Spøkelsenes by - Gratis leseutdrag

Page 1



Victoria Schwab (f. 1987) er en amerikansk fantasyforfatter som har skrevet en rekke bestselgene romaner for barn og unge. Spøkelsenes by er første del i en serie på tre bøker om Cassidy Blake.


V I C T O R I A S C H WA B Oversatt av Inger Sverreson Holmes

s o lu m b o k v e n n e n 2 0 2 0


© Solum Bokvennen AS, 2020 Original: City of Ghosts © Victoria Schwab/Scholastic Press, 2018 Omslag: Baily Crawford ISBN 978-82-560-2263-2 ISBN 978-82-560-2264-9 (e-bok) Sitatet fra Peter Pan er oversatt av Øystein Rosse. (Oslo: Damm, 2000) www.solumbokvennen.no


TIL BYEN DER KNOKLENE MINE HVILER


«Å DØ VIL VÆRE LITT AV EN OPPLEVELSE» – J.M. Barrie, Peter Pan


8


9



FØRSTE DEL INSPØKTØRENE

11



KAPITTEL EN

Mange tror at spøkelser bare viser seg om natten, eller på halloween, når verden er mørk og veggene som skiller oss, er tynne. Men sannheten er at spøkelser finnes overalt. Ved brødhyllen i matbutikken, i hagen til bestemoren din, på forsetet i bussen. At du ikke kan se dem, betyr ikke det at de ikke finnes. Jeg sitter midt i en historietime når jeg kjenner et tapp-tapp-tapp på skulderen, som regndråper. Noen kaller det intuisjon, andre kaller det å være synsk. Den lille kløen ytterst i sansene dine som sier fra at det finnes noe mer. Dette er ikke første gang jeg har følt det – ikke på langt nær. Det er ikke engang første gang jeg har følt det her på skolen. Jeg har prøvd å late som ingenting – det gjør jeg alltid – men det nytter 13


ikke. Det suger til seg oppmerksomheten min, og jeg vet at den eneste måten å få det til å stanse på, er å gi etter. Gå og se selv. Jacobs blikk møter mitt fra den andre siden av rommet, og han rister på hodet. Han kan ikke føle samme tapp-tapp-tapp, men han kjenner meg godt nok til at han vet når jeg gjør det. Jeg flytter på meg på stolen, tvinger meg til å konsentrere meg om det som foregår forrest i klasserommet. Mr. Meyer forsøker tappert å undervise selv om det er siste uke før sommerferien. «... Mot slutten av Vietnamkrigen i 1975 var de amerikanske styrkene ...» summer læreren min videre. Ingen klarer å sitte stille, enda mindre følge med. Derek og Will sover med åpne øyne, Matt jobber med sin siste papirfotball. Alice og Melanie lager en liste. Alice og Melanie er populære. Det kan du se fordi de ser helt like ut – det samme blanke håret, de samme perfekte tennene, de samme lakkerte neglene – der jeg bare er albuer og knær, runde kinn og krøllete brunt hår. Jeg eier ikke engang en flaske neglelakk. Jeg vet at det er meningen at man skal ønske 14


å være en av de populære, men sannheten er at jeg aldri har gjort det. Det virker slitsomt, å måtte følge med på alle reglene. Smile, men ikke for bredt. Le, men ikke for høyt. Gå med de riktige klærne, drive med riktig form for idrett, bry seg om ting, men aldri for mye. (Jacob og jeg har også regler, men de er annerledes.) Som på signal reiser Jacob seg og går bort mot Melanies pult. Han kunne ha vært en av de populære, tenker jeg. Han som har rufsete blondt hår, blå øyne og bra humor. Han sender meg et rampete blikk før han setter seg på kanten av pulten hennes. Han kunne det, men det er bare ett problem. Jacob er død. «Ting vi trenger til filmkveld ...» leser han høyt fra Melanies ark. Men jeg er den eneste som kan høre ham. Melanie bretter sammen enda et ark, en invitasjon – det kan jeg se på grunn av de store bokstavene, skrevet i rosa blekk – og lener seg frem for å sende det til Jenna, som sitter foran henne. Armen Melanie strekker frem, går rett gjennom brystet på Jacob. 15


