meg fra vidda i nord har havet alltid både vært lokkende og skremmende. I denne sangen fra Tideland tar Dolores Keane og Rita Eriksen oss med på Nordsjøen, til lukten av ramsalt sjø og olje, måkeskrik, høye bølger og med bønn om å komme vel tilbake til havn igjen. Inger Johanne Oskal, musiker

DU SIER (2020). Se og hør musikkvideoen av David André Østby og Karoline Neteland. «Du sier jeg er sterk når jeg tror jeg er svak», synger de. Danseren Martin Lilleberg, som nylig var med i NRK-serien Norges tøffeste, forteller med hele seg og alle bevegelser at Gud bærer livet. Gud får hver seier og hvert nederlag. Maria Elisabeth Moskvil, universitetslektor ved Universitetet i SørøstNorge

FRIDAY SESSIONS gjør at du torsdager kan glede deg litt ekstra til morgendagen. Når konsert på konsert avlyses, kan bluegrassduoen Darling West knapt møte tørken bedre: En ny innspilling hver fredag på Youtube. Allerede en perlerekke med 50 egne og lånte låter. Spilt på egne og gjesters strenger, sunget av egne og gjesters stemmer pent plassert i omgivelser akkurat passe til akkurat den musikken. Stian Kilde Aarebrot prest i Areopagos

«BEDRE FØLGE TIL EN ANING MER HÅPEFULL SOMMER KAN JEG IKKE TENKE MEG.» Solveig Slettahjell

LUFTIG: Monica Zetterlunds luftige, spektrale stemmeklang sammen med Bill Evans Trio, på plata spilt inn en augustdag i 1964.

SÅ SKODDA LETTER

Foto: Demerit

Jeg vil anbefale Out of the Fog (2018) av kinesiske Demerit. De spiller «ikke gjør som morra di sier»-punk med kinesiske særtrekk. Musikken, tross den skremmende sjangerbeskrivelsen, er veldig iørefallende og variert. I sin overveldende intensitet synes jeg å høre en sår nerve når historiske og samfunnsmessige tema blir tatt opp. Tåke-metaforen oversetter; en tjukk skodde som villeder folket. Demerit spiller så skodda letter. En sterk stemme fra Kinas frynsete utkanter!

Eilev Dekko, student i kinesisk ved Göteborgs universitet


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 25

NATUR

«LIVET LEVER EKSTRA STERKT OM VÅREN, BÅDE INNI OG RUNDT OSS.» Lars Verket

Foto: privat

STILLE KLARHET Her på stien mot Haugsvarden i Gloppen får jeg følelsen av kontakt med det hellige. Ekspansjon og bakkekontakt samtidig. Teksten under er inspirert av min kjærlighet til det som er større enn oss, naturen, menneskekroppen og arbeidet til min mentor, Juliet Haines: «Himmelen – himmelske Far, det guddommelige maskuline møter oss. Mykt og kjærlighetsfullt, med full oppmerksomhet, stille klarhet og uendelig storhet. Elsker alt som det er. Alltid her. Vender all sin hengivenhet mot jorda. Moder jord – det guddommelige feminine. Mykt, varmt, kjærlig, nærende, vilt, vidt og uendelig kraftfullt. Naturen i bevegelse på så mange måter samtidig. Livskraft og skaperkraft, død og nedbrytning, regenerering. Nytt liv. Uendelig skjønnhet, kropper i bevegelse, følelser i bevegelse. Livets hellige pust. Naturen og kroppen – hellige templer. En evig dansende strømning mellom himmel og jord, et evig magisk samspill i og gjennom oss. Kjærlighetsdansen mellom det dype maskuline og det dype feminine forener oss, helbreder oss, nærer oss og gjenskaper oss. Dypere og dypere i kjærlighet og enhet.» Marianne Haugen, fysioterapeut

UTE

med Lars Verket

Lars Verket er livsstyrketrener, fotograf og foredragsholder

KLOROFYLLA En dag gikk det opp for meg at klorofyll og «fylla» ble til et artig nyord. Nå sier jeg «å gå på klorofylla» om å være ute når det er som grønnest. Det er nemlig noe med våren, når klorofyllet – det grønne – kommer frem. Selv er jeg spesielt glad i bøkeskogen. Den kan bli nesten selvlysende! En løpetur gjennom løvskogen i mai – i alle fall sør i landet – er en helt spesiell følelse. Våren er full av liv, og kanskje kan du kjenne det i egen kropp også? Har du økt energinivå? Det blir lysere, og naturen gjennomgår store forandringer. Livet lever ekstra sterkt i denne tiden, både inni og rundt oss. Kanskje er dette våren der du i stedet for å tenke «mennesket og natur», blir dypt grepet av at mennesket jo er natur. Dette mysteriet inneholder både en sårbarhet og storhet, og gir oss ærefryd for livet. Ta en tur på klorofylla i vår! Foto: Lars Verket


26 I FORDYPNING

Den heilage hagen

E

Ein gong eg dreiv og rota i jorda i den vesle hagen min, kom ei lita bille forbi.

