© St. Olav forlag 2022
ISBN: 978 82 7024 396 9
Teologisk konsulent: Heidi H. Øyma
Bibelsitater er hentet fra Det norske bibelselskapets oversettelse av 2011.
Ikoner: 219729682 © Andrii Kozlytskyi | Dreamstime.com 137783276 © Stoyan Haytov | Dreamstime.com 194637201 © Alexey Yakovenko | Dreamstime.com 144177952 © Arkadi Bojaršinov | Dreamstime.com
Sats og ombrekking: Peter Bjerke Satt med Raleway og Sabon LT Std 11/13,8 Trykket i Latvia
BIBELEN er de kristnes felles grunn lag, og frem til reformasjonene på 1500-tallet forsto de denne boken langt på vei likt.
Når troen i Vesten nå utfordres fra mange sider, vil alle kunne ha utbytte av å kjenne tradisjonen – og se hvordan katolikker bruker Skriften i dag.
bør hoppe over fotnotene, men de gir nyttige henvisninger for de som vil vite mer: Så godt som alle klassikerne er nå tilgjenge lige på internett – også i over settelser – og er ofte forbau sende lette å forstå.
Bibelen ble til gjennom lang tid, og innholdet spenner vidt, men bortsett fra ordforklaringer og krysshenvisninger kommer den ofte uten veiledning.
Det advares mot å starte med begynnelsen –men det er andre forslag.
Dere farer vill fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.
Matteusevangeliet 22,29
Bibelen topper listene i bøkenes verden, og den har ligget på førsteplass siden De forente bibelselskaper begynte å føre statistikk. Den er mest oversatt, og hele boken er nå tilgjengelig på nesten 700 språk, mens en bestselger som Harry Potter og dødstalismanene må nøye seg med 55.
Det vakte oppsikt da Harry Potter solgte bedre enn Bibelen i 2007, men året etter ble det kjøpt under fjerdeparten av Harry Potter – og en fjerdedel av dette igjen året etter. Bibelen har økt år for år, og på verdensbasis selges det over 80 000 eksemplarer daglig, altså nesten 3500 i timen.
Det er ikke sikkert at alle som har en bibel, bru ker den så ofte. I bokhandelen til forfatteren av denne bruksanvisningen, sto bibler lenge innerst, bak koffer tene og under skiltet «Humor». Litt over 67 % i Nor ge eier nå en bibel, men fra 1972 til 2016 ble antallet som leser i den iallfall én gang i året, omtrent halvert, fra 35 % til litt under 18. Av Den norske kirkes med lemmer åpnet omtrent 10 % den ukentlig i 2016,
mens tallet for katolikker var litt over 17. Pinsevenner toppet listen med over fem ganger så høye tall.1 Skriften spenner vidt, for rammen er verdens historie fra Gud skapte den og til fullendelsen – fra Første Mosebok til Johannes’ åpenbaring. Pave Benedikt XVI minnet om hvordan tekstene viser at ver dens herre effektuerer sin plan gjennom «etapper som følger på hverandre, og tross menneskelig motstand. Gud utvalgte et folk og oppdro og underviste det tålmodig». 2
Ingen annen bok fra antikken er så sammensatt. Ved begynnelsen av middelalderen lot pave Gregor den store seg fengsle av mangfoldet:
Det er som om noen fant seg hensatt til en høyde som han kan se svært langt fra, for Den hellige skrift er sammenlignet med et vidstrakt landskap. Fra sin høyde kan vårt menneske lett kaste et blikk som omfatter skoger, fjelltopper, åsrygger og trekroner –og alt dette ser ut til å henge sammen og be finne seg på nesten samme nivå. Han legger ikke merke til de dype dalene og de vidstrakte slettene som skjuler seg mel lom dem. Men når han begynner å vandre omkring i dette landskapet som virket så lite på ham, merker han at langt fra å ha sett alt slik han trodde, så er det fremdeles atskillig han ikke har fått øye på. Ja, slik er det også med oss når vi betrakter meningen med den hellige historie, og – for å si det slik – ser den ovenfra. 3
Den franske forfatteren Marcel Proust minnet tidlig på 1900 tallet om at den virkelige oppdagelsesferden ikke består i å søke fremmede landskap, men å ha nye øyne.4 Da begynner tekstene å endre seg. Salme 62,12 sier:
Én gang har Gud talt, to ting har jeg hørt …
Gregor la vekt på at Skriften vokser med den som leser. Den hellige Efrem, som døde i år 373, mente at det alltid er mer i skriftene enn det den enkelte leser makter å se:
Den som er ute av stand til å favne alle Guds ords rikdommer, må heller takke for deres mangfold. Gled deg fordi du er blitt mettet, og bli ikke trist fordi ordets rikholdighet overgår dine evner. Den som er tørst, er glad når han får drikke, men han blir ikke trist når han ikke makter å tømme kilden. 5
Den lengste reisen i et menneskes liv er ikke fra fødsel til død, men fra hjerne til hjerte. Utbyttet av bibelles ning forutsetter vilje til å bli ledet og forandret, og ikke ta kontroll over prosessen. Bibelen appellerer på en særlig måte til mennesker som er åpne for å bli henrykket. Det dreier seg om forskjellen på å lese en tekst som observatør og som deltaker, for Skriften vil ikke bare øke kunnskap, men engasjere.
Napoleon skal ha sagt at dette ikke er en enkel bok, men et levende vesen med en styrke som over vinner alle som motsetter seg den. Kraften i en his torie avhenger av at tilhører og leser underordner seg tekstene, som er skrevet for å påvirke og skal leses med forventning. På uforutsigelige tidspunkt gir tek stene fra seg innsikter man ikke forutså. Bibelen er et redskap til frelse fordi den utfordrer antagelser og holdninger, og utbyttet forutsetter vilje til å bli ledet og forandret.
Kirkens tradisjon beskriver en veloverveid og standhaftig, entusiastisk og respektfull bibellesning. Dette er annerledes enn zapping på internett og rom mer mer enn twittermeldinger.
Hans Urs von Balthasar, en spennende katolsk teolog fra forrige århundre, understreket at Bibelen stiller «forskningen overfor flere vitenskapelige gåter enn noen annen samling i verdenslitteraturen».6 Han mente at dette samtidig er «ord for de fattige i ånden»7 og jo kan leses av hvem som helst.
Å legge sitt budskap ut i en tekstsamling, er et av Vårherres store vågestykker, for mange tekster tren ger en forklaring. Denne bruksanvisningen tar særlig for seg innfallsvinkler og metoder som kan hjelpe le serne til å se hovedlinjene og kjernen i Guds prosjekt. Vi kommer dessuten inn på enkelttema som ikke sjel den har utfordret Skriftens lesere.
I frelseshistorien er menneskene Guds medarbeidere, og siden de gjennomgående kommer til kort, vi ser Bibelen hvordan han griper inn for å veilede og redde dem.
