Til mamma, fordi du alltid har hjulpet meg å løse livets mysterier. Elsker deg for alltid, Claire x Til Claires mamma, som jeg ikke har møtt, men som høres veldig hyggelig ut. Alasdair
Text © 2023 Alasdair Beckett-King Illustrations © 2023 Claire Powell Published by arrangement with Walker Books Limited, London SE11 5HJ. All rights reserved. No part of this book may be reproduced, transmitted, broadcast or stored in aninformation retrieval system in any form or by any means, graphic, electronic or mechanical,including photocopying, taping and recording, without prior written permission from the publisher.
Copyright © norsk utgave Solum Bokvennen, 2024 Oversatt av Inger Sverreson Holmes
ISBN 978-82-560-2829-0 (papirutgave) ISBN 978-82-560-2830-6 (epub) Papir: Holmen Book Cream Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/17,5 Printed in Latvia by Livonia Print, Riga www.solumbokvennen.no post@solumbokvennen
MATERIE Mord på museet 231219.indd 2
20/12/2023 10:44
AL ASDAIR BECKETT-KING Illustrert av claire powell oversatt av Inger Sverreson Holmes
MATERIE Mord på museet 231219.indd 3
20/12/2023 10:44
Første etasje Rare hatter og assorterte parykker
Møllhallen Mineraler, edelsteiner og steiner som ser ut som andre ting
Museumsbutikk
Monstre fra dypet
Hovedsal
Hovedinngang
Garderobe
Pinner, staver, stokker, kjepper, stolper og stenger
Rituelle gjenstander og kule masker
Museumsgaten
20/12/2023 10:44
MATERIE Mord på museet 231219.indd 4
Andre etasje Mysterier fra Arktis
Forsteinede trær og forgubbede fossiler
Galleri
Kister, urner, sarkofager og relikvieskrin
Diverse og diverse forheksede ting
Sjelden mose og bregner
For det meste kurvarbeider
Tårnværelse
20/12/2023 10:44
MATERIE Mord på museet 231219.indd 5
MATERIE Mord på museet 231219.indd 6
20/12/2023 10:44
MATERIE Mord på museet 231219.indd 7
20/12/2023 10:44
MATERIE Mord på museet 231219.indd 8
20/12/2023 10:44
Kapittel en
Bonnie Det lå en slags evig skumring over Hornville Museum. Selv på de mest strålende sommerdagene var det svalt og mørkt her inne – som i et kjøleskap langt nede i en gruvesjakt. De smale vinduene var mørke av sot som skrev seg helt tilbake fra den tiden da Widdlington var en by med kullfyring og damplokomotiver. Det kunne nesten se ut som om det var like lenge siden noen hadde vasket alle de mange hundre glassmontrene. Overalt var det hengt opp skilt med: BLITSFOTOGRAFERING STRENGT FORBUDT! – en advarsel om at museumsgjenstandene hadde vent seg til det evige tussmørket, og at det var slik de ville ha det. 9
MATERIE Mord på museet 231219.indd 9
20/12/2023 10:44
Det var lenge siden en så ung gjest som Bonnie Montgomery hadde besøkt Hornville Museum. Stedet minnet Bonnie om tilbudshylla i matbutikken hjemme, stappfull av underlige varer som ingen egentlig ville ha: grufulle våpen, utskårne hvalbein, rare glisende masker og mistenkelig simple hagemøbler. Hun hadde mast på Besten Banks om å ta henne med hit i en evighet, og hun var ikke skuffet. Museets fulle navn var Hornville Museum for Naturhistorie og Den Slags, og det ble sagt at dette var den eldste bygningen i Widdlington. Bonnie syntes dette var en ganske merkelig måte å gjøre det på: å bygge et museum på et øde sted og håpe på at en by skulle vokse opp rundt det senere. Men så godt som alt ved Hornville var merkelig, særlig de besynderlige vesenene som ruvet over museumsgjestene. Hun presset nesen inn mot glassmonteren foran seg og stirret opp på en skrekkelig, snerrende skapning, fryst fast i dødsøyeblikket. «Visste du at de kaller dem Hornvillemonstrene?» spurte hun Besten Banks med dempet museumsstemme. 10
