Leseutdrag: «Dagsordenen» av Éric Vuillard by Solum Bokvennen AS

DAGSORDENEN

Ã&#x2030;RIC VUILLARD

DAGSORDENEN en historie

oversatt fra fransk av elin beate tobiassen (mno)

solum bokvennen 2019

DU JOUR

omslagsdesign: tore holberg Omslagsbilde: Louis Soutter, printed in latvia by livonia print, riga 2019 innkjøpt av norsk kulturråd isbn 978-82-560-2085-0 www.solumbokvennen.no info@solumforlag.no

LA LOQUE , LES APPRÊTS

(ca. 1937–1942)

Til Laurent Ã&#x2030;vrard

INNHOLD

ET HEMMELIG MØTE

S o l e n e r e n kald stjerne. Hjertet fylt av istorner. Lyset uten nåde. I februar er trærne døde, elven islagt, som om kilden hadde sluttet å spy ut vann og havet ikke kunne svelge mer. Tiden stivner. Morgenen er helt stille, ingen fuglesang, ingenting. Så en bil, enda en, og plutselig fottrinn, skikkelser vi ikke kan se. Forestillingen skal akkurat begynne, men sceneteppet går ikke opp. Det er mandag, byen rører på seg bak et tykt lag av tåke. Folk er på vei til jobb som på en hvilken som helst dag, de tar trikken eller bussen, åler seg opp til andre etasje, og dagdrømmer under åpen himmel i kulden. Men den 20. februar det året var ikke en hvilken som helst dato. De fleste hang likevel i stroppen hele formiddagen, fordypet i arbeidets store anstendige løgn med disse små bevegelsene som samlet utgjør en stum og passende sannhet, og som

·9·

reduserer hele livseposet vårt til en flittig pantomime. Slik forløp dagen, rolig og normal. Alle dro frem og tilbake mellom boligen og fabrikken, eller mellom markedet og den lille gårdsplassen hvor klesvasken henges ut til tørk, og om kvelden mellom kontoret og kneipen, for til slutt å gå hjem, samtidig var det fine herrer som kom ut av biler foran et palass ved elven Spree, langt borte fra det anstendige arbeidet, langt borte fra den dagligdagse tilværelsen. Dørene ble servilt åpnet for dem, de steg ut av de store svarte sedanene sine og forsvant den ene etter den andre mellom de tunge søylene av sandstein. De var tjuefire ved de døde trærne på elvebredden, tjuefire svarte, brune eller konjakkfargede frakker, tjuefire par skuldre polstret med ull, tjuefire dresser med vest, og et samme antall bukser med legg og bred oppbrett nederst. Skyggene entret den store vestibylen i palasset der presidenten for nasjonalforsamlingen holder til, men snart vil det ikke finnes noen nasjonalforsamling lenger, ingen president, og om noen år vil det ikke engang finnes noe parlament, bare en rykende ruinhaug. Akkurat nå tar de tjuefire filthatter av og blottlegger tjuefire skallede hoder eller grå hårkranser. De utveksler høytidelige håndtrykk før de skal innta scenen. De ærverdige patrisierne står i den store vestibylen, de snakker muntert og respektabelt med hverandre, den litt formelle stemningen gir assosiasjoner til starten av en hagefest. De tjuefire skikkelsene tilbakela omhyggelig den første trappen, så tok de energisk fatt på resten, trinn etter trinn, men passet på å stoppe opp litt innimellom for ikke å over-