De som trenger litt assistanse for å begi seg ut på dypet i denne boken, får hjelp av det som med et litt
avskrekkende fremmedord kalles hermeneutikk, men bare betyr tolkning av tekster og ikke nødvendigvis er så avansert. Begrepet har felles opphav med «her metikk», og i begge tilfeller dreier det seg om noe som ikke er umiddelbart tilgjengelig, men som man vil ha nytte av tilgang til. Ordet har sammenheng med den greske guden Hermes, som blant sine mange oppgaver også skapte forbindelser mellom guder og mennesker. Bibelsk hermeneutikk er teoriene om hvordan tekstene åpnes for å etablere kontakt med leserne. Paverundskrivet Providentissimus Deus («Guds forsyn») fra 1893 siterer antikkens biskop Augustin:
Det finnes vel ingen form for undervisning –hvor enkel og lett å ta til seg den enn måtte være – som ikke krever en læremester. Hva kan da være et større tegn på ubetenksom het og stolthet enn å avvise å studere Bøkene med de guddommelige mysterier med hjelp av dem som har tolket dem?8
I det mangfoldige bibelske landskapet har troende ofte orientert seg på egenhånd. De har gjerne startet med begynnelsen, men det kan være lurt å begynne et annet sted. Bibelen åpner med to skapelsesberet ninger som er storslått lesning. Med moderne øyne er det nærliggende å lese dem slik man tar for seg vitenskapelige fremstillinger, men vi skal etter hvert se at slik er de ikke tenkt. Når det leses videre, varer det ofte ikke lenge før kriger og slektstavler demper interessen, og lange beskrivelser av tempelgudstjenesten og reglene for dagligliv i gammel tid er heller ikke så interessante.
Da den unge Augustin skulle begynne å lese Skrif ten, sa læreren hans, biskop Ambrosius, at han bur de starte med profeten Jesaja, men det svarte ikke til forventningene:
Jeg forsto ikke de første kapitlene, og siden jeg antok at resten av boken ville være like vanskelig, la jeg den til side.9
Et egnet sted å begynne bibellesningen er den store talen Jesus holdt på berget, og som strekker seg fra kapittel fem til syv i Matteusevangeliet. Den starter med Saligprisningene, som et barn kan forstå, men det tar et liv å leve opp til. Innholdet er ordnet i to avsnitt som er nøyaktig like lange i grunnteksten. Ett tema gjentas (med noen forskjeller): Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet – og som blir forfulgt av denne grunn. Om de to versjonene ses un der ett, blir antallet syv saligprisninger – som liksom bryter Bibelens lys i regnbuens farger og kan settes i sammenheng med Åndens syv gaver som man fant i Jesaja kapittel 11. Mange mener imidlertid at man skal holde på at det er åtte saligprisninger, tallet for ny begynnelse og uendelighet:
Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet.
Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
Matteusevangeliet 5,3–10
Iblant er grammatikk oppbyggelig: Den greske tek sten mangler et verb i begynnelsen av hver saligpris ning, for de både konstaterer og lover. I alle ligger trøst for dem som møter prøvelser, og prøvelser for dem som er trøstet. De sier ikke: Alt dette må du gjøre for å bli salig – de skildrer troens liv for folk som lever nå, preget av det de har fått og med forventning til det som er lovet.
Ursynden i Paradiset var menneskets ønske om å velge selv. Saligprisningene skildrer hva det vil si å være valgt, og de viser at Guds herredømme skal være uten reservasjoner. Evangelistene beskriver Jesu liv litt ulikt, men de er enige om at Guds rike er det sentrale i hans lære, og nevner begrepet 122 ganger. Med knappe og sårbare linjer utmeisler også starten på Bergprekenen hvor nært det er.
Fortellingen om Jona er et av Bibelens korteste skrif ter: I den nye norske bibeloversettelsen dreier det seg om to og en halv side. Både lengden på boken og lin jene til Det nye testamentet gjør dette til et interessant sted å begynne.
Boken er lystig lesning, og det er lett å overse at detaljene er mettet med mening. Fortellingen står blant profetbøkene i Bibelen og viser hvordan profetene ofte ikke var fokusert på fremtiden, men kaller til omvendelse.
Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.
Jona 3,10
Jona er bare tilsynelatende hovedpersonen, for det er Gud som setter handlingen i gang og trekker konklu sjonen til slutt. Rammen gir mange geografiske opplysninger som viser at hans herredømme er universelt og omfatter alle mennesker – og kallet til omvendelse gjelder også dyrene.
Det er mye her som foregriper Det nye testamente, der Jesus sier: En ond og utro slekt … skal ikke få noe annet tegn enn Jonategnet. For slik profeten Jona var i buken på den store fisken i tre dager og
tre netter, slik skal Menneskesønnen være i jordens dyp i tre dager og tre netter.
Matteusevangeliet 12,39–40
Jona mislikte sterkt at Gud tilga dem som omvend te seg, og kirkefedrene så at profeten lignet på den hjemmeværende broren i lignelsen som Lukasevange liet forteller (i 15,11–32), der den andre broren dro av sted og satte alt over styr før han besinnet seg og vendte hjem.
Siden Salmenes bok er et av Bibelens lengste og mest sammensatte skrifter, er det ikke lett å velge her. Mange salmer understreker at Gud har skapt verden og er dens herre:
Ved Herrens ord ble himmelen skapt … Herrens råd står fast for alltid, hans hjertes planer fra slekt til slekt.
Salme 33,6.11
Salmeboken er det skriftet i Det gamle testamentet som oftest siteres i Det nye. Kirken pekte på hvordan mange salmer gikk i oppfyllelse i Kristus:
De gjennomborer mine hender og føtter … De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen.
Salme 22. 17.19 Matteusevangeliet 27, 35 og parallelstedene i de andre evangeliene
Salmenes bok er høyt aktet, ikke fordi den er så ær verdig, men siden den er så ungdommelig. Dette er ikke teologiske avhandlinger, salmene setter ord på folkets forhold til sin Herre. På hebraisk kalles salmeboken «lovprisninger», men stemningene skifter og gir uttrykk for både sterk tro og stor anfektelse. Kirkelæreren Athanasius sa at her «finner du alle sjelens holdninger og forandringer … hvordan den kom mer til kort og blir helbredet».10 Senere sa Ambrosius av Milano:
En salme målbærer folkets velsignelse, Guds lovprisning, folkets lovsang, alles bifall, ord på alles vegne … Den roer ned sinnet, dem per bekymringer, mildner sørgmodighetens byrde. Den er en kilde til sikkerhet om nat ten, en læremester om dagen, et skjold mot fryktsomhet, en feiring av hellighet, en visjon av sinnsro, pant på fred og samhold.11
Grunntonen er tillit, slik det kommer godt til ut trykk i Salme 23. Den viser også hvordan Bibe lens poesi bruker andre virkemidler enn det som er vanlig i dag – når for eksempel det som uttrykkes i én linje, kan uttrykkes annerledes i den neste – el ler som i denne salmen bli gjentatt med andre ord:
Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.
Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.
Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.
Litt senere skal vi se på tre hymner i Det nye testamentet som det også kan være nærliggende å starte med.
Slik tilfellet er i andre bibliotek, er Bibelens mangfoldige boksamling ikke ordnet etter når skriftene ble til, men på grunnlag av innholdet. Hvordan utvalget er foretatt og oversatt, har stor betydning.
Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss …
Lukasevangeliet 1,1
Bak ordet «bibel» ligger det greske biblion, som be tyr ‘bok’, og ta biblia betyr ‘bøkene’. Utgangspunktet var byblos (papyrusplanten) eller biblos (den indre barken på skuddene), som kunne bearbeides til lan ge flak. De kunne rulles sammen og ble opprinnelig utskipet fra havnebyen Byblos i dagens Libanon. Da profeten Jeremia dikterte sitt budskap, skrev Baruk det ned i en bokrull (Jeremia 36,18), og i synagogen i Nasaret åpnet Jesus en slik rull og leste fra profeten Jesaja (Lukas 4,17).
Det sies at Caesar skal ha vært den første til å folde en bokrull til noe som lignet boksider når han skulle sende meldinger til troppen Rekkefølgen de bibelske skriftene fikk, har ikke mye å gjøre med når de ble til, for redigeringen sat te beretningene om verdens skapelse først, selv om de ikke er eldst. I Jesaja 65,17 sier Gud at han vil skape en ny himmel og en ny jord, og Skriften slutter med en visjon av denne kommende verden i Johannes’ åpenba ring. Slik går den lange linjen i Bibelen fra skapelse til nyskapelse.