g sa: Hei. – Hei, svara billa. Kva driv du og tenkjer på? – Jo, det skal eg seie deg, vesle bille: Eg går og lurer på om kristendomen er den beste religionen, eg. – Men er ikkje du teolog? Trur ikkje du på Gud? – Jo, det gjer eg vel. Men trua gjev liksom ikkje meining meir. Det er som den ikkje vil dekkje røynda heilt. Dei dreg frå kvarandre dei to, trua og verda, og eg veit ikkje lenger korleis eg skal få dei til å passe saman. – Har det vore sånn lenge? – Eg trur det byrja sumaren 2018. Hugsar du den? – Nei, det var bestefar sin sesong. Det er sjeldan me lever meir enn ein sumar i min bransje, veit du. Men det var tørkesumaren, var det ikkje? Eg har høyrt om den. – Jo, det var både tørt og varmt. Sola skein frå blå himmel dag etter dag etter dag. På åkrane tørka alt inn. Graset var brunt og lauvet blei gult allereie i juli. Grunnvatnet sank til langt under kritiske verdiar. Det var heitt om natta og endå heitare om dagen. Regnet fordampa før det nådde bakken. Eg blei så redd. Det var som klimaforandringane som me hittil mest hadde merka som dårleg skiføre viste seg i all si gru og det var ingen stader å rømme. Hjelpe meg! Og eg er redd endå. GUD OM ALLE LAND LIGG AUDE. – Men er det ikkje redsle og sånt kristendomen skal hjelpe mot?

– Tja, ikkje veit eg. Det hjelp ikkje stort no i alle fall. Det eg lurer på er nemleg om ikkje kristendomen er del av problemet. – Korleis då, lurte billa. – Jo, førre søndag var eg på friluftsgudsteneste. Forsamlinga benka seg på stolar og teppe ved vatnet. Presten peika på blomane og trea og fuglane og fortalde om korleis dei alle vitna om Gud sin herlegdom. – Peika han ikkje på ei bille då, spurde

«DET VAR HEITT OG INGEN STADER Å RØMME. EG ER REDD ENDÅ.» billa misnøgd. – Nei, han gjorde ikkje det. Men me song Den prektigkledde sommerfugl og Herre Gud ditt dyre namn og ære, og det var då eg tenkte at her er det noko alvorleg gale. – Ja, det mangla ei bille i den gudstenesta. Sommarfuglar får alltid all merksemda. – Absolutt, haldt eg fram. – Men det eg tenkte på var at det er noko gale når me brukar blomane og graset og trea og fuglane ... – Og billene! – Nettopp ... til å peike på Gud. For kva er dei då i seg sjølve? Har dei ingen verdi i seg sjølve? Har naturen berre verdi som Gud sin skapnad? Er det berre gjennom

Gud ting får verdi? Og kva skal me eigentleg med ein Gud som er Gud uansett om alle folk er daude og alle land ligg aude? Problemet i kristendomen er at det berre er Gud som er heilag. – Ikkje biller? – Nei, verken biller, meitemark, sjiraffar, pingvinar, tre, blomar, fjell, hav eller kvalar. Det er Gud som er heilag. Det er Gud som skal ærast og tilbedast. Ikkje det Gud har skapt. – Kva med menneske då? – Nei, unntatt Jesus er ikkje me heilage heller. Men me står rett nok eit hakk over resten av det Gud har skapt. Berre mennesket fekk Gud sin ande blåst inn i seg. Og me har fått dette forvaltaransvaret som me er så glade for å snakke om; oppgåva å ta vare på alt saman. Det går ikkje så bra. Eg sukka. SKULD TIL NATUREN. – Kanskje nettopp fordi me ikkje ser på naturen som heilag. Då har me ingen tabu som hindrar oss frå å utnytte naturen utan å ta omsyn til andre artar. Og no er det snart ikkje ville dyr igjen. Nesten alle dyr er sånne menneska har avla fram, kjøtfabrikkar.Temperaturen aukar, og vi klarar ikkje ein gong halde dei måla me var einige om. Breane smeltar. Havet stig. Det er ille. – Eg trur de har lånt for mykje, kom det brått frå billa. – Lånt? – Ja, de driv og låner og låner heile tida, men de gjev ikkje tilbake. – Sant nok, vesle bille. Sant nok. Heile systemet er lagd sånn. Skal du ha deg ein heim? Lån pengar! Skal du starte ei


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 27

Skrive av Ellen Hageman, teolog og skribent busett på Gvarv i Telemark. fruhageman@gmail.com LITTERATUR: Dag O. Hessen: Verden på vippepunktet Arne Johan Vetlesen og Rasmus Willig: Hva skal vi svare våre barn? Jens-Andre P. Herbener: Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion Pave Frans: Encyklikaen Laudato si. Om omsorgen for vårt felles hjem Tore Johnsen: Økoteologi frå et urfolksperspektiv frå kirken.no Foto: privat

bedrift? Lån pengar! Og så sit folk fast og må bruke heile livet sitt på å betale tilbake. Hamsterhjulet snurrar fortare og fortare og å kaste seg av i fart er ei hasardiøs handling. – Eg tenkte no mest på naturen, brøyt billa inn. – Jo, men det heng saman. Og Jesus gløymde å fortelje oss at me ikkje berre skulle gje keisaren det som høyrer keisaren til, og Gud det som høyrer Gud til, men at me også skulle betale naturen tilbake det me skuldar han. Veit du forresten at då Europa blei kristna, så hogg kristne ned ein masse skogar som heidningane meinte var heilage? No hogger me skog fordi dei ikkje er heilage. Me hogger skog for å byggje motorvegar så menneske kan nå kvarandre fortare. Men kvar einaste motorveg er ein omveg for elgen. – Og ikkje ein plass for biller. Eg sukka på nytt: – Herregud. – Ja, kva med han, spurde billa. – Kvar blei han av? – Veit ikkje. Stått opp igjen i økonomien kanskje? Luther sa noko sånt som at gud er det me forventar oss alt godt av. Me trur i alle fall meir på økonomar enn på prestar. Dei bablar i veg på sitt eige framandspråk og me let dei behalde same makt som prestane hadde før.

