Essay Maria Lind
krever egenfinansiering later de til å tro at institusjonene bare trenger å ta i litt ekstra, så får man tak i både sponsorer og mesener. Men de overser at det er en alvorlig systemfeil i Norden: Hverken bedrifter eller individer er en del av en kultur hvor man sponser eller gir bort penger. Å skape en slik kultur kan ta flere generasjoner, akkurat som andre holdningsendringer tar tid. Vi har heller ikke den flora av stiftelser som man kan søke midler fra, som man finner for eksempel i Tyskland og Sveits. Kunstens produksjons- og arbeidsforhold er uløselig forbundet med disse større økonomiske spørsmålene. Postfordismens arbeidsorganisering med tidsbegrensede kontrakter og prosjektvirksomhet har snudd opp ned på vår måte å produsere på, det være seg kultur eller andre ting. Og her har bohemen generelt og kunstnerne spesielt tatt steget inn på arenaen som modell for den nye entreprenøren. En arbeider av i dag skal være fleksibel, selvdreven, driftig og uopphørlig kreativ – akkurat som kunstneren. Dette fører til at kunstnere og andre kulturprodusenter har flere vilkår til felles med den flodbølge av midlertidig ansatte innen andre sektorer som har oppstått de siste tiårene. Noen hevder at vi her kan finne grobunn for en omdefinering av klassetanken : Istedenfor et proletariat som blir stadig vanskeligere å definere, kan vi snakke om et “prekariat”–mennesker som arbeider under usikre forhold, og som fører en tilværelse som i høyeste grad er prekær. Her kan vi skimte en gnist av håp for den nygamle solidaritetstanken. Det er lett å havne i en diskusjon om kunstens frihet når man snakker om finansiering og kunstens produksjonsog arbeidsforhold. I stedet bør vi tenke spillerom, HVA vi kan gjøre HVOR. Dette kan ikke frikobles fra nasjonsog nasjonalitetsdiskusjonen, og heller ikke fra strukturomveltningene. Noe er forandret. Uten å henfalle til konspirasjonsteorier, kan vi slå fast at mangfoldet på den nordiske kunst-
scenen er redusert. Samtidig har det, akkurat som på andre felter, blitt vanligere med selvstendig næringsdrift, og frittstående initiativer har vokst frem i rask takt. Mange av dem er en del av en bølge med strategisk separatisme. Man beskytter sin selvbestemmelse og vil holde seg på behørig avstand fra offisielle strukturer og deres vilje til – i velferdsstatens velvillighets navn – å suge det frittstående opp i seg. Hvilket har tatt futten fra alt for mange selvdrevne initiativer. Det Fri Universitet i København er et inspirerende eksempel på en slik strategisk separatisme. I sju år fungerte det selvorganiserte universitetet i en stue hjemme hos de to kunstnerne Henriette Heise og Jakob Jakobsen og deres datter i København. Med et ambisiøst program med blant annet debatter, forelesninger og filmvisninger, forsøkte de å skape et situasjonistinspirert alternativ til det stadig mer kommersialiserte, konvensjonelle utdanningssystemet. Jakobsen har til og med vært drivkraft for UKK ( Unge kunstnere og kunstformidlere ), den første yrkesoverskridende interesseorganisasjonen for kunstnere og andre kunstarbeidere noensinne, og den første kunstrelaterte interesseorganisasjonen i moderne tid. De organiserte seg i raseri over det ytre høyres inntreden i det danske parlamentet ved valget i 2001, og agerte iherdig for en kunst som utfordrer status quo. På kort tid lyktes de å få representanter inn i ulike offisielle organer og var derfor i stand til å påvirke kunstpolitikken i en viss grad, og dette fikk kulturprodusenter i de andre nordiske landene til å betrakte det danske fenomenet med beundring og aldri så lite misunnelse. UKK har nemlig vist seg mer aktiv og sterkere enn sine nordiske søsterorganisasjoner. Det Fri Universitet i København har på sin side – helt frivillig – lagt ned. De har gått videre, etter seierssikkert å ha proklamert : “Vi har vunnet !”