Nedenfor er det et forsøksvist svar ad de av skriftene som er omtalt i denne bruksanvisningen. Atskillig er omdiskutert. Mye bibelstoff må ha sirkulert lenge muntlig før det ble skrevet ned, og atskillig stoff har også gjennomgått en redaksjonsprosess.
Mosebøkene fikk sin endelige form etter eksilet i Babylon 586–537 før Kristus.
Jobs bok er trolig skrevet ned i det 4. eller 3. århundre før Kristus.
Salmene må ha blitt til i det første årtusen før Kristus.
Høysangen ble én bok i det første århundret før Kristus.
Jesajaboken består av to deler som stammer fra henholdsvis 700- og 500-tallet før Kristus.
Jeremia omtaler begivenheter mellom 627 og 586 før Kristus.
Jona ble sannsynligvis til etter folkets eksil i Babylon.
De deuterokanoniske bøkene omhandler tiden fra rundt 180 til 161 før Kristus.
Markusevangeliet er sannsynligvis skrevet mellom år 65 og 75 etter Kristus.
Lukas skrev evangeliet og Apostelgjerningene rundt år 80.
Matteusevangeliet stammer også fra rundt år 80.
Johannesevangeliet er antagelig blitt til i slutten av det første århundre.
Brevene i Det nye testamentet stammer fra en kort periode mellom år 50 og 62.
Johannes’ åpenbaring ble nedtegnet rundt år 95.
Mellom beretningene om skapelsen i Første Mose bok og nyskapelsen i Johannes’ åpenbaring er mange bibelskrifter samlet i grupper: De fem Mosebøkene utgjør en enhet, selv om de inneholder mye forskjellig stoff – blant annet den første delen av Israels his torie og mange leveregler. Så følger flere historiske bøker fra Josva til Ester, fulgt av visdomslitteratur med religiøs refleksjon og livsvisdom – Job, Salmene, Salomos ordspråk, Forkynneren og Høysangen – før profetbøkene. Katolske bibler sprer de deuterokano niske bøkene (se s. 29) rundt blant de andre etter sjanger. Det nye testamentet starter med evangelieberetningene, og Apostlenes gjerninger beskriver tiden etterpå. Så er det tatt inn en rekke brev med forskjellige avsendere og adressater, før avslutningen i Johannes’ åpenbaring.
Skriften legger vekt på sammenhengen mellom de to hoveddelene, og begge fikk betegnelsen testament. Dette er en latinsk oversettelse av det greske ordet for «pakt», en høytidelig avtale. Siden Jesus sier at han innfører en ny pakt, har Kirken kalt forbundet med Gud i Det gamle testamentet for «den gamle pakt».
Da antikkens store bibeloversetter Hieronymus (som døde i 420) gjenga de hebraiske og greske tek stene på latin, delte han mot slutten av 300 tallet den kompakte teksten opp i linjer på grunnlag av innhol det, siden han mente at dette gjorde meningen lettere å forstå for leseren.
Det var den engelske erkebiskopen Stephen Langton som tidlig på 1200 tallet lanserte kapit ler i bibeltekstene. Denne inndelingen kan iblant være forvirrende og skille stoff som hører sammen: I Første Mosebok begynner kapittel to med slutten av
skapelsesberetningen i kapitlet foran, og en kompli sert tekst av Paulus brytes opp der Romerbrevets ka pittel to og tre nokså umotivert deler opp en innfløkt argumentasjon.
Verseinndelingen er yngre: I Det gamle testamen tet kom den midt på 1400 tallet, og i Det nye rundt hundre år etterpå. De fleste bibelutgavene før i tiden hadde ikke overskrifter, men Det norske bibelselskaps 1930 utgave fikk kapittelsammendrag, og overskrif ter kom med ungdomsutgaven av Det nye testamentet i 1957. Overskriftene, som fremdeles er med oss, er ikke egentlig en del av bibelteksten, men bidrar til å styre oppmerksomheten og forståelsen: Er fokuset i Lukas 15 sønnen som vendte hjem, eller er det faren som tok imot ham, eller begge to?
En spesiell utfordring er at mange salmer ofte opptrer med to nummer, og med ett av dem i paren tes. Det skyldes at da de i antikken ble oversatt til gresk, slo man sammen Salme 9 og 10 og 114 og 115, og samtidig ble 116 og 147 delt – alt sammen med konsekvenser for nummereringen. Denne inndelingen ble brukt lenge, mens man nå i de fleste sammenhen ger har gått tilbake til de opprinnelige tallene og setter numrene fra den greske oversettelsen i parentes. Noen ganger står det ikke parentes heller, og blir man forvirret og ikke finner frem, er det nok å sjekke i salmen før eller etter.
Biskop Ireneus på 100 tallet og teologen Tertullian rundt år 200 kalte Bibelen «troens målestokk».12 De brukte det greske ordet kanon, som betød nettopp dette – men hvilke bibeltekster denne omfattet, ble først formelt fastlagt mot slutten av det fjerde århundre.
I dag inneholder trossamfunnenes bibler litt ulike skrifter, og forskjellene ligger særlig i det som i katolsk sammenheng kalles de deuterokanoniske bø kene. Begrepet peker på at de er blitt til «etter» de an dre bøkene i Det gamle testamentet, og når de i noen kirkesamfunn også kalles apokryfe (med et gresk ord for «kryptisk» og «skjult»), er det fordi ikke alle tros samfunn anerkjenner dem på linje med annet gammeltestamentlig stoff.
Disse bøkene har flere forfattere og omhandler en ganske kort periode fra rundt 180 til 161 før Kristus, og de dekker dermed en periode det er lett å overse. En del andre skrifter ble til på samme tid, men Kirken anerkjenner bare syv, som er nokså forskjellige.
Særlig ett av disse deuterokanoniske skriftene inneholder viktige avsnitt: To steder i Andre Makkabeerbok omtaler oppstandelse fra de døde. I 7,9 står det: … verdens konge skal reise oss opp igjen til evig liv fordi vi har gått i døden for hans lover.
Temaet tas opp igjen i 12,43ff, som også omtaler bønn for døde:
For dersom han [Judas Makkabeus] ikke hadde ventet at de falne skulle stå opp, hadde det vært unødvendig og tåpelig å be for de døde … Derfor gjorde han dette sonofferet for de døde.
Andre Makkabeerbok 7,28 peker også på at Gud skapte verden av intet:
… løft blikket og betrakt himmelen og jor den, se på alt som er i dem, og betenk at Gud ikke skapte dette av noe som var til.
Forfatterne av Det nye testamentet kjente disse deu terokanoniske bøkene. De siterer ikke direkte fra dem, men det er for eksempel hentydninger til Andre Makkabeerbok i Lukasevangeliet 11,35 og til Vis dommens bok i Hebreerbrevet 1,3, og Paulus viser fortrolighet med boken i Romerbrevet. Jakobs brev gjengir i 1,19 stoffet i Siraks bok 5,11. Kirkefedrene brukte de deuterokanoniske skrifte ne flittig. På 1500 tallet slo Tridentinerkonsilet fast at de er en del av Skriften, mens Luther ikke inkluderte dem i sin oversettelse. I Norge ble de likevel tatt inn fra starten av Bibelselskapets virksomhet til slutten av 1800 tallet, da de ble fjernet etter påtrykk fra British and Foreign Bible Society. I 1994 ga selskapet igjen ut disse skriftene.