MATERIE Mord på museet 231219.indd 10
20/12/2023 10:44
Besten Banks sto og leste i en brosjyre mens han sugde og smattet på et sitrondrops. Han hadde alltid med seg sitrondrops når han tok med Bonnie på utflukter, og han lot alltid som om han ikke ville la henne få smake. Det syntes begge to var kjempemorsomt. Besten Banks var av den sorten som foretrakk å gå metodisk gjennom museer fra gjenstand til gjenstand og lese hvert eneste messingskilt mens han mumlet mmm. Bonnie foretrakk å følge instinktene sine og sprang fra monter til monter hver gang hun fikk øye på noe spennende. Hun var ikke på jakt etter noe mmm. Det hun ville ha, var et aha!. Det var derfor de var et så bra team. Sommerferiene sammen med Besten Banks var alltid morsomme, også når ingen ble myrdet. (Denne dagen skulle det skje et mord, men det visste ikke Bonnie ennå.) Hornvillemonstrene lignet ikke på noen av de dyrene du kan se i en dyrehage. Besten Banks leste i brosjyren og forklarte Bonnie at en viss Abelard Hornville, en mann med en enorm formue og et enda 11
MATERIE Mord på museet 231219.indd 11
20/12/2023 10:44
større skjegg, kjøpte Widdlington Museum i 1931 og kalte det opp etter seg selv. Gamle Hornville var en selvlært arkeolog, amatørpaleontolog og entusiastisk naturforsker. Han var også en sånn person som aldri brydde seg med å lese bruksanvisninger. Så når oppdagelsesreisende sendte ham knokler, skinn og støttenner fra eksotiske og utryddede dyr, satte han dem sammen igjen akkurat slik han hadde lyst til i øyeblikket. En snabel her, en finne der, et par nebb ... Han sydde dem sammen, stappet de stakkars beistene fulle av sagmugg ... og stilte dem ut. Turistene strømmet til for å se sabeltannflaggermusen, tyrannoreven og den enorme flodflamingoen. Imens ble Hornville ledd ut av vitenskapssamfunnet – helt til alle kom på hvor rik han var, og klappet igjen munnen. Bonnie stirret inn i de kalde, harde øynene til en sjimpansebra. Hun klarte ikke å kvitte seg med en snikende følelse av at skapningen stirret tilbake på henne. «Kan jeg få et sitrondrops nå?» spurte hun. Besten Banks gliste. «Å nei, alle er til meg.» «Ååh!» 12
MATERIE Mord på museet 231219.indd 12
20/12/2023 10:44
Da gikk lyset. Med et poff! lå museet badet i bekmørke. Bonnie kjente at Besten Banks grep hånden hennes, mens ekkoet av forskremte skrik og varselrop klang gjennom Hornvilles hvelvede haller. De skitne vinduene slapp inn så lite lys at de nesten kunne ha søkt jobb som vegger. «Hørte du det?» «Hva er det som skjer?» «Noen spyttet et sitrondrops på meg!» Så kom skriket. Og for et skrik det var. Et skrekkelig, rallende, margfrysende skrik fra et eller annet sted i etasjen over. De forskremte museumsgjestene tidde øyeblikkelig, og Bonnie kjente Besten Banks gripe enda hardere om hånden hennes. Det eneste lyset var en gustengrønn glød fra et enslig nødutgangsskilt, som kastet forvridde, dansende skygger overalt rundt Bonnie, skygger som så ut til å ha klør og tenner.
