Appendiks
En beretning for et akademi Høye herrer av Akademiet! De viser meg ære ved å anmode meg om å levere en beretning om fortiden min som ape. I den forstand kan jeg dessverre ikke etterkomme anmodningen. Nesten fem år skiller meg fra livet som ape, et tidsrom som kanskje er kort målt på kalenderen, men uendelig langt å galoppere gjennom, slik jeg har gjort, her og der ledsaget av fortreffelige mennesker, råd, bifall og orkestermusikk, men i grunnen alene, for alle mine ledsagere har, for å bli i bildet, holdt seg langt utenfor barrieren. Denne prestasjonen hadde vært umulig, hvis jeg egenrådig hadde tviholdt på opprinnelsen min og minnene fra ungdommen. Nettopp å gi avkall på all egenrådighet, var det viktigste budet jeg påla meg; jeg, fri ape, fant meg i dette åket. Men på den måten lukket minnene seg stadig mer. Selv om jeg sto fritt til å vende tilbake, hvis menneskene hadde villet det, gjennom den vide porten som himmelen danner over jorda, ble porten lavere og trangere jo mer utviklingen min ble pisket fremover; jeg følte meg mer og mer vel og som en del av menneskenes verden; stormen som blåste fra fortiden, slik at det gikk kaldt nedover ryggen
— 269 —
under byggingen av den kinesiske muren
på meg, avtok; i dag er det bare et vinddrag igjen som gjør at hælene kjennes litt kalde, og hullet i det fjerne, som det kjølige vinddraget kommer fra, og som jeg en gang kom fra, er blitt så lite at jeg, hvis kreftene og viljen overhodet hadde vært tilstrekkelig for å komme seg tilbake dit, måtte ha flådd pelsen av meg for å komme gjennom. For å si det rett ut, selv om jeg gjerne skulle ha snakket i bilder, for å si det rett ut: Deres liv som aper, mine herrer, i den grad De har noe slikt bak Dem, kan ikke være fjernere for Dem enn fortiden min er for meg. Men hver den som beveger seg over jorda, kjenner at det kiler under hælen: både den lille sjimpansen og den store Akilles. Med de sterkeste reservasjoner kan jeg kanskje likevel svare på Deres forespørsel og det med stor glede. Det første jeg lærte var: å håndhilse; å håndhilse er et tegn på åpenhet; måtte i dag, når jeg nå har nådd høydepunktet i min karriere, denne første håndhilsenen etterfølges av et sannhetens ord. For Akademiet vil dette ikke kunne bidra med noe vesentlig nytt og vil stå langt tilbake for det man ønsker av meg, og som jeg med min beste vilje ikke kan uttrykke – men i det minste vil det angi en retning for hvordan en som har vært ape, har kommet seg inn i menneskeverdenen og har klart å slå seg opp der. Jeg ville ikke kunne ha sagt det uvesentlige som nå følger, hvis jeg ikke hadde vært helt sikker på meg selv, og hvis ikke min posisjon på de store varietéscenene rundt om i den siviliserte verden hadde stått så urokkelig fast: Jeg stammer fra Gullkysten. Hvordan jeg ble fanget vet jeg bare fra fremmede beretninger. En jaktekspedisjon fra firmaet Hagenbeck – med lederen har jeg forresten senere tømt mang en god flaske rødvin – lå og ventet i buskene ved elvebredden, da jeg om kvelden midt i en flokk, kom for — 270 —
appendiks: «en beretning for et akademi»
å drikke. Man skjøt, jeg var den eneste som ble truffet, to skudd traff meg. Ett i kinnet, det var et streifskudd, men etterlot et stort bortbarbert rødt arr, som har gitt meg det motbydelige og helt og holdent upassende navnet Rødpeter, offisielt funnet på av en ape, som om jeg bare skiller meg fra den for lengst avdøde, her og der velkjente, dresserte apen Peter gjennom den røde flekken på kinnet. Dette som et apropos. Det andre skuddet traff meg nedenfor hoften. Det var et mye bedre skudd og er grunnen til at jeg fremdeles hinker litt. Nylig leste jeg en artikkel, skrevet av en av de titusen bløffmakerne som uttaler seg om meg i avisene, om at apenaturen min ennå ikke er helt overvunnet; beviset på det skulle være at jeg liker å trekke ned buksene når jeg får besøk, for å vise hvor skuddet traff meg. Denne fyren