ralph ellison
Usynlig mann Oversatt av Christian Rugstad
solum | bokvennen 2018
© Solum forlag 2004 2. utgave, 1. opplag, 2018 Originalens tittel: Invisible man © 1947, 1948, 1952, Ralph Ellison / Copyright renewed 1980, Ralph Ellison Printed in Denmark by Nørhaven, Viborg 2018 Omslagsdesign: Aina Griffin Illustrasjon: Aina Griffin og Susanne Brochmann isbn: 978-82-560-2045-4
PROLOG
Jeg er en usynlig mann. Nei, jeg er ikke et spøkelse, lik dem som hjemsøkte Edgar Allan Poe, og jeg er heller ikke et av disse ektoplasmaene man ser i Hollywood-filmer. Jeg er et virkelig menneske, en mann av kjøtt og blod, av fibrer og kroppsvæsker – og det kan til og med sies at jeg er i besittelse av et intellekt. Du skjønner det, jeg er usynlig simpelthen fordi folk nekter å se meg. I likhet med disse kroppsløse hodene du kan se i et tivolitelt, er det som om jeg har vært omgitt av speil av hardt glass som forvrenger og fordreier. Når de kommer i nærheten av meg, ser de bare omgivelsene mine, seg selv, eller bilder skapt av deres egen fantasi – altså alt og hva som helst, bare ikke meg. Usynligheten skyldes heller ikke at huden min har vært gjenstand for et biokjemisk uhell. Den usynligheten jeg sikter til, skyldes en ganske bestemt tilbøyelighet i øynene til dem jeg kommer i kontakt med. Det dreier seg om hvordan deres indre øyne er konstruert, de øynene de betrakter virkeligheten med gjennom sine fysiske øyne. Jeg klager ikke, og protesterer gjør jeg heller ikke. Det har iblant sine fordeler å være usett, selv om det som oftest er temmelig nerveslitende. Så blir du da også stadig skumpet til av folk med dårlig syn. Og ofte tviler du på om du faktisk eksisterer. Du spør deg selv om du ikke bare er et spøkelse i andre menneskers hode. For eksempel en skikkelse i et mareritt som den sovende med all kraft prøver å knuse. Det er når du føler deg som det at du, sint og krenket, begynner å skubbe tilbake. Og la meg tilstå at det er sånn det føles det meste av tiden. Det verker i deg etter å få en bekref5
telse på at du eksisterer i den virkelige verden, at du er en del av alt ståket og strevet, og du slenger ut med neven, du banner og sverter for å få dem til å se deg. Men dessverre, det fører sjelden noe godt med seg. En kveld skumpet jeg tilfeldigvis til en mann. Han så meg, kanskje fordi det var begynt å mørkne, og skjelte meg ut. Jeg gikk på ham, grep ham i frakkekraven og forlangte at han skulle be om unnskyldning. Det var en høy, blond mann, og idet ansiktet mitt nærmet seg hans, så han freidig ut av sine blå øyne og forbannet meg, og jeg kjente den varme pusten hans mot ansiktet mitt mens han prøvde å kave seg fri. Jeg rykket til så haken hans traff skallen min, som jeg hadde sett vestinderne gjøre, og jeg merket at huden hans revnet og blodet sprutet ut, og jeg ropte: «Si unnskyld! Si unnskyld!» Men han fortsatte å skjelle meg ut mens han kjempet imot, og jeg skallet ham igjen og igjen til han sank blødende i kne. Jeg sparket ham om og om igjen, vill og gal, fordi han fremdeles slengte fornærmelser ut av seg selv om leppene hans skummet av blod. Å ja, jeg sparket ham! Og rasende fant jeg fram kniven og gjorde meg klar til å skjære strupen over på ham der i lyset fra gatelykten i den øde gaten. Jeg holdt ham i kraven med en hånd og åpnet kniven med tennene da det slo meg at mannen egentlig ikke hadde sett meg; at han, for hans del, befant seg midt i et levende mareritt! Og jeg slapp bladet med tennene og lot kniven suse gjennom luften idet jeg skubbet ham unna så han ramlet sammen på gaten igjen. Jeg stirret hardt på ham idet lysene fra en bil stanget seg gjennom mørket. Han lå der og ynket seg på asfalten; en mann nesten drept av et spøkelse. Det var mer enn jeg kunne ta. Jeg følte meg både skamfull og syk av avsky. Jeg var som en full mann som vinglet omkring på ustøe ben. Men så syntes jeg det var morsomt: Her hadde noe i denne mannens tjukke treskalle hoppet ut og slått ham halvt fordervet. Den sprø tanken fikk meg til å le. Kunne han ha våknet like før han skulle dø? Kunne Døden selv ha satt 6
ham fri, så han kunne leve i våken tilstand? Men jeg ble ikke værende igjen for å sjekke. Jeg løp inn i mørket mens jeg lo så voldsomt at jeg trodde tarmene skulle slå krøll på seg. Dagen etter så jeg bildet av ham i Daily News, under en overskrift hvor det stod at han var blitt «overfalt». Stakkars tosk, stakkars blinde tosk, tenkte jeg med oppriktig medfølelse, overfalt av en usynlig mann! Ellers er jeg ikke noe videre voldelig av meg (selv om jeg ikke velger, som jeg en gang gjorde, å benekte volden jeg øvet ved å overse den). Jeg minner meg på at jeg er usynlig og beveger meg glidende omkring, som for ikke å vekke de sovende. Iblant er det best ikke å vekke dem; det er få ting i denne verden som er så farlige som søvngjengere. Jeg lærte i tide at det er mulig å holde en kamp gående mot dem uten at de forstår det. Jeg har for eksempel holdt en krig gående mot Monopolated Light & Power en stund nå. Jeg benytter meg av deres tjenester og betaler dem ingenting. Å, de vet at strømmen tappes, men de vet ikke hvor den havner. Det eneste de vet, er at hovedmåleren på kraftstasjonen viser at det forsvinner en helvetes mengde strøm et eller annet sted i Harlems jungel. Det morsomme er selvfølgelig at jeg ikke bor i Harlem, men i et strøk like ved. For noen år siden (før jeg oppdaget fordelene ved å være usynlig) gjorde jeg som folk flest og betalte de skandaløse prisene de har på tjenestene sine. Men ikke nå lenger. Jeg ga opp alt det der, sammen med leiligheten min og det gamle livet mitt: Det livet som bygget på den feilaktige antagelse at jeg, som andre menn, var synlig. Nå som jeg er klar over min usynlighet, bor jeg gratis i en leiegård hvor det utelukkende bor hvite, i en del av kjelleren som lå stengt og glemt gjennom hele attenhundretallet, og som jeg oppdaget den natten jeg flyktet fra Knuseren Ras. Men nå går jeg for langt fram i historien, nesten til slutten, selv om slutten bor i begynnelsen og ligger langt forut. Saken er at jeg fant et hjem – eller et hull i bakken, om du vil. Nå må du ikke trekke den forhastede slutning at fordi jeg 7
kaller mitt hjem et «hull», er det rått og kaldt som i graven; det finnes kalde hull og varme hull. Mitt er varmt. Og husk det, en bjørn trekker seg tilbake til hiet for vinteren og lever der til våren kommer; så trasker han ut, som når påskekyllingen hakker seg ut av egget. Jeg sier alt dette for å forsikre deg om at det er uriktig å anta at jeg, fordi jeg er usynlig og lever i et hull, er død. Jeg er hverken død eller skinndød. Kall meg Bamsefar, for jeg ligger i en slags dvale. Hullet mitt er varmt og fylt av lys. Ja, fylt av lys. Jeg skal vedde på at det ikke finnes et lysere sted i hele New York enn hullet mitt, Broadway ikke unntatt. Eller Empire State Building på en fotografs drømmekveld. Men nå leder jeg deg på villspor. Disse to stedene er blant de mørkeste i hele vår sivilisasjon – unnskyld, hele vår kultur (en viktig distinksjon, har jeg hørt) – noe som kanskje lyder som et hokuspokus, eller en selvmotsigelse, men det er slik (gjennom selvmotsigelser, mener jeg) verden beveger seg: Ikke som en pil, men som en bumerang. (Vokt deg for dem som snakker om historiens spiral; de forbereder en bumerang. Ha en stålhjelm for hånden.) Jeg vet det, jeg er blitt rammet av så mange bumerangslag i hodet at jeg nå kan se lysets mørke. Og jeg elsker lys. Du synes kanskje det er underlig at en usynlig mann skulle trenge lys, begjære lys, elske lys. Men det skyldes muligens nettopp det faktum at jeg er usynlig. Lyset bekrefter min realitet, får min form til å tre fram. En vakker pike fortalte meg en gang om et tilbakevendende mareritt der hun lå midt i et stort, mørkt værelse og følte ansiktet sitt vide seg ut til det fylte hele rommet, som en formløs masse, mens øynene hennes tøt opp gjennom pipen som motbydelig gelé. Og sånn er det også med meg. Uten lys er jeg ikke bare usynlig, men også formløs; og å være uvitende om sin form, er å leve i døden. Selv ble jeg ikke levende før jeg oppdaget min usynlighet etter å ha eksistert i noen og tyve år. Det er derfor jeg fører min kamp mot Monopolated Light & Power. Den dypere årsaken, mener jeg: Det får meg til å 8
