Fedre og lærere - fra Leo den store til Peter Lombard

BENEDIKT XVI:

FEDRE OG LÆRERE – fra Leo den store til Peter Lombard

Originalutgave: © Libreria Editrice Vaticana 2010 Denne utgave: © St. Olav forlag, 2012 Oversettelse: Karl Johan Skeidsvoll Grafisk design: Peter Bjerke Forsidebilde: bakgrunn © iStockPhoto.com, innfelt: utsnitt av Fra Angelicos freske av den hellige Benedikt av Nursia, San Marco, Firenze.

ISBN: 978-82-7024-258-0 Denne serien av katekeser er gitt av pave Benedikt XVI under onsdagsaudiensene fra 5. mars til 25. juni 2008, fra 11. februar til 17. juni 2009 og fra 2. september til 30. desember 2009.

Bibelsitater er hentet fra Bibelselskapets 1978/1985-utgave.

Leo den store…………………………………………………………………………………… 5 Boethius og Cassiodorus…………………………………………………………… 11 Benedikt av Nursia……………………………………………………………………… 19 Pseudo-Dionysios Areopagitten……………………………………………… 27 Romanos Meloden (melodikeren)…………………………………………… 35 Pave Gregor den store (del 1)…………………………………………………… 43 Pave Gregor den store (del 2)…………………………………………………… 51 Columbanus…………………………………………………………………………………… 59 Isidor av Sevilla…………………………………………………………………………… 67 Maximos bekjenneren………………………………………………………………… 73 Johannes Climacus……………………………………………………………………… 81 Beda venerabilis…………………………………………………………………………… 89 Bonifatius………………………………………………………………………………………… 97 Ambrosius Autpertus………………………………………………………………… 105 Germanos, patriark av Konstantinopel……………………………… 113 Johannes av Damaskus……………………………………………………………… 121 Theodoros Studites…………………………………………………………………… 129 Rabanus Maurus………………………………………………………………………… 137 Johannes Scotus Eriugena……………………………………………………… 145 Kyrillos og Methodios……………………………………………………………… 153 Odo av Cluny……………………………………………………………………………… 161 Peter Damian……………………………………………………………………………… 169 Simeon den nye teologen………………………………………………………… 177 Anselm av Canterbury……………………………………………………………… 185 Peter den ærverdige………………………………………………………………… 193 Bernhard av Clairvaux…………………………………………………………… 201 Monastisk teologi og skolastisk teologi…………………………… 209 Sammenligning av to teologiske modeller: den hellige Bernhard av Clairvaux og Abelard……… 217 Den cluniasensiske reform……………………………………………………… 223

Katedralen – romansk til gotisk arkitektur: den teologiske bakgrunn……………………………………………………

Hugo og Rikard av Saint-Victor……………………………………………

Vilhelm av Saint-Thierry…………………………………………………………

Rupert av Deutz…………………………………………………………………………

Johannes av Salisbury………………………………………………………………

Peter Lombardus…………………………………………………………………………

229 237 245 253 261 269

LEO DEN STORE 5. mars 2008

Når vi fortsetter på ferden gjennom rekken av kirkefedrene, sanne stjerner som stråler fra det fjerne, møter vi ved dagens sammenkomst en pave som ble erklært kirkelærer av Benedikt XIV i 1754. Det dreier seg om den hellige Leo den store. Tradisjonen gav ham tidlig navnet «den store», og dette viser til at han virkelig var en av de store pavene som på en ærefull måte har sittet på Den hellige stol, og bidratt meget til å styrke dens autoritet og anseelse.

Som den første biskop av Roma som valgte navnet Leo – et navn som siden skulle bli valgt av tolv senere paver – er han også den første paven som har etterlatt seg prekener rettet til folket som samlet seg rundt ham under messefeiringen. Uvilkårlig tenker man på ham også i forbindelse med dagens onsdagsaudienser, som de siste tiårene er blitt en velkjent møteplass mellom Romas biskop og de troende, med tallrike besøkende fra alle verdenshjørner.