MATERIE Mord på museet 231219.indd 13
20/12/2023 10:44
Noe, tenkte Bonnie, er på ferde. Mange mennesker går gjennom hele livet uten å legge merke til at noe er på ferde, i veien eller til og med på skjeve, uten noen gang å få oppleve den tåkriblende, magesitrende følelsen av at et mysterium er i ferd med å folde seg ut. Bonnie Montgomery la merke til ting som var på ferde hele tiden, for i motsetning til de fleste andre ti år gamle jenter, var hun verdens dyktigste detektiv. Denne kjensgjerningen var det bare Bonnie selv som kjente til – og Besten Banks. Ikke engang moren til Bonnie visste det. Det var nemlig en hemmelighet, siden ti år gamle jenter ikke har lov til å være detektiver. Og de har definitivt ikke lov til å løse mordgåter, for mord er uglesett. Bonnie var en strålende detektiv, selv om hun aldri offisielt hadde løst noen sak. En mystisk herremann ved navn Montgomery Bonbon hadde imidlertid bistått myndighetene ved talløse anledninger. Det var ikke mulig å ringe til Montgomery Bonbon, og ingen visste hvor han bodde. Det eneste man visste, var at han var en usedvanlig kortvokst mann med en slitt, gammel regnfrakk, en stor, stikkende bart og en 14
MATERIE Mord på museet 231219.indd 14
20/12/2023 10:44
aksent det var svært vanskelig å stedfeste. Mens Bonnie var på klassetur til Sveits, var det Bonbon som avslørte ostemilliardæren Mandrake Lesuisse som Emmentalerbanditten. Da Rusakovaballetten kom til Bonnies hjemby, var det Bonbon som kunne levere Rusakova-diamantene tilbake til grevinnen de var blitt stjålet fra. Og da Bonnie var på besøk i fugleparken i Widdlington, var det Bonbon som sørget for at en internasjonal uglesmuglerliga ble gjennomskuet og over tolv ugler arrestert. Bonnie kjente at Besten Banks forsiktig løsnet grepet om hånden hennes. Begge visste at Hornville Museum nå trengte Montgomery Bonbon. Mørket var trukket rundt henne som en svart fløyelsgardin, der hun forvandlet seg til den berømte detektiven. Hun trengte ikke noe speil. Dette hadde hun gjort mange ganger før. Først åpnet hun ryggsekken og hentet frem den gamle regnfrakken. Så trakk hun alpeluen ned i en kjekk vinkel som formidlet at den dekket et skarpt og vitebegjærlig hode. Alpeluen hadde hun selvsagt allerede på seg. 15
MATERIE Mord på museet 231219.indd 15
20/12/2023 10:44
Alle tar seg bra ut i alpelue, enten de er en ti år gammel jente eller en mystisk utenlandsk herremann. Til slutt fisket hun frem en falsk bart og klistret den fast på overleppa, og snurpet litt med leppene for å forsikre seg om at den satt godt fast. Hun rettet ryggen og trakk pusten dypt. Bonnie Montgomery hadde blitt Montgomery Bonbon.
MATERIE Mord på museet 231219.indd 16
20/12/2023 10:44
MATERIE Mord på museet 231219.indd 17
20/12/2023 10:44
Kapittel to
Tårnværelset Mens panikken spredte seg og de andre museumsgjestene støtte forvirret inn i hverandre, satte Bonnie og Besten Banks kursen mot etasjen over, i retning av det forskrekkelige skriket. Bonnie klarte ikke å slippe tanken på at Hornvillemonstrenes glassaktige øyne fulgte med på henne der hun knirket og knaket i vei opp den gamle museumstrappen. Hun stanset litt på øverste trinn, mens hodet omstilte seg til Bonbons tankeverden.
18
MATERIE Mord på museet 231219.indd 18
20/12/2023 10:44
Besten Banks peste i vei opp trappen bak henne med forsiktige skritt i ulastelige sko med rågummisåle. Ifølge Bonnies mor var Besten Banks «alltid ren og pen i tøyet». Han hadde jobbet som iskremselger i førti år. Det klarte han uten å få en eneste klatt med tuttifrutti-is på antrekket. Og før han gikk ut, selv om det bare var med søpla, knyttet han alltid et silketørkle om halsen. Andre etasje var enda mørkere enn hovedsalen. Over Bonnies hode duvet noen merkelige bevingede skapninger frem og tilbake. Det var umulig å vite nøyaktig hvor skriket hadde kommet fra, men Bonnie kunne høre et BANG, BANG, BANG, BRAK! fra et sted like i
nærheten. «Hørte du det, min gamle venn Bonbon?» spurte Besten Banks litt andpusten, mens han løsnet på silkeskjerfet. «Ørene mine plukket det opp særdeles tydelig, Banks.» Besten Banks kalte alltid 19