Men dei sausar forkynninga saman med eit håp som minner mest av alt om norsk sosialdemokrati. Håpet blir noko trygt og koseleg. Snilt, ufarleg og forutsigbart. Men ein kan ikkje vedta håp. Dessutan snakkar dei ikkje sant. Det går ikkje bra. Det går til helvete. Eg tagde. – Men kva med billene, kom det frå billa etter ei stund. – Eg veit ikkje om me bryr oss så mykje

vil ha nåden på forskot akkurat som påskemarsipanen. Men det er ikkje bra at nåden blir som ein alt for søt vaniljesaus som me heller over det heile så me ikkje lenger klarer å skilje godt frå vondt. Og kva skal me dessutan med nåde når me er i ferd med å øydeleggje sjølve livet? SØRGJERITUAL FOR UTRYDDA ARTAR. – Kan de tru annleis? – Eg las ein stad om urbefolkninga i USA og livets sirkel. Alle artar er ein sjølvsagd del av ein heilskap, alle er avhengige av kvarandre. Mennesket er den einaste arten som ikkje har ein sjølvsagd plass i denne sirkelen – me treng å lære det. Rituala deira gjer nettopp det; lærer mennesket sin plass i livssirkelen. Det gjev meining. Noko sånt kunne vi kristne og prøvd. – De et jo brød og vin. – Ja, det gjer me. Men me velsignar berre brødet og vinen, ikkje åkrane og vingardane. Me velsignar vatnet i døypefonten, men ikkje elva som renn forbi. Me velsignar kyrkjebygg, men ikkje skogen der tømmeret blei henta frå. Me kunne skapt sørgjeritual for tapte isbrear, skog som blir hogd og artar som blir utrydda. Kvifor gjer me ikkje det? – Sanneleg om eg veit. Eg er jo berre ei lita bille. – Jo, men veit du kva? Me skulle prate meir med små biller. Og trær og fuglar. Då trur eg me hadde høyrt at liljene på marka har noko heilt anna å seie oss enn at me ikkje skal vere urolege for morgondagen. •

«ME SNAKKAR OM Å REDDE KLIMAET FOR BARNEBARNA. IKKJE FOR BILLENE.»

NÅDEN PÅ FORSKOT. – Men vil du at prestane skal ha meir makt då? – Nei, eg vil ikkje at prestane skal få meir makt. Ikkje biskopane heller. For all del – det er mykje engasjement for klima og miljø blant norske prestar og biskopar.

om biller. Me snakkar om å redde klimaet for våre barnebarn si skuld. Ikkje for billene. Men me må forstå at for dei fleste andre artar enn menneske ville det vore best om Gud hadde nøgd seg med arbeidsveke på fem dagar. For det er me, menneska, som er i ferd med å øydelegge livsgrunnlaget på den einaste planeten me har. Ja, og me veit både korleis og kvifor, men klarar ikkje gjere noko med det. Samstundes har me ei optimistisk tru på mennesket! «The sky is the limit!» Mennesket er godt og skal dyrkast og forståast. Også i kyrkja: «Du er du, og du duger,» syng me. Men gjer me verkeleg det? Me sitt her på toppen av vårt Babels tårn og kitlar Gud under føtene mens me ber om å få tilgitt syndene våre. Me


LIVET MED SMERTE:

DET ER ET LYS DER



30 I SAMTALEN

«VI VET AT DET SVARTE HULLET KAN SLUKE LIVET VÅRT.» Harald Kaasa Hammer

H

arald Kaasa Hammer, Lisbeth Hauge og Ibrahim Kabba møtes i Hauges yogastudio. Hun er yogainstruktør, Kaasa Hammer pensjonert prest, Kabba kokk – men de møtes for å snakke om smerte. Hvordan møter man morgendagen når man vet at den innebærer lidelse? Som yogalærer er Hauge daglig sammen med mennesker med fysiske smerter. Vi kunne startet der, fortalt om puter, pust og øvelser, men når vi snakker om smerte, er det psykisk smerte hun er opptatt av. – Jeg oppdaget yoga da jeg var 16–17 år. Den første gangen syntes jeg det var fryktelig rart, men kjente at jeg møtte meg selv på en helt ny måte, forteller hun. – På ungdomsskolen gikk jeg inn i en mørk periode i livet. Jeg ble mobbet og fant meg ikke til rette, hverdagen opplevdes både tung og vanskelig. Jeg mistet troen på meg selv og følte meg veldig ensom, selv om jeg hadde både familie og noen nære venner. Hauge ønsket ikke å belaste de nærmeste med at hun hadde det vanskelig og holdt alle de vonde følelsene for seg selv. Hun jobbet hardt for å late som at alt var bra. – Jeg hadde stengt av i flere år for ikke å kjenne etter hvordan jeg hadde det. Yoga ble veien ut av et tungt mørke med depresjon. Jeg opplevde det som å få livet i gave. ET HULL MIDT I STUA. Som prest har Kaasa Hammer møtt etterlatte etter drap, ulykke og overdose. Foreldre og

barn. Det største sjokket var imidlertid da hans egen 17 år gamle sønn ble sporløst borte. De vet enda ikke hva som har skjedd eller hvor han ble av. Kaasa Hammer har mange ganger forrettet begravelse, sett på kisten og tenkt; de er heldige. De har en kiste og får en grav som tegn på livet som er avsluttet. Men siden Andreas ble borte uten spor, uten forklaring, er det et svart hull midt i stua. – Vi ber hver kveld for Andreas. Men