Leo kom fra Toscana. Han ble diakon i kirken i Roma omkring år 430 og fikk der etter hvert en meget innflytelsesrik stilling. Denne 5

LEO DEN STORE

fremskutte rolle foranlediget i år 440 at Galla Placidia, som da regjerte i Vestriket, sendte ham til Gallia for å løse en vanskelig situasjon. Men sommeren samme år døde pave Sixtus III – hvis navn er forbundet med de herlige mosaikker i Santa Maria Maggiore – og Leo ble da valgt som hans etterfølger. Han ble meddelt dette i samme stund som han hadde fullført sitt fredsoppdrag i Gallia. Etter at han var vendt tilbake til Roma, fikk den nyvalgte pave bispevielsen den 29. september 440. Slik begynte et pontifikat som varte i 21 år og som uten tvil er blitt stående som et av de viktigste i kirkehistorien.

Etter sin død den 10. november 461 ble paven stedt til hvile nær St. Peters grav. Hans relikvier er til denne dag oppbevart i et av Peterskirkens altre.

Pave Leo levde under svært vanskelige tider: De hyppige angrep fra barbarene, den stadige svekkelsen av den keiserlige autoritet i Vesten og en langvarig sosial krise krevet at Romas biskop tok på seg en betydelig rolle også på det politiske og sivile plan – noe som ville bli enda mer merkbart under Gregor den stores pontifikat halvannet århundre senere. Dette styrket naturligvis den romerske bispestols betydning og anseelse. Det er en episode fra Leos liv som er blitt spesielt kjent: Det var i år 452, da paven sammen med en romersk delegasjon møtte hunerkongen Attila i Mantua og fikk ham fra å fortsette hærtoget som allerede hadde herjet de nordøstlige deler av Italia. Slik reddet Leo resten av halvøyen. Gjetordet om denne 6

LEO DEN STORE

viktige hendelse ble raskt spredt, og det er blitt stående som et typisk eksempel på vår paves arbeid i fredens tjeneste. Fullt så vellykket var dessverre ikke et annet pavelig initiativ tre år senere, selv om det viser et mot som fremdeles imponerer oss: Da Geiseriks vandaler år 455 sto foran Romas porter, maktet ikke Leo å hindre dem fra å innta den forsvarsløse byen, som deretter ble plyndret gjennom to uker. Likevel forhindret pavens innsats – forsvarsløs som han var, og omgitt av sin klerus, trådte han frem for erobreren for å bønnfalle ham om å slutte – i det minste at Roma ble stukket i brann, og han oppnådde at Peterskirken med Pauluskirken og Johanneskirken i Lateranet, som deler av den vettskremte befolkningen hadde søkt tilflukt i, skulle bli forskånet for de skrekkelige plyndringstoktene.

Vi har god kunnskap om pave Leos virke takket være hans vidunderlige prekener – vi har bevart nesten 100 stykker, forfattet i en klar og utsøkt latinsk språkdrakt – samt omtrent 150 brev. I disse tekstene fremstår paven i hele sin storhet, viet til sannhetens tjeneste i kjærlighet, gjennom en utstrakt bruk av Ordet, hvor han viser seg som teolog så vel som hyrde. Leo den store hadde alltid i tankene de troendes og Romas innbyggeres behov, men også fellesskapet mellom de forskjellige kirkene, og var slik en utrettelig forkjemper for og forsvarer av det romerske primat idet han sto frem som apostelen Peters sanne etterfølger. De tallrike biskoper,

7

LEO DEN STORE

de fleste fra Østen, som møtte til konsilet i Kalkedon, var vel kjent med dette.