· 10 ·

belaste de gamle hjertene sine, og med et godt tak rundt gelenderet i messing beveget de seg oppover med halvt lukkede øyne, uten å beundre verken den elegante balusteren eller hvelvene, som på en usynlig haug med dødt løv. Ved den smale inngangen ble de vist til høyre, og etter noen skritt over det sjakkmønstrede gulvet gikk de opp de trettitalls trappetrinnene til tredje etasje. Jeg vet ikke hvem av dem som gikk først, og det spiller egentlig ingen rolle, for de tjuefire måtte jo gjøre akkurat det samme, følge den samme veien, svinge til høyre for trappen, og til slutt gikk de inn i salongen til venstre for dem, der fløydøren sto på vidt gap. Det sies at alt er mulig i litteraturen. Jeg ville altså kunne la dem sirkle rundt i Penrosetrappen i all evighet, de ville verken kunne stige opp eller ned lenger, de ville alltid gjøre begge deler samtidig. Og det er i grunnen litt det inntrykket vi får når vi leser bøker. Ordenes tid, enten den er kompakt eller flytende, ugjennomtrengelig eller frodig, tett, utstrakt eller kornet, får bevegelsene til å stivne, de fryses. Personene våre er i palasset for alltid, som i et forhekset slott. De er lammet helt fra starten av, forsteinet, naglet fast. Dørene er åpne og lukket på én og samme tid, kragsteinene er slitte, revet av, ødelagt eller malt om. Trappen skinner, men den er tom, lysekronen glitrer, men den er død. Vi befinner oss på én gang overalt i tiden. Slik gikk Albert Vögler opp trappen til første avsats, og der tok han hånden til den høye stive snippen, han svettet, ja, så det silte, og kjente seg litt svimmel. Under den store gylne lanternen som lyser opp trappen, glatter han på vesten, knepper opp en knapp, slakker på løssnippen. Kanskje Gustav Krupp tok seg en pause

· 11 ·

på avsatsen, han også, og sa noen medfølende ord til Albert, en liten sentens om alderdommen, simpelthen for å vise at han var solidarisk. Så gikk Gustav videre, og Albert Vögler ble stående der en liten stund til, alene under lysekronen, en stor gullforgylt vekst med en enorm lyskule i midten. Til slutt kom de inn i den lille salongen. Wolf-Dietrich, personlig sekretær for Carl von Siemens, somlet litt borte ved verandadøren, hvor han lot blikket dvele ved det tynne rimlaget som lå over balkongen. Han flykter et øyeblikk fra verdens skitne intriger og svever lett mellom snøfjonene. De andre damper på en Montecristo og småprater om det lyse eller mørke dekkbladet, noen av dem foretrekker søtsmak, andre kryddersmak, alle er tilhengere av enorme diametre, store feite sigarer, mens de snakker, klemmer de åndsfraværende sammen magebeltene av tynt gullpapir, men han, Wolf-Dietrich, dagdrømmer foran vinduet, svaier mellom de nakne greinene og flyter på Spree. Noen skritt bortenfor står Wilhelm von Opel og beundrer de kunstferdige gipsfigurene i taket, han hever og senker til stadighet de tykke runde brillene sine. Her har vi enda en fra en familie som gjennom århundrene har slått seg opp og frem, fra en beskjeden eksistens som små jordeiere i prestegjeldet Braubach, gjennom avansementer og utallige roller og posisjoner, områder og embeter, først dommere, så borgermestre, frem til det øyeblikket da Adam – etter å ha kommet ut av sin mors uforklarlige skjød, og deretter tilegnet seg låsesmedfagets mange knep – konstruerte et vidunder av en symaskin som var det egentlige utgangspunktet for familiens stråleglans. Men han fant ikke opp noe. Han