I dag er det ny oppmerksomhet omkring omfanget av Bibelen, blant annet fordi flere grupper gjenkjenner sine synspunkter i bøker som ikke kom med: Nyreligiøsiteten på dagens livssynsmarked viser slektskap med mange av dem, og de kalles gjerne gnostiske (av
et gresk ord for ‘kunnskap’), selv om de ikke bruker denne betegnelsen om seg selv. Interessen skjøt fart da mange slike tekster ble funnet i Nag Hammadi ved Nilen litt nord for Luxor i 1945. Disse tekstene gir uttrykk for en felles livshold ning heller enn et samlet læresystem. Noen hadde len ge vært kjent indirekte gjennom sitater hos kirkefedre som avviste dem. De har ofte et annet syn enn Kirken på for eksempel skapelsen og det ondes tilstedeværelse. Bildet av Gud kan være ganske forskjellig fra det Skriften vitner om.
Mange plasserer Gud der kunnskap og forståelse kommer til kort, mens hans rette plass er «i fylden av det jordiske og det levende». Ordene tilhører kardinal Ratzinger,13 som fortsetter slik: Både vår nød og tilværelsens fylde er likeverdige utgangspunkter i vår streben etter å forstå og oppleve Gud.
Når menneskene setter ham inn i hullene i den viten de på et gitt tidspunkt har kommet frem til, blir han lett overflødig når grensene for kunnskapen utvider seg.
Vi har en tendens til å omtale verdens Herre som begripelig, og glemmer lett at Skriften lar oss få vite nokså paradoksale ting om Gud: Han er «den veldige», men i hans skygge finnes «nattely» (Salme 91,1); han er allmektig, men har gitt menneskene
frihet til å velge (Åp 1,8 og 2,4). Det største paradoks er at Gud ble menneske.
I antikken minnet Dionysios Areopagiten om at det er to veier til sannheter om Gud. Den ene samler de mange utsagn Skriften inneholder om hans vesen, og ser dem under ett. Den andre viser hvordan hvert av disse kommer til kort, siden Gud overgår alle forestillinger og formuleringer.
Skriften understreker at Gud fremtrer for menneske ne med personlige egenskaper. I Israel var navnet en nøkkel til å forstå egenskapene til den som bar det, og i Andre Mosebok 3,13 åpenbarer Gud sitt navn. Det gamle testamentet insisterer på at han ikke skal avbildes (Andre Mosebok 20,4). På fjellet fikk Moses ikke se Herren (Andre Mosebok 33,20), men i Det nye testamentet understreker Jesus at den som har sett Sønnen, har sett hans far (Johannesevangeliet 14,9).
Bibelens Gud viser seg som treenig. Den katolske kirkes katekisme sier at dette er …
… kilden til alle de andre troens mysterier, det er lyset som opplyser dem alle … Hele frelseshistorien handler om hvordan den ene Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd, åpenbarer seg, forsoner og forener seg med de mennesker som vender seg bort fra synden.14
For å uttrykke den kristne tro skal Tertullian ha laget over 500 nye ord, og et par av dem er viktige for forståelsen av Treenigheten: Et av dem var det latinske ordet Trinitas, som i dag oversettes til norsk med ‘Treenighet’, mens vårt språk tidligere fikk frem litt andre nyanser med ‘Trefoldighet’. Han brukte også det greske ordet hypostasis, som gjengis med ‘person’. Dette beskrev opprinnelig den masken
skuespillere brukte for å vise hvilken av skikkelsene i et drama de fremstilte. Først etter lange diskusjoner ble læren om Treenigheten endelig fastslått på kirkemøtene i Nikea i 325 og i Konstantinopel i 381.
Siden Bibelen ble til over lang tid, er det ikke overraskende at også menneskenes bilde av Gud endret seg. Bildekunstnere tok seg store friheter når de fremstilte Gud som en gammel mann. I dag peker feministisk skrifttolkning på hvordan det har vært lagt vekt på at Bibelens gudsbilde er maskulint, men bilder som skildrer hans kvinnelige sider, er likevel ikke så sjeldne som man iblant kan få inntrykk av.
Femte Mosebok 32,18 omtaler «Gud som fødte deg i smerte». I Jesaja 49,15 spør Gud:
Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar?
Litt senere i Jesaja (66,13) hører vi: Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere.
Det er kvinnelige innslag i omtalen av Gud for eksempel i Salme 131,2: … jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor.
Det er slike bibelsteder for eksempel Gregor av Nazians bygger på (han var biskop i Østkirken på 300-tallet) når han mente at selv om Gud omtales som mann, har det ikke noe med kjønn å gjøre. I middelalderen sa den engelske mystikeren Julian av Norwich:
Akkurat som Gud er vår Far, slik er Gud også vår Mor, [han er] kraften og godheten til Faren og visdommen til Moren.15
Tidlig på 1600-tallet skrev den franske biskopen Frans av Sales:
Lik en mor som venter barn, klargjør vuggen, sengetøy og bleier … Slik er det som om Herren på korset er svanger med deg, og ønsker å bringe deg frelse og gjør deg til sitt barn, og forbereder alt du vil trenge.16
Ulike språk beskriver verden forskjellig, og allerede de første linjene i Bibelen gir oversettere utfordringer. Etter at Karl Ove Knausgård hadde vært innkalt som det han kalte «hjelpemann på Bibelen» under arbeidet med den nyeste norske bibelutgaven, Bibelen 2011, så han tilbake på erfaringene med skapelsestekstene i Første Mosebok:
«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jor den». Eller gjorde han nå egentlig det? Står det ikke egentlig: «I begynnelsen skapte Gud himlene og jorden»? Og verden, var den virkelig tom og øde, eller var det formløs og øde den var? Lå mørket over havdypet, over det store dypet, eller bare over dypet? Og var det Guds ånd som svevde, eller var det Guds vind som blåste? Og var det over vannet, eller var det over vannene?17
Det gamle testamentet ble stort sett skrevet på he braisk. Senere flyttet mange jøder til Alexandria, der tekstene en gang mellom 200 tallet og 100 tallet før Kristus ble oversatt til gresk, som var tidens internasjonale språk. Ifølge tradisjonen, men neppe i virke ligheten, ble dette gjort av 72 skriftlærde – seks for hver av de tolv stammene i Israel. Etter hvert kom man til at de hadde vært 70, og med et latinsk ord for dette tallet fikk den greske oversettelsen navnet Septuaginta.
Forfatterne av skriftene i Det nye testamentet, som selv skrev på gresk, brukte denne versjonen. I den vestlige delen av Romerriket var språket latin, og blant annet fordi disse oversettelsene stemte dårlig overens, ba paven på 300 tallet Hieronymus om å utarbeide en ny latinsk tekst. Denne kom i vanlig bruk fra 600 tallet, og 600 år senere ble den kalt Vulgata, som betyr ‘den alminnelige’.
Oversettelser må ta flere hensyn og kan vanskelig være helt konsekvente. Grovt sett er spørsmålet om det skal skje ord for ord, eller om poenget er å for midle meningen. Bibelselskapets 1930 versjon over satte så langt som mulig etter det første prinsippet. Utgaven i 1978 gjenga uttrykk i originalteksten med tilsvarende norske ord, mens 2011 Bibelen har gått noe tilbake til å oversette direkte.
Særpreget i enkelte salmer er blitt borte underveis. I Salme 119 er linjene samlet i blokker, der første bok stav i hver enhet følger det hebraiske alfabetet sukses sivt. Det er derfor det er hebraiske bokstaver i margen på denne salmen i den norske 2011utgaven. Hebraisk er annerledes bygd opp enn europeiske språk og mangler for eksempel den typen tidsformer
som vi er vant til: Et verb på hebraisk har to tidsfor mer, og det dreier seg ikke om nåtid, fortid eller frem tid, men om handlingen har eller ikke har en bestemt begynnelse eller slutt.