burde ha fått skutt av seg fingrene på den skrivende hånden sin, én etter én. Jeg, jeg trekker buksene mine ned for hvem det skulle være; man finner ikke noe annet der enn en velpleid pels og arret etter et – la oss i en bestemt hensikt velge et bestemt ord som ikke vil bli misforstått – arret etter et umenneskelig skudd. Alt ligger åpent i dagen, det er ingenting å skjule, står sannheten på dagsordenen, gir enhver storsinnet person avkall på sine fineste manerer. Hadde den omtalte skribenten, derimot, trukket ned buksene når det kom noen på besøk, ville det sett annerledes ut, og jeg vil anerkjenne det som et tegn på fornuft at han lar det være. Men da skal han heller ikke plage meg med finfølelsen sin! Etter disse skuddene våknet jeg – og her begynner gradvis min egen erindring – i et bur på mellomdekket på dampskipet til Hagenbeck. Det var ikke et gitterbur med fire vegger, snarere var tre vegger festet til en kasse, kassen dannet altså den fjerde veggen. Kassen var for lav til at jeg kunne — 271 —
under byggingen av den kinesiske muren
stå oppreist og for smal til at jeg kunne sitte. Jeg satt altså på huk med bøyde bein som hele tiden skalv, og siden jeg antakelig ikke ville se noen og ville være i mørket, satt jeg vendt mot kassen, mens gitterstengene skar seg inn i kroppen min bakfra. Man mener det er en fordel å oppbevare ville dyr på denne måten i den første tiden, og jeg vil av egen erfaring ikke legge skjul på at dette fra et menneskelig synspunkt faktisk er tilfelle. Men det tenkte jeg ikke på den gangen. For første gang i hele mitt liv hadde jeg ingen utvei; rett frem kom jeg i hvert fall ikke, rett foran meg var kassen, planke festet til planke. Riktignok var det en langsgående sprekk mellom plankene, som jeg ønsket velkommen med en uforståelig glad hulking da jeg oppdaget den, men sprekken var ikke en gang bred nok til å stikke halen gjennom og jeg klarte ikke å utvide den selv med all min apekraft. Jeg skal, fikk jeg senere vite, ha lagd uvanlig lite bråk, noe som førte til den konklusjon at jeg snart ville krepere eller at jeg, hvis jeg kom til å overleve den første kritiske tiden, ville bli veldig lett å dressere. Jeg overlevde denne tiden. Dempet hulking, smertefull leting etter lopper, doven slikking på en kokosnøtt, banking på kasseveggen med skallen, rekke tunge når noen var i nærheten – det var det første jeg holdt på med i mitt nye liv. Men hele tiden hadde jeg denne ene følelsen: Ingen utvei. Nå kan jeg naturligvis bare gjengi med menneskeord det jeg den gangen følte som ape og derfor fortegner jeg det, men selv om jeg ikke lenger har tilgang til den gamle apesannheten, ligger den likevel i den retning jeg nå har beskrevet, det er det ingen tvil om. Hittil hadde jeg jo hatt mange utveier og nå hadde jeg ingen. Jeg sto fast. Selv om man hadde naglet meg fast, ville ikke dristigheten min avtatt. Hvorfor det? Klor opp huden — 272 —
appendiks: «en beretning for et akademi»
mellom tærne, du finner ikke grunnen. Press deg mot gitterstangen bak deg, til den nesten deler deg i to, du vil ikke finne grunnen. Jeg hadde ingen utvei, men måtte skaffe meg en, for uten utvei kunne jeg ikke leve. Hvis jeg hadde blitt værende inntil kasseveggen, hadde jeg uvegerlig gått til grunne. Men hos Hagenbeck hører aper hjemme inntil veggen i en kasse – ja vel, så sluttet jeg med å være ape. En klar, vakker tankegang, som jeg på en eller annen måte må ha pønsket ut med magen, for aper tenker med magen. Jeg er redd man ikke helt forstår hva jeg mener med utvei. Jeg bruker ordet i den mest vanlige og omfattende betydning. Jeg sier med vilje ikke frihet. Jeg mener ikke den store følelsen av frihet i alle retninger. Som ape kjente jeg den kanskje, og jeg har blitt kjent med mennesker som lengter etter den. Men frihet forlangte jeg verken den gangen eller nå. I parentes bemerket: Med frihet lurer man seg selv så altfor ofte blant menneskene. Og slik