Dette konsilet, som ble holdt i år 451 med 350 biskopers deltagelse, var den viktigste sammenkomst som til nå hadde funnet sted i Kirkens historie. Kalkedon står som den endelige konklusjon på kristologien fra de tre foregående økumeniske konsiler: konsilene i Nikea år 325, Konstantinopel i år 381 og i Efesos år 431. Allerede i det sjette århundre ble disse fire konsiler, som oppsummerer den tidlige Kirkens tro, sammenlignet med de fire evangeliene. Gregor den store nevner det i et berømt brev (1,24) hvor han slår fast at han «holder de fire konsilene i ære og lytter til dem liksom til de fire hellige evangelier», fordi på dem, fortsetter Gregor, «reiser seg den hellige troens byggverk som på en klippe med fire hjørner».

Ved sin tilbakevisning av Eutykhes’ vranglære, som benektet Guds Sønns sanne menneskenatur, bekreftet Kalkedonkonsilet enheten i de begge naturer, den menneskelige og den guddommelige, uten sammenblanding og uten oppsplitting, i hans ene person.

Paven slo fast denne troen på Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske, i et viktig læreskrift stilet til biskopen av Konstantinopel, det såkalte Tomus ad Flavianum. Teksten ble lest opp i Kalkedon og mottatt av de tilstedeværende biskoper med rosende bifall.

Konsilaktene har bevart opplysninger derom: «Peter har talt 8

LEO DEN STORE

gjennom Leos munn!» ropte konsilfedrene som med én stemme.

Spesielt gjennom denne inngripen, men også gjennom andre av disse årenes kristologiske stridigheter, ble det åpenbart at paven følte forpliktelsene som Peters etterfølger spesielt presserende, en rolle som er unik i Kirken siden «kun én apostel ble betrodd det som ble meddelt dem alle», som Leo sa i en preken på festen for Peter og Paulus (83,2). Paven visste å følge denne forpliktelsen i Vesten så vel som i Østen når han i forskjellige situasjoner intervenerte med sindighet, styrke og klarhet gjennom sine skrifter eller ved legaters sendelse. På denne måten viste han at utøvelsen av det romerske primat var like så nødvendig dengang som det er i dag for å tjene fellesskapet, det som kjennetegner Kristi éne kirke.

Leo den store var bevisst at han levde i en historisk tid, en særdeles vanskelig periode som så overgangen fra det hedenske til det kristne Roma, og forsto å være nær folket og de troende gjennom sjelesorg og preken. Han var et eksempel på nestekjærlighet i et Roma som var prøvet av hungersnød, tilstrømning av flyktninger, urett og armod.

Han kjempet mot den hedenske overtro og de manikéiske gruppenes virke. Han aktualiserte liturgien i de kristnes daglige liv, slik han for eksempel knyttet praktiseringen av faste til nestekjærlighet og almisser, fremfor alt i forbindelse med Quattuor tempora, som markerte årstidenes vekslinger i årets løp. Spesielt lærte Leo den store sine troende – og hans ord gjelder fremdeles for oss i dag – at 9

LEO DEN STORE

den kristne liturgi ikke er en erindring av noe som hendte for lenge siden, men en aktualisering av en usynlig virkelighet som virker i livet til enhver av oss. Denne, fremhever han i en påskepreken (64,1-2), skal feires til alle årets tider, «ikke så mye som noe fra det forgangne, men langt mer som en hendelse i vår samtid». Alt dette hører til en konkret plan, betoner den hellige pave: Akkurat som Skaperen gav sjel til mennesket, formet av jordens støv, med det tenkende livs pust, slik har han etter syndefallet sendt sin Sønn til verden for å gi tilbake til menneskene deres tapte verdighet, og for å ødelegge djevelens herskermakt gjennom det nye livet i nåden.

Dette er den kristologiske hemmelighet som den hellige Leo den store gav et effektivt og betydningsfullt bidrag til med sitt brev til Kalkedonkonsilet, da han slo fast for all tid – gjennom konsilet – det samme som Peter sa i Caesarea Filippi. Med Peter bekjente han: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn.» Og slik er det at Gud sammen med mennesket «ikke er fremmede for menneskeslekten, men fremmede for synden» (sml. Sermo nr. 64). Med en slik kristologisk troens kraft var han en stor formidler av fred og kjærlighet, og viser oss veien på denne måten: Gjennom troen lærer vi kjærligheten. La oss derfor lære med St. Leo den store å tro på Kristus, sann Gud og sant Menneske, og hver dag å virkeliggjøre denne troen gjennom arbeid for fred i kjærlighet til vår neste.