· 12 ·

skaffet seg jobb hos en produsent, observerte, smurte seg med tålmodighet, og siden forbedret han de eksisterende modellene litt. Han inngikk ekteskap med Sophie Scheller, som innbrakte ham en klekkelig medgift, og oppkalte sin første maskin etter henne. Fra da av bare økte produksjonen. I løpet av få år var symaskinen i bruk, den var i takt med tiden og fikk sin naturlige plass i de fleste husholdninger. De virkelige oppfinnerne hadde vært for tidlig ute. Etter at symaskinens suksess var sikret, startet Adam Opel opp med velocipeder. Men en natt var det en besynderlig stemme som smøg seg inn til ham gjennom dørsprekken. Han kjente at hjertet hans var kaldt, gruelig kaldt. Det var ikke oppfinnerne av symaskinen som maste om royalties, det var heller ikke arbeiderne hans som ville ha sin del av fortjenesten, det var Gud som kom for å hente ham hjem til seg; og da måtte han jo bare bli med. Men bedrifter dør ikke som mennesker. De er mystiske kropper som aldri bukker under. Varemerket Opel fortsatte å selge sykler, og så biler. Firmaet hadde allerede femten hundre ansatte da grunnleggeren døde. Det vokste stadig videre. En bedrift er en person hvor alt blodet stiger til hodet. Det er en såkalt juridisk person. Livet deres varer betydelig lenger enn vårt. Denne 20. februar, der Wilhelm står og grubler i den lille salongen i riksdagspresidentens palass, er selskapet Opel allerede en gammel traver. I dag er det bare et imperium i et annet imperium og har bare en fjern forbindelse med symaskinene til gamle Adam. Og skjønt det er en styrtrik gammel traver, er selskapet Opel så gammelt at vi knapt legger merke til det lenger, det går i

· 13 ·

ett med omgivelsene. I dag er selskapet nemlig langt eldre enn mange stater, eldre enn Libanon, til og med eldre enn Tyskland, eldre enn de fleste afrikanske statene, og eldre enn Bhutan, der gudene en gang forsvant hĂ¸yt opp i skyene.

M ASK ENE

P å s a m m e m åt e kunne vi nærme oss alle de tjuefire herrene som går inn i palasset én etter én, stryke fingertuppene lett over snippene deres, slipsknutene, betrakte dem et lite øyeblikk mens de småtygger på bartene, drømme oss bort mellom tigerstripene i dressjakkene, se dem dypt inn i de triste øynene, og der, helt i bunnen av den gule og bitre solblommen, ville vi finne den samme lille døren; vi kunne dra i klokkestrengen og igjen reise tilbake i tiden, da ville vi bli vitne til den samme rekken av behendige manøvre, fornuftsekteskap og tvilsomme geskjefter – den monotone fortellingen om bragdene deres. Denne 20. februar har Wilhelm von Opel, Adams sønn, en gang for alle børstet bort oljesmurningen under neglene sine, han har stuet bort velocipeden, glemt symaskinen og tatt i bruk et von der hele familiesagaen hans er oppsummert.

· 15 ·

Sekstitoåringen ser på klokken og kremter. Med stramme lepper kaster han et blikk omkring seg. Hjalmar Schacht har vært dyktig – snart vil han bli utnevnt til direktør for Riksbanken og til finansminister. Samlet rundt bordet sitter Gustav Krupp, Albert Vögler, Günther Quandt, Friedrich Flick, Ernst Tengelmann, Fritz Springorum, August Rosterg, Ernst Brandi, Karl Büren, Günther Heubel, Georg von Schnitzler, Hugo Stinnes jr., Eduard Schulte, Ludwig von Winterfeld, Wolf-Dietrich von Witzleben, Wolfgang Reuter, August Diehn, Erich Fickler, Hans von Loewenstein zu Loewenstein, Ludwig Grauert, Kurt Schmitt, August von Finck og dr. Stein. Vi er i industriens og finansens høyborg. Nå er alle stille og veloppdragne, men litt signe etter å ha ventet i snart tjue minutter. Røyken fra kjempesigarene svir i øynene på dem. Liksom mediterende stanser noen av skyggene foran et speil og strammer slipsknuten, de gjør seg husvarme i den lille salongen. Et eller annet sted i en av de fire bøkene sine om arkitektur definerer Palladio en salong litt vagt som et mottakelsesrom, scenen der lystspillene i tilværelsen vår blir fremført. Og i den berømte Villa Godi, fra Olympossalen, hvor nakne guder boltrer seg i noe som skal forestille ruiner, og videre gjennom Venussalen, hvor et barn og en pasje rømmer via en falsk malt dør, kommer vi til midtsalen, der vi i et rammeornament over inngangspartiet finner slutten på en bønn: «Frels oss fra det onde.» Men i palasset til presidenten for nasjonalforsamlingen der den lille mottakelsen vår fant sted, ville vi forgjeves ha lett etter en slik inskripsjon. Det sto ikke på dagsordenen.