føle meg levende tvers igjennom. Jeg slåss også mot dem fordi de tok så mye av pengene mine før jeg lærte å beskytte meg. I hullet mitt i kjelleren er det nøyaktig 1369 lys. Jeg har festet ledninger på kryss og tvers i hele taket, hver eneste tomme av det er dekket. Og jeg bruker ikke lysstoffrør, men den gamle typen som er dyrere i drift, glødelamper. Ren sabotasje, altså. Jeg har allerede begynt å dekke veggene med ledninger. En skraphandler jeg kjenner, en mann med klarsyn, har forsynt meg med ledninger og kontakter. Ingenting, hverken storm eller oversvømmelse, må komme i veien for vårt behov for lys, og enda mer og enda klarere lys. Sannheten er lyset og lyset er sannheten. Når jeg er ferdig med alle fire vegger, skal jeg ta fatt på gulvet. Jeg vet ikke akkurat hvordan jeg skal få det til, men når man har levd usynlig så lenge som jeg, oppøver man en viss oppfinnsomhet. Jeg skal nok klare å løse problemet. Og kanskje finner jeg opp en innretning som setter kaffekjelen min på kokeplaten mens jeg ligger i sengen, og kanskje til og med en dings som kan varme opp sengen – som denne fyren jeg leste om i et ukeblad, han som hadde konstruert en innretning som varmet opp skoene! Selv om jeg er usynlig, befinner jeg meg i den store amerikanske tradisjonen av tenkere. Det plasserer meg i samme bås som Ford, Edison og Franklin. Kall meg, siden jeg har en teori og et konsept, en «tusenkunstner-tenker». Ja, jeg skal varme skoene mine; de trenger det, de fleste er fulle av hull. Jeg skal gjøre det og mere til. Jeg har en kombinert radio og platespiller; planen er å ha fem. I dette hullet mitt rår det en bestemt akustisk tomhet, og når jeg spiller musikk, vil jeg gjerne føle vibrasjonene, ikke bare med ørene, men med hele kroppen. Jeg vil gjerne høre Louis Armstrong spille og synge «What Did I Do to Be so Black and Blue» fem ganger samtidig. Iblant hører jeg på Louis når jeg spiser yndlingsdesserten min, som er vaniljeis med slåpetornlikør. Jeg heller den røde væsken over det hvite fjellet og ser den funkle og kjenner eimen stige mens Louis 9
bøyer militærinstrumentet til en stråle av poetisk lyd. Kanskje jeg liker Louis Armstrong fordi han har laget poesi av å være usynlig. Jeg tror det skyldes at han ikke er klar over at han er usynlig. Og mitt eget grep om usynligheten hjelper meg til å forstå musikken hans. Da jeg en gang var ute og bommet sigaretter, ga noen spøkefugler meg en marihuanasigarett, som jeg senere fyrte opp da jeg satt og hørte på plater hjemme. Det var en underlig kveld. Usynlighet, forstår du, gir deg en litt annerledes følelse for tid, du er aldri helt i takt. Noen ganger ligger du foran og noen ganger etter. Det er ikke bare slik at tiden flyter raskt og umerkelig av gårde, du blir var tidens knuter, disse punktene da tiden står stille eller stuper fremover. Og du smetter inn i sprekkene og ser deg omkring. Det er det du fornemmer i Louis’ musikk. En gang så jeg en proffbokser bokse mot en bondetamp. Bokseren var kjapp og forbløffende vitenskapelig. Kroppen hans var en eneste voldelig flyt av rask, rytmisk bevegelse. Han traff bondetampen hundrevis av ganger mens knølen hevet armene i måpende forundring. Men plutselig, mens bondetampen valset omkring i stormen av boksehansker, langet han ut et slag og slo ut vitenskapen, hurtigheten og fotarbeidet like kaldt som en brønngravers akterspeil. Pengemaskinen gikk i kanvasen. Klovnen tok siste stikk. Bondetampen hadde simpelthen trådt inn i motstanderens tidsfølelse. På samme måte oppdaget jeg, under marihuanasigarettens trolldom, en ny analytisk måte å lytte til musikk på. De uhørte lydene trengte igjennom, og hver melodilinje eksisterte for seg selv, skilte seg tydelig ut fra resten, sa sitt og ventet tålmodig på at de andre stemmene skulle snakke. Den kvelden hørte jeg ikke bare i tid, men også i rom. Jeg gikk ikke bare inn i musikken, men steg ned, som Dante, i dypet av den. Og under det hete, raske tempoet var det et langsommere tempo og en hule og jeg gikk inn og så meg omkring og hørte en gammel kvinne synge en spiritual like stinn av Weltschmerz som flamenco, og under lå 10
et enda lavere nivå der jeg så en vakker pike med elfenbensvart hud som tryglet i en stemme som lignet min mors der hun stod foran en gruppe slaveeiere som bød på den nakne kroppen hennes, og under det igjen fant jeg et lavere nivå og et raskere tempo og hørte noen rope: «Brødre og søstre, teksten denne morgenen er ‘Svarthetens svarthet’ …» «I begynnelsen …» «Fra første stund,» ropte de. «… var det svart …» «Forkynn det …» «… og solen …» «Solen, Herre …» «… var blodrød …» «Rød …» «Nå er det svarte …» skrek predikanten. «Blodig …» «Jeg sa at det svarte er …» «Forkynn det, broder …» «… og det svarte er ikke …» «Rødt, Herre, rødt: Han sa at det er rødt!» «Amen, bror …» «Svart vil ta knekken på dere …» «Ja, det vil den …» «Ja, det vil den …» «… og svart vil ikke …» «Nei, det vil den ikke!» «Den gjør …» «Den gjør, Herre …» «… og den gjør det ikke.» «Halleluja …» «… Den vil føre dere, Herre Jesus i himmelen, inn i hval fiskens buk.» «Prek om det, kjære broder …» 11
«… og få dere til å friste …» «Herre Gud den allmektige!» «Gamle tante Nelly!» «Svart vil skape dere …» «Svart …» « … eller knuse dere.» «Er ikke det sannheten, Herre?» Og nå skrek en trombonestemme til meg: «Ha deg ut herfra, din tosk! Er du villig til å begå forræderi?» Og jeg slet meg bort derfra med den gamle spiritual-sangerens klage i ørene: «Gå og forbann din Gud, gutt, og dø.» Jeg stanset og spurte henne, spurte henne hva som var galt. «Jeg elsket min herre høyt, sønn,» sa hun. «Du burde ha hatet ham,» sa jeg. «Han ga meg mange sønner,» sa hun. «Og fordi jeg elsket mine sønner, lærte jeg å elske faren deres, selv om jeg også hatet ham.» «Også jeg har lært hva ambivalens er,» sa jeg. «Det er derfor jeg er her.» «Hva skal det bety?» «Ingenting, et ord som ikke forklarer noe. Hvorfor klager du?» «Jeg klager som jeg gjør fordi han er dau,» sa hun. «Så si meg, hvem er det som ler ovenpå?» «Det er sønnene mine. De er glade.» «Ja, det kan jeg også forstå,» sa jeg. «Jeg ler også, men jeg klager også. Han lovte å sette oss fri, men han fikk seg aldri til å gjøre det. Jeg elsket ham likevel …» «Elsket ham? Mener du …? «Å ja, men jeg elsket noe annet enda høyere.» «Hva da?» «Friheten.» «Friheten,» sa jeg. «Kanskje friheten ligger i å hate.» «Nei, gutten min, den ligger i å elske. Jeg elsket ham og ga ham giften så han skrumpet inn som et frostbitt eple. Guttene ville ha skåret ham i biter med de hjemmelagde knivene sine.» «Det er blitt gjort en feil et sted,» sa jeg, «jeg er forvirret.» Og jeg ville si noe mer, men latteren ovenpå ble for støyende og 12