Han ser ned, som om han ble fornærmet, og så hopper han ned fra pulten. Tapp-tapp-tapp kjenner jeg i hodet mitt, som en hvisken jeg knapt kan høre. Utålmodig sjekker jeg klokken på veggen, venter på at det skal ringe ut til storefri. Jacob vandrer videre bort til Alice og undersøker alle pennene i mange farger som hun har liggende ytterst på pulten. Han lener seg varsomt nærmere og lar en finger nærme seg pennene. Med full konsentrasjon om den nærmeste pennen dytter han til den. Men pennen rikker seg ikke. På film kan poltergeister løfte tv-apparater og dytte senger over rommet. Men sannheten er at det krever mye åndemakt før et spøkelse kan nå gjennom Sløret – forhenget mellom deres verden og vår. Og de spøkelsene som er så sterke, er ofte skikkelig gamle og ikke så hyggelige. De levende henter ofte styrke fra kjærlighet og håp, men de døde vokser seg sterke av mørkere ting. Av smerte og sinne og sorg. Jacob rynker pannen mens han prøver – uten å lykkes – å knipse til Matts papirfotball. 16


Jeg er glad for at han ikke er bygd av alt det der. Jeg vet faktisk ikke hvor lenge Jacob har vært død (jeg tenker ordet stille, for jeg vet at han ikke liker det). Det kan ikke ha vært så lenge, for det er ingenting retro ved ham – han har på seg en superhelt-T-skjorte, mørke jeans og basketsko – men han snakker ikke om det som skjedde, og jeg spør ikke. Venner fortjener litt privatliv ... selv om han kan lese mine tanker. Jeg kan ikke lese hans, men når alt kommer til alt, vil jeg heller være levende uten å være synsk, enn være synsk og et spøkelse. Han ser opp når jeg tenker ordet spøkelse og kremter. «Jeg foretrekker uttrykket ’kroppslig utfordret’.» Jeg himler med øynene. Han vet at jeg ikke liker det når han leser tankene mine uten å spørre først. Ja, det er en rar bivirkning av forholdet vårt, men kom igjen, da. Grenser! «Det er ikke min feil at du tenker så høyt», svarer Jacob med et glis. Jeg snøfter, og noen av klassekameratene mine snur seg og kikker. Jeg synker lavere ned i stolen, joggeskoene dytter til skolevesken nede på gulvet. 17


Invitasjonen Melanie ga til Jenna, sendes rundt i rommet. Den kommer ikke innom min pult. Jeg bryr meg ikke. Nå er det snart sommer, og det betyr frisk luft og sol og bøker man kan lese bare fordi man vil. Det betyr at familien skal på den årlige turen ned til sommerhuset vi leier på Long Island, så mamma og pappa kan jobbe med den neste boken sin. Men det beste av alt er at det betyr fri fra alle gjengangerne. Jeg vet ikke hva det er med sommerhuset – kanskje bare at det er så nytt, eller at det ligger på en rolig del av kysten – men det ser ut til å være mye færre spøkelser der nede enn her oppe i New York. Og det betyr at med det samme skolen slutter for sommeren, får jeg seks hele uker med sol og sand og god nattesøvn. Seks uker uten tapp-tapp-tapp fra hvileløse ånder. Seks uker der jeg kan føle meg omtrent normal. Jeg kan nesten ikke vente på at det skal bli sommerferie.

18


Jeg kan nesten ikke vente ... men samtidig, idet det ringer ut, er jeg på føttene, med skolevesken over den ene skulderen og den lilla kameraremmen over den andre, mens jeg lar føttene mine bringe meg nærmere den hardnakkede tapp-tapp-tappingen. «En sprø tanke», sier Jacob, og prøver å holde tritt med meg, «men vi kunne jo bare gå for å spise.» Det er kjøttpudding-torsdag, tenker jeg, og passer meg så jeg ikke skal komme til å si det høyt. Jeg vil mye heller slåss med spøkelser. «Rolig, nå», sier han. Men vi vet jo begge to at Jacob ikke er noe vanlig spøkelse, akkurat som jeg ikke er noen vanlig jente. Ikke nå lenger. Det skjedde en ulykke. En sykkel. En islagt elv. For å gjøre en lang historie kort, reddet han livet mitt. «Ja da, du kan nesten si at jeg er en superhelt», sier Jacob like før døren på et oppbevaringsskap svinger rett ut i ansiktet på ham. Jeg krymper meg, men han fortsetter tvers gjennom døren. Det er ikke det at jeg glemmer hva Jacob er – det er temmelig vanskelig å glemme det når bestevennen din er usynlig for alle andre. Men det er helt utrolig hva man kan venne seg til. 19