Utfordringene er mange: Mener Salme 118,24 at dette er «dagen som Herren har gjort» (som i den nye norske bibeloversettelsen), eller «da han grep inn» (som i den tilsvarende svenske versjonen)? Sier Salme 23 at livsvandringen foregår i «dødsskyggens dal» (som i dagens norske utgave) eller i «mörkaste dal» (som i den svenske)?
Også oversettelse fra gresk kan være vanskelig. I prologen til Johannesevangeliet sto det tidligere i den norske oversettelsen at «mørket tok ikke imot» lyset, mens det nå sies at «mørket har ikke overvunnet det» (1,5). Begge deler gir mening, men altså ikke den sam me. Det greske verbet er ikke lett å gjengi, det kan også bety å «finne at er sant» eller «ta opp i seg», og på norsk kan det også gjengis med «har ikke kunnet gripe».
Et eksempel på hvor avgjørende valg kan være, er Jes 7,14, som i dagens prosaiske norske oversettelse lyder: «Se, den unge jenta skal bli med barn». Matteus brukte gresk, og da han fortalte om Maria som oppfyllelsen av Jesajas profeti, var det naturlig å følge Jesaja i Septuaginta – der står det partenos, som betyr ‘jomfru’. Da dette ble oversatt til latin, ble Matteus 1,23 gjengitt med virgo – og ‘jomfru’.
Det sies iblant at det er enighet blant forskerne om at «ung jente» er en korrekt gjengivelse av den hebra iske teksten i Jesaja 7,14, men så enkelt er det kanskje ikke: Ordet almah brukes syv ganger i det hebraiske gamle testamentet – ofte om «ung pike», men ikke
alltid: Første Mosebok 24,16 gjengir i dag på norsk almah med «en jomfru som ingen mann hadde vært nær».
Forkynner engelen i Lukas 1,30 at Maria «har funnet nåde hos Gud», eller at hun er «full av nåde»? Det greske verbet er en passiv form i perfektum par tisipp, som direkte oversatt betyr «som nåde har vært gitt». Perfektum på gresk forteller om en tilstand i nåtiden på grunnlag av noe som er hendt tidligere. Vulgata oversatte med «full av nåde». Kirkens reflek sjon bygget på dette, og Den katolske kirkes katekis me konkluderer:
[Fordi] Maria faktisk skulle bli i stand til av fri vilje og tro å gi tilslutning til kunngjøringen av hennes kall, var det nødvendig at hun var fullstendig båret av Guds nåde.18
Skriftens ramme er verdens historie, men dette er fremfor alt boken om menneskenes liv med Gud. Nå identifiseres noen lange linjer og sentrum i mangfoldet. Bibelens hensikt er å forvandle.
… han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
Lukasevangeliet 24,27
Bibellesning må skje i Kristus, med Kristus og for Kristus. Hverken Skriften eller tradisjonen handler om Gud. Han er selv til stede der og taler til mennes kene, og derfor mente middelaldermunken William av Saint Thierry:
I all lesing er omhyggelig lesing så fjernt fra overflatisk gjennomlesning som vennskap er forskjellig fra et møte med en fremmed, eller som hengivelse gitt en ledsager er forskjellig fra en tilfeldig hilsen.19
Bibellesning er å lytte til en person, siden Gud lever i sitt ord. Det handler mer om hjerte og følelser enn hjerne og motstandskraft. Den grunnleggende be tydningen av ordet «studium» gikk i retning ‘hengi venhet’, ‘sympati’ og ‘begjær’. Antikkens greske teo log Johannes Krysostomos (det betyr «Gullmunn») mente:
De hellige skrifter ble ikke gitt oss for at vi skulle lukke dem inne i bøker, men for at vi skulle inngravere dem på våre hjerter. 20
Slik har tradisjonen fremhevet hvor viktig de troendes tilegnelse er. Forutsetningen er åpenhet og ydmykhet, og allerede Platon sa at undring er veien til visdom. 21 Bibelens fortelling om frelsens historie, deles i to hovedperioder: Det gamle og Det nye testamen tet som minner om Guds tilgivelse og vil styrke vårt håp. Begge forteller sine historier for at vi skal huske godt og handle konsekvent, for å stimulere tenkning og fremme tilhørighet. Det nye testamentet understreker sammenhengen mellom Bibelens to hoveddeler. Dette er tydelig i tre hymner som ligger hverandre nær. De oppsummerer Skriftens innhold og viser hvor langt Kirken var kom met med å sette ord på sin tro bare én generasjon etter Jesu død og oppstandelse, og før evangeliene var skrevet. I dagens norske bibelutgave er disse poetiske partie ne satt opp slik at de er lette å identifisere. Når de på fle re måter skiller seg ut i brevtekstene, kan det være fordi de er eldre enn sammenhengen de nå står i, og man har pekt på at de kan ha vært brukt i gudstjenestene. Hymnen i Filipperbrevet (2,6–11) hyller Kristus med to vers som skildrer hans inkarnasjon og lidelse, to beskriver hans opphøyelse, og de to siste setter ord på den lovprisningen som tilkommer ham. Efeserbrevs-hymnen (1,3–14) legger større vekt på hvordan Kristus var utvalgt for å fullføre Guds frelseshensikt i tidens fylde. Hymnen i Kolosserbrevet er den korteste av de tre og peker på at Kristus holder både skaper verket og kirken sammen.
Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter –alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset.
Kolosserbrevet 1,15–20
Alle de tre Kristushymnene fremhever at han var med da alt ble skapt, og at korsfestelsen er et høyde punkt i gjenopprettelsen etter syndefallet. I lys av pås ken beskrives Guds plan med frelsen han gir gjennom Kristus. Filipperbrevet sier at hvert kne skal bøye seg i hans navn på jorden og under jorden, og både Ko losserbrevet og Efeserbrevet utvider perspektivet til at forsoningen omfatter «alt i himmel og på jord».
Slik settes Kristus i sentrum, og pavens Bibelkommisjon minnet om at forfatterne av Det nye testamen tet mente at «åpenbaringen ble fullendt i livet, i læren, og fremfor alt i Jesu død og oppstandelse, kilden til tilgivelse og evig liv». 22
I Første Korinterbrev 15,14 sier Paulus «er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap tomt».
Hieronymus sa:
Å ignorere Skriftene er å ignorere Kristus. 23
Den franske middelalderteologen Hugo av St. Victor understreket:
Hele den guddommelige Skrift er én bok, og denne enestående boken er Kristus, for all hellig Skrift snakker om Kristus og går i opp fyllelse i Kristus. 24
Med den vekten evangeliene legger på Jesu sonings død i påsken, er det ikke underlig at Guds tilgivelse av syndere som ber om den, er et tema som binder Det gamle og Det nye testamentet sammen. Salme 103,10 minner om at:
Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, og lønner oss ikke etter vår skyld.
Første Johannes brev 1,9 tar opp temaet: Dersom vi bekjenner våre synder, er han tro fast og rettferdig, så han tilgir oss syndene …
Det som fortelles om Den hellige ånd, binder også sammen Bibelens to hoveddeler: I begynnelsen svevde den over vannet (Første Mosebok 1,1), og i Skriftens siste kapittel er Ånden med på å si «Kom» (Johannes’ åpenbaring 22,17).
DET GAMLE TESTAMENTET starter med å trekke opp rammen for den verden Gud har skapt og nøkkelrollen mennesket er tiltenkt.