LISBETH HAUGE (38) er utdannet økonom og yogalærer. Yoga ble hennes vei ut av depresjon og hun er i dag selvstendig næringsdrivende og gründer bak SatNam Yoga. Hauge ønsker å gi rom for andres åpenhet ved selv å dele fra eget liv. IBRAHIM KABBA (48) drev restaurant i hjemlandet Syria. Han var åpent kritisk til regjeringen, så da krigen brøt ut flyktet han og kom til Norge. Han jobber i dag som industriarbeider og drømmer om å starte restaurant igjen. HARALD KAASA HAMMER (75) er teolog, forfatter og pensjonert sokneprest som også har vært skoleungdomsprest, amanuensis ved daværende Finnmark distriktshøgskole og feltprest i Libanon. Hver kveld ber han for sønnen som ble borte for 27 år siden.

UANSETT: – Livet kommer til oss uansett om vi ligger eller står, sier Kaasa Hammer (nederst) om å leve med sorg. Her i samtale med Lisbeth Hauge og Ibrahim Kabba i Hauges yogastudio.

vi vet også at det svarte hullet kan sluke livet vårt. Ekteskap og forstand og tro, alt kan slukne i det svarte hullet. Det er et åpent sår. Men vi har to andre barn, og bestemte oss for å ikke la dette ødelegge for dem. – Det har gått 27 år. Forandrer sorgen seg med tiden? – Den har utviklet seg. Livet kommer til oss uansett om vi ligger eller står. Det gikk mange år før jeg kunne bla i albumene fra før Andreas ble borte, men de siste årene har vi begynt å kunne fortelle historier til hverandre og fortelle om de rare tingene han sa og fant på. Det er humor omkring ham. VELDIG SVART. – Krigen begynte plutselig. Du bor i et rom hele livet, og plutselig er den ene veggen ødelagt. Det skjedde for meg, sier Kabba. I tjue år drev han restaurant i Wadi al-Nasara (Den kristne dalen) i Syria. Men han var frittalende, kritiserte regjeringen, og da krigen brøt ut måtte han flykte. Først til Libanon, deretter nordover, mens restauranten ble brent og eiendelene stjålet. Det som skulle bli noen dager, ble fem år. – Før krigen var det sol og alt var godt rundt meg. Etter krigen så jeg andre bilder, den andre siden. Veldig svart. Kabba snakker godt norsk, men det er et fremmedspråk, og da er ofte følelser spesielt vanskelig både å formidle og bearbeide. – I vår kultur har vi vanskelig for å vise våre følelser til andre. Vi kan ikke gråte, og hvis vi ler for mye er det feil. Vi kan bare være sinte, det er greit, sier Kabba oppgitt. Han forteller om opplevelser og


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 31


32 I SAMTALEN

«DU BOR I ET ROM HELE LIVET, OG PLUTSELIG ER DEN ENE VEGGEN ØDELAGT.» Ibrahim Kabba

tilstander vi bare kjenner fra skrekkhistorier på nyhetene. Brutal vold, bestialske drap og uforutsigbare terrorgrupper. Mangel på mat og medisiner. Venner og familiemedlemmer som blir lemlestet og drept på forferdelige måter fordi de er kristne. – Jeg vil så gjerne hjelpe min mor og søster, og hente dem hit til meg. Men loven sier at bare koner og barn kan komme. Jeg er veldig sint for det, sier Kabba. KROPPSLIG SAVN. Kaasa Hammer har mistet et barn. Kabba lever i oppbrudd og savn. Kan da Hauge klage, som «bare» er deprimert? – Da jeg hadde min verste lidelse kjente jeg at jeg ikke hadde noen grunn til å ha det så trist. Det å bli litt mobbet eller holdt litt utenfor var ingen grunn til at livet skulle føles så mørkt, og det gjorde situasjonen enda verre. Det var ingen årsak, det var meg selv som var en fiasko. Men alle har den indre krigen i en eller annen form, som gjør at vi kan møtes der vi er, uten å måle. Ellers blir det fort for sterkt å høre om det som er verre. – Blir man noen gang ferdig med sorgen? – Ikke i dette livet. Men jeg vet ikke om det er noe mål å bli ferdig. Gjennom samtalen kommer det stadige hint mot hva som gjør morgendagen levelig: Å leve i dag. Se det vakre i naturen, finne glede i det enkle – sanse, erfare, oppleve. Er dagen i dag god, kan kanskje dagen i morgen også bli det. Hauge henvender seg til Kaasa Hammer: – Hvordan kommer du deg gjennom tapet du opplever? Hva holder deg oppe? – Vi fikk høre til stadighet at vi ikke

måtte oppgi håpet om å finne gutten. Men det kom til et stadium for meg hvor jeg bare måtte la dette feie over meg, og si; jeg orker ikke håpe lenger, jeg blir utslitt av det. I dag ligger håpet i en tro på legemets oppstandelse og at vi skal møte Andreas igjen og holde rundt ham og kjenne kroppen hans. De sterkeste drømmene jeg har når jeg sover, er at jeg holder rundt ham, og til og med kjenner skulderbladene hans. Men presten har mange spørsmål. – Jeg har vært aggressiv overfor Gud, for han vet hva som har skjedd. Hvorfor forteller han ikke meg det? STÅ I ANDRES MØRKE. Samtalen viser at det ene mennesket lett kan kjenne seg igjen i det andre. Kaasa Hammer spør Hauge: – Opplever du at den sårbarheten er en ressurs, eller gjør den det vanskelig å slippe noen innpå? – Det har vært en lang prosess der jeg åpner opp og må trekke tilbake. Jeg er ikke klar for å berøre alle områder. Men jeg vet at når følelsene kommer, er de mer velkomne. Om jeg plutselig må gråte, får jeg ikke den angsten jeg fikk før. Det jeg har vært gjennom er blitt en av styrkene mine, og sårbarheten er en av mine sterkeste sider. Sensitiviteten fra jeg var barn er en styrke jeg bruker i yoga og som veileder. Å ha vært gjennom et mørke gjør at jeg kan stå i andres mørke også. Nå deler hun ofte personlige tanker og følelser på sosiale medier.