liksom stønnende, og jeg forsøkte å slite meg løs fra den, men klarte det ikke. Da jeg skulle til å gå, følte jeg et brennende ønske om å spørre henne hva frihet var, og gikk tilbake. Hun satt med hodet i hendene og klaget stille; det lærbrune ansiktet hennes var fylt av sorg. «Hva er denne friheten du er så glad i, gamlemor?» spurte jeg rundt et hjørne i hodet mitt. Hun så overrasket på meg, så tankefull, deretter forvirret. «Det har jeg visst glemt bort, gutt. Alt er bare rot. Først trur jeg det er én ting, så trur jeg det er noe annet. Det får huet mitt til å snurre rundt. Men det er vel bare et spørsmål om å vite åssen jeg skal si det som går rundt oppe i huet mitt. Men det er vrient, gutt. Det har skjedd for mye med meg på for kort tid. Det er som om jeg skulle hatt feber. Hver gang jeg begynner å gå, blir jeg så svimete i huet at jeg detter. Eller hvis det ikke er det, er det guttene; de bare ler og vil kverke alle hvite. De er bitre, det er det med dem …» «Men hva med friheten? «La meg være i fred, gutt, jeg har vondt i huet!» Jeg gikk fra henne, følte meg svimmel selv. Men jeg kom ikke langt. Plutselig dukket en av sønnene hennes opp fra intet, en diger fyr på en åtti. Han dro til meg med knyttneven. «Hva feiler det deg, mann? ropte jeg. «Du fikk mamma til å grine!» «Hva mener du?» sa jeg og unnvek et slag. «Ved å spørre henne de spørsmåla. Ha deg vekk og hold deg unna, neste gang du har noen sånne spørsmål, får du spørre deg sjøl!» Hendene hans føltes som kalde steinnever, og fingrene hans klemte til rundt halsen min så jeg trodde jeg skulle bli kvalt. Endelig lot han meg gå. Jeg snublet fortumlet omkring mens musikken hamret hysterisk i ørene mine. Det var mørkt. Så klarnet hodet mitt, og jeg vandret nedover en trang, mørk gang 13
mens jeg syntes jeg hørte de raske fottrinnene hans bak meg. Jeg følte meg såret, krenket, og nå lengtet alt i meg etter ro, fred og ro, en tilstand jeg følte at jeg aldri ville nå fram til. Trompetene gjallet og rytmen var for hektisk. Men så ble trompeten gradvis overdøvet av en tamtam-tromme som fylte ørene med dumpe hjerteslag. Jeg lengtet etter vann, og jeg hørte det fosse gjennom de kalde rørene fingrene mine berørte der jeg famlet meg frem, men på grunn av fottrinnene bak meg kunne jeg ikke stanse. «Hei, Ras,» ropte jeg. «Er det deg, Knuseren? Rinehart?» Ikke noe svar, bare de rytmiske fottrinnene bak meg. En gang forsøkte jeg å krysse gaten, men en bil i rasende fart skrapte huden av bena mine i det den brølte forbi. Så kom jeg på en eller annen måte ut av det, og jeg steg raskt opp fra denne underverdenen av lyder og hørte Louis Armstrong uskyldig spørre: What did I do To be so black And blue? Først ble jeg redd; denne musikken jeg kjente så godt hadde krevd en type handling som jeg var ute av stand til å prestere, og likevel, hadde jeg blitt værende der under overflaten, ville jeg kanskje ha forsøkt å handle. Ikke desto mindre vet jeg nå at få virkelig lytter til denne musikken. Jeg satt ytterst på stolen, dyvåt av svette, som om alle mine 1369 lyspærer var blitt forvandlet til en eneste diger lampe brukt i et tredjegrads forhør ledet av Ras og Rinehart. Det var en enorm påkjenning – som om jeg skulle ha holdt pusten en hel time i den fryktelige klarheten som følger dager av intens hunger. Og likevel var det en underlig tilfredsstillende opplevelse for en usynlig mann å høre lydens stillhet. Jeg hadde oppdaget sterke impulser som var ukjente for meg – selv om jeg ikke kunne svare «ja» på deres oppfordringer. Jeg har forøvrig ikke røkt en eneste mari14
huanasigarett siden; ikke fordi det er ulovlig, men fordi det er tilstrekkelig å se rundt hjørner (det er ikke så uvanlig når du er usynlig). Å høre rundt dem er for mye; det lammer handlekraften. Og tross bror Jack og hele den triste, tapte tiden sammen med Brorskapet, er handling det eneste jeg tror på. En definisjon, om det er meg tillatt: Dvalen er en skjult forberedelse til en mer åpen handling. Forøvrig er det slik at narkotika ødelegger følelsen for tid fullstendig. Hvis så skjedde med meg, kunne jeg en vakker morgen komme til å glemme å hoppe til side, slik at en eller annen gjøk kjørte meg ned med en gul og oransje trikk eller en gallesyk buss! Eller jeg kunne glemme å forlate hullet mitt når handlingens stund var inne. Imens nyter jeg livet, med de beste ønsker fra Monopolated Light & Power. Siden du aldri ser meg selv når du er tett innpå meg, og siden du utvilsomt neppe vil tro at jeg eksisterer, gjør det ingenting om du vet at jeg har tappet ledningen som fører til leiegården og kjørt strømmen ned i hullet mitt under jorden. Før den tid levde jeg i mørket jeg var jaget inn i, men nå kan jeg se. Jeg har opplyst min usynlighets mørke – og omvendt. Og så spiller jeg min isolasjons usynlige musikk. Dette siste lyder ikke helt riktig, eller hva? Men slik er det; du hører denne musikken simpelthen fordi musikk høres og sjelden sees, bortsett fra av musikere. Kunne denne sterke trangen til å skrive usynligheten ned svart på hvitt tilbakeføres til et ønske om å lage musikk av usynlighet? Men jeg er en folketaler, en oppvigler … Er? Jeg var, og skal kanskje bli det igjen. Hvem vet. Det er ikke alle sykdommer som varer like til døden, heller ikke usynlighet. Jeg hører deg si: «For en uansvarlig drittsekk!» Og du har rett. Jeg iler til med å si meg enig. Jeg er en av de mest uansvarlige skapninger som noensinne har levd. Uansvarlighet er en del av min usynlighet; samme hvilken kant man ser det fra, er den en fornektelse. Men hvem kan jeg være ansvarlig 15
overfor, og hvorfor skulle jeg være det, når du nekter å se meg? Og vent til jeg avslører hvor uansvarlig jeg virkelig er. Ansvarlighet hviler på anerkjennelse, og anerkjennelse er en form for aksept. Ta denne mannen som jeg var nær ved å drepe: Hvem var ansvarlig for nestenmordet? Jeg? Jeg tror ikke det, og jeg benekter det. Jeg kjøper det ikke. Du kan ikke legge ansvaret på meg. Han dultet til meg, han fornærmet meg. Burde ikke han, for sin egen personlige sikkerhets skyld, ha erkjent mitt hysteri, mitt «farepotensial»? La oss si at han var fortapt i en drømmeverden. Men var det ikke han som kontrollerte denne drømmeverdenen – som dessverre er så altfor virkelig! – og var det ikke han som stengte meg ute fra den? Og hvis han hadde brølt på politiet, ville ikke jeg da ha blitt tatt for å være den fornærmende part? Jo, jo, jo! Men jeg er enig med deg, jeg var den ansvarlige; for jeg skulle ha brukt kniven til å beskytte samfunnets høyere interesser. En dag kommer den slags tåpeligheter til å føre oss opp i tragedier. Alle drømmere og søvngjengere må betale prisen, og selv det usynlige offeret er avsvarlig for alle tings skjebne. Men jeg unndro meg det ansvaret; jeg vaset meg inn i de uforenlige forestillingene som surret rundt i hodet mitt. Jeg var en feiging … Men hva gjorde jeg for å «be so blue», så tung til sinns? Bær over med meg.