friheten regnes til de mest opphøyde følelser, slik hører også den tilsvarende feiltakelsen til de mest opphøyde. Ofte har jeg før opptredenene mine i varieteene sett et kunstnerpar romstere rundt på trapeser høyt oppe under taket. De svingte seg, de gynget, de sprang, de svevde inn i hverandres armer, den ene bar den andre etter håret med tennene. «Også dette er menneskelig frihet», tenkte jeg, «egenmektig bevegelse.» For en hån av den hellige natur! Ingen bygning ville holde stand mot apenes latter ved et slikt syn. Nei, frihet ville jeg ikke. Bare utvei; til høyre, til venstre, hvor som helst, jeg stilte ingen andre krav, selv om utveien skulle vise seg å være en feiltakelse, kravet var lite, feiltakelsen ville ikke være større. Komme seg videre, komme seg videre! Bare ikke stå stille med løftede armer presset inntil en plankevegg. — 273 —
under byggingen av den kinesiske muren
I dag ser jeg det klart: Uten den største indre ro, hadde jeg aldri sluppet unna. Og faktisk kan jeg kanskje takke roen som kom over meg på skipet etter de første dagene, for alt jeg senere har blitt. Men denne roen kan jeg på den annen side takke folkene på skipet for. Det er tross alt gode mennesker. Selv i dag liker jeg å tenke tilbake på lyden av de tunge skrittene deres, som den gang ga gjenklang i halvsøvnen min. De hadde for vane å gjøre alt veldig langsomt. Ville en av dem gni seg i øynene, løftet han hånden som om han bar på en vekt. Spøkene deres var grove, men hjertelige. Latteren deres var alltid blandet med en hoste som hørtes farlig ut, men som ikke betydde noe. Alltid hadde de noe i munnen som de spyttet ut, hvor de spyttet spilte ingen rolle. Alltid klaget de over at loppene mine sprang over på dem, men likevel var de aldri virkelig sinte på meg av den grunn; de visste jo at lopper likte seg i pelsen min og at lopper er hoppere; de avfant seg med det. Når de hadde fri, satte noen av dem seg av og til ned i en halvsirkel rundt meg; de sa nesten ingenting, bare kurret til hverandre, lå utstrakt på kasser og røykte pipe, slo seg på kneet så snart jeg gjorde den minste bevegelse, og nå og da tok en av dem en stokk og kilte meg der det er mest behagelig. Skulle jeg i dag bli invitert med på en reise med dette skipet, ville jeg nok takket nei, men like sikkert er det at jeg ikke bare ville hatt ubehagelige minner å tenke på der på mellomdekket. Roen jeg tilegnet meg blant disse folkene, gjorde at jeg aldri tenkte på å flykte. Når jeg nå ser tilbake, synes det som om jeg den gangen i det minste ante at jeg måtte finne en utvei hvis jeg ville leve, og at denne utveien ikke kunne oppnås gjennom å flykte. Jeg vet ikke lenger om det hadde vært mulig å flykte, men jeg tror det; for en ape skulle det alltid — 274 —
appendiks: «en beretning for et akademi»
være mulig å flykte. Med de tennene jeg har i dag må jeg til og med være forsiktig med å knekke nøtter på vanlig måte, den gangen ville det absolutt ha vært mulig å bite over dørlåsen med tiden. Jeg gjorde det ikke. Hva ville jeg ha vunnet med det. Så snart jeg hadde stukket hodet frem, ville man ha fanget meg og sperret meg inne i et enda verre bur, eller jeg kunne ha flyktet ubemerket over til andre dyr, for eksempel til kjempeslangene og ville ha trukket mitt sitt åndedrag i deres omfavnelser, eller jeg ville kanskje ha klart å lure meg helt opp på dekk og hoppet over bord, da ville jeg ha gynget på verdenshavet en stund og druknet. Fortvilte handlinger. Regnestykket mitt var ikke så menneskelig, men påvirket av omgivelsene forholdt jeg meg som om jeg regnet slik. Jeg regnet ikke, men jeg fulgte med i ro og fred. Jeg så disse menneskene gå frem og tilbake, alltid de samme ansiktene, de samme bevegelsene, ofte virket det som om det bare var én. Dette mennesket eller disse menneskene gikk altså uforstyrret rundt omkring. Et høyt mål demret for meg. Ingen lovet meg at gitteret ville bli trukket opp hvis jeg ble som