DELER: – Å ha vært gjennom et mørke, gjør at jeg kan stå i andres mørke også, sier Lisbeth Hauge om å dele, lytte og forstå.

– Jeg trengte at noen var ærlige med meg og sa at livet ikke er lett. Det er det flere som trenger å høre. Jeg blottlegger meg, men jeg føler ikke at jeg har noe å miste. – Mange spør om jeg har nytte av egne erfaringer når jeg møter familier etter dødsfall, sier Kaasa Hammer, og fortsetter: – Kanskje. Men samtalen sporer helt av hvis jeg nevner mitt eget tap. «Det du har opplevd er jo verre enn det vi har opplevd,» sier de og flytter fokus fra dem til meg. KORSFESTET MED KRISTUS. Som teolog har Harald Kaasa Hammer vært opptatt av fellesskapet med Jesus i felles lidelse – Harald med Jesus, Jesus med Harald. – Apostelen Paulus skriver i et brev at «jeg er korsfestet med Kristus». Jeg opplever helt konkret at hans hender er gjennomboret med de samme spikrene som våre hender i sorgen over Andreas, sier Kaasa Hammer. Kabba nikker. – Hele mitt liv har tro gjort den vanskelige situasjonen litt lettere. Jeg tror at han vet hva som skjer. – Du er langt borte, og det er vanskelig å uttrykke følelser. Hva gjør du da? – Jeg kan ikke gjøre noen ting. Snakke litt, men det er vanskelig å bruke telefon. Jeg kan bare be. Og gråte litt. Kabba ler, men øynene er blanke. – Er bønn et frirom? – Nei. Jesus sier, er du sliten, kom til meg, men jeg er jo ikke sliten. Jeg har et veldig godt liv, Gud har gitt meg det jeg trenger, men likevel ... Han trekker på skuldrene. Når hendene slutter å jobbe, og tankene faller


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 33

«JEG VET IKKE OM DET ER NOE MÅL Å BLI FERDIG MED SORGEN.» Lisbeth Hauge

til ro, er det sorgen som er der. Bønnen og sorgen. DET ER ET LYS. – Hva er din drøm for morgendagen? – Da jeg kom til Norge drømte jeg om å starte en egen restaurant. I Syria er det bare å starte, her er det vanskelig. Men jeg har denne drømmen, sier han, og forteller at han ønsker å ansette døve og folk i ettervern; to grupper som sjelden får muligheten til å skinne. Til tross for alt han har opplevd,

utstråler Kabba en glede når han snakker. Det er relasjoner som gjør vondt. Det vi har elsket og mistet. Likevel fortsetter livet. Dagene går, ny kjærlighet spirer fram. Mens både Kaasa Hammer og Kabba opplevde troen som en støtte, forsvant den for Hauge – en stund. – Jeg hadde en veldig sterk barnetro. Det var en fantastisk tid, jeg var ikke redd for noe, hele universet var med meg. Da jeg var deprimert mistet jeg troen på Gud, jeg mistet troen på at det var noe godt som tok vare på oss. Og hadde noen,

på den tiden, fortalt meg hvor fantastisk livet kan være hadde jeg nok ikke trodd på det. Nå føler jeg en sterk tro, men tilhører ikke en religion, sier hun og forklarer: – Det er deilig å gå i kirken og høre om kristendommen, jeg har venner i bahai, buddhisme og sikhisme – det er så mange måter å se Gud på, og felles for alle er den dype kjærligheten som jeg føler Gud er. Og selv om vi ikke ser det store bildet, er det noe som tar vare på oss. Det er et lys der. Morgendagen er veldig lys. •


34 I TIPS

Vannhull langs vegen Her er redaksjonens tips om ting som kan gjøre livet rikere.

KUNSTSKOLE FOR MINORITETER

SARA PARKMAN PÅ OLAVSFEST

– Vi vet at verdien av minoritetenes kultur er mye høyere enn storsamfunnet lærer dem, sier leder for kunst- og kultursenteret TCG Nordica, Wu Yuerong. Areopagos er stolt partner til dette senteret i Kunming i Kina. Med bakgrunn i senterets mål om å løfte menneskeverd, ønsker de å være en utdanningshavn for barn og ungdom fra andre etniske grupper enn den dominerende majoriteten. Dette er unge som aldri har fått opplæring i kunstfag tidligere. – Vi ivrer etter å påvirke deres hjerte og sjel ved å lære dem kunst basert på vår visjon, sier Wu Yuerong. Nå får elevene anledning til å uttrykke seg og sin kultur gjennom kunstformer som musikk, dans og billedkunst. De to klassene senteret har startet så langt, har syv-åtte elever hver og ifølge Wu Yuerong ser de ut til å elske undervisningen.