1. K APITTEL
Det er lenge siden det hele begynte, omtrent tyve år. Hele livet hadde jeg lett etter noe, og hvor jeg enn vendte meg, forsøkte andre å fortelle meg hva det var. Jeg godtok svarene deres også, selv om de ofte var innbyrdes uforenlige, til og med selvmotsigende. Jeg var naiv. Jeg søkte meg selv og stilte alle unntatt meg selv spørsmål som jeg, og bare jeg, kunne svare på. Det tok lang tid og mange smertefulle bumerang-slag fra mine egne forventninger før jeg nådde fram til en innsikt som alle andre synes å være født med: At jeg er ingen andre enn meg selv. Men først måtte jeg oppdage at jeg er en usynlig mann. Og likevel er jeg ikke et naturens misfoster, eller historiens. Jeg lå i kortene som ble delt ut en gang for femogåtti år siden. Jeg skammer meg ikke over at besteforeldrene mine var slaver. Jeg skammer meg bare over meg selv for at jeg en gang skammet meg. For omtrent femogåtti år siden ble de altså fortalt at de var fri, at de var forent med alle andre i vårt land når det gjaldt å arbeide for samfunnets felles beste, og at de i alt sosialt var adskilt som fingrene på hånden. Og de trodde på det. De jublet over det. De ble på sin post, de arbeidet hardt og oppdro faren min til å gjøre det samme. Men bestefaren min var noe for seg selv. Han var en underlig gammel skrue, bestefar, og det ble sagt at jeg tok etter ham. Det var han som skapte problemene. På dødsleiet kalte han faren min til seg og sa: «Når jeg er borte, min sønn, vil jeg at du skal føre den gode kampen videre. Jeg har aldri fortalt deg det, men livet vårt er en krig og jeg har vært en forræder alle mine levedager, en spion i fiendens land helt siden jeg ga fra meg geværet mitt under 17
Gjenreisingen. Lev med hodet i løvens gap. Jeg vil at du skal beseire dem ved å si ja, underminere dem med smil, drepe dem, knuse dem med din enighet, la dem svelge deg til de spyr eller sprekker.» De trodde at den gamle mannen var blitt splitter pine gal. Han hadde vært den mildeste og føyeligste av menn. De yngste barna ble skysset ut av rommet, rullegardinene trukket ned og veken i lampen skrudd så langt ned at flammen spraket som den gamle mannens åndedrett. «Fortell det videre til ungene,» hvisket han iltert, og så døde han. Foreldrene mine ble mer forferdet over hans siste ord enn over hans død. Det var som om han ikke hadde dødd i det hele tatt, så urovekkende var ordene hans. Jeg ble innstendig bedt om å glemme det han hadde sagt, og dette er faktisk første gang det nevnes utenfor familien. Det hadde imidlertid en voldsom virkning på meg, skjønt jeg aldri helt fattet hva han hadde ment. Bestefar hadde vært en stillfaren gammel mann som aldri var til bry, og likevel hadde han på dødsleiet kalt seg selv en forræder og en spion, og han hadde snakket om føyeligheten sin som en farlig aktivitet. Det ble til en evig uløst gåte som alltid romsterte bak i hjernen min. Hver gang det gikk bra for meg, tenkte jeg på bestefar og følte meg skyldig og utilpass. Det var som om jeg fulgte hans råd mot min vilje. Og for å gjøre det hele verre, elsket alle meg for det. Jeg ble rost av de mest liljehvite menneskene i byen. Jeg ble betraktet som et mønster på ønskverdig oppførsel – akkurat som bestefar. Og det som forvirret meg, var at den gamle mannen hadde definert det som forræderi. Når jeg ble rost for min fremferd, følte jeg meg skyldig, som om jeg på en eller annen måte gjorde noe som egentlig stred mot de hvites ønsker. Og hadde de skjønt det, tenkte jeg, ville de ha ønsket at jeg oppførte meg stikk motsatt, at jeg var sur og tverr og vanskelig, og at det egentlig var hva de ønsket, men at de narret seg selv og trodde de ville ha meg til å oppføre meg som jeg gjorde. Derfor ble jeg redd for at de en dag ville se meg som en forræder, og så ville jeg være 18
fortapt. Jeg var likevel enda reddere for å opptre på en annen måte, for det likte de ikke i det hele tatt. Gamlingens ord var som en forbannelse. På eksamensfesten avleverte jeg en tale hvor jeg uttrykte at ydmykhet var hemmeligheten bak ethvert fremskritt, ja, selve fremskrittets vesen. (Ikke sånn å forstå at jeg mente det – hvordan kunne jeg det når jeg tenkte på bestefar? Jeg trodde bare at det virket.) Talen ble en braksuksess. Alle roste meg opp i skyene, og jeg ble invitert til å holde den samme talen på en sammenkomst for byens fremste hvite borgere. Det var en stor seier for hele byen. Festlighetene ble avholdt i den største ballsalen på byens fineste hotell. Da jeg kom dit, fikk jeg vite at det var en festkveld for menn, og jeg ble fortalt at siden jeg nå en gang var der, kunne jeg like godt ta del i «alle-mot-alle»-slåsskampen som skulle utkjempes av noen av skolekameratene mine som en del av underholdningen. «Alle-mot-alle» var første post på programmet. Alle storkarene i byen hadde troppet opp i smoking, og de gaflet i seg buffetmaten, drakk øl og whiskey og røykte svarte sigarer. Rommet var stort og luftig. Stoler ble anbrakt i sirlige rader rundt tre av sidene av en transportabel boksering. På den fjerde siden, som var fri, skinte det i den nybonede parketten. Jeg hadde mine betenkeligheter når det gjaldt slåsskampen. Ikke fordi jeg mislikte slåssing i sin alminnelighet, men fordi jeg ikke hadde noe særlig til overs for fyrene som skulle delta. Det var tøffe gutter som ikke lot til å ha en bestefars plagsomme forbannelse i bakhodet. Ingen kunne ta feil av hvor barske de var. Og dessuten var jeg ganske sikker på at deltagelsen i dette masseslagsmålet ville svekke verdigheten min når turen kom for å holde talen. I disse pre-usynlige dagene så jeg meg selv som en potensiell Booker T. Washington. Men de andre guttene var ikke spesielt glad i meg heller, og det var ni av dem. Jeg følte at jeg stod over dem på et vis, og likte slett ikke å bli stuet sammen med dem i personalheisen. De likte 19
heller ikke at jeg var der, og mens de varmt opplyste etasjene blinket forbi heisdøren, ble det tilløp til krangel fordi de mente at jeg, ved å delta i kampen, hadde snytt en av kameratene deres for en kveldsjobb. Da vi kom ut av heisen, ble vi geleidet gjennom et rokokkoværelse og inn i et forværelse, hvor vi ble bedt om å iføre oss kampantrekket. Vi fikk utdelt et par boksehansker hver og ble skysset ut i den store, speilkledte salen mens vi kikket oss forsiktig omkring og hvisket, som om noen tilfeldigvis skulle kunne høre oss i all støyen. Sigarrøyken lå som tåke i rommet og whiskyen hadde begynt å gjøre sin virkning. Jeg ble rystet da jeg så at selv noen av de mest prominente skikkelsene i byen var godt påseilet. De var der alle sammen – bankfolk, advokater, dommere, leger, brannsjefer, lærere, forretningsfolk. Selv en av de mer fornemme pastorene. Det foregikk noe der fremme som vi ikke kunne se. En sensuell, vibrerende klarinettone lød, og mennene reiste seg og beveget seg ivrig fremover. Vi stod tett sammen i en liten klynge, og de nakne overkroppene våre glinset allerede av svette. Lenger fremme ble fiffen stadig mer oppildnet av noe vi ennå ikke kunne se. Plutselig hørte jeg skolens rektor, som hadde invitert meg, rope: «Inn med sjokoladeguttene, mine herrer! Inn med de små sjokoladeguttene!» Vi ble skysset lenger ut i ballsalen, hvor lukten av tobakk og whiskey var enda sterkere. Så ble vi dyttet på plass. Jeg holdt nesten på å tisse på meg. Vi var omsluttet av et hav av ansikter, noen fiendtlige, noen smilende, og i midten, med ansiktet mot oss, stod en smellvakker blondine – splitter naken. Det ble dødsens stille. Et kaldt gufs fikk meg til å grøsse. Jeg forsøkte å trekke meg tilbake, men de var bak meg og rundt meg. Noen av guttene stod skjelvende med bøyd hode. En bølge av irrasjonell skyld og frykt skylte gjennom meg. Tennene mine klapret, huden nuppet seg, knærne skalv. Men jeg klarte ikke å la være å kikke. Hadde prisen for å se vært å miste synet, 20