· 16 ·

Noen minutter slepte seg sakte hen under det høye taket. De vekslet smil. De åpnet dokumentmapper i skinn. Schacht løftet nå og da på de smale brillene sine, og klødde seg på nesen med tungespissen i munnviken. Gjestene satt pent på stolene sine og skottet mot døren med små krepseøyne. De hvisket til hverandre mellom to nys. Et lommetørkle ble brettet ut, en nese ble kraftig snytt i stillheten, så glattet de litt på klærne og ventet tålmodig på at møtet skulle begynne. Og møter hadde de greie på, alle satt i ulike styrer og representantskaper, alle var medlemmer i en eller annen arbeidsgiverforening. For ikke å snakke om de trøstesløse familiesammenkomstene i dette strenge og kjedelige patriarkatet. Lengst fremme sitter Gustav Krupp og stryker seg over det rødmussede ansiktet med hansken. Han harker og spytter andektig i snørrfilla, han er forkjølet. Med alderen begynner de tynne leppene hans å minne stygt om en omvendt halvmåne. Han ser trist og bekymret ut, han vrir mekanisk på en fin gullring i en tåke av håp og beregninger. Disse to ordene betyr kanskje det samme for ham, som om de med en magnetisk kraft langsomt hadde blitt trukket mot hverandre. Plutselig knirker det i dørene, det knaker i gulvene; noen snakker i forværelset. De tjuefire firfislene reiser seg på bakbeina og holder ryggen rak. Hjalmar Schacht svelger spytt, Gustav fester monokkelen bedre. Bak de doble dørene høres dempede stemmer, deretter en fløytelyd. Så skrider endelig presidenten i Riksdagen smilende inn i rommet; det er

· 17 ·

Hermann Göring. Dette kommer slett ikke overraskende på noen, det er egentlig en ganske ordinær, rutinemessig hendelse. I forretningslivet er det ikke noe spesielt med ideologiske kamper. Politikere og industriledere er vant til å omgås. Göring gikk rundt bordet, sa noen ord til hver enkelt og ga dem et vennlig nevetak. Men presidenten i Riksdagen har ikke bare kommet for å ta imot dem, han brummer noen ord til velkomst og minner så straks om det forestående valget, som skal finne sted den 5. mars. De tjuefire sfinksene lytter oppmerksomt. Den kommende valgkampen spiller en avgjørende rolle, erklærer riksdagspresidenten, vi må få slutt på det ustabile regimet, den økonomiske aktiviteten trenger ro og en stram linje. De tjuefire herrene nikker andektig. De elektriske stakelysene blinker i lysekronen, den store malte solen i taket skinner enda mer enn for et øyeblikk siden. Hvis nazistpartiet får flertall, legger Göring til, vil dette valget være det siste for de ti kommende årene, og sågar for de hundre kommende årene, sier han med en latter. En bølge av bifall forplantet seg gjennom forsamlingen. I samme øyeblikk gikk det i noen dører, og den nye rikskansleren kom inn i salongen. De som aldri hadde møtt ham, var nysgjerrige på å ta ham i øyesyn. Hitler var smilende, avslappet, slett ikke slik de hadde forestilt seg, imøtekommende, hyggelig, ja, faktisk mye hyggeligere enn de hadde trodd. Han takket hver enkelt med noen ord og ga dem et fast håndtrykk. Da presentasjonene var overstått, gikk alle og satte seg i de komfortable stolene igjen. Krupp befant seg helt forrest, han strøk seg over den bitte lille barten med en