Så mye samlet i én artist av kraft, varhet, mot og følsomhet. Sara Parkman er folkemusiker, komponist, fiolinist og synger uten å legge noe som helst imellom. Hennes andre soloalbum, Vesper, har fått navn etter aftenbønn på latin. Parkman kommer til Olavsfest i sommer og salig er den som får delta og «dela lugnet» og alt det andre fra dette albumet – i selve Nidarosdomen: Jag ropar ut mitt innersta hav Jag ropar ut all min skit och mitt skav Och i det rummet Vi delar lugnet Och allt blir varligt och går och va i

Tekst av Sara Parkman og Hampus Norén. Se gjerne innspilling på Youtube, gjort i samarbeid med Svenska kyrkan; Sara Parkman – En vesper i pandemins tid.

BE MED MILLIONER En ny tidebønnsbok er nå klar til bruk. Det er en norsk oversettelse av tidebønnsboken som brukes i den svenske økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. Arne Christian Konradsen, som har ledet arbeidet med en norsk utgave, forteller at akkurat disse tidebønnene er utviklet i det italienske klosteret Bose (se forrige Tørst). – Det som er spennende med denne tradisjonen, er at antifonen – det man sier sammen før man leser salmeteksten – er fra Det nye testamentet; nytestamentlige tekster tolker de gammeltestamentlige, forklarer han. «Med de første kristne ber vi salmistens bønner i lyset av evangeliene og Kristi liv», skriver kommuniteten selv om disse tekstene, og fortsetter: «Her deltar vi i Jesu egen bønn til sin Fader, samtidig som vi får gi uttrykk for hele menneskehetens lengsel og nød, glede og smerte.» Boken kan bestilles fra Areopagos eller Luther forlag. For den som er fortrolig med å lese bønnene på svensk, er de også tilgjengelig via mobilappen Tidegärden.


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 35

«TROEN ER MINNET OM MORGENGRYET SOM FÅR EN PERSON TIL Å STÅ OPP MENS DET ENNÅ ER MØRKT.» Peter Halldorf i boken Inn i mysteriet

AKSJON FOR GLOBAL SOLIDARITET «Sammen som kirke i hele verden,» sier Den norske kirke, og inviterer alle sine menigheter til å være med på en aksjon som skal bevisstgjøre dem på kirkens globale tilhørighet og forpliktelse gjennom å vise praktisk solidaritet. Det er spesielt viktig nå når pandemien forsterker sosiale og økonomiske forskjeller i verden. Areopagos samler støtte til tre prosjekter gjennom aksjonen: • TCG Nordica – et kunst- og kultursenter i Kunming i Kina, som vil inspirere til refleksjon om menneskeverd. • Institute of Sino-Christian Studies (ISCS) – et vitenskapsinstitutt i Hongkong, som vil bygge opp under en kinesisk, kristen identitet. • Home of Grace – et dagsenter for personer med funksjonshemminger i Nanjing i Kina. (På bildet er Zhang Zhouyuan på utflukt med Home of Grace). Mer på kirken.no/sammen.

SENTRERENDE BØNN DIGITALT

STOL PÅ AT DET LYSNER I forrige Tørst opplyste vi om sommerens Areopagosfestival i Danmark med forbeholdet «avhengig av en stabil koronasituasjon». Vi prøver igjen, og gjentar forbeholdet. Skulle man være heldig og komme seg til vakre Galleri Emmaus i Haslev helgen 2. til 4. juli, får man høre den svenske presten Tomas Sjödin med festivaltemaet Stol på at det lysner. I tillegg blir det foredrag ved journalist Charlotte Rørth, kinesisk gudstjeneste, konsert med Klesmer Duo og gjester fra Kina og Hongkong. Følg med på Areopagos.dk og Facebook for oppdatert informasjon!

Når den lyse vårkvelden er litt for kjølig; lag en kopp varm kenyansk dawa og sitt ute en time til. Drikken blir nemlig som en liten varmeovn på innsiden av kroppen. Dawa betyr medisin på swahili, og for en forkjølet hals føles det helt klart som legemiddel. 1 bit ingefær, 2–3 cm lang 1/2 lime 1 ts malt gurkemeie, eller en liten bit gurkemeierot (kan sløyfes) 4 dl vann honning Skrell og skyll ingefærroten (og gurkemeieroten), rasp eller hakk i små biter. Skjær limen i båter. Skvis 1 limebåt i vannet. Ha resten av båtene, ingefæren, gurkemeien og vannet i en liten gryte og kok opp. Ta av varmen i ett minutt, kok så opp én gang til. Sil drikken i en kopp, tilsett honning etter smak og drikk den varm. Tips: lag dobbel oppskrift og sett resten i kjøleskapet. Denne medisinen er også helt nydelig kald.

Foto: Frida Edlund, TCG Nordica, Areopagos, Margunn Krohn Sævre, Kalle Lundin

«Aldri så galt, at det ikke er godt for noe: pandemien la til rette for sentrerende bønn på Facebook,» skriver Gry Skogheim fra Tromsø. Hun kjenner ikke til noe lignende der hun bor, og er glad for muligheten via nett. Av hensyn til smittevern, flyttet sentrerende bønn fra Lambertseter kirke til en digital form. Men konseptet er det samme: det handler om å være. Være til, være stille og være nær. Samlingen varer i tre kvarter; 20 minutters undervisning, fem minutters avspenning og 20 minutters stillhet. I Facebook-gruppen Sentrerende bønn – Lambertseter kan man delta fra hvor som helst via direktestrømming, annenhver tirsdag kveld.

UTE EN TIME TIL


36 I AREOPAGOS I DANMARK OG NORGE

TEKST MARGUNN KROHN SÆVRE FOTO LENA ENGAN, KRISTOFFER KROHN SÆVRE, ERLEND BERGE OG PRIVAT

Oppdager sporene etter Gud – Dette er yoga i en åndelig setting der jeg føler meg hjemme, sier deltaker om kurs i Kristus-sentrert yoga.

