Essay Maria Lind
eiendeler. Istedenfor den luksus og den velstand som vanligvis forbindes med emiratene, introduseres vi her for de lavere, mer lokale steder, som likevel holder et høyere nivå enn tilsvarende hoteller andre steder i verden. Det får meg til å fundere på hvor alle gjestearbeiderne som holder landets produksjon i gang, får sin nattesøvn. Gjestearbeidere som i hovedsak er uten rettigheter og som kan kastes ut av landet for den minste forseelse. Med “a reasonable measure of self-reflexivity” har kuratoren Tirdad Zolghadr lykkes med å iscenesette et stykke nasjonalrepresentasjon som er tankevekkende og tiltalende, den er humoristisk uten å være lattervekkende, genuint interessant i forhold til biennalens historie og dens kobling til 1800-tallets verdensutstillinger, den gir matnyttig informasjon om emiratene og den raske og komplekse samfunnsutvikling landet har vært gjenstand for, så vel som om styresmaktenes bakenforliggende ambisjoner, og den gir besøkende en mulighet til å gjøre seg kjent med et arkiv over dokumentasjon av landets samtidskunst. Og sist, men ikke minst gjør den oss kjent med et nytt – og rimelig interessant – kunstnerskap, Lamya Gargash. Dette ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra en kunstner og dramatiker fra Berlin, en teatergruppe som spesialiserer seg på ny-iscenesettelser av kunstverdenens diskursive evenementer, også fra Berlin, i tillegg til arkitekturmodeller av museumsbygg tegnet av blant andre Zaha Hadid og Rem Koolhaas. Med disse komponentene bryter Zolghadr opp den klassiske representasjonstanken og stikker hull på en byll. Han gjør betydelig mer enn bare å ta pengene og stikke. Denne formen for selvrefleksivitet kan virke oppfriskende. Man kan likevel bli så selvreflekterende at det går over i forlegenhet, og den er hemmende. Om man ikke passer på, kan selvrefleksiviteten også ende i formalisme. De senere årene har det blitt
snakket en del om nettopp “kuratorisk formalisme”, i betydningen kuratering som navlebeskuelse. Kuratering for kurateringens egen skyld, der kunstens eksistensvilkår dominerer på bekostning av kunsten selv. Som piruetter, uten annen betydning enn å være virtuos. Diskusjonene har referert til den mer eksperimentelle kuratoriske praksisen der selvrefleksjonen er en gitt ingrediens. Ved nærmere ettertanke er det lett å fastslå at det i den mest interessante formen for selvrefleksiv kuratering heller er snakk om en “kuratorisk funksjonalisme”, eller enda bedre, “kuratorisk post-funksjonalisme”. En metode hvor man tar kunsten og dens måte å fungere på, konteksten og dens forutsetninger, som utgangspunkt for hvordan man arbeider, og lar formatet eltes ut fra materialet og kunsten få forbli hovedsaken, enten materialet er kunstverk eller institusjonelle sammenhenger. Men det handler også om å respondere på kunsten og ramme den inn på måter kunstnerne ellers ikke ville ha gjort. Av og til skjer dette like rasjonelt som i den funksjonalistiske arkitekturen, men ofte er det nok mer tale om innlevelse og fortolkning, om en dialogisk prosess, der kuratoren er en kunstens hjelpende hånd og samtalepartner. I tilfellet med emiratenes paviljong i Venezia har Zolghadr i mindre grad tatt utgangspunkt i kunstverkene og deres modus operandi enn i den gitte situasjonens parametere. At kunsten aldri har vært fri og uavhengig, sier seg selv. Kunsten er alltid nedfelt i et samfunn med ideer om dens beskaffenhet og funksjon. Lojalitetsbånd, avhengighetsforhold, styring, instrumentalisering – det finnes en rekke forskjellige modeller for hvordan kunsten har fungert i forhold til oppdragsgivere, mesener og andre betraktere. Fra 1800-tallets bayerske monarker og deres bevisste satsning på kultur som identitetsbygging i den unge nasjonen til Tony Blairs “cool Britannia” som