· 18 ·

nervøs finger. To ledere fra IG Farben, men også von Finck, Quandt og et par andre satt professoraktig med beina i kors rett bak ham. Noen hostet hult, en pennehette ga fra seg et ørlite klikk. Stille. De lyttet. Hovedbudskapet var som følger: De måtte få slutt på det svake regimet, fjerne den kommunistiske trusselen, avskaffe fagforeningene og gjøre det mulig for alle arbeidsgivere å være en Fører i egen bedrift. Talen varte i en halvtime. Da Hitler var ferdig, reiste Gustav seg, tok et skritt frem og takket ham på vegne av alle de tilstedeværende for endelig å ha klargjort den politiske situasjonen. Kansleren tok en rask runde blant gjestene før han gikk. Alle gratulerte ham og var elskverdige. De gamle industrilederne virket lettet. Etter at han hadde trukket seg tilbake, tok Göring ordet, reformulerte energisk noen ideer og minnet igjen om valget den 5. mars. Dette var en unik anledning til å komme ut av blindgaten landet befant seg i. Men det trengtes penger for å drive kampanje, nazistpartiet hadde imidlertid ikke et rødt øre igjen, og valgkampen nærmet seg. Da reiste Hjalmar Schacht seg, smilte til salen og smelte til: «Nå må kassen fylles, mine herrer!» Denne invitten, riktignok litt uforskammet, var ikke noe nytt for disse mennene, de var vant til bestikkelser og penger under bordet. Korrupsjon er en post som ikke lar seg nedskjære i storselskapenes budsjetter. Den går under mange navn, som lobbyvirksomhet, gaver eller finansiering av politiske partier. Brorparten av gjestene bidro straks med noen hundre tusen mark, Gustav Krupp skjenket én million, Georg von Schnitzler fire hundre tusen, og slik kom

· 19 ·

det inn en pen sum. Dette møtet den 20. februar 1933, som vi kunne betrakte som et enkeltstående øyeblikk i arbeidsgivernes historie, en uhørt samrøre med nazistene, er for Krupp, Opel, Siemens og de andre bare en helt vanlig hendelse i forretningslivet, en banal tilveiebringelse av kapital. Alle overlever regimet, og i fremtiden skaffer de økonomisk støtte til mange partier proporsjonalt med hva disse partiene yter. Men for å forstå ordentlig hva 20. februar-møtet innebærer, for å gripe den evige klangbunnen i det, må vi nå nevne disse mennene ved deres rette navn. Det er ikke Günther Quandt, Wilhelm von Opel, Gustav Krupp og August von Finck som befinner seg i riksdagspresidentens palass denne 20. februar 1933 sent på ettermiddagen, det er andre navn vi må si. Günther Quandt er bare et dekknavn, det skjuler noe helt annet enn den tykke gubben som sutter på barten, der han sitter lydig på plassen sin ved æresbordet. Bak ham, rett bak ham, finnes det en langt mer ruvende skikkelse, en beskyttende skygge, like kald og ugjennomtrengelig som en statue av stein. Grusom og anonym henger den over Quandt med all sin tyngde og gjør fjeset hans stivt som en maske, en maske som hadde passet bedre til dette ansiktet enn hans egen hud, vi kan tydelig skimte den: Accumulatoren-Fabrik AG, som vi kjenner som Varta, for juridiske personer har jo sine inkarnasjoner og forvandlinger, slik antikke guddommer antok ulike former og i tidens løp forente seg med andre guder. Dette er altså familien Quandts egentlige navn, Skaperens navn, Günther selv er jo bare en liten skrott av kjøtt