V

i er tolv personer som ber sammen: «Ta, Herre, ta imot all min frihet, min hukommelse,» og søker å være her, og være nå. Med det skal vi finurlig nok finne roen til å se tilbake på dagen som har vært, og fram mot dagen som skal komme. I hver vår stue sitter vi, med smittevennlig avstand og hvert vårt lille bilde på skjermen. SER HVA GUD ER I MEG. Maria Elaine Gøytil er på et av bildene. Hun deltar fra sitt hjem i Skien og er godt kjent med yoga. Men denne formen – med Kristus i sentrum – har hun ikke prøvd før. – Intensjonen for praksisen er den største forskjellen fra annen yoga, forklarer hun. – I stedet for et mantra om hva jeg er eller ønsker å være, ser jeg mot hva Gud er i meg. Jeg opplever det fint å utøve yoga i en åndelig setting der jeg føler meg hjemme. Gøytil er kristen og studerer sjelesorg ved VID vitenskapelige høgskole der hun i en fordypningsoppgave ser på mulighetene for å bruke meditasjon i sjelesorg. I dette arbeidet kom hun over yogakurset der Areopagos er medarrangør. FORDØYE OG REFLETKERE. Ettermiddagens samling i Kristussentrert yoga har ignatiansk eksamen på programmet. – Vi skal skjelne og oppdage sporene

KRISTUS-SENTRERT YOGA • Guro Birkeli er instruktør bosatt i Vennesla (se egen artikkel på areopagos.no). • Kursene foregår både lokalt og på zoom. • Areopagos er medarrangør. • Ignatiansk eksamen, eller tilbakeblikk, er oppkalt etter Ignatius av Loyola, grunnlegger av jesuittorden. Det er en måte å kjenne igjen Gud gjennom dagen som har vært. • På retreatstedet Prestegården holdes en yogaretreat der Birkeli instruerer yoga i en ramme av stillhet over flere dager. • Birkeli har sin utdannelse fra Holy Yoga.

etter Gud i dagen som har gått, forklarer Stian Kilde Aarebrot, prest i Areopagos og kveldens gjest. – Tenk etter: Når la jeg merke til at Gud var med, spør han. – Vi har så lett for å glemme å reise tilbake til oss selv og fordøye og reflektere over alt vi har opplevd. Aarebrot mener denne formen for meditasjon hjelper oss å være her, akkurat nå. – Gud er jo her, men er jeg? Eller er tankene mine i et annet år, en annen verdensdel, en eller annen vanskelig situasjon, spør han, og ber yogadeltakerne

å være i øyeblikket, for det er i øyeblikket vi finner Gud. Han går gjennom noen faste punkter som er vanlige i ignatiansk eksamen. – Det hjelper oss til at bønnen ikke blir akkurat som hodet vårt; kaotisk, mener presten. Deltaker Gøytil setter pris på denne utvidelsen av yogakurset. – Det er godt med struktur rundt meditasjonen. Bønnen vi ber er en god innledning til å tenke gjennom dagen. Det er nyttig, og jeg kjenner på takknemlighet. LAR TANKENE KLARNE. Yogainstruktør og leder for kurset er Guro Birkeli. Hun mener yoga er et godt hjelpemiddel i kristen meditasjon. – Jeg lar kroppen falle til ro, pusten går jevnt og tankene roer seg og klarner litt, så jeg blir til stede her og nå. Nettopp det er ganske sentralt, både i meditasjon og yoga, mener Birkeli. – Når jeg puster og kjenner etter i kroppen gir det meg muligheten til å prosessere alt jeg har vært gjennom av inntrykk, sier hun, og forklarer at øvelsene i yoga får henne til å fokusere helt konkret på musklene og hvordan hun best kan utføre de ulike bevegelsene og stillingene. – Det mentale og kroppslige henger sammen, og det er et poeng i seg selv at vi blir mer hele mennesker når vi har en mental forbindelse til hva vi gjør i kroppen. SIKRER KVALITET. Både dette og de øvrige kursene Birkeli holder i Kristus-


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 37

BRUKER KROPPEN: Instruktør Guro Birkeli (øverst) fletter yoga og kristen meditasjon sammen i praksisgruppen Kristus-sentrert yoga der Maria Elaine Gøytil (nederst til venstre) er deltaker. Stian Kilde Aarebrot fra Areopagos er begeistret for det nye tilskuddet til organisasjonen.

sentrert yoga er praksisgrupper i Areopagos. Hun opplever kontakten med organisasjonen som verdifull, både for å lufte ideer, kvalitetssikre opplegget og få større kontaktflate. Aarebrot er glad for samarbeidet. – Det er ekstra gøy for oss i Areopagos når initiativ til praksisgrupper kommer utenfra, spesielt når dette er en helt ny type aktivitet for oss. Da må vi kjenne vår

besøkelsestid og støtte og backe, sier han. Aarebrot er ansvarlig for arbeid med trospraksis i organisasjonen, og ser få begrensinger for hva som kan bli en Areopagos-gruppe. – Alt mellom himmel og jord; en klassisk bibelgruppe, lesesirkel, tidebønngruppe, turgruppe, joggegruppe og teatergruppe, eller annen kunst. Rett og slett aktiviteter man vil gjøre og samtidig

plassere inn i en eksistensiell sammenheng og en fortryllet verden. NOK FOR MEG. Denne ettermiddagen er det yogakurset som har Kristus i sentrum. Meditasjonen har et punkt også for morgendagen, så vi kan møte den med et åpnere blikk. Til slutt runder vi av: «Gi meg din kjærlighet og nåde. Det er nok for meg». •


38 I ANNONSER

FLERE BØKER FRA VÅRT LAND FORLAG: Den gode stillheten handler mer om å treffe tonen enn å bli taus, ikke om hva man vil slippe å høre, men hva man lengter etter å høre.