Det at Jacob har hjemsøkt meg i det siste året, er ikke engang den merkeligste delen av livet mitt. Det sier noe. Lenger ned i korridoren må vi ta et valg. Venstre bringer oss til kantinen. Høyre tar oss til trappen. «Siste mulighet til å være normal», advarer Jacob, men sier det med et skjevt smil. Vi vet begge at vi har gått langt forbi det normale for lenge siden. Vi går til høyre. Ned trappen og bort enda en korridor, mot lunsjstrømmen, og for hver gang vi runder et hjørne blir tapp-tapp-tappingen sterkere. Den begynner å trekke i meg, som et tau. Jeg trenger ikke engang tenke på hvor jeg skal gå. Det er faktisk lettere hvis jeg slutter å tenke og bare lar den hale meg inn. Den trekker meg til døren inn til auditoriet. Jacob stikker hendene i lommene og mumler noe om dårlige ideer, og jeg minner ham om at han ikke hadde trengt å komme, selv om jeg er glad for at han gjorde det. «Vennskapsregel nummer ni», sier han, «spøkelsessafari er en øvelse for to.» 20


«Det er det», sier jeg mens jeg trekker lokket av kameralinsen. Det er en skramlete gammel sak, dette kameraet, analogt, med ødelagt søker og svart-hvitt-film, og det henger fra skulderen min i en tykk, lilla rem. Hvis en av lærerne oppdager meg her inne i auditoriet, skal jeg si at jeg tar bilder til skoleavisen. Selv om alle klubbene har sluttet for sommeren … Og jeg har aldri vært med i skoleavisen. Jeg skyver dobbeltdøren opp og går inn. Salen er enorm, med høyt tak og et tungt rødt forheng som skjuler scenen. Plutselig skjønner jeg hvorfor tapp-tapp-tappingen har ført meg hit. Alle skoler har sine historier som skal forklare knirkelyden på guttedoen, det kalde feltet bakerst i engelskrommet, lukten av røyk i auditoriet. Det er slik på min skole også. Den eneste forskjellen er at når jeg hører en spøkelseshistorie, får jeg muligheten til å finne ut om den er sann. Vanligvis er den ikke det. Knirkelyden er bare en dør med slitte hengsler. Kuldefølelsen er bare trekk. 21


Men der jeg følger etter tapp-tapp-tapp ned midtgangen i salen og opp på scenen, vet jeg at det ligger noe mer bak denne historien. Den om en gutt som døde under en teateroppsetning. Det skal ha vært lenge siden, på den tiden da skolen åpnet. Da var det en brann i andre akt av En midtsommernattsdrøm. Kulissene tok fyr, men alle kom seg ut – eller, det trodde de i hvert fall. Helt til de fant gutten under fallemmen. Jacob skjelver ved siden av meg, og jeg himler med øynene. Til å være et spøkelse blir han jammen meg lett redd. «Har du noen gang tenkt på», sier han, «at du ikke blir lett nok redd?» Men jeg blir like redd som alle andre. Tro det eller ei. Det er ikke sånn at jeg har lyst til å bruke masse tid på å lete etter spøkelser. Det er bare det at de er der, og at jeg ikke klarer å overse dem. Det er som å få høre at du ikke må snu deg når du vet at noen står rett bak deg. Du kan føle pusten deres i nakken, og hvert eneste sekund du ikke snur deg og ser, gjør hjernen din situasjonen verre, for når 22


alt kommer til alt, er det du ikke ser, alltid mye skumlere enn det du ser. Jeg klyver opp på scenen. Jacob følger rett etter meg. Jeg føler at han nøler, motviljen hans trekker meg bakover idet jeg løfter opp en flik av det tunge, røde sceneteppet og smyger meg inn på scenen. Jacob følger etter, og går rett gjennom sceneteppet. Det er mørkt her – så mørkt at det tar noen sekunder før øynene mine klarer å skjelne alle rekvisittene og benkene som står spredt rundt på scenen. En tynn strime av lys smyger seg inn under sceneteppet. Det er stille, men jeg har en uhyggelig følelse av noe som beveger på seg. Den svake knasingen i sandsekker som synker tilbake på plass. Hviskingen av luft under gulvplankene. Raslingen fra det jeg håper er papir og ikke rotter. Jeg vet at noen av de eldre elevene på skolen utfordrer hverandre til å våge å gå inn hit. Til å legge øret mot gulvet og lytte etter gutten som ikke klarte seg. Jeg hørte dem skryte av det en gang, hvor lenge de hadde holdt ut. Ett minutt. To. Fem. Noen påsto at de hadde hørt guttens stemme. Andre sa at de luktet røyk, hørte løpende skritt fra barn som flyktet i panikk. Men det er 23


