demikere å anse tid brukt på å gå lange turer eller svømme, som “akademisk tid”, tid som er helt og holdent brukt på å tenke gjennom eller reflektere over påtrengende / viktige teoretiske spørsmål. Ved siden av dette finner vi den kunstneriske tiden som kan vise til en lang historie fra de ulike bohemtilværelsene i kunstnerkvarterer i Paris, London og New York, og den irregulære eller nattlige økonomien som er blitt forbundet med ofte utsvevende og romantiserte former for selvorganisert kunstnerisk praksis. Disse aktuelle formene for akademisk tid blir synligere nå som de tas i bruk av tidligere studenter som i studietiden også levde slik ( for eksempel å jobbe natten gjennom for å få ferdig et essay eller en oppgave innen fristen ). I en slik sammenheng preget av en ny kultur- medie- og kunstøkonomi ( inkludert nye medier ), begynte tidligere studenter, spesielt på den tiden da internett gjennomgikk en rask utvikling, å ta til seg en svært synlig og uavhengig ( eller ikkekontraktfestet ) versjon av akademisk tid. Enten de jobbet fra en garasje, fra et soverom eller et atelier som også fungerte som bolig, utvidet ideen om uformell, selvorganisert arbeidstid seg til en mye større andel av unge mennesker ( og reflekterte slik universitetsutannelsens stadig økende utbredelse – flere studenter på universitetet betyr at flere også kommer ut derfra ). Tiziana Terranova har utarbeidet en omfattende analyse av mentaliteten hos den frie arbeideren, som ligger til grunn for så mye av utviklingen i de digitale medier, og måten unge mennesker entusiastisk donerer tid og ideer som snappes opp av Microsoft, Google etc. og derved bidrar til selskapets inntjening. Terranova og Andre Ross peker begge på de tette sosiale nettverkene i mikroselskaper og nystartede bedrifter i “Silicon Alley”, og det uformelle eller kanskje subkulturelle arbeidsmiljøet hvor normalarbeidstid er erstattet
av leketid, eller online-tid. I en tidligere artikkel “Club to Company” ( McRobbie 2002 ) satte jeg søke lyset på hvordan gleden ved subkulturelle aktiviteter ( musikkpromovering, dans, mote og stil ) er blitt forvandlet til arbeidssoner hvor de samme hedonistiske etos råder. Og tidligere, i 1998, ga jeg en presentasjon av hvordan folk med et bredt spekter med kunnskaper og kompetanse, som redaktører, skribenter, moteskaper, fotografer og modeller som jevnlig jobber gratis for blader som The Face eller iD som en bevisst måte å promovere seg selv og sine talenter i håp om å fange interesse fra potensielle oppdragsgivere ( McRobbie 1998 ). Hvis vi sammenholder disse nyskapende måtene å forsøke å tjene til livets opphold på, med den kognitive kapitalismens økende behov for arbeidskraft med høyt kompetansenivå og uavhengig innstilling kapabel til å skape “store ideer”, vil “akademisk tid” unngåelig bli sett på som en modell for en tilstand der arbeidet i økende grad former hverdagen. Men det er problemer med dette idealet. Nettopp “akademisk tid” må gjøre nøye rede for seg og er underlagt diverse former for måling, med sanksjonering og straff om produksjonen er lav eller ikke-eksisterende. For å sikre arbeidsvilkår, finnes det både fagforeninger og andre fagfellesskap. Men overføres det som virker som ustrukturert akademisk tid til den nye kreative sektoren, oppdager frilanseren eller den selvstendig næringsdrivende at denne kanskje romantiserte formen for tid ikke er kompatibel med behovet for omsetning. Faktum er at enhver form for akademisk tid rett og slett er uholdbar og uøkonomisk. Det samme gjelder innenfor den tredje sektor, ideelle og samfunnsnyttige organisasjoner, små forskningsbyråer, tankesmier og mikroinstitusjoner. I kunstverden og i andre felt hvor man er avhengig av stipender eller tilskudd som utdeles av ulike bevilgende organer, blir også tiden “akselerert” og arbeidet er