MATERIE Mord på museet 231219.indd 19
20/12/2023 10:44
Montgomery Bonbon for «gamle venn» eller «gamle gutt» eller noen ganger «gamle ørn», men aldri for «Bonnie». Montgomery Bonbon kalte Besten Banks rett og slett for «Banks» – aldri noensinne for «Besten» eller «bestefar». Når Bonbon ikke hadde en sak å jobbe med, var det Besten Banks som var sjefen. Det var han som kjørte dem rundt omkring og passet på sitrondropsene. Men når Bonbon holdt på med en sak, var det Bonnie som var sjefen. Banks var bare assistenten hennes. «Noe muffens på gang, tror du?» spurte Besten Banks. «Det høres absolutt slik ut, mein ami», svarte Bonnie med Montgomery Bonbons uidentifiserbare utenlandske aksent. Fra de flimrende gamle filmene hun og Besten Banks pleide å se om søndagsettermiddagene, hadde hun lært at de beste detektivene alltid kom fra Fremmede steder. Bonnie ledet an mot rabalderet, helt til de kom til en dør. Fra et takvindu dekket av gammelt løv, kom det en liten stripe lys, akkurat nok til at Bonnie så vidt klarte å lese ordene Tårnværelse. Den oppflisede dørkarmen fortalte Bonnie at BRAKET! hun nettopp hadde hørt, var lyden av noen som brøt opp 20
MATERIE Mord på museet 231219.indd 20
20/12/2023 10:44
døren. Tre stemmer hvisket i panikk der inne. «Ikke lys oss rett i ansiktet, da!» «Han er død!» «Den er borte!» Bonnie dyttet forsiktig til den skjeve døren så den svingte opp på knirkende hengsler. Hun visste allerede hva hun kom til å finne der inne: et åsted. Øynene hennes saumfarte rommet på jakt etter ledetråder. Tårnværelset var et lite, åttekantet rom med bare ett gulaktig vindu som slapp inn svært lite lys. Det mørke trepanelet på veggene fikk rommet til å føles enda trangere. Under en hel fonn av støv på en høy hylle, sto en sammenkrøket gnager med digre læraktige ører og støttenner – enda en av Hornvilles kreasjoner. Nøyaktig midt i rommet sto en pidestall i tung marmor med en firkantet glassmonter oppå. Bonnie la merke til at monteren var tom. Helt tom. En detektiv går ikke glipp av noe sånt. Bonnie kunne skimte tre av de ansatte ved museet, helt stive av panikk. Den første var en dame med krusete hår og brungul boblevest. Det var 21
MATERIE Mord på museet 231219.indd 21
20/12/2023 10:44
ingenting oppsiktsvekkende ved det, bortsett fra at det så ut til å vokse grønne planter ut av lommene hennes. Hun stirret med vidåpen munn på den tomme glassmonteren. Den andre var en dame med regnbuefarget dressvest og et digert, rundt navneskilt. Fra dette utledet Bonnie at hun måtte være en av museumsguidene. Den tredje var en gammel mann som minnet Bonnie om et smeltet stearinlys. Han så blek og slapp ut og hadde på seg en sjaskete brun dress. Han holdt en lommelykt som sendte en blåaktig stråle mot en fjerde person: en tønneformet yngre mann i vekteruniform. Mannen lå på gulvet, en oppførsel som vanligvis ikke anses som akseptabel når man er på jobb. 22
MATERIE Mord på museet 231219.indd 22
20/12/2023 10:44
I dette tilfellet var det imidlertid tilgivelig da mannen var død. «Alle blir der de er værende!» ropte Bonnie og husket å rynke litt på barten på en måte som vitnet om autoritet. Strålen fra lommelykten svingte rundt og blendet henne. Hun rynket på barten igjen, i tilfelle noen gikk glipp av det den første gangen. «Hvem er du?» spurte damen i regnbuevesten med amerikansk tonefall. Bonnie ventet på at Besten Banks skulle gjøre sin greie. Og ventet. Og ventet. Hun dultet ham forsiktig i siden. «Ja, stemmer!» stotret han. «Vel, eh, dette er den berømte detektiven Montgomery Bonbon.» «Montgomery ... Bonbon?» gjentok mannen som så ut som et smeltet stearinlys. Det fulgte en lang pause, og Bonnie trodde nesten hun kunne kjenne at barten begynte å løsne. «Gudskjelov at du er her, detektiv Bonbon. Det har skjedd et mord, skjønner du.» 23
MATERIE Mord på museet 231219.indd 23
20/12/2023 10:44