Tidlig valgte Gud et folk, men de ville ofte heller gå sine egne veier.
Underveis skildres mange sider ved menneskenes tilværelse – med ord om utfordringer og trøst som alle tider senere har kunnet gjøre til sine.
DET NYE TESTAMENTET fortsetter fortellingen, som viser Guds omsorg for det han har skapt ved at han selv griper avgjørende inn.
Jesus viser hva som ventes av menneskene som Guds forvaltere, og at en sluttevaluering vil finne sted.
Siden disse medarbeiderne er gjenstridige, kulminerer evangeliene med Jesu soningsdød på deres vegne.
Alle de nytestamentlige skriftene bygger på at han oppsto fra de døde og fortsatt lever. I Efeserbrevet 2,6 sies at «I Kirstus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham.»
Bibelen avsluttes med at denne verden skal vike for en ny himmel og en ny jord.
Forfatterne av Det nye testamentet og kirkefedrene anvender flittig Det gamle testamentets begivenheter og bilder, både i form av sitater og henspillinger. Ikke minst fant de frampek – personer og begivenheter som viser ut over seg selv. Opprinnelig hadde man nok ikke vært klar over dette, men ettertiden vet mer og ser tydeligere.
Begrepet «intertekstualitet» er blitt sentralt i dag. Det er hentet fra litteraturvitenskapen og peker på samspillet mellom tekster, for eksempel ved at en nyere siterer eller belyser eller på en annen måte bruker den opprinnelige. Bibelen var intertekstuell lenge før litteraturvitenskapen populariserte begrepet.
Den katolske kirkes katekisme sier:
Enheten mellom de to Testamenter kommer av enheten i Guds frelsesplan og åpenbaring. Det gamle Testamentet forbereder Det Nye, Det Nye oppfyller det Gamle; de to forklarer hverandre; begge er Guds sanne ord. 25
Forskere som legger vekt på denne helheten, kaller det ofte for en kanonisk tilnærming. Sammenknytningen av Bibelens hoveddeler skjer hyppigst ved hjelp av salmene. De dukker opp 570 ganger i Det nye testamentet, som ikke minst peker på hvordan mange salmer gikk i oppfyllelse i Kristus:
De gjennomborer mine hender og føtter … De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen.
Salme 22. 17.19 Matteusevangeliet 27,35 og parallelstedene i de andre evangeliene
Brevene er de tidligste nytestamentlige skriftene, og de henter mye stoff fra Det gamle testamentet: I Ga laterbrevet 4,22–31 er Abrahams to hustruer bilde på forbundet som ble inngått på Sinai og forbun det i Kristus. Melkisedek holdes frem som forbilde i Hebreerbrevet 7. Peters første brev 3,20ff minner om at de som var i arken under den store flommen, ble «frelst gjennom vann», og at «dette er et bilde på dåpen». Romerbrevet 5,14 peker på at Adam er et mot stykke «til ham som skulle komme», altså Kristus, og Første Korinterbrev 15,22 tar opp tråden og under streker at «slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus».
Evangeliene bygger på forbindelsen mellom Bi belens to hoveddeler: I Matteusevangeliet 1,22 står det at begivenhetene som nå skildres, fant sted for å fullbyrde hva Herren hadde sagt gjennom profetene. Markus begynner med en henvisning til Jesaja 40,3. De store hymnene i begynnelsen av Lukasevangeliet –Marias og Sakarjas i første kapittel og Simeons i det andre – spiller på gammeltestamentlig stoff. Johan nesevangeliet åpner med å se tilbake på skapelsen og avslutter korsfestelsesberetningen med å vise til gam meltestamentlige skriftsteder som nå oppfylles.
Jesus bruker ofte slike tekster: For Emmausvandrerne utlegger han (i Lukasevangeliet 24,27) det
«alle skriftene» sier om ham. Han legitimerer sitt kall med å sitere Jesaja i Lukas 4,18ff. I Matteus 5,17 understreker han at han oppfyller loven og profetene, og med andre ord alle skriftene i Det gamle testamentet. I Bibelen brukes «Loven» særlig om Guds åpen baring gjennom Moses, der lover og bud er sentrale, og «profetene» refser frafall og urett og kaller til om vendelse – med bilder av hva som vil skje med dem som ikke er lydige. Det er et poeng å være nøktern og ikke finne sam menhenger uten grunnlag:
Om for eksempel mannaen (som Guds folk fikk i ørkenen etter befrielsen fra fangen skapet i Egypt) virkelig peker på eukaristien, eller ofringen av påskelammet faktisk prefigurerer stedfortredende død, så skyldes ikke dette bare likhet, hvor påfallende den måtte være. Det dreier seg om en innebygget kontinuitet … og dette skyldes at den samme guddommelige vilje er aktiv i begge situasjo ner – og følger samme plan fra trinn til trinn, den planen som er Bibelens virkelige tema. 26
Denne måten å bruke bibelstoffet på dukker opp når liturgien siterer Det gamle testamentet, slik det skjer i julen med ordene om Fredsfyrsten i Jesaja 9. Ikke minst er det mange eksempler i den stille uke og i påskenattens messe: Langfredag leses det fra sangene om Herrens lidende tjener, som vi hører om i Jesaja 52 og 53. Påskenatt blir krysningen av Rødehavet et bilde på dåpen, som det fokuseres på i denne messen.
Marias lovsang i starten av Lukasevangeliet (1,46–55) bygger på gammeltestamentlig stoff:
Min sjel opphøyer Herren, 1 Sam 2,1–10 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser. Hab 3,18 For han har sett til sin tjenestekvinne 1 Sam 1,11 i hennes fattigdom.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, Sal 111,9 han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn Sal 103,17 over dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; 2 Sam 22,18; Sal 89,11 han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen Job 5,11 og 22,19; Sal 107,40f og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, Sal 107,9 men sendte de rike tomhendte fra seg. Han tok seg av Israel, sin tjener, Sal 98,3 og husket på sin miskunn Jes 41,8f slik han hadde lovet våre fedre, Abraham og hans ætt, til evig tid. 1 Mos 17,7
Tidlig så de troende en parallell til Maria i Første Mosebok: Eva stolte på slangen og ble opphav til synd, mens Maria fødte ham som utryddet synden. De store kvinneskikkelsene i den første delen av Bibelen ble sett på som forløpere, og hun ble satt i sammen heng med Visdommen i Ordspråks boken og bruden i Høysangen, som jo sier at «svart er jeg» (Høysangen 1,5) og dermed har gitt opphav til de mange sorte madonnafremstillingene.
Maria var den første i den nye pakt som sa ja, og slik ble hun et forbilde for de troende. Det andre vati kankonsil oppsummerte det slik:
I dette nådens perspektiv forblir Maria uopp hørlig vår mor, fra bebudelsesdagen da hun trodde og ga det samtykke som hun helt uten forbehold fastholdt under korset, og inntil den siste utvalgte har nådd sitt evige mål. 27
Teksten i de fleste bibelbøkene sier lite om hvem som skrev dem. Hva menes med at Bibelen er inspirert og har Gud som sin egentlige forfatter? Her trekkes også konsekvensene av at Skriften har sakramental karakter.
Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til. Første Korinterbrev 2,13
Bare et fåtall av bibeltekstene oppgir hvem som utfor met dem, og det ble tidlig stilt spørsmål ved om det virkelig var de navnene tradisjonen hadde forbundet med bøkene, som sto bak dem.