dem. Ingen lover noe de vet aldri kan gå i oppfyllelse. Men innfris oppfyllelsene, kommer løftene senere til syne nettopp der man tidligere har lett etter dem. Det var ingenting spesielt forlokkende ved disse menneskene. Hadde jeg vært tilhenger av den før nevnte friheten, hadde jeg nok foretrukket verdenshavet fremfor utveien som viste seg i disse menneskenes blikk. I hvert fall hadde jeg iakttatt dem lenge før jeg tenkte på slike ting, ja, det var først mengden av iakttakelser som drev meg i en bestemt retning. Det var så lett å herme etter dem. Spytte kunne jeg allerede etter noen få dager. Vi spyttet hverandre i ansiktet; forskjellen var bare at jeg slikket ansiktet mitt rent etterpå, det gjorde ikke de andre. Snart røykte jeg pipe som en gammel — 275 —
under byggingen av den kinesiske muren
mann; og når jeg trykket tommelen ned i pipehodet, jublet alle på mellomdekket; men det tok lang tid før jeg forsto forskjellen på en tom og en stoppet pipe. De største problemene hadde jeg med brennevinsflasken. Lukten plaget meg; jeg prøvde alt jeg kunne; men det gikk uker før jeg klarte å overvinne meg. Merkelig nok tok folkene de indre kampene mine mer alvorlig enn noe annet ved meg. Heller ikke i min erindring skjelner jeg mellom folk, men én kom om og om igjen, alene eller sammen med kamerater, om dagen, om natten, til alle døgnets tider; stilte seg opp foran meg med flasken og ga meg undervisning. Han forsto meg ikke, han ville finne ut av mitt vesen. Langsomt tok han korken av flasken og så på meg for å finne ut om jeg hadde forstått; jeg må tilstå at jeg alltid så på ham med en vill, en febrilsk oppmerksomhet; for en menneskelærer finnes det ikke en slik menneskeelev på hele jordkloden; da korken var fjernet fra flasken, løftet han den til munnen; jeg fulgte ham med blikkene til langt ned i strupen; han nikker, tilfreds med meg, og fører flasken mot leppene; jeg, henrykt av å forstå mer og mer, hyler og klør meg overalt der det måtte passe; det gleder ham, han setter flasken for munnen og tar en slurk; jeg, utålmodig og fortvilet av å etterligne ham gjør på meg i buret, noe han igjen er meget tilfreds med; så holder han flasken langt ut fra seg, fører den tilbake i en bue og tømmer den bakoverbøyd, overdrevent belærende, i en slurk. Jeg, utmattet av en overveldende lengsel, klarer ikke å følge ham lenger og henger slapp i gitteret, mens han avslutter den teoretiske undervisningen med å stryke seg over magen og flire. Nå først begynner den praktiske øvelsen. Er jeg ikke allerede altfor utmattet av det teoretiske? Jo, altfor utmattet. Det er en del av skjebnen min. Likevel griper jeg så godt jeg — 276 —
appendiks: «en beretning for et akademi»
kan etter flasken han rekker meg; tar skjelvende av korken; siden jeg lykkes med det, får jeg gradvis nye krefter; jeg løfter flasken, knapt mulig å skjelne fra originalen; setter den for munnen – og kaster den i avsky, i avsky, til tross for at den er tom og bare fylt av lukten, kaster jeg den i avsky ned på gulvet. Til min lærers store sorg og til enda større sorg for meg; det virker verken forsonende på ham eller meg at jeg etter å ha kastet flasken ikke glemmer å stryke meg behagelig over magen og flire. Undervisningen utviklet seg altfor ofte på denne måten. Og det skal læreren min ha: Han ble ikke sint på meg, riktignok holdt han den brennende pipen mot pelsen min til det begynte å ulme et sted det var vanskelig å komme til, men så slukket han det selv igjen med den kjempestore gode hånden sin; han ble ikke sint på meg, han forsto at vi kjempet sammen mot apenaturen, og at det var vanskeligst for meg. Derfor var det litt av en seier både for ham og for meg, da jeg en kveld med mange tilskuere – kanskje var det fest, en grammofon spilte, en offiser gikk rundt blant folkene – da jeg denne kvelden i et upåaktet øyeblikk grep tak i en brennevinsflaske som ved en feiltakelse var blitt stående ved buret, under