NYHET!

NATTVERD OLA TJØRHOM

Fra forordet: «Å leve et liv som kristen er å leve det vanlige menneskelivet. Men i tillegg får vi flere ting. I denne boka vil vi ta deg i hånda og vise deg mange av gavISAKSEN til. Noe vet du kanskje ene som hørerSJUR kristenlivet om fra før, noeULYKKELIG ønsker du å bli minnet på, og noe er kanskje nytt. Du kan lese boka fra perm til perm, FRED I FRIGJØRINGENS men du kan også slå opp i den når det er noe du SKYGGER lurer på eller du vil hvile øynene på noe vakkert.»

LYDEN AV STILLHET

Troshåndboka kommer ut i slutten av april 2020. Du kan forhåndsbestille boka til deg selv eller din menighet ved å sende en e-post til forlag@vl.no Rabattene vi gir i 2020 følger fastprisavtalen.

TOMAS SJÖDIN • OVERSATT AV HANS IVAR STORDAL Med utgangspunkt i en ensom reise gjennom USA, skildrer Tomas Sjödin oppdagelsen av en stillhet som i vår tid er direkte utrydningstruet. Og fra stillheten er ikke veien lang til bønnen.

RACHEL HELD EVANS

Priser: 1-9 eksemplarer: 399,- pr bok vårt land forlag 10-49 eksemplarer: 351,- pr bok 50-199 eksemplarer: 320,- pr bok 200 eksemplarer og mer: 280,- kr pr bok Rabatten gjelder ved bestilling før 15. mai. Vi sender portofritt i Norge.

ULYKKELIG FRED SJUR ISAKSEN

SYNDER OG HELGEN NADIA BOLZ-WEBER

Det kristne livet Tro Dåp Nattverd Kirke Sorg Gudstjeneste Bønn Etikk Troshåndboka Troshåndboka Samliv Andre religioner Bibelen Den treenige Gud TROSHÅNDBOKA

DIVERSE FORF.

KJØP I BOKHANDELEN ELLER BESTILL PÅ VLFORLAG.NO

Forord av Merete Thomassen

OM Å FELLE KJEMPER, GÅ PÅ VANNET OG ELSKE BIBELEN IGJEN Evans leverer troverdig evangelisk feelgood. Evner å gi bibelfortellingene nytt liv og aktualitet. — Vårt Land Kjærligheten til Bibelen og evangeliet skinner gjennom hvert eneste ord i boka. — Merete Thomassen

Oversatt av Hans Iver Stordal

Nå i bokhandelen og på verbumforlag.no 369,-

INNBUNDET


TØRST VÅR 2021 MORGENDAGEN 39

Seks samtalar med Kari Veiteberg i ny bok –Eg hadde ikkje orka Gud utan Jesus Kari Veiteberg er den første kvinnelege biskopen i Oslo. Og ho er det i ei underleg tid. For no herjar koronaen, naturen kollapsar, klimaet blir endra, fundamentalistar krigar, det offentlege ordskiftet hardnar, og det blir stadig fleire flyktningar. Noreg er eit av dei mest sekulariserte samfunna i verda, men har trua noko å gje oss i krise og kvardag som vi ikkje finn andre stader? I så fall kva? Kva trur biskopen i Oslo sjølv? Og kven er ho?

AKTUELT FRA LUTHER FORLAG! Stian Kilde Aarebrot Vegard Holm Erik Ravnås Aarmo

Veiarbeid

Å følge Jesus, ett eksperiment om gangen Veiarbeid er en praktisk innføring i plastisk teologi – hvordan får din gudstro konkrete konsekvenser i hverdagen? Praksisnettverket Etter Kristus har siden 2009 arrangert såkalte jesusdojoer, der deltagerne lager og gjennomfører eksperimenter inspirert av noe Jesus sa eller gjorde. I boken kan du lese om hva en jesusdojo er og hvordan du utformer et godt eksperiment.

299,-

Stian K. Aarebrot er teolog, prest i stiftelsen Areopagos og leder for Etter Kristus. I 2018 utga han boken Kunsten å forme livet – plastisk teologi

349,Meld deg inn i Lunde & Luther kundeklubb! Bøkene kjøper du i din lokale bokhandel eller på www.lundeforlag.no


Returadresse: AREOPAGOS Postboks 6763 St. Olavs plass 0130 OSLO

Bli medlem i Areopagos! «Areopagos utvider språket, gir styrke for troen, og driver misjon grunnfestet i dialog,» sier våre medlemmer. Vi arbeider med livssynsdialog, religionsstudier, kristen trospraksis og kultur- og bistandsprosjekter og er avhengige av støttespillere for å kunne gjøre det arbeidet vi gjør. Som medlem blir du med i en bevegelse av mennesker som vil gjøre en forskjell!

Foto: Lars Verket

Alle nye medlemmer mottar en bok, medlemskapet koster kun 200 kroner i året.

Sjekk ut areopagos.no og bli med!

– Areopagos skaper gode møteplasser hvor vi kan undre oss sammen og finne skatter i stillheten,

sier medlem Hildegunn Marie Tønnesen Seip.


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.