Det sies ingen steder at Moses skrev Bibelens før ste bøker, som alltid omtaler ham i tredje person. Siste kapittel av Femte Mosebok forteller at Moses døde, og det kunne han jo ikke skrive selv. På side 67 ser vi nærmere på hvordan flere har bidratt til Mosebøkene og iblant skildret samme begivenhet forskjellig.
Mye av Det gamle testamentet må ha sirkulert muntlig lenge og begynte først å få fasthet nokså parallelt med at stammene som skulle utgjøre folket Israel, ble sammensveiset på 1200 tallet f.Kr. Ned skrivingen startet antagelig rundt to hundre år senere.
Spørsmålet om forfatter melder seg også i for bindelse med evangeliene, som ikke avslører i selve teksten hvem som skrev dem – med et slags unntak for Johannesevangeliet, som avslutter med at det er
Det finnes tallrike innføringer og kommentarer. Vi avslutter med å peke på noen det kan være lett å få tak i – både på papir og digitalt.
Når en sak er så vanskelig at du ikke kan avgjøre den …
Femte Mosebok 17,8
katolsk.no – nettsiden til Den katolske kirke i Norge –gir adgang til stoff om både tro og praksis, og hele Den katolske kirkes katekisme med mye bibelstoff og til kirkelige dokumenter (blant annet fra Det andre vatikankonsil). Her finner du også – på forsiden –oversikt over dagens bibeltekster ifølge det katolske kirkeåret.
Digital Bible Library, som ivaretas av United Bible Societies, gir adgang til mer enn 2000 tekster på mer enn 1200 språk.
Nettbibelen utgis av Det norske bibelselskap og har blant annet søkemuligheter til alle ord som er brukt i 2011 utgaven av Bibelen på norsk.
bibel.no, Det norske bibelselskaps nettside, har linker til blant annet stoff om bibelskriftenes tilblivelse, Bibelen i nyhetsbildet og omtale i mediene.
vatican.va , Under Pontifical Biblical Commission har en mengde sentrale dokumenter, blant annet The Inter pretation of the Bible in the Church (1993), The Jewish People and their Sacred Scriptures in the Christian Bible (2002) og The Interpretation and Truth of Sacred Scripture (2014).
De viktigste er:
• Leo XIIIs encyklika Providentissimus Deus (1893)
• Pius XIIs encyklika Divino Afflante Spiritu (1943)
• Det andre vatikankonsils konstitusjon Dei Verbum (1965)
• Benedikt XVIs apostoliske formaning Verbum Domini (2010) *
De offisielle dokumentene finnes i Dean P. Bechard:
The Scripture Documents. An Anthology of Official Catholic Teachings (Collegeville 2002). *
St. Olav forlag har utgitt Den dogmatiske konstitu sjon om Guds åpenbaring – Dei Verbum og de andre dokumentene fra Det andre vatikankonsil (Oslo 2013).
St. Olav forlag har også utgitt Den katolske kirkes katekisme – med artikler om Kristus som Skrif tens sentrum, om Den hellige ånd som forfatter, om kanondannelsen og om Skriften i kirkens liv.
*
To kommentarsamlinger skiller seg ut – både ved kvalitet og spennvidde, men dessverre også ved om fang. Foreløpig er de bare tilgjengelige på engelsk og i papirutgaver:
– Brown, Raymond E, Fitzmyer, Joseph A. og Mur phy, Roland E. (red.): The New Jerome Biblical Commentary (Upper Saddle River 1990). I tillegg til innføringer i Bibelens skriftsamlinger og enkeltskrifter finnes det også en rekke artikler om enkeltemner.
– Bergsma, John og Pitre, Brant (red.): A Catholic In troduction to the Bible (San Francisco 2018). Dette bindet dekker Det gamle testamentet – med kapitler om de bibelske bøkene, og hvert avsluttes med en oversikt som kobler dem til leksjonariet. Det er vars let at den skal følges av et tilsvarende verk for Det nye testamentet.
Det er nærliggende å nevne også:
• Senior, Donald, Collins, John, og Getty, Mary Ann (red.): The Catholic Study Bible (3. utg., Oxford 2016) – som også gjengir selve bibeltekstene som kobles til leksjonariet.
• The New Oxford Annotated Bible (3. utg., Oxford 2007) gir gode introduksjoner til Bibelens deler og har dessuten tematiske innføringsartikler.
*
Om bruken av bibelstoff i messen, er det en nyttig innføring av Edward Sri i A Biblical Walk Through the Mass. Understanding what we say and do in the liturgy (West Chester 2011).
Daniel J. Harrington: How do Catholics Read the Bible (Lanham 2005) gir en oversiktlig og kortfattet innføring.
Michael J. Gorman har redigert en økumenisk introduksjon til Bibelen med en rekke bidragsytere fra ulike trossamfunn: Scripture and Its Interpretation (Grand Rapids 2017). Verdien ligger ikke minst i mange forslag til ytterligere lesning.
Joseph kardinal Ratzingers God’s Word (engelsk ut gave: San Francisco 2008) har lettlest og instruktivt stoff.
Tord Fornberg (red.): Skrift og tradisjon – Katolske perspektiv på bibeltolkning och bibelbruk (Stock holm 2017) har en rekke bidrag og mange svenske eksempler.
I en liten serie med stoff fra klosterlivet har St. Olav forlag utgitt Lectio divina. Langsom interaktiv bibel lesning (2016). Siden tidebønnene inneholder så mye bibelstoff, nevner vi også Tidebønnene – forlagets serie med liturgiens tekster til disse gudstjenestene, og veiledningen i Tidebønnene. Bærekraftig bønneliv (2018).
Verbum forlag utga i 2019 Hans Johan Sagrustens bok Det store puslespillet – Jakten på de tidligste manu skriptene til Bibelen.