ville jeg likevel ha sett. Håret hennes var gult som på en tivolidukke, ansiktet pudret og sterkt sminket, som for å lage en upersonlig maske, øynene lå dypt inne i hodet, og rundt dem hadde hun smurt en kjølig blåfarge, som den en bavianrumpe har. Jeg hadde mest lyst til å spytte på henne mens øynene mine sakte gled over kroppen hennes. Brystene var faste og runde som kuplene på et indisk tempel, og jeg stod så nær at jeg kunne se huden hennes i all sin stofflighet og de perleaktige svettedråpene som glitret som dugg rundt de harde, rosa brystvortene. Jeg ville storme ut av rommet, synke gjennom gulvet, jeg ville gå bort til henne og dekke henne med kroppen min, slik at hverken mine eller de andres øyne kunne se henne; kjenne de myke hoftene hennes, kjærtegne henne og knuse henne, elske henne og drepe henne, gjemme meg for henne, og likevel stryke henne under det lille amerikanske flagget som var tatovert på magen hennes, der lårene hennes dannet en stor V. Jeg hadde en følelse av at hun, av alle der i rommet, bare så på meg med sine upersonlige øyne. Og så begynte hun å danse, langsomt og eggende; røyken fra hundre sigarer klamret seg til henne som det tynneste flor. Hun lignet en vakker fuglepike svøpt i slør som ropte til meg fra den rasende overflaten av et grått og truende hav. Jeg var som forhekset. Så ble jeg var klarinetten som spilte og storkarene som brølte til oss. Noen truet oss om vi så, og andre hvis vi ikke gjorde det. Til høyre for meg så jeg en gutt synke besvimt sammen. En mann plukket opp en sølvmugge fra et bord og kom bort og skvettet isvann på ham. Han beordret to av oss til å holde ham oppe, og hodet hans hang og slang mens han stønnet mellom de tykke, blålige leppene. En annen gutt tryglet om å få gå hjem. Det var den største i gjengen, med mørkerøde boksershorts som var altfor små til å skjule ereksjonen som presset seg ut og fram som et svar på klarinettens dype og innsmigrende klagesang. Han forsøkte å dekke seg til med boksehanskene. 21
Og hele tiden danset blondinen mens hun smilte blekt til fiffen som stirret oppslukt på henne, og blekt smilte hun også av vår frykt. Jeg la merke til en kjent forretningsmann som fulgte henne med sultne øyne og våte, slappe lepper. Den digre magen hans presset på bak skjortebrystet med diamantknapper, og hver gang blondinen svingte med de duvende hoftene, dro han hendene over de tynne fjonene på hodet og, med armene hevet, klosset som en beruset panda, lot han vommen dreie rundt i en sakte, obskøn sirkelbevegelse. Fyren var fullstendig hypnotisert. Musikken gikk i et raskere tempo nå. Mens danserinnen buktet seg fra side til side med et fraværende uttrykk i ansiktet, begynte mennene å strekke armene ut for å ta på henne. Jeg kunne se pølsefingrene deres synke inn i det myke kjøttet hennes. Noen forsøkte å stoppe dem, men da hun begynte å bevege seg ut på gulvet i grasiøse sirkler, tok de opp jakten, og gled og snublet omkring på det bonede gulvet. Det var galskap. Stoler veltet, drinker skvalpet over der de løp hoiende og leende etter henne. De fanget henne akkurat i det hun nådde en dør, løftet henne fra gulvet og slengte henne i været som når ferske college-gutter døpes, og over det røde, stive smilet så jeg redselen og avskyen i øynene hennes, nesten lik min egen redsel, og den jeg så hos noen av de andre guttene. De myke brystene ble liksom trykket flate mot luften og bena sprellet vilt mens hun spant. De kastet henne i været én gang, to ganger, til noen av de mest edru hjalp henne å flykte. Og jeg snudde meg og gikk mot forværelset sammen med de andre guttene. Fremdeles var det noen som brølte hysterisk. Men da vi forsøkte å komme oss ut, ble vi stoppet og beordret inn i ringen. Vi hadde ikke noe annet valg enn å gjøre det vi ble bedt om. Vi smøg oss under tauene alle ti. Så skulle vi blindes med brede, hvite tøyremser. En av mennene må ha syntes litt synd på oss, for han forsøkte å muntre oss opp der vi stod med ryggen mot tauene. Noen av oss forsøkte å smile. «Ser dere den guttungen 22
der borte? spurte en av mennene. «Jeg vil at dere skal løpe bort til ham når klokken ringer og gi ham en midt i magen. Hvis dere ikke treffer ham, kommer jeg til å gå etter dere. Jeg liker ikke trynet på ham.» Hver og en fikk den samme beskjeden. Bindene ble festet. Selv da gikk jeg gjennom talen, og i hodet mitt skinte hvert ord like klart som en flamme. Jeg kjente tøyremsen bli strammet over øynene, og rynket pannen så den skulle bli løsere når jeg slappet av. Men så med ett ble jeg slått av blind skrekk. Jeg var uvant med mørke. Det var som om jeg plutselig befant meg i et beksvart rom med giftige slanger. Jeg hørte de grøtete stemmene brøle, utålmodige etter at kampen skulle begynne. «Sett i gang der inne!» «La meg ta den store niggeren!» Jeg anstrengte meg for å oppfange rektors stemme, som for å klemme litt trygghet ut av en røst som i det minste hadde en kjent klang. «La meg klå de svarte jævlene!» var det en som brølte. «Nei, Jackson, nei!» var det en annet stemme som ropte. «Kom her, hei, hjelp meg med å holde Jack.» «Jeg vil ta den ingefær-niggeren. Rive ham fra hverandre lem for lem,» ropte den første stemmen. Jeg trykket meg skjelvende mot tauene. For den gang var jeg det de kalte ingerfærfarget, og det lød som om han hadde lyst til å knuse meg mellom tennene som en sprø ingerfærnøtt. Det var litt av et basketak. Stoler ble sparket omkring, og jeg kunne høre grynt som av voldsomme anstrengelser. Jeg ville så gjerne se, og det mer desperat enn noen gang før. Men båndet var tett som en tykk, hudsnurpende skorpe, og da jeg løftet boksehanskene for å skyve til side lagene med hvitt tøy, ropte en stemme: «Å nei, den går ikke, din svarte jævel! La den være!» «Ring med klokken før Jackson kverker en svarting!» brølte 23