vanskelig å vite hvor ryktene slutter og sannheten begynner. Ingen har utfordret meg til å komme hit. Det trengte de ikke. Når foreldrene dine skriver bøker om paranormal aktivitet, regner folk med at du er rar nok til å komme hit på egen hånd. Og det har de nok rett i. Jeg har kommet meg halvveis over den mørklagte scenen når jeg snubler over noe og faller forover. Jacobs hånd fyker ut for å gripe fatt i meg, men fingrene hans går gjennom armen min, og jeg slår kneet i tregulvet. Håndflaten min smeller hardt i gulvet, og jeg kjenner til min overraskelse at gulvet gir litt etter, helt til jeg skjønner at jeg er over fallemmen. Tapp-tapp-tapp lyder det mer insisterende under hendene mine. Noe danser i utkanten av synsfeltet mitt: et lett, grått forheng fanget i en evig bris. Helt annerledes enn det tunge, røde sceneteppet. Dette er det ingen andre som kan se. Sløret. Grensen mellom denne verden og et annet sted, mellom de levende og de døde. Det er det jeg leter etter. 24


Jacob flytter vekten fra den ene foten til den andre. «La oss få dette overstått.» Jeg kommer meg på beina igjen. «Ånden i været», sier jeg, for at det skal bringe lykke. Det er nesten som en high-five for venner som ikke kan røre ved hverandre – og går ut på at jeg holder hånden i været og han later som om han slår mot den, mens begge mumler et «klask» idet vi får kontakt. «Au», sier Jacob og trekker til seg hånden. «Du slo altfor hardt.» Jeg ler. Noen ganger er han bare så teit. Men latteren lager litt plass i brystet på meg, visker ut frykten og retter ut nervene mens jeg rekker hånden frem etter Sløret. Jeg har sett folk på tv – «åndehviskere» – som snakker om å gå over til den andre siden nesten som om det skulle være som å slå på en bryter eller åpne en dør. Men for meg er det dette – finne det stedet der forhengene møtes, gripe tak i stoffet og trekke. Noen ganger, når det ikke er noe å finne, er Sløret knapt der. Det er mer som røyk enn stoff og vanskelig å få fatt i. Men når et sted er hjemsøkt – 25


virkelig hjemsøkt – snor stoffet seg rundt meg og trekker meg nesten gjennom. Akkurat her, akkurat nå, danser det mellom fingrene mine og venter på at jeg skal fange det. Jeg tar tak i forhenget, trekker pusten dypt og drar det til side.


KAPITTEL TO

Da jeg var yngre, var jeg ofte redd for monsteret i skapet. Jeg klarte ikke å sove før faren min hadde åpnet skapdøren og vist meg at det ikke var noe der. Det å krysse Sløret er nesten som å åpne skapdøren. Forskjellen er selvfølgelig at monstrene ikke finnes på ordentlig. Skapet var alltid tomt. Sløret … der gjelder ikke helt det samme. Jeg kjenner kulden skylle over huden min. Et øyeblikk er jeg ikke bak scenen, men under vann. Det iskalde vannet lukker seg over hodet mitt, lyset forsvinner mens noe tungt trekker meg ned, ned, ned ... «Cassidy.» Jeg blunker ved lyden av Jacobs stemme, og minnet om elven blir borte. Jeg er bak scenen igjen, og alt er som før, men likevel annerledes. 27