10

BOETHIUS OG CASSIODORUS 12. mars 2008

I dag vil jeg tale om to kirkelige forfattere, Boethius og Cassiodorus, som levde i noen av de vanskeligste år i det kristne vest, og spesielt vanskelig for den italienske halvøy. Odovakar, konge over herulene, en av de germanske stammene, slo seg opp i året 476 og forberedte det vestromerske rikets fall; men kort tid etter tapte han for Theoderiks østgotere (ostrogoter), som hadde kontrollert den italienske halvøy over noen tiår. Boethius ble født i Roma rundt år 480 i den adelige Anicia-slekten, trådte allerede som ung mann inn i det offentlige liv og oppnådde allerede som 25-åring senatortittelen. Tro mot sin familietradisjon engasjerte han seg i politikken i overbevisning om at bærebjelkene i det romerske samfunnet lot seg forene med de nye folkegruppenes verdier. Og i denne nye tid, da kulturer møttes, anså han det som sitt oppdrag å forsone og å binde sammen de to kulturene, den klassisk-romerske og det østgotiske folkets fremvoksende kultur. Slik var han aktiv i politikken også under Theoderik, som til å begynne med satte stor pris på ham. Til tross for sitt offentlige virke forsømte ikke Boethius studiene, og han viet 11

PETER LOMBARDUS

med sine egne refleksjoner. Lombardus’ tekst var boken som alle teologiske skoler benyttet helt til det sekstende århundre.

Her vil jeg fremheve hvordan en organisk fremstilling av troen er en uunnværlig forutsetning. For de enkelte trossannheter belyser hverandre gjensidig, og i deres totale og enhetlige visjon trer harmonien i Guds frelsesplan og kristusmysteriets sentrale stilling tydelig frem. Med Peter Lombardus som forbilde vil jeg anmode alle teologer og prester til alltid å ha for øye den kristne lære i sin helhet, stilt overfor vår tids fare for splittelse og devaluering av enkeltsannheter. Den katolske kirkes katekisme så vel som Kompendiet til katekismen gir oss nettopp et slikt fullstendig bilde av den kristne åpenbaring som det gjelder å motta i tro og med takknemlighet. Jeg vil gjerne oppfordre hver enkelt troende og alle kristne menigheter til å gjøre nytte av disse verktøy for å lære å kjenne og fordype seg i innholdet i vår tro. Slik vil den tre frem for våre øyne som var den en storslått symfoni som taler om Gud og hans kjærlighet, og som krever troskap og aktiv respons.

For å få et inntrykk av hvilken interesse lesningen av Peter Lombardus’ Sententiae fremdeles kan vekke i vår tid, vil jeg gi to eksempler. Med utgangspunkt i den hellige Augustins kommentar til 1. Mosebok spør Peter seg om hvorfor kvinnen ble skapt av Adams ribben og ikke av hans hode eller føtter. Han forklarer: «Her ble 272

PETER LOMBARDUS

ikke mannens herskerinne eller slave formet, men hans ledsager» (Sententiae, 3, 18, 3). Som av kirkefedrenes jordsmonn, tilføyer han så: «I denne handlingen er Kristi og Kirkens mysterium til stede.

For på samme måte som kvinnen er blitt formet av Adams ribben mens han sov, slik er Kirken oppstått av sakramentene som fikk sin kilde i Kristi side da han sov på korset, det vil si blodet og vannet ved hvilke vi blir løst fra straffen og renset fra synden» (Sententiae 3, 18, 4). Slike dype refleksjoner beholder sin gyldighet ennå i dag når teologien og spiritualiteten omkring det kristne ekteskap på grundig vis har utdypet analogien til relasjonen mellom Kristus og hans Kirke, som en brudgom til sin brud.