Andre vatikankonsil Avholdt mellom 1962 og 1965
Bibelkommisjonen
Opprettet i 1902 av Leo XIII Dei Verbum Dogmatisk konstitusjon fra Det andre vatikankonsil
Deuterokanonisk
Om skriftene som ble til på slutten av Det gamle testamentes tid
Deuteronomium Femte Mosebok Dogmatisk konstitusjon Dokument fra et konsil, inneholder lære
Ecclesiastes
Forkynneren, en av Visdomsbøkene i Det gamle testamentet
Encyklika Pavelig rundskriv
Eksegese Bibelutlegging Eksodus Andre Mosebok
Formkritikk Bibelanalyse på grunnlag av skriftenes form
Fundamentalisme
Tolker bibeltekstene bokstavelig
Genesis Første Mosebok Heresi Avvikende lære Hermeneutikk Skrifttolkning
Historisk-kritisk metode Undersøker bibelskrifter som historiske vitnesbyrd
Inspirasjon
I bibeltolkning knyttet til Den hellige ånds medvirkning Kanon Samlingen av bibeltekster
Kildekritikk
Undersøker bibeltekstenes opphav
Kirkefedre Antikkens store teologer
Konstitusjon
Et dokument i Den katolske kirke
Kristologisk Med Kristus som sentrum Lectio divina Meditativ bibellesning, utviklet i klostersammenheng
Leksjonar
Oversikt over bibeltekster for hver dag i året Narrativ analyse Analyserer bibeltekster som fortellinger Numeri Fjerde Mosebok Pentateuken De fem mosebøkene
Redaksjonskritikk Analyserer bibeltekster ut fra forfattere og redigering Septuaginta Antikkens greske oversettelse av Det gamle testamente Synoptiske evangelier Matteus, Markus og Lukas, som kan settes opp side om side
Verbum Domini
Apostolisk formaning utstedt av Benedikt XVI Vulgata Den latinske Bibelen som Hieronymus oversatte
Ambrosius (ca. 339–397) Biskop i Milano Augustin (354–430) Biskop i Hippo
Balthasar, Hans Urs von (1905–1988) Sveitsisk teolog Basilios (329–379) Biskop i Ceasarea i dagens Tyrkia
Benedikt XVI (1927–) Tysk teolog, pave 2005–2013, tidl. kardinal Ratzinger
Bonaventura (1221–1274) Italiensk teolog, fransiskaner
Cassian (360–435) Munk som preget klosterlivet i Vesten
Clemens av Alexandria (ca. 150–mellom 211 og 215) En av kirkefedrene
Efrem (ca. 306–373) Teolog i østkirkens Edessa i dagens Tyrkia
Eusebios (ca. 265–340) Biskop i Caesarea i Palestina
Filon (13–20 f.Kr–ca. 50 e.Kr) Jødisk filosof i Alexandria
Galilei (1564–1642) Italiensk vitenskapsmann
Gregor av Nazians (ca. 335–ca. 394) Biskop i Konstantinopel
Gregor den store (ca. 540–ca. 604) Pave fra 590
Guigo den andre (død mellom 1188 og 1193) Abbed i La grande Chartreuse
Hieronymus (ca. 347–419 eller 420) Bibeloversetter
Hugo av St.-Victor (slutten av 1000 tallet–1141) Fransk munk
Ireneus (ca. 130–ca. 202) Biskop av Lyon fra 178
Johannes Krysostomos
(ca. 344–407) Gresk kirkefader i Konstantinopel
Julian av Norwich (1342–ca. 1423) Engelsk kvinnelig mystiker
Leo XIII (1810–1903) Pave fra 1878 Newman, John Henry (1801–1890) Engelsk teolog og kardinal
Origenes (ca. 185–252 el. 254) Teolog i Alexandria i Egypt Pius IX (1792–1878) Pave fra 1846
Pius X (1855–1914) Pave fra 1903 Pius XI (1857–1939) Pave fra 1922 Pius XII (1876–1958) Pave fra 1939 Proust, Marcel (1871–1922) Fransk forfatter Quenardel, Olivier abbed i Cîteaux 1993–2021 Ratzinger, Joseph (1927–) Tysk teolog, senere pave Benedikt XVI
Spinoza, Baruch (1632–1677) Nederlandsk filosof
Stephen Langton (ca. 1150–1228) Erkebiskop av Canterbury fra 1207
Tertullian (ca. 155–ca. 222) Nordafrikansk teolog
Thomas Aquinas (1225–1274) Middelalderteolog, dominikaner
Der ikke annet er oppført, er oversettelsene forfatterens.
1 Tore Witsø Rafoss: «Nordmenns bibelbruk», KIFO rapport 2017.1, s. 18 og 43.
2 Verbum Domini 42
3 In librum primum regum. Prologen 2.2–4
4 La prisonnière, bind 5 av På sporet av den tapte tid
5 Kommentar til Diatessaron I.19
6 I troens fylde (Oslo 1995), s. 250
7 Ibid., s. 247
8 Providentissimus Deus 14
9 Bekjennelser 9.5
10 Epistola ad Marcellinus: De interpretatione psalmos
11 Explanatio psalmorum, Salme 1.9–10
12 Ireneus: Adversus haereses I.9.4. Tertullian: De praescriptione haereticorum 12
13 Innføring i kristendommen (Oslo 1993), s. 68
14 Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 234
15 Revelations of Divine Love 59. Norsk utgave: Visjoner av Guds kjærlighet (Oslo 2000)
16 Introduction à la vie dévote V.13
17 Amadou, Christine og Aschim, Anders (red.) : Bibelsk (Oslo 2011), s. 35
18 Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 490
19 Sitert etter Casey, Michael: The Art of Sacred Reading (Liguori 1996), s. 14
20 Homiliae in Ioannem XXXII.3
21 Theaetetus 155 c d
22 The Interpretation og the Bible in the Church. (Roma 1995), 3.2
23 In Isaiam, Prologen
24 De arca Noe 2.8
25 Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 140 26 Lubac, Henri de: The Sources of Revelation (New York 1968) 27 Lumen Gentium 8.3.62 28 Kommentar til Salme 147, PL 26 134 B 29 Summa Theologicae II II q. 173a4 30 Dei Verbum 3.11 31 Expositio Evangelii Secundum Lucam 6.33 32 Scala claustralium 6 33 Dei Verbum 6.21 34 Sermo 43.7.9 35 Lumen fidei 32; Fides et ratio 61 62 36 Divino Afflante Spiritu 29 37 Tractatus theologico-politicus 3.1 – G3.98 38 I troens fylde (Oslo 1995), s. 247 39 Sitert etter SEGL – katolsk årsskrift for religion og samfunn 2019, s. 141 40 McBrien, Richard : Catholicism (San Francisco 1995), s. 249f 41 Tale på Verdensungdomsdagen i Panama 26. januar 2019 42 Providentissimus Deus 14 43 Providentissimus Deus 2 44 Divino Afflante Spiritu 11 45 Divino Afflante Spiritu 40 46 Fredrik Hansen (red.): Det annet vatikankonsil –dokumenter (St. Olav forlag 2013) 47 Johannes Paul II: Tale ved anledning hundreårsjubileet for Divino afflante spiritu (1993) 48 In evangelium Johannis tractatus 21.8 49 Sitert etter Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 795 50 An Essay on the Development of Christian Doctrine 2.14.6
51 Sitert etter Raymond E. Brown: The Sensus Plenior of Sacred Scripture (Baltimore 1955), s. 92
52 Dei Verbum 2.10
53 Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 80
54 Prekenen er gjengitt på katolsk.no – og referansen er til Gregors preken 19 over Esekiel
55 Sacrosanctum Concilium, innledningen 2
56 Mediator Dei 165
57 Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 1171
58 Epistola ad fratres de Monte Dieu
59 Dei Verbum 5.25
60 Scala clustralium 82 61 Moralia in Job 5.6 62 Laudes canticum 1 63 De oratione dominica 35 64 De Genesi ad litteram 4.27.44 65 De principiis III.1
66 Peri archon IV 3.14
67 Contra Eunomium PG 45, 828C
68 Brev til Benedetto Castelli 21.12.1613 69 Gaudium et spes 36
70 Innføring i kristendommen (Oslo 1993), s. 127f
71 I In the beginning: A Catholic Understanding of the Story of Creation and the Fall (Grand Rapids 1995) 72 Communion and Stewardship 68
73 Address to the Pontifical Academy of Sciences 31.10.1992
74 Den katolske kirkes katekisme (Oslo 2014), 334–336
75 Ennarationes in psalmos 103,I,15
76 Dei Verbum 3.11
77 The Interpretation of the Bible in the Church 3.2
78 Dei Verbum 3.13
79 Contra epistula ad manichaeus 5
80 De doctrina christiana 1.40.44
• Det store bruddet. Reformasjonen i Norge (Andresen & Butenschøn forlag 1999)
• Klostrene ved verdens ende. Lyse, Nonneseter i Bergen, Hovedøya, Munkeby og Tautra (Pax forlag 2007)
• Reisefører til Norge det Herrens år 1315 (Pax forlag 2011)
• Dverger på kjempers skuldre. Fra kristendommens idéhistorie (Pax forlag 2013)
• En dag i Herrens forgårder. Med munkene på Hovedøya 1. august 1197 (St. Olav forlag 2019)
• Sammen med p. Joel Regnard OCSO: Lectio Divina. Langsom interaktiv bibellesning (St. Olav forlag 2016)
• Sammen med sr. Sheryl Frances Chen og sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO: Tidebønnene. Bærekraftig bønneliv (St. Olav forlag 2018)