Scenen er falmet, som et gammelt fotografi, men ikke så mørk som den var før. Nå er den belyst av en håndfull lyskastere, og jeg kan høre mumlingen fra et publikum bak sceneteppet. Jacob er fremdeles ved siden av meg, men han ser hel ut, virkelig. Jeg kikker nedover meg selv. Som alltid ser jeg mer eller mindre lik ut, litt utvasket, men fremdeles meg. Til og med kameraet rundt halsen er på plass. Den eneste egentlige forskjellen er lyset i brystet mitt. En kveil av kjølig, blåhvitt lys som stråler rett gjennom ribbeina mine, som glødetråden i en lyspære. Som Iron man, sier Jacob noen ganger på spøk. Jeg holder kameraet inn mot kroppen for å dempe gløden. «På plass!» roper stemmen til en voksen fra kulissene, og jeg skvetter til. Jacob griper tak rundt håndleddet mitt for å stagge meg, og denne gangen går ikke hånden hans gjennom meg. Han har fått mer tyngde, eller jeg mindre, men uansett hvordan det er, er jeg takknemlig for kontakten. «Akt to!» tilføyer stemmen. Og jeg vet hva dette er. 28


Når dette er. Det er den kvelden det brant. Raskt som en vind, som en flokk flaggermus som nettopp har blitt skremt opp, fyker gutter og jenter med alvekroner og skinnende kapper over scenen. De legger ikke merke til Jacob og meg. Teppet går opp og publikum ute i den mørklagte teatersalen mumler seg imellom. Den første impulsen min er å dukke og krype inn bak kulissene så fort som mulig, men så kommer jeg på at publikum ikke egentlig er der. Dette stedet, dette rommet, denne tiden – tilhører spøkelset. Og hans minner. Alt annet er bare rekvisitter. Jeg løfter kameraet uten å bry meg om å se gjennom søkeren (den er sprukket) og tar et par kjappe bilder, selv om jeg vet at filmen bare vil vise en skygge av det som finnes her. Litt mer enn normalt. Litt mindre enn sannheten. «Tenk at vi kunne ha vært i kantinen og spist lunsj, som vanlige folk nå», hvisker Jacob lengselsfullt. «Du kan ikke spise, og jeg ser spøkelser», hvisker jeg tilbake idet andre akt begynner. Alvene 29


samler seg rundt dronningen sin i en provisorisk skog på scenen. Jeg gransker scenen, broene over oss, rekvisittene, og leter etter kilden til brannen. Kanskje er det derfor jeg trekkes mot steder som dette. Det er en grunn til at åndene blir værende her. Kanskje vil de få fred hvis noen finner sannheten – hvis jeg finner sannheten – om hva som skjedde. Så vil de forsvinne. «Det er ikke sånn det fungerer», hvisker Jacob. Jeg hiver meg rundt og ser på ham. «Hva mener du?» Han åpner munnen og skal til å svare, når det dukker opp en gutt. Han er lav, med blek hud og en manke av krøllete svart hår, og jeg vet at det er ham, spøkelset – det er følelsen, som om hele bakken tipper mot ham. Jeg ser på mens kappen hans setter seg fast i tauverk og rigg i kulissene. Han klarer å rive seg løs, snubler inn på scenen foran oss, men han mister kronen og må skynde seg tilbake for å hente den. Et kort sekund møter han blikket mitt, og jeg tror at han ser meg. Jeg har lyst til å si noe, men Jacob legger hånden over munnen min og rister på hodet. 30


Musikken begynner, og guttens øyne sløres over. Jeg ser på mens han finner plassen sin. «Vi må gå», hvisker Jacob, men jeg klarer ikke. Ikke ennå. Jeg blir nødt til å finne ut hva som skjedde. Som på signal hører jeg susingen fra et tau, snur meg og ser riggingen – den som gutten satte seg fast i – løsne, vikle seg ut. En sandsekk sklir, synker, faller, og idet den gjør det, henger den seg opp i en strømboks, slår ut en sikring. Det kommer en gnist – bare én eneste liten gnist – men mens jeg ser på, spruter den over på det som befinner seg nærmest, en ubrukt bit av papirskogen, som har blitt stappet inn bak scenen. «Å, nei», hvisker jeg, mens skuespillet fortsetter. Ingen brann setter i gang, ikke med det første. Det er bare varme, og røyk. Røyk som ingen legger merke til i det mørklagte teateret. Jeg ser opp og ser tynne stråler av røyk bukte seg og bli tykkere, før de til slutt dekker hele taket som en lav sky. Fremdeles er det ingen som merker det. Ikke før det har blitt til en brann. Det er så mye brennbart på scenen: en skog 31


laget av treplanker og tynne stoffer og maling. De antennes så raskt, og til slutt blir teaterstykkets trolldom brutt. Alvene springer til alle kanter, og publikum får panikk. Jeg vet at det bare er et minne, et ekko av noe som allerede har skjedd, men jeg kan føle varmen der den sprer seg. Jacob griper hånden min og trekker meg bort fra de rasende flammene. Selv midt i panikken dreier fingrene mine på sveiven til kameraet, trykker på utløseren, ivrig etter å fange noe mens verden rundt meg blir til røyk og ild og panikk. Hodet mitt begynner å kjennes tåkete, som om jeg hadde holdt pusten. Jeg vet at jeg har vært her lenge nok nå, det er på tide å dra, men føttene mine vil ikke røre seg. Og så ser jeg den mørkhårede gutten som prøver å holde seg nede langs gulvet, slik vi lærer på skolen, men brannen sprer seg så raskt. Den sluker kulissene på hver side av scenen, klatrer oppover sceneteppet. Det er ingen steder å søke tilflukt, hele scenen står i flammer, så han legger seg ned, kryper frem på hender og knær til han kommer frem til fallemmen. 32


«Ikke gjør det!» roper jeg, men det er selvfølgelig nytteløst. Han hører ikke, snur seg ikke. Han drar opp lemmen og klyver ned i mørket, like før en brennende rekvisitt faller ned over scenen, legger seg over lemmen og sperrer den. «Cassidy», sier Jacob, men jeg klarer ikke å slippe flammene med blikket, enda lungene mine er fulle av røyk. Jacob griper meg om skuldrene. «Vi må dra», befaler han, og når jeg ikke flytter på meg, dytter han til meg så jeg snubler, faller bakover mot en trebenk. Når kroppen min treffer scenegulvet, har det blitt kaldt. Brannen er borte, det samme er lyset som kom fra brystet mitt. Jacob bøyer seg over meg, åndeaktig igjen, og jeg faller sammen, stakkåndet. Du skjønner, noen ganger blir jeg sittende fast. Det er som Aldriland i Peter Pan – jo lenger de bortkomne guttene ble der, desto mer glemte de. Jo lenger jeg befinner meg på feil side av Sløret, desto vanskeligere er det å komme ut igjen. Jacob legger armene i kors. «Er du fornøyd nå?» Fornøyd er ikke akkurat riktig ord. Tappingen er der fremdeles – den blir aldri borte – men nå 33


vet jeg i hvert fall hva som finnes på den andre siden. Det gjør det lettere å ignorere det. «Unnskyld.» Jeg kommer meg på beina, børster bort den usynlige asken fra buksene mine. Jeg kan fremdeles smake røyken. «Vennskapsregel nummer 21», sier Jacob. «Ikke la vennene dine bli igjen bak Sløret.» Skoleklokken ringer idet han sier det. Nå er lunsjen offisielt over.


KAPITTEL TRE

Før vi går lenger nå, må jeg ta et skritt tilbake. Du skjønner, det er tre ting du må vite. Ting nr. 1: Så lenge jeg kan huske, har jeg tatt bilder. Pappa sier at verden alltid er i forandring, hvert eneste sekund av hver dag, og det samme er alt som er i verden, og det vil si at den versjonen av deg som du er akkurat nå, er annerledes enn den versjonen av deg som du var da du begynte å lese denne setningen. Sprøtt, ikke sant? Og det vi husker, forandrer seg også (for eksempel kan jeg sverge på at den teddybjørnen jeg hadde da jeg var liten, var grønn, men foreldrene mine sier at den var oransje). Men når du tar et bilde, holder ting seg uforandret. De er slik de var, og slik de alltid vil være. Det er derfor jeg er så glad i bilder. Ting nr. 2: Jeg har bursdag i slutten av mars, 35


akkurat når årstidene skifter. Når sola er varm, men vinden kald og trærne begynner å skyte knopper, men jorda ennå ikke er helt fri for frost. Mamma pleier å si at jeg ble født med den ene foten i vinteren og den andre i våren. Det er derfor jeg ikke klarer å sitte stille, og derfor jeg (ifølge henne) alltid roter meg opp i et eller annet – fordi jeg ikke hører til på bare ett sted. Ting nr. 3: Vi bor i en forstad som er omgitt av åkrer og åser (og en god del spøkelser) og trær som skifter farge og elver som blir islagt om vinteren og hundre billedskjønne landskaper. Disse tre tingene ser ikke ut til å være forbundet, bildene og tiden og stedet, men alle er viktige, det lover jeg deg. Alt er tråder i samme vev. Til elleveårsdagen min ga mamma og pappa meg et kamera, det gamle som du alt har hørt om, med lilla rem og gammeldags blits og en blenderåpning som du stiller inn ved å dreie for hånd. Alle de andre på skolen bruker kameraet på mobilen – men jeg ville ha noe mer solid, noe ekte. Det var kjærlighet ved første blikk, og jeg visste med det samme hvor jeg ville gå, hva jeg ville ta bilde av. 36


Det ligger et sted noen kilometer fra huset vårt, en kløft i åsen, og når solen går ned, er det akkurat hit den finner veien. Her hviler den mellom de to sidene av kløften som en ball omsluttet av en hånd. Jeg har vært der et titall ganger, og det ser aldri helt likt ut fra gang til gang. Jeg fikk en idé om at jeg skulle dra dit hver dag gjennom et helt år og fotografere hver eneste solnedgang. Og jeg ville begynne med det samme. Husker du hva jeg sa om å være født i mars? For første gang det året var det faktisk varmt nok til å ta en sykkeltur, selv om luften fremdeles hadde en kald snert, som mamma pleier å si. Derfor hengte jeg den lilla kameraremmen om halsen og satte av gårde på sykkelen i retning åsene, suste mot solen, med dekk som freste over den halvfrosne bakken, gjennom gatene, forbi fotballbanen og opp på broen. Broen. Et kort stykke av metall og tre som henger over vannet, en sånn bro der man har hver sin gang til å kjøre utpå, fordi den ikke er bred nok for to biler. Jeg var halvveis over da en lastebil kom brasende rundt svingen og tordnet mot meg. Jeg vinglet ut av veien. Det samme gjorde laste37


bilen. Dekkene hylte idet sykkelen min smalt inn i rekkverket, hardt nok til at gnistene fløy. Hardt nok til å sende meg over styret. Og over rekkverket. Jeg falt. Det høres så enkelt ut, ikke sant? Som om man snubler, faller litt, et skrubbsår på et kne. Men det var seks meter ned til vannet, som hadde vært bunnfrosset bare noen dager tidligere. Og da jeg brøt gjennom overflaten, slo kraften og kulden all luften ut av lungene mine. Først var alt hvitt, så ble det svart, og da jeg fikk synet tilbake, holdt jeg fremdeles på å synke, med kameraet som en blyvekt rundt halsen, som trakk meg nedover og nedover. Elven mørknet, vannflaten over meg var bare en lys krusning som forsvant lenger og lenger bort. Et eller annet sted forbi vannet trodde jeg at jeg så noen, konturene av et menneske, en skygge. Men så var skyggen borte, og jeg fortsatte å synke. Jeg tenkte ikke på døden. Jeg tenkte ikke på noe, bortsett fra det iskalde vannet i lungene mine, vekten av elven som presset meg ned, og så begynte også det å svinne bort og det eneste jeg klarte å tenke, var: Jeg faller bort 38


fra lyset. De sier at du skal gå mot lyset, og det prøvde jeg på, men jeg klarte det ikke. Armer og bein var for tunge. Det var ikke mer luft igjen. Jeg husker ikke det neste som skjedde. Ikke helt i hvert fall. Det var som om verden hakket, som når en film fryser og henger seg opp, hopper litt forover, og så satt jeg på elvebredden og gispet etter luft mens en gutt satt på huk ved siden av meg, med jeans og T-skjorte med bilde av en superhelt. Det blonde håret hans sto rett til værs, som om han akkurat hadde trukket hånden gjennom det. «Det var nære på», sa han. Da visste jeg ingenting. «Hva skjedde?» spurte jeg gjennom klaprende tenner. «Du falt i vannet», sa han. «Jeg dro deg opp igjen.» Noe som ikke virket særlig sannsynlig, siden jeg var klissvåt og han knusktørr. Kanskje – hvis jeg ikke skalv så mye, hvis øynene mine ikke sved etter elvevannet, hvis hodet mitt ikke var fullt av is – ville jeg ha lagt merke til den merkelige grå hudfargen hans. Hvordan man nesten, nesten, 39


nesten kunne se gjennom ham. Men jeg var for trøtt, for kald. «Jeg heter Jacob», sa han. «Cassidy», sa jeg, og la meg bakover på elvebredden. «Hei, du», sa han, og bøyde seg over meg, «… hold deg våken … » Jeg hørte andre stemmer, bildører som smalt, støvler som skled nedover den iskalde elvebredden, den fjerne varmen fra jakken til en eller annen, men jeg klarte ikke å holde øynene åpne. Da jeg våknet, lå jeg i en sykehusseng, og mamma og pappa var der. Hendene deres var så varme over mine. Jacob var der også. Han satt med beina i kors i en ledig sykehusstol (det tok ikke lang tid før jeg skjønte at ingen andre kunne se ham). Kameraet mitt lå på nattbordet, den lilla remmen var trevlet opp og søkeren sprukket. Kameraet var skadet, men ikke knust, forandret, men ikke ødelagt. Omtrent som meg. Litt spesiell. Litt merkelig. Ikke helt levende, men absolutt ikke … 40


Jeg mener, går det egentlig an at noen dør hvis de ikke ender opp som døde? Lever de egentlig hvis de kommer tilbake? Det høres ut som det riktige ordet vil være udød, men jeg er ingen zombie. Hjertet mitt banker fremdeles et jevnt dunk, dunk, og jeg spiser og sover og gjør alt det andre som hører med til det å «leve». Nær døden. Det er det de kaller det. Men jeg vet at jeg ikke bare var nær den. Jeg sto rett oppå den. Under den. Lenge nok til at øynene mine tilpasset seg, som de ville ha gjort i et mørkt rom. Lenge nok til at jeg kunne se konturene av rommet før jeg ble trukket tilbake til det skarpe, kalde lyset. Mamma har nok helt rett. Jeg har én fot i vinteren og én i våren. Én fot blant de levende og én blant de døde.

En uke senere fant jeg Sløret. Jacob og jeg gikk en tur mens vi prøvde å få grep om den merkelige forbindelsen vår – jeg

41


mener, jeg hadde aldri vært hjemsøkt før, og han hadde aldri hjemsøkt noen – da det skjedde. Mens vi gikk over en ubebygd tomt, kjente jeg det plutselig: tapp-tapp-tapp fra noen som stirret, den gysende fornemmelsen av edderkoppspinn på bar hud. I utkanten av synsfeltet så jeg en bit av et grått klede. Jeg skulle ha sett bort, men det gjorde jeg ikke. Det kunne jeg ikke. I stedet merket jeg at jeg snudde meg mot det. Jeg grep fatt i forhenget og et øyeblikk falt jeg igjen, braste gjennom vannflaten på elven. Men jeg slapp ikke taket. Og da jeg blunket, var Jacob fremdeles ved siden av meg, men nå så han hel ut, virkelig, og like forvirret som det jeg var. Og tomten var ikke ubebygd lenger. Vi sto inne i et lagerhus, der ekkoet av metall sang og klang fra veggene og der noen, et eller annet sted, gråt. Selve Sløret skremte meg ikke, men den lyden, fornemmelsen av å vandre inn i noen andres liv – eller død – skremte meg, og jeg trakk meg ut fra dette stedet så raskt jeg bare kunne. Jeg tørket av meg Sløret, som om det nettopp var et edderkoppnett som hadde klebet seg fast til klærne mine. 42


Jeg sverget på at jeg aldri skulle dra tilbake. Jeg trodde at jeg snakket sant. Men et par uker senere følte jeg det igjen, tapp-tapp-tappingen av det grå stoffet som smøg seg inntil meg, og før jeg visste ordet av det, rakte jeg frem hånden og tok tak, trakk forhenget til side, mens Jacob akket seg, surmulte og fulgte meg motvillig gjennom. Og her er vi nå, ett år senere. De fleste har en temmelig svart-hvitt-holdning til liv og død, men det skjedde noe den dagen da Jacob trakk meg opp av vannet. Jeg tipper at jeg trakk ham ut av noe også, og at vi viklet oss sammen, og nå er ikke jeg helt levende og han er ikke helt død. Hvis vi hadde vært i en tegneserie, ville dette ha vært historien om vår opprinnelse. Noen får et edderkoppbitt, eller et fat med syre. Vi fikk en elv.



Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.