I et annet avsnitt i sitt hovedverk behandler Peter Lombardus Kristi fortjenester og stiller spørsmålet: «Hvorfor ville da [Kristus] lide og dø når hans dyder allerede var tilstrekkelige for å oppnå alle fortjenester?» Svaret han gir, er skarpt og kontant: «For deg, ikke for seg selv!» Så fortsetter han med et annet spørsmål og et annet svar, og de synes å reflektere diskusjonene som ble holdt under den teologiske opplæringen gjennom middelalderen: «Og hva vil det si at han døde for meg? Så hans lidelse og død skulle være et eksempel og en forutsetning. Et eksempel på dyd og ydmykhet, og en forutsetning for herlighet og frihet. Et eksempel gitt av Gud, lydig inntil døden, en forutsetning for din befrielse og salighet» (Sententiae 3, 18, 5).

273

PETER LOMBARDUS

Som et av de viktigste bidragene Peter Lombardus gav til teologihistorien, vil jeg nevne hans avhandling om sakramentene.

Han fremsetter en definisjon av dem – jeg vil påstå det er en endegyldig definisjon: «I sin rette forstand blir det kalt et sakrament som er et tegn på Guds nåde og en synlig manifestasjon av den usynlige nåde, slik at det bærer dens bilde i seg og samtidig er dets årsak» (4, 1, 4). Med en slik definisjon har Peter Lombardus grepet sakramentenes vesen: De er årsak til nåden, og de er i stand til virkelig å formidle det guddommelige liv. Senere teologer forlot aldri denne visjonen og benyttet også distinksjonen mellom det materielle og det formelle element introdusert av «Magister sententiarum», slik Peter Lombardus ble omtalt. Det materielle element er den synlige og sansbare virkelighet, mens det formelle element er ordene uttalt av den forrettende person. Begge er avgjørende for en fullstendig og gyldig feiring av sakramentene: materien, den virkelighet som Herren berører oss med, og ordet som formidler den åndelige mening. Under dåpen er for eksempel det materielle element representert ved vannet, utøst over barnets hode, og det formelle element består i ordene «Jeg døper deg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn». Peter Lombardus slo også fast at sakramentene alene formidler den guddommelige nåde på en objektiv måte, og at de er syv i tallet: dåp, ferming, eukaristi, bot, sykesalving, ektevielse og ordinasjon (sml. Sententiae 4, 2, 1).

274

PETER LOMBARDUS

Kjære brødre og søstre, det er viktig å innse hvor dyrebart og uunnværlig det sakramentale liv er for enhver kristen. Gjennom denne materie berører og forvandler Herren oss innen Kirkens fellesskap. Som det heter i Den katolske kirkes katekisme, er sakramentene «krefter som går ut fra Kristi legeme som fremdeles både lever og gir liv, Den Hellige Ånds gjerning» (nr. 1116). I det prestenes år vi nå feirer, formaner jeg alle prester, i særdeleshet sjelesørgere, til først og fremst selv å føre et dypt sakramentalt liv for å kunne være de troende til hjelp. Måtte feiringen av sakramentene være preget av verdighet og skjønnhet, innby til personlig ettertanke og deltagelse i fellesskapet samt lede til en visshet om Guds nærvær og til misjonsiver. Sakramentene er Kirkens dyrebare skatt, og hver og en av oss har til oppgave å feire dem med åndelig velsignelse.

I sakramentene blir våre liv berørt av en alltid like forunderlig hendelse: Kristus møter oss gjennom de synlige tegn, han renser oss, forvandler oss og lar oss ta del i sitt guddommelige vennskap.

Kjære venner, vi er nå ved slutten av dette året og ved terskelen til et nytt. Jeg håper at vår Herre Jesu Kristi vennskap er med dere hver dag i det år som nå begynner. Måtte dette vennskapet være vårt lys og vår veiviser og hjelpe oss til å bli fredens mennesker, mennesker av hans fred. Et godt nytt år til dere alle!

275