«Og et tyveri!», jamret damen som hadde lommene fulle av planter. «Stopp en hal!» forlangte Bonnie. Plantedamen bet seg i leppa og begynte nervøst å luke prestekrager ut av den ene lommen. Montgomery Bonbon tok et nøye avmålt skritt inn i rommet og gikk en hel runde rundt marmorsøylen. Hun begynte å undersøke saken på akkurat samme måte som hun når utforsket museer. Mens Besten Banks fant frem det gamle kameraet sitt og fotograferte hver minste detalj i rommet, lot Bonnie instinktene føre henne fra ledetråd til ledetråd. Klikk, BLINK, vrrr … sa kameraet til Besten Banks, da det knipset et bilde av den tomme utstillingsmonteren og spolte seg videre til neste filmrute. Bonnie forestilte seg at grunnvollene til museet skalv av den forbudte blitsfotograferingen. Men det var dette detektivarbeid dreide seg om: å belyse det som var mørkt. Klikk, BLINK, vrrr … På navneskiltet sto det at den døde mannen het Oliver Munday. Vekteruniformen hans så ny ut – 24
MATERIE Mord på museet 231219.indd 24
20/12/2023 10:44
egentlig splitter ny. Dermed kunne han ikke ha jobbet der så lenge, tenkte Bonnie. Den var plettfri, bortsett fra at kanten på høyre erme var dekket av støv. Bonnie antok at det ville være vanskelig å oppholde seg særlig lenge på Hornville Museum uten å bli litt støvete, men hun merket seg det likevel. En detektiv kunne ikke tillate seg å overse små detaljer. Idet hun beveget seg nærmere, ble øynene hennes dratt mot noe som så ut til å være en purpurrød fjær, som stakk ut av halsen på Oliver Munday. En slags pil? spurte hun seg selv. «Gift?» Bonnie levde for å løse mysterier. Hun elsket å lete etter ledetråder, og særlig likte hun å kunne fortelle de voksne hva de skulle gjøre. Men hun syntes ikke det var noe hyggelig å finne døde folk. Det kjentes ekstra leit å finne en med et så snilt ansikt som Oliver Munday. Klikk, BLINK, vrrr … Bonnie snurret rundt og vendte blikket mot de tre levende museumsarbeiderne. Hun gransket dem én etter én. Aller nærmest sto den gamle mannen i den brune dressen. Ifølge navneskiltet het han Anton Price og var konservator på museet. Det var noe ved de 25
MATERIE Mord på museet 231219.indd 25
20/12/2023 10:44
utdaterte klærne og runde brillene hans som gjorde at han så ut som om han hørte til på museet. Han var en sånn mann som mange ville ha beskrevet som «litt tynn på toppen», hvis de hadde glemt ordet «skallet». Anton Price tok et par subbende skritt bakover og satte seg tungt ned – mens knærne knaket som knekkebrød – i en av de antikke stolene som ser så herlig behagelige ut, og som museumsgjestene aldri får lov til å sitte i. Bonnie kunne føle Besten Banks stirre misunnelig på ham. Klikk, BLINK, vrrr … På den andre siden av tårnværelset sto guiden i regnbuevesten med ryggen mot vinduet. Bonnie flyttet seg nærme nok til å se navnet på navneskiltet: Rashida Zaki. Rashida så ut som om hun holdt på med sin egen etterforskning. Hun undersøkte marmorsøylen og myste opp mot taket, som om hun forventet å se morderen henge ned fra bjelkene som en flaggermus. Da hun begynte å snakke, var det noe ved Rashidas amerikanske tonefall som virket kjent for Bonnie. Hun hadde nemlig lagt merke til at briter 26
MATERIE Mord på museet 231219.indd 26
20/12/2023 10:44
ofte lot seg imponere av amerikanere, uten noen særlig grunn. De var også imponert over høye mennesker og folk som hadde trehytter. En høy amerikaner med egen trehytte kunne slippe unna med hva som helst, til og med mord. Men, undret Bonnie seg, kunne Rashida Zaki det? Klikk, BLINK, vrrr … Den tredje museumsansatte sto ved siden av den tomme glassmonteren og holdt på å gjøre vekstene i lommene sine om til kompost. Hun viste seg å være Harriet Flor, museumssjefen. Bonnie var usikker på om underleppa til Harriet skalv, eller om det var hele Harriet som skalv, og underleppa som holdt seg stille. Uansett hva det var, virket hun veldig opprørt. «Vi kom ikke inn ...», mumlet Harriet. «Døra var låst.» «La oss begynne med deg, Fräulein Flor.» Bonnie sendte Harriet et stramt, sammensnurpet smil, beregnet på å betrygge de uskyldige ... og sette skrekk i de skyldige. «Helt fra begynnelsen av, takk. Fortell til Bonbon nøyaktig hva som skjedde.»
MATERIE Mord på museet 231219.indd 27
20/12/2023 10:44
MATERIE Mord på museet 231219.indd 28
20/12/2023 10:44