· 20 ·

og blod, som dere og jeg, og etter ham vil både sønnene og sønnenes sønner sette seg på tronen. For tronen blir stående når den lille skrotten av kjøtt og blod surner i jorden. De tjuefire heter altså verken Schnitzler, Witzleben, Schmitt, Finck, Rosterg eller Heubel, slik offentlige dokumenter og papirer leder oss til å tro. De heter BASF, Bayer, Agfa, Opel, IG Farben, Siemens, Allianz, Telefunken. Under disse navnene kjenner vi dem. Vi kjenner dem til og med svært godt. De er her rundt oss, rett ved siden av oss. De er bilene våre, vaskemaskinene våre, rengjøringsmidlene våre, klokkeradioene våre, husforsikringen vår, batteriet i armbåndsuret vårt. De er overalt, i form av ting. Hverdagen vår er deres. De pleier oss, kler oss, belyser oss, transporterer oss rundt omkring i verden, vugger oss i søvn. Og de tjuefire gubbene som er til stede i Riksdagsbygningen denne 20. februar, er bare fullmektigene deres, storindustriens geistlige; de er Ptahs yppersteprester. Og de sitter der uberørt, som tjuefire regnemaskiner ved helvetes porter.

EN HØFLIGHETSV ISIT T

D e t va r e n uforklarlig tendens som utleverte oss til fienden, vi var passive og livredde. Siden har historiebøkene til kjedsommelighet fortalt om den skremmende begivenheten, der eksesser og fornuft skal ha vært samstemte. Etter at de høytstående geistlige innen industri og bank var blitt omvendt til saken, og opponentene brakt til taushet, var regimets eneste reelle motstandere de utenlandske maktene. Litt etter litt økte spenningen i forholdet til Frankrike og England, i en blanding av maktutspill og fine ord. Og slik gikk det til at i november 1937, mellom raseriutbruddene og etter lunkne protester mot annekteringen av Saarland, remilitariseringen av Rhinland og Condorlegionens bombing av Guernica, dro Halifax, president for Det kongelige råd, på privatbesøk til Tyskland etter invitasjon fra Hermann Göring, som var luftfartsminister, øverstkommanderende

· 23 ·

for Luftwaffe, riksskogmester og riksjegermester, president i den forgangne Riksdagen – og grunnleggeren av Gestapo. Det er i overkant mye, men Halifax fortrekker ikke en mine, han synes tydeligvis ikke at det er noe merkelig ved denne svulstige, brautende typen, en notorisk antisemitt med brystet fullt av ordener. Og ingen kan påstå at Halifax ble lurt trill rundt av en som ikke spilte med åpne kort, at han ikke merket seg de dandyaktige påkledningene, den lange rekken av titler, den meningsløse og dunkle retorikken, den omfangsrike fremtoningen; slett ikke. På det tidspunktet var det veldig lenge siden 20. februar-møtet, nazistene hadde gått bort fra alt måtehold. De to mennene gikk dessuten på jakt sammen, de spøkte og spiste middag sammen, og Hermann Göring, som ikke nølte med å uttrykke følelser og sympati, han som må ha drømt om å bli skuespiller og som på en måte også var blitt det, klappet ham sikkert på skulderen, fleipet til og med litt med ham, gamle Halifax, og kom med en eller annen tvetydig løgnhistorie, av den sorten som gjør mottakeren paff og litt forlegen, som ved en seksuell hentydning. Kanskje viklet jegermesteren ham inn i et slør av skodde og støv? Men i likhet med de tjuefire yppersteprestene i tysk industri må Halifax tross alt ha visst en del om Göring, han må ha kjent litt til bakgrunnen hans, livet hans som kuppmaker, svakheten hans for fantasifulle uniformer, morfinavhengigheten, interneringen i Sverige, den knusende diagnosen som inneholdt voldelighet, mental forstyrrelse og depresjon, de suicidale tilbøyelighetene. Han kunne ikke bare begrense seg til den briljante flygeren, piloten fra