økende oppmerksomhet fra selskapet tok korken av flasken etter alle kunstens regler, satte den for munnen og tømte den virkelig og visselig uten å nøle, uten å fortrekke en mine, som en fagmann på området, med runde rullende øyne og skvulpende lyder i strupen; jeg kastet den ikke fra meg i fortvilelse, men som en kunstner; glemte riktignok å stryke meg over magen; men fordi jeg ikke kunne la det være, fordi det trengte seg på, fordi sansene bruste, ropte jeg kort og godt «Hallo!», ga fra meg menneskelig lyd, sprang ut i menneskefellesskapet med denne lyden og følte ekkoet: «Hør, han snakker!» som et kyss på den svettedryppende kroppen min. — 277 —
under byggingen av den kinesiske muren
Jeg gjentar: Det var ikke forlokkende å etterligne menneskene; jeg etterlignet dem, fordi jeg søkte en utvei, det var den eneste grunnen. Og mye hadde jeg jo heller ikke vunnet med det. Stemmen sviktet igjen straks; kom ikke tilbake før etter flere måneder; motviljen mot brennevinsflasken ble til og med forsterket. Men retningen min, den var gitt en gang for alle. Under den første dressuren i Hamburg fant jeg snart ut at jeg bare hadde to muligheter: Dyrehage eller varieté. Jeg nølte ikke. Jeg sa til meg selv: Sats alt på varieté; det er utveien; dyrehage er bare et nytt gitterbur; kommer du dit, er du fortapt. Og jeg lærte, mine herrer. Åh, man lærer når man må; man lærer når man vil ha en utvei; man lærer hensynsløst. Man overvåker seg selv med pisken; den minste motstand river en i stykker. Apenaturen raste, veltet seg rundt, ut av meg og bort, slik at min første lærer nesten ble ape han også, snart måtte han avbryte undervisningen og innlegges. Heldigvis slapp han snart ut igjen. Men jeg brukte opp mange lærere, noen av dem til og med samtidig. Etter hvert som jeg ble sikrere på evnene mine, offentligheten fulgte med på fremskrittene mine og fremtiden min begynte å se lysende ut, valgte jeg selv ut lærerne, plasserte dem i fem rom etter hverandre og ble undervist av alle samtidig ved å løpe frem og tilbake fra rom til rom. For noen fremskritt! Stråler av kunnskap trengte inn i min oppvåknende hjerne fra alle kanter! Jeg legger ikke skjul på at det gjorde godt. Men jeg må også tilstå at jeg ikke overvurderte det, ikke den gangen og enda mindre i dag. Ved denne anstrengelsen, som hittil ikke har blitt gjentatt på jorda, har jeg nå samme dannelse som en gjennomsnittlig europeer. Det ville kanskje ikke vært noe i seg selv, men det — 278 —
appendiks: «en beretning for et akademi»
er det, for det har hjulpet meg ut av buret og realisert denne spesielle utveien, menneskeutveien. Det finnes et fint ordtak: Ta beina på nakken: det er det jeg har gjort, tatt beina på nakken. Jeg hadde ingen annen vei, alltid under forutsetning av at friheten ikke kunne velges. Når jeg nå prøver å få oversikt over utviklingen min og målet med den, klager jeg ikke, men tilfreds er jeg heller ikke. Med hendene i bukselommen, vinflasken på bordet, dels ligger, dels sitter jeg i gyngestolen og ser ut av vinduet. Kommer det besøk, tar jeg imot, slik det passer seg. Impresarioen min sitter i forværelset; ringer jeg på ham, kommer han og hører på hva jeg har å si. Om kvelden er det nesten alltid forestilling, og større suksess enn jeg har nå, kan jeg ikke regne med. Kommer jeg sent hjem om natten fra banketter, fra vitenskapelige selskaper, fra hyggelig samvær, venter en liten halvdressert sjimpanse på meg, hun er meg til lags på apers vis. Om dagen vil jeg ikke se henne; hun har nemlig et forvirret dressert dyrs galskap i blikket; det er det bare jeg som forstår, og jeg holder det ikke ut. I det store og det hele har jeg i hvert fall oppnådd det jeg ville. Man kan ikke si at det ikke har vært verdt det. For øvrig er jeg ikke interessert i noen menneskelig dom, jeg vil bare formidle kunnskap, jeg beretter bare, også til Dem, høye herrer av Akademiet, har jeg bare lagt frem en beretning.