en i den plutselige stillheten. Og jeg hørte gongongen gå og lyden av føtter som subbet forover. En boksehanske klasket mot hodet mitt. Jeg svingte rundt og slo stivt ut med armen idet noen passerte, og kjente støtet forplante seg ned gjennom hele armen til skulderen. Så virket det som om alle de ni guttene var på meg på en gang. Jeg ble truffet av slag fra alle kanter og slo fra meg som best jeg kunne. Så mange slag fikk jeg, at jeg lurte på om jeg var den eneste bokseren i ringen med bind for øynene, eller om mannen de kalte Jackson hadde klart å få tak i meg allikevel. I blinde klarte jeg ikke lenger å kontrollere bevegelsene. Jeg hadde ingen verdighet. Jeg snublet omkring som en ettåring eller en full mann. Røyken var tykkere nå, den sved i halsen og for hvert slag var det som om den gjorde lungene enda trangere. Spyttet mitt var som varmt, beskt lim. En hanske traff hodet mitt og fylte munnen min med varmt blod. Det var over alt. Jeg kunne ikke avgjøre om fuktigheten jeg kjente på kroppen var svette eller blod. Så kjente jeg et hardt slag mot nakkegropen. Jeg merket at jeg gikk overende, og hodet mitt støtte mot gulvet. Striper av blått lys fylte den svarte verdenen bak bindet. Jeg lå flat på magen og lot som om jeg var slått bevisstløs, men så kjente jeg at jeg ble grepet av hender og halt på bena. «Fortsett, Sambo! Ut og slåss!» Armene mine var som bly, det verket i hodet etter alle slagene. Jeg klarte å føle meg frem til tauene, holdt fast og forsøkte å få pusten igjen. En hanske traff meg midt i mellomgulvet og jeg knakk sammen. Det var som om røyken var en kniv som skar seg inn i innvollene. Jeg ble skjøvet hit og dit av bena som virvlet rundt meg, så reiste jeg meg brått og merket at jeg kunne se de svarte, svette skikkelsene som veivet omkring i den røykblå atmosfæren, som fulle dansere, til lyden av raske, dumpe trommeslag. Alle sloss som gale. Det var kaos fra ende til annen. Alle mot alle. Ingen gruppe sloss sammen lenge. To, tre, fire stykker sloss mot én, så begynte de å denge løs på hverandre, og ble 24
angrepet selv. Slag traff under beltet og i nyrene, med åpne og lukkede hansker, og nå som det ene øyet mitt var delvis åpent, var jeg ikke så redd lenger. Jeg beveget meg forsiktig mens jeg dukket og vek unna, men noen slag tok jeg, så jeg ikke skulle tiltrekke meg oppmerksomhet, og slik kjempet jeg meg videre fra gruppe til gruppe. Guttene famlet omkring som blinde, engstelige krabber som krøket seg sammen for å beskytte mageregionen, med hodet trukket ned mellom skuldrene, med armer nervøst fremstrakt og never som følte seg fram i den røykfylte luften som hypersensitive sneglers knortete følehorn. Jeg fikk et glimt av en gutt som stod i et hjørne og langet ut mot luften, og jeg hørte ham skrike av smerte idet han kjørte hånden inn i hjørnestolpen. Et sekund så jeg ham bøye seg over hånden, for så å gå i gulvet etter at et slag traff det ubeskyttede hodet hans. Jeg spilte en gruppe ut mot en annen, smatt inn og slo og dro meg utenfor rekkevidde mens jeg dyttet de andre inn i mølja for å ta imot slagene som var rettet i blinde mot meg. Røyken var kvelende og det var ingen runder, ingen klokke som ringte etter tre minutter for å la oss få igjen pusten. Rommet spant rundt meg, en virvel av lys, røyk, svettende kropper omgitt av opphissede hvite ansikter. Jeg blødde fra nesen og munnen, blodet sprutet over brystet mitt. Mennene fortsatte med å brøle: «Knus ham, negergutt! Bank livskiten ut av ham!» «Gi ham en uppercut! Drep ham! Drep ham! Drep den digre slampen!» Jeg lot som om jeg ble truffet og falt, og i det samme gikk en gutt tungt i kanvasen ved siden av meg, som om vi var felt av ett og samme slag, deretter fikk han et hardt turnskospark i skrittet idet de to som hadde slått ham ned snublet over ham. Jeg rullet utenfor rekkevidde og kjente kvalmen skyte opp i meg. Jo hardere vi sloss, desto mer truende ble mannfolkene rundt. Og likevel hadde jeg begynt å bekymre meg om talen 25
min. Hvordan skulle det gå med den? Ville de synes at jeg var flink? Hva ville de gi meg? Jeg slåss mekanisk videre til jeg plutselig la merke til at den ene etter den andre av guttene forlot ringen. Jeg ble paff, panisk, som om jeg var blitt latt alene med en ukjent fare. Så forstod jeg. Guttene hadde avtalt det seg imellom. Reglen var slik at de to mennene som stod igjen i ringen, skulle kjempe om førstepremien. Det oppdaget jeg for sent. Da gongongen gikk, jumpet to smokingkledde menn inn i ringen og fjernet bindet for øynene. Foran meg stod Tatlock, den største av banden. Jeg ble kvalm. Gongongen hadde knapt sluttet å ringe i ørene mine før den lød igjen, og jeg så ham komme mot meg i full fart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, og dro til ham midt på nesen. Han gikk på meg, igjen og igjen, og presset den ramme, skarpe svetten sin på meg. Ansiktet hans var et svart tomrom, bare øynene levde – fylt av hat til meg og lysende av feberaktig frykt etter det som hadde skjedd med oss alle. Jeg ble nervøs. Jeg ville holde talen min, og han gikk på meg som om han ville denge den ut av meg. Jeg slo ham om og om igjen, og tok slagene hans når de kom. Så, på en brå innskytelse, slo jeg ham lett, og idet vi gikk i clinch, hvisket jeg til ham: «Lat som om jeg slår deg ut, du kan få prisen.» «Jeg skal knuse hvert bein i kroppen på deg,» hvisket han hest. «For deres skyld?» «For min, din lille jævel.» De ropte at vi skulle bryte opp, og Tatlock ga meg et slag som spant meg halvveis rundt, og som når et ustøtt kamera feier svimlende over en scene, så jeg de hylende, røde ansiktene strekke seg ivrig fram under skyen av gråblå sigarrøyk. Verden skalv, løste seg opp, fløt avgårde, men så klarnet hjernen min og jeg så Tatlock danse foran meg. Den blafrende skyggen foran øynene mine, var den jabbende venstre neven hans. Så falt jeg forover, lot hodet hvile mot den våte skulderen hans og hvisket: 26
«Jeg gir deg fem dollar mer.» «Ikke faen!» Men musklene hans slappet ørlite grann av under trykket fra kroppen min, og jeg stønnet lavt: «Syv?» «Gi dem til mora di,» sa han og dro til meg under hjertet. Så stanget jeg meg bort fra ham og kom meg fri. Straks ble jeg bombardert med slag, og jeg slo tilbake i håpløs despe rasjon. Jeg ville på død og liv holde talen min, for jeg følte at bare disse menneskene var i stand til å bedømme mine evner på en sannferdig måte, og nå var denne dumme klovnen i ferd med å ødelegge sjansene mine. Jeg begynte å slåss forsiktig nå, rykket inn, slo og trakk meg ut igjen. Jeg var den raskeste av oss, og etter et heldig slag mot hakespissen hans, begynte jeg å få taket på ham – til jeg hørte en høy røst rope: «Jeg setter pengene mine på den store gutten.» Da jeg hørte dette, var det like før jeg senket guarden. Jeg var forvirret: Skulle jeg forsøke å vinne mot stemmen der ute? Ville ikke det være til ulempe for meg når jeg holdt talen min, og var ikke dette det rette øyeblikk å vise ydmykhet, å la være å yte motstand? Mens jeg danset omkring, fikk jeg et sviende slag i det høyre øyet som løste dilemmaet. Rommet ble rødt idet jeg falt. Det var et drømmefall. Kroppen søkte et sted å falle, treg og kresen, til gulvet ble utålmodig og skjøt opp for å møte meg. Like etter kom jeg til meg selv igjen. En messende røst sa FEM med ettertrykk. Og jeg lå der og stirret omtåket på en mørkerød flekk av mitt eget blod forme seg til en glitrende sommerfugl som så lot seg suge ned i kanvasens skittengrå verden. Så snart stemmen dvelende hadde sagt TI, ble jeg løftet opp og slept bort til en stol. Jeg satte meg, halvt i svime. Øyet verket og jeg lurte på om jeg ville få lov til å snakke nå. Jeg var våt som en skurefille og blødde fortsatt fra munnen. Vi var samlet borte ved veggen nå. De andre guttene overså meg mens de gratulerte Tatlock og spurte hverandre hvor mye de ville få 27