· 24 ·

første verdenskrig, fallskjermhandleren og den gamle soldaten. Han var verken naiv eller en amatør, Halifax, og han må ha vært for velinformert til ikke å stusse litt over denne spaserturen hvor vi i et kort filmklipp ser dem beundre bisonparken, og hvor en forrykende avslappet Göring gir oppvisninger i velvære. Han kan umulig unngå å se den pussige lille fjæren Göring har i hatten, pelskragen, det snodige slipset. Kanskje Halifax også liker å gå på jakt, slik den gamle faren hans gjorde, og da frydet han seg nok stort i Schorfheide, men han kan umulig ha unngått å se den merkelige skinnjakken Hermann Göring har på seg, heller ikke dolken i beltet, og han kan umulig ha overhørt de dystre hentydningene innpakket i grove morsomheter. Han så ham kanskje skyte med pil og bue utkledd som gjøgler, og han så sannsynligvis de temmede villdyrene, den lille løveungen som kom og slikket herren sin i ansiktet. Og selv om han ikke så noe av dette, selv om han bare var et kvarters tid sammen med Göring, må han ganske sikkert ha hørt snakk om den gedigne banen med modelltog for barn som han hadde hjemme i kjelleren, og han må uvegerlig ha hørt ham hviske en masse tull og tøv. Og Halifax, den gamle reven, kan umulig ha oversett hvor sykelig selvsentrert Göring var, kanskje ble han sågar vitne til at han plutselig slapp rattet på den åpne kabrioleten og skrek i vilden sky! Ja, han må utvilsomt ha ant den skumle kjernen under den deigaktige, oppsvulmede masken. Så møtte han Føreren, men heller ikke da skulle han ha sett noe, Halifax! Han brydde seg ikke om Edens reservasjoner, og gikk langt i å antyde overfor Hitler at de tyske pretensjonene om herredømme over Østerrike

· 25 ·

og deler av Tsjekkoslovakia ikke fremsto som uberettigede for Hennes Majestets Regjering, så lenge det hele foregikk på en fredelig måte og gjennom dialog. Han er riktig så grei og omgjengelig, Halifax! Men en siste historie viser hans sanne ansikt. Foran Berchtesgaden, hvor han ble satt av, så lord Halifax en skikkelse ved siden av bilen, og han trodde det var en tjener. Han antok at mannen var kommet ham i møte for å geleide ham opp trappen til huset. Da bildøren ble åpnet for ham, rakte han derfor frakken sin til vedkommende. Men von Neurath, eller noen andre, en tjener kanskje, hvisket øyeblikkelig med hes stemme i øret på ham: «Føreren!» Lord Halifax hevet blikket. Så sannelig var det ikke Hitler. Han hadde tatt ham for en lakei! Han hadde ganske enkelt ikke nedlatt seg til å løfte hodet, slik han senere forteller i erindringsboken Fullness of Days. Det eneste han først hadde sett, var et par bukser og helt nederst et par sko. Tonen er ironisk, lord Halifax prøver å få oss til å le. Men jeg synes ikke det er morsomt. Den engelske aristokraten, diplomaten som står stolt bak den lille rekken av sine forfedre, døve som tromboner, dumme som fjellvåker, blinde som muldvarper, det gjør overhodet ikke inntrykk på meg. Var det ikke den høyvelbårne første viscount Halifax som da han var finansminister, urokkelig gikk imot all ekstrahjelp til Irland, under hele sin kanslerperiode? Hungersnøden tok én million menneskeliv. Og den høyvelbårne andre viscount Halifax, faren til Halifax, han som var kammerjunker for kongen og samlet på spøkelseshistorier, som en av hans spøkelsesaktige sønner utga etter at han døde, er det virkelig noe han kan gjemme seg bak? Bommerten er

· 26 ·

heller ikke noe uvanlig, det er ikke bare en tabbe gjort av en gammel rørekopp, det er et uttrykk for overklassens sneversyn og arroganse. Når det gjaldt ideene, var han derimot ikke så fin på det, Halifax. Om sitt møte med Hitler skrev han til Baldwin: «Nasjonalismen og rasismen er sterke krefter, men jeg betrakter dem verken som naturstridige eller umoralske!», og litt senere: «Jeg er ikke i tvil om at disse personene virkelig hater kommunistene. Og jeg forsikrer Dem at hvis vi hadde vært i deres sted, ville vi ha følt det samme.» Slik var premissene for den politikken som i dag stadig kalles appeasement.