betalt. En gutt jamret seg over den knuste hånden sin. Jeg så oppvartere i hvite jakker rulle den bærbare ringen sammen og bære den bort, for så å plassere et lite, kvadratisk teppe på den tomme plassen omgitt av stoler. Kanskje jeg skal stå på teppet og holde talen min, tenkte jeg. Så ropte seremonimesteren til oss: «Kom hit, gutter, så skal dere få pengene deres.» Vi løp bort dit hvor mennene satt og lo og pratet i stolene sine og ventet. Alle virket vennlige nå. «De ligger på teppet der borte,» sa mannen. Jeg så teppet dekket med mynter av forskjellige størrelser og noen få krøllete sedler. Men det som gjorde meg aller mest opphisset, var gullklumpene som lå spredt her og der. «Det er deres alt i hop, gutter,» sa mannen. «Alt dere får tak i er deres.» «Det stemmer, Sambo,» sa en blond mann og blunket fortrolig til meg. Jeg skalv av opphisselse og glemte smerten. Jeg skal ha gullet og sedlene, tenkte jeg. Jeg ville bruke begge hender. Jeg ville slenge meg mot de guttene som var nærmest for å hindre dem i å nå gullet. «Gå ned på kne rundt teppet nå,» befalt mannen, «og ingen rører det før jeg sier i fra.» «Dette skal bli bra,» hørte jeg. Vi gjorde som vi ble bedt om, og la oss på kne rundt det blåmønstrete teppet. Vi fulgte den fregnete hånden hans med øynene mens han sakte løftet den. «Det ser ut som om niggerne skal til å be!» hørte jeg. Så sa mannen: «Klar, ferdig, gå!» Jeg kastet meg etter en gyllen mynt, grep den og satte i et overrasket hyl, i likhet med dem rundt meg. Jeg forsøkte febrilsk å dra til meg hånden, men klarte det ikke. Et støt, varmt og voldsomt, skjøt gjennom kroppen min og ristet meg som en våt rotte. Teppet var elektrisk. Håret strittet stivt på 28
hodet mitt idet jeg endelig klarte å rive meg løs. Det rykket i musklene, nervene krympet og vred seg. Men jeg så at dette ikke stoppet de andre guttene. Noen hadde holdt seg tilbake, og de lo av redsel og forlegenhet mens de sopte opp myntene som hadde havnet utenfor teppet takket være de andres smertefulle spasmer. Mennene brølte over oss mens vi kjempet. «Plukk dem opp, for helvete, plukk dem opp!» ropte en mann, som en papegøye med bassrøst. «Kom an, ta dem!» Jeg kravlet frenetisk rundt på gulvet for å raske til meg sedlene og gullet, og lot kobbermyntene være. Med lynraske bevegelser feide jeg myntene av teppet, mens jeg lo for å døyve støtet, men snart oppdaget jeg at jeg kunne ta strømmen opp i meg og holde på den – merkelig, men sant. Men så begynte mennene å skubbe oss inn på teppet. Med flaue latterhikst vred vi oss ut av hendene deres og fortsatte med å feie til oss myntene. Vi var våte og sleipe og vanskelige å få tak på. Plutselig så jeg en gutt bli løftet opp i været, svetteglinsende som en sirkussel, og sluppet på det elektriske teppet. Han landet flatt på ryggen og bokstavelig talt danset på ryggen mens han skrek og albuene hamret vilt og frenetisk mot gulvet og musklene vred seg som på en hest når den blir stukket og bitt av en sverm av insekter. Da han omsider rullet av teppet, var han grå i ansiktet, og ingen stanset ham da han løp sin vei til mannfolkenes latterbrøl. «Ta pengene,» sa seremonimesteren. «Det er skikkelig amerikansk hard cash!» Og vi snappet og grep, snappet og grep. Jeg var påpasselig med ikke å komme for nær teppet nå, og da jeg kjente den varme whiskeyånden bre seg rundt meg som en sky av råtten luft, strakte jeg hånden ut og grep et stolben. Mannen satt på stolen, og jeg klamret meg desperat fast. «Slipp, nigger! Slipp!» Det digre ansiktet skalv og disset inntil mitt mens hans forsøkte å dra meg løs. Men kroppen min var glatt og han var for full. Det var herr Colcord, som eide en kjede av kinoer og 29
«underholdningspalasser». Hver gang han grep tak i meg, ålte jeg meg ut av hendene hans, og det ble et skikkelig basketak. Jeg var reddere for teppet enn for den fulle mannen, så jeg tviholdt i stolbenet, og et øyeblikk overrasket jeg meg selv ved å forsøke å velte ham inn på teppet. Tanken var så overveldende at jeg faktisk prøvde å gjennomføre det, skjønt så lite åpenlyst som mulig, men da jeg grep fatt i benet hans og forsøkte å hale ham ut av stolen, reiste han seg med et latterbrøl, så meg rett inn i øynene med et krystallklart blikk og sparket meg i brystet av all kraft. Stolbenet fløy ut av hånden min og jeg kjente at jeg rullet bortover, som over en seng av glødende kull. Det var som om hundre år gikk før jeg klarte å rulle meg fri fra teppet, en evighet der jeg ble svidd i kroppens dypeste lag, like til den fryktsomme pusten inni meg, og pusten brant og sved på nippet til å eksplodere. Det er straks over, tenkte jeg idet jeg rullet. Det er over på et blunk. Men ikke ennå, for mennene på den andre siden ventet på meg. De lente seg forover i stolene med røde, svulmende ansikter, og da jeg så fingrene deres komme mot meg, rullet jeg unna, som en fotball over mottakerens klønete fingre, og tilbake over det glødende kullet. Denne gangen klarte jeg heldigvis å skubbe til teppet slik at myntene singlet ut over gulvet, og jeg hørte guttene skubbet seg fram for å plukke dem opp. Så ropte seremonimesteren: «Ja vel, gutter, det er alt. Kle på dere og ta pengene.» Jeg var slapp som en oppvaskklut. Ryggen føltes som om den var blitt pisket med piggtråd. Da vi hadde kledd på oss, kom seremonimesteren inn og ga oss fem dollar hver, bortsett fra Tatlock, som fikk ti fordi han ble stående i ringen til sist. Så ba han oss om å gå. Jeg skulle altså ikke få en sjanse til å holde talen min, tenkte jeg ulykkelig da jeg gikk ut i det dunkle smuget. Men så ble jeg stoppet og bedt om å komme tilbake. Jeg gikk inn i ballsalen igjen, hvor mennene skjøv stolene sine tilbake og samlet seg i grupper for å snakke. 30
Seremonimesteren banket i et bord for å få ro. «Mine herrer,» sa han, «vi holdt på å glemme en viktig post på programmet. En særdeles viktig post, mine herrer. Denne gutten er blitt bedt om å komme hit for å holde den samme talen som han holdt ved eksamensfesten i går …» «Bravo!» «Jeg har latt meg fortelle at han er den smarteste gutten vi har der ute i Greenworld. Jeg har hørt at han kan flere store ord enn en lommeordbok.» Applaus og latter. «Så nå, mine herrer, vil jeg gjerne at dere hører på hva han har å si.» Det var fortsatt noen som lo da jeg stilte meg opp foran dem, tørr i munnen og med et bankende høyre øye. Jeg begynte langsomt, men jeg må ha vært trang i halsen av nervøsitet, for de begynte å rope: «Høyere! Høyere!» «Vi som tilhører den yngre generasjon priser vår store leder og veileders klokskap,» ropte jeg, «han som først ytret disse flammende visdomsord: ‘Et skip som var kommet ut av kurs og hadde seilt omkring på havet i mange dager, fikk plutselig syn på et vennligsinnet fartøy. Fra masten på det uheldige skipet kunne man se et signal: «Vann, vann, vi dør av tørst!» Svaret som kom fra det vennligsinnede skipet, var: «Fir ned bøtten hvor dere er.» Kapteinen på det nødstedte skipet gjorde omsider som han ble tilrådet og senket bøtten i havet, og opp kom friskt, funklende ferskvann fra Amazonas-elvens munning.’ Og som ham sier jeg, og med hans ord: ‘Til de av min rase som ønsker å skape seg et bedre liv i et fremmed land, eller som undervurderer viktigheten av å dyrke vennskapelige forbindelser med den hvite mann i sør, som er hans nærmeste nabo, vil jeg si: «Fir ned bøtten hvor dere er – fir den ned og gjør dere til venns med alle de folkeslag som omgir oss, og på alle de måter som sømmer seg en mann …’» Jeg snakket mekanisk og med så stor glød at jeg ikke opp31
fattet at mennene fremdeles lo og pratet før den knusktørre munnen min ble fylt av blod fra såret, slik at jeg nesten ble kvalt. Jeg hostet og ville stoppe og gå bort til en av de høye, sandfylte spyttebakkene av messing for å kvitte meg med det, men et par av mennene, skolens rektor i særdeleshet, lyttet oppmerksomt, og jeg ble nervøs. Jeg svelget det ned, blod, spytt og det hele, og fortsatte. (For en utholdenhet jeg hadde den gang! For en entusiasme! For en tro på alle tings riktighet!) Jeg snakket høyere på tross av smerten. Men de fortsatte å prate og le, som døve av bomull i skitne ører. Så jeg la enda mer følelse i det jeg sa. Jeg lukket ørene og svelget blod til jeg ble kvalm. Talen virket hundre ganger lenger enn forrige gang, men jeg kunne ikke utelate et eneste ord. Alt måtte sies, hver eneste innprentede nyanse formidles. Og ikke nok med det, hver gang jeg ytret et ord på tre eller flere stavelser, var det noen som ropte og ba meg gjenta. Jeg sa «sosial ansvarsfølelse», og de ropte: «Hva er det du sier, gutt?» «Sosial ansvarsfølelse,» sa jeg. «Hva?» «Sosial …» «Høyere.» «… ansvarsfølelse.» «Enda høyere!» «Ansvars …» «Gjenta!» «… følelse.» Latterbrølene runget, helt til jeg, utvilsom distrahert av å måtte svelge mitt eget blod, gjorde en tabbe og sa noe som jeg ofte hadde sett fordømt i avisenes lederspalter og hørt i private diskusjoner: «Sosial …» «Hva?» brølte de. «… likhet …» 32
Latteren ble hengende i rommet som et teppe av røyk i den plutselige stillheten. Jeg så forvirret opp. Mishagsytringer fylte rommet. Seremonimesteren kom styrtende fram. Folk ropte ukvemsord til meg. Men jeg forstod ingenting. En liten, innskrumpet mann med mustasje bjeffet fra første rad: «Si det langsomt, gutt!» «Hva, sir?» «Det du nettopp sa!» «Sosial ansvarsfølelse, sir,» sa jeg. «Så du var ikke nesevis, eller hva, gutt?» sa han, ikke uvennlig. «Nei, sir!» «Og du er sikker på at dette med «likhet» var en forsnakkelse?» «Javisst, sir,» sa jeg. «Jeg var i ferd med å svelge blod da jeg sa det.» «Vel, du får snakke langsommere da, så vi forstår deg. Vi har ikke noe imot deg, men du må alltid kjenne din plass. Ja vel, snakk i vei.» Jeg var redd. Jeg ville bort derfra, men jeg ville også snakke, og var redd for at de ville kneble meg. «Takk, sir,» sa jeg og tok fatt der jeg var blitt avbrutt, og de overhørte meg som før. Da jeg var ferdig, braket likevel applausen løs. Overrasket så jeg rektor komme mot meg med noe som var pakket inn i silkepapir, og mens han løftet hånden for å roe salen, sa han til forsamlingen: «Mine herrer, som dere forstår, har jeg ikke gitt denne gutten mer ros enn han fortjener. Han kan kunsten å tale, og en dag vil han føre sitt folk langs de riktige stier. Og jeg trenger neppe å fortelle dere hvor viktig det er i disse tider. Dette er en god gutt, en smart gutt, og for å anspore ham til å gå i riktig retning, vil jeg, på vegne av skolestyret, forære ham en erkjentlighet i form av denne …» Han avbrøt seg selv, fjernet silkepapiret og holdt fram en skinnende ny dokumentmappe i kalveskinn. 33
«… i form av denne førsteklasses varen fra Shad Whitmores forretning.» «Unge mann,» sa han henvendt til meg, «ta imot denne belønningen og ta godt vare på den. Se den som et emblem, et tegn på din oppgave. Verdsett den. Hold frem som du stevner, og en dag vil den være full av viktige papirer som vil hjelpe deg til å forme ditt folks skjebne.» Jeg var så grepet at jeg med nød og neppe klarte å uttrykke min takknemlighet. En tråd av blodig spytt tegnet et uoppdaget kontinent på læret, og jeg tørket det raskt bort. Aldri før hadde jeg følt meg så betydningsfull, og aldri hadde jeg drømt om det heller. «Lukk opp og se hva som er inni,» fikk jeg høre. Med skjelvende fingre gjorde jeg som han sa. Lukten av nytt lær slo mot meg og inni fant jeg et offisielt utseende dokument. Det var et stipend til statens universitet for negre. Tårene stod i øynene mine og jeg løp i svime ut av rommet. Jeg var overveldet av lykke. Jeg ble ikke engang skuffet da jeg oppdaget at gullklumpene jeg hadde slåss for bare var av messing, et reklamepåfunn for et bilmerke. Da jeg kom hjem, var alle over seg av begeistring. Dagen etter kom naboene for å gratulere meg. Jeg følte meg til og med trygg for bestefar, hvis dødsleie-forbannelse vanligvis spolerte mine triumfer. Jeg stilte meg under fotografiet av ham med dokumentmappen i hånden og smilte triumferende inn i det tunge, svarte bondeansiktet hans. Det var et ansikt som fengslet meg. Øynene fulgte meg liksom hvor jeg gikk og stod. Den natten drømte jeg at jeg var på sirkus sammen med ham, og at han nektet å le av klovnene samme hva de gjorde. Senere ba han meg åpne dokumentmappen og lese for ham det som lå i den, og jeg fant en offisiell konvolutt med statens segl, og i konvolutten fant jeg en til, så enda en, og så videre i det uendelige, til jeg trodde jeg skulle segne om av tretthet. «De derre er åra,» sa han. «Åpne den der.» Og jeg gjorde det, 34
og i konvolutten fant jeg et dokument som inneholdt en kort beskjed i uthevede gullbokstaver. «Les det,» sa bestefar. «Les det høyt!» «Til den det måtte angå,» begynte jeg. «Sørg for å holde denne niggergutten i ånde.» Jeg våknet med gamlingens latter i ørene. (Det var en drøm jeg skulle huske og drømme igjen og igjen i mange år. Men der og da hadde jeg ingen anelse om hva den betød. Først måtte